Rundskriv til ftrl kap 21 – Saksbehandlingsrundskriv

Forholdet mellom folketrygdloven og forvaltningsloven

[Endret 9/99, 5/05, 5/08, 4/16]

I utgangspunktet inneholder ikke folketrygdloven bestemmelser om saksbehandling som er omtalt i forvaltningsloven.

Forvaltningslovens bestemmelser gjelder med mindre det er gitt egne regler i en spesiallov, se forvaltningsloven § 1. Arbeids- og velferdsforvaltningsloven og folketrygdloven er slike spesiallover. Reglene i folketrygdloven § 21-2 til § 21-17 går derfor foran forvaltningsloven dersom det er motstrid mellom forvaltningsloven og folketrygdloven.

Generelt

§ 21-2 angir hovedregelen for hvor krav skal fremsettes. Departementet har adgang til å gi forskrifter om behandling av saker etter denne lov, jf. § 21-17. Videre gir Arbeids- og velferdsforvaltningsloven hjemmel til å bestemme organiseringen for behandling av saker etter denne loven.

§ 21-2 – Hovedregler om hvor krav skal settes fram

[Endret 4/16]

Bestemmelsen angir hvor krav som hovedregel skal settes fram.

Bostedstrygdekontoret er trygdekontoret i den kommunen hvor vedkommende er folkeregisterført. Hvis en person er folkeregisterført i en annen kommune enn den han oppholder seg i, er det den folkeregisterførte kommunen han skal anses bosatt i. Studenter og pendlere er eksempler på grupper som oppholder seg i en annen kommune enn bostedskommunen.

NAV-kontoret bør ikke avvise et krav selv om det ikke er fremsatt overfor bostedstrygdekontoret, men sørge for at saken blir oversendt til det kontoret som skal behandle saken.

Dersom vedkommende er bosatt i utlandet, skal kravet fremsettes til NAV Internasjonalt.

Elektronisk innsendelse av søknader og krav rutes til ansvarlig behandlende enhet.

Innledning

Arbeids- og velferdsetaten har plikt til å utrede saken før en søknad innvilges, jf forvaltningsloven § 17. Ansvaret for at saken er godt utredet må sees i sammenheng med vedkommendes plikt til å gi opplysninger. Folketrygdloven § 21-3 omhandler medlemmets plikt til å bidra til å opplyse egen sak.

Nærmere om vilkårene

Formkrav ved innhenting av opplysninger

Lovteksten i første og andre ledd gir ingen anvisning på hvilken form innhenting av opplysningene skal ha. Hvilken form som velges vil måtte avhenge av hva Arbeids- og velferdsetaten anser som tilstrekkelig og formålstjenlig i den enkelte saken.

Skriftlig innhenting

For å sikre dokumentasjon og notoritet skal opplysninger primært innhentes skriftlig. I brevet skal det fremgå hva som er formålet med innhenting av opplysningene, hjemmel for innhenting og en konkretisering av det som er nødvendig å få besvart/dokumentert. I tillegg skal det varsles om at søknaden kan avslås eller at en løpende ytelse kan stanses dersom vedkommende ikke etterkommer pålegget.

Samtale

Dersom et personlig fremmøte vurderes som nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst, kan etaten velge å innkalle vedkommende til en samtale.

I tilfeller hvor det er mistanke om trygdemisbruk, vil det i mange saker være mer formålstjenlig å innkalle vedkommende til en samtale enn å kontakte vedkommende skriftlig. I slike saker har etaten som oftest allerede hatt en skriftlig kommunikasjon med vedkommende i det lokale NAV-kontoret. Faktum i sakene kan tidvis være komplekst å avklare, og det kan være behov for gjennomgang av dokumenter, herunder stille nødvendige oppfølgingsspørsmål. Selv om det strengt tatt kan være mulig å fremskaffe opplysningene skriftlig, vil det i slike saker kunne være relevant å legge vekt på hvor raskt etaten kan få opplysningene. En samtale kan også bidra til at mistanken raskt avkreftes.

I innkallingen til samtale skal det fremgå hva som er formålet med samtalen, hjemmel for innkalling til samtale, hvilken dokumentasjon som vedkommende skal ha med seg til samtalen og at han/hun kan la seg bistå av ledsager/fullmektig. I tillegg bør det varsles om at søknaden kan avslås eller at en løpende ytelse kan stanses dersom han/hun ikke etterkommer pålegget.

Dersom saken avsluttes uten at det fattes vedtak, skal den enheten som avslutter saken informere vedkommende om resultatet av kontrollen. Det skal også informeres om retten til innsyn i sakens dokumenter etter forvaltningsloven § 18 jf § 19 samt retten til retting/sletting av opplysninger etter personopplysningsloven § 27 og § 28.

Unnlatelse av å opplyse egen sak/nye opplysninger i saken – følger for trygdeytelsene

Dersom søkeren ikke fremskaffer de opplysninger og leverer de dokumenter som Arbeids- og velferdsetatens har vurdert som nødvendige for å avgjøre søknaden, eller ikke vil gjennomføre en kontrollundersøkelse, kan kravet avslås, jf folketrygdloven § 21-7 c og rundskriv til bestemmelsen. Hva som menes med «nødvendige opplysninger» er beskrevet i rundskriv til folketrygdloven § 21-4. Regelen må ses i sammenheng med at etaten har ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst før vedtak treffes, jf forvaltningsloven § 17. I tilfeller hvor etaten selv kan innhente opplysninger uten urimelig merarbeid, skal dette forsøkes før kravet avslås eller stønaden stanses, eksempelvis i saker hvor arbeidsgiver er kjent og kan gi opplysninger om medlemmets arbeidsforhold.Vedtaket kan påklages til NAV Klageinstans.

Tilsvarende kan en løpende ytelse stanses. Stønadsmottaker må imidlertid på forhånd være varslet om konsekvensene av ikke å etterkomme pålegget, jf forvaltningsloven § 16. Vedtaket kan påklages til NAV Klageinstans. Etaten må også vurdere om tidligere utbetalt ytelse skal kreves tilbake, jf folketrygdloven § 22-15.

Dersom etaten på grunn av nye opplysninger fra stønadsmottaker finner at vilkårene for rett til ytelsen ikke lenger er oppfylt eller at en løpende ytelse skal reduseres, må ytelsen revurderes. Med mindre det er åpenbart at det foregår misbruk av ytelsen, skal stønadsmottaker først varsles om at saken vil bli tatt opp til revurdering, jf forvaltningsloven § 16. Vedtaket kan påklages til NAV Klageinstans. Etaten må også vurdere om tidligere utbetalt stønad skal kreves tilbake, jf. folketrygdloven § 22-15 og § 22-16.

Overordnede hensyn ved innhenting av opplysninger

Folketrygdlovens ytelser bygger på et prinsipp om at ytelsene kun skal gå til de som fyller vilkårene. For å sikre legitimiteten av velferdsordningene og forvaltningen av disse er det nødvendig med kontroll, både av om vilkårene for en ytelse er oppfylt og om tilstått ytelse blir utbetalt i samsvar med vedtak. Arbeids- og velferdsetaten er i den forbindelse gitt lovhjemler for innhenting av informasjon og kontroll gjennom folketrygdloven § 21-4 og § 21-4 a.

Rammene for informasjonsinnhenting fremgår dels i folketrygdlovens bestemmelser og dels i forvaltningsloven og personopplysningsloven. Innhenting av opplysninger fra andre enn medlemmet innebærer et inngrep i personvernet. Dette øker viktigheten av at føringene, gitt i bestemmelsene om forholdsmessighet og nødvendighet, etterleves ved innhenting av opplysninger.

§ 21-4 gir Arbeids- og velferdsetaten rett til å innhente de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder. Hvilke opplysninger som er nødvendig å innhente, vil være avhengig av om opplysningene skal anvendes i ordinær saksbehandling eller i kontrolløyemed. Selv om det er samme vilkårsvurdering som gjøres i ordinær saksbehandling og ved kontrollvirksomhet, krever kontrollbehandling innhenting av mer dokumentasjon. Behovet for innhenting av opplysninger i denne sammenheng oppstår som følge av at det er forhold i saken som gir grunn til å betvile om vilkårene for ytelsen er eller har vært oppfylt.

Folketrygdloven § 21-4 a gjelder bare ved mistanke om trygdemisbruk, og kan bare brukes av Arbeids- og velferdsdirektoratet og de særskilte kontrollenhetene i etaten, se rundskriv til bestemmelsen.

§ 21-4 første ledd – Innhenting av opplysninger

[Endret 11/12]

§ 21-4 andre ledd – plikt til å gi erklæringer og uttalelser

(omarbeidet 10.03.2015)

[Endret 3/15, 11/15]

Det følger av folketrygdloven § 21-4 andre ledd at helsepersonell plikter etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer å undersøke eller intervjue en pasient og gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for å kunne vurdere rettigheter og plikter etter loven her. Plikten til å gi erklæringer og uttalelser omfatter både offentlige og privatpraktiserende helsepersonell. Det samme gjelder andre som yter tjenester, forutsatt at de gjør det for trygdens regning, og andre særskilt sakkyndige.

Det går fram av Ot. prp. nr. 76 (2007-2008) at plikten til å gi erklæringer og uttalelser gjelder uten hensyn til om behandleren har hatt stønadsmottakeren som pasient fra før. Dette må ses i sammenheng med reglene i § 21-3 tredje ledd om stønadsmottakerens plikt til å la seg undersøke eller intervjue av den legen eller annen sakkyndig som NAV bestemmer.

Det følger av folketrygdloven § 21-4c siste ledd at erklæringene skal gis uten ugrunnet opphold.

Kommentar til Vedlegg 1 til § 21-4 (L-takster)

§ 21-4 tredje ledd – ved innhenting av opplysninger etter første og andre ledd gjelder § 21-4c

§ 21-4c tredje og fjerde ledd har regler som gjelder generelt ved all innhenting av informasjon etter bestemmelsene i folketrygdloven. Se nærmere om formkrav, klageadgang og varsling rundskrivet til § 21-4c.

§ 21-4 fjerde ledd (nytt)

[Tilføyd 7/13]

Første punktum fastslår at helsepersonell og andre som avgir uttalelser og erklæringer av betydning for stønadsretten har plikt til å kreve at stønadstakeren legitimerer seg. Stønadstakerens plikt til å legitimere seg i slike tilfeller, og det nærmere innholdet av denne plikten følger folketrygdloven § 21-3 fjerde ledd. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen.

Andre punktum fastslår at det skal fremgå av erklæringen eller uttalelsen at vedkommende har legitimert seg.

Tredje punktum åpner for å unnlate å kreve legitimasjon når stønadstakeren er kjent for den som avgir erklæringen. I slike tilfeller skal det fremgå av erklæringen eller uttalelsen at legitimasjon ikke er krevd.

Ut i fra en ren ordlydsfortolkning av bestemmelsen kan det se ut som at det kun er unntak fra plikten til å kreve legitimasjon når stønadstakeren er kjent for den som skal avgi uttalelse eller erklæring. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene at legitimasjonsplikten skal praktiseres lempelig. I høringsrunden kom særlig Legeforeningen med sterke innvendinger mot en en streng legitimasjonsregel. Departementet delte langt på veg legeforeningens synspunkter, men fastholdt at hovedregelen skal være at legitimasjon avkreves.

Departementet uttalte:

«Departementet mener uttalelsen fra Legeforeningen inneholder flere gode eksempler på situasjoner hvor unntak kan tenkes. Departementet er ikke enige i Legeforeningens forslag om at lovteknikken endres slik at legitimasjonsplikt gjøres til et unntak. Det er etter departementets vurdering viktige å få frem kravet om rett identitet, og at det åpnes for unntak for å ivareta behovene for det i praksis. Utkastet i høringsnotatet med en hovedregel om legitimasjonsplikt bør opprettholdes, og samtidig bør det tas inn en åpning for unntak direkte i loven. Departementet ser heller ikke bort fra at realiteten i legeforeningens forslag vil kunne oppleves å være hovedregelen i praksis.»

Departementet viste dessuten til at flere av uttalelsene i høringen beskrev sitasjoner som vil kunne utgjøre praktisk viktige unntak fra legitimasjonsplikten.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at departementets uttalelser gir en god pekepinn på hvordan bestemmelsen skal praktiseres. Direktoratet er opptatt av at legitimasjonsplikten praktiseres slik at den ikke er til hinder for at pasienter oppsøker lege for nødvendig helsehjelp. Det må blant annet kunne gjøres unntak fra legitimasjonsplikten når stønadstakeren er

• mindreårig
• alvorlig syk
• trenger øyeblikkelig hjelp
• er kjent for helsepersonellet fra før

Videre mener direktoratet at praksis knyttet til legitimasjonsplikten må kunne differensieres, avhengig av hvor stor risikoen for trygdemisbruk er. Man må i det enkelte tilfelle både kunne se på sannsynligheten for misbruk, og det potensielle misbrukets omfang. For eksempel må legitimasjonskravet følges tettere opp ved langtidsytelser enn ved korttidsytelser.

Dersom NAV etter en konkret vurdering kommer til at den som har avgitt erklæring eller uttalelse har unnlatt å kreve nødvendig legitimasjon, vil erklæringen eller uttalelsen være mangelfull. Avgiveren bør da gis anledning til å rette opp denne mangelen. Dersom dette ikke lar seg gjøre kan erklæringen eller uttalelsen ikke godtas.

§ 21-4 femte ledd første punktum – institusjoners plikt til å melde om inn- og utskrivning

Bestemmelsen er en lovfesting av nærmere oppregnede institusjoners plikt til å rutinemessig gi trygden melding om inn- og utskrivning av pasienter/ klienter. Rapporteringsplikten er ikke bare knyttet opp mot de som mottar stønad, noe som betyr at arbeids- og velferdsetaten mottar meldinger også om dem som ikke er stønadsmottakere. Bakgrunnen for denne rapporteringen er at stønadsmottakere som oppholder seg i en av de oppregnede institusjoner ofte skal få sine trygdeytelser redusert, da institusjonen for eksempel står for kost og losji. For pensjonsytelsene, arbeidsavklaringspenger, sykepenger, grunn- og hjelpestønad, reguleres reduksjon av stønad direkte i loven (se for eksempel sykepenger, folketrygdloven § 8-53 og § 8-54). Uten den rapportering som § 21-4 fjerde ledd lovfester, ville det være svært vanskelig å håndheve reduksjonsreglene i folketrygdloven.

Overordnede hensyn ved innhenting av opplysninger

Folketrygdlovens ytelser bygger på et prinsipp om at ytelsene kun skal gå til de som fyller vilkårene. For å sikre legitimiteten av velferdsordningene og forvaltningen av disse er det nødvendig med kontroll, både av om vilkårene for en ytelse er oppfylt og om tilstått ytelse blir utbetalt i samsvar med vedtak. Arbeids- og velferdsetaten er i den forbindelse gitt lovhjemler for innhenting av informasjon og kontroll gjennom folketrygdloven § 21-4 og § 21-4a.

Rammene for informasjonsinnhenting fremgår dels i folketrygdlovens bestemmelser og dels i forvaltningsloven og personopplysningsloven. Innhenting av opplysninger fra andre enn medlemmet innebærer et inngrep i personvernet. Dette øker viktigheten av at føringene, gitt i bestemmelsene om forholdsmessighet og nødvendighet, etterleves ved innhenting av opplysninger.

§ 21-4 gir Arbeids- og velferdsetaten rett til å innhente de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder. Hvilke opplysninger som er nødvendig å innhente, vil være avhengig av om opplysningene skal anvendes i ordinær saksbehandling eller i kontrolløyemed. Selv om det er samme vilkårsvurdering som gjøres i ordinær saksbehandling og ved kontrollvirksomhet, krever kontrollbehandling innhenting av mer dokumentasjon. Behovet for innhenting av opplysninger i denne sammenheng oppstår som følge av at det er forhold i saken som gir grunn til å betvile om vilkårene for ytelsen er eller har vært oppfylt.

Folketrygdloven § 21-4 kan benyttes av alle saksbehandlende enheter i etaten, se rundskrivet til bestemmelsen. Folketrygdloven § 21-4a kan imidlertid bare benyttes av Arbeids- og velferdsdirektoratet og NAV Kontroll.

Generelt

For å avdekke trygdemisbruk er Arbeids- og velferdsetaten gitt utvidede lovhjemler i § 21-4 a for å innhente opplysninger i forbindelse med kontroll og å gjennomføre stedlig kontroll. Med kontrollhjemlene gitt i § 21-4 a følger det et større ansvar for å balansere hensynet mellom personvern og kontroll. Samtidig kan personvernet måtte vike for nødvendige opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte en foreliggende mistanke, og derved sikre lovens intensjon om å bekjempe trygdemisbruk. I tillegg til Arbeids- og velferdsdirektoratet er det kun NAV Kontroll som er gitt myndighet til å benytte hjemlene i § 21-4 a.

Arbeids- og velferdsdirektøren har i brev av 17.02.2009 og 17.03.2009 gitt NAV Kontroll fullmakt til henholdsvis å gjennomføre stedlig kontroll og innhente opplysninger.

§ 21-4a første ledd – Innhenting av opplysninger fra og om tredjeperson

Folketrygdloven § 21-4a første ledd gir hjemmel for å innhente opplysninger om stønadsmottakere fra andre enn de som er nevnt i § 21-4. I tillegg gir bestemmelsen hjemmel for å innhente opplysninger om andre personer enn stønadsmottakeren.

Bestemmelsen kan bare brukes på bestemte vilkår. Det må foreligge «rimelig grunn til mistanke» om at det har skjedd eller vil skje urettmessige utbetalinger fra trygden, og opplysningene som innhentes må være «nødvendige» for å avdekke eller hindre denne type feilutbetalinger.

Rimelig grunn til mistanke

Mistanke om at det har skjedd eller kan skje urettmessige utbetalinger kan oppstå som en konsekvens av konkrete henvendelser fra tredjeperson, gjennom målrettede kontroller, opplysninger i den ordinære saksbehandlingen m.v.

I forarbeidene til folketrygdloven § 21-4a, Ot.prp.nr.76 (2007-2008), fremgår at vilkåret om «rimelig grunn til mistanke» ikke stiller krav om sikkerhet for at det har skjedd eller vil skje urettmessige utbetalinger. Det må imidlertid være forhold i saken som indikerer dette, og som taler for at man ser nærmere på saken.

Videre fremgår det at «rimelig grunn til mistanke» skal forstås på omtrent samme måte som «rimelig grunn til undersøkelse» i straffeprosessloven § 224 første ledd. I forarbeidene til denne bestemmelsen, Ot.prp.nr.60 (2004-2005), sies det at det ikke kan oppstilles noe minstekrav for å iverksette etterforskning, men at det i tvilstilfeller kan være nyttig å vurdere tre momenter som stikkordsmessig angis som sannsynlighet, forholdsmessighet og saklighet. Det kan ikke utledes noe krav om at det er mistanke om at det allerede er begått en straffbar handling. Dersom det dreier seg om mindre alvorlige straffbare handlinger, bør det stilles krav om en viss sannsynlighet for at den straffbare handlingen begås eller er begått før etterforsking iverksettes. På den annen side må etterforsking kunne iverksettes på grunnlag av opplysninger om at noen er i ferd med å begå eller har begått en svært alvorlig straffbar handling, selv om sannsynligheten for at det er hold i opplysningene er meget liten.

I saker hvor det er mistanke om trygdemisbruk, må det foretas en tilsvarende avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende i saken. Dersom den innledende vurderingen av forholdet og opplysninger innhentet fra etatens egne registre, indikerer at det kan ha skjedd eller vil kunne skje urettmessige utbetalinger, vil det foreligge rimelig grunn til mistanke og grunnlag for å vurdere ytterligere kontrolltiltak. Dersom det ikke foreligger slike forhold, skal hjemmelen ikke brukes til innhenting av opplysninger.

Nødvendige opplysninger

Arbeids- og velferdsetaten kan foreta etterkontroll av ytelser for å sikre at tilstått stønad blir utbetalt i samsvar med vedtak. Ved en slik kontroll har medlemmet plikt til å gi de opplysningene og levere de dokumentene som er nødvendige for at etaten skal kunne vurdere om retten til ytelsen har vært eller er oppfylt. Medlemmet har plikt til å bidra til å opplyse saken, se rundskriv til § 21-3.

Ved kontroll av stønadsforhold hvor det er mistanke om trygdemisbruk er vurderingstema i utgangspunktet det samme som i en vanlig stønadssak. Det er likevel den forskjell at etaten i slike tilfeller allerede har den nødvendige dokumentasjon i forhold til stønadsvilkårene, men ulike forhold gjør at det er grunn til å stille spørsmål om dokumentasjonen er korrekt. Det man trenger er nye opplysninger som kan belyse hvorvidt utbetalingen er rettmessig eller ikke. Dersom vilkåret om rimelig grunn til mistanke foreligger, ligger det innenfor rammene gitt i § 21-4a å innhente ytterligere opplysninger fra og om en tredjeperson når det er nødvendig for å få belyst saken. Det må først gjøres en vurdering av de opplysningene en har tilgang til via NAV sine registre. Hvorvidt mistanken etter det er styrket eller svekket har betydning for om og evt. hvilke ytterligere opplysninger det er nødvendig å innhente. I den grad det er tilstrekkelig og formålstjenlig skal opplysningene innhentes fra medlemmet selv. Informasjonsinnsamling fra tredjeperson bør som et utgangspunkt starte med innhenting av opplysninger som ikke berører noens personlige sfære. Dog vil det i saker om trygdemisbruk og ut fra erfaringer være relevant å legge vekt på hvilke opplysninger som bidrar til sakens oppklaring og hvor raskt. Kommer en til at opplysningene en vurderer å innhente vil kaste slikt lys over stønadsforholdet, må de anses som nødvendige for å få opplyst saken. Kravet til dokumentasjon øker jo flere indikasjoner det er for at de faktiske forhold ikke stemmer med de opplysningene stønadsmottakeren selv har gitt. Hva som er tilstrekkelig dokumentasjon i saken, må vurderes konkret og stegvis ut fra sakstype og forholdene knyttet til saken. Det skal i den enkelte sak skrives en kort begrunnelse for hvorfor det har vært nødvendig å innhente opplysningene.

Innhenting av opplysninger fra tredjeperson:

Arbeids- og velferdsetaten kan innhente opplysninger hos enhver som besitter nødvendig informasjon om stønadsforholdet. Lovgiver trekker frem at det nok kan oppleves ubehagelig for en ikke-profesjonell som blir spurt om å gi opplysninger som kan avsløre noens misbruk av stønad, men utover det personlige dilemmaet kan det ikke sees særskilte skadevirkninger for personen.

Selv om den som besvarer forespørselen har plikt til å gi riktig og sannferdig informasjon (§ 25-12), kan informasjonen en får likevel være upresis. En kan også risikere at den som blir spurt bevisst gir feilaktige opplysninger eller at informasjonen kan være farget av personens forhold til stønadsmottakeren. Det gjøres i denne sammenheng oppmerksom på at § 21-4c femte ledd inneholder en begrensning i plikten til å avgi forklaring mv., jf. henvisningen til bestemmelser i tvisteloven. Etter tvisteloven § 22-9 har nåværende og tidligere ektefelle/samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, og søsken ikke plikt til å gi informasjon om forhold de har blitt meddelt av vedkommende. Det samme gjelder om forhold som kan medføre straff for vedkommende selv eller for nær personkrets, jf. tvisteloven § 22-9 (personkretsen er her noe utvidet i forhold til tvisteloven § 22-8). Dette må imidlertid ikke forstås som at etaten ikke har adgang til å rette en forespørsel til disse. Hvis det vurderes som nødvendig å forespørre personer som omfattes av tvisteloven, må det opplyses om at vedkommende ikke har plikt til å svare. Der det er utarbeidet mal skal denne benyttes.

I denne type saker må det også løpende vurderes om innhenting av opplysninger kan medføre fare for bevisforspillelse. Selv om Arbeids- og velferdsetaten har fått nye og utvidede hjemler, har etaten fortsatt mulighet til å anmode politiet om bistand, jf. § 21-4 siste ledd. I tilfeller der en kjenner til at det på ulike måter kan bli problematisk å innhente informasjon, kan det derfor være hensiktsmessig å be politiet om bistand.

Innhenting av opplysninger om tredjeperson:

Arbeids- og velferdsetaten kan innhente opplysninger om andre personer enn stønadsmottakeren. Eksempelvis kan det i saker om ytelser til enslig forsørger være nødvendig å innhente opplysninger om den andre forelderen/samboer. Tilsvarende om arbeidsgiver i saker hvor stønadsmottaker og arbeidsgiver samarbeider for at stønadsmottaker skal få en ytelse vedkommende ikke har krav på. Videre viser erfaringer fra trygdemisbruksarbeidet at stønadsmottakere kan omgå/unngå kontroll ved at de får andre personer til å fremstå i deres navn. Eksempelvis har en sett stønadsmottakere la sin ektefelle/samboer stå som formell eier og driver av et foretak, mens den reelle arbeidsinnsatsen utføres av stønadsmottakeren. Et annet eksempel kan være at stønadsmottakeren benytter seg av andre personers konti ved transaksjoner knyttet til egen arbeidsvirksomhet. Tredjepersonen er ikke nødvendigvis kjent med at det foregår misbruk, det kan være mange grunner til at vedkommende har godtatt å være knyttet opp til stønadsmottakerens virksomhet.

Varsling

Med mindre opplysningene er av en art som ikke utløser informasjonsplikt til medlemmet eller tredjeperson, se opplistingen i avsnittet under, skal medlemmet/tredjeperson varsles i medhold av personopplysningsloven § 20 første ledd. Som hovedregel skal slikt varsel gis straks opplysningene er mottatt. Varselet må si noe om hvem opplysningene er innhentet fra, for hvilken periode og til hvilket formål (kontrollformål). Det skal også informeres om retten til innsyn etter personopplysningsloven § 18 og retten til retting/sletting av opplysninger etter samme lovs § 27 og § 28. Der det er utarbeidet mal skal denne benyttes.

Personopplysningsloven skiller ikke mellom myndige og umyndige, og en må således anta at også umyndige har krav på varsel. Det kan imidlertid reises spørsmål ved hvem som skal varsles, den umyndige eller vergen. Som ledd i inkorporering av FN's barnekonvensjon ble det i 2003 gjort en del endringer i forvaltningsloven. Ønsket om å ivareta barnets synspunkter i saker som angår dem selv medførte tilføyelser i blant annet § 16 om forhåndsvarsling, § 17 om utrednings- og informasjonsplikt og § 18 om adgangen til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Hovedprinsippet var at dersom barnet var over 15 år så skulle vedkommende, i tillegg til vergen, også forhåndsvarsles, informeres osv.

Personopplysningsloven har ikke samme eksplisitte grensedragning med hensyn til alder. Datatilsynet har imidlertid uttalt når det gjelder krav til samtykke at mindreårige må kunne antas å oppfylle kravene til å gi dette dersom en kan forvente en tilstrekkelig modenhet til å forstå hva et samtykke innebærer.

På bakgrunn av ovennevnte legger Arbeids- og velferdsdirektoratet til grunn samme praksis som i forvaltningsloven. Dette innebærer at varsel etter personopplysningsloven § 20 kun skal sendes til vergen dersom vedkommende barn er under 15 år. Dersom barnet er over 15 år skal både vergen og barnet selv varsles.

Av hensyn til utredningen av en sak vil det noen ganger være uheldig å måtte varsle om at opplysningene blir innhentet. I personopplysningsloven § 23 bokstav b) er det gjort unntak fra plikten til å varsle dersom det er påkrevd med hemmelighold av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring eller rettslig forfølging av straffbare handlinger. Hvorvidt hemmelighold er påkrevd må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det vises til at uttrykket «påkrevd» i juridisk terminologi er ansett å være et meget strengt vilkår, og normalt innebærer en skjerpelse sammenlignet med uttrykket «nødvendig».

Når hemmelighold ikke lenger er påkrevd må medlemmet/tredjeperson gis informasjon, med mindre andre unntaksbestemmelser da kommer til anvendelse. Som utgangspunkt vil hemmelighold neppe anses å være påkrevd etter at kontrollen er gjennomført.

Opplysninger som NAV Kontroll kan innhente uten at det utløser plikt til å varsle

Personopplysningsloven § 20 andre ledd bokstav a hjemler adgang til å unnta varsling. Det må i tilfelle foreligge uttrykkelig hjemmel.

Varsling kan etter reglene i personopplysningsloven § 20 andre ledd bokstav a unnlates ved innhenting av opplysninger fra og om tredjeperson om økonomiske forhold og adresse/oppholdssted, nærmere spesifisert for følgende forhold: 

– Innhenting av opplysninger fra postoperatør

Dersom også andre personer har mottatt post til samme adresse som medlemmet i aktuelle periode, kan det bes opplyst hvem dette er og for hvilke perioder. Tilsvarende kan det innhentes adresseopplysninger om tredjeperson (kan være nødvendig i saker med ytelse til enslig forsørger, ved mistanke om utenlandsopphold eller fiktiv identitet). 

– Innhenting av opplysninger fra barnetilsynsordning

Det kan innhentes opplysninger om medlemmets barn går/har sluttet/har permisjon i den barnetilsynsordning som medlemmet selv har opplyst. Med barnetilsynsordning sikter en til barnehager som er omfattet av barnehageloven, barneparker og andre tilbud om barnepass, for eksempel dagmamma, se nærmere rundskriv til § 21-4 under overskriften «Spesielt om opplysninger fra barnetilsynsordning». 

– Innhenting av opplysninger fra finansinstitusjon

Det kan innhentes opplysning om hvem som har disposisjonsrett til medlemmets konto/konti. Dersom medlemmet disponerer flere konti i banken enn det som fremgår av de opplysninger Arbeids- og velferdsetaten har, kan tilsvarende opplysninger bes utlevert for disse.

I saker med ytelse til enslig forsørger, kan det i tillegg innhentes opplysninger om eventuelle overføringer til den andre forelderen/samboer.

I saker hvor det foreligger opplysninger/mistanke om samarbeid mellom arbeidsgiver/ arbeidstakere/tredjeperson, kan det innhentes opplysninger fra bedriftens og nevnte personers konto/konti som kan bidra til å avklare dette.

Tilsvarende kan det ved mistanke om fiktiv identitet innhentes opplysninger om tredjepersons konto/konti som kan bidra til å avklare mistanken om fiktiv identitet. 

– Innhenting av opplysninger fra strømleverandør, teleoperatør og forsikringsselskap

Det kan innhentes opplysninger om medlemmet eller tredjeperson står registrert som abonnent/kunde, og om abonnementet/kundeforholdets fakturaadresse. 

– Innhenting av opplysninger fra kommunen/boligselskap/utleier av bolig

I saker med ytelse til enslig forsørger kan det innhentes leiekontrakt, opplysninger om medlemmet bor på en angitt adresse, eventuelt hvem medlemmet deler bolig med. Det kan også innhentes opplysninger om hvem som betaler husleien. Tilsvarende gjelder ved mistanke om utenlandsopphold eller fiktiv identitet. 

– Innhenting av opplysninger fra regnskapsfører, revisor og bobestyrer

Det kan innhentes opplysninger om medlemmets arbeidsforhold, herunder opplysninger om inntekt og arbeidets omfang samt forhold knyttet til næringsvirksomhet (regnskap o.l.). 

– Innhenting av opplysninger fra oppdragsgivere/leverandører

Det kan innhentes opplysninger om fakturabilag, timelister, anbud, hvem som har utført arbeid o.l.

Formkrav ved innhenting av opplysninger

Ved innhenting av opplysninger fra tredjeperson skal dette gjøres ved skriftlig henvendelse, med opplysning om formålet med innhentingen, hjemmelsgrunnlag og klageadgang, jf. § 21-4 c tredje og femte ledd. Ved innhenting av opplysninger av personer som omfattes av tvisteloven, skal vedkommende gjøres oppmerksom på at man ikke er pliktig til å gi opplysningene til Arbeids- og velferdsetaten. Der mal er utarbeidet skal denne benyttes.

Godtgjørelse

Opplysningene etter § 21-4 a første ledd skal gis uten godtgjørelse. Da de samme reglene gjelder som ved innhenting av opplysninger etter folketrygdloven § 21-4, vises til rundskriv til denne bestemmelsen.

Krav til oppbevaring, makulering og arkivering av innhentede opplysninger

Da de samme reglene gjelder ved innhentning av opplysninger etter folketrygdloven § 21-4, vises til rundskriv til denne bestemmelsen.

§ 21-4 a andre ledd – Stedlig kontroll

Vilkår for gjennomføring av stedlig kontroll

Hvilke enheter i Arbeids- og velferdsetaten kan gjennomføre stedlig kontroll?

I tillegg til Arbeids- og velferdsdirektoratet er det kun NAV Kontroll som er gitt myndighet til å foreta stedlig kontroll.

Nærmere om de enkelte vilkårene

Kravet om at bransjen erfaringsmessig skal være utsatt for trygdemisbruk eller at det foreligger konkret mistanke om dette

Begrepet «virksomhet» må sees i sammenheng med de øvrige vilkår i § 21-4a andre ledd.

For å kunne gjennomføre stedlig kontroll i en virksomhet er det et vilkår at det enten er snakk om en bransje som erfaringsmessig er utsatt for trygdemisbruk, eller at det foreligger konkret mistanke om trygdemisbruk.

Krav om at bransjen erfaringsmessig skal være utsatt for trygdemisbruk

For å kunne foreta stedlig kontroll av bransjer som erfaringsmessig er utsatt for trygdemisbruk, må det i forkant være foretatt en vurdering av risiko. Risikovurderingen er viktig for å velge ut kontrollobjekter som sikrer en høy treffprosent i forhold til å påvise trygdemisbruk.

Det er NAV Kontroll som har ansvar for å utarbeide risikovurderinger for den stedlige kontrollen.

Ovennevnte innebærer at kontrollenhetene kun vil ha anledning til å foreta stedlige kontroller i de bransjer som er risikovurdert.

Krav om konkret mistanke

Begrepet «konkret mistanke» er ikke uttrykkelig definert i forarbeidene. Departementet skriver imidlertid at det kan være aktuelt med stedlig kontroll «når det er rimeleg grunn til mistanke om at det har skjedd eller vil skje urettmessige utbetalingar frå trygda i samband med verksemda». Begrepet «konkret mistanke» må således være ment å ha samme betydning som «rimeleg grunn til mistanke». Sistnevnte begrep er benyttet i forbindelse med innhenting av opplysninger fra tredjeperson, se nærmere beskrivelse av begrepet i rundskriv til § 21-4a første ledd.

Ovennevnte innebærer altså at det kun er adgang til å gjennomføre stedlig kontroll dersom det foreligger indikasjoner på at det har skjedd eller vil skje urettmessige utbetalinger fra etaten slik beskrevet i rundskrivet.

Planlegging

Varsling

En forutsetning for effektiv gjennomføring av kontroll er at kontrollenheten får tilgang til lokalene eller området der virksomheten holder til uten ugrunnet opphold. Dette er bakgrunnen for at § 21-4a annet ledd åpner for at det kan anmodes om bistand fra politiet.

Der det vurderes som nødvendig, skal kontrollenhetene på forhånd varsle politiet om at det skal gjennomføres stedlig kontroll, og så langt som mulig, gjøre avtale med politiet om evt. bistand til gjennomføring av kontrollen. Det stilles ikke krav om at virksomheten varsles om kontrollen på forhånd.

Organisering

Ved stedlig kontroll i virksomhetens lokaler skal det alltid være minimum to kontrollører fra kontrollenheten til stede samtidig. Ved aksjoner der flere kontrolletater deltar, kan dette kravet fravikes.

For raskt å kunne avklare stønadsperioder med ulik gradering, opplysninger på meldekort etc., bør kontrollen organiseres slik at man har en ansatt tilgjengelig som har tilgang til nødvendige fagsystemer.

Samarbeid med andre offentlige etater

Samarbeidsavtalen mellom Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten har som en av målsetningene å utnytte de samlede kontrollressursene på en mest mulig effektiv måte. Dette tilsier at etatene, i de tilfellene hvor det er naturlig, bør samarbeide om gjennomføring av stedlige kontroller.

Dersom kontrollenheten gjennomfører stedlig kontroll med andre offentlige etater, bør det inngås en forpliktelse om samarbeid i forbindelse med det arbeidet som følger i etterkant av kontrollen.

Gjennomføring av kontrollen

Klageadgang

Den som kontrolleres har rett til å klage over beslutning om å gjennomføre kontrollen. Det gjelder ingen formkrav ved slik klage. Klagen kan være muntlig.

En klage vil ikke ha oppsettende virkning. Det vises til at det uttrykkelig fremgår i bestemmelsen at klage etter forvaltningsloven § 15 ikke skal medføre at stedlig kontroll utsettes. En eventuell klage vil imidlertid ikke være helt verdiløs. For det første vil klagen kunne medføre at forvaltningsorganet begrenser sine krav til det som anses absolutt nødvendig og avventer klageinstansens oppfatning for øvrig. Dernest vil klageinstansens oppfatning kunne få betydning for senere saker.

Den som det gjennomføres kontroll hos kan klage dersom han mener beslutningen om å gjennomføre kontrollen ikke er gyldig (f.eks. på grunn av saksbehandlingsfeil eller fordi det bygger på utenforliggende hensyn). Videre kan den som kontrolleres klage dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene som etterlyses. Dersom klager anfører at Arbeids- og velferdsetaten mangler hjemmel til å kreve opplysninger på grunn av offentlig eller privat taushetsplikt, kan det henvises til § 21-4a siste ledd.

Beslutningen om kontroll kan påklages til NAV Klageinstans.

Praktisk gjennomføring

Hvilke opplysninger kan kreves?

For å lette arbeidet med identifisering av påtrufne arbeidstakere, er det viktig å være klar over at innen enkelte bransjer er alle virksomheter som utfører arbeid pålagt å utstyre sine arbeidstakere med ID-kort. Det gjelder både norske og utenlandske virksomheter. P.t. gjelder dette for bygge- og anleggsbransjen. Det arbeides med å innføre en tilsvarende ordning innen andre bransjer. Å spørre om ID-kort ved stedlig kontroll på denne type arbeidsplasser, kan således lette arbeidet med identifisering. Hvilke type virksomheter som omfattes av dette, samt nærmere informasjon om ordningen med ID-kort finnes under: http://www.arbeidstilsynet.no/. Klikk lenke på høyre side «Byggekort – ID-kort i byggebransjen» for nærmere informasjon om ordningen.

Identifikasjon

Ved kontrollen kan det kreves at arbeidstakerne identifiserer seg. Dette for å sjekke om vedkommende er meldt inn i Aa-registeret eller får ytelser som er uforenelige med arbeidsforholdet.

Dersom det viser seg at vedkommende ikke er innmeldt i Aa-registeret, skal disse opplysningene nedtegnes i kontrollrapporten (se nedenfor). Videre skal Aa-registeret orienteres. Aa-registeret vil vurdere hvorvidt arbeidsgiver skal ilegges gebyr, se folketrygdloven § 25-3 annet ledd.

Mulighet for innsyn i og kopier av dokumenter

Det kan kreves innsyn i og kopi av dokumenter som kan avdekke eller hindre urettmessig utbetaling.

Lovteksten inneholder ikke nærmere retningslinjer for hvilke dokumenter kontrollenheten kan kreve innsyn i, annet enn at de skal bidra til å avdekke eller hindre urettmessige utbetalinger fra trygden.

Kontrollhjemler for andre forvaltningsenheter, herunder f.eks. ligningsloven, mva.-loven og tolloven, bør kunne gi en pekepinn på hva som ligger i begrepet «dokumenter»; Registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, timelister, vaktlister, stemplingsdokumenter og andre dokumenter som har betydning for å avdekke hvorvidt det utbetales ytelser som er uforenelig med aktuelle arbeidsforhold.

Kontrollenheten kan kreve kopi av dokumentene. Dersom kontrollobjektet ikke kan tilby kopier bør kontrollenheten kunne kopiere dokumentet på egenhånd. Det kan skje ved hjelp av avskrift, kopimaskin, skanner eller fotoapparat.

Kontrollenheten kan ikke kreve å ta med originaldokumenter. I følge forarbeidene må Arbeids- og velferdsetaten ha kjennelse fra tingretten for å kunne ta med seg originaldokumenter. Deretter skal det søkes politiets bistand for å sikre bevis på denne måten. Hjemmel for å sikre bevis finnes i så fall i § 21-4 siste ledd.

Dersom virksomheten samtykker i at kontrollenheten tar med originaldokumenter, bør det utarbeides en kvittering med oversikt over dokumentene. Kvitteringen signeres av begge parter. Ved tilbakelevering signerer kontrollobjektet på at dokumentene er mottatt i retur. Der det er utarbeidet mal skal denne benyttes.

Det skal gis innsyn i dokumentene på stedet. Dette innebærer at oversending/kopiering av filer ikke er tillatt.

Det gjøres oppmerksom på at helseopplysninger kun kan innhentes etter reglene i folketrygdloven § 21-4, jf. § 21-4c, se rundskriv til § 21-4c.

Samtaler med daglig leder og ansatte

Dersom det anses hensiktsmessig bør det gjennomføres samtaler med daglig leder og ansatte.

Det fremgår av § 21-4c femte ledd at reglene i tvisteloven om begrensninger i plikten til å avgi forklaring mv gjelder tilsvarende ved anvendelsen av bestemmelsene i § 21-4 og § 21-4a første ledd. Det synes altså som om begrensninger i forklaringsplikten ikke gjelder for eventuelle samtaler i forbindelse med stedlig kontroll, jf. at det kun er henvist til § 21-4a første ledd. Arbeids- og velferdsdirektoratet antar at dette ikke er et bevisst valg. Det bør derfor legges til grunn at reglene om begrensninger i plikten til å avgi forklaring også må gjelde i forbindelse med samtaler som finner sted under stedlig kontroll, jf. § 21-4a annet ledd. Dette innebærer blant annet at daglig leder kan nekte å forklare seg om opplysninger som er meddelt vedkommende av nærstående, ansatt i samme virksomhet. Det vises i denne forbindelse til tvisteloven § 22-8.

Etterarbeid – evaluering og kontrollrapport

Så raskt som mulig etter avholdt stedlig kontroll skal kontrollen evalueres. Videre skal det skrives en kontrollrapport. Kontrollrapporten er grunnlaget for behandlingen av eventuelle feil og mangler som avdekkes.

Dersom det etter gjennomgangen av innhentet dokumentasjon viser seg at den/deler av den ikke har betydning i trygdesaken (overskuddsinformasjon), skal originalene så snart som mulig tilbakeleveres og kopiene makuleres. Dokumenter som skal benyttes i trygdesaken organiseres og oppbevares i saksmappen, etter de til enhver tid gjeldende rutiner.

1. Virkeområde for rutinen

Rutinen gjelder primært for utveksling av opplysninger mellom Arbeids- og velferdsetaten og forsikringsselskap eller offentlige og private pensjonskasser. Rutinen kan imidlertid brukes så langt den passer for andre finansinstitusjoner som er omfattet av folketrygdloven § 21-4b.

2. Oversendelse av informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten til forsikringsselskap og pensjonskasser

3. Opplysninger fra forsikringsselskap og pensjonskasser jf. ftrl. § 21-4 første ledd

I utgangspunktet stilles det ikke noe annet krav for å kunne varsle Arbeids- og velferdsetaten enn at pensjonsinnretningen, forsikringsselskapet eller finansinstitusjonen har kjennskap til forhold som har medført eller kan medføre urettmessig utbetaling av trygdeytelser. Det er altså verken krav til at selskapet vet om personen faktisk er aktuell som mottaker av en trygdeytelse eller eventuelt grunnlaget for tilståelse av ytelsen. Det er tilstrekkelig at selskapet har avdekket et faktum som kan danne grunnlag for feil vurdering hos Arbeids- og velferdsetaten.

Når pensjonsinnretningen skal vurdere om de har opplysninger som vil være av betydning for Arbeids- og velferdsetaten, vil det likevel være mest aktuelt å vurdere opplysningenes betydning i forhold til personens rett til uførepensjon, tidsbegrenset uførestønad, sykepenger eller arbeidsledighetstrygd.

Utsendelse av opplysninger fra forsikringsselskap skjer fra utrederenheten eller annen ledende rolle i selskapet. For pensjonskassene vil denne funksjonen være lagt til daglig leder. Det er utarbeidet et eget skjema for oversendelse av relevante opplysninger til Arbeids- og velferdsetaten.

Når kontrollenheten mottar ovennevnte informasjon skal saken behandles som et tips om mulig trygdemisbruk. Det vises til «Retningslinjer for håndtering av tips».

Oversendelsen av opplysningene til Arbeids- og velferdsetaten, vil gjøre oss oppmerksom på kundeforholdet i det enkelte selskapet og kan dermed danne grunnlaget for å gi opplysninger tilbake til selskapet i medhold av Ftrl. § 21-4b annet ledd.

§ 21-4c første ledd – innhenting av epikriser og andre spesifiserte eller redigerte utdrag fra pasientjournal

[Endret 11/17]

I § 21-4c første ledd er det presisert at adgangen til å innhente opplysninger etter § 21-4 første ledd ikke omfatter innhenting av fullstendig pasientjournal. Det kan likevel innhentes spesifiserte eller redigerte utdrag av journalen, når det er nødvendig.

Med pasientjournal/ journal mener en «samling eller sammenstilling av nedtegnede/ registrerte opplysninger som en persons helsehjelp», jf. forskrift om pasientjournal § 3a, jf. helsepersonelloven § 40 første ledd.

En epikrise er en tilbakemelding til fastlege etter poliklinisk behandling eller innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Det følger av forskrift om pasientjournal § 8 bokstav l at en epikrise er en del av pasientjournalen, En epikrise kan inneholde meget sensitiv informasjon som har betydning for behandlingen av pasienten, men som ikke er relevant eller nødvendig for saksbehandlingen i NAV. Behovet for å innhente en epikrise skal derfor vurderes på samme måte som behovet for å innhente andre opplysninger fra en pasientjournal.

Det går fram av Ot.prp.nr.76 (2007-2008) at med spesifisert utdrag av pasientjournal, mener en et utdrag som gjelder en bestemt periode eller et bestemt tema. Med redigert utdraget menes at en sletter alt som ikke er relevant ved behandlingen av kravet eller det kontrollen retter seg mot.

Når en innhenter spesifisert eller redigert utdrag av pasientjournal, skal det angis helt konkret hvilken periode av journalen, eller hvilke opplysninger, som er nødvendig for å behandle krav om eller kontrollere en ytelse.

§ 21-4c andre ledd – innhenting av fullstendig og uredigert pasientjournal

§ 21-4c andre ledd hjemler adgang til å innhente fullstendig og uredigert pasientjournal fra behandler. Vilkåret for innhentingen er at etaten har kvalifisert mistanke om at det på bakgrunn av opplysninger fra behandler (eventuelt i samarbeid mellom pasient og behandler) urettmessig utbetales ytelser. Innhentingen av pasientopplysninger innebærer en betydelig personvernutfordring. Derfor har lovgiver presisert at adgangen til å innhente denne typen opplysninger er begrenset til Arbeids- og velferdsdirektoratet og særskilt utpekte enheter. Direktoratet har begrenset adgangen til innhenting av opplysninger i disse sakene til NAV Kontroll.

Pasienten skal varsles om innhentingen, dette følger av hovedregelen i personopplysningsloven § 20 første ledd. Det innebærer at det skal sendes varsel når etaten har mottatt pasientopplysningene fra behandler.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der unntaket i personopplysningsloven § 20 annet ledd litra a) kan komme til anvendelse. Anvendelsen av unntaket er for denne typen opplysninger svært begrenset og krever en grundig konkret vurdering hvor personvernhensyn må vurderes opp mot hva som er nødvendige tiltak for å få gjennomført en effektiv kontroll. Vurderingen av om unntaket kan komme til anvendelse skal gjøres av Juridisk seksjon i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

§ 21-4c tredje og fjerde ledd – generelle regler for innhenting av opplysninger

§ 21-4c tredje og fjerde ledd gjelder all innhenting av informasjon etter reglene i folketrygdloven, det vil si ikke bare ved rekvirering av pasientjournaler.

Formålet med innhenting av opplysninger eller erklæringer skal oppgis. Videre skal en oppgi hjemmelen for pålegget, og opplyse om adgangen til å påklage kravet etter forvaltningsloven § 14. I saker om trygdemisbruk skal en kunne oppgi formålet med å innhente opplysningene etter at de er utlevert, dersom det er fare for at kontrollhensyn motvirkes.

Klage i medhold av forvaltningsloven § 14, går til NAV Klageinstans. Klagen kan være muntlig. Den skal settes fram straks, når den pålegget gjelder er tilstede, og ellers innen tre dager. Hovedtema ved behandlingen av klagen vil være om de aktuelle opplysningene er nødvendige i forhold til formålet med innhentingen. Se også rundskrivet til forvaltningsloven § 14 i hovednummer 36.

Reglene i personopplysningsloven om behandlingen av opplysninger gjelder også for behandlingen av opplysninger i Arbeids- og velferdsetaten. Dette inkluderer regler om varsling, og om oppbevaring og sletting av opplysninger. Se rundskrivet til § 21-4c andre ledd.

Om oppbevaring, makulering og sletting av innhentede opplysninger, se rundskrivet til § 21-4 første ledd.

§ 21-4c femte ledd – bevisfritak

§ 21-4c femte ledd gir reglene i tvisteloven § 22-8 og § 22-9 om avgrensning i plikten til å gi forklaring skal gjelder tilsvarende for plikten til å gi opplysninger til Arbeids- og velferdsetaten. Dette gir familie med flere adgang til å nekte å gi opplysninger.

§ 21-4c sjette ledd – opplysninger skal gis uten ugrunnet opphold

Det følger av § 21-4c sjette ledd at opplysninger, uttalelser og erklæringer etter § 21-4 og § 21-4a første ledd skal gis uten ugrunnet opphold.

Bakgrunn og formål

Samkjøring av registre er en viktig kilde for utvelgelse av saker til kontroll. Ved å samkjøre populasjonen i ett register med populasjonen i et annet register etter angitte kriterier, vil man kunne få ut en liste av tilfeller som kan kontrolleres nærmere. Registersamkjøring med masseinnhenting av opplysninger er først og fremst et virkemiddel ved rutinemessig kontroll. Samkjøringen kan avdekke at ytelser kan være utbetalt eller utbetales i strid med vilkårene. Masseinnhenting av opplysninger skal så langt som mulig gjennomføres med bruk av kriterier som kjennetegner risikogrupper blant stønadsmottakerne. Registersamkjøring kan også iverksettes på et generelt grunnlag for å identifisere tilfeller der trygdemisbruk fremstår som en reell mulighet. Hva det er hjemmel for og hva som vil være hensiktsmessig vil variere med hvilken type opplysninger og hvilken type ytelse det dreier seg om.

Opplysninger som innhentes om den enkelte stønadsmottaker ved registersamkjøring kan videreformidles med sikte på å korrigere eller stanse feilaktige utbetalinger, kreve tilbakebetaling av for mye utbetalt beløp og straffeforfølgning. For øvrig kan videreformidling skje når dette følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov.

Første ledd – Masseinnhenting av opplysninger

Med masseinnhenting av opplysninger mener loven innhenting av registrerte opplysninger om et større antall navngitte stønadstakere (stønadsmottakere) i medhold av § 21-4 første og sjette ledd for elektronisk sammenligning med opplysninger i et annet register. Med navngitte personer mener lovgiver konkrete personer. Elektronisk masseinnhenting av opplysninger foregår maskinelt, og det skjer ingen saksbehandling ved selve samkjøringen av registrene. Fakta som er registrert i Arbeids- og velferdsetaten og som er lagt til grunn ved tilståelse og beregning av ytelser etter folketrygdloven sjekkes elektronisk mot de tilsvarende fakta som er registrert i det andre registeret. Saksbehandling og bruk av opplysningene er bare aktuelt for de stønadssakene som tas opp til nærmere vurdering etter samkjøringen. Masseinnhenting av opplysninger ved elektronisk registerkontroll forutsetter at samkjøringen av registre kan skje ut fra kriterier som gjør det enkelt å sammenlikne opplysningene i de to registrene, slik at kontrollen ikke fører til en utlisting av avvik som i stor grad må tolkes og vurderes nærmere før det avgjøres om saken bør følges opp manuelt.

Registersamkjøringen skjer i praksis ved samkjøring av fødselsnummer fra et stønadsregister med fødselsnummer/organisasjonsnummer i egne registre eller registre hos andre offentlige myndigheter. Kontrollen kan ikke gjennomføres med mindre forespørselen gjelder konkrete personer. Dette for at det skal være klart hvem kontrollen omfatter. Når forespørselen kommer fra Arbeids- og velferdsetaten røpes det uunngåelig at de aktuelle personene har, eller har satt fram krav om, en ytelse. Disse opplysningene er i utgangspunktet taushetsbelagte etter NAV-loven § 7 første ledd, men Arbeids- og velferdsetaten kan etter tredje ledd i bestemmelsen likevel gi slike opplysninger til andre forvaltningsorganer når det er nødvendig for å fremme etatens oppgaver eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler. Masseinnhenting av opplysninger i kontrolløyemed omfattes av unntaket fra taushetsplikten.

Det er ikke et vilkår at det skal foreligge mistanke om feil i faktagrunnlaget i sakene som registersamkjøres. Masseinnhenting av opplysninger skal imidlertid så langt mulig gjennomføres med bruk av kriterier som kjennetegner personer som tilhører risikogrupper. Registersamkjøring kan også foretas som stikkprøvekontroll eller som kontroll av hele populasjonen av stønadsmottakere. Hva det er hjemmel for og hva som vil være hensiktsmessig vil variere med hvilken type opplysninger og hvilken type ytelse det dreier seg om.

Opplysninger om den enkelte stønadsmottaker kan videreformidles med sikte på å korrigere eller stanse feilaktige utbetalinger, kreve tilbakebetaling av for mye utbetalt beløp og straffeforfølgning. Dette vil typisk være videreformidling av opplysninger til NAV Forvaltning for korrigering eller stans av feilaktige utbetalinger og tilbakekreving, der dette er aktuelt. Tilsvarende vil gjelde for videreformidling av opplysninger til påtalemyndighetene ved straffeforfølgning. For øvrig kan videreformidling skje når dette følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov.

Med stønadstakere menes stønadsmottakere. Rundskrivet vil heretter bruke begrepet stønadsmottaker og ikke stønadstaker.

Nødvendighetsvilkåret i § 21-4 første ledd i relasjon til masseinnhenting av opplysninger

Om Arbeids- og velferdsetaten kan masseinnhente opplysninger fra et annet offentlige register beror på grunnvilkåret i § 21-4 første ledd om opplysningene er nødvendige for å kontrollere vedkommendes trygdeytelse. Dette vil avhenge av innholdet i registeret det ønskes samkjørt mot. Samkjøring mot ett register kan derfor ligge innenfor hjemmelen for en' trygdeytelse, men ikke for en annen.

Adgang til å innhente opplysninger om andre enn stønadsmottakeren ved elektronisk registerkontroll

Det følger av § 21-4 første ledd tredje punktum at innhenting av opplysninger etter første og andre punktum også omfatter innhenting av opplysninger om andre enn stønadsmottakeren. Denne bestemmelsen gjelder også for elektronisk registersamkjøring, og nødvendighetsvilkåret gjelder der som ellers.

Bokstavene a-f

I bokstavene a-f har lovgiver gitt bestemmelser om hvordan masseinnhenting av opplysninger etter § 21-4 første og sjette ledd nærmere skal skje.

Bokstav a) Fra hvilke registre Arbeids- og velferdsetaten kan innhente registrerte opplysninger om et større antall konkrete stønadsmottakere

Masseinnhenting av opplysninger kan skje fra Arbeids- og velferdsetatens egne registre eller registre fra andre offentlige myndigheter. De registrene det er aktuelt å samkjøre mot i dag er Skatteetatens registre, Brønnøysundregistrene, registrene i Statens lånekasse for utdanning og Utlendingsdirektoratet, Posten Norges adresseregister og valutaregisteret, i tillegg til etatens egne registre.

Registeret det samkjøres mot må i tillegg inneholde opplysninger som har betydning for retten til en trygdeytelse og det må være nødvendig å innhente disse opplysningene for å kontrollere om vilkårene for ytelsen er oppfylt. Adgangen til registersamkjøring må vurderes separat for det enkelte register og den enkelte ytelse.

Det er foreløpig ikke praktisk mulig med elektronisk registersamkjøring mot alle de nevnte registrene.

Bokstav b) Hvilke opplysninger som kan innhentes gjennom samkjøring av registre

Masseinnhentingen kan gjelde opplysninger om inntekt eller andre økonomiske forhold, yrkesmessig status, bosted eller adresse, lovlig adgang til opphold eller arbeid i riket og valutatransaksjoner i utlandet. Opplysninger av tilsvarende art kan innhentes dersom dette nedfelles i forskriftsform, se bestemmelsens andre ledd. Det er under vurdering om IP-adresse er omfattet av «adresse», eller om det er nødvendig å nedfelle en eventuell rett til å innhente opplysninger om IP-adresse i en forskrift. Inntil dette er avklart kan IP-adresse ikke innhentes ved masseinnhenting av opplysninger.

Helseopplysninger og andre opplysninger som regnes som sensitive etter personopplysningsloven § 2 nr. 8, kan ikke innhentes ved masseinnhenting. Med «andre opplysninger» menes rasemessig eller etnisk bakgrunn, politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, mistanke, siktelse, tiltale eller domfellelse for en straffbar handling, medlemskap i fagforeninger eller seksuelle forhold.

Bokstav c) Hvem som kan innhente opplysninger gjennom masseinnhenting

Masseinnhentingen skal foretas av en særskilt utpekt enhet. Arbeidet omfatter også for- og etterarbeid, som fastsettelse av kriterier for hvilke stønadsmottakere som skal omfattes og tolking av resultatene fra kjøringen med nærmere utredning av sakene som det blir funnet mulige feil i. Enheten kan innhente, registrere, sammenstille og lagre opplysninger så langt det er nødvendig for å avgjøre om en ytelse utbetales eller er utbetalt i strid med vilkårene for å motta ytelsen. Dersom oppfølgingen av saker med mulige feil legges til de ordinære enhetene i etaten, må det sikres at opplysningene som er innhentet bare gis videre til dem som skal foreta oppfølgingen.

I tillegg til Arbeids- og velferdsdirektoratet er NAV Kontroll utpekt som enhet for elektronisk masseinnhenting av opplysninger gjennom registersamkjøring.

Bokstav d) Sletting av masseinnhentede opplysninger

Opplysninger innhentet ved masseinnhenting skal slettes så snart hensynet til kontroll og oppfølgning tillater det.

Bokstav e) Opplysninger som er uten betydning for retten til trygdeytelsen

Dersom registeret til det andre offentlige organet også inneholder opplysninger som ikke er nødvendig å innhente for å kontrollere retten til vedkommende trygdeytelse, skal masseinnhenting gjennomføres slik at disse opplysningene ikke omfattes eller utleveres. Innhentingen skal heller ikke medføre at det utleveres opplysninger om personer som det ikke er nødvendig å innhente opplysninger om. Dersom slike opplysninger likevel skulle bli utlevert, skal de umiddelbart slettes hos Arbeids- og velferdsetaten.

Bokstav f) Offentlige myndigheters plikt til å legge til rette for at opplysningene de besitter gjøres elektronisk tilgjengelig uten godtgjørelse

Offentlige myndigheter skal legge til rette for at opplysningene de besitter, på forespørsel gjøres elektronisk tilgjengelig for Arbeids- og velferdsdirektoratet eller andre særskilte utpekte enheter i Arbeids- og velferdsetaten. Det kan ikke kreves godtgjørelse for slik tilgjengeliggjøring og utlevering av opplysninger.

Varsling av stønadsmottakere

Personopplysningsloven krever ikke varsling ved masseinnhenting av opplysninger etter folketrygdloven § 21-4 første og sjette ledd. Unntaket fra varslingsplikten følger av personopplysningsloven § 20 andre ledd bokstav a. Problemstillingen er drøftet i forarbeidene til bestemmelsen, Prop. 7 L (2012-2013).

Stønadsmottakere som etter masseinnhenting av opplysninger får sine vedtak revurdert skal forhåndsvarsles på vanlig måte etter forvaltningslovens regler, slik at de får uttale seg om saken før vedtak treffes. Vedtakene som treffes er gjenstand for alminnelig klage- og ankeadgang etter § 21-12.

Arbeids- og velferdsdirektoratet vil påse at den generelle informasjonen til stønadsmottakere inneholder opplysninger om at det vil bli gjennomført rutinemessige kontroller, også i form av elektronisk registerkontroll.

Forskriftshjemmel

Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av masseinnhenting, herunder bestemme at masseinnhentingen skal kunne omfatte andre opplysninger enn dem som er nevnt i første ledd bokstav b, forutsatt at opplysningene er av tilsvarende art. Det kan også fastsettes i forskrift hvilke registre opplysninger kan innhentes fra.

Det er foreløpig ikke utarbeidet noen forskrift på området.

§ 21-6 første ledd – Arbeids- og velferdsetaten kan fatte nytt vedtak dersom det skjer en endring som har betydning for retten til stønad

[Endret 5/08, 4/16]

Dette er en lovfesting av det alminnelige prinsipp om at lovens vilkår må være oppfylt hele tiden. Dersom det skjer endringer i de faktiske forhold som er av betydning for retten til en ytelse, kan det fattes vedtak om at løpende ytelse stoppes eller endres. Når det gjelder endring av regler, må forholdet til løpende ytelser reguleres direkte i endringsloven.

Bestemmelsen gjelder endrede forhold generelt. Endringer som faller inn under første punktum kan f.eks. være at stønadsmottakeren har flyttet fra et utkantstrøk til et tettsted slik at ekstrautgifter til transport blir redusert og vilkårene for en tidligere tilstått grunnstønad ikke lenger er oppfylt. Andre punktum bestemmer at nytt vedtak om ytelser etter kapitlene 12, 15, 16, 17 eller 19 kun kan treffes hvis endringen er vesentlig. Vesentlighetskriteriet gjelder ikke for første punktum.

Inntektsavhengige ytelser etter kapitlene 15, 16 og 17 er beregnet i forhold til en forventet inntekt. Overskridelse av forventet inntekt med 10 % må som hovedregel anses som vesentlige endringer i forhold til denne bestemmelsen og dermed gi grunnlag for ny vurdering.

Når det gjelder spørsmål om det må sendes forhåndsvarsel før ytelsen kan endres eller stoppes, vises det til kommentarene til forvaltningsloven § 16.

Generell kommentar

[Endret 5/08]

Denne bestemmelsen gir etaten en klar hjemmel til å avslutte en sak.

§ 21-7 bokstavene a og b – Medlemmet gir feil opplysninger eller holder tilbake opplysninger av betydning for retten til stønad

[Endret 5/08, 4/16]

Når stønadsmottaker gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter loven, vil dette ofte føre til feilaktige vedtak. I så fall ville det vært anledning til å avslå eller holde tilbake en innvilget ytelse ut fra andre bestemmelser.

Hvis ytelsen ennå ikke er innvilget, og NAV oppdager at det foreligger opplysninger som vedkommende har gitt som er feil eller opplysninger som medlemmet har holdt tilbake, og de «nye» opplysningene medfører at vedkommende ikke har rett til ytelsen, vil det ikke være behov for å hjemle avslag i § 21-7. Stønadskravet kan da avslås med den begrunnelse at det ikke foreligger hjemmel i det aktuelle kapittel for å treffe vedtaket. I det tilfellet ytelsen er innvilget vil man ut ifra samme begrunnelse kunne omgjøre vedtaket.

Paragrafen innebærer også at man kan avslå eller holde tilbake ytelser som vedkommende, hvis han/hun ikke hadde gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger, ellers ville ha hatt krav på. Denne muligheten bør dog kun benyttes i de tilfeller hvor man ut fra medlemmets manglende vilje til å gi (korrekte) opplysninger er usikker på om vilkårene for tilståelse av ytelse er til stede.

Hvorvidt vedkommende mot bedre vitende har gitt feilaktige opplysninger eller holdt opplysninger tilbake, må vurderes konkret i hvert tilfelle. Det er mange typer opplysninger som det har formodningen for seg at vedkommende kjenner til og som vedkommende forstår er av betydning for stønaden, som f.eks. at vedkommende bor sammen med den andre av barnets foreldre, er i arbeid, hvor stor inntekt vedkommende har osv. Når det gjelder ytelse som vedkommende uansett ikke har rett til, vil den ovennevnte vurderingen med hensyn til «mot bedre vitende» være uten betydning. Det foreligger jo uansett ikke hjemmel for stønaden.

At vedkommende har unnlatt å gi opplysninger eller holdt opplysninger tilbake, kan medføre at NAV blir utbetaler en trygdeytelse som vedkommende ikke har krav på. Slike forhold kan være straffbare som bedrageri overfor folketrygden jf. straffeloven § 371.

§ 21-7 bokstav c – Pålegg gitt med hjemmel i folketrygdloven

[Endret 5/08, 4/16]

Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 21-3 og § 21-6 hvor det fremgår at vedkommende plikter å gi nødvendige opplysninger og at lovens vilkår må være oppfylt hele tiden. Dersom vedkommende nekter å samarbeide, kan NAV med hjemmel i denne bestemmelsen avslå kravet eller stanse en løpende ytelse. Det forutsettes imidlertid at pålegg som gis har hjemmel i folketrygdloven. Etaten kan ikke fortsette å utbetale en stønad når det foreligger tvil om vedkommende fortsatt fyller lovens krav. Når det gjelder saksbehandling generelt, viser vi til kommentarene til forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel og § 27 om bl.a. plikt til å orientere om klageadgang og klagefrist.

Bestemmelsen må praktiseres med varsomhet. Vedkommende må på forhånd være orientert om betydningen for saksbehandlingen. Unnlatelsen av å etterkomme pålegget må ha stor betydning ved vurderingen av om vilkårene til stønaden er oppfylt. Hvis NAV på annen måte kan innhente de aktuelle opplysningene, bør dette gjøres. Men NAV kan ikke ha noen videre plikt til å et omfattende utredningsarbeid når vedkommende ikke er villig til å bidra med sitt.

Bestemmelsen gir adgang til å stanse en ytelse eller holde den tilbake. Det er i forarbeidene ikke gitt noen eksempler på når de ulike reaksjonsformer skal brukes. Dersom det er klart at vedkommende ikke oppfyller lovens vilkår må stønaden stanses. § 21-7 bokstav c gir NAV et pressmiddel for å fremtvinge medvirkning. Tvil oppstår imidlertid der det i ettertid kan dokumenteres at vedkommende fylte vilkårene også i det tidsrommet NAV stanset stønaden. Det må foretas en helhetsvurdering av saken. Sykdommens art, den informasjon som er gitt, medlemmets evne til å forstå den informasjon som er gitt og vedkommende innsikt i egen sykdom er momenter i en slik vurdering. I saker hvor medlemmet f.eks. aktivt nekter å la seg undersøke uten at det foreligger holdbare grunner til dette (jf. lovens begrep «uten rimelig grunn»), bør stønaden stanses. Skyldes vedkommende manglende medvirkning at det foreligger alvorlig psykisk sykdom og at vedkommende ikke har nødvendig innsikt i egen lidelse bør nok stønaden etterbetales så snart all nødvendig dokumentasjon er mottatt.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å nekte personer som tidligere har «bedratt» trygden stønad i fremtiden, når den aktuelle situasjonen er avklart og dersom det er dokumentert at vedkommende fyller vilkårene. Forhold som nevnt i § 21-7 kan gi grunn til å følge opp en sak ekstra nøye for fremtiden.

§ 21-10 første ledd – Saksbehandlingstid og skriftlig underretning om vedtaket

[Endret 4/16]

Første ledd har samme materielle innhold som forvaltningsloven § 11 a første ledd, § 23 og § 27 første ledd. Leddet er egentlig unødvendig da tilsvarende bestemmelser fins i forvaltningsloven. Dette er likevel tatt med fordi man ønsket å få klart fram at adgangen til muntlighet i forhold til bestemte saker etter annet ledd er unntak fra hovedregelen.

§ 21-10 andre ledd – Unntak fra kravet om skriftlighet i visse saker

[Endret 5/08, 10/09]

Andre ledd bestemmer at det kan gjøres unntak fra kravet om skriftlig underretning i saker som omhandler krav om ytelser etter kapitlene 5, 8, 9 og 14. Det samme gjelder for krav om nærmere bestemte enkel hjelpemidler og tolkehjelp etter § 10-7 bokstavene a, f og g.

Unntaket innebærer at underretning kan gis muntlig eller på annen måte. Alternativet «på annen måte» kan f.eks. være at vedtak treffes og utbetaling foretas uten at medlemmet informeres. Det kan f.eks. være at medlemmet tidligere har bedt om rask behandling og at eventuelt vedtak ble effektuert/utbetalt før julehelgen. Hvis så vedtaket først er klart den siste dagen før julehelgen, og man ikke får kontakt med medlemmet, kan utbetaling skje uten at medlemmet får hverken skriftlig eller muntlig beskjed. Medlemmet vil da bli klar over vedtaket ved kontakt med sin bank. I slike tilfeller bør vedtaket bekreftes skriftlig etterpå.

Bakgrunnen for reglene er den store saksmengden på de aktuelle områdene. Muntlig underretning er i praksis blitt hovedregelen, og det ville opplagt blitt en stor ekstrabelastning dersom skriftlighet skulle vært hovedregelen på disse områdene.

I hvilke tilfeller man kan gjøre unntak fra skriftlighetskravet i trygdesaker reguleres ikke uttømmende av § 21-10 andre ledd. Folketrygdlovens bestemmelser må som kjent suppleres med forvaltningsloven. I saker etter andre kapitler enn de som er nevnt i § 21-10 andre ledd, må eventuelle unntak vurderes etter forvaltningsloven § 27 første ledd fjerde punktum.

Medlemmet kan kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet, selv om det får medhold fullt ut i sitt krav. Dette er i tråd med forvaltningsloven § 27 første ledd.

§ 21-11 første ledd

Det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som er gitt myndighet til å fatte vedtak etter folketrygdloven. Direktoratet kan delegere vedtaksmyndigheten til underliggende organer.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har en generell adgang til å delegere myndighet til underliggende organer i Arbeids- og velferdsetaten, jf. NAV- loven § 5. Se fullmaktsoversikten i Vedlegg 1 til hovednummer 30.

§ 21-11 andre ledd

Arbeids- og velferdsdirektoratet har en generell adgang til å omgjøre vedtak etter folketrygdloven som underliggende organer i Arbeids- og velferdsetaten har fattet. Omgjøringsadgangen omfatter både gyldige og ugyldige vedtak til gunst og ugunst for medlemmet. Den samme adgangen har også annet overordnet organ i Arbeids- og velferdsetaten på de saksområder som hører inn under dette.

Fylkeskontorene i NAV er overordnet organ i forhold til NAV- kontorene.

NAV Klageinstans er ikke overordnet organ, og kan ikke omgjøre underinstansenes vedtak med hjemmel i § 21-11. NAV Klageinstans er delegert myndighet som klageinstans for enkeltvedtak fattet av ulike enheter i Arbeids- og velferdsetaten, jf. NAV- loven § 5. Se fullmaktsoversikten i Vedlegg 1 til hovednummer 30. Klageinstansen har adgang til å omgjøre vedtak i klagesak, jfr. forvaltningsloven § 34 og vedtak uten klage, jf. forvaltningsloven § 35 andre ledd.

Omgjøringsadgangen etter folketrygdloven § 21-11 gjelder kun for overordnet organ i forhold til underordnet organs vedta

Begrunnelsen for å opprettholde en egen omgjøringsadgang i folketrygdloven er gitt i Ot.prp. nr. 44 (1989-90) punkt 8.2. Der står det at omgjøringsadgangen i folketrygdloven først og fremst er gitt på grunn av den snevre tidsfristen i forvaltningsloven § 35 tredje ledd. Folketrygdloven § 21-11 er først og fremst begrunnet i at den snevre tidsfristen i forvaltningsloven i praksis ville avskjære overordnede organs adgang til omgjøring på grunn av at de ikke mottar kopi av vedtakene når disse fattes. For øvrig skal prinsippene for omgjøring etter forvaltningsloven legges til grunn. Vi viser derfor til kommentarene til forvaltningsloven § 35 som er gitt i tilknytning til folketrygdloven § 21-1 .

Det forhold at man i trygdesaker ikke er bundet av de senere tidsfristene i forvaltningsloven, tilsier ikke at arbeids- og velferdsetaten bør stå helt fritt til å omgjøre i alle saker hvor det har gått svært lang tid. Det må foretas en konkret vurdering i hver sak. Tidsmomentet må avveies i forhold til hvordan medlemmet kan innrette seg etter vedtaket og for øvrig vurderes ut fra hensynet til konkret rimelighet. Hvor alvorlig feilen er, og hvor synbar den har vært for den private part kan det også være aktuelt å tillegge vekt.

Innledning

Vær oppmerksom på at folketrygdloven § 21-12 tredje ledd tredje punktum ble opphevet fra 1. april 2016. Det innebærer at ingen av bestemmelsene i trygderettsloven gjelder ved klagebehandling i NAV.

Det er gitt enkelte særregler om klage og klagebehandling nedenfor i andre, tredje og femte ledd. For øvrig gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven kap. VI for klagebehandlingen i saker etter folketrygdloven, jf. § 21-1 og forvaltningsloven § 1.

Se nærmere om anke og ankebehandling i Hovednummer 90 – Trygderettsloven.

§ 21-12 Første ledd

NAV Klageinstans er klageinstans for enkeltvedtak fattet av ulike enheter i Arbeids- og velferdsetaten, jf. NAV- loven § 5. Se fullmaktsoversikten i Vedlegg 1 til hovednummer 30.

Helsedirektoratet har gitt HELFO klage, anke og regelverk kompetanse til å behandle klagesaker innenfor HELFOs forvaltningsområde, med visse unntak fastsatt i delegasjonsreglement

Etter at klageadgangen er benyttet, kan klageinstansens vedtak ankes inn for Trygderetten. Det gjelder også klageinstansens vedtak om å avvise en klage. Dette gjelder både når klageinstansen i sitt vedtak har stadfestet underinstansens vedtak om avvisning og når klageinstansen har truffet avvisningsvedtak i første instans, for eksempel der underinstansen har gitt oppreisning for oversittet klagefrist, men klageinstansen avviser klagen som for sent fremsatt, jf. forvaltningsloven § 34 første ledd andre punktum.

I forskrift om at visse vedtak kan ankes direkte inn for Trygderetten (FOR-2006-06-30-743) § 1 er Arbeids- og velferdsdirektoratet gitt hjemmel til å bestemme at vedtak fattet av visse organer i Arbeids- og velferdsetaten på bestemte saksområder ikke skal kunne påklages etter folketrygdloven § 21-12 og at slike vedtak kan ankes direkte inn for Trygderetten. Denne hjemmelen er ikke benyttet.

§ 21-12 Andre ledd

Departementet kan bestemme at visse vedtak skal kunne bringes direkte inn for Trygderetten. Adgangen er ikke benyttet, Det betyr at det ikke for noen vedtak etter folketrygdloven er gjort unntak fra at klageadgangen skal være benyttet, og at det er klageinstansens vedtak som kan ankes inn for Trygderetten. Overprøving av en sak skal i sin helhet skje i Trygderetten dersom hensynet til sammenhengen i saken tilsier det. Et eksempel er når klageinstansens vedtak om reduksjon eller opphør av stønad er påanket, mens vedtak om tilbakekreving av stønad som følge av dette reduksjons- eller opphørsvedtaket kun er påklaget. I slike tilfeller tilsier sammenhengen i saken at både stønadssaken og tilbakekrevingssaken skal behandles i sin helhet i Trygderetten, uten at klageinstansen først har fattet vedtak i tilbakekrevingssaken.

§ 21-12 Tredje ledd

Klage kan settes fram skriftlig eller muntlig. Dersom den settes fram muntlig, skal den som mottar den sette den opp skriftlig, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 21-1. Den som setter opp en muntlig klage skriftlig, skal underskrive klagen sammen med klageren. Det er ikke eksplisitt sagt i loven, men det går fram av forarbeidene (Prop.139 L (2014 . 2015) at det ble vurdert som unødvendig å ta et slikt pålegg inn i loven, da det likevel antas å følge av god forvaltningsskikk.

Klagen skal settes fram for den enheten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Se fullmaktsoversikten i Vedlegg 1 til hovednummer 30.

Om ankeerklæringen og hvem som skal motta den, se trygderettsloven § 11 og tilhørende rundskriv.

§ 21-12 Fjerde ledd

Noen vedtak etter folketrygdloven er unntatt fra anke til Trygderetten. Se § 1 i forskrift om unntak fra anke til Trygderetten (FOR-1997-04-15-324).

Disse vedtakene kan påklages, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd og klageinstansens vedtak er endelig, jfr. forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum.

§ 21-12 Femte ledd

I femte ledd fastslås at fristen for klage og anke er seks uker.

Folketrygdloven har en særregel om klagefrist. Den alminnelige klagefristen i forvaltningsloven er tre uker, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd første punktum.

Når det gjelder regler om beregning av klagefristen og om fristavbrudd, forlengelse av klagefristen og om oversitting av klagefristen, gjelder forvaltningsloven § 29 første ledd andre punktum og § 30, § 29 andre, tredje og fjerde ledd og § 31. Se nærmere om disse bestemmelsene i rundskrivet til forvaltningsloven i Hovednummer 36 . Saksbehandlingsrundskriv kapittel VI.

Ankefristen er også regulert i trygderettsloven § 9. Se nærmere om beregning av ankefristen og om fristavbrudd, forlengelse av ankefristen og når Trygderetten kan se bort fra at ankefristen er oversittet i trygderettsloven §§ 9 og 10 og rundskriv § 9 og rundskriv § 10.

§ 21-12 Sjette ledd

Vedtak etter folketrygdloven kan ikke bringes inn for de alminnelige domstoler før muligheten til å klage og anke er nyttet fullt ut.

I trygderettsloven er det presisert at en tvist som gjelder et vedtak etter folketrygdloven, ikke kan bringes inn for lagmannsretten før Trygderetten har truffet avgjørelse i saken, jf. trygderettsloven § 26 andre ledd.

Parten skal i underretning om vedtaket gjøres oppmerksom på dette forbeholdet. I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke til anvendelse overfor parten, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Generelt om ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden

Ankenemnda som administrativt organ, reguleres av ftrl. § 21-13.

Folketrygdloven § 21-13 gir nærmere bestemmelser om Ankenemndas kompetanse og saksbehandling ved anke til Ankenemnda. I medhold av ftrl. § 21-17 er det gitt en forskrift av 25. mars 1997 med utfyllende bestemmelser om saksbehandlingen for ankenemnda.