Rundskriv til ftrl kap 13 – Yrkesskadedekning

1.2.1 Endringer i forhold til tidligere lov om folketrygd

1.2.2 Forskrifter som er endret og/eller innarbeidet i loven

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 2. april 1971 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav c om rett til ytelser for trygdet som blir yrkesskadet i Forsvarets tjeneste (kvinner i forsvaret mv.) er innarbeidet i lovens § 13-8 første ledd bokstav h.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 19. februar 1971, endret ved Kgl. res. av 8. jan. 1993 med hjemmel i tidligere lov's 11-1 nr. 2 bokstav a om rett til ytelser for personer som er innsatt i fengselsvesenets anstalter eller anbrakt til forpleining i henhold til straffelovens § 39 nr. 1 bokstav d er innarbeidet i lovens § 13-12.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 19. februar 1971, endret ved Kgl. res. av 8. jan. 1993 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav b om rett til ytelser for personer som er under arbeidsterapeutisk behandling i helseinstitusjon, rehabiliteringsinstitusjon eller som deltar på arbeidsmarkeds-/attføringstiltak er innarbeidet i lovens § 13-11 og § 13-12.

Avsnitt III (vilkårene for godkjennelse) i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 11 des. 1970, endret ved Kgl. res. av 19. aug. 1988 med hjemmel i tidligere lovs § 11-4 nr. 1 tredje ledd om likestilling av yrkessykdommer, klimatiske og epidemiske sykdommer med yrkesskade er innarbeidet i lovens § 13-4 andre ledd.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 10. september 1993 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav d om rett til ytelser for personer som er under pålagt arbeid for sosialhjelp i henhold til lov om sosiale tjenester § 5-3 annet ledd er innarbeidet i lovens § 13-11.

Beregningsreglene i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 5. mars 1971 med hjemmel i tidligere lovs § 11-14 er omarbeidet og tilpasset den nye folketrygdlov. Nye forskrifter er fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i § 3-30 femte ledd. Se kommentarene til denne bestemmelsen i rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i kapittel 3.

2.1 Medlemmet er yrkesskadedekket

For at en personskade, en sykdom eller et dødsfall skal kunne godkjennes som forårsaket av en arbeidsulykke, må medlemmet være yrkesskadedekket når arbeidsulykken skjer. For å være yrkesskadedekket må vedkommende – i tillegg til å være medlem av folketrygden i henhold til bestemmelsene i kapittel 2 – være omfattet av den persongruppe som er omtalt i § § 13-6 til 13-13.

Se nærmere under punkt 2 i rundskrivets generelle del og kommentarene til § 13-6 til § 13-13 nedenfor.

2.2 Personskade, sykdom eller dødsfall

For at en skade skal kunne godkjennes som yrkesskade, må det foreligge en personskade eller sykdom (eventuelt dødsfall). Det er i loven ingen definisjon av uttrykkene personskade eller sykdom (med unntak av bestemmelsen om yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade, jf. § 13-4). Med personskade eller sykdom forstås en slik forstyrrelse av den fysiske eller psykiske helsetilstanden at legehjelp er ansett nødvendig.

2.3 Kravet til årsakssammenheng

Kravet om at personskaden eller sykdommen skal «skyldes» en arbeidsulykke innebærer at det må være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen. En slik årsakssammenheng må fremstå som mest sannsynlig eller mest nærliggende, jf. punkt 2.5.

Etter rettspraksis gjelder hovedårsakslæren etter § 13-3 første ledd, dvs at det først foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng der arbeidsulykken er den dominerende årsaken til skaden.

Hovedårsakslæren har blitt lagt til grunn i LB-2008-71320, LH-2008-153577, LF-2007-191538, LA-2007-182425, LA-2007-135137 og LG-2006-13129. Videre er denne læren fastsatt i en langvarig og i det vesentlige konsekvent praksis fra Trygderetten, se TRR-2009-1179, TRR-2009-1134, TRR-2008-1288, TRR-2005-1719, TRR-2005-287 og TRR-2003-5962. Høyesterett har uttalt at en slik praksis skal tillegges stor rettskildemessig vekt, se bl.a. Rt-2009-1626 premiss 41.

Det fremgår av lovens ordlyd at arbeidsulykken må være årsak til skaden/sykdommen, men det kreves ikke at den er eneste årsak. Det er tilstrekkelig at arbeidsulykken er en medvirkende årsak til skaden/sykdommen. Med sykdom menes i denne sammenheng følgetilstand etter en arbeidsulykke og ikke yrkessykdommer, jf. § 13-4. Ved samvirkende årsaker må arbeidsulykken utgjøre mer enn 50 prosent av årsaken for at skaden eller sykdommen skal kunne godkjennes i sin helhet. Den må altså være hovedårsaken.

Hovedårsakslæren gjelder i kombinasjon med et fordelingsprinsipp. Fordelingsprinsippet innebærer at selv om arbeidsulykken ved samvirkende årsaker ikke er den dominerende årsaken til skaden kan skaden likevel delvis godkjennes som yrkesskade der den yrkesbetingede faktor utgjør 50 prosent eller mindre av årsaken. Dette prinsippet er blant annet lagt til grunn i Agder lagmannsretts dom av 10.11.08 (LA-2007-135137).

I slike tilfeller blir det dermed spørsmål om ansvarsdeling mellom yrkesskadebetingede og ikke yrkesbetingede årsaksfaktorer. Så vidt mulig må det derfor vurderes hvor stor del av ansvaret de ulike faktorer antas å ha. Det finnes i praksis ikke noen nedre grense for delvis godkjenning av en skade som yrkesskade. Det vil likevel ikke bli tale om delvis godkjenning der den yrkesbetingede faktoren er ubetydelig, det vil si mindre enn 10 prosent. Ved likevekt mellom yrkesbetingede og ikke yrkesbetingede årsaksfaktorer godkjennes bare halvparten av skaden/sykdommen som yrkesskade.

En skade/sykdom kan bli godkjent som yrkesskade selv om den ikke medfører varig medisinsk invaliditet/men. Om kravene til årsakssammenheng når det foreligger en yrkessykdom, se kommentarene til § 13-4.

Foreligger det sykdom eller lyte før ulykken forhindrer dette ikke at det kan være årsakssammenheng mellom ulykken og den forverrede situasjon. De følger som den tidligere sykdom/lyte ville ha medført etter sitt naturlige forløp, uavhengig av arbeidsulykken, kan ikke godkjennes. Det kan også være aktuelt bare å godkjenne en forbigående forverrelse.

2.4 Følgeskader

Følgeskader til en godkjent yrkesskade (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) kan også godkjennes som yrkesskade. Eksempelvis hvis skadelidte som følge av en bruddskade utvikler arthrose. Arthrosen kan da godkjennes som yrkesskade forutsatt at den mest sannsynlig har årsakssammenheng med bruddskaden.

Ved vurdering av godkjennelse av følgeskader må den godkjente yrkesskaden være hovedårsaken til følgeskaden. Er vilkåret om årsakssammenheng oppfylt for følgeskaden, skal følgeskaden godkjennes fullt ut.

Det følger av Trygderettens kjennelse av 26.06.09 (TRR-2009-263) at det er hovedårsakslæren som skal legges til grunn. Av kjennelsen fremgår følgende:

«Dersom det då skal vere grunnlag for å godkjenne Ap sine psykiske lidingar som yrkesskade, må det i tilfelle vere som ein følgetilstand av den godkjente yrkesskaden, altså kneskaden. Ordlyden i folketrygdlova § 13-3 gir isolert sett ikkje heimel til å godkjenne også følgetilstandar av yrkesskader som yrkesskade, jf. at det er tale om å kreve samanheng mellom «en arbeidsulykke» og den aktuelle skaden eller sjukdommen. Ein slik adgang følger likevel av fast forvaltningspraksis. For at Ap sine psykiske lidingar skal kunne yrkesskadegodkjennast, må dei ha si hovudårsak i den allereie godkjente kneskaden, jf. dom frå Gulating lagmannsrett av 30. desember 2008 ( LG-2008-32704), praksis frå Trygderetten i ankesakene TRR-2006-379, TRR-2007-1970, TRR-2008-1476, TRR-2008-1829 og TRR-2009-19, samt Asbjørn Kjønstad: Folketrygdloven med kommentarer (2. utgåve 2007) s.606.»

Det gjelder ikke et fordelingsprinsipp ved vurdering av godkjennelse av følgeskader, jf. forutsetningsvis Gulating lagmannsretts dom av 30.12.08 (LG-2008-32704) og TRR-2008-1476, jf. også kommentarene til § 13-4 hva gjelder avsnitt om følgeskader.

Trygderetten har i kjennelse av 24.10.08 (TRR-2008-1476) lagt til grunn at det er hovedårsakslæren uten fordelingsprinsipp som skal legges til grunn. Kjennelsen gjelder i utgangspunktet § 13-4, men under vurderingen av vilkåret om hovedårsakslære har Trygderetten også vist til § 13-3. Fra kjennelsen gjengis følgende:

«Det rettslege spørsmålet i foreliggande sak er om tilsvarande rettslege årsakskrav gjeld også ved godkjenning av dei sekundære yrkesskader og yrkessjukdommar, altså om det gjeld ei hovudårsakslære supplert med ei fordelingslære, eller kun ei rein hovudårsakslære. Med sekundære yrkesskader forstår retten tilstandar som ikkje står i direkte samanheng med eit arbeidsuhell eller skadeleg påvirking i arbeidet, men som blir hevda å vere ein følge av den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen.

... Ved følgetilstandar er verken arbeidsulukka eller påvirkinga i arbeidet sjølvstendig ledd i årsaksforholdet som skal vurderast; det interessante er samanhengen mellom den primære og den sekundære tilstanden. Retten legg til at adgangen til å godkjenne følgetilstandar som yrkesskade eller yrkessjukdom må reknast som etablert gjennom fast forvaltningspraksis.

... Trygderetten har i tidlegare praksis brukt ulike formuleringar for å gi uttrykk for kva årsakskrav blir lagt til grunn ved vurderinga av sekundære yrkesskader og -sjukdomar. Tendensen her synest å vere at hovudårsakslæra har blitt lagt grunn, utan supplement av fordelingslæra.

... På grunnlag av det samla rettskildebildet har retten konkludert med at det ved vurderinga av om sekundære skader og sjukdommar skal godkjennast som yrkesbetinga må leggast til grunn ei hovudårsakslære. Til forskjell frå fast praksis ved vurdering av primære skader og sjukdommar, er det ikkje rettsleg grunnlag for å supplere med ei fordelingslære for dei tilfeller der den yrkesrelaterte faktoren har bidratt, men ikkje er hovudårsak. Det medfører at sekundære tilstandar vil bli gitt full godkjenning dersom primærtilstanden er hovudårsak. Derimot blir det ingen godkjenning, heller ikkje delgodkjenning, dersom den primære yrkesskaden eller yrkessjukdommen ikkje er hovudårsaka til følgetilstanden.»

2.5 Beviskravet

Bestemmelsen i § 13-3 første ledd sier ikke noe om beviskravet. Med beviskrav siktes til de juridiske, bevisrettslige, krav som stilles til det faktum som må være til stede for at vilkårene skal være oppfylt. Ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt, legges til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig.

Det skal ved vurderingen av vilkåret om årsakssammenheng legges til grunn om det er «mest sannsynlig» eller mest nærliggende at skaden/sykdommen/dødsfallet skyldes arbeidsulykken. Det er ikke tilstrekkelig at årsakssammenheng er mulig eller ikke kan utelukkes. Uttrykket «mest sannsynlig» må forstås slik at det skal foreligge en sannsynlighetsovervekt for at kravet til årsakssammenheng kan anses for å være oppfylt.

Prinsippene om bevisbedømmelse som er lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1998-1565 gjelder også andre typer skader enn nakkeskader. Disse prinsippene har blitt lagt til grunn i en rekke etterfølgende dommer.

Høyesterett har i Rt-1998-1565 uttalt følgende om bevisbedømmelsen:

«Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her – om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde – Rt-1995-821.»

Det er skadelidte som har bevisbyrden, men Arbeids- og velferdsetaten har undersøkelsesplikt, jf. forvaltningsloven § 17. Se merknader til § 13-14 fjerde og femte ledd for arbeidsulykker meldt for sent.

2.6 Spesielt om årsakssammenheng ved ryggskader

[Endret 12/17]

Vurdering av ryggskader som følge av arbeidsulykker adskiller seg i utgangspunktet ikke fra vurderingen ved andre skadefølger.

Ved mer «dramatiske» arbeidsulykker/ryggtraumer vil godkjennelsesspørsmålet vanligvis ikke volde tvil og rygglidelsen kan godkjennes uten å forelegge saken for rådgivende lege. Godkjennelse uten rådgivende leges vurdering kaller vi i det følgende .administrativ. godkjenning.

Ved mer «trivielle» arbeidsulykker/ryggtraumer vil imidlertid godkjennelsesspørsmålet ved påberopte ryggplager ofte være mer problematisk å behandle. Med «trivielle» ryggtraumer forstås hendelser i arbeidssituasjonen som ikke har ført til objektivt registrerbare funn.

Den generelle adgangen til å gi tidsbegrensede godkjenninger følger av ordlyden i folketrygdloven § 13-3 første ledd. Hålogaland lagmannsrett har i dom avsagt 7. august 2017 med saksnummer 17-037855FØR-HALO [LH-2017-37855] uttalt følgende:

«Det følger av lovbestemmelsen at det blant annet kreves årsakssammenheng mellom den aktuelle arbeidsulykken og personskade som er oppstått. (...) En fortolkning med utgangspunkt i lovens ordlyd, tilsier med styrke at et vedtak da også må kunne gis en tidsbegrensning i tråd med varigheten av den aktuelle personskade/plagene. Dette er også i tråd med hva Trygderetten i ren rekke avgjørelser underliggende har lagt til grunn.

(...)

Det er gjennom rundskriv åpnet for en forenklet prosedyre, uten rådgivende leges vurdering, når godkjennelsesspørsmålet ikke er tvilsomt, såkalt «administrativ» godkjenning, for en tidsbegrenset periode. Denne adgangen kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke medføre at det motsetningsvis ikke er adgang til tidsbegrensning når det skjer en full prøving inkludert vurdering fra rådgivende lege.

Reelle hensyn tilsier at det blant annet av bevismessige hensyn, er fordelaktig med en tidligst mulig avgjørelse. Så lege saken er medisinsk avklart, bør det kunne treffes vedtak i tråd med en slik avklaring.»

På bakgrunn av denne dommen kan det konkluderes med at en yrkesskadegodkjenning kan tidsavgrenses dersom man vet varigheten av yrkesskaden.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har funnet det nødvendig å fastsette visse normer for de forutsetninger som må være til stede for at en «administrativ» godkjennelse av ryggplager etter trivielle ryggtraumer kan foretas, se punktet nedenfor.

Se også i saksbehandlingsrundskrivet vedlegg 13 til kapittel 21.

2.7 Spesielt om årsakssammenheng ved nakkeskader

Traumer mot nakken kan føre til ulike typer skade. Avhengig av traumets art og intensitet kan det oppstå skade av bløtdeler, virvler, mellomvirvelskiver, blodkar, samt skade på det sentrale og perifere nervesystem.

Nakkeslengskader er også spesielt omtalt i saksbehandlingsrundskrivet se vedlegg 13 til kapittel 21.

«Whiplash» eller nakkeslengskader (pisksnertskade) er ingen diagnose, men en skademekanisme hvor hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter virker på nakken. Vanligvis dreier det seg om en bløtdelskade, eventuelt med ligamentskade, dvs. en nakkedistorsjon (nakkevrikking).

De fleste nakkeslengskader skjer ved trafikkulykker og skyldes påkjørsel av bil bakfra som forårsaker hurtige akselerasjons- og deselerasjonskrefter, dvs. gir en piskesnerteffekt. Nakken hyperekstenderes først (strekkes ut over det normale) og flekteres (bøyes) deretter. Graden av skade avhenger spesielt av størrelsen på den relative bevegelse av hodet og nakken i forhold til kroppen for øvrig, og av bevegelsens hastighet. En mindre hyppig årsak til nakkedistorsjon er front-til-front-kollisjon, eventuelt kollisjon fra siden.

Rettspraksis har oppstilt 4 vilkår som alle må være oppfylt for at vilkåret om årsakssammenheng skal være oppfylt ved nakkeslengskader, jf. Rt-1998-1565 og Høyesteretts dom av 16.12.10 (Rt-2010-1547). I Høyesteretts dom av 16.12.10 vises det til Rt-1998-1565 dommens uttalelse om at det er den tidsnære dokumentasjonen som må tillegges størst betydning. Disse dommene er avsagt på erstatningsrettens område, men vilkårene er generelle og får derfor også anvendelse ved vurdering etter folketrygdlovens bestemmelser om årsakssammenheng.

De 4 vilkårene er:

• Krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne.
• Akuttsymptomer

Nakkesmerter innen 2-3 døgn etter ulykken

• Brosymptomer

Sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen

Tilleggsplager i form av bl.a. hodepine, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, svimmelhet o.l. kan være symptomer på hjerneorganisk skade, men kan også være en psykisk reaksjon på ulykken og dens følger. For slike personer er det viktig å undersøke hvorvidt det foreligger tegn til posttraumatisk encephalopati (hjerneskade). For å kunne vurdere medisinsk invaliditet er det viktig å få vurdert om det foreligger en hjerneorganisk skade. Det må derfor gjennomføres både nevropsykologisk og nevrologisk vurdering.

• Sykdomsbilde må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

Ved vurderingen vil det være nødvendig å undersøke om skadelidte før ulykken har hatt tilsvarende plager som kan forklare de etterfølgende plagene.

Det må tas utgangspunkt i at det er forventet at man har de kraftigste symptomene de første dagene etter ulykken og at man blir gradvis bedre eller at smertene stabiliserer seg på et lavere nivå enn det som var tilfellet rett etter ulykken. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er i utgangspunktet ikke forenlig med en bløtdelsskade.

Kriteriene har også blitt brukt når beskrivelsen av hendelsen er slik at nakken har hatt tilsvarende utfall som ved trafikkulykker. Dette fremgår bl.a av Frostating lagmannsretts dom av 08.03.11, LF-2009-121377 (RG-2011-245). Dommen gjelder vurderingen av vilkåret om årsakssammenheng etter § 12-18, men det skal foretas samme vurdering av årsaksspørsmålet etter § 13-3 første ledd slik at dommen kan benyttes som eksempel på vurderingen som skal foretas. I det tilfellet ble hodet til en lærer presset bakover av en elev som var rasende og mens læreren satt på huk foran han. Ved vurderingen av om vilkåret om årsakssammenheng var oppfylt benyttet Frostating kriteriene som gjengitt ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn at det første kriteriet, «adekvat traume», ikke er sannsynliggjort. Av dommen går det frem at «adekvat traume» må vurderes slik:

«Hvor det ikke foreligger klare, påviselige skader må det etter lagmannsrettens syn i alle fall kreves at skadelidte har vært utsatt for en så vidt betydelig kraftpåvirkning at det erfaringsmessig vil kunne oppstå skader, slik som i kollisjonstilfellene.»

Lagmannsretten konkluderer deretter med at det

«ikke er sannsynlig at dette [d.v.s. hendelsen med eleven] kan ha medført noen skader».

Nakkesmerter kan oppstå som følge av ulike hendelser som ikke kan sammenlignes med trafikkulykker som medfører nakkeslengskader.

Høyesterett har i dom av 28.09.07 (Rt-2007-1370 (Prolapsdommen) uttalt at kriteriene som legges til grunn i nakkeslengskader ikke kan brukes i tilfeller hvor det foreligger andre diagnoser.

Spørsmålet som ble behandlet av Høyesterett var om det var årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og prolaps som ble påvist ca 4 år senere. For vurdering av årsakssammenheng viser Høyesterett til følgende kriterier:

«Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.» (premiss 38).

2.8 Spesielt om psykiske lidelser

Som nevnt ovenfor er det ikke bare skade som kan godkjennes, men også sykdom. Psykiske lidelser er et typisk eksempel på sykdom som kan godkjennes som yrkesskade.

Det er her ikke krav om at skadelidte får diagnosen PTSD (posttraumatiske stresslidelser) som følge av arbeidsulykken, men enhver psykisk sykdom kan godkjennes forutsatt at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Saken bør fremlegges rådgivende lege.

I de tilfeller hvor skadelidte har fått diagnosen PTSD er det viktig å være oppmerksom på at diagnosen skal stilles av spesialist i psykiatri eller klinisk psykolog og at diagnosen er vurdert etter diagnosekriteriene i ICD-10. Hendelsen som har utløst PTSD må være usedvanlig skremmende eller katastrofal (traumekriteriet) ved siden av kriterier på intrusjon (påtrengende gjenopplevelse) unnvikelse og aktivering. Disse kriteriene må være oppfylt innen 6 måneder etter traumet eller slutten på den traumatiske påkjenningen. Det er viktig med tidsnær dokumentasjon for plagene. Saken bør fremlegges rådgivende lege.

Vær oppmerksom på at psykiske lidelser som følge av alvorlig trusler, trakasseringer og seksuelle overgrep kan godkjennes som yrkesskade, se kommentarene til § 13-3 andre ledd og § 13-3 tredje ledd.

3.1 Andre ledd første punktum – det markerte ulykkesmomentet

Etter ordlyden i første punktum kreves at det må være en «ytre» hendelse og at den har hendt «plutselig eller uventet». Med «ytre» menes at det i utgangspunktet må ha skjedd noe utenfor den skadelidtes eget legeme, se Rt-2005-1757 premiss 47 og 48 (Skyggekjennelsen).

I «plutselig» ligger et tidsmessig krav, hendelsen må ha skjedd umiddelbart eller akutt. I henhold til Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen) premiss 47 og Rt-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 29 skal imidlertid «eller uventet» tolkes som «og uventet». Dette innebærer at selv om hendelsen skjer «plutselig», må den i tillegg være «uventet» – i betydningen uforutsett.

Hvis en person kommer til skade ved en eksplosjon, slag eller fallende gjenstand er ulykkesmomentet klart til stede. Videre anses ulykke for å foreligge når en person får akutt skade av verktøy eller maskiner (f.eks. fingeramputasjon, slag mot brystkasse e.l.). Ulykkesmomentet anses også for å være til stede hvis skadede glir på is, glatt gulv o.l, snubler eller faller/kommer i en forkjært stilling fordi taket glipper. Det markerte ulykkesmoment behøver imidlertid ikke alltid å være til stede for at en skade skal kunne godkjennes som en yrkesskade. Det vises til punkt 3.2 om det avdempede ulykkesbegrepet.

Skadens art og omfang er ikke av betydning ved vurderingen av om det foreligger et markert ulykkesmoment, men kan være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart ved vurderingen av om vilkårene etter andre ledd andre punktum er oppfylt, se punkt 3.2, se Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 36.

Det stilles ikke noe krav om ulykkesmoment for at vernepliktige militærpersoner o.a. skal få godkjent en sykdom/skade som yrkesskade, se kommentarene til § 13-8.

Se ytterligere redegjørelse for ulykkesmomentet under punkt 3.3 – rettspraksis

3.2 Andre ledd andre punktum – det avdempede ulykkesbegrepet

[Endret 10/13]

Det foreligger en arbeidsulykke dersom den skadelidte kommer til skade på grunn av en konkret ytre tidsbegrenset påkjenning eller belastning som er usedvanlig og som ligger utenfor rammen av hva skadelidte kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke. Ulykkesmomentet ligger da i den usedvanlige påkjenningen – dvs. en påkjenning som den skadelidte ikke er forberedt på eller ikke kan unngå.

I Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen) slo imidlertid Høyesterett fast at det ikke er krav om «ytre» påkjenning etter denne bestemmelsen, se premiss 51. I tilfeller hvor skadelidte pga. en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner har blitt utsatt for en ekstraordinær påkjenning, stilles det ikke noe tilleggskrav om ytre hending.

«Konkret tidsbegrenset» beskriver det tidsmessige vilkåret. Det er ikke endelig fastlagt hva som ligger i dette uttrykket, men i praksis omfattes ikke påkjenninger ut over et skift eller en arbeidsdag, se bl.a. NOU 1988:6 s. 36, NOU 1990:20 s. 576, LG-2004-32049, LB-2007-79924 og TRR-2007-123. At påkjenninger utover et skift eller en arbeidsdag ikke omfattes av ulykkesbegrepet er Høyesterett enig i, jf. dom av 08.05.13. Et av spørsmålene i saken var om påkjenninger i en uke omfattes av ulykkesbegrepet, med det ble avvist av Høyesterett med henvisning til forarbeidene (premiss 39,40,42 og 43).

Når det gjelder kravet om usedvanlig påkjenning eller belastning uttales i Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 29, at avvik fra det normale i skadelidts arbeid kan anses som arbeidsulykke etter det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Det fremgår følgende: «Avviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en usedvanlig måte.» Uansett er det et vilkår at avviket medfører en usedvanlig påkjenning. I dommens premiss 35 presiseres, med henvisning til Rt-2007-882 (Pallekjennelsen) premiss 40, at det ikke er avgjørende hvorvidt den aktuelle oppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til skadelidte. Sentralt står spørsmålet om oppgaven er en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver. Heller ikke et «lite avvik fra normal arbeidsprosedyre vil kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke», se Rt-2007-882 premiss 41 (Pallekjennelsen).

I hvert enkelt tilfelle må det vurderes hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være før arbeidsulykke foreligger, se Rt-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 36 og Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 34. Det kan likevel ikke oppstilles krav om betydelig avvik.

Momenter som det i denne forbindelse kan legges vekt på, er bl.a. risikoen ved handlingen, om den inngår i de vanlige arbeidsoppgavene, kontrollen over situasjonen, involvert hastighet og kraft, om skadelidte faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet. I Rt-2009 -1626 (Musikklærerdommen) presiseres det i premiss 36 at vurderingen av om påkjenningen eller belastningen skal anses som usedvanlig må ta utgangspunkt i hendelsens art og omstendighetene rundt denne, ikke skadens art og omfang. Skaden kan være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart.

Etter praksis kan også andre forhold gjøre at hendelsen anses som arbeidsulykke, så som sterkt tidspress, mangelfull erfaring grunnet alder, instruksjon eller lignende. Høyesterett uttaler eksplisitt i Rt-2007-882 (Pallekjennelsen) premiss 39 at vurderingstema ved løft av gjenstander er om disse var spesielt tunge, hadde uventet vekt, om løftet lå utenfor de normale arbeidsoppgavene eller foregikk i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter.

Se ytterligere redegjørelse for ulykkesmomentet under punkt 3.3 – rettspraksis

3.3 Rettspraksis

Som nevnt ovenfor er det nærmere innholdet i arbeidsulykkebegrepet avklart gjennom en rekke avgjørelser fra Høyesterett, se punkt 3. Som nevnt ovenfor er Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen), Rt-2006-1642 (Fotballdommen), Rt-2007-882, (Pallekjennelsen) og Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) særlig viktige.

Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen) gjelder en skadelidt som pådro seg en kneskade da han i huksittende stilling måtte gjøre et byks for å unngå det han trodde var en bjelke som kom mot ham. Høyesterett fastslår i premiss 46 og 47 at vilkårene «plutselig» og «uventet» i § 13-3 andre ledd første punktum er kumulative, dvs at begge vilkårene må være oppfylt for at vilkåret om arbeidsulykke skal være oppfylt. Dette blir stadfestet av Høyesterett i Rt-2006-1642 (Fotballdommen) i premiss 29.

Rt-2006-1642 (Fotballdommen) gjelder spørsmål om takling bakfra av en motspiller under fotballkamp på eliteserienivå kunne anses som arbeidsulykke. I dette konkrete tilfellet kom Høyesterett til at hendelsen skulle godkjennes.

Høyesterett har i Rt-2006-1642 (Fotballdommen) premiss 30 og 31 uttalt at en rekke yrkesrelaterte skader faller utenfor folketrygdens yrkesskadedekning og at vilkåret om arbeidsulykke innebærer en selvstendig begrensning av yrkesskadedekningen. Denne begrensningen kommer i tillegg til begrensning mot belastningslidelsene, se § 13-3 tredje ledd.

Videre påpeker Høyesterett i premiss 31 at begrensningen av dekningen til bare å omfatte arbeidsulykke, skyldes et bevisst valg fra lovgivers side. Dette er senere stadfestet i Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen).

I premiss 36 legger Høyesterett til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss grad er relativt:

«Hva som må anses plutselig og uventet må bedømmes ut i fra hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært ansett tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger.»

I premiss 38 viser Høyesterett til Trygderettens kjennelse av 04.11.05 i sak TRR-2005-1326 (Kanonballkjennelsen). Her gjennomgår Trygderetten en rekke kjennelser angående idrettsskader og oppsummerer slik:

«Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som har blitt etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde i situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.»

Deretter (i premiss 39) uttaler førstvoterende:

«Etter min mening er dette en dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen om det foreligger en arbeidsulykke.»

I Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen), som først og fremst gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, er det i premiss 51 slått fast at det

«i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment.»

I Rt-2007-882 (Pallekjennelsen), som gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, uttaler Høyesterett i premiss 40 at det ikke er noe avgjørende moment at den aktuelle arbeidsoppgaven inngår i hovedarbeidsoppgavene til den skadelidte. Det sentrale spørsmålet er i følge Høyesterett om oppgaven er en del av skadelidtes normale arbeidsoppgaver. Dette er senere stadfestet av Høyesterett i Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) premiss 35).

I premiss 41 uttalte Høyesterett at heller ikke et

«lite avvik fra ordinær arbeidsprosedyre vil kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke».

I Rt-2009-1626 (Musikklærerdommen) avsa Høyesterett på ny dom i sak som gjaldt det avdempede arbeidsulykkebegrepet. Saken gjaldt en lærer i ungdomsskolen som pådro seg en bruskskade i kneet da hun instruerte i dans i en musikktime. Hun snudde seg fordi elevene var urolige og pga friksjon mellom gulv og skosåle fikk hun ikke høyrefoten med seg.

I premiss 36 uttaler Høyesterett at

«vurderingen av om en påkjenning eller belastning er usedvanlig må ta utgangspunkt i hendelses art og omstendighetene rundt denne – ikke skadens art og omfang. Riktignok kan skaden være et bevismoment dersom hendelsesløpet er uklart, men det er ikke tilfelle i vår sak.»

I Rt-2006-1642 (Fotballdommen), med henvisning til TRR-2005-1326 (Kanonballkjennelsen), er «skadens art og omfang» fremholdt som et relevant moment i vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke. Høyesterett foretar i premiss 36 en viktig presisering av dette momentets betydning, gjennom uttalelsen om at skaden bare kommer inn som et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart. I saker der hendelsesforløpet er klarlagt vil «skadens art og omfang» altså være uten betydning for vurderingen av om det foreligger en arbeidsulykke.

3.4 Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l.

[Endret 10/13]

Skader oppstått i forbindelse med løft, bæring o.l. vil i alminnelighet ikke godkjennes som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller skadelidte må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme. I tilfeller hvor små avvik fra den normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke er det imidlertid en mer liberal godkjennelsespraksis idet det stilles mindre krav til ulykkesmomentet/det ekstraordinære for at hendelsen skal kunne godkjennes. Dette gjelder for:

• løft av hjelpeløse og/eller urolige personer,
• løft av spesielt tunge gjenstander,
• løft av uventet høy vekt
• løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær fare/skadegrensen.

I disse sakene er det tilstrekkelig med et mindre avvik fra den daglige arbeidssituasjon før det anses å foreligge ekstraordinære forhold og den skadevoldende hendelsen må bare inneholde et lite uventet tilleggselement for at et ulykkesmoment anses å foreligge. Løft av spesielt tunge gjenstander eller løft av uventet høy vekt kan i seg selv være tilstrekkelig til at ulykkesmomentet er oppfylt.

Trygderetten har i flere kjennelser benyttet følgende begrunnelse når den har godtatt at den skadelidte har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som må likestilles med en arbeidsulykke:

«Arbeidet på de forskjellige arbeidsplasser vil skje under ulike grader av risiko for hendinger av ulykkeskarakter. Der hvor arbeidet skjer marginalt under forhold nær faregrensen vil små avvik fra normal arbeidsrutine kunne føre til ulykke. Disse avvik kan i handlingsøyeblikket ha virket ubetydelige og vil i ettertid være vanskelig å fastslå. Så fremt et arbeid er utført under forhold nær faregrensen, bør det ut fra en totalvurdering bedømmes om det mest nærliggende er å godta hendingen som arbeidsulykke, dvs. hending av plutselig eller uventet art. Utgangspunktet for vurderingen må være at det er naturlig å se hendingen som utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet.»

Kjennelsene dette gjelder har for det meste vært saker hvor en person har skadet seg ved løft og da spesielt sykepleiere/hjelpepleiere.

Nedenfor gis noen eksempler på avgjørelser:

Gulating lagmannsretts dom av 23.09.08 (LG-2007-165166)

Dommen er avsagt under dissens og anken ble nektet fremmet for Høyesterett.

Saken gjaldt en hjelpepleier som fikk nakkeskade da hun sammen med en kollega skulle snu/løfte en tung pasient som var venstresidig lam. Pasienten lå på ryggen i sengen og på et såkalt løftekladd og et sklilaken. Sammen løftet/snudde de pasienten slik at hun ble liggende på siden på venstre side av sengen med ansiktet mot skadelidte. Flertallet la til grunn:

«... den aktuelle snuoperasjonen innenfor det som må regnes som en normal arbeidsoppgave for A i hennes stilling som hjelpepleier. Flertallet viser til at arbeidsoperasjonen ble foretatt i kontrollerte former og at det ikke skjedde noe uventet under snuingen/løftet. A og B hadde snudd den aktuelle pasienten mange ganger tidligere og visste både hvor tung hun var og hvordan snuoperasjonen skulle utføres. De utførte arbeidsoperasjonen sammen og flertallet bygger på at begge brukte krefter og at løftet/snuoperasjonen ikke var tyngre enn det A var kjent med og måtte regne med. Flertallet finner det heller ikke sannsynliggjort at A stod i en spesielt uheldig arbeidsstilling eller at det var andre forhold ved snuoperasjonen/løftet som gjorde at hun ble påført en belastning utover det som hun måtte regne med.»

Trygderettens kjennelse av 19.06.09 (TRR-2009-132)

Sykepleier fikk skulderskade etter løft av pasient. Han skulle hjelpe en beboer opp i sengen for å hvile middag. Det ble anført at hendelsen var plutselig og uventet, i og med at han forventet at pasienten skulle ha hjulpet mer til og tyngden på løftet ble derfor uventet. Retten ser det slik at det ligger innenfor normalsituasjonen for arbeidsplassen, at det var vanlig prosedyre at slik forflytning bare ble utført av en pleier og at det ikke var usedvanlig for en erfaren sykepleier at en pasient ikke er i stand til å hjelpe til i særlig grad slik at vekten blir relativ tung.

Trygderettens kjennelse av 08.10.10 (TRR-2010-1242)

Spørsmål om godkjenning av yrkesskade ved pasientløft. A var en student som hadde sommerjobb på et sykehjem. Ved flytting av pasient fra seng til rullestol fikk han vondt i ryggen. Retten var enig med ankemotparten i at det ikke hadde oppstått noen plutselig eller uventet ytre hending. Flytting av pasient fra seng til rullestol kunne ikke sies å være usedvanlig i forhold til det som er normalt i skadelidtes arbeid.

3.5 Skader som skjer uten noen påviselig ytre påvirkning og/eller belastning

3.6 Elevulykker

Ved skoleskader kan det ofte være vanskelig å avgjøre om det foreligger et ulykkesmoment eller ikke. I praksis godkjennes derfor skader som oppstår uansett om eleven påberoper seg et markert ulykkesmoment eller ikke. Når det gjelder yngre skoleelever vil en således godkjenne skader inntruffet under «slåssing» eller «knubbing». Også skader inntruffet under andre hendelser vil kunne godkjennes selv om det er usikkerhet knyttet til ulykkesmomentet.

Forvaltningspraksis har vært liberal ved godkjennelse av yrkesskade når det gjelder yngre skoleelever. En elev som drev og sugde på et stykke tørris og uforvarende kom til å svelge denne, fikk skaden godkjent som yrkesskade. Derimot mente tidligere trygdeetaten at det ikke forelå et ulykkesmoment da en ungdomsskoleelev skadet tennene ved å bruke dem til å åpne en brusflaske med. Det kan altså være aktuelt å legge en viss vekt på alder i vurderingen av om det kan sies å foreligge ulykke.

Trygderetten har i kjennelse av 27.10.06 (TRR-2006-2529) vist til Trygderettens uttalelse i ankesak nr 570/72 (ikke publisert) og gjengir følgende:

«Retten ser det slik at en vesentlig hensikt med å la en så stor «yrkesgruppe» som skoleelever bli omfattet av yrkesskadetrygden har vært å skaffe trygdemessig dekning for de spesielle risikoforhold som oppstår når store grupper med barn og ungdom er i stadig kontakt med hverandre uten at de er under tilsyn av sine foreldre.»

Hva som menes med yngre skoleelever er ikke nærmere beskrevet i praksis. Ved vurdering av det konkrete tilfellet må det foretas en vurdering av hendelsens karakter og hvilken alder det er på skoleeleven. I tillegg kan det legges vekt på om det foreligger spesielle risikoforhold ved hendelsen.

Se også punkt 3.7 for gymnastikkskader.

3.7 Gymnastikkskader for elever og lærere

Ofte kan det være vanskelig å avgjøre om en elev i kroppsøvingstimen har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som ligger utenfor rammen av det ordinære. Tidligere har det vært en forutsetning for å godkjenne en hendelse som arbeidsulykke at det har foreligget et markert ulykkesmoment som f.eks. fall, glidning, sammenstøt e.l, eller at eleven har vært satt til å utføre en øvelse som ligger klart utenfor det som kan ventes i en ordinær kroppsøvingstime. I den senere tid har imidlertid Trygderetten godkjent en rekke gymnastikkskader selv om det ikke har foreligget en ytre påkjenning eller en ekstraordinær situasjon. I flere av disse tilfellene er følgende begrunnelse benyttet:

«Når det gjelder skoleskader av denne art må det ses hen til at gymnastikk er obligatorisk og at elevene føler plikt til å delta i øvelsene uansett hvilken form de til enhver tid befinner seg i. Da det gis karakter i faget, vil enkelte elever føle seg presset til å gjøre øvelser de har problemer med eller å presse sin yteevne maksimalt i fellesøvelser. Det er også meget stor forskjell på elevers fysiske forutsetninger for å utføre de forskjellige øvelser og måten de klarer det på. Med det press som enkelte føler, vil faren for skade – særlig for elever med svakere fysikk – være nærliggende. Retten antar derfor at skader som oppstår i gymnastikktimer under ledelse av lærer må ses i lys av dette. Forholdene her skiller seg etter rettens mening vesentlig fra skader som oppstår ved trening og idrettsarrangementer som er frivillige og hvor deltakelse er opp til den enkelte.»

Under henvisning til at faget er obligatorisk og karaktergivende vil således de aller fleste skader som oppstår under øvelse/ballspill i kroppsøvingstimen til og med videregående skole, bli godkjent som yrkesskade. Unntak vil f.eks. være selvforskyldt skade ved slåssing e.l.

For elever ved læreanstalter utover videregående skole vil det imidlertid fortsatt være en forutsetning for å godkjenne en skade som yrkesskade at det har foreligget en ulykkespreget hendelse eller at øvelsen som har forvoldt skaden, har hatt en vanskelighetsgrad over det normale for den type utdanning/undervisning eleven følger. 

Trygderettens kjennelse av 05.03.04 (TRR-2003-2646).

Elev ved idrettslinjen i videregående skole hadde et uhell i forbindelse med et hopp. Elevene skulle hoppe ned i en elv fra stor høyde. Skadelidte, som hadde trent særskilt på ulike former for hopping og stuping, gjorde en baklengs salto, men slo over og landet på ryggen. Retten viste til at hoppingen var del av et undervisningsopplegg i skolens regi. Den inngikk i et karaktergivende fag, og dristighet ble i noen grad sett som en del av den faglige utviklingen. Også det hoppet saken gjaldt, skjedde under tilsyn av lærer og instruktør, og eleven ble ikke rådet fra å utføre hoppet. Retten fant at hendelsen hadde skjedd i skolesituasjonen og at den måtte anses som en arbeidsulykke, jf. folketrygdloven § 13-10 og § 13-3. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom påberopte plager og arbeidsulykken var ikke vurdert og det påankede vedtak ble opphevet og saken hjemvist til ny behandling. 

Trygderettens kjennelse av 19.05.00 (TRR-1999-3808).

Skadelidte var elev ved fengselsskolen. Av skademeldingen fremgår at han spilte innebandy i gymsalen da han tråkket feil og skade kneet. Retten viste til at det i Trygderetten er avsagt en rekke kjennelser vedrørende skoleelever som skader seg under pålagt idrettsutfoldelse i skolens regi. I foreliggende sak bygde retten på at aspiranter ved fengselsskolen er under press til å yte sitt ytterste under fysisk trening for å fylle utdanningens mål. Retten sa videre at ruptur av korsbånd er en alvorlig skade. Ut fra skadens art la retten til grunn at skaden inntraff som følge av en ulykkesartet hendelse. Det ble også vist til de generelle uttalelsene som gjengitt ovenfor. 

Trygderettens kjennelse av 04.11.05 (TRR-2005-1326, Kanonballkjennelsen).

Saken gjelder en lærer i kroppsøving som deltok i kanonballspillet. Under spillet hoppet/snublet hun over en benk som markerte baneskillet og falt slik at hun brakk kragebenet. Av kjennelsen fremgår følgende:

«Forstrekninger etter overtråkk og muskelbrister ved ekstraordinære anstrengelser, vil jevnlig falle utenfor, dersom man ikke konstaterer spesielle hendelser forut for skaden.»

Videre fremgår:

«Selv om hun arbeidet som lærer i kroppsøving, fremgår det at hun deltok i kanonballspillet fordi en gruppe elever hadde ansvaret for instruksjonen. Retten oppfatter dette slik at deltakelse i kanonball var en mer sjelden forteelse for AP. Selv om spillet i seg selv neppe kan sies å representere noen stor økning av risiko for skade, synes det å avmerke banehalvdeler med benker å innebære en spesiell risiko. Selv om spillerne normalt forholder seg til benkene slik at skade ikke inntreffer, vil det å snuble i den, eller måtte hoppe over og miste kontrollen slik at man faller, tilsi en spesiell risiko og representere en slik ytre påvirkning som nevnt i folketrygdloven § 13-3.» 

Trygderettens kjennelse av 30.06.06 (TRR-2006-1077)

En lærer/assistent skadet akillessenen under fotballspill i gymtime, idet han tråkket forkjært da han skulle motta en ball. Skaden ble ikke godkjent som yrkesskade. Retten legger følgende til grunn:

«Skaden må anses å ha skjedd i forbindelse med en ordinær situasjon under ballspill, idet han får en ball mot seg. Det uttales at ballen ble sparket «knallhardt», men det er også opplyst at det ble brukt såklat softball. Retten kan heller ikke se at hendelsen medførte en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i gymnastikktime.»

3.8 Profesjonelle idrettsutøvere

Høyesterett behandlet i Rt-2006-1642 (Fotballballdommen) ulykkesskade hos en profesjonell fotballspiller. Sakens sentrale spørsmål gjaldt terskelen for arbeidsulykke.

Av dommens premiss 36 fremgår følgende:

«Hva som må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en rekke sammenhenger har vært tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger».

Av dette kan man slutte at de fleste skader som påføres profesjonelle idrettsutøvere under spillets normale gang og formål, vil ikke være forårsaket av en arbeidsulykke. For at det skal foreligge en arbeidsulykke, må det være et avvik fra det normale. Hvor stort avviket fra spillets normale gang og formål må være for at det skal foreligge en ulykke sa ikke Høyesterett noe generelt om, men uttalte (premiss 37) at det ikke var grunnlag for å oppstille et krav om betydelig avvik fra det ordinære. I samme premiss ble det uttalt at risikoen for skade som profesjonell fotballspiller er betydelig og at den vesentlige del av denne risikoen faller utenfor yrkesskadedekningen fordi den er et resultat av den ordinære utførelsen av arbeidet. Dette må tolkes dithen at profesjonelle fotballspillere må akseptere en egenrisiko.

Etter anvendelse av denne normen på det konkrete hendelsesforløpet i saken konkluderte Høyesterett med at den hendelsen A

«ble utsatt for, atskiller seg markert fra spillets ordinære gang, og at den hadde et betydelig skadepotensiale».

Under premiss 38 gir Høyesterett en

«dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå ved avgjørelsen av om det foreligger en arbeidsulykke».

Det framgår her følgende:

«Det er framlagt tre nyere avgjørelser av Trygderetten i tillegg til den påankede som gjelder spørsmål om godkjenning av personskader som yrkesskade under profesjonell utøvelse av lagidrett. Den første er en summarisk kjennelse 25. april 2003 i sak 03/01931 etter trygderettloven § 21 tredje ledd om en fotballkeeper som ble skadet under fall ved redning, hvor Trygderetten stadfestet et avslag på krav om å få skaden godkjent som yrkesskade. I kjennelse 20. februar 2004 i sak 03/01737 (TRR-2003-1737) ble en profesjonell håndballspiller skadet i kneet etter en takling. Etter anke godkjente Trygderetten kneskaden som yrkesskade da den ble ansett for å ha vært usedvanlig i forhold til hva en profesjonell håndballspiller må akseptere og regne med under normal utøvelse av sin yrkesaktivitet. I kjennelse 4. november 2005 i sak 05/01326 ( TRR-2005-1326) gjennomgikk Trygderetten en rekke avgjørelser fra senere år om idrettsskader. Denne praksis oppsummeres slik:

«Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som er etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde med situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.»

3.9 Trening/øvelse i arbeid av politi, brannmenn o.l.

Enkelte yrkesgrupper gjennomfører i arbeidstiden trening eller øvelser på realistiske situasjoner. Som eks. kan nevnes politiet som har øvelser på arrestasjoner, demonstrasjoner osv eller brannmenn som øver på slukning av bygninger, røykdykking osv. Det kan være vanskelig å avgjøre om disse har vært utsatt for en arbeidsulykke da de skal øve på det uventede samtidig som de er forberedt på at det uventede skal inntreffe. I hvert enkelt tilfelle må det foretas en konkret vurdering.

I kjennelse av 26.01.01 (TRR-2000-2368) la Trygderetten til grunn at flyvertinnen som hadde deltatt på kurs og trent på åpning/lukking av flydørene ikke hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. Det var anført at servicedøren var spesielt tung og at det var kurset som var årsaken til smerter i høyre skulder som til slutt medførte operasjon. Retten la vekt på at kurset ble gjennomført som planlagt, at det ikke var opplyst at det måtte ytes større anstrengelser enn forventet og at det heller ikke var opplyst at øvelsen ble gjennomført på en måte som medførte spesiell risiko.

Trygderetten har i kjennelse av 14.11.03 (TRR-2003-921) behandlet spørsmålet om en politibetjent som røk akillessenen da han løp60 meteri forbindelse med en årlig godkjenning som operativ mannskap kunne godkjenne som yrkesskade. Politibetjenten var etterforsker ved narkotikaavsnittet og arbeidet i hovedsak med kontorarbeid. Trygderetten la til grunn at løpetesten var en del av tjenesten og medførte ikke noen usedvanlig belastning i forhold til det som var normalt i As arbeid.

Hålogaland lagmannsrett har i dom av 02.06.09 (LH-2008-185235) behandlet spørsmålet om en brannmann som fikk strekk i ryggen da han løftet en 25-liters kanne fylt med sand under en obligatorisk øvelse hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. Kannen skulle først bæres ned en trapp og så opp igjen. A forklarte at han bar kannen på den ene siden av kroppen og befant seg derfor i en skjev stilling under øvelsen. Idet han gikk ned trappen fikk han en vridning i ryggen. Øvelsen ble utført på tid, så det var derfor et poeng å utføre øvelsen så raskt som mulig.

Lagmannsretten uttaler følgende:

«Siden skaden skjedde etter at A allerede hadde båret kannen en gang ned og opp trappa, var heller ikke tyngden av kannen, bærestillingen, trappas konstruksjon eller andre elementer ved øvelsen ukjent for ham på det tidspunkt skaden oppsto.»

Videre sider lagmannsretten følgende:

«Det mest sannsynlige er at skaden oppsto som følge av en forkjær kroppsstilling i den konkrete situasjonen, uten noen ytre påvirkning av plutselig eller uventet art. At A opplevde smertene som en plutselig påkjenning som følge av løftet og arbeidsstillingen, er ikke relevant i denne sammenheng.»

Videre følger:

«Lagmannsretten kan vanskelig se at den aktuelle øvelsen fremsto som en usedvanlig påkjenning for en profesjonell brannmann, eller at hendelsen var et utslag av en for ham vanskelig arbeidsstilling. Den øvelsen brannmennene her var satt til må betraktes som et ledd i en høyst realistisk situasjon, hvor den helt sentrale arbeidsoppgaven for denne yrkesgruppen, nemlig å redde personer og verdier ut av brennende hus, blir testet. Også i virkeligheten vil arbeidet regelmessig foregå under høyt tidspress, innebære tunge løft i ulike arbeidsstillinger iført røykdykkerutstyr og kreve evne til å bevege seg i ulike og til dels svært vanskelige omgivelser. ... At det på grunn av trappas beskaffenhet var nødvendig å løfte kannen med en hånd, for å kunne holde seg i gelenderet med den andre, kan heller ikke betraktes som usedvanlig i en realistisk situasjon.»

Anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

Trygderetten la til grunn i kjennelse av 24.08.01 (TRR-2000-5331) at fengselsbetjenten hadde vært utsatt for en arbeidsulykke da han som instruktør i konflikthåndtering/selvforsvar ble utsatt for plutselig og overdreven tvangsbruk. Han ble som markør i en celleaksjon, lagt på magen i bakken og høyre ben bent fremover slik at han fikk meniskskade og delvis avrevet korsbånd. Retten uttalte følgende:

«Etter rettens mening ligger det også i sakens natur at hardhendt behandling og tvangsbruk, og derved risiko for å bli påført noe skade, i utgangspunktet ikke kan anses som uventet eller som en usedvanlig påkjenning eller belastning i forhold til hans normale arbeidssituasjon på skadetidspunktet. Å bli lagt i gulvet og utsatt for nødvendig håndtering i overensstemmelse med formålet med treningen for elevene, må således anses normalt i Aps arbeid.

Dog innebærer en slik arbeidssituasjon nær faregrensen for skade, etter praksis at mindre avvik fra det normale vil kunne anses for en usedvanlig påkjenning i forhold til det normale i yrket.»

I kjennelse av 04.09.09 (TRR-2009-466) kom Trygderetten til at miljøterapeuten som jevnlig deltok i trening/øvelse på konflikthåndtering ikke hadde vært utsatt for en arbeidsulykke. A var ansatt ved et sykehus og sto låst fast under armen til en treningspartner og skadet arm/skulder i forsøk på å komme seg løs. Retten uttaler følgende:

«Selv om det etter praksis kreves forholdsvis lite av avvik fra det normale for å anse forholdet som en arbeidsulykke, når arbeidssituasjonen som her ligger nær faregrensen for skade, finner retten ikke at det kan sies å foreligge en arbeidsulykke i dette tilfellet.

Etter rettens syn var det ikke noe ekstraordinært eller uventet ved hendelsen som utløste skaden i foreliggende sak, slik den er beskrevet. Ap har nok vært utsatt for en stor belastning ved å skulle komme seg løs fra grepet til den tyngre og sterkere kollegaen. Retten oppfatter det imidlertid slik at det greide seg om en kontrollert situasjon hvor han uheldigvis skadet seg, men som ikke kan sies å være en arbeidsulykke i folketrygdlovens forstand.»

3.10 Eksempler på andre typer hendelser enn de som er nevnt ovenfor

3.11 Trusler, trakassering, seksuelle overgrep, oppsigelser, mobbing eller annet (psykiske skadefølger)

Psykisk belastning i form av mobbing, trakassering osv. anses normalt ikke som arbeidsulykke, se bl.a. Trygderettens kjennelser TRR-2000-4826, TRR-2001-5423, TRR-2003-3972 og TRR-2004-1337. Det kan også vises til LA-2002-885 (RG-2003-478), og LG-2004-32049 hvor anken til Høyesterett ble nektet fremmet, HR-2006-662-U.

Psykiske påkjenninger kan bare unntaksvis anses som arbeidsulykke, se bl.a. TRR-2001-224, TRR-2004-4731, TRR-2005-780 og TRR-2008-1979. Terskelen er høy for å godkjenne psykisk sykdom som yrkesskade i henhold til praksis fra Trygderetten.

Trygderetten har i kjennelse av 07.01.05 (TRR-2004-2021) uttalt følgende generelt om psykiske belastninger kan godkjennes:

«I kjennelse av 12. april 2002 i ankesak nr 01/03303 uttalte Trygderetten blant annet at psykiske belastninger kan oppstå på mange vis i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, omorganisering eller konflikter. Slike belastninger faller i seg selv utenfor folketrygdlovens ulykkesbegrep. Retten i foreliggende sak deler dette syn.»

«I grensedragningen mellom hendelser som faller inn under ulykkesbegrepet og hendelser som faller utenfor, er det etter dette klart at det må skilles mellom rene psykiske belastninger på den ene siden og på den annen side psykisk skade som følge av fysiske angrep eller svært alvorlige trusler som etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep, jf. kjennelsen i ankesak 01/03303.»

Tilsvarende er lagt til grunn i kjennelse av 21.10.05 (TRR-2005-780).

Nedenfor gis noen eksempler på situasjoner hvor det er gitt godkjennelse eller avslag ved psykisk belastning.

3.12 Betydningen av uaktsomhet eller forsettlig medvirkning, og/eller manglende bruk av sikkerhetsutstyr

3.13 Grensetilfeller/avvik fra de tilfellene av hendelsforløp som er beskrevet ovenfor fra punkt 3.4 til 3.12

[Endret 12/17]

En del hendelsesforløp lar seg vanskelig plassere i en av de foran nevnte kategorier, fordi de ligger i et grenseområde eller inneholder elementer fra flere typetilfeller. I slike tilfeller må det vurderes om det foreligger flere samvirkende forhold som til sammen gjør det rimelig å godkjenne hendelsen som arbeidsulykke. Eksemplene nevnt under punktene ovenfor er derfor ikke uttømmende. Ved vurderingen av om en hendelse kan godkjennes som en arbeidsulykke, må det foretas et konkret skjønn hvor en sammenligner med liknende tilfeller som er løst gjennom praksis, se også saksbehandlingsrundskrivet Vedlegg 13 til Kapittel 21.

4. § 13-3 tredje ledd

Begrunnelsen for bestemmelsen er at de sykdommer/lidelser dette gjelder er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger og belastninger som gjør seg gjeldende såvel utenfor som innenfor arbeidsmiljøet. De har dessuten ofte uklare og sammensatte årsaksforhold.

Skade/sykdom/dødsfall som er påført ved flere etterfølgende og likeartede hendelser som hver for seg faller inn under begrepet arbeidsulykke, kan likevel godkjennes selv om det ikke kan fastslås hvilken av hendelsene som er årsaken til skaden/sykdommen/dødsfallet. Det avgjørende vil være om skaden/sykdommen/dødsfallet skyldes flere arbeidsulykker og ikke belastninger generelt over tid, se bl.a. LB-2007-79924 og TRR-1999-1799, TRR-2001-3303 og TRR-2006-3067.

I Trygderettens kjennelse av 12.04.02 (TRR-2001-3303) fremgår følgende:

«At skaden er påført ved flere etterfølgende, likeartede hendelser, er ikke til hinder for godkjenning som yrkesskade. Dette prinsippet slås fast blant annet i kjennelsen i ankesak TRR-2001-224.
Det er etter dette klart at det må skilles mellom rene psykiske belastninger på den ene siden og på den annen side psykisk skade som følge av fysiske angrep eller svært alvorlige trusler som etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep.»

4.1 Belastningsskader i muskel/skjelettsystemet som skyldes belastninger over tid

Etter bestemmelsen kan belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel/skjelettsystemet ikke godkjennes som yrkesskade. Det er en kjent sak at tungt og ensidig arbeid over tid kan forårsake belastningsskader i f.eks. nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Disse lidelsene kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom i henhold til forskriftene fastsatt i henhold til § 13-4 første ledd.

Vi har imidlertid et unntak for sykdommer i armer og hender som er forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy. Se nærmere under kommentarene til § 13-4 forskriftens § 1 bokstav F.

4.2 Psykiske lidelser som skyldes belastninger over tid

Selv om det er medisinsk akseptert at påkjenninger og belastninger over tid på en arbeidsplass kan medføre psykiske lidelser, f.eks. sterkt arbeidspress og/eller mobbing, kan slike lidelser ikke godkjennes som yrkesskade. Slike lidelser kan heller ikke godkjennes som yrkessykdom etter forskriftene fastsatt i henhold til § 13-4 første ledd. Se nærmere under de generelle kommentarene til disse forskriftene.

5. § 13-3 fjerde ledd – skade på protese eller støttebandasje

Etter denne bestemmelsen likestilles skade på protese, støttebandasje o.l. med legemsskade. Det er uten betydning om protesen mv. er anskaffet på grunn av medfødt eller ervervet legemsfeil. Protese er definert slik at det gjelder ethvert utstyr som erstatter manglende eller defekte legemsdeler f.eks. armprotese, benprotese, tannprotese og øyeprotese. Som protese regnes dog ikke høreapparat, hørebrille eller vanlige briller.

For at skade på protese mv skal kunne godkjennes som yrkesskade, må vilkåret om arbeidsulykke og årsakssammenheng være oppfylt. Det vises til redegjørelse av vilkårene ovenfor.

Arbeidsulykker som medfører skade på ting alene medfører ikke rett til erstatning som yrkesskade, med mindre den går inn under protesebegrepet, jf. ovenfor.

Yrkesskadedekket

Den skadelige påvirkningen som skal vurderes etter § 13-4 annet ledd bokstav b må ha skjedd i arbeid som yrkesskadedekket. Se § 13-4 tredje ledd. For å være yrkesskadedekket må vedkommende – i tillegg til å være medlem av folketrygden i henhold til bestemmelsene i kapittel 2 – være omfattet av den persongruppe som er omtalt i § § 13-6 til § 13-13.

Godkjennelsesprosedyren har tre trinn

Trinn 1: Vurdere om den aktuelle påvirkning og/eller sykdom omfattes av opplistingen i forskriftene fastsatt etter § 13-4 første ledd. Se kommentarene til forskriftene nedenfor.

Dersom den aktuelle sykdom og/eller påvirkning ikke omfattes av forskriftene, må et krav om godkjennelse avslås på grunnlag av dette. Det er da ikke nødvendig å gå videre til neste trinn.

Trinn 2: Vurdere av om delvilkårene i bokstavene a, b og c i § 13-4 andre ledd er oppfylt. Se kommentarene til disse delvilkårene nedenfor.

Dersom et eller flere av disse delvilkårene ikke er oppfylt må et krav om godkjennelse avslås, og det er ikke nødvendig å gå videre til trinn 3.

Trinn 3: Vurdere om det foreligger annen sykdom eller påvirkning som gir et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer, jf. § 13-4 andre ledd bokstav d. Dersom vi kommer til at dette er tilfelle må krav om full godkjennelse av sykdommen avslås.

Dersom vilkåret i § 13-4 andre ledd bokstav d ikke er oppfylt, må det vurderes om en del at det totale sykdomsbildet skyldes yrkespåvirkningen slik at sykdommen kan delvis godkjennes som yrkessykdom. Se nærmere om dette i avsnittet «Delvis godkjennelse», nedenfor.

Følgetilstander

Følgetilstander til en godkjent yrkessykdom (såkalt avledet eller sekundær skadefølge) kan godkjennes som yrkessykdom. Eksempelvis hvis en person som har fått godkjent hepatitt som yrkessykdom utvikler leversvikt. Leversvikten kan da godkjennes som yrkessykdom forutsatt at hepatitten er hovedårsaken til leversvikten.

Et annet eksempel er tinnitus som følge av hørselsnedsettelse.

En følgetilstand kan godkjennes selv om den ikke er omfattet av forskriftene til første ledd. Forutsetningen for å godkjenne en følgetilstand er at tilstanden har sin hovedårsak i en yrkessykdom som er godkjent etter reglene i § 13-4. Dette er fastslått i Gulating lagmannsretts dom av 30. desember 2008 (LG-2008-32704). Godkjenningsspørsmålet knyttet til følgetilstanden reguleres altså ikke av § 13-4. Dette innebærer at det ikke er adgang til delvis godkjenning av følgetilstanden.

Les mer om følgetilstander i rundskrivet til § 13-3.

Forholdet til § 13-3 – Yrkesskader

I yrkesskadetilfellene skal alle typer skader eller sykdommer som skyldes en arbeidsulykke under yrkesskadedekning godkjennes som yrkesskade, jf. § 13-3. Dersom en sykdom skyldes en arbeidsulykke eller er en følgetilstand til en yrkesskade, skal saken derfor ikke vurderes som en yrkessykdom etter § 13-4, men som yrkesskade etter § 13-3.

Etter § 13-4 er det ikke noe krav til at det har skjedd en arbeidsulykke eller en tidsavgrenset ekstraordinær påkjenning. De fleste yrkessykdommer oppstår som følge av skadelig yrkespåvirkning over tid. Det er heller ikke noe krav til at den skadelige påvirkningen har skjedd innenfor en nærmere tidsavgrenset periode, slik som i yrkesskadesaker. Ved kortere tids påvirkning, som for eksempel ved gasslekkasjer og røykutvikling kan det tenkes at vilkårene er oppfylt etter både § 13-3 og § 13-4.

Sykdom

Når det skal vurderes om det foreligger sykdom, skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sykdomsbegrepet er derfor dynamisk i den forstand at innholdet vil forandre seg over tid i samsvar med utviklingen innenfor legevitenskapen mv.

Sykdommen som søkes godkjent som yrkessykdom må være bekreftet av lege. Dersom det søkes om å få godkjent en tilstand som ikke er medisinsk bekreftet, er det ikke nødvendig å vurdere lovens øvrige vilkår. Kravet avslås da med hjemmel i § 13-4 første ledd.

I Rt-2012-929 har Høyesterett uttalt følgende: «Forutsetningen om at søkeren faktisk lider av den aktuelle sykdommen, kan i denne sammenheng sies å ligge som en selvfølgelig, og derfor uuttalt, forutsetning for hele § 13-4.».

Forverring av en eksisterende sykdom

En sykdom som har oppstått før den skadelige yrkespåvirkningen vil ikke oppfylle vilkåret i § 13-4 annet ledd bokstav c.

Etter fast og langvarig praksis er det adgang til å godkjenne forverring av en sykdom som skyldes skadelig yrkespåvirkning. I disse tilfellene er det selve forverringen som godkjennes.

Det er en forutsetning for slik godkjenning at sykdommen omfattes av forskriften og at vilkårene i annet ledd er oppfylt for forverrelsen.

Midlertidig / tidsbegrenset godkjenning

Ikke alle yrkessykdommer er varige. Hvis prognosen for sykdommen tilsier at en person med en yrkessykdom vil bli frisk innen en viss tid, er det aktuelt med en tidsbegrenset godkjenning. I disse tilfellene skal sykdommen godkjennes for perioden personen er syk hvis vilkårene for godkjenning er tilstede. Personen vil da være sikret yrkesskaderettigheter etter folketrygdloven for den perioden hun/han har en yrkessykdom.

Dersom sykdommen er tilhelet vil det som hovedregel ikke bli gitt oppreisning for oversittet meldefrist, se kommentarene til § 13-14 femte ledd.

Bokstav a – Karakteristisk sykdomsbilde

Et karakteristisk sykdomsbilde er i denne sammenhengen et sykdomsbilde som etter anerkjent medisinsk viten er en typisk følge av yrkespåvirkningen.

Det er den generelle sammenhengen mellom yrkespåvirkningen og den påberopte sykdommen som er relevant for vurderingen av dette vilkåret. Det vil si at det er tilstrekkelig at sykdommen, uavhengig av søkers konkrete sak – kan være en følge av yrkeseksponeringen. Altså om sykdommen «er i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle». Det er ikke av betydning om det lar seg sannsynliggjøre en konkret sammenheng mellom sykdom og yrkeseksponering.

Høyesterett har i dom av 14.06.12, publisert i Rt-2012-929, vurdert forståelsen og anvendelsen av delvilkåret i bokstav a:

«I trygderettspraksis og lagmannsrettpraksis er det særlig en uttalelse i en trygderettskjennelse 30. desember 1998 – TRR-1997-454 – som det blir vist til som retningsgivende for innholdet i § 13-4 annet ledd bokstav a. Denne uttalelsen lyder slik:

«Det legges vanligvis til grunn at sykdommen ut fra anerkjent medisinsk viten må være en typisk følge av påvirkningen. I en del tilfeller har man imidlertid ikke foretatt epidemiologiske undersøkelser i relasjon til de aktuelle kjemiske stoffer som er påberopt som årsaksfaktorer. Årsaken til dette er at det ofte tar lang tid før man får mistanke om at et nytt kjemisk stoff kan ha helseskadelige virkninger. Retten legger til grunn at man i de tilfeller der man ikke kan basere seg på slike konkrete forskningsresultater, eventuelt må bygge på kunnskapene om virkningsmekanismer og kunnskaper om et produkts aktuelle skadepotensiale. Etter dette vil retten definere begrepet karakteristisk sykdomsbilde som et sykdomsbilde som på grunnlag av flere vitenskapelige undersøkelser er dokumentert som en regelmessig virkning av den aktuelle eksponering, og med en hyppighet som avhenger av påvirkningsgrad og tid, samt et sykdomsbilde som kan forventes ut fra kunnskaper om virkningsmekanismer og kunnskaper om produktets aktuelle skadepotensiale.

Retten viser til kjennelse avsagt 13. august 1998 i ankesak TRR-1997-1863 der det ble uttalt «etter rettens syn er det ikke noe formelt vilkår for godkjenning at kravet til årsakssammenheng understøttes av vitenskapelige undersøkelser. Vurderingen av om sykdomsbildet kan fremkalles av den aktuelle påvirkningen må her som vanlig ellers – bero på en alminnelig bevisbedømmelse hvor resultatet som det så vidt er overvekt av sannsynlighet for legges til grunn. Det ble videre presisert at det i slike tilfelle skal nokså mye til for at årsakssammenheng kan godtas.»

Det er vist til denne uttalelsen blant annet i fem-dommerkjennelsen 13. februar 2004 – TRR-2003-1958. Også i Frostating lagmannsretts dom 5. februar 2001, LF-2000-407, og i Agder lagmannsretts dom 3. februar 2003, LA-2001-906, har man basert seg på uttalelsen. Uttalelsen er videre lagt til grunn av utvalget som har utredet et forslag til ny arbeidsskadeforsikring, NOU 2004:3 Arbeidsskadeforsikring side 229-230.

Jeg er enig i at den gir et riktig utgangspunkt for forståelsen av bestemmelsen. Det fremstår klart av den at annet ledd bokstav a gjelder den generelle sammenheng mellom den aktuelle sykdommen og den aktuelle påvirkningen. Det er denne generelle sammenhengen som i lagmannsrettsavgjørelser er utlagt dithen at bokstav a statuerer et «skjerpet krav til sammenheng» mellom sykdom og påvirkning».

Høyesterett fulgte opp disse synspunktene i dom av 12.12.13, Rt-2013-1642, og uttalte videre at:

«Det må oppstilles krav om symptomer som er typiske og regelmessig forekommende ved den aktuelle påvirkningen, og om et sykdomsbilde som kan forventes ut fra de kunnskaper man til enhver tid har. Her viser jeg til NOU 2004:3 Arbeidsskadeforsikring, der det på side 228 heter:

«Vilkårene i folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstavene a, b og c forutsetter at det er en alminnelig aksept i det medisinske miljø for at denne type sykdomsbilde kan framkalles av den aktuelle påvirkningen.»

Etter mitt syn kan det derimot ikke kreves at symptomene bare sees ved den aktuelle påvirkningen – og ikke ved andre sykdomstilstander og påvirkninger. Et slikt vilkår ville i praksis utelukke visse typisk arbeidsrelaterte lidelser fra yrkesskadedekning, noe som ville stride mot særreglene om yrkesskader. Som jeg kommer tilbake til, har aktuell påvirkningsgrad ingen plass i vurderingen etter bokstav a. At vedkommende har andre symptomer enn de som inngår i et karakteristisk sykdomsbilde, utelukker ikke den aktuelle yrkessykdommen, se femmedlemskjennelsen på side 21. På den annen side ligger det i kravet om at sykdomsbildet må være karakteristisk en forutsetning om at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig at den aktuelle påvirkningen har utløst sykdommen, se til illustrasjon RG-2003-624.»

I denne dommen vurderte Høyesterett også at det ikke kan legges avgjørende vekt på at det ikke er vitenskapelig dokumentert årsakssammenheng mellom den anførte sykdommen og den konkrete yrkesgruppen.

Bokstav b – Påvirkning i tid og konsentrasjon

[Endret 12/17]

Etter § 13-4 annet ledd bokstav b kreves det at man i «tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet.» Det stilles altså krav til påvirkningstid og -konsentrasjon. Vitenskapelige arbeider på gruppenivå om hva som skal til for å fremkalle en sykdom vil være retningsgivende.

Enhver yrkesrelatert sykdom trenger en viss tid for å utvikles. En slik utvikling vil være avhengig av intensiteten og varigheten av den skadelige yrkespåvirkningen. Hvor stor påvirkning som må til for å forårsake sykdom er avhengig av påvirkningens art og sykdommens art.

I utgangspunktet har særlig sårbarhet hos den enkelte ingen betydning ved vurderingen av bokstav b. Særlig sårbarhet kan for eksempel være arvelig (genetisk) eller annen predisposisjon for sykdom. Det er kun yrkesfaktoren som skal vurderes. Se også eget avsnitt om «Arvelig disposisjon for sykdom» nedenfor.

Spørsmålet om en person i tid og konsentrasjon har vært utsatt for skadelig påvirkning i en slik grad at det kan forklare sykdomsutviklingen, er ofte forbundet med stor usikkerhet. Det er sjelden det kan gis nærmere spesifiserte normer for hvor stor skadelig påvirkning som må til for å gi et visst resultat. Imidlertid har det i en viss grad vist seg mulig å sette opp minstegrenser for den yrkesmessige eksponering som må til for å forårsake bestemte sykdommer. Se omtalen av de enkelte sykdommer i kommentarene til forskriften.

Avgjørelsen av spørsmålet om en skadelig påvirkning i tid og konsentrasjon har vært tilstrekkelig til å gi et visst sykdomsresultat, må tas på grunnlag av medisinsk skjønn ut fra personens yrkeshistorie (yrkesanamnese). Ved klarlegging av eksponeringen er det viktig å være oppmerksom på vilkåret i § 13-4 tredje ledd. Det er kun påvirkningen som har skjedd mens vedkommende var yrkesskadedekket etter § 13-6 til § 13-13 som skal tas med. Annen påvirkning, som for eksempel skjer under arbeid som selvstendig næringsdrivende uten frivillig yrkesskadeforsikring, eller på fritiden, vil være å regne som en «annen årsak» under vilkåret i § 13-4 annet ledd bokstav d.

Vilkåret i bokstav b er belyst i LB-2000-3582. Saken gjaldt en mann som hadde blitt eksponert for løsemidler. Lagmannsretten kom til at vilkåret i § 13-4 annet ledd bokstav b var oppfylt, slik at Trygderettens kjennelse var ugyldig. Lagmannsretten tok følgende utgangspunkt i vurderingen av vilkåret:

«Problemstillingen i saken er hvorvidt han gjennom sitt arbeid har blitt utsatt for påvirkning av løsemidler i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, jf. bestemmelsens annet ledd b). Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen skal baseres på generell medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag.»

Som det fremgår av kommentarene til løsemiddelskader i forskriften § 1 A nedenfor er det medisinsk anerkjent at det som et generelt utgangspunkt kreves omtrent 8-10 års påvirkning av løsemidler for at vilkåret i bokstav b er oppfylt. Vilkåret i bokstav b må imidlertid alltid vurderes konkret i den enkelte sak på grunnlag av eksponeringens konsentrasjon og varighet. I LB-2000-3582 ble det etter en konkret vurdering konkludert med at eksponeringen samlet sett var tilstrekkelig:

«Det er ubestridt at A i fem år, fra 1961 til 1966 var utsatt for tilstrekkelig påvirkning til at intensitetskravet er oppfylt. Grunnlaget for skadevirkninger lå da latent. Etter lagmannsrettens syn er den samlede påvirkning han ble utsatt for i de neste 19 år så stor at den minst utgjør fem års kvalifisert påvirkning. Når den samlede eksponering vurderes til minst 10 års tilstrekkelig påvirkning er det ikke i strid med medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag å fastslå at betingelsen etter folketrygdloven § 13 annet ledd b) er oppfylt [. .]»

Bokstav c – Symptomene skal være oppstått i rimelig tid etter påvirkningen

Tiden som går fra den skadelige yrkespåvirkningen til symptomdebut kalles latenstid. Latenstiden varierer sterkt fra sykdom til sykdom. Eksempelvis har støvlungesykdommer 15-20 års latenstid, mens det er alminnelig medisinsk aksept for at løsemiddel- og larmskader hverken oppstår eller videreutvikles etter eksponeringsopphør. Hva som er «rimelig tid» må derfor vurderes konkret for hver enkelt sykdom og påvirkningsform.

Det vises til omtalen av enkelte sykdommer under kommentarene til forskriften nedenfor.

Bokstav d – Annen sykdom eller påvirkning

Dersom vilkårene i bokstav a, b og c er oppfylt, skal sykdommen godkjennes som yrkessykdom med mindre det er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsaken til de aktuelle symptomene. Det er NAV som må bevise at det er mer sannsynlig at sykdommen er fremkalt av en annen årsak.

Det er ikke uvanlig i yrkessykdomssakene at to eller flere årsaksfaktorer ligger bak det aktuelle symptombildet. Et symptombilde som passer med en sykdom som oppfyller delvilkårene i § 13-4 andre ledd a, b, og c, kan også passe med andre sykdommer som ikke har sin årsak i yrkespåvirkningen. Andre påvirkningsformer enn yrkespåvirkning kan ha bidratt til sykdomsutviklingen.

Annen sykdom eller påvirkning kan opptre uavhengig av yrkespåvirkningen. Både yrkespåvirkning og annen påvirkning eller sykdom kan være tilstrekkelig til å fremkalle det aktuelle symptombildet.

De forskjellige årsakene til den påberopte yrkessykdommen må derfor kartlegges i hver enket tilfelle. Det må vurderes hvor stor andel av årsaken til sykdommen som er forårsaket av yrkespåvirkningen, og det må vurderes hvor stor andel av sykdommen som skyldes en annen påvirkning eller en annen sykdom.

Annen sykdom og annen påvirkning

Med «annen sykdom» mener vi:

• Sykdommer som ikke omfattes av forskriftene, for eksempel:
• Allergisk sykdom i øvre luftveiene
• Nedsatt konsentrasjon og hukommelse på grunn av Alzheimers sykdom
• Sykdom som skyldes en ulykke oppstått så vel i og utenfor yrkesskadetrygdet virksomhet, eksempelvis hjerneskade som følge av en bilulykke.
• Belastningslidelser som ikke skyldes vibrasjon
• Psykisk sykdom

Med «annen påvirkning» mener vi:

• Påvirkning som faller helt utenfor forskriftene, for eksempel:
• Ensidig yrkesmessig belastning av kroppsdel, for eksempel arm, med slitasjelidelse til følge.
• Livsstilsrelatert påvirkning, som for eksempel:
• Alkoholbruk i forhold til løsemiddelpåvirkning
• Røyking i forhold til støvpåvirkning i arbeid
• Påvirkning av en type som omfattes av forskriftene, men som har funnet sted utenom yrkesskadedekket aktivitet, for eksempel:
• Larmpåvirkning i forbindelse med fritidsvirksomhet, så som jakt- og baneskyting i forhold til yrkesbetinget larmpåvirkning.
• Yrkesbetinget løsemiddelpåvirkning hos selvstendig næringsdrivende som ikke har tegnet frivillig yrkesskadetrygd.

Annen sykdom og annen påvirkning kan ha bidratt til sykdomsutviklingen sammen med yrkespåvirkningen. Ved påberopt løsemiddelskade kan for eksempel ytterligere faktorer bak lidelsen dels være andre påvirkningsformer som eller alkoholmisbruk, dels annen sykdom som multippel sclerose og organisk demenssykdom.

Vurdering og vektlegging av de ulike årsaksfaktorer

Vurderingen av om det foreligger annen sykdom eller påvirkning som er en mer sannsynlig årsak til de aktuelle symptomene enn de yrkesbetingede, kan sammenliknes med å foreta en vektlegging i en balansevekt. I den ene vektskålen legger vi de yrkesbetingede årsaksfaktorer og i den andre skålen legger vi de andre mulige årsaksfaktorer i form av «annen sykdom» eller «annen påvirkning».

Denne vektleggingen kan gi følgende resultat:

Vilkåret i bokstav d er oppfylt:

Dersom vektskålene blir stående med overvekt på siden for de yrkesbetingede årsaksfaktorer, skal det aktuelle symptombildet godkjennes fullt ut som yrkesbetinget. Det samme gjelder dersom vektskålene blir stående i balanse. I et slikt tilfelle vil de andre mulige årsaksfaktorer ikke gi et mer nærliggende eller sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer.

Vilkåret i bokstav d er ikke oppfylt:

Dersom skålen på balansevekten som inneholder «annen sykdom» eller «annen påvirkning» veier mest» (mer enn 50 %), vil resultatet bli at det er en «annen sykdom» eller «annen påvirkning» som er hovedårsaken til symptombildet. I slike tilfeller kan det gis delvis godkjennelse av sykdommen som yrkessykdom dersom yrkesfaktoren har bidratt. Adgangen til å delvis godkjenne en yrkessykdom er ikke hjemlet i bokstav d, men følger av ulovfestet etablert praksis. Se eget avsnitt om delvis godkjennelse nedenfor.

Det vises til Rt 2005-495 hvor denne forståelse av bestemmelsen er lagt til grunn. Spørsmålet var om utvikling av lungekreft hos en person som hadde røkt selv og blitt utsatt for røyk fra arbeidsmiljøet kunne få godkjent sykdommen som yrkessykdom. Vilkårene i lovens bokstav a til c var oppfylt, og saken gjaldt tolkingen av bokstav d. Høyesterett kom på bakgrunn av de sakkyndiges erklæring til at egen røyking hadde bidratt med 55 % av årsaken til sykdommen, mens yrkespåvirkningen utgjorde 45 %. Høyesterett slo fast at hovedårsakslæren gjelder ved vurderingen av dette vilkåret. Dette innebærer at vilkåret ikke er oppfylt dersom «annen sykdom eller påvirkning» har bidratt med mer enn 50 % av årsaksvekten. Da yrkespåvirkningen ikke utgjorde minst 50 % av årsaken til lungekreften, kunne sykdommen ikke godkjennes fullt ut som yrkessykdom. Se eget avsnitt om delvis godkjenning nedenfor.

Spesielle forhold

Delvis godkjenning

Dersom vilkåret i bokstav d ikke er oppfylt, skal yrkessykdommen delvis godkjennes dersom yrkespåvirkningen har bidratt til sykdommen. Dette er ikke hjemlet i § 13-4, men følger av fast praksis og rettspraksis, se utdraget av Rt 2005-495 som er gjengitt overfor.

Hvor stor del av sykdomsbildet som kan godkjennes som yrkessykdom er avhengig av graden av overvekten på de ikke-yrkesbetingede faktorer.

I den praktiske fordelingen av ansvaret mellom yrkesbetingede og ikke yrkesbetingede årsaksfaktorer brukes som oftest ikke finere sprang enn 10 %. Når «annen sykdom» eller «annen påvirkning» anses for å veie tyngst settes denne til 60 % eller mer. Dette innebærer at ved delvis godkjennelse settes i praksis den del som skyldes de yrkesbetingede faktorer til 40 % eller lavere.

Det er i prinsippet ingen grense for hvor lavt prosentandelen for den godkjente delen av det totale sykdomsbildet kan settes. Det er først når denne andelen vurderes til å være helt ubetydelig at en kan fatte avslag ved krav om godkjennelse på dette grunnlag.

Fordeling av medisinsk invaliditet og fordeling av ervervsmessig uføregrad

Fordelingen vi er kommet frem til når en yrkessykdom er delvis godkjent skal legges til grunn ved fastsettelsen av hvor stor del av lidelsens samlede medisinske invaliditet som kan gi grunnlag for menerstatning. Se nærmere under kommentarene til § 13-17.

Den del av lidelsen som er godkjent kan også være grunnlag for å gi eventuelt uføretrygd og arbeidsavklaringspenger med yrkesskadefordeler. Da må det tas stilling til hvilken betydning den godkjente del av lidelsen har for tapet av inntektsevnen. Se mer om dette i kommentarene til § 12-17 andre ledd.

Fastsetting av nytt skadetidspunkt – Forverrelse – Ny lidelse 

Varige yrkesbetingede grunnlidelser

Ved forverring av en tidligere godkjent varig yrkesbetinget grunnlidelseelse, f.eks. silicose eller en allergisk kontakteksem, uten at ny yrkessykdom eller ny type påvirkning blir påberopt som årsak til forverrelsen skal det tidligere fastsatte skadetidspunktet fortsatt benyttes. 

Ikke varige yrkesbetingede grunnlidelser

[Endret 3/10]

Noen yrkessykdommer er av en slik art at de aktuelle symptomene går over når den skadelige påvirkning opphører, f.eks. enkelte eksemlidelser,se under kommentarene til forskriftenes del 1, bokstav B. I slike tilfeller vil senere sykdomsutbrudd ikke uten videre kunne knyttes til den tidligere skadelige påvirkning. Godkjennelsesspørsmålet må da tas opp til ny vurdering, – eventuelt med fastsettelse av nytt skadetidspunkt.

Dersom yrkessykdommen tidligere er diagnostisert som ikke-allergisk kontakteksem vil senere utbrudd på grunn av påvirkninger fra arbeidsmiljøet måtte godtas som et nytt yrkessykdomstilfelle uansett påvirkningens art, og et nytt skadetidspunkt må fastsettes. I et slikt tilfelle foreligger det ingen yrkesbetinget grunnlidelse, og i de fleste tilfeller vil det bare være aktuelt å godkjenne den akutte lidelse som en midlertidig yrkesbetinget forverrelse av en grunnlidelse som ikke kan godkjennes som yrkessykdom. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik forverrelse kan gi grunnlag for stønad etter særreglene om yrkesskade.

Er den tidligere godkjente yrkessykdom diagnostisert som et allergisk kontakteksem, foreligger det en varig grunnlidelse. Dersom et slikt tilfelle blusser opp igjen på grunn av ny kontakt med de samme skadelige påvirkninger fra arbeidsmiljøet som tidligere utløste lidelsen, skal det tidligere fastsatte skadetidspunkt fortsatt benyttes, jf. punktet ovenfor om varige yrkesbetingede grunnlidelser.

I arbeid

[Endret 4/12, 7/14]

Arbeidstaker er yrkesskadedekket når han arbeider for sin arbeidsgiver i den stilling han har i henhold til instruks eller arbeidsordre. Denne hovedregelen bør ikke fortolkes for strengt. En arbeidstaker kan bli skadet mens han hjelper en arbeidskamerat med en maskin han ikke selv betjener eller har ansvaret for. Et slikt tilfelle godkjennes med mindre handlingen helt åpenbart strider mot arbeidsgiverens interesser. Det kan f.eks. tenkes at andre arbeidstakere enn den som er satt til å betjene maskinen har forbud mot å bruke eller hjelpe til med maskinen. Når vi skal vurdere om en instruks eller arbeidsordre er overtrådt eller ikke, bør vi være liberale når vi har med yngre mennesker å gjøre, f.eks. skoleelever i feriejobber under praktisk opplæring i bedrift o.l.

Høyesterett uttaler i HR-2014-997-A at «Begrepet «i arbeid» er ikke skarpt avgrenset og er ikke helt dekkende for hva som omfattes. Kjernen i begrepet er utførelse av arbeidstakerens ordinære arbeidsoppgaver. Men blir en arbeidstaker utsatt for en ulykke på arbeidsstedet, stilles det ikke noe krav om at ulykken har tilknytning til utføringen av arbeidsoppgavene. arbeidstakeren vil da som den store hovedregel være yrkesskadedekket. Kriteriet «i arbeid» har derfor først og fremst betydning når ulykken skjer utenfor arbeidsstedet.»

Gjøremål i tilknytning til arbeidet

[Endret 3/03, 8/04, 1/10, 07/10, 10/11, 12/11, 4/12, 9/12, 7/14]

Begrepet «i arbeid» omfatter også gjøremål som har tilknytning til det ordinære arbeid. Det kan nevnes hvilepauser, vanlige trimaktiviteter og lunsjpauser på arbeidsstedet.

Det må være klart at vanlige trimaktiviteter i arbeidstiden som arbeidsgiveren gir anledning til, må omfattes av yrkesskadedekningen.

Det kan tenkes at «trimaktiviteten» som arbeidstakeren foretar er så «hasardiøs» at den ikke kan kalles «vanlig». En kontoransatt blir for eksempel skadet under boksekamper som han selv arrangerer. Dersom vedkommende var en politimann, kan det imidlertid stille seg annerledes. Denne arbeidsgruppen forplikter seg til å hold seg i god fysisk form og at de trener på «kampidretter» han derfor ikke uten videre betraktes for å ligge utenfor begrepet «vanlig trimaktivitet».

Dersom trimaktivitetene foregår utenfor arbeidstiden og utenfor arbeidsstedet, må det ved vurderingen av godkjennelsesspørsmålet legges avgjørende vekt på hva vedkommende er forpliktet til i følge arbeidsavtalen og om aktiviteten er pålagt av eller skjer i samråd med arbeidsgiveren.

En arbeidstaker som er på arbeidsplassen like før eller etter arbeidstidens slutt for å skifte klær eller lignende, anses for å være i arbeid. Et noe lengre opphold på arbeidsplassen kan godtas hvis det foreligger særlige grunner som gjør det rimelig. For eksempel når en arbeidstaker må komme tidligere eller forlate arbeidsplassen senere på grunn av dårlig kommunikasjon eller helsemessige forhold.

Arbeidstaker som skades mens han driver med andre øvrige (private) aktiviteter i egen interesse, vil ikke være omfattet av yrkesskadedekningen – selv om den inntraff på arbeidsstedet i arbeidstiden. Han er da ikke «i arbeid» i denne sammenheng. Vi henviser til Trygderettens kjennelse av 2. mars 1978 (ankesak nr. TRR-1975-1007 publ. nr. 11/19). Vi må på samme måte vurdere skade inntruffet under slagsmål og lek.

Hvis en arbeidstaker derimot blir skadet under regelrett overfall/angrep, vil dette omfattes av yrkesskadedekningen. Det er ingen betingelse at angrepet er rettet mot arbeidstakeren. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren rammes tilfeldig – f.eks. et bud som leverer brev på postkontoret, og blir skadet under et ran.

På samme måte vil arbeidstaker som blir overfalt/angrepet før eller etter arbeidstidens slutt, på grunn av forhold som har tilknytning til arbeidet få godkjent eventuell skade som yrkesskade. En kan nevne sporveisbetjent som på vei til arbeidet blir ranet på grunn av pengevesken, sosionom som blir overfalt av en klient eller butikkansatt som blir antastet på vei til nattsafen med dagens omsetning. Trygderetten har i en kjennelse (ankesak nr. 1022/70) uttalt at det må stilles strenge krav til dokumentasjon som kan bekrefte den nødvendige sammenheng med arbeidssituasjonen. I henhold til politiinstruksens § 6-2 har politimenn – også i deres fritid – en særlig plikt til å gripe inn blant annet ved grove lovbrudd. Dersom en polititjenestemann som ikke er i tjeneste, for eksempel blir skadet når han griper inn overfor en ransmann, anses skaden som yrkesskade. Av og til deltar en arbeidstaker i forretningsmiddag, representasjon eller lignende i arbeidsgivers interesse etter den ordinære arbeidstidens slutt. Skader han seg i tiknytning til arrangementet, anses skaden som yrkesskade. Dette gjelder også når arbeidstakeren av hensyn til arrangementet f.eks. må reise hjem for å skifte til passende antrekk, se Trygderettens kjennelse av 14.7.88 i ankesak nr. 2628/86 publ. nr. 29/88 i publikasjon Trygderettens kjennelser. En salgsrepresentant var utsatt for et trafikkuhell da han reiste hjem for å skifte klær. Han skulle representere sin arbeidsgiver ved en salgsdemonstrasjon. Bilen han satt i ble påkjørt bakfra og han pådro seg en nakkeskade. Rikstrygdeverket fant ikke å kunne godkjenne trafikkulykken som arbeidsulykke. Trygderetten var uenig med Rikstrygdeverket og opphevet avgjørelsen. Retten fant at det var en slik sammenheng mellom trygdedes arbeid/oppdrag tidligere på dagen og oppdraget samme kveld, at det kunne sies at han hadde vært i sammenhengende arbeid fra arbeidsdagens begynnelse til oppdraget om kvelden var utført. Trafikkuhellet skjedde derfor i arbeidstiden.

Arbeidstaker gjenopptar arbeidet i sykmeldingsperioden

[Endret 5/18]

En arbeidstaker kan etter avtale med arbeidsgiver gjenoppta arbeidet i sykmeldingsperioden. Det er ikke nødvendig å informere NAV. Det er heller ikke nødvendig å be legen om friskmelding. Den sykmeldte friskmelder seg selv. Når arbeidstageren har gjenopptatt arbeidet anses vedkommende ikke som sykmeldt lenger, og er yrkesskadedekket. Det forutsettes imidlertid at arbeidsgiveren kan bekrefte at den sykmeldte har gjenopptatt arbeidet.

På arbeidsstedet

[Endret 9/11]

Spørsmålet om hva som skal anses som «arbeidssted» oppstår som regel når det er tvil om arbeidstaker er kommet frem til eller har forlatt arbeidsstedet når hendelsen inntreffer. Arbeidstaker er som hovedregel ikke trygdet på vei til og fra arbeidet. Her gjelder dog visse unntak, se under kommentarene til paragrafens fjerde ledd nedenfor.

Retningslinjer for vurdering av skadesaker etter terrorhandlingen 22. juli.

[Ny 9/11, endret 12/11, 2/12]

Bombeeksplosjonen 22. juli var en katastrofal hendelse som ikke er sammenlignbar med andre eksplosjonsulykker. Hendelsene og konsekvensene bærer preg av en bevisst handling og et bevisst ønske om å skade de som befant seg i regjeringskvartalet.

Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket. Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Det avgjørende for vurderingen av «arbeidsstedet» er om skaden skjer på et område som naturlig hører inn under arbeidsgivers risiko- eller ansvarsområde. Det er normalt aktuelt å anse området umiddelbart utenfor bygningen som en del av arbeidsstedet. Det er også praksis for at grensen kan trekkes noe videre for spesielt risikoutsatte bedrifter.

Ansatte som befant seg på vei til eller fra jobb i regjeringskvartalet på dette tidspunktet, må anses som arbeidstakere i et område med forhøyet risiko for terroranslag. Hva som konkret ligger innenfor «Regjeringskvartalet» er ikke umiddelbart gitt ved klart avgrensede områder eller gater. Spørsmålet må vurderes under hensyn til regelen om arbeidsgivers risiko- og ansvarsområde. Det må med andre ord ligge innenfor arbeidsgivers naturlige tiltakssfære sett i forhold til den forhøyede risiko.

Hvorvidt en nærmere bestemt fysisk lokasjon er innenfor eller utenfor risikoområdet må dermed bero på en konkret vurdering. Arbeidsgivers naturlige ansvars- og tiltakssfære må vurderes med utgangspunkt i en forsvarlig vurdering av risikoområdet og risikobildet slik dette fremsto før 22. juli 2011.

Ansatte som befant seg på vei til eller fra jobb i regjeringskvartalet på dette tidspunktet, må anses som arbeidstakere i et område med forhøyet risiko for terroranslag. Etter direktoratets syn vil derfor personer som ble rammet av eksplosjonen som fant sted utenfor høyblokka i Grubbegata, kunne anses omfattet av yrkesskadedekningen. Dette gjelder selv om arbeidstakeren hadde forlatt bygningene, men fremdeles befant seg i det risikoutsatte området.

Disse retningslinjene gjelder uansett om det er en statlig eller privat arbeidsgiver som er lokalisert i risikoområdet. Legg merke til at disse retningslinjene bare gjelder der arbeidsstedet er lokalisert i regjeringskvartalet. Retningslinene gjelder ikke for arbeidstakere som passerer regjeringskvartalet på vei til eller fra et arbeidssted som ligger utenfor risikoområdet.

Skader/dødsfall som følge av bombeeksplosjonen vil kunne godkjennes som yrkesskade dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt.

Når det gjelder personer som omkom/ ble skadet under terrorangrepet på Utøya står vi overfor ulike konstellasjoner/ persongrupper. Det innebærer at det må foretas en individuell prøvning av hvert enkelt tilfelle i tråd med det regelverk/ praksis som gjelder i dag.

Arbeidstakere som var i arbeid da terrorangrepet startet er yrkesskadedekket på vanlig måte, jf. § 13-6.

Arbeidstakere som deltok i arrangementet men som ikke var i arbeid på aktuelle tidspunkt vurderes opp mot retningslinjene i rundskriv til § 13-6, se avsnittet «Overnatting under tjenesteoppdrag» Her omtales bl.a. skader påført ved f.eks. eksplosjon, umotiverte overfall o.l. som også kan godkjennes selv om de inntreffer i fritiden. Her vil det etter omstendighetene kunne være rom for analogisk fortolkning og dermed godkjenning som yrkesskade hvis de øvrige vilkår for godkjennelse er oppfylt.

Når det gjelder ikke-arbeidstakere, altså personer som utførte redningstjeneste (utskrevet mannskap eller frivillige) eller studenter etc. som utførte redningsdåd, må disse vurderes opp mot henholdsvis § 13-9 bokstav a – c og § 13-9 bokstav d.

Ærend på vei til/fra arbeidsstedet

En arbeidstaker kan bli skadet når han/hun før eller etter den ordinære arbeidstiden utfører ærender o.l. for arbeidsgivern. Slike skader vil kunne godkjennes som yrkesskade.

Arbeidets art

Når vi vurderer om en skade er inntruffet på arbeidsstedet, skjelner vi mellom arbeidstakere som har fast arbeidssted (stasjonær virksomhet) og arbeidstakere med skiftende arbeidssteder (ambulant virksomhet). En del arbeidstakere har arbeidsforhold som vekselsvis er stasjonære (faste arbeidssteder) og ambulante (skiftende arbeidssteder).

Stasjonær virksomhet

I stasjonær virksomhet er trygdedes arbeidssted først og fremst den bygningen hvor arbeidet foregår. Hvis bygningen er omgitt av gjerde og port, gjelder yrkesskadedekningen innenfor porten. Hvis bygningen ikke er inngjerdet, men avgrenset med f.eks. plener og hekk, likestilles dette med et inngjerdet område. Arbeidstakerens arbeidssted er ikke nødvendigvis hele det område som eies eller leies av arbeidsgiver, men det arbeidsstedet hvor han arbeider. Se nedenfor under punkt – «Større bedriftsområder». Det kan også være aktuelt å godkjenne skader som skjer utenfor et slikt avgrenset område. Dette gjelder f.eks. når en skade har inntruffet på en parkeringsplass tilhørende bedriften og har skjedd på grunn av manglende belysning og strøing, dvs. skaden har funnet sted innenfor «bedriftens risikoområde». Det er likevel en hovedregel at skader som oppstår på områder åpne for alminnelig ferdsel, ikke omfattes, se ankesak nr. 1457/80, publ.nr. 11/51.

Større bedriftsområder

En del større bedriftsområder som f.eks. militære anlegg, sykehus o.l. vil bestå av mange bygninger og nærmest fremstå som et lite samfunn med servicebygg (post, forretning etc.). Skader inntruffet innenfor slike områder vil ikke uten videre kunne godkjennes. En kontordame som har sitt arbeid i en bestemt bygning på Ullevål sykehus vil først og fremst være trygdet i den bygningen hvor hun arbeider. Hvis hun skades utenfor bygningen, bør man vurdere om skaden har tilknytning til bedriftsrisikoen. Hun kan f.eks. være ute i et ærend i tilknytning til sitt arbeide, eller skaden kan skyldes forhold som nevnt under avsnittet foran om «Veien til og fra arbeidsstedet». Det presiseres at ethvert slikt tilfelle må vurderes konkret etter de forhold som forelå.

Ambulerende virksomhet

Ved ambulerende virksomhet (skiftende arbeidssteder) gjelder trygden der hvor arbeidet til enhver tid foregår. Typisk ambulerende virksomhet er skogsarbeid, anleggsarbeid, transport mv. Arbeidstakere som har skiftende arbeidssteder, må av og til benytte veier til og fra arbeidsstedet som medfører særlig risiko. Som eksempel kan nevnes en skogsarbeider som må gå gjennom ulendt terreng eller over usikker is for å komme frem til hogststedet. I et slikt tilfelle anses også veien som arbeidssted i lovens forstand. Det er en forutsetning at det er nødvendig å gå den risikofylte veien for å komme frem til arbeidet, se Trygderettens kjennelse av 13. februar 1975 (ankesak nr. TRR-1972-2706 publ.nr. 11/9). Se også under kommentarene til paragrafens fjerde ledd nedenfor.

Kombinasjonen stasjonær og ambulerende virksomhet

[Endret 11/01]

Noen arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil for eksempel dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kundebesøk, vil han være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret. Han vil imidlertid ikke være trygdet på vei hjem fra siste arbeidssted (kontor eller kunde). Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted (kontor eller kunde). Han befinner seg da i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted. Denne praksis er stadfestet av Høyesterett i to dommer:

Sak nr. 204/1999 (Rt-2000-220) som ble avsagt den 14. februar 2000 gjaldt en installasjonsinspektør ved et elektrisitetsverk. Arbeidet besto bl.a. i å holde informasjonsmøter og besøke og utføre kontroller hos kunder på vegne av det stedlige elektrisitetstilsyn. N.N. avtalte normalt selv tidspunktet for informasjonsmøter og for besøk og inspeksjon, som også kunne finne sted før eller etter den normale arbeidstid. Det var ikke forutsatt at N.N. skulle møte opp på elektrisitetsverket før møter og besøk. N.N. benyttet egen bil til elektrisitetsverkets kontorsted, og til de forskjellige oppdragsstedene. Han ble ansett for å være i arbeid av arbeidsgiver selv om han kjørte fra bopel direkte til oppdragsstedet, og han mottok godtgjørelse for kjøring i forbindelse med slike oppdrag. N.N. omkom i en bilkollisjon da han etter avtale med en kunde en morgen kjørte i egen bil fra bopel for å foreta et kundebesøk. Han hadde med seg arbeidsveske med elektrikerverktøy og måleapparat i bilen. Kjørestrekningen var om lag 20 km. Han hadde ikke vært innom sitt faste arbeidssted før ulykken skjedde.

Høyesteretts flertall (tre mot en) kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde.

Den andre dommen, Høyesterettssak nr. 2000/60, avsagt 23. juni 2000 (Rt-2000-1028), gjaldt en elektromontør ansatt i en elektroinstallasjonsbedrift. Bedriften hadde etablert en 24-timers servicevakt. Dette innebar at en i bedriftens ledelse hadde vakttelefon, og at han formidlet oppdragene til den montøren det var mest hensiktsmessig å benytte. Ordningen omfattet de montører som til enhver tid disponerte en av bedriftens servicebiler, samt de som hadde egen innredet servicebil og avtale om å benytte denne. Montørne var ikke forpliktet til å være disponible for utrykning. Det var i alt bare tre til fem utrykninger i året utenom ordinær arbeidstid. I de øvrige tilfeller ble bedriften enig med kunden om at oppdraget skulle utføres neste dag, bl. annet fordi kunden da sparte utrykningstillegget. Selv om et oppdrag ble besluttet uført neste dag, ble likevel montøren underrettet kvelden før dersom dette ville spare ham for reisestrekning neste dag.

På veg hjem fra et kurs – hvor alle ansatte i bedriften hadde vært tilstede – fikk en i ledelsen litt før kl. 2000 henvendelse fra et handelssenter hvor en pappkompressor hadde sluttet å virke. Det ble bestemt at N.N. skulle utføre oppdraget ved arbeidstidens begynnelse neste dag kl. 0700. Grunnen til at det var N.N. som skulle utføre oppdraget, var at han hadde kjennskap til dette oppdragsstedet, og at han ville kjøre forbi dette på vei fra sitt hjem til sitt faste arbeidssted. N.N. disponerte på dette tidspunkt en av bedriftens servicebiler. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reserve-deler. N.N. reiste hjemmefra den påfølgende morgen ca. kl. 0630. Før han nådde fram til oppdragsstedet ble han innblandet i en trafikkulykke der han omkom. Ulykken skjedde klokken 0648.

Høyesterett kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde. Dommen var enstemmig.

Overnatting under tjenesteoppdrag

Det hender at en arbeidstaker på tjenestereise må overnatte utenfor hjemmet eller har en så lang reisevei at overnatting ville være naturlig. Han anses da yrkesskadedekket på den direkte reisen hjemmefra til overnattingsstedet (eller første arbeidssted). Videre er han yrkesskadedekket på den direkte reisen fra det siste overnattingssted (eventuelt arbeidssted) og til et nytt overnattingssted, eventuelt hjem. Dette gjelder også for arbeidstakere som er utsendt på reiseoppdrag til utlandet. Om overnatting kan anses naturlig må bygge på en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. Momenter det kan legges vekt på er reiseveiens lengde, på hvilket tidspunkt arbeidet er avsluttet osv. På veien fra hotell eller annet overnattingssted på oppdragsstedet og til første kunde/arbeidssted, er de ikke trygdet. Det samme gjelder på veien tilbake til overnattingsstedet fra siste kunde/arbeidssted. Hotell o.l. betraktes da som «midlertidig bolig» se Trygderettens kjennelse av 13. mai 1976, publ. nr. 11a/82. Dette innebærer at medlemmet etter arbeidstidens slutt som hovedregel ikke er yrkesskadedekket hvis han/hun blir utsatt for et uhell på hotellet. Unntak er gjort ved ulykker eller påvirkninger som ikke har sin primære årsak i medlemmets adferd, men skyldes utenforliggende forhold som vedkommende ikke har noen kontroll over. Som eksempel nevner vi at Trygderetten i kjennelse 10.3.88 (ankesak nr. TRR-1988-459, ikke publ.) godkjente skade påført under brannen på Caledonien Hotell natten mellom 4. og 5. september 1986 som yrkesskade for arbeidstaker som overnattet på hotellet i forbindelse med deltakelse på kurs i arbeidsgivers regi. På liknende måte vil skader påført ved f.eks. eksplosjon, umotiverte overfall o.l. også kunne godkjennes selv om de inntreffer på hotellet i trygdedes fritid. Vi vil imidlertid understrekes at denne utvidede yrkesskadedekningen bare gjelder på det hotell vedkommende skal overnatte.

Hvilende vakt

[Endret 9/04]

Arbeidstakere som har såkalt «hvilende vakt» i hjemmet anses vanligvis ikke trygdet på vei til eller fra arbeidsstedet. Når politifolk, brannmannskap e.l. blir utkalt, er utrykningen en del av arbeidet. Vedkommende er yrkesskadetrygdet fra og med det tidspunkt utkallingen kommer pr. telefon eller på annen måte. Trygderetten har ved en kjennelse godkjent skade som en lensmannsbetjent pådro seg under påkledning. Han hadde fått en øyeblikkelig utkalling på grunn av tyveri. I hastverket under påkledningen stanget han hodet i en stolrygg og ødela en tann. Trygderetten la ved sin vurdering vekt på tjenestens egenart og de plikter tjenesten i dette tilfellet medførte, samt at skaden oppstod i nær sammenheng med arbeidsoppdraget, jf. ankesak TRR-1983-1819.

Frostating lagmannsretts dom 14.10.2002. LF-2002-10. TRs saksnnr. TRR-2001-1213. Grunngitt kjennelse. Ambulansesjåfør med ukelang døgnkontinuerlig beredskapsvakt i vaktbolig falt og skadet kneet under privat middagsbesøk. Han var på vakt og i beredskap da ulykken skjedde, men dette var et privat gjøremål og «skaden oppsto under omstendigheter og til tid og sted som lå utenfor bedriftens risikoområde og utenfor arbeidsgivers instruks og kontroll.» Staten frifunnet.

I arbeidstiden

Begrepet avgrenser den tid arbeidstakeren er yrkesskadedekket. Opphold på arbeidsstedet før og etter den vanlige arbeidstiden vil ikke omfattes av trygden med mindre det dreier seg om overtidsarbeid, bortrydding av arbeidsredskaper, forberedelse til arbeid, skifting av klær o.l. Hvilepauser inngår som et naturlig ledd i arbeidet. Spisepauser på arbeidsstedet eller i spiserom er en del av arbeidstiden i denne forbindelse og omfattes av yrkesskadedekningen, se også strekpunktet foran om «Gjøremål i tilknytning til arbeidet».

Bokstav a – Fiskere og fangstmenn

[Endret 11/00]

Fisker eller fangstmann som er tatt opp i manntallet opprettet i henhold til lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen, er obligatorisk yrkesskadedekket etter denne bestemmelsen. Selv om de driver fiske og fangst som selvstendig næring trenger de altså ikke å tegne frivillig yrkesskadetrygd. Dette henger sammen med at fiskerinæringen skal betale en produktavgift som bl.a. skal erstatte premien til den frivillige yrkeskadetrygden, se § 23-5 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Fiskeridepartementet har 26. september 1993 i medhold av § 4 i lov av 28. juni 1957 om pensjonstrygd for fiskere fastsatt forskrift om føring av manntall for fiskere, fangstmenn mv.. Etter forskriftenes § 2 nr. 1 skal mantallet bl.a. omfatte fiskere og fangstmenn som har saltvannsfiske eller dyrefangst i havet som næring alene eller sammen med annen næring og som arbeider ombord på fartøyet. Dette gjelder også mannskap (herunder fører) på fiske- og fangstfartøyet selv om vedkommende ikke deltar i selve fangsten.

Det har ingen betydning for yrkesskadedekningen om vedkommende er tatt opp på fiskermanntallets blad A (fiske som binæring) eller blad B (fiske som hovednæring). I henhold til § 8 i lov om rettledningstjenesten i fiskerinæringen er det fiskerinemda som har ansvaret for føring av manntallet over fiskere og fangstfolk. Fiskeridepartementes forskrifter om manntallsføring har i § 4 nr. 3 og § 6 nr. 4, bestemmelser som gjør unntak fra de vanlige regler for opptak på blad A og B. Blant annet kan personer som ikke lenger driver fiske som næring, f.eks. på grunn av alderspensjonering eller uførepensjonering, på nærmere bestemte vilkår tas opp på blad A. Opptak etter disse unntaksbestemmelser gir etter nevnte forskriftsbestemmelser ikke rett til ytelser etter folketrygdlovens særbestemmelser ved yrkesskade. Dette er ikke i samsvar med § 11-1 nr. 1 bokstav b i tidligere folketrygdlov og heller ikke bestemmelsen i den nye folketrygdlov som vi kommenterer her.

I forskriftenes § 7 er det bestemt at trygdesjefen skal tiltre nemda som medlem under behandling av manntallssaker. Tvil vedrørende spørsmålet om vilkårene for opptak i manntallet er oppfylt, skal avgjøres av Fiskerinemda, eventuelt Fiskeridepartementet.

Yrkesskadedekningen gjelder kun for yrkesskade som oppstår under utøvelse av næringen, dvs. slik næring som betinger opptak i fiskermanntallet. Yrkesskadedekningens omfang er den samme som etter tidligere lov om folketrygd. De retningslinjer som er trukket opp gjennom tidligere praksis og trygderettskjennelser kan derfor fremdeles legges til grunn ved fortolkning av bestemmelsen. Disse retningslinjer går ut på at medlemmet er yrkesskadedekket om bord under fisket/fangsten og i land under virksomhet som har direkte tilknytning til næringen, f.eks. ved istandsetting og supplering av fartøy og fiskeredskap. Se Trygderettens kjennelse av 30. juni 1979 (ankesak nr. TRR-1978-1270 publ.nr. 11/29)

Fiskere og fangstmenn som ikke er tatt opp i manntallet og som er ansatt om bord på fiske/fangstfartøyer og bare lønnes med hyre (se § 8-45 første ledd), vil også være yrkesskadedekket, men da etter bestemmelsene i § 13-6 om arbeidstakere, jf. kommentarene ovenfor til denne bestemmelsen. Særbestemmelsene for fiskere og fangstmenn kommer ikke til anvendelse for denne persongruppen.

Bokstav b – Lottakere

Personer knyttet til fiske- eller fangstfartøy og som helt eller delvis får vederlag i form av lott, regnes som selvstendig næringsdrivende. Denne persongruppen er obligatorisk yrkesskadetrygdet, selv om de ikke står i fiskermanntallet. Det er ligningsmyndighetene som avgjør hvorvidt en fisker er selvstendig næringsdrivende eller ikke.

Yrkesskadedekningen gjelder bare i den utstrekning yrkesskaden skjer under utøvelse av næringen, se paragrafens annet ledd.

Bokstav c – Selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport

Også denne bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen om at selvstendig næringsdrivende må tegne frivillig yrkesskadetrygd for å være yrkesskadedekket. Yrkesskadedekningen gjelder for skade som oppstår under utøvelse av selve næringen, se annet ledd.

Bokstav d – Redere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy

Bestemmelsen omfatter bare redere som arbeider om bord i fartøyet. Redere som driver virksomheten fra land, eller utelukkende står som eier omfattes ikke av denne bestemmelsen. Disse må eventuelt tegne frivillig yrkesskadetrygd på vanlig måte, se § 13-13.

Yrkesskadedekningen gjelder bare så lenge rederen arbeider ombord, se annet ledd.

Obligatorisk yrkesskadedekning

Den obligatoriske trygdedekningen omfatter ifølge bokstavene a, b, c og e – elever ved offentlige skoler eller kurs, elever ved private skoler med eksamensrett eller statlig driftsbidrag, studenter ved universiteter eller offentlige høyskoler samt elever ved statsstøttede kurs på skoleskip eller øvelsesfartøyer.

Frivillig yrkesskadedekning

Etter bokstav d er elev (eller student) ved annen skole eller kurs som ikke er omfattet av bokstavene a til c og som det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd for også yrkesskadedekket.

Helse- og sosialdepartementet har med hjemmel i § 13-10 femte ledd bokstav d, fastsatt forskrifter om frivillig yrkesskadetrygd. Se nærmere under kommentarene til disse forskriftene nedenfor. Kommentarene nedenfor til paragrafens tredje ledd om yrkesskadedekningens omfang med hensyn til «tid og sted» gjelder også – så langt de passer – for elever ved skoler/kurs som har tegnet frivillig yrkesskadetrygd.

Elever

[Endret 11/06]

Med elever forstås i utgangspunktet elever ved regulære skoler. Bestemmelsen omfatter også barn av innvandrere som frivillig deltar i morsmålsundervisning ved skolen. Skoleelever som uten lønn utplasseres i bedrifter som et ledd i undervisningen er fortsatt trygdet som elever i denne tiden. Ungdom som etter endt skolegang deltar på arbeidsmarkeds-/attføringstiltak mv. i regi av arbeids- og velferdsetaten er trygdet etter bestemmelsene i § 13-11, se kommentarene til denne paragraf.

Pasienter på sykehus og pleiehjem som får undervisning, kan som hovedregel ikke betraktes som elever ved skole eller kurs med mindre de kommer inn under bestemmelsene i grunnskoleloven. Disse vil imidlertid kunne omfattes av bestemmelsene i § 13-12 om medlemmer som er under arbeidsterapeutisk behandling i helseinstitusjon eller rehabiliteringsinstitusjon, jf. kommentarene til denne paragraf.

Barnehager og andre institusjoner for barn i førskolealder faller utenfor loven selv om de er statlige/fylkeskommunale/kommunale eller mottar statsbidrag. Disse kan heller ikke tegne frivillig yrkesskadetrygd. Det samme gjelder de pedagogiske tilbud og fritidsordninger til 6-åringer i skolen som drives etter lov om barnehager. Disse har ikke status som skoleelever og regnes fortsatt som førskolebarn. Fra det tidspunkt det blir innført 10-årig grunnskole med skolestart i det året eleven fyller 6 år, vil disse bli betraktet som vanlige elever og således omfattet av yrkesskadedekningen.

Barn i skolepliktig alder, men som i henhold til grunnskolelovens § 13 nr. 2 har fått utsatt skolestart og deltar i den såkalte «6-årsordningen» anses heller ikke som skoleelever i folketrygdlovens forstand.

Om skoleelever som deltar i skolefritidsordningen, se eget punkt nedenfor.

Skoleelever og studenter ved skoler eller universiteter i utlandet

[Endret 11/01, 11/06, 1/10]

Norske statsborgere som studerer i utlandet med lån eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning er pliktig medlem av folketrygden, jf. § 2-5 første ledd bokstav i). Dette innebærer også obligatorisk yrkesskadedekning. Studenter som studerer ved utenlandsk universitet eller høyskole i utlandet, og som ikke er pliktige medlemmer etter § 2-5 første ledd bokstav i, kan søke NAV Internasjonalt om frivillig medlemskap i folketrygden med yrkesskadefordeler, jf. §§ 2-8 første ledd bokstav b og 2-9 tredje ledd. De fleste studenter fyller vilkårene for frivillig medlemskap, men uten rett til ytelser ved yrkesskade. Se nærmere under kommentarene til kapittel 2.

Veien til og fra undervisningsstedet

En elev/student vil som hovedregel ikke være yrkesskadetrygdet på vei til og fra undervisningsstedet. Et unntak fra hovedregelen gjelder transport som skjer i undervisningsinstitusjonens regi, se tredje ledd siste setning. Det samme gjelder transport av elever organisert gjennom fylkestrafikksjefen og som omfattes av § 4 i lov om grunnskolen av 13. juni 1969. I henhold til grunnskolelovens § 4 nr. 1 og 2 plikter fylkeskommunen i samråd med kommunene å organisere daglig transport til og fra skolen for følgende grupper elever:

• Elever som har mer enn 4 km vei fra hjemmet til skolen eller som må bruke båt.
• Elever som har kortere skolevei enn 4 km, men som kommunen likevel har selvstendig ansvar for å frakte til og fra skolen på grunn av særskilte forhold, f.eks. risikofylt skolevei.
• Funksjonshemmede elever som har behov for organisert transport, uten hensyn til skoleveiens lengde.

På vei fra hjemmet til skolen vil elevene være yrkesskadetrygdet fra det øyeblikket den organiserte skoletransporten med buss, ferge e.l. starter. Elevene er normalt ikke trygdet på vei fra hjemmet til holdeplassen/fergeleie eller mens de venter på bussen/fergen. Etter grunnskolelovens § 4 nr. 1 andre ledd har kommunen ansvaret for tilsyn med elevene når det oppstår ventetid under organisert transport til og fra skolen. Kommunen har også ansvaret for at elever som ikke kan reise alene, får følge. De elevene dette gjelder, vil være yrkesskadetrygdet i hele det tidsrommet tilsynsplikten gjelder for, dvs. både før, under og etter transporten.

Skader som skjer i forbindelse med ombordstigningen, under selve reisen og ved avstigningen, godkjennes som yrkesskade. I forbindelse med ombordstigningen vil også skader som f.eks. oppstår idet bussen kjører inn på holdeplassen, godkjennes. I forbindelse med avstigningen vil elevene være yrkesskadetrygdet helt til bussen har kjørt fra holdeplassen. F.eks. vil skader som oppstår ved at en elev blir dyttet ut i veien eller løper ut foran eller bak bussen og blir påkjørt, kunne godkjennes som yrkesskade.

På vei fra bussen/fergen til skolen, og fra skolen tilbake til holdeplassen/fergeleiet etter endt skoledag, vil elevene være yrkesskadetrygdet hvis de i dette tidsrommet er under skolens eller kommunens tilsyn.

Etter grunnskolelovens § 4 nr. 3 skal kommunen sørge for innkvartering for elever som bor slik til eller har så lang skolevei at de ikke kan benytte daglig skyss til skolen. Skolestyret skal sørge for forsvarlig tilsyn med de innkvarterte elevene. Funksjonshemmede elever har rett til innkvartering uten vilkår. Innkvarteringen som skjer i etter § 4 nr. 3 regnes som en del av reisen til og fra skolen, og de elevene dette gjelder vil være yrkesskadetrygdet fra det øyeblikket skoletransporten starter til de igjen går av bussen/fergen på hjemstedet etter endt skoleøkt. Dette gjelder enten den omfatter ett eller flere døgn. Etter grunnskolelovens § 4 nr. 4 skal utgifter til blant annet reiser for elever ved egne skoler for spesialundervisning og som bor i elevhjem på skolen, betales av skolen. Også de elevene dette gjelder vil være yrkesskadetrygdet på veien til og fra skolen, idet reisen må anses å skje i skolens regi.

Vi viser ellers til eget avsnitt om internatskoler, se nedenfor. Dersom skolen har skolepatrulje, godkjennes ulykker som inntreffer når eleven passerer den delen av gaten/veien som er avsperret av patruljen. Skolepatruljens medlemmer er også trygdet under patruljetjeneste. Unntak fra hovedregelen kan også gjøres i tilfeller hvor det å ta seg frem på egen hånd til og fra skolen inngår som et ledd i undervisningen. En psykisk utviklingshemmet elev vil derfor kunne være trygdet også på veien til og fra skolen hvis det er stilt som konkret treningsoppgave for denne eleven å mestre skoleveien alene.

Undervisningsstedet forlates i undervisningstiden

Dersom elevene må forlate skolens område i undervisningstiden fordi undervisningen skjer i lokaler utenfor skolen, f.eks. en gymnastikktime i en svømmehall i nærheten, godkjennes ulykker som inntreffer under undervisningen og på den direkte veien til og fra undervisningsstedet. Det samme gjelder museumsbesøk, bedriftsbesøk o.l. som arrangeres av skolen under dens tilsyn i den vanlige undervisningstiden, se også avsnittet ovenfor om «Undervisningsstedet».

Når elevene utfører oppdrag pålagt av læreren, anses de trygdet selv om de må forlate skolens område. En elev blir f.eks. sendt hjem i undervisningstiden for å hente en bok, eller blir bedt om å plukke blomster i skolens nærhet til bruk i naturfagtimen.

Undervisningstiden

Undervisningstiden omfatter faktisk undervisningstid og friminutter og hvilepauser. Den omfatter også organisert forflytning fra et undervisningssted til et annet, f.eks. ved ekskursjoner.

Med undervisning forstås som hovedregel aktiv formidling av kunnskap, og ikke ervervelse av kunnskap uten at det er noen som driver undervisningen. Hjemmearbeid og selvstudier utenfor undervisningsstedet faller derfor utenfor.

Konfirmantundervisning som skjer i skoletiden regnes som undervisningstid.

Ved undervisningsinstitusjoner som har en klart avgrenset undervisningstid, f.eks. videregående skoler, vil vi som hovedregel godta ulykkeshendelser som finner sted under opphold på undervisningsstedet og i undervisningstiden, selv om det ikke samtidig pågår slik aktiv formidling av kunnskap som nevnt ovenfor. Opphold på undervisningsstedet i en fritime vil således være omfattet. Det samme gjelder opphold på skolens område umiddelbart før og etter den vanlige undervisningstiden, men ikke når eleven oppholder seg på skolens område unødig lenge etter undervisningstidens slutt, f.eks. for å spille fotball på skoleplassen.

Ved undervisningsinstitusjoner som ikke har en klart avgrenset undervisningstid, men hvor utdannelsen i stor utstrekning baserer seg på selvstudium, vil begrepet «undervisningstiden» ofte gi liten veiledning for avgrensningen.

Studenter og elever ved universitet og høyskoler vil ofte oppholde seg på undervisningsstedet også i tidsrom hvor undervisning ikke foregår. De kan f.eks. delta i kollokvievirksomhet, drive med selvstudium på lesesalen, laboratorieforsøk e.l. Også under slike aktiviteter vil de som hovedregel være yrkesskadetrygdet såfremt de oppholder seg på undervisningsstedet.

Arrangementer i skolens regi

Som undervisningssted og undervisningstid i lovens forstand forstås ikke bare den vanlige skoletid og det vanlige skolested. Elevene vil også være yrkesskadetrygdet under forskjellige arrangementer som skjer i skolens regi og under dens tilsyn og som tjener undervisningsformål. Dette gjelder selv om arrangementet foregår utenfor skolens område eller utenom den vanlige undervisningstiden. Tid og sted for arrangementet regnes da som undervisningstid og undervisningssted. Det er ikke nødvendig at arrangementet har tilknytning til et bestemt undervisningsfag. Det er heller ikke nødvendig at det tjener et klart undervisningsformål i tradisjonell forstand. Det vil stort sett måtte forutsettes at arrangementer som skjer i skolens regi har et tilstrekkelig undervisningsformål.

Møter, festligheter og andre fritidsaktiviteter med tilknytning til skolen: (Om skolefritidsordningen, se eget avsnitt nedenfor.)

Elever som deltar på møter, skolefester mv. som arrangeres av skolen og hvor skolen har tilsynsplikt, er omfattet av yrkesskadetrygden selv om aktivitetene ikke kan sies å ha noe klart undervisningsformål i tradisjonell forstand. Det gjelder f.eks. avslutningsfester, skolens 17. mai-tog, dansetilstelninger og diskotekkvelder som skolen arrangerer, se Trygderettens kjennelse av 21.mai 1987 (ankesak nr. 138/87, ikke publ.).

På møter og fester som elvene selv arrangerer på skolen utenom det ordinære undervisningstiden omfattes elevene ikke av yrkesskadedekningen, f.eks. på elevsammenkomster, studentforeninger, russerevyer, o.l. Det gjelder selv om skolen/universitetet til en viss grad har kontroll over arrangementet og det er en lærer til stede. Elever som deltar i skolekorpsets øvelser, teatergrupper og andre fritidsaktiviteter som foregår på skolen utenom vanlig undervisningstid, er som hovedregel ikke yrkesskadedekket med mindre aktivitetene skjer i skolens regi, eller elevene er pålagt av skolen å delta. Medlemmer av skolekorps vil f.eks. være trygdet når korpset representerer sin skole ved et skolearrangement – eksamensfester, 17. Mai-tilstelninger e.l.

Trygderetten har godkjent en skade som en skoleelev pådro seg under en basar arrangert av foreldrerådet. Basaren ble arrangert i samråd med skolens lærere og hadde som formål å skaffe midler til drift av fritidsaktiviteter som foreldrerådet driver for skolens elever. Fire av skolens lærere var til stede, bl.a. for å ha tilsyn med barna. Eleven som ble skadet hadde avtalt med klasselæreren at han skulle underholde på basaren og hadde dermed forpliktet seg til å møte. Trygderetten fant at et arrangement i foreldrerådets regi må betraktes som en del av skolens virksomhet siden foreldrerådet er instituert i grunnskoleloven som et råd ved den enkelte skole og dermed utgjør en del av skolens organer. Retten kom til at basaren var et arrangement som skjedde i skolens regi og at eleven var å anse som trygdet siden han hadde forpliktet seg til å møte. Trygderettens kjennelse av 18. februar 1988 (ankesak nr. 2503/84, ikke publ.).

Ved avgjørelsen av om et arrangement foregår i skolens regi eller ikke, må det legges avgjørende vekt på om skolen har tilsynsplikt. Dersom skolen ikke har tilsynsplikt, vil et arrangement vanligvis ikke anses å foregå i skolens regi. At skolen viser positiv interesse for arrangementet og stillerlokaler til disposisjon og av disiplinære grunner har funnet det nødvendig å føre en viss kontroll og derfor har påbudt tilsyn av lærer, er ikke uten videre nok til at arrangementet kan sies å skje i skolens regi. Det vises til Trygderettens kjennelse av 15. april 1970 (ankesak nr. 9/1969, publ. nr. 11a/34 – Yrk. § 9).

Motsatt vil det ikke ha avgjørende betydning om skolen unnlater å føre tilsyn når den har tilsynsplikt. Det er selve tilsynsplikten som er avgjørende.

Skolefritidsordningen

[Endret 10/97, 3/01]

Yrkesskadedekning for deltakere i skolefritidsordningen ble hjemlet ved en endring av § 13-10 tredje ledd ved lov av 19. desember 1997. Endringen trådte i kraft straks.

I henhold til § 13-7 første ledd i opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61, som trådte i kraft 1. august 1999 (tidl. Grunnskoleloven), skal kommunen ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1. til 4. klassetrinn i grunnskolen, Skolefritidsordningen skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Skolefritidsordningen skal gi barna omsorg.

Når skolefritidsordningen er knyttet til skoler, skal rektor iflg. ovennevnte paragrafs tredje ledd, til vanlig være administrator og faglig leder. Departementet kan gjøre unntak fra kravet.

Til forskriften

Forholdet til lov om yrkesskadeforsikring

[Tilføyd 12/05]

Personer som er under utprøving eller i arbeidstrening i regi av NAV må anses som arbeidstakere i forhold til lov om yrkesskadeforsikring slik at de omfattes av forsikringsplikten etter denne lov.

Etter Justisdepartementets oppfatning må plikten til å tegne yrkesskadeforsikring ligge på de bedrifter hvor arbeidet utføres – da disse må anses som arbeidsgivere i yrkesskadeforsikringslovens forstand – og ikke NAV selv om det er disse som helt eller delvis er ansvarlig for de økonomiske ytelsene til de aktuelle personer.

Dersom personen fortsatt har et formelt ansettelsesforhold hos opprinnelig arbeidsgiver, er det likeledes arbeidsgiveren han utfører arbeid for, som anses som arbeidsgiver etter yrkesskadeforsikringsloven.

Forsikringsvilkårene for yrkesskadeforsikring er normalt ikke lagt opp slik at det skal tegnes egen forsikring for hver enkelt person. Det er vanlig at forsikringen tegnes samlet for alle arbeidstagere i en bedrift og uten angivelse av arbeidstagernes navn. I små bedrifter vil det ofte være mer individuelle forhold. Arbeidsgiver som har en person under utprøving eller arbeidstrening bør på denne bakgrunn avklare med sitt yrkesskadeforsikringsselskap at vedkommende er dekket av den inngåtte forsikringsavtale med tilhørende premieberegning.

Det er i forbindelse med yrkesskadeforsikringsordningen opprettet en pool-ordning som dekker skader der arbeidsgiver ikke har tegnet obligatorisk yrkesskadeforsikring. Arbeidstaker skal dermed ikke stå uten dekning i slike tilfeller.

Generelt

Bestemmelsen er en lovfesting av forskrifter fastsatt i henhold til tidligere folketrygdlovs § 11-1 nr. 2 bokstav a og b fastsatt ved Kgl. res. av 8.1.93.

Yrkesskadedekningens omfang for disse persongrupper fremgår av bestemmelsens andre og tredje ledd, se kommentarene nedendor til disse bestemmelsene.

§ 13-12 første ledd bokstav a – Medlemmer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten

[Endret 1/02]

Bestemmelsen omfatter personer som er under behandling i somatiske og psykiatriske helseinstitusjoner.

§ 13-12 første ledd bokstav b – Medlemmer som er under behandling i rehabiliteringsinstitusjon når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige

Som «rehabiliteringsinstitusjon» regnes institusjon med tilknyttede spesialtjenester for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere når denne er statlig eller er tatt inn på fylkeskommunalt plan, jf. § 7-2 i lov av 13. desember 1991 om sosiale tjenester. Bestemmelsen er gitt virkning også for personer som er blitt skadet under arbeidsterapeutisk behandling i andre institusjoner for rusmiddelsmisbrukere såfremt kommunen eller fylkeskommunen har medvirket til plasseringen gjennom garanti for klientenes betaling.

§ 13-12 første ledd bokstav c – Medlemmer som er under opplæring i offentlig godkjente attføringsinstitusjoner

[Endret 3/10]

Bestemmelsen gjelder medlemmer som gjennomfører et arbeidsrettede tiltak etter § 11 7. Se også under kommentarene til § 13 11 som omfatter deltakere på arbeidsrettede tiltak o.l.

§ 13-12 første ledd bokstav d – Medlemmer som soner frihetsstraff eller er sikret i fengselsvesenets anstalter

Etter denne bestemmelse er medlemmer som utholder frihetsstraff eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter yrkesskadedekket. Bestemmelsen omfatter også en straffedømt/sikringsdømt som i henhold til straffelovens § 39 er anbrakt i betryggende privat forpleining, psykiatrisk sykehus, kursted, pleieanstalt eller sikringsanstalt.

§ 13-12 første ledd bokstav e – Medlemmer som utfører samfunnstjeneste etter straffelovens § 28 a

Samfunnstjeneste er en straffereaksjon som kan idømmes istedenfor ubetinget fengselsstraff i henhold til straffelovens § 28 a. Den straffedømte kan istedenfor å sone sin fengselsstraff, bli pålagt å utføre samfunnsnyttig arbeid utefor fengselsvesenets anstalter. Arbeidet skal utføres uten noen form for arbeidsgodtgjørelse fra arbeidsgiveren. Under utførelsen av samfunnstjenesten skal vedkommende stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet.

§ 13-12 bokstav f – Medlemmer som sitter i varetekt

Varetektsfanger har ikke arbeidsplikt slik som soningsfanger. Ved langvarige varetektsopphold kan imidlertid vedkommende få anledning til å arbeide dersom hensynet til etterforskningen ikke er til hinder for dette.

§ 13-13 første ledd bokstav a – Selvstendig næringsdrivende

Hva som menes med selvstendig næringsdrivende er definert i § 1-10. For oversiktens skyld gjengir vi denne her:

«Med selvstendig næringsdrivende menes enhver som for egen regning og risiko driver vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt.

Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende, legges vekt på: 

• om virksomheten har et visst omfang,
• om han/hun har ansvaret for resultatet av virksomheten,
• om han/hun har arbeidstakere i sin tjeneste eller nytter oppdragstakere,
• om han/hun driver virksomheten fra et fast forretningssted (kontor, verksted e.l.),
• om han/hun tar den økonomiske risikoen for virksomheten,
• om han/hun bruker egne driftsmiddler.

Som selvstendig næringsdrivende anses en innehaver av et ansvarlig enmannsforetak og et ansvarlig medlem av et selskap med solidarisk ansvar, et kommanditselskap eller et stille selskap»

Se nærmere under kommentarene til § 1-10 i rundskrivet til kapittel 1.

Likningsmyndighetenes avgjørelser i enkeltsaker er i prinsippet veiledende. Likevel skal en person betraktes som selvstendig næringsdrivende når likningsmyndighetene har bestemt at den virksomheten vedkommende driver er selvstendig næring. Denne praksis er stadfestet av Trygderetten, jf. f.eks. ankesak nr. TRR-1979-139 publ.nr. 11/30 og ankesaknr. TRR-1979-1606 publ.nr. 11/39.

Ektefeller som arbeider i felles bedrift kan begge tegne frivillig trygd dersom de oppfyller de generelle vilkår ellers. I de tilfeller hvor ektefellen til en gårdbruker ved aktiv arbeidsinnsats deltar i driften av bruket, kan en søknad om frivillig yrkesskadetrygd godtas dersom hun er selvstendig liknet og har en antatt årlig arbeidsinntekt av gårdsdriften som overstiger grunnbeløpet.

Når frivillig trygd er tegnet (se kommentarene nedenfor til annet ledd i paragrafen her), vil selvstendig næringsdrivende ha rett til ytelser etter lovens særregler om yrkesskade på lik linje med arbeidstakere.

Stønad gis bare dersom skaden ble påført under utøvelse av den ervervsmessige virksomhet, og bare dersom frivillig trygd var etablert på skadetidspunktet.

§ 13-13 første ledd bokstav b – Frilansere

[Endret 4/16]

Bestemmelsen er ny i forhold til tidligere folketrygdlov, men er en lovfesting av tidligere praksis.

Hva som menes med frilanser er definert i § 1-9. For oversiktens skyld gjengir vi denne her:

«Med frilanser menes enhver som utfører arbeid utenfor tjeneste mot vederlag, men uten å være selvstendig næringsdrivende (se § 1-10).»

Høyesterett avsa den 16. mars 2016 dom i sak om en kommune hadde rett til refusjon fra folketrygden for utbetalt godtgjøring til ordfører under sykdom.

Om § 1-9 uttalte Høyesterett at bestemmelsen må forstås slik at uttrykket «arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse» gjelder enhver person som har pensjonsgivende personinntekt, og som ikke «arbeider i en annens tjeneste». Bestemmelsen fremstår som en «sekkebestemmelse» som gjelder enhver som verken er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Følgelig vil ordførere vurderes som frilansere etter § 1-9.

Se nærmere under kommentarene til § 1-9 i rundskrivet til kapittel 1.

Når frivillig trygd er tegnet (se kommentarene nedenfor til tredje ledd i paragrafen her) , vil en frilanser – på samme måte som en selstendig næringsdrivende – ha rett til ytelser etter lovens særregler ved yrkesskade på lik linje med arbeidstakere.

Formålet med skademelding

Skademeldingen skal:

1. Sikre den skadedes rettigheter etter folketrygdloven ved å gi trygdemyndighetene de opplysninger om arbeidsforhold, hendelseforløp og/eller påvirkning som er nødvendige for å vurdere om tilfellet kan godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom etter folketrygdlovens bestemmelser. Trygdedes kopi fungerer som en kvittering på at skade/sykdom er meldt, og viser hvilke opplysninger arbeidsgiver har gitt til trygdemyndighetene.
2. Gi de offentlige myndigheter opplysninger som kan være til hjelp i arbeidet med vurdering av sikkerhetsspørmål og vernetiltak mv. på arbeidsplassen.
3. Danne grunnlag for utarbeidelse av ulike statistikker.

Skader som rammer en selvstendig næringsdrivende eller frilanser

Selvstendig næringsdrivende og frilansere må selv melde skaden. Hvis vedkommende er død, må dødsboet melde skaden/sykdommen.

Formålet med meldefristen

Trygderetten har i ankesak nr. TRR-1984-1773 i sin bemerkning bl.a. uttalt:

«Formålet med bestemmelsen i lovens § 14-9 annet ledd er etter rettens syn å sikre beviset for at det er skjedd en arbeidsulykke. Dersom det ut fra bevisets stilling er ubetenkelig å godta at det foreligger en arbeidsulykke, bør dispensasjonen kunne gis såfremt de påberopte skader har årsakssammenheng med skaden.»

Vilkårene for dispensasjon fra meldefristen

[Endret 7/10, 9/10]

Jo lenger tid det har gått fra den påberopte arbeidsulykke/skadelige påvirkning har funnet sted til melding om tilfellet innkommer NAV, dess vanskeligere kan det være å få klarhet i alle de forhold som danner grunnlag for en eventuell godkjennelse. Folketrygdutvalget har på side 607 første spalte i NOU 1990:20 uttalt at en i dispensasjonstilfellene «bør stille strengere krav til bevis enn ellers i yrkesskadetilfellene». Dette er i samsvar med praksis etter tidligere folketrygdlov, se nærmere under strekpunktet nedenfor.

Dispensasjon kan gis når opplysningene i sakens dokumenter klart godtgjør at vilkårene for å kunne godkjenne en ulykkesskade eller sykdom som yrkesskade/yrkessykdom foreligger, se kommentarene til henholdsvis § 13-3 og § 13-4 foran.

Det vil ved ulykkeshendelser alltid være meget viktig å få nøyaktig klarlagt hva som skjedde og hvilken skade som ble pådratt ved hendelsen. Det er således av vesentlig betydning for bevisvurderingen om vedkommende har blitt behandlet av lege i forbindelse med ulykken. Dersom det ikke er mulig å avklare de umiddelbare skadefølger, vil det som hovedregel ikke foreligge grunnlag for å dispensere.

Agder lagmannsrett avsa dom den 6.3.2009 (LA-2008-105068) hvor spørsmålet var om det var grunnlag for å dispensere fra meldeplikten, smlgn. § 13-14 femte ledd. Medlemmet krevde i 2005 godkjennelse av psykiske plager som følge av en dramatisk flytur som fant sted enten i november 1989 eller november 1990. Lagmannsretten uttaler som følgende om vilkårene: «Ordlyden i folketrygdloven § 13-14 femte ledd er streng. Det kan bare gjøres unntak fra fristen dersom det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger særlige grunner til at meldingen ikke er gitt i rett tid.» Videre uttales: «Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det gjelder ett skjerpet beviskrav, og at det må være klar sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en yrkesskade, smlgn. folketrygdloven § 13-14 femte ledd. Kravet til klarhet omfatter også vilkåret om årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden.»

I dommen henviste Agder lagmannsrett til sin egen dom av 18.10. 2002. Her uttalte retten at trygdens organer ikke har noen utredningsplikt ved for sent meldt skade.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at de alminnelige saksbehandlingsreglene (herunder utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17) gjelder – også ved for sent meldt skade. Men som de to dommene fra Agder lagmannsrett av 18.10. 2002 og 6.3. 2009 viser, vil kravene til saksbehandling måtte tilpasses regelen i folketrygdloven § 13-14 femte ledd om at det må være «klart at forholdet er en yrkesskade». Utredningsplikten veltes da i utgangspunktet over på medlemmet.

En side av utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 er at det i alminnelighet er opp til NAV å innhente nødvendige spesialisterklæringer. Det er imidlertid viktig å merke seg at spesialisterklæringer bare helt unntaksvis vil kunne tilføre en § 13-14-sak noe av betydning. Problemet i disse sakene er som regel mangel på medisinsk samtidsdokumentasjon gjennom en kortere eller lengre periode. Fraværet av samtidsdokumentasjon er da i seg selv et forhold som i alminnelighet medfører at det skjerpede beviskravet som følger av § 13-14 femte ledd ikke er oppfylt. Uansett hvilket beviskrav om gjelder vil en spesialistuttalelse sjelden kunne bøte på fraværet av samtidsdokumentasjon. Det henvises for så vidt til Rt-1998-1565.

Ved påberopte yrkessykdommer må det klarlegges om brukeren i tid og konsentrasjon har vært tilstrekkelig utsatt for den aktuelle skadelige påvirkning i arbeidsmiljøet, se kommentarene til § 13-4 foran.

Selv om de ovennevnte vilkår må antas tilstrekkelig klarlagt, blir det etter praksis – som hovedregel – ikke sett bort fra at fristen er oversittet hvis den skadede på det tidspunkt skaden meldes er helbredet uten varig men. Unntak gjøres dersom det er tilstrekkelig dokumentert at vedkommende tidligere har hatt utgifter som følge av yrkesskaden/sykdommen og eventuelt har fått disse godtgjort etter de vanlige refusjonsregler i henhold til kapittel 5, f.eks. utgifter til lege, tannlege, fysioterapeut mv.

1 Yrkesskade/yrkessykdom

Når det gjelder begrepet yrkesskade/yrkessykdom, viser vi til kommentarene til § § 13-3 og 13-4 i rundskrivet til kapittel 13.

Vi gjør oppmerksom på at selvstendig næringsdrivende og frilansere som blir påført yrkesskade i forbindelse med utøvelse av selvstendig næring bare har rett til menerstatning dersom vedkommende har tegnet frivillig yrkesskadetrygd i henhold til lovens § 13-13 . Da frivillig trygd opphører ved fylte 67 år – jf. lovens § 13-13 første ledd – har den som blir skadet under utøvelse av selvstendig næring etter fylte 67 år, ikke rett til menerstatning.

2 Årsakssammenheng

For at en skade eller sykdom skal godkjennes som yrkesskade, må det anses for å være medisinsk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken/den skadelige påkjenning og skaden eller sykdommen. Ved påberopt skade som følge av en arbeidsulykke sier vi at årsakssammenhengen må være mest sannsynlig eller mest nærliggende. Det er ikke tilstrekkelig at medisinsk årsakssammenheng fremtrer som «mulig», eller at den «ikke kan utelukkes». Denne praksis er stadfestet av Trygderetten, bl.a. i kjennelse i ankesak nr. 2566/72 (TRR-1972-2566). Se under kommentarene til § 13-3 i rundskrivet til kapittel 13.

For at en sykdom skal kunne godkjennes som yrkessykdom må den fylle vilkårene i § 13-4 andre ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

1. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan fremkalle,
2. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,
3. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og
4. det ikke er mer sannsynlig at annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.»