Rundskriv til ftrl kap. 10: Stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet

Lov om sykeforsikring og lov om syketrygd

Den første lov om sykeforsikring ble vedtatt 18. november 1909 [LOV-1909-09-18-7]. Den innførte blant annet rett til sykepenger for de lavest lønnede arbeidstakere i inntil 26 uker for samme sykdom.

Ny lov om syketrygd av 2. mars 1956 [LOV-1956-03-02-2] innførte obligatorisk sykepengedekning for alle arbeidstakere i inntil 52 uker for samme sykdom. Ved visse sykdommer kunne det imidlertid ytes sykepenger i inntil 104 uker. Dette gjaldt tuberkuløse sykdommer, kreft, poliomyelitt og kronisk polyartritt. Departementet hadde videre fastsatt samme stønadstid for en del andre langvarige sykdommer. For de sykdommer som etter loven ga rett til sykepenger i inntil 104 uker, kunne det etter nærmere forskrifter ytes sykepenger utover 104 uker, men bare i den tid den trygdede fikk medisinsk behandling. (Historien gjentar seg – jf. den lovendring vi fikk på rehabiliteringspenger fra 1. juli 1993 om rett til rehabiliteringspenger utover 52-uker ved visse tilstander dersom det foregår aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen.)

Lov om attføringshjelp

I forarbeidene til lov om attføringshjelp av 22. januar 1960 [LOV-1960-01-22-2] (i kraft fra 1. januar 1961) Ot.prp.nr.22 (1959-1960), uttales det at det overveiende antall sykdomstilfeller ikke medfører arbeidsuførhet utover 52 uker. Bestemmelsene om en utvidet stønadstid for visse lidelser mente man ikke naturlig hørte hjemme i syketrygdloven, men var påbygninger som etter hvert hadde tvunget seg frem, først og fremst fordi man hadde manglet en alminnelig uføretrygd. Innføringen av en generell uførepensjonsordning skjedde ved gjennomføringen av lov om uføretrygd 1. januar 1961.

Bestemmelsene om kontantstønad utover 52 uker under fortsatt medisinsk behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen ble derfor tatt ut av syketrygdloven og inn i ny lov om attføringshjelp. Videre ble det innført en rett til attføringspenger under medisinsk behandling for de som ikke hadde en sykepengerett fra det tidspunkt den trygdede hadde vært fortløpende arbeidsufør i 52 uker. Rett til attføringspenger under ulike former for attføringstiltak ble hjemlet i samme lov.

Den tre-deling av trygdetiltakene ved arbeidsuførhet som skjedde ved innføring av lov om attføringshjelp og lov om uføretrygd samt endring av syketrygdloven slik at retten til sykepenger ble en korttidsstønad begrenset til 52 uker, mente departementet var mest hensiktsmessig. Dette bl.a for å klargjøre at både sykepengeretten og retten til attføringshjelp – i motsetning til uførepensjon – skulle være av midlertidig karakter med henblikk på å føre den trygdede tilbake til arbeidslivet. Det ble videre uttalt at uførepensjon overhodet ikke kunne komme på tale før det er tatt standpunkt til attføringsmulighetene og før disse eventuelt var prøvet fullt ut. Først når det måtte fastslås at vedkommende på grunn av varig uførhet, tross alle attførings- og behandlingsforsøk, ikke vil kunne skaffe seg et rimelig utkomme ved eget arbeid, kunne spørsmålet om uførepensjon tas opp.

Inkorporering i lov om folketrygd

Fra 1. januar 1967 ble både lov om attføringshjelp og lov om uføretrygd inkorporert i lov om folketrygd [LOV-1966-12-16-9]. Ved lov av 19. juni 1970 ble også lov om syketrygd inkorporert i folketrygdloven.

Endringer i bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling/rehabiliteringspenger

[Endret 8/02.]

Bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen i folketrygdlovens kap. 5 svarer stort sett til bestemmelsene i lov av 22. januar 1960 om attføringshjelp. Det har utover de lovendringer vi fikk i forbindelse med Ot.prp.nr.39 (1992-1993), med virkning fra 1. juli 1993, som var en oppfølging av et av forslagene i Attføringsmeldingen (St.meld.nr.39 (1991-92)) bare skjedd små endringer. Av disse endringer kan spesielt nevnes:

Ved lovendring av 18. desember 1992, i kraft fra 1. januar 1993 (Ot.prp.nr.6 (1992-1993)), ble det gitt mulighet til å gradere rehabiliteringspengene ned til 20% i sluttfasen av en rehabiliteringsperiode. Vedkommende må forut ha vært minst 50% arbeidsufør. Bakgrunnen for denne endringen var at den trygdede skulle kunne få en lettere overgang til full stilling ved å kunne foreta en gradvis opptrapping av arbeidet.

Ved lovendring av 11. juni 1993, som trådte i kraft fra 1. januar 1994 (Ot.prp.nr.58 (1992-1993)), ble det innført den samme bestemmelse som gjaldt for sykepenger dvs. at retten til rehabiliteringspenger og foreløpig uførestønad faller bort når den trygdede utholder varetekt. Bakgrunnen for denne endringen var at trygdet som sitter i varetekt ikke har noe reelt inntektstap på grunn av sykdom.

Lovendringene av 14. mai 1993, som trådte i kraft fra 1. juli 1993 (Ot.prp.nr.39 (1992-1993)), er de mest omfattende endringer som er gjort i bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling. De viktigste endringer var her:

• presisering av sykdomsbegrepet (samme sykdomsbegrep som ved sykepenger)
• større krav til årsakssammenheng mellom sykdom og funksjonsnedsettelse,
• vurdering mot arbeidsevne i stedet for ervervsevne,
• innskjerping av krav til aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen
• tidsbegrensning på ett år, med mulighet for unntak etter forskrifter som departementet fastsetter.

Bakgrunnen for disse endringene var blant annet økning av sykefraværet som indikerer at det har skjedd en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet. Videre hadde det skjedd en liberalisering i forhold til kravet om medisinsk behandling og vilkåret om at behandlingen skulle føre til bedring av arbeidsevnen. Mange har gått på attføringspenger under medisinsk behandling i flere år uten tegn til bedring. Medisinsk er det imidlertid få lidelser som ikke viser positive resultater etter to år med behandling og rehabilitering.

I Ot.prp.nr.58 (1992-1993) ble det, som en oppfølging av et av de mest omfattende forslag i Attføringsmeldingen – overføring av forvaltnings- og finansieringsansvaret for yrkesrettet attføring fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten – foretatt en deling av folketrygdlovens Kap. 5, Kap. 5A som omhandlet ytelser under medisinsk rehabilitering mv. og Kap. 5B som omfattet ytelser under yrkesrettet attføring. Betegnelsen attføringspenger under medisinsk behandling fikk samtidig en ny betegnelse – rehabiliteringspenger. Tidligere betegnelse – attføringspenger – skulle heretter bare brukes som betegnelse for livsoppholdsytelser under yrkesrettet attføring. Disse endringer trådte i kraft fra 1. januar 1994.

I Ot.prp.nr.4 (1993-1994) ble det foretatt en klargjøring av kravet til arbeidsuførhet som vilkår for rett til rehabiliteringspenger.

Fra 1. mai 1997 fikk vi ny folketrygdlov. Ytelser under medisinsk rehabilitering ble plassert i Kap. 10 i den nye folketrygdloven og noen tidligere forskrifter ble innarbeidet i den nye lovteksten.

Ot.prp.nr.8 (1996-1997) ble aldersgrensen for å få rehabiliteringspenger hevet fra 16 til 18 år med virkning fra 1. januar 1998.

Det ble innstramming i de medisinske vilkår for rett til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre, (Ot.prp.nr.8 (1996-1997)) ikrafttredelse 1. januar 1998.

Med virkning fra 6. juni 1997 (Ot.prp.nr.32 (1996-1997)) ble det gitt hjemmel til å gi rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos egen arbeidsgiver, og fra 2000 ble dette utvidet til også å gjelde hos annen arbeidsgiver.

Med virkning fra 1. januar 1999 fikk vi hjemmel til å gi reisetilskott til daglige reiser for de som er på arbeidstrening, og reisetilskott som alternativ til rehabiliteringspenger.

I 1999 ble «Kjøp av helsetjenester» utvidet til også å gjelde personer som oppebærer rehabiliteringspenger og har et arbeidsforhold. Tilsvarende utvides også ordningen for personer som er innvilget yrkesrettet attføring.

Fra 1. januar 2001 ble unntaksreglene for rehabiliteringspenger ut over 52 uker utvidet slik at vedlikeholdsbehandling, egentrening og mestringstiltak likestilles med aktiv behandling når det ikke finnes behandlingstilbud og det er utsikt til bedring av arbeidsevnen på lengre sikt.

I Ot.prp.nr.48 (1998-1999) ble det foreslått nye beregningsregler for rehabiliteringspenger, og at rehabiliteringspengene blir pensjonsgivende inntekt. Lovendringen ble vedtatt 22. desember 1999, og ble satt i verk fra 1. januar 2002.

Med virkning fra 1. januar 2002 får studenter under 26 år som har vært sammenhengende arbeidsuføre i minst 20 uker på grunn av alvorlig sykdom rett til rehabiliteringspenger. (Ot.prp.nr.4 (2001-2002)).

1.3.1 – Utgiftstall og plantall for perioden 1998 – 2001

Folketrygdens utgifter til rehabiliteringspenger var i 2001 om lag 4.877 mill. kroner. Dette tilsvarer en økning i utgiften fra 2000-2001 på 23,9% nominelt eller 18,4 målt i fast grunnbeløp.

Økningen er en konsekvens av et stramt arbeidsmarked og en økning i antall sykmeldte. Dette har medført en sterk økning i antall langtidssykmeldte som har gått ut maksimal sykepengeperiode med overgang til rehabiliteringspenger. Endringer i regelverket for å motta rehabiliteringspenger (utvidelse av unntaksbestemmelsene for rehabiliteringspenger), samt innstramningene i vilkårene for å motta uførepensjon (skjerping av attføringskravet) har også hatt betydning for den relativ sterke veksten i utgifter og antall rehabiliteringspengemottakere i perioden 1998-2001.

Fra 199-2001 viser utgifts- og bestandstallene en sterk vekst. Fra 1998 til 2001 var det en øking i utgiftene på 44,2%, mens antall rehabiliteringspengemottakere økte med om lag 66% fra desember 1998 til november 2001 og per november 2001 var det om lag 39.390 mottakere av rehabiliteringspenger. (Tallet omfatter ikke personer med rehabiliteringspenger i påvente av attføring. Persongruppen omfattet pr. november 2001 2.096 personer (om lag 5% av alle med rehabiliteringspenger.)

Diagnosesammensetningen blant rehabiliteringspengemottakere viser at andelen med psykiske lidelser(29,6%) og muskel/- skjellettlidelser (42,4%) sammenlagt utgjør hele 72% av alle stønadsmottakere pr. september 2001. Andelen som har mentale lidelser som diagnose er høy for rehabiliteringspengemottakere i forhold til sykepengemottakere. Den høye andelen for rehabiliteringspengemottakere med mentale lidelser som diagnose, har sammenheng med at et relativt stort antall av sykmeldte som går ut sykepengeperioden med denne lidelsen, vil fylle vilkårene for rehabiliteringspenger.

I september 2001 var om lag 4,2% av alle rehabiliteringspengemottakere på arbeidstrening. Andelen rehabiliteringspengemottakere som har graderte rehabiliteringspenger viser en nedgang i perioden 1998-2000. I år 2001 øker andelen igjen og pr sept. 2001 mottok 23,2% graderte rehabiliteringspenger, andelen er fortsatt noe høyere enn for sykepenger. For rehabiliteringspenger er det ca. 23,2% pr. sept. 2001 som har graderte rehabiliteringspenger (< 100%), mens den for sykepenger er på 19,8%.

Anskaffelse av hjelpemidler i utlandet

[Tilføyd 11/02]

Hjelpemidlet bør anskaffes i det landet det skal brukes. Dersom dette ikke er mulig og medlemmet selv ikke kan ta hjelpemidlet med i bagasjen, må folketrygden betale for frakt fra Norge om nødvendig.

Reparasjon og gjenanskaffelse

[Tilføyd 11/02]

Dersom det gis vedtak på eksport av hjelpemiddel, kan det også ytes stønad til reparasjon og gjenanskaffelse dersom vilkårene fortsatt er oppfylt. Jf. også EØS-avtalens trygdedel.

Retur av hjelpemidler

[Tilføyd 11/02, endret 11/08]

Hjelpemidler som medlemmet ikke får ta med ved flytting, skal returneres til NAV Hjelpemiddelsentral.

Hjelpemidler som er utlånt i utlandet skal fortrinnsvis tas med hjem til Norge. I Norge skal retur skje til NAV Hjelpemiddelsentral.

For fast bosatte i utlandet skal retur skje til norsk ambassade eller på annen måte som bestemt i vedtak. Annen måte kan være tilskott, salg eller avhending.

Tilskott, salg og avhending

[Tilføyd 11/02]

Ved stønad til hjelpemidler i utlandet kan det være hensiktsmessig og regningssvarende å benytte tilskott, salg og avhending i større grad enn i Norge. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle ut fra type hjelpemiddel, pris, gjenbruksverdi for folketrygden og ellers forholdene på stedet.

De generelle reglene for dette skal følges.

Avgjørelsesmyndighet

[Tilføyd 11/02, endret 11/08]

NAV Hjelpemiddelsentral eller NAV lokalt behandler krav om hjelpemidler fra personer som oppholder seg i Norge.

Krav om eksport av hjelpemidler skal i utgangspunktet behandles av NAV Utland. Dersom utenlandsoppholdet ikke blir langvarig (flere år), må det vurderes om NAV Hjelpemiddelsentral/NAV lokalt er den beste til å behandle kravet og følge opp saken.

NAV utland behandler krav fra personer som oppholder seg i utlandet. Dersom utenlandsoppholdet blir kortvarig kan det vurderes om NAV lokalt eller NAV Hjelpemiddelsentral bør behandle kravet. Se leddet ovenfor.

1.2.1 Sykdom, skade eller lyte

Det er et vilkår for rett til ytelser etter folketrygden § 10-5 at medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) varig nedsatt, eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket.

Det medisinske vilkåret i folketrygden § 10-5 består av følgende komponenter: Det må foreligge sykdom, skade eller lyte. Sykdom, skade eller lyte må ha medført varig funksjonsnedsettelse, og funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen. Det kreves en nær sammenheng mellom sykdom, skade, lyte – funksjonsnedsettelsen og den nedsatte inntekts- og arbeidsevnen. Sykdommen må ha en reell innvirkning for at den skal kunne ses på som årsak til at inntektsevnen er nedsatt.

Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Begrepet «sykdom» er det mest omfattende av disse uttrykkene, og kan også brukes i en overordnet betydning slik at det omfatter alle tilstandene som dekkes av vilkåret. Medfødte og ervervede sykdommer og skader, både legemlige og psykiske, omfattes av sykdomsbegrepet.

Sykdomsvilkåret er oppfylt når en diagnose kan stilles, selv om den bare bygger på subjektive symptomer. Det avgjørende er at legen har stilt en diagnose. Med begrepet skade forstås en form for mer eller mindre omfattende «ødeleggelse» av legemsdeler eller av fysiologiske eller psykiske funksjoner, for eksempel personskade som påføres utenfra ved trafikkulykker, arbeidsulykker, hjemmeulykker osv. En skade kan ha oppstått ved en plutselig hendelse, men kan også inntre etter uheldig påvirkning over lengre tid.

Lyte betyr i denne sammenhengen medfødte legemlige mangler og psykisk utviklingshemning.

1.2.2 Nødvendig

Et vilkår for tilståelse av ytelser etter § 10-5 er at ytelsen eller tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig. Vilkårene er kumulative, det vil si at begge vilkårene må være oppfylt.

En ytelse eller tiltak anses nødvendig dersom behovet ikke kan løses på annen måte, for eksempel med rimeligere alternative hjelpemidler eller andre tiltak, uavhengig av om disse faller inn under folketrygdlovens ansvarsområder.

Det må videre være en årsakssammenheng mellom den sykdommen medlemmet har og behovet for hjelpemiddelet, tiltaket eller ytelsen. Hjelpemiddelet eller tiltaket må direkte avhjelpe eller redusere følgene av den funksjonsnedsettelsen medlemmet har. Det kan ikke ytes stønad i større utstrekning enn det som skal til for at vedkommende skal få eller beholde høvelig arbeid. Til støtte for en slik forståelse vises det til Trygderettskjennelse TRR-2002-2288 der retten uttaler:

«Bestemmelsene kan ellers ikke forstås slik at det gir noen ubetinget rett til stønad til de hjelpemidlene og/eller tilretteleggingen som er optimalt i den enkelte sak. Her gjelder som utgangspunkt at det ikke kan ytes stønad i større utstrekning enn det som skal til for å oppnå at vedkommende skal få eller beholde høvelig arbeid.»

Dersom andre tiltak eller rimeligere hjelpemidler kan benyttes, anses ikke det omsøkte hjelpemiddelet eller tiltaket som nødvendig. Folketrygdens ytelser skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, ytelser som kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning, se folketrygdloven § 10-17.

1.2.3 Hensiktsmessig

Et hjelpemiddel eller tiltak er hensiktsmessig dersom medlemmet kan nyttiggjøre seg det og det avhjelper det problemet som medlemmet har søkt hjelp til.

Det må videre foreligger en funksjonssvikt som hjelpemiddelet eller tiltaket er egnet å kunne avhjelpe.

Vurderingen av hva som er hensiktsmessig må foretas på grunnlag av det målet som søkes oppnådd ved hjelp av det omsøkte tiltaket eller hjelpemiddelet. Det vises for øvrig til kommentarene under punkt 1.2.3 til § 10-6.

1.2.4 Varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid eller vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass

Det kan ytes stønad etter folketrygdloven § 10-7 til et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte har:

• fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt eller
• fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket

Loven stiller to alternative vilkår. Det er tilstrekkelig at et av vilkårene er oppfylt.

Det er de inntekts-/ arbeidsmessige konsekvenser av sykdom, skade eller lyte som er avgjørende for om inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-5 er oppfylt.

Stønad kan gis til den som allerede er falt ut av arbeidslivet og som må ha hjelp til å kunne skaffe seg arbeid, men også til den som er i arbeid og som på grunn av en sykdom under utvikling står i fare for å miste arbeidet.

Det må foretas en konkret helhetsvurdering i forhold til alle momenter for å komme fram til i hvilken grad medlemmet har fått inntektsevnen varig nedsatt eller mulighetene til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Det er ikke tilstrekkelig å bare se på nåværende arbeidssituasjon, det er også nødvendig å foreta en vurdering av fremtidige inntektsmuligheter ut fra helsemessige begrensninger/prognose.

Ved vurderingen av i hvilken utstrekning sykdommen, skaden eller lytet har ført til redusert arbeidsevne eller innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass, må det, i tillegg til det medisinske, tas hensyn til alder, evner, utdanning, yrkesmessig bakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet og andre steder det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

Et medlem som er etablert i arbeidslivet vil som oftest ha vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass, når det ikke lenger kan fortsette i sitt tidligere arbeid på grunn av sykdom, skade eller lyte. For medlemmer som er «godt etablert» i arbeidslivet vil kanskje omstilling til annet arbeid være betydelig vanskeligere enn hos personer med mindre tilknytning til arbeidslivet.

Det skal legges særlig vekt på at medlemmet skal beholde tidligere arbeid og at helsen bevares best mulig.

Når det gjelder unge uten tidligere utdanning eller yrkeserfaring er det avgjørende om funksjonshemmingen er av så stor betydning at yrkesmulighetene av den grunn er vesentlig begrenset i forhold til den situasjonen vedkommende ville ha vært i som frisk.

Et medlem som fyller vilkårene i folketrygdloven § 11-5 og som mottar arbeidsavklaringspenger, fyller inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-5 første ledd. Det avgjørende i slike saker blir om tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig for å gjennomføre utdanning eller arbeidstrening.

Tiltakene må ha en klar sammenheng med funksjonshemmingen og må avhjelpe denne jf. hjelpemiddelrundskrivet pkt. 2.2.2 Arbeidsrettede tiltak.

Det kan gis stønad til hjelpemidler og tilrettelegging etter folketrygdloven § 10-5 til medlemmer som mottar arbeidsavklaringspenger dersom det er sannsynlig at slik stønad vil føre til at ytelsen faller bort helt eller delvis. Tilsvarende kan det gis stønad til medlemmer som mottar uføretrygd dersom dette kan bidra til inntekt utover fribeløpet.

Det gis ikke stønad for at medlemmet skal kunne skaffe seg friinntekt etter folketrygdlovens § 12-14 annet ledd. Medlemmet må redegjøre for hvordan inntekten kommer til å øke utover fribeløpet. Dette kan eksempelvis gjøres i form av en arbeidsavtale eller vedtak om arbeidsrettede tiltak. Selvstendig næringsdrivende må sende inn firmadokumentasjon. Det må være sannsynlig at inntekten kommer til å øke ut over fribeløpet. I tvilstilfeller bør NAV kontoret kontaktes.

I henhold til folketrygdloven § 12-10 tredje ledd kan et medlem som ikke får utbetalt uføretrygd på grunn av høy inntekt, § 12-14 tredje ledd, får beholde retten til uføretrygd i inntil ti år. Rett til stønad etter § 10-5 forutsetter ikke at uføregraden reduseres. Det er tilstrekkelig at inntekten overstiger fribeløpet jf. § 12-14 annet ledd slik at ytelsene reduseres eller faller bort.

1.2.1 Sykdom, skade eller lyte

For stønader til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet er det et krav om at funksjonsevnen er nedsatt grunnet varig sykdom, skade eller lyte. Hva som ligger i begrepene sykdom, skade eller lyte og varig er allerede redegjort for under pkt. 1.2.1. i kommentarene til folketrygdloven § 10-5.

Etter folketrygdloven § 10-6 er stønad betinget av at funksjonsevnen er både varig og vesentlig nedsatt.

Med begrepet vesentlig menes de konsekvenser funksjonshemmingen har for det enkelte medlem. Hva som er vesentlig nedsatt funksjonsevne for et medlem behøver nødvendigvis ikke være like vesentlig for et annet medlem og det blir derfor den enkeltes behov for hjelp som er avgjørende for om vilkåret er oppfylt. Hvorvidt funksjonshemmingen er vesentlig skal vurderes konkret i hvert tilfelle.

For at vilkårene i folketrygdloven § 10-6 skal være oppfylt, er det et absolutt vilkår at funksjonsnedsettelsen er både vesentlig og varig.

1.2.2 Nødvendig

Begrepet nødvendig innebærer at det i den enkelte sak skal vurderes hvorvidt ytelsen er medisinsk nødvendig og om medlemmets behov for hjelp kan løses på en rimeligere måte. Alternativet kan være et annet rimeligere tiltak, men det kan også være andre tiltak utenfor folketrygden. Det er imidlertid ikke den optimale løsningen som dekkes. Det er ikke adgang til å yte stønad utover det som er tilstrekkelig for å bedre funksjonsevnen. Det vises til pkt 1.2.2 til § 10-5.

1.2.3 Hensiktsmessig

Med hensiktsmessig menes at ytelsen skal fungere på en slik måte at medlemmet kan nyttiggjøre seg den og at den avhjelper det problemet som medlemmet har søkt om hjelp til.

At et medlem kan nyttiggjøre seg et tiltak innebærer også at medlemmet må være i stand til å bruke det. Dette kan være aktuelt når det gjelder medlemmets fysiske helsetilstand, at vedkommende faktisk klarer å bruke hjelpemiddelet. Det kan også være et spørsmål om medlemmet har de nødvendige formelle kvalifikasjoner til å benytte seg av stønaden. Dette kan være manglende kunnskaper, sertifikat ol. Ved tilståelse av stønader må det være avklart at nødvendig opplæring og oppfølgning blir gitt. Dersom dette ikke er tilfelle, vil heller ikke stønaden kunne anses som hensiktsmessig.

At en stønad må være hensiktsmessig, betyr også at tiltaket må være lovlig. Dette gjør seg særlig gjeldende ved hjelpemidler som innebærer tvangstiltak eller overvåkning. For at et hjelpemiddel som innebærer tvangstiltak eller maktbruk skal kunne gis, må det foreligge et rettslig grunnlag for tiltaket. Det innebærer at det må være hjemmel i en lov for å bruke slik tvang. Et eksempel vil være sosialtjenestelovens bestemmelser. Det vises til pkt 3.5.4 i kommentaren til folketrygdloven § 10-7.

Det er et absolutt vilkår at ytelsen er både nødvendig og hensiktsmessig.

1.2.4 Varig og vesentlig nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter eller behov for pleie i hjemmet

[Endret 5/17]

Folketrygdlovens § 10-6 omhandler vilkårene for rett til stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Det gis stønad for å løse funksjonshemmedes praktiske problemer i dagliglivet.

Med dagliglivets situasjoner menes i utgangspunktet alle situasjoner i dagliglivet til medlemmet som for eksempel kommunikasjon med omgivelsene (nærkommunikasjon), personlig hygiene, forflytning og stell av hjem og barn.

Dagliglivets situasjoner omfatter også det å kunne bli pleid i hjemmet. Det kan gis stønad til hjelpemidler for å bedre pleierens/familiemedlemmets arbeidssituasjon i pleiesituasjonen dersom dette er nødvendig og hensiktsmessig for å at medlemmet skal kunne bli pleid i hjemmet. Som eksempler kan nevnes badeheis og andre løfteanordninger.

Videre vil dagliglivets situasjoner omfatte barnehage og skole. Se pkt 3.3.2 i rundskriv til § 10-7 Bokstavene a, c, d samt annet og tredje ledd.

Deltagelse i organisasjonsarbeid og/eller politisk arbeid anses også som omfattet av begrepet dagliglivets gjøremål. Med organisasjonsarbeid her menes arbeid for ideelle organisasjoner. Det innebærer at arbeid for organisasjoner og foreninger som har økonomisk virksomhet som hovedaktivitet, ikke omfattes av begrepet dagliglivets gjøremål. Arbeid for hobbyforeninger, fagforeninger og lignende, omfattes heller ikke av begrepet dagliglivets gjøremål i folketrygdlovens forstand.

Utdanning utover grunn- og videregående skoles nivå, arbeid og attføring utenfor begrepet dagliglivet. Tiltak/hjelpemidler i forhold til disse arenaer, omfattes av folketrygdloven § 10-5.

Utenfor begrepet dagliglivet i folketrygdlovens forstand, faller trening, sport og hobby, jf. Ot.prp.nr.10 (2003-2004) der det går fram at lovgivers forutsetning er at hjelpemidler til bruk i dagliglivet ikke omfatter hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv. Dersom hobby/fritidsaktivitet har et så stort omfang at det må anses som en del av dagliglivet aktiviteter, kan stønad i spesielle tilfeller likevel tilstås. Det kan likevel gis stønad til hjelpemidler til barn og unge under 26 år til trening, stimulering og aktivisering for å bedre eller opprettholde funksjonsevnen. Se punkt 3.3.3. i rundskriv til § 10-7 Bokstavene a, c og d samt annet og tredje ledd om dette.

Departementet kan gjennom forskrift gi særregler for bestemte grupper. Dette er gjort i F15.04.1997 nr 321 [FOR-1997-04-15-321] Forskrift om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Retten til stønad til tolke- og ledsagerhjelp i dagliglivet er utvidet til å gjelde fritidsaktiviteter, jfr. forskriftens § 1 sjette ledd.

Det kan også gis stønad til aktivitetshjelpemidler til de over 26 år i henhold til F25.06.2014 nr 865 [FOR-2014-06-25-865] Forskrift om aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år.

Innledning

Fra 1. januar 1997 overtok hjelpemiddelsentralene finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever og barnehagebarn. Bakgrunnen for dette var at en mente at en oppsplitting av hjelpemidler på flere forvaltningsnivåer skapte uheldige gråsoner, lite rasjonell utnyttelse av de samlede ressurser til hjelpemidler og ulik behandling av funksjonshemmede skoleelever.

Når det gjelder søknader om tilrettelegging av skoleplass og tekniske hjelpemidler, blir det viktig å skille mellom det ansvaret kommunene og fylkeskommunene har på vegne av skolene og det ansvaret som påhviler folketrygden ved hjelpemiddelsentralene.

Ansvarsområdet opplæringslova

Det fremgår av opplæringslova kapittel 2 til og med kapittel 5 at loven gjelder elever i:

• grunnskolen (Kapittel 2)
• videregående skole (Kapittel 3)
• lærlingordningen (Kapittel 4)
• voksenopplæring (Kapittel 4A)
• spesialundervisning, også i barnehage (Kapittel 5)

Ansvarsområdet i folketrygdloven

[Endret 8/15]

Ansvaret for hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler med unntak av læremidler tilfaller folketrygden, jf. folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav a.

Folketrygden har ikke ansvar for tilrettelegging som innebærer enklere tilpasning for eleven, selv om dette er utstyr som skolen ikke har tilgjengelig for sine elever. Slikt utstyr anses som en del av skolens generelle tilretteleggingsansvar.

Folketrygden har ansvar for individuelt tilpasset utstyr for å avhjelpe en bestemt funksjonssvikt. Ansvaret omfatter hjelpemidler som er spesifikt tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse. Her vil funksjonssviktens art og omfang, sammenholdt med de faktiske oppgaver som skal løses, gjøre det nødvendig med annet og individuelt tilpasset hjelpemiddel enn det skolen står ansvarlig for i henhold til opplæringsloven.

Folketrygden kan også gi tilskudd til kjøp av standard datautstyr til elever i grunnskolen med spesifikke lese- og skrivevansker eller dysleksi som har et dokumentert behov for data til bruk i opplæring. Det er en forutsetning at eleven ikke får dekket sitt behov gjennom andre stønadsordninger.

I avgjørelsen av om ansvaret faller inn under skolen eller folketrygden er det viktig å foreta en sondring mellom ulike nivå av tilrettelegging eller tilpasninger. Tre nivåer av tilrettelegging kan synliggjøres slik:

• Ordinært utstyr – skolens ansvar (eksempelvis vanlige bord og stoler).
• Standard utstyr med tilpasningsmuligheter – skolens ansvar (eksempelvis enkle kontorstoler med armlener og reguleringsmuligheter for sete og rygg, høyderegulerbart bord og lignende).
• Spesialutstyr/ ergonomiske tilpasninger av noe mer omfattende karakter og som det er urimelig at skolen har ansvar for – folketrygdens ansvar (eksempelvis der utstyret er tilpasset i en slik grad at det ikke kan brukes av andre elever eller at tilpasningene må anses overflødige ut fra øvrige elevers behov).

Når det gjelder utstyr til trening, stimulering og aktivisering til bruk i skole og barnehage så er dette et kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar etter opplæringslova § 9-3 og § 5-7, da dette defineres som utstyr til bruk i spesialpedagogisk tiltak. I henhold til folketrygdloven § 10-8 vil det da ikke kunne gis stønad til hjelpemidler til dette formålet. Det kan likevel gis utstyr i skole eller barnehage som kun skal brukes utenom det pedagogiske tilbudet, f.eks. i friminutter i skolen, og skal da vurderes etter retningslinjer som nevnt under hjelpemidler til leke- og sportsaktiviteter, jf.§ 10-7 med tilhørende rundskriv punkt 3.3.3.

Dersom en skulle komme frem til at det er folketrygden som har ansvaret for hjelpemidlene, så innebærer dette også hjelpemidler som skal benyttes i hjemmet for at den funksjonshemmede skal kunne gjøre lekser (Ot.prp.nr.4 (1996-1997)). Dette innebærer at det kan gis stønad til to sett hjelpemidler, ett på skolen og ett i hjemmet, forutsatt at det ikke anses praktisk mulig å frakte hjelpemidlet med seg. Slike hjelpemidler er til personlig bruk og tas med i videre skolegang.

Ved skade på hjelpemidlene i skolen, vil folketrygden være ansvarlig etter samme regler som for andre hjelpemidler, det vil si at Arbeids- og velferdsetaten er selvassurandør.

Kilder

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr. 61

Forskrift til opplæringslova av 23. juni 2006 nr. 724 [FOR-2006-06-23-724]

Lov om barnehager (barnehageloven) av 17. juni 2005 nr. 64

Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver av 1. mars 2006 nr. 266

Veileder til opplæringslova kapittel 9a- elevenes skolemiljø

Veileder til opplæringslova om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning spesialundervisning

Innledning

Lov om husbanken av 29. mai 2009 nr. 30 trådte i kraft 1. januar 2010.

Husbanken har ansvar for tilskudd og lån til boligendring eller oppføringen av ny bolig/tilbygg, slik at eldre og funksjonshemmede får en bolig som over tid funger godt i forhold til bevegelsesvansker eller annen funksjonshemming. Husbanken kan gi grunnlån til ulike utbedringer for å gjøre boligen mer tilgjengelig, mens kommunen kan gi tilskudd til de aktuelle tiltakene (tilskudd til tilpasning gis fra Husbanken til kommunen, men tildelingen av tilskudd til den enkelte bruker gjøres av kommunen).

Støtte til bygningsmessige endringer

Funksjonshemmede med behov for tilrettelegging av bolig kan søke om lån fra Husbanken og tilskudd fra kommunen til bygningsmessige endringer. Medlemmer som fyller inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-6 faller også inn under ansvarsområdet for tilrettelegging i husbankloven.

Med virkning fra 1. januar 1978 ble stønad til bygningsmessige og sanitærtekniske endringer i bolig og bygging av bolig for funksjonshemmede overført fra folketrygden til Husbanken. I denne forbindelse sendte Husbanken 8. februar 1978 ut rundskriv HB-1056, hvor de trakk opp grensen mellom folketrygden og Husbankens ansvar for prosjektering og finansiering av boliger for funksjonshemmede. Om dette er det uttalt følgende i det tidligere rundskrivet:

«Finansiering av boliger, herunder bygningsmessige innredninger av bad, kjøkken, utskifting av dører, innbygging av heis mv., skal vanligvis finansieres via de ordinære ordninger som administreres av Husbanken og kommunene. Spesielle tiltak som rettnok har en viss tilknytning til boligen, men som er slik at de sosialmedisinske sidene er fremtredende og som har karakter av utstyr/hjelpemidler (løsøre) vil fortsatt bli finansiert av folketrygden. Som eksempler kan nevnes løfteplate, stolheis, trappeheis, varslingsutstyr o.l.

Husbankens retningslinjer er mangelfulle som redskap for en grensedragning mellom folketrygden og Husbankens ansvar. For best mulig å overvinne disse avgrensningsproblemene, har Rikstrygdeverket i samråd med Husbanken på visse områder utarbeidet detaljerte retningslinjer om ansvarsfordelingen.

Ved vurdering av spørsmålet om utgiftene i det enkelte tilfelle skal dekkes av folketrygden eller hører inn under Husbankens ansvarsområde, må det legges vekt på hvorvidt tiltaket anses som ledd i en boligendring eller oppføringen av ny bolig/tilbygg eller om det gjelder anskaffelse/installasjon av utstyr (løsøre) med henblikk på å avhjelpe en funksjonshemning.»

Omsorgsboliger

Uttrykket «omsorgsbolig» ble innført i 1994 i forbindelse med en ny statlig låne- og tilskuddsordning i regi av Husbanken.

Etter denne ordningen kunne Husbanken gi tilskudd til kommunen slik at kommunen kunne bygge, kjøpe eller utbedre omsorgsboliger. Kommunen kunne velge å benytte tilskuddet selv, eller gi tilskuddet til andre som vil eie omsorgsboliger. I de tilfellene boligene eies av andre enn kommunen, skal brukergruppen være den samme og kommunen skal kunne tildele boligene i minst 20 år. De aktuelle eierformene er borettslag og selveide boliger (eierseksjoner, utleieboliger). Omsorgsboliger må ikke forveksles med lovregulerte botilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven med tilhørende forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon.

En omsorgsbolig er en bolig som er tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede og fysisk tilrettelagt slik at beboere etter behov skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg. Omsorgsboliger skal være utformet slik at de egner seg for eldre, funksjonshemmede og andre med behov for pleie og omsorg. Boligene må derfor planlegges for beboere som er eller kan bli sterkt bevegelseshemmede og har eller vil få et stort behov for daglig pleie.

For nybygg skal alle kravene oppfylles i alle typer omsorgsboliger og sykehjem. Ved utbedring av eksisterende bygning som er/skal tas i bruk som omsorgsbolig/sykehjem, forutsettes anvisningene fulgt så langt som mulig innenfor tekniske begrensninger og fornuftige rammer. Dette gjelder også for omsorgsboliger under opptrappingsplan for psykisk helse.

Husbanken, gjennom tildeling av tilskudd, stiller krav til boligenes utforming. Det er spesielt krav til tilgjengelighet som fremmes. I «Omsorgsboliger og sykehjem. En veileder for lokalisering, organisering og utforming» viser Husbanken til et dimensjoneringsgrunnlag, der det kreves at omsorgsboligene er tilrettelagt for rullestolbrukere, bruk av hjelpemidler og plass til hjelpepersonale. Denne veilederen om utformingen gjaldt for omsorgsboliger før 2008.

Fra 2008 ble ordningen endret slik at det nå blir gitt investeringstilskudd fra Husbanken til etablering av sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunene. For at det skal kunne tilstås investeringstilskudd til omsorgsboliger stilles det flere krav til utformingen. Omsorgsboligen skal blant annet:

• være universelt utformet i henhold til NS11001
• ha energieffektive løsninger
• oppfylle branntekniske krav i risikoklasse 6 og det skal installeres sprinkelanlegg
• tilfredsstille kravene i arbeidsmiljøloven
• være tilrettelagt for tilkobling/montering av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi
• tilfredsstille kravene i plan og bygningsloven og byggeforskriftene
• oppfylle prinsippene om integrering og normalisering ved etablering av boligløsninger

Dette fremgår av «Veileder for investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger» og «Rom for trygghet og omsorg, veileder for utforming av omsorgsboliger og sykehjem.» fra Husbanken.

Folketrygden har ansvar for hjelpemidler for beboere i omsorgsboliger, på samme måte som for andre hjemmeboende. Vi viser til ansvarsfordelingen mellom Husbanken og folketrygden gjengitt ovenfor, forutsatt at Husbankens vilkår for tilskudd til omsorgsboligen er oppfylt.

Kilder

Lov om husbanken (husbankloven) av 29. mai 2009 nr. 30

Heftet «Boligtilpasning» (august 2012)

Retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Veileder for investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Rom for trygghet og omsorg, veileder for utforming av omsorgsboliger og sykehjem (2009)

Innledning

Denne loven er fra 2008, og erstattet tidligere plan- og bygningslov fra 1985. Ikrafttreden for plandelen var 1.7.2009 og ikrafttreden for byggesaksdelen 1.7.2010. Dette innebærer at loven regulerer forhold ved bygninger oppført etter denne dato, jf. § 34-1 og 34-3. En bygning skal være bygd, utstyrt, og vedlikeholdt i henhold til det lov og regelverk som gjaldt på tidspunkt for oppførselen. For eldre bygninger må det avklares hvilket regelverk som gjaldt når bygningen ble oppført.

Direktorat for byggkvalitet er sentral bygningsmyndighet, mens kommunen er den lokale bygningsmyndighet. Klageinstans for kommunens saksbehandling er Fylkesmannen. Direktoratet for byggkvalitet kan veilede om generelle spørsmål om tolkninger av plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter.

Ansvarsområde for plan- og bygningsloven

Folketrygdens ansvarsområde

Det er uansett bygning nødvendig å få klarhet i hvilke bygningsmessige krav som ble stilt ved bygging av boligen. Det bør også foreligge en oversikt over eventuelle lån og tilskudd gitt fra Husbanken. Dette for å unngå at folketrygden tar større ansvar enn lovgivningen tillater. For tidligere regelverk, se www.dibk.no under Regler. Under denne fanen ligger et historisk arkiv på forskrift og veiledning.

Kilder

Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) av 27. juni 2008 nr. 71.

FOR 2017-06-19 nr 840: Forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK17)

FOR 2010-03-26 nr 488: Forskrift om byggesak (SAK10)

Veiledning om tekniske krav til byggverk

Veiledning om byggesak

Innledning

Brannvernlovgivningen har til formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre ulykker. Den pålegger som hovedregel eier av en bygning (brannobjekt), samt virksomhet eller bruker, plikter i forhold til for eksempel forebygging av brann eller rømning av personer, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 6.

Ansvarsområdet brann- og eksplosjonsvern

I brann- og eksplosjonsvernloven § 5 pålegges det enhver alminnelige plikter for å forebygge og begrense skadevirkningene av brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 2-2:

«At bruker av brannobjekt skal innrette seg slik at brann ikke lett skal oppstå.»

Det følger av brann- og eksplosjonsvernloven § 6 at eier av byggverk plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 2-1:

«Eier av ethvert brannobjekt skal sørge for at dette er bygget, utstyrt, og vedlikeholdt i samsvar med gjeldende lover og forskrifter om forebygging av brann.

Kravene til brannteknisk utforming og utstyr er ivaretatt når tekniske krav gitt i eller i medhold av gjeldende plan- og bygningslov er oppfylt.»

Når det gjelder rømningsveier er dette regulert i Plan- og bygningsloven.

Kilder

Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) av 14. juni 2002 nr. 20.

Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn av 26. juni 2002 nr. 847

Veiledning til forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn

Arbeidsgivers ansvar

Arbeidsmiljølovens kapittel 2 regulerer arbeidsgivers og arbeidstakers plikter. Kun de bestemmelsene som omhandler arbeidsgivers ansvar vil ha betydning i denne sammenheng.

Folketrygdens ansvarsområde

For at folketrygden skal ha ansvar for tilrettelegging i arbeidslivet må de ordinære vilkår i folketrygdloven § 10-5 være oppfylt. Dersom arbeidsgiver ikke er ansvarlig for utstyr etter arbeidsmiljøloven og det ikke er rimelig å forvente at arbeidsgiver har ansvaret, dekker folketrygden hjelpemidler og tilrettelegging av det fysiske miljø samt ombygginger av maskiner og motorkjøretøy. Utenfor folketrygdens ansvarsområde faller oppføring av bygg og bygningsmessige endringer, jf. retningslinjer til § 10-7, punkt 2.3.3 Tilrettelegging.

Det følger av ftrl. § 10-6 annet ledd at det ytes stønad til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at et medlem skal kunne bli pleid i hjemmet. Folketrygden kan derfor gi stønad til hjelpemidler for at medlemmet skal kunne bli pleid i hjemmet. I den grad det er gitt hjelpemidler for løft og forflytning, men disse ikke er tilstrekkelige for å bedre arbeidssituasjonen for en pleier/ansatt, vil folketrygden ikke være ansvarlig for tilretteleggingen. Kommunen som arbeidsgiver er ansvarlig for individuell tilrettelegging for den enkelte arbeidstaker. Se for øvrig rundskriv til ftrl. § 10-6, samt avsnittet «Generelt om utstyr for å utføre lovpålagte tjenester» under Helse- og omsorgstjenesteloven.

Kilder

Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) av 17. juni 2005 nr. 62

Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler (arbeidsplassforskriften) av 6. desember 2011 nr. 1356

Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (forskrift om utførelse av arbeid) av 6. desember 2011 nr. 1357

Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning av 6. desember 2011 nr. 1355.

Ot.prp.nr.49 (2004-2005)

Arbeidstilsynet

Kilder

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008 nr. 42

[Lovdatas anm: LOV-2008-06-20-42 er opphevet av LOV-2013-06-21-61, som igjen er opphevet av LOV-2017-06-16-51]

Ot.prp.nr.44 (2007-2008)

Ot.prp.nr.49 (2004-2005)

Innledning

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester har erstattet både kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven fra 1. januar 2012. Samtidig ble det gjort endringer i svært mange andre sentrale lover, herunder spesialisthelsetjenesteloven.

Ny helse- og omsorgstjenestelov viderefører det ansvaret og de oppgaver som kommunen hadde, etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Pasient- og brukerrettigheter som er knyttet til helse- og omsorgstjenester, videreføres i all hovedsak, og samles i pasientrettighetsloven. Lovens tittel er derfor endret til pasient- og brukerrettighetsloven. Det er pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a som hjemler den enkeltes rett til helse- og omsorgstjenester.

Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 en plikt til å tilby «nødvendige» helse- og omsorgstjenester. Konkrete krav til tjenestetilbudet fremkommer av helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3. Innholdet av disse tjenestene er imidlertid ikke fastsatt ytterligere. Dette innebærer at kommunene, innenfor rammen av lov og forskrift, selv velger hvordan de vil organisere virksomheten og tjenestene. Gjerne ut fra lokale forhold og behov.

I lovens § 4-1 settes det allikevel krav til kommunen om at de tjenestene som tilbys skal være forsvarlige. Helse- og omsorgstilbudet skal f.eks. være helhetlig og verdig for den enkelte pasient og bruker. Av Prp.91 L (2010-2011) fremkommer det at kravet til faglig forsvarlig tjeneste er en rettslig standard og består av tre hovedelementer. Tjenesten må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Tjenesten skal også dekke den enkeltes nødvendige behov.

Tilsvarende er den enkeltes rett til et verdig tjenestetilbud hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a, tredje ledd.

Forsvarligheten av den enkeltes tjenestetilbud kan påklages til Fylkesmannen.

Generelt ansvar

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-1.

Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenestene etter denne loven gjøres tilgjengelig for de som har rett til å motta tjenestene. Kommunen har ansvaret for å tilby disse tjenestene til de personer som oppholder seg i kommunen. Det innebærer at ansvaret også omfatter personer som kun oppholder seg kortvarig i en kommune, for eksempel i forbindelse med ferie. Avhengig av tjenestetype må det kreves en viss varighet av oppholdet for at kommunens plikt til å yte tjenester skal inntre.

Hvilke konkrete helse- og omsorgstjenester kommunen har ansvar for fremkommer av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Helse og omsorgstjenesteloven § 3-2 er imidlertid ikke uttømmende.

At kommunen har plikt til å tilby habilitering og rehabilitering følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr.5. Bestemmelsen er utdypet i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Plikten til å tilby blant annet praktisk bistand, personlig assistanse, institusjonsplass og avlastningstiltak følger av første ledd nr. 6.

Kommunens ansvar for hjelpemidler

Kommunens ansvar for hjelpemidler er regulert i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Forskriften § 9 pålegger kommunene å sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Ansvaret gjelder som nevnt for alle som bor eller oppholder seg i kommunen, og som har behov for habilitering og rehabilitering på grunn av medfødt eller ervervet funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom, og for personer som står i fare for å utvikle varige funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom.

Kommunens ansvar omfatter alle ledd i formidlingsprosessen, så som

• avdekking og utredning av behovet for hjelpemidler
• nødvendig utprøving av hjelpemidler
• bistand til brukerens søknad om hjelpemidler
• tilpasning, montering og enklere service og reparasjon
• motivasjon og opplæring av bruker i hjelpemidlets funksjon

Kommunens generelle finansieringsansvar er imidlertid begrenset til hjelpemidler i forbindelse med sykdom/funksjonsnedsettelse med varighet kortere enn 2 år, jf. også varighetsvilkåret i folketrygdloven § 10-5 og § 10-6. Denne begrensningen gjelder allikevel ikke i forbindelse med hjelpemidler i institusjon, se nedenfor.

Som hovedregel er kommunen ansvarlig for opplæring i bruk av hjelpemiddelet. Unntaksvis er folketrygden ansvarlig for opplæring, og da i de tilfeller hvor opplæring må gis av personell med spesiell kompetanse som det ikke kan forventes at kommunen har. Det vises i denne sammenheng til hjelpemiddelforskriften § 2 åttende ledd og de retningslinjer som er gitt i rundskriv til folketrygdloven § 10-7 a, c, d samt annet og tredje ledd.

Generelt om utstyr for å utføre lovpålagte tjenester

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å utføre en rekke tjenester, jf. § 3-2 nr. 1-6. Utstyr som skal brukes for å utføre disse tjenestene på en forsvarlig måte er kommunens ansvar.

Med ansvaret for behandling, vil for eksempel ordinære og spesialtilpassede medisindosetter være kommunens ansvar.

Kommunen har allikevel ikke ansvar for hjelpemidler som f.eks. personløfter, takheis, sykeseng, dusjstol, vendelaken mv. som er hensiktsmessige og nødvendige for at et medlem skal kunne bli pleid i hjemmet, jf. folketrygdloven § 10-6 andre ledd. Denne bestemmelsen omfatter således også hjelpemidler som må brukes av den som utfører pleien. At utstyret skal benyttes av kommunalt ansatte er uten betydning. Det kan imidlertid ikke gis stønad i form av flere eller tilpassede hjelpemidler for individuell tilrettelegging i arbeidslivet. Om arbeidsmiljølovens betydning i denne sammenheng vises det til egen redegjørelse under «Arbeidsmiljøloven».

Hjelpemidler i institusjon

[Endret 4/18, 5/18]

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 pkt. 6 bokstav c, gir kommunen ansvaret for institusjon, herunder sykehjem og barnebolig. I slike institusjoner vil kommunen være ansvarlig for de fleste hjelpemidler som er nødvendig for å kunne yte den pleie og forpleining som normalt ytes. Dette også der behovet har en varighet på over 2 år.

Det vil si at utstyr som brukes i behandling, trening og oppøving av funksjoner, eller i den forpleining og service som helseinstitusjonen normalt bør yte ovenfor den enkelte, er ordinært institusjonsutstyr. Dette gjelder også hjelpemidler som kan brukes av flere beboere i institusjonen og som ikke er individuelt tilpasset og til personlig bruk. Utgiftene til dette forutsettes dekket over institusjonens driftsbudsjett.

Denne forståelsen er også lagt til grunn av Trygderetten, jf. blant annet ankesak 05/01466 [TRR-2005-1466]. I denne saken ble «dagseng» i institusjon avslått som utstyr til behandling og pleie.

Folketrygden har imidlertid ansvar for hjelpemidler til personlig bruk for et mer permanent behov, slik som:

• rullestol til personlig bruk (inkl. tilleggsutstyr)
• enkle ganghjelpemidler/rullator til personlig bruk
• kommunikasjonshjelpemidler og kognitive hjelpemidler til personlig bruk
• personlige syns- eller hørselshjelpemidler
• hjelpemidler, beregnet til bruk etter utskriving. Dette gjelder når tidspunktet for utskrivelse er fastsatt, men hvor hjelpemidlene må anskaffes under oppholdet i institusjonen på grunn av opplæring i bruken av hjelpemidlene.

Dette er ikke en uttømmende liste.

Der barn bor i institusjon/barnebolig vil det etter folketrygdlovens regler kunne dekkes noen typer hjelpemidler. I henhold til fast og etablert forvaltningspraksis kan folketrygden i tillegg til de hjelpemidler som det er eksempler på ovenfor også yte stønad til individuelt tilpassede hjelpemidler for trening, stimulering og aktivisering. Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn av Trygderetten i ankesak 05/01466 [TRR-2005-1466].

Institusjon må her ikke forveksles med begrepet omsorgsbolig. Bruker som er bosatt i omsorgsbolig anses som hjemmeboende og vil ha rett til hjelpemidler etter folketrygdlovens bestemmelser som andre hjemmeboende, se likevel det som er skrevet om omsorgsbolig under overskriften «Husbankloven».

Alarm/varsling

Alarm/varsling er ikke i seg selv en lovpålagt tjeneste. Kommunens ansvar for å tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, kan imidlertid betinge bruk av slik alarm. Det er da kommunen som er ansvarlig for tildeling av trygghetsalarm, og annen alarm/varsling der hensikten er å varsle kommunalt ansatt personell. Ansvaret omfatter også eventuell spesialtilpasning av slike alarmer.

At det er kommunen som er ansvarlig for slik alarm/varsling er også lagt til grunn av Trygderetten i deres praksis, jf. 09/01345 [TRR-2009-1345]

Kommunens ansvar er her ikke begrenset til enkle trygghetsalarmer. Kommunen har også ansvar for annet alarm- og varslingsutstyr der slikt utstyr er nødvendig for å kunne gi den enkelte forsvarlig omsorg, jf. her ankesak 09/02270 [TRR-2009-2270] som gjaldt alarm med bevegelsessensor. Det er formålet med utstyret som vil avgjøre om produktet er et kommunalt ansvar eller ikke.

Dersom sporings- og lokaliseringsteknologi (GPS) tas i bruk for å sikre et forsvarlig tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven, tilfaller ansvaret kommunen. Se også vedlegg 7 om «alarm og varsling». Om bruk av slik velferdsteknologi har Helse- og omsorgsdepartementet uttalt at dette særlig er nyttig og aktuelt i forbindelse med tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6. Blant annet har Helse og omsorgsdepartementet uttalt dette i høringsnotat «Forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven – bruk av varslings- og sporingsteknologi i helse og omsorgstjenesten og ... .»

Epilepsialarm er allikevel ikke kommunenes ansvar. Departementet har bestemt at epilepsialarm skal dekkes etter folketrygdlovens bestemmelser, dette selv om alarmen varsler kommunen. Når det gjelder Arbeids- og velferdsetatens ansvar for epilepsialarm og annet varslingsutstyr innad i eget hjem vises det til vedlegg 7 til folketrygdloven § 10-7 a, c, d samt annet og tredje ledd.

Praktisk bistand

Praktisk bistand er en lovpålagt tjeneste, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd, nr.6, bokstav b. Innholdet av disse tjenestene er imidlertid ikke fastsatt ytterligere.

Hva som menes med praktisk bistand fremgår blant annet i Prp.91 L (2010-2011). Her er praktisk bistand definert slik:

«Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig mv. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell.»

Forståelsen av hva som er praktisk bistand og formålet med slik hjelp er ikke endret med ny lovgivning.

Kommunen kan imidlertid selv velge hvordan de vil dekke nødvendige behov for hjelp. Krav til helhetlig, verdig og forsvarlig tilbud gjelder imidlertid også her.

Som følge av dette er snømåking for funksjonshemmede, som en hovedregel, et kommunalt ansvar. Det kan likevel helt unntaksvis gis stønad til utstyr for snømåking dersom kommunens tilbud om snømåking ikke er tilstrekkelig for at et medlem skal kunne komme seg til skolen, arbeidsplassen eller utdanningsinstitusjonen.

Dagsenter

Et dagsenter mottar pasienter/brukere til opphold om dagen, mens resten av døgnet tilbringes i hjemmet. Innholdet i et dagsentertilbud varierer ofte avhengig av kommunal tilknytning og brukergruppe. Noen steder legges det relativt stor vekt på produksjon og arbeidspregede aktiviteter, mens andre steder er hovedvekten lagt på habilitering, opptrening og pedagogiske formål. Kontakt med andre mennesker og opplæring i sosial atferd er ofte et viktig element i tjenesten.

Kommunale dagtilbud er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3, hvor det blant annet heter:

«Helse- og omsorgstjeneste skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det»

Kommunen har imidlertid ingen plikt til å opprette dagsenter, og det er derfor opp til den enkelte kommune å bestemme omfang, innhold og organisering av slike tilbud. I noen kommuner inngår dagsenter som en del av kommunens tilbud om lovpålagte tjenester som for eksempel habilitering, rehabilitering og opplæring, jf. første avsnitt.

Det er kommunen som følgelig også har ansvaret for å anskaffe utstyr som skal til for å drive tilbudet og det som må til for at den enkelte skal kunne delta i de planlagte aktivitetene.

Det er likevel ikke slik at dagsenter eller annet aktivitetssenter i kommunal regi har et absolutt ansvar for hjelpemidler. Der folketrygdloven § 10-6 ellers er oppfylt vil man etter folketrygdloven kunne ha rett til personlige hjelpemidler som skal kompensere for grunnleggende behov som å kunne gå, se, høre og kommunisere.

For å kunne avgjøre hvorvidt ansvaret i disse tilfellene tilfaller kommunen, må det gjøres en vurdering av hjelpemiddelets art og formål. Dette innebærer blant annet at dersom aktivitetstilbudet i all hovedsak er knyttet til rehabilitering og habilitering, herunder trening og stimulering, har kommunen ansvar for nødvendige treningshjelpemidler.

I den utstrekning det er usikkerhet om ansvarsforholdet bør det innhentes en uttalelse fra kommune og/eller Fylkesmannen, jf. generell del.

Kilder

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) av 24.6.2011 nr. 30

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator av 16.12.2011 nr. 1256.

Prop.91 L (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (forarbeider)

Helsedirektoratet.no

Helse- og omsorgsdepartementet (regjeringen.no)

Helseforetakenes ansvar for behandlingshjelpemidler

Stønad til behandlingshjelpemidler er fra 1. januar 2003 lagt inn under spesialisthelsetjenesteloven. Det rettslige grunnlaget for ordningen med behandlingshjelpemidler fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a, om de regionale helseforetakenes «sørge for ansvar» og av pasientrettighetsloven § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp.

Behandlingshjelpemidler er utstyr som benyttes for å bedre pasientens medisinske tilstand og er en del av behandlingskjeden innenfor spesialisthelsetjenesten. Behandling skjer ved bruk at utstyret utenfor sykehuset, blant annet i pasientens hjem, på arbeidsplassen eller i skole og barnehage.

Når det gjelder behandlingshjelpemidler til beboere i kommunale institusjoner tilfaller også dette ansvaret regionalt helseforetak. Om dette ansvaret skriver Helse og omsorgsdepartementet i brev av 27. april 2012:

«Spesialisthelsetjenesten har ansvar for behandlingshjelpemidler for beboere i kommunale institusjoner på lik linje med hjemmeboende brukere av behandlingshjelpemidler.»

Kombinert behov, i hjemmet, for behandlingshjelpemidler og hjemmesykepleie gir ofte et delt finansieringsansvar hva gjelder forbruksmateriell. Her har helseforetaket ansvaret for alt forbruksmateriell som brukes i direkte tilknytning til behandlingshjelpemidlene, mens kommunen fortsatt skal dekke forbruksmateriell og utstyr som benyttes i stell/behandling av pasienten for øvrig.

De regionale helseforetakene er etter spesialisthelsetjenesteloven ikke ansvarlig for fysisk tilrettelegging i bopel til pasienter som bruker behandlingshjelpemidler. Eksempler på dette er installasjon av klimaanlegg, utbedring av det elektriske anlegget, bygningsmessige endringer og lignende.

Om behandlingshjelpemidler generelt vises det til www.behandlingshjelpemidler.no.

Behandlingshjelpemidler etter folketrygdloven

Folketrygden hadde tidligere ansvar for enkelte behandlingshjelpemidler som var listet opp i vedlegg 7 til rundskriv til § 10-7 a,c,d samt annet og tredje ledd, regler for særskilte hjelpemiddelgrupper. Fra den 1.1.13 er ansvaret for alle behandlingshjelpemidler overført og samlet hos de regionale helseforetakene. Behandlingshjelpemidler er således ikke lenger stønadsberettiget etter folketrygden.

I saker om behandlingshjelpemidler kommer folketrygdloven § 10-8 ikke til anvendelse. For at folketrygdloven § 10-8 skal komme til anvendelse kreves det at den aktuelle ytelsen omfattes av folketrygdloven, samtidig som den faller inn under ansvarsområdet i annen lovgiving.

Kilder

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) av 2. juli 1999 nr. 61

Veileder for behandlingshjelpemidler i spesialisthelsetjenesten – Del 1: Generelt om ordningen med behandlingshjelpemidler og tilhørende forbruksmateriell

Veileder for behandlingshjelpemidler i spesialisthelsetjenesten – Del 2: Utstyr og anbefalt forbruksmateriell