Rundskriv til ftrl kap 1: Formål og definisjoner m.m.

2.1. Generelt

Folketrygdloven fra 1997 bygger på den tidligere folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 som trådte i kraft 1. januar 1967. Loven bygget på en samling av

• lov av 6. juli 1957 nr. 16 om alderstrygd,
• lov av 22. januar 1960 nr. 2 om attføringshjelp,
• lov av 22. januar 1960 nr. 1 om uføretrygd,
• lov av 26. april 1963 nr. 2 om forsørgertrygd for barn og
• lov av 20. juni 1964 nr. 1 om enkje- og morstrygd.

I 1970 ble lov om syketrygd, lov om yrkesskadetrygd og lov om arbeidsløysetrygd tatt inn i folketrygdloven.

Aldersgrensen for rett til alderspensjon ble senket fra 70 til 67 år fra 1. januar 1973.

Fra 1. juli 1978 ble det innført en ny sykepengeordning som ga arbeidstakere rett til sykepenger tilsvarende full lønn fra første fraværsdag.

Fra 1. januar 1981 ble midlertidig lov om stønad til skilte og separerte forsørgere tatt inn i folketrygdlovens bestemmelser om stønad til enslige forsørgere. Samtidig fikk også ugifte fedre med aleneomsorg for barn rett til stønad.

2.2 Vern mot private avtaler (§ 1-2)

Den første folketrygdloven hadde en egen bestemmelse som lød: 

«Lovens bestemmelser kan ikke ved avtale eller reglement rettsgyldig utelukkes eller innskrenkes.

Rettigheter etter loven kan heller ikke fraskrives.» 

Bakgrunnen for bestemmelsen er omtalt i kommentaren til § 18-8 i Ot.prp.nr.17 (1965-1966) (endret til § 18-10 i 1970). Det ble der vist til at det i syketrygdloven og i yrkesskadetrygdloven fantes bestemmelser om at en arbeidsgiver ikke ved avtale eller reglement rettsgyldig kunne utelukke eller innskrenke disse lovenes bestemmelser. Det var på denne bakgrunn at det i folketrygdloven ble tatt inn en generell bestemmelse om at lovens bestemmelser ikke kan utelukkes eller innskrenkes ved avtale eller reglement. I tillegg fant en at det burde tas med en positiv bestemmelse om at rettigheter etter folketrygdloven ikke kan fraskrives.

Bestemmelsens innhold er videreført i den nye folketrygdloven § 1-2.

2.3 Avtaler med andre land (§ 1-3)

Bestemmelser om adgang til å inngå overenskomster med andre land om gjensidighet med hensyn til trygdeytelser fantes allerede i de trygdelover som gjaldt før folketrygden kom i 1967. Bestemmelsene ble videreført i folketrygdloven.

Den første viktige trygdeavtalen var den nordiske konvensjonen om sosial trygghet av 15. september 1955. Denne avtalen er endret flere ganger, senest fra 1. januar 1994, samtidig med at EØS-avtalen trådte i kraft.

I 1950-årene ble det også inngått trygdeavtaler med Storbritannia, Frankrike og Italia. Avtalen med Storbritannia ble revidert, og ny avtale trådte i kraft 1. april 1991.

I 1968 ble det inngått en overenskomst mellom Norge og USA om gjensidighet ved utbetaling av amerikanske pensjoner til norske statsborgere og norske pensjoner til amerikanske statsborgere. Det ble senere inngått en sosialtrygdavtale med USA, og denne trådte i kraft 1. juli 1984.

I årene fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet ble det inngått en rekke trygdeavtaler med andre land. Vi fikk avtale med

• Jugoslavia fra 1. august 1976
• Sveits fra 1. november 1980
• Tyrkia fra 1. juni 1981
• Portugal fra 1. september 1981
• Hellas fra 1. juni 1983
• Østerrike fra 1. juni 1986
• Canada fra 1. januar 1987
• Quebec fra 1. april 1988
• Nederland fra 1. oktober 1990
• Luxembourg fra 1. mars 1992
• Ungarn (sykehjelpsavtale) fra 1. juli 1992.

EØS-avtalen fra 1. januar 1994 omfatter alle EU-landene, samt Norge, Island og Liechtenstein. Denne avtalens trygdedel er den mest omfattende trygdeavtalen vi nå har, og er den som får størst betydning i praksis. Den aktuelle nordiske trygdeavtalen bygger på EØS-avtalens trygderegler.

2.4 Grunnbeløpet (§ 1-4)

Ved gjennomføringen av den første folketrygdloven fra 1967 ble grunnbeløpet innført som en sentral faktor i pensjonssystemet.

I Ot.prp.nr.17 (1965-1966), avsnitt VII nr 3, ble det anført følgende om grunnbeløpets funksjon: 

«.... Grunnbeløpet får betydning i en rekke forskjellige relasjoner:

1. Full grunnpensjon for enslig pensjonist utgjør samme beløp som grunnbeløpet, jfr. lovutkastets § 7-2.
2. En rekke andre av lovens ytelser fastsettes i et bestemt forhold til grunnbeløpet, som ektefelletillegg, barnetillegg, barnepensjon m.v.
3. Den maksimale pensjonsgivende inntekt står i et bestemt forhold til grunnbeløpet, jfr. lovutkastets § 6-4.
4. Som nevnt i avsnitt 1 foran, er grunnbeløpet ved siden av den pensjonsgivende inntekt, faktor ved beregning av de årlige pensjonspoeng.
5. Regulering av opptjente pensjonsrettigheter og av ytelser foreslås å skulle skje ved regulering av grunnbeløpet, jfr. lovens § 6-2 og merknader i avsnitt 7 nedenfor.

En kan således si at grunnbeløpet er en gjennomgående beregnings- og reguleringsfaktor i hele det foreslåtte pensjonssystem.» 

Da folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967, ble grunnbeløpet fastsatt til 5.400 kroner. Det stod i loven at grunnbeløpet skulle reguleres ved endring i det alminnelige inntektsnivå og at Stortinget skulle fastsette nærmere bestemmelser om regulering av grunnbeløpet.

En normal arbeidsinntekt ble i Ot.prp.nr.17 (1965-1966) regnet å være ca. 20.000 kroner pr. år. Grunnbeløpet i 1967 tilsvarte 27 % av denne normale arbeidsinntekten og utgjorde minstepensjonen i folketrygden. (Særtillegget ble innført først i 1969.) Gjennomsnittslønn for en industriarbeider viste seg å bli 22.877 kroner i 1967, og grunnbeløpet tilsvarte 23,6 % av denne.

I NOU 1984:10 Trygdefinansiering, punkt 8.2.2, er det anført at minstepensjonen da (mars 1984) utgjorde ca. 35 % av en normal arbeidsinntekt som ble ansett å være ca. 100.000 kroner. Grunnbeløpet var på dette tidspunkt 22.600 kroner og tilsvarte 22,6 % av normal arbeidsinntekt. Gjennomsnittslønn for en industriarbeider viste seg å bli 116.421 kroner i 1984, og grunnbeløpet tilsvarte 19,4 % av denne. Minstepensjonen (summen av grunnbeløpet, særtillegget og kompensasjonstillegget) utgjorde 36.520 kroner, hvilket tilsvarte ca. 31 % av gjennomsnittslønnen for en industriarbeider.

I 1995 var gjennomsnittlig grunnbeløp 38.847 kroner, og dette tilsvarte 19 % av gjennomsnittslønnen for en industriarbeider (204.614 kroner i 1995). Minstepensjon (summen av grunnbeløpet og særtillegget) utgjorde 62.752 kroner, hvilket tilsvarte ca. 30 % av gjennomsnittslønnen for en industriarbeider.

Om reguleringen av grunnbeløpet ble det i Ot.prp.nr.17 (1965-1966), avsnitt VII nr 7 anført følgende: 

« ........ det bør skje en regulering av pensjonene som gir pensjonistene kompensasjon for prisstigning. Dessuten bør pensjonene justeres i takt med den alminnelige inntektsutvikling. ......... ved å regulere grunnbeløpet, vil en oppnå den regulering av både grunnpensjoner og tilleggspensjoner som tilsiktes.

........ selve pensjonssystemet krever en slik regulering. Hvis ikke grunnbeløpet økes i takt med en stigning i inntektene, vil resultatet bli for høye pensjonspoeng. På den annen side vil det gi for lave pensjonspoeng hvis grunnbeløpet ikke reguleres ned i tilfelle av nedgang i inntektsnivået.

........ forslag til pensjonssystem bygger således på den forutsetning at grunnbeløpet, av omsyn til en riktig poengberegning, blir regulert ved endring i det alminnelige inntektsnivå. En slik regulering vil ikke bare føre til at de opptjente pensjonsrettigheter bevarer sin kjøpekraft, men vil også sikre de pensjonsberettigede en viss standard i relasjon til det alminnelige realinntektsnivå på den tid pensjonen skal utbetales.»

Grunnbeløpet ble i mange år regulert 1. januar hvert år. Det forekom også at grunnbeløpet ble regulert to og tre ganger pr. år. I 1981 bestemte Stortinget at den lovfestede årlige reguleringen skulle flyttes fra 1. januar til 1. mai hvert år. Grunnlaget for reguleringen skulle være prisnivået uttrykt ved konsumprisindeksen og det siktemål å gi pensjonistene andel av den alminnelige velstandsøkningen. Reguleringen etter prisnivået skulle være automatisk og var basert på forholdstallet mellom gjennomsnittlig konsumprisindeks i de to foregående kalenderår. For øvrig skulle Stortinget konkret ta standpunkt til størrelsen på forhøyelsen av grunnbeløpet ved hver endring.

Grov oversikt over utviklingen av grunnbeløpet:

(Kilde: Trygdestatistisk årbok 1996, side 22) 

Realverdien av grunnbeløpet har variert noe fra år til år. 1978 har til nå vært det året da realverdien var høyest (39.471.1995-kroner). Fra 1990 til 1995 har det vært en jevn realverdiøkning av grunnbeløpet.

Da den første folketrygdloven trådte i kraft i 1967 var det ikke bare pensjonene, men også en rekke andre ytelser som var knyttet til grunnbeløpet. En rekke stønader utgjorde en bestemt prosent av grunnbeløpet og var dermed sikret automatisk forhøyelse ved grunnbeløpsendring. Dette gjaldt grunnstønad, hjelpestønad, gravferdsstønad, stønad til barnetilsyn, nedkomststønad og (fra 1970) fødselsstønad. I 1981 ble alle disse stønadene løsrevet fra grunnbeløpet og har siden vært gitt etter satser fastsatt av Stortinget.

2.5 Sivilstand (§ 1-5)

Den første folketrygdloven hadde ingen definisjon av begrepet ekteskap. Bestemmelsen i § 1-5 første ledd i den nye loven klargjør at bare ekteskap stiftet av lovlig vigselsmann etter ekteskapslovens bestemmelser godtas. Dessuten godtas ekteskap inngått etter utenlandsk lovgivning hvis det er anerkjent etter norsk rett. Jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 27 – 28.

Ved lov av lov 30 april 1993 om registrert partnerskap (homofilt samliv) ble registrert partnerskap likestilt med ekteskap. Loven trådte i kraft 1. august 1993. Fra dette tidspunkt gjelder folketrygdlovens bestemmelser om ekteskap og ektefeller tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere. Dette fikk bl.a. betydning for partnere som begge er pensjonister, for rett til etterlattepensjon og for rett til stønad som enslig forsørger.

Ved endringslov av 17. desember 1993 nr. 130, jf. Ot.prp.nr.4 (1993-1994), skal bestemmelsene for ektefeller i folketrygdloven gjelde tilsvarende for visse samboerpar. Dette gjelder samboerpar som har eller har hatt felles barn, eller som tidligere har vært gift med hverandre. Når slike samboere begge er pensjonister, får de ikke lenger pensjon som enslige, men som ektefeller. De får dessuten rett til etterlattepensjon dersom den ene dør, på lik linje med gjenlevende ektefeller. På tilsvarende måte faller rett til ytelser som krever sivilstatus «ugift», «skilt» eller «enke/enkemann» bort ved inngåelse av slikt samboerforhold. Lovendringen har virkning fra 1. januar 1994, og det tas ikke hensyn til tidsrom som samboer før dette tidspunkt. Etablerte samboere som før dette tidspunktet hadde fått pensjon som for enslig, fikk beholde denne.

2.6 Barn (§ 1-6)

Den første folketrygdloven hadde ingen egen definisjon av barn. Det var gitt konkrete aldersgrenser i flere sammenhenger, og i praksis var det personer under 18 år som ble regnet som barn. Det gjaldt (og gjelder fortsatt) høyere aldersgrenser i forbindelse med barnepensjon når dødsfallet skyldes yrkesskade og for barnepensjon til foreldreløse barn.

Definisjonen av aldersgrensen for å regnes som «barn» i folketrygdloven er en praktisk definisjon som får betydning der ingen andre aldersgrenser er spesielt angitt i lovteksten.

2.7 Flyktning (§ 1-7)

I den første folketrygdloven ble utenlandske flyktninger likestilt med norske statsborgere når det gjaldt vilkår om forutgående trygdetid. Disse bestemmelsene ble først gitt i forskrifter.

Overgangen fra de tidligere trygdelover til folketrygden medførte imidlertid en forringelse av flyktningers rettigheter, ettersom de på grunn av opphold i utlandet fikk mindre enn 40 års trygdetid ved beregning av pensjon. Dette ble endret fra 1. januar 1971, da det ble tatt inn en bestemmelse om at utenlandske flyktninger bosatt i riket skulle få full grunnpensjon hvis særlige grunner gjorde det rimelig. Bestemmelsene kunne i særlige tilfeller anvendes med tilbakevirkende kraft. Bakgrunnen for bestemmelsene var at flyktninger ble ansett å stå i en særstilling. Det å la flyktninger få full grunnpensjon ble ansett som en naturlig følge av at Norge påtar seg å motta flyktninger. Det var Rikstrygdeverket som avgjorde hvem som skulle regnes som utenlandsk flyktning. Jf. Ot.prp.nr.20 (1970-1971).

Fra 1. januar 1991 ble en definisjon av hvem som kan regnes som flyktning tatt direkte inn i loven. Statsløse hadde etter folketrygdlovens bestemmelser tidligere bare vært omfattet av særreglene om overkompensasjon ved beregning av tilleggspensjon og var ikke nevnt i bestemmelsene om fravik fra vilkårene om forutgående trygdetid eller i bestemmelsen om full grunnpensjon til flyktninger. Dette ble i forbindelse med lovendringen fra 1991 ansett som en tilfeldighet, og de nye reglene omfattet således både flyktninger og statsløse. Definisjonene i FNs konvensjoner av 28. juli 1951 og 28. september 1954 ble lagt til grunn, og det ble Utlendingsdirektoratet som fikk myndighet til å avgjøre hvem som skulle regnes som flyktning eller statsløs. Jf. Ot.prp.nr.65 (1988-1989), punkt 17.2, 17.3 og 23.4.

§ 1-7 i folketrygdloven omhandler bare flyktninger. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) kommenterer ikke hvorfor statsløse er utelatt, men det er anført at bestemmelsene er ment å være i samsvar med bestemmelsene i den tidligere folketrygdloven, jf. side 28 i proposisjonen.

2.8 Ulike grupper yrkesaktive (§ 1-8 til § 1-10)

Den første folketrygdloven hadde ingen definisjoner av begrepene «arbeidstaker», «frilanser» eller «selvstendig næringsdrivende». Det ble f.eks. brukt uttrykk som «arbeider i annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse som nevnt i § 6-4, jf. skatteloven § 55 første ledd nr. 1 a, b og c», «trygdet som har ervervsinntekt som nevnt i § 6-4, jf. skatteloven § 55 første ledd nr. 3, 4 og 5» (selvstendig næringsdrivende), og «trygdet som utenfor tjensteforhold har inntekt som nevnt i § 6-4, jf. skatteloven § 55 første ledd nr. 1 a, b og c» (oppdragstakere), jf. § 3-4 om sykepenger i den tidligere folketrygdloven. I kapittel 4 om stønad under arbeidsløyse var grunnlaget for dagpenger «arbeidsinntekt som den trygdede har fått utbetalt i offentlig eller privat tjeneste».

Fra 1967 til 1972 ble det i folketrygdloven sondret mellom lønnsinntekt i og utenfor tjenesteforhold i forbindelse med pensjonsgivende inntekt, medlemsavgift og arbeidsgiveravgift. Denne sondringen ble opphevet i 1973. Etter dette tidspunkt skal det betales arbeidsgiveravgift av alle former for lønnsinntekt.

Det ble ikke krevet ansettelse i tjenesteforhold for å bli regnet som arbeidstaker. Det var tilstrekkelig at inntekten var av en slik art at den var arbeidsgiveravgiftspliktig. I praksis var begrepet «arbeidstaker» identisk med «arbeider i annens tjeneste» eller «ansatt».

Skatteetaten sondrer mellom lønnstakere og selvstendig næringsdrivende. Skatteetatens lønnstakerbegrep er mer omfattende enn arbeidstakerbegrepet i folketrygdloven, idet skatteetatens lønnstakerbegrep omfatter både ansatte lønnstakere og ikke-ansatte lønnstakere. Som ikke-ansatte lønnstakere regnes frilansere og andre med arbeid og oppdrag utenfor tjenesteforhold, når dette ikke er ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

Definisjonene i ny folketrygdlov §§ 1-8 til 1-10 tar sikte på å følge skatteetatens praksis i sondringen mellom lønnstakergruppene på den ene siden og selvstendig næringsdrivende på den andre siden. For enkelte stønadsarter er det imidlertid behov for en tredelt sondring, slik en hadde i den første folketrygdloven. Det er derfor nødvendig å skille gruppen lønnstakere i «ansatte i et arbeidsforhold» og «ikke-ansatte». Lønnstakere med en friere stilling overfor arbeidsgiver eller oppdragsgiver er definert som «frilansere» (§ 1-9). Se Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 28 – 29.

3.1. Inntekter

Inntekter angitt i millioner kroner:

Inntekter angitt i prosenter:

3.2 Utgifter

Utgifter angitt i millioner kroner:

3.3 Antall stønadsmottakere

Pensjoner og andre langtidsytelser:

Enkelte andre ytelser:

Generell kommentar

Paragrafen er en generell formålsbestemmelse som informerer leserne om hva lovgiverne ønsker å oppnå med folketrygdloven. Som lovbestemmelse har den ikke selvstendig innhold i den forstand at den alene ikke kan gi rett til trygdeytelser eller pålegge plikter.

Folketrygdloven har også formålsbestemmelser foran i de enkelte stønadskapitler. Heller ikke disse kan tolkes slik at de alene gir rett til trygdeytelser eller kan brukes som hjemmel for å pålegge plikter.

§ 1-1 første ledd – Økonomisk trygghet

Bestemmelsen slår fast at folketrygdens formål er å gi økonomisk hjelp i nærmere oppregnede situasjoner. Den økonomiske hjelpen gis enten som en løpende utbetaling som sikrer medlemmenes inntekt eller ved at trygden kompenserer for særlige utgifter som medlemmet har.

§ 1-1 andre ledd – Utjevning av inntekt og levekår

Folketrygden er ment å være en sosial forsikring.

Den bidrar til omfordeling av inntekt fra personer med høy inntekt til personer med lav inntekt eller uten inntekt. Alle medlemmene skal være sikret en viss pensjon ved oppnådd pensjonsalder og ved uførhet, uten hensyn til tidligere inntekt og innbetaling. På samme måte er også avdøde medlemmers gjenlevende ektefelle og barn sikret.

Ytelser som kompenserer for bortfalt inntekt skal bidra til å opprettholde inntekt og levestandard, men med omfordeling i favør av personer med lav inntekt.

Ytelser som kompenserer for særlige utgifter, skal primært ta hensyn til utgiftsbehovet.

Folketrygden skal også bidra til utjevning av inntekt og levekår over livsløpet for den enkelte. Livsløpsinntekten ønskes jevnet ut gjennom finansieringen og utformingen av ytelser knyttet til særskilte livssituasjoner og faser som fødsel, omsorg for barn eller pårørende, funksjonshemning, alderdom og dødsfall.

Formålsbestemmelsen i andre ledd beskriver prinsipper som er innebygget i folketrygdlovens bestemmelser. Bestemmelsen kan neppe få tolkingsmessig betydning ved anvendelsen av loven i konkrete enkeltsaker.

§ 1-1 tredje ledd – Hjelp til selvhjelp

Her uttrykker loven det grunnleggende prinsippet om at folketrygdloven skal bidra til hjelp til selvhjelp.

Prinsippet er et viktig tolkingsmoment som kan få betydning ved behandlingen av konkrete saker hvor søkeren på grunn av sykdom eller på grunn av familiesituasjonen ikke kan forsørge seg selv eller klare seg selv i dagliglivet.

Trygdens satsing på tidlig oppfølgning av sykmeldte, forsøk på å fange opp attføringsbehov og vektlegging av yrkesrettede attføringstiltak fremfor passiv stønad, er eksempler på at prinsippet om hjelp til selvhjelp er en viktig retningsgivende faktor for etaten.

Generell kommentar

Bestemmelsen sikrer medlemmenes rettigheter mot disposisjoner fra medlemmet selv og fra arbeidsgiver. Vi sier at loven er preseptorisk, den kan ikke fravikes.

Bestemmelsen kan ses i sammenheng med Lov om rettergangsordningens ikrafttræden av 14. august 1918 nr. 4 § 12. Her er hovedregelen at uforfalt fordring på trygdeytelser mv. ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Unntak gjelder for pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet som yter lønn eller stønad til underhold for samme tidsrom. Prinsippet i unntaket er lagt til grunn i folketrygdloven § 22-3 og i sosialtjenesteloven § 5-9.

§ 1-2 første ledd – Forbud mot fraskrivelse av rettigheter

Bestemmelsen gjelder bare privatrettslige avtaler. Ifølge § 1-3 kan Kongen inngå avtaler om trygd med andre land. Det kan da gjøres unntak fra loven.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at et medlem kan la være å sette fram krav om ytelse som vedkommende klart fyller vilkårene for, f.eks. alderspensjon ved oppnådd alder. Et medlem kan også bestemme at han eller hun ikke lenger vil motta en ytelse vedkommende fremdeles fyller vilkårene for å ha krav på. Medlemmet kan senere sette fram nytt krav slik at vedkommende igjen kommer til å motta ytelsen (se likevel bestemmelsene i § 22-14). En erklæring om at medlemmet aldri vil motta en ytelse, er ikke bindende.

§ 1-2 andre ledd – Forbud mot innskrenking av arbeidstakeres rettigheter

Denne bestemmelsen er egentlig unødvendig. Innholdet dekkes av første ledd. Dersom en arbeidsgiver skulle ønske å innskrenke arbeidstakernes rettigheter, måtte jo det i tilfelle skje i arbeidsavtalen. Slike avtaler er ikke bindende etter første ledd.

Det som i realiteten er en fraskrivelse av rettigheter etter loven, kan kamufleres som regulering av selve arbeidsforholdet. Trygdelovutvalget (NOU 1990:20) nevner som eksempel en sak i Ankenemnda for sykepenger hvor det i arbeidsavtalen het at arbeidstakeren skulle slutte på dagen dersom han ikke klarte jobben. Arbeidsgiveren hevdet på dette grunnlag at arbeidsforholdet var slutt første fraværsdag på grunn av sykdom, og at han derfor ikke hadde plikt til å betale sykepenger. Ankenemnda fant at dette stred mot daværende folketrygdlov § 18-10. Arbeidsgiveren ble pålagt å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden.

Andre ledd er ment som en presisering av informasjonshensyn. I praksis er det nettopp en arbeidsavtale eller et arbeidsreglement som kan inneholde en fraskrivelse av medlemmets rettigheter etter loven. Det er jo ingen andre medlemmet i tilfelle kan inngå avtale med om å fraskrive seg rettigheter etter loven. Overdragelse av rettigheter etter loven er behandlet ovenfor.

Generell kommentar

Innenfor rammen av sitt FN-medlemskap er Norge bundet av forskjellige målsettinger om samarbeid på det sosiale området. Både FN-charteret og Verdenserklæringen om menneskerettighetene inneholder målsettinger om samarbeid mellom landene for å sikre enkeltindividers sosiale rettigheter. Også etter Den europeiske sosialpakt og ILO-konvensjoner er Norge forpliktet til å inngå avtaler om trygd for å sikre opparbeidelse og opprettholdelse av trygderettigheter.

§ 1-3 Første ledd – Adgang til å inngå trygdeavtaler

Hjemmelen for å inngå trygdeavtaler med andre land finner vi i § 1-3 første ledd. Denne bestemmelsen gir Kongen anledning til å inngå trygdeavtaler og gjøre unntak fra reglene i folketrygdloven.

Etter bestemmelsen er det et vilkår at avtalen er gjensidig. Dette betyr at det ikke er anledning til å avtale at Norge skal ha forpliktelser på trygdeområdet uten at tilsvarende forpliktelse legges på den andre avtaleparten. Det legges blant annet vekt på at avtalen omfatter tilsvarende stønadstyper i det enkelte land, og at medlemmene i landenes trygdeordninger er likestilte i forhold til anvendelsen av de deler av lovgivningen som avtalen omfatter.

Bestemmelsen i § 1-3 første ledd gir hjemmel for å inngå avtaler som fraviker folketrygdlovens regler. I tilfeller der en avtale har andre regler enn folketrygdloven, for eksempel om hvem som er medlem i trygden eller om retten til eller beregningen av en stønad, er det avtalens regler som skal benyttes. Den enkelte trygdeavtale regnes som spesiallovgivning og går så langt den rekker, foran tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven.

EØS-avtalens trygderegler kan betraktes som en trygdeavtale, og går ved motstrid foran folketrygdlovens regler. EØS-reglene går også foran de bilaterale avtalene som medlemslandene har inngått seg imellom. EØS-reglene er imidlertid ikke til hinder for at man anvender en bilateral avtale dersom avtalens regler er gunstigere for brukeren enn EØS-reglene.

§ 1-3 Andre ledd – Vilkår om minimum arbeidsperiode i Norge

Bestemmelsen inneholder en begrensning i adgangen til å avtale regler som fraviker folketrygdloven.

Folketrygdlovens regel om minst tre års forutgående pensjonspoengopptjening for rett til tilleggspensjon, kan bare fravikes for personer som har hatt inntektsgivende arbeid her i landet i minst ett år.

Det er ikke stilt krav til ett års sammenhengende arbeidsperiode. Kravet kan derfor oppfylles med flere kortere perioder som til sammen utgjør minst ett år.

Dette kravet gjelder ikke ved yrkesskade/yrkessykdom, se § 10-16 , § 11-17, § 12-18, § 17-12 og § 18-11.

Generell kommentar

[Endret 1/11.]

Paragrafen gir regler om grunnbeløpet i folketrygden. Grunnbeløpet har betydning for beregning og opptjening av pensjoner i folketrygden. Grunnbeløpet benyttes også ved fastsetting av høyeste stønadsnivå for enkelte ytelser, inntektsgrenser med mer.

Før 1. januar 2011 hadde grunnbeløpet betydning for regulering av alle pensjoner under utbetaling. Fra 2011 reguleres ikke alderspensjon under utbetaling med grunnbeløpet. Grunnbeløpet vil fremdeles ha betydning for regulering av uførepensjon, gjenlevendeytelser, barnepensjon og familiepleierytelser under utbetaling.

Størrelsen på grunnbeløpet fra 1967, da den første lov om folketrygd trådte i kraft, med senere endringer er gitt i vedlegg 4 til rundskrivet til lovens kapittel 3. Fra 2011 blir grunnbeløpet fastsatt av Kongen (regjeringen i statsråd), og grunnlaget for reguleringen er lovfestet slik at reguleringen skal skje på grunnlag av lønnsveksten. Fram til 2011 ble grunnbeløpet fastsatt av Stortinget etter retningslinjer gitt av Stortinget selv. Grunnlaget for reguleringen som framkommer i § 1-4 er i samsvar med Stortingets praksis fra 2003.

En vanlig forkortelse for grunnbeløpet er G. Denne forkortelsen anvendes gjerne når grunnbeløpet brukes som beregningsfaktor.

§ 1-4 første ledd – Beregningsfaktor

[Endret 1/11]

Grunnbeløpet er en beregningsfaktor som har betydning for retten til ytelser og for størrelsen på ytelser. Grunnbeløpet anvendes blant annet ved

• beregning av grunnpensjon etter kapittel 3 (se § 3-2 og § 3-4),
• beregning av særtillegg etter kapittel 3 (se § 3-3),
• beregning av poengtall (se § 3-12, § 3-13 og § 3-14, jf. § 3-11)
• beregning av tilleggspensjon etter kapittel 3 (se § 3-8)
• fastsettelse av inntektsgrense for ektefelle ved vurdering av rett til sats for minste pensjonsnivå og garantipensjon (se § § 19-8 femte ledd andre punktum og 20-9 andre ledd bokstav b),
• fastsettelse av opptjening av alderspensjon etter kapittel 20 (se § § 20-4 til 20-8),
• beregning av barnepensjon (se § 18-5)
• fastsettelse av maksimumsgrense for sykepengegrunnlag (se § 8-10)
• fastsettelse av inntektsgrense for ektefelle ved vurdering av rett til ektefelletillegg for uførepensjon (se § 3-24 tredje ledd bokstav a)
• beregning av barnetillegg for uførepensjonr og fastsettelse av inntektsgrense for barn ved vurdering av rett til barnetillegg (se § 3-25 første og sjette ledd),
• fastsettelse av inntektsgrense for pensjonister og andre stønadsmottakere (se § 3-2 fjerde ledd bokstav b, § 12-12, § 15-9, § 16-8, § 17-8, § 18-4 og § 19-6)
• beregning av pensjon under opphold i helseinstitusjon mv. for uførepensjon (se § § 3-28, § 8-53 og § 18-9)

Grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg etter kapittel 3 som nevnt over, benyttes direkte ved beregning av uførepensjon og gjenlevendepensjon. Dette gjelder også for alderspensjon til personer som er født i 1942 eller tidligere.

For fleksibel alderspensjon til personer født i 1943 eller senere vil grunnpensjon og tilleggspensjon etter kapittel 3 jf. § 19-5 tilsvare basispensjonen i alderspensjonen før det er tatt hensyn til uttaksalder og regulering av pensjon under utbetaling.

Grunnbeløpet anvendes også i andre sammenhenger, også utenfor folketrygden. Dette gjelder for eksempel barnetrygdloven § 1 andre ledd siste punktum, der det er gitt en inntektsgrense på to ganger grunnbeløpet. Andre eksempler er statlige og kommunale gruppelivsforsikringer som utmåles i G (grunnbeløpet) og beregning av yrkesskadeerstatning (lov om yrkesskadeerstatning § 3-17).

§ 1-4 andre ledd – Regulering av grunnbeløpet

[Endret 1/11]

Grunnbeløpet fastsettes av Kongen og reguleres med virkning fra 1. mai hvert år. Det framgår av andre ledd at grunnbeløpet skal reguleres i samsvar med lønnsveksten. Endringen fra 2011 innebærer at det ikke lenger er Stortinget som fastsetter grunnbeløpet, men Kongen i Statsråd. Det er ikke lagt opp til noen annen utvikling i grunnbeløpet enn tidligere.

Prinsippene for reguleringen har fram til 2011 ikke vært nedfelt i loven, og grunnbeløpet har i stedet blitt fastsatt gjennom stortingsvedtak. Stortinget har endret retningslinjene for reguleringen flere ganger siden 1967. På 1970-tallet ble prisjustering samt et «velstandstillegg» lagt til grunn, på 1990-tallet var retningslinjen at reguleringen skulle være «om lag» som lønnsutviklingen, og fra 2003 skulle den være minst på linje med lønnsutviklingen. Det har også forekommet at grunnbeløpet har blitt justert flere ganger pr. år.

§ 1-4 tredje ledd – Grunnlag for regulering av grunnbeløpet

[Endret 1/11.]

Grunnlaget for reguleringen av grunnbeløpet skal være forventet lønnsutvikling i reguleringsåret justert for eventuelt avvik mellom forventet og faktisk lønnsutvikling siste år.

§ 1-4 fjerde ledd – Forskriftshjemmel

[Tilføyd 1/11]

Det er gitt forskrift ved kongelig resolusjon til utfylling og gjennomføring av regulering av alderspensjon og av grunnbeløpet i folketrygden. Forskriften ble fastsatt 22.12.2009. Denne forskriften gjelder fra 1. januar 2011. Forskriften er kommentert i rundskrivet til § 19-14.

Generell kommentar

Ekteskap, separasjon, skilsmisse, samboerforhold og dødsfall er endringer i sivilstand som medfører rett til stønad fra folketrygden eller tap av tilstått ytelse. Retten til ytelse i forhold til sivilstandsbegrepet vil variere ut fra stønadsområdet. F.eks. kan en faktisk separasjon i spesielle tilfeller kunne likestilles med formell separasjon og dermed kunne gi rett til stønad som enslig mor eller far, men vil ikke uten videre virke inn på retten til gjenlevendes ytelser ved dødsfall. Sivilstandsbegrepet og kravene til dokumentasjon av dette må derfor sees i sammenheng med det enkelte fagområdet. Se f. eks. § 15-4 og § 15-5.

En del lovbestemmelser gjelder bare en av ektefellene, bestemt ved dennes kjønn. Det fremgår av Innst. O. nr. 70 (1992-93) at departementet ikke fant det nødvendig å endre ordlyden i de bestemmelsene dette gjelder, men anser at problemet kan løses ved hjelp av analogislutninger eller ved formålstolkninger av de aktuelle bestemmelsene.

§ 1-5 første ledd – Ekteskap

Lov om ekteskap av 4. juli 1991 nr. 47 del I har regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap i Norge. Dersom det reises spørsmål om det foreligger gyldig ekteskap eller skilsmisse, må dette vurderes etter reglene i ekteskapsloven. Når det gjelder utenlandske ekteskap eller skilsmisser, vil anerkjennelse av disse måtte behandles etter konvensjoner mellom Norge og disse landene eller etter lov av 2. juni 1978 nr. 37 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner. I praksis blir spørsmålet om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser forelagt fylkesmannen til avgjørelse.

§ 1-5 andre ledd – Partnerskap

Par av samme kjønn som er registrert etter reglene i partnerskapsloven, gis juridiske rettigheter og plikter overfor hverandre og overfor samfunnet. Etter partnerskapsloven § 3 har registrering av partnerskapet samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap. Det er bare gjort unntak for ektefellers adgang til å adoptere barn, jf. § 4.

Registrering av partnerskap innebærer at partene har gjensidig forsørgelsesplikt, at ekteskapets formuesordning får anvendelse, at partene har legal arverett (krav på arv etter loven) etter hverandre, og at reglene om ektefellebeskatning og sosiale ytelser til ektefeller får anvendelse.

Trygdelovgivningen avspeiler forsørgelsesplikten for ektefelle. Det har imidlertid betydning om ektefellen er i inntektsgivende arbeid eller selv mottar pensjon. Retten til forsørgingstillegg er behovsprøvet. På den annen side vil den som mottar stønader som enslig forsørger (utvidet barnetrygd, overgangsstønad mv.) eller ytelser som gjenlevende ektefelle eller som tidligere familiepleier miste disse dersom partnerskap inngås. Ved oppløsning av registrert partnerskap er det mulighet for å pålegge den ene part bidragsplikt overfor den annen part. Ved den ene partnerens død kan det oppstå rett til ytelser til den gjenlevende partneren på samme måte som for gjenlevende ektefelle.

§ 1-5 tredje og fjerde ledd – Samboere

Bestemmelsen omhandler visse grupper av samboere som i trygdemessig forstand skal behandles på samme måte som ektefeller. Hensikten med bestemmelsen har vært å likestille par som er gift og par som bor sammen i ekteskapsliknende forhold. Hensikten har også vært å motvirke at personer som økonomisk sett i prinsippet er i samme situasjon som ektefeller, fritt skal kunne tilpasse sin sivilstand der dette har betydning for trygderettighetene. Et par har f.eks. anledning til å velge om de vil gifte seg eller om de vil oppløse sitt bestående ekteskap.

Bestemmelsen gjelder samboerpar som har eller har hatt felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Den siste gruppen omfatter også par som tidligere har inngått registrert partnerskap.

Plikt til å gi melding til trygdekontoret om samboerforholdet følger av § 25-4. Vi viser til denne bestemmelsen for ytterligere kommentarer. Vi gjør oppmerksom på at samboerforhold også skal meldes til folkeregisteret etter folkeregisterloven § 7 og § 9.

Kommentar

Definisjonen av barn får betydning i forbindelse med alle bestemmelser i loven der «barn» er nevnt, med mindre vedkommende bestemmelse inneholder egne aldersgrenser. F.eks. er det aldersgrense på 21 år for barnepensjon når dødsfallet skyldes yrkesskade og aldersgrense på 20 år for barnepensjon til foreldreløse barn. I § 15-6 er det satt grenser for barn som har fullført tredje skoleår, og det finnes også andre begrensninger for barn i andre bestemmelser.

Det er ikke gitt noen definisjon eller stillet generelle krav til foreldreforhold eller omsorgsforhold. Slike regler finnes på de enkelte stønadsområdene, der dette får betydning for stønadsrettighetene.

• I kapittel 2, 3 5 og 7 er det nevnt forsørgede barn.
• I kapittel 9 er det nevnt barn som en arbeidstaker har den daglige omsorgen for.
• Kapittel 15 omhandler stønad til enslig mor eller far, hvilket vil si at det dreier seg om biologiske barn eller adoptivbarn. Kapitlet omhandler også barn som en enslig person har fått foreldreansvar for etter barnelovens § 36.
• I kapittel 17 står det både om barn med avdød ektefelle (§ 17-5 og § 17-9 første ledd bokstav a), om avdødes barn (§ 17-5 og § 17-12), om andre barn gjenlevende har omsorgen for (§ 17-6 første ledd bokstav a), om barn som ektefellene har forsørget i fellesskap og om fosterbarn (§ 17-9 andre og tredje ledd).
• Kapittel 18 om barnepensjon dreier seg om barn som har mistet en eller begge biologiske foreldre (eventuelt adoptivforeldre), men det står også om barn som noen har fått foreldreansvar for etter barnelovens § 36 (§ 18-6) og om barn som blir adoptert (§ 18-7).

Det vil således variere med stønadsområdet hvilke barn som omfattes av de ulike bestemmelsene.

Genrell kommentar

[Endret 1/98, 1/14]

Bestemmelsen inneholder lovens definisjon av «flyktning».

Den som har status som flyktning etter bestemmelsen her, har rett til full grunnpensjon og fullt særtillegg uten hensyn til opptjent trygdetid, se § 3-2 og § 3-3 sjuende ledd. Videre skal flyktningers tilleggspensjon beregnes med overkompensasjon, se § 3-9.

Etter § 10-2, § 11-2, § 12-2, § 17-3 og § 18-2 har flyktninger også rett til stønad uten hensyn til forutgående trygdetid.

Det er Utlendingsdirektoratet som avgjør hvem som kan regnes som flyktning i Norge.

Mange av de som søker asyl i Norge får opphold på humanitært grunnlag. Disse kan ikke anses som flyktninger, og lovens særregler for flyktninger kan dermed ikke anvendes for denne gruppen.

2. Særlig om flyktninger med norsk statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse

[Tilføyd 1/14, endret 2/15]

Flyktninger med norsk statsborgerskap beholder sin flyktningstatus så lenge den ikke er tilbakekalt av utlendingsmyndighetene. Dette gjelder også i tilfeller der utflyttede norske borgere med flyktningstatus reetablerer seg i Norge. Folketrygdlovens særrettigheter for flyktninger kommer således til anvendelse ved tilbakeflytting til Norge.

Flyktninger med permanent oppholdstillatelse som har bodd i utlandet, og igjen bosetter seg i Norge, må legge frem oppdatert dokumentasjon på gyldig oppholdstillatelse i Norge. Det er bare de som har beholdt sin flyktningstatus etter utenlandsoppholdet som omfattes av særrettighetene.

Generell kommentar

Verken frilansere (§ 1-9) eller selvstendig næringsdrivende (§ 1-10) omfattes av begrepet «arbeider i en annens tjeneste». Skillet mellom disse grupper av yrkesaktive har derfor avgjørende betydning for en persons tilknytning til folketrygden. Det må skilles mellom tre typer arbeidsforhold:

1. Arbeid i tjenesteforhold
2. Arbeid utenfor tjenesteforhold (frilansere)
3. Selvstendig næringsvirksomhet.

De ulike grupper av yrkesaktive er definert henholdsvis i § 1-8, § 1-9 og § 1-10. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å skille mellom gruppene.

Hvilken yrkesmessig status en person har, får betydning for sykepengerettighetene etter kapittel 8. Det er gitt ulike bestemmelser for sykepenger til de tre ovennevnte gruppene. Se bestemmelsene om sykepengegrunnlag i § 8-10. Det samme gjelder rettighetene etter særbestemmelsene ved yrkesskade. En arbeidstaker har obligatorisk yrkesskadedekning, mens en frilanser og en selvstendig næringsdrivende må tegne frivillig yrkesskadetrygd for å oppnå de samme rettighetene (se § 13-6 og § 13-13).

Begrepet «arbeider i en annens tjeneste»

Det er i Ot.prp.nr.29 (1995-1996), side 28, listet opp momenter som det skal legges vekt på ved avgjørelsen av om en person skal regnes for å være arbeidstaker eller ikke: 

«..... Det legges blant annet vekt på

• om vedkommende har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiveren),
• om vedkommende er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) instruksjonsmyndighet og tilsyn,
• om vedkommende har ansvaret for arbeidsresultatet,
• om vedkommende har plikt til å utføre arbeidet personlig,
• om vedkommende benytter en annens (arbeidsgiverens) redskaper, materialer og lokaler.» 

Det vil også ha betydning om det foreligger en arbeidsavtale.

Momentet om instruksjonsmyndighet og tilsyn er meget viktig ved den konkrete vurdering av hvor grensen skal trekkes mot arbeid utenfor tjenesteforhold. I de tilfeller der de øvrige momenter, i større eller mindre grad, er til stede, men der det ikke utøves instruksjonsmyndighet og tilsyn, kan arbeidet ikke anses å være i en annens tjeneste. Som eksempel kan nevnes verv som styremedlem i aksjeselskap.

Generelt er det forutsatt at trygdemyndighetene følger skattemyndighetenes vurdering med hensyn til hvilken gruppe en person tilhører. I tvilstilfeller vil derfor trygdekontoret normalt kunne få forholdet avklart ved å henvende seg til likningskontoret. Likningskontoret skiller imidlertid ikke mellom arbeidstakere og frilansere, så det skillet må trygdekontoret ta stilling til.

Hvem kan anses som arbeidstaker

For å bli ansett som arbeidstaker må det foreligge en arbeidsavtale, muntlig eller skriftlig, som går ut på at arbeidstakeren helt eller delvis har stilt sin personlige arbeidskraft til disposisjon for en arbeidsgiver. En arbeidstaker har plikt til personlig å utføre arbeidet eller tjenesten. Vedkommende må med andre ord stå i et underordningsforhold til en arbeidsgiver.

Dersom en person er meldt inn i arbeidstakerregisteret (se § 25-1), er dette et tungtveiende argument for at vedkommende er arbeidstaker. At en person ikke er innmeldt, kan ikke i samme grad tas til inntekt for at vedkommende ikke er arbeidstaker. Dersom trygdekontoret oppdager at en arbeidstaker ikke er meldt inn i arbeidstakerregisteret, må trygdekontoret ta kontakt med arbeidsgiveren.

Arbeidsgiver-/Arbeidstaker-registeret

Arbeidsgiveren plikter å sende melding om inntak i tjeneste og opphør av tjenesteforhold i medhold av folketrygdloven § 25-1 andre ledd. Arbeidsgiver som ikke har etterkommet plikten til å sende slik melding, kan ilegges løpende dagsmulkt, jf. § 25-3.

Generell kommentar

Loven definerer en frilanser som en person som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste og som ikke er selvstendig næringsdrivende. Frilansere ble kalt oppdragstakere i den tidligere folketrygdloven.

De som arbeider utenfor tjenesteforhold står etter dette i en mellomstilling mellom arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Arbeidsforholdet har fellestrekk med de to andre gruppene.

Likhetspunktene med arbeidstakergruppen kommer til uttrykk ved at de begge regnes som lønnsmottakere av skattemyndighetene. De er ikke selvstendig næringsdrivende. De behandles likt når det gjelder fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og folketrygdavgift.

Likhetspunktene mellom frilansere og selvstendig næringsdrivende er at begge grupper utfører oppdrag utenfor tjeneste, dvs. de er sin egen sjef. De utfører arbeidet for egen regning og risiko. De er ikke underlagt en arbeidsgivers instruksjonsmyndighet eller løpende kontroll med arbeidet.

Ulikheten mellom frilansere og selvstendig næringsdrivende er særlig at sistnevnte gruppe driver virksomhet av en viss varig karakter og av et visst omfang. Dette er kriteriene på at det foreligger «næring» i skattelovens forstand.

§ 1-9 gir ikke anvisning på hvilke momenter som skal legges til grunn ved vurderingen av om en person er frilanser. Dette må vurderes ved å sammenholde § 1-8 andre ledd med § 1-10 andre ledd.

I Ot.prp.nr.29 (1995-1996), side 29, står det følgende: 

«Med frilanser skal forstås «ikke-ansatte personer» som mottar lønn eller andre godtgjørelser, som det skal betales arbeidsgiveravgift av, se .... § 23-2. Videre skal det betales trygdeavgift med samme sats som for annen lønnsinntekt, se .... § 23-3 med merknader.» 

Hvem kan anses som frilanser

Ved vurderingen av om en person arbeider utenfor tjenesteforhold i motsetning til i tjenesteforhold (arbeidstaker), legges det vekt på om

vedkommende har påtatt seg å utføre et bestemt oppdrag,

vedkommende ikke er underlagt en annens instruksjonsmyndighet,

arbeidet eller oppdraget utføres for egen regning og risiko,

vedkommende helt eller delvis kan overlate til andre å utføre arbeid i forbindelse med oppdraget,

vedkommende benytter egne redskaper og materialer,

vedkommende utfører oppdrag for flere personer,

godtgjørelsen skal dekke både fortjeneste og utgifter.

I Ot.prp.nr.29 (1995-1996), side 29, står det følgende som en nærmere beskrivelse av gruppen frilansere: 

«Gruppen omfatter mange utøvende kunstnere, journalister og andre som ikke kan anses som ansatt. Videre omfatter gruppen personer som mottar ulike former for lønn, provisjon, honorar, godtgjørelse som medlem i styrer og råd m.m.» 

Frilansere som ikke er medlemmer i trygden som bosatte, kan søke om opptak etter § 2-7.

Selv om en persons inntekt regnes som lønnsinntekt skattemessig og avgiftsmessig og arbeidsgiveren betaler feriepenger av beløpet, vil vedkommende likevel kunne anses som frilanser, jf. § 8-38.

Frilansere er ikke omfattet av den obligatoriske yrkesskadedekningen, jf. § 13-6 og § 13-13.

Generell kommentar

«Selvstendig næringsdrivende» grenser mot frilansere. Verken selvstendig næringsdrivende eller frilansere arbeider i en annens tjeneste. De utfører arbeid eller oppdrag for egen regning og risiko, og som egen arbeidsherre.

§ 1-10 andre ledd inneholder hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om en person er selvstendig næringsdrivende.

I den enkelte sak kan det forekomme at man må bruke et selvstendig skjønn. Etter praksis har trygdemyndighetene i tvilstilfeller normalt lagt vekt på skattemyndighetenes standpunkt til hvorvidt en person er selvstendig næringsdrivende eller ikke.

Selvstendig næringsdrivende som ikke er medlemmer i trygden som bosatte, kan søke om opptak etter § 2-7.