Rundskriv

Kapittel 6 - Generell del

Hele rundskrivet er gjennomgått oktober 2002

Sist endret 13.05.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret, jf. overskriften:

 2.2 Vilkårene for rett til grunnstønad og beregning av sats, § 6-3

1 Innledning

1.1 Formål

Grunnstønad skal - helt eller delvis - kompensere ekstrautgifter av betydning som er forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte.

Det er tale om utgifter som følger direkte av den medisinske tilstanden, f.eks. utgifter på grunn av ekstra slitasje av klær og sengetøy, fordyret kosthold og ekstrautgifter til transport.

Hjelpestønad ytes på nærmere bestemte vilkår til medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte har behov for særskilt tilsyn og pleie. Dersom kravet var fremsatt før 1.1.92 kunne hjelpestønad også tilstås til hjelp i huset.

Formålet med stønadene er nedfelt i lovens § 6-1.

Så vel grunnstønad som hjelpestønad er løpende kontantytelser og kan gis samtidig eller hver for seg og kan komme i tillegg til andre pensjonsytelser.

1.2 Historikk, herunder enkelte utviklingstrekk, også når det gjelder antall stønadsmottakere

1.2.1 Midlertidig lov om trygd til blinde og vanføre

Allerede i forarbeidene til midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre fra 1936 - Ot.prp. nr. 37 (1936) - tok en opp behovet for økonomisk hjelp til å dekke ekstra utgifter og pleiebehov i tillegg til manglende arbeidsevne.” Hjelpen” ble gitt samlet som et fast månedlig beløp noe høyere til bosatte i byer enn i landkommuner. Retten til hjelp inntrådte ved fylte 21 år eller 23 år hvis en fortsatt var under utdanning. Loven gjaldt ikke for de som ble blinde etter fylte 65 år.

1.2.2 Lov om uføretrygd av 1960

Ved innføringen av en generell uførepensjonsordning fra 1961, ble tre stønadsformer etablert. Det anføres i forarbeidene - Ot.prp. nr. 22 (1959): “Departementet foreslår derfor at det utenom uførepensjonen som skal kompensere bortfalt arbeidsinntekt, etableres en annen uavhengig stønadsform for de ekstrautgifter mange uføre har i det daglige liv og en tredje stønadsform for de ekstra pleieutgifter en del uføre har. Disse tre stønadsformer får altså et forskjellig vurderingsgrunnlag og kan gis uavhengig av hverandre.”

Det medisinske vilkåret var det samme for alle tre stønadsformer. Det vises til det som er anført under punkt 1 i uførepensjonsrundskrivet.

Grunnstønad ble ytt etter tre satser, de to høyeste kunne anvendes når særlige grunner talte for det.

1.      Hjelpestønad ble gitt til følgende formål:

2.      Hjelpestønad på grunn av tilsyn og pleie.

3.      Hjelpestønad til hjelp i huset.

4.      Hjelpestønad til uførepensjonist som har hustru som på grunn av omsorg for mindreårige barn ikke kan ventes å skaffe seg arbeidsinntekt.

5.      Forhøyet hjelpestønad på samme vilkår som punkt 3 når særlige grunner talte for det.

6.      Forhøyet hjelpestønad til uførepensjonist som har hustru som på grunn av tilsyn og pleie av mannen ikke med rimelighet kan ventes å skaffe seg arbeidsinntekt.

Bakgrunnen for punkt 3-5 var at det ikke var anledning til å yte ektefelletillegg før fylte 60 år.

1.2.3 Lov om folketrygd

I folketrygdloven ble grunnstønad opprettholdt som tidligere. Det samme gjaldt for hjelpestønad til tilsyn og pleie og til hjelp i huset (punktene 1 og 2 ovenfor), jf. Ot.prp. nr. 17 (1965-66).

Hjelpestønad til pensjonist hvis ektefelle på grunn av omsorgen for barn ikke kunne ta arbeid falt bort, likeledes falt adgangen til å tilstå forhøyet hjelpestønad bort (punktene 3 - 5 ovenfor). Begrunnelsen var innføringen av ektefelletillegg også for ektefeller yngre enn 60 år.

Man forlot imidlertid det gamle prinsipp å yte stønadene etter fastsatte beløp. Ytelsene ble nå fastsatt i forhold til grunnbeløpet på den måten at de til enhver tid tilsvarte en viss prosent av G, jf. lovteksten fra 1967 nedenfor. Dette var i samsvar med hovedprinsippet om at ytelsene etter folketrygden skulle være en funksjon av G.

Når det gjelder sykdomsbegrepet vises til det som er anført i forarbeidene til folketrygdloven (Ot.prp. nr. 17 (1965-66)):

“I samband med integrering av uføretrygden i folketrygden har departementet vurdert de nevnte bestemmelser på nytt og er kommet til at det vil være lite hensiktsmessig å opprettholde en særskilt definisjon av medisinsk uførhet. Dette innebærer likevel ikke at departementet foretar noen reell endring av de nåværende helsemessige vilkår for å få ytelser. Etter departementets mening må det fortsatt settes som vilkår for rett til ytelser etter uførekapittelet at uførheten har en medisinsk årsak (sykdom, skade eller lyte). Uførhet som skyldes andre årsaker bør som hittil ikke gi rett til ytelser etter disse bestemmelser.

I samsvar med det som her er anført har departementet samlet de medisinske og øvrige vilkår i hver av de paragrafer som hjemler rett til ytelser; jf. §§ 8-2 og 8-3 i lovutkastet.”

I loven fra 1966 ble kravet om “sykdom, skade eller lyte” videreført, men kravet til alvorlighet og objektivt registrerbare symptomer ble sløyfet.

Lovteksten i § 8-2 slik den ble vedtatt i 1966 lød:

“Den som etter å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte, har rett til

a.       grunnstønad, hvis sykdommen, skaden eller lytet medfører ekstrautgifter av betydning. Årlig grunnstønad utgjør 12 pst. av grunnbeløpet. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan grunnstønaden i det enkelte tilfelle økes til 18 pst. eller 24 pst. av grunnbeløpet.

b.      hjelpestønad, hvis vedkommende på grunn av sykdommen, skaden eller lytet må ha særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset. Årlig hjelpestønad utgjør 20 pst. av grunnbeløpet.

De forannevnte ytelser kan gis samtidig eller hver for seg og kan komme i tillegg til uførepensjon og til attføringspenger.

Departementet gir nærmere regler om ytelser etter denne paragraf.”

1.2.3.1 Utvidelse av ordningen med grunnstønad til transport fra 1971

Før 1. juli 1971 ble spesielle transportutgifter bare regnet som ekstrautgifter dersom det dreide seg om transport i forbindelse med arbeid eller opplæring. Fra 1. juli 1971 ble loven endret slik at grunnstønaden kunne økes til 30 eller 40 % av grunnbeløpet dersom ekstrautgiftene innbefattet betydelige ekstrautgifter til transport. Samtidig ble vilkårene for rett til grunnstønad utvidet. Vilkåret om at transportbehovet måtte ha direkte tilknytning til arbeid eller utdanning opphørte. - Ot.prp. nr. 6 (1970-71).

Det kunne fra da av også tilstås grunnstønad til transport dersom det bidro til å bedre vedkommendes funksjonsevne. Samtidig ble det adgang til å yte grunnstønad til drift av tekniske hjelpemidler. Denne utvidelsen av ordningen må sees i sammenheng med innføringen av § 5-8 som omhandler stønad til å bedre en varig innskrenket alminnelig funksjonsevne. Stønaden omfattet bl.a. utlån/tilskott til hjelpemidler eller tilskott/lån til anskaffelse av bil og hjemlet dessuten adgang til å tilstå grunnstønad til transportutgifter og til drift av tekniske hjelpemidler dersom det medførte en bedring av funksjonsevnen.

1.2.3.2 Delvis opphevelse av 70-årsgrensen i 1979

Helt siden lov om uføretrygd av 1960, har grunn- og hjelpestønad vært forbeholdt personer som ble uføre og fylte vilkårene for den aktuelle ytelsen før fylte 70 år. Grunn- og hjelpestønad ble først og fremst sett på som ytelser til uførepensjonister som hadde ekstra utgifter eller som trengte særskilt hjelp eller pleie på grunn av uførheten. Begrunnelsen for 70-årsgrensen var bl.a. å holde utenfor den generelle svekkelse og det behov for pleie som naturlig fulgte med alderen. Ved innføringen av den nye § 5-8 i 1971 om stønad til bedring av den alminnelige funksjonsevne, ble 70- årsgrensen opprettholdt også for disse ytelsene. Dette må sees i sammenheng med at retten til alderspensjon den gang inntrådte ved fylte 70 år. Da pensjonsalderen i folketrygden ble satt ned til 67 år fra 1973, ble 70 årsgrensen opprettholdt. Det ble den gang uttalt at formålet med 70-årsgrensen var å holde de rene aldersforandringer utenfor folketrygden, og at en nedsettelse av pensjonsalderen derfor ikke var noe grunnlag i seg selv for å oppheve 70-årsgrensen - Ot.prp. nr. 13 (1979-80).

Opprinnelig var flere ytelser i folketrygden omfattet av 70-årsregelen, foruten grunn- og hjelpestønad flere stønader til bedring av den alminnelige funksjonsevnen. Det ble hevdet at regelen virket tilfeldig og urimelig, særlig fordi den som fylte vilkårene for stønaden før fylte 70 år opprettholdt stønaden resten av livet. Det ble derfor nedsatt en arbeidsgruppe som utredet “tiltak for eldre og uføre”. Gruppen fremla Delinnstilling I om 70-årsregelen i folketrygdlovens §§ 5-8 og 8-9 i 1977/78.

Så lenge det ikke ble etablert egne ordninger for eldreomsorg, ble det ansett for urimelig at en gruppe med antatt dårligst betalingsevne, særlig minstepensjonistene, ikke skulle få dekket sine ekstrautgifter på grunn av sykdom på lik linje med yngre personer i tilsvarende situasjon. Videre talte rent sosialpolitiske betraktninger for at de eldre hjemmeboende uføre burde styrkes økonomisk og at det måtte være en viktig målsetting at de eldre i størst mulig utstrekning burde få bli boende i sitt hjem.

Ved lovendring av desember 1979 falt 70-årsregelen bort når det gjaldt grunnstønad bortsett fra til transportutgifter. Begrunnelsen for å opprettholde 70-årsgrensen for dette formål var at en heller ville prioritere utbygging av kommunale transportordninger for funksjonshemmede. Det ble også oppfattet som urimelig at det kunne gis både sterkt subsidiert kommunal transport og kontantoverføring til dekning av det samme transportbehovet.

For hjelpestønad til tilsyn og pleie falt 70-årsregelen bort. Når det gjaldt hjelpestønad til hjelp i huset ble den opprettholdt fordi det ble vist til utbyggingen av de kommunale hjemmehjelpsordninger. En anså det uhensiktsmessig med en naturalstønad og en kontantstønad som i praksis overlappet hverandre.

1.2.3.3 Endring i beregning av satser - løsrivelse fra grunnbeløpet fra 1981

Som nevnt ovenfor fikk en ved innføringen av folketrygden også et system for automatisk regulering av ytelsene gjennom tilknytning til grunnbeløpet. Grunn- og hjelpestønad ble fastsatt til visse prosenter av G. Ordningen hadde klare administrative fordeler. Prinsippene for regulering av G var imidlertid lagt opp med sikte på pensjonsytelsene. I perioden etter at folketrygden ble innført, ble G regulert høyere enn det den generelle lønn- og prisstigning skulle tilsi. For pensjonsytelsene var det et trygdepolitisk mål å øke realverdien. Når det gjaldt stønadsformer som skulle dekke bestemte utgifter, ble den økte realverdien en utilsiktet bivirkning. Med virkning fra 1.5.81 er satsene blitt fastsatt av Stortinget og endret en gang pr. år - Ot.prp. nr 42 (1980-81).

1.2.3.4 Endring i hjelpestønadsvilkår - pleietyngde avgjørende vilkår fra 1982

Hjelpestønad ble opprinnelig gitt bare til den som måtte ha lønnet hjelp eller så omfattende hjelp fra familiemedlemmer at deres ervervsmuligheter ble redusert. Fra 1971 var det mulig også å tilstå forhøyet hjelpestønad til barn under 18 år dersom de “faktiske og nødvendige utgifter” på grunn av pleien oversteg 50 % av grunnbeløpet. Forhøyet hjelpestønad kunne gis etter fem satser fra 50 % til 140 % av grunnbeløpet. Ved fastsettelsen av satsen ble lagt til grunn dokumenterte eller sannsynliggjorte ekstrautgifter. Reduserte ervervsmuligheter for familiemedlemmer ble ansett for slike ekstra utgifter, men det måtte dokumenteres et ervervstap på grunn av pleien på minst 50 % av grunnbeløpet.

Etter hvert kom signaler om at kravet til dokumenterte utgifter/inntektstap lett kunne gi urimelige resultater og medførte sosiale og geografiske skjevheter idet det var lettere for foreldre med høy utdannelse i sentrale strøk å kunne dokumentere inntektstap enn foreldre med lav utdannelse i grisgrendte strøk. Krav kunne derfor ofte bli avslått selv om barnet var sterkt pleietrengende. Det ble nedsatt et utvalg som konkluderte med at selve pleiebehovet/pleiebelastningen burde legges til grunn for retten til og utmålingen av stønaden.

Forskriften ble endret med virkning fra 1.4.82. Etter de nye reglene skal det tas hensyn til arbeidsinnsatsen, herunder:

•        graden av nedsatt fysisk og psykisk funksjonsevne

•        pleieoppgavens art

•        behovet for tilsyn

•        behovet for nødvendig behandling, trening, opplæring

•        arbeidsoppgavenes antall og hyppighet og den bundethet disse medfører

Samtidig ble antall satser av forhøyet hjelpestønad redusert til tre, tilsvarende 2, 4 og 5,6 ganger ordinær hjelpestønad.

Ovennevnte regler gjelder fortsatt ved overgang til Ny folketrygdlov.

1.2.3.5 Særsats for diabetikere - fra 1983 til 1989, endringer i forskrift

Fordyret kosthold er nevnt i forskriften som stønadsbetingende utgiftstype. Når det gjelder diabetikere var hovedregelen at de som fikk diabetes før fylte 18 år ble ansett for å ha en mer alvorlig diabetes og derfor høyere kostholdsutgifter enn de som fikk diabetes i voksen alder. Stønaden var til en viss grad behovsprøvet i det inntektsnivået og forsørgelsesbyrde også ble tillagt vekt ved vurderingen av hvorvidt/i hvilken grad det forelå ekstrautgifter av betydning. Dette bygget på en antakelse om at personer/familier med relativt romslig økonomi, hadde et kosthold med en høy andel av de fordyrende “diabetesvarene” som frukt og grønnsaker. Grunnstønad for diabetes ble vanligvis gitt etter laveste og nest laveste sats.

Med virkning fra 1.januar 1983 fastsatte Stortinget to særskilte satser som utelukkende skulle benyttes til dekning av ekstra kostholdsutgifter ved diabetes. Bakgrunnen var en undersøkelse gjort av Statens ernæringsråd. Denne viste at ekstrautgiftene ved et hensiktsmessig kosthold ved sukkersyke varierte etter hvor hardt angrepet en var og hvor stort energibehov en hadde. Ekstrautgiftene syntes likevel å være noe lavere enn det Rikstrygdeverket hadde lagt til grunn i sine retningslinjer. Personer med diabetes ble ansett for å ha ekstrautgifter til kosthold. Insulinbehandlet diabetes medførte høyere ekstrautgifter enn ikke-insulinbehandlet. Det var en forutsetning at diabeteslidelsen medførte kostholdsomlegging. På denne bakgrunn ble den laveste særsats 6 satt lavere enn den ordinære sats 1, mens særsats 7 tilsvarte ordinær sats 1.

Etter at satsene hadde vært anvendt i en del år, ble spørsmålet om utgiftsnivået tatt opp på nytt. En antok at det ikke lenger var grunnlag for å opprettholde laveste særsats som hovedsakelig var brukt ved ikke-insulinbehandlet diabetes. Med virkning fra 1.1.89 bestemte Stortinget at laveste særsats skulle avvikles uten overgangsordninger. Det medførte at de som allerede var tilstått laveste særsats mistet denne med virkning fra samme dato. Samtidig forutsattes at høyeste særsats skulle falle inn under ordinær sats 1, slik at begge særsatser bortfalt fra dette tidspunkt. Endringen gjaldt også de som oppebar stønaden.

Denne innstramningen ser ut til å markere et vendepunkt. Frem til 1989 har endringer i hovedsak utvidet tilbudet etter folketrygdloven. Fra nå har endringer som hovedregel bestått i innstramninger i trygdedes rettigheter. Dog har senere innstramninger ikke fått tilsvarende virkning for de som oppebar ytelsen, jf. innføringen av diverse garantiordninger i forbindelse med regelendringer.

1.2.3.6 Utviklingen av uførebegrepet - skjerpelse av reglene fra 1991 når det gjelder uførepensjon - men ikke for grunn- og hjelpestønad

Helt fra midlertidig lov om trygd for blinde og vanføre, i lov om uføretrygd og i lov om folketrygd var det det samme sykdoms- og uførebegrep som lå til grunn ved tilståelse av uførepensjon og grunn- og hjelpestønad.

I perioden 1973-1990 kunne det imidlertid tilstås uførepensjon til personer mellom 64 og 67 år på grunn av alderssvekkelse, dvs. uten at det ble krevet at sykdom var årsak til ervervstapet. Endringen fikk ingen virkning på reglene om grunn og hjelpestønad for denne gruppen.

Av flere grunner ble det etter hvert nødvendig å innskjerpe reglene for rett til uførepensjon. Dette skjedde ved lovendring av juni 1991. Det vises til det som er skrevet i kapittelet om uførepensjon. Den innstramning som skjedde gjaldt imidlertid ikke for grunn- og hjelpestønad - Ot.prp. nr. 60 (1990-91).

Likeledes var varighetskravet i utgangspunktet det samme for alle stønadstyper.

1.2.3.7 Bortfall av hjelpestønad til hjelp i huset for nye tilfeller fra 1992

Med virkning fra 1.1.92 falt retten til hjelpestønad til hjelp i huset bort for krav som ikke var fremmet før denne dato. De som tidligere er tilstått hjelpestønad til dette formål har beholdt sin ytelse. Bakgrunnen for endringen var større overføringer til kommunene til dekning av kommunale hjemmehjelpsordninger i stedet for to ulike ordninger med samme formål - Ot.prp. nr 5 (1991-92).

1.2.3.8 Heving av minstegrensen for rett til grunnstønad og bortfall av begrensningsregelen for de to høyeste satsene fra 1.1.96

Med virkning fra 1.1.96 ble minstegrensen for rett til grunnstønad hevet til sats 1. (Tidligere 2/3 av sats 1.) Samtidig ble begrensningsregelen for de to høyeste satsene opphevet. Tidligere kunne satsene 4 og 5 tilstås bare dersom utgiftene innbefattet utgifter til transport og minst en annen utgiftstype. Fra 1.1.96 kunne de to høyeste satsene anvendes uavhengig av utgiftstype.

1.2.3.9 Grunnstønadsordningen utvidet til seks satser. satsene for hjelpestønad til tilsyn og pleie øket

Med virkning fra 1.1.97 ble satsene for grunnstønad utvidet fra fem til seks satser. Samtidig ble de gamle satsene 4 og 5 øket noe. Satsene for hjelpestønad ble også endret idet hjelpestønad til hjelp i huset nå ble satt til sats 0 - tilsvarende sats 1 pr. 31.12.96. Satsen vil bli oppjustert i takt med prisstigningen.

Hjelpestønad til tilsyn og pleie har fortsatt fire satser - satsene 1 - 4. Sats 1 ble imidlertid hevet samtidig som høyeste hjelpestønadssats (sats 4) ble hevet fra 5,6 ganger sats 1 til 6 ganger sats 1. Endringen i både grunnstønads- og hjelpestønadsordningen har ivaretatt Velferdsmodellens målsetting om en sterkere prioritering av stønadsmottakere med de høyeste utgiftene.

1.3 Utviklingen i antall stønadsmottakere fra 1967

[Endret 11/01, 10/02.]

Antall stønadsmottakere har utviklet seg slik fra 1967 til 1993: (RTV-stat)

År	Grunnstønad	Hjelpestønad
pr. des 1967	6.340	20.229
pr. des 1977	48.065	40.442
pr. des 1987	108.679	74.755
pr. des 1993	131.915	94.861
Pr. des 1995	139.702	91.453
Pr. des 1999	130.000	89.000
Pr. des 2000	131.231	89.532

Oversikten viser at det har vært en meget sterk økning (en 20 dobling) av antallet grunnstønadsmottakere i perioden 1967-93 mens antallet mottakere av hjelpestønad har også øket men ikke på langt nær så sterkt. Nedgangen i antall hjelpestønadsmottakere i 1995 skyldes bortfall av hjelpestønad til hjelp i huset for krav etter 1.1.92. Nedgangen i antall grunnstønadsmottakere fra 1995 til 1999 antas i stor grad å skyldes en ekstraordinær avgang i 1998 da 9.200 personer med diabetes mistet grunnstønaden.

Det er vanskelig å påvise noen enkel årsak til denne utviklingen. Forbruket av grunn- og hjelpestønad vil være påvirket av en rekke forhold. Behovene i befolkningen, dens kjennskap til og etterspørsel etter ytelsene vil være forhold av betydning. Men siden ytelsene skal dekke behov eller kompensere for utgifter som ikke blir ivaretatt gjennom andre ordninger, vil også endringer i det øvrige hjelpeapparatet ha betydning for nedslagsfeltet for grunn- og hjelpestønad.

2 Oversikt over hovedreglene om grunnstønad og hjelpestønad

Nedenfor følger en kort oversikt over hovedreglene for grunnstønad og hjelpestønad.

•        fellesregler for grunn- og hjelpestønad, punkt 2.1

•        formål med stønadene, § 6-1

•        det medisinske vilkår, § 6-2

•        reduksjon på grunn av manglende trygdetid, § 6-6

•        revurdering, § 6-7

•        bortfall av stønad under opphold i institusjon, § 6-8

•        stønad ved yrkesskade, § 6-9

•        vilkårene for rett til grunnstønad, punkt 2.2

•        nødvendige ekstrautgifter og beregning av sats, § 6-3

•        vilkårene for rett til hjelpestønad, punkt 2.3

•        ordinær hjelpestønad, § 6-4

•        forhøyet hjelpestønad til barn og unge, § 6-5

2.1 Fellesregler for grunn- og hjelpestønad

2.1.1 Formål og vilkår om medlemskap, § 6-1

Det er et vilkår for rett til grunn- og hjelpestønad at vedkommende er medlem i trygden. Regelen gjelder ikke når grunn- eller hjelpestønaden skal dekke utgifter som er en følge av yrkesskade. Regelen gjelder heller ikke for personer som mottar pensjon fra folketrygden og som kommer inn under EØS-avtalens trygderegler.

2.1.2 Vilkår om gjennomgått hensiktsmessig behandling og sykdom, skade eller lyte, § 6-2

Det kreves at ekstrautgiftene eller hjelpebehovet skyldes varig sykdom, skade eller lyte. Det kan dreie seg om sykdom av så vel fysisk som psykisk art. Som utgangspunkt må sykdomsbegrepets innhold avgjøres ut fra hva legevitenskapen til enhver tid definerer som sykdom. Ved krav om grunn- eller hjelpestønad vil det i praksis sjelden være tvil om hvorvidt det foreligger sykdom, skade eller lyte. Med varig menes at sykdommen må vare livet ut eller minst i 2-3 år.

Grunn- eller hjelpestønad kan ikke gis før vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling eller behandlingen har kommet så langt at det kan fastslås at sykdommen blir varig.

2.1.3 Reduksjon på grunn av manglende trygdetid, § 6-6

Dersom vedkommende oppebærer andre pensjonsytelser etter denne lov og grunnpensjonen er redusert på grunn av manglende trygdetid, skal grunn- og hjelpestønaden reduseres tilsvarende.

2.1.4 Revurdering, § 6-7

Grunnstønad og hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad kan endres dersom det inntrer vesentlige endringer. Forhøyet hjelpestønad skal revideres hvert tredje år.

2.1.5 Bortfall av stønad under opphold i institusjon, § 6-8

Ved varig innleggelse i institusjon vil som hovedregel retten til å få utbetalt ytelsen falle bort helt eller delvis. Det er avhengig av hva slags institusjon det dreier seg om og i hvilken grad vilkårene for ytelsen forsatt er til stede. Ved midlertidige opphold - korttidsopphold - under tre måneder, skal stønaden utbetales.

2.1.6 Stønad ved yrkesskade, § 6-9

Den som har sykdom, skade eller lyte som er godkjent som yrkesskade kan tilstås grunn- og/eller hjelpestønad uavhengig av kravet om medlemskap.

2.2 Vilkårene for rett til grunnstønad og beregning av sats, § 6-3

[Endret 4/14, 5/14]

Det er et vilkår at det foreligger nødvendige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Utgiftene må være av en viss størrelse, slik at grunnstønad ikke gis hvis utgiftene er mindre enn laveste sats. Det kan kun ytes grunnstønad til de formål som er listet opp i lovteksten, jf. § 6-3, bokstav a - g. Utgifter til særskilt transport kan ikke gis hvis behovet for slik transport på grunn av sykdom, skade eller lyte først oppstod etter fylte 70 år.

Utgifter som dekkes etter andre bestemmelser i folketrygdloven eller som dekkes pliktmessig etter annen lovgivning gir ikke rett til grunnstønad. Det samme gjelder egenandel eller egenbetaling fastsatt med hjemmel i lov.

I dom avsagt i Eidsivating Lagmannsrett den 7. mars 2014, saksnummer 13-08799943 kom retten til at egenandel til trygghetsalarm etter daværende sosialtjenesteloven, nå helse- og omsorgstjenesteloven, anses som en nødvendig ekstrautgift som kan gi grunnlag for grunnstønad etter ftrl. § 6-3. Dommen gjaldt kun denne type egenandel. Det vil si at egenandel i forbindelse med legehjelp, psykologhjelp, legemidler og reiser som folketrygden betaler for, fortsatt ikke anses som en ekstrautgift som anses grunnstønadsberettiget.   

Grunnstønad ytes etter seks satser. Utgiftene må minst tilsvare satsen.

2.3 Vilkårene for rett til hjelpestønad

2.3.1 Ordinær hjelpestønad, § 6-4

Det er et vilkår at det foreligger et privat pleiebehov på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Pleiebehovet må ha et slikt omfang at det tilsvarer et vederlag på minst samme nivå som den fastsatte satsen for hjelpestønad. Det må med andre ord ikke påløpe utgifter til leid hjelp.

Tilsyn og pleie som det offentlige plikter å yte, gir ikke rett til hjelpestønad.

2.3.2 Forhøyet hjelpestønad til barn og unge, § 6-5

Forhøyet hjelpestønad kan gis til barn under 18 år som har et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn det som kreves for ordinær hjelpestønad. Forhøyet hjelpestønad ytes bare dersom stønaden gir barnet/ungdommen bedre muligheter til å bli boende i familiehjemmet.

Forhøyet hjelpestønad ytes etter tre satser, avhengig av pleietyngden.

3 Forholdet til utlandet

Det er et vilkår for rett til grunnstønad og hjelpestønad er at vedkommende er medlem i trygden (i tidligere lov ble uttrykket pensjonstrygdet brukt). Hvem som er medlem i trygden avgjøres etter reglene i kapittel 2.

Retten til grunn- og hjelpestønad opphører dersom vedkommende ikke lenger er medlem i trygden.

EØS-avtalen

For grunn- og hjelpestønad som ytes på selvstendig grunnlag (uten at det samtidig ytes pensjon fra folketrygden) gjelder regler om at slike ytelser bare skal gis i bostedslandet. Det betyr at personer som bor i Norge uten å være medlem i trygden kan ha rett til grunn- og hjelpestønad. Videre kan personer som fortsatt er medlem i trygden under bosetting i annet EØS-land i en del tilfeller bli avskåret fra retten til grunn- og hjelpestønad.

Personer med pensjon fra folketrygden kan ha rett til grunn- og hjelpestønad ved bosetting i annet EØS-land.

Se rundskriv om EØS-avtalens trygdedel.

Etter de regler som gjaldt frem til 1.1.90 i medhold av tidligere lov, kunne grunn- og hjelpestønad gis til personer som bodde i utlandet. Disse stønadene løper fortsatt med mindre vilkårene for dispensasjon etter de tidligere forskriftene ikke lenger anses oppfylt.