Rundskriv

§ 22-15 fjerde ledd - Nærmere om når muligheten til å kreve tilbake etter første til tredje ledd skal benyttes

Sist endret 29.10.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret, jf. overskriften:

§ 22-15 fjerde ledd tredje punktum – utfallet av totalvurderingen, herunder delvis tilbakekreving

Rundskrivet til § 22-15 er delt opp i flere deler under overskriftene: Generell kommentar, Første- til åttende ledd og Merskatt

Generell kommentar

Bestemmelsen er ny og gir nærmere regler om når en skal benytte muligheten til tilbakekreving som blir etablert i første til tredje ledd. Departementet uttaler følgende i Ot.prp. nr. 76 (2007-2008) s. 15 om bakgrunnen for regelen:

”Høyringsrunden viser òg at det kan vere behov for å få klarare fram kva slag tilhøve ein skal leggje vekt på ved vurderinga av om tilbakekrevjing skal skje. Reglane om tilbakekrevjing har vore ”kan-reglar” med lite konkret rettleiing med omsyn til når krav skal fremjast.”

Det er lovfestet at det skal gjøres en bred skjønnsmessig vurdering av om tilbakekreving skal skje, etter at man har konstatert at vilkårene i første, andre eller tredje ledd er oppfylt. Utfallet av den skjønnsmessige vurderingen kan bli at man ikke krever tilbake, at man krever delvis tilbake eller at man krever fullt tilbake.

§ 22-15 fjerde ledd første punktum – tilbakekreving skal skje med mindre ”særlige grunner” taler mot det

Her slås det fast at tilbakekreving skal skje med mindre ”særlige grunner” taler mot det. ”Særlige grunner” er rent språklig et forholdsvis sterkt uttrykk som innebærer at det skal vektige grunner til for å unnlate å kreve tilbake.

Det vises for øvrig til kommentarene nedenfor til andre og tredje punktum.

§ 22-15 fjerde ledd andre punktum – momenter i vurderingen av ”særlige grunner”

Her framgår hvilke momenter en skal legge vekt på i vurderingen av ”særlige grunner”. Opplistingen er ikke uttømmende, jf. formuleringen ”blant annet”. De momenter som skal vektlegges er:

• graden av uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot (se imidlertid kommentarene til fjerde punktum nedenfor). Jo mer uaktsom vedkommende har vært, jo større grunn er det til å kreve tilbake.
   
• størrelsen på det feilutbetalte beløpet. Det vil være større grunn til å kreve tilbake store beløp enn små beløp.
   
• hvor lang tid det er gått siden utbetalingen fant sted. Dersom det har gått lang tid, kan dette vektlegges ved vurderingen. Jo lengre tid som har gått, jo mer forsiktig bør en være med å kreve tilbake.
   
•  om feilen helt eller delvis kan tilskrives NAV eller de organ som for øvrig er nevnt. Hvis NAV er mye å bebreide, er det mindre grunn til å kreve tilbake hele det feilutbetalte beløpet.

I den konkrete sak kan det ut fra alminnelige rimelighetsbetraktninger virke hardt å fatte vedtak om tilbakekreving. En slik oppfatning vil i større eller mindre grad gjøre seg gjeldende i de fleste feilutbetalingssaker, særlig når mottakeren, eller den som har opptrådt på hans vegne, bare er å bebreide for uaktsomhet. På den annen side har mottakeren hatt en økonomisk fordel av uaktsomheten. Han bør ikke, totalt sett, stilles bedre enn den som har overholdt sin meldeplikt overfor trygden, og som altså har oppebåret en mindre stønad.

En bør derfor bare unnlate å kreve tilbake i tilfeller hvor tilbakekreving vil framstå som klart urimelig overfor mottakeren eller den som har handlet på hans eller hennes vegne.

Dårlig økonomi hos parten skal ikke føre til at man unnlater å kreve tilbake. Mange stønadsmottakere vil kunne anføre at økonomien er anstrengt. Dersom stønadsmottakeren anfører dårlig økonomi som grunnlag for å slippe å betale tilbake kan det være hensiktsmessig at man i vedtaket viser til at vedkommende kan kontakte Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral med spørsmål om en betalingsordning tilpasset sin økonomiske situasjon.

Se for øvrig om forholdet til søknader om ettergivelse av tilbakebetalingskrav nedenfor.

§ 22-15 fjerde ledd tredje punktum – utfallet av totalvurderingen, herunder delvis tilbakekreving

[Endret 10/13]

Det følger av § 22-15 fjerde ledd tredje punktum at utfallet av totalvurderingen i andre punktum kan bli at tilbakebetalingskravet ”settes til en del av” det feilutbetalte beløpet. Dette er en lovfesting av den tidligere praksisen med halvering av tilbakekrevingsbeløpet når etaten har gjort feil eller hadde mulighet til å forhindre eller begrense feilutbetalingen.

Bestemmelsen innebærer imidlertid en mer fleksibel løsning enn halvering ved at nedsettelsen av beløpet kan skje med en større eller mindre del av beløpet enn 50 prosent. Hjemmelen er heller ikke knyttet spesifikt til at etaten har gjort feil, selv om dette nok vil være hovedtilfellet. Meningen er at en skal kunne velge å kreve tilbake for eksempel 30 prosent av feilutbetalingen, framfor å la kravet falle helt bort.

Dersom Arbeids- og velferdsetaten er skyld i eller burde ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling, er det grunnlag for reduksjon. Reduksjon skal foretas selv om NAV har fulgt gjeldende saksbehandlingsrutiner og slik sett ikke kan bebreides for at feilutbetalingen kunne finne sted. Det legges vekt på om NAV objektivt sett (sett fra allmennhetens side) burde ha foretatt seg noe for å unngå feilutbetalingen. Dette gjelder både i de tilfellene hvor NAV har foranlediget feilutbetalingen og i de tilefellene mottakerens forhold har ført til feilutbetalt stønad. Av forhold som vil kunne føre til reduksjon nevnes:

• svikt i intern kommunikasjon, for eksempel blir en stønad regulert mens en annen løper uendret
   
• manglende oppfølging av datalagret opplysning om pensjonsgivende inntekt i for eksempel infotrygd og Arena
   
• manglende oppfølging av opplysninger fra Skattedirektoratet om lønnsinnberetningene
   
• manglende kontroll av oppfølgningslister, eller oppfølgningsoppgaver i saksbehandlingssystemene. De som lager lister/oppgaver er bl.a. registerkontrollen i Oslo (dagpenger, arbeidsavklaringspenger og individstønad) og Vågå, som kontrollerer pensjoner.
   
• opplysning om sykmelding eller melding til A/A-registeret som ikke blir brukt til å oppdage at en stønadsmottaker er i arbeid
• dårlig kommunikasjon mellom NAV-kontorene ved flytting til en annen kommune
   
• dårlig oppfølging av folkeregisteropplysninger

Eksemplene er ikke uttømmende. De berører også til dels områder hvor NAV lokalt/NAV forvaltning ikke er pålagt bestemte rutiner, dersom man objektivt sett med rimelighet kunne ha vært pålagt å ha slike rutiner. Eksemplene viser imidlertid områder hvor NAV lokalt/NAV forvaltning kan gjøre noe for å forhindre feilutbetaling. Hvis muligheten som foreligger for kontroll og oppfølging ikke benyttes innen rimelig tid etter at muligheten forelå, kan hele feilutbetalingen ikke uten videre kreves tilbake fra mottakeren. Hva som regnes som rimelig tid vil kunne variere mellom ulike stønadsområder. Man vil for eksempel forvente at NAV straks tar tak i en melding  fra en mottaker. For eksempel melding fra en mottaker av barnetrygd om at barnet har flyttet. Man må kanskje godta noe lengre saksbehandlingstid når oppfølging av mer omfattende inntektskontrollister for mottakere av uførepensjon.

Det skal ikke skje noen reduksjon av tilbakebetaingskravet etter ovennevnte prinsipp for den perioden NAV objektivt sett ikke hadde praktisk mulighet til å avsløre og forhindre feilutbetalingen. I den enkelte feilutbetalingssak blir det derfor viktig å vurdere fra hvilket tidspunkt muligheten til å forhindre eller redusere feilutbetalingen forelå.

Selv om feilutbetalingen skyldes en feil fra NAV sin side, skal ikke tilbakebetalingskravet reduseres dersom det er holdepunkter for at den som kravet retter seg mot forsto (forsett) at utbetalingen var feil. Som hovedregel bør kravet heller ikke reduseres når den kravet retter seg mot klart måtte forstå (grov uaktsomhet) at utbetalingen var feil.

§ 22-15 fjerde ledd fjerde punktum – beløpet skal ikke settes ned ved forsett

Dersom den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig skal det alltid fremmes krav med fullt beløp. Det vises til retningslinjene til § 22-15 første ledd andre punktum om hva som menes med begrepet forsettlig.

Dette innebærer at det ikke skal gjøres en slik skjønnsmessig vurdering som følger av første, andre og tredje ledd.

Forholdet til søknader om ettergivelse av tilbakebetalingskrav

Dersom den kravet retter seg mot påberoper personlige forhold som sykdom, sosiale forhold eller lignende som grunnlag for å slippe tilbakebetaling, bør dette oppfattes og behandles som en søknad om ettergivelse av tilbakebetalingskravet. Det må fattes et eget vedtak.

Det er sjelden at stønadsmottakeren setter fram en egen søknad om ettergivelse. Det må opprettes sak om ettergivelse også når slike forhold påberopes

• før vedtak om tilbakebetaling er truffet (som kommentar til forhåndsvarsel)
   
• i en klage over vedtaket om tilbakekreving
   
• i en anke til Trygderetten over NAV Klage og ankes vedtak i klagesak i tilbakekrevingssaken.

Retningslinjer for håndtering av søknader om ettergivelse, herunder vilkår for å ettergi, er gitt i vedlegg 7 til kapittel 22.