Rundskriv

§ 22-13 Frister for framsetting av krav - Etterbetaling

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Juridisk kontor 01.05.1997 

Sist endret 17.06.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Kontor for arbeidsytelser og Kontor for inntektssikring, jf. overskriftene:

§ 22-13 Første ledd – Krav må fremsettes – Når krav anses for å være satt frem

§ 22-13 Fjerde ledd – Unntak fra bestemmelsen i tredje ledd

§ 22-13 Sjette ledd – Dispensasjonsregler, underoverskrifter:

• Særlig om foreldrepenger (tilføyd)
• Særlig om arbeidsavklaringspenger og forholdet til sykepenger (tilføyd) 

 

 

Denne bestemmelsen omhandler ett av emnene i en nokså komplisert bestemmelse i den gamle folketrygdloven. Den inneholdt både frister for fremsetting av krav, foreldelsesregler, delvis en blanding av disse emnene samt en rentebestemmelse. Emnene er nå langt på vei ryddet og systematisert i egne paragrafer, jf. også § § 22-14 og 22-17. Dette gjør det lettere å finne frem i lovverket og bestemmelsene blir lettere å administrere.

§ 22-13 Første ledd - Krav må fremsettes

Generelt

[Endret 3/00, 1/11]

Det har alltid vært en forutsetning for å få en ytelse fra trygden at det er satt frem en søknad eller et krav. Dette stod ikke i den gamle folketrygdloven, men kunne leses som en forutsetning i kapittelet om saksbehandling. For å unngå tvil om nødvendigheten av selve kravsfremsettelsen, er det nå uttrykkelig fastslått at krav må være satt frem av den som har rett til ytelsen for at vedkommende skal få noe.

For de fleste ytelsenes vedkommende er det utarbeidet egne blanketter som skal fylles ut og undertegnes av den som fremsetter kravet. For enkelte typer av ytelser er det imidlertid innsendelse av andre dokumenter til NAV som har samme virkning som kravfremsettelse. Eksempler på dette er innsending av regning for briller og reiseutgifter.

Om rettslig handleevne

[Endret 1/11, 6/16]

I mange tilfeller har ikke den berettigede rettslig handleevne, dvs. at han ikke gyldig kan foreta rettshandler på egen hånd. Et eksempel på rettshandel er det å undertegne på et krav overfor trygden. Det gir både rettigheter og plikter å sette frem krav og å motta ytelser, se for eksempel § § 21-3 og 21-6, jf. § § 22-15 og 22-16. Man må være myndig for å kunne påta seg plikter. Verge eller andre foresatte må fremsette krav på vegne av den berettigede.

Det samme kan tenkes der den berettigede ikke er umyndig, men vedkommende er ikke fysisk i stand til å fremsette krav eller er mentalt redusert i en slik grad at hun/han ikke forstår rekkevidden av kravet.

Dersom det er åpenbart at vilkårene for en ytelse er til stede, kan man som en foreløpig løsning godta at andre enn verge/hjelpeverge eller andre foresatte fremsetter krav på vegne av medlemmet. Det kan for eksempel være personale ved institusjon der vedkommende oppholder seg eller andre slektninger enn slike som automatisk er verger.

NAV bør imidlertid i slike tilfeller stille vilkår om at kravet innen en viss frist blir bekreftet av en verge. Rent praktisk må NAV i slike tilfeller melde fra til fylkesmannen om behovet for en verge.

For krav om alderspensjon har man sett noe mindre strengt på kravene til at verger i tilfelle må brukes. Grunnen til det er at alle medlemmer av trygden har rett til alderspensjon fra fylte 67 år.  NAV skal derfor godta underskrift fra nære familiemedlemmer dersom medlemmet selv ikke er i stand til å undertegne.

Dersom det er åpenbart at medlemmet bare er fysisk forhindret fra å undertegne på kravet, kan det undertegnes med påholden penn. Det må i slike tilfeller være klart at vedkommende forstår rekkevidden av det han eller hun gjør, det vil si at den rettslige handleevne må være intakt. Dersom medlemmet av andre grunner ikke kan skrive til tross for at vedkommende har klar forståelse av hva et krav innebærer, kan man godta underskrift eller lignende uten å sette for store krav til kvaliteten.

Særlig om krav om grunnstønad og hjelpestønad

[Endret 6/16]

Når det gjelder krav om grunnstønad og hjelpestønad, vil det i enkelte tilfeller være vanskelig fullt ut å følge ovenstående retningslinjer. Dette gjelder for eksempel i tilfeller der medlemmets helsetilstand på grunn av alderssvekkelse, mental reduksjon eller lignende har satt vedkommende ute av stand til selv å fremme krav om slike ytelser. Å kreve at medlemmet skal settes under vergemål, vil lett bli en hindring for å fremme krav. I slike tilfeller bør det derfor godtas at personer som har omsorg for medlemmet fremme kravet og undertegner kravblanketten på medlemmets vegne. Slike personer kan for eksempel være nære pårørende som forestår pleien.

Når det gjelder krav fra psykisk utviklingshemmede - også de som flytter ut fra institusjon - skal de i utgangspunktet undertegne kravet selv, forutsatt at vedkommende forstår hva kravet innebærer. Det stilles ikke strenge krav til underskriftens kvalitet. Dersom vedkommende ikke forstår hva kravet dreier seg om, må det i utgangspunktet kreves oppnevnt hjelpeverge som kan undertegne kravet.

Se vergemålsloven § 90 a.

Etterlattes/dødsboets rett til å fremsette krav

[Endret 11/97]

Hovedregelen er at dersom et medlem dør uten å ha fremmet krav om en ytelse, kan kravet fremsettes av skifteretten eller av person som dokumenterer rådighet over boet. Arvinger må fremlegge skifterettens bekreftelse på at de er selvskiftende arvinger. Gjenlevende ektefelle må fremlegge skifterettens erklæring om at vilkårene for å sitte i uskiftet bo er oppfylt.

Unntak:

Dersom en person som har vært utsatt for en yrkesskade før dødstidspunktet ikke har fremsatt krav om menerstatning, kan ikke vedkommendes etterlatte/dødsbo fremme slikt krav på avdødes vegne.

Trygderetten har i kjennelse av 20. august 1981 (ankesak nr. 1082/79, Publ. nr. 11/47) uttalt bl.a. følgende:

“Retten er kommet til samme resultat som ankemotparten og vil bemerke at yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens § 11-8 ikke har til formål og kompensere utgifter eller inntektstap som følge av yrkesskade. Det er skadens rent medisinske følger som denne stønadsform skal gi kompensasjon for.

Retten er enig med ankemotparten i at denne ytelse må anses for å være en ménerstatning av en så personlig karakter at det ikke vil være rimelig å anse dødsboet berettiget til å sette fram krav om slik stønad.”

Fullmektiger

Forvaltningsloven § 12 første og siste ledd har følgende ordlyd:

“En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.

Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.”

Av dette fremgår det at medlemmet kan gi en person fullmakt til å undertegne krav. Fullmakten skal være skriftlig, den skal angi navn på fullmektigen, og det må videre fremgå hva fullmakten omfatter.

Advokat som opptrer som fullmektig for medlemmet, trenger derimot ikke å fremlegge skriftlig fullmakt. Advokaten innestår for de rettshandler som foretas på vegne av klienten.

Når det gjelder bruk av fullmektiger ellers, viser vi til kommentarene til forvaltningsloven § 12 i rundskriv 21-00.

Unntak fra plikten til å fremsette krav

[Endret 5/15] 

Alderspensjon

[Endret 9/08, 1/11]

Når en person som har uføretrygd, pensjon til tidligere familiepleier eller AFP i privat sektor som er tatt ut før 1. januar 2011, fyller 67 år blir pensjonen omregnet til alderspensjon. Disse behøver ikke sette fram krav med mindre de ønsker en annen alderspensjonsgrad enn den graden som gis automatisk. Gjenlevendepensjonister som har en inntektsredusert pensjon må sette fram krav om alderspensjon. Dersom gjenlevendepensjonen ikke er inntektsredusert vil den bli konvertert til hel alderspensjon. Personer som ikke har en folketrygdpensjon eller som mottar AFP i offentlig sektor, må sette fram krav for å få alderspensjon.

Enkelte personer ønsker ikke å sette frem krav om alderspensjon. Ingen har i utgangs­punktet plikt til å motta pensjon. Dersom en person som ikke ønsker pensjon lever på sosialstønad, kan imidlertid NAV innvilge pensjon som overføres til kommunen sitt sosialbudsjett.

Noen personer mener at det ikke er nødvendig å fylle ut kravskjema fordi alle som bor i Norge, har rett til alderspensjon. Når en person gir utrykk for at vedkommende ønsker pensjon, men nekter å fylle ut kravskjemaet, kan NAV gi pensjon likevel. Det forut­settes at NAV har alle nødvendige opplysninger. NAV må fylle ut kravskjemaet og lage notat i saken om hvorfor medlemmet ikke har undertegnet på kravskjemaet.

Når krav anses for å være satt frem

[Endret 1/04, 1/11, 10/11, 4/13, 5/15, 6/16]

Tidspunktet for når et krav anses for å være fremsatt vil som hovedregel være dagen:

 a)      kravskjemaet/søknaden er levert ved personlig fremmøte,

b)      kravskjemaet/søknaden, sendt per post til NAV kontoret, når de mottas minus 2 virkedager for postgang,

c)      kravskjemaet/søknaden, sendt til skanningssentralen, når de er skannet minus 2 virkedager for postgang eller

d)      kravskjemaet/søknaden er sendt elektronisk til riktig elektronisk adresse.

Dersom et krav sendt per post eller til skanningssentralen mottas på en onsdag, blir kravsdato mandag. Mottas kravet på en tirsdag, blir kravsdato fredag. Tilsvarende blir kravsdato torsdag, dersom kravet er mottatt på en mandag.

Dagen for kravsfremsettelse kan være av avgjørende betydning både for å kunne avgjøre om fristen for å fremsette krav er overholdt, og for å kunne gi en månedsytelse fra riktig måned, jf. tredje ledd eller en dagsytelse fra riktig dag, jf. fjerde ledd.

Det hender at krav blir fremsatt uten særlig dokumentasjon fordi medlemmet vil forsikre seg om at kravet ikke blir avslått som for sent fremsatt. NAV kontoret bør da sette en frist for fremskaffelse av den nødvendige dokumentasjon, f.eks. en regning. Dersom dokumentasjonen ikke kommer innen den opprinnelige fristen, eventuelt den fristen NAV kontoret har satt, kan kravet avslås på grunn av manglende dokumentasjon for at vilkårene for ytelsen er til stede, jf. § § 21-3 og 21-7. Vedtaket blir gjenstand for anke på vanlig måte. Vi viser også til kommentarene til § 22-14 andre ledd.

Det har vært en langvarig praksis for at NAV har endret krav om arbeidsavklaringspenger til krav om uføretrygd. I noen tilfeller kan NAV ha mottatt et krav om arbeidsavklaringspenger hvor vilkårene for å motta stønaden ikke er oppfylt. I stedet finner NAV at vilkårene for å få innvilget uføretrygd kan være oppfylt. I slike saker kan kravet om arbeidsavklaringspenger anses som krav om uføretrygd dersom medlemmet er enig i dette. Tidspunktet for fremsettelse av kravet om arbeidsavklaringspenger blir utgangspunkt for fastsettelsen av virkningstidspunktet for uføretrygden.

Dersom det fremmes krav om uførepensjon fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse, og kravene senere sendes til NAV som krav om en uføretrygd, er det den dato kravet ble fremsatt til Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse som skal legges til grunn.

§ 22-13 Andre ledd - Frist for fremsetting av krav om engangsytelser

Generell kommentar

Grunnen til at man har frister, er først og fremst at NAVs kontrollmuligheter vanskeliggjøres når krav settes frem lang tid etter det tidspunkt da den begivenhet inntraff som gav rett til ytelse.

Frist for fremsetting av krav må ikke forveksles med foreldelsesfrister som behandles i § 22-14 . Folketrygdens stønadsbestemmelser innebærer at medlemmene har latente stønadsrettigheter. For at disse rettighetene eventuelt skal føre til utbetalinger, må vedkommende sette frem krav innen fristene i § 22-13. Rett til utbetaling oppstår først når NAV har gjort vedtak om at ytelsen skal gis. Det er først ved spørsmålet om foreldelse av denne retten til utbetaling etter at vedtak er gjort, at den alminnelige foreldelseslovens bestemmelser skal brukes.

Et eksempel på forholdet mellom fristbestemmelsene i folketrygdloven og foreldelsesbestemmelsene i foreldelsesloven er refusjon for transportutgifter til lege. Kravet må være satt frem innen seks måneder. Pengene må heves innen tre år. Etter denne tid er retten til utbetaling i henhold til vedtaket foreldet.

Retten til utbetaling kan imidlertid inntre selv om kravet ikke er fremsatt innen den ordinære fristens utløp. NAV har adgang til å dispensere fra fristene under gitte forhold, i juridisk terminologi heter det å “gi oppreisning for fristoversittelsen”. Dersom man altså gir slik oppreisning, behandler kravet og finner at vilkårene for ytelse er til stede, oppstår det et krav på utbetaling. Vi viser til behandlingen av § 22-13 sjette ledd nedenfor.

Historikken til bestemmelsene om frister og foreldelse er beskrevet i NOU 1990: 20 side 690, og vi viser til fremstillingen der hvis stoffet anses relevant for løsning av saker.

"tidligst kunne ha vært satt fram"

I § 22-13 andre ledd fastslås det at krav om en ytelse som utbetales som et engangsbeløp må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, jf. § 22-10 første og fjerde ledd.

Bestemmelsen skal tolkes strengt.

I § 22-13 sjette ledd omhandles tilfeller som kan føre til at det gis oppreisning for oversittelse av seksmånedersfristen, og vi viser til kommentarene til dette leddet.

Foruten fysisk forhindring fra medlemmets side, kan det være andre forhold som gjør at man må godta krav som settes frem over seks måneder etter at det forhold inntrer som gir rett til ytelse.

For å få refusjon for fysikalsk behandling, er det satt kriterier for hvilke diagnoser som skal godkjennes i den forbindelse. Vi kan tenke oss at en lege har satt feil diagnose fordi han har bedømt tilstanden feil eller han har vært unøyaktig fordi han ikke trodde det spilte så stor rolle. I ettertid viser det seg at legen endrer synspunkt eller tilstanden til pasienten endrer seg i en slik retning at riktig diagnose kan stilles. I slike tilfeller må man kunne godta et refusjonskrav selv om det er gått mer enn seks måneder, medlemmet har ikke kunnet sette frem krav på grunn av manglende faktisk viten om riktig diagnose.

Det kan altså fastslås at dersom det kan konstateres at retten til stønad (refusjon) objektivt forelå på et tidligere tidspunkt og kravet ikke er fremmet fordi den berettigede ikke var klar over (eller burde vært klar over) de omstendigheter som etablerer kravet, påløper ikke fristoversittelse etter § 22-13 andre ledd.

Materiell endring i forhold til tidligere lov

[Endret 1/11]

Den tilsvarende bestemmelsen i tidligere lov omfattet kun medisinsk stønad og engangsytelser i forbindelse med attføring og medisinsk rehabilitering. Det vises imidlertid nå til § 22-10 første ledd, her er bl.a. gravferdshjelp samt engangsstønad ved fødsel og adopsjon nevnt. Det innebærer altså at fristen for å sette frem krav om disse ytelsene er forkortet fra tre år til seks måneder.

I NOU 1990: 20 side 692 andre spalte har utvalget begrunnet endringen med at den innebærer en lovteknisk forenkling i og med at det nå er lik frist for alle engangsytelser etter loven. Dessuten vil den føre til en viss innsparing for folketrygden. For øvrig har departementet i Ot.prp. nr. 29 (1995-96) i kommentarene til § 22-13 lagt vekt på at det er alminnelig kjent at fødsel, død og adopsjon utløser rett til visse ytelser fra folketrygden, og det er dessuten lett for den som har krav på ytelsen å konstatere at denne retten foreligger. Vi vil også tilføye at etter sjette ledd kan en ytelse gis for opptil tre år før kravet ble satt frem dersom den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere eller når det ikke er satt frem krav på grunn av misvisende opplysninger fra trygdens organer.

I § 22-10 fjerde ledd listes det opp ytelser som enten kan gis som engangsbeløp eller som løpende ytelser. De omfattes imidlertid ikke av § 22-12 andre ledd selv om medlemmet velger å ta de ut som engangsytelse. I utgangspunktet er de løpende ytelser, men de kan altså likevel gis som engangsbeløp når det er konstatert at retten til ytelsen foreligger. Dessuten fremgår det av tredje ledd at de går inn under bestemmelsene der.

§ 22-13 Tredje ledd - Virkningstidspunkt for krav om dag- og månedsytelser

Generell kommentar

[Endret 5/15]

I dette leddet stadfestes hovedregelen for hvor langt tilbake man kan gi en ytelse. Hovedregelen i dette leddet og unntakene i fjerde ledd er i samsvar med rettstilstanden slik den var etter den gamle loven.

Bestemmelsen er i realiteten ikke en ren fristbestemmelse, men mer en virkningstidspunktsbestemmelse. Den sier ikke at krav må fremsettes innen en viss frist for at man skal få rett til en ytelse. Den sier derimot at en ytelse som gis pr. dag eller måned bare gis for opptil tre måneder før den måned da kravet ble satt frem. Fristen gjelder bare krav på enkelte terminer i fortiden. Man kan derfor fremsette krav når som helst etter at vilkårene for ytelse er til stede, men kan altså etter hovedregelen ikke få ytelse lenger enn tre måneder tilbake selv om vilkårene har vært til stede vesentlig lenger.

Det presiseres at det ikke skal være noen automatikk i å gi ytelsen tre måneder tilbake. Det er et absolutt vilkår at retten til ytelsen har vært til stede i hele den perioden man går tilbake. Derfor vil det i mange tilfeller være riktig bare å gå for eksempel en måned tilbake. Gir man ytelse tilbake i tid, skal ytelsen gis tilbake fra den første i kravsfremsettelsesmåneden. Er krav fremsatt den 15. september, skal ytelsen gis fra den 1. juni dersom vilkårene har vært til stede i hele denne perioden.

Eksempel:

En kvinne har rett til fødselspenger fra og med april 1997. Hun setter frem krav i midten av desember 1997. Hun har da rett til fødselspenger for september, oktober, november og desember. Kravet om fødselspenger for månedene før er gått tapt.

§ 22-13 Fjerde ledd - Unntak fra bestemmelsen i tredje ledd

[Endret 10/97, 8/98, 1/11, 6/16]

Fra hovedregelen i tredje ledd er det gjort unntak for følgende ytelser:

a.      Barnepensjon etter kapittel 18 og menerstatning etter § 13-17 gis for opptil tre år før den måneden da kravet ble satt frem.

b.      Overgangsstønad til enslig mor gis for tidsrommet før fødselen dersom kravet blir satt frem innen tre måneder etter barnets fødsel, jf. § 15-6 andre ledd.

c.      Alderspensjon etter kapittel 19 og 20 gis tidligst fra og med måneden etter den måneden da kravet ble satt fram

d.      Arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11 gis tidligst fra den dagen kravet ble satt fram

Barnepensjon og menerstatning

[Endret 10/97, 1/11]

Begrunnelse for unntaket når det gjelder disse ytelsene finnes i Ot.prp. nr. 17 (1965-66) side 60. Det ble der pekt på at de dagjeldende trygdelover (før folketrygdloven) hadde meget strenge foreldelsesregler og at ytelser i alminnelighet ikke ble etterbetalt for mer enn tre måneder tilbake. Det ble lagt vekt på at de strenge foreldelsesreglene hang sammen med at trygdesystemet den gang til dels var behovsprøvet og bare sikret de trygdede ytelser på et visst minstestandardnivå.

Det ble videre pekt på at den nye folketrygdordningen skulle bygge på opptjening av rettigheter. Dette talte etter departementets mening for at ytelsene skulle gis for opptil tre år før søknadstidspunktet. Det ble fremhevet at man av praktiske grunner ikke kunne anvende disse reglene for de øvrige ytelsene etter den foreslåtte folketrygdloven. Kontrollvanskelighetene ble særlig fremhevet.

Når det gjelder barnepensjon og engangsytelsen menerstatning, har departementet videreført ordningen med at man kan utbetale for inntil tre år før den måneden da kravet ble satt frem. For andre engangsytelser ble reglene endret i denne nye loven ved at krav om ytelse nå må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, se kommentarene til andre ledd.

Overgangsstønad til enslig mor

[Endret 8/98]

I § 15-6 andre ledd står det at det til enslig kvinne som skal ha barn ytes overgangsstønad i opptil to måneder før fødselen. I disse tilfellene kan det ytes overgangsstønad i inntil fem måneder før kravsfremsettelsen.

Hvis en kvinne føder 15. oktober, skal man kunne gå opptil to måneder tilbake. Hvis hun fremsetter krav innen den 15. januar, vil hun kunne tilstås overgangsstønad forut for fødselen, jf. lovens § 15-6.

Alderspensjon

[Tilføyd 1/11]

Fra 1. januar 2011 gis alderspensjon tidligst fra og med måneden etter den måneden da kravet ble satt fram. Tilsvarende skal gjelde for krav om økning, reduksjon eller stans av pensjon. En konsekvens av bestemmelsen er at alderspensjon tidligst kan utbetales fra måneden etter fylte 62 år. Før 1. januar 2011 kunne alderspensjon gis for inntil tre år før søknadstidspunktet.

Med innføring av fleksibelt uttak fra 2011 vil pensjonen bli beregnet både på grunnlag av opptjente rettigheter og på grunnlag av forventet levealder. Ettersom pensjonen utbetales etter nøytrale prinsipper vil den bli høyere ved senere uttak. Det vil derfor ikke oppstå noe tap i utbetalt alderspensjon gjennom perioden som pensjonist. I et slikt system er det ikke naturlig at man får etterbetalt pensjon før søknadstidspunktet.

Begrunnelsen for reglen som gjaldt fram til 1. januar 2011 finnes i Ot.prp. nr. 17 (1965-66), se kommentaren til barnepensjon og menerstatning. Dette lovforslaget gjaldt også for alderspensjon.

Lovendringen fra 1. januar 2011 skal forstås slik at den gjelder personer født fra og med 1943 som tar ut pensjon i 2011 eller senere. For personer født i 1943 som tar ut pensjon i 2010 vil den tidligere regelen gjelde, men slik at virkningstidspunktet tidligst kan være måneden etter fylte 67 år. For personer født i 1942 eller tidligere skal den tidligere reglen om tre års etterbetaling gjelde uavhengig av når vedkommende velger å ta ut alderspensjon.

Alderspensjon med gjenlevenderett

[Tilføyd 8/12]

For at det skal kunne gis gjenlevenderett til alderspensjon må det settes fram krav om ytelse til gjenlevende ektefelle, fordi det må vurderes om vilkårene i folketrygdloven kapittel 17 er oppfylt. Dette er ikke nødvendig dersom det allerede er innvilget gjenlevendepensjon eller uførepensjon til gjenlevende ektefelle.

Gjenlevendeytelse kan etter tredje ledd gis med virkning fra inntil tre måneder før den måneden kravet ble satt fram, og dette skal også gjelde for gjenlevenderett til alderspensjon. Hvis kravet om gjenlevenderett kommer samtidig eller noe senere enn kravet om alderspensjon kan det derfor være aktuelt å innvilge og etterbetale gjenlevendepensjon for en periode før virkningstidspunktet for alderspensjonen, og gjenlevenderett fra virkningstidspunktet for alderspensjonen.

Tidligere kunne alderspensjon etterbetales for inntil tre år før kravet ble satt fram, og dette gjelder fortsatt ved krav om alderspensjon fra personer født i 1942 eller tidligere, jf. avsnittet om alderspensjon ovenfor. Praksis var å anvende denne regelen også ved krav om gjenlevenderett i alderspensjonen. Denne praksisen skal opphøre. Ved krav om gjenlevenderett til alderspensjon til personer født i 1942 eller tidligere gjelder nå regelen i tredje ledd om tre måneder før kravet ble satt fram.

§ 22-13 Femte ledd - Refusjonskrav fra arbeidsgiver

Ordlyden i denne bestemmelsen fant vi også i den gamle folketrygdloven. Trygdelovutvalget foreslo imidlertid å sløyfe bestemmelsen, det anså den som unødvendig fordi arbeidsgiverens krav på refusjon følger av arbeidstakerens rett til tilsvarende ytelse. Etter departementets oppfatning har imidlertid bestemmelsen informasjonsverdi, og de valgte derfor å ta den med.

I likhet med medlemmets krav på sykepenger mv. kan arbeidsgivers refusjonskrav ikke dekkes for lenger tid tilbake enn tre måneder regnet fra den kalendermåned da kravet settes frem.

Vi viser ellers til det som er skrevet i tilknytning til tredje ledd og sjette ledd.

§ 22-13 Sjette ledd - Dispensasjonsregler

Det er her gitt dispensasjonsadgang fra reglene i tredje og fjerde ledd med hensyn til hvor langt tilbake man kan gi en ytelse. Har medlemmet åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav eller har vedkommende ikke satt frem krav fordi trygden har gitt misvisende opplysninger, kan ytelsen gis for opptil tre år fra kravet ble satt frem. Det er verdt å merke seg at bestemmelsen gjelder for alle slags ytelser, bortsett fra arbeidsgivers refusjonskrav etter § 22-3 etter at han har utbetalt full lønn for tidsrom da medlemmet har krav på sykepenger, ytelser ved fødsel og adopsjon eller ytelser ved barns og andre nære pårørendes sykdom, jf. siste punktum. I den tidligere loven var den tilsvarende bestemmelsen mer begrenset med hensyn til hvilke ytelser som kunne utbetales inntil tre år tilbake.

Det er en absolutt betingelse for dispensasjon at vilkårene for rett til ytelsen klart må ha foreligget fra et tidligere tidsrom. Gir fremlagte opplysninger på avgjørelsestidspunktet grunn til tvil om dette, skal det ikke gis dispensasjon for det tidsrom tvilen gjelder.

Ute av stand til å fremsette krav

Etter den gamle folketrygdloven var det en forutsetning for dispensasjon at den trygdede godtgjorde at vilkårene for ytelsen var til stede fra et tidligere tidsrom enn tre måneder forut for kravsfremsettelsen. Denne formuleringen er nå borte, men det må likevel legges til grunn at dersom det er medlemmet selv som har best forutsetninger for å kunne godtgjøre dette, så må medlemmet kunne pålegges en slik plikt. Det vises til bestemmelsen i § 21-3 .

Hensynet til en mest mulig lik behandling tilsier likevel at NAV går aktivt inn for å klarlegge saksforholdet også for tidsrom som ligger mer enn tre måneder forut for den kalendermåned da kravet ble fremsatt, når opplysningene i saken tyder på at det kan være aktuelt å gi etterbetaling for en lengre tid enn de tre månedene. I mange tilfeller vil det umiddelbart være klart fra hvilket tidspunkt vilkårene har foreligget. Spesielt nevnes den saksopplysning som er nødvendig for fastsettelsen av uføretidspunktet, jf. kommentarene til § 12-10 .

Selv om det er klart at vilkårene for rett til ytelse har foreligget på et tidligere tidspunkt, er vilkåret for å oppnå dispensasjon fra tremånedersregelen at medlemmet “åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere”. Det må med andre ord ha foreligget en helt spesiell situasjon som har hindret vedkommende i å sette frem krav. Det mest praktiske eksemplet er at vedkommende har en alvorlig sykdom eller skade. Mange har på grunn av psykisk sykdom ikke innsikt i egen situasjon, og har av den grunn ikke mulighet for å ivareta sine interesser som blant annet kan være å fremsette krav om trygdeytelser. Medlemmet kan også ha vært innlagt i institusjon i en slik forfatning at det ikke har vært mulig å fremsette krav.

Det kan ellers tenkes at medlemmet har vært underlagt en annen persons uvilje mot kravsfremsettelse i en slik grad at vedkommende åpenbart har vært ute av stand til å sette frem krav. Dessuten kan vedkommende ha planlagt å sette frem krav innen en viss frist, men rett før fristens utløp inntreffer det en ulykke eller annen begivenhet som gjør at det ikke har vært mulig å overholde fristen.

Dispensasjonen skal begrenses til den tid medlemmet faktisk har vært ute av stand til å ivareta sine interesser.

Særlig om krav om sykepenger mv.

[Endret 3/15]

Som det fremgår av § 22-13 første ledd må man sette frem et krav for å få rett til en ytelse.  Krav om sykepenger settes frem ved å levere Krav om sykepenger, del D av «vurdering av arbeidsmulighet / sykmelding».   

Særlig om krav om ytelser til ugifte, skilte og separerte forsørgere

Etterbetaling av ytelser til denne gruppen skal også som hovedregel bare skje for et tidsrom av tre måneder før kravet er satt frem. Det gjelder både overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad.

For nedkomststønad etter § 15-10 er det altså en endring i forhold til den gamle loven som i § 14-9 tredje ledd ga adgang til å utbetale engangsstønad inntil tre år før den kalendermåned “hvori kravet settes fram.”

Overgangsstønad kan som nevnt under kommentarene til tredje ledd utbetales for to måneder før fødselen dersom kravet blir fremsatt innen tre måneder etter barnets fødsel.

Misvisende opplysninger fra NAV

[Endret 9/99]

Dispensasjon fra tremånedersregelen kan også gis hvis forsinkelsen med å sette frem krav skyldes misvisende opplysninger fra trygdens organer, og dette har medført at vedkommende har unnlatt å kreve ytelser.

Det må i tilfelle godtgjøres at medlemmet har fremlagt, skriftlig eller muntlig, konkrete spørsmål og selv har gitt de opplysningene som var nødvendige. Et mer eller mindre tilfeldig spørsmål fra medlemmets side kan ikke tillegges vekt for så vidt gjelder krav om etterbetaling etter denne bestemmelsen.

Inn under begrepet misvisende opplysninger hører også “manglende” opplysninger. Det er i praksis ofte svært vanskelig å imøtegå påstander fra medlemmer om at de ikke har fått den informasjon de har krav på eller at informasjonen har vært feil, jf. også § 21-1 og forvaltningsloven § 11. Saksbehandler og medlem bruker ofte ord forskjellig, og den “profesjonelle” legger ofte et annet innhold i det som formidles enn det medlemmet oppfatter det som.

Dersom medlemmet skal kunne vinne frem med at NAV har gitt misvisende opplysninger, bør dette som en hovedregel bekreftes av den funksjonæren som har snakket med vedkommende for at påstanden uten videre skal føre frem. Alternativt kan samtalens forløp og innhold fremgå av notat eller av annet skriftlig materiale som brev o.l.

Når det gjelder ytelser til mindreårige og umyndiggjorte, vil dispensasjonen bare kunne gis hvis vergen av de samme grunner som nevnt over har vært ute av stand til å ivareta den umyndiges interesser. Passivitet fra vergens side vil ellers ikke gi rett til dispensasjon.

Særlig om alderspensjon

[Tilføyd 03/14]  

Etter innføring av ny fleksibel alderspensjon har tidspunktet for når krav om pensjon blir fremsatt fått større betydning for pensjonisten enn før pensjonsreformen, se kommentarene til fjerde ledd ovenfor. Trygderetten har i flere kjennelser belyst betydningen av NAV sin informasjonsplikt (inkludert «Informasjonsbrev til deg som fyller 67 år»):

Sak 13/02704: «Retten vil peke på at det ikke er bestemt i lov, forskrift eller rundskriv at NAV er pliktig til å sende ut dette brevet, men det blir gjort som en service. Den enkelte har selv et ansvar for å sette frem krav om det en mener en har krav på, jf. folketrygdloven § 22-13 første ledd. Dette gjelder også for alderspensjon. Med dagens fleksible pensjonssystem kan ikke NAV lenger betale ut full alderspensjon til alle som har fylt 67 år.»

Sak 13/02845: «Retten viser videre til at man forutsettes å sette seg inn i reglene på det enkelte trygdeområde som er aktuelt. Dap måtte derfor forutsettes å sette seg inn i reglene for rett til alderspensjon etter folketrygdloven. Det er ikke NAV som er forpliktet til å informere ham om hans rett til alderspensjon. Det er således ikke av betydning om han har mottatt orienteringsbrev fra NAV.»

Sak 13/02710: «Etter folketrygdloven § 22-13 sjette ledd andre punktum kan ytelsen gis med inntil tre års tilbakekreving «dersom vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger». Det må være en sammenheng mellom NAVs misvisende opplysninger og forsinkelsen med å sette frem krav. Når den ankende part har fått annen informasjon som klart gir utrykk for at det må settes frem krav om alderspensjon, er det etter rettens vurdering ikke naturlig å anse at bestemmelsen i § 22-13 sjette ledd gis anvendelse.»

Særlig om foreldrepenger

[Tilføyd 06/16]

I rundskrivet § 14-5 er det inntatt en utvidet informasjonsplikt for NAV, i de tilfeller hvor det mottas inntektsopplysninger uten at arbeidstakeren har satt frem krav om foreldrepenger. I slike tilfeller skal NAV sende et brev til arbeidstakeren med anmodning om at krav om foreldrepenger må settes frem. Hvis det ikke er sendt et slikt brev til arbeidstakeren, vil han eller hun kunne påberope seg å ha fått «manglende» opplysninger. 

Dersom arbeidsgiver har forskuttert foreldrepenger, er arbeidstakerens krav på stønad fra NAV og arbeidsgiverens refusjonskrav to ulike krav.   

I tilfeller hvor arbeidstakeren har levert sitt krav om foreldrepenger for sent og det konkluderes med at unntaksvilkårene er oppfylt for arbeidstakeren, skal det foretas etterbetaling uavhengig av om foreldrepengene er forskuttert av arbeidsgiveren eller om utbetalingen skal skje direkte til arbeidstakeren. I saker hvor arbeidsgiver har fremsatt krav om refusjon for sent, vil ikke bestemmelsen komme til anvendelse, jf. sjette ledd siste punktum og dens merknader.

Særlig om arbeidsavklaringspenger og forholdet til sykepenger

[Tilføyd 06/16]

Som det fremgår av § 22-13, fjerde ledd bokstav d i folketrygdloven, kan arbeidsavklaringspenger først gis fra dagen det er fremsatt krav.

NAV skal informere medlemmet om muligheten for å søke arbeidsavklaringspenger før retten til sykepenger utløper. NAV må spesielt informere om at etter § 22-13 tredje ledd bokstav d settes ikke virkningstidspunktet til arbeidsavklaringspengene tilbake i tid. Informasjonsplikten er som hovedregel ivaretatt ved utsendelse av brevet "Orientering om utløpet av sykepengeperioden" (39-ukersbrevet).  Her informeres det om at sykepengene er i ferd med å løpe ut og hvilke muligheter medlemmet har hvis han/hun fortsatt er syk.

Det kan oppstå forhold i forbindelse med overgangen fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger som medfører at NAV bør gjøre nærmere undersøkelser om når virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspengene bør settes. Hvis dette medfører at medlemmet kan få en periode uten lønn eller stønad til livsopphold, bør NAV gjøre en vurdering om det er korrekt å benytte § 22-13 tredje ledd bokstav d eller unntaksbestemmelsen etter sjette ledd for å bestemme virkningstidspunktet. I en slik situasjon må NAV vurdere hvilken informasjon NAV faktisk har gitt medlemmet og i hvilken grad han/hun har kontaktet NAV om den aktuelle arbeidsuførheten. Spesielt må det legges vekt på om NAV har sendt medlemmet brevet som orienterer om utløpet av sykepengeperioden. Hvis NAV ikke har sendt dette brevet til medlemmet, er dette et forhold som taler for at NAV ikke har oppfylt sin veiledningsplikt. Hvis NAV ikke har sendt brevet, men medlemmet har blitt informert om hvilke muligheter han/han hun har i en samtale med NAV, er det et forhold som taler for at NAV likevel har oppfylt sin veiledningsplikt. Det kan være situasjoner hvor medlemmet har vært i samtale med NAV og burde ha blitt veiledet til å søke om arbeidsavklaringspenger, men han/hun ble ikke det. Virkningstidspunktet skal da kunne settes tilbake til denne samtalen.

NAV må gjøre tilsvarende vurdering dersom NAV ikke har gitt riktig informasjon om fra hvilket tidspunkt retten til sykepenger fra NAV opphører. Hvis medlemmet har fremmet et nytt krav om sykepenger, skal det legges vekt på om sykepengekravet ble avgjort innen rimelig tid.

Medlemmet har selv en individuell undersøkelsesplikt ut fra sine forutsetninger. Samtidig har NAV en veiledningsplikt, jf. forvaltningslovens § 11, forvaltningslovsforskriften og tilhørende rundskriv.

Unntak for refusjonskrav etter § 22-3

Når det gjelder arbeidsgivers refusjonskrav når han har betalt full lønn i en periode der medlemmet har rett til ytelser etter kapitlene 8, 9 og 14, så er det ikke adgang til å dispensere fra tremånedersregelen. Dette gjelder selv om arbeidsgiveren har vært helt forhindret fra å fremsette krav.

I enkelte tilfeller kan en frist på tre måneder være i korteste laget. I den gamle loven var det derfor tatt inn en reservasjon om at det kunne gis dispensasjon dersom arbeidsgiveren var forhindret i å fremsette kravet i tide. Det kunne imidlertid ikke gis dispensasjon i forhold til krav etter nåværende § 22-3.

Reservasjonsbestemmelsen er ikke uttrykkelig med i den nye § 22-13 femte ledd, men vi legger til grunn at det ikke skal være noen materiell endring på dette punktet i forhold til den gamle loven selv om innholdet redaksjonelt har fått en annen utforming.

Etter dette anser vi det klart at krav som fremsettes med hjemmel i § § 8-20 og 8-21 kommer inn under de vanlige bestemmelsene i sjette ledd første og andre punktum.

For sykepenger mv. som arbeidsgiveren krever refundert etter § 22-3 (avtalefestet forskotteringsplikt) er det ingen mulighet for dispensasjon med mindre tilfellet kommer inn under reglene i § 22-14 fjerde ledd.

Krav etter § 18-9 i den gamle loven er ikke lenger aktuelt fordi bestemmelsen i sin helhet er utelatt i den nye loven. Det vises til NOU 1990: 20 side 759 andre spalte. Departementet har sagt seg enig i utvalgets standpunkt.