Revidert 15.04.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Kunnskapsstaben, Juridisk seksjon.
Enkelte endringer i begreper og språk, se ord i kursiv.
Denne bestemmelsen gir etaten en klar hjemmel til å avslutte en sak.
Når stønadsmottaker gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter loven, vil dette ofte føre til feilaktige vedtak. I så fall ville det vært anledning til å avslå eller holde tilbake en innvilget ytelse ut fra andre bestemmelser.
Hvis ytelsen ennå ikke er innvilget, og NAV oppdager at det foreligger opplysninger som vedkommende gitt som er feil eller opplysninger som medlemmet har holdt tilbake, og de “nye” opplysningene medfører at vedkommende ikke har rett til ytelsen, vil det ikke være behov for å hjemle avslaget i § 21-7 . Stønadskravet kan da avslås med den begrunnelse at det ikke foreligger hjemmel i det aktuelle kapittel for å treffe vedtaket. I det tilfellet ytelsen er innvilget vil man ut ifra samme begrunnelse kunne omgjøre vedtaket.
Paragrafen innebærer også at man kan avslå eller holde tilbake ytelser som vedkommende, hvis han/hun ikke hadde gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger, ellers ville ha hatt krav på. Denne muligheten bør dog kun benyttes i de tilfeller hvor man ut fra vedkommendes manglende vilje til å gi (korrekte) opplysninger er usikker på om vilkårene for tilståelse av ytelse er til stede.
Hvorvidt vedkommende mot bedre vitende har gitt feilaktige opplysninger eller holdt opplysninger tilbake, må vurderes konkret i hvert tilfelle. Det er mange typer opplysninger som det har formodningen for seg at vedkommende kjenner til og som vedkommende forstår er av betydning for stønaden, som f.eks. at vedkommende bor sammen med den andre av barnets foreldre, er i arbeid, hvor stor inntekt vedkommende har osv. Når det gjelder ytelse som vedkommende uansett ikke har rett til, vil den ovennevnte vurderingen med hensyn til “mot bedre vitende” være uten betydning. Det foreligger jo uansett ikke hjemmel for stønaden.
At vedkommende har unnlatt å gi opplysninger eller holdt opplysninger tilbake, kan medføre at NAV utbetaler en trygdeytelse som vedkommende ikke har krav på. Slike forhold kan være straffbare som bedrageri overfor folketrygden jf. straffeloven § 371.
Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 21-3 og § 21-6 hvor det fremgår at vedkommende plikter å gi nødvendige opplysninger og at lovens vilkår må være oppfylt hele tiden. Dersom vedkommende nekter å samarbeide, kan NAV med hjemmel i denne bestemmelsen avslå kravet eller stanse en løpende ytelse. Det forutsettes imidlertid at pålegg som gis har hjemmel i folketrygdloven. Etaten kan ikke fortsette å utbetale en stønad når det foreligger tvil om vedkommende fortsatt fyller lovens krav. Når det gjelder saksbehandling generelt, viser vi til kommentarene til forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel og § 27 om bl.a. plikt til å orientere om klageadgang og klagefrist.
Bestemmelsen må praktiseres med varsomhet. Vedkommende må på forhånd være orientert om betydningen for saksbehandlingen. Unnlatelsen av å etterkomme pålegget må ha stor betydning ved vurderingen av om vilkårene til stønaden er oppfylt. Hvis NAV på annen måte kan innhente de aktuelle opplysningene, bør dette gjøres. Men NAV kan ikke ha noen videre plikt til å bedrive et omfattende utredningsarbeid når vedkommende ikke er villig til å bidra med sitt.
Bestemmelsen gir adgang til å stanse en ytelse eller holde den tilbake. Det er i forarbeidene ikke gitt noen eksempler på når de ulike reaksjonsformene skal brukes. Dersom det er klart at vedkommende ikke oppfyller lovens vilkår må stønaden stanses. § 21-7 bokstav c gir NAV et pressmiddel for å fremtvinge medvirkning. Tvil oppstår imidlertid der det i ettertid kan dokumenteres at vedkommende fylte vilkårene også i det tidsrommet NAV stanset stønaden. Det må foretas en helhetsvurdering av saken. Sykdommens art, den informasjon som er gitt, vedkommendes evne til å forstå den informasjon som er gitt og vedkommendes innsikt i egen sykdom er momenter i en slik vurdering I saker hvor medlemmet f.eks. aktivt nekter å la seg undersøke uten at det foreligger holdbare grunner til dette (jf. lovens begrep “uten rimelig grunn”), bør stønaden stanses. Skyldes vedkommendes manglende medvirkning at det foreligger alvorlig psykisk sykdom og at vedkommende ikke har nødvendig innsikt i egen lidelse bør stønaden etterbetales så snart all nødvendig dokumentasjon er mottatt.
Bestemmelsen gir ikke adgang til å nekte personer som tidligere har “bedratt” trygden stønad i fremtiden, når den aktuelle situasjonen er avklart og dersom det er dokumentert at vedkommende fyller vilkårene. Forhold som nevnt i § 21-7 kan gi grunn til å følge opp en sak ekstra nøye for fremtiden.