Rundskriv

Kapittel 15 - Generell del

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 01.02.98.
Sist endret 27.11.2009 av NAV Drift og utvikling, Pensjon og ytelser, jf overskriftene:
2.2 Overgangsstønadens størrelse
2.2.3 Dekning av utgifter
2.3 Revurdering med tanke på arbeid/utdanning
2.4 Kontroll
3.1.2 Forholdet til uførepensjon, tidsbegrenset uførestønad etter kapittel 12, pensjon/overgangsstønad til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17 og tilsvarende ytelser fra utlandet
3.2.4 Forholdet til Statens lånekasse for utdanning

Følgende overskrifter er strøket:
1.3 Situasjonen i dag
2.4 Kontroll

1 - Innledning

[Endret 2/01]

1.1 - Formål

Formålet med stønad til enslig mor eller far er uttrykt i lovens § 15-1:

“Formålet med stønad etter dette kapitlet er å sikre inntekt for medlemmer som har aleneomsorg for barn, og å gi disse medlemmene midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid.”

Ytelsene skal dekke utgifter til livsopphold, barnetilsyn, direkte utgifter under utdanning og flytteutgifter for å komme i arbeid.

1.2 - Historikk

[Endret 2/01, 11/03]

I 1915 ble det vedtatt flere lover som senere ble kalt “De Castbergske barnelover”. De hadde til hensikt å bedre den sosiale, juridiske og økonomiske stilling for ugifte mødre og barna deres. En av lovene, “Lov om forsorg for barn”, fastslo at kommunene skulle ha et minimumsansvar for mødre og barn som av forskjellige grunner ble stående uten bidrag fra faren. Dersom det var mulig, kunne refusjon senere kreves fra den bidragspliktige. “Lov om forsorg for barn” var ment som det første skritt på veien mot en mer omfattende barneomsorg. Den kan også sees som en foreløpig, men minimal ordning med bidragsforskudd. Loven ble i liten grad brukt.

Tanken om et økonomisk sikkerhetsnett for mødre og barn fikk først et gjennombrudd med den kommunale morstrygden som ble innført i Oslo i 1920. Trygden ble, i likhet med barnelovene, regnet som en sosialpolitisk nyskapning i internasjonal sammenheng. Trygden omfattet enker, ugifte, skilte og separerte mødre med mindreårige barn. Ytelsene ble satt lavt fordi det ble forutsatt at en del av forsørgelsen skulle skje ved eget arbeid. Fedrenes bidrag kom dessuten til fradrag i trygden. For at lysten til å forsørge seg selv ved eget arbeid ikke skulle ødelegges, ble det satt et “fribeløp” for egen inntekt uten at trygden ble beskåret. Disse reglene viser at politikerne hadde tro på at trygden kunne virke som en motiverende faktor til egen forsørgelse. “Fribeløpet” ble satt til 1.000 kroner pr. år. Trygden for en mor med ett barn beløp seg til 600 kroner og steg med 400 kroner pr. barn. I tillegg kunne hun eventuelt få ervervsuførhetstillegg. Ordningen la grunnlaget for målet om inntektssikring. Den la også grunnlaget for den nå så omtalte arbeidslinjen. Etter hvert innførte flere kommuner lignende ordninger.

Etter at “De Castbergske barnelovene” var vedtatt, lå lovgivningsarbeidet vedrørende mødre og barn i dødvannet i mange år. I den første tiden etter annen verdenskrig, gikk velferdspolitikken i stor grad ut på generelt å bedre barns levekår i Norge. Barnetrygden kom i 1946, men var bare ment som et bidrag til forsørgelsen. For de familier som falt utenfor normalmønsteret var det fortsatt behov for samfunnsstøtte. Eneforsørgernes stilling stod ikke øverst på dagsordenen på dette tidspunktet. Andelen barn født utenfor ekteskap var lav, og skilsmisser var heller ikke vanlig.

I 1964 påtok Staten seg et begrenset ansvar for enker og ugifte mødre ved å vedta enke- og morstrygdloven. Loven trådte i kraft 1. januar 1965. I forarbeidene til loven var det gitt uttrykk for at det var enkene og de ugifte kvinnene som skulle få økonomisk støtte fordi de på grunn av omsorgen for barn var ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Det ble i denne forbindelse understreket at det først og fremst var barnets far som hadde forsørgeransvaret for mødre og barn etter skilsmisse og separasjon. Denne gruppen ble således ikke omfattet av stønadsordningen.

Loven ble praktisert slik at en ugift som levde sammen med barnets far ikke ble tilstått overgangsstønad fordi vedkommende ble ansett for å forsørge seg selv ved det arbeid hun utførte i hjemmet til beste for seg selv, barnet og barnets far.

Lovens intensjon var å gjøre kvinnen i stand til å komme tilbake til arbeidslivet og bli selvforsørget. Trygden var ervervsmessig behovsprøvet, avgjørende for tilståelse var om og i hvilken grad kvinnen hadde muligheter for å kunne ta inntektsgivende arbeid. Loven åpnet for å kunne tilstå utdanningsstønad og stønad til tilsyn med barn, dersom utdanning eller arbeid gjorde det nødvendig å overlate tilsynet med barna til andre. Underholdsbidrag som en ugift mor hadde krav på skulle gå til fradrag i sin helhet i ytelsene etter enke- og morstrygdloven. Det var ingen øvre aldersgrense for barna. Begrunnelsen for dette var at retten til ytelser ikke skulle være avhengig av fastlåste kriterier som kunne gi uheldige utslag.

“Lov om enkje- og morstrygd” ble inkorporert i folketrygdloven da denne trådte i kraft fra 1967. Bestemmelsen om etterlatte og ugifte ble tatt inn i hver sine kapitler og vilkårene for rett til ytelser var forskjellig for de to persongruppene. Årsaken til det var at man betraktet ytelser til etterlatte som opparbeidede rettigheter, mens ytelser til ugifte i stor grad ble ansett som en form for sosialhjelp.

Uttrykket ugift mor ble heller ikke definert ved inkorporeringen og det var fortsatt ingen bestemmelser i loven som hindret at en ugift mor som bodde sammen med barnets far fikk ytelser. Man bygget imidlertid videre på den praksis som var lagt til grunn i enke- og morstrygdloven om bortfall av overgangsstønad fordi hun ble ansett for å forsørge seg selv ved det arbeid hun utførte i hjemmet.

Bestemmelser som medførte bortfall av stønad på grunn av forholdet til den andre av barnets foreldre ble inntatt i 1972.

Inkorporeringen i 1967 medførte en styrking av ugifte mødres rettigheter. Stønaden kunne nå i prinsippet gis fra to måneder før barnets fødsel og ut den måned barnet fylte 10 år. Det ble heller ikke tatt refusjon i underholdsbidrag. Det ble imidlertid gitt bestemmelser om avkorting i forhold til arbeidsinntekt.

De skilte og separerte forsørgerne fikk lovfestet rett til ytelser da midlertidig lov om stønad til skilte og separerte ble vedtatt 17. desember 1971, med ikrafttreden 1. januar 1972. Årsaken var at økningen i antall separasjoner og skilsmisser skapte behov for en egen stønadslov. Tidligere måtte skilte og separerte forsørgere som ikke fikk tilstrekkelig underholdsbidrag søke stønad etter lov om sosial omsorg. Reglene i midlertidig lov om stønad til skilte og separerte var i store trekk lik folketrygdlovens bestemmelser om ytelser til ugifte mødre. Det offentlige hadde imidlertid refusjon i 100 % av bidrag som oversteg bidragsforskuddet for barn. En annen viktig forskjell var aldersgrensen som var satt til 18 år. Loven ble administrert av sosialkontorene.

Den midlertidige stønadsloven ble inkorporert i folketrygdloven 1. januar 1981. Folketrygden fikk fra dette tidspunktet refusjon i bidrag som oversteg bidragsforskuddet både for ugifte, skilte og separerte med 100 %. (Fra 1. mai 1990 ble refusjonen endret til 70 %, og fra 1. oktober 2003 ble refusjonsordningen opphevet.) En radikal endring fra sammenslåingstidspunktet var at menn for første gang fikk stønad som enslig forsørger. Etter dette omfatter ordningen både ugifte, skilte og separerte mødre og fedre med aleneomsorg for barn.

På bakgrunn av Regjeringens velferdsmelding (St.meld. nr. 35 (1994-95) ble det gjort omfattende endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere fra 1. januar 1998. Hensikten med omleggingen var dels å bedre inntekten for den som for en midlertidig periode har overgangsstønad (livsoppholdsytelsen) som viktigste inntektskilde, dels å stimulere enslige forsørgere til selvforsørgelse og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. I tillegg mente Regjeringen at lange stønadsperioder kunne vanskeliggjøre senere selvforsørgelse.

Ytelsene til enslige forsørgere skulle sikre inntekt i en overgangsperiode da omsorgen for små barn gjør det vanskelig å forsørge seg selv ved eget arbeid. Et vesentlig hensyn var å sikre en god økonomi i barnets første leveår.

Stønadsperioden ble vesentlig kortet ned. Regjeringen mente at en rekke familiepolitiske tiltak som ble gjennomført i årene forut hadde bidratt til å gjøre det lettere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for små barn. Dette gjaldt forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, innføring av tilbud for seksåringer i skolen og etablering av skolefritidsordninger. Regjeringen mente at denne satsingen gjorde det mulig for enslige forsørgere å gå ut i arbeidslivet selv når barna er små, slik at den maksimale stønadstiden kunne kortes ned. Det ble imidlertid tatt hensyn til dem som hadde barn med særlige omsorgsbehov.

Arbeidslinjen ble styrket og befestet. Det skulle satses på utdanning for kvalifisering til arbeidslivet og tiltak for å styrke eller etablere bånd til arbeidslivet. Fra barnets fylte tre år ble det stilt krav til yrkesrettet aktivitet. Et virkemiddel i dette arbeidet var at det ble etablert permanente brukermedvirkningsordninger for enslige forsørgere over hele landet. Etaten er ansvarlig for opplegget, mens en enslig forsørger skal være brukerkontakt og bindeledd mellom de enslige forsørgerne og aktuelle offentlige etater. Det hadde tidigere vært drevet slike ordninger som prosjekt i enkelte fylker. Prosjektene gav gode resultater.

Fra 1. juli 1999 ble loven endret slik at stønad ikke kan tilstås når den enslige forsørgeren lever i et ekteskapslignende forhold med en annen enn den andre av barnets foreldre og har gjort det i minst 12 av de siste 18 månedene. Bakgrunnen for lovendringen var bl.a. å få like vilkår for rett til ytelser som enslig forsørger både i folketrygden og i barnetrygden. I tillegg mente regjeringen at samboerforhold er så utbredt og allment akseptert, at det synes mer naturlig å tilpasse stønadsordninger til faktisk familie- og samlivsmønster enn formelt ekteskap. Valget av samlivsform bør ikke påvirkes av at den ene formen gir bedre tilgang til offentlige stønadsformer enn andre.

2 - Oversikt over reglene i lovens kapittel 15 om stønad til enslig mor eller far

I dette punktet skal vi gi en kort oversikt over hovedreglene om stønad til enslig mor eller far.

2.1 - Inngangsvilkår

[Endret 2/01]

For at en person skal kunne tilstås stønad til enslig mor eller far er utgangspunktet at nedenstående inngangsvilkår må være oppfylt. Vedkommende må

ha tilknytning til landet,
ha sivilstatus ugift, skilt eller separert,
være mor eller far,
være alene om omsorgen for barn,
ikke leve sammen med en person hun eller han har barn med eller er skilt eller separert fra,
ikke ha levd sammen med en person i 12 av de siste18 månedene.

Det er ikke adgang til å fravike disse vilkårene ut over hva som følger av lov og forskrift.

I tillegg til inngangsvilkårene må forskjellige spesielle vilkår, knyttet til den enkelte stønadstype, være oppfylt.

2.1.1 - Tilknytning til landet

Kravet om at søkeren må ha tilknytning til Norge for å få rett til ytelser som enslig mor eller far medfører

at retten til stønad ikke inntrer umiddelbart etter innflytting til landet og
at retten til stønad ikke uten videre består under opphold i utlandet.

Forutgående medlemskap

Søkeren skal ha vært medlem i trygden i de tre siste årene før krav settes frem. Regler om medlemskap er gitt i loven § 15-2 .

Vilkåret om forutgående medlemskap gjelder ikke for flyktninger og statsløse.

Det er fastsatt forskrift som angir i hvilke tilfeller hovedregelen kan fravikes. Det legges da blant annet vekt på søkerens tidligere tilknytning til Norge, og om stønadstilfellet oppstod her i landet.

Opphold i Norge

Hovedregelen er at medlemmet og barna skal oppholde seg i Norge (§ 15-3).

Stønad kan likevel gis under utenlandsopphold dersom

utenlandsoppholdet ikke er ment å vare mer enn seks måneder eller
utenlandsoppholdet skyldes arbeid for norsk arbeidsgiver.

2.1.2 - Ugift, skilt eller separert

Det vises til lovens § 1-5 og § 15-4

Den som ikke er eller har vært gift, har sivilstatus ugift.

For å få sivilstatus skilt eller separert, må det foreligge en formell skilsmisse eller separasjon. Skilsmisse og lovformelig separasjon gis ved bevilling av fylkesmannen eller ved dom/kjennelse av domstol. Midlertidig avgjørelse om separasjon etter ekteskapslovens § 92 gis av retten ved kjennelse. Det reiser seg spesielle spørsmål vedrørende utenlandske skilsmisser og separasjoner.

Det forekommer at ektefeller ikke flytter fra hverandre straks separasjonsbevillingen er gitt eller dom/kjennelse er avsagt. I andre tilfeller flytter separerte sammen igjen for så å flytte fra hverandre igjen. Etter at partene har flyttet fra hverandre oppstår spørsmålet om separasjonen er gyldig.

Dersom søker ikke kan dokumentere separasjon eller skilsmisse, anses vedkommende som gift. Loven likestiller imidlertid faktisk samlivsbrudd med separasjon i visse tilfeller.

2.1.3 - Mor eller far

[Endret 11/05]

Det vises til loven § 15-5 første ledd

Loven bruker uttrykket “mor eller far”. Dette betyr at det er omsorgen for biologiske og adopterte barn som gir rett til stønad. Etter barnelovens § 38 kan en person ved dom få foreldreansvaret for et barn når en eller begge foreldrene er døde. Vedkommende får ved dette status som mor eller far i forhold til lovens kapittel 15.

2.1.4 - Alene om omsorgen for barn

Det vises til loven § 15-5 andre ledd

Aleneomsorg for barn er selve grunnlaget for ordningen med stønad til enslig mor eller far. Stønadsordningen tar nettopp sikte på å lette situasjonen for den mor eller far som alene har belastningen med den faktiske og daglige omsorgen for små barn. Aleneomsorgen regnes i denne sammenheng i forhold til den andre av barnets foreldre.

Den av foreldrene som søker stønad må varig ha klart mer av den faktiske og daglige omsorgen enn den andre av foreldrene for at vilkåret om aleneomsorg skal være oppfylt. Begrepet “varig” tar her sikte på å regulere forhold hvor barnet oppholder seg vekselsvis hos foreldrene og hver av dem har klart mer omsorg enn den andre innenfor den enkelte periode.

Hvorvidt vilkåret om aleneomsorg er oppfylt vurderes på bakgrunn av opplysninger om hvordan foreldrene i praksis fordeler omsorgen for barnet mellom seg.

Ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen ved nære boforhold (eksempel: samme hus, samme gårdstun, samme boligblokk mv.).

2.1.5 - Samliv

[Endret 2/01]

Det vises til loven § 15-5 tredje og fjerde ledd, jf. § 1-5 tredje og fjerde ledd.

Ikke leve sammen med en man har barn med

Dersom søkeren lever sammen med den andre av barnets foreldre, foreligger ikke rett til ytelser. Det samme gjelder dersom søkeren har barn med flere personer og lever sammen med den andre av foreldrene til ett av barna. Barnets alder er uten betydning i denne sammenhengen.

Det er de faktiske boforhold som legges til grunn ved vurderingen. Lovens § 1-5, som er en generell bestemmelse og dermed også gjelder for ytelser etter kapittel 15, angir forskjellige boforhold som anses som samliv. Ut over dette vil den personlige tilknytningen mellom partene og samværet mellom dem være av betydning og kan føre til at partene anses for å leve sammen selv om de ikke har et boforhold som rammes av lovens § 1-5.

Ikke leve sammen med en man er skilt/separert fra

Dersom søkeren lever sammen med en vedkommende er skilt eller separert fra, foreligger heller ikke rett til ytelser. Dette gjelder selv om partene ikke har felles barn. Hensikten med bestemmelsen er å hindre at ektefeller endrer sivilstatus i den hensikt å oppnå økonomiske fordeler.

Ikke samboer i 12 av de siste 18 måneder

Dersom søkeren lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning med en annen enn den andre av barnets forelder og har gjort det i minst 12 av de siste 18 månedene, foreligger det ikke rett til ytelser. Det må foreligge både ekteskapslignede forhold og felles husholdning i tillegg til at partene har levd sammen i minst 12 av de siste 18 månedene.

Det er søkerens opplysninger om hun/han lever i et ekteskapslignende forhold eller ikke som skal legges til grunn.

Partene anses for å ha felles husholdning så lenge paret bor under samme tak/samme boenhet. Det er uten betydning om paret har felles eller delt økonomi.

Ikke leve sammen med en som kan være far til barnet

Denne bestemmelsen kommer bare til anvendelse i tilfeller hvor det ikke er kjent hvem som er far til et av søkerens barn og søkeren lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være far til barnet. Hensikten med bestemmelsen er å hindre at mødre velger å ikke oppgi faren til sitt barn for å oppnå økonomiske fordeler.

Det er fastsatt forskrift som angir i hvilke tilfeller en mann anses å være utelukket som far til barnet. I andre tilfeller kan det settes som vilkår for rett til stønad at barnets mor ved blodprøve og DNA-test sannsynliggjør at den mannen hun lever sammen med ikke er far til barnet.

2.2 - Stønadsprogrammet

2.2.1 - Overgangsstønad

[Endret 11/03]

Det vises til loven § 15-6.

Overgangsstønaden er en ytelse til livsopphold. Sammen med det behovsprøvede bidragsforskuddet (se lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott) er stønaden en garanti for at forsørgeren og barna har et minstebeløp å leve av.

Spesielle vilkår for overgangsstønad

En enslig mor eller far kan gis overgangsstønad dersom omsorgen for barn medfører at vedkommende midlertidig ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid. Loven stiller med andre ord krav om årsakssammenheng mellom muligheten for selvforsørgelse og omsorgen for barn. Så lenge yngste barn ikke har fylt tre år, legges det som hovedregel til grunn at omsorgen er så omfattende at forsørgeren må avstå fra lønnet arbeid. Etter at barnet har fylt tre år, stilles det krav til yrkesrettet aktivitet (jf. § 15-8).

Overgangsstønad kan gis i inntil tre år frem til det yngste barnet fyller åtte år. Dersom skilsmissen, separasjonen eller samlivsbruddet inntrer etter at barnet er fylt åtte år, kan stønad gis i opptil ett år frem til barnet fyller 10 år. Overgangsstønaden kan i visse tilfeller forlenges.

En enslig kvinne som er med barn kan få overgangsstønad opp til to måneder før barnets fødsel (jf. § 15-6 andre ledd).

Overgangsstønadens størrelse

[Endret 11/09]

Det vises til loven § 15-7

Uredusert overgangsstønad utgjør pr. år 1,97 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Forholdet til arbeidsinntekt m.m.

Det vises til loven § 15-9

Overgangsstønaden skal reduseres i forhold til den arbeidsinntekt forsørgeren har eller kan forventes å få. Som hovedregel skal inntekt som er pensjonsgivende, jf. § 3-15, anses som arbeidsinntekt. Fordi lovteksten bruker uttrykkene “årsbasis” og “kan forventes å få”, er det lagt til grunn at det er forventet arbeidsinntekt i de kommende 12 måneder som benyttes ved beregningen.

Overgangsstønaden skal ikke reduseres hvis arbeidsinntekten på årsbasis er mindre enn halvparten av grunnbeløpet. Stønaden reduseres med 40 % av inntekt over halvparten av grunnbeløpet. Det er gitt hjemmel for forskrift til bestemmelsene i § 15-9.

2.2.2 - Stønad til barnetilsyn

[Endret 12/02, 11/05, 12/05,11/09]

Det vises til loven § 15-11

Stønad til barnetilsyn skal gjøre det mulig for en enslig mor eller far å fortsette eller starte opp med arbeid eller utdanning

For å legge forholdene bedre til rette for arbeidssøkere, skal stønad til barnetilsyn også kunne gis når forsørgeren står tilmeldt NAV som reell arbeidssøker. Stønad kan fortsatt beholdes i tilfeller hvor forsørgeren er forbigående syk (inntil ett års varighet). Sosialkomiteen uttalte om dette:

“Komiteen mener at forsørgere som er arbeidssøkende, også bør kunne motta stønad til barnetilsyn da dette kan bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet. Det er også sentralt at forsørgeren kan motta stønad til barnetilsyn når forsørgeren er sjuk, slik at ikke familien står i fare for å miste sin tilsynsordning når familien er i en periode med ekstraordinære påkjenninger. Om nødvendig må regelverket endres på dette punkt.”

For å få stønad til barnetilsyn må

forsørgeren være i arbeid eller under utdanning,
forsørgeren være tilmeldt NAV som reell arbeidssøker
forsørgeren være forbigående syk av inntil ett års varighet
tilsynet med barnet være overlatt til andre enn barnets foreldre
utgiftene dokumenteres.

Stønad til barnetilsyn gis med 64 % av faktiske utgifter opptil bestemte satser fastsatt av Stortinget. Ved pensjonsgivende inntekt større enn seks ganger grunnbeløpet gis det ikke stønad til barnetilsyn.

Stønad gis til yngste barn har fullført fjerde skoleår. Stønad kan dessuten gis etter fjerde skoleår

hvis barnet trenger vesentlig mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende
når forsørgeren er borte fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning og fraværet er mer langvarig eller uregelmessig enn en vanlig arbeidsdag.

Stønaden er skattefri.

2.2.3 - Utdanningsstønad

Utdanningsstønad kan gis til en enslig mor eller far som tar nødvendig utdanning for å bli i stand til å forsørge seg selv ( § 15-12).

Hovedregel:

Det kan gis stønad i inntil tre års yrkesutdanning, men vanligvis ikke utover det tidspunkt hvor yrkeskompetanse er oppnådd. For den som trenger det, kan det som grunnlag for yrkesutdanning gis utdanningsstønad til allmennutdanning. Som yrkesrettet utdanning regnes også fagskole, høyskole og universitet. Utdanningsstønad gis bare for tidsrom da forsørgeren har rett til overgangsstønad.

Begrensninger:

Utdanningen må være egnet til å øke muligheten for å få arbeid eller være et ledd i en planlagt utdanning. En del utdanninger anses i utgangspunktet ikke å bedre ervervsevnen, enten fordi de fremtrer som hobbykurs, ikke er offentlig godkjente eller av andre årsaker.
Utdanning gis i nødvendig utstrekning. Det er lagt til grunn at det offentlige skoleverk har et tilstrekkelig tilbud. Det må derfor være en spesiell grunn hvis en skal dekke skolepenger på privat skole.

Spesielt om brukermedvirkning for enslige forsørgere

[Endret 2/01]

Det gis utdanningsstønad til enslige forsørgere som deltar som brukerkontakt i oppfølgingsvirksomhet som tar sikte på å kvalifisere og stimulere enslige forsørgere til å ta arbeid og utdanning (se Vedlegg nr. 1 til dette rundskrivet).

Dekning av utgifter

[Endret 11/09]

Utdanningsstønaden skal dekke nødvendige dokumenterte utgifter

skolepenger, bøker og materiell etter bestemte satser
reiseutgifter (herunder besøksreiser til barn),
flytteutgifter for å komme i gang med utdanning og
dekning av ekstra boutgifter på grunn av utdanning, begrenset til 1/12 av grunnbeløpet pr. måned.
studieturer (innenfor rammen for støtte fra Statens lånekasse).

Det er gitt forskrift om utdanningsstønad.

Utdanningsstønaden ytes uavhengig av arbeidsinntekt. Stønaden er skattefri.

2.2.4 - Tilskott til dekning av flytteutgifter for å komme i arbeid

Det vises til loven § 15-13

3.3 Hvem kan pålegge trekk ?

Namsmyndighetene avgjør alle begjæringer og innvendinger som blir satt frem under en sak om tvangsfullbyrdelse, og står for tvangsfullbyrdelsen i praksis.

Innkreving av visse offentligrettslige krav som for eksempel skattekrav, tilbakebetalingskrav for feilutbetalt trygdeytelse, samt bidragskrav, er etter særlovgivningen i stedet tillagt visse andre offentlige myndigheter som såkalte særnamsmenn. Eksempel på særnamsmenn er:

Skatteoppkreveren og skattekontorene kan nedlegge lønnstrekk etter skattebetalingsloven § 14-4 samt inndrive krav etter pålegg fra vedkommende departement for krav som tilkommer Staten. Krav kan inndrives med hjemmel i arveavgiftsloven § 33 og merverdiavgiftsloven § 59. Det fremgår av lovtekstene at kravene kan kreves inn som for skatter bestemt.

Arbeids- og velferdsetaten kan med hjemmel i folketrygdloven § 22-15 sjette ledd, enten nedlegge trekk i fremtidige trygdeytelser, eller inndrive kravet etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven.

Statens Innkrevingssentral kan nedlegge lønnstrekk etter straffeprosessloven § 455.

NAVI kan nedlegge trekk i lønn etter bidragsinnkrevningsloven § 8.

3.3 Hvem kan pålegge trekk ?

Namsmyndighetene avgjør alle begjæringer og innvendinger som blir satt frem under en sak om tvangsfullbyrdelse, og står for tvangsfullbyrdelsen i praksis.

Statens Innkrevingssentral kan nedlegge lønnstrekk etter straffeprosessloven § 455.

NAVI kan nedlegge trekk i lønn etter bidragsinnkrevningsloven § 8.

Til enslig mor eller far kan det ytes tilskudd til dekning av flytteutgifter dersom det er nødvendig for å komme i arbeid et annet sted. Det må være på det rene at stønadsmottakeren ikke kan skaffes arbeid på bostedet, eventuelt at arbeid på bostedet ikke kan komme i gang på grunn av manglende barnetilsyn.

Tilskudd kan bare gis når forsørgeren har flyttet i et tidsrom hun eller han har rett til overgangsstønad eller innen seks måneder etter at overgangsstønaden falt bort.

2.3 - Revurdering med tanke på arbeid/utdanning

[Endret 2/01, 11/03, 11/09]

Folketrygdens ytelser til enslig mor eller far skal gi hjelp til selvhjelp, slik at forsørgeren kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Det er derfor viktig at stønadsmottakeren motiveres og aktiviseres til selv å gjøre noe med sin situasjon. Det må gis grundig informasjon om lovens stønadstilbud - særlig utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn. Det må videre gis grundig informasjon om i hvilken utstrekning vedkommende kan få stønad. Informasjonen bør ikke bare være av generell art, men gis med utgangspunkt i det enkelte tilfellet. Det er viktig at slik informasjon gis tidlig i stønadsperioden slik at forsørgeren kan nyttiggjøre seg av stønadstilbudet på best mulig måte. NAV lokalt ved veileder oppfølging må vurdere om det bør starte en oppfølgingsprosess, jf ordinære oppfølgingsrutiner.

3 - Forholdet til annen lovgivning

3.1 - Andre bestemmelser i folketrygdloven

[Endret 1/02, 11/09]

Det finnes samordningsbestemmelser mellom andre ytelser fra folketrygden og overgangsstønad. Bestemmelsene om dette følger av §§ 15-9 og 15-14

3.1.1 - Forholdet til dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og nære pårørendes sykdom etter kapittel 9, rehabiliteringspenger etter kapittel 10, attføringspenger etter kapittel 11, tidsbegrenset uførestønad etter kapittel 12 , fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter kapittel 14

[Endret 1/02]

De ovennevnte ytelser, med unntak av engangsstønad ved fødsel og adopsjon, regnes etter § 15-9 tredje ledd som arbeidsinntekt, og fører til reduksjon i overgangsstønaden på samme måte som for denne.

3.1.2 - Forholdet til uførepensjon og foreløpig uførestønad etter kapittel 12, pensjon/overgangsstønad til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17, alderspensjon etter kapittel 19 og tilsvarende ytelser fra utlandet

[Endret 1/02, 11/09]

Retten til overgangsstønad faller bort eller reduseres i den utstrekning en enslig forsørger mottar en av de ovennevnte ytelsene.

Bestemmelsene anvendes slik at de tilsvarende ytelsene samordnes mot hverandre krone for krone.

3.1.3 - Forholdet til barnepensjon til den enslige forsørgeren

Barnepensjon som en enslig forsørger mottar etter kapittel 18 fordi vedkommende selv har mistet en av eller begge foreldrene sine, fører ikke til reduksjon i overgangsstønaden.

3.1.4 - Forholdet til stønad fra folketrygden som barnet har rett til

[Endret 1/02]

Det er uten betydning for enslige forsørgeres rett til stønad at barnet mottar stønad fra folketrygden.

3.1.5 - Forholdet til barnetillegg fra folketrygden til den enslige forsørgerens foreldre

Har den enslige forsørgeren overgangsstønad, anses vedkommende for å være selvforsørget. Det skal da ikke gis barnetillegg for vedkommende hvis en av foreldrene har rett til pensjon eller rehabiliterings-/attføringspenger fra folketrygden.

Hvis den enslige forsørgeren blir berettiget til etterbetaling av overgangsstønad for samme tidsrom som en av vedkommendes foreldre allerede har fått utbetalt barnetillegg for, skal det gjøres fradrag for forsørgingstillegget. Dette gjelder likevel ikke dersom forsørgingstillegget ikke har kommet vedkommende til gode (jf. § 22-8).

3.2 - Bestemmelser utenfor folketrygdloven

3.2.1 - Forholdet til kurs etter lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting

Grunnstønad og tilsynstillegg under opplæring med sikte på høvelig arbeid faller bort i den utstrekning vedkommende har rett på ytelser som enslig mor eller far.

3.2.2 - Forholdet til pensjonsytelser utenfor folketrygdloven

[Endret 11/09]

Pensjoner fra andre ordninger får ingen innvirkning på overgangsstønadens størrelse.

3.2.3 - Forholdet til ytelser etter lov om sosiale tjenester mv.

Dersom en enslig forsørger har fått stønad til livsopphold fra sosialkontoret i påvente av stønad etter lovens kapittel 15, kan sosialkontoret kreve dekning for sine utlegg i eventuell etterbetaling av stønad. Dette gjelder bare i den utstrekning stønadene dekker samme formål og er gitt for samme tidsrom. Det vises til § 5-9 i lov om sosiale tjenester mv. av 13. desember 1991 nr. 81.

3.2.4 - Forholdet til ytelser fra statens lånekasse for utdanning

[Endret 11/09]

Ytelser fra Statens lånekasse for utdanning blir tildelt som stipend og/eller lån.

For hvert skoleår utgir Statens lånekasse for utdanning en brosjyre med oversikt over de tilbud lånekassen har og vilkårene for disse.

Lån/stipend gis både til fulltids- og deltidsutdanning.

Det finnes også særlige stipend og lån for kunstnerutdanning, f.eks. kunstfagstipend.

Den som mottar overgangsstønad, stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad kan også få lån/stipend fra Statens lånekasse for utdanning. Lån/stipend blir imidlertid redusert.

Utdanningsutgifter berettiger ikke til lån/stipend så langt disse er dekket ved utdanningsstønad fra folketrygden. Dette gjelder likevel ikke utstyrsstipendet. Alle elever som har lovfestet rett til videregående opplæring, får et ustyrstipend uavhengig av inntekt og stønad fra folketrygden.

4 - Forholdet til andre land

Når det gjelder forholdet til internasjonale konvensjoner, skiller stønadsordningen seg fra andre folketrygdytelser. I den nordiske konvensjon om trygd av 15. juni 1992 er kapittel 15 positivt unntatt i lovfortegnelsen til artikkel 2 nr. 2. Videre inngår (tidligere) kapittel 12 ikke i erklæringen om hvilken lovgivning som faller inn under virkeområdet til EU's rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Fra norsk side var således oppfatningen at EØS-avtalen ikke hadde betydning for stønadsrett etter kapittel 12. Det samme vil da gjelde for kapittel 15.