Rundskriv

§ 15-4 Enslig mor eller far.

Utarbeidet desember 2015 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret

Sist endret 27.04.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Kontor for arbeidsytelser jf. overskriftene:

Tredje ledd, første punktum - Krav til sivilstatus, underoverskriftene:

Sivilstatus når ekteskap er inngått i utlandet (tilføyd)
Sivilstatus når ekteskap er inngått i Norge etter utenlandske regler/tradisjoner (tilføyd)
Sivilstatus når ekteskap er oppløst i utlandet (tilføyd)
Spesielt om utenlandsk skilsmisse
Spesielt om utenlandsk separasjon

Aktuelle forskrifter

Med hjemmel i paragrafens tredje ledd siste punktum, kan departementet gi forskrifter om hva som anses som nære boforhold. Arbeids- og sosialdepartementet har den 21. november 2015 gitt Forskrift om stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15, se forskriften § 3.

Med hjemmel i lovens § 21-12 fjerde ledd kan departementet bestemme at visse vedtak etter folketrygdloven skal unntas fra anke til Trygderetten. Sosial- og helsedepartementet ga den 15. april 1997 “Forskrift om unntak fra anke til Trygderetten”. Forskriften er endret ved endringsforskrift gitt av Arbeids- og sosialdepartementet 21. november 2015. Endringen medfører at tidligere unntak om at vedtak etter folketrygdloven § 15-4 andre og tredje ledd (slik den lød før 1. januar 2016) om likestilling av faktisk samlivsbrudd med separasjon ikke kunne ankes inn for Trygderetten er opphevet. Vedtak om å likestille faktisk samlivsbrudd med formell separasjon etter ny § 15-4 tredje ledd kan dermed ankes til Trygderetten på vanlig måte.

Generelt

Det er foretatt endringer i folketrygdloven kapittel 15 med virkning fra 1. januar 2016. Alle vilkår om hvem som anses som enslig mor eller far med aleneomsorg for barn er samlet i § 15-4. Det følger av bestemmelsen at det er forsørgeren selv som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt, se femte ledd.

Det er vedtatt overgangsregler, se Forskrift om overgangsregler i forbindelse med endringer i folketrygdloven kapittel 15, 16 og 17 fra 1. januar 2016.

Det vil bli henvist til forskriften om overgangsregler under de aktuelle punktene nedenfor. Kommentarer til forskriften er gitt i eget rundskriv.

§ 15-4 Første ledd - mor eller far

Lovens uttrykk "mor eller far" medfører at det først og fremst er omsorg for egne (herunder adopterte) barn som gir rett til stønad etter dette kapitlet.

I henhold til barneloven kan det på nærmere vilkår fastsettes medmor til barnet. I henhold til barneloven § 4a tredje ledd skal regler i lov eller forskrift som gjelder om eller for en far, gjelde tilsvarende for en medmor. Dette medfører at en medmor vil være anse som forelder dersom vedkommende får aleneomsorg for barnet. Det medfører også at forholdet mellom barnets mor og barnets medmor får tilsvarende konsekvens som forholdet mellom barnets mor og barnets far i relasjon til bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 15.

En "sosial" mor eller far (eks. fosterforeldre, besteforeldre, steforeldre mv.) regnes ikke som mor eller far, se kommentarene til andre ledd.

§ 15-4 Andre ledd - Foreldreansvar etter barneloven § 38

I henhold til barnelovens § 38 kan en person ved dom få foreldreansvar dersom en eller begge av barnas foreldre er døde. Vedkommende regnes da som mor eller far i henhold til § 15-4. Barnet kan ha rett til barnepensjon etter lovens kapittel 18. Hvis den som har fått foreldreansvaret mottar overgangsstønad etter § 15-7, får dette betydning for barnets rett til barnepensjon. Se lovens § 18-6.

Regelen om at personer som har fått foreldreansvar etter barnelovens § 38 skal regnes som mor eller far har hatt virkning fra 1. januar 1990. Begrunnelsen var at disse påtar seg en varig forpliktelse for barna på samme måte som foreldrene har. Det ble i forarbeidene til denne endringen (Ot.prp. nr. 19 (1989-90)) lagt til grunn at fosterforeldre ikke lenger skulle anses som mor eller far, heller ikke andre omsorgsforhold hvor omsorgspersonen ikke har påtatt seg de samme forpliktelser som nevnt ovenfor. En "sosial" mor eller far (eks. fosterforeldre, besteforeldre, steforeldre mv.) regnes derfor ikke som mor eller far.

§ 15-4 Tredje ledd - «Enslig» mor eller far

Tredje ledd, første punktum - Krav til sivilstatus § 15-4 tredje ledd første punktum slår fast at retten til stønad er avhengig av en bestemt sivilstatus. Det vises til lovens § 1-5. Man må enten være ugift, separert eller skilt. Den som ikke er eller har vært gift, har sivilstatus ugift. For å få sivilstatus skilt eller separert, må det foreligge en formell skilsmisse eller separasjon. Skilsmisse og lovformelig separasjon gis ved bevilling av fylkesmannen eller ved dom/kjennelse av domstolen. Midlertidig avgjørelse om separasjon etter ekteskapslovens § 92 gis av retten ved kjennelse. Den som søker stønad må dokumentere sin sivilstatus.

Et registrert partnerskap etter lov 30. april 1993 nr. 40 er likestilt med ekteskap og oppløses på samme måte som ekteskap.

Sivilstatus når ekteskap er inngått i utlandet

(Tilføyd 4/16)

Ekteskap inngått i utlandet skal likestilles med ekteskap inngått etter ekteskapsloven, dersom det utenlandske ekteskapet kan anerkjennes i Norge, jf. ftrl. § 1-5.

Ekteskap inngått i utlandet skal anerkjennes i Norge dersom det er formelt gyldig etter stiftelseslandets rett jf. ekteskapsloven § 18 a. Det finnes ikke noen egen instans for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet. Det vil si at ulike forvaltningsorganer kan komme til ulike resultater ved vurderingen av om det er inngått et gyldig ekteskap i utlandet. NAV er for eksempel ikke bundet av Folkeregisterets registrering.

I saker der ekteskap er inngått i utlandet og bruker er folkeregistrert med sivilstatus som gift, legges dette til grunn. Et unntak fra dette er hvis det fremkommer opplysninger som tilsier at en anerkjennelse av ekteskapet vil stride mot ordre public eller ekteskapsloven § 18 a, andre ledd og det ikke er gitt etterfølgende anerkjennelse etter tredje ledd. Eksempler på tilfeller som strider mot ordre public er der ekteskapet er inngått under rettstridig tvang eller for øvrig mangler samtykke, eller at ektefellene er svært unge.

I saker der forsørgeren opplyser at hun/han har giftet seg i utlandet og er folkeregistrert med sivilstatus som ugift, må saken utredes nærmere. I slike saker må det innhentes uttalelse og eventuell dokumentasjon fra forsørgeren på at det er inngått et formelt gyldig ekteskap i det aktuelle landet. Dersom forsørgeren ikke fremlegger slik dokumentasjon, må det vurderes om Fylkesmannen og UDI bør kontaktes for å få klarlagt om forsørgeren har prøvd å få anerkjent ekteskapet og om vedkommende har en familiegjenforeningssak til behandling og hvordan de i så fall har vurdert spørsmål om sivilstatus.

Forsørgerens opplysninger er et relevant argument som veier tungt, men det må foretas en konkret helhetsvurdering i hver sak med hensyn til om det kan anses dokumentert at forsørgeren er gift. Det er ikke tilstrekkelig å legge forsørgerens opplysninger til grunn, dersom disse ikke kan dokumenteres. I slike tilfeller må forsørgeren anses som ugift.

Dersom forsørgeren må anses som ugift, må NAV vurdere om vedkommende på bakgrunn av de gitte opplysningene for øvrig fyller vilkårene for å anses som enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Det må spesielt vurderes om dette er en sak hvor foreldrene vanligvis har felles bolig men bor midlertidig adskilt grunnet praktiske årsaker.

Sivilstatus når ekteskap er inngått i Norge etter utenlandske regler/tradisjoner

(Tilføyd 4/16)

Dersom ekteskap inngås i Norge, så er det avgjørende for fastsetting av sivilstatus at ekteskapet er inngått i samsvar med ekteskapsloven. Vigsler skal snarest, og senest innen tre dager, sende melding om vigselen til prøvingsmyndigheten, jf. ekteskapsloven § 17 jf. tilhørende forskrift § 4. Folkeregisteret vil dermed være oppdatert med forsørgerens sivilstatus som gift dersom ekteskap er inngått etter ekteskapsloven.

Dersom forsørgeren er folkeregistrert som ugift, men vedkommende opplyser at han/hun har giftet seg i Norge, vil dette som hovedregel innebære at ekteskapet ikke er gyldig inngått i Norge. I slike tilfeller må forsørgeren anses som ugift. Dette gjelder med mindre manglende oppdatering av folkeregisteret skyldes praktiske årsaker. Dersom opplysningene forsørgeren har gitt tyder på at ekteskapet er gyldig inngått i Norge, bør dette undersøkes.

Dersom forsørgeren må anses som ugift, må NAV vurdere om vedkommende på bakgrunn av de gitte opplysningene for øvrig fyller vilkårene for å anses som er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Det må spesielt vurderes om dette er en sak hvor foreldrene vanligvis har felles bolig men bor midlertidig adskilt grunnet praktiske årsaker.

Sivilstatus når ekteskap er oppløst i utlandet

(Tilføyd 4/16)

Utenlandske separasjoner og skilsmisser reguleres av lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner.

Spesielt om utenlandsk skilsmisse

[Endret 4/16]

Fylkesmannen har kompetanse til å gjøre vedtak om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser. Fylkesmannens anerkjennelse er imidlertid ikke nødvendig i saker etter folketrygdloven kapittel 15. NAV kan selv avgjøre at en utenlandsk skilsmisse skal legges til grunn dersom det enkelt kan fastslås at vilkårene i §§ 1-3 i lov om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner er oppfylt. Det vises i denne forbindelse til rundskriv Q-19/2004 (regjeringen.no). Forsørgeren må i slike tilfeller levere en bekreftet kopi av en rettskraftig skilsmisseavgjørelse (eller annet rettsgrunnlag) samt bekrefte egen identitet. Det kan unntaksvis godtas utskrift av sivilstandregisteret. I bestemmelsen er det ikke definert hvor stor grad av sannsynlighet som må til for å anse det som bevist at forsørgeren er skilt, derfor er det alminnelig sannsynlighetsovervekt som gjelder. Dette innebærer at NAV må legge til grunn det som fremstår som mest sannsynlig når alle forhold er tatt i betraktning.

Dersom NAV er usikre på om den utenlandske skilsmissen kan legges til grunn i Norge må forsørgeren henvises til Fylkesmannen for å få en avgjørelse. Dersom forsørgeren ikke får en avgjørelse vil han/hun fremdeles anses som gift. NAV har ingen hjemmel for å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse. Dersom forsørgeren ikke kan dokumentere at skilsmissen kan legges til grunn i Norge skal han/hun fortsatt anses som gift.

Ifølge den Nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, behøver ikke nordiske skilsmisser mellom nordiske statsborgere anerkjennelse av fylkesmannen. Dette innebærer at slike avgjørelser alltid kan legges til grunn.

Dersom NAV tidligere har lagt til grunn at forsørgeren er gift, og vedkommende i ettertid hevder at hun/han har skilt seg i utlandet, må det legges frem dokumentasjon på dette. Statusen som skilt utløser rett til en ytelse, og den som søker må kunne dokumentere at hun/han fyller vilkårene for rett til stønaden.

Spesielt om utenlandsk separasjon

[Endret 4/16]

Separasjonsinstituttet forekommer i få land. Dersom forsørgeren hevder å være separert i et annet land, kan det derfor som hovedregel legges til grunn at det ikke dreier seg om en separasjon som kan likestilles med norsk separasjon. Forsørgeren anses da som gift. Vedkommende har, på visse vilkår, jf. ekteskapsloven § 30 b, anledning til å reise sak om [separasjon eller skilsmisse i Norge.

Dersom forsørgeren fastholder at den utenlandske separasjonen må likestilles med den norske, har vedkommende anledning til å få vurdert separasjonsdokumentet av Fylkesmannen. NAV har ingen hjemmel for å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse.

Dansk separasjon anses likestilt med norsk separasjon og kan derfor uten videre legges til grunn.

Etter begjæring om skilsmisse i Sverige, blir det utferdiget et dokument “Meddelande om betänketid”, hvor det fremgår at partene må ha en betenkningstid på seks måneder fra utstedelsen av dokumentet før skilsmisse kan begjæres. Hvis det ikke er begjært skilsmisse innen 12 måneder, blir partene igjen å anse som gift.

“Meddelande om betänketid” anses likestilt med norsk midlertidig avgjørelse om separasjon (se nedenfor), for tiden fra dokumentet er utstedt og inntil partene etter det som er sagt ovenfor blir å anse som skilt eller gift. Stønadssaken må derfor følges opp slik at det kan bringes på det rene hvorvidt vilkåret om sivilstatus fremdeles er oppfylt.

Etter den svenske ordningen er det ikke noe krav om at partene skal leve adskilt i “betänketiden” for at det skal kunne gis skilsmisse. Det er imidlertid et vilkår for å få stønad etter kapittel 15 at partene ikke lever sammen i den aktuelle perioden.

Spesielt om midlertidig avgjørelse om separasjon etter ekteskapslovens bestemmelser

Ekteskapslovens § 92 første ledd lyder slik:

“Etter begjæring av en ektefelle kan retten ved kjennelse treffe midlertidig avgjørelse om separasjon, rett til bidrag eller bruksrett til bolig eller vanlig innbo i det felles hjemmet. Før separasjon er krevd eller søksmål om skilsmisse er reist, kan midlertidig avgjørelse bare treffes dersom særlige grunner taler for det. Når ikke annet er bestemt, gjelder en midlertidig avgjørelse fram til spørsmål om separasjon, bidrag eller bruksrett er rettskraftig avgjort.”

Midlertidig avgjørelse om separasjon etter ekteskapslovens § 92 gir stønadsrett på samme måte som separasjon gitt ved bevilling eller dom.

Denne type avgjørelse tas av retten i visse tilfeller enten mens sak verserer eller uten at sak er reist. Avgjørelsen er som navnet sier midlertidig og stønadssaken må derfor følges opp slik at det kan bringes på det rene hvorvidt vilkåret om sivilstatus fremdeles er til stede.

I tilfeller der sak om skilsmisse/separasjon er reist kan resultatet av saken bli at det enten gis eller ikke gis ordinær formell separasjon. Partene kan dessuten alltid frafalle saken underveis. Dersom det gis formell separasjon, vil vilkåret om sivilstatus fremdeles være oppfylt. I de to andre tilfellene vil søkeren igjen bli å anse som gift. Vilkåret om sivilstatus er dermed ikke oppfylt.

Dersom den midlertidige avgjørelsen om separasjon er truffet uten at sak er reist, vil dommeren ha satt en frist for å reise sak. Dersom forsørgeren ikke reiser sak innen fristens utløp, vil den midlertidige avgjørelsen om separasjon falle bort. Det samme er tilfelle hvis det er reist sak innen fristens utløp, men saken frafalles før avgjørelse foreligger. I begge tilfeller vil vilkåret om sivilstatus ikke være oppfylt.

Spesielt om når partene bor sammen i en periode i separasjonstiden

Det forekommer at ektefeller ikke flytter fra hverandre straks separasjonsbevillingen er gitt. I andre tilfeller flytter separerte ektefeller sammen igjen for så å flytte fra hverandre etter en tid.

I begge tilfeller er det klart at stønadsrett ikke foreligger så lenge partene bor i samme hus eller leilighet, se kommentarene til tredje ledd andre punktum nedenfor.

Etter at partene har flyttet fra hverandre, oppstår imidlertid spørsmålet om separasjonen nå er gyldig (om partene er separert). Det gjøres oppmerksom på at separasjonsvirkningene ikke nødvendigvis faller bort selv om forholdet rammes av tredje ledd andre punktum, jf. nedenfor . En separasjon vil fremdeles være gyldig selv om partene bor i samme hus, hvis de bor i adskilte deler av huset.

Erfaringen viser at fylkesmennene ikke vil ta stilling til om separasjonen er gyldig før det blir reist spørsmål om skilsmisse.

NAV må imidlertid ta stilling til om en søker skal anses som gift eller separert. I denne sammenheng er følgende lagt til grunn i praksis:

Dersom det ikke er gått mer en måned fra separasjonen ble gitt til ektefellene flyttet fra hverandre, anses partene som separert.
Dersom det er gått mer enn seks måneder fra separasjonen ble gitt til ektefellene flyttet fra hverandre, anses partene som gift.
Dersom det er gått mellom en måned og seks måneder fra separasjonen ble gitt til ektefellene flyttet fra hverandre, må tilfellene vurderes noe nærmere. Det er da som regel nødvendig å innhente tilleggsopplysninger. Såfremt boforholdet skyldes boligproblemer og ektefellene ikke har opprettholdt samlivet, anses partene som formelt separert. I andre tilfeller anses separasjonen opphørt og partene er da gift.
Dersom et separert ektepar som har flyttet fra hverandre, flytter sammen igjen og senere igjen flytter fra hverandre, har hatt et bofellesskap som ikke varte mer enn en måned, anses de som formelt separert. Dersom bofellesskapet varte mer enn en måned, anses separasjonen opphørt og partene som gift.

Ovenstående retningslinjer er bygget på fremstillingen av gjeldende rett i NOU 1986:2. Innstilling til ny ekteskapslov Del 1. Det er likevel lagt noe videre rammer for å anse en separasjon som gyldig. Det vises til at NAV bare skal vurdere separasjonsspørsmålet i forhold til stønadsretten.

Gjenlevende som etter dødsfallet venter eller har fått barn som avdøde ikke er far/mor til, eventuelt som først etter dødsfallet overtar omsorgen for egne særkullsbarn

For å ha rett til stønad til enslig mor eller far, må forsørgeren som nevnt ha sivilstatus ugift, skilt eller separert. Det legges allikevel til grunn at stønad etter folketrygdloven kapittel 15 kan gis til gjenlevende som etter dødsfallet får barn som avdøde ikke er far/mor til og som ikke har rett ytelser etter folketrygdloven kapittel 17. Det samme må gjelde tilfeller hvor gjenlevende etter dødsfallet overtar omsorgen for egne særkullsbarn. Det er i disse tilfellene ikke dødsfallet eller situasjonen som gjenlevende som er stønadsgrunnlaget og det følger av kommentarene til § 17-6 at en gjenlevende som ikke har rett til pensjon ikke har rett til overgangsstønad i slike tilfeller. Selv om forsørgeren har ”feil” sivilstatus kan det legges til grunn at vedkommende er å anse som ugift i relasjon til den andre av foreldrene til det aktuelle barnet og at stønad etter folketrygdloven kapittel 15 kan gis. Det vises til at sivilstatusen som gjenlevende ikke lar seg endre med mindre vedkommende gifter seg igjen.

Det presiseres at ovennevnte unntak ikke omfatter gjenlevende med omsorg for små barn som ikke har rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 17 fordi inngangsvilkårene ikke er oppfylt. Dette vil være tilfeller hvor den gjenlevende har omsorg for fellesbarn, eventuelt venter barn med avdøde eller har omsorg for avdødes særkullsbarn, men som ikke har rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 17 fordi inngangsvilkårene ikke er oppfylt. Det vil også være tilfeller hvor gjenlevende ved dødsfallet har omsorg for egne særkullsbarn født før (eventuelt under) ekteskapet, men som ikke har rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 17 fordi inngangsvilkårene ikke er oppfylt.

Begrepet ”gjenlevende” - krav til dokumentasjon

Det presiseres at ”unntaket” fra kravet til formell sivilstatus bare gjelder gjenlevende. Det er i denne forbindelse ikke tilstrekkelig at vedkommende er registrert med slik status i folkeregisteret. Det må på samme måte som når det gjelder ytelser etter folketrygdloven kapittel 17 dokumenteres at vedkommende faktisk er gjenlevende. I motsatt fall vil man kunne risikere å gi stønad til en som i realiteten er gift, men som av en eller annen grunn står registrert med feil sivilstatus i folkeregisteret. Det vises til kommentarene til § 17-2 når det gjelder kravet til dokumentasjon. Saksbehandler må i denne forbindelse eventuelt innhente bistand fra andre fagpersoner når det gjelder forståelsen av rutiner og retningslinjer.

”Omsorg for barn født etter dødsfallet og som avdøde ikke er far/mor til”

Stønad etter folketrygdloven kapittel 15 kan bare gis i tilfeller hvor barnet blir født etter dødsfallet og hvor avdøde ikke er den andre av barnets foreldre, eventuelt dersom det skulle forekomme tilfeller hvor forsørgeren etter dødsfallet overtar omsorgen for egne særkullsbarn.

I saker hvor alle involverte parter har tilknytning til Norge, kan folkeregisterets opplysninger om hvem som er det aktuelle barnets juridiske foreldre uten videre legges til grunn. Dersom barnets mor føder barnet etter ektefellens død, blir ektefellen å regne som far til barnet etter barneloven § 3 dersom ”hun kan ha blitt med barn før han døde” og han blir registrert som far i folkeregisteret. Dette må legges til grunn inntil farskapet eventuelt endres dersom det er slik at en annen er barnets far. Er ikke avdøde registrert som far, kan det dermed også legges til grunn at han ikke er den andre av barnets foreldre. I tilfeller hvor søkeren påberoper seg å ha overtatt omsorgen for egne særkullsbarn etter dødsfallet må det fremlegges dokumentasjon, for eksempel bekreftelse fra den som tidligere har hatt omsorgen.

I tilfeller med tilknytning til utlandet kan det være problematisk å få verifisert opplysninger om hvem som er det aktuelle barnets foreldre. Når det gjelder spørsmålet om søkeren er barnets far/mor, jf. første ledd, må NAV legge til grunn det samme kravet til dokumentasjon som i saker hvor det kreves barnetillegg. I tilfeller hvor dødsfallet er dokumentert og barnet er født så kort tid etter at avdøde kan være barnets far, må NAV kunne legge til grunn det samme kravet til dokumentasjon for at avdøde ikke er barnets far som når det i forbindelse med barnepensjon skal godtgjøres at avdøde var barnets far/mor. Det samme må gjelde tilfeller hvor det kan være aktuelt å gi stønad fordi søkeren har overtatt omsorgen for egne særkullsbarn først etter dødsfallet. Saksbehandler må også i de ovennevnte tilfellene eventuelt innhente bistand fra andre fagpersoner i NAV når det gjelder forståelsen av rutiner og retningslinjer.

Tredje ledd, andre punktum - Samliv

"lever sammen med en person hun eller han har barn med"

Det er et vilkår for rett til ytelser at forsørgeren ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre. Bestemmelsen må sammenholdes med lovens § 1-5 tredje og fjerde ledd. § 1-5 er en generell bestemmelse og vil også gjelde når man skal vurdere stønadsrett etter kapittel 15. § 1-5 fjerde ledd erstatter § 1 i tidligere forskrift på området, som omhandlet bortfall av stønadsrett ved visse boforhold.

Parallelt med de generelle bestemmelsene i § 1-5 er det også i § 15-4 presisert at forsørgeren ikke må leve sammen med den andre av barnets foreldre. Det er gjennom langvarig praksis lagt til grunn at begrepet "lever sammen" er et videre begrep enn "bo sammen". Dette medfører at også andre bo- og samlivsforhold kan føre til at forsørgeren ikke har rett til stønad, fordi partene må anses for å leve sammen.

Spesielt om krav til brudd i forholdet og brudderklæring dersom foreldrene har bodd sammen

Dersom barnets foreldre ikke har bodd sammen, er det ikke et vilkår for stønad etter folketrygdloven kapittel 15 at det er brudd i forholdet mellom dem. Det skal derfor ikke fremlegges brudderklæring i disse tilfellene. Foreldrenes samvær, herunder samvær mor/far/barn sammen, må vurderes i forhold til reglene om aleneomsorg og reglene for når foreldrene anses for å leve sammen,

Dersom ugifte foreldre har bodd sammen, kan stønad bare gis dersom det er brudd i forholdet og partene har flyttet fra hverandre. Søkers opplysninger skal dokumenteres/bekreftes i den grad det er mulig. Selv om det ikke er noe krav i henhold til loven, er det gjennom langvarig praksis lagt til grunn at søkeren i slike tilfeller som hovedregel skal fremlegge en brudderklæring underskrevet av begge parter.

Siden det ikke er noe krav etter loven, kan ikke søknaden uten videre avslås dersom brudderklæring ikke fremlegges. Det vil forekomme tilfeller hvor sakens øvrige opplysninger er tilstrekkelig. I andre tilfeller vil søkeren ha en god grunn for ikke å fremlegge en erklæring underskrevet av den andre av foreldrene, for eksempel fordi vedkommende ikke vil samarbeide eller ikke er tilgjengelig. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at partene har meldt flytting til folkeregisteret.

Saksbehandlers vurdering skal fremgå av saksbehandlingsblanketten dersom brudderklæring ikke er innhentet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har utarbeidet en enkel brudderklæring som er tilgjengelig i skjemaveilederen. Det er lagt vekt på at den skal være anonym slik at bruker kan be om den andre forelderens underskrift uten å røpe hva erklæringen skal benyttes til.

Foreldrene bor sammen

Barnets foreldre anses å leve sammen dersom de bor i samme hus (jf. § 1-5). Det er lagt til grunn at bestemmelsen også omfatter leiligheter. Partene anses for å leve sammen selv om de bor i adskilte deler av huset eller leiligheten. Det har ikke vært tatt hensyn til om boenhetene er fysisk adskilt eller om de er registrert som forskjellige eiendommer. Årsaken til at partene har bosatt seg slik eller hvilket forhold det er mellom dem, har heller ingen betydning.

Det sondres mellom hus med flere enn fire boenheter og hus med fire eller færre boenheter (jf. § 1-5). Bestemmelsen angir at det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i hus med flere enn fire boenheter. I praksis behandles slike boforhold på samme måte som om foreldrene var bosatt forskjellig sted, jf. punktene nedenfor. Det vises imidlertid til det som er sagt om aleneomsorg/nære boforhold under kommentarene til fjerde ledd.

Det er bevishensyn som ligger bak bestemmelsen om at foreldrene anses for å leve sammen uten nærmere vurdering. Regler om dette ble første gang vedtatt i 1972.

I 1984 avsa Trygderetten en prinsippkjennelse (satt med 7 medlemmer) om samliv - ankesak 1007/83. De gav her anvisning på en vid fortolkning av dagjeldende forskrift § 1 andre ledd bokstav a. Denne bestemmelsen svarer til lovens § 1-5 fjerde ledd første og andre punktum. Trygderetten uttalte at stønadsretten skal falle bort dersom den ene av foreldrene oppholder seg like mye i den annens bolig som i annen bolig. Det forhold at den ene av foreldrene sammenlagt oppholder seg minst like mye i den andre av foreldrenes bolig som i annen bolig, var således alene nok til å anse partene for å bo i samme hus og leve sammen i henhold til dagjeldende § 1 andre ledd bokstav a. Det legges til grunn at det samme må gjelde i forhold til § 1-5. Den tiden vedkommende ikke har tilknytning til noen bolig på grunn av arbeid mv., regnes ikke med ved vurdering av botilknytningen. Årsaken til at partene har tilknytning til samme bolig, er uten betydning, likeledes om det er et forhold mellom dem. Det er den faktiske botilknytningen som er avgjørende.

Foreldrene bor midlertidig adskilt

Barnets foreldre anses for å leve sammen dersom de vanligvis har felles bolig, jf. § 1-5 fjerde ledd siste punktum, selv om de midlertidig bor adskilt av praktiske årsaker. Årsaken til adskillelsen kan være arbeid, utdanning, sykdom, militærtjeneste og fengselsopphold. Andre årsaker omfattes også av bestemmelsen så lenge det er klart at adskillelsen i boforholdet kun er midlertidig og ikke skyldes brudd i forholdet mellom partene. Det er en forutsetning for å kunne anvende bestemmelsen at partene har etablert seg i felles bolig, enten egen bolig eller at de for eksempel har bodd sammen hos en av partenes foreldre. Det er uten betydning om partene opprettholder fellesboligen under adskillelsen, dersom de senere skal flytte sammen igjen.

Andre bo- og samlivsforhold

Som nevnt ovenfor anses uttrykket "lever sammen" for å være videre enn uttrykket "bor sammen". Foreldrene kan derfor anses for å leve sammen selv om de ikke bor sammen. I tilknytning til Trygderettens prinsippkjennelse om samliv uttalte Sosialdepartementet:

"Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 1007/83 medfører ikke en prinsipiell ny rettsoppfatning, da forskriftene av 26. september 1980 ikke er å anse som uttømmende. Også andre momenter enn bare oppholdstid i boligen til den annen av foreldrene kan trekkes inn ved avgjørelsen av en sak."

Begrepet "lever sammen" gir uttrykk for at også andre momenter, enn tilknytning til samme bolig, kan få betydning for hvorvidt foreldrene anses for å leve sammen. At det ikke er brudd i forholdet mellom foreldrene, slik at de har personlig tilknytning, er ikke nok til å anse dem for å leve sammen. Det har vært lagt til grunn at foreldrene anses for å leve sammen bare dersom alle følgende forhold er til stede:

Partene har et forhold tilbake i tid.
Partene har helt konkrete fremtidsplaner (skal gifte seg, bygger hus, venter på leilighet o.l.).
Partene har et aktuelt fellesskap og samvær som ligger nær opp til den botilknytning som alene fører til at de anses for å bo sammen, jf. lovens § 1-5.

Barn med forskjellige personer

Dersom forsørgeren har barn med forskjellige personer, foreligger ikke rett til ytelser dersom vedkommende har en botilknytning eller et forhold som nevnt ovenfor til den andre av foreldrene til ett av barna.

Umyndige forsørgere

I tilfeller hvor forsørgeren er umyndig, har det vært lagt til grunn at stønadsrett foreligger med mindre partene bor sammen, jf. § 1-5 tredje og fjerde ledd. Det har ikke vært lagt vekt på omfattende samvær mv. eller eventuell personlig tilknytning mellom partene. Slike saker bør revurderes når forsørgeren er blitt myndig.

Spesielt om saksbehandlingen

Det vil være nødvendig med opplysninger av meget personlig karakter for å kunne ta stilling til om vilkåret om ikke å leve sammen er oppfylt.

Trygderetten uttalte i prinsippkjennelsen om samliv (ankesak 1007/83):

"Det er imidlertid klart at trygdede må finne seg i at hun eller han avkreves opplysninger som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt, jf. folketrygdlovens § 14-2 nr. 2 annet ledd."

Bestemmelsen i tidligere folketrygdlovs § 14-2 er nå inntatt i lovens § 21-3. Søkeren må således finne seg i at hun/han må gi opplysninger om faktiske boforhold, konkrete opplysninger om samvær med den annen part, samvær mellom barnet og den andre av foreldrene mv.

Trygderetten tilføyde i ovennevnte sak:

"...hvor det er spørsmål om grad av botilknytning til den samme bolig eller nærmere personlig tilknytning mellom barnets foreldre.......vil det kunne være hensiktsmessig at opplysningene innhentes gjennom samtale mellom trygdede og en person som har god kjennskap til hva det skal legges vekt på ved vurderingen."

I tillegg til opplysninger fra forsørgeren kan NAV med hjemmel i lovens § 21-4 innhente opplysninger/dokumentasjon direkte fra arbeidsgiver, offentlig myndighet mv. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen. Dersom det er nødvendig med opplysninger fra andre må disse i utgangspunktet innhentes gjennom forsørgeren.

Arbeids- og velferdsdirektoratet eller særskilt utpekte enheter (NAV Kontroll) kan i henhold til § 21-4a første ledd innhente opplysninger om stønadsmottakere hos andre enn de som er nevnt i § 21-4, samt at innhente opplysninger om andre personer enn stønadsmottakeren. Denne hjemmelen for innhenting av opplysninger kan bare anvendes dersom det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det har skjedd elle vil skje urettmessige utbetalinger. Det vises til kommentarene til denne bestemmelsen.

Lovens § 21-4 gir også NAV rett til å innhente nødvendige opplysninger ved bevissikring etter tvisteloven eller ved politiet. Bestemmelsen bør bare anvendes i spesielle tilfeller.

Forholdet til fraseparert eller fraskilt ektefelle

Retten til ytelser faller bort dersom forsørgeren lever sammen med en person vedkommende er skilt eller separert fra. Dette gjelder uavhengig av om partene har barn sammen. Bakgrunnen for regelen er at formell separasjon/skilsmisse alene ikke skal gi rett til stønad. Stønadsrett foreligger derfor ikke dersom partene bor sammen, (§ 1-5 tredje og fjerde ledd, jf. § 15-4 tredje ledd, andre punktum). Det legges imidlertid ikke vekt på omfattende samvær eller personlig tilknytning.

"lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn"

Rett til stønad som enslig mor eller far faller bort dersom vedkommende lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning. Bestemmelsen medfører at et samboerforhold får samme betydning for retten til stønad som et ekteskap.

Arbeids- og sosialdepartementet har i forarbeidene til bestemmelsen(Prop. 115 L (2014-2015)) uttalt:

«Departementet ønsker at reglene er mest mulig like, uavhengig av om den enslige forelderen har vært eller blir gift eller samboer. Samboerskap har blitt en vanlig samlivsform og vil også utelukke en person fra retten til stønad etter en tolking av begrepet enslig mor eller far. Etter gjeldende regler kan stønadsmottakeren ha ett eller flere kortvarige samboerforhold og likevel motta stønader til enslig mor eller far, jf. § 15-5 tredje ledd bokstav c). Stønadsmottakere som gifter seg, mister derimot stønaden umiddelbart. For å få en større likebehandling mellom gifte og samboere, foreslår departementet derfor at også de kortvarige samboerskapene fører til at retten til stønad faller bort.»

Heterofile og homofile samboere er likestilt.

Ekteskapslignende forhold

Det er forsørgerens egne opplysninger om hun/han lever i et ekteskapslignende forhold eller ikke som skal legges til grunn. NAV skal i utgangspunktet ikke overprøve forsørgerens svar på dette spørsmålet, med mindre det foreligger klare objektive opplysninger som tilsier at svaret ikke kan være riktig.

Eksempel:

Forsørgeren opplyser at hun ikke lever i et ekteskapslignende forhold med ham hun deler leilighet med. NAV skal ikke overprøve dette, med mindre det foreligger klare objektive opplysninger som tilsier at dette ikke er riktig. Dette kan for eksempel være tilfelle der vedkommende overfor en annen offentlig etat har oppgitt å leve i et ekteskapslignende forhold med ham hun deler leilighet med.

Felles husholdning

Forsørgeren anses å ha felles husholdning så lenge partene bor under samme tak/samme boenhet. Det er i denne forbindelse uten betydning om paret har felles eller adskilt økonomi.

Eksempler:

Forsørgeren lever i et ekteskapslignende forhold. Partene bor i samme leilighet, men har adskilt økonomi og stønadsmottakeren forsørger sitt særkullsbarn alene. Samboeren har forsørgerplikt og betaler bidrag for sine barn fra et tidligere forhold. Partene anses for å ha felles husholdning fordi de bor under samme tak.
Forsørgeren lever i et ekteskapslignende forhold med sin samboer i samme leilighet. Samboeren flytter ned i adskilt kjellerleilighet i det samme huset. Partene anses ikke lenger for å ha felles husholdning.

Sammenhengen mellom "ekteskapslignende forhold" og "felles husholdning"

Retten til stønad som enslig forsørger faller bort når forsørgeren lever i et ekteskapslignende forhold og har felles husholdning. Begge forholdene må være til stede. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for stans av stønad at vedkommende har felles husholdning hvis ikke vedkommende også lever i et ekteskapslignende forhold.

Dette innebærer at andre bofellesskap, for eksempel nære slektninger som bor sammen, bokollektiv hvor partene ikke har ekteskapslignende forhold, vennepar som ikke har ekteskapslignende forhold osv. ikke medfører tap av stønadsrett som enslig forsørger.

Hvordan de samboende i ekteskapslignende forhold ordner økonomien seg i mellom har ingen betydning i denne sammenhengen. Det antas at selv i forhold med delt økonomi, er det rimeligere for partene å ha en husholdning hvor de deler på utgiftene, enn to adskilte husholdninger.

"midlertidig adskillelse"

Det er i utgangspunktet lagt til grunn en likebehandling av samliv med den andre av barnets forelder og samboer uten felles barn når det gjelder midlertidig atskillelse. Midlertidig atskillelse på grunn av arbeid, utdanning og lignende gir således ikke rett til stønad som enslig forsørger.

Når det gjelder samliv med den andre av barnets forelder anses det for midlertidig atskillelse når partene velger å oppløse bofellesskapet uten at det er brudd i forholdet.

Det understrekes at det etter § 15-4 tredje ledd andre punktum om samboer uten felles barn, er tilstrekkelig med brudd i boforholdet for at vilkåret om stønad til enslig mor eller far er oppfylt. Årsaken til bruddet spiller ingen rolle. Dette betyr at partene fremdeles kan ha et forhold etter at boforholdet er oppløst.

Eksempler:

Søker har i to år levd sammen med en person hun ikke har barn med. Partene velger å oppløse bofellesskapet og de flytter hver for seg. De ønsker ikke lenger å bo sammen Det er ikke brudd i forholdet. Boforholdet er opphørt og stønad som enslig mor kan tilstås.
Søker har i to år levd sammen med en person hun ikke har barn med. Søker skal begynne på skole og flytter på hybel sammen med barnet. Hun skal flytte tilbake til samboeren når skoleåret er ferdig. Boforholdet er ikke opphørt og partene anses for å være midlertidig adskilt. Stønadsrett foreligger ikke.

Overgangsregler

Reglene for rett til stønad som enslig mor eller far ved samboerskap uten felles barn ble endret fra 1. januar 2016. Retten til stønad opphørte tidligere når forsørgeren hadde hatt samboer i 12 av de siste 18 månedene. Det er vedtatt overgangsregler for tilfeller hvor forsørgeren har søkt og fyller vilkårene for stønad før 1. januar 2016 og hvor samboerforholdet er inngått før 1. januar 2016. Se forskrift om overgangsregler og tilhørende rundskriv.

Tredje ledd, tredje punktum - Likestilling av faktisk samlivsbrudd med formell separasjon

Etter denne bestemmelsen kan et faktisk samlivsbrudd likestilles med formell separasjon når det er reist sak om separasjon eller skilsmisse.

Arbeids- og sosialdepartementet har i forarbeidene til bestemmelsen (Prop. 115 L (2014-2015)) uttalt:

«Departementet ønsker at reglene er mest mulig like, uavhengig av om den enslige forelderen har vært eller blir gift eller samboer. …

Etter folketrygdloven § 15-4 (slik den lød før 1.januar 2016 – vår merknad) må det gå seks måneder fra separasjons- eller skilsmissesak er reist til søkeren kan motta stønad. Samboere kan derimot få stønad straks samlivsbruddet er et faktum. Departementet foreslår derfor at også separerte og skilte skal kunne motta stønad like etter samlivsbruddet. Det vil fortsatt være et vilkår at separasjons-, skilsmisse- eller ekteskapssak er reist for å få rett til stønad.»

Når er sak reist

Sak om separasjon eller skilsmisse anses tidligst reist når det foreligger stevning for domstolene eller begjæring overfor fylkesmannen. Det er lagt til grunn at sak ikke er reist dersom stevningen eller begjæringen avvises.

Det fremgår av det ovenstående at det er snakk om sak reist i Norge.

Forsørgeren har plikt til å melde fra dersom begjæringen eller stevningen trekkes tilbake. I saker hvor det gis stønad fordi faktisk samlivsbrudd kan likestilles med formell separasjon/skilsmisse, må forsørgeren orienteres om plikten til å melde fra om dette i vedtaket.

Spesielt om sak reist i utlandet

For at det skal kunne legges til grunn at sak om skilsmisse er reist i utlandet, må det legges frem tilstrekkelig dokumentasjon for dette. Det kan være stevning, bekreftelse fra domstol/rettsinstans eller annen dokumentasjon som klart viser at sak om skilsmisse er reist. Dokumentet må i den grad det er nødvendig være oversatt til norsk av autorisert translatør, og en advokat e.l. må garantere for at det dreier seg om sak om skilsmisse i det aktuelle landet.

Søkeren har plikt til å melde i fra hvis saken trekkes tilbake.

For at det skal kunne legges til grunn at sak om separasjon er reist, må det dreie seg om sak i Danmark eller Sverige. Sammenlign det som er sagt ovenfor om utenlandske separasjoner. Kravene til dokumentasjon er som for sak om skilsmisse nevnt ovenfor.

Overgangsregler

Reglene om rett til stønad ved faktisk samlivsbrudd når forsørgeren er gift ble endret fra 1. januar 2016. Tidligere kunne faktisk samlivsbrudd likestilles med formell separasjon når det hadde gått seks måneder fra det ble reist sak om separasjon eller skilsmisse. Faktisk samlivsbrudd kunne også likestilles med formell separasjon når samlivsbruddet hadde vart et år og spesielle forhold gjorde det vanskelig å reise sak. Det er vedtatt overgangsregler for tilfeller hvor samlivet er opphørt, sak er reist og forsørgeren har søkt om stønad før 1. januar 2016 og for tilfeller hvor forsørgeren før 1. januar 2016 har søkt om og fyller vilkårene for stønad etter ett års samlivsbrudd. Se forskrift om overgangsregler og tilhørende rundskriv.

Tredje ledd, fjerde og femte punktum - nytt barn med samme partner

[Endret 3/16]

Bestemmelsen slår fast at ingen av foreldrene skal anses som enslig mor eller far, dersom forsørgeren får et nytt barn med samme partner mens hun/han mottar stønad til enslig mor eller far for et felles barn. Dersom en av foreldrene tidligere har mottatt stønad til enslig mor eller far for et felles barn, skal ingen av foreldrene anses som enslig forsørger dersom de får et nytt barn sammen.

Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2016. Forarbeidene til bestemmelsen er høringsnotat av 14. oktober 2013 «Endringer i folketrygdloven kapittel 15 om stønader til enslig mor eller far». Her uttaler departementet:

«Etter dagens regler kan det innvilges ny stønad der foreldrene på nytt får barn sammen, forutsatt at de ikke lever sammen. Selv om det er den som søker om stønad som har bevisbyrden for at vedkommende er enslig mor eller far, er dette ofte svært vanskelige saker for NAV-kontorene å vurdere. For å forenkle reglene foreslår departementet å innføre en bestemmelse som innebærer at ingen av foreldrene anses for å være ”enslig mor eller far” dersom de får et nytt barn med samme partner mens en av dem mottar stønad til enslig mor eller far for et felles barn. Det foreslås videre at om en person tidligere har mottatt stønader til enslig mor eller far, skal ikke noen av foreldrene kunne innvilges nye stønadsperioder for nye felles barn. Regelen tas inn i § 15-4 Enslig mor eller far.»

Bestemmelsen gjelder helt generelt og det er ikke et vilkår at det må foreligge en mistanke om at forsørgeren i realiteten ikke er enslig mor eller far. Det er således uten betydning at foreldrene aldri har bodd sammen, aldri har hatt et forhold som er uforenlig med å være enslig mor eller far eller om barnet skyldes tilfeldig samvær eller at det nye barnet er blir født som følge av at partene i en periode har forsøkt å gjenoppta samlivet.

Bestemmelsen medfører at stønaden som enslig mor eller far skal stanses dersom forsørgeren får et nytt barn med samme partner. Heller ikke den andre av barnets foreldre regnes som enslig mor eller far i slike tilfeller og kan ikke få stønad til enslig mor eller far dersom hun/han overtar omsorgen for felles barn. Fra den måneden barnet blir født er ikke lenger vilkårene for rett til stønad oppfylt. Utbetalingen av stønad opphører derfor fra måneden etter at barnet ble født.

Dersom en av foreldrene tidligere har mottatt stønad for et felles barn, regnes ingen av foreldrene som enslig mor eller far dersom de senere får et nytt barn sammen.

Eksempel:

Forsørgeren har mottatt overgangsstønad i to år da hun får et nytt barn med samme far. Retten til stønad opphører fra måneden etter at det nye barnet blir født.

Etter en tid flytter det eldste barnet til far og han søker om stønad til barnetilsyn. Far har ikke rett til stønad, da ingen av foreldrene skal anses som enslig mor eller far når de har fått et nytt barn sammen mens en av dem mottok stønad.

Eksempel:

Forsørgeren har aleneomsorg for to barn og mottar stønad som enslig mor eller far frem til hun flytter sammen med den andre av barnets foreldre. Partene får et nytt barn sammen. Etter fødselen blir det brudd i forholdet og barnas far flytter. Moren søker om stønad til enslig mor eller far. Hun har ikke rett til stønad da hun tidligere har mottatt stønad til enslig mor eller far for felles barn.

Etter en tid flytter de to eldste barna til far og han søker om stønad til barnetilsyn. Han har heller ikke rett til stønad, da mor tidligere har mottatt stønad for felles barn.

Eksempel:

Forsørgeren har aleneomsorg for ett barn og har mottatt overgangsstønad i to år da hun flytter sammen med den andre av barnets foreldre. Da det blir brudd i forholdet er mor gravid med et nytt felles barn. Det eldste barnet er fem år. Mor søker om stønad til enslig mor eller far. Mor kan få stønad for det eldste barnet frem til det nye barnet blir født.

Tilfeller hvor stønad kan gis selv om forsørgeren mottar stønad når vedkommende får et nytt barn med samme partner

[Tilføyd 3/16]

Det vil forekomme saker hvor ingen av foreldrene tidligere har mottatt stønad til enslig mor eller far, og hvor forsørgeren er gravid med nytt barn ved samlivsbrudd. Dersom forsørgeren har rett til stønad på grunn av eldre barn etter samlivsbruddet, vil vedkommende motta stønad når det nye barnet blir født. Et slikt tilfelle rammes av ordlyden i § 15-4 tredje ledd, fjerde punktum.

Intensjonen bak bestemmelsen, jf. sitat fra forarbeidene ovenfor, tilsier imidlertid at den bare er ment å gjelde tilfeller hvor en av foreldrene mottar eller tidligere har mottatt stønad for deretter å ha et samliv som resulterer i nye barn. I saker hvor ingen av foreldrene tidligere har mottatt stønad for felles barn, må det derfor kunne gis stønad selv om forsørgeren får et nytt barn med samme partner mens vedkommende mottar stønad til enslig mor eller far. Det er en forutsetning at det ikke er knyttet tvil til at mor ble gravid før samlivsbruddet.

Eksempel:

Mor har aleneomsorg for et barn etter samlivsbrudd og søker om stønad til enslig mor eller far. Hun opplyser at hun er gravid med et nytt felles barn. Hun får stønad etter samlivsbrudd. Stønaden skal ikke stanses selv om hun får et nytt barn med samme far.

Utover dette konkrete tilfellet hvor det er presisert at stønad kan gis selv om forsørgeren får nytt barn med samme partner kan det ikke gjøres unntak fra bestemmelsen. Se likevel tilfeller hvor foreldrene har eller får særkullsbarn nedenfor.

Spesielt om tilfeller hvor foreldrene har eller får særkullsbarn i tillegg til de felles barna

Det vil forekomme tilfeller hvor foreldrene har særkullsbarn i tillegg til de felles barna. Det er lagt til grunn at avskjæringsregelen i § 15-4 tredje ledd fjerde punktum bare gjelder stans, eventuelt avslag på stønader etter folketrygdloven kapittel 15 som gis på grunnlag av aleneomsorg for felles barn. Dersom foreldrene har aleneomsorg for særkullsbarn, kan det gis stønad til enslig mor eller far dersom hun/han fyller vilkårene for stønad og særkullsbarnet alene utløser rett til stønad. Det vises imidlertid til bevisregelen i § 15-4 siste ledd og det som er sagt om tilfeller hvor forsørgeren får et nytt barn med samme partner, i kommentarene nedenfor. Den som søker stønad for særkullsbarn må bevise at vedkommende er enslig og har aleneomsorg for barn. Det er kun stønader som er knyttet til omsorg for fellesbarnet som er omfattet av avskjæringsregelen i § 15-4 tredje ledd fjerde punktum.

Overgangsregler

Bestemmelsen om at retten til stønad faller bort dersom foreldrene får et nytt barn sammen, gjelder når barnet er født 1. januar 2016 eller senere. Det er vedtatt overgangsregler for tilfeller hvor forsørgeren på bakgrunn av termindato før 1. januar 2016, har søkt og fyller vilkårene for overgangsstønad i to måneder før fødsel. Se forskrift om overgangsregler og tilhørende rundskriv.

§ 15-4 Fjerde ledd - aleneomsorg

Generelt

Det er et vilkår for rett til stønad at forsørgeren har aleneomsorg for barn. Bestemmelsen gir en nærmere presisering av begrepet “aleneomsorg”.

Hvorvidt forsørgeren har aleneomsorg, vurderes bare i forhold til den andre av barnets foreldre. Det er den faktiske og daglige omsorgen som gir grunnlag for ytelser. Foreldrene kan dele den “juridiske omsorgen” - foreldreansvaret, jf. barnelovens kapittel 5 - uten at dette har betydning for stønadsretten. Det er videre uten betydning hvordan de deler utgiftene til barnet mellom seg. Det vises til at begge har plikt til å underholde barnet etter evne, jf. barnelovens kapittel 8.

Det vil forekomme tilfeller hvor forsørgeren, etter å ha fått avslag, opplyser at samværet er endret slik at stønad kan innvilges. Det presiseres at det i folketrygdloven kapittel 15 ikke er noe til hinder for å innrette seg slik at vilkårene for stønad er oppfylt.

Dersom det er mistanke om eller konkrete holdepunkt for at opplysninger som forsørgeren har gitt, ikke stemmer med de faktiske forhold, må NAV vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Det vises til kommentarene til § 15-4 femte ledd nedenfor.

Dersom forsørgeren har flere barn, er vilkåret om aleneomsorg oppfylt dersom vedkommende har aleneomsorg for ett av barna.

Eksempler:

Kari har en datter på to år og en sønn på fire år. Barna har samme far. Etter samlivsbrudd avtaler de at sønnen skal bo en uke hos mor og en uke hos far. Datteren skal være hos far fra fredag til søndag den uken sønnen oppholder seg der. Kari har aleneomsorg for datteren.
Siri har en datter på to år og en sønn på fire år. Barna har ikke samme far. Hun har bodd sammen med faren til det yngste barnet. Det eldste barnets far har ikke samvær med sønnen. Det yngste barnets far flytter etter samlivsbrudd inn i en kjellerleilighet i nabohuset. Han skal ha samvær tilsvarende vanlig samværsrett med begge barna. Det eldste barnets far har ikke samvær med sønnen. Ved så nære boforhold, har ikke Siri aleneomsorg for datteren. Hun har imidlertid aleneomsorg for sønnen.

Fjerde ledd, første punktum - "Varig har klart mer av den daglige omsorgen"

Aleneomsorg foreligger der den ene av foreldrene varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre. I de fleste tilfeller bor barnet fast hos den ene av foreldrene, mens den andre har samvær med barnet. Etter barnelovens § 43 utgjør "vanlig samværsrett" en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Dersom samværsforelderen har samvær utover dette, er det nødvendig med konkrete opplysninger for å kunne vurdere om lovens vilkår er oppfylt. Hvorvidt den ene har klart mer omsorg, vurderes i forhold til hele døgnet. Til samværsforelderens tid regnes både samvær vedkommende utøver alene med barnet og eventuelt samvær mor, far og barn sammen.

Det er ikke noe krav til at samvær skal være avtalt skriftlig. En muntlig avtale kan ikke dokumenteres og saken må avgjøres på bakgrunn av søkers opplysninger om samværets omfang.

Dersom det opplyses at foreldrene har en skriftlig samværsavtale, skal denne fremlegges uavhengig av om det er avtalt vanlig samværsrett eller samvær ut over dette. Dersom den ikke er vedlagt søknaden, kan det være aktuelt å undersøke om den er tilgjengelig i bidragssaken. Søkers opplysninger skal dokumenteres/bekreftes i den grad det er mulig. Dette gjelder også opplysninger om barnets samvær med den andre av foreldrene. Selv om det ikke er noe vilkår at samværsavtalen skal være skriftlig, er det ingen grunn til å lempe på kravet til dokumentasjon når det opplyses å foreligge en skriftlig avtale.

Spesielt om begrepet «klart mer av den daglige omsorgen»

NAV har lagt til grunn at vilkåret om å ha klart mer omsorg må anses oppfylt dersom forsørgeren har om lag 60 prosent av den daglige omsorgen for barnet. Trygderetten har også i en rekke kjennelser lagt ca. 60/40 fordeling til grunn for vurderingen av hva som anses som klart mer omsorg. Det understrekes at dette kun er retningsgivende og at det ikke er noe klart skille ved en 60/40 fordeling.

Det er ikke tilstrekkelig at forsørgeren opplyser å ha ca. 60 prosent eller mer av den daglige omsorgen for barnet. Det er ikke forsørgeren som skal vurdere dette. Det må innhentes konkrete opplysninger om hvor mye samvær den andre av foreldrene har med barnet, herunder tid mor, far og barn oppholder seg sammen.

Det må alltid foretas en helhetsvurdering i den enkelte sak og det skal ikke legges opp til timetelling. Forsørgeren skal ikke behøve å gi opplysninger som er så detaljerte at det kan foretas en timetelling. Det vises også til at timeantallet i praksis ofte vil variere noe.

Hvorvidt den ene forelderen har klart mer omsorg, knyttes til en vurdering av hele døgnet. Det må tas stilling til samvær som utøves på dagtid, kveldstid og på natten.

Til samværsforelderens tid regnes både samvær vedkommende utøver alene med barnet og eventuelt samvær mor, far og barn sammen.

Tid barnet er i barnehage/skole tilskrives bostedsforelderen med mindre barnet har samvær med samværsforelderen både før og etter tiden i barnehage/skole.

Samværet beregnes over en periode på 14-dager/måned, med mindre foreldrene har andre samværssykluser.

Dersom det opplyses at foreldrene skal ha like mye feriesamvær hver i løpet av ett år, eventuelt i en toårsperiode, kan feriene holdes utenfor vurderingen av om forsørgeren har klart mer omsorg.

Ekstra feriesamvær skal uansett ikke føre til at forsørgeren ikke anses å ha aleneomsorg resten av året, dersom det er hun/han som har klart mer av den faktiske og daglige omsorgen ellers, det vises til det som er sagt om betydningen av begrepet «varig» nedenfor. Dersom samværsforelderen har mye mer feriesamvær enn mor, må dette vurderes i forhold til stønadsretten i den aktuelle perioden.

I tilfeller hvor samværet utøves mor/far/barn sammen, må det også vurderes om foreldrene har slik tilknytning til samme bolig at de må anses for å bo sammen. Det vises til kommentarene til § 15-4 andre ledd, andre setning ovenfor. Dersom foreldrene oppholder seg 50 prosent av fritiden i samme bolig, anses de for å bo sammen – uavhengig av årsaken til dette. Det er da ikke nødvendig å vurdere aleneomsorgen som vurderes i forhold til hele døgnet.

I tilfeller hvor foreldrene bor i nærheten av hverandre uten at boforholdet rammes av bevisregelen i § 15-4 fjerde ledd andre punktum, se nedenfor, må det stilles ekstra krav til nøyaktige opplysninger om hvordan samvær/besøk/samarbeid fungere i det daglige. Det kan også være nyttig å klarlegge forhold som er av betydning for om samvær kan utøves, for eksempel den andre av foreldrenes fravær fra hjemmet på grunn av arbeid. Det må stilles krav om utførlige svar, idet det som utgangspunkt har formodningen mot seg at foreldre som bor i nærheten av hverandre ikke samarbeider i det daglige. Opplysningene skal i tillegg til avtalt samvær omfatte tilfeldig samvær/besøk/samarbeid som naturlig følger av boforholdet. Dersom barna er store skal det opplyses i hvilken grad de går fritt mellom foreldrene. Opplysningene skal gis skriftlig eller nedtegnes og underskrives av søker. Det bør stilles spesielt store krav til utførlige opplysninger om de faktiske forhold i tilfeller hvor foreldrene deler barneflokken mellom seg. Dersom det opplyses at barna går fritt mellom foreldrene uten at dette kan konkretiseres eller dersom samvær/besøk/samarbeid ellers ikke kan konkretiseres, er det ikke godtgjort at søkeren har klart mer omsorg og stønad kan ikke gis.

Spesielt om begrepet «varig»

Dersom barnet bor vekselsvis hos foreldrene i like lange eller tilnærmet like lange perioder, anses ingen av foreldrene for å ha aleneomsorg, selv om begge i den enkelte periode har klart mer omsorg. Tilnærmet like lange perioder vil foreligge der hvor barnet skifter på å bo hos foreldrene på en slik måte at den ene forelderen ikke har klart mer av den daglige omsorgen. Det er i tilfeller hvor barnet bor vekselsvis hos foreldrene at lovens uttrykk "varig" får betydning. I forarbeidene til lovpresiseringen (Ot.prp. nr. 6 (1992-93)) uttales følgende:

"Det foreslåtte vilkåret om at forsørgeren varig må ha klart mer av den daglige omsorgen, tar sikte på å gjøre det klart at det ikke er tilstrekkelig å ha hele omsorgen i kortere eller lengre perioder, slik man har ved delt omsorg. Man bør imidlertid ikke avskjære andre enn de tilfelle hvor det er avtalt mellom foreldrene at omsorgen skal deles. Dersom omsorgen skifter av andre grunner, bør den nye omsorgsyteren kunne få ytelser..."

Dersom barnet bor vekselsvis hos foreldrene i perioder på seks måneder eller mer, har det vært lagt til grunn at foreldrene skiftesvis fyller vilkåret om aleneomsorg dersom den aktuelle forelderen har klart mer omsorg enn den andre innenfor den enkelte periode.

Begrepet «varig» får også betydning i tilfeller hvor samværsforelderen av ulike årsaker kan ha noe mer samvær i perioder. Det er ikke meningen at den enslige moren eller faren skal miste retten til stønad dersom det er hun/han som varig har klart mer omsorg. Ofte kan mer eller mindre uforutsette forhold medføre at vilkåret om å ha klart mer omsorg ikke anses oppfylt i en periode. Fravik fra ordinært samvær vil alltid forekomme og vil normalt fordele seg mellom foreldrene på sikt. Det samme gjelder tilfeller hvor samværsforelderen ikke kan utøve samvær i det daglige. Det må da kunne godtas noe mer samvær i enkelte perioder. Det er heller ikke meningen at ekstra feriesamvær skal medføre at retten til stønad ikke anses oppfylt resten av året.

Spesielt om tilfeller hvor foreldrene deler barneflokken mellom seg

Det vil forekomme tilfeller hvor foreldrene avtaler at det ene barnet skal bo hos far og det andre hos mor. Ved å innrette seg slik vil begge foreldrene kunne ha rett til stønad som enslig mor eller far. Det har også forekommet tilfeller hvor foreldrene i tillegg deler omsorgen for øvrige søsken og også tilfeller hvor samværet utøves slik at barna i stor utstrekning oppholder seg sammen hos samme forelder.

For å ha rett til stønad som enslig mor eller far, må vedkommende ha klart mer omsorg for minst ett barn. Med mindre geografisk avstand eller andre forhold tilsier aleneomsorg, må det tilfeller hvor foreldrene deler barna mellom seg, stilles ekstra krav til nøyaktige og utførlige opplysninger om hvordan samværet utøves i det daglige. Forsørgeren bør oppfordres til å gi disse opplysningene skriftlig. Ved eventuelt fremmøte på NAV-kontoret må opplysningene nedtegnes og underskrives av søker. Ved telefonsamtale må bruker gjøres oppmerksom på at det vil bli tatt notat fra samtalen. Dersom begge foreldrene søker om stønad til enslig mor/far, må sakene ses i sammenheng. Det bør også kontrolleres hvilke opplysninger som er gitt når det gjelder barnetrygd og barnebidrag.

Spesielt om delt bosted etter barneloven § 36

Foreldrene kan i henhold til barneloven inngå avtale om at barnet skal ha delt bosted, dvs. bo fast sammen med begge foreldrene. En avtale om delt bosted har først og fremst den betydning at foreldrene i fellesskap må ta de beslutninger i forhold til barnet som ellers tas av den av foreldrene som barnet bor fast sammen med. Delt bosted for barnet forutsetter således et nært samarbeid mellom foreldrene og domstolen eller fylkesmannen kan derfor kun pålegge at barnet skal ha delt bosted i særlige tilfeller. Selv om det som oftest vil være slik, er det ikke noe formelt krav at barnet faktisk skal bo like mye hos hver av foreldrene. Det vil derfor kunne forekomme tilfeller hvor det foreligger en avtale om delt bosted, men hvor det samtidig opplyses at barnet oppholder seg noe mer hos den ene enn hos den andre av foreldrene.

Barnetrygdloven og kontantstøtteloven regulerer retten til stønad i tilfeller hvor partene fremlegger en avtale om delt bosted og en slik avtale får også betydning for underholdsbidrag og bidragsforskudd. Felles for alle områdene er at foreldrene i slike tilfeller uten videre likestilles.

Med utgangspunkt i ovennevnte legges det til grunn at en avtale om delt bosted også må få betydning for retten til stønad som enslig mor eller far. Det må i slike tilfeller legges til grunn at ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for det aktuelle barnet. Dette må bli å behandle som en ren bevisregel slik at man på samme måte som ved nære boforhold, jf. nedenfor, uten videre legger til grunn at ingen av foreldrene fyller vilkåret om å ha aleneomsorg. Eventuelle opplysninger om at den daglige omsorgen fordeles på en slik måte at den ene av foreldrene har klart mer omsorg enn den andre får dermed ingen betydning.

Som for kontantstøtte, barnetrygd og bidrag skal det legges til grunn at det ikke lenger foreligger delt bosted dersom foreldrene skriftlig erklærer eller bekrefter at delt bosted ikke blir praktisert, selv om delt bosted er fastsatt ved avtale, dom eller er inngått ved rettsforlik. Dersom foreldrene er enige om tidspunktet avtalen opphørte, legger NAV dette tidspunktet til grunn.

I tilfeller der foreldrene ikke lenger er enige om at barnet har delt bosted, kan heller ikke NAV lenger legge den tidligere avtalen til grunn uten å vurdere de faktiske forholdene i saken. Det er den som søker stønad, som må sannsynliggjøre at vilkårene for rett til stønaden er oppfylt, herunder at barnet ikke lenger har delt bosted. I slike tilfeller skal NAV Forvaltning be søkeren om å uttale seg om hvor lang tid barnet faktisk oppholder seg hos hver forelder. Dersom det fremkommer opplysninger om barnets bosted i barnetrygdsaken og/eller bidragssaken, er det viktig at disse opplysningene blir vurdert også i kapittel15-saken.

Et moment i vurderingen vil være om det er stort avvik mellom innholdet i avtalen om delt bosted og gjennomføringen av den, f.eks. om avtalt samvær er definert i avtalen, men gjennomføres i vesentlig mindre grad enn avtalt. Det at barnet faktisk bor vesentlig mindre hos en part vil være et moment i den helhetlige vurderingen for om delt bosted blir praktisert. Vesentlig økning i geografisk avstand, slik at delt bosted vanskelig kan gjennomføres, vil også være et moment i helhetsvurderingen. Det antas å vanskeliggjøre et betydelig samværsomfang, medbestemmelse og deling av utgifter i dagliglivet hva gjelder barnet, dersom foreldrene bor langt unna hverandre. Et godt samarbeid mellom foreldrene er en forutsetning for domstolene for å kunne fatte dom om delt bosted. Dårlig samarbeid kan derfor være et moment for at delt bosted ikke lengre blir praktisert. Dokumentasjon/opplysninger på at foreldrene har vært i kontakt med familievernkontoret og/eller konfliktrådet, eventuelt at en av dem har søkt bistand fra advokat for rettslig avgjørelse kan være momenter som taler for at de samarbeider dårlig.

Det foreligger avgjørelser fra Sivilombudsmannen og Trygderetten som gjelder bidrag og barnetrygd. Det vises til rundskrivet til barnetrygdlovens § 2. Avgjørelsene kan ikke benyttes direkte i kapittel15-saken, men de gir god veiledning når det gjelder betydningen av uenighet om en avtale om delt bosted.

Dersom søkeren sannsynliggjør at vedkommende har hatt aleneomsorg fra et tidligere tidspunkt enn da vedkommende satte frem krav om stønad, kan stønad etterbetales i samsvar med reglene i lovens kapittel 22.

I tilfeller der NAV ikke lenger tar hensyn til avtale, rettsforlik eller dom om delt bosted, betyr ikke det at NAV setter dommen/rettsforliket til side, men at de faktiske forhold legges til grunn vedrørende hvor barnet bor.

Fjerde ledd, andre punktum - Nære boforhold

Det forekommer tilfeller hvor barnet i hovedsak bor hos en av foreldrene, men hvor foreldrene bor så nær hverandre at det ikke er mulig å konstatere om søkeren kan anses for å være alene om omsorgen. Som oftest har også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha mulighet til å dele omsorgen for barnet. Barna “går fritt” mellom foreldrene eller oppholder seg hos foreldrene uten nærmere avtale om samvær. § 15-4 fjerde ledd andre punktum slår fast at ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen ved bestemte boforhold. Bestemmelsen viser for det første til boforhold som nevnt i § 1-5. Dette gjelder hus, og § 1-5 gir en definisjon av hva som regnes som hus. Bestemmelsen viser dessuten til andre nære boforhold. Dette kan f.eks. omfatte tilfeller hvor foreldrene bor på samme gårdstun i, samme boligblokk eller i hus svært nær hverandre. I slike tilfeller er det lagt til grunn at begge foreldrene bidrar med avlastning mv. på samme måte som i en vanlig familiesituasjon, og at eventuelle avtaler om samvær ikke lar seg gjennomføre i praksis.

I forarbeidene til bestemmelsen, Ot prp nr 8 (1996-97) er ”andre nære boforhold” beskrevet slik:

”Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste gjeldende praksis om at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen ved andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Det praktiske tilfellet er at det på en tomt eller gårdsbruk i tillegg til hovedhuset finnes et mindre hus som kan benyttes til bolig.”

Det er bevishensyn som ligger bak bestemmelsen som regulerer stønadsrett ved nære boforhold. Dersom det konstateres nære boforhold skal det ikke foretas ytterligere vurderinger. Dette gjelder både med hensyn til i hvilken grad den andre av foreldrene faktisk oppholder seg i boligen sin eller i hvilken utstrekning vedkommende tar del i omsorgen for barnet. Det understrekes at bestemmelsen kommer til anvendelse uavhengig av barnets alder og ikke bare når barna er store nok til å ferdes fritt mellom foreldrene. Saken avgjøres på bakgrunn av opplysninger om partenes bosted og folkeregisteradressen legges til grunn med mindre det godtgjøres at vedkommende faktisk ikke bor der. Det er fastsatt forskrift som gir nærmere regler for tilfeller hvor foreldrene har nære boforhold.

Forskrift om stønader til enslig mor eller far - § 3 Nære boforhold

Forskriften § 3 første ledd omhandler boforhold i samme hus med fire eller færre boenheter og slår fast at et slikt boforhold innebærer at ingen av foreldrene skal anses å være alene om omsorgen for barnet.

Forskriften § 3 andre ledd omhandler andre nære boforhold enn de som er nevnt i forskriften første ledd, men som på samme måte som ved boforhold som nevnt i første ledd kan innebære at ingen av foreldrene skal anses å være alene om omsorgen. Det forutsettes imidlertid at det aktuelle boforholdet vurderes som nært.

Hvilke andre nære boforhold som kan likestilles med å bo i samme hus med fire eller færre leiligheter følger av § 3 andre ledd bokstav a til d. Det er ikke fastsatt noen grense for når et boforhold som nevnt i bokstav a til d er tilstrekkelig nært til at ingen av foreldrene skal anses å ha aleneomsorgen. NAV må i hvert enkelt tilfelle innhente nødvendige opplysninger om boligsituasjonen og gjøre en konkret vurdering av om det aktuelle boforholdet må anses å tilsvare boforhold i samme hus.

Når det gjelder boforhold på samme tomt eller gårdstun, jf. andre ledd bokstav a, må det legges til grunn at det ikke er «samme tomt eller gårdsbruk» som er avgjørende dersom det dreier seg om store eiendommer og de aktuelle boligene faktisk ligger langt fra hverandre. De aktuelle boligene må ha en viss nærhet til hverandre.

Andre ledd bokstav b tar sikte på å regulere tilfeller hvor det er oppført boliger rundt et felles tun eller fellesareal. Også her vil det kunne forekomme tilfeller hvor det faktiske boforholdet likevel ikke kan anses å være nært. Det samme gjelder dersom nærmeste bolig i samme gate, jf. bokstav c, faktisk ligger langt fra hverandre.

Med tilstøtende boliger, jf. andre ledd bokstav d, menes boliger som ikke ligger i samme gate, men likevel er nærmeste naboer. Tilstøtende boliger vil også omfatte tilstøtende rekkehusrekker og også boligblokker rundt samme bakgård. For at boforholdet skal kunne anses å være nært er det en forutsetning at det i praksis er kort gangavstand mellom boligene og at det er mulig å forflytte seg mellom boligene.

Hvis partene bor i hver sin boenhet i samme boligblokk eller annen bygning med fler enn fire boenheter, jf. andre ledd bokstav e, må det også vurderes om boforholdet er tilstrekkelig nært. Bestemmelsen i forskriften andre ledd bokstav e medfører at det tilfeller der foreldrene bor i hver sin boenhet i samme bygning/boligblokk med fler enn fire boenheter bare kan gis stønad dersom boforholdet ikke kan anses å være nært.

Dersom partene bor i samme hus med fire eller færre leiligheter, jf. forskriften første ledd eller har boforhold som nevnt i forskriften andre ledd bokstav a-d og dette vurderes å være nært, fremgår det at ingen av foreldrene skal anses å være alene om omsorgen. Saken vurderes og avgjøres utelukkende på bakgrunn av det aktuelle boforholdet.

I tilfeller hvor foreldrene bor i nærheten av hverandre uten at dette kan anses som ”nære boforhold” i relasjon til § 15-4 fjerde ledd andre punktum og forskriften om nære boforhold, må NAV på vanlig måte vurdere om søkeren har varig klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av barnets foreldre, se kommentarene til andre ledd første punktum ovenfor.

Fjerde ledd, tredje punktum – forskriftshjemmel

Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet gi forskrift om nære boforhold. Arbeids- og sosialdepartementet har den 21. november 2015 gitt Forskrift om stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15, se forskriften § 3..

§ 15-4 femte ledd – «bevisbyrden for at han eller hun er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn»

Det er forsørgeren som har bevisbyrden for at hun eller han fyller vilkårene i § 15-4 om å være enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Selv om det benyttes andre begrep i ny § 15-4 femte ledd enn i tidligere lovbestemmelse, er det ingen realitetsendring ut over at beviskravet nå også omfatter de vilkårene som er flyttet fra tidligere § 15-4.

Arbeids- og sosialdepartementet uttalte i Prop. 115L (2014-2015) følgende:

«Den som søker om stønad etter folketrygdloven, har bevisbyrden for at vilkårene for rett til stønaden er oppfylt. I 2008 ble det uttrykkelig presisert i folketrygdloven kapittel 15 at det er søkeren som må sannsynliggjøre at han eller hun er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn. Jo flere grunner Arbeids- og velferdsetaten har til å betvile dette, jo mer dokumentasjon må de be søkeren framlegge. Departementet foreslår å videreføre regelen om bevisbyrde. Beviskravet vil også omfatte dokumentasjon på at separasjons-, skilsmisse- eller ekteskapssak er reist, og eventuelt at ekteskapet på et senere tidspunkt er oppløst.»

I Ot.prp.nr 76 2007/2008 sies det at det er ved krav om overgangsstønad at forsørgeren skal sannsynliggjøre at vedkommende er enslig forsørger. De nevnte inngangsvilkårene gjelder imidlertid for alle ytelser som gis etter folketrygdloven kapittel15.

I utgangspunktet anses forsørgeren for å ha sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger ved å fylle ut kravskjemaet og gi den dokumentasjonen som er nødvendig i henhold til dette.

I Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 står det følgende:

”Dersom det er mistanke om eller konkrete haldepunkt for at opplysninga ikkje er riktig, for eksempel ved at ein ved ein utlendingskontroll (av andre personar) har funne ut at den andre forelderen ikkje bur på oppgitt adresse, blir det eit spørsmål om stønadstakaren i tilstrekkeleg grad har sannsynleggjort at vilkåret er oppfylt.”

Med andre ord er det i de tilfellene der NAV har mistanke om eller konkrete holdepunkter for at opplysningene fra forsørgeren ikke stemmer med de faktiske forhold at det blir aktuelt å vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger.

I Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 står det videre:

”I praksis vil regelen om kven som skal føre bevis innebere at desto fleire indikasjonar ein har på at han eller ho ikkje er einsleg forelder med eineomsorg, desto større krav til dokumentasjon må ein stille til stønadsmottakaren for at han eller ho skal kunne reknast å ha sannsynleggjort kravet”.

Det må en individuell vurdering til i hvert enkelt tilfelle om brukeren har sannsynliggjort tilstrekkelig. Det må settes større krav til dokumentasjon jo flere holdepunkter NAV har for at de faktiske forhold ikke stemmer med opplysninger gitt av forsørgeren. Forholdene må legges frem for forsørgeren som må komme med dokumentasjon som kan sannsynliggjøre retten til stønad. Ofte vil det være slik at forholdene hver for seg ikke er tilstrekkelig til å avslå, men sammen vil de kunne peke i retning av at det er mer sannsynlig at vedkommende ikke er enslig forsørger.

Når en skal vurdere sannsynliggjøringen, må en legge det alminnelige overvektsprinsippet i sivilprosessen til grunn. Det vil si at når alle forhold er tatt i betrakting, fremstår det ene som mer sannsynlig enn det andre (dvs. mer enn 50 prosent). Det er derfor tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at retten er til stede enn at den ikke er til stede.

Ot.prp. nr. 76 for 2007/2007 omtaler tre typer tilfeller som det kan være vanskelige å avgjøre om vilkårene om aleneomsorg og samliv er oppfylte:

”Departementet vil peike på at dersom det er konkrete haldepunkt for at opplysninga om bustad ikkje er riktig, vil etaten kunne kome til at stønadstakaren ikkje i tilstrekkeleg grad har sannsynleggjort retten sin, dersom ho eller han ikkje har gitt ei fullgod forklaring om tilhøvet.”

På bakgrunn av de konkrete holdepunktene NAV har, må NAV be forsørgeren forklare/dokumentere forholdene. Ut i fra forsørgerens forklaring, må NAV vurdere om vedkommende i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Videre omtaler Ot.prp. nr 76 for 2007/2008 følgende tilfelle:

”Eit eksempel som ikkje er uvanleg er at foreldra melder om at dei ikkje lever saman og den eine av foreldra oppgir ny bustad, men at foreldra får barn saman i løpet av den tida da den som pretenderer å ha eineomsorg for felles barn får overgangsstønad. Departementet meiner at det i desse tilfella er vanskeleg å leggje til grunn at stønadstakaren er einsleg forelder og/eller har eineomsorg.

I slike tilfelle kan det vere avgjerande kven som må føre bevis. Dersom det er forvaltninga som skal sannsynleggjere at stønadstakaren ikkje er einsleg eller ikkje har eineomsorg, vil det antakeleg ikkje vere godt nok å vise til at foreldra igjen har fått barn saman. Dersom stønadstakaren må føre bevis for at han eller ho er einsleg forelder med eineomsorg, meiner departementet at det i desse sakene i praksis normalt ikkje vil vere aktuelt å leggje til grunn at kravet om eineomsorg er oppfylt. Departementet legg til grunn at når foreldra – trass i at dei har meldt frå om brot på samlivet – igjen har fått barn saman, vil ei eventuell ny erklæring om at den eine forelderen nå igjen har flytta ut få lita eller inga sjølvstendig vekt.

Departementet har vurdert om ein like gjerne kunne ha ein avskjeringsregel i dei tilfella der foreldra igjen får barn saman, men har kome til at dette ikkje er nødvendig når reglane om kven som skal føre bevis vert praktisert som lagt til grunn ovanfor, samtidig som ein held det opent at vilkåra kan vere oppfylte i heilt spesielle tilfelle.”

Den avskjæringsregelen som er omtalt i sitatet ovenfor er innført. § 15-4 tredje ledd, fjerde punktum slår fast at ingen av foreldrene skal anses som enslig mor eller far, dersom forsørgeren får et nytt barn med samme partner mens hun/han mottar stønad til enslig mor eller far for et felles barn. Dersom en av foreldrene tidligere har mottatt stønad til enslig mor eller far for et felles barn, skal ingen av foreldrene anses som enslig forsørger dersom de får et nytt barn sammen. Som det fremgår av kommentarene til bestemmelsen kan det likevel gis stønad dersom foreldrene har aleneomsorg for særkullsbarn. I slike tilfeller er det viktig å være oppmerksom på forholdet til den andre av foreldrene til fellesbarna og at forsørgeren likevel må sannsynliggjøre at hun/han ikke lever sammen med vedkommende. Før det gis stønad på grunnlag av særkullsbarnet, må forsørgeren forklare seg om forholdet til den andre av foreldrene til fellesbarna. NAV må deretter vurdere om forsørgeren har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Det tredje tilfelle Ot.prp.nr 76 for 2007/2008 omtaler er:

”Arbeids- og velferdsetaten har gitt tilbakmelding om at foreldra, i det som etaten mistenkjer er misbruktilfelle, ikkje sjeldan hevdar at årsaka til at dei ser ut til å bu saman berre er praktiske tilhøve i samband med utøving av samværsretten og ikkje at dei har teke oppatt samlivet eller deler omsorga i større grad enn det som tidlegare var føresetnaden. Departementet legg til grunn at der den forelderen som angjeveleg ikkje til dagleg bor saman med barnet likevel stadig overnattar eller har samvær med barnet heime hos den andre forelderen, vil ein kunne kome til at tilhøva talar for at stønadstakaren ikkje har eineomsorg. Sjølv om det i sølv er positivt at foreldra har samvær, og samvær ikkje teller i høve til retten til utvida barnetrygd, talar formålet med overgangsstønad for at samvær verkar inn på retten til stønad dersom samværet inneber at stønadstakaren i røynda ikkje har eineomsorg.”

Disse tilfellene er vanskelige å vurdere i forhold til aleneomsorg og samliv. NAV må derfor be forsørgeren forklare forholdet og dokumentere at vilkårene er oppfylt. På denne bakgrunn skal NAV vurdere om forsørgeren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at vedkommende er enslig forsørger med aleneomsorg for barn.

Dersom NAV finner at forsørgeren ikke har sannsynliggjort/ført bevis for at vedkommende er enslig mor eller far, skal det fattes vedtak om stans /avslag på stønad med begrunnelsen om at vedkommende ikke har sannsynliggjort dette.