Rundskriv

Generell del - Kapittel 13 

Sist endret 12.10.2011 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Kontor inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet jf overskriften:
3 Oversikt over de ytelser som kan tilstås ved godkjent yrkesskade/sykdom og hvor særbestemmelsene står i loven

1 Innledning

1.1 Historisk oversikt

Den første sosialforsikringslov vi fikk her i landet var lov av 23. juli 1894 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker mv.

Bakgrunnen for loven var bl.a. økt industrialisering med mye større risiko for skader, urbanisering med fremvekst av en industriarbeiderklasse og utenlandske reformer, f.eks. Bismarcks sosialforsikringslover i Tyskland.

Loven tok sikte på å sikre industriarbeiderne rimelig erstatning ved bedriftsulykke og samtidig frita arbeidsgiverne for erstatningsansvar. Den dannet videre grunnlag for opprettelsen av en viktig institusjon i vårt land - Rikstrygdeverket, eller Riksforsikringsanstalten som den opprinnelig het. Lovens dekningsområde ble etter hvert utvidet til ikke bare å omfatte fabrikkdrift, bergverks og byggevirksomhet. Men også skogsarbeid, transportarbeid, fiskeriforedling, mekanisk drevet gårdsarbeid og luft og biltransport.

Etter århundreskiftet ble det vedtatt to nye ulykkesforsikringslover - en for fiskere i 1908 og en for sjømenn i 1911, og ytterligere yrkesgrupper kom således inn under yrkesskadedekningen.

I 1947 kom en egen lov om ulykkestrygd for arbeidere ved norske bedrifter på Svalbard, og i 1953 lov om uføretrygd for militærpersoner (MUT). Før 1953 hadde Forsvaret selv regulert sine skadesaker gjennom Militær Trygd.

Allerede før siste krig ble det arbeidet med sikte på en felles trygdeordning for yrkesskadetilfeller. Arbeidet munnet ut i lov om yrkesskadetrygd av 12.12.1958, hvor ulykkestrygdene for industriarbeidere, fiskere og sjømenn med virkning fra 1.1.1960 ble forent i en felles lov. Foruten de grupper som var omfattet av de tidligere lovene, ble en rekke nye persongrupper omfattet. Det gjaldt i første rekke alle arbeidstakere uansett arbeidets art - herunder funksjonærer. Dessuten inkluderte loven skoleelever, studenter og visse andre grupper.

Med virkning fra 1.7.1961 omfattet yrkesskadetrygdloven også militært personell, vernepliktige sivilarbeidere og tjenestepliktige i sivilforsvaret og politiet.

I motsetning til den tidligere yrkesskadelovgivning, hvor i hovedsak den medisinske skadefølge (mènet) ble kompensert, skulle man etter yrkesskadetrygdloven, ved bedømmelsen av tap av arbeidsevnen, i utgangspunktet bare ta omsyn til trygdedes mulighet for arbeidsinntekt før og etter skaden, og kun i en viss grad ta hensyn til mènet.

De “klassiske” yrkesskadene var skader forårsaket av noe ulykkesartet. Først i 1928 ble det etter ulykkestrygden for industriarbeidere mv. åpnet adgang for likestilling av visse bedriftssykdommer (yrkessykdommer) med bedriftsulykke (arbeidsulykke). Neste større revisjon på dette området skjedde i 1935 da listen over bedriftssykdommer ble utvidet. Dessuten hadde lov om ulykkestrygd for sjømenn en bestemmelse om at klimasykdommer og epidemiske sykdommer skulle stilles likt med yrkesskade. Etter § 10 nr. 1 annet ledd i yrkesskadetrygdloven ble det gitt felles forskrifter for yrkessykdommer, som erstattet de ovennevnte bestemmelser, og vi fikk en moderne og omfattende lovgivning på dette området.

Tidligere reglene om ytelser ved yrkesskade/yrkessykdom ble fra 1.1.1971 avløst av folketrygdlovens kapittel 11, og omfatter alle sykdommer og skader som meldes etter denne dato. Den største materielle endring som skjedde var innføring av et tosporet system med mulighet for kompensasjon av både ervervstapet, gjennom uførepensjon, og den medisinske skadefølge (mènet), ved yrkesskadeerstatning.

Med virkning fra 1.1.1990 ble § 55 i yrkesskadetrygdloven endret, slik at tilfeller som har inntruffet før 1.1.1971, men som først ble meldt til trygdens organer etter 31.12.1989, likevel skal behandles etter reglene i folketrygdlovens kapittel 11. Det er imidlertid slik at tilfeller som allerede er meldt etter tidligere yrkesskadelovgivning fortsatt skal behandles etter disse regelsett.

Fra og med 1.1.1990 ble arbeidsgivere, ved lov om yrkesskadeforsikring av 16.6.1989 nr 65, pålagt å tegne en obligatorisk yrkesskadeforsikring i private forsikringsselskaper til fordel for sine ansatte. Se nærmere under punkt 6 nedenfor.

1.2 Oversikt over materielle endringer i forhold til tidligere lov om folketrygd med forskrifter

1.2.1 Endringer i forhold til tidligere lov om folketrygd

De tidligere bestemmelser om "24-timers trygd" i § 11-1 nr. 1 bokstav a tredje og fjerde ledd.

•        Ansatte om bord på skip på 100 tonnasjeenheter/registertonn og “flyvende personell” ble tidligere ansett for å være sammenhengende yrkesskadetrygdet i tidsrommet fra tiltredelsen til fratredelsen, jf. tidligere lovs § 11-1 nr. 1 bokstav a tredje ledd. Denne trygdedekningen er helt opphevet for “flygende personell”. Denne persongruppe er nå trygdet etter de vanlige regler for arbeidstakere, jf. § 13-6. For sjømenn som nevnt er den sammenhengende yrkesskadedekningen innskrenket til å gjelde for den tiden de er om bord. Arbeidstakere i oljevirksomhet til havs er sikret sammenhengende yrkesskadedekning under opphold på anlegg eller innretninger, jf. lovens § 13-6 tredje ledd, dvs en trygdedekning tilsvarende den for sjømenn. Dette er en utvidelse i henhold til tidligere praksis. Trygdedekningens omfang under reise til og fra arbeidsstedet er den samme som for vanlige arbeidstakere, jf. § 13-6 fjerde ledd.

Bestemmelsen om “24-timers trygd” i tidligere lovs § 11-1 nr. 1 bokstav a fjerde ledd for lottakere på skip på 100 tonnasjeenheter/registertonn eller mer eller som utenfor landet er knyttet til norsk fiskefartøy, fangstekspedisjon eller fangststasjon, er også opphevet. Yrkesskadedekningen for disse persongrupper er nå innskrenket til å gjelde kun under utførelse av næringen, jf. § 13-7.

•        Bestemmelsen om obligatorisk trygdedekning i tidligere folketrygdlovs § 11-1 nr. 1 bokstav c for reder i stilling om bord på norsk fartøy på 100 tonnasjeenheter/registertonn eller mer, eller 8 meters lengde eller mer som vesentlig går i passasjerfart er opphevet. Det samme gjelder den obligatoriske trygdedekningen for den som drev virksomhet for egen regning på slikt fartøy som nevnt ovenfor.

Begrunnelsen for opphevelsen av den obligatoriske yrkesskadedekningen for ovennevnte persongrupper er at det dreier seg om selvstendig næringsdrivende som kan tegne frivillig yrkesskadetrygd i henhold til lovens § 13-13.

•        Bestemmelsen i § 11-4 nr. 2 om at trygdede som går inn under § 11-1 nr. 1 bokstav d (norsk militærperson o.a.) skal få likestillet enhver legemsskade eller sykdom som er påført eller oppstått under tjenestegjøringen med yrkesskade, er endret slik at den kun får anvendelse for vernepliktige og frivillig tjenestegjørende i militæret/heimevernet, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende i sivilforsvaret, tjenestepliktige sivilarbeidere, tjenestepliktige og frivillig tjenestegjørende i politiet og militært personell som i utlandet deltar i internasjonale fredsoperasjoner, se § 13-8.

For yrkesbefal, kontraktsbefal og vervet personell skal yrkesskadedekningen være den samme som for arbeidstakere (se § 13-6), med unntak for det tidsrom disse deltar i manøver eller utfører oppdrag under feltmessige forhold. I dette tidsrom er de trygdet på samme måte som persongruppene nevnt under strekpunktet ovenfor, dvs. at de i dette tidsrom får likestillet enhver legemsskade eller sykdom med yrkesskade, jf. § 13-8 fjerde ledd.

•        Bestemmelsen i tidligere folketrygdlovs § 11-4 nr. 3 første ledd om at ethvert dødsfall som skjer under fangstekspedisjon med overvintring i ishavsstrøk skal regnes som yrkesskade er opphevet med den begrunnelse at slike ekspedisjoner ikke lenger er vanlige.

•        Bestemmelsen i § 11-4 nr. 3 andre ledd om at fiskere og fangstmenn som er opptatt i manntallet i henhold til § 11-1 nr. 1 bokstav b og som dør som følge av skade påført under seilas utenfor slik næring som betinger opptakelse i fiskermanntallet skal være yrkesskadedekket, er opphevet.

•        Bestemmelsen i § 11-5 nr. 3 om at hjelpestønad i særlige tilfelle kan forhøyes inntil et beløp som fastsettes av Stortinget og at hjelpestønad kan ytes også til den som blir ufør etter fylte 70 år er opphevet. Behovet for hjelpestønad vurderes etter lovens vanlige regler i kapittel 6, men vilkåret om medlemskap gjelder ikke dersom behovet skyldes en yrkesskade, jf. § 6-9.

•        Bestemmelsen i § 11-5 nr. 4 om at uførepensjon kan tilstås ved ervervsuførhet helt ned til 15 % er opphevet. Dette medfører at heller ikke rehabiliteringspenger og attføringspenger kan tilstås ved ervervsuførhet ned til 15 %. Den laveste ervervsmessige uføregrad for tilståelse av rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførepensjon er nå 30 %, jf. henholdsvis § 10-18, § 11-20 og § 12-18. Bestemmelsen i samme paragraf om at uførepensjon kunne tilstås selv om uførheten ikke var varig er også sløyfet.

•        Bestemmelsen i § 11-5 nr. 5 om at uførepensjon kan ytes også når den skadede er under 16 år er opphevet.

•        Bestemmelsen om ektefelletillegg i § 11-5 nr. 6 er ikke videreført. ektefelletillegg skal tilstås etter de vanlige regler.

•        Bestemmelsen i § 11-7 om engangsutløsning av uførepensjon ved endelig fastsatte uføregrader lavere enn 30 % er opphevet. Dette er en følge av at den laveste ervervsmessige uføregrad for rett til uførepensjon er satt til 30 %, jf. ovenfor.

•        Bestemmelsen om pensjon til pleiebarn (fosterbarn) i § 11-9 nr. 2 bokstav b er ikke videreført da behovet for en slik bestemmelse ikke ble ansett for å være til stede.

•        Bestemmelsen i § 11-10 om at en trygdet som får legemsskade eller dør som følge av en krigsulykke som ikke går inn under den til enhver tid gjeldende lovgivning om krigspensjonering, eller som følge av overfall av sjørøvere på fartøy skal ha stønad etter bestemmelsene i nevnte lovgivning, er opphevet.

Dette medfører at slike skader eller dødsfall skal vurderes mot de vanlige regler for rett til stønad etter folketrygdlovens særbestemmelser ved yrkesskade.

•        Bestemmelsen om “normerte inntekter” i § 11-11 for visse persongrupper er opphevet. Hovedbegrunnelsen for at bestemmelsene ikke er videreført er ordningen med garantert tilleggspensjon til fødte/unge uføre.

•        Bestemmelsene i § 11-12 om at pensjon etter kapittel 11 ikke kan ytes for tidsrom der vedkommende får avtalefestet pensjon med statstilskott er opphevet. Bestemmelser om dette vil bli tatt inn i lovgivningen om avtalefestet pensjon.

1.2.2 Forskrifter som er endret og/eller innarbeidet i loven

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 2. april 1971 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav c om rett til ytelser for trygdet som blir yrkesskadet i Forsvarets tjeneste (kvinner i forsvaret mv.) er innarbeidet i lovens § 13-8 første ledd bokstav h.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 19. februar 1971, endret ved Kgl. res. av 8. jan. 1993 med hjemmel i tidligere lov's 11-1 nr. 2 bokstav a om rett til ytelser for personer som er innsatt i fengselsvesenets anstalter eller anbrakt til forpleining i henhold til straffelovens § 39 nr. 1 bokstav d er innarbeidet i lovens § 13-12.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 19. februar 1971, endret ved Kgl. res. av 8. jan. 1993 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav b om rett til ytelser for personer som er under arbeidsterapeutisk behandling i helseinstitusjon, rehabiliteringsinstitusjon eller som deltar på arbeidsmarkeds-/attføringstiltak er innarbeidet i lovens §§ 13-11 og 13-12.

Avsnitt III (vilkårene for godkjennelse) i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 11 des. 1970, endret ved Kgl. res. av 19. aug. 1988 med hjemmel i tidligere lovs § 11-4 nr. 1 tredje ledd om likestilling av yrkessykdommer, klimatiske og epidemiske sykdommer med yrkesskade er innarbeidet i lovens § 13-4 andre ledd.

Forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 10. september 1993 med hjemmel i tidligere lovs § 11-1 nr. 2 bokstav d om rett til ytelser for personer som er under pålagt arbeid for sosialhjelp i henhold til lov om sosiale tjenester § 5-3 annet ledd er innarbeidet i lovens § 13-11.

Beregningsreglene i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. 5. mars 1971 med hjemmel i tidligere lovs § 11-14 er omarbeidet og tilpasset den nye folketrygdlov. Nye forskrifter er fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i § 3-30 femte ledd. Se kommentarene til denne bestemmelsen i rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i kapittel 3.

2 Oversikt over hvem som omfattes av særreglene ved yrkesskade/yrkessykdom og vilkårene for rett ytelser

For å oppnå rett til ytelser etter særreglene ved yrkesskade/sykdom stiller loven en rekke vilkår. Vi vil her gi en kort oversikt over disse vilkår:

2.1 Medlemskap

Vedkommende må være medlem i folketrygden i henhold til bestemmelsene i kapittel 2. Bestemmelsene om medlemskap som gir trygdedekning bare ved yrkesskade står i § 2-6. Etter denne bestemmelse er utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge trygdet med rett til ytelser ved yrkesskade dersom han eller hun:

a.       er arbeidstaker på skip i utenriks fart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret. (OBS! - begrensningen til det ordinære norske skipsregister gjelder ikke for EØS-borgere - se nærmere under punkt 7 nedenfor). Bestemmelsen gjelder ikke arbeidstakere hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord.

b.      arbeider på et norsk fiskefartøy, eller

c.       arbeider i et norsk sivilt luftfartsselskap.

Etter § 2-4 vil arbeidstakere som ikke er medlemmer og som arbeider på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser vil være yrkesskadedekket dersom han/hun blir påført en yrkesskade/yrkessykdom, se § 13-6.

Se nærmere om dette i rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i lovens kapittel 2.

2.2 Personkrets

Vedkommende må, i tillegg til vilkårene om medlemskap, jf. punkt 1 ovenfor, være omfattet av den persongruppe som er yrkesskadedekket. Disse persongrupper er:

•        Arbeidstakere, se. § 13-6

•        Fiskere, lottakere, fangstmenn o.a., se § 13-7

•        Militærpersoner o.a., se § 13-8

•        Medlemmer som utfører branntjeneste, redningstjeneste e.l.,se § 13-9

•        Elever, studenter o.a., se § 13-10

•        Deltakere i arbeidsmarkeds- og arbeidsrettede tiltak o.l., se § 13-11

•        Medlemmer som oppholder seg i institusjon, soner frihetsstraff, utfører samfunnstjeneste etter straffeloven, sitter i varetekt mv.,se § 13-12

•        Selvstendig næringsdrivende og frilansere som har tegnet frivillig yrkesskadetrygd, jf. § 13-13

2.3 Yrkesskadedekningens omfang med hensyn til tid, sted og beskjeftigelse

Det stilles - med unntak for de persongrupper som omfattes av den såkalte “24 timers trygd”, se §§ 13-6 tredje ledd og 13-8 andre, tredje og fjerde ledd - vilkår med hensyn til tid, sted og beskjeftigelse på skadetidspunktet, dvs. de såkalte “bedriftsmessige vilkår”. For disse brukes stikkordene i arbeid, på arbeidsstedet, i arbeidstiden, se § 13-6 annet ledd.

2.4 Det må med visse unntak foreligge en arbeidsulykke

Det må med unntak for yrkessykdommer og militærpersoner o.a., se §§ 13-4 og 13-8 annet ledd, foreligge en arbeidsulykke, se § 13-3 andre ledd.

2.5 Skaden må være av en viss art

Skaden må være av en viss art, nemlig personskade eller sykdom. Det vil si at tingskader med visse unntak for proteser, støttebandasjer o.l. holdes utenfor, se § 13-3 første og fjerde ledd. Ved påberopt yrkessykdom er det i tillegg et krav at sykdommen/påvirkningen er omfattet av opplistingen under §§ 1 og 2 i forskriftene om yrkessykdommer fastsatt i henhold til § 13-4 nr. 1 første ledd.

2.6 Kravet til årsakssammenheng

Det må være årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden/sykdommen, se § 13-3 første ledd. Ved yrkessykdom må vilkårene for godkjennelse i § 13-4 andre ledd være oppfylt.

2.7 Kravet til melding av yrkesskaden/yrkessykdommen

Ulykkesskaden/yrkessykdommen må være meldt innen meldefristens utløp eller vilkårene for å dispensere fra meldefristen er oppfylt, jf. § 13-14.

Se nærmere under kommentarene til de enkelte paragrafer.

3 Oversikt over de ytelser som kan tilstås ved godkjent yrkesskade/sykdom og hvor særbestemmelsene står i loven

[Endret 10/11]

Den som har fått godkjent sin skade/sykdom som yrkesskade/yrkessykdom, jf. punkt 2 ovenfor, har rett til de samme ytelser som det vanlige medlem i folketrygden, men ytelsene vil bli gitt etter særskilte bestemmelser. Bestemmelsene som gjør unntak fra de vilkår for rett til ytelser som ellers gjelder er - med unntak for stønad ved helsetjenester - inntatt som siste paragraf i de respektive stønadskapitler. Særbestemmelsene for beregning av uførepensjon står i § 3-30, se under punkt 4 nedenfor. I tillegg har de rett til menerstatning (tidligere yrkesskadeerstatning), se § 13-17.

Bestemmelsene om:

•        Stønad ved helsetjenester står i § 5-25

•        Grunn- og hjelpestønad står i § 6-9

•        Stønad ved gravferd står i § 7-5

•        Sykepenger står i § 8-55

•        Arbeidsavklaringspenger står i § 11-26

•        Uførepensjon står i § 12-18

•        Menerstatning ved yrkesskade står i § 13-17

•        Pensjon til etterlatte står i § 17-12 (ektefelle) og § 18-11 (barn)

•        Alderspensjon står i § 19-11

Ovennevnte bestemmelser er nærmere kommentert i de rundskriv som omfatter de kapitler i loven hvor de respektive bestemmelser er inntatt.

4 Oversikt over beregningsreglene

Særreglene for beregning av uførepensjon er tatt inn i § 3-30. Disse beregningsreglene tilsvarer bestemmelsene i tidligere folketrygdlovs § 11-6. Beregningsreglene i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. av 5. mars 1971 med hjemmel i tidligere folketrygdlovs § 11-14 er omarbeidet og tilpasset den nye folketrygdlov. De nye forskriftene er gitt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i § 3-30 femte ledd. Se kommentarene til § 3-30 i rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i kapittel 3.

5 Forholdet til andre bestemmelser i loven

Siden stønadsbestemmelsene ved yrkesskade/yrkessykdom er påbygninger på de alminnelige stønadsbestemmelsene i folketrygdloven, vil vilkårene for rett til de respektive stønader - med de unntak som følger av særreglene ved yrkesskade se ovenfor under punkt 3 - bli de samme.

Bestemmelsene om saksbehandling i trygdesaker står i kapittel 21. Dette er fellesbestemmelser som skal gjelde ved behandling av alle krav om stønad etter folketrygdloven. I den utstrekning særreglene ved yrkesskade i kapittel 13 medfører spesielle saksbehandlingsrutiner, vil disse bli nærmere kommentert i et eget vedlegg til det rundskrivet som kommenterer bestemmelsene i kapittel 21.

Bestemmelsene om utbetaling, fremsettelse av krav, foreldelse, tilbakekreving mv. står i kapittel 22. De spesielle regler som gjelder melding av en yrkesskade/yrkessykdom står i § 13-14.

Bestemmelsene om premie til kollektiv yrkesskadetrygd for fiskere står i § 23-5 og premie for frivillig yrkesskadetrygd for skoleelever, selvstendig næringsdrivende og frilansere står i § 23-6, jf. bokstavene d og e. Se nærmere under kommentarene til §§ 13-10 femte ledd og 13-13 andre ledd i rundskrivets spesielle del.

Bestemmelsene om forsikringsselskapenes plikt til å refundere folketrygdens trygdeutgifter ved yrkesskader og yrkessykdommer står i § 23-8. Se nærmere under kommentarene til lov om yrkesskadeforsikring under punkt 6 nedenfor.

6 Forholdet til annen lovgivning

6.1 De tidligere ulykkestrygdlover og lov om yrkesskadetrygd

Det ytes ikke stønad etter særbestemmelsene om yrkesskade/yrkessykdom for yrkesskade/yrkessykdom som omfattes av de tidligere ulykkestrygdlover og lov om yrkesskadetrygd. Dette fremgår av § 13-16. Se kommentarene til denne bestemmelsen.

6.2 Krigspensjonslovgivningen

En skade eller sykdom som går inn under lovgivningen om krigspensjon eller krigsskadestønad, regnes ikke som yrkesskade/yrkessykdom etter kapittel 13, jf. § 13-15.

6.3 Lov om yrkesskadeforsikring

[Endret 11/00]

Folketrygdlovens ytelser ved yrkesskade må ikke forveksles med ytelser etter Lov om yrkesskadeforsikring, som trådte i kraft 1.1.90. Denne loven gjelder forsikring gjennom de private forsikringsselskaper og hører inn under Justisdepartementets forvaltningsområde. Fortolkning av og saksbehandling etter denne loven hører derfor ikke inn under trygdeetatens område. Imidlertid er det i stor utstrekning de samme skader- og sykdomstilfeller som vurderes etter de to lover, som delvis har likeartede regler. NAV-kontorene vil derfor kunne få spørsmål om yrkesskadeforsikringsloven. Ved eventuelle henvendelser må NAV opplyse om at rette vedkommende er arbeidsgiverens forsikringsselskap, eventuelt Justisdepartementet. Den skadede kan også henvende seg til Yrkesskadeforsikringsforeningen, Hansteensgt. 2, Oslo. Vi finner det imidlertid hensiktsmessig å gi en kort redegjørelse for lov om yrkesskadeforsikring her.

Yrkesskadeforsikringsloven omfatter - med visse unntak - alle som utfører arbeid for en arbeidsgiver. Alle arbeidsgivere må tegne yrkesskadeforsikring og betale premie for sine ansatte gjennom private forsikringsselskaper. Staten og enkelte kommuner/fylkeskommuner er selvassurandør for sine arbeidstakere.

Skaden må være påført i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Yrkesskadeforsikringen dekker skade etter arbeidsulykke så vel som sykdom som etter folketrygdlovens kapittel 13 er likestilt med yrkesskade. Dessuten omfatter yrkesskadeforsikringsloven annen skade eller sykdom, dersom den skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser.

Loven innfører såkalt objektiv ansvar for yrkesskade og yrkessykdom. Dette innebærer at arbeidstakeren ikke må dokumentere at skaden eller sykdommen skyldes uaktsomhet på arbeidsplassen. Gjennom forsikringsordningen dekkes skaden uavhengig av om arbeidsgiveren kan bebreides for at skaden oppstod.

Yrkesskadeforsikringen dekker økonomisk tap som er oppstått ved yrkesskade eller yrkessykdom. Den omfatter også menerstatning. Loven tar sikte på å dekke det økonomiske tap fullt ut - etter standardiserte satser. Ytelser etter loven kommer i tillegg til folketrygdens ytelser ved yrkesskade. Det skjer ingen samordning av beløpene fra de to ordninger.

Forsikringsselskapene skal refundere folketrygdens utgifter ved yrkesskader og yrkessykdommer med et beløp som beregnes i prosent av selskapenes erstatningsutbetalinger. Bestemmelser om dette er inntatt i § 23-8, se kommentarene til denne bestemmelse.

Reglene i lov om yrkesskadeforsikring gjelder for arbeidsulykker som har skjedd og yrkessykdommer som er konstatert etter 31.12.1989. Ved yrkessykdommer gjelder dette selv om de skadelige påvirkninger har skjedd før 1.1.1990. Det er arbeidsgivers forsikringsselskap som er ansvarlig etter loven.

6.4 Arbeidsmiljøloven

Etter arbeidsmiljølovens § 22 har enhver lege plikt til å melde alle sykdommer som antas å være helt eller delvis forårsaket av skadelig påvirkning i arbeid. Legenes meldeplikt etter arbeidsmiljøloven omfatter derfor flere sykdommer enn de som kan godkjennes som yrkessykdom etter folketrygdlovens § 13-4. Se nærmere under kommentarene til denne bestemmelse.

7 Forholdet til andre land

Omfangsbestemmelsene ved yrkesskade, se punkt 2 foran, må suppleres med de gjensidighetsavtaler (konvensjonene) som Norge har inngått med andre land i henhold til bestemmelsene i § 1-3. I denne forbindelse har “lovvalgsreglene” stor betydning. Det vises særlig til bestemmelsene i konvensjonene om utsendte arbeidstakere fra andre land som arbeider her i riket. Disse er unntatt fra trygdedekning i folketrygdloven selv om de etter folketrygdlovens vanlige regler ville ha vært trygdet med rett til ytelser ved yrkesskade. Arbeidstakere som sendes ut fra Norge, vil være trygdet i større utstrekning enn det som følger av loven. Konvensjonene har også bestemmelser om utbetaling og samordning av stønad etter yrkesskade. Se nærmere under kommentarene i det rundskriv som kommenterer § 1-3.

Som følge av EØS-avtalen som for Norges vedkommende trådte i kraft fra 1. januar 1994, må folketrygdlovens regler måtte fravikes i den utstrekning disse ikke er i overensstemmelse med EØS-avtalens trygdebestemmelser. Vi vil her nevne at EØS-avtalens hovedprinsipp om likestilling av egne og andre EØS-lands statsborgere vil medføre at EØS-borgere, uten bosted her i landet, vil være yrkesskadedekket selv om de arbeider på et norsk skip registrert i det norske internasjonale skipsregister (NIS). Etter § 2-6 vil en utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge bare være trygdet ved yrkesskade og dødsfall som skjer under arbeid på skip registrert i det ordinære norske skipsregistret. Se nærmere om dette i det rundskriv som kommenterer EØS-avtalens bestemmelser ved yrkesskade.

8 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Bestemmelser om dette står i lovens kapittel 26. Det fremgår av § 26-1 at lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd oppheves fra den dato den nye lov om folketrygd trer i kraft, dvs. 1. mai 1997. Etter § 26-2 skal den som mottar løpende ytelser etter den tidligere folketrygdlov, få beholde denne ytelse dersom den er høyere enn den ytelse vedkommende har rett til etter den nye loven. Krav om ytelser som er satt frem før lovens ikrafttredelse, avgjøres etter den tidligere lov dersom dette er til gunst for vedkommende.

Ved yrkesskade/yrkessykdom med skadetidspunkt (se § 13-5) før 1. mai 1997 skal medlemmet - dersom det er til gunst for vedkommende - ha krav på å få godkjennelsesspørsmålet vurdert ut fra bestemmelsene i den tidligere folketrygdlov slik disse lød på skadetidspunktet selv om skademelding/krav om ytelser settes frem etter 30. april 1997.

Se nærmere under kommentarene til § 26-2 i kommentarrundskrivet til kapittel 26.