Rundskriv
§ 12-5 Hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak
Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret.
Sist endret 30.03.2015, jf. overskriften:
Generell kommentar
Innhold
Generell kommentar
§ 12-5 første ledd - Vilkår om gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak
Første ledd første punktum - Vilkåret om å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling
Vedlikeholdsbehandling
Krav til dokumentasjon
Første ledd andre punktum - Krav til å ha gjennomført individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak
Unntak - åpenbare grunner for å unnlate arbeidsrettede tiltak
Personen motsetter seg hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak
§ 12-5 andre ledd - Momenter som vektlegges
Andre ledd første punktum - Momenter i vurderingen etter første ledd
Andre ledd andre punktum - Krav om geografisk mobilitet
§ 12-5 tredje ledd - Krav om funksjonsevnevurdering
Generell kommentar
[Endret 9/15]
Før det kan innvilges uføretrygd må personen ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og arbeidsrettede tiltak. . Dette betyr at all avklaring må være gjennomført og avsluttet før uføretrygd kan innvilges.Det kan ikke konkluderes med i hvilken grad inntektsevnen er varig nedsatt før behandling og arbeidsrettede tiltak er gjennomført, jf. § 12-7 og rundskrivet til den bestemmelsen.
Prinsippet om hjelp til selvhjelp er et av hovedprinsippene i folketrygden og det er hjemlet i § 1-1. Dette betyr at behandling og arbeidsrettede tiltak kan bidra til at personen klarer å komme i inntektsgivende arbeid og dermed bli selvhjulpen.
Etter § 12-5 tredje ledd skal det foreligge dokumentasjon på hvilken funksjonsevne personen har. Arbeidsevnevurderingen hjemlet i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) § 14 a er en slik funksjonsevnevurdering.
§ 12-5 første ledd - Vilkår om gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak
I første ledd er det et vilkår om at vedkommende må ha gjennomført hensiktsmessig behandling og individuelle og arbeidsrettede tiltak. Arbeidsrettede tiltak kan bare unnlates dersom det foreligger åpenbare grunner. Hva som er åpenbare grunner må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.
I første ledd vises det til både arbeidsevne og inntektsevne. I denne sammenhengen er det ingen forskjell på innholdet i begrepene. Vurderingene etter § 12-5 skal gjøres ut fra muligheten til å være i inntektsgivende arbeid, jf. § 12-7.
Første ledd første punktum - Vilkåret om å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling
Behandling betyr medisinsk oppfølging for sykdom, skade eller lyte. Behandlingen skal ta sikte på å bedre inntektsevnen. Dette kan blant annet være medikamentell behandling eller operasjon.
Vilkåret om å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling må ses i sammenheng med vilkåret om varig sykdom, skade eller lyte og funksjonsnedsettelse i § 12-6, i tillegg til vilkåret om varig nedsatt inntektsevne i § 12-7. Se rundskrivene til disse bestemmelsene.
Sykdommen/skaden og den nedsatte funksjonsevnen den har medført, skal være behandlet på den måten og i det omfanget som anses hensiktsmessig. Personer med sammenlignbare sykdomsforhold vil ikke nødvendigvis ha nytte av samme type behandling. Det må derfor gjøres en individuell vurdering av hva som er hensiktsmessig.
Hvilken behandling som er aktuell og omfanget av denne avhenger av sykdommen som skal behandles. Medikamentell behandling vil i de fleste tilfeller ikke være tilstrekkelig. Hvordan behandlingen virker inn på personens samlede helsetilstand vil ha avgjørende betydning. En behandlingsform som fungerer godt for én person, kan ha lite eller ingen effekt for en annen person. For eksempel kan en medisin for behandling av epilepsi fungere godt for én person, men den samme medisinen medfører store bivirkninger for en annen.
Kravet til å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling må ses i sammenheng med behandlingen som er forsøkt eller som er planlagt fremover. Dersom det fortsatt foregår behandling med utsikt til bedring av inntektsevnen, eller behandlingen er stanset og det bør forsøkes mer av samme type behandling, eller det bør forsøkes en annen type behandling som kan bedre inntektsevnen, vil kravet til å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling ikke være oppfylt. Dette betyr for eksempel at når en type medisin ikke fungerer, så kan det være aktuelt å forsøke en annen type eller det må forsøkes med en annen behandlingsform. Er det tvil om personens nåværende eller planlagte behandling kan bedre inntektsevnen, kan rådgivende overlege i NAV forespørres.
For personer som har flere og sammensatte lidelser er det viktig å vurdere den samlede helsetilstanden og muligheten for at behandling for alle lidelsene kan bedre inntektsevnen. Har vedkommende en lidelse som ikke har betydning for muligheten til å være i arbeid, er det uten betydning for vurderingen etter § 12-5 om denne lidelsen ikke er blitt behandlet.
Det er viktig å skille mellom videre behandling som kan bedre inntektsevnen og behandling som bedrer livskvaliteten eller forhindrer en forverring av helsetilstanden uten at inntektsevnen bedres. Det sistnevnte omtales som vedlikeholdsbehandling. En person som har en kronisk lidelse vil ofte måtte ha kontinuerlig behandling. Når slik behandling har vært forsøkt en periode, vil det imidlertid ofte ikke lenger være sannsynlig med en bedring av helsetilstanden. Behandlingen fortsetter da for å forhindre en forverring.
Eksempel:
En person har sammensatte lidelser med både revmatisme og en psykisk lidelse. Vedkommende har vært til utredninger og behandling for sin revmatisme. Personen må fortsette med medikamentell behandling, men dette vil kun hindre en forverring. Vedkommende har også begynt med medikamentell behandling for sin psykiske lidelse, men nødvendig samtalebehandling har ikke vært forsøkt. Det har derfor ikke blitt gjennomført hensiktsmessig behandling for den psykiske lidelsen. Det avgjørende her er om den psykiske lidelsen har en innvirkning på muligheten til å være i arbeid, eller om det i all hovedsak er revmatismen som forhindrer vedkommende fra å være i arbeid.
Det må dokumenteres hvilken form for behandling som er gjennomført og hvor lenge den har vært forsøkt. Omfanget av behandlingen, for eksempel hyppigheten av samtalene i en samtalebehandling, må fremkomme. Resultatet av de ulike behandlingene må også være dokumentert. I tillegg må det dokumenteres hva som kan oppnås ved videre behandling eller dersom personen forsøker andre behandlingsformer. Opplysningene om behandlingen kan være både fra fastlege og spesialisthelsetjeneste. Dersom personen har vært til utredning og/eller behandling hos spesialist, skal det foreligge opplysninger fra utredningen/behandlingen.
Første ledd andre punktum – Krav til å ha gjennomført individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak
Med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak menes alle former for arbeidsrettede tiltak som kan øke inntektsevnen og hjelpe personen til å skaffe seg arbeid, øke arbeidsinnsatsen eller beholde lønnet arbeid. Arbeidsrettede tiltak kan blant annet være arbeidsutprøving og utdanning. Tiltakene kan være bedriftsinterne eller det kan være tiltak gjennom NAV. I rundskrivet til § 11-6 fremkommer det hva som kan regnes som arbeidsrettede tiltak.
Hva som vil være individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak vil som hovedregel være dokumentert under det forutgående oppfølgingsløpet.
Unntak - åpenbare grunner for å unnlate arbeidsrettede tiltak
Helt unntaksvis kan det være aktuelt å fravike vilkåret om at individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak skal være forsøkt. Det kreves klare holdepunkter for å konstatere at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessig.
Det er funksjonsevnen og de samlede medisinske forhold som er avgjørende for om det foreligger åpenbare grunner for å unnlate arbeidsrettede tiltak. Diagnosen alene vil i mange tilfeller ikke være tilstrekkelig for å kunne vurdere unntaket. Det avgjørende er hva den enkelte kan gjøre, på tross av de helsemessige begrensningene. Også personer med alvorlige lidelser kan ha ressurser og muligheter til å delta i yrkeslivet.
Eksempel 1:
En person har en alvorlig angstlidelse og har behov for trygge rammer på jobben. Vedkommende trenger eget kontor, kan ikke ha besøk av kunder/ klienter og ikke ta innkomne telefonsamtaler. I tillegg må vedkommende ha mulighet for å kunne gå til samtalebehandling ved behov. I den grad slike tilpasninger kan gjøres, vil personen kunne ha mulighet for å være i arbeidsrelatert aktivitet.
Eksempel 2:
Etter en ulykke har en person fått en omfattende bevegelseshemning som krever fysiske tilrettelegginger på arbeidsplassen. Slike tilrettelegginger kan ofte gjennomføres på en måte som gjør det mulig å fortsette i arbeid. Dersom det ikke er mulig å tilrettelegge på den aktuelle arbeidsplassen, må det vurderes om personen kan arbeide et annet sted.
Personer som klarer å fortsette i sin tidligere jobb i redusert stilling, skal også vurderes mot en 100 prosent stilling. I slike tilfeller må muligheten for å komme tilbake i fullt arbeid på en annen arbeidsplass veies opp mot risikoen for å miste det arbeidet vedkommende har. Dersom risikoen for å falle helt ut av arbeid er større enn muligheten for å få fulltidsarbeid etter å ha gjennomført arbeidsrettede tiltak, er dette en åpenbar grunn til å unnlate videre utprøving. NAV må alltid vurdere risikoen for å falle ut av arbeid.
Eksempel 3:
En person har tidligere arbeidet 100 prosent, men klarer nå bare å fortsette i en 50 prosent stilling i sin tidligere jobb. Her skal det vurderes om vedkommende kan øke arbeidsinnsatsen ved å jobbe med andre arbeidsoppgaver eller begynne hos en annen arbeidsgiver. Det må i tillegg vurderes om det kan være aktuelt å endre yrke.
Personens alder vil være et av flere momenter i vurderingen av om det foreligger åpenbare grunner, se andre ledd. Generelt vil det være slik at jo yngre vedkommende er, desto mer tungtveiende medisinske forhold må foreligge for å kunne konstatere at det foreligger åpenbare grunner. Den politiske målsettingen om å stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid så lenge som mulig, er likevel et moment i denne vurderingen.
Ulike problemer av sosial og økonomisk art kan ikke begrunne lemping av kravet til å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Familiære forhold som for eksempel pass av barn, kjøring til og fra skole og fritidsaktiviteter, er derfor ikke av betydning.
Personen motsetter seg hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak
Etter bestemmelsen i § 21-8 første ledd kan en søknad om ytelse som gis på grunnlag av sykdom, skade eller lyte avslås dersom personen uten rimelig grunn nekter å gjennomføre behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak. Se rundskrivet til bestemmelsen.
I noen tilfeller vil den mest hensiktsmessige medisinske behandlingen oppleves som særlig byrdefull for personen. Dersom vedkommende motsetter seg slik behandling, skal det legges vekt på hvor omfattende motforestillingene er. Det må dokumenteres hvilke motforestillinger vedkommende har og bakgrunnen for disse. For eksempel kan utfallet av en omfattende operasjon være usikker. Ut fra en konkret vurdering kan personens eventuelle motforestilling mot å gjennomføre en slik operasjon godtas.
Vedkommende kan motsette seg arbeidsrettede tiltak. Dette kan for eksempel skyldes at vedkommende hevder å være for syk til å gjennomføre tiltak, eller at vedkommende mener det tidligere har vært forsøkt så mange ulike tiltak at nye tiltak ikke anses som hensiktsmessig. Det skal da foretas en konkret vurdering av om vedkommende er for syk til å gjennomføre tiltak. Dersom dokumentasjonen i saken underbygger dette, foreligger det åpenbare grunner for å unnlate arbeidsrettede tiltak.
§ 12-5 andre ledd - Momenter som vektlegges
I andre ledd er det nevnt ulike momenter som skal vurderes før det kan konkluderes med om behandling og arbeidsrettede tiltak er hensiktsmessig. Viktigheten av å se på personens samlede forhold kommer her frem.
Andre ledd første punktum - Momenter i vurderingen etter første ledd
Personens alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter er etter andre ledd første punktum momenter når hensiktsmessigheten av behandling og arbeidsrettede tiltak skal vurderes.
Momentene som nevnes er like for behandlingskravet og kravet til å ha gjennomført arbeidsrettede tiltak. Dette betyr likevel ikke at vurderingen er lik etter første ledd første og andre punktum. Utdanning og yrkesbakgrunn vil ha større betydning for arbeidsrettede tiltak enn det har for vurderingen av behandlingskravet. Sykdomsforholdene blir ikke nevnt som et moment, disse vil likevel ha avgjørende betydning både for vurderingen av behandlingstiltak og arbeidsrettede tiltak.
Generelt vil vilkåret om å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak være strengere jo yngre personen er. Imidlertid betyr ikke ung alder i seg selv at vedkommende har evner til å gjennomføre arbeidsrettede tiltak. Det er derfor viktig å vurdere totalsituasjonen til personen. En person med høy utdanning klarer for eksempel av helsemessige årsaker ikke å fortsette i det aktuelle yrket. Utdanningen personen har fra tidligere kan underbygge at vedkommende vil være i stand til å gjennomføre arbeidsrettede tiltak for eksempel ved å videreutdanne seg. På samme måte vil en ufaglært person kanskje ha vanskeligheter med å gjennomføre den form for arbeidsrettede tiltak. Dette betyr likevel ikke at arbeidsrettede tiltak er uhensiktsmessig. Det er viktig at tiltakene tilpasses den enkeltes evner og behov. Derfor skal også yrkesbakgrunnen til vedkommende vurderes.
Andre ledd andre punktum - Krav om geografisk mobilitet
I andre ledd andre punktum er det hjemlet et krav om geografisk mobilitet. Dette gir NAV hjemmel til å kreve at personen må pendle eller flytte, dersom dette kan føre til at vedkommende kommer i arbeid.
Pendling og flytting kan være en merbelastning for personen, blant annet på grunn av helsesituasjonen og familiære forhold. Eventuell merbelastning må vurderes opp mot sannsynligheten for at vedkommende kommer ut i arbeid ved pendling og/eller flytting.
Det kan etter § 11-12 andre ledd bokstav c gis tilskudd til reise og flytting i forbindelse med arbeidsrettede tiltak og nytt arbeid. Det vises til rundskrivet til denne bestemmelsen.
§ 12-5 tredje ledd - Krav om funksjonsevnevurdering
[Endret 3/15]
Det fremkommer av tredje ledd at det skal foreligge en vurdering av funksjonsevnen gjort av lege eller annet fagpersonell. Sistnevnte kan for eksempel være en psykolog. En persons funksjonsevne underbygger hvordan vedkommende klarer å utføre ulike oppgaver både i arbeidslivet og i dagliglivet. Det har derfor også betydning hva personen klarer å gjøre av fritidsaktiviteter.
Når det fremsettes søknad om uføretrygd, skal som hovedregel funksjonsevnevurderingen inngå som en sentral del av arbeidsevnevurderingen etter lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) § 14 a. Arbeidsevnevurderingen inneholder også opplysninger om oppfølgingen som er gjennomført, hva personen klarer å utføre av oppgaver og hvilke muligheter som foreligger i arbeidslivet. Opplysningene som fremkommer i arbeidsevnevurderingen vil derfor ha avgjørende betydning for de vurderingene som gjøres etter § 12- 5 første og andre ledd.
Det kreves ikke arbeidsevnevurdering i kurantsaker. Det er i vedlegg 1 til kapittel 12 gitt retningslinjer for hva som skal anses som kurantsaker. I disse sakene vil funksjonsevnevurderingen i all hovedsak være de medisinske opplysningene som foreligger i saken.