Utarbeidet 01.03.2010 av NAV Drift og utvikling, Fag Drift og utvikling, Seksjon for Arbeid og aktivitet
Sist endret 14.04.2015 av Ytelsesavdeingen,Seksjon for ytelsesfag, Regelverkskontoret, jf. overskriften
§ 11-19 tredje ledd - Erstatning og feriepenger
Når arbeidsforhold avsluttes i henhold til avtale eller annet rettsgrunnlag utbetales i mange tilfeller en sluttkompensasjon som helt eller delvis kan være å anse som lønn eller erstatning for tapt arbeidsinntekt. Yter arbeidsgiver slik erstatning for tapt arbeidsinntekt (kode 121-A i lønns- og trekkoppgave innberettet til Skatteetaten) for kortere eller lengre tid etter at arbeidstakeren har sluttet i arbeidsforholdet, skal han eller hun ikke ha arbeidsavklaringspenger for det tidsrommet utbetalingen er ment å dekke, jf. § 11-19.
Er hele eller deler av utbetalingen erstatning for ikke-økonomisk skade, det vil si for "tort og svie", anses det ikke som lønn og påvirker derfor ikke retten til arbeidsavklaringspenger (se kode 911 i lønns- og trekkoppgave innberettet til Skatteetaten). Vær oppmerksom på at erstatning for ikke-økonomisk skade ut over 1,5G, innberettes under kode 111-A sammen med erstatning for tapt arbeidsinntekt. Beløpet skal likevel ikke anses som lønn.
Med mindre det er sterke holdepunkter for noe annet, legges den koden beløpet er innberettet under i lønns- og trekkoppgaven til grunn ved vurdering av om utbetalingen skal anses som lønn. Har ligningskontoret skattelagt utbetalingen som lønn, skal dette normalt legges til grunn.
Er utbetaling av sluttkompensasjon i forbindelse med opphør av arbeidsforhold å anse som lønn, skal det tas utgangspunkt i at utbetalingen skal dekke økonomisk tap fra det tidspunkt brukeren ikke lenger har krav på ordinær lønn fra arbeidsgiver, det vil si fra utløpet av oppsigelsestiden. Uavhengig av hvilken stillingsprosent brukeren hadde, divideres det totale bruttobeløpet som sluttkompensasjonen beløper seg til, med den månedslønnen vedkommende ville hatt i 100 % stilling hos arbeidsgiveren. Svaret på regnestykket fastslår hvor lenge brukeren anses å være dekket av lønn fremover i tid.
Tidspunktet for når utbetalingen finner sted, er ikke avgjørende for hvilket tidsrom fremover i tid vedkommende skal anses å ha lønn for. Det avgjørende er om utbetalingen skjer etter avtale inngått i forbindelse med arbeidsforholdets opphør. Selv om utbetalingen skjer som en engangssum, månedlig eller i rater over flere år, og om den gir rett til feriepenger eller ikke, anses utbetalingen som lønn fremover i tid, regnet fra oppsigelsestidens utløp.
Har brukeren kort tid før avslutningen av arbeidsforholdet fått betydelig lønnsøkning, bør det vurderes om dette er et forsøk på å omgå prinsippet om at utbetaling i forbindelse med arbeidsforholdets opphør påvirker retten til arbeidsavklaringspenger. Er det tilfelle, skal den delen av utbetalingen som overskrider hva som kan anses som en normal lønnsøkning, anses som lønn for tiden etter at vedkommende har sluttet i arbeidsforholdet. Er lønnsøkningen så moderat at den kan anses som ordinær, ser man bort fra dette.
Det kan være nødvendig å be om en tilleggsforklaring fra arbeidsgiver/arbeidstaker. Det må også undersøkes om arbeidsgiver har gitt naturalytelser eller ettergitt lån.
Arbeidsavklaringspenger kan ikke utbetales til arbeidsgiver. Dersom arbeidsgiver utbetaler lønn eller andre ytelser skal arbeidsavklaringspengene reduseres i henhold til reglene i § 11-18 og 11-19.
Dersom arbeidsgiver ønsker å kompensere for reelt inntektsbortfall ved overgang fra lønn til folketrygdytelser (arbeidsavklaringspenger) slik at bruker totalt sett får like mye nå som de tidligere hadde i lønn, vil også dette føre til reduksjon i arbeidsavklaringspengene.
Brukeren kan sette frem nytt krav om arbeidsavklaringspenger når perioden med etterlønn eller andre økonomiske ytelser fra
arbeidsgiver er utløpt.
Dersom vedkommende mottar ytelser fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, anses brukeren ikke for å ha fått nedsatt hele
inntekts-/arbeidsevnen for det tidsrom vedkommende mottar ytelsen(e).
Pensjonsgivende inntekt fra arbeidsgiver som brukeren mottar i arbeidsfrie perioder skal samordnes med arbeidsavklaringspengene slik at arbeidsavklaringspengene reduseres med samme beløp, jf. § 11-19. Forutsetningen er at ytelsen er tilstått i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon i arbeidstid.
Som pensjonsgivende inntekt regnes blant annet lønn, naturalytelser som fri avis, telefon og lignende eller sluttvederlag
som tilstås i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon
i arbeidstid.
Også andre økonomiske ytelser, som ikke er pensjonsgivende inntekt, vil føre til reduksjon i arbeidsavklaringspengene med
samme beløp. Forutsetningen er at ytelsen er tilstått i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger eller i forbindelse
med oppsigelse, fratreden eller reduksjon i arbeidstid.
[Endret 4/15]
Erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1 eller yrkesskadeforsikringsloven § 13 fører ikke til reduksjon i arbeidsavklaringspengene.
Ved erstatning fra arbeidsgiver i forbindelse med bestridt oppsigelser (arbeidstvist) vil den delen av erstatningen som gjelder for tapt arbeidsinntekt føre til reduksjon, mens den delen av erstatningen som gjelder ”tort og svie” ikke vil føre til reduksjon.
Feriepenger, herunder fri fra deltidsstilling, skal ikke i seg selv føre til reduksjon i AAP.
Feriepenger som var opptjent før overgangen til AAP skal ikke føre til reduksjon i AAP etter folketrygdloven § 11-19, jf forskrift om AAP § 14 tredje ledd. Feriepenger som er opptjent etter overgangen til AAP skal ikke føre til reduksjon i AAP, fordi arbeidet som har gått til opptjening av feriepengene medførte gradering da arbeidet ble utført.
Hjemmelen er anvendt, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 14.