Rundskriv

Generell del Kapittel 10 - Del II

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen,

Fagutviklingsseksjonen

Sist endret 11.12.2003, jf. overskriften:

2.7 – Rehabiliteringspengenes størrelse, minsteytelse m.v. (§ 10-10)

1 - Innledning

1.1 - Formål

Formålet med rehabiliteringspenger er å gi ytelse til livsopphold til medlemmer som på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke kan utføre sitt arbeid. Ytelsen er en korttidsytelse som gis i den perioden medlemmet er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen.

Rehabiliteringspenger kan gis enten etter at retten til sykepenger er oppbrukt eller etter at medlemmet har vært arbeidsufør i sammenhengende 52 uker uten å ha hatt rett til sykepenger.

I Attføringsmeldingen (St. melding nr. 39 (1991-92)) ble arbeidslinjen utpekt som det grunnleggende trygdepolitiske valget. For å hindre unødig utstøting og utestenging av utsatte grupper fra arbeidslivet, er det derfor viktig at trygdeetaten helt fra første sykemelding vurderer og tar initiativ til tilbakeføring til arbeidslivet enten direkte eller ved hjelp av attføringstiltak. Trygdeetaten har en veiviserrolle som innebærer at etaten hele tiden må vurdere hva som er den rette ytelse for medlemmet og herunder gi råd og veiledning om å fremsette krav om riktig ytelse. Dette er spesielt viktig også på det tidspunkt sykepengerettighetene er i ferd med å utløpe og etter at rehabiliteringspenger er tatt til å løpe.

I forbindelse med veiviserrollen/saksbehandling vises til “huskelistene” i heftet “Rutine for oppfølging av rehabiliteringspengesaker” .

1.2 - Historikk

Trygdesystemet er blitt bygget opp gradvis, ledd for ledd, gjennom snart 100 år. Hovedtanken bak etableringen av de moderne trygdene har vært å skape et rettighetsbasert forsørgelsessystem som kan tre inn i de situasjoner der det allmenne selvforsørgelseskravet ikke kan oppfylles. Denne målsettingen har ligget under gjennom hele den hundreårige utviklingen av trygdeordningene.

Lov om sykeforsikring og lov om syketrygd

Den første lov om sykeforsikring ble vedtatt 18. november 1909. Den innførte blant annet rett til sykepenger for de lavest lønnede arbeidstakere i inntil 26 uker for samme sykdom.

Ny lov om syketrygd av 2. mars 1956 innførte obligatorisk sykepengedekning for alle arbeidstakere i inntil 52 uker for samme sykdom. Ved visse sykdommer kunne det imidlertid ytes sykepenger i inntil 104 uker. Dette gjaldt tuberkuløse sykdommer, kreft, poliomyelitt og kronisk polyartritt. Departementet hadde videre fastsatt samme stønadstid for en del andre langvarige sykdommer. For de sykdommer som etter loven ga rett til sykepenger i inntil 104 uker, kunne det etter nærmere forskrifter ytes sykepenger utover 104 uker, men bare i den tid den trygdede fikk medisinsk behandling. (Historien gjentar seg - jf. den lovendring vi fikk på rehabiliteringspenger fra 1. juli 1993 om rett til rehabiliteringspenger utover 52-uker ved visse tilstander dersom det foregår aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen.)

Lov om attføringshjelp

I forarbeidene til lov om attføringshjelp av 22. januar 1960 (i kraft fra l. januar 1961) Ot.prp.nr. 22 (1959-60), uttales det at det overveiende antall sykdomstilfeller ikke medfører arbeidsuførhet utover 52 uker. Bestemmelsene om en utvidet stønadstid for visse lidelser mente man ikke naturlig hørte hjemme i syketrygdloven, men var påbygninger som etter hvert hadde tvunget seg frem, først og fremst fordi man hadde manglet en alminnelig uføretrygd. Innføringen av en generell uførepensjonsordning skjedde ved gjennomføringen av lov om uføretrygd 1. januar 1961.

Bestemmelsene om kontantstønad utover 52 uker under fortsatt medisinsk behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen ble derfor tatt ut av syketrygdloven og inn i ny lov om attføringshjelp. Videre ble det innført en rett til attføringspenger under medisinsk behandling for de som ikke hadde en sykepengerett fra det tidspunkt den trygdede hadde vært fortløpende arbeidsufør i 52 uker. Rett til attføringspenger under ulike former for attføringstiltak ble hjemlet i samme lov.

Den tre-deling av trygdetiltakene ved arbeidsuførhet som skjedde ved innføring av lov om attføringshjelp og lov om uføretrygd samt endring av syketrygdloven slik at retten til sykepenger ble en korttidsstønad begrenset til 52 uker, mente departementet var mest hensiktsmessig. Dette bl.a. for å klargjøre at både sykepengeretten og retten til attføringshjelp - i motsetning til uførepensjon - skulle være av midlertidig karakter med henblikk på å føre den trygdede tilbake til arbeidslivet. Det ble videre uttalt at uførepensjon overhodet ikke kunne komme på tale før det er tatt standpunkt til attføringsmulighetene og før disse eventuelt var prøvet fullt ut. Først når det måtte fastslås at vedkommende på grunn av varig uførhet, tross alle attførings- og behandlingsforsøk, ikke vil kunne skaffe seg et rimelig utkomme ved eget arbeid, kunne spørsmålet om uførepensjon tas opp.

Inkorporering i lov om folketrygd

Fra 1. januar 1967 ble både lov om attføringshjelp og lov om uføretrygd inkorporert i lov om folketrygd. Ved lov av 19. juni 1970 ble også lov om syketrygd inkorporert i folketrygdloven.

Endringer i bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling/rehabiliteringspenger

[Tilføyd 8/02]

Bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen i folketrygdlovens kap. 5 svarer stort sett til bestemmelsene i lov av 22. januar 1960 om attføringshjelp. Vi fikk lovendringer i forbindelse med Ot.prp. nr. 39 (1992-93), med virkning fra 1. juli 1993, som var en oppfølging av et av forslagene i Attføringsmeldingen (St. melding nr. 39 (1991-92)). Av disse endringer nevnes spesielt:

Ved lovendring av 18. desember 1992, i kraft fra 1. januar 1993 (Ot.prp. nr. 6 (1992-93)), ble det gitt mulighet til å gradere rehabiliteringspengene ned til 20 % i sluttfasen av en rehabiliteringsperiode. Vedkommende må forut ha vært minst 50 % arbeidsufør. Bakgrunnen for denne endringen var at den trygdede skulle kunne få en lettere overgang til full stilling ved å kunne foreta en gradvis opptrapping av arbeidet.

Ved lovendring av 11. juni 1993, som trådte i kraft fra 1. januar 1994 (Ot.prp. nr. 58 (1992-93)), ble det innført den samme bestemmelse som gjaldt for sykepenger dvs. at retten til rehabiliteringspenger og foreløpig uførestønad faller bort når den trygdede utholder varetekt. Bakgrunnen for denne endringen var at trygdet som sitter i varetekt ikke har noe reelt inntektstap på grunn av sykdom.

Lovendringene av 14. mai 1993, som trådte i kraft fra 1. juli 1993 (Ot.prp. nr. 39 (1992-93)), er de mest omfattende endringer som er gjort i bestemmelsene om attføringspenger under medisinsk behandling. De viktigste endringer var her:

·        presisering av sykdomsbegrepet (samme sykdomsbegrep som ved sykepenger)

·        større krav til årsakssammenheng mellom sykdom og funksjonsnedsettelse,

·        vurdering mot arbeidsevne i stedet for ervervsevne,

·        innskjerping av krav til aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen

·        tidsbegrensning på ett år, med mulighet for unntak etter forskrifter som departementet fastsetter.

Bakgrunnen for disse endringene var blant annet økning av sykefraværet som indikerer at det har skjedd en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet. Videre hadde det skjedd en liberalisering i forhold til kravet om medisinsk behandling og vilkåret om at behandlingen skulle føre til bedring av arbeidsevnen. Mange har gått på attføringspenger under medisinsk behandling i flere år uten tegn til bedring. Medisinsk er det imidlertid få lidelser som ikke viser positive resultater etter to år med behandling og rehabilitering.

I Ot.prp. nr. 58 (1992-93) ble det ved overføring av forvaltnings- og finansieringsansvaret for yrkesrettet attføring fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten - foretatt en deling av folketrygdlovens Kap. 5. Kap. 5A som omhandlet ytelser under medisinsk rehabilitering mv. og Kap. 5B som omfattet ytelser under yrkesrettet attføring. Betegnelsen attføringspenger under medisinsk behandling fikk samtidig en ny betegnelse - rehabiliteringspenger. Tidligere betegnelse - attføringspenger - skulle heretter bare brukes som betegnelse for livsoppholdsytelser under yrkesrettet attføring. Disse endringene trådte i kraft fra 1. januar 1994.

I Ot.prp. nr. 4 (1993-94) ble det foretatt en klargjøring av kravet til arbeidsuførhet som vilkår for rett til rehabiliteringspenger.

Fra 1. mai 1997 fikk vi ny folketrygdlov. Ytelser under medisinsk rehabilitering ble plassert i Kap. 10 i den nye folketrygdloven og noen tidligere forskrifter ble innarbeidet i den nye lovteksten.

I Ot.prp. nr. 8 (1996-97) ble aldersgrensen for å få rehabiliteringspenger hevet fra 16 til 18 år med virkning fra 1. januar 1998.

Det ble innstramming i de medisinske vilkår for rett til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre, (Ot.prp. nr. 8 (1996-97)) ikrafttredelse 1. januar 1998.

Med virkning fra 6. juni 1997 (Ot.prp. nr. 32 (1996-97)) ble det gitt hjemmel til å gi rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos egen arbeidsgiver, og fra 2000 ble dette utvidet til også å gjelde hos annen arbeidsgiver.

Med virkning fra 1. januar1999 fikk vi hjemmel til å gi reisetilskott til daglige reiser for de som er på arbeidstrening, og reisetilskott som alternativ til rehabiliteringspenger.

I 1999 ble ”Kjøp av helsetjenester” utvidet til også å gjelde personer som oppebærer rehabiliteringspenger og har et arbeidsforhold. Tilsvarende utvides også ordningen for personer som er innvilget yrkesrettet attføring.

Fra 1. januar 2001 ble unntaksreglene for rehabiliteringspenger ut over 52 uker utvidet slik at vedlikeholdsbehandling, egentrening og mestringstiltak likestilles med aktiv behandling når det ikke finnes behandlingstilbud og det er utsikt til bedring av arbeidsevnen på lengre sikt.

I Ot.prp. nr. 48 (1998-99) ble det foreslått nye beregningsregler for rehabiliteringspenger, og at rehabiliteringspengene blir pensjonsgivende inntekt. Lovendringen ble vedtatt 22. desember 1999, og ble satt i verk fra 1. januar 2002.

Med virkning fra 1. januar 2002 får studenter under 26 år som ar vært sammenhengende arbeidsuføre i minst 20 uker på grunn av alvorlig sykdom rett til rehabiliteringspenger. (Ot.prp. nr. 4 (2001-2002)).

1.3 - Situasjonen i dag

[Endret 8/02]

1.3.1 - Rehabiliteringspenger - antall mottakere og regnskap 1998-2001

Folketrygdens utgifter til rehabiliteringspenger var i 2001 om lag 4.877 mill. kroner . Dette tilsvarer en økning i utgiften fra 2000-2001 på 23,9% nominelt eller 18,4 målt i fast grunnbeløp.

Økningen er en konsekvens av et stramt arbeidsmarked og en økning i antall sykmeldte. Dette har medført en sterk økning i antall langtidssykmeldte som har gått ut maksimal sykepengeperiode med overgang til rehabiliteringspenger. Endringer i regelverket for å motta rehabiliteringspenger (utvidelse av unntaksbestemmelsene for rehabiliteringspenger), samt innstramningene i vilkårene for å motta uførepensjon (skjerping av attføringskravet) har også hatt betydning for den relativ sterke veksten i utgifter og antall rehabiliteringspengemottakere i perioden 1998-2001.

Fra 199-2001 viser utgifts- og bestandstallene en sterk vekst. Fra 1998 til 2001 var det en øking i utgiftene på 44,2 %, mens antall rehabiliteringspengemottakere økte med om lag 66 % fra desember 1998 til november 2001 og per november 2001 var det om lag 39.390 mottakere av rehabiliteringspenger. (Tallet omfatter ikke personer med rehabiliteringspenger i påvente av attføring. Persongruppen omfattet pr. november 2001 2.096 personer (om lag 5 % av alle med rehabiliteringspenger.)

Diagnosesammensetningen blant rehabiliteringspengemottakere viser at andelen med psykiske lidelser(29,6 %) og muskel/- skjellettlidelser (42,4 %) sammenlagt utgjør hele 72 % av alle stønadsmottakere pr. september 2001. Andelen som har mentale lidelser som diagnose er høy for rehabiliteringspengemottakere i forhold til sykepengemottakere. Den høye andelen for rehabiliteringspengemottakere med mentale lidelser som diagnose, har sammenheng med at et relativt stort antall av sykmeldte som går ut sykepengeperioden med denne lidelsen, vil fylle vilkårene for rehabiliteringspenger.

I september 2001 var om lag 4,2% av alle rehabiliteringspengemottakere på arbeidstrening. Andelen rehabiliteringspengemottakere som har graderte rehabiliteringspenger viser en nedgang i perioden 1998-2000. I år 2001 øker andelen igjen og pr sept. 2001 mottok 23,2% graderte rehabiliteringspenger, andelen er fortsatt noe høyere enn for sykepenger. For rehabiliteringspenger er det ca. 23,2 % pr. sept. 2001 som har graderte rehabiliteringspenger (<100 %), mens den for sykepenger er på 19,8%.

2 - Oversikt over reglene i kapittel 10 om rehabiliteringspenger

I dette punktet skal vi gi en kort oversikt over hovedreglene om rehabiliteringspenger.

2.1 - Forutgående medlemskap i folketrygden (§ 10-2)

Retten til rehabiliteringspenger er betinget av forutgående medlemskap i trygden. Medlemmet må ha vært

a.       medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han/hun setter fram krav, eller

b.      medlem i minst ett år som arbeidsfør.

Vilkåret kan etter nærmere bestemmelser fravikes for norske statsborgere som tidligere har vært medlemmer i minst tre år.

2.2 - Opphold i Norge/utlandet (§ 10-3)

I tillegg til kravet om forutgående medlemskap i trygden er det også krav om at medlemmet må oppholde seg i Norge for å få rett til rehabiliteringspenger.

Unntak gjelder for persongrupper som har særskilt trygdedekning utenfor Norge, eller er innlagt i utenlandsk institusjon for norsk regning, eventuelt får oppholdet dekket etter avtale med annet land. Etter søknad kan det også gjøres unntak (dispensasjon) på samme måte som for sykepenger, se rundskriv til kapittel 8.

2.3 - Alder (§ 10-4)

Medlemmet må være mellom 18 og 67 år for å få rett til rehabiliteringspenger.

2.4 - I hvilke situasjoner kan rehabiliteringspenger ytes? (§ 10-8)

[Tilføyd 8/02]

Rehabiliteringspenger kan ytes i situasjoner når et medlem

·        fortsatt er arbeidsufør etter utløpet av sykepengeperioden, eller

·        har vært minst 50 % arbeidsufør uavbrutt i 52 uker, eller

·        tidligere har mottatt rehabiliteringspenger og får tilbakefall, eller

·        må avbryte yrkesrettet attføring på grunn av sykdom

·        er student under 26 år og har vært sammenhengende arbeidsufør i minst 20 uker på grunn av en alvorlig sykdom.

2.5 - Hvilke vilkår må for øvrig være oppfylt? (§ 10-8)

·        medlemmet har en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, skade eller lyte og

·        arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 % og

·        er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen

Rehabiliteringspenger ytes vanligvis ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. Departementet har gitt forskrifter om når det kan gjøres unntak fra denne tidsbegrensningen.

2.6 – Grunnlag for rehabiliteringspenger (§ 10-9)

[Endret 8/02]

Grunnlaget for rehabiliteringspenger er den inntekten rehabiliteringspengene regnes etter.

Grunnlaget for rehabiliteringspenger fastsettes ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, eller gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste årene før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten.

Pensjonsgivende inntekt over 6 G regnes ikke med i grunnlaget for rehabiliteringspenger.

2.7 – Rehabiliteringspengenes størrelse, minsteytelse m.v. (§ 10-1)

[Endret 8/02, 12/03]

Rehabiliteringspenger ytes med 66 prosent av grunnlaget for rehabiliteringspenger.

Minste årlige ytelse er 1,6 ganger grunnbeløpet. Fra 1. januar 2004 er minste årlig ytelse økt til 1,8 ganger grunnbeløpet.

For et medlem som får nedsatt arbeidsevnen før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som klart er dokumentert, er minsteytelsen 2,4 ganger grunnbeløpet.

Til den som forsørger barn gis et barnetillegg.

2.8 – Stønadsdager (§ 10-11)

[Endret 8/02]

Rehabiliteringspenger gis for fem dager pr. uke.

2.9 – Hele eller graderte rehabiliteringspenger (§ 10-12)

[Endret 8/02]

Det ytes hele rehabiliteringspenger dersom et medlem har tapt hele arbeidsevnen.

Dersom et medlem har tapt en del av sin arbeidsevne, ytes det graderte rehabiliteringspenger.

I sluttfasen av en periode kan det gis rehabiliteringspenger også når arbeidsevnen er nedsatt med 20 til 50 prosent.

2.10   - Avkall på rehabiliteringspenger (§ 10-13)

[Endret 8/02]

Medlem kan gi avkall på rehabiliteringspenger for at ektefellen i stedet kan få ektefelletillegg til sin pensjon.

2.11 – Rehabiliteringspenger under opphold i helseinstitusjoner (§ 10-14)

[Endret 8/02]

For medlemmer som har rett til fri forpleining under langtidsopphold i helseinstitusjon eller lignende institusjon under statlig eller fylkeskommunalt ansvar, og gjelder ikke somatiske sykehusavdelinger.

Rehabiliteringspengene ytes uten reduksjon for innleggelsesmåneden og den påfølgende måneden. Deretter blir rehabiliteringspengene redusert med 50 prosent hvis oppholdet antas å vare mer enn fem måneder.

Dersom medlemmet fortsatt har faste og nødvendige utgifter til bolig o.a., kan det bestemmes at rehabiliteringspengene ikke skal reduseres, eller reduseres mindre.

2.12 – Rehabiliteringspenger under opphold i fengsel (§ 10-15)

[Endret 8/02]

Retten til rehabiliteringspenger faller bort under opphold i fengsel.

2.13 – Forholdet til andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt (§ 10-16)

[Endret 8/02]

Den som samtidig fyller vilkårene for rehabiliteringspenger og for sykepenger har rett til den høyeste av ytelsene.

Rehabiliteringspenger faller bort når medlemmet får rett til attføringspenger, uførepensjon eller alderspensjon og barnepensjon etter kapittel 18.

2.14 - Forholdet til ytelser etter annen lovgivning (§ 10-17)

[Endret 8/02]

Retten til ytelser etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning ytelsene kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning.

2.15 - Rehabiliteringspenger ved yrkesskade (§ 10-18)

[Endret 8/02]

Dersom arbeidsuførheten skyldes yrkesskade, gjelder det visse særregler. Blant annet vilkårene om forutgående medlemskap og opphold i Norge, og at det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom.

3 - Forholdet til andre land

Når det gjelder medlemmer fra land som er omfattet av EØS-avtalen, vises til eget EØS rundskriv med eget kapittel som omhandler rehabiliteringspenger. Når det gjelder medlemmer fra land som ikke er omfattet av EØS avtalen, vises til de inngåtte konvensjonsavtaler se kommentarene til folketrygdlovens § 1-3.