Rundskriv

§ 10-8 Bortfall av rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsavdelingen 04.11.2005

Omarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Tiltaksseksjonen 3.9.2013

Sist endret 06.08.2015 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Tiltaksseksjonen, jf. overskriftene:

Punkt 3. Opplæringslova, underoverskrift "Ansvarsområdet i folketrygdloven"  
Punkt 5. Plan og bygningsloven, underoverskriftene:

"Generelt ansvar"
"Krav om tilgjengelig boenhet"
"Dør, port mv"
"Dørautomatikk"

 

1. Innledning
2. Anvendelsen av § 10-8
3. Opplæringslova
4. Husbankloven
5. Plan- og bygningsloven
6. Brann- og eksplosjonsvernloven
7. Arbeidsmiljøloven
8. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
9. Helse- og omsorgstjenesteloven
10. Spesialisthelsetjenesteloven

 

1.     Innledning

I henhold til folketrygdloven § 10-8 avgrenses ansvaret for blant annet hjelpemidler mot rettigheter som følger av annen lovgivning. Rett til hjelpemidler og andre tiltak fra folketrygden faller bort dersom behovet for bistand i all hovedsak dekkes av ansvarsområdet i annen lovgivning.

Årsaken til slike gråsoner kan forklares med at senere lovgivning enn folketrygdloven har etablert rettigheter på samme område, uten at det har skjedd tilstrekkelig ansvarsavgrensning.

På grunn av folketrygdens overslagsbevilgninger, i motsetning til annen lovgivnings rammebevilgninger, er det viktig at Arbeids- og velferdsetaten ikke medvirker til at utgifter blir belastet folketrygden i tilfeller der utgiftene skulle vært dekket etter annen lovgivning. At kommuner, fylkeskommuner eller institusjoner påberoper seg dårlig økonomi må ikke føre til at NAV påtar seg utgiftene.

Forskrift av 1.6.2004 nr. 797 utdypet og presiserte innholdet i folketrygdloven § 10-17, nå § 10-8, men selve forskriften bortfalt 30. juni 2006. Opphevelsen av forskriften innebærer imidlertid ikke en endring av rettstilstanden på området. Dette betyr at saker skal løses etter de samme retningslinjer og vilkår som tidligere. Dette fremgår blant annet av trygderettskjennelse nr. 07/ 02416 hvor det blant annet uttales følgende om betydningen av den opphevede forskriften:

«Selv om denne forskriften nå er opphevet, antar retten at tilsvarende prinsipp bør legges til grunn dersom NAV vil avslå et stønadskrav under henvisning til folketrygdloven § 10-17.”

Det er i dette rundskrivet redegjort for ytelser i tilstøtende lovverk som kan medføre anvendelse av folketrygdloven § 10-8. Redegjørelsen er ikke uttømmende.

2.     Anvendelsen av § 10-8

Det er en forutsetning for å vurdere et krav etter folketrygdloven § 10-8 at medlemmet fyller vilkårene for rett til hjelpemidler etter folketrygdloven kapittel 10. Dersom ett eller flere vilkår i folketrygdloven §§ 10-2, 10-5 og/eller 10-6, samt 10-7 ikke er innfridd, må avslag hjemles i disse bestemmelsene og ikke i folketrygdloven § 10-8. Dette fordi § 10-8 regulerer bortfall av rettighet.

Dersom det er tvil om hvorvidt vilkårene i folketrygdloven kapittel 10 er innfridd, samtidig som det er overveiende sannsynlig at ansvaret uansett faller inn under annen lovgivning, bør tvilen fremkomme i vedtaket selv om avslagsgrunnen er folketrygdloven § 10-8.

Videre må det anføres og begrunnes at ansvaret ligger til annen lovgivning. Dette gjøres ved å vise til at det er overveiende sannsynlig at ytelsen i annen lovgivning dekker det samme behov som ytelsen etter folketrygdloven kapittel 10. Samt at det er overveiende sannsynlig at den enkelte også har rett til denne ytelsen.

Med ytelse etter annen lovgivning, menes for eksempel en tjeneste, utstyr eller annen praktisk tilrettelegging som i all hovedsak dekker det samme behov som hjelpemidler eller andre tiltak.

Overveiende sannsynlig innebærer at det ikke kreves 100 % sannsynlighet. Det er tilstrekkelig med sannsynlighet opp mot 70-75 %.

Der det allerede foreligger sikker lovforståelse av tilstøtende lovverk legges denne til grunn. I øvrige tilfeller må det innhentes konkrete vurderinger fra det organ som forvalter loven og/eller også det forvaltningsorgan som er delegert myndighet til å gi generelle uttalelser om lovforståelsen på området. Vi viser til Trygderettens kjennelse 06/02517 hvor det ble innhentet uttalelse både fra kommunen og fra Statens bygningstekniske etat (Direktoratet for byggkvalitet).

Det legges ellers ikke avgjørende vekt på om medlem har søkt eller faktisk mottar ytelse gjennom annen lovgivning.

At andre ytelser er behovsprøvde endrer heller ikke ansvarsfordelingen. Vi viser i denne sammenheng til Trygderettens kjennelse 03/01152:

”Retten vil i denne sammenheng fremheve at størrelsen på et hus eller husstandens samlede inntekter vil kunne utelukke lån eller tilskudd fra Husbanken. Retten vil imidlertid påpeke at manglende tilskudd fra Husbanken ikke vil medføre noen endring knyttet til gjeldende ansvarsfordeling mellom folketrygden og Husbanken.”

At medlemmet ikke er tilfreds med den ytelsen som gis etter annen lovgivning tillegges ikke vekt, så lenge ytelsen anses å dekke behovet i en tilstrekkelig grad. Dette er særlig aktuelt i saker der kommunen, innenfor rammen av hva som er forsvarlig, selv står «fritt» til å bestemme hvordan behovet skal dekkes.

3.     Opplæringslova

Lov om grunnskole og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr. 61. Aktuelle bestemmelser finnes i kapittel 2 til 4, samt kapittel 5 og §§ 9-3 og 9a-2.

Innledning

Fra 1. januar 1997 overtok hjelpemiddelsentralene finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever og barnehagebarn. Bakgrunnen for dette var at en mente at en oppsplitting av hjelpemidler på flere forvaltningsnivåer skapte uheldige gråsoner, lite rasjonell utnyttelse av de samlede ressurser til hjelpemidler og ulik behandling av funksjonshemmede skoleelever.

Når det gjelder søknader om tilrettelegging av skoleplass og tekniske hjelpemidler, blir det viktig å skille mellom det ansvaret kommunene og fylkeskommunene har på vegne av skolene og det ansvaret som påhviler folketrygden ved hjelpemiddelsentralene.

Ansvarsområdet opplæringslova

Det fremgår av opplæringslova kapittel 2 til og med kapittel 5 at loven gjelder elever i:

• grunnskolen (Kapittel 2)
• videregående skole (Kapittel 3)
• lærlingordningen (Kapittel 4)
• voksenopplæring (Kapittel 4A)
• spesialundervisning, også i barnehage (Kapittel 5)                  

Barnehager - fysisk miljø og tilskudd til barnehager

Departementet fastsetter en rammeplan for barnehagen. Rammeplanen skal gi retningslinjer for barnehagens innhold og oppgaver, jf. barnehageloven § 2. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver angir bestemmelser om barnehagens fysiske miljø som fremmer alle barns utvikling, jf. punkt 1.8.

Skolemiljø

Når det gjelder skolenes plikt til tilrettelegging av det fysiske miljøet til elevene, angis hovedregelen i opplæringslova § 9-3 sammenholdt med § 9a-2 tredje ledd: ”Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behova deira. Skolen skal innreias slik at det blir teke omsyn til dei elevane ved skolen som har funksjonshemmingar.” 

Veilederen til opplæringslova kapittel 9a fremhever at skolen har ansvar for å tilrettelegge skoleforholdene både med utstyr, inventar og læremiddel, slik at enhver, også funksjonshemmede, skal kunne ta imot og ta del i undervisningen. Elevenes arbeidsplass skal være slik at den ikke gir eleven skader eller plager i skjelett, muskler eller sanseapparat, og at den ikke hindrer elevens læring. Aktuelle forhold her kan være den ergonomiske utformingen og tilpasningen av stolen og lesepulten.

Ansvaret for at skolebygninger og miljøet for øvrig er tilpasset de funksjonshemmede skal hvile på henholdsvis kommuner og fylkeskommuner. Lærestedet skal være tilgjengelig. Her må skolen besørge god atkomst ved å montere for eksempel dørterskler, døråpnere, handikaptoalett og lignende. I denne sammenheng er det naturlig å henvise til plan- og bygningsloven, der skolebygg regnes som publikumsbygg med tilhørende bygningsmessige krav.

Krav til spesialundervisning

Opplæringslova kapittel 5 omhandler bestemmelser om spesialundervisning. Elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Før vedtak om spesialundervisning fattes, skal den pedagogisk-psykologiske tjenesten i kommunen (PPT) sørge for at det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering. For elever som mottar spesialundervisning skal det utarbeides en individuell oppfølgingsplan (IOP), som skal fremvise mål for, og innholdet i, opplæringen.

Krav til spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder

Barn under opplæringspliktig alder (for eksempel barn i barnehage), kan ha rett på spesialpedagogisk hjelp, jf. opplæringslova § 5-7. Retten til spesialpedagogisk hjelp omfatter et videre spekter av hjelpetiltak enn spesialundervisning, jf. Ot.prp. nr. 46 (1997-1998). Før vedtak om spesialpedagogisk hjelp fattes, skal det utarbeides en sakkyndig vurdering, tilsvarende den ved vurdering av skolepliktige barn. Den sakkyndige vurderingen skal utrede og ta standpunkt til om barnet har behov for, og dermed rett til, spesialpedagogisk hjelp, og den skal tilrå hvilket tilbud som skal gis. Det skal også angis hvordan tilbudet konkret skal være, herunder omfanget.

Læremidler

Ansvaret for læremidler tilfaller skolen, jf. opplæringslova § 5-9 og § 9-3.

Med læremiddel forstås ting eller utstyr som skal anvendes i pedagogiske tiltak.  Hensikten med bruken avgjør om dette er et pedagogisk tiltak eller et praktisk hjelpemiddel. Er formålet med hjelpemidlet at eleven skal tilegne seg kunnskap eller ferdigheter, herunder læring eller tilsvarende, vil dette være å anse som læremiddel og skolens ansvar.

Opplæringslova § 5-9 omhandler statens plikt til å sørge for læremidler, det vil si lærebøker og andre læremidler for spesialundervisning. Skolen er også ansvarlig for læremidler til bruk i skolesituasjonen hjemme.

Ansvarsområdet i folketrygdloven 

[Endret 8/15]

Ansvaret for hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler med unntak av læremidler tilfaller folketrygden, jf. folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav a.

Folketrygden har ikke ansvar for tilrettelegging som innebærer enklere tilpasning for eleven, selv om dette er utstyr som skolen ikke har tilgjengelig for sine elever. Slikt utstyr anses som en del av skolens generelle tilretteleggingsansvar.

Folketrygden har ansvar for individuelt tilpasset utstyr for å avhjelpe en bestemt funksjonssvikt. Ansvaret omfatter hjelpemidler som er spesifikt tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse. Her vil funksjonssviktens art og omfang, sammenholdt med de faktiske oppgaver som skal løses, gjøre det nødvendig med annet og individuelt tilpasset hjelpemiddel enn det skolen står ansvarlig for i henhold til opplæringsloven. 

Folketrygden kan også gi tilskudd til kjøp av standard datautstyr til elever i grunnskolen med spesifikke lese- og skrivevansker eller dysleksi som har et dokumentert behov for data til bruk i opplæring. Det er en forutsetning at eleven ikke får dekket sitt behov gjennom andre stønadsordninger.  

I avgjørelsen av om ansvaret faller inn under skolen eller folketrygden er det viktig å foreta en sondring mellom ulike nivå av tilrettelegging eller tilpasninger. Tre nivåer av tilrettelegging kan synliggjøres slik:

• Ordinært utstyr – skolens ansvar (eksempelvis vanlige bord og stoler).
• Standard utstyr med tilpasningsmuligheter – skolens ansvar (eksempelvis enkle kontorstoler med armlener og reguleringsmuligheter for sete og rygg, høyderegulerbart bord og lignende).
• Spesialutstyr/ ergonomiske tilpasninger av noe mer omfattende karakter og som det er urimelig at skolen har ansvar for – folketrygdens ansvar (eksempelvis der utstyret er tilpasset i en slik grad at det ikke kan brukes av andre elever eller at tilpasningene må anses overflødige ut fra øvrige elevers behov).

Når det gjelder utstyr til trening, stimulering og aktivisering til bruk i skole og barnehage så er dette et kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar etter opplæringslova §§ 9-3 og 5-7, da dette defineres som utstyr til bruk i spesialpedagogisk tiltak. I henhold til folketrygdloven § 10-8 vil det da ikke kunne gis stønad til hjelpemidler til dette formålet. Det kan likevel gis utstyr i skole eller barnehage som kun skal brukes utenom det pedagogiske tilbudet, f. eks. i friminutter i skolen, og skal da vurderes etter retningslinjer som nevnt under hjelpemidler til leke- og sportsaktiviteter, jf.§ 10-7 med tilhørende rundskriv punkt 3.3.3.

Dersom en skulle komme frem til at det er folketrygden som har ansvaret for hjelpemidlene, så innebærer dette også hjelpemidler som skal benyttes i hjemmet for at den funksjonshemmede skal kunne gjøre lekser (Ot.prp. nr. 4 1996-97). Dette innebærer at det kan gis stønad til to sett hjelpemidler, ett på skolen og ett i hjemmet, forutsatt at det ikke anses praktisk mulig å frakte hjelpemidlet med seg. Slike hjelpemidler er til personlig bruk og tas med i videre skolegang.

 Ved skade på hjelpemidlene i skolen, vil folketrygden være ansvarlig etter samme regler som for andre hjelpemidler, det vil si at NAV er selvassurandør.

Kilder

Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr. 61

Forskrift til opplæringslova av 23. juni 2006 nr. 0724

Lov om barnehager (barnehageloven) av 17. juni 2005 nr. 64

Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver av 1. mars 2006 nr. 266

Veileder til opplæringslova kapittel 9a- elevenes skolemiljø

Veileder til opplæringslova om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning spesialundervisning

4.     Husbankloven

Innledning

Lov om husbanken av 29. mai 2009 nr. 30 trådte i kraft 1.januar 2010.

Husbanken har ansvar for tilskudd og lån til boligendring eller oppføringen av ny bolig/tilbygg, slik at eldre og funksjonshemmede får en bolig som over tid funger godt i forhold til bevegelsesvansker eller annen funksjonshemming. Husbanken kan gi grunnlån til ulike utbedringer for å gjøre boligen mer tilgjengelig, mens kommunen kan gi tilskudd til de aktuelle tiltakene (tilskudd til tilpasning gis fra Husbanken til kommunen, men tildelingen av tilskudd til den enkelte bruker gjøres av kommunen).

Støtte til bygningsmessige endringer

Funksjonshemmede med behov for tilrettelegging av bolig kan søke om lån fra Husbanken og tilskudd fra kommunen til bygningsmessige endringer. Medlemmer som fyller inngangsvilkårene i folketrygdloven § 10-6 faller også inn under ansvarsområdet for tilrettelegging i husbankloven.

Med virkning fra 1. januar 1978 ble stønad til bygningsmessige og sanitærtekniske endringer i bolig og bygging av bolig for funksjonshemmede overført fra folketrygden til Husbanken. I denne forbindelse sendte Husbanken 8. februar 1978 ut rundskriv HB-1056, hvor de trakk opp grensen mellom folketrygden og Husbankens ansvar for prosjektering og finansiering av boliger for funksjonshemmede. Om dette er det uttalt følgende i det tidligere rundskrivet:

”Finansiering av boliger, herunder bygningsmessige innredninger av bad, kjøkken, utskifting av dører, innbygging av heis mv., skal vanligvis finansieres via de ordinære ordninger som administreres av Husbanken og kommunene. Spesielle tiltak som rettnok har en viss tilknytning til boligen, men som er slik at de sosialmedisinske sidene er fremtredende og som har karakter av utstyr/hjelpemidler (løsøre) vil fortsatt bli finansiert av folketrygden. Som eksempler kan nevnes løfteplate, stolheis, trappeheis, varslingsutstyr o.l.

Husbankens retningslinjer er mangelfulle som redskap for en grensedragning mellom folketrygden og Husbankens ansvar. For best mulig å overvinne disse avgrensningsproblemene, har Rikstrygdeverket i samråd med Husbanken på visse områder utarbeidet detaljerte retningslinjer om ansvarsfordelingen.

Ved vurdering av spørsmålet om utgiftene i det enkelte tilfelle skal dekkes av folketrygden eller hører inn under Husbankens ansvarsområde, må det legges vekt på hvorvidt tiltaket anses som ledd i en boligendring eller oppføringen av ny bolig/tilbygg eller om det gjelder anskaffelse/installasjon av utstyr (løsøre) med henblikk på å avhjelpe en funksjonshemning.»

Husbankens ansvarsområde

I tillegg til det som er nevnt ovenfor er det utarbeidet en mer detaljert liste over ansvarsfordelingen mellom Husbanken og folketrygden. Listen er veiledende og ikke uttømmende. Husbanken har ansvar for utgifter til:

• nybygging/tilbygg/endringer eller ombygginger av bygg
• utvidelser av døråpninger/rom/korridorer m.m.
• bytte av dører, inkludert branndører
• installering av klosett
• kjøkkeninnredninger
• tilrettelegging av utearealet, som omlegging av vei, asfaltering, varmekabler eller lyssetting av veg eller gårdsplass
• rullestolrampe i nybygg
• trappegelender i nybygg
• fjerning av terskler og terskelplater

Folketrygdens ansvarsområde

• varslingsutstyr for døve og døvblinde
• personløftere
• trappeheiser/rullestolheiser/løfteplater
• prefabrikkerte rullestolramper
• støtteanordninger montert på vegg/gulv
• heismekanisme for kjøkkeninnredning
• terskeleliminator

Det er viktig å presisere at for eksempel økonomiske forhold eller andre omstendigheter kan medføre redusert lån eller bortfall av lån eller tilskudd fra Husbanken. Dette vil derimot ikke medføre noen endring i forhold til ansvarsfordelingen så lenge ytelsen faller inn under ansvarsområdet til Husbanken. Vi viser til Trygderettskjennelse 03/01152, som er sitert under den generelle delen.

Omsorgsboliger

Uttrykket ”omsorgsbolig” ble innført i 1994 i forbindelse med en ny statlig låne- og tilskuddsordning i regi av Husbanken.

Etter denne ordningen kunne Husbanken gi tilskudd til kommunen slik at kommunen kunne bygge, kjøpe eller utbedre omsorgsboliger. Kommunen kunne velge å benytte tilskuddet selv, eller gi tilskuddet til andre som vil eie omsorgsboliger. I de tilfellene boligene eies av andre enn kommunen, skal brukergruppen være den samme og kommunen skal kunne tildele boligene i minst 20 år. De aktuelle eierformene er borettslag og selveide boliger (eierseksjoner, utleieboliger). Omsorgsboliger må ikke forveksles med lovregulerte botilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven med tilhørende forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon.

En omsorgsbolig er en bolig som er tilpasset orienterings- og bevegelseshemmede og fysisk tilrettelagt slik at beboere etter behov skal kunne motta heldøgns pleie og omsorg. Omsorgsboliger skal være utformet slik at de egner seg for eldre, funksjonshemmede og andre med behov for pleie og omsorg. Boligene må derfor planlegges for beboere som er eller kan bli sterkt bevegelseshemmede og har eller vil få et stort behov for daglig pleie.

For nybygg skal alle kravene oppfylles i alle typer omsorgsboliger og sykehjem. Ved utbedring av eksisterende bygning som er/skal tas i bruk som omsorgsbolig/sykehjem, forutsettes anvisningene fulgt så langt som mulig innenfor tekniske begrensninger og fornuftige rammer. Dette gjelder også for omsorgsboliger under opptrappingsplan for psykisk helse.

Husbanken, gjennom tildeling av tilskudd, stiller krav til boligenes utforming. Det er spesielt krav til tilgjengelighet som fremmes. I ”Omsorgsboliger og sykehjem. En veileder for lokalisering, organisering og utforming” viser Husbanken til et dimensjoneringsgrunnlag, der det kreves at omsorgsboligene er tilrettelagt for rullestolbrukere, bruk av hjelpemidler og plass til hjelpepersonale. Denne veilederen om utformingen gjaldt for omsorgsboliger før 2008.

Fra 2008 ble ordningen endret slik at det nå blir gitt investeringstilskudd fra Husbanken til etablering av sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunene. For at det skal kunne tilstås investeringstilskudd til omsorgsboliger stilles det flere krav til utformingen. Omsorgsboligen skal blant annet:

• være universelt utformet i henhold til NS11001
• ha energieffektive løsninger
• oppfylle branntekniske krav i risikoklasse 6 og det skal installeres sprinkelanlegg
• tilfredsstille kravene i arbeidsmiljøloven
• være tilrettelagt for tilkobling/montering av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi
• tilfredsstille kravene i plan og bygningsloven og byggeforskriftene
• oppfylle prinsippene om integrering og normalisering ved etablering av boligløsninger

Dette fremgår av «Veileder for investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger» og «Rom for trygghet og omsorg, veileder for utforming av omsorgsboliger og sykehjem.» fra Husbanken.

Folketrygden har ansvar for hjelpemidler for beboere i omsorgsboliger, på samme måte som for andre hjemmeboende. Vi viser til ansvarsfordelingen mellom Husbanken og folketrygden gjengitt ovenfor, forutsatt at Husbankens vilkår for tilskudd til omsorgsboligen er oppfylt.

Kilder

Lov om husbanken (husbankloven) av 29. mai 2009 nr. 30

Heftet «Boligtilpasning» (august 2012)

Retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Veileder for investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Rom for trygghet og omsorg, veileder for utforming av omsorgsboliger og sykehjem (2009)

 

5.     Plan- og bygningsloven     

Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) av 27. juni 2008 nr. 71. Ikrafttredelse 1.7.2009, 1.7.2010, 1.1.2013

Innledning

Denne loven er fra 2008, og erstattet tidligere plan- og bygningslov fra 1985. Ikrafttreden for plandelen var 1.7.2009 og ikrafttreden for byggesaksdelen 1.7.2010. Dette innebærer at loven regulerer forhold ved bygninger oppført etter denne dato, jf. § 34-1 og 34-3. En bygning skal være bygd, utstyrt, og vedlikeholdt i henhold til det lov og regelverk som gjaldt på tidspunkt for oppførselen. For eldre bygninger må det avklares hvilket regelverk som gjaldt når bygningen ble oppført.

Direktorat for byggkvalitet er sentral bygningsmyndighet, mens kommunen er den lokale bygningsmyndighet. Klageinstans for kommunens saksbehandling er Fylkesmannen. Direktoratet for byggkvalitet kan veilede om generelle spørsmål om tolkninger av plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter.

Ansvarsområde for plan- og bygningsloven

Generelt ansvar

[Endret 8/15]

Det er plan- og bygningslovens byggesaksdel som er av betydning i forhold til folketrygdloven. Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter setter krav til bygninger som kan medføre begrensninger i folketrygdens ansvar. Dette kan være krav til rampe, heis, dørautomatikk, samt annen generell tilrettelegging for funksjonshemmede.

To forskrifter, gitt av Kommunal- og regionaldepartementet, gir sentrale føringer av betydning for grensegangen mot folketrygdlovens ansvarsområde. Forskriftene gjelder fra 1. juli 2010:

Forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK10) har som formål å sikre at tiltak planlegges, prosjekteres og utføres ut fra hensyn til god visuell kvalitet, universell utforming og slik at tiltaket oppfyller teknisk krav til sikkerhet, miljø, helse og energi, jf. § 1-1. Forskriftene er hjemlet i mange paragrafer, blant annet plan- og bygningsloven § 29-10. TEK10 trekker opp grensen for det minimum av egenskaper et byggverk må ha for å kunne oppføres lovlig i Norge. Forskriften har en utfyllende veiledning, kalt Veiledning om tekniske krav til byggverk. Fra 1.1.2015 er det gjort endringer i kravene om tilgjengelighet i TEK 10.

Sentrale bestemmelser finnes i veiledningens kapittel 12. Dette kapittelet omfatter bestemmelser om planløsning av ulike rom i byggverk, krav om heis og krav til bygningsdeler som dør, port, trapp, rekkverk m.m. og skilt, håndtak, armaturer mv. Bestemmelsene skal bidra til gode og sikre byggverk som kan brukes av flest mulig. I kapittelet angis krav på ulike nivå. Generelle krav gjelder for alle typer byggverk. Dette er basiskrav som gjelder også om byggverket skal være universelt utformet eller tilgjengelig.

Utrykket tilgjengelig brukes for en standard der ikke alle krav til universell utforming gjelder. Dimensjoneringsgrunnlaget er bruk av rullestol samt gitte krav til orientering. Begrepet tilgjengelig brukes i forbindelse med krav til enkelte boligtyper.

Universell utforming av byggverk tilsier at hovedløsningene skal være utformet slik at de kan brukes av flest mulig på en likestilt måte. Kravet omfatter både planløsning og andre forhold som påvirker brukbarheten av byggverket, for eksempel lysforhold, lydforhold og innemiljø. Krav om universell utforming gjelder byggverk for publikum, arbeidsbygning og uteareal.       

Forskrift om byggesak (SAK10) utfyller plan- og bygningslovens regler om byggesaksbehandling, kvalitetssikring og kontroll, om tilsyn, om godkjenning av foretak for ansvarsrett og om reaksjoner der reglene ikke er fulgt. Forskriftene er hjemlet i flere paragrafer. Kapitlene 12, 14, 15 og 16 er sentrale, og omhandler ansvar, kontroll av tiltak, kommunens tilsyn og overtredelsesgebyret. Forskriften har en utfyllende veiledning, kalt Veiledning om byggesak.

Krav om universell utforming av byggverk – arbeidsbygg og publikumsbygg

Det følger av TEK10 § 12-1 at byggverk for publikum og arbeidsbygning skal være universelt utformet. Dette tilsier at hovedløsningene skal være utformet slik at de kan brukes av flest mulig på en likestilt måte. Se mer om dette i Veiledning til tekniske krav til byggverk.

Krav om tilgjengelig boenhet

[Endret 8/15]

Det stilles krav om tilgjengelighet for ulike typer boenheter, men ikke for alle. Differensieringen gjelder ulike krav til boliger med og uten krav om heis. Det følger av TEK10 § 12-2 første ledd at «boenhet i bygning med krav om heis skal ha alle hovedfunksjoner (stue, kjøkken, soverom, bad og toalett) på inngangsplanet. Inngangsplanet skal være tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelse».  Fra 1.1.2015 er § 12-2 første ledd endret ved at det er tilføyd et unntak for små boenheter. Det er tilstrekkelig at minst 50 prosent av boenheter på inntil 50 kvadratmeter BRA med ett eller to rom for varig opphold i bygning oppfyller kravene til tilgjengelig boenhet samt utforming av bad og toalett i § 12-9 første ledd. Endringen gjelder kun for boenheter som er i bygning med krav om heis.

Det følger av TEK10 § 12-2 annet ledd at «Boenhet i bygning uten krav om heis som har alle hovedfunksjoner på bygningens inngangsplan, skal være tilgjengelig på inngangsplanet».

Veiledning om tekniske krav til byggverk viser til at boenheter i bygning uten krav om heis, som har alle hovedfunksjoner på inngangsplanet, skal være tilgjengelig på inngangsplanet. I boenheter som går over flere plan, innebærer dette at kravet om tilgjengelighet kun gjelder for inngangsplanet til boenheten og ikke for øvrige plan. Med øvrige plan menes her plan med høydeforskjell minimum 1,20 m fra inngangsplanet. Kravet om tilgjengelighet gjelder tilsvarende for sekundærleilighet som er en egen boenhet med alle hovedfunksjoner på inngangsplanet. Kravet til tilgjengelighet gjelder ikke dersom det er gitt unntak for krav til gangatkomst til en eller flere boenheter etter § 8-6 på grunn av bratt terreng. Viser tegningsgrunnlaget at alle hovedfunksjoner i realiteten er planlagt på inngangsplanet, gjelder kravet til tilgjengelighet. (Veiledning om tekniske krav til byggverk)

Krav om heis i byggverk

Det følger av TEK10 § 12-3 første ledd at byggverk for publikum og arbeidsbygning med to etasjer eller flere skal ha heis. Byggverk med inntil tre etasjer og liten persontrafikk kan ha løfteplattform. Løfteplattform og heis skal være allment tilgjengelig. Veiledning til tekniske krav til byggverk viser til at det er krav om heis eller løfteplattform i alle arbeids- og publikumsbygg over én etasje. Heis eller løfteplattform må inngå i hovedløsningen i byggverk med flere etasjer. Hovedløsningen skal kunne benyttes, enten dette gjelder hovedinnganger eller personalinnganger. Det åpnes for å kunne benytte løfteplattform istedenfor heis i enkelte byggverk der det er liten persontrafikk.

Det følger av TEK10 § 12-3 andre ledd at bygning med tre etasjer eller flere som har boenhet skal ha heis. Kravet gjelder ikke småhus med én boenhet og der atkomst fra inngangsparti til boenhet kun går over én etasje. Løfteplattform kan erstatte heis i bygning med boenhet med tre etasjer. Løfteplattform skal maksimalt betjene 6 boenheter.

Dette innebærer at for boenheter er prinsippet at dersom man må gå mer enn én etasje for å komme til boenhetens inngangsdør, skal det være heis. Kravet gjelder ikke for småhus med én boenhet som har flere etasjer/plan, eksempelvis en enebolig i tre etasjer. Krav om heis gjelder heller ikke internt i en leilighet eller rekkehus, jf. § 12-2 som regulerer tilgjengelighet kun på inngangsplanet i boenheter. Kravet om heis kommer ikke til anvendelse der atkomst fra inngangsparti til boenhetens inngangsdør kun går over én etasje. Krav om heis i bygning med boenheter gjelder for rene boligbygninger og for byggverk for publikum og arbeidsbygning som i tillegg inneholder boenhet.

Inngangsparti

Det følger av TEK10 § 12-4 at inngangsparti skal være godt synlig, sentralt plassert og oversiktlig i forhold til atkomst. Inngangsparti skal være sikkert og enkelt å bruke. Med inngangsparti menes byggverkets atkomstområde ved hovedinngangsdør. For bygning med krav til tilgjengelig boenhet og byggverk med krav om universell utforming skal inngangspartiet også oppfylle en rekke krav til belysning, visuelt og taktilt oppmerksomhetsfelt, trinnfri inngangsparti med mer.

Veiledning til tekniske krav til byggverk viser til at det med inngangsparti menes byggverkets atkomstområde fra terreng til og med hovedinngangsdør. Inngangspartiet begynner med andre ord der gangatkomst i terrenget avsluttes. Inngangspartiet omfatter hovedinngangsdør inklusiv overbygg eller andre innretninger som bygges i tilknytning til hovedinngangsdør.

Kommunikasjonsvei

Det følger av TEK10 § 12-6 første til tredje ledd at kommunikasjonsvei skal være sikker, hensiktsmessig og brukbar for den ferdsel og transport som forventes. Kommunikasjonsvei skal være lett å finne og orientere seg i. Nivåforskjell og åpning i gulv skal sikres slik at personer og husdyr ikke utsettes for fare. Nivåforskjell skal være tydelig merket og ha nødvendig belysning.

Det følger av TEK10 § 12-6 fjerde ledd at for bygning med krav til tilgjengelig boenhet skal kommunikasjonsvei til tilgjengelig boenhet også være trinnfri, med fri bredde på minimum 1,5 m. I lange korridorer skal det avsettes tilstrekkelig areal til at to rullestoler kan passere hverandre. Korte strekninger under 5,0 m, der det ikke er dør, kan ha fri bredde på minimum 1,2 m.

Det følger av TEK10 § 12-6 femte ledd at det for byggverk med krav om universell utforming har ytterligere krav til tilrettelegging. Opplistingen av krav finnes i forskriften.

Veiledning til tekniske krav til byggverk viser til at kommunikasjonsvei benyttes som begrep for atkomst i byggverk og omfatter blant annet korridor, svalgang og trapperom. Begrepet brukes ikke om arealer internt i en boenhet. Kravet gjelder for atkomst fra hovedinngang frem til alle deler av byggverket, inkludert egen inngangsdør.

Bad og toalett

Det følger av TEK10 § 12-9 at det stilles bestemte krav til bad og toalett, men at det er en differensiering mellom ordinære boenheter, byggverk med krav om universell utforming og arbeidsbygning.

Balkong og terrasse mv.

TEK10 § 12-11 stiller krav til utførelse av balkong og terrasse. Det fremgår her at det for bygning med krav til tilgjengelig boenhet og byggverk med krav om universell utforming skal være trinnfri atkomst til balkong/terrasser/uteplass fra hovedplan med avfaset terskel på maksimum 25 mm.

Dør, port mv.

[Endret 8/15]

Det følger av TEK10 § 12-15 første og andre ledd, at dør, port og lignende skal være lett å se og bruke, og utføres slik at de ikke skader personer, husdyr eller utstyr. Bredde og høyde skal tilpasses forventet ferdsel og transport, inklusiv rømning ved brann, og skal oppfylle noen angitte minstekrav hva gjelder størrelse.

TEK10 § 12-15 tredje og fjerde ledd stiller krav til utforming av dør med hensyn til utforming, plassering og bredde for passasje til byggverk med krav om universell utforming og bygning med krav om tilgjengelig boenhet. Det stilles her krav til dørens terskelhøyde og sideplass ved dørens låskant og hengselsside. Kravene om sideplass er differensiert for ulike typer dører. Det følger videre at dør som er beregnet for manuell åpning skal kunne åpnes med åpningskraft på maksimum 30 N. (Kravet ble endret fra 20 N 1.1.2015) I publikumsbygg stilles disse kravene kun til hovedatkomst og hovedrømningsvei. For bygning med krav om tilgjengelig boenhet gjelder kravet om åpningskraft for alle typer atkomster og rømningsveier. Døråpner for automatiske dører skal monteres utenfor dørens slagradius etter angitte mål.

Bestemmelsen stiller like krav til bygningens inngangsdør og boenhetens inngangsdør. 

Rømningsvei

TEK10 kapittel 11 fastsetter nærmere krav til sikkerhet ved brann. Forskriften § 11-4 angir krav til rømningsvei. 

Når det gjelder folketrygdens ansvar i forhold til rømningsveier, vises det til at Trygderetten har avsagt flere kjennelser i forhold til ramper, løfteplattform etc. hvor kravet er begrunnet i forhold til å sikre forsvarlig rømning fra hus/bygninger. Da tilrettelegging av rømningsveier ikke kan sies å komme inn under det som folketrygden definerer som en nødvendig del av dagliglivet kan det ikke tilstås stønad etter folketrygdlovens bestemmelser (se anke nr. 08/00190)

Kontroll av tiltak og tilsyn

Plan- og bygningsloven kapittel 24 og 25 inneholder bestemmelser for kvalitetssikring, kontroll og tilsyn i byggesaker. Det fremgår av § 21-4 at «Ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende skal ha system for å sikre og dokumentere at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt. I tillegg skal det gjennomføres uavhengig kontroll av ansvarlige kontrollforetak når (a) det foreligger viktige og kritiske områder og oppgaver og (b) når kommunen krever det etter en konkret vurdering.» Obligatoriske krav om uavhengig kontroll, jf. SAK10 § 14-4 trådte i kraft 1.1.2013. Se mer om kontroll og tilsyn i byggesaksforskriften (SAK10) kapittel 14 og 15. Det er også utarbeidet temaveiledninger for tilsyn og kontroll, se under temaveiledninger på www.dibk.no. 

Kommunens plikt til å føre tilsyn er innskjerpet i den nye loven. Plan- og bygningsloven § 25-1, første og andre ledd lyder slik: «Kommunen har plikt til å føre tilsyn i byggesaker med at tiltaket gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Kommunen skal føre tilsyn i slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd. Kommunen skal føre tilsyn ved allerede gitte pålegg og når den blir oppmerksom på ulovligheter utover bagatellmessige forhold. Kommunen skal føre tilsyn med særlige forhold etter nærmere forskrift fra departementet.»

Plan- og bygningsloven § 25-2 omhandler tilsynets innhold. Første og andre ledd lyder slik: «Utover tilsynsplikten i § 25-1 avgjør kommunen i hvilke saker og på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynet gjennomføres på den måte, i det omfang og med den intensitet som kommunen finner hensiktsmessig. Kommunen kan føre tilsyn når som helst i løpet av byggesaken og inntil 5 år etter at ferdigattest er gitt, jf. § 23-3 andre ledd.»

Ulovlighetsoppfølging og overtredelsesgebyr

Plan- og bygningsloven kapittel 32 omhandler kommunens plikt til å forfølge ulovligheter. Det følger av plan- og bygningsloven § 32-1 at «Kommunen skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Er overtredelsen av mindre betydning, kan kommunen avstå fra å forfølge ulovligheten. Beslutning om dette er ikke et enkeltvedtak.»

Det er ulike tiltak kommunen kan benytte for å forfølge ulovligheter. Plan- og bygningsloven § 32-3 til 32-9 viser til tiltak som pålegg om retting og pålegg om stans, tvangsmulkt, forelegg, overtredelsesgebyr og straff. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr ble innført i ny plan- og bygningslov § 32-8 og inneholder en opplisting over de overtredelser som rammes. Se mer om dette i SAK10 kapittel 16. 

Folketrygdens ansvarsområde

Det er uansett bygning nødvendig å få klarhet i hvilke bygningsmessige krav som ble stilt ved bygging av boligen. Det bør også foreligge en oversikt over eventuelle lån og tilskudd gitt fra Husbanken. Dette for å unngå at folketrygden tar større ansvar enn lovgivningen tillater. For tidligere regelverk, se www.dibk.no under Regler. Under denne fanen ligger et historisk arkiv på forskrift og veiledning.

Dørautomatikk
[Endret 09/13, 8/15]

For bygninger med krav om tilgjengelig boenhet stiller plan- og bygningsloven krav til at døren er lett å åpne med åpningskraft på maksimum 30 N. Fra 2010 er dette blitt et «skal»-krav, og ikke et «bør» krav. Det sentrale her blir å kartlegge hvorvidt boenhet skal være tilgjengelig, se krav til heis og tilgjengelig boenhet ovenfor. For boenheter i bygning med krav om heis, skal alle boenhetene være tilgjengelige. Dersom bygningen ikke har krav om heis, skal boenheter som har alle hovedfunksjoner på bygningens inngangsplan være tilgjengelig. For bolig på inngangsplanet og for bolig i bygning der det er krevet heis, har det fra 1997, selv om det ikke har vært et "skal"-krav til 20 eller 30 N (etter 1.1.2015), vært et forskriftskrav om at hovedatkomst og andre atkomster skal være brukbar for orienterings- og bevegelseshemmede, også når disse er forbundet med innvendig kommunikasjonsvei (inklusiv dører), jf. utgått forskrift om krav til byggverk § 10-31-3 Atkomst i byggverk.

Ved søknad om dørautomatikk må flere forhold vurderes individuelt:

• Det må innhentes dokumentasjon på når bygget ble bygget, slik at man kartlegger hvilket lovverk som er gjeldende for aktuelt bygg.
• Dersom ny plan- og bygningslov gjelder, må det vurderes om plan- og bygningsloven krever at boenheten skal være tilgjengelig.
• Videre må den aktuelle døren utredes i forhold til åpningskraft.

Når disse forhold er kartlagt bør man kunne vurdere hvorvidt folketrygden er ansvarlig for dørautomatikk. Noen eksempler følger:

• Dersom boenheten skal være tilgjengelig og døren er tyngre å åpne enn 30 N, vil byggeier stå ansvarlig for å utbedre døren slik at døren følger plan- og bygningslovens bestemmelse om maksimum 30 N åpningskraft. Dørautomatikk er et tiltak byggeier kan benytte for å stille døren i forskriftsmessig stand. Folketrygdloven har ikke ansvar, etter § 10-8.
• Dersom boenheten skal være tilgjengelig og døren er gjort forskriftsmessig, og allikevel er for tung å åpne for den aktuelle brukeren, vil folketrygden stå ansvarlig for å dekke dørautomatikk.
• Dersom boenheten er i 2. etg i bygg yten krav om heis, vil plan- og bygningsloven ikke stille krav til at boenheten er tilgjengelig. Folketrygden er her ansvarlig for dørautomatikk.

I de tilfeller folketrygden måtte ha ansvar for dørautomatikk på branndører kan en merke seg at det er et krav at døren har en kvalitet som tåler denne monteringen. Døren skal ha universell utforming og skal kunne åpnes med åpningskraft på maksimum 30 N. Døren må også være godkjent for ettermontering av dørautomatikk. Dersom aktuell dør ikke kan påmonteres dørautomatikk uten at brannklassifiseringen svekkes, kan ikke dørautomatikk tilstås. Folketrygden dekker ikke ny dør som er godkjent for ettermontering av dørautomatikk. Dette er byggeiers ansvar.

Direktorat for byggkvalitet har et spesielt fokus på tilsyn tilknyttet universell utforming i årene 2013-2015 og har i den anledning utarbeidet en egen veileder.

Kilder 

Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) av 27. juni 2008 nr. 71. 

FOR 2010-03-26 nr 486: Forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK10)

 FOR 2010-03-26 nr 488: Forskrift om byggesak (SAK10) 

Veiledning om tekniske krav til byggverk 

Veiledning om byggesak

6.     Brann- og eksplosjonsvernsloven

Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) av 14. juni 2002 nr. 20.

Innledning

Brannvernlovgivningen har til formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre ulykker. Den pålegger som hovedregel eier av en bygning (brannobjekt), samt virksomhet eller bruker, plikter i forhold til for eksempel forebygging av brann eller rømning av personer, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 6.

Ansvarsområdet brann- og eksplosjonsvern

I brann- og eksplosjonsvernloven § 5 pålegges det enhver alminnelige plikter for å forebygge og begrense skadevirkningene av brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 2-2:

”At bruker av brannobjekt skal innrette seg slik at brann ikke lett skal oppstå.”

Det følger av brann- og eksplosjonsvernloven § 6 at eier av byggverk plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann. Videre følger det av forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 2-1:

”Eier av ethvert brannobjekt skal sørge for at dette er bygget, utstyrt, og vedlikeholdt i samsvar med gjeldende lover og forskrifter om forebygging av brann.

Kravene til brannteknisk utforming og utstyr er ivaretatt når tekniske krav gitt i eller i medhold av gjeldende plan- og bygningslov er oppfylt.”

Når det gjelder rømningsveier er dette regulert i Plan- og bygningsloven.

Folketrygdens ansvarsområde

Utgangspunktet og hovedregel er at folketrygden kun yter stønad til hjelpemidler som direkte avhjelper funksjonshemningen jf. Trygderettskjennelse 03/01772.

På dette området er det imidlertid gjort unntak for utstyr som forebygger faren for vesentlig skade ved brann og disse ikke kan sies å være ledd i de alminnelige plikter som følger av brannvernlovgivningen. Eksempler på dette kan være komfyrvakt og varslingsutstyr til hørselshemmede.

Kilder

Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) av 14. juni 2002 nr. 20.

Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn av 26. juni 2002 nr. 847

Veiledning til forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn

 

7.     Arbeidsmiljøloven

 

Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. av 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven).

Aktuelle bestemmelser fremgår av kapittel 1,  2 og 4, samt flere forskrifter. De viktigste forskriftene er:

Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler av 6. desember 2011 nr. 1356 (arbeidsplassforskriften).

Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav av 6. desember 2011 nr. 1357 (forskrift om utførelse av arbeid).

Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning av 6. desember 2011 nr. 1355.

Disse forskriftene trådte i kraft 1. januar 2013 og erstattet blant annet tidligere forskrift om arbeidsplasser og arbeidslokaler av 16. februar 1995 nr. 170, forskrift om arbeid ved dataskjerm av 15. desember 1994 nr. 1259 og forskrift om tungt og ensformig arbeid av 20. januar 1995 nr. 156.

Sett i forhold til § 10-8 fremgår det som hovedregel at arbeidsgiver har et vesentlig finansieringsansvar når det gjelder fysisk og teknisk tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne eller funksjonshemming. De enkelte relevante bestemmelser vil bli nærmere kommentert nedenfor.

Arbeidsgivers ansvar

Arbeidsmiljølovens kapittel 2 regulerer arbeidsgivers og arbeidstakers plikter. Kun de bestemmelsene som omhandler arbeidsgivers ansvar vil ha betydning i denne sammenheng.

Arbeidsgivers plikter etter § 2-1

”Arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene gitt i medhold av denne lov blir overholdt.”

Arbeidsmiljøloven fastslår her at det er arbeidsgiver som har plikt til å sikre at arbeidet skjer i samsvar med gjeldende krav og at nødvendige tiltak blir gjennomført. Dette gjelder både de plikter som fremgår av selve arbeidsmiljøloven, men også de plikter som fremgår av forskriftene på området.

Det området som både kan gi ansvar etter folketrygdloven § 10-5 og arbeidsmiljøloven er i hovedsak knyttet til de situasjoner der det foreligger et fysisk og teknisk tilretteleggingsbehov for arbeidstaker ved varig redusert arbeidsevne. I tillegg har arbeidsgiver ansvar når det gjelder tiltak i forbindelse med å avhjelpe midlertidig redusert arbeidsevne.

Det er viktig å være oppmerksom på at arbeidsgiver også har plikter overfor andre enn egne arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven § 1-6. Arbeidsgivers plikter i forhold til lovens regler om helse, miljø og sikkerhet, det vil si kapitlene to til fem, er altså ikke begrenset til å omfatte arbeidstakere i snever forstand. Hvilke personer som anses som arbeidstakere i forhold til disse bestemmelsene framgår av arbeidsmiljøloven § 1-6. Se mer om dette under punktet «Nærmere om vilkåret mulig og rimelig.»

Arbeidsmiljøloven kap. 4 Krav til arbeidsmiljøet

Arbeidsgivers ansvar for generell tilrettelegging fremgår av §§ 4-1, 4-4 og 4-5. I dette ligger blant annet at virksomheten selv må anskaffe og bringe til veie det som er nødvendig for at arbeidstakerne som sådan skal kunne utføre de arbeidsoppgaver som naturlig hører inn under deres arbeidsområde.

Ansvaret er knyttet til virksomhetens karakter og er uavhengig av om bedriften har arbeidstakere som har redusert arbeidsevne eller ikke. Inn under dette går også ordinære driftsmidler, dvs. gjenstander som det er rimelig at virksomheten går til anskaffelse av for å kunne utøve normal drift.

Generelle krav til arbeidsmiljøet

I arbeidsmiljøloven § 4-1 fremgår det at arbeidsmiljøet i virksomheten skal være ”fullt forsvarlig”. Virksomheten skal innrettes, og arbeidet organiseres på en slik måte, at arbeidstakerne er sikret mot skader på liv og helse så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre. Selv om de enkelte arbeidsmiljøfaktorer hver for seg er forsvarlige, kan det tenkes at den samlede belastning likevel er uakseptabel. Det presiseres derfor at de forskjellige faktorer også må vurderes samlet.

Etter arbeidsmiljøloven § 4-1 skal også atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. så langt det er mulig og rimelig være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med funksjonshemming kan arbeide i virksomheten.

Krav til det fysiske arbeidsmiljøet

Arbeidsgivers omfattende ansvar for tilrettelegging fastlegges i arbeidsmiljøloven § 4-4.

Det fremgår blant annet at nødvendige hjelpemidler skal stilles til arbeidstakers disposisjon. Det skal legges til rette for variasjon i arbeidet og for å unngå tunge løft og ensformig gjentakelsesarbeid. Ved bruk av maskiner og annet arbeidsutstyr skal det sørges for at arbeidstaker ikke blir utsatt for uheldige belastninger, ubekvem arbeidsstilling og lignende.

Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne

Arbeidsmiljøloven § 4-6 tar særlig sikte på tiltak for tilbakeføring av sykmeldte arbeidstakere og gir arbeidsgiver en spesiell tilretteleggingsplikt for sine arbeidstakere. Det er i prinsippet uten betydning om arbeidsevnereduksjonen er oppstått på grunn av arbeidet eller ikke.

Arbeidsgivers plikter er imidlertid særlig vidtgående hvis yrkeshemmingen har sammenheng med arbeidsforholdene eller forsømmelse fra arbeidsgivers side. Ikke minst gjelder dette dersom de aktuelle tiltak er ønskelig for å hindre eller begrense risikoen for tilsvarende yrkeshemminger hos andre arbeidstakere.

Arbeidsgiver skal så langt det er mulig iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne beholde eller få et passende arbeid. Forarbeidene (Ot.prp. nr. 49, (2004-2005)) nevner som eksempler på tiltak fra arbeidsgiver;

• Anskaffelse eller endringer av teknisk utstyr som arbeidstakeren bruker i sitt daglige arbeid, for eksempel verktøy, maskiner osv. Teknisk utstyr som arbeidstaker er avhengig av også utenom arbeidssituasjonen, omfattes imidlertid ikke av arbeidsgivers plikter etter bestemmelsen.
• Endringer av arbeidsplassen: døråpninger, terskler, installering av heis, anskaffelse av rullestolrampe, flytting av dørhåndtak, lysbrytere, tilpasset skrivebord, stol osv.
• Endringer i rutiner, endringer av arbeidstid, endringer av arbeidsoppgaver, aktiv medvirkning fra andre arbeidstakere (innlesning til diktafon, avskriving etter diktafon osv.).
• Tiltak i forbindelse med trening, opplæring, omskolering osv.

Når det gjelder spesielle verneregler i forhold til funksjonshemmede arbeidstakere, se avsnittet «Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven». Dette var tidligere regulert i arbeidsmiljøloven § 13-5, men bestemmelsen ble opphevet ved lov av 20. juni 2008 (i kraft 1. januar 2009) og er nå regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Spesielle krav

De nye forskriftene til arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. januar 2013 innebærer først og fremst strukturelle endringer ved at forhold som tidligere ble regulert i forskjellige forskrifter, nå er samlet og regulert i færre forskrifter. De nye forskriftene innebærer altså ingen vesentlige materielle endringer.

Forskriftene innebærer spesielle krav til tilrettelegging fra arbeidsgivers side.

Personalrom m.m.

Arbeidsplassforskriften retter seg mot arbeidsgiver og gjelder for faste og midlertidige arbeidsplasser, atkomstveier og for nye og eksisterende arbeidslokaler. Forskriften gjelder også for utleiere av arbeidslokaler.

Forskriften stiller blant annet krav til utforming og innredning, lys, klima, ventilasjon, støy, atkomstveier, dører og porter, dagslys, utsyn og rømningsveier. Den omhandler også krav til personalrom, garderober, vaskerom, toalett og spiserom, samt arbeidsplasser utendørs.

Dataarbeidsplass

Forskriftene retter seg mot arbeidsgiver, og stiller krav om god tilrettelegging av dataarbeidsplassen, herunder valg av utstyr, tid til hvile og restituering, synsundersøkelser og synshjelpemidler. Videre at det ved utforming av arbeidsplassen tas ergonomiske hensyn i vid forstand og at arbeidsgiver stiller egnede hjelpemidler til rådighet der det er nødvendig.

Arbeidsplassforskriften § 2-1 angir generelle krav til arbeidsplassen, mens § 2-2 og § 2-3 angir mer spesifikke krav til arbeidsbord og arbeidsstol. Bestemmelsene i arbeidsplassforskriften suppleres av bestemmelsene i forskrift om utførelse av arbeid § 10-22 som stiller mer spesifikke krav til datautstyr.

Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 14-4 beskriver hvordan arbeidstakerens syn skal følges opp, eventuelt med påfølgende behov for synskorrigerende hjelpemidler. Kostnadene til slike synskorrigerende hjelpemidler skal dekkes av arbeidsgiver.

Veiledning nr. 540 fra Arbeidstilsynet om arbeid ved dataskjerm beskriver i detalj innholdet i regelverket om hjelpemidler i tilknytning til arbeid ved dataskjerm, og arbeidsgivers ansvar.

Tungt og ensformig arbeid

Bestemmelser om arbeidsgivers plikter og krav ved tungt og ensformig arbeid, finner man i forskrift om utførelse av arbeid og forskrift om organisering, ledelse og medvirkning.

De vanligste årsakene til muskel- og skjelettlidelser er uheldige ergonomiske forhold på arbeidsplassen. Fysiske forhold kan være at arbeidet er for tungt, for ensformig og/eller foregår i uheldige arbeidsstillinger, eller varer for lenge. Flere enkeltoperasjoner som hver for seg ikke betraktes som tunge, kan også til sammen, og over tid, forårsake for høy totalbelastning. Summen av de enkelte belastninger kan da føre til helseskade.

Forskrift om ledelse, organisering og medvirkning retter seg mot arbeidsgiver, jf. forskriften § 1-3. Forskriften gjelder i følge § 1-2 organisering, tilrettelegging og ledelse av arbeidet, og formålet er i følge § 1-1 at arbeid organiseres og tilrettelegges slik at arbeidstakere sikres et fullt forsvarlig arbeidsmiljø beskyttet mot fysiske og psykiske belastninger. 

Bestemmelser om arbeidsgivers plikter, herunder forebyggende tiltak, er gitt i forskriften § 2-1, § 10-1 og § 10-2.

Forskrift om utførelse av arbeid retter seg mot arbeidsgiver, jf. forskriften § 1-3. Forskriften gjelder i følge § 1-2 utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tekniske krav til arbeidsutstyret, og formålet er i følge § 1-1 å sikre at utførelse av arbeid og bruk av arbeidsutstyr blir gjennomført på en forsvarlig måte.

Bestemmelser om arbeidsgivers plikter, herunder forebyggende tiltak, er gitt i forskriften § 23-1.

Nærmere om vilkåret ”mulig og rimelig" og "mulig” i arbeidsmiljøloven §§ 4-1 og 4-6

Det ansvar som pålegges arbeidsgiver må ut fra en konkret helhetsvurdering være mulig og rimelig å bære. Art og omfang av ansvar må vurderes ut fra en rekke hensyn, blant annet:

Arbeidstakers behov for tilrettelegging
Der arbeidets art utgjør en stor risiko for skade eller negativ helsemessig påvirkning skal det mye til for at arbeidsgiver ikke må ta ansvaret. Desto mer alvorlig eller omfangsrik risikoen er desto klarere er arbeidsgivers ansvar. Der arbeidstaker har fått skade eller negativ helsemessig påvirkning og det er tilstrekkelig årsakssammenheng til arbeidsmiljøet taler dette for at arbeidsgiver tar et særlig ansvar.

Arbeidsgivers behov for lønnsomhet
Arbeidsgiver kan som hovedregel ikke fraskrive seg ansvar under henvisning til at tiltaket reduserer inntjeningen eller at bedriften har svak økonomi. Unntak kan likevel foreligge i de tilfeller der økonomiske forhold gjør ansvar for arbeidsgiver umulig eller urimelig. Dette kan for eksempel være der:

• tiltaket blir uforholdsmessig kostbart fordi bygget eller innretningen der tilpasningen skal gjøres har en alder, konstruksjon, beliggenhet mv. som gjør tilretteleggingen svært krevende, omfattende, mv.
• arbeidsgiver tidligere har utført kostbare tilrettelegginger for egen regning
• tiltaket gjør videre ordinær drift økonomisk umulig

Arbeidstakers ansettelsesforhold
I arbeidsmiljøloven § 1-6 nr. 1 bokstav f og g tas det utgangspunkt i at personer under attføring og arbeidsmarkedstiltak omfattes av lovens regler om helse, miljø og sikkerhet. Et ordinært bidrag i produksjonen tilsier vanligvis at arbeidsgiver tillegges ansvar som for andre arbeidstakere. Tiltakets lengde og omfanget av tilretteleggingen er andre momenter som kan ha betydning. Se for øvrig kommentaren til diskriminering – og tilgjengelighetsloven § 12 når det gjelder individuell tilrettelegging for personer med varig funksjonsnedsettelse.

For personer i et ansettelsesforhold og der det er nødvendig med opprettelse av hensiktsmessig stilling med nytt funksjonsinnhold vil det kunne være urimelig å pålegge arbeidsgiver et ordinært ansvar.

I forhold til bedriftens økonomi og regnskap, se f.eks. nettstedene proff.no eller purehelp.no.

Folketrygdens ansvarsområde

For at folketrygden skal ha ansvar for tilrettelegging i arbeidslivet må de ordinære vilkår i folketrygdloven § 10-5 være oppfylt. Dersom arbeidsgiver ikke er ansvarlig for utstyr etter arbeidsmiljøloven og det ikke er rimelig å forvente at arbeidsgiver har ansvaret, dekker folketrygden hjelpemidler og tilrettelegging av det fysiske miljø samt ombygginger av maskiner og motorkjøretøy. Utenfor folketrygdens ansvarsområde faller oppføring av bygg og bygningsmessige endringer, jf. retningslinjer til § 10-7, punkt 2.3.3 Tilrettelegging.

Det følger av ftrl. § 10-6 annet ledd at det ytes stønad til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at et medlem skal kunne bli pleid i hjemmet. Folketrygden kan derfor gi stønad til hjelpemidler for at medlemmet skal kunne bli pleid i hjemmet. I den grad det er gitt hjelpemidler for løft og forflytning, men disse ikke er tilstrekkelige for å bedre arbeidssituasjonen for en pleier/ansatt, vil folketrygden ikke være ansvarlig for tilretteleggingen. Kommunen som arbeidsgiver er ansvarlig for individuell tilrettelegging for den enkelte arbeidstaker. Se for øvrig rundskriv til ftrl. § 10-6, samt avsnittet «Generelt om utstyr for å utføre lovpålagte tjenester» under Helse- og omsorgstjenesteloven.

 

Kilder 

Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) av 17. juni 2005 nr. 62

Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler (arbeidsplassforskriften) av 6. desember 2011 nr. 1356

Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (forskrift om utførelse av arbeid) av 6. desember 2011 nr. 1357

Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning av 6. desember 2011 nr. 1355.

Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

Arbeidstilsynet

8.     Diskriminerings – og tilgjengelighetsloven

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008 nr. 42.

Det særskilte vern som tidligere var regulert i arbeidsmiljøloven § 13-5 er regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008 nr. 42 gir spesielle regler til vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i § 12.

I lovens § 12 første og femte ledd heter det:

”Arbeidsgiver skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre eller ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.”

”Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.”

Regelen supplerer kravet til generell tilrettelegging som fremgår av lovens § 9 og arbeidsmiljøloven kapittel 4. Til grunn for vurderingen ligger det at plikten til generell tilrettelegging ikke kan ta høyde for alle individuelle forskjeller. (Ot.prp. 44, (2007 – 2008))

Plikten etter § 12 første ledd gjelder så langt det er rimelig (Ot.prp. 44, 2007 – 2008 ). Kravet til tilrettelegging forstås tilsvarende som i arbeidsmiljølovens § 4-6. (Se for øvrig avsnitt om arbeidsmiljøloven § 4-6, spesielt avsnittet om vilkårene ” mulig og rimelig ”.)

Bestemmelsen omfatter både arbeidssøkere med funksjonshemming og arbeidstakere som får nedsatt funksjonsevne mens de er ansatt. Arbeidsgiver skal tilrettelegge for at disse arbeidstakerne skal kunne fungere på lik linje med øvrige arbeidstakere. Bestemmelsen favner imidlertid ikke så langt at arbeidsgiver plikter å tilrettelegge for arbeidstakere med funksjonshemming som ikke har tilstrekkelig kompetanse eller ikke på andre måter er egnet til å inneha den aktuelle stillingen. Det er kun i den grad en arbeidstaker med funksjonshemming er kvalifisert til å inneha en bestemt stilling at tilretteleggingsplikten blir aktualisert, jf. Ot.prp. 49 (2004-2005).

Kilder

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008 nr. 42

Ot.prp. nr. 44 (2007-2008)

Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

 

9.     Helse- og omsorgstjenesteloven

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester av 24.6.2011. nr. 30. Aktuelle bestemmelse fremgår av kap.3 og forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator av 16.12.2011 nr. 1256.

Innledning

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester har erstattet både kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven fra 1. januar 2012.  Samtidig ble det gjort endringer i svært mange andre sentrale lover, herunder spesialisthelsetjenesteloven.

Ny helse- og omsorgstjenestelov viderefører det ansvaret og de oppgaver som kommunen hadde, etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.       

Pasient- og brukerrettigheter som er knyttet til helse- og omsorgstjenester, videreføres i all hovedsak, og samles i pasientrettighetsloven. Lovens tittel er derfor endret til pasient- og brukerrettighetsloven. Det er pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a som hjemler den enkeltes rett til helse- og omsorgstjenester.

Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 en plikt til å tilby «nødvendige» helse- og omsorgstjenester. Konkrete krav til tjenestetilbudet fremkommer av helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3. Innholdet av disse tjenestene er imidlertid ikke fastsatt ytterligere. Dette innebærer at kommunene, innenfor rammen av lov og forskrift, selv velger hvordan de vil organisere virksomheten og tjenestene. Gjerne ut fra lokale forhold og behov.

I lovens § 4-1 settes det allikevel krav til kommunen om at de tjenestene som tilbys skal være forsvarlige. Helse- og omsorgstilbudet skal f.eks. være helhetlig og verdig for den enkelte pasient og bruker. Av Prp.91 L (2010-2011) fremkommer det at kravet til faglig forsvarlig tjeneste er en rettslig standard og består av tre hovedelementer. Tjenesten må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Tjenesten skal også dekke den enkeltes nødvendige behov.

Tilsvarende er den enkeltes rett til et verdig tjenestetilbud hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a, tredje ledd.  

Forsvarligheten av den enkeltes tjenestetilbud kan påklages til Fylkesmannen.

Generelt ansvar

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. § 3-1.

Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenestene etter denne loven gjøres tilgjengelig for de som har rett til å motta tjenestene. Kommunen har ansvaret for å tilby disse tjenestene til de personer som oppholder seg i kommunen. Det innebærer at ansvaret også omfatter personer som kun oppholder seg kortvarig i en kommune, for eksempel i forbindelse med ferie. Avhengig av tjenestetype må det kreves en viss varighet av oppholdet for at kommunens plikt til å yte tjenester skal inntre.

Hvilke konkrete helse- og omsorgstjenester kommunen har ansvar for fremkommer av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Helse og omsorgstjenesteloven § 3-2 er imidlertid ikke uttømmende.

At kommunen har plikt til å tilby habilitering og rehabilitering følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr.5. Bestemmelsen er utdypet i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Plikten til å tilby blant annet praktisk bistand, personlig assistanse, institusjonsplass og avlastningstiltak følger av første ledd nr. 6.

Kommunens ansvar for hjelpemidler

Kommunens ansvar for hjelpemidler er regulert i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Forskriften § 9 pålegger kommunene å sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Ansvaret gjelder som nevnt for alle som bor eller oppholder seg i kommunen, og som har behov for habilitering og rehabilitering på grunn av medfødt eller ervervet funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom, og for personer som står i fare for å utvikle varige funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom.

Kommunens ansvar omfatter alle ledd i formidlingsprosessen, så som

• avdekking og utredning av behovet for hjelpemidler
• nødvendig utprøving av hjelpemidler
• bistand til brukerens søknad om hjelpemidler
• tilpasning, montering og enklere service og reparasjon
• motivasjon og opplæring av bruker i hjelpemidlets funksjon

Kommunens generelle finansieringsansvar er imidlertid begrenset til hjelpemidler i forbindelse med sykdom/funksjonsnedsettelse med varighet kortere enn 2 år, jf. også varighetsvilkåret i folketrygdloven § 10‑5 og § 10‑6. Denne begrensningen gjelder allikevel ikke i forbindelse med hjelpemidler i institusjon, se nedenfor.

Som hovedregel er kommunen ansvarlig for opplæring i bruk av hjelpemiddelet. Unntaksvis er folketrygden ansvarlig for opplæring, og da i de tilfeller hvor opplæring må gis av personell med spesiell kompetanse som det ikke kan forventes at kommunen har. Det vises i denne sammenheng til hjelpemiddelforskriften § 2 åttende ledd og de retningslinjer som er gitt i rundskriv til folketrygdloven § 10-7 a, c, d samt annet og tredje ledd.

Generelt om utstyr for å utføre lovpålagte tjenester

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å utføre en rekke tjenester, jf. § 3-2 nr. 1-6. Utstyr som skal brukes for å utføre disse tjenestene på en forsvarlig måte er kommunens ansvar.

Med ansvaret for behandling, vil for eksempel ordinære og spesialtilpassede medisindosetter være kommunens ansvar.

Kommunen har allikevel ikke ansvar for hjelpemidler som f.eks. personløfter, takheis, sykeseng, dusjstol, vendelaken mv. som er hensiktsmessige og nødvendige for at et medlem skal kunne bli pleid i hjemmet, jf. folketrygdloven § 10-6 andre ledd. Denne bestemmelsen omfatter således også hjelpemidler som må brukes av den som utfører pleien. At utstyret skal benyttes av kommunalt ansatte er uten betydning. Det kan imidlertid ikke gis stønad i form av flere eller tilpassede hjelpemidler for individuell tilrettelegging i arbeidslivet.  Om arbeidsmiljølovens betydning i denne sammenheng vises det til egen redegjørelse under «Arbeidsmiljøloven». 

Hjelpemidler i institusjon

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 pkt. 6 bokstav c, gir kommunen ansvaret for institusjon, herunder sykehjem og barnebolig. I slike institusjoner vil kommunen være ansvarlig for de fleste hjelpemidler som er nødvendig for å kunne yte den pleie og forpleining som normalt ytes. Dette også der behovet har en varighet på over 2 år.

Det vil si at utstyr som brukes i behandling, trening og oppøving av funksjoner, eller i den forpleining og service som helseinstitusjonen normalt bør yte ovenfor den enkelte, er ordinært institusjonsutstyr. Dette gjelder også hjelpemidler som kan brukes av flere beboere i institusjonen og som ikke er individuelt tilpasset. Utgiftene til dette forutsettes dekket over institusjonens driftsbudsjett.

Denne forståelsen er også lagt til grunn av Trygderetten, jf. blant annet ankesak 05/01466. I denne saken ble «dagseng» i institusjon avslått som utstyr til behandling og pleie.

Folketrygden har imidlertid ansvar for hjelpemidler som er individuelt tilpasset for et mer permanent behov, slik som:

• individuelt tilpasset rullestol til personlig bruk (inkl. tilleggsutstyr)
• enkle ganghjelpemidler/rullator til personlig bruk
• kommunikasjonshjelpemidler til personlig bruk
• personlige syns- eller hørselshjelpemidler
• hjelpemidler, beregnet til bruk etter utskriving. Dette gjelder når tidspunktet for utskrivelse er fastsatt, men hvor hjelpemidlene må anskaffes under oppholdet i institusjonen på grunn av opplæring i bruken av hjelpemidlene.

Dette er ikke en uttømmende liste.

Der barn bor i institusjon/barnebolig vil det etter folketrygdlovens regler kunne dekkes noen typer hjelpemidler. I henhold til fast og etablert forvaltningspraksis kan folketrygden i tillegg til de hjelpemidler som er nevnt ovenfor også yte stønad til individuelt tilpassede hjelpemidler for trening, stimulering og aktivisering. Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn av Trygderetten i ankesak 05/01466.

Institusjon må her ikke forveksles med begrepet omsorgsbolig. Bruker som er bosatt i omsorgsbolig anses som hjemmeboende og vil ha rett til hjelpemidler etter folketrygdlovens bestemmelser som andre hjemmeboende, se likevel det som er skrevet om omsorgsbolig under overskriften «Husbankloven».

Alarm/varsling

Alarm/varsling er ikke i seg selv en lovpålagt tjeneste. Kommunens ansvar for å tilby nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, kan imidlertid betinge bruk av slik alarm. Det er da kommunen som er ansvarlig for tildeling av trygghetsalarm, og annen alarm/varsling der hensikten er å varsle kommunalt ansatt personell. Ansvaret omfatter også eventuell spesialtilpasning av slike alarmer.

At det er kommunen som er ansvarlig for slik alarm/varsling er også lagt til grunn av Trygderetten i deres praksis, jf. 09/01345

Kommunens ansvar er her ikke begrenset til enkle trygghetsalarmer. Kommunen har også ansvar for annet alarm- og varslingsutstyr der slikt utstyr er nødvendig for å kunne gi den enkelte forsvarlig omsorg, jf. her ankesak 09/02270 som gjaldt alarm med bevegelsessensor. Det er formålet med utstyret som vil avgjøre om produktet er et kommunalt ansvar eller ikke.

Dersom sporings- og lokaliseringsteknologi (GPS) tas i bruk for å sikre et forsvarlig tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven, tilfaller ansvaret kommunen. Se også vedlegg 7 om «alarm og varsling». Om bruk av slik velferdsteknologi har Helse- og omsorgsdepartementet uttalt at dette særlig er nyttig og aktuelt i forbindelse med tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6. Blant annet har Helse og omsorgsdepartementet uttalt dette i høringsnotat «Forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven – bruk av varslings- og sporingsteknologi i helse og omsorgstjenesten og….»

Epilepsialarm er allikevel ikke kommunenes ansvar. Departementet har bestemt at epilepsialarm skal dekkes etter folketrygdlovens bestemmelser, dette selv om alarmen varsler kommunen. Når det gjelder NAVs ansvar for epilepsialarm og annet varslingsutstyr innad i eget hjem vises det til vedlegg 7 til folketrygdloven § 10-7 a, c, d samt annet og tredje ledd.

Praktisk bistand

Praktisk bistand er en lovpålagt tjeneste, jf. helse -og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd, nr.6, bokstav b.  Innholdet av disse tjenestene er imidlertid ikke fastsatt ytterligere.

Hva som menes med praktisk bistand fremgår blant annet i Prp.91 L (2010-2011). Her er praktisk bistand definert slik:

«Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig mv. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell.»

Forståelsen av hva som er praktisk bistand og formålet med slik hjelp er ikke endret med ny lovgivning.

Kommunen kan imidlertid selv velge hvordan de vil dekke nødvendige behov for hjelp. Krav til helhetlig, verdig og forsvarlig tilbud gjelder imidlertid også her.

Som følge av dette er snømåking for funksjonshemmede, som en hovedregel, et kommunalt ansvar. Det kan likevel helt unntaksvis gis stønad til utstyr for snømåking dersom kommunens tilbud om snømåking ikke er tilstrekkelig for at et medlem skal kunne komme seg til skolen, arbeidsplassen eller utdanningsinstitusjonen.

Dagsenter

Et dagsenter mottar pasienter/brukere til opphold om dagen, mens resten av døgnet tilbringes i hjemmet. Innholdet i et dagsentertilbud varierer ofte avhengig av kommunal tilknytning og brukergruppe. Noen steder legges det relativt stor vekt på produksjon og arbeidspregede aktiviteter, mens andre steder er hovedvekten lagt på habilitering, opptrening og pedagogiske formål. Kontakt med andre mennesker og opplæring i sosial atferd er ofte et viktig element i tjenesten.

Kommunale dagtilbud er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3, hvor det blant annet heter:

«Helse- og omsorgstjeneste skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre som har behov for det»

Kommunen har imidlertid ingen plikt til å opprette dagsenter, og det er derfor opp til den enkelte kommune å bestemme omfang, innhold og organisering av slike tilbud. I noen kommuner inngår dagsenter som en del av kommunens tilbud om lovpålagte tjenester som for eksempel habilitering, rehabilitering og opplæring, jf. første avsnitt.

Det er kommunen som følgelig også har ansvaret for å anskaffe utstyr som skal til for å drive tilbudet og det som må til for at den enkelte skal kunne delta i de planlagte aktivitetene.

Det er likevel ikke slik at dagsenter eller annet aktivitetssenter i kommunal regi har et absolutt ansvar for hjelpemidler. Der folketrygdloven § 10-6 ellers er oppfylt vil man etter folketrygdloven kunne ha rett til personlige hjelpemidler som skal kompensere for grunnleggende behov som å kunne gå, se, høre og kommunisere.

For å kunne avgjøre hvorvidt ansvaret i disse tilfellene tilfaller kommunen, må det gjøres en vurdering av hjelpemiddelets art og formål. Dette innebærer blant annet at dersom aktivitetstilbudet i all hovedsak er knyttet til rehabilitering og habilitering, herunder trening og stimulering, har kommunen ansvar for nødvendige treningshjelpemidler.

I den utstrekning det er usikkerhet om ansvarsforholdet bør det innhentes en uttalelse fra kommune og/eller Fylkesmannen, jf. generell del.

Kilder

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) av 24.6.2011. nr. 30

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator av 16.12.2011 nr. 1256.

Prop.91 L (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (forarbeider)

Helsedirektoratet.no

Helse- og omsorgsdepartementet (regjeringen.no)

10.       Spesialisthelsetjenesteloven

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) av 2. juli 1999 nr. 61, erstattet tidligere lov om sykehus og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. Spesialisthelsetjenesteloven må ses i sammenheng med psykisk helsevernloven, pasient og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Helseforetakenes ansvar for behandlingshjelpemidler

Stønad til behandlingshjelpemidler er fra 1. januar 2003 lagt inn under spesialisthelsetjenesteloven.  Det rettslige grunnlaget for ordningen med behandlingshjelpemidler fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a, om de regionale helseforetakenes «sørge for ansvar» og av pasientrettighetsloven § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp.

Behandlingshjelpemidler er utstyr som benyttes for å bedre pasientens medisinske tilstand og er en del av behandlingskjeden innenfor spesialisthelsetjenesten. Behandling skjer ved bruk at utstyret utenfor sykehuset, blant annet i pasientens hjem, på arbeidsplassen eller i skole og barnehage.

Når det gjelder behandlingshjelpemidler til beboere i kommunale institusjoner tilfaller også dette ansvaret regionalt helseforetak. Om dette ansvaret skriver Helse og omsorgsdepartementet i brev av 27. april 2012:

«Spesialisthelsetjenesten har ansvar for behandlingshjelpemidler for beboere i kommunale institusjoner på lik linje med hjemmeboende brukere av behandlingshjelpemidler.»

Kombinert behov, i hjemmet, for behandlingshjelpemidler og hjemmesykepleie gir ofte et delt finansieringsansvar hva gjelder forbruksmateriell. Her har helseforetaket ansvaret for alt forbruksmateriell som brukes i direkte tilknytning til behandlingshjelpemidlene, mens kommunen fortsatt skal dekke forbruksmateriell og utstyr som benyttes i stell/behandling av pasienten for øvrig.

De regionale helseforetakene er etter spesialisthelsetjenesteloven ikke ansvarlig for fysisk tilrettelegging i bopel til pasienter som bruker behandlingshjelpemidler. Eksempler på dette er installasjon av klimaanlegg, utbedring av det elektriske anlegget, bygningsmessige endringer og lignende.

Om behandlingshjelpemidler generelt vises det til www.behandlingshjelpemidler.no.

Behandlingshjelpemidler etter folketrygdloven

Folketrygden hadde tidligere ansvar for enkelte behandlingshjelpemidler som var listet opp i vedlegg 7 til rundskriv til § 10-7 a,c,d samt annet og tredje ledd, regler for særskilte hjelpemiddelgrupper. Fra den 1.1.13 er ansvaret for alle behandlingshjelpemidler overført og samlet hos de regionale helseforetakene. Behandlingshjelpemidler er således ikke lenger stønadsberettiget etter folketrygden.

I saker om behandlingshjelpemidler kommer folketrygdloven § 10-8 ikke til anvendelse. For at folketrygdloven § 10-8 skal komme til anvendelse kreves det at den aktuelle ytelsen omfattes av folketrygdloven, samtidig som den faller inn under ansvarsområdet i annen lovgiving.

Kilder

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) av 2. juli 1999 nr. 61

Veileder for behandlingshjelpemidler i spesialisthelsetjenesten – Del 1: Generelt om ordningen med behandlingshjelpemidler og tilhørende forbruksmateriell

Veileder for behandlingshjelpemidler i spesialisthelsetjenesten – Del 2: Utstyr og anbefalt forbruksmateriell