Denne forskriften inneholder bestemmelser om beregning av uføretrygd fra folketrygden etter forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 52 nr. 1 b for personer som omfattes av EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1 og 2 (Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 987/2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 - m.fl.). Bestemmelsene gjelder tilsvarende i tilfeller hvor tilsvarende regler kommer til anvendelse etter trygdeavtale Norge har med annet land.

For personer som har pensjonsgivende inntekt i Norge i alle de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se folketrygdloven § 12-8, fastsettes grunnlaget etter bestemmelsene i folketrygdloven § 12-11.

For personer som verken har pensjonsgivende inntekt i Norge eller arbeidsinntekt i annet EØS-land i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se folketrygdloven § 12-8, fastsettes grunnlaget til 0 kroner.

For personer som ikke har pensjonsgivende inntekt i Norge i noen av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se folketrygdloven § 12-8, men som har arbeidsinntekt i annet EØS-land i disse fem årene, skal grunnlaget fastsettes etter bestemmelsene i leddet her. Det skal tas utgangspunkt i pensjonsgivende inntekt som sist var opptjent i Norge forut for uføretidspunktet og pensjonsgivende inntekt i de fire foregående kalenderårene. For år uten pensjonsgivende inntekt skal en inntekt lik gjennomsnittet av inntekten i årene med pensjonsgivende inntekt legges til grunn. Grunnlaget tilsvarer gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av disse fem inntektsårene. Folketrygdloven § 12-11andre til sjuende ledd gjelder tilsvarende.

For personer som ikke har pensjonsgivende inntekt i Norge i noen av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se folketrygdloven § 12-8, men som har arbeidsinntekt i annet EØS-land i ett, to, tre eller fire av disse fem år, skal grunnlaget fastsettes etter bestemmelsene i leddet her. Det skal tas utgangspunkt i pensjonsgivende inntekt som sist var opptjent i Norge forut for uføretidspunktet. Har vedkommende arbeidsinntekt i ett år, tilsvarer grunnlaget den pensjonsgivende inntekten som nevnt i andre punktum dividert med 3. Har vedkommende arbeidsinntekt i to år, tilsvarer grunnlaget summen av den pensjonsgivende inntekten som nevnt i andre punktum og i det foregående kalenderåret, dividert med 3. Har vedkommende arbeidsinntekt i tre år, tilsvarer grunnlaget summen av den pensjonsgivende inntekten som nevnt i andre punktum og i de to foregående kalenderårene, dividert med 3. Dersom vedkommende har arbeidsinntekt i fire år, tilsvarer grunnlaget gjennomsnittlig inntekt i de tre beste inntektsårene blant det siste året med pensjonsgivende inntekt opptjent i Norge forut for uføretidspunktet og de tre foregående kalenderårene. For år uten pensjonsgivende inntekt skal en inntekt lik gjennomsnittet av inntekten i årene med pensjonsgivende inntekt legges til grunn. Folketrygdloven § 12-11andre til sjuende ledd gjelder tilsvarende.

For personer som har både pensjonsgivende inntekt i Norge og arbeidsinntekt i annet EØS-land i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se folketrygdloven § 12-8, skal grunnlaget fastsettes etter bestemmelsene i leddet her. Dersom vedkommende har inntekt i både Norge og annet EØS-land, men ikke i samme inntektsår, skal inntekten for kalenderår med arbeidsinntekt i annet EØS-land i femårsperioden fastsettes lik gjennomsnittet av de pensjonsgivende inntektene i Norge. Dersom vedkommende har både pensjonsgivende inntekt i Norge og arbeidsinntekt i annet EØS-land i samme år i ett eller flere av de fem siste kalenderårene, skal inntekten for det aktuelle året tilsvare det høyeste av pensjonsgivende inntekt for året og gjennomsnittet av de pensjonsgivende inntektene i Norge i femårsperioden. Grunnlaget tilsvarer gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av disse fem inntektsårene.

Uføretrygd ytes med 66 prosent av grunnlaget etter § 2. Minste årlig ytelse følger av folketrygdloven § 12-13.

Uføretrygden skal avkortes etter § 4 og § 5.

Det teoretiske beløpet for uføretrygd ved full uførhet tilsvarer 66 prosent av grunnlaget for uføretrygden, se § 2, multiplisert med en brøk der teoretisk trygdetid er teller og 40 er nevner.

Dersom vedkommende har rett til minste årlig ytelse etter folketrygdloven § 12-13andre og tredje ledd, tilsvarer det teoretiske beløpet for uføretrygd ved full uførhet minste årlig ytelse multiplisert med en brøk der teoretisk trygdetid er teller og 40 er nevner.

Med teoretisk trygdetid menes trygdetid fastsatt etter folketrygdloven § 12-12, men likevel slik at medlemstid i annet EØS-land likestilles med trygdetid etter folketrygdloven § 12-12andre ledd.

Det faktiske beløpet for uføretrygden fastsettes ved at det teoretiske beløpet etter § 4 multipliseres med en brøk der norsk trygdetid forut for uføretidspunktet fastsatt i antall måneder er teller og summen av norsk trygdetid og medlemstid i annet EØS-land forut for uføretidspunktet fastsatt i antall måneder er nevner.

Trygdetiden begrenses til tidsrom som kan regnes som trygdetid etter folketrygdloven § 12-12andre ledd. Trygdetiden kan ikke utgjøre mer enn 480 måneder i teller eller nevner.

Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent, fastsettes uføretrygden til en forholdsmessig andel av beløpet etter første ledd.

Forskriften her trer i kraft fra 1. januar 2015.