Rundskriv

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesfaglig fellesseksjon.

Sist endret 24.08.2012

Generell kommentar

Innenfor rammen av sitt FN-medlemskap er Norge bundet av forskjellige målsettinger om samarbeid på det sosiale området. Både FN-charteret og Verdenserklæringen om menneskerettighetene inneholder målsettinger om samarbeid mellom landene for å sikre enkeltindividers sosiale rettigheter. Også etter Den europeiske sosialpakt og ILO-konvensjoner er Norge forpliktet til å inngå avtaler om trygd for å sikre opparbeidelse og opprettholdelse av trygderettigheter.

Avtaler med enkeltland (bilaterale avtaler)

Norge har inngått trygdeavtaler med følgende land:

 

• Australia

• Bosnia og Herzegovina

• Canada

• Chile

• Frankrike

• Hellas

• Israel

• Italia

• Kroatia

• Luxembourg

• Montenegro

• Nederland

• Portugal

• Quebec

• Serbia

• Slovenia

• Storbritannia og Nord-Irland

• Sveits

• Tyrkia

• Ungarn

• USA

• Østerrike

 

Det er avholdt forhandlinger med India, Marokko og Sør-Korea. Disse avtalene er ennå ikke trådt i kraft.

Avtaler med flere land (mulitlaterale avtaler)

Nordisk konvensjon om trygd, som omfatter

• Danmark

• Finland

• Island

• Norge

• Sverige

EØS-avtalen, som omfatter

• EU landene

• Island

• Liechtenstein

• Norge

Det er Arbeidsdepartementet som fra norsk side forhandler med utenlandske trygdemyndigheter. Arbeids- og velferdsdirektoratet deltar under forhandlingene i hovedsak for å ivareta hensynet til den praktiske gjennomføringen av avtalenes bestemmelser.

§ 1-3 Første ledd - Adgang til å inngå trygdeavtaler

Hjemmelen for å inngå trygdeavtaler med andre land finner vi i § 1-3 første ledd. Denne bestemmelsen gir Kongen anledning til å inngå trygdeavtaler og gjøre unntak fra reglene i folketrygdloven.

Etter bestemmelsen er det et vilkår at avtalen er gjensidig. Dette betyr at det ikke er anledning til å avtale at Norge skal ha forpliktelser på trygdeområdet uten at tilsvarende forpliktelse legges på den andre avtaleparten. Det legges blant annet vekt på at avtalen omfatter tilsvarende stønadstyper i det enkelte land, og at medlemmene i landenes trygdeordninger er likestilte i forhold til anvendelsen av de deler av lovgivningen som avtalen omfatter.

Bestemmelsen i § 1-3 første ledd gir hjemmel for å inngå avtaler som fraviker folketrygdlovens regler. I tilfeller der en avtale har andre regler enn folketrygdloven, for eksempel om hvem som er medlem i trygden eller om retten til eller beregningen av en stønad, er det avtalens regler som skal benyttes. Den enkelte trygdeavtale regnes som spesiallovgivning og går så langt den rekker, foran tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven.

EØS-avtalens trygderegler kan betraktes som en trygdeavtale, og går ved motstrid foran folketrygdlovens regler. EØS-reglene går også foran de bilaterale avtalene som medlemslandene har inngått seg imellom. EØS-reglene er imidlertid ikke til hinder for at man anvender en bilateral avtale dersom avtalens regler er gunstigere for brukeren enn EØS-reglene.

§ 1-3 Andre ledd - Vilkår om minimum arbeidsperiode i Norge

Bestemmelsen inneholder en begrensning i adgangen til å avtale regler som fraviker folketrygdloven.

Folketrygdlovens regel om minst tre års forutgående pensjonspoengopptjening for rett til tilleggspensjon, kan bare fravikes for personer som har hatt inntektsgivende arbeid her i landet i minst ett år.

Det er ikke stilt krav til ett års sammenhengende arbeidsperiode. Kravet kan derfor oppfylles med flere kortere perioder som til sammen utgjør minst ett år.

Dette kravet gjelder ikke ved yrkesskade/yrkessykdom, se § § 10-16 , 11-17, 12-18, 17-12 og 18-11.