Rundskriv

§ 29 Sakskostnader

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Kunnskapsavdelingen, Juridisk seksjon.

Vanligvis vil det være utgifter til advokat som erstattes, men det kan også være andre utgifter. I enkelte tilfeller er ankemotparten pålagt å dekke den ankende parts utgifter ved innhenting av medisinske opplysninger. Forutsetningen er at erklæringene har vært nødvendige for å få en kjennelse til gunst.

§ 29 første ledd

§ 29 første ledd første punktum

Dersom kjennelsen er til gunst for den ankende parten, kan Trygderetten bestemme at ankemotparten helt eller delvis, skal dekke nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part i forbindelse med ankeomgangen, klageomgangen og eventuelle kostnader etter rettshjelploven.

Kjennelser som går ut på at vedtaket omgjøres, anses å være til gunst for den ankende part. Alle kjennelser i Trygderetten som resulterer i oppheving og henvisning av det påankede vedtaket, skal anses for å være til gunst for den ankende part. En kjennelse der det er tatt stilling til om saken skal avvises, men som resulterer i at den fremmes til realitetsbehandling, anses også for å være til gunst for vedkommende.

I de tilfeller hvor Trygderetten henviser uten å oppheve vedtaket, anses ikke kjennelsen for å være til gunst for den ankende part. Se rundskrivet til trygderettsloven § 21 fjerde ledd fjerde punktum. Dersom et vedtak om for eksempel tilbakebetalingskrav blir stadfestet av Trygderetten, men deler av kravet blir henvist til behandling hos ankemotparten fordi det mangler opplysninger for å ta stilling til foreldelse, vil dette ikke være en kjennelse til gunst for den ankende part.

Det må være årsakssammenheng mellom bistanden og vedtaket til gunst for den ankende part.

Uttrykket nødvendige utgifter innebærer at bare de utgifter som er nødvendige for å få saken betryggende utført, kan dekkes etter trygderettsloven § 29. Er det utført arbeid ut over det som er nødvendig, vil salærkravet bare delvis bli godtatt. Trygderetten vil normalt anse at det forholdet at vedtaket blir endret til gunst, som tilstrekkelig grunnlag for å anse advokatutgifter som nødvendige. Dersom det er klart at ingen av påstandsgrunnlagene har ført frem, men rettens avgjørelse likevel er til gunst for den ankende part på et helt annet grunnlag, må det vurderes konkret om og i hvilken grad kostnadene likevel har vært nødvendige. For mer informasjon, se forvaltningsloven § 36 og rundskrivet til denne bestemmelsen (hovednummer 36).

§ 29 første ledd andre punktum

Trygderetten skal som hovedregel ta stilling til det samlede kostnadskravet. Dette gjelder nødvendige kostnader både for ankeomgangen i Trygderetten og utgifter den ankende part har hatt i forbindelse med forutgående klagebehandling i Arbeids- og velferdsetaten, samt kostnader som er pådratt etter bestemmelsene i rettshjelploven. Et samlet kostnadskrav må derfor fremsettes Trygderetten før kjennelsen er avsagt. Kostnader den ankende part har hatt før førsteinstansvedtaket, må holdes utenfor.

Dersom parten har fått innvilget og utbetalt dekning etter rettshjelploven og senere blir tilkjent sakskostnader etter trygderettsloven § 29, skal det beløpet som er utbetalt etter rettshjelploven tilbakebetales. Dekning etter rettshjelploven er som hovedregel subsidiær i forhold til dekning av saksomkostninger etter trygderettsloven § 29.

Når det gjelder de nærmere vilkårene for fri rettshjelp vises det til rundskrivet til rettshjelploven (hovednummer 84).

§ 29 andre ledd

Trygderetten kan pålegge den ankende part å betale sakskostnader når den ankende part åpenbart uten grunn har fremsatt eller opprettholdt en anke. Trygderetten har visstnok kun benyttet denne adgangen i ett tilfelle, jf. kjennelse av 28. oktober 2011 (TRR-2011-1060). Det fremgår av denne kjennelsen at den ankende part gjentatte ganger hadde fremmet samme krav uten å nå fram.

Når adgangen til å pålegge ankende part å dekke sakskostnader benyttes, er det hensiktsmessig at kostnadene kan inndrives på en enkel måte. Sakskostnader som den ankende part pålegges, kan derfor inndrives etter reglene for dommer. Avgjørelsen er et tvangsgrunnlag og reglene i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring kommer til anvendelse.

§ 29 tredje ledd

Sakskostnader tilkjennes bare når det er nedlagt påstand om det. Det er ankemotparten som skal utbetale sakskostnader som tilkjennes av Trygderetten.

Dersom krav om sakskostnader ikke er fremmet før kjennelsen er avsagt, vil ikke Trygderetten behandle kravet i ettertid.

Arbeids- og velferdsetaten er avskåret fra å behandle kostnadskrav tilknyttet ankeomgangen i Trygderetten. Som tidligere nevnt, er hovedregelen at det skal fremsettes et samlet kostnadskrav for Trygderetten før kjennelsen avsies. Dette betyr at Arbeids- og velferdsetaten heller ikke skal behandle kostnadskrav tilknyttet klageomgangen i etaten, når saken har vært til behandling i Trygderetten.

Når det gjelder spørsmål om dekning av sakskostnader for klageomgangen i Arbeids- og velferdsetaten uten at det foreligger en behandling i Trygderetten, vises det til forvaltningsloven § 36 og rundskrivet til denne bestemmelsen (hovednummer 36).

§ 29 fjerde ledd

Trygderettens avgjørelse om sakskostnader, kan ankes separat til lagmannsretten.