Vedlegg

Vedlegg 1/03 Hovednr 40-02 - EF-domstolens dom - Gottardo

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 25.07.2003 — Melding 1/03 til Hnr 40-02

Meldingen er endret til Vedlegg 12. januar 2008.

15. januar 2002 ble det avsagt dom i EF-domstolens sak C‑55/00 (Elide Gottardo mot Istituto nazionale della previdenza sociale — INPS (italienske trygdemyndigheter).

Domstolen slo fast at forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap er i strid med de grunnleggende prinsipper om likebehandling som er fastsatt i EF-traktatens artikkel 12 og 39.

Saken gjaldt fortolkning av EF-traktatens artikkel 39 om fri bevegelighet og likebehandling av arbeidstakere og artikkel 12 om likebehandling av statsborgere. Konkret gjaldt saken hvorvidt sveitsisk trygdetid kunne medregnes for å gi rett til italiensk pensjon. Saken ble ikke tatt opp i forhold til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Klageren hadde arbeidet og vært pliktig trygdet i Italia, Sveits og Frankrike. Hun mottok sveitsisk og fransk alderspensjon, men hadde fått avslag på søknad om italiensk alderspensjon. Selv om de italienske myndigheter medregnet trygdetiden i Frankrike, var summen av den italienske og franske trygdetiden ikke nok til å fylle inngangsvilkårene om minste trygdetid etter italiensk lovgivning. Dersom man også hadde medregnet tidsrom da det var betalt avgift til Sveits, ville hun imidlertid vært kvalifisert for italiensk alderspensjon i samsvar med sammenleggingsbestemmelsene i avtalen mellom Sveits og Italia fra 1962 om trygd.

Kravet om medregning av sveitsisk trygdetid ble avslått av INPS med den begrunnelse at den bilaterale avtalen mellom Sveits og Italia bare omfatter statsborgere av de to land, og at vedkommende i dette tilfellet hadde frasagt seg sitt opprinnelige italienske statsborgerskap og nå var fransk statsborger.

Klageren mente at INPS var forpliktet til å gi henne alderspensjon på samme vilkår som italienske statsborgere siden hun var statsborger i et medlemsland.

Den italienske domstolen (Tribunale ordinario di Roma) reiste på denne bakgrunn spørsmål om en arbeidstaker som er statsborger av et medlemsland og har opptjent trygdetid i et annet medlemsland, kan påberope seg sammenlegging også av trygdetid i et tredjeland utenfor unionen i henhold til en avtale mellom vedkommende land og det sistnevnte medlemsland.

Domstolen slo fast at forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap er i strid med det grunnleggende prinsipp om likebehandling som fastsatt i EF-traktatens artikkel 39. Artikkel 39 innebærer således avskaffelse av all forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap mellom medlemslandets arbeidstakere med hensyn til beskjeftigelse, avlønning og øvrige arbeidsvilkår. Dette innebærer at statsborgere fra andre EØS-land skal ha de samme rettigheter som et medlemslands egne statsborgere i henhold til en bilateral trygdeavtale landet har inngått med et tredjeland, herunder medregning av trygdetid fra det sistnevnte land, selv om avtalen i utgangspunktet er begrenset til de to lands statsborgere.

Gottardo-dommen får konsekvenser for alle EØS-land i forbindelse med trygdeavtaler de har inngått med tredjeland som er begrenset til partenes statsborgere. Dommen innebærer at et EØS-land som er part i en slik avtale må likebehandle statsborgere av andre medlemsland i forhold til vedkommende avtale, herunder bestemmelsene om sammenlegging (medregning av trygdetid fra vedkommende tredjeland) og eksport.

Statsborgere fra andre EØS-land skal følgelig ha de samme rettigheter som norske statsborgere i henhold til bestemmelsene i bilaterale trygdeavtaler Norge har inngått med tredjeland, herunder medregning av trygdetid fra det sistnevnte land, selv om avtalen i utgangspunktet er begrenset til de to lands statsborgere. Tilsvarende gjelder eksport av kontantytelser dersom vedkommende tar opphold eller bosetter seg i et annet EØS-land. Ovenstående gjelder tilsvarende i forhold til multilaterale avtaler, slik som de nordiske konvensjon.

Dommen kan imidlertid ikke pålegge vedkommende tredjeland noen forpliktelser. Når det gjelder retten til helsetjenester i et tredjeland etter en bilateral avtale om helsetjenester som omfatter statsborgere av de to land og som er basert på refusjonsavkall, kan personkretsen ikke utvides til å omfatte alle EØS‑borgere. I motsatt fall ville oppholdslandet bli sittende med det endelige betalingsansvaret. Dette ville innebære økte utgifter for det andre avtalelandet.