Rundskriv

Hovednr. 40 - Kapittel 22 - Utbetaling

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Generelt kontor 15.02.01

Sist endret 02.12.2003, jf overskriften

22.5.4 - Artikkel 111 nr. 3 - refusjon for utbetalt sosialhjelp

22.1 - Foreløpig utbetaling av pensjoner

Dersom det foreligger rett til norsk pensjon uten sammenlegging med trygdetid i andre EØS-land, skal de norske ytelsene utbetales som foreløpige ytelser. Jf. artikkel 45 nr. 1 i forordning 574/72. Bestemmelsene i Nordisk konvensjon om trygd artikkel 13 og 15 kan imidlertid føre til at framtidig trygdetid/framtidige poengår skal reduseres i forhold til det som følger av folketrygdlovens bestemmelser. Dette vil da føre til at den norske pensjonen blir lavere enn en vanlig beregnet folketrygdpensjon. Dette gjelder uførepensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle.

Dersom det ikke foreligger rett til pensjon fra Norge etter våre nasjonale regler, men det er klart at det foreligger rett til pensjon fra et annet EØS-land uten sammenlegging av trygdetid, skal dette landet iverksette en foreløpig utbetaling. Jf. artikkel 45 nr. 2 i forordning 574/72.

Dersom det foreligger alminnelig rett til pensjon fra flere EØS-land uten sammenlegging av trygdetid, skal foreløpig utbetaling foretas av bare ett av disse landene. Det er det landet som først underretter den behandlende institusjon om at pensjonsrett foreligger som skal foreta den foreløpige utbetalingen. Den behandlende institusjonen skal så underrette det/de andre berørte landene om dette. Jf. artikkel 45 nr. 3 i forordning 574/72. Dette bør imidlertid ikke forhindre at vi utbetaler den pensjonen vedkommende har rett til etter folketrygdlovens alminnelige regler.

I artikkel 114 i forordning 574/72 er det gitt regler om foreløpig utbetaling når det oppstår uenighet om hvilken lovgivning som får anvendelse eller hvilken institusjon som skal gi ytelsene.

22.2 - Forskudd på pensjon

Dersom det ikke kan utbetales foreløpige ytelser etter artikkel 45 nr. 1, 2 eller 3 i forordning 574/72, men det fremgår av de foreliggende opplysninger at vedkommende har rett til pro rataberegnet pensjon, skal den behandlende institusjon utbetale et passende forskudd. Dette kan kreves tilbakebetalt. Jf. artikkel 45 nr. 5. Vedtak om slikt forskudd gjøres av FFU.

Når det gjelder hvor stort beløp vi kan utbetale som "passende forskudd", kan vi anvende garantiregelen i artikkel 50 i forordning 1408/71 som mål. Se punkt 3.6. Det må være rimelig sannsynliggjort hvor lang trygdetid vedkommende har hatt samlet i EØS-land. Søkeren må gjøres oppmerksom på de vilkår som knytter seg til forskuddsutbetalingen.

Ved utbetaling av slikt forskudd må de øvrige berørte land underrettes om utbetalingen og om at vi vil komme med et refusjonskrav når pensjonssaken er endelig avgjort.

22.3 - Utbetaling av pensjon

Artikkel 53 - 59 i forordning 574/72.

Det er i Vedlegg VI til EØS-avtalen bestemt at Norge skal utbetale ytelsene direkte til stønadsmottakeren. Reglene om utbetaling og avregning mv. i artikkel 53 - 59 får derfor ingen betydning i forhold til utbetaling av ytelser fra Norge.

22.4 - Gebyrer

Artikkel 58 i forordning 574/72.

Utbetalingslandet kan belaste stønadsmottakeren for utgifter til porto og bankgebyrer i samsvar med den lovgivning som gjelder for vedkommende institusjon. Norge belaster ikke stønadsmottakeren for slike utgifter, men dekker utgiftene over trygdens budsjett.

22.5 - Tilbakekreving av for mye utbetalt trygdeytelse/sosialhjelp

Artikkel 111 i forordning 574/72.

22.5.1 - Generelt

Artikkel 111 nr. 1 og 2 regulerer trygdeinstitusjonens adgang til å kreve tilbake for mye utbetalt ytelse i ytelse som vedkommende mottar fra en annen medlemsstat.

Artikkel 111 nr. 3 regulerer et sosialhjelpsorgans adgang til å kreve refusjon i trygdeytelser mottatt fra en annen medlemsstat.

22.5.2 - Artikkel 111 nr. 1 - Tilbakekreving i etterbetaling av tilsvarende pensjonsytelser

Artikkel 111 nr. 1 gir hjemmel for å kreve tilbake for mye utbetalt pensjon i etterbetaling av pensjon som skal mottas fra en annen medlemsstat. Det er et vilkår at ytelsen skal etterbetales for samme periode som den for mye utbetalte ytelsen gjaldt for.

Det er også et vilkår for tilbakekreving at den annen medlemsstat plikter å tilstå "tilsvarende ytelse". I dette ligger at det må være en pensjonsytelse vedkommende skal motta. Det vil f.eks. si at for mye utbetalt uførepensjon, kan trekkes i etterbetaling av en alderspensjon som skal utbetales fra en annen medlemsstat, men ikke i attføringspenger, som ikke er pensjonsytelse.

Bestemmelsen gjelder der det ved fastsettelse av ytelse eller ved fornyet behandling av ytelser ved uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) i henhold til forordning 1408/71 avdeling III kapittel 3, er blitt utbetalt for mye. Rikstrygdeverket mener at bestemmelsen også kan brukes der det er utbetalt foreløpig ytelse eller forskudd etter forordning 574/72 artikkel 45. Avregning etter bestemmelsen kan skje uten hensyn til skyld hos mottaker. Det skal ikke foretas noen vurdering av om det er adgang til å kreve det feilutbetalte tilbake etter folketrygdloven § 22-15 eller § 22-16 . Bestemmelsen gir dermed en utvidet adgang til kreve for mye utbetalt pensjon tilbake.

Der det er blitt utbetalt for mye stønad, men årsaken til utbetalingen ligger i at interne regler er brukt feil, vil artikkel 111 nr. 1 ikke være anvendelig. Det kan tenkes at det er skjedd en regnefeil i den norske pensjonssaken eller medlemmet har gitt uriktige inntektsopplysninger. I slike tilfeller må tilbakekreving skje etter artikkel 111 nr. 2.

Saksbehandling

Når vedkommende bor i Norge og skal søke om pensjon fra annen medlemsstat, skal FFU vurdere om det er aktuelt med tilbakekreving i en eventuell etterbetaling i henhold til artikkel 111 nr. 1. Kravet meldes i så fall i kravblanketten.

Når en annen medlemsstat ønsker tilbakekreving i pensjon vedkommende skal få etterbetalt fra Norge, vil det være meldt refusjonskrav i kravblanketten. Refusjonskravet skal behandles av FFU.

22.5.3 - Artikkel 111 nr. 2 - Tilbakekreving i andre trygdeytelser

Artikkel 111 nr. 2 gir hjemmel for å kreve tilbake feilutbetalt trygdeytelse fra en medlemsstat i ytelser vedkommende mottar fra en annen medlemsstat. Bestemmelsen er ikke begrenset til pensjonsytelser, slik artikkel 111 nr. 1 er. Videre er bestemmelsene forskjellige når det gjelder vilkårene for tilbakekreving.

Det ligger en begrensning i at tilbakekreving ikke kan skje for ytelser som er helt unntatt forordningen. Det vil f.eks. være tilfellet for overgangsstønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15.

Tilbakekreving kan bare skje dersom medlemsstaten som har foretatt feilutbetalingen har hjemmel for tilbakekreving i egen intern lovgivning. For vår del vil det si at vi må foreta en vurdering av om det er adgang til å kreve tilbake etter folketrygdloven § 22-15 eller § 22-16 . Forholdet til trygdekontorets delaktighet, foreldelse osv. vil derfor bli en del av vurderingen. Det vises til kommentarene til folketrygdloven § 22-15 og § 22-16.

Det forutsettes at et tilbakebetalingskrav først prøves inndrevet i ytelser vedkommende mottar fra Norge. Dersom vedkommende ikke mottar ytelser fra Norge eller ytelsen er så lav at tilbakekreving vanskelig lar seg gjennomføre, skal inndrivelse søkes i annen medlemsstat.

Inndrivelse av feilutbetalt ytelse er bare aktuelt hvis vedkommende mottar en trygdeytelse i den andre medlemsstaten. Det er ingen begrensning i hva slags ytelser det kan inndrives i. Det betyr f.eks. at en feilutbetalt uførepensjon kan inndrives i attføringspenger. Inndrivelse kan imidlertid ikke foretas i ytelser som ikke er omfattet av forordningen.

Videre må den medlemsstat som utbetaler ytelsen feilutbetalingen søkes inndrevet i, ha hjemmel i intern lovgivning for slik inndrivelse. Der en feilutbetaling søkes inndrevet i en norsk trygdeytelse, må det derfor være hjemmel for det i norsk lovgivning. Slik hjemmel finnes i folketrygdloven § 22-15 tredje ledd der trygden har hjemmel for å inndrive krav ved trekk i fremtidige ytelser. Rikstrygdeverket tolker artikkel 111 nr. 2 slik at norske trygdemyndigheter i slike tilfeller ikke skal gå inn å vurdere om vilkårene i § 22-15 første og annet ledd er oppfylt.

Videre kan kravet drives inn med hjemmel i de ulovfestede reglene om motregning. Selv om hovedkrav og motkrav ikke består mellom de samme parter, følger det av passusen i artikkel 111 nr. 2 "...som om det gjaldt beløp den selv hadde utbetalt for mye...", at den utenlandske institusjonens krav skal betraktes som den norske institusjonens eget krav. For ulovfestet motregning, se rundskriv til § 22-15. Dermed er det muligheter for å inndrive kravet, ikke bare ved trekk i fremtidige ytelser, men også ved motregning i en etterbetaling av en trygdeytelse.

Saksbehandling når norge krever tilbake i ytelse fra annen medlemsstat

Lokalt trygdekontor behandler saken etter folketrygdloven § § 22-15 og 22-16. Et eventuelt tilbakebetalingskrav skal først søkes inndrevet i Norge. Dersom det ikke er anledning til det, skal saken behandles på følgende måte:

 

1.	Vedkommende bor i Norge Saken overføres FFU som krever det feilutbetalte beløp tilbake, enten i forbindelse med søknad om ytelse, eller ved forespørsel om inndrivelse ved trekk i allerede tilstått ytelse fra annen medlemsstat.
2.	Vedkommende bor i annen medlemsstatSaken overføres til Rikstrygdeverket v/Juridisk kontor for videre behandling. Kopi av nødvendige saksdokumenter med tilbakebetalingsvedtak må vedlegges. Rikstrygdeverket vil vurdere saken og eventuelt oversende saken til den aktuelle medlemsstat med forespørsel om inndrivelse av kravet

.

Saksbehandling når annen medlemsstat krever tilbake i ytelse fra folketrygden

I saker der en annen medlemsstat ønsker bistand til inndrivelse av krav i Norge, vil det være to situasjoner:

 

1.	Der vedkommende bor i annen medlemsstat, men mottar ytelse fra Norge, skal saken behandles av FFU.
2.	I tilfeller vedkommende bor i Norge, skal det lokale trygdekontor behandle saken. Rikstrygdeverket vil videreformidle tilbakebetalingskrav fra en annen medlemsstat til det lokale trygdekontor for videre behandling. Dersom vedkommende mottar ytelse det kan trekkes i, skal dette skje. Beløpet overføres direkte fra trygdekontoret til den annen medlemsstat når kravet er inndrevet.

 

22.5.4 - Artikkel 111 nr. 3 -
Refusjon for utbetalt sosialhjelp

[Endret 12/03]

Artikkel 111 nr. 3 hjemler adgang for en institusjon som utbetaler sosialhjelp til å kreve det utbetalte refundert i trygdeytelse vedkommende mottar i annen medlemsstat. I henhold til bestemmelsen kan refusjon skje både i løpende ytelser og etterbetalinger.

Det er et vilkår for refusjon at sosialtjenesten har refusjonsadgang etter egen intern lovgivning. I norsk rett er sosialtjenestens refusjonsadgang regulert i sosialtjenesteloven § 5-9. Regelen gir kun hjemmel for å kreve refusjon i slike ytelser som er direkte nevnt i lovens bestemmelser. Dette betyr at det ikke kan søker refusjon i tilsvarende utenlandske ytelser.

På samme måte vil et krav om refusjon av sosialhjelp fra en annen medlemsstat vurderes i forhold til sosialtjenesteloven § 5-9. Ytelsen det er aktuelt å trekke i, må gå til dekning av utlegg til samme formål og for samme periode som sosialhjelpen. Dette følger av siste ledd i artikkel 111 nr. 3.

Saksbehandling

Et refusjonskrav fra sosialtjenesten skal, på samme måte som for krav etter artikkel 111 nr. 1, meldes i krav om ytelse. Kravet sendes FFU for videreformidling.