Rundskriv

Hovednr. 40 - kapittel 13 - Yrkesskadedekning 

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Yrkesskadekontoret 15.02.01

Endret 01.03.2010 av NAV Drift og utvikling, Arbeid og aktivitet, Inntektssikring jf. overskriten:
13.1.2 - Kravet til trygdetid/opptjeningstid
13.1.3 - Fri "eksport" av ytelser

13.1 - Generelt

13.1.1 - Personkrets/omfang

En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fra et EØS - land er i utgangspunktet omfattet av lovgivningen i det EØS - land han/hun arbeider. En selvstendig næringsdrivende som arbeider i Norge må ha tegnet frivillig yrkesskadetrygd for å omfattes av særreglene for yrkesskade.

13.1.2 - Kravet til trygdetid/opptjeningstid

[Endret 3/10]

Dersom Norge er kompetent land, vil sammenlegging av trygdetid og opptjeningstid i flere EØS - land ikke være nødvendig for at vedkommende skal få rett til ytelser. Etter folketrygdloven § 3-30 første ledd bokstavene a og b skal arbeidsavklaringspenger og uførepensjon beregnes som om vedkommende hadde full trygdetid og opptjeningstid (40 år).

13.1.3 - Fri "eksport" av ytelser

[Endret 3/10]

Etter norsk lovgivning er det ved uførhet som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom ingen krav om at vedkommende skal oppholde seg i Norge for at ytelsene skal kunne utbetales. Dvs. ytelsene vil bli utbetalt selv om vedkommende flytter til et land utenfor EØS. Unntatt fra dette er arbeidsavklaringspenger der vedkommende som hovedregel må oppholde seg i Norge, se folketrygdloven § 11-3. Det kan imidlertid i aktivitetsplan avtales unntak fra dette.

13.2 - Spesielt om yrkesskade og yrkessykdommer

Bestemmelsene som regulerer disse forhold, er inntatt i forordning 1408/71 artikkel 52 - 63 og i forordning 574/72 artikkel 60 - 77.

Vi vil nedenfor kommentere de viktigste av de bestemmelsene som har betydning for godkjennelsesspørsmålet og tilståelse av langtidsytelser.

Bestemmelsene som regulerer forholdet til stønad ved helsetjenester og sykepenger er omtalt under kapittel 5 og 8 i dette rundskrivet.

13.2.1 - Skade under reise til eller fra arbeidet

Artikkel 56 i forordning 1408/71.

Etter bestemmelsen skal en skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til et annet medlemsland enn det kompetente anses som inntruffet på det kompetente lands territorium. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse for Norge som kompetent land i den utstrekning skade påført under reise til og fra arbeid kan godkjennes som yrkesskade etter norsk lovgivning.

13.2.2 - Første gangs tilståelse av ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme sykdomsrisiko i flere eøs - land

Bestemmelsene som regulerer dette forhold er inntatt i forordningen artikkel 57. Bestemmelsen ble endret ved rådsforordning (EØF) nr. 2332/89 av 18.7.89. Vi har derfor funnet det hensiktsmessig å gjengi bestemmelsen her:

"Ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme risiko i flere medlemsstater

 

1)	Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake denne sykdommen etter lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal ytelsene som vedkommende eller hans etterlatte har krav på, utelukkende tilstås etter den siste av disse statenes lovgivning hvis vilkår er oppfylt, eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 2 til 5.
2)	Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen første gang ble diagnostisert på dens territorium, skal dette vilkår anses oppfylt også når sykdommen første gang er blitt diagnostisert på en annen medlemsstats territorium.
3)	Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen er diagnostisert innen en bestemt tid etter at det siste arbeid som må antas å kunne forårsake slik sykdom, er opphørt, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat når den undersøker når det siste arbeid har funnet sted, i den utstrekning det er nødvendig, ta hensyn til arbeid av samme art som er utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført etter den førstnevnte stats lovgivning.
4)	Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at et arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom, er utført over et tidsrom av en bestemt varighet, skal den kompetente institusjon i vedkommende medlemsstat i den utstrekning det er nødvendig medregne tidsrom da slikt arbeid ble utført etter lovgivningen i enhver medlemsstat, som om den var utført etter førstnevnte stats lovgivning.
5)	I tilfelle av sklerogen pneumoconiose skal utgiftene til kontantytelser, herunder pensjoner, fordeles mellom de kompetente institusjoner i de medlemsstater der vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom. Fordelingen skal skje på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid for alderspensjon eller botid omhandlet i artikkel 45 nr. 1, som er tilbakelagt etter lovgivningen i hver av disse statene, og den samlede trygdetid for alderspensjon eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle disse statene på det tidspunkt da den første utbetaling av ytelser fant sted.
6)	Rådet skal etter forslag fra Kommisjonen enstemmig fastsette hvilke yrkessykdommer bestemmelsene i nr. 5 skal utvides til å omfatte."

 

Til artikkelens nr. 1 til og med 4

Hensikten med disse bestemmelsene er at ytelser bare skal gis etter ett lands lovgivning (når det tidligere ikke er gitt ytelser).

Etter nr. 1 sammenholdt med nr. 2, skal ytelser som vedkommende eller hans/hennes etterlatte har krav på, i sin helhet tilstås etter lovgivningen i det land han/hun sist har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake sykdommen. Dette gjelder selv om sykdommen første gang er blitt diagnostisert i et annet EØS - land.

Nr. 3 sammenholdt med nr. 4, medfører at det kompetente land ved sin vurdering av godkjennelsesspørsmålet etter sin lovgivning - om nødvendig - skal ta hensyn til når og over hvilke tidsrom eventuelle skadelige påvirkninger har funnet sted i andre EØS - land.

Ovennevnte bestemmelser medfører at vi må fravike vår praksis med hensyn til godkjennelse av en yrkessykdom etter § 13-4 andre ledd i lov om folketrygd. Vi ville f.eks. ikke tatt hensyn til påvirkninger som har funnet sted under arbeid i andre land, dersom vedkommende ikke var yrkesskadedekket etter norsk lovgivning.

Til nr. 5 - sklerogen pneumoconiose (støvlungesykdom)

Også i slike tilfeller skal ytelsene utelukkende tilstås etter lovgivningen i det EØS - land vedkommende sist har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake sykdommen. Ved vurderingen av godkjennelsesspørsmålet skal dette land ta de samme hensyn som nevnt under nr. 2 til og med nr. 5 i artikkelen.

Utgiftene til de tilståtte kontantytelser herunder pensjoner skal imidlertid fordeles mellom de kompetente institusjoner i de EØS - land vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forårsake sykdommen.

Fordelingen av utgiftene skal skje i forhold til den samlede trygdetid for alderspensjon eller botid som nevnt i artikkel 45 nr. 1. Fordelingen av utgiftene til kontantytelsene, herunder pensjoner, skal skje etter at den utbetalende institusjon (som er den kompetente institusjon ved pensjoner) har innhentet opplysninger om trygdetid eller botid for vedkommende person fra de berørte institusjoner på blankettene:

•        E 205 (attest om botids - og trygdetidsperioder i Norge)

•        E 206 (attest om arbeidsperioder i gruver og lignende virksomhet)

•        E 207 (opplysninger om medlemmets arbeidsperioder)

Når alle opplysningene er innhentet, fordeler den utbetalende institusjon utgiftene mellom de berørte institusjoner og underretter disse om hvor stor del av utgiftene de skal betale. Underretningen skal være vedlagt utførlig dokumentasjon.

Ved utgangen av hvert kalenderår sender den utbetalende institusjon de berørte institusjoner en oppgave over den del av ytelsene som er utbetalt for disses regning. De berørte institusjoner skal deretter refundere beløpene innen en frist på tre måneder etter mottakelsen av oppgaven.

Til nr. 6

Rådet har ikke foretatt noen utvidelser av de yrkessykdommer som bestemmelsene i nr. 5 skal omfatte.

13.2.3 - Beregning av kontantytelser

Artikkel 58 inneholder regler om hvilket inntektsgrunnlag som skal benyttes ved beregning av kontantytelser, dersom lovgivningen i det kompetente land inneholder bestemmelser om at beregningen skal skje på grunnlag av gjennomsnittsinntekt, normert inntekt eller gjør størrelsen av kontantytelsene avhengig av antall familiemedlemmer. Bestemmelsen vil få liten praktisk betydning for Norge som kompetent land i det hovedregelen etter norsk lovgivning er at arbeidsinntekten på skadetidspunktet skal legges til grunn, jf. folketrygdloven § 3-30 første ledd bokstav c.

13.2.4 - Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for

Artikkel 60 i forordning 1408/71.

Bestemmelsen ble revidert i forbindelse med endringen av artikkel 57 ved rådsforordning 2332/89 av 18. juli 1989. Ved rådsforordning 1248/92 av 30. april 1992 fikk artikkelens nr. 1 en ny bokstav d. Vi har derfor funnet det hensiktsmessig å gjengi den någjeldende tekst i sin helhet her:

 

1.	Ved forverring av en yrkessykdom som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har mottatt eller mottar ytelser for etter en medlemsstats lovgivning, får følgende bestemmelser anvendelse:

 

a)	dersom vedkommende, etter å ha mottatt ytelser, ikke har utført slikt arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre vedkommende sykdom etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene etter at det er tatt hensyn til forverringen i henhold til lovgivningen den anvender,
b)	dersom vedkommende etter å ha mottatt ytelser har utført slikt arbeid etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene i henhold til bestemmelsene den anvender uten å ta hensyn til forverringen. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal yte vedkommende person et tillegg som skal svare til differansen mellom det ytelsesbeløp som etter bestemmelsen i lovgivningen den anvender skal utbetales etter at forverringen inntrådte, og det ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen, dersom vedkommende hadde pådratt seg sykdommen på et tidspunkt da han var omfattet av denne medlemsstats lovgivning,
c)	dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som lider av sklerogen pneumoconiose eller en sykdom som omfattes av en bestemmelse i henhold til artikkel 57 nr. 6, i tilfellet omhandlet i bokstav b, ikke har rett til ytelser etter den annen medlemsstats lovgivning, skal den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat gi ytelsen etter at det er tatt hensyn til forverringen i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal likevel dekke differansen mellom de kontantytelser, herunder pensjoner, som skal gis av den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat etter at det er tatt hensyn til forverringen og det tilsvarende ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen.
d)	bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om reduksjon, suspensjon eller bortfall kan ikke gjøres gjeldende overfor mottakeren av ytelser fastsatt av to medlemsstaters institusjoner i samsvar med bokstav b).

 

2. - I tilfelle forverring av en yrkessykdom som bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5 har vært anvendt på, får følgende bestemmelser anvendelse:

 

a)

Den kompetente institusjon som har tilstått ytelser i henhold til bestemmelsene i artikkel 57 nr. 1, skal utbetale ytelsene i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender, etter at det er tatt hensyn til forverringen,

b)

utgifter til kontantytelser, herunder pensjoner, skal fortsatt fordeles mellom de institusjoner som var med på å dekke utgiftene til de tidligere ytelsene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5. Dersom den yrkesskadde på nytt har utført arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre den aktuelle sykdom, enten etter lovgivningen i en av medlemsstatene der vedkommende har utført slikt arbeid, eller etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i denne staten likevel dekke differansen mellom ytelsene som skal gis etter at det er tatt hensyn til forverringen, og ytelsene som skulle vært utbetalt før forverringen."

 

Nr. 1 bokstav a

Hovedregelen er at det EØS - land som har godkjent sykdommen og tilstått ytelser etter sin lovgivning, dvs. det kompetente land, skal dekke utgiftene som følge av senere forverrelser. Dette gjelder imidlertid ikke dersom vedkommende etter å ha mottatt ytelser fra det kompetente land har utført arbeid i et annet EØS - land som kan føre til forverrelse av sykdommen, se kommentaren til bokstav b nedenfor.

Nr. 1 bokstav b

Dersom en person fra et annet EØS - land, f.eks. Sverige, - etter å ha arbeidet i Norge er blitt tilstått f.eks. 50 % uførepensjon med yrkesskadefordeler etter norsk lovgivning - reiser tilbake til Sverige og utfører et arbeid der for svensk arbeidsgiver som medfører en forverrelse av yrkessykdommen, skal Norge fortsatt bare utbetale det vedkommende tidligere er tilstått etter norsk lovgivning.

Sverige skal utbetale et tillegg som skal svare til differansen mellom det vedkommende har krav på etter forverrelsen og det han måtte ha krav på før forverrelsen etter svensk lovgivning.

Nr. 1 bokstav c

Bestemmelsen gjelder forverring av en "støvlungesykdom" som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har mottatt eller mottar ytelser for etter et EØS - lands lovgivning og som deretter har utført et arbeid som må antas å kunne forverre sykdommen i et annet EØS - land hvis lovgivning ikke gir rett til særytelser ved yrkessykdom.

Et eksempel på hva bestemmelsen innebærer:

En norsk statsborger som har fått godkjent sin "støvlungesykdom" etter norsk lovgivning og er tilstått f.eks. 30 % uførepensjon med yrkesskadefordeler reiser på eget initiativ (ikke utsendt arbeidstaker) til et EØS - land som i sin lovgivning ikke har særbestemmelser ved yrkessykdom.

Under arbeid i dette EØS - landet pådrar han seg en forverrelse av støvlungesykdommen som gjør ham 100 % arbeidsufør.

I et slikt tilfelle skal Norge tilstå og utbetale vedkommende 100 % uførepensjon etter sin lovgivning.

Den kompetente institusjon i det andre EØS - landet skal refundere Norge utgiftene til 70 % uførepensjon beregnet etter norsk lovgivning, dvs. differansen mellom 100 % og 30 % uførepensjon.

I henhold til gjennomføringsforordningens (574/72) artikkel 71 nr. 2 skal Norge underrette den annen berørte institusjon om det beløp som denne institusjon skal utbetale som følge av forverrelsen. Beløpet må dokumenteres med de nødvendige underlagsdokumenter.

Ved utløpet av hvert kalenderår skal Norge oversende den annen institusjon en oppgave over hva som er utbetalt i pensjon i løpet av det aktuelle kalenderår, med angivelse av det beløp som denne institusjon skal betale. Refusjonen skal skje så snart som mulig og senest innen tre måneder.

Nr. 1 bokstav d

Denne bokstav ble tatt inn ved rådsforordning 1248/92 av 30. april 1992.

Nr. 2

Bestemmelsene i artikkel 60 nr. 2 regulerer tilfeller av forverrelse av en yrkessykdom som bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5 (jf. foran under punkt 13.2.2) har vært anvendt på. Dvs. i de tilfeller hvor en person med sykdommen sklerogen pneumoconiose (støvlungesykdom) har arbeidet i flere EØS - land og utgiftene til f.eks. tilstått uførepensjon er fordelt mellom de kompetente institusjoner i de EØS - land vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forverre sykdommen.

Til nr. 2 bokstav a

Dersom Norge er kompetent land som har tilstått f.eks. uførepensjon i henhold til artikkel 57 nr. 1, dvs. er det land hvor vedkommende sist arbeidet under risiko, skal Norge etter at det er tatt hensyn til forverrelsen, utbetale uførepensjon etter reglene for yrkesskade i norsk lovgivning, men utgiftene skal fordeles, jf. bokstav b.

Til nr. 2 bokstav b

Etter denne bestemmelse skal utgiftene til kontantytelsene, f.eks. uførepensjon, fortsatt fordeles mellom de institusjoner i de EØS - land som var med på å dekke utgiftene til uførepensjonen som tidligere er tilstått i samsvar med bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5.

Dersom en person etter å ha blitt tilstått uførepensjon med yrkesskadefordeler etter norsk lovgivning på nytt har utført arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre den aktuelle sykdom enten etter lovgivningen i et av EØS - landene der vedkommende har utført slikt arbeid, eller etter lovgivningen i et annet EØS - land, skal den kompetente institusjon i dette landet likevel dekke differansen mellom uførepensjonen som skal gis etter at det er tatt hensyn til forverrelsen og den uførepensjon vedkommende hadde rett til før forverrelsen.

13.2.5 - Regler som tar hensyn til forhold i visse lovgivninger

Artikkel 61 i forordning 1408/71.

Det er bare reglene under nr. 5 og 6 i artikkelen som vil få betydning for Norge som kompetent stat.

Artikkel 61 nr. 5

Etter denne bestemmelsen skal den kompetente institusjon i et EØS - land - som i sin lovgivning har bestemmelser som direkte eller indirekte fastsetter at yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt skal tas i betraktning ved vurderingen av om det foreligger rett til ytelser, uføregraden og ytelsenes størrelse - også ta i betraktning yrkesskade eller yrkessykdom som tidligere er inntruffet eller konstatert etter lovgivningen i et annet EØS - land, som om de var inntruffet eller konstatert etter lovgivningen som denne institusjon anvender.

Artikkel 61 nr. 6

Etter denne bestemmelse skal den kompetente institusjon i vedkommende land dersom dens lovgivning inneholder de samme bestemmelser som nevnt i nr. 5, ta i betraktning yrkesskade eller sykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt i henhold til lovgivningen i et annet medlemsland, dersom:

 

1)	det ikke er tilkjent erstatning for yrkesskaden eller yrkessykdommen som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt i henhold til lovgivningen institusjonen anvender.
2)	det uten hensyn til bestemmelsene i nr. 5, ikke er tilkjent erstatning for yrkesskader eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt i henhold til lovgivningen i det andre medlemslandet etter hvis bestemmelser yrkesskaden eller yrkessykdommen er inntruffet eller konstatert.

 

OBS! - I den norske oversettelsen er det utelatt et og mellom bestemmelsens nr. 1 og 2.

Bestemmelsene i nr. 1 og 2 - sett i sammenheng - regulerer bare de tilfeller hvor et EØS - land ikke har tilstått erstatning for en yrkesskade/yrkessykdom som tidligere er inntruffet eller konstatert mens medlemmet var omfattet av dets lovgivning når vedkommende senere blir påført en ny yrkesskade/yrkessykdom i et annet EØS - land som i sin lovgivning ikke har særbestemmelser for yrkesskade/yrkessykdom. Dette er f.eks. tilfelle for Nederland.

13.3 - Avgjørelsesmyndighet

Vurderingen av godkjennelsesspørsmålet vedrørende yrkessykdommer som omfattes av avtalen skal - inntil videre - avgjøres av NAV Sentralt Yrkessykdomskontor,, etter at de nødvendige opplysninger i den forbindelse er innhentet av NAV, eventuelt av NAV Internasjonalt.

Det samme gjelder behandling av krav om ytelser utover de som er hjemlet i folketrygdlovens kapitler 5 og 8, dvs. stønad ved helsetjenester og sykepenger.