Rundskriv
Hovednr. 40 - Kapittel 10 - Ytelser under medisinsk rehabilitering
Utarbeidet av Rikstrygdeverket Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen
Sist endret 16.05.2006, jf. overskriftene:
10.2.2 - Forutgående medlemskap
10.1 - Hjelpemidler mv.
[Endret 11/02]
10.1.1 - Generelt
[Endret 11/02]
Ytelser etter folketrygdloven § 10-7 defineres som “naturalytelser” i forhold til forordning 1408/71.
Naturalytelser ved sykdom er etter forordningen regulert i Avdeling III, kapittel 1.
Forordning 1408/72 artikkel 18 åpner generelt for medregning av trygdetid fra andre EØS-land ved vurdering av norske inngangsvilkår i forhold til ytelser etter kapittel 1 i forordningen.
Forordningens personkrets er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, jf. forordningen artikkel 2. Forordningen gjelder også for personer som har vært i arbeid og for studenter .
For en nærmere redegjørelse om de enkelte bestemmelser i forordningens kapittel 1, samt hvilke blanketter som er nødvendige for å kunne dokumentere rettigheter, vises det til kapittel 5 i dette rundskrivet.
10.1.2 - Medlemmer av folketrygden som oppholder seg i Norge
I utgangspunktet følges folketrygdlovens alminnelige regler
Kravet om tre års forutgående medlemstid
Folketrygdlovens krav til tre års forutgående medlemskap kan oppfylles ved at medlemstid i folketrygden og tid som medlem i trygdeordninger i andre EØS-land legges sammen, se forordningen artikkel 18. I tilfeller der kravet til forutgående medlemskap er oppfylt ved slik sammenlegging, er det ikke nødvendig å vurdere dispensasjon. Søknad om hjelpemidler vurderes da etter forskrift til § 10-7 fjerde ledd.
Hvis vedkommendes medlemstid i folketrygden og i andre EØS-land til sammen ikke er tilstrekkelig, må dispensasjon vurderes på vanlig måte.
Hvis vedkommende ikke har tilstrekkelig medlemstid fra annet EØS-land, må dispensasjon vurderes på vanlig måte.
10.1.3 - Personer som ikke er medlem i folketrygden, men som har rett til naturalytelser i henhold til forordningen som bosatte i Norge
For denne gruppen skal krav vurderes uavhengig av inngangsvilkåret om tre års forutgående medlemstid. Rett til stønad dokumenteres med de samme blanketter som for medisinsk stønad, det vil i denne sammenheng si E 106, E 109, E 112, E 114, E 119, E 120, E 121.
Ettersom det i disse tilfellene er et annet land som er kompetent land, skal utgiftene til hjelpemidlene i utgangspunktet betales til dette landet. Kompetent land skal derfor varsles om tilståelsen (15 dagers frist til å uttale seg) jf. forordning 574/72 artikkel 17 nr. 7. I slike tilfeller skal blankett E 114 benyttes.
Varsel er ikke nødvendig:
• dersom stønaden utgjør mindre enn NOK 3600, jf. Beslutning nr. 135 av 1. juli 1987.
• i tilfeller hvor Norge mottar rundsumoppgjør for de aktuelle personene, typisk pensjonister registrert med E 121 .
• i forhold til land Norge har inngått ikke - refusjonsavtaler med. I denne sammenheng: de nordiske land, Storbritannia, Nederland, Tyskland, Portugal, Østerrike, Belgia og Luxembourg.
10.1.4 - Personer som ikke er medlem i folketrygden, men som har rett til naturalytelser i henhold til forordningen under midlertidig opphold i Norge
Slike personer vil ha rett til naturalytelser i den utstrekning det medisinsk sett er nødvendig under oppholdet, herunder nødvendige hjelpemidler. I de fleste tilfeller kan det her legges til grunn at rettighetene ivaretas av reglene om medisinsk stønad og kommunalt utlån av hjelpemidler (det vil normalt si i 3 måneder, men med mulighet for forlengelse på inntil et år).
10.1.5 - Personer som har fått tilstått hjelpemidler og som flytter til eller oppholder seg i et annet EØS-land
[Endret 11/02]
Hjelpemidler er folketrygdens eiendom og skal i utgangspunktet leveres tilbake til hjelpemiddelsentralen ved avreise fra Norge.
Hjelpemidler oppført på listen utarbeidet i henhold til artikkel 24 nr. 2 (Beslutning 115 av 15. desember 1982) kan tas med til andre EØS-land. For Norges del er følgende hjelpemidler aktuelle:
• kontaktlinser, forstørrelsesbriller og kikkertbriller
• høreapparater
• invalidevogner (hånd- eller motordrevne), rullestoler, andre mekaniske forflytningsmidler og førerhunder for synshemmede.
• ortopediske hjelpemidler
Andre hjelpemidler vurderes etter folketrygdlovens dispensasjonsbestemmelser. Se også kommentarene til rundskrivet til §§ 10-3 til 10-7.
Det kan ikke gis dispensasjon for eksport av bil.
Ved søknad om dispensasjon, både fra personer bosatt i EØS-land og eksport til EØS-land, er det i utgangspunktet krav om medlemskap i folketrygdens pensjonsdel.
Det skal også gis stønad til reparasjoner og fornyelse av de hjelpemidler som er tatt med ut av landet når vilkårene for dette for øvrig er oppfylt.
Det at det gis tillatelse til å ta med et hjelpemiddel til et annet EØS-land medfører ingen endring i eiendomsforholdet. I den utstrekning hjelpemidlet forutsettes levert tilbake, skal dette gjøres etter de samme regler som for brukere i Norge. Det vil si at dette gjelder i de tilfellene der personen ikke lenger fyller vilkårene for stønad etter folketrygdloven § 10-7 .
10.1.6 - Tilståelse av ytelser til personer som er flyttet til et annet EØS-land og setter fram krav om stønad til hjelpemidler
[Endret 11/02]
Vedkommende må først fremsette krav om stønad til hjelpemidler til institusjonene på bostedet. Etter fremvisning av skriftlig avslag, kan dispensasjon etter folketrygdloven § 10-3 vurderes. Det er imidlertid en streng vurdering. Vedkommende må i utgangspunktet ha medlemskap i folketrygdens pensjonsdel. Se for øvrig vurderingsgrunnlag under pkt. 10.1.5 og kommentarene til rundskrivet til §§ 10-3 til 10-7, samt §§ 11-5 til 11-7 for yrkesrettet attføring.
Dersom vedkommende blir tilstått stønad til hjelpemidler, skal også krav om gjenanskaffelse, utskifting, reparasjoner, skifting av deler osv. avgjøres etter de samme regler.
10.1.7 - Avgjørelsesmyndighet i hjelpemiddelsaker
Hjelpemiddelsentralen/trygdekontoret avgjør saker for de som har bosted/midlertidig opphold i Norge, samt ved eksport av tilståtte hjelpemidler når vedkommende er på midlertidig opphold under 12 måneder i utlandet.
Eksport av tilståtte ytelser for de som flytter til utlandet eller som skal oppholde seg i utlandet utover 12 måneder, samt de som bor i utlandet når krav om hjelpemidler settes fram, bør avgjøres av Folketrygdkontoret for utenlandssaker.
10.1.8 - Anskaffelse av hjelpemidler i utlandet
[Tilføyd 11/02]
Hjelpemidler bør anskaffes i det landet det skal brukes. Dersom dette ikke er mulig og bruker selv ikke kan ta hjelpemidlet med i bagasjen, må folketrygden betale frakt fra Norge om nødvendig.
10.2 - Rehabiliteringspenger
10.2.1 - Generell kommentar
[Korrigert 9/02. Endret 11/02]
For rehabiliteringspenger anvendes forordningens regler om kontantytelser ved sykdom, jf. forordning 1408/71 artikkel 18 - 23 og kapittel 8 om sykepenger i dette rundskrivet. Rehabiliteringspenger anses etter sin art som forlengede sykepenger.
Arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er etter forordningen som hovedregel omfattet av lovgivningen (medlem i trygden) i det landet hvor de arbeider, og har rett til kontantytelser ved sykdom fra arbeidslandet etter lovgivningen der. Forordningens regler om lovvalg (medlemskap) for yrkesaktive er behandlet i kapittel 2 i dette rundskrivet.
Det er en forutsetning for rett til rehabiliteringspenger etter forordningen at vedkommende var yrkesaktiv og medlem i trygden i Norge på sykmeldingstidspunktet (uføretidspunktet). Norge er da kompetent land for sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger.
Forordningens regler medfører at folketrygdlovens regler om forutgående medlemskap i § 10-2 og om opphold i Norge i § 10-3 kan fravikes. Se punktene 10.2.2 og 10.2.3 nedenfor.
I punkt 10.2.6 nedenfor er det gitt praktiske retningslinjer for behandling av krav om rehabiliteringspenger i EØS-tilfeller.
Forordningen omfatter yrkesaktive personer som er statsborgere i EØS-land. Nordisk konvensjon om trygd utvider personkretsen som skal behandles etter forordningens regler til også å gjelde andre personer som er eller har vært omfattet av lovgivningen i et nordisk land, jf. konvensjonens artikkel 3. I praksis vil det si at de regler som er beskrevet her også gjelder statsborgere i land utenfor EØS-området som har opptjeningstid i Norden. Konvensjonen vil i enkelte tilfeller også ha betydning for ikke-yrkesaktive personer som har opptjeningstid i Norden.
10.2.2 - Forutgående medlemskap
[Endret 8/02, 05/06]
Medlemstid i andre EØS-land kan medregnes for å fylle vilkåret om forutgående medlemskap i folketrygdloven § 10-2 første ledd bokstavene a og b for rett til rehabiliteringspenger. Hva som skal regnes som medlemstid i et land defineres av vedkommende lands myndigheter og oppgis av dette landet på blankett E 104. Det er behandlende organ som er ansvarlig for innhenting av opplysninger fra utlandet, dvs. at vedkommende selv ikke kan pålegges å skaffe dokumentasjon. Vedkommende må imidlertid medvirke til å gjøre det mulig å rette forespørsler til utlandet.
Dersom vedkommende ikke har den forutgående medlemstiden som kreves, kan vilkåret om forutgående medlemskap fravikes etter folketrygdloven § 10-2 annet ledd. Statsborgere i andre EØS-land skal da likestilles med norske statsborgere, jf. forordningen artikkel 3. Det er imidlertid et ufravikelig vilkår at sykmeldingstilfellet har inntruffet mens vedkommende var yrkesaktiv og medlem i folketrygden.
Det vises til forordning 1408/71 artikkel 18.
Etter nordisk konvensjon artikkel 4 av 18.8.2003 gjelder forordningens regler om sammenlegging med medlemstid i annet land også for statsborgere av land utenfor EØS-området og for ikke yrkesaktive personer for så vidt gjelder medregning av medlemstid i annet nordiske land.
10.2.3 - Rett til ytelser under opphold/bosetting i annet EØS-land
[Endret 6/01]
Når det gjelder begrepet ”bostedsland” vises til kommentarene til punkt 1.2.4 Artikkel 1 bokstav h ”Bosted”. Her fremgår at man i forbindelse med koordineringsreglene i visse tilfeller må foreta en bredere konkret vurdering i forhold til bostedsbegrepet, som i prinsippet ikke er bundet av nasjonal praksis . Det samme prinsippet må legges til grunn når det gjelder rett til utbetaling av rehabiliteringspenger.
I forhold til bostedsbegrepet skal således følgende praksis legges til grunn:
Når en arbeidstaker etter nasjonal praksis er vurdert som bosatt i Norge, men har ektefelle og/eller barn eller nære pårørende som han har jevnlig kontakt med i ”hjemlandet”, må vedkommende også kunne få utbetalt rehabiliteringspenger når han eller hun oppholder seg der. Dette vil være i tråd med den frie bevegelighet for arbeidstakere innenfor EØS-området. Hvis derimot en person bosatt i Norge i forbindelse med en sykmelding ønsker et midlertidig opphold i et annet EØS —land, uten at vedkommende har en slik familietilknytning som nevnt ovenfor, kommer vedkommende ikke inn under disse bestemmelsene og må derfor vurderes etter de vanlige dispensasjonsbestemmelsene i folketrygdlovens § 10‑3.
Medlem bosatt i Norge som oppholder seg i annet EØS-land
For arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som bor i Norge og er medlem i trygden her gjelder folketrygdlovens alminnelige regler om rehabiliteringspenger under opphold i utlandet også ved opphold i annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 10-3 annet og tredje ledd. Forordningens regler om adgang til å beholde retten til kontantytelser ved sykdom under opphold utenfor Norge som kompetent land kommer således ikke til anvendelse. Det er derfor bare ved flytting til et annet EØS-land at forordningens regler om dette kommer til anvendelse.
Medlem bosatt i annet EØS-land
I de tilfellene en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende bor i eller flytter til et annet EØS-land, kan vedkommende fortsatt anses å være omfattet av norsk lovgivning (medlem i trygden) etter EØS-reglene. Rehabiliteringspenger kan fortsatt ytes eller tilstås under opphold i bostedslandet. Forutsetningen er at vedkommende var i arbeid og hadde rett til sykepenger fra Norge på sykmeldingstidspunktet, og at vedkommende har vært sammenhengende sykmeldt fram til kravet om rehabiliteringspenger.
Vedkommende må i slike tilfeller søke om tillatelse til å beholde ytelsen ved reise til bostedslandet eller flytting til et annet EØS-land. Bare dersom det blir fastslått at reisen eller flyttingen kan forverre vedkommendes helsetilstand eller vanskeliggjøre den medisinske behandlingen, kan krav om ytelser under opphold i bostedslandet avslås etter EØS-reglene.
Forordningens bostedsbegrep er omtalt i kapittel 2 i dette rundskrivet. Ved flytting til og fra EØS-land legger en til grunn den praksis som har etablert seg i forhold til folketrygdloven, jf. folketrygdlovens kapittel 2. Innen Norden anses man bosatt i det land man er folkeregisterført.
Dersom det gis rehabiliteringspenger under opphold i utlandet, skal ytelsen beregnes som om vedkommende oppholdt seg i Norge. Det er derfor ikke aktuelt å omregne ytelsen på grunn av flytting til annet EØS-land. Imidlertid skal saken overføres FFU for videre behandling og utbetaling dersom medlemmet flytter til utlandet eller skal oppholde seg der 12 måneder eller mer.
Det vises til forordning 1408/71 artikkel 22.
Det som er sagt ovenfor gjelder også en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er statsborger i land utenfor EØS-området og som flytter til eller bor i et annet nordisk land, jf. nordisk konvensjon artikkel 9.
10.2.4 - Blanketter som anvendes for rehabiliteringspenger
[Endret 8/02]
E 001 - Generell forespørselsblankett. Anvendes f.eks. ved anmodning om opplysninger (skal brukes for å innhente E-104, E-115 eller E-116)
E 104 - Attest om sammenlegging av trygde-, arbeids- eller botidsperioder
E 105 - Attest om arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av kontantytelser ved arbeidsuførhet
E 115 - Krav om kontantytelser på grunn av arbeidsuførhet
E 116 - Legeerklæring vedrørende arbeidsuførhet (sykdom, svangerskap og fødsel, yrkesskade, yrkessykdom)
E 117 - Tilståelse av kontantytelser ved svangerskap og fødsel og arbeidsuførhet
E 118 - Melding om at arbeidsuførhet ikke er anerkjent eller er opphørt
Det er utsendt oversikt og veiledning til de fleste blankettene i E 100- serien og til blankettene i E 200- serien.
Se for øvrig punkt 0.7 i dette rundskrivet om E- blankettene generelt.
10.2.5 - Behandling av krav og praktiske retningslinjer når Norge er kompetent land
Medlem bosatt i Norge som tidligere har bodd eller arbeidet i annet EØS-land
[Endret 8/02]
Når trygdekontoret mottar krav fra medlemmer som bor i Norge, og som tidligere har bodd eller arbeidet i annet EØS-land, må det innhentes opplysninger om trygdetid opptjent i det eller de andre aktuelle EØS-land. Opplysninger om søkerens utenlandsopphold skal fremgå av kravblanketten.
Dersom vilkåret om forutgående medlemskap bare kan oppfylles ved sammenlegging med medlemstid i et annet EØS-land, må trygdekontoret innhente blankett E 104 for å få opplysninger om forutgående medlemskap i andre EØS-land. Medlemmet vil i noen tilfeller ha skaffet seg denne blanketten selv ved skifte av arbeidsland. Spørsmål om forutgående medlemskap for rett til rehabiliteringspenger avgjøres av det organ som avgjør hovedkravet, dvs. det lokale trygdekontor. FFU vil ikke overprøve slike avgjørelser. Inntil E 104 foreligger må trygdekontoret vurdere om det er grunnlag for å tilstå rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene i folketrygdloven § 10-2 andre ledd. Spørsmål om forutgående medlemskap for rett til rehabiliteringspenger avgjøres av det organ som avgjør hovedkravet, dvs. trygdekontoret.
Opplysninger om søkerens utenlandsopphold skal fremgå av kravblanketten. Imidlertid bør trygdekontoret spørre medlemmet om vedkommende har bodd og /eller arbeidet i andre EØS-land på et tidlig tidspunkt i sykemeldingsperioden. For øvrig bør trygdekontoret være oppmerksom på at det kan ta flere måneder å få tilsendt blankett E-104, slik at innhenting av denne bør starte minimum 3 måneder før max.dato for sykepenger.
Hvis vilkåret om forutgående medlemskap er oppfylt uten sammenlegging med medlemstid i et annet EØS‑land, skal det lokale trygdekontor uten forsinkelse behandle kravet om rehabiliteringspenger på vanlig måte.
Medlem bosatt i annet EØS-land
[Endret 8/02]
Krav om rehabiliteringspenger fra medlemmer som bor og oppholder seg i annet EØS-land utover 12 måneder skal alltid behandles av FFU. Dersom medlemmet i utgangspunktet er formelt bosatt i utlandet, men velger å oppholde seg i Norge, skal saken behandles av det lokale trygdekontor så lenge medlemmet velge å oppholde seg i Norge. Det bør imidlertid være klart at oppholdet kommer til å vare utover 2 måneder, før det er aktuelt med overføring av saken fra FFU til trygdekontoret.
Ved lengre opphold i bostedslandet (12 måneder eller mer) eller ved flytting til annet EØS-land skal tillatelse til å beholde rehabiliteringspenger alltid behandles av FFU, som også har et ansvar for å følge opp saken.
Ved krav om rehabiliteringspenger i tilfeller der en person er medlem i trygden i Norge og bor i et annet EØS-land vil institusjonen på bostedet sende de aktuelle blanketter til FFU. Da blankettene ikke alltid gir tilstrekkelige opplysninger for å kunne fatte vedtak etter folketrygdloven, f.eks. om det foregår aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen, må det ofte innhentes tilleggsopplysninger fra bosettingslandet.
10.2.6 - Krav fra personer som oppholder seg eller bor i Norge, men hvor et annet EØS-land er kompetent land
[Endret 8/02]
Dersom trygdekontorene skal fremme krav om kontantytelser ved sykdom på vegne av personer som arbeider og er medlem av trygdeordning i et annet EØS-land enn Norge, må blankettene i 100-serien benyttes. De aktuelle blanketter er E 104, E 105 og E 115 - 118, og benyttes også når det gjelder rehabiliteringspenger. Vi viser til Rådsforordning nr 574/72 av 21. mars 1972, vedlegg 4, vedrørende kompetente myndigheter.
10.2.7 - Krav om ytelser overfor andre EØS-land fra medlem som mottar rehabiliteringspenger
Kontantytelser ved sykdom gis etter forordningens regler bare fra ett land (arbeidslandet). Dersom et medlem som mottar rehabiliteringspenger i Norge vil sette fram krav om en pensjonsytelse fra et annet EØS-land hvor vedkommende tidligere har vært medlem, må trygdekontoret motta og sende kravet til FFU i samsvar med de retningslinjer som er gitt for pensjoner i dette rundskrivet. Det andre landet vil kunne kreve at det samtidig behandles et krav om uførepensjon i Norge, jf. forordning 574/72 artikkel 36.
10.3 - Rehabiliteringspenger i en begrenset periode før attføringstiltak settes i verk, jf. folketrygdloven § 10 - 8 fjerde ledd
[Endret 8/02]
For rehabiliteringspenger etter §10-8 fjerde ledd gjelder det samme som står i kapittel 10.2 i dette rundskrivet..
FFU's samarbeidspartner i arbeidsmarkedsetaten er p.t. Aetat Sandvika. Aetat er imidlertid under omorganisering, men det antas at Aetat i Sandvika vil fortsette å være FFU’s samarbeidspartner, eventuelt sammen med en utbetalingsenhet.
10.4 - Beregning av rehabiliteringspenger etter EØS-reglene
[Endret 8/02]
Beregningsreglene som er beskrevet her gjelder tilfeller der medlemmet tidligere har bodd eller arbeidet i et eller flere andre EØS-land, og har arbeidsperioder eller opptjent trygdetid etter lovgivningen der. Det kun siste kalenderår før arbeidsevnen ble nedsatt eller de tre siste kalenderårene før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten som skal medregnes. Det er videre en forutsetning at medlemmet var yrkesaktiv og medlem i folketrygden på sykmeldingstidspunktet (uføretidspunktet). Vilkårene om forutgående medlemskap i folketrygdloven § 10-2 kan være oppfylt med eller uten sammenlegging med forutgående medlemstid i andre EØS-land.
Etter forordningen gjelder reglene bare statsborgere i EØS-land. Etter nordisk konvensjon gjelder beregningsreglene her også statsborgere i land utenfor EØS- området og ikke yrkesaktive personer for så vidt gjelder opptjeningstid i nordiske land. Vi har videre avtale med Østerrike, Nederland og Luxemburg om at reglene skal gjelde også andre enn statsborgere i EØS, dersom vedkommende har opptjent rettigheter i et av disse landene.
Etter bestemmelsene i folketrygdloven § 10-9 skal rehabiliteringspenger gis på grunnlag av medlemmets pensjonsgivende inntekts siste kalenderår før vedkommende ble arbeidsufør eller gjennomsnittet av de tre siste kalenderårene, hvis det gir det beste resultat.
For å motta rehabiliteringspenger beregnet etter EØS-reglene må det foreligge arbeidsinntekt i Norge på sykmeldingstidspunktet. Selv om det ikke foreligger arbeidsinntekt i Norge gjennom alle de tre siste årene før arbeidsuførhet, skal den norske arbeidsinntekten benyttes ved fastsettelse av beregningsgrunnlaget for rehabiliteringspenger. Inntekten i kortvarige arbeidsperioder må ”blåses opp” til full årsinntekt, ut fra hvor lenge vedkommende har vært i arbeid i Norge eller i et EØS-land. Ved beregning av rehabiliteringspenger skal det tas hensyn til arbeidsperioder (som samtidig er registrert som trygdetid) opptjent etter lovgivningen i andre EØS-land i løpet av de tre siste kalenderår før vedkommende ble arbeidsufør.
Arbeidsperiodene som skal kunne danne grunnlag for sammenlegging må dokumenteres gjennom blankett E-104 fra det/de EØS-land vedkommende har arbeidet i de siste tre kalenderår før arbeidsuførheten oppsto. Trygdekontoret skal selv foreta EØS-beregningen.
Barnetillegg for forsørgede barn under 18 år gis med et fast beløp.
Ved beregning av rehabiliteringspenger skal det tas hensyn til arbeidsperioder med trygdetid opptjent etter lovgivningen i andre EØS‑land.
Med ”arbeidsperioder i utlandet” menes tidsrom da vedkommende har vært med i en trygdeordning i et land som EØS-reglene gjelder for og har hatt inntektsgivende arbeid eller har oppebåret trygdeytelser som er likestilt med arbeidsinntekt. Dette kan være sykepenger, fødselspenger eller arbeidsledighetstrygd.
Opplysningene dokumenteres gjennom blankett E-104 fra de aktuelle EØS-land.
Barnetillegg
Barnetillegg behandles som tillegg til rehabiliteringspengene og inngår ikke i eksemplene nedenfor. Barnetillegget gis med en fast dagsats pr. barn etter vanlige regler. Dersom barnet ikke bor sammen med medlemmet, må medlemmet fremlegge dokumentasjon for at han/hun faktisk forsørger barnet. Dersom barnet ikke har fått fødselsnummer eller D. nr., må dette innhentes av trygdekontoret.
10.5 - Samordning med ytelser fra andre EØS-land
Det skal ikke foretas noen samordning fra norsk side dersom medlemmet samtidig mottar en pensjonsytelse fra et annet EØS‑land.
10.6 - Eksempler på beregning av rehabiliteringspenger
[Endret 8/02]
Iverksettelsestidspunktet for alle eksemplene er februar 2002 - u føreåret: 2001
En tar utgangspunkt i gjennomsnittlig G på søknadstidspunktet, og i februar 2002 var dette 50.603 kroner.
Det er i eksemplene forutsatt at inntekten allerede er justert i forhold til gjennomsnittlig G.
Eksempel 1:
|
Inntekt i uføreåret (2001): |
|
kr |
404.824 |
||
|
Inntekt i Norge i 2000: for 3 måneder + 3 måneders arbeid i et EØS-land |
|
kr |
75.903 |
||
|
Den norske inntekten "oppblåst" til "årsinntekt": |
|
kr |
303.612 |
||
|
1999: Arbeidsperiode i et EØS-land i 9 måneder |
|
||||
|
1998: Arbeidsperiode i et EØS-land i 8 måneder |
|
||||
|
Beregningen blir: 2000: 75.903 + (3/12 x 303.612) |
= |
kr |
151.806 |
||
|
1999: (9/12 x 303.612) |
= |
kr |
227.709 |
||
|
1998: (8/12 x 303.612) |
= |
kr |
202.408 |
||
|
Gjennomsnitt for de 3 aktuelle år blir: ( 151.806 + 227.709 + 202.408 |
= |
kr |
193.974 |
||
|
|
3 |
|
|||
Gjennomsnittet av de tre siste kalenderårene gir det høyeste grunnlaget.
(Inntekten i uføreåret ingen betydning for beregningen her.)
Eksempel 2
Personen har ikke inntekt i Norge de siste 3 år før uføretidspunktet , men har inntekt i uføreåret med kr 25.301 pr. måned ifølge sykepengesaken.
|
2000: |
12 måneder i EØS |
|
1999: |
8 måneder i EØS |
|
1998: |
9 måneder i EØS |
Beregningen blir:
|
2000: |
(12 x 25.301) |
= |
Kr 303.612 |
|
1999: |
( 8 x 25.301) |
= |
Kr 202.408 |
|
1998: |
( 9 x 25.301) |
= |
Kr 227.709 |
Gjennomsnitt for de 3 årene:
|
( 303.612 + 202.408 + 227.709 |
= |
kr |
244.576 |
||
|
|
3 |
|
|
|
|
Første året før uføreåret gir det høyeste grunnlaget.
Eksempel 3
|
2000: |
Arbeidet 2 måneder i Norge; inntekt kr 50.603 (kr 25.301,50 pr.måned) samt 8 måneders arbeid i et EØS-land |
|
1999: |
7 måneders arbeid i et EØS-land, men ikke i arbeid i Norge. |
|
1998: |
3 måneders arbeid i Norge; inntekt kr 37.915 (kr 12.638,33 pr. måned) samt 9 måneders arbeid i et EØS-land. |
|
2000: |
50.603 + (8 x 25.301,50) |
= |
kr |
253.015 |
|
1999: |
25.301 x 7 |
= |
kr |
177.107 |
|
1998: |
37.915 + (12.638 x 9) |
= |
kr |
151.660 |
|
|
|
|
Kr |
581.782 : 3 = kr 193.927 |
Inntekten i 2000 gir det høyeste grunnlaget.