H.nr. 40 Del 4 - Beslutning nr.181 av 13.desember 2000 om fortolkning av artikkel14 nr.1, artikkel14a nr.1 og artikkel14 b nr.1 og 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 om den lovgivning som får anvendelse på utsendte arbeidstakere og sel...

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Internasjonalt kontor 01.05.2005,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 55/2002 (eøs24), se listen over EØS-tilpasninger om trygd.

De europeiske fellesskaps administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere har -

under henvisning til artikkel 81 bokstav a) i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, som pålegger den å behandle alle administrative spørsmål og fortolkningsspørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og senere forordninger, og

ut fra følgende betraktninger:

1. Beslutning nr. 162 av 31. mai 1996 bør ajourføres.

2. Bestemmelsene i artikkel 14 nr. 1, artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1 og 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, som inneholder et unntak fra hovedregelen i nevnte forordnings artikkel 13 nr. 2 bokstav a), b) eller c), har bl.a. til formål å fremme den frie utveksling av tjenesteytelser til fordel for virksomheter som benytter seg av den ved å sende ut arbeidstakere til andre medlemsstater enn den der de har sitt hjemsted, samt å fremme arbeidskraftens frie bevegelighet i andre medlemsstater. Bestemmelsene har derfor til formål at fjerne hindringer for arbeidskraftens frie bevegelighet, samt å fremme den økonomiske integrasjon ved å unngå administrative vanskeligheter særlig for arbeidstakerne og virksomhetene.

3. De samme bestemmelser har derfor til formål at frita såvel arbeidstakerne som arbeidsgiverne og trygdeinstitusjonene for de administrative vanskeligheter som kunne oppstå ved anvendelsen av hovedregelen i artikkel 13 nr. 2 bokstav a), b) eller c) i nevnte forordning, når det dreier seg om kortvarige arbeidsperioder i en annen medlemsstat enn den der virksomheten har sitt sete eller en avdeling, eller der den selvstendig næringsdrivende normalt utøver sin virksomhet, eller om bord på skip som fører en annen medlemsstats flagg.

4. Det er nødvendig å presisere rekkevidden av artikkel 14 a nr. 1 bokstav a) på grunnlag av Domstolens rettspraksis.

5. Artikkel 14 nr. 1, artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1 og 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 er unntak fra hovedregelen i nevnte forordnings artikkel 13 nr. 2 bokstav a), b) eller c).

6. Det er nødvendig å avgrense anvendelsesområdet for disse bestemmelsene mer nøyaktig og med dette formål for øye, angi flere særlige tilfeller som vil kunne oppstå.

7. For å oppnå en forenkling og for å ta hensyn til Domstolens rettspraksis, er det nødvendig å utvide anvendelsen av artikkel 14 nr. 1, og artikkel 14b nr. 1 i samme forordning til å omfatte tilfeller der arbeidstakeren ansettes i den medlems­stat der virksomheten har sitt sete eller en avdeling, med henblikk på å bli utsendt for å utføre et arbeid i en annen medlemsstat eller om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg.

8. Det første avgjørende kriterium for anvendelsen av artikkel 14 nr. 1 eller artikkel 14b nr. 1 i nevnte forordning er i denne forbindelse at det består et organisk bånd mellom den virksomhet som har ansatt arbeidstakeren og arbeidstakeren.

9. Arbeidstakerens beskyttelse og den rettslige sikkerhet som arbeidstakeren og den institusjon vedkommende er tilknyttet, kan gjøre krav på, krever at det blir gitt alle former for garanti for at det organiske bånd bevares under utsendelsen.

10. Det andre avgjørende kriterium for anvendelsen av artikkel 14 nr. 1 eller artikkel 14 b nr. 1 i nevnte forordning, er at virksomheten har en tilknytning til den medlemsstaten der den har sitt sete. Muligheten for utsendelse bør derfor begrenses til bare å omfatte virksomheter som vanligvis utøver sin aktivitet i den medlemsstat av hvis lovgivning den utsendte arbeidstakeren forblir omfattet. Omfattet er derfor bare virksomheter som vanligvis utøver aktivitet av betydelig omfang i den medlemsstaten der de har sitt sete.

11. Det er nødvendig å forhindre at utsendingsperioden forlenges urimelig på grunn av gjentatte midlertidige avbrytelser.

12. Garantien for at det organiske bånd består, foreligger ikke lenger dersom den utsendte arbeidstakeren stilles til rådighet for en tredje virksomhet.

13. De administrative vanskeligheter som artikkel 14 nr. 1 har til formål å forhindre, vil under alle omstendigheter oppstå, dersom arbeidstakeren som ansettes av en virksomhet med sete i en medlemsstat med henblikk på å bli utsendt til en annen medlemsstat, tidligere var omfattet av lovgivningen i en tredje medlemsstat eller i et tredjeland og dersom han i tillegg tidligere var omfattet av lovgivningen i den medlemsstat han sendes ut til; formålet med artikkel 14 nr. 1 ville i så fall ikke bli oppnådd; det samme ville, mutatis mutandis, gjelde formålet med artikkel 14b nr. 1.

14. I utsendingsperioden er det nødvendig å kunne foreta kontrolltiltak, særlig når det gjelder innbetaling av avgift og at det organiske bånd består, for å unngå misbruk av ovennevnte bestemmelser, samt å tilrettelegge en passende orientering av de administrative instanser, arbeidsgi­vere og arbeidstakere.

15. Arbeidstakeren og arbeidsgiveren skal på behørig vis underrettes om hvilke vilkår som kan kreves oppfylt for at den utsendte arbeidstakeren kan forbli omfattet av lovgivningen i den medlemsstat vedkommende utsendes fra.

16. Selv om attesten (blankett E 101) vanligvis skal utstedes på forhånd, kan den likevel få tilbakevirkende kraft.

17. Det er nødvendig å presisere den rettslige verdien av denne attesten som er omhandlet i artikkel 11 og artikkel 11a i rådsforordning (EØF) nr. 574/72, og dermed den forpliktelse til samarbeid som påhviler institusjonene.

18. Ved vurderingen og kontrollen av virksomhetenes og arbeidstakernes situasjon bør trygdeinstitusjonene ta hensyn til de nødvendige garantier for at det ikke legges hindringer i veien for den frie utveksling av tjenesteytelser og arbeidskraftens frie bevegelighet.

19. Prinsippet om lojalt samarbeid som er fastsatt i EF-traktatens artikkel 10 pålegger de kompetente institusjoner en rekke forpliktelser ved gjennomføringen av bestemmelsene i artikkel 14 nr. 1, artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14b nr. 1 og 2, og Den administrative kommisjons rolle bør presiseres for å gjøre det mulig å anvende dette prinsipp.

20. Det er nødvendig å presisere reglene for foreleggelse av et spørsmål for Den administrative kommisjon og denne kommisjonens rolle som megler i tilfeller der institusjonene har divergerende oppfatninger med hensyn til spørsmålet om hvilken lovgivning som skal få anvendelse.

Beslutningen er truffet på vilkårene fastsatt i artikkel 80 nr. 3 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, ‑

truffet denne beslutning:

1. Bestemmelsene i artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14b nr. 1 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 får anvendelse på en arbeidstaker som er omfattet av lovgivningen i en medlemsstat (den stat arbeidstakeren sendes ut fra) i kraft av å utøve lønnet arbeid for en virksomhet, og som av denne virksomheten utsendes til en annen medlemsstat (arbeidsstaten) for å utføre arbeid der for denne virksomhetens regning.

Arbeidet antas utført for virksomheten i det land som arbeidstakeren utsendes fra, når det godtgjør­es at dette arbeidet utføres for denne virksomhet og det består et organisk bånd mellom arbeidstakeren og den virksomhet som har sendt vedkommende ut.

For å kunne avgjøre om det består et slikt organisk bånd forutsatt at arbeidstakeren har et underordningsforhold til den virksomheten som har utsendt vedkommende, bør en rekke faktorer tas i betraktning, bl.a. ansvaret for ansettelse, arbeidsavtale, oppsigelse, beføyelser til at avgjøre arbeidets art.

2. I henhold til artikkel 14 a nr. 1 skal den selvstendige næringsdrivende, før vedkommende utfører et arbeid i arbeidsstaten, normalt utøve selvstendig virksomhet i den medlemsstat vedkommende har sitt hjemsted. Dette vilkår innebærer at den selvstendig næringsdrivende i et visst tidsrom har utøvet aktivitet av betydelig omfang i den medlemsstat vedkommende har sitt hjemsted før vedkommende reiser til en annen medlemsstat med henblikk på å utføre et arbeid som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, dersom omfang og varighet er fastlagt på forhånd, og dersom gjennomføring skal dokumenteres med tilsvarende arbeidsavtaler.

I løpet av det tidsrom da den selvstendig næringsdrivende utfører dette arbeid, skal vedkommende i den medlemsstat vedkommende har sitt hjemsted, overholde de vilkår som er nødvendige for utøvelsen av virksomheten, når vedkommende vender tilbake. Med dette formål for øye skal han opprettholde den infrastruktur som er nødvendig for virksomhetens utøvelse i den medlemsstat vedkommende har sitt hjemsted, i samsvar med denne medlemsstatens lovgivning som f.eks. benyttelse av kontorer, betaling av avgift til trygdeordningen, betaling av skatt, besittelse av autorisasjon, tillatelse til å utøve næringsvirksomhet og et merverdiavgiftsnummer eller registrering i handelsregister eller faglige organisasjoner.

3. Innenfor rammen av bestemmelsene fastsatt i nr. 1 i denne beslutning, får ovennevnte bestemmelser i artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14b nr. 1 fortsatt anvendelse på følgende vilkår:

a) Utsendelse av fast personale

Når en arbeidstaker som er utsendt til en virksomhet i arbeidsstaten, av virksomheten i den stat vedkommende utsendes fra, stilles til rådighet for en eller flere andre virksomheter i samme arbeidsstat forutsatt at arbeidstakeren fortsatt utfører sitt arbeid for den virksomhets regning som har utsendt vedkommende. Dette er særlig tilfelle når virksomheten har utsendt arbeidstakeren til en annen medlemsstat for suksessivt eller samtidig å utføre et arbeid i to eller flere virksomheter som ligger i samme medlemsstat.

b) Utsendelse av personale som er ansatt med henblikk på utsendelse

Når en arbeidstaker som er omfattet av lovgivningen i en medlemsstat i samsvar med bestemmelsene i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, og som i denne medlemsstat der virksomheten har sitt hjemsted eller en avdeling, ansettes med henblikk på å bli utsendt for denne virksomhetens regning for å utføre et arbeid enten på territoriet til den andre medlemsstaten eller om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg, forutsatt at

i) det består et organisk bånd mellom denne virksomheten og arbeidstakeren i utsendingsperioden, og

ii) denne virksomheten normalt utøver sin aktivitet på territoriet til den førstnevnte medlemsstat, dvs. at virksomheten normalt utøver aktivitet av betydelig omfang på territoriet til den førstnevnte medlemsstat.

For om nødvendig og i tvilstilfelle å kunne avgjøre om en virksomhet normalt utøver aktivitet av betydelig omfang i den medlemsstat den har sitt hjemsted, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstaten undersøke alle kriterier som belyser virksomhetens aktivi­teter. Disse kriteriene omfatter særlig stedet der virksomheten har sitt hjemsted og der administrasjonen er plassert, størrelsen av det administrative personale, som henholdsvis arbeider i den medlemsstaten der virksomheten har hjemsted, og i den andre medlemsstaten der de utsendte arbeidstakerne ansettes, og stedet der hovedparten av kontraktene med kundene inngås, den lovgivning som får anvendelse på de kontrakter virksomheten inngår dels med sine arbeidstakere og dels med sine kunder, samt den omsetning som er oppnådd i et tilstrekkelig relevant tidsrom i den enkelte medlemsstat. Denne oppregningen er ikke uttømmende, og valget av kriterier bør tilpasses etter hvert enkelt tilfelle og arten av den aktivitet som virksomheten utøver i den medlemsstat den har sitt hjemsted.

En virksomhet, som har hjemsted i en medlemsstat og som utsender arbeidstakere til en annen medlemsstat, og hvis aktivitet i den førstnevnte medlemsstat består av administrative oppgaver av rent intern karakter, er derfor ikke omfattet av artikkel 14 nr. 1 bokstav a) i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

c) Et midlertidig avbrudd av arbeidstakerens arbeid i virksomheten i arbeidsstaten anses ikke som et avbrudd av utsendelsen i den betydningen i artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1.

4. Bestemmelsene i ovennevnte artikkel 14 nr. 1 eller artikkel 14 b nr. 1 får ikke anvendelse eller opphører å få anvendelse, dersom:

a) virksomheten arbeidstakeren er utsendt til, stiller ham til rådighet for en annen virksomhet i den medlemsstat, der virksomheten ligger,

b) arbeidstakeren som er utsendt til en medlemsstat, stilles til rådighet for en virksomhet som ligger i en annen medlemsstat,

c) arbeidstakeren ansettes i en medlemsstat med henblikk å bli utsendt av en virksomhet som ligger i en annen medlemsstat, til en virksomhet i en tredje medlemsstat.

5. a) Den kompetente institusjon i den medlemsstat, der arbeidstakeren forblir omfattet av lovgivningen i henhold til ovennevnte artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1 i de tilfeller som omfattes av denne beslutning, underretter på behørig vis den berørte arbeidsgiver og arbeidstaker om, på hvilke vilkår den utsendte arbeidstakeren fortsatt kan være omfattet av lovgivningen i landet han sendes ut fra. Arbeidsgiveren underrettes derfor om muligheten for kontroll i hele utsendingsperioden med henblikk på å kunne fastslå at utsendelsen ikke er avsluttet. Denne kontrollen kan særlig vedrøre innbetaling av avgift og opprettholdelse av det organiske bånd.

Den kompetente institusjon i den medlemsstat der den selvstendig næringsdri­vende forblir omfattet av lovgivningen i henhold til ovennevnte artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14b nr. 2, underretter på behørig vis den berørte person om på hvilke vilkår han fortsatt kan være omfattet av lovgivningen i landet han har sitt hjemsted. Den selvstendig næringsdrivende underrettes derfor om muligheten for kontroll i hele det tidsrom han midlertidig utøver selvstendig virksomhet i arbeidslandet, med henblikk på at kunne fastslå at vilkårene for utøvelse av virksomheten fortsatt er til stede. Denne kontroll kan særlig vedrøre innbetaling av avgift og opprettholdelse av den infrastruktur som er nødvendig for virksomhetens fortsatte utøvelse i den medlemsstat der den selvstendig næringsdrivende har sitt hjemsted.

b) Den utsendte arbeidstaker og hans arbeidsgiver underretter den kompetente institusjon i den stat arbeidstakeren utsendes fra, om enhver endring under utsendelsen, særlig

•        dersom den utsendelse det er anmodet om, ikke har funnet sted eller den utsendelse det er anmodet om forlengelse av, ikke har funnet sted,

•        dersom arbeidet avbrytes i andre tilfeller enn de tilfellene nevnt i nr. 3 bokstav c) i denne beslutning,

•        dersom den utsendte arbeidstaker av sin arbeidsgiver er blitt stillet til rådighet for en annen virksomhet i den stat arbeidstakeren utsendes fra, bl.a. i tilfelle av virksomhetsfusjon eller -overdragelse.

c) Den kompetente institusjon i den stat arbeidstakeren utsendes fra, underretter på anmodning institusjonen i arbeidsstaten om alle de opplysningene som er anført i dette nr. bokstav b).

d) De kompetente institusjoner i staten arbeidstakeren utsendes fra og i arbeidsstaten skal samarbeide om gjennomføringen av ovennevnte kontrolltiltak, og dersom det er tvil om artikkel 14 nr. 1 bokstav a) eller b), artikkel 14a nr. 1 eller artikkel 14 b nr. 1 eller 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 får anvendelse.

6. Blankett E 101 skal helst utstedes før det relevante tidsrom påbegynnes; den kan imidlertid også utstedes i løpet av dette tidsrom eller etter at tidsrommet er utløpt, i så fall har blanketten tilbakevirkende kraft.

7. Plikten til å samarbeide som omhandlet i beslutningens nr. 5 bokstav d) innebærer også at

a) den kompetente institusjon i landet arbeidstakeren utsendes fra, skal foreta en korrekt vurdering av de faktiske omstendigheter som er relevante for anvendelsen av artikkel 14 nr. 1, artikkel 14a nr. 1 eller artikkel 14 b nr. 1 eller 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og av artikkel 11 og artikkel 11a i rådsforordning (EØF) nr. 574/72, og skal dermed innestå for riktigheten av opplysningene som er oppgitt på blankett E 101,

b) den kompetente institusjon i arbeidsstaten og i enhver annen medlemsstat skal anse seg bundet av blankett E 101, så lenge blanketten ikke er tilbakekalt eller erklært ugyldig av den kompetente institusjon i landet arbeidstakeren utsendes fra,

c) den kompetente institusjon i landet arbeidstakeren utsendes fra, skal vurdere på nytt om denne blanketten er utstedt på et korrekt grunnlag, og skal eventuelt tilbakekalle blanketten, dersom den kompetente institusjon i arbeidslandet uttrykker tvil med hensyn til riktigheten av de faktiske omstendigheter, som ligger til grunn for blanketten.

8. Trygdeinstitusjonene skal vurdere og kontrollere tilfellene som omfattes av artikkel 14 nr. 1, artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1 eller 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, og skal gi virksomhetene og arbeidstakerne alle nødvendige garantier for at det ikke skal legges hindringer i veien for den frie utveksling av tjenester og arbeidskraftens frie bevegelighet. De kriterier som anvendes ved vurderingen av om en virksomhet normalt utøver aktivitet av betydelig omfang på en medlemsstats territorium, om det fortsatt består et organisk bånd mellom en arbeidstaker og en virksomhet eller om en selvstendig næringsdrivende opprettholder den nødvendige infrastruktur for utøvelsen av sin virksomhet i en medlemsstat, skal fastsettes objektivt, være kjent av de berørte personer og anvendes på samme måte i samme og tilsvarende situasjoner.

9. Dersom det fortsatt er uenighet mellom de berørte kompetente institusjoner, kan de hver for seg gjennom sin regjeringsrepresentant framlegge et notat for Den administrative kommisjon, som skal behandles på første møte etter den 20. dagen etter at notatet er framlagt, med henblikk på å komme fram til en ensartet oppfatning av spørsmålet om hvilken lovgivning som skal anvendes i det relevante tilfellet.

10. Den administrative kommisjon skal fremme samarbeidet mellom medlemsstatenes kompetente myndigheter i forbindelse med anvendelsen av bestemmelsene i artikkel 14 nr. 1 bokstav a) og b), artikkel 14 a nr. 1 og artikkel 14b nr. 1 og 2 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 ved å fremme oppfølgingen og utvekslingen av data, erfaring og god praksis i forbindelse med fastsettelsen og standardiseringen av kriteriene som skal vurderes av både virksomhetenes og arbeidstakernes situasjon, samt i forbindelse med kontrolltiltakene. Med dette formål for øye skal Den administrative kommisjon utarbeide retningslinjer for utsending av arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som midlertidig utøver virksomhet utenfor medlemsstaten der de har sitt hjemsted, til bruk for administrasjoner, virksomheter og arbeidstakere

11. Denne beslutning erstatter beslutning nr.162 av 31. mai 1996. Den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende (L 329 av 14.12.2001, s. 73) og får anvendelse fra 1. januar 2002.