H.nr. 40 Del 3.2 - Rådsforordning (EØF) nr.574/72 av 21.mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr.1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres ...

Konsolidert versjon, utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 01.12.2004, endret 15.02.2006.

med utgangspunkt i vedlegg til forordning nr. 118/97,

endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal 1985 (A), tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige 1994 (B)*, tiltredelsesakten for Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia, Slovakia 2003 (C)*, forordning nr. 3811/86 av 11.12.1986 (5), nr. 1305/89 av 11.05.1989 (6), nr. 2332/89 av 18.07.1989 (7), nr. 3427/89 av 30.10.1989 (8), nr. 2195/91 av 25.06.1991 (9), nr. 1248/92 av 30.04.1992 (11), nr. 1249/92 av 30.04.1992 (12), nr. 1945/93 av 30.06.1993 (13), nr. 3095/95 av 22.12.1995 (14), nr. 3096/95 av 22.12.1995 (15), nr. 118/97 av 02.12.1996 (16)*, nr. 1290/97 av 27.06.1997 (17), nr. 1223/98 av 04.06.1998 (18), nr. 1606/98 av 29.06.1998 (19), nr. 307/99 av 08.02.1999 (20), nr. 1399/99 av 27.04.1999 (21), nr. 1386/2001 av 05.06.2001 (23), nr. 410/2002 av 27. februar 2002 (24)*, nr. 1851/2003 av 17.10.2003 (25)*, nr. 631/2004 av 31. mars 2004 (26), nr. 77/2005 av 13. januar 2005 (27)*, se listen over endringsforordningene, og

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 66/98 (eøs5), nr. 67/98 (eøs6), nr. 33/99 (eøs8), nr. 7/2000 (eøs12), nr. 8/2000 (eøs13), nr. 9/2000 (eøs14), nr. 36/2002 (eøs23), nr. 46/2003 (eøs27), nr. 68/2004 (eøs33), nr. 101/2004 (eøs34), nr. 10/2005 (eøs38), nr. 117/2005 (eøs40) og Avtalen om Den tsjekkiske republikkens, Estlands, Kypros’, Latvias, Litauens, Ungarns, Maltas, Polens, Slovenias og Slovakias deltakelse i EØS 2004 (eøsA), se listen over EØS-tilpasninger om trygd.

Endringforordningene er anmerket under den enkelte artikkel mv. Bare endringsforordninger etter oppdatering ved forordning nr. 2001/83 av 02.06.1983 er anmerket. Endringsforordninger merket med * endrer bare vedleggene.

Innhold

Betraktninger

Avdeling I: Alminnelige bestemmelser (artikkel 1 til 4)

Avdeling II: Gjennomføring av forordningens alminnelige bestemmelser (artikkel 5 til 10a)

Avdeling III: Gjennomføring av forordningens bestemmelser om hvilken lovgivning som får anvendelse (artikkel 10b til 14)

Avdeling IV: Gjennomføring av forordningens særbestemmelser om de forskjellige typer ytelser

Kapittel 1: Alminnelige regler om sammenlegging av tidsrom (artikkel 15)

Kapittel 2: Sykdom, svangerskap og fødsel (artikkel 16 til 34)

Kapittel 3: Uførhet, alder og dødsfall (Pensjoner) (artikkel 35 til 59)

Kapittel 4: Yrkesskade og yrkessykdom (artikkel 60 til 77)

Kapittel 5: Gravferdshjelp (artikkel 78 og 79)

Kapittel 6: Ytelser ved arbeidsløshet (artikkel 80 til 84)

Kapittel 7: Familieytelser (artikkel 85 til 88)

Kapittel 8: Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene (artikkel 90 til 92)

Avdeling V: Finansielle bestemmelser (artikkel 93 til 107)

Avdeling VI: Forskjellige bestemmelser (artikkel 108 til 117)

Avdeling VII: Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser (artikkel 118 til 122)

Vedlegg

Vedlegg 1: Kompetente myndigheter

Vedlegg 2: Kompetente institusjoner

Vedlegg 3: Institusjoner på bostedet og institusjoner på oppholdsstedet

Vedlegg 4: Kontaktorganer

Vedlegg 5: Gjennomføringsbestemmelser i bilaterale avtaler som fortsatt skal gjelde

Vedlegg 6: Framgangsmåte ved utbetaling av ytelser

Vedlegg 7: Banker

Vedlegg 8: Tilståelse av familieytelser

Vedlegg 9: Beregning av gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser

Vedlegg 10: Institusjoner og organer utpekt av de kompetente myndigheter

Vedlegg 11: Ordninger omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. 2

Rådet for den europeiske union har -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235,

under henvisning til forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, særlig artikkel 98,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og ut fra følgende betraktninger:

Det er behov for å fastsette regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 på grunnlag av de materielle bestemmelsene og de erfaringene en har gjort ved anvendelsen av disse tekster opp gjennom årene.

Det er i særdeleshet nødvendig å angi de kompetente myndigheter og institusjoner i hver medlemsstat og likeledes de kontaktorganer som er bemyndiget til å utveksle informasjon direkte mellom hverandre.

Det er nødvendig å angi de dokumenter som skal framlegges og utfylles av vedkommende person for å oppnå ytelser.

Det er nødvendig detaljert å angi gjennomføringsreglene for bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 om hvilken lovgivning som får anvendelse og likeledes for bestemmelsene om de forskjellige typer ytelser.

Det er nødvendig å angi vilkårene for refusjon av ytelser gitt av en institusjon i en medlemsstat for en institusjon i en annen medlemsstats regning, samt de oppgaver som påhviler Revisjonsutvalget.

Det er nødvendig å fastsette regler for anvendelsen av den framgangsmåte som skal følges ved valutaomregning innenfor det europeiske valutasystem.

For å lette kommunikasjonen mellom medlemsstatenes myndigheter og institusjoner er det nødvendig å fastsette mulighet for elektronisk databehandling i forbindelse med anvendelsen av forordning (EØF) nr. 1408/71.

Det bør gjøres mulig å endre vedlegg 1, 4, 5, 6, 7 og 8 til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning vedtatt av Kommisjonen på begjæring av den eller de medlemsstater som er berørt, eller av deres kompetente myndigheter, og etter uttalelse fra Den admin­istrative kommisjon, idet det eneste praktiske formål med endring av disse vedlegg er å innlemme beslutninger truffet av vedkommende medlemsstater eller deres kompetente myndigheter i en av Fellesskapets rettsakter.

Betraktninger fra forordning nr. 1290/97 (17):

(1) Det bør gjøres visse endringer i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Enkelte av disse endringene er knyttet til endringer i medlemsstatenes trygdelovgivning, mens andre endringer er av teknisk art og har som formål å utfylle nevnte forordning.

5) En modernisering av nåværende metoder for utveksling av opplysninger mellom trygdeinstitusjoner i medlemsstatene vil bedre tjenestene for trygdede som flytter innenfor Fellesskapet.

6) Anvendelsen av telematikktjenester ved utveksling av data mellom institusjoner krever bestemmelser som sikrer at dokumenter som utveksles elektronisk, godkjennes på samme måte som papirdokumenter.

7) Dataene skal utveksles i samsvar med fellesskaps­bestemmelsene om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger.

8) Det har vist seg at utviklingen og anvendelsen av telematikktjenester ved utveksling av opplysninger har gjort det nødvendig å nedsette en teknisk komité under Den ad­ministrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere, med et særskilt ansvar på området databehandling.

19) Det har vist seg nødvendig å utfylle artikkel 93 i forordning (EØF) nr. 574/72 på grunn av de endringer som er gjort ved forordning (EF) nr. 3095/95 og (EF) nr. 3096/95 samt den nye artikkel 22c.

Betraktninger fra forordning nr. 1223/98 (18):

(1) Det bør gjøres visse endringer i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Endringene er knyttet til endringer medlemsstatene har gjort i sin trygdelovgivning.

2) Det er nødvendig å endre artikkel 29, 30, 31, 93 og 95 i forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av at artikkel 95 i forordning (EØF) nr. 574/72 er blitt endret ved forordning (EF) nr. 3095/95, slik at refusjonen med et fast beløp per familie erstattes av en refusjon med et fast beløp per person.

13) Som følge av administrative omorganiseringer i Danmark, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Østerrike og Finland bør vedlegg 1, 2, 3, 4 og 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 endres tilsvarende.

14) Vedlegg 5 til forordning (EØF) nr. 574/72 må tilpasses.

15) Vedlegg 9 til forordning (EØF) nr. 574/72 må endres for å ta hensyn til endringen av østerriksk lovgivning om ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel.

Betraktninger fra forordning nr. 1606/98 (19):

4) I anledning av at forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 utvides til å omfatte særordninger for tjenestemenn og personer likestilt med slike, gjør det nødvendig å fastsette dispositive bestemmelsene i forordning (EØF) nr.  1408/71 og (EØF) nr.  574/72, og tilpasse noen av deres vedlegg.

4) Virkeområdet til forordning (EØF) nr. 1408/71 bør utvides slik at det i prinsippet omfatter særordninger for studenter.

7) Det bør gjøres de nødvendige tilpasninger i forordning (EØF) nr. 574/72 så bestemmelsene i de nevnte forordninger kan gis anvendelse på studenter som flytter innenfor Fellesskapet, idet det tas hensyn til disse personenes særlige situasjon samt særtrekk ved de ordninger de er omfattet av og de ytelser de har rett til.

Betraktninger fra forordning nr. 1399/99 (21):

(1) Det bør gjøres visse endringer i forordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Disse endringene er knyttet til endringer i medlemsstatenes trygdelovgivning.

6) Bestemmelsene i vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 har ingen direkte innvirkning på fastsettelsen av enkeltpersoners rettigheter.

7) Det bør være mulig å endre alle vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning vedtatt av Kommisjonen på anmodning fra den eller de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter og etter uttalelse fra Den administrative kommisjon. Hensikten med endringen av vedleggene er bare at avgjørelser truffet av de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter skal bli innlemmet i et fellesskapsdokument.

8) Det er nødvendig å tilpasse vedlegg 5 til forordning (EØF) nr. 574/72.

9) Det er nødvendig å tilpasse vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72.

Betraktninger fra forordning nr. 1386/2001 (23):

(1) Det bør gjøres visse endringer i rådsforordning (EØF) nr. 574/72. Disse endringene er en følge av de endringer medlemsstatene har gjort i sin lovgivning om trygd.

5) Artikkel 34 nr. 5 i forordning (EØF) nr. 574/72 bør endres for å holde dette nummer atskilt fra artikkel 34 nr. 4, og således ikke lenger henvise til refusjon innenfor en bestemt grense i de tilfeller der utgiftene er pådratt under et opphold i en medlemsstat, i hvis lovgivning det ikke er fastsatt refusjonssatser.

6) Det er nødvendig å endre artikkel 93 nr. 1 i forord­ning (EØF) nr. 574/72 for å ta hensyn til rådsforordning (EF) nr. 307/1999, hvoretter anvendelses­området for forordning (EØF) nr. 1408/71 ble utvidet til å omfatte studenter.

7) Artikkel 107 i forordning (EØF) nr. 574/72 bør endres som følge av innføringen av euroen med virkning fra 1. januar 1999.

Betraktninger fra forordning nr. 410/2002 (24):

(1) En rekke medlemsstater eller deres kompetente myndig­heter har anmodet om endringer i vedleggene til forord­ning (EØF) nr. 574/72

Betraktninger fra forordning nr. 631/2004 (26):

1) I konklusjonene fra Det europeiske råds møte i Barce­lona 15. -16. mars 2002 heter det at et europeisk helsetrygdkort skal erstatte papirblankettene, som for øyeblikket er nødvendige i forbindelse med helsetjenester i andre medlemsstater. Kommisjonen ble bedt om å sette fram et forslag med henblikk på dette før Det europeiske råds vårmøte i 2003. Et slikt kort vil forenkle framgangsmåtene.

(6) Adgang til naturalytelser under et midlertidig opphold i en annen medlemsstat oppnås i prinsippet ved å legge fram den relevante blanketten i henhold til rådsforord­ning (EØF) nr. 574/72(¹) om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71. Visse medlemsstater krever fortsatt, om ikke i praksis så i hvert fall formelt, at det tas hensyn til en rekke tilleggsformaliteter ved ankomsten til deres territorium. Slike krav, deriblant særlig plikten til alltid på forhånd å legge fram en attest for oppholdsstedets institusjon som bekretter retten til naturalytelser, virker imidlertid unødvendig byrdefulle og kan legge hindringer i veien for de berørte personers frie bevegelighet.

(10) For å tilpasse forordningen til den tekniske utviklingen innenfor databehandling, som det europeiske helsetrygdkortet er et sentralt element i, da det er meningen at kortet på lengre sikt skal være et elektronisk medium, som er lesbart i alle medlemsstater, bør visse artikler i forordning (EØF) nr. 574/72 endres, slik at de omfatter begrepet ”dokument” i betydningen ”ethvert innhold uansett medium (skrevet på papir eller oppbevart elektronisk, lyd- eller bildeopptak, audiovi­suelle opptak)” -

vedtatt denne forordning:

Avdeling I Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1 Definisjoner

I denne forordning menes med:

a) ”forordning”, forordning (EØF) nr. 1408/71,

b) ”gjennomføringsforordning”, denne forordning,

c) definisjonene i forordningens artikkel 1 skal ha den samme betydning som er tillagt dem i nevnte artikkel.

Artikkel 2 Blanketter - informasjon om lovgivning - veiledninger

Endret ved forordning nr. 1290/97 (17), forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6), nr. 101/2004 (eøs34).

1. Blankettene til de dokumenter som er nødvendige ved anvendelse av forordningen og gjennomføringsforord­ningen, skal utarbeides av Den administrative kommisjon.

Slike dokumenter kan overføres mellom institusjonene enten i papirform, i annen form eller via telematikktjenester som standardiserte, elektroniske meddelelser i henhold til avdeling VIa. Datautveksling ved hjelp av telematikktjenester forutsetter at det er inngått avtale om det mellom de kompetente myndig­heter eller organer utpekt av slike myndigheter i avsender- og mottakermedlemsstaten.

2. Den administrative kommisjon kan til bruk for de kompetente myndighetene i hver stat innhente informasjon om bestemmelsene i de nasjonale lovgivningene innenfor forordningens virkeområde.

3. Den administrative kommisjon skal utarbeide veiledninger for at den eller de det gjelder, skal kjenne sine rettigheter og de administrative formaliteter som må oppfylles for å gjøre disse rettighetene gjeldende.

Den rådgivende komité skal rådspørres før slike veiledninger utarbeides.

Artikkel 3 Kontaktorganer - forbindelse mellom institusjoner og mellom mottakere av ytelser og institusjoner

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. De kompetente myndigheter kan utpeke kontaktorganer som skal ha myndighet til å ha direkte forbindelse med hverandre.

2. Enhver institusjon i en medlemsstat og enhver person som er bosatt eller oppholder seg i en medlemsstat, kan enten direkte eller gjennom kontaktorganene henvende seg til institusjonen i en annen medlemsstat.

3. Vedtak og andre dokumenter fra en medlemsstats institusjon som angår en person som er bosatt eller oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, kan oversendes vedkommende direkte ved rekommandert brev.

Artikkel 4 Vedlegg

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9).

1. Vedlegg 1 angir den kompetente myndighet eller de kompetente myndighetene i hver medlemsstat.

2. Vedlegg 2 angir de kompetente institusjonene i hver medlemsstat.

3. Vedlegg 3 angir institusjonene på bostedet og institusjonene på oppholdsstedet i hver medlemsstat.

4. Vedlegg 4 angir kontaktorganene utpekt i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 3 nr. 1.

5. Vedlegg 5 angir bestemmelsene omhandlet i gjennom­føringsforordningens artikkel 5, artikkel 53 nr. 3, artikkel 104, artikkel 105 nr. 2, artikkel 116 og artikkel 121.

6. Vedlegg 6 angir framgangsmåten ved utbetaling av ytelser som i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 53 nr. 1, er valgt av institusjonene som er ansvarlige for utbetalinger i hver medlemsstat.

7. Vedlegg 7 angir navn og forretningskontorer til bankene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 55 nr. 1.

8. Vedlegg 8 angir de medlemsstater på hvis gjensidige kontraktsforhold gjennomføringsforordningens artikkel 10a nr. 1 bokstav d) får anvendelse.

9. Vedlegg 9 angir de ordninger som skal tas i betraktning ved beregning av den gjennomsnittlige årlige utgift til naturalytelser i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 94 nr. 3 bokstav a) og artikkel 95 nr. 3 bokstav a).

10. Vedlegg 10 angir institusjonene eller organene utpekt av de kompetente myndigheter, særlig i henhold til følgende bestemmelser:

a) forordning: artikkel 14e, artikkel 14c nr. 3 og artikkel 17,

b) gjennomføringsforordning: artikkel 6 nr. 1, artikkel 8, artikkel 10b, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11a nr. 1, artikkel 12a, artikkel 13 nr.2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2, artikkel 89 nr. 1, artikkel 91 nr. 2, artikkel 102 nr. 2, artikkel 109, artikkel 110 og artikkel 113 nr. 2.

11. Vedlegg 11 angir den ordning eller de ordninger som omhandles i forordningens artikkel 35 nr. 2.

Avdeling II Gjennomføring av forordningens alminnelige bestemmelser

Gjennomføring av forordningens artikkel 6 og 7

Artikkel 5 Administrasjonsavtaler om gjennomføring av avtaler som erstattes av gjennomføringsforordningen

Gjennomføringsforordningens bestemmelser skal erstatte administrasjonsavtalene om gjennomføring av avtalene omhandlet i forordningens artikkel 6, de skal også erstatte bestemmelsene om gjennomføring av bestemmelsene i avtalene omhandlet i forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c) dersom de ikke er angitt i vedlegg 5.

Gjennomføring av forordningens artikkel 9

Artikkel 6 Adgang til frivillig trygd eller frivillig fortsatt trygd

1. Dersom en person i henhold til forordningens artikkel 9 og artikkel 15 nr. 3 oppfyller vilkårene for adgang til frivillig trygd eller frivillig fortsatt trygd ved uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) etter flere ordninger i henhold til en medlemsstats lovgivning, og dersom vedkommende ikke har vært omfattet av en pliktig trygd etter en av disse ordningene i kraft av vedkommendes siste lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet, kan vedkommende etter de nevnte artikler være medlem av den frivillige eller den frivillig fortsatte trygdeordning som nærmere fastsatt i denne medlemsstatens lovgivning eller, i mangel av en slik ordning, den ordning vedkommende velger.

2. For å kunne påberope seg ytelser etter forordningens artikkel 9 nr. 2, skal vedkommende framlegge for institusjonen i den berørte medlemsstat en bekreftelse på trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning. Bekreftelsen skal utstedes, etter anmodning fra vedkommende, av den institusjon eller de institusjonene som anvender den lovgivning etter hvilken vedkommende har tilbakelagt disse tidsrom.

Gjennomføring av forordningens artikkel 12

Artikkel 7 Alminnelige regler om gjennomføringen av bestemmelsene fastsatt for å hindre dobbeltutbetalinger av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Når ytelser som skal utbetales etter lovgivningen i to eller flere medlemsstater vil kunne reduseres, suspenderes eller bortfalle samtidig, skal de beløp som ikke utbetales ved en streng anvendelse av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall fastsatt i de berørte medlemsstaters lovgivning, divideres med antall ytelser som skal reduseres, suspenderes eller bortfalle.

2. Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 12 nr. 2, 3 og 4, artikkel 46a, artikkel 46b og artikkel 46c skal de berørte kompetente institusjoner på anmodning utveksle alle nødvendige opplysninger.

Artikkel 8 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til ytelser ved sykdom eller svangerskap eller fødsel i henhold til flere medlemsstaters lovgivning

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5), nr. 1606/98 (19), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller et av vedkommendes familiemedlemmer kan kreve ytelser ved svangerskap eller fødsel i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivninger, skal ytelsene tilstås utelukkende i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium fødselen fant sted eller, dersom fødselen ikke fant sted på en av disse medlemsstatenes territorium, utelukkende i henhold til den medlemsstats lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av.

2. Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende kan kreve ytelser ved sykdom i henhold til lovgivningen i Irland og Det forente kongerike for de samme tidsrom med arbeidsuførhet skal disse ytelsene tilstås utelukkende i henhold til lovgivningen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av.

3. Dersom en person eller et medlem av vedkommendes familie i tilfellene nevnt i forordningens artikkel 14c bokstav b) og artikkel 14f , har rett til naturalytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel i henhold til de to berørte lovgivninger, får følge­nde regler anvendelse:

a) dersom minst en av disse lovgivninger fastsetter at ytelsene skal tilstås i form av refusjon til mottakeren, skal ytelsene dekkes utelukkende av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium de er utbetalt,

b) dersom ytelsene er tilstått på territoriet til en annen medlemsstat enn de to berørte medlemsstater, skal ytelsene dekkes utelukkende av institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende er omfattet av som følge av sitt lønnede arbeid.

Artikkel 8a Regler som får anvendelse ved samtidig rett til ytelser ved sykdom, yrkesskade eller yrkessykdom i henhold til gresk lovgivning og lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater

Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlemmer for samme tidsrom kan kreve ytelser ved sykdom, yrkesskade eller yrkessykdom i henhold til gresk lovgivning og lovgivningen i en eller flere medlemsstater, skal ytelsene tilstås utelukkende i henhold til den lovgivning vedkommende sist var omfattet av.

Artikkel 9 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til gravferdshjelp i henhold til flere medlemsstaters lovgivning

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5), nr. 1606/98 (19), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Når et dødsfall inntreffer på en medlemsstats territorium, skal bare rett til gravferdshjelp opptjent i henhold til lovgivningen i denne medlemsstaten opprettholdes, mens retten opptjent i henhold til lovgivningen i enhver annen medlemsstat skal falle bort.

2. Når et dødsfall inntreffer på en medlemsstats territorium og rett til gravferdshjelp er opptjent i henhold til lovgivningen i to eller flere andre medlemsstater, eller når dødsfallet inntreffer utenfor disse medlemsstatenes territorium og nevnte rett er opptjent i henhold til lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal bare retten opptjent i henhold til lovgivningen i den medlemsstat som avdøde sist var omfattet av opprettholdes, mens retten opptjent i henhold til lovgivningen i enhver annen medlemsstat skal falle bort.

3. Som unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 skal retten til gravferdshjelp opptjent i henhold til lovgivningen i de berørte medlemsstater beholdes i de tilfeller som er omhandlet i forordningens artikkel 14c bokstav b) og artikkel 14f.

Artikkel 9a Regler som får anvendelse ved samtidig rett til ytelser ved arbeidsløshet

Når en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har rett til ytelser ved arbeidsløshet i henhold til en medlemsstats lovgivning som vedkommende var omfattet av under vedkommendes siste lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet i henhold til forordningens artikkel 69, reiser til Hellas der vedkommende også har rett til ytelser ved arbeidsløshet i henhold til trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som tidligere er tilbakelagt etter gresk lovgivning, skal retten til ytelser i henhold til gresk lovgivning suspenderes for det tidsrom som er omhandlet i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c).

Artikkel 10 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til familieytelser eller barnetrygd for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende

Endret ved forordning nr. 1249/92 (12), forordning nr. 1945/93 (13).

1. a) Rett til familieytelser eller barnetrygd som skal utbetales i henhold til en medlemsstats lovgivning der opptjening av rett til slike ytelser ikke er betinget av trygd, lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet, skal suspenderes når det for samme tidsrom og for samme familiemedlem skal utbetales ytelser enten bare i henhold til en annen medlemsstats lovgivning eller i henhold til forordningens artikkel 73, 74, 77 og 78, og med inntil et beløp som svarer til disse ytelsene.

b) Dersom det imidlertid utøves yrkesvirksomhet på territoriet til førstnevnte medlemsstat:

i) av den person som har rett til familieytelser eller av den person ytelsene gis til, når det gjelder ytelser som enten utbetales bare i henhold til en annen medlemsstats lovgivning eller i henhold til forordningens artikkel 73 eller 74, skal retten til familieytelser som utbetales enten bare i henhold til den annen medlemsstats lovgivning eller i henhold til nevnte artikler, suspenderes med inntil et beløp som svarer til familieytelsene fastsatt i den medlemsstats lovgivning på hvis territorium familiemedlemmet er bosatt. Ytelsene som utbetales av den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmet er bosatt, skal belastes denne medlemsstat,

ii) av den person som har rett til familieytelser eller av den person ytelsene gis til, når det gjelder ytelser som enten utbetales bare i henhold til en annen medlemsstats lovgivning eller i henhold til forordningens artikkel 73 eller 74, skal retten til familieytelser eller barnetrygd som utbetales enten bare i henhold til den annen medlemsstat lovgivning eller i henhold til disse artikler suspenderes; i dette tilfellet skal vedkommende ha rett til familieytelser eller barnetrygd fra den medlemsstat, på hvis territorium barna er bosatt, og utgiftene skal belastes denne medlemsstat, samt eventuelt til andre ytelser enn barnetrygd, omhandlet i forordningens artikkel 77 eller 78, som skal belastes den kompetente stat i henhold til disse artikler.

2. Dersom en arbeidstaker som er omfattet av en medlemsstats lovgivning, har rett til familieytelser fordi trygdetid eller ansettelsestid tidligere er tilbakelagt etter gresk lovgivning, skal denne retten suspenderes når det for samme tidsrom og for samme familiemedlem skal utbetales familieytelser i henhold til lovgivningen i den første medlemsstaten i henhold til forordningens artikkel 73 og 74, med inntil et beløp som svarer til disse ytelsene.

3. Dersom familieytelser i henhold til forordningens artikkel 73 og/eller 74 skal utbetales av to medlemsstater for samme tidsrom og for samme familiemedlem, skal den kompetente institusjon i den medlemsstaten der lovgivningen fastsetter det høyeste ytelsesbeløpet, tilstå hele dette beløpet og få refundert halvparten av beløpet fra den kompetente institusjon i den andre medlemsstaten, med inntil det beløp som lovgivningen i sistnevnte medlemsstat fastsetter.

Artikkel 10a Regler som får anvendelse når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende fortløpende har vært omfattet av flere medlemsstaters lovgivning i løpet av samme tidsrom eller del av et tidsrom

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fortløpende har vært omfattet av lovgivningen i to medlemsstater i løpet av tidsrommet mellom to utbetalingstidspunkter som fastsatt i lovgivningen om familieytelser i en av eller begge berørte medlemsstater, får følgende regler anvendelse:

a) familieytelsene som vedkommende kan kreve i henhold til lovgivningen i hver av disse statene, skal tilsvare antallet daglige ytelser som utbetales etter den lovgivning som får anvendelse. Dersom lovgivningen ikke inneholder bestemmelser om daglige ytelser, skal familieytelser tilstås etter forholdet mellom det tidsrom vedkommende har vært omfattet av lovgivningen i hver av medlemsstatene og det tidsrom som er fastsatt i vedkommende lovgivning,

b) når familieytelser er gitt av en institusjon for et tidsrom da de skulle ha vært gitt av en annen institusjon, skal det foretas en avregning mellom institusjonene,

c) når ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning, uttrykkes i andre enheter enn dem som brukes ved beregningen av familieytelser i henhold til en annen medlemsstats lovgivning som vedkommende også har vært omfattet av i samme tidsrom, skal omregningen ved anvendelse av bokstav a) og b) foretas i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 3,

d) som unntak fra bestemmelsene i bokstav a) skal i forholdet mellom medlemsstater som er angitt i gjennomføringsforordningens vedlegg 8, den institusjon som belastes med utgiftene til familieytelser på grunnlag av det første lønnede arbeid eller den første selvstendige næringsvirksomhet i det berørte tidsrommet, belastes med disse utgiftene i hele utbetalingsperioden.

Avdeling III Gjennomføring av forordningens bestemmelser om hvilken lovgivning som får anvendelse

Gjennomføring av forordningens artikkel 13 til 17

Artikkel 10b Formaliteter i henhold til forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f)

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9).

Datoen og vilkårene for når en medlemsstats lovgivning opphører å få anvendelse for en person omhandlet i forordningens artikkel 3 nr. 2 bokstav f), skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivningen. Institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse for denne personen, skal henvende seg til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i førstnevnte medlemsstat for å bli underrettet om denne datoen.

Artikkel 11 Formaliteter ved utsendelse av en arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14b nr. 1 og ved avtaler inngått etter forordningens artikkel 17

1. Den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning fortsatt får anvendelse, skal utstede en attest som bekrefter at en arbeidstaker fortsatt skal omfattes av denne lovgivning inntil et bestemt tidspunkt:

a) etter anmodning fra arbeidstakeren eller vedkommendes arbeidsgiver i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14b nr. 1,

b) i tilfeller der forordningens artikkel 17 får anvendelse.

2. Samtykket forutsatt i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav b) og artikkel 14b nr. 1, skal innhentes av arbeidsgiveren.

Artikkel 11a Formaliteter i henhold til forordningens artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14b nr. 2 og ved avtaler inngått etter forordningens artikkel 17 når det er utført arbeid på territoriet til en annen medlemsstat enn den der vedkommende vanligvis er selvstendig næringsdrivende

1. Den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning fortsatt får anvendelse, skal utstede en attest som bekrefter at den selvstendig næringsdrivende fortsatt skal omfattes av denne lovgivning inntil et bestemt tidspunkt:

a) etter anmodning fra den selvstendig næringsdrivende i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14a nr. 1 og artikkel 14b nr. 2,

b) i tilfeller der forordningens artikkel 17 får anvendelse.

2. Samtykket forutsatt i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14a nr. 1 bokstav b) og artikkel 14b nr. 2, skal innhentes av den selvstendig næringsdrivende.

Artikkel 12 Særbestemmelser om medlemskap for arbeidstakere i den tyske trygdeordning

Når tysk lovgivning etter forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav a), artikkel 14 nr. 1 og 2 eller artikkel 14b nr. 1 eller etter en avtale inngått i henhold til forordningens artikkel 17, får anvendelse på en arbeidstaker ansatt i et foretak eller av en arbeidsgiver hvis forretningskontor eller bopel ikke er på tysk territorium, og arbeidstakeren ikke har fast arbeid på tysk territorium, får denne lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på sitt bosted på tysk territorium.

Dersom arbeidstakeren ikke er bosatt på tysk territorium, får tysk lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på et sted der Allgemeine Ortskrankenkasse Bonn (den alminnelige lokale sykekasse i Bonn), er kompetent.

Artikkel 12a Regler som får anvendelse på de personer som er omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b), artikkel 14 nr. 3, artikkel 14a nr. 2 til 4 og artikkel 14c, og som vanligvis utfører lønnet arbeid og/eller utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5).

Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b), artikkel 14 nr. 3, artikkel 14a nr. 2 til 4 og artikkel 14c får følgende regler anvendelse:

1. a) En person som vanligvis utfører sitt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium eller i et foretak som har sitt forretningskontor på territoriet til en medlemsstat der to medlemsstaters felles grense går gjennom foretaket, eller som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, skal underrette institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i medlemsstaten der vedkommende er bosatt. om denne situasjonen.

b) Dersom lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt ikke får anvendelse på ham, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten i sin tur gi underretning om situasjonen til institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse.

2. a) Dersom en person som vanligvis utfører lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium, og som utfører deler av sitt arbeid på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, og som i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i) eller artikkel 14a nr. 2 første punktum omfattes av denne medlemsstatens lovgivning, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat:

i) på hvis territorium vedkommende utfører deler av sitt arbeid og/eller

ii) dersom vedkommende er en arbeidstaker, på det territorium der foretaket eller arbeidsgiveren vedkommende er ansatt hos, har sitt forretningskontor.

b) Sistnevnte institusjon skal om nødvendig oversende til institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse, de opplysninger som er nødvendige for å fastsette avgifter som arbeidsgiveren eller arbeidsgiverne og/eller vedkommende plikter å betale i henhold til denne lovgivning.

3. a) Dersom en person som arbeider på en medlemsstats territorium i et foretak som har sitt forretningskontor på territoriet til en annen medlemsstat der de to medlemsstatenes felles grense går gjennom foretaket, eller dersom en person som er selvstendig næringsdrivende i et slikt foretak, i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 3 eller artikkel 14a nr. 3, omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat:

i) på hvis territorium vedkommende er i lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet,

ii) på hvis territorium vedkommende er bosatt.

b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse.

4. a) Dersom en arbeidstaker som ikke er bosatt på territoriet til noen av de medlemsstater der vedkommende utfører sitt arbeid, og som i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii) omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket eller vedkommende som har ansatt ham har sitt forretningskontor eller sin bopel, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til arbeidstakeren som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat:

i) på hvis territorium arbeidstakeren utfører deler av sitt arbeid,

ii) på hvis territorium arbeidstakeren er bosatt.

b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse.

5. a) Dersom en person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på territoriet til to eller flere medlemsstater, men som ikke utøver noen del av sin virksomhet på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, og som i samsvar med forordningens artikkel 14a nr. 2 andre punktum omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører sitt hovedarbeid, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, umiddelbart underrette institusjonene utpekt av de kompetente myndighetene i de andre berørte medlemsstatene.

b) De kompetente myndigheter i de berørte medlemsstatene eller institusjonene utpekt av de kompetente myndighetene skal ved felles avtale fastsette den lovgivning som får anvendelse på vedkommende, etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i bokstav d) og bestemmelsene i forordningens artikkel 14a nr. 4 senest innen seks måneder etter at en av de berørte institusjonene ble underrettet om vedkommendes situasjon.

c) Den institusjon som anvender lovgivningen som får anvendelse på vedkommende, skal utstede en attest til denne personen som viser at vedkommende omfattes av denne lovgivning, og sende kopi av den til de andre berørte institusjonene.

d) Ved fastsettelse av vedkommendes hovedarbeid i henhold til forordningens artikkel 14a nr. 2 tredje punktum skal det først og framst tas hensyn til det faste og permanente sted der vedkommende utøver sin virksomhet. Dersom dette ikke er mulig, skal det tas hensyn til kriterier slik som den vanlige arten eller varigheten av virksomheten, antall utførte tjenester og inntekter i forbindelse med denne virksomheten.

e) De berørte institusjoner skal utveksle alle opplysninger som er nødvendige både for å fastsette vedkommendes hovedarbeid og for å fastsette de avgifter som skal innbetales i henhold til den lovgivning som får anvendelse.

6. a) Dersom den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning skulle ha blitt anvendt i henhold til forordningens artikkel 14a nr. 2 eller 3, fastsetter at bestemmelsene i nr. 4 i nevnte artikkel får anvendelse, skal den, med forbehold for nr. 5 og særlig bokstav b), underrette de kompetente myndigheter i de andre berørte medlemsstatene eller institusjonene som er utpekt av disse myndighetene; om nødvendig skal lovgivningen som får anvendelse på vedkommende, fastsettes etter felles avtale.

b) Opplysningene omhandlet i nr. 2 bokstav b), skal av de andre berørte institusjonene oversendes institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse.

7. a) Dersom en person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium, og som samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, i samsvar med forordningens artikkel 14c bokstav a) omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat:

i) på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet,

ii) på hvis territorium vedkommende er bosatt.

b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse

8. Dersom en person som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 14c bokstav b), er omfattet av lovgivningen i to medlemsstater, får bestemmelsene i nr. 1, 2, 3 og 4 tilsvarende anvendelse når det gjelder lønnet arbeid og bestemmelsene i nr. 1, 2, 3, 5 og 6 tilsvarende anvendelse når det gjelder selvstendig næringsvirksomhet.

De institusjoner som er utpekt av de kompetente myndigheter i de to medlemsstater hvis lovgivning får endelig anvendelse, skal opplyse hverandre om dette.

Artikkel 12b Regler som får anvendelse på personer omhandlet i forordningens artikkel 14e eller 14f

Endret ved forordning nr. 1606/98 (19), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

Bestemmelsene i artikkel 12a nr. 1, 2, 3 og 4 får tilsvarende anvendelse på de personer som er omhandlet i forordningens artikkel 14e eller 14f. I de tilfeller som er omhandlet i forordningens artikkel 14f, skal de institusjoner som er utpekt av de kompetente myndigheter i de medlemsstater hvis lovgivning får anvendelse, underrette hverandre gjensidig.

Artikkel 13 Utøvelse av valgrett for hjelpepersonalet ved diplomatiske eller konsulære stasjoner

1. Valgretten fastsatt i forordningens artikkel 16 nr. 2, skal utøves første gang innen tre måneder etter den dag da arbeidstakeren ble ansatt ved den berørte diplomatiske eller konsulære stasjon, eller da vedkommende tiltrådte i privat tjeneste hos tjenestemenn knyttet til slike stasjoner. Valget får virkning fra den dagen stillingen ble tiltrådt.

Når vedkommende på nytt gjør bruk av sin valgrett ved utgangen av et kalenderår, skal valget få virkning fra den første dag i det påfølgende kalenderår.

2. Vedkommende som utøver sin valgrett, skal underrette institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende har valgt, og på samme tid underrette sin arbeidsgiver om det. Institusjonen skal om nødvendig underrette alle øvrige institusjoner i samme medlemsstat i samsvar med regler gitt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten.

3. Institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende har valgt, skal utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende er omfattet av denne medlemsstatens lovgivning mens vedkommende er ansatt ved den aktuelle diplomatiske eller konsulære stasjon eller er i privat tjeneste hos tjenestemenn knyttet til slike stasjoner.

4. Dersom vedkommende har valgt at tysk lovgivning skal få anvendelse, får bestemmelsene i denne lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på det sted der den tyske regjering har sitt sete. Den kompetente myndighet skal utpeke den kompetente institusjon for syketrygd.

Artikkel 14 Utøvelse av valgrett for hjelpepersonalet ved De europeiske fellesskap

1. Valgretten fastsatt i forordningens artikkel 16 nr. 3, skal utøves på det tidspunkt arbeidskontrakten inngås. Den myndighet som har fullmakt til å inngå slik kontrakt, skal underrette institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning hjelpepersonalet har valgt. Nevnte institusjon skal om nødvendig underrette alle øvrige institusjoner i den samme medlemsstat.

2. Institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning hjelpepersonalet har valgt, skal utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne medlemsstatens lovgivning så lenge vedkommende er ansatt ved De europeiske fellesskap som hjelpepersonale.

3. De kompetente myndigheter i medlemsstatene skal om nødvendig utpeke de kompetente institusjoner for hjelpepersonale ved De europeiske fellesskap.

4. Dersom hjelpepersonale som arbeider i en annen medlemsstat enn Forbundsrepublikken Tyskland, har valgt at tysk lovgivning skal få anvendelse, får bestemmelsene i denne lovgivning anvendelse som om hjelpepersonalet arbeidet på det sted den tyske regjering har sitt sete. Den kompetente myndighet skal utpeke den kompetente institusjon for syketrygd.

Avdeling IV Gjennomføring av forordningens særbestemmelser om de forskjellige typer ytelser

Kapittel 1 Alminnelige regler om sammenlegging av tidsrom

Artikkel 15

Endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal 1985 (A), forordning nr. 3811/86 (5), forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 1606/98 (19), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 18 nr. 1, artikkel 38, artikkel 45 nr. 1 til 3, artikkel 64 og artikkel 67 nr. 1 og 2, skal sammenlegging av tidsrom finne sted i samsvar med følgende regler:

a) trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning, skal legges sammen med trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, i den utstrekning det er nødvendig å medregne dem for å supplere trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i den første medlemsstaten for ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser, forutsatt at slik trygdetid eller botid ikke faller sammen. Dersom ytelser ved sykdom, alder eller dødsfall (pensjoner) skal utbetales av institusjonene i to eller flere medlemsstater i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2, skal de berørte institusjonene hver for seg foreta sammenlegging ved å medregne all trygdetid eller botid tilbakelagt av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende etter lovgivningene i alle medlemsstatene som vedkommende har vært omfattet av, eventuelt med forbehold for bestemmelsene i forordningens artikkel 45 nr. 2 og 3 og artikkel 47 nr. 1 bokstav a). I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14c bokstav b) eller artikkel 14f, skal imidlertid ovennevnte institusjoner ved fastsettelse av ytelser også medregne trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter en pliktig trygdeordning i henhold til lovgivningen i de berørte medlemsstater, og som er sammenfallende,

b) når trygdetid eller botid tilbakelagt som pliktig trygdet etter en medlemsstats lovgivning faller sammen med trygdetid tilbakelagt som frivillig eller frivillig fortsatt trygdet etter en annen medlemsstats lovgivning, skal bare den tid som er tilbakelagt som pliktig trygdet medregnes.

c) når en annen trygdetid eller botid enn tidsrom som likestilles med tidsrom tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning faller sammen med tidsrom som likestilles med slike tidsrom etter en annen medlemsstats lovgivning, skal bare det tidsrom som ikke likestilles med slike tidsrom, medregnes,

d) alle likestilte tidsrom etter to eller flere medlemsstaters lovgivninger skal bare medregnes av institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning den trygdede sist har vært pliktig trygdet før nevnte tidsrom; har den trygdede ikke vært pliktig trygdet etter en medlemsstats lovgivning før nevnte tidsrom, skal institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende var pliktig trygdet første gang i nevnte tidsrom, medregne det siste tidsrommet,

e) dersom tidsrommet da en viss trygdetid eller botid er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning ikke kan fastsettes nøyaktig, skal slike tidsrom antas ikke å falle sammen med trygdetid eller botid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, og de skal medregnes når det er til fordel for vedkommende,

f) dersom en viss trygdetid eller botid etter en medlemsstats lovgivning bare medregnes dersom den er tilbakelagt innen en bestemt frist, skal institusjonen som anvender lovgivningen:

i) bare medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat dersom den var tilbakelagt innen nevnte frist, eller

ii) forlenge fristen med lengden av den trygdetid eller botid som helt eller delvis er tilbakelagt innen nevnte frist etter lovgivningen i den annen medlemsstat, dersom trygdetiden eller botiden etter den annen medlemsstats lovgivning utelukkende fører til suspensjon av den frist innen hvilken trygdetid eller botid skal være tilbakelagt.

2. Trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning som forordningen ikke får anvendelse på, men som medregnes i henhold til en annen lovgivning i denne medlemsstaten som forordningen får anvendelse på, skal anses som trygdetid eller botid som medregnes ved sammenlegging.

3. Når trygdetid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning er uttrykt i andre tidsenheter enn dem som anvendes i en annen medlemsstats lovgivning, skal den nødvendige omregning ved sammenlegging utføres i samsvar med følgende regler:

a) Dersom vedkommende er en arbeidstaker som har vært omfattet av en ordning med seksdagers uke, eller er en selvstendig næringsdrivende:

i) skal en dag være lik åtte timer og omvendt,

ii) skal seks dager være lik en uke og omvendt,

iii) skal 26 dager være lik en måned og omvendt,

iv) skal tre måneder eller 13 uker eller 78 dager være lik et kvartal og omvendt,

v) skal ved omgjøringen av uker til måneder og omvendt, uker og måneder omgjøres til dager,

vi) skal anvendelse av reglene foran ikke medføre at den samlede trygdetid tilbakelagt i løpet av et kalenderår i alt overstiger 312 dager eller 52 uker eller 12 måneder eller fire kvartaler,

b) dersom vedkommende er en arbeidstaker som har vært omfattet av en ordning med femdagers uke:

i) skal en dag være lik ni timer og omvendt,

ii) skal fem dager være lik en uke og omvendt,

iii) skal 22 dager være lik en måned og omvendt,

iv) skal tre måneder eller 13 uker eller 66 dager være lik et kvartal og omvendt,

v) skal ved omgjøringen av uker til måneder og omvendt, uker og måneder omgjøres til dager,

vi) skal anvendelsen av reglene foran ikke medføre at den samlede trygdetiden tilbakelagt i løpet av et kalenderår i alt overstiger 264 dager eller 52 uker eller 12 måneder eller fire kvartaler,

c) dersom vedkommende er en arbeidstaker som har vært omfattet av en ordning med sjudagersuke:

i) skal en dag være lik seks timer og omvendt,

ii) skal sju dager være lik en uke og omvendt,

iii) skal 30 dager være lik en måned og omvendt,

iv) skal tre måneder eller 13 uker eller 90 dager være lik et kvartal og omvendt,

v) skal ved omgjøringen av uker til måneder og omvendt, uker og måneder omgjøres til dager,

vi) skal anvendelsen av reglene foran ikke medføre at den samlede trygdetiden tilbakelagt i løpet av et kalenderår i alt overstiger 360 dager eller 52 uker eller 12 måneder eller fire kvartaler.

Når den tilbakelagte trygdetiden etter en medlemsstats lovgivning uttrykkes i måneder, skal dager som svarer til en brøkdel av en måned i samsvar med omregningsreglene nevnt i dette ledd, anses som en hel måned.

Kapittel 2 Sykdom, svangerskap og fødsel

Gjennomføring av forordningens artikkel 18

Artikkel 16 Bekreftelse på trygdetid

1. For å kunne påberope seg forordningens artikkel 18 skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen vedkommende sist var omfattet av.

2. Bekreftelsen skal utstedes etter anmodning fra arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende av institusjonen eller institusjonene i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av. Dersom vedkommende ikke framlegger nevnte bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra den eller de berørte institusjoner.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det er nødvendig å medregne trygdetid tilbakelagt tidligere etter enhver annen medlemsstats lovgivning for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning.

Gjennomføring av forordningens artikkel 19

Artikkel 17 Naturalytelser ved bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14), forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 66/98 1998 (eøs5), nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 19, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende registrere seg selv og sine familiemedlemmer ved institusjonen på vedkommendes bosted ved å framlegge en bekreftelse som viser at vedkommende og vedkommendes familiemedlemmer har rett til nevnte ytelser. Bekreftelsen skal utstedes av den kompetente institusjon eventuelt på grunnlag av opplysninger fra arbeidsgiveren. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlemmer ikke framlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på bostedet innhente den fra den kompetente institusjon.

2. Bekreftelsen skal være gyldig inntil institusjonen på bostedet mottar underretning om at den ikke lenger er gyldig. Når bekreftelsen er utstedt av en tysk, fransk, italiensk eller portugisisk institusjon, skal den likevel bare være gyldig i ett år regnet fra den dag den ble utstedt, og den skal fornyes hvert år.

3. Dersom vedkommende er sesongarbeider, skal bekreftelsen omhandlet i nr. 1, være gyldig så lenge sesongarbeidet forventes å vare, med mindre den kompetente institusjon i mellomtiden underretter institusjonen på bostedet om at den ikke lenger er gyldig.

4. Institusjonen på bostedet skal underrette den kompetente institusjon om enhver registrering som har funnet sted i samsvar med bestemmelsene i nr. 1.

5. Ved ethvert krav om naturalytelser skal vedkommende framlegge de bevis som kreves for tilståelse av naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

6. .....

7. .....

8. Arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlemmer skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i deres situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig om ethvert opphør eller endring av vedkommendes lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet eller enhver endring av bo- eller oppholdssted for arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller et familiemedlem. Den kompetente institusjon skal også underrette institusjonen på bostedet dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke lenger er trygdet eller har rett til naturalytelser. Institusjonen på bostedet kan til enhver tid anmode den kompetente institusjon om å framlegge alle opplysninger som angår arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes trygdeforhold eller rett til naturalytelser.

9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser.

Artikkel 18 Kontantytelser ved bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. For å motta kontantytelser i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 1 bokstav b) skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende innen tre dager etter at arbeidsuførheten inntraff, henvende seg til institusjonen på bostedet og framlegge en underretning om opphør av arbeid eller, dersom det er fastsatt i lovgivningen den kompetente institusjon eller institusjonen på bostedet anvender, en attest på arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege.

2. Dersom de behandlende leger i bostedsstaten ikke utsteder attester på arbeidsuførhet, skal vedkommende henvende seg direkte til institusjonen på bostedet innen den frist som er fastsatt i lovgivningen den anvender.

Institusjonen skal umiddelbart få arbeidsuførheten stadfestet og utferdige attesten omhandlet i nr. 1. Attesten skal angi antatt varighet av arbeidsuførheten og straks oversendes den kompetente institusjon.

3. I tilfelle nr. 2 ikke får anvendelse, skal institusjonen på bostedet så snart som mulig og i alle tilfeller innen tre dager etter den dag vedkommende henvendte seg til den, få gjennomført en medisinsk undersøkelse av vedkommende som om han var trygdet ved denne institusjonen. Rapporten fra den lege som foretar kontrollundersøkelsen, skal særlig angi arbeidsuførhetens antatte varighet og skal oversendes den kompetente institusjon av institusjonen på bostedet innen tre dager etter kontroll­undersøkelsen.

4. Institusjonen på bostedet skal om nødvendig senere utføre enhver administrativ eller medisinsk kontroll av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. Så snart den har fastslått at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den straks underrette ham og den kompetente institusjon om det og oppgi den dato arbeidsuførheten opphørte. Uten å berøre bestemmelsene i nr. 6, skal underretningen til vedkommende behandles som et vedtak gjort på vegne av den kompetente institusjon.

5. Den kompetente institusjon skal i alle tilfeller beholde retten til å la vedkommende kontrollundersøke av en lege etter dens eget valg.

6. Dersom den kompetente institusjon vedtar å holde tilbake kontantytelsene fordi vedkommende ikke har oppfylt de formaliteter som er fastsatt i lovgivningen i bostedsstaten, eller dersom den fastslår at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den underrette ham om sitt vedtak og samtidig sende kopi av dette vedtaket til institusjonen på bostedet.

7. Når vedkommende gjenopptar arbeidet, skal vedkommende underrette den kompetente institusjon om det dersom det kreves slik underretning etter den lovgivning som institusjonen anvender.

8. Den kompetente institusjon skal utbetale kontantytelsene på en dertil egnet måte, fortrinnsvis ved internasjonal postanvisning, og underrette institusjonen på bostedet og vedkommende om dette. Dersom kontantytelsene utbetales av institusjonen på bostedet for den kompetente institusjons regning, skal sistnevnte institusjon underrette vedkommende om vedkommendes rettigheter og underrette institusjonen på bostedet om kontantytelsenes størrelse, utbetalingsdato og det lengste tidsrommet det kan tilstås ytelser for i samsvar med den kompetente stats lovgivning.

9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser.

Gjennomføring av forordningens artikkel 20

Artikkel 19 Særbestemmelser for grensearbeidere og deres familiemedlemmer

Når det gjelder grensearbeidere eller deres familiemedlemmer kan legemidler, bandasjer, briller og mindre hjelpemidler utleveres og laboratorieanalyser og tester bare utføres på territoriet til den medlemsstat der de er foreskrevet, i samsvar med bestemmelsene i denne medlemsstatens lovgivning unntatt når lovgivningen den kompetente institusjon anvender eller en avtale inngått mellom de berørte medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene inneholder gunstigere regler.

Gjennomføring av forordningens artikkel 21 nr. 2 andre ledd

Artikkel l9a Naturalytelser ved opphold i den kompetente stat - Familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat enn den stat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er bosatt

Endret ved forordning nr. 3096/95 (15), forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 66/98 1998 (eøs5), nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser etter forordningens artikkel 21 skal familiemedlemmene framlegge for institusjonen på oppholdsstedet en attest som bekrefter at de har rett til disse ytelsene. Denne attesten, som skal utstedes av institusjonen på familiemedlemmenes bosted, om mulig før de forlater territoriet til den medlemsstat der de er bosatt, skal om nødvendig angi det lengste tidsrommet det kan tilstås naturalytelser for etter denne medlemsstats lovgivning. Dersom familiemedlemmene ikke framlegger nevnte attest, skal institusjonen på oppholdsstedet innhente den fra institusjonen på bostedet.

2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9 får tilsvarende anvendelse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 22

Artikkel 20

Utgått ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34)

......

Artikkel 21 Naturalytelser ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a nr. i), skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende legge fram for behandleren et dokument utstedt av den kompetente institusjon som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelser. Dokumentet skal utstedes i samsvar med bestemmel­sene i artikkel 2. Dersom vedkommende ikke kan legge fram et slikt dokument, skal han rette en henvendelse til oppholdsstedets institusjon, som skal innhente en attest som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelsene fra den kompetente institusjon.

Et dokument som er utstedt av den kompetente institusjon, som bekrefter rett til de ytelser som i det konkrete tilfellet kommer i betraktning i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) nr. i), har samme gyldighet for behandleren som et nasjonalt dokument som bekrefter rettigheter for personer som er trygdet i oppholdsstedets institusjon.

2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9 får tilsvarende anvendelse.

Artikkel 22 Naturalytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som flytter eller reiser tilbake til bostedsstaten, og til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har fått tillatelse til å reise til en annen medlemsstat for å motta medisinsk behandling der

Endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav b) i), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende framlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse som viser at vedkommende fortsatt har rett til å motta nevnte ytelser. Bekreftelsen som skal utstedes av den kompetente institusjon, skal om nødvendig angi nærmere det lengste tidsrommet det fortsatt kan gis naturalytelser for i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Bekreftelsen kan etter anmodning fra vedkommende utstedes etter avreisen, dersom den på grunn av force majeure ikke har kunnet bli utferdiget tidligere.

2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9 får tilsvarende anvendelse.

3. Nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse når det gjelder bestemmelsene om naturalytelser i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav c) i).

Artikkel 23 Naturalytelser til familiemedlemmer

Endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 21 eller 22 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til familiemedlemmer omhandlet i forordningens artikkel 22 nr. 3.

I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 22 nr. 3 andre ledd, skal imidlertid institusjonen på bostedet og lovgivningen i bostedsstaten til familiemedlemmene anses som henholdsvis den kompetente institusjon og den kompetente stats lovgivning ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9, artikkel 21 og artikkel 22.

Artikkel 24 Kontantytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende ved oppbold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 får tilsvarende anvendelse ved mottakelse av kontantytelser etter forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) ii). Uten å berøre plikten til å framlegge en attest på arbeidsuførhet, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppholder seg på en medlemsstats territorium uten å utføre inntektsgivende arbeid der, likevel ikke være forpliktet til å framlegge en underretning om opphør av arbeid som omhandlet i gjennomførings­forordningens artikkel 18 nr. 1.

Gjennomføring av forordningens artikkel 23 nr. 3

Artikkel 25 Bekreftelse angående familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av kontantytelser

1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 23 nr. 3, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse angående vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger.

2. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen på familie­medlemmenes bosted.

Den skal være gyldig i 12 måneder fra utstedelsesdato. Den kan fornyes; i dette tilfellet skal den være gyldig fra den dag den fornyes.

Vedkommende skal umiddelbart underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som nødvendiggjør en endring i nevnte bekreftelse. Slik endring får virkning fra den dag forholdet inntraff.

3. I stedet for bekreftelsen omhandlet i nr. 1, kan den kompetente institusjon kreve at vedkommende framlegger dokumenter av nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger.

Gjennomføring av forordningens artikkel 25 nr. 1

Artikkel 26 Ytelser til arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat for å søke arbeid der

Endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordnin­gens artikkel 25 nr. 1 bokstav a) og artikkel 25 nr. 1a, skal den arbeidsløse eller familiemedlemmene som oppholder seg sammen med vedkommende, legge fram for behandleren et dokument utstedt av den kompetente institusjon som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelser. Dokumentet skal utstedes i samsvar med bestemmel­sene i artikkel 2. Dersom vedkommende ikke kan legge fram et slikt dokument, skal han rette en henvendelse til oppholdsstedets institusjon, som skal innhente en attest som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelser fra den kompetente institusjon.

Et dokument som er utstedt av den kompetente institusjon, som bekrefter rett til de ytelser som i det konkrete tilfellet kommer i betraktning i henhold til forordningens artikkel 25 nr. 1 bokstav a), har samme gyldighet for behandleren som et nasjonalt dokument som bekrefter rettigheter for personer som er trygdet i institusjonen på stedet som den arbeidsløse har reist til.

1a. For å motta kontantytelser i henhold til forord­ningens artikkel 25 nr. 1 bokstav b), for seg selv og sine familiemedlemmer, skal den arbeidsløse legge fram en attest for trygde­institusjonen på stedet han har reist til, som er innhentet fra den kompetente trygdeinstitusjon før vedkommendes avreise. Dersom den arbeidsløse ikke kan legge fram en slik attest, skal institusjonen på det stedet han er reist til rette en henvendelse til den kompe­tente institusjon for å framskaffe en slik attest. Attesten skal bekrefte at vedkommende har rett til kontantytelser på de vilkår som er angitt i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav a), oppgi i hvor lang tid han har rett til ytelsene, idet det tas hensyn til bestemmelsene i forord­ningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c), og i tilfeller av arbeidsuførhet eller innleggelse i sykehus, nærmere angi størrelsen av de kontantytelser som skal utbetales for det nevnte tidsrom, eventuelt som syketrygd­ytelser.

2. Institusjonen for arbeidsløshetstrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal godtgjøre på en kopi av bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 83 som skal sendes til institusjonen for syketrygd på samme sted, at vilkårene i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav b) er oppfylt, og angi den dato de ble oppfylt og den dato fra hvilken den arbeidsløse skal motta ytelser fra arbeidsløshetstrygden for den kompetente institusjons regning.

Bekreftelsen skal være gyldig i tidsrommet fastsatt i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c) så lenge vilkårene er oppfylt. Institusjonen for arbeidsløshetstrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal innen tre dager underrette nevnte institusjon for syketrygd dersom vilkårene ikke lenger oppfylles.

3. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9 får tilsvarende anvendelse.

4. For å motta kontantytelser som fastsatt i den kompetente stats lovgivning, skal den arbeidsløse innen tre dager sende en attest om arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege, til institusjonen for syketrygd på stedet vedkommende har reist til. Vedkommende skal også angi til hvilken dato han har mottatt ytelser fra arbeidsløshetstrygden, samt sin adresse i oppholdsstaten.

5. Institusjonen for syketrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal innen tre dager underrette den kompetente institusjon for syketrygd og den kompetente institusjon for arbeidsløshetstrygd, samt institusjonen der den arbeidsløse er registrert som arbeidssøkende, om den dato arbeidsuførheten inntraff og opphørte.

6. I tilfellene definert i forordningens artikkel 25 nr. 4, skal institusjonen for syketrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, underrette den kompetente institusjon for syketrygd og den kompetente institusjon for arbeidsløshetstrygd om at den anser vilkårene oppfylt for forlengelse av det tidsrom kontant- og naturalytelser kan gis, grunngi dette og legge ved meddelelsen til institusjonen for syketrygd en detaljert rapport fra den lege som har foretatt kontrollundersøkelsen, om tilstanden til pasienten med opplysninger om det tidsrom det er antatt at vilkårene i forordningens artikkel 25 nr. 4 vil være oppfylt. Den kompetente institusjonen for syketrygd skal deretter gjøre vedtak om forlengelse av det tidsrom det kan gis ytelser til den syke arbeidsløse.

7. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 nr. 2, 3, 4, 5, 6, 8 og 9 får tilsvarende anvendelse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 25 nr. 3

Artikkel 27 Naturalytelser til arbeidsløses familiemedlemmer i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til arbeidsløses familiemedlemmer når familiemedlemmene er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat. Ved registrering av familiemedlemmene til arbeidsløse som mottar ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 69 nr. 1, skal bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 26 nr. 1 framlegges. Bekreftelsen skal være gyldig så lenge det tilstås ytelser etter forordningens artikkel 69 nr. 1.

Gjennomføring av forordningens artikkel 26

Artikkel 28 Naturalytelser til personer som setter fram krav om pensjon og til deres familiemedlemmer

1. For å motta naturalytelser på den medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, etter forordningens artikkel 26 nr. 1, skal en person som setter fram krav om pensjon samt vedkommendes familiemedlemmer registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å framlegge en bekreftelse som viser at vedkommende har rett til nevnte ytelser for seg selv og sine familiemedlemmer etter lovgivningen i en annen medlemsstat. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen i den annen medlemsstat som er ansvarlig for naturalytelser.

2. Institusjonen på bostedet skal underrette institusjonen som har utstedt bekreftelsen, om enhver registrering den har foretatt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1.

Gjennomføring av forordningens artikkel 28 og 28a

Artikkel 29 Naturalytelser til pensjonister og deres familiemedlemmer som ikke er bosatt i en medlemsstat etter hvis lovgivning de mottar en pensjon og har rett til ytelser

Endret ved forordning nr. 1223/98 (18), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/99 (eøs8).

1. For å motta naturalytelser på den medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt etter forordningens artikkel 28 nr. 1 og 28a, skal en pensjonist med sine familiemedlemmer som er bosatt i samme medlemsstat registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å framlegge en bekreftelse som viser at han har rett til nevnte ytelser for seg selv og sine familiemedlemmer i henhold til den lovgivning eller en av de lovgivninger en pensjon utbetales.

2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra pensjonisten utstedes av institusjonen eller en av de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt av institusjonen som har myndighet til gjøre vedtak om rett til naturalytelser, så snart pensjonisten oppfyller vilkårene for rett til slike ytelser. Dersom pensjonisten ikke framlegger bekreftelsen, skal institusjonen på bostedet innhente den fra institusjonen eller fra de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt fra institusjonen som har myndighet til å utstede bekreftelsen. I påvente av mottakelsen av bekreftelsen, kan institusjonen på bostedet foreta en foreløpig registrering av pensjonisten samt familiemedlemmene som er bosatt i samme medlemsstat på grunnlag av de underlagsdokumenter den har godkjent. Registreringen skal bare være bindende for institusjonen som plikter å utbetale naturalytelser når sistnevnte institusjon har utstedt bekreftelsen som nevnt i nr. 1.

3. Institusjonen på bostedet skal underrette institusjonen som har utstedt bekreftelsen nevnt i nr. 1 om enhver registrering den har foretatt i samsvar med bestemmelsene i nevnte nummer.

4. Ved krav om naturalytelser skal det overfor institusjonen på bostedet dokumenteres at pensjonisten fortsatt har rett til pensjon, med kvittering eller anvisningstalong for siste utbetaling av pensjonen.

5. Pensjonisten eller vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt i samme medlemsstat skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i deres situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig om enhver suspensjon eller opphør av pensjon og enhver endring av bosted. De institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, skal også underrette institusjonen på pensjonistens bosted om slike endringer.

6. Den administrative kommisjon skal om nødvendig fastsette reglene for å avgjøre hvilken institusjon som skal belastes utgiftene til naturalytelsene i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 28 nr. 2 bokstav b).

Gjennomføring av forordningens artikkel 29

Artikkel 30 Naturalytelser til familiemedlemmer som er bosatt utenfor den kompetente medlemsstat i en annen medlemsstat enn den stat der pensjonisten er bosatt

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14), forordning nr. 1223/98 (18), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/99 (eøs8).

1. For å motta naturalytelser på den medlemsstats territorium der de er bosatt etter forordningens artikkel 29 nr. 1, skal familiemedlemmene registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å framlegge de underlagsdokumenter som etter den lovgivning denne institusjonen anvender, kreves for tilståelse av slike ytelser til en pensjonists familiemedlemmer, samt en bekreftelse som viser at pensjonisten har rett til naturalytelser for seg selv og sine familiemedlemmer. Bekreftelsen, som skal utstedes av institusjonen eller en av de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt av institusjonen som har myndighet til å gjøre vedtak om rett til naturalytelser, skal være gyldig så lenge institusjonen på familiemedlemmenes bosted ikke har fått underretning om at den ikke lenger er gyldig. Dersom familiemedlemmene ikke framlegger bekreftelsen, skal institusjonen på bostedet innhente den fra institusjonen eller fra de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt fra institusjonen som har myndighet til dette.

2. Ved krav om naturalytelser skal familiemedlemmene framlegge for institusjonen på bostedet bekreftelsen omhandlet i nr. 1, dersom den lovgivning som denne institusjonen anvender, fastsetter at dokumentasjon for rett til pensjon skal vedlegges et slikt krav.

3. Institusjonen som har utstedt bekreftelsen nevnt i nr. 1, skal underrette institusjonen på familiemedlemmenes bosted om suspensjon eller opphør av pensjonen. Institusjonen på familiemedlemmenes bosted kan til enhver tid anmode institusjonen som har utstedt bekreftelsen om alle opplysninger om rett til naturalytelser.

4. Familiemedlemmene skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i deres situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig enhver endring av bosted.

5. Institusjonen på bostedet skal underrette institusjonen som har utstedt bekreftelsen nevnt i nr. 1, om enhver registrering den har foretatt i samsvar med bestemmelsene i nevnte nummer.

Gjennomføring av forordningens artikkel 31

Artikkel 31 Naturalytelser til pensjonister og deres familiemedlemmer som oppholder seg i en annen medlemsstat enn den der de er bosatt

Endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 31 skal pensjonisten legge fram for behandleren et dokument utstedt av institusjonen på bostedet, som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelser. Dokumentet skal utstedes i samsvar med artikkel 2. Dersom vedkommende ikke kan legge fram et slikt dokument, skal han rette en henvendelse til oppholdsstedets institusjon, som skal anmode institusjonen på bostedet om en attest som bekrefter at vedkommende har rett til naturalytelsene.

2 Et dokument som er utstedt av den kompetente institusjon, som bekrefter rett til de ytelser som i det konkrete tilfellet kommer i betraktning i henhold til forordningens artikkel 31, har samme gyldighet for behandleren som et nasjonalt dokument som bekrefter rettigheter for personer som er trygdet i oppholdsstedets institusjon.

3. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 9 får tilsvarende anvendelse.

4. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til familiemedlemmene omfattet av forordningens artikkel 31. Dersom de er bosatt på en annen medlemsstats territorium enn pensjonisten, skal dokumentet omtalt i nr. 1 utstedes av institusjonen på familiemedlemmenes bosted.

Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 1

Artikkel 32 Institusjoner som arbeidere i gruver og lignende virksomheter og deres familiemedlemmer kan henvende seg til når de oppholder seg eller er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. 1 og når ytelsene i oppholdsstaten eller bostedsstaten ved sykdom eller svangerskap eller fødsel under den særordning som gjelder for arbeidere i stålindustrien, tilsvarer særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter, kan arbeidere i sistnevnte gruppe samt deres familiemedlemmer, henvende seg til nærmeste institusjon på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt, som angitt i vedlegg 3 til gjennomføringsforordningen, selv om sistnevnte institusjon hører inn under ordningen for arbeidere i stålindustrien; denne institusjonen plikter å utbetale disse ytelsene.

2. Når ytelsene som gis i henhold til særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter er gunstigere, skal slike arbeidere eller deres familiemedlemmer kunne velge om de vil henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende denne ordningen, eller til den nærmeste institusjon på territoriet til den medlemsstat der de oppholder seg eller er bosatt, og som anvender ordningen for arbeidere i stålindustrien. I sistnevnte tilfelle skal den berørte institusjon gjøre vedkommende oppmerksom på at han vil få gunstigere ytelser ved å henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende ovennevnte særordning; den skal også gi opplysninger om institusjonens navn og adresse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 2

Artikkel 32a Særordninger som får anvendelse på visse selvstendig næringsdrivende

Den eller de ordninger som er omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. 2, er oppført i vedlegg 11.

Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 4

Artikkel 33 Medregning av det tidsrom det allerede er gitt ytelser for av en annen medlemsstats institusjon

Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 35 nr. 4 kan institusjonen i en medlemsstat som er blitt bedt om å gi ytelser, anmode institusjonen i en annen medlemsstat om opplysninger om hvilket tidsrom den sistnevnte institusjon allerede har gitt ytelser for det samme tilfellet av sykdom eller svangerskap eller fødsel.

Artikkel 34 Refusjon fra den kompetente institusjon i en medlemsstat av utgifter som er betalt under opphold i en annen medlemsstat

Endret ved forordning nr. 1249/92 (12), forordning nr. 1386/2001 (23), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 36/2002 (eøs23).

1. Dersom det ikke er mulig å oppfylle formalitetene fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 og 4 og artikkel 21, artikkel 23 og artikkel 31 under arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes opphold på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal den kompetente institusjon etter anmodning fra vedkommende arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende refundere utgiftene i samsvar med de refusjonssatser som anvendes av institusjonen på oppholdsstedet.

2. Institusjonen på oppholdsstedet skal etter anmodning fra den kompetente institusjon gi de nødvendige opplysninger om slike satser.

Dersom institusjonen på oppholdsstedet og den kompetente institusjon har en avtale seg imellom som enten fastsetter avkall på enhver refusjon eller refusjon med et fast beløp av ytelsene gitt i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) i) og artikkel 31, skal institusjonen på oppholdsstedet i tillegg forplikte seg til å overføre til den kompetente institusjon det beløp som skal refunderes vedkommende i samsvar med bestemmelsene i nr. 1.

3. Dersom det gjelder større utgifter, kan den kompetente institusjon utbetale et passende forskudd til vedkommende når han setter fram krav om refusjon overfor nevnte institusjon.

4. Som unntak fra nr. 1, 2 og 3 kan den kompetente institusjon refundere påførte utgifter etter de refusjonssatser den anvender, forutsatt at refusjon kan skje etter disse satsene, at utgiftene ikke overstiger et beløp fastsatt av Den administrative kommisjon og at arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller pensjonisten har samtykket i at denne bestemmelse anvendes. Refusjonsbeløpet må ikke i noe tilfelle overstige det beløp som faktisk er påført.

5. Dersom lovgivningen i oppholdsstaten ikke har bestemmelser om refusjonssatser, kan den kompetente institusjon foreta refusjon etter de satser som gjelder for institusjonen uten at vedkommendes samtykke er nødvendig. Refusjonsbeløpet må under ingen omstendigheter overstige de utgifter som faktisk er påløpt.

Kapittel 3 Uførhet, alder og dødsfall (pensjoner)

Framsetting og behandling av krav om ytelser

Artikkel 35 Krav om ytelser ved uførhet når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende utelukkende har vært omfattet av lovgivninger angitt i vedlegg IV del A til forordningen, og i tilfeller omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. 2

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. For å motta ytelser i henhold til forordningens artikkel 37, 38 og 39, herunder tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. 2, artikkel 41 nr. 1 og artikkel 42 nr. 2, skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sette fram krav, enten overfor institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning han var omfattet av da arbeidsuførheten med etterfølgende uførhet eller forverring av slik uførhet inntraff, eller til institusjonen på bostedet som så skal oversende kravet til den førstnevnte institusjon med angivelse av den dag kravet ble satt fram; denne dag skal anses for å være den dag krav er satt fram overfor den førstnevnte institusjon. Dersom det er tilstått kontantytelser etter bestemmelsene i syketrygden, skal den dag da utbetaling av slike kontantytelser opphørte, i tilfelle likevel anses for å være den dag da krav om pensjon ble satt fram.

2. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav b), skal institusjonen der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet, underrette institusjonen som opprinnelig pliktet å utbetale ytelsene, om størrelsen på de ytelser som skal komme til utbetaling etter den lovgivning som institusjonen anvender, og om den dag ytelsene skal utbetales. Fra denne dag skal ytelsene som ble utbetalt før forverringen av uførheten inntraff, enten falle bort eller reduseres til et beløp som ikke er større enn tillegget omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav c).

3. Bestemmelsene i nr. 2 får ikke anvendelse i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav d). I dette tilfellet skal institusjonen der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet, henvende seg til den nederlandske institusjonen for å få oppgitt størrelsen på beløpet som skal komme til utbetaling fra denne institusjonen.

Artikkel 36 Krav om ytelser ved alder eller til etterlatte (unntatt ytelser til barn som har mistet en av eller begge foreldrene) og ytelser ved uførhet i tilfeller som ikke er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 35

1. For å motta ytelser i henhold til forordningens artikkel 40 til 51 unntatt i tilfeller omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 35, skal vedkommende sette fram krav overfor institusjonen på bostedet i samsvar med reglene fastsatt i den lovgivning som denne institusjon anvender. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke har vært omfattet av denne lovgivningen, skal institusjonen på bostedet oversende kravet til institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av, med angivelse av den dag kravet ble satt fram. Denne dag skal anses for å være den dag da kravet ble satt fram overfor den sistnevnte institusjon.

2. Når en person som setter fram krav, er bosatt på territoriet til en medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke har vært omfattet av, kan vedkommende sette fram krav overfor institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av.

3. Når en person som setter fram krav, er bosatt på territoriet til en stat som ikke er en medlemsstat, skal vedkommende sette fram kravet overfor den kompetente institusjon i den av medlemsstatene hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av.

Dersom en person setter fram krav overfor institusjonen i den medlemsstat der vedkommende er statsborger, skal sistnevnte institusjon oversende kravet til den kompetente institusjon.

4. Et krav om ytelser som sendes til en medlemsstats institusjon, skal automatisk føre til samtidig fastsettelse av ytelser etter lovgivningen i alle berørte medlemsstater, dersom den som setter fram krav oppfyller vilkårene for rett til ytelser der, unntatt i tilfeller der en person som setter fram krav i henhold til forordningens artikkel 44 nr. 2, ber om at fastsettelsen av de ytelser ved alder som han ville hatt rett til etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, utsettes.

Artikkel 37 Dokumenter og opplysninger som skal vedlegges krav om ytelser omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36

Ved framsetting av krav omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36 skal følgende regler gjelde:

a) kravet skal vedlegges de nødvendige underlagsdokumenter og utferdiges på blanketten fastsatt i lovgivningen:

i) i den medlemsstat på hvis territorium personen som setter fram krav, i tilfellet omhandlet i artikkel 36 nr. 1 er bosatt,

ii) i den medlemsstat arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet i tilfellene omhandlet i artikkel 36 nr. 2 og 3,

b) riktigheten av de opplysninger som den person som setter fram krav gir, skal bekreftes ved offisielle dokumenter som vedlegges kravblanketten eller bekreftes av de kompetente organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

c) den person som setter fram krav, skal så vidt mulig oppføre institusjonen eller institusjonene for ytelser ved uførhet, alder eller ved dødsfall (pensjoner) i de medlemsstater der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært trygdet, eller dersom det gjelder en arbeidstaker, den eller de arbeidsgivere som vedkommende har arbeidet for på enhver medlemsstats territorium, ved å framlegge de arbeidsattester vedkommende måtte ha,

d) dersom en person som setter fram krav, i henhold til forordningens artikkel 44 nr. 2 ber om utsettelse av fastsettelsen at de ytelser ved alder som vedkommende ville hatt rett til etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, skal vedkommende angi nærmere den lovgivning som han krever en ytelse i henhold til.

Artikkel 38 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved fastsettelse av ytelsens størrelse

1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 39 nr. 4 eller artikkel 47 nr. 3, skal den person som setter fram krav, framlegge en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene, unntatt barn, som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for å fastsette ytelser, ligger.

Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen for syketrygd på familiemedlemmenes bosted eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 25 nr. 2 andre og tredje ledd får tilsvarende anvendelse.

I stedet for bekreftelsen nevnt i første ledd, kan institusjonen som er ansvarlig for å fastsette ytelser, kreve at den person som setter fram krav, framlegger dokumenter at nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene, unntatt barn, som er bosatt på en annen medlemsstats territorium enn den der nevnte institusjon ligger.

2. Dersom det i henhold til den lovgivning som den berørte institusjon anvender, i tilfellet omhandlet i nr. 1 kreves at familiemedlemmene skal dele husstand med pensjonisten, skal det forhold at nevnte familiemedlemmer som ikke oppfyller dette vilkåret, likevel i hovedsak forsørges av den som setter fram krav, godtgjøres ved dokumenter som viser at en del av vedkommendes inntekter regelmessig blir overført til dem.

Artikkel 39 Behandling av krav om ytelser ved uførhet i tilfelle arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende utelukkende har vært omfattet av den lovgivning som er angitt i vedlegg IV del A til forordningen

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har satt fram krav om ytelser ved uførhet og institusjonen fastslår at bestemmelsene i forordningens artikkel 37 nr. 1 får anvendelse, skal institusjonen om nødvendig innhente en bekreftelse fra institusjonen der vedkommende sist var trygdet, over trygdetid som vedkommende har tilbakelagt etter lovgivningen som denne institusjonen anvender.

2. Bestemmelsene i nr. 1 får tilsvarende anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid som tidligere er tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat.

3. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 39 nr. 3, skal institusjonen som har behandlet kravet, oversende saken til institusjonen der vedkommende sist var trygdet.

4. Gjennomføringsforordningens artikkel 41 til 50 får ikke anvendelse ved behandling av krav omhandlet i nr. 1, 2 og 3.

Artikkel 40 Fastsettelse av uførhetsgrad

Ved fastsettelse av uførhetsgraden skal institusjonen i en medlemsstat ta i betraktning medisinske dokumenter og erklæringer og opplysninger av administrativ art innhentet av institusjonen fra enhver annen medlemsstat. Unntatt i tilfellet der bestemmelsene i forordningens artikkel 40 nr. 4 får anvendelse, skal hver institusjon likevel beholde retten til å la den person som setter fram et krav, undersøke av en lege etter dens eget valg.

Behandling at krav om ytelser ved uførhet, alder og til etterlatte i tilfellene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36

Artikkel 41 Bestemmelse om hvilken institusjon som er den behandlende institusjon

1. Krav om ytelser skal behandles av institusjonen som de er overlevert eller oversendt til i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 36. Denne institusjonen er heretter kalt ”den behandlende institusjon”.

2. Den behandlende institusjon skal umiddelbart og på en særskilt blankett underrette alle berørte institusjoner om krav som er satt fram, slik at kravene kan behandles samtidig og uten forsinkelse av alle disse institusjonene.

Artikkel 42 Blanketter som skal benyttes ved behandling av krav om ytelser

1. Ved behandling av krav om ytelser skal den behandlende institusjon bruke en blankett som særlig inneholder en oppgave over og en sammenfatning av trygdetid eller botid tilbakelagt av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende etter lovgivningen i alle berørte medlemsstater.

2. Disse blankettene skal når de oversendes institusjonen i enhver annen medlemsstat, erstatte underlagsdokumentene.

Artikkel 43 Framgangsmåte som skal følges av de berørte institusjoner ved behandling av kravet

1. Den behandlende institusjon skal på den blankett som er nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 42 nr. 1, føre opp trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter den lovgivning den anvender, og oversende en kopi av blanketten til institusjonen for ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) i enhver medlemsstat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært trygdet, og i den forbindelse skal arbeidsattester som eventuelt er framlagt, vedlegges.

2. Når bare en annen institusjon er berørt, skal denne institusjonen fylle ut blanketten ved å påføre:

a) den trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter lovgivningen som institusjonen anvender,

b) det ytelsesbeløp som den person som setter fram krav, kunne kreve utelukkende på grunnlag av denne trygdetid eller botid,

c) det teoretiske og det faktiske beløp beregnet i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2.

Blanketten som er utfylt på denne måten, skal sendes tilbake til den behandlende institusjon.

Dersom rett til ytelser er opptjent ved at utelukkende trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen anvendt av institusjonen i den annen medlemsstat medregnes, og dersom ytelsesbeløpet som svarer til disse tidsrommene kan fastsettes straks, mens beregningsmåten omhandlet i bokstav c) krever betydelig lenger tid, skal blanketten sendes tilbake til den behandlende institusjon med opplysningene omhandlet i bokstav a) og b); opplysningene omhandlet i bokstav c) skal oversendes den behandlende institusjon så snart som mulig.

3. Dersom to eller flere andre institusjoner er berørt, skal hver av disse institusjonene fylle ut nevnte blankett ved å påføre trygdetid eller botid tilbakelagt etter den lovgivning som denne institusjonen anvender, og sende den tilbake til den behandlende institusjon.

Dersom rett til ytelser er opptjent ved at det utelukkende medregnes trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen anvendt av en eller flere at disse institusjonene, og dersom ytelsesbeløpet som svarer til disse tidsrommene kan fastsettes straks, skal den behandlende institusjon samtidig underrettes om dette beløp og om trygdetid eller botid; dersom fastsettelsen av nevnte beløp innebærer en forsinkelse, skal den behandlende institusjon undertettes om dette beløpet så snart det er fastsatt.

Ved mottakelsen av alle blanketter med opplysning om trygdetid eller botid, og eventuelt med opplysninger om det eller de beløp som skal komme til utbetaling i henhold til lovgivningen i en eller flere berørte medlemsstater, skal den behandlende institusjon oversende en kopi av blankettene utfylt på denne måten til hver at de berørte institusjoner, som så skal påføre det teoretiske og det faktiske beløp beregnet i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2, og sende blanketten tilbake til den behandlende institusjon.

4. Så snart den behandlende institusjon, etter å ha mottatt opplysningene omhandlet i nr. 2 eller 3, fastslår at bestemmelsene i forordningens artikkel 40 nr. 2 eller artikkel 48 nr. 2 eller 3 får anvendelse, skal den underrette de andre berørte institusjoner om dette.

5. I tilfellet nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 37 bokstav d), skal institusjonene i de medlemsstater hvis lovgivning den person som setter fram krav har vært omfattet av, men som vedkommende har anmodet om å få utsatt fastsettelsen av ytelsene, på blanketten nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 42 nr. 1, bare påføre trygdetid eller botid tilbakelagt av vedkommende etter den lovgivning som de anvender.

Artikkel 44 Institusjon som har myndighet til å avgjøre uførhetsgraden

1. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 2 og 3 skal bare den behandlende institusjon ha myndighet til å gjøre vedtak som omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. 4 når det gjelder uførhetsgraden til den person som setter fram krav. Den behandlende institusjon skal gjøre slikt vedtak så snart den er i stand til å fastslå om vilkårene for rett til ytelser som er fastsatt i den lovgivning den anvender, er oppfylt, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 45. Den skal straks underrette de andre berørte institusjoner om dette vedtaket.

2. Dersom vilkårene for rett til ytelser, unntatt krav når det gjelder uførhetsgrad, fastsatt i den lovgivning som den behandlende institusjon anvender, ikke er oppfylt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 45, skal den behandlende institusjon straks underrette den kompetente institusjon når det gjelder uførhet i den av de andre berørte medlemsstater hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av. Sistnevnte institusjon skal ha myndighet til å gjøre vedtak med hensyn til uførhetsgraden til den person som setter fram krav, dersom vilkårene for rett til ytelser som er fastsatt i lovgivningen den anvender er oppfylt; den skal straks underrette de andre berørte institusjonene om dette vedtaket.

3. Det kan eventuelt på de samme vilkår være nødvendig å gå tilbake med saken til den kompetente institusjon når det gjelder uførhet i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende først var omfattet av.

Artikkel 45 Utbetaling av foreløpige ytelser og forskudd på ytelser

1. Dersom den behandlende institusjon fastslår at en person som setter fram krav, har rett til ytelser etter den lovgivning den anvender uten at det er nødvendig å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i andre medlemsstater, skal den umiddelbart utbetale disse ytelsene som foreløpige ytelser.

2. Dersom den person som setter fram krav, ikke har rett til ytelser etter nr. 1, men det framgår av de opplysninger som er gitt til den behandlende institusjon i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 43 nr. 2 eller 3, at rett til ytelser er opptjent etter lovgivningen i en annen medlemsstat ved utelukkende å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter denne lovgivning, skal institusjonen som anvender denne lovgivning utbetale disse ytelsene som foreløpige ytelser så snart den behandlende institusjon har underrettet den om at den er forpliktet til det.

3. Dersom rett til ytelser er opptjent etter lovgivningen i flere medlemsstater i tilfellet omhandlet i nr. 2 ved utelukkende å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter hver enkelt av disse lovgivningene, skal institusjonen som først underrettet den behandlende institusjon om at en slik rett forelå, være ansvarlig for å utbetale slike foreløpige ytelser; den behandlende institusjon skal underrette de øvrige berørte institusjoner.

4. Institusjonen som skal utbetale ytelser etter nr. 1, 2 eller 3, skal umiddelbart underrette den person som har satt fram krav om dette, og samtidig gjøre vedkommende uttrykkelig oppmerksom på at vedtaket er foreløpig og at det ikke kan påklages.

5. Dersom det ikke kan utbetales foreløpige ytelser etter nr. 2 eller 3 til den person som har satt fram krav, men det framgår av de opplysninger som er mottatt, at det er opptjent en rett etter forordningens artikkel 46 nr. 2, skal den behandlende institusjon utbetale et passende forskudd som kan kreves tilbakebetalt, og som så langt det er mulig skal tilsvare det beløp som kan tenkes å bli fastsatt etter forordningens artikkel 46 nr. 2.

6. To medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan avtale andre regler for utbetaling av foreløpige ytelser i tilfeller der bare institusjoner fra disse statene er berørt. Den administrative kommisjon skal underrettes om slike avtaler.

Artikkel 46 Beløp som skal komme til utbetaling for trygdetid i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt trygdeordning, som ikke må medregnes i henhold til artikkel 15 nr. 1 bokstav b) i gjennomføringsforordningen

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Ved beregningen av ytelsens teoretiske og faktiske beløp i samsvar med forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a) og b), får bestemmelsene fastsatt i artikkel 15 nr. 1 bokstav b), c) og d) anvendelse.

Det faktiske beløpet som skal utbetales, beregnet i henhold til forordningens artikkel 46 nr. 2, skal forhøyes med det beløp som svarer til trygdetid i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt ordning, som ikke har vært medregnet i henhold til bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav b). Forhøyelsen skal beregnes etter bestemmelsene i den medlemsstats lovgivning som trygdetiden etter den frivillige eller fortsatt frivillige ordning er tilbakelagt etter.

Ved sammenligningen omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 3 skal det tas hensyn til nevnte forhøyelse.

Artikkel 47 Beregning av ytelsesbeløp som svarer til trygdetid i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt ordning

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Institusjonen i hver medlemsstat skal etter lovgivningen den anvender, beregne det ytelsesbeløpet som svarer til trygdetiden tilbakelagt i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt ordning som, i henhold til forordningens artikkel 46a nr. 3 bokstav c), ikke er omfattet av bestemmelsene om bortfall, reduksjon eller suspensjon i en annen medlemsstat.

Artikkel 48 Meddelelse om institusjonenes vedtak til den person som setter fram krav

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. De endelige vedtak som er gjort av hver at de berørte institusjoner, skal oversendes den behandlende institusjon. Hvert vedtak skal angi nærmere den klageadgang og de klagefrister som er fastsatt i den berørte lovgivning. Etter å ha mottatt alle slike vedtak, skal den behandlende institusjon underrette den person som har satt fram krav om disse, på vedkommendes eget språk ved en sammenfattende uttalelse som vedlegges nevnte vedtak. Klagefristene skal først løpe fra det tidspunkt den person som har satt fram krav, mottar den sammenfattende uttalelsen.

2. Samtidig som den behandlende institusjon sender den sammenfattende uttalelsen omhandlet i nr. 1 til den person som har satt fram krav, skal den sende en kopi til hver av de berørte institusjoner vedlagt en kopi at de øvrige institusjonenes vedtak.

Artikkel 49 Omregning av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Ved anvendelse at forordningens artikkel 43 nr. 3 og 4, artikkel 49 nr. 2 og 3 og artikkel 51 nr. 2, skal gjennomføringsforordningens artikkel 45 få tilsvarende anvendelse.

2. Ved omregning, bortfall eller suspensjon av ytelsen skal institusjonen som har gjort slikt vedtak, straks underrette vedkommende og hver av de institusjonene som vedkommende har rett til ytelser fra, om nødvendig gjennom den behandlende institusjon. Vedtaket skal angi nærmere hvilken klageadgang og hvilke klagefrister som er fastsatt i den berørte lovgivning. Klagefristene skal begynne å løpe fra den dag vedkommende mottar vedtaket.

Artikkel 50 Tiltak for å framskynde fastsettelsen av ytelser

1. a) i) Når en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er statsborger i en medlemsstat, blir omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon for pensjoner i sistnevnte medlemsstat på det tidspunkt vedkommende blir registrert og ved bruk av alle de midler den har til rådighet, oversende det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i samme medlemsstat, alle personlige data om vedkommende og navnet på nevnte kompetente institusjon samt det trygdenummer vedkommende er blitt tildelt av institusjonen.

ii) Videre skal den kompetente institusjon omhandlet i i) så langt det er mulig oversende det organ som er utpekt i henhold til bestemmelsene i i), alle andre opplysninger som kan lette og påskynde fastsettelsen at pensjonene.

iii) Opplysningene skal oversendes det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, på vilkår fastsatt av Den administrative kommisjon.

iv) Ved anvendelse av bestemmelsene i i), ii) og iii) skal statsløse og flyktninger anses for å være statsborgere i den medlemsstat hvis lovgivning de først var omfattet av.

b) Etter anmodning fra vedkommende eller institusjonen han er trygdet ved skal de berørte institusjonene sette opp en oversikt over hans trygdeforhold senest ett år før han når pensjonsalderen.

2. Den administrative kommisjon skal fastsette reglene for gjennomføring av bestemmelsene i nr. 1.

Administrativ og medisinsk kontroll

Artikkel 51

1. Når en person som mottar ytelser, særlig:

a) ytelser ved uførhet,

b) ytelser ved alder som tilstås ved arbeidsuførhet,

c) ytelser ved alder som tilstås eldre arbeidsløse,

d) ytelser ved alder som tilstås ved opphør av inntektsgivende arbeid,

e) ytelser til etterlatte som tilstås ved uførhet eller arbeidsudyktighet,

f) ytelser som tilstås under forutsetning av at mottakerens midler ikke overstiger en bestemt grense,

oppholder seg eller er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den stat der institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen ligger, skal administrative og medisinske kontroller etter anmodning fra denne institusjonen, foretas av institusjonen på mottakerens oppholds- eller bosted i samsvar med den framgangsmåte som er fastsatt i lovgivningen som denne institusjonen anvender. Institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, skal likevel beholde retten til å la mottakeren undersøke av en lege etter dens eget valg.

2. Dersom det fastslås at mottakeren av ytelser omhandlet i nr. 1, utfører lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet eller har midler som overstiger den fastsatte grense samtidig som vedkommende mottar ytelser, skal institusjonen på oppholds- eller bostedet rapportere dette til institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, og som har anmodet om at det foretas slik kontroll. Rapporten skal særlig angi arten av det lønnede arbeid eller den selvstendige næringsvirksomhet vedkommende har utført eller utøvet, inntektens størrelse eller størrelsen på de midler som han har hatt til rådighet i løpet av det siste kvartal, den normale inntekt for en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i samme område og på samme nivå som vedkommende i det yrket han utøvet før han ble ufør, i løpet av en referanseperiode som fastsettes av institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, og eventuelt en erklæring om vedkommendes helsetilstand fra en medisinsk sakkyndig.

Artikkel 52

Når vedkommende etter at ytelser han tidligere har mottatt er suspendert igjen får rett til ytelser mens han er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal de berørte institusjoner utveksle alle relevante opplysninger med sikte på å gjenoppta utbetalingen av nevnte ytelser.

Utbetaling av ytelser

Artikkel 53 Betalingsmåte

1. Dersom institusjonen i en medlemsstat som er ansvarlig for utbetalingen, ikke utbetaler ytelsene direkte til mottakere som er bosatt i en annen medlemsstat, skal slike ytelser etter anmodning fra institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, utbetales gjennom kontaktorganet i sistnevnte medlemsstat eller gjennom institusjonen på nevnte mottakeres bosted i samsvar med den framgangsmåte som er fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 54 til 58; dersom institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, betaler ytelsene direkte til mottakerne, skal den underrette institusjonen på bostedet om dette. Den betalingsmåte som medlemsstatenes institusjoner anvender, er oppført i vedlegg 6.

2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre framgangsmåter ved utbetaling av ytelser i tilfellene der bare de kompetente institusjoner i disse medlemsstatene berøres. Den administrative kommisjon skal underrettes om slike avtaler.

3. Bestemmelsene i avtaler om utbetaling av ytelser som anvendes dagen før forordningen trer i kraft, får fortsatt anvendelse dersom de er oppført i vedlegg 5.

Artikkel 54 Oversendelse til det utbetalende organ av en spesifikasjon over beløp som er forfalt

Institusjonen som plikter å utbetale ytelser, skal sende en spesifikasjon i to eksemplarer over beløp som forfaller, til kontaktorganet i den medlemsstat på hvis territorium mottakeren er bosatt, eller til institusjonen på bostedet, begge heretter kalt ”det utbetalende organ”; spesifikasjonen skal være det utbetalende organ i hende senest 20 dager før ytelsene forfaller til utbetaling.

Artikkel 55 Innbetaling av forfalte beløp til det utbetalende organs konto

1. Ti dager før ytelsene forfaller til betaling skal institusjonen som er ansvarlig for betalingen, i den medlemsstats valuta på hvis territorium den ligger, innbetale den sum som er nødvendig for å dekke de beløp som forfaller til betaling, og som er oppført i spesifikasjonen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 54. Betalingen skal foretas gjennom nasjonalbanken eller en annen bank på den medlemsstats territorium der institusjonen som er ansvarlig for betalingen ligger, til en konto som er åpnet i nasjonalbankens navn eller i navnet til en annen bank på den medlemsstats territorium der det utbetalende organ ligger, og godskrives dette organet. Innbetalingen skal ha frigjørende virkning. Institusjonen som er ansvarlig for betalingen, skal samtidig underrette det utbetalende organ om betalingen.

2. Den bank på hvis konto innbetalingen er foretatt, skal godskrive det utbetalende organ med motverdien av innbetalingen i den medlemsstats valuta på hvis territorium organet ligger.

3. Navn og forretningskontor til bankene omhandlet i nr. 1, er oppført i vedlegg 7.

Artikkel 56 Det utbetalende organs betaling til mottakeren av beløp som er forfalt

1. De beløp som forfaller angitt i spesifikasjonen nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 54, skal utbetales til mottakeren av det utbetalende organ og belastes institusjonen som er ansvarlig for betalingen. Slike utbetalinger skal foretas i samsvar med den framgangsmåte som er fastsatt i den lovgivning det utbetalende organ anvender.

2. Så snart det utbetalende organ eller ethvert annet organ som er utpekt at dette organet, blir kjent med forhold som fører til at ytelser suspenderes eller oppheves, skal det stoppe all utbetaling. Det samme gjelder dersom mottakeren flytter til en annen stats territorium.

3. Det utbetalende organ skal underrette institusjonen som er ansvarlig for å betale ytelser, om årsaken til at en utbetaling stoppes. Dersom mottakeren eller vedkommendes ektefelle dør eller en enke eller enkemann inngår nytt ekteskap, skal det utbetalende organ underrette institusjonen om tidspunktet for dette.

Artikkel 57 Oppgjør av konti når det gjelder utbetalinger omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 56

1. Kontiene for utbetalingene omhandlet i gjennomførings­forordningens artikkel 56, skal gjøres opp ved utløpet av hver betalingstermin for å fastsette hvilke beløp som faktisk er utbetalt til mottakerne eller til de personer som enten etter lovgivningen eller etter fullmakt representerer dem, og hvilke beløp som ikke er utbetalt.

2. Det skal bekreftes at det samlede beløp, som er uttrykt i tall og bokstaver i valutaen til den medlemsstat på hvis territorium institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen ligger, stemmer med de utbetalinger det utbetalende organ har foretatt; bekreftelsen skal underskrives av representanten for dette organet.

3. Det utbetalende organ skal garantere at utbetalingene som er foretatt er korrekte.

4. Forskjellen mellom de beløp som institusjonen som er ansvarlig for betalingen har innbetalt, uttrykt i valutaen til den medlemsstat på hvis territorium denne institusjonen ligger, og verdien uttrykt i samme valuta av de utbetalinger som er godkjent av det utbetalende organ, skal trekkes fra de beløp som senere skal betales på samme grunnlag av institusjonen som er ansvarlig for betalingen.

Artikkel 58 Godtgjørelse av utgifter ved utbetaling av ytelsene

Det utbetalende organ kan i utbetalingene til mottakerne trekke fra utgifter i forbindelse med utbetaling av ytelsene, særlig portoutgifter og bankgebyr, på de vilkår som er fastsatt i lovgivningen som dette organ anvender.

Artikkel 59 Underretning om mottakers endring av bosted

Når en person som har rett til ytelser etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, flytter fra en stats territorium til en annen stats territorium, skal vedkommende underrette den eller de institusjoner som er ansvarlig for å betale disse ytelsene, samt det utbetalende organ.

Kapittel 4 Yrkesskade og yrkessykdom

Gjennomføring av forordningens artikkel 52 og 53

Artikkel 60 Naturalytelser i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. For å motta naturalytelser etter forordningens artikkel 52 bokstav a), skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende framlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse som viser at han har rett til slike naturalytelser. Bekreftelsen skal utstedes av den kompetente institusjon, eventuelt på grunnlag av opplysninger fra arbeidsgiveren. Dersom lovgivningen i den kompetente stat fastsetter det, skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende også framlegge for institusjonen på bostedet et bevis fra den kompetente institusjon på at anmeldelsen av yrkesskaden eller yrkessykdommen er mottatt. Dersom vedkommende ikke framlegger slik dokumentasjon, skal institusjonen på bostedet innhente dem fra den kompetente institusjon og i mellomtiden tilstå naturalytelser etter bestemmelsene i syketrygden, dersom vedkommende oppfyller vilkårene for rett til slike ytelser.

2. Bekreftelsen skal være gyldig inntil institusjonen på bostedet mottar underretning om at den ikke lenger er gyldig. Når bekreftelsen er utstedt av en fransk institusjon, skal den likevel bare være gyldig i ett år regnet fra den dag da den ble utstedt og den skal fornyes hvert år.

3. Dersom vedkommende er sesongarbeider, skal bekreftelsen omhandlet i nr. 1 være gyldig så lenge sesongarbeidet forventes å vare, med mindre den kompetente institusjon i mellomtiden underretter institusjonen på bostedet om at den ikke lenger er gyldig.

4. Ved ethvert krav om naturalytelser skal vedkommende framlegge de underlagsdokumenter som kreves for tilståelse av naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

5. Ved innleggelse i sykehus skal institusjonen på bostedet innen tre dager etter at den er blitt kjent med det, underrette den kompetente institusjon om innleggelsesdagen, sykehusoppholdets forventede varighet og utskrivingsdagen.

6. Institusjonen på bostedet skal på forhånd underrette den kompetente institusjon om ethvert vedtak om å tilstå naturalytelser, når de forventede eller faktiske utgifter overstiger et fast beløp som fastsettes og revideres med jevne mellomrom at Den administrative kommisjon.

Den kompetente institusjon skal innen 15 dager fra den dag slike opplysninger er sendt, eventuelt reise en begrunnet innsigelse; dersom institusjonen på bostedet ikke har mottatt slik innsigelse ved utløpet av denne fristen, skal den tilstå naturalytelsene. Når det er nødvendig å tilstå slike naturalytelser øyeblikkelig, skal institusjonen på bostedet straks underrette den kompetente institusjon om dette.

7. Vedkommende skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i hans situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig om ethvert opphør eller enhver endring av lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet eller om enhver endring av bo- eller oppholdssted. Den kompetente institusjon skal også underrette institusjonen på bostedet, dersom vedkommende ikke lenger er trygdet eller ikke lenger har rett til naturalytelser. Institusjonen på bostedet kan til enhver tid anmode den kompetente institusjon om opplysninger om vedkommendes trygdeforhold eller rett til naturalytelser.

8. Når det gjelder grensearbeidere, kan legemidler, bandasjer, briller og mindre hjelpemidler bare utleveres og laboratorieanalyser og tester bare utføres på den medlemsstats territorium der de er foreskrevet, i samsvar med bestemmelsene i denne medlemsstatens lovgivning.

9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser.

Artikkel 61 Andre kontantytelser enn pensjoner i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. For å motta andre kontantytelser enn pensjoner i henhold til forordningens artikkel 52 bokstav b), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende innen tre dager etter at arbeidsuførheten inntraff, henvende seg til institusjonen på bostedet og framlegge en meddelelse om opphør av arbeidet eller, dersom det er fastsatt i lovgivningen den kompetente institusjon eller institusjonen på bostedet anvender, en attest på arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege.

2. Dersom de behandlende leger i bostedsstaten ikke utsteder attester på arbeidsuførhet, skal vedkommende henvende seg direkte til institusjonen på bostedet innen den frist som er fastsatt i lovgivningen som den anvender.

Institusjonen skal umiddelbart få arbeidsuførheten stadfestet av lege og utferdige attesten omhandlet i nr. 1. Attesten skal angi arbeidsuførhetens antatte varighet og straks oversendes den kompetente institusjon.

3. I tilfelle nr. 2 ikke får anvendelse, skal institusjonen på bostedet så snart som mulig og i alle tilfeller innen tre dager etter den dag vedkommende henvendte seg til den, få gjennomført en medisinsk undersøkelse av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. Rapporten fra den lege som foretar kontrollundersøkelsen, skal særlig angi arbeidsuførhetens antatte varighet, og oversendes den kompetente institusjon av institusjonen på bostedet innen tre dager etter kontrollundersøkelsen.

4. Institusjonen på bostedet skal om nødvendig senere utføre enhver administrativ eller medisinsk kontroll av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. Så snart den har fastslått at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den straks underrette vedkommende og den kompetente institusjon om det, og oppgi den dag arbeidsuførheten opphørte. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 6, skal underretningen til vedkommende behandles som et vedtak gjort på vegne av den kompetente institusjon.

5. Den kompetente institusjon skal i alle tilfeller beholde retten til å la vedkommende kontrollundersøke av en lege etter dens eget valg.

6. Dersom den kompetente institusjon vedtar å holde tilbake kontantytelsene fordi vedkommende ikke har oppfylt de formaliteter som er fastsatt i lovgivningen i bostedsstaten, eller dersom den konstaterer at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den underrette vedkommende om sitt vedtak og samtidig sende kopi av vedtaket til institusjonen på bostedet.

7. Når vedkommende gjenopptar arbeidet, skal vedkommende underrette den kompetente institusjon om det dersom det kreves slik underretning etter den lovgivning som institusjonen anvender.

8. Den kompetente institusjon skal utbetale kontantytelsene på en dertil egnet måte, fortrinnsvis ved internasjonal postanvisning, og underrette institusjonen på bostedet og vedkommende om dette. Dersom kontantytelsene utbetales av institusjonen på bostedet for den kompetente institusjons regning, skal sistnevnte institusjon underrette vedkommende om vedkommendes rettigheter og underrette institusjonen på bostedet om kontantytelsenes størrelse, utbetalingsdato og det lengste tidsrommet det kan tilstås ytelser for i samsvar med den kompetente stats lovgivning.

9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser.

Gjennomføringsforordningens artikkel 55

Artikkel 62 Naturalytelser ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. For å motta naturalytelser skal en arbeidstaker som er ansatt i internasjonal transport omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav a), og som under utførelsen av sitt arbeid befinner seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, så snart som mulig framlegge for institusjonen på oppholdsstedet en særlig bekreftelse utstedt av arbeidsgiveren eller vedkommendes representant i samme kalendermåned eller i løpet av de to foregående kalendermånedene. Bekreftelsen skal særlig angi den dag vedkommende ble ansatt av nevnte arbeidsgiver og den kompetente institusjonens navn og adresse. Dersom vedkommende har framlagt en bekreftelse, skal han antas å ha oppfylt vilkårene for rett til naturalytelser. Dersom vedkommende ikke er i stand til å henvende seg til institusjonen på oppholdsstedet før vedkommende mottar medisinsk behandling, skal han likevel ha rett til slik behandling ved å framlegge nevnte bekreftelse, som om han var trygdet ved denne institusjonen.

2. Institusjonen på oppholdsstedet skal innen tre dager henvende seg til den kompetente institusjon for å få opplyst om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til naturalytelser. Institusjonen på oppholdsstedet skal tilstå naturalytelser inntil den mottar svar fra den kompetente institusjon, men i høyst 30 dager.

3. Den kompetente institusjon skal sende sitt svar til institusjonen på oppholdsstedet innen 10 dager etter at den har mottatt anmodningen fra denne institusjonen. Dersom svaret er bekreftende, skal den kompetente institusjon om nødvendig oppgi det lengste tidsrommet det kan tilstås naturalytelser for i samsvar med lovgivningen den anvender, og institusjonen på oppholdsstedet skal fortsette å gi nevnte ytelser.

4. Naturalytelser tilstått i henhold til antakelsen nevnt i nr. 1, skal refunderes slik som fastsatt i forordningens artikkel 36 nr. 1.

5. I stedet for bekreftelsen nevnt i nr. 1 kan arbeidstakeren som omfattes av dette nummer framlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse som nevnt i nr. 6.

6. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav a) i), skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende, unntatt i tilfeller der det gjøres en antakelse etter nr. 1, framlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse på at vedkommende har rett til naturalytelser. Bekreftelsen, som om mulig skal utstedes av den kompetente institusjon før vedkommende forlater territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, skal om nødvendig særlig angi det lengste tidsrom det kan tilstås naturalytelser for i samsvar med lovgivningen i den kompetente stat. Dersom vedkommende ikke framlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på oppholdsstedet innhente den fra den kompetente institusjon.

7. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 60 nr. 5, 6 og 9 får tilsvarende anvendelse.

Artikkel 63 Naturalytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som flytter eller reiser tilbake til bostedsstaten, og til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har fått tillatelse til å reise til en annen medlemsstat for å få behandling der

1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav b) i), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende framlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse som viser at vedkommende fortsatt har rett til å motta nevnte ytelser. Bekreftelsen, som skal utstedes av den kompetente institusjon, skal om nødvendig særlig angi det lengste tidsrommet det fortsatt kan tilstås naturalytelser for i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Bekreftelsen kan etter anmodning fra vedkommende utstedes etter avreisen, dersom den på grunn av force majeure ikke har kunnet bli utferdiget tidligere.

2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 60 nr. 5, 6 og 9 får tilsvarende anvendelse.

3. Nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser omhandlet i forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav c) i).

Artikkel 64 Andre kontantytelser enn pensjoner ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

For å motta andre kontantytelser enn pensjoner i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav a) ii), får bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 61 tilsvarende anvendelse. Med forbehold for plikten til å framlegge en attest på arbeidsuførhet, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat uten å utføre inntektsgivende arbeid der, likevel ikke være forpliktet til å framlegge en underretning om opphør av arbeid som omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 61 nr. 1.

Gjennomføring av forordningens artikkel 52 til 56

Artikkel 65 Erklæringer, undersøkelser og utveksling av opplysninger mellom institusjoner om yrkesskade eller yrkessykdom som har inntruffet i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. Når en yrkesskade inntreffer eller en yrkessykdom første gang diagnostiseres på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal erklæringen om yrkesskaden eller yrkessykdommen gis i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning med forbehold for lovbestemmelser som måtte gjelde i den medlemsstat der yrkesskaden inntraff eller der yrkessykdommen først ble diagnostisert, og som i et slikt tilfelle fortsatt skal gjelde. Erklæringen skal sendes til den kompetente institusjon og en kopi skal sendes til institusjonen på bostedet eller til institusjonen på oppholdsstedet.

2. Institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium yrkesskaden inntraff eller der yrkessykdommen først ble diagnostisert, skal oversende legeattestene i to eksemplarer som er utferdiget i denne staten, til den kompetente institusjon, samt alle relevante opplysninger som sistnevnte institusjon måtte anmode om.

3. Dersom det, når det gjelder en skade oppstått på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, er nødvendig å foreta en undersøkelse på førstnevnte medlemsstats territorium, kan den kompetente institusjon utpeke en person til å foreta denne undersøkelsen; i et slik tilfelle skal den underrette myndighetene i denne medlemsstaten om det. Myndighetene skal yte vedkommende bistand særlig ved å utpeke en person som kan hjelpe vedkommende med å gjennomgå offisielle rapporter og andre dokumenter om skaden.

4. Etter at behandlingen er avsluttet, skal en detaljert rapport med legeattest om de varige følger av skaden eller sykdommen, særlig om vedkommendes nåværende tilstand og om skaden er helbredet eller har stabilisert seg, oversendes den kompetente myndighet. De relevante honorarer skal betales av institusjonen på bostedet eller eventuelt av institusjonen på oppholdsstedet i samsvar med de satser som institusjonen anvender, men belastes den kompetente institusjon.

5. Den kompetente institusjon skal etter anmodning underrette institusjonen på bostedet eller eventuelt institusjonen på oppholdsstedet om vedtaket om når skaden anses for å være helbredet eller for å ha stabilisert seg og eventuelt om vedtaket om tilståelse av pensjon.

Artikkel 66 Bestridelse av at skaden eller sykdommen er en yrkesskade eller yrkessykdom

1. Når den kompetente institusjon bestrider at lovgivningen om yrkesskade eller yrkessykdom får anvendelse i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 52 eller 55 nr. 1, skal den umiddelbart underrette institusjonen på bostedet eller institusjonen på oppholdsstedet som har tilstått naturalytelsene, om dette; ytelsene skal da anses som ytelser fra syketrygden og skal fortsatt tilstås som slike ytelser, dersom attestene eller bekreftelsene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 og 21 framlegges.

2. Når det er gjort endelig vedtak i denne saken, skal den kompetente institusjon umiddelbart underrette institusjonen på bostedet eller institusjonen på oppholdsstedet som har tilstått naturalytelsene om dette. Dersom det ikke dreier seg om en yrkesskade eller yrkessykdom, skal denne institusjonen fortsatt gi nevnte ytelser som ytelser fra syketrygden dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har rett til slike ytelser. I motsatt fall skal naturalytelser som vedkommende har mottatt som ytelser fra syketrygden, anses som ytelser ved yrkesskade eller yrkessykdom.

Gjennomføring av forordningens artikkel 57

Artikkel 67 Framgangsmåte i tilfeller der vedkommende har vært utsatt for risiko for å pådra seg en yrkessykdom i flere medlemsstater

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. I tilfellet omfattet av forordningens artikkel 57 nr. 1, skal erklæring om yrkessykdom enten oversendes til institusjonen som er kompetent for yrkessykdom etter lovgivningen i den medlemsstat der vedkommende som lider av sykdommen sist utførte et arbeid som kan føre til nevnte sykdom, eller til institusjonen på bostedet som skal oversende erklæringen til nevnte kompetente institusjon.

2. Dersom den kompetente institusjon omhandlet i nr. 1, fastslår at et arbeid som kan føre til nevnte yrkessykdom, sist ble utført etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den oversende erklæringen og medfølgende dokumenter til den tilsvarende institusjon i denne medlemsstaten.

3. Når institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning en person som lider av sykdommen sist utførte et arbeid som kunne føre til denne yrkessykdommen, fastslår at vedkommende eller hans etterlatte ikke oppfyller vilkårene i denne lovginingen etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 57 nr. 2, 3 og 4, skal institusjonen:

a) straks oversende til institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning en person som lider av sykdommen, tidligere har utført et arbeid som kunne føre til denne yrkessykdommen, erklæringen og alle medfølgende dokumenter, herunder resultater og rapporter fra medisinske undersøkelser som førstnevnte institusjon har latt foreta, samt en kopi av vedtaket omhandlet i bokstav b),

b) samtidig underrette vedkommende om sitt vedtak og særlig angi begrunnelsen for avslaget om ytelser, klageadgang og klagefrister, og dagen da saken ble oversendt institusjonen omhandlet i bokstav a).

4. Det kan eventuelt være nødvendig at saken etter samme framgangsmåte sendes tilbake til den tilsvarende institusjon i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende som lider av sykdommen, først utførte et arbeid som kan ha ført til denne yrkessykdommen.

Artikkel 68 Utveksling av opplysninger mellom institusjoner ved klage på et vedtak om å avvise et krav - Utbetaling av forskudd ved slik klage

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. Ved klage på et vedtak om å avvise et krav som er gjort av institusjonen i en av de medlemsstater etter hvis lovgivning en person som lider av sykdommen, har utført et arbeid som kan ha ført til vedkommende yrkessykdom, skal institusjonen underrette institusjonen som erklæringen er oversendt til, i samsvar med framgangsmåten fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 67 nr. 3, og senere underrette den om det endelige vedtaket.

2. Dersom rett til ytelser er ervervet etter den lovgivning som sistnevnte institusjon anvender, skal institusjonen utbetale forskudd med et beløp som om nødvendig skal fastsettes i samråd med institusjonen som har gjort vedtaket det er klaget på, etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 57 nr. 2, 3 og 4. Sistnevnte institusjon skal refundere det beløp som er betalt på forskudd, dersom den som følge av klagen blir pålagt å gi ytelsene. Beløpet skal så trekkes fra det ytelsesbeløp vedkommende får utbetalt.

Artikkel 69 Fordeling av utgifter ved kontantytelser i tilfelle av sklerogen pneumoconiose

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

Følgende regler får anvendelse ved gjennomføringen av forordningens artikkel 57 nr. 5:

a) den kompetente institusjon i den medlemsstat etter hvis lovgivning kontantytelser tilstås i henhold til forordningens artikkel 57 nr. 1, heretter kalt ”institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser” skal bruke en blankett som særlig skal inneholde en oppgave og en oversikt over all trygdetid (alderstrygd) eller botid tilbakelagt av en person som lider av sykdommen, etter lovgivningen i hver av de berørte medlemsstater,

b) institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, skal oversende denne blanketten til alle alderstrygdinstitusjonene i de medlemsstater som vedkommende som lider av sykdommen, har vært trygdet ved; hver av de nevnte institusjoner skal på blanketten oppføre trygdetid (alderstrygd) eller botid tilbakelagt etter den lovgivning den anvender, og sende blanketten tilbake til institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser,

c) institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, skal så fordele utgiftene mellom seg og de andre berørte institusjonene; for å få disse institusjonenes godkjennelse, skal den underrette dem om fordelingen sammen med nødvendig tilleggsdokumentasjon som særlig viser den samlede sum av kontantytelser som er tilstått og beregningen av fordelingsprosentene,

d) ved utløpet av hvert kalenderår skal institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, oversende hver av de andre kompetente institusjoner et oppgjør over kontantytelser som er utbetalt i løpet av vedkommende regnskapsår, og som viser det beløp som hver av dem skal betale i henhold til den fordeling som er fastsatt under bokstav c); hver av disse institusjonene skal refundere dette beløp til institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, så snart som mulig og senest innen tre måneder.

Gjennomføring av forordningens artikkel 58 nr. 3

Artikkel 70 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av kontantytelser, herunder pensjoner

1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 58 nr. 3, skal den person som setter fram krav, framlegge en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for å fastsette kontantytelsene ligger.

Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen for syketrygd på familiemedlemmenes bosted eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 25 nr. 2 andre og tredje ledd får tilsvarende anvendelse.

I stedet for bekreftelsen omhandlet i første ledd, kan institusjonen som er ansvarlig for å fastsette kontantytelsene, kreve at den person som setter fram krav, framlegger dokumenter av nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger.

2. Dersom det i henhold til den lovgivning som den berørte institusjon anvender, i tilfellet omhandlet i nr. 1, kreves at familiemedlemmene skal dele husstand med personen som setter fram krav, skal det forhold at nevnte familiemedlemmer som ikke oppfyller dette vilkåret, likevel i hovedsak forsørges av den person som setter fram krav, godtgjøres ved dokumenter som viser at en del av vedkommendes inntekter regelmessig blir overført til dem.

Gjennomføring av forordningens artikkel 60

Artikkel 71 Forverring av yrkessykdom

1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 1, skal den person som setter fram krav, gi alle opplysninger om tidligere tilståtte ytelser når det gjelder den aktuelle yrkessykdom, til institusjonen i den medlemsstat der han setter fram krav om ytelser. Institusjonen kan henvende seg til enhver annen institusjon som tidligere har vært kompetent, med sikte på å innhente de opplysninger som den anser som nødvendige.

2. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 1 bokstav c), skal den kompetente institusjon som er ansvarlig for å utbetale kontantytelsene, underrette den annen berørte institusjon om det beløp som sistnevnte institusjon skal utbetale som følge av den forverrede tilstand, og vedlegge de nødvendige underlagsdokumenter med sikte på godkjenning. Ved utløpet av hvert kalenderår skal førstnevnte institusjon oversende den annen institusjon en oppgave over kontantytelsene som er utbetalt i løpet av det aktuelle regnskapsår, med angivelse av det beløp som sistnevnte institusjon skal betale, og som denne institusjonen skal refundere den førstnevnte institusjon så snart som mulig og senest innen tre måneder.

3. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 2 bokstav b) første punktum, skal institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen av kontantytelsene, underrette de berørte kompetente institusjoner om de endringer som er gjort i den tidligere fordelingen av utgiftene, og vedlegge de nødvendige underlagsdokumenter med sikte på godkjenning.

4. Bestemmelsene i nr. 2 får tilsvarende anvendelse for tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 2 bokstav b) andre punktum.

Gjennomføring av forordningens artikkel 61 nr. 5 og 6

Artikkel 72 Fastsettelse av uførhetsgrad i tilfelle tidligere eller senere inntruffet yrkesskade eller yrkessykdom

1. For å fastsette uførhetsgraden, avgjøre om det foreligger rett til ytelser eller for å fastsette størrelsen på ytelsene i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 61 nr. 5 og 6, skal den person som setter fram krav, gi den kompetente institusjon i den medlemsstat hvis lovgivning han var omfattet av på det tidspunktet yrkesskaden inntraff eller da yrkessykdommen først ble diagnostisert, alle opplysninger om yrkesskader som han er påført eller yrkessykdommer som han har pådratt seg på et tidligere eller senere tidspunkt, mens han var omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat, uansett hvilken uførhetsgrad disse tidligere eller senere tilfellene har ført til.

2. For ervervelse av rett til ytelser og fastsettelse av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, ta hensyn til den uførhetsgrad som disse tidligere eller senere tilfellene har ført til.

3. Den kompetente institusjon kan henvende seg til enhver annen institusjon, som tidligere eller senere har vært kompetent, for å innhente de opplysninger den anser som nødvendige.

Når en tidligere eller senere arbeidsuførhet er forårsaket av en skade som er oppstått mens vedkommende var omfattet av lovgivningen i en medlemsstat som ikke foretar noen sondring med hensyn til hvordan arbeidsuførheten er oppstått, skal den kompetente institusjon for den tidligere eller senere arbeidsuførheten eller det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i vedkommende medlemsstat, etter anmodning fra den kompetente institusjon i en annen medlemsstat, framskaffe opplysninger om graden av den arbeidsuførhet som vedkommende har pådratt seg på et tidligere eller senere tidspunkt, og så langt det er mulig, framskaffe opplysninger som gjør det mulig å fastslå om arbeidsuførheten er et resultat av en yrkesskade etter lovgivningen som institusjonen i den annen medlemsstat anvender. Dersom det er tilfelle, får bestemmelsene i nr. 2 tilsvarende anvendelse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 62 nr. 1

Artikkel 73 Institusjoner som arbeidere i gruver og lignende virksomheter skal henvende seg til når de oppholder seg eller er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 62 nr. 1, og i tilfellene der ytelser i oppholdsstaten eller bostedsstaten etter trygdeordningen for yrkesskade eller yrkessykdom for arbeidere i stålindustrien tilsvarer ytelsene etter særordningen for arbeidstakere i gruver og lignende virksomheter, kan arbeidere som tilhører sistnevnte gruppe, henvende seg til nærmeste institusjon på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt som angitt i vedlegg 3 til gjennomføringsforordningen, selv om sistnevnte institusjon hører inn under ordningen for arbeidere i stålindustrien; denne institusjonen plikter å utbetale disse ytelsene.

2. Når ytelser som gis i henhold til særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter er gunstigere, skal slike arbeidere ha rett til å velge om de vil henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende denne ordningen, eller nærmeste institusjon som anvender ordningen for arbeidere i stålindustrien på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt. I sistnevnte tilfelle skal den berørte institusjon gjøre vedkommende oppmerksom på at han vil få gunstigere ytelser ved å henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende ovennevnte særordning; den skal også gi opplysninger om denne institusjonens navn og adresse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 62 nr. 2

Artikkel 74 Medregning av tidsrom der ytelser allerede er gitt av institusjonen i en annen medlemsstat

Ved anvendelse av forordningens artikkel 62 nr. 2 kan den institusjon i en medlemsstat som skal gi ytelsene, kreve å få opplysninger fra institusjonen i en annen medlemsstat om det tidsrom da sistnevnte institusjon allerede har gitt ytelser for samme tilfelle av yrkesskade eller yrkessykdom.

Framsettelse og behandling av krav om pensjon, unntatt pensjoner i forbindelse med yrkesskade omfattet av forordningens artikkel 57

Artikkel 75

1. For å motta pensjon eller tilleggsytelser etter en medlemsstats lovgivning, skal en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes etterlatte som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, sette fram krav enten overfor den kompetente institusjon eller overfor institusjonen på bostedet som skal oversende kravet til den kompetente institusjon. Framsettelsen av kravet skal skje etter følgende regler:

a) kravet skal vedlegges underlagsdokumenter, og utferdiges på den blankett som er fastsatt i lovgivningen som den kompetente institusjon anvender,

b) riktigheten av de opplysninger som personen som setter fram krav gir, skal bekreftes ved offisielle dokumenter som vedlegges kravblanketten, eller bekreftes av de kompetente organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

2. Den kompetente institusjon skal underrette personen som setter fram krav, om sin vedtak enten direkte eller gjennom den kompetente stats kontaktorgan; den kompetente institusjon skal sende kopi av vedtaket til kontaktorganet i den medlemsstat på hvis territorium personen som setter fram krav, er bosatt.

Administrativ og medisinsk kontroll

Artikkel 76

1. Administrativ og medisinsk kontroll, herunder medisinske undersøkelser som er fastsatt i forbindelse med endring av pensjonen, skal etter anmodning fra den kompetente institusjon foretas av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium den person som har rett til ytelser befinner seg, etter de regler som er fastsatt i lovgivningen som sistnevnte institusjon anvender. Den kompetente institusjon skal likevel beholde retten til å la mottakeren undersøke av en lege etter dens eget valg.

2. En person som mottar pensjon for seg selv eller for et barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal underrette institusjonen som er ansvarlig for utbetalingene, om enhver endring i sin eller barnets situasjon som kan påvirke retten til pensjon.

Utbetaling av pensjoner

Artikkel 77

Pensjoner som skal ytes av en medlemsstats institusjon til pensjonister som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, skal utbetales i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 55 til 58.

Kapittel 5 Gravferdshjelp

Gjennomføring av forordningens artikkel 64, 65 og 66

Artikkel 78 Framsettelse av krav om ytelse

For å motta gravferdshjelp etter lovgivningen i en annen medlemsstat enn den medlemsstat på hvis territorium han er bosatt, skal vedkommende sette fram kravet enten overfor den kompetente institusjon eller overfor institusjonen på bostedet.

Kravet skal vedlegges de underlagsdokumenter som kreves etter lovgivningen som den kompetente institusjon anvender.

Riktigheten av de opplysninger som vedkommende gir, skal bekreftes ved offisielle dokumenter som vedlegges kravblanket­ten, eller bekreftes av de kompetente organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

Artikkel 79 Bekreftelse på tidsrom

1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 64 skal kunne påberopes, skal den person som setter fram krav, framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på den trygdetid eller botid som er tilbakelagt av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende etter den lovgivning vedkommende sist var omfattet av.

2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra personen som setter fram krav, utstedes av institusjonen for syketrygd eller institusjonen for alderstrygd der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet. Dersom den person som setter fram krav, ikke framlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av de ovennevnte institusjoner.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid eller botid som er tilbakelagt tidligere etter lovgivningen i en annen medlemsstat.

Kapittel 6 Ytelser ved arbeidsløshet

Gjennomføring av forordningens artikkel 67

Artikkel 80 Bekreftelse på trygdetid eller ansettelsestid

1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 67 nr. 1, 2 eller 4 skal kunne påberopes, skal vedkommende framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på trygdetid eller ansettelsestid tilbakelagt som arbeidstaker etter den lovgivning vedkommende sist var omfattet av, sammen med alle utfyllende opplysninger som kreves etter lovgivningen institusjonen anvender.

2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra vedkommende utstedes enten av den kompetente institusjon for arbeidsløshet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i nevnte medlemsstat. Dersom vedkommende ikke framlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av de ovennevnte institusjoner.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid eller ansettelsestid vedkommende som arbeidstaker har tilbakelagt tidligere etter lovgivningen i en annen medlemsstat.

Gjennomføring av forordningens artikkel 68

Artikkel 81 Bekreftelse på beregning av ytelser

Når ansvaret for beregning av ytelser påhviler en institusjon omfattet av forordningens artikkel 68 nr. 1, og det arbeid vedkommende sist utførte på territoriet til den medlemsstat der denne institusjonen ligger, ikke har vært av minst fire ukers varighet, skal han framlegge for institusjonen en bekreftelse som angir arten av det sist utførte arbeid av minst fire ukers varighet på en annen medlemsstats territorium, samt hvilken næringsgren det gjaldt. Dersom vedkommende ikke framlegger slik bekreftelse, skal institusjonen innhente den enten fra den kompetente institusjon for arbeidsløshet i sistnevnte medlemsstat som han sist var trygdet i, eller fra en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten.

Artikkel 82 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av ytelser

1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 68 nr. 2 skal kunne påberopes, skal vedkommende framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen ligger.

2. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. Bekreftelsen skal vise at familiemedlemmene ikke tas i betraktning ved beregning av ytelser ved arbeidsløshet for en annen person etter nevnte medlemsstats lovgivning.

Bekreftelsen skal være gyldig i 12 måneder fra den dag den er utstedt. Den kan fornyes, og skal i så fall være gyldig fra den dag den ble fornyet. Vedkommende skal umiddelbart underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som nødvendiggjør en endring av bekreftelsen. En slik endring skal få virkning fra den dag forholdet oppstod.

3. Når det ikke er mulig for institusjonen som utsteder bekreftelsen omhandlet i nr. 1, å bekrefte at familiemedlemmene ikke tas i betraktning ved beregning av ytelser ved arbeidsløshet til en annen person etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, skal vedkommende gi utfyllende opplysninger om dette når han framlegger bekreftelsen for den kompetente institusjon.

Bestemmelsene i nr. 2 andre ledd får tilsvarende anvendelse for denne bekreftelse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 69

Artikkel 83 Vilkår og begrensninger for opprettholdelse av rett til ytelser når den arbeidsløse reiser til en annen medlemsstat

1. For å opprettholde rett til ytelser skal en arbeidsløs som er omfattet av forordningens artikkel 69 nr. 1, framlegge for institusjonen på det sted han har reist til, en bekreftelse fra den kompetente institusjon som viser at han fortsatt har rett til ytelser på vilkårene fastsatt i nr. 1 bokstav b) i nevnte artikkel. I bekreftelsen skal den kompetente institusjon særlig angi:

a) størrelsen på den ytelse som skal utbetales til den arbeidsløse etter den kompetente stats lovgivning,

b) tidspunktet da den arbeidsløse opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den kompetente stat,

c) fristen den arbeidsløse etter forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav b) har fått for å registrere seg som arbeidssøker i den medlemsstat han har reist til,

d) det lengste tidsrom for opprettholdelse av rett til ytelser etter forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c),

e) forhold som kan føre til endringer i retten til ytelser.

2. En arbeidsløs som har til hensikt å reise til en annen medlemsstat for å søke arbeid der, skal før avreisen be om bekreftelsen nevnt i nr. 1. Dersom den arbeidsløse ikke framlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på det sted han har reist til innhente denne fra den kompetente institusjon. Arbeidsformidlingen i den kompetente stat skal sørge for at den arbeidsløse er gjort kjent med sine plikter etter forordningens artikkel 69 og denne artikkel.

3. Institusjonen på det sted den arbeidsløse har reist til, skal underrette den kompetente institusjon om dagen vedkommende registrerte seg og om dagen for den første utbetaling av ytelser, og utbetale den kompetente stats ytelser etter de regler som er fastsatt i lovgivningen i den medlemsstat den arbeidsløse har reist til.

Institusjonen på det sted den arbeidsløse har reist til, skal foreta eller sørge for at kontroll blir foretatt som om det dreide seg om en arbeidsløs med rett til ytelser etter den lovgivning som institusjonen anvender. Den skal underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som omhandlet i nr. 1 bokstav e), så snart den får kjennskap til dette og umiddelbart stoppe utbetalingen dersom ytelsen skal suspenderes eller oppheves. Den kompetente institusjon skal straks underrette om i hvilken utstrekning og fra hvilket tidspunkt den arbeidsløses rett til ytelser endres av dette forhold. Utbetaling av ytelser kan eventuelt først gjenopptas etter at slike opplysninger er mottatt. Dersom ytelsen skal reduseres, skal institusjonen på det sted den arbeidsløse har reist til, fortsatt utbetale vedkommende en redusert ytelse med forbehold for avregning etter mottakelsen av den kompetente institusjons svar.

4. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsregler.

Gjennomføring av forordningens artikkel 71

Artikkel 84 Arbeidsløse arbeidstakere som i sitt siste arbeid var bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii) første punktum, skal institusjonen på bostedet anses som den kompetente institusjon ved anvendelse av bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 80.

2. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) skal kunne påberopes, skal en arbeidsløs arbeidstaker i tillegg til bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 80, framlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse fra institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning han sist var omfattet av, som viser at han ikke har rett til ytelser etter forordningens artikkel 69.

3. Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 71 nr. 2, skal institusjonen på bostedet kunne be den kompetente institusjon om alle opplysninger om de rettigheter den arbeidsløse arbeidstakeren har overfor sistnevnte institusjon.

Kapittel 7 Familieytelser

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Gjennomføring av forordningens artikkel 72

Artikkel 85 Bekreftelse på ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet

Endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal 1985 (A)

1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 72 skal kunne påberopes, skal vedkommende framlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet, tilbakelagt etter den lovgivning han sist var omfattet av.

2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra vedkommende utstedes enten av den kompetente institusjon for familieytelser i den medlemsstat han sist var trygdet eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten. Dersom vedkommende ikke framlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av institusjonene nevnt ovenfor, med mindre institusjonen for syketrygd er i stand til å oversende den en kopi av bekreftelsen nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 16 nr. 1.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det er nødvendig å medregne trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som tidligere er tilbakelagt etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, for å oppfylle vilkårene fastsatt i den kompetente stats lovgivning.

Gjennomføring av forordningens artikkel 73 og 75 nr. 1 og 2

Artikkel 86

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

1. For å motta familieytelser etter forordningens artikkel 73 nr. 1, skal arbeidstakeren sette fram krav overfor den kompetente institusjon eventuelt gjennom arbeidsgiver.

2. For å begrunne kravet skal arbeidstakeren framlegge en attest med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der den kompetente institusjon ligger. Attesten skal utstedes enten av de kompetente myndigheter for folkeregistrering i den stat familiemedlemmene er bosatt eller av den kompetente institusjon for syketrygd på familiemedlemmenes bosted, eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. Attesten skal fornyes en gang i året.

3. Dersom den kompetente stats lovgivning fastsetter at familieytelser kan eller skal utbetales til en annen enn arbeidstakeren, skal arbeidstakeren også, for å begrunne kravet, framlegge opplysninger som gjør det mulig å identifisere den person familieytelsene skal utbetales til i bostedsstaten (etternavn, fornavn, fullstendig adresse).

4. De kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater kan inngå avtale om særlige regler for utbetaling av familieytelser, særlig med sikte på å lette gjennomføringen av forordningens artikkel 75 nr. 1 og 2. Slike avtaler skal oversendes Den adminis­trative kommisjon.

5. En arbeidstaker skal, eventuelt gjennom arbeidsgiver, underrette den kompetente institusjon om:

•        enhver forandring i familiesituasjonen som kan føre til endring i retten til familieytelser,

•        enhver endring av antallet familiemedlemmer det utbetales familieytelser for,

•        enhver endring av familiemedlemmenes bosted eller opp­holdssted,

•        enhver form for inntektsgivende arbeid som også innebærer rett til familieytelser etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt.

Artikkel 87

Utgått ved forordning nr. 3427/89 (8).

. . . . .

Gjennomføring av forordningens artikkel 74

Artikkel 88

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 86 får tilsvarende anvendelse for arbeidsløse arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omfattet av forordningens artikkel 74.

Artikkel 89

Utgått ved forordning nr. 3427/89 (8).

. . . . .

Kapittel 8 Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene

Gjennomføring av forordningens artikkel 77, 78 og 79

Artikkel 90

1. For å motta ytelser etter forordningens artikkel 77 eller 78 skal vedkommende sette fram krav overfor institusjonen på bostedet i samsvar med reglene i den lovgivning institusjonen anvender.

2. Dersom den person som setter fram krav, ikke er bosatt på den medlemsstats territorium der den kompetente institusjon ligger, skal vedkommende likevel sette fram kravet enten overfor den kompetente institusjon eller overfor institusjonen på bostedet, som så oversender det til den kompetente institusjon med angivelse av den dato da kravet ble satt fram. Denne datoen skal anses som den dato da kravet ble satt fram overfor den kompetente institusjon.

3. Dersom den kompetente institusjon omhandlet i nr. 2 fastslår at det ikke foreligger rett til ytelser etter den lovgivning institusjonen anvender, skal den straks oversende kravet, sammen med all nødvendig dokumentasjon og alle nødvendige opplysninger, til institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av lengst.

Om nødvendig kan saken på samme vilkår oversendes institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende har tilbakelagt den korteste trygdetid eller botid.

4. Den administrative kommisjon skal om nødvendig fastsette utfyllende regler om framsettelse av krav om ytelser.

Artikkel 91

1. Utbetaling av ytelser i henhold til forordningens artikkel 77 eller 78 skal foretas i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58.

2. Medlemsstatenes kompetente myndigheter skal om nødvendig utpeke den kompetente institusjon for utbetaling av ytelser i henhold til forordningens artikkel 77 eller 78.

Artikkel 92

Enhver som mottar ytelser etter forordningens artikkel 77 eller 78 for barn av en pensjonist eller for barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal underrette den institusjon som er ansvarlig for utbetalingen av disse ytelsene:

•        om enhver forandring av barnas situasjon som kan føre til endring i retten til ytelser,

•        om enhver endring av antallet barn det utbetales familieytelser for,

•        om enhver endring av barnas bosted,

•        om enhver form for inntektsgivende arbeid som innebærer rett til familieytelser eller barnetrygd for disse barna.

Avdeling V Finansielle bestemmelser

Artikkel 93 Refusjon av ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel unntatt ytelsene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 94 og 95

Endret ved forordning nr. 1290/97 (17), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98, forordning nr. 1223/98 (18), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/99 (eøs8), forordning nr. 1386/2001 (23), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 36/2002 (eøs23).

1. De faktiske utgifter til naturalytelser som er gitt til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som er bosatt på til den samme medlemsstats territorium i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 1 og 2, og natural­ytelser som er gitt i henhold til forordningens artikkel 21 nr. 2, artikkel 22, 22a og 22b, artikkel 25 nr. 1, 3 og 4, artikkel 26, 31, 34a eller 34b, skal av den kompetente institusjon refunderes institusjonen som har gitt ytelsene slik det framgår av denne institusjonens regnskaper

2. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 21 nr. 2 andre ledd, artikkel 22 nr. 3 andre ledd og artikkel 31, og ved anvendelse av nr. 1, skal institusjonen på henholdsvis familiemedlemmets eller pensjonistens bosted anses som den kompetente institusjon.

3. Dersom de faktiske ytelsesbeløp omhandlet i nr. 1 ikke framgår av regnskapene til institusjonen som har gitt ytelsene, og det ikke er inngått noen avtale i henhold til nr. 6, skal refusjonsbeløpet fastsettes på grunnlag av et fast beløp beregnet ut fra alle relevante opplysninger utledet av de data som foreligger. Den administrative kommisjon skal vurdere det grunnlag som skal benyttes ved beregningen av det faste beløpet, og fastsette beløpets størrelse.

4. Ved beregning av refusjonen kan det ikke legges til grunn høyere takster enn de som gjelder for naturalytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av den lovgivning som anvendes av institusjonen som har gitt ytelsene omhandlet i nr. 1.

5. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse for refusjon av kontantytelser utbetalt i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 nr. 8 andre punktum.

6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre måter å fastsette refusjonsbeløpene på, særlig på grunnlag av faste beløp.

Artikkel 94 Refusjon av naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel til en arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer som ikke er bosatt i samme medlemsstat som vedkommende

1. Utgiftene til naturalytelser som i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 2 er gitt til en arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer som ikke er bosatt på den samme medlemsstats territorium som vedkommende, skal refunderes institusjonene som har gitt ytelsene, av de kompetente institusjoner på grunnlag av et fast beløp som fastsettes for hvert kalenderår, og som skal ligge så nær de faktiske utgifter som mulig.

2. Det faste beløpet skal fastsettes ved å multiplisere årlig gjennomsnittsutgift per familie med det gjennomsnittlige antall familier som skal tas i betraktning hvert år, og ved å redusere det beløpet som framkommer med 20 %.

3. De faktorer som er nødvendige for beregningen av det faste beløp, skal fastsettes etter følgende regler:

a) den gjennomsnittlige årlige utgift per familie skal framkomme for den enkelte medlemsstat ved å dividere de årlige utgifter til alle naturalytelser gitt av institusjonene i vedkommende medlemsstat til alle familiemedlemmer til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av medlemsstatens lovgivning etter de trygdeordninger som skal tas i betraktning, med det gjennomsnittlige årlige antall arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har familiemedlemmer; de trygdeordninger som skal tas i betraktning i denne sammenheng, er nevnt i vedlegg 9 til gjennomføringsforordningen,

b) i forholdet mellom to medlemsstaters institusjoner, skal det gjennomsnittlige årlige antall familier som skal tas i betraktning, være lik det gjennomsnittlige årlige antall arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av en av disse medlemsstatenes lovgivning og hvis familiemedlemmer har rett til naturalytelser fra en institusjon i den annen medlemsstat.

4. Antallet familier som skal tas i betraktning i samsvar med bestemmelsene i nr. 3 bokstav b), skal fastsettes ved hjelp av en oversikt som settes opp for dette formål av institusjonen på bostedet på grunnlag av underlagsdokumenter med hensyn til vedkommendes rettigheter framskaffet av den kompetente institusjon. I tilfelle uenighet skal de berørte institusjoners merknader framlegges for revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3.

5. Den administrative kommisjon skal fastsette de metoder og regler som får anvendelse for å bestemme beregningsfaktorene i nr. 3 og 4.

6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre måter å fastsette refusjonsbeløpene på.

Artikkel 95 Refusjon av naturalytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel til pensjonister og deres familiemedlemmer som ikke er bosatt i den medlemsstat etter hvis lovgivning de mottar pensjon og har rett til ytelser

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14), forordning nr. 1223/98 (18), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/99 (eøs8).

1. Utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens artikkel 28 nr. 1, artikkel 28a og artikkel 29 nr. 1 skal av de kompetente institusjoner refunderes institusjonene som har gitt ytelsene, på grunnlag av et fast beløp som skal ligge så nær de faktiske utgifter som mulig.

2. Det faste beløpet skal fastsettes ved å multiplisere årlig gjennomsnittsutgift per person med det gjennomsnittlige antall pensjonister og deres familiemedlemmer som skal tas i betraktning hvert år, og ved å redusere beløpet som framkommer, med 20 %.

3. De faktorer som er nødvendige for beregningen av det faste beløp, skal fastsettes etter følgende regler:

a) Den gjennomsnittlige årlige utgift per person skal framkomme for den enkelte medlemsstat ved å dividere de årlige utgifter til alle naturalytelser gitt av institusjonene i vedkommende medlemsstat til alle pensjonister hvis pensjoner utbetales etter denne medlemsstatens lovgivning etter de trygdeordninger som skal tas i betraktning, og til deres familiemedlemmer, med det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister og deres familiemedlemmer; de trygdeordninger som skal tas i betraktning i denne sammenheng, er nevnt i vedlegg 9.

b) I forholdet mellom to medlemsstaters institusjoner skal det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister og deres familiemedlemmer som skal tas i betraktning, være lik det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister og/eller deres familiemedlemmer omhandlet i forordningens artikkel 28 nr. 2 eller artikkel 29 nr. 1 som er bosatt på den ene av disse to medlemsstaters territorium, men som har rett til naturalytelser som skal belastes en institusjon i den annen medlemsstat.

4. Antallet pensjonister og deres familiemedlemmer som skal tas i betraktning i samsvar med bestemmelsene i nr. 3 bokstav b), skal fastsettes ved hjelp av en oversikt som settes opp for dette formål av institusjonen på bostedet på grunnlag av underlagsdokumenter med hensyn til vedkommendes rettigheter framskaffet av den kompetente institusjon. I tilfelle uenighet skal de berørte institusjoners merknader framlegges for revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3.

5. Den administrative kommisjon skal fastsette de metoder og regler som får anvendelse for å bestemme beregningsfaktorene i nr. 3 og 4.

6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan etter uttalelse fra Den administrative kommisjon avtale andre måter å fastsette refusjonsbeløpene på.

Gjennomføring av forordningens artikkel 63 nr. 2

Artikkel 96 Refusjon av naturalytelser gitt etter trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom av institusjonen i en medlemsstat som skal belastes institusjonen i en annen medlemsstat

Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 63 nr. 2 får bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 93 tilsvarende anvendelse.

Gjennomføring av forordningens artikkel 70 nr. 2

Artikkel 97 Refusjon av ytelser ved arbeidsløshet til arbeidsløse som reiser til en annen stat for å søke arbeid der

1. Ytelser utbetalt etter forordningens artikkel 69, skal av den kompetente institusjon refunderes institusjonen som har utbetalt ytelsene slik det framgår av sistnevnte institusjons regnskaper.

2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan:

•        etter uttalelse fra Den administrative kommisjon avtale andre regler for fastsettelse av refusjonsbeløpene, særlig ved faste beløp eller andre betalingsmåter,

eller

•        frafalle alle refusjoner mellom institusjonene.

Artikkel 98

Utgått ved forordning nr. 3427/89 (8).

. . . . .

Alminnelige bestemmelser om refusjon

Artikkel 99 Administrasjonskostnader

To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 84 nr. 2 tredje punktum avtale å forhøye ytelsesbeløpene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 93 til 98, med en fastsatt prosentsats til dekning av administrasjonskostnadene. Prosentsatsen kan variere etter hvilke ytelser det gjelder.

Artikkel 100 Foreldede krav

1. Ved oppgjøret mellom medlemsstatenes institusjoner kan institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, unnlate å imøtekomme refusjonskrav for ytelser som er gitt i et kalenderår som ligger tre år eller mer tilbake i tid, regnet fra tidspunktet da slikt krav ble satt fram, enten overfor et kontaktorgan eller overfor institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen i den kompetente stat.

2. For refusjonskrav som gjelder faste beløp, skal fristen på tre år løpe fra den dag de årlige gjennomsnittlige utgifter til naturalytelser fastsatt i samsvar med gjennomførings­forordningens artikkel 94 og artikkel 95, ble offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 101  Oversikt over refusjonskrav

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

1. I henhold til artikkel 36, 63 og 70 skal Den administrative kommisjon for hvert kalenderår utarbeide en oversikt over refusjonskrav.

2. Den administrative kommisjon kan foreta enhver form for undersøkelse som er hensiktsmessig for å kontrollere de statistikk­- og regnskapsopplysninger som det er behov for ved utarbeidelsen av oversikten over refusjonskrav omhandlet i nr. 1, særlig for å sikre at dette materialet er i samsvar med reglene fastsatt i denne avdeling.

3. Den administrative kommisjon skal gjøre vedtakene omhandlet i denne artikkel, etter innstilling fra revisjonsutvalget som skal avgi en begrunnet uttalelse til Den administrative kommisjon. Den administrative kommisjon skal fastsette revisjonsutvalgets sammensetning og forretningsorden.

Artikkel 102 Revisjonsutvalgets oppgaver - Refusjonsregler

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

1. Revisjonsutvalget skal:

a) innhente nødvendige opplysninger og foreta de nødvendige beregninger for anvendelsen av denne avdeling,

b) gi Den administrative kommisjon regelmessige rapporter om virkningen av gjennomføringen av forordningene, særlig når det gjelder finansieringssiden,

c) framsette relevante forslag i forbindelse med bestemmelsene i bokstav a) og b) for Den administrative kommisjon,

d) framsette forslag overfor Den administrative kommisjon med hensyn til de merknader som utvalget har fått seg forelagt i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 94 nr. 4 og artikkel 95 nr. 4,

e) forelegge Den administrative kommisjon forslag som gjelder anvendelsen av gjennomføringsforordningens artikkel 101,

f) utføre alle arbeidsoppgaver, undersøkelser eller oppdrag i saker som utvalget får seg forelagt av Den administrative kommisjon.

2. Refusjonene nevnt i forordningens artikkel 36, 63 og 70 til kreditorinstitusjoner i en annen medlemsstat, skal for alle kompetente institusjoner i en medlemsstat foretas gjennom de organer som er utpekt av de kompetente myndigheter i medlemsstatene. Organene som refusjonene foretas gjennom, skal underrette Den administrative kommisjon om de refunderte beløps størrelse innen de frister og i samsvar med de regler som er fastsatt av nevnte kommisjon.

3. Når refusjonene blir fastsatt på grunnlag av de faktiske ytelsesbeløp som er gitt, slik det framgår av institusjonenes regnskaper, skal oppgjøret foretas for hvert kalenderhalvår i løpet av det følgende kalenderhalvår.

4. Når refusjonene blir fastsatt på grunnlag av faste beløp, skal oppgjør foretas for hvert kalenderår; i dette tilfellet skal de kompetente institusjoner på den første dag i hvert kalenderhalvår utbetale forskuddet til kreditorinstitusjonene i samsvar med de regler som er fastsatt av Den administrative kommisjon.

5. De kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater kan avtale andre frister for refusjoner eller andre regler for utbetaling av forskudd.

Artikkel 103 Innhenting av statistikk- og regnskapsopplysninger

De kompetente myndigheter i medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for anvendelsen av bestemmelsene i denne avdeling, særlig de som forutsetter innhenting av statistikk- og regnskapsopplysninger.

Artikkel 104

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Oppføring i vedlegg 5 av avtaler om refusjon mellom medlemsstater eller medlemsstatenes kompetente myndigheter

1. Bestemmelser som svarer til bestemmelsene i forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 93 nr. 6, artikkel 94 nr. 6 og artikkel 95 nr. 6, og som er i kraft dagen før forordningen trer i kraft, skal fortsatt gjelde dersom de er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen.

2. Bestemmelser som svarer til bestemmelsene omhandlet i nr. 1, og som i forholdet mellom to eller flere medlemsstater vil få anvendelse etter at forordningen er trådt i kraft, skal føres opp i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. Det samme skal gjelde bestemmelser som er avtalt i henhold til gjen­nomføringsforordningens artikkel 97 nr. 2.

Utgifter til administrativ og medisinsk kontroll

Artikkel 105

1. Utgifter forbundet med administrativ og medisinsk kontroll, observasjonsinnleggelser, legebesøk og alle typer kontroll­undersøkelser som er nødvendige for å gi eller endre ytelser, skal av institusjonen for hvis regning de er utbetalt, refunderes den institusjon som har vært ansvarlig for å utbetale dem, på grunnlag av de takster som sistnevnte institusjon anvender.

2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan imidlertid avtale andre refusjonsmåter, særlig ved faste beløp, eller frafalle alle refusjoner mellom institusjonene.

Slike avtaler skal føres opp i vedlegg 5 til gjennomførings­forordningen. Avtaler som er i kraft dagen før forordningen trer i kraft, skal fortsatt gjelde dersom de er oppført i nevnte vedlegg.

Alminnelige regler for utbetaling av kontantytelser

Artikkel 106

De kompetente myndigheter i de enkelte medlemsstater skal innen de fastsatte frister og i samsvar med reglene fastsatt av Den administrative kommisjon, underrette denne kommisjon om størrelsen på kontantytelsene utbetalt av institusjonene som hører inn under deres myndighetsområde, til personer som er bosatt eller oppholder seg på enhver annen medlemsstats territorium.

Artikkel 107 Omregning av valuta

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9), forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 1249/92 (12), forordning nr. 3095/95 (14), forordning nr. 1386/2001 (23), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 36/2002 (eøs23).

1. Ved anvendelse av følgende bestemmelser:

a) forordningen: artikkel 12 nr. 2, 3 og 4, artikkel 14d nr. 1, artikkel 19 nr. 1 bokstav b) siste punktum, artikkel 22 nr. 1, nr. ii) siste punktum, artikkel 25 nr. 1 bokstav b) nest siste punktum, artikkel 41 nr. 1 bokstav c) og d), artikkel 46 nr. 4, artikkel 46a nr. 3, artikkel 50, artikkel 52 bokstav b) siste punktum, artikkel 55 nr. 1 ii) siste punktum, artikkel 70 nr. 1 første ledd, artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii) nest siste punktum,

b) gjennomføringsforordningen: artikkel 34 nr. 1, 4 og 5,

skal kursen for omregning til en gitt valuta av beløp uttrykt i en annen valuta, være den kurs som i løpet av referanseperioden nevnt i nr. 2 er beregnet av Kommisjonen på grunnlag av det månedlige gjennomsnitt av de referanse­kurser for omregning av valuta som offentliggjøres av Den europeiske sentralbank.

2. Referanseperioden skal være:

•        januar måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. april,

•        april måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. juli,

•        juli måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. oktober,

•        oktober måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. januar.

3. .....

4. Den dato som skal legges til grunn for fastsettelsen av omregningskursene som skal gjelde tilfellene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes av Den administrative kommisjon etter forslag fra revisjonsutvalget.

5. Omregningskursene som skal anvendes i tilfellene omhandlet i nr. 1, skal offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende i løpet av nest siste måned forut for den måned fra hvis første dag de skal anvendes.

6. I andre tilfeller enn tilfellene omhandlet i nr. 1, skal omregning foretas etter den offisielle valutakurs på utbetalingsdagen både for utbetaling og for refusjon av ytelser.

Avdeling 6 Forskjellige bestemmelser

Artikkel 108 Bekreftelse på status som sesongarbeider

En arbeidstaker som omhandlet i forordningens artikkel 1 bokstav c), skal for å bekrefte at han er sesongarbeider, framlegge sin arbeidskontrakt med påtegning fra arbeidsformidlingen i den medlemsstat på hvis territorium han skal arbeide eller har arbeidet. Dersom det ikke er inngått kontrakt for sesongarbeid i denne medlemsstaten, skal institusjonen i sysselsettingsstaten, i tilfelle av krav om ytelser, utstede en attest der det på grunnlag av de opplysninger vedkommende har gitt, bekreftes at det arbeid han utfører eller har utført, er av sesongmessig karakter.

Artikkel 109 Avtale om innbetaling av avgifter

En arbeidsgiver som ikke har forretningskontor i den medlemsstat på hvis territorium arbeidstakeren arbeider, kan inngå avtale med arbeidstakeren om at denne påtar seg arbeidsgiverens forpliktelser med hensyn til innbetaling av avgifter.

Arbeidsgiveren skal underrette den kompetente institusjon eller om nødvendig institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i ovennevnte medlemsstat, om slik avtale.

Artikkel 110 Gjensidig administrativ bistand i forbindelse med tilbakekreving av uberettiget mottatte ytelser

Dersom en medlemsstats institusjon som har gitt ytelser, har til hensikt å reise erstatningskrav overfor en person som uberettiget har mottatt ytelser, skal institusjonen på vedkommendes bosted eller institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, yte førstnevnte institusjon bistand.

Artikkel 111 Trygdeinstitusjoners tilbakekreving av uberettiget mottatte ytelser og refusjonskrav fra sosialhjelpsorganer

1. Dersom en medlemsstats institusjon ved fastsettelse eller fornyet behandling av ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) i henhold til forordningens avdeling III kapittel 3, har utbetalt mottakeren et større beløp enn det vedkommende har rett til, kan denne institusjonen overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå tilsvarende ytelser til vedkommende mottaker, kreve å få det som er utbetalt for mye, trukket fra de ytelser som sistnevnte institusjon skal utbetale til mottakeren. Sistnevnte institusjon skal overføre det fratrukkede beløp til kreditorinstitusjonen. Dersom det beløp som er utbetalt for mye, ikke kan trekkes fra i ytelsene, får bestemmelsene i nr. 2 anvendelse.

2. Når en medlemsstats institusjon har utbetalt mottakeren et større beløp enn det han har rett til, kan denne institusjonen, på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt i den lovgivning den anvender, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå ytelser til vedkommende mottaker, kreve å få det beløp som er utbetalt for mye, trukket fra de ytelser som sistnevnte institusjon skal utbetale til mottakeren. Sistnevnte institusjon skal foreta fradraget på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt for slik motregning i den lovgivning den anvender, som om det gjaldt beløp den selv hadde utbetalt for mye, og overføre det fratrukkede beløp til kreditorinstitusjonen.

3. Når en person som omfattes av forordningen, har mottatt sosialhjelp på en medlemsstats territorium i løpet av et tidsrom da han hadde rett til ytelser etter en annen medlemsstats lovgivning, kan det organ som har gitt slik hjelp, i den utstrekning det har lovhjemlet refusjonskrav i ytelser til vedkommende, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå ytelser til vedkommende, kreve å få det beløp som er utbetalt i sosialhjelp, trukket fra de beløp sistnevnte institusjon skal utbetale til vedkommende.

Når et familiemedlem til en person som er omfattet av forordningen, har mottatt sosialhjelp på en medlemsstats territorium i løpet av et tidsrom da nevnte person hadde rett til ytelser for vedkommende familiemedlem etter en annen medlemsstats lovgivning, kan det organ som har gitt slik hjelp, i den utstrekning det har lovhjemlet refusjonskrav i ytelser til vedkommende for vedkommende familiemedlem, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå ytelser til vedkommende, kreve å få det beløp som er utbetalt i sosialhjelp, trukket fra de beløp sistnevnte institusjon skal utbetale ham for vedkommende familiemedlem.

Institusjonen som plikter å tilstå ytelser, skal foreta fradraget på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt for slik motregning i den lovgivning den anvender, og overføre det fratrukkede beløp til kreditororganet.

Artikkel 112

Dersom en institusjon, enten direkte eller gjennom en annen institusjon, har foretatt utbetalinger som er uberettigede, og det ikke er mulig å innkreve disse, skal de aktuelle beløp i siste omgang belastes førstnevnte institusjon, med mindre utbetalingen skyldes svikaktighet.

Artikkel 113

Tilbakekreving av naturalytelser som uberettiget er tilstått personer ansatt i internasjonal transport

1. Dersom rett til naturalytelser ikke anerkjennes av den kompetente institusjon, skal naturalytelser som er tilstått av institusjonen på oppholdsstedet til en person ansatt i internasjonal transport i henhold til den antakelse som er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 eller artikkel 62 nr. 1, refunderes av den kompetente institusjon.

2. Utgifter som er dekket av institusjonen på oppholdsstedet for en person som er ansatt i internasjonal transport, og som har mottatt naturalytelser etter å ha framlagt bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 og artikkel 62 nr. 1, skal refunderes av institusjonen som er oppgitt som kompetent i bekreftelsen eller av enhver annen institusjon som for dette formål er utpekt av den kompetente myndighet i vedkommende medlemsstat, selv om vedkommende ikke på forhånd har henvendt seg til institusjonen på oppholdsstedet og ikke har rett til naturalytelser.

3. Den kompetente institusjon eller i tilfellet omhandlet i nr. 2, den institusjon som er oppgitt som kompetent eller den institusjon som er utpekt for dette formål, skal overfor mottakeren av de uberettiget tilståtte naturalytelsene inneha et krav tilsvarende verdien av disse. Institusjonene skal gi underretning om slike krav til revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3, som igjen skal sette opp en oversikt over dette.

Artikkel 114 Foreløpig utbetaling av ytelser ved uenighet om hvilken lovgivning som får anvendelse eller hvilken institusjon som skal gi ytelsene

Ved uenighet mellom institusjonene eller de kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater, når det enten gjelder hvilken lovgivning som får anvendelse i henhold til forordningens avdeling II, eller hvilken institusjon som skal gi ytelsene, skal en person som ville ha kunnet gjøre krav på ytelser dersom det ikke hadde foreligget slik uenighet, motta foreløpige ytelser etter den lovgivning som institusjonen på bostedet anvender, eller, dersom vedkommende ikke er bosatt på noen av de berørte medlemsstaters territorium, etter den lovgivning som institusjonen som kravet først ble satt fram for, anvender.

Artikkel 115 Regler for medisinske undersøkelser utført i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Oppholdsstedets eller bostedets institusjon som i henhold til forordningens artikkel 87 skal sørge for at medisinske undersøkelser blir utført, skal gjøre dette i samsvar med reglene i den lovgivning institusjonen anvender.

I mangel av slike regler, skal institusjonen henvende seg til den kompetente institusjon for å få opplysninger om hvilke regler som får anvendelse.

Artikkel 116 Avtaler om innkreving av avgifter

1. Avtaler inngått i henhold til forordningens artikkel 92 nr. 2, skal oppføres i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen.

2. Avtaler inngått med sikte på anvendelse av artikkel 51 i forordning nr. 3, skal fortsatt gjelde forutsatt at de er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen.

Avdeling VIa Bestemmelser om elektronisk databehandling

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

Artikkel 117 Databehandling

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), endret ved forordning nr. 631/2004 (26), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6), nr. 101/2004 (eøs34).

1. På grunnlag av undersøkelser og forslag fra Den tekniske komité som er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 117c, skal Den administrative kommisjon tilpasse blankettene for dokumenter samt de kretsløp og metoder for overføring av data som er nødvendige for anvendelsen av forordningen og gjennomføringsforord­ningen, til nye databehandlingsteknikker.

2. Den administrative kommisjon skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å oppnå generell anvendelse av de tilpassede blankettene, overføringsveiene og overføringsmetodene.

Artikkel 117a Telematikktjenester

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

1. Medlemsstatene skal gradvis ta i bruk telematikktjenester til utveksling mellom trygdeinstitusjoner av de opplysninger som er nødvendige for anvendelsen av forordningen og gjennomføringsforordningen.

Kommisjonen for De europeiske fellesskap vil støtte virksomhet av felles interesse så snart medlemsstatene har etablert sine telematikktjenester.

2. Den administrative kommisjon skal på grunnlag av forslag fra Den tekniske komité omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 117c fastsette felles regler for oppbygging av telematikktjenestene, særlig med hensyn til sikkerhet og bruk av standarder.

Artikkel 117b Drift av telematikktjenestene

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

1. Hver medlemsstat skal ha ansvar for sin del av telematikktjenestene i samsvar med fellesskapsbestemmelsene om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger.

2. Den administrative kommisjon skal fastsette bestemmelser om driften av den felles delen av telematikktjenestene.

Artikkel 117c Den tekniske komité for databehandling

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

1. Den administrative kommisjon skal nedsette en teknisk komité som skal avgi rapporter og en begrunnet uttalelse før det treffes beslutninger i henhold til artikkel 117, 117a og 117b. Den admin­istrative kommisjon skal fastsette Den tekniske komités forretningsorden og sammensetning.

2. Den tekniske komité skal:

a) samle inn relevant teknisk dokumentasjon og utføre de undersøkelser og det arbeid som er nødvendig i henhold til denne avdeling,

b) avgi til Den administrative kommisjon de rapportene og begrunnede uttalelsene som er nevnt i nr. 1,

c) utføre alle andre arbeidsoppgaver og undersøkelser i saker som komiteen får seg forelagt av Den administrative kommisjon.

Avdeling VII Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

Artikkel 118 Overgangsbestemmelser med hensyn til pensjoner til arbeidstakere

Endret ved forordning nr. 1305/89 (6), forordning nr. 1249/92 (12).

1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. oktober 1972 eller før den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium og pensjonsytelsen det er satt fram krav om, ikke er fastsatt før denne dato, skal det foretas en dobbelt fastsettelse av ytelsen dersom ytelser skal tilstås for dette trygdetilfellet for et tidsrom før den sistnevnte dato:

a) for tidsrommet før 1. oktober 1972 eller før den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium i samsvar med bestemmelsene i forordning nr. 3 eller med avtaler som er i kraft mellom de berørte medlemsstater,

b) for tidsrommet fra 1. oktober 1972 eller fra den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium i samsvar med bestemmelsene i forordningen.

Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a).

2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte satt fram for en institusjon i en medlemsstat 1. oktober 1972 eller senere, eller fra den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium eller på en del av det, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt før dette tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med forordningens bestemmelser; omregningen skal imidlertid ikke føre til at det utbetales et lavere ytelsesbeløp.

Artikkel 119 Overgangsbestemmelser med hensyn til pensjoner til selvstendig næringsdrivende

Endret ved forordning nr. 1305/89 (6), forordning nr. 1249/92 (12).

1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. juli 1982 eller før den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, og pensjonsytelsen det er satt fram krav om, ikke er fastsatt før denne dato, skal det foretas en dobbelt fastsettelse av ytelsen dersom ytelser skal tilstås for dette trygdetilfellet for et tidsrom før den sistnevnte dato.

a) for tidsrommet før 1. juli 1982 eller før den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, i samsvar med bestemmelsene i forordningen eller med avtaler som inntil denne dato er i kraft mellom de berørte medlemsstatene,

b) for tidsrommet fra 1. juli 1982 eller fra den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium, i samsvar med bestemmelsene i forordningen.

Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a).

2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte satt fram for en institusjon i en medlemsstat 1. juli 1982 eller senere eller fra den dato gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium eller på en del av det, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt før dette tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater, i samsvar med forordningens bestemmelser; omregningen skal imidlertid ikke føre til at det utbetales et lavere ytelsesbeløp.

Artikkel 119a Overgangsbestemmelser om pensjoner i forbindelse med anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav a) in fine

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5).

1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. januar 1987 og pensjonsytelsen det er satt fram krav om, ikke er fastsatt før denne dato, skal det foretas en dobbelt fastsettelse av ytelsen dersom ytelser skal tilstås for dette trygdetilfellet for et tidsrom før den sistnevnte dato:

a) for tidsrommet før 1. januar 1987 i samsvar med bestem­melsene i forordningen eller med avtaler som er i kraft mellom de berørte medlemsstater,

b) for tidsrommet fra 1. januar 1987 i samsvar med bestemmelsene i forordningen.

Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a) er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a).

2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte satt fram for en institusjon i en medlemsstat 1. januar 1987 eller senere, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt for det samme trygdetilfellet av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med forordningens bestemmelser, men med forbehold for artikkel 3.

3. Rettighetene til de personer som er tilstått en pensjon på den berørte medlemsstats territorium før 1. januar 1987, kan på deres anmodning vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 3811/86.

4. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3, settes fram innen en frist på ett år fra 1. januar 1987, skal rett til ytelser etter forordning (EØF) nr. 3811/86 erverves fra 1. januar 1987, eller fra den dato det foreligger rett til en pensjon dersom sistnevnte dato er senere enn 1. januar 1987; i slike tilfeller kan ikke bestemmelsene i noen av medlemsstatenes lovgivning om bortfall eller foreldelse av rettigheter gjøres gjeldende overfor vedkommende.

5. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3, settes fram etter utløpet av en frist på ett år fra 1. januar 1987, skal rett til ytelser som ikke er bortfalt eller foreldet, erverves etter forordning (EØF) nr. 3811/86 fra den dato da anmodningen ble satt fram, med mindre en av de medlemsstaters lovgivning som får anvendelse har gunstigere bestemmelser.

Artikkel 120 Personer som studerer eller er under yrkesmessig opplæring

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8), forordning nr. 307/99 (20), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Med unntak av artikkel 10 og 10a får bestemmelsene i denne forordning eventuelt tilsvarende anvendelse på studenter.

Artikkel 121 Utfyllende gjennomføringsavtaler

1. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan om nødvendig inngå avtaler med sikte på å utfylle de administrative regler for gjennomføring av forordningen. Slike avtaler er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen.

2. Avtaler som svarer til avtalene omhandlet i nr. 1, og som er i kraft dagen før 1. oktober 1972, skal fortsatt gjelde forutsatt at de er nevnt i gjennomføringsforordningens vedlegg 5.

Artikkel 122 Særlige bestemmelser om endring av vedleggene

Endret ved forordning nr. 1399/99 (21), tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 (eøs14).

Vedleggene til gjennomføringsforordningen kan endres ved en forordning vedtatt av Kommisjonen på anmodning fra den eller de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter og etter enstemmig uttalelse fra Den administrative kommisjon.