Rundskriv

Forvaltningsloven - Saksbehandlingsrundskriv - Kapittel V. Om vedtaket

Omarbeidet i sin helhet 15.04.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Kunnskapsavdelingen, Juridisk seksjon.

 

 

Kapittel V. Om vedtaket

§ 23 (formene for enkeltvedtak)

Generelle kommentarer

Forvaltningsloven § 23 uttrykker et krav om at enkeltvedtak i alminnelighet skal være skriftlige. Med «skriftlig» menes også elektronisk melding når denne er tilgjengelig også for ettertiden,se forvaltningsloven § 2 g om elektroniske meldinger. Loven stenger ikke for muntlige vedtak, men gjør det til en unntaksregel som bare kan brukes der det vil være "særlig byrdefullt" å treffe skriftlig vedtak.

En overtredelse av § 23 kan for det første være en tjenestefeil som kan få følger for tjenestemannen, men det vil også kunne føre til erstatningsansvar og at vedtaket eventuelt blir ugyldig, jf. § 41.

Skriftlighetskravet er begrunnet med at vedtakets innhold skal bli så klart og entydig som mulig. En muntlig uttalelse kan lettere misforstås. Dessuten vil det senere kunne oppstå tvil om hva som ble sagt. Det kan også være behov for å holde klart om det bare er tale om uttalelser, meningsytringer eller generell veiledning fra en tjenestemann, eller en formell avgjørelse av saken.

Forholdet til folketrygdloven

§ 21-10

Folketrygdloven § 21-10 første ledd sier at "... medlemmet skal underrettes skriftlig om vedtaket..."

Dette impliserer et krav om skriftlighet også når det gjelder selve vedtaket.

I saker etter folketrygdloven, vil likeledes hjemmelen/påbudet for skriftlig vedtak være § 21-10 første ledd.

Dette gjelder ikke for vedtak etter kapitlene nevnt i § 21-10 andre ledd.

§ 24 (når et enkeltvedtak skal grunngis)

Generelt

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 25 som gir regler om begrunnelsens innhold.

Hovedregelen er at forvaltningsorganet har plikt til å gi samtidig begrunnelse for vedtaket, jf. § 24 første ledd. Andre ledd gjør to unntak fra hovedregelen om samtidig begrunnelse. Tredje ledd gjør unntak fra begrunnelsesplikten av hensyn til reglene om begrensninger i partsoffentligheten i § 19. I fjerde ledd gis det en delegasjonshjemmel som gir Kongen adgang til å gjøre unntak fra begrunnelsesplikten.

En begrunnelse innebærer at parten får en redegjørelse for hva vedtaket bygger på av faktiske og rettslige forutsetninger, og en forklaring som setter parten i stand til å forstå hvorfor forvaltningsorganet har kommet til det aktuelle utfallet. Gjennom begrunnelsesplikt vil man kunne oppnå fordeler som f.eks. større grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen, forståelse fra partens side for at avgjørelsen er riktig og bedre forutsetninger for parten til å vurdere klage- eller ankesak, ombudsmannsklage eller rettssak. En omfattende begrunnelsesplikt i alle saker øker imidlertid forvaltningens arbeidsbyrde, som igjen kan gå ut over effektiviteten. Derfor er det ikke en samtidig begrunnelsesplikt for alle forvaltningsvedtak.

§ 24 første ledd 

Første ledd første punktum gir uttrykk for hovedregelen om at enkeltvedtak skal begrunnes. Det er en forutsetning at begrunnelsen skal gis skriftlig og være  direkte knyttet til vedtaket i saken. Hvis det er særlig byrdefullt å treffe vedtaket skriftlig eller saken haster, må forvaltningen i samsvar med § 24 andre ledd tredje punktum, sammenholdt med § 27 første ledd tredje punktum, gi senere begrunnelse dersom parten krever det.

Annet enn enkeltvedtak er ikke undergitt forvaltningslovens regler om begrunnelsesplikt. Det følger av § 2 tredje ledd at også beslutning om avvisning og bruk av særlige tvangsmidler går inn under reglene om begrunnelsesplikt. Etter § 3 andre ledd gjelder begrunnelsesplikten ikke i ansettelsessaker, med mindre noe annet unntaksvis er bestemt av vedkommende organ. Uttalelser, innstillinger mv. faller også utenfor begrunnelsesplikten, fordi dette ikke er enkeltvedtak (men dette bør likevel gjøres).

Hovedregelen om plikt til samtidig begrunnelse

Hovedregelen om plikt til å gi samtidig begrunnelse og at begrunnelsen må gis av det organ som treffer avgjørelsen følger av første ledd andre punktum. Uttrykket «samtidig begrunnelse» betyr at begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket fattes. Dette skal gjøres uten hensyn til om parten har bedt om en begrunnelse. Plikten til å gi parten begrunnelsen samtidig med melding om vedtaket er regulert i § 27 andre ledd.   

§ 24 andre ledd

Andre ledd gjør to unntak fra plikten til samtidig begrunnelse. Ingen av unntakene omfatter klagesaksbehandling.

Av andre ledd første punktum fremgår det at klagesakene følger hovedregelen om samtidig begrunnelse. Unntak kan i klagesaker bare gjøres etter tredje ledd eller gjennom forskrift i medhold av fjerde ledd. Dette innebærer at også klager som går i partens favør må begrunnes. Andre ledd første punktum - Medlemmet får det han har søkt om

Etter andre ledd første punktum kan det gjøres unntak fra plikten til å gi samtidig begrunnelse i andre saker enn klagesaker, dersom forvaltningsorganet "innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket".

Hvis det er satt frem krav om en ytelse av et visst omfang, og kravet innvilges fullt ut, er det dermed ikke plikt til å gi samtidig begrunnelse. Forarbeidene forutsetter at unntaket også kan anvendes i tilfeller hvor en part har søkt om støtte eller tilskudd uten å angi noe beløp, og det innvilges et beløp som svarer til praksis og regler på området.

Hvis det er tvil om parten har fått fullt medhold, skal det gis en samtidig begrunnelse . For eksempel har dette vært et problem i sykepengesaker. Sykepenger skal erstatte full lønn, men dette gjelder ikke inntekt over seks ganger grunnbeløpet. Selv om sykepengene i et slikt tilfelle svarer til praksis og regler på området, tilsvarer ikke stønaden full lønn, slik den sykmeldte ofte forventer. I slike tilfeller skal vedtaket altså begrunnes samtidig med at det fattes. 

Andre ledd andre punktum - Fordeling av tillatelser/fordeler

Etter andre ledd andre punktum kan det også gjøres unntak fra plikten til å gi samtidig begrunnelse i saker om "fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter".

Etter bidragsreglene vil ofte flere bidragsmottakere være i en konkurransesituasjon fordi den bidragspliktige ikke har økonomisk evne til å betale alle bidragene fullt ut. I disse tilfellene må Arbeids- og velferdsetaten foreta en fordeling av barnebidraget (fordelen) mellom de aktuelle bidragsmottakerne (partene).

Selv om unntaket i § 24 andre ledd får anvendelse i denne typen saker, bør Arbeids- og velferdsetaten som ellers på bidragsområdet, gi begrunnelse samtidig med at vedtaket treffes.

Etterfølgende begrunnelse

I alminnelighet kan parten kreve en etterfølgende begrunnelse i saker som faller inn under andre ledd. Det forutsettes i forarbeidene at krav om etterfølgende begrunnelse bare kan avslås i tilfelle hvor parten fullt ut har fått innvilget de konkrete krav og ønsker som er fremsatt. Selv om det bare mangler et ubetydelig beløp, tas mindre forbehold eller settes kurante vilkår i forhold til slike konkretiserte søknader, kan etterfølgende begrunnelse kreves.

Loven stiller ingen særlige formkrav til kravet om begrunnelse. Kravet må kunne fremsettes så vel muntlig som skriftlig. Kravet bør imidlertid rettes til det organ som traff avgjørelsen, og skriftlig begjæring bør undertegnes av parten eller hans fullmektig.

Frist for å kreve etterfølgende begrunnelse

Andre ledd fjerde punktum fastsetter at krav om etterfølgende begrunnelse må fremsettes i løpet av klagefristen, dvs. i løpet av tre uker, jf. § 29 første ledd. Løper ingen klagefrist, bestemmer fjerde punktum at kravet må fremsettes innen tre uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Parten skal gjøres oppmerksom på adgangen til å fremsette krav om etterfølgende begrunnelse i tilfelle hvor han har krav på det, jf. § 27 andre ledd andre punktum. Femte punktum gir bestemmelsene i §§ 29 og 30 om beregning av klagefrist og § 31 om oversittelse av klagefrist tilsvarende anvendelse. Det fremgår uttrykkelig av § 29 tredje ledd første punktum at et krav om etterfølgende begrunnelse fører til at klagefristen avbrytes. I tilfelle løper det en ny klagefrist etter § 29 tredje ledd andre punktum.

§ 24 tredje ledd

Tredje ledd første punktum gjør et unntak fra begrunnelsesplikten "i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med". Dette unntaket gjelder også i klagesaker. Det er ikke bare tale om et unntak fra plikten til å gi samtidig eller etterfølgende begrunnelse, men et unntak fra plikten til å gi begrunnelse overhode.

Det gjøres ikke noe unntak fra begrunnelsesplikten for tilfelle som faller inn under forvaltningsloven § 18 andre ledd. Behov for bruk av opplysninger fra slike dokumenter vil derfor ikke frita for begrunnelsesplikten, og det skal brukes opplysninger herfra dersom dette er påkrevet for å overholde kravene til begrunnelsens innhold i forvaltningsloven § 25.

Tredje ledd første punktum inneholder ikke noe forbud mot å gi begrunnelse i saker hvor det vil bli røpet opplysninger som omfattes av § 19. Bestemmelsen gir bare en adgang til å gjøre unntak, den er en «kan»-regel. Det kan for eksempel være aktuelt å benytte seg av denne adgangen i tilfelle hvor begrunnelsen avdekker vurderinger av en persons helse som det er grunn til å tro at parten  vil reagere på, dersom de blir kjent for ham. Det vises til kommentarene til forvaltningsloven § 19.

Dersom hele begrunnelsen ville være av en slik karakter at den røper opplysninger som omfattes av forvaltningsloven § 19 om den ble kjent for parten, kan hele begrunnelsen unntas. Er det bare en mindre del av begrunnelsen som ville røpet slike opplysninger om den ble kjent, må begrunnelsen som kan baseres på andre opplysninger utarbeides, jf. formuleringen "i den utstrekning".

Tredje ledd andre punktum modifiserer i noen grad unntaket i første punktum ved at begrunnelse med opplysninger som omfattes av § 19 første ledd bokstav d som hovedregel skal gis til en representant for parten, hvis det bes om det. Dette skal gjøres med mindre "særlige grunner taler mot det".

§ 24 fjerde ledd

I fjerde ledd gis det en fullmakt til Kongen som hjemler unntak fra begrunnelsesplikten i § 24. Forskriften gir ikke unntak som er av interesse for Arbeids- og velferdsetaten.

§ 25 (begrunnelsens innhold)

Generelt

I § 25 gis det regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Første ledd inneholder krav til vedtakets rettslige grunnlag, andre ledd til gjengivelsen av de faktiske forhold og tredje ledd til skjønnsutøvelsen. Kravene til begrunnelsens innhold som fremgår av forvaltningsloven § 25 må sees på som minimumskrav. Bestemmelsen er utformet slik at kravene til begrunnelsens innhold til en viss grad avhenger av behovet i den konkrete sak. Det er derfor ofte grunn til å gi en mer utfyllende begrunnelse enn det som strengt tatt kreves etter § 25. Som en generell retningslinje kan det sies at begrunnelsen bør være grundigere dess mer inngripende og alvorlig avgjørelsen er for parten. Særlig hvor saksbehandler er i tvil om resultatet, kan det være riktig å gi en mer omfattende begrunnelse enn loven krever. En god begrunnelse bidrar til å ivareta rettssikkerheten, ved at det blir lettere for parten å komme med relevante innspill og fremskaffe riktig informasjon i en eventuell klagerunde. 

§ 25 pålegger ikke forvaltningen å redegjøre for hvorfor partens konkrete anførsler ikke er tatt til følge. Det er derfor ingen plikt til å imøtegå alt det parten har anført. Det kan likevel ofte være grunn til å nevne kort at anførslene er vurdert, men at de ikke er av betydning eller av avgjørende betydning for vedtaket, og derfor ikke kommentert nærmere.

På mange av Arbeids- og velferdsetatens områder hvor det treffes et stort antall avgjørelser kan det være et behov for standardiserte begrunnelser. Forvaltningsloven forbyr ikke på generelt grunnlag bruk av standardiserte begrunnelser. En standardbegrunnelse vil imidlertid i enkelte tilfeller ikke tilfredsstille de krav som følger av forvaltningsloven § 25. Dette vil i såfall være en saksbehandlingsfeil.

Det fremgår ikke direkte av § 25 at begrunnelsen skal være skriftlig. Det er likevel lovgivers klare forutsetning, jf. f.eks. § 24 tredje ledd i.f. Gis begrunnelsen først muntlig, bør den følges opp av en skriftlig bekreftelse uten at parten ber om det.

§ 25 første ledd 

Av første ledd første punktum følger det at det "skal vises til de regler vedtaket bygger på". Bestemmelsen gjelder dermed vedtakets rettslige begrunnelse. Dette gjelder de relevante  rettsregler for den konkrete saken; lov, forskrift eller ulovfestede regler. Unntak kan bare gjøres dersom parten kjenner reglene. Henvisning til reglene er imidlertid et så grunnleggende element at det bør høre til sjeldenhetene at unntaksregelen benyttes.

Av første ledd andre punktum følger det at begrunnelsen i visse tilfelle også skal gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. Det siktes her til det som ifølge regelen er avgjørende for løsningen av sakens problemstilling. Kravet gjelder "i den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket". Selv om parten eller partsrepresentanten har tilgang til reglene selv, bør reglene gjengis. At reglene er tilgjengelige, betyr ikke at parten eller partsrepresentanten alltid vil forstå hvorfor og hvordan de er brukt i den sak det gjelder.

Lovforarbeidene forutsetter at det er tilstrekkelig å sitere de aktuelle reglene eller å gjengi innholdet av dem. Alternativt skal den problemstilling vedtaket bygger på gjengis. En gjengivelse av problemstillingen vil ofte være mer opplysende for parten enn sitat fra regelverket. Det anbefales at man både angir lovregelen og problemstillingen.

Rundskriv er en instruksjon om hvordan lovreglene skal anvendes og erstatter ikke henvisning til den lovbestemmelsen vedtaket er basert på.

§ 25 andre ledd 

Andre ledd første punktum gjør det til en plikt å nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på. De fakta som er lagt til grunn må fremstilles så fullstendig at det er mulig for parten å forstå at lovens vilkår for å treffe vedtak er tilstede. Hvis det dreier seg om en skjønnsmessig vurdering, er det tilstrekkelig å gjengi så mye av faktum at det gir rimelig grunnlag for å forstå hva skjønnsutøvelsen bygger på. Dersom noen av de relevante fakta er av en slik art at parten etter forvaltningsloven § 19 ikke har krav på å bli kjent med dem, trenger forvaltningen ikke nevne disse, jf. forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Hvis saken har vært forelagt rådgivende overlege, kan dette fremgå av vedtaket. For å unngå at rådgivende overleges uttalelser tas ut av sin sammenheng,  skal det imidlertid ikke siteres fra uttalelsene. Rådgivende overleges vurdering er kun knyttet til sakens medisinske opplysninger, og vil derfor inngå som ett av flere momenter som saksbehandler må ta stilling til før det fattes vedtak. Henvisningen til rådgivende overleges vurdering skal altså ikke erstatte saksbehandlers selvstendige vurderinger knyttet til vilkårsprøvingen.

Andre ledd gjør av praktiske grunner unntak fra begrunnelsesplikten med hensyn til faktum når de faktiske forhold er beskrevet av parten selv. Tilsvarende gjelder der faktum er beskrevet i et dokument som er gjort kjent for parten. I begge tilfelle er en henvisning til den tidligere fremstilling tilstrekkelig. Dette forutsetter selvsagt at forvaltningen finner å legge det faktum til grunn som parten selv har fremlagt eller som er beskrevet i dokumentet.

§ 25 tredje ledd  

Tredje ledd gir regler om begrunnelsen for skjønnsutøvelsen. Det siktes her til en begrunnelse for forvaltningens frie skjønn, og ikke til det som tradisjonelt benevnes rettsanvendelsesskjønnet (hvordan loven tolkes).

Bestemmelsen i første punktum gir etter sin ordlyd ingen plikt til å redegjøre for selve skjønnsutøvelsen, men bestemmer at de hovedhensyn som har vært avgjørende for skjønnet bør nevnes. Regelen er dels begrunnet i at det er svært vanskelig å redegjøre for hvordan et skjønn er foretatt. Det er bare de hensyn som har vært motiverende for skjønnsutøvelsen i den konkrete sak som bør nevnes. Det vil heller ikke alltid være nødvendig å redegjøre for alle de motiverende hensyn, jf. formuleringen "hovedhensyn".

Hvis det er gitt retningslinjer  for skjønnsutøvelsen, vil en henvisning til disse normalt være tilstrekkelig. Dette følger av tredje ledd andre punktum. Loven må antagelig forstås slik at de fakta som er lagt til grunn for skjønnet skal nevnes, jf. andre ledd. Tredje ledd kan altså ikke på dette punkt sies å innebære noen innskrenkning av plikten som ellers følger av andre ledd. Videre må parten alltid gis en kopi av retningslinjene eller motta et bearbeidet utdrag av dem. Det er ikke tilstrekkelig kun å vise til dem.

Begrunnelsespliktens omfang

Forvaltningsloven § 25 angir de minimumskrav som skal gjelde i alle slags saker. Ikke bare vil det stå organet fritt å gi mer utførlige begrunnelser enn det har plikt til, men det kan også følge av sakens art og viktighet sett i lys av organets arbeidsbyrde, at vedtaket må begrunnes mer utførlig og nøyaktig enn det som følger direkte av § 25.

Kravene til begrunnelsen må tilpasses etter hvor viktig og inngripende avgjørelsen er for vedkommende, sakens viktighet i alminnelighet og hvilke praktiske vanskeligheter organet har med å gi en mer utførlig begrunnelse. En god begrunnelse vil kunne spare forvaltningen for mange etterfølgende klager/anker. Dette hensynet må veies opp mot hensynet til at saken skal få en rask og effektiv behandling.

Dersom begrunnelsen er mangelfull eller inneholder feil, vil klageinstansen, ankeinstansen eller domstolene etter omstendighetene kunne kjenne vedtaket ugyldig, se kommentarer til § 41.

§ 26 (opphevet ved lov av 25 juli 1992 nr. 107)

§ 27 (underretning om vedtaket)

Generelt

Første ledd gir regler om forvaltningens plikt til å underrette partene om at vedtak er truffet. Andre ledd regulerer plikten til å gi underretning om begrunnelsen for vedtaket. I tredje ledd gis det nærmere regler om hva som ellers skal tas med i underretningen. Unnlatt underretning vil imidlertid i seg selv vanskelig være tilstrekkelig til at et vedtak blir ansett ugyldig etter § 41.

Underretning til partene vil ha betydning i flere relasjoner, f.eks. med hensyn til når vedtaket blir bindende for partene. Spørsmålet har også interesse i forhold til omgjøring etter forvaltningsloven § 35. Videre vil det ha betydning for når klagefristen begynner å løpe.

Forholdet til folketrygdloven

Folketrygdloven § 21-10 stiller også et krav til at medlemmet skal underrettes så snart som mulig og at underretningen skal skje skriftlig (på samme måte som forvaltningsloven § 27 første ledd).

I § 21-10 andre ledd bestemmes det at det kan gjøres unntak fra kravet om skriftlig underretning i saker som omhandler krav om enkelte ytelser. I slike saker kan underretning gis muntlig eller på annen måte. Se kommentarene til § 21-10, rundskriv kapittel 21 del I.

§ 27 første ledd 

Første ledd første punktum oppstiller en generell plikt til å underrette partene om vedtaket. Det følger av god forvaltningsskikk at underretning skal gis uten ugrunnet opphold. Underretningsplikten gjelder også i klagesak, jf. § 33.

Formelt gjelder underretningsplikten etter § 27 bare for enkeltvedtak. Det følger imidlertid av god forvaltningsskikk at det også gis underretning i andre tilfelle hvor dette synes naturlig.

Andre enn partene har ikke krav på underretning, men ofte vil god forvaltningsskikk tilsi at også andre enn partene underrettes dersom dette er hensiktsmessig. Spesielt vil det ofte være behov for å gi underretning til andre offentlige organer som på et eller annet vis har med saken å gjøre dersom dette kan skje uten at taushetsbelagte opplysninger røpes.

Underretningsplikten gjelder selv om parten er forsvunnet og det er umulig å oppspore ham. En annen sak er at plikten i tilfelle kan gjennomføres etter unntaksregelen i fjerde punktum, jf. nedenfor. Plikten til å underrette parten bortfaller heller ikke selv om sterke rimelighetsgrunner kan tilsi at underretning sløyfes.

Det er det organ som har fattet vedtaket som skal sørge for at det gis underretning, dersom ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. Dersom det ikke gjør seg gjeldende spesielle hensyn som taler for at underinstansen har behov for å innrette seg etter resultatet av klagesaksbehandlingen før parten, skal derfor klageinstansen underrette parten direkte. Dette henger sammen med plikten til å gi underretning snarest mulig etter at vedtaket er truffet.

Kravet om skriftlig underretning

Etter fjerde punktum skal underretningen som hovedregel gis skriftlig. Med skriftlig underretning siktes det til brev. Se imidlertid også forvaltningsloven § 2 g om elektroniske meldinger. Er forvaltningen klar over at det betyr mye for parten å få en rask underretning og skriftlig underretning kan ta noe tid, vil det være best i samsvar med god forvaltningsskikk å gi en foreløpig beskjed over telefon eller lignende. Det er viktig å huske på at taushetsbelagte og/eller sensitive opplysninger ikke skal sendes via usikre kanaler, for eksempel e-post.

Unntak fra kravet om skriftlighet

I femte punktum gjøres det unntak fra hovedregelen om skriftlighet i to tilfelle. Unntakene gir ikke adgang til å unnlate å gi underretning. Det åpnes derimot for alternativer til skriftlig underretning; først og fremst muntlig melding om vedtaket.

For det første kan det gjøres unntak dersom det er særlig byrdefullt for organet å gi skriftlig underretning. Her siktes det først og fremst til vedtak som kan treffes muntlig, jf. § 23. Da vil ofte det eneste praktiske være at også underretningen gis muntlig, dvs. i en og samme handling. Men unntaket kan også komme inn i andre tilfelle, f.eks. hvis parten er umulig å oppspore eller er forsvunnet.

For det annet gjelder unntaket i tilfelle hvor saken haster. Muntlig underretning vil her være i partens egen interesse, jf. foran.

Ved bruk av unntaket i femte punktum, skal det gis en skriftlig bekreftelse, dersom parten krever det

Unntak fra underretningsplikten

Sjuende punktum gjør et fullstendig unntak fra underretningsplikten. Det oppstilles to vilkår som begge må være oppfylt. For det første må underretning ansees åpenbart unødvendig, og for det andre må vedtaket ikke medføre skade eller ulempe for parten. Lovgivers forutsetning er at unntaket blant annet skal kunne komme inn i saker hvor det kan være uklart om den det gjelder er part, før han selv reagerer gjennom klage og det fremgår at han har partsinteresse.

§ 27 andre ledd  

Der partene har krav på samtidig begrunnelse etter § 24, skal som hovedregel også begrunnelsen for vedtaket gis i underretningen. Lovens bruk av "bør" viser at hovedregelen kan fravikes. Dette er det gitt regler om i andre punktum.

Hovedregelen kan for det første fravikes der samtidig underretning om begrunnelsen ikke kan gjennomføres på grunn av "særlige forhold". Det kan f.eks. gjelde i tilfelle hvor det gis muntlig eller telefonisk underretning om vedtaket, og hvor begrunnelsen er for omfattende eller av annen grunn ikke passer å bli meddelt på den måte som velges. Her vil det riktige være å ettersende skriftlig begrunnelse.

Loven gjør også unntak i saker hvor samtidig begrunnelse unnlates etter § 24 annet ledd. Det stilles som vilkår for bruken av unntaket i andre punktum at partene i underretningen i stedet gis opplysning om hvordan de kan bli kjent med begrunnelsen. Det kan f.eks. skje ved begjæring om utskrift eller ved oppmøte på vedkommende kontor.

§ 27 tredje ledd 

I tredje ledd første punktum fastsettes det at underretningen også skal inneholde opplysning om klageadgangen, klagefrist og den nærmere fremgangsmåte ved klage. Det vil etter dette ikke være tilstrekkelig informasjon om parten bare gis beskjed om at regler om klageadgang fremgår av etatens trykte orientering som kan utleveres på anmodning. Det må imidlertid aksepteres at det henvises til orientering som vedlegges. Plikten gjelder generelt og uten hensyn til om det må antas at parten kjenner til klageadgangen.

Underretningen skal videre inneholde opplysninger om retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven § 18, jf. § 19. Plikten til å gjøre oppmerksom på dokumentinnsynsretten i underretningen gjelder selv om det ikke er adgang til å klage over vedtaket i saken.

Andre punktum bestemmer at underretningen også skal inneholde informasjon om muligheten til å be om at gjennomføringen av vedtaket utsettes etter forvaltningsloven § 42 første ledd. Det skal gjøres i tilfelle hvor vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort. Lovgrunnen er behovet for å gjøre parten oppmerksom på det som er lovens hovedregel, nemlig at klage normalt ikke utsetter iverksetting av vedtaket. Det vises til kommentarer til § 42.

Hovedregelen fører til at det påklagede vedtak ofte gjennomføres før klagen er avgjort.. God forvaltningsskikk tilsier at bestemmelsen i § 42 første ledd forklares, slik at parten blir oppmerksom på betydningen av uttrykket «utsatt iverksetting».Ved klage over tilbakekrevingsvedtak i bidragssaker skal derimot innkreving av det feilutbetalte beløpet ikke iverksettes før klagen er avgjort av overordnet organ. Dette går fram av bidragsinnkrevingsloven § 14 nr. 2 femte ledd. Se også kommentarene i rundskriv til hovednummer 52 pkt. 4.9.4.

Parten skal, når forholdene gir grunn til det, opplyses om adgangen til fritt rettsråd, forvaltningens veiledningsplikt og adgangen til å få dekket saksomkostninger etter § 36. § 27 a

Vi antar at bestemmelsen ikke vil være relevant for Arbeids- og velferdsetatens arbeid, og har derfor ikke kommentert den.

§ 27 b

Av bestemmelsen følger at forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, kan bestemme at parten må utnytte sin klageadgang fullt ut, før det kan reises søksmål. Dette må i så fall fremgå av underretningen til parten. Bestemmelsen ligner på regelen i folketrygdloven § 21-12 sjette ledd , men etter regelen i folketrygdloven er det ikke opp til forvaltningsorganet å avgjøre hvorvidt klageadgangen må benyttes først. Etter folketrygdloven § 21-12 sjette ledd skal klageadgangen benyttes før det kan reises søksmål. Bestemmelsen i § 27 b får derfor betydning for områder som ikke følger reglene i folketrygdloven, og dermed ikke omfattes av folketrygdloven § 21-12 sjette ledd.