Rundskriv

Hovednr. 35 - Sosialtjenesteloven

Utarbeidet 22.06.2012 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab tjenester, Seksjon sosiale tjenester.

Sist endret 04.01.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Tjenesteavdelingen, Oppfølgingsseksjonen, jf. følgende punkter:

§ 18. Stønad til livsopphold 
4.18.1 Om bestemmelsen
4.18.2.30 etter barneloven

  

 

 INNHOLDSFORTEGNELSE:

Innledning til rundskrivet

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde 
§ 1. Lovens formål 
§ 2. Lovens virkeområde

Kapittel 2. Ansvar etter loven 
§ 3. Kommunens ansvar 
§ 4. Krav til forsvarlighet 
§ 5. Internkontroll 
§ 6. Opplæring av kommunens personell 
§ 7. Kommunens økonomiske ansvar 
§ 8. Statens ansvar og myndighet 
§ 9. Fylkesmannens tilsynsvirksomhet 
§ 10. Statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet 
§ 11. Tilskudd fra staten

Kapittel 3. Generelle oppgaver  
§ 12. Informasjon og generell forebyggende virksomhet 
§ 13. Samarbeid med andre deler av forvaltningen 
§ 14. Samarbeid med frivillige organisasjoner 
§ 15. Boliger til vanskeligstilte 
§ 16. Beredskapsplan, hjelpeplikt og gjensidig bistand 

Kapittel 4. Individuelle tjenester  
§ 17. Opplysning, råd og veiledning 
§ 18. Stønad til livsopphold 
§ 19. Stønad i særlige tilfeller 
§ 20. Bruk av vilkår 
§ 21. Stønadsformer 
§ 22. Utbetaling av stønad 
§ 23. Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger 
§ 24. Inndrivelse av lån og andre former for dekning 
§ 25. Refusjon i underholdsbidrag 
§ 26. Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m 
§ 27. Midlertidig botilbud 
§ 28. Rett til individuell plan 
§ 29. Kvalifiseringsprogram 
§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold 
§ 31. Iverksetting av programmet 
§ 32. Programmets varighet 
§ 33. Individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogram 
§ 34. Stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den enkeltes forhold 
§ 35. Kvalifiseringsstønad 
§ 36. Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet 
§ 37. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv 
§ 38. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser 
§ 39. Utbetaling av kvalifiseringsstønad 
§ 40. Trekk i framtidige utbetalinger m.m

Kapittel 5. Saksbehandlingen  
§ 41. Anvendelse av forvaltningsloven 
§ 42. Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker 
§ 43. Innhenting av opplysninger 
§ 44. Taushetsplikt 
§ 45. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten 
§ 46. Folkevalgte organs sammensetning i enkeltsaker 
§ 47. Klage over kommunens vedtak 
§ 48. Fylkesmannens kompetanse i klagesaker 
§ 49. Avgjørelse av tvister

 

Innledning

Arbeids- og velfersforvaltningen (NAV) ble etablert for å få en helhetlig og effektiv forvaltning som skal få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Innretningen på tjenestene skal gjøre det enklere for brukerne og være tilpasset deres behov. Mer fleksibel og bedre samordnet bruk av statlige og kommunale virkemidler skal gi bedre tjenester til brukere med sammensatte behov. Det er etablert felles lokale kontorer for arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-kontor) i alle landets kommuner. NAV-kontorene har felles resultatansvar og skal fremstå som en samlet enhet, selv om ansvaret for ulike oppgaver og tjenester fortsatt er delt mellom stat og kommune.

NAV-kontoret skal ivareta brukerens helhetlige behov for bistand, og tilby en individuelt tilpasset oppfølging med de tjenester, tiltak og virkemidler som kontoret rår over. Ved behov skal NAV-kontoret tilby målrettede tiltak som kan hjelpe den enkelte til å få eller beholde arbeid.

Kommunen har et omfattende ansvar for innbyggernes velferd på områder som helse, sosial, barnevern, integrering, oppvekst og utdanning, og kultur og fritid. Kommunen har et særlig ansvar for personer som faller utenfor eller får utilstrekkelig hjelp fra andre velferdsordninger. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) inngår i kommunens samlede velferdsansvar, og omhandler de kommunale tjenester og oppgaver som NAV-kontoret skal utføre og medvirke inn i. Kommunens ansvar etter loven må planlegges og ses i sammenheng med kommunens øvrige velferdsområder.

Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Formålet klargjør de overordnede, sosialpolitiske mål som ligger til grunn for kommunens tjenester og oppgaver i NAV, og danner rammen for tolkning av lovens bestemmelser, utøvelse av handlingsrommet loven gir rom for og kommunens generelle prioritering.

Loven regulerer fem individuelle tjenester; opplysning, råd og veiledning, økonomisk stønad, midlertidig botilbud, individuell plan og kvalifiseringsprogrammet. Tjenestene er i stor grad behovsbaserte rettigheter. Innvilgelse eller avslag skal alltid foretas etter en konkret og individuell vurdering. Det skal særlig legges vekt på ivaretakelse av barn og unges behov. Tjenestene skal fremme lovens formål og bidra til hjelp til selvhjelp slik at brukeren kan oppnå et best mulig funksjons- og mestringsnivå og får mulighet til å bli selvhjulpen gjennom arbeid. Kvalifiseringsprogrammet er lovens hovedvirkemiddel for å fremme overgang til arbeid. Brukeren skal ut fra sine forutsetninger aktivt gis mulighet til å bidra til å utforme tjenestetilbudet. Alle tjenester som ytes skal være forsvarlige.

Med loven er det innført internkontroll og tilsyn for alle de sosiale tjenestene. Dette er gjort for å styrke brukernes rettigheter ved å sikre at saksbehandlingsreglene følges og at tjenester ytes etter en individuell og konkret behovsvurdering. Tilsyn og internkontroll skal også påse at tjenesten rettes inn mot riktige målgrupper, og at det skjer en samordning innad i NAV-kontoret og mot andre tjenesteområder.

NAV-kontoret skal bidra til å forebygge sosiale problemer og hindre at personer havner i vanskelige livssituasjoner. Tidlig innsats er vesentlig for å forebygge sosiale problemer. Dette gjelder særlig overfor barn og unge som vokser opp i vanskeligstilte familier, og hvor det er viktig å hindre at oppvekstsituasjonen fører til ytterligere og vedvarende stigmatisering. For å få til gode tiltak, er det viktig at NAV-kontoret har et godt samarbeid med andre offentlige instanser, privat sektor og frivillige organisasjoner.

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen trådte i kraft 1.1.2010.

Det er gitt fire forskrifter med hjemmel i loven:
Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge, som trådte i kraft 1.1.2012.
Forskrift om internkontroll for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, som trådt i kraft 19.11.2010.
Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen, som trådte i kraft 19.11.2010.
Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad, som trådt i kraft 1.1.2012.

Rundskrivet er utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, og inneholder merknader til bestemmelsene i loven og tilhørende forskrifter. Merknadene er en fortolkning og presisering av hvordan politiske myndigheter og overordnet forvaltningsmyndighet ønsker at bestemmelsene skal forstås og praktiseres. Av merknadene fremgår det når det foreligger en plikt til å følge føringene, når kommunen og NAV-kontoret kan velge hvordan de vil utøve sitt skjønn innenfor de rettslige rammene og når det foreligger en tilrådning som ikke er bindende.

20. juni 2012

Joakim Lystad

Arbeids- og velferdsdirektør

Om rundskrivet

Rundskrivet er et grunnleggende dokument for alle som utfører oppgaver etter loven. Det er skrevet særlig med tanke på å gi NAV-veileder god støtte og veiledning i det daglige arbeidet. Det gir føringer for ansvaret og oppgavene kommunen og NAV-leder har etter loven og lovtolkningen fylkesmennene skal legge til grunn som klageorgan og tilsynsmyndighet. Rundskrivet er også en informasjonskilde for NAV-kontorets samarbeidspartnere og andre instanser som jobber opp mot dette velferdsområdet, og ikke minst for mottakere av tjenester etter loven.

Rundskrivets oppbygging

Rundskrivets oppbygging er at den enkelte lovbestemmelse står først, så forskrifter hvis det er gitt, og deretter merknader til bestemmelsen og forskriftene. Lovbestemmelsen, eventuelle forskrifter og merknader må derfor ses i sammenheng for å få full forståelse av bestemmelsen.

Den enkelte bestemmelse kan ikke ses løsrevet fra de andre bestemmelsene i loven. For eksempel har lovens formålsbestemmelse betydning for forståelsen av alle de øvrige bestemmelsene. Kravet til forsvarlighet og reglene for saksbehandling skal ligge til grunn for alle vurderinger og beslutninger etter loven. Oppgavene og tjenestene som ligger i loven har i tillegg nær tilknytning til hverandre. For eksempel er det avgjørende at NAV-kontoret har et etablert samarbeid med andre instanser og at det i kommunen finnes forebyggende tiltak for å kunne bedre levekårene for utsatte barn og unge, og tilby et helhetlig tjenestetilbud i det enkelte tilfellet. Tjenesten opplysning, råd og veiledning skal tilbys alle som mottar andre tjenester etter loven. Det er derfor en ”se også-linje” under de enkelte merknadene i rundskrivet med henvisning til andre bestemmelser av betydning.

I denne ”se også-linjen” er det også vist til andre lover, forskrifter, rundskriv og nettsider der det er hensiktsmessig. Sosialtjenesteloven er en av hovedlovene i NAV, og har nær sammenheng med andre sentrale lover og forskrifter i NAV. Det er for eksempel vist til NAV-loven under flere av bestemmelsene, og til forskrift om arbeidsrettede tiltak mv. under merknadene til kvalifiseringsprogrammets innhold. En rekke steder er det også vist til kilder som er underlagt andre forvaltningsorgan, som for eksempel til helse- og omsorgstjenesteloven i merknadene om boliger til vanskeligstilte, og til Helsetilsynets nettsider under merknadene om tilsyn.

For at det skal bli lettere å finne frem i og henvise til rundskrivet, er avsnittene nummerert. Det første tallet står for kapittelet, det andre viser hvilken bestemmelse det er snakk om, det tredje viser om merknaden er under ” Om bestemmelsen” eller ” Nærmere om bestemmelsens innhold” med henholdsvis tall 1 eller 2, og det fjerde og siste tallet er deretter satt fortløpende. For eksempel viser nummereringen 4.18.2.35 at dette er merknad 35 under ”Nærmere om bestemmelsens innhold” i § 18 i kapittel 4.

Definisjoner

• ”NAV-kontoret” er brukt når det er snakk om rollen som utfører og forvalter.
• ”Kommunen i NAV” er brukt der det er et poeng å skille mellom stat og kommune i NAV-kontoret.
• ”Kommunen” er brukt om ansvar og oppgaver lagt til kommunens administrasjon.
• ”NAV” er brukt om arbeids- og velferdsforvaltningen.
• ”Tjenestemottaker” er brukt om alle som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen med anmodning om tjenester, eller som arbeids- og velferdsforvaltningen gir eller tilbyr tjenester i det enkelte tilfellet. Begrepet omfatter søkere, mottaker og de som har fått avslag. Begrepet omfatter alle som berøres av henvendelsen, søknaden og vedtaket, som ektefelle og barn.
• ”Deltaker” er brukt på tilsvarende måte som ”tjenestemottaker” når det dreier seg om kvalifiseringsprogrammet.

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde

§ 1. Lovens formål

Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

1.1.1 Om bestemmelsen

Formålsbestemmelsen klargjør de overordnede, sosialpolitiske mål som ligger til grunn for kommunens tjenester og oppgaver i NAV-kontoret etter denne loven. Bestemmelsen inngår i kommunens helhetlige ansvar for å etablere og opprettholde et grunnleggende velferdsmessig sikkerhetsnett for innbyggerne utover det som ivaretas av andre statlige eller kommunale velferdsordninger.

Bestemmelsen gir i seg selv ingen rettigheter.

Bestemmelsen er retningsgivende og skal gi veiledning for

• tolkingen av enkeltbestemmelsene i loven.
  Innholdet av en bestemmelse skal alltid forstås i overensstemmelse med lovens formål. Ved valg mellom ulike tolkingsalternativer skal den løsningen som best fremmer lovens formål velges.
• utøvelsen av skjønnet loven gir rom for.
  Loven gir i stor grad rom for bruk av faglig skjønn for å finne frem til fleksible løsninger tilpasset behovene til den enkelte som trenger hjelp. Tjenestene skal bidra til å oppnå formålene i loven, og skal så langt som mulig utformes i samarbeid med mottakeren. Loven stiller krav til resultatet som skal oppnås, men ikke uten videre til virkemidlene som benyttes.
• kommunens generelle prioriteringer.
  Det kommunale velferdsansvaret er regulert i flere lover. Tjenestene og oppgavene etter denne loven skal inngå i NAV-kontoret, og nærmere organisering og prioritering skal være i samsvar med lovens formål og rammer.

Formålsbestemmelsen innebærer at det i loven finnes kriterier som kan anvendes for å evaluere virkningen av de kommunale tjenestene i NAV. Slik evaluering er en viktig oppgave for kommunen, særlig sett i sammenheng med kravet om forsvarlige tjenester og plikten til å føre internkontroll.

Lovens overordnede mål forutsetter en koordinering av tjenestene i NAV-kontoret, og et utstrakt samarbeid med kommunen forøvrig og andre offentlige og private aktører. Målene er generelle og av en slik karakter at realisering også er avhengig av forhold som går utover kommunens ansvar. Virkemidler for å nå målene er tillagt en rekke forskjellige samfunnssektorer, som helse- og omsorgstjenesten og utdanningssystemet.

1.1.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Lovens hovedmål er å være samfunnets siste sikkerhetsnett for dem som trenger det. Dette gjelder overfor enkeltpersoner som befinner seg i vanskelige livssituasjoner. I tillegg har det betydning for kommunens organisering av lokalsamfunnet generelt; for planlegging, forebyggende tiltak og hjelpetiltak.

Formålsbestemmelsen gjenspeiler grunnleggende menneskerettigheter som blant annet er nedfelt i FNs barnekonvensjon og konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Den enkelte skal gis mulighet til å være et selvstendig menneske i et sosialt fellesskap og oppnå et best mulig funksjons- og mestringsnivå.

1.1.2.1 Verdier som loven særskilt skal fremme:

• Vanskeligstilte skal ha tilfredsstillende levekår.
  Målet om å bedre levekårene for vanskeligstilte understreker lovens hovedmål om å være samfunnets sikkerhetsnett. De som trenger det, skal få bistand til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Kommunen skal tilrettelegge for å unngå at den enkelte havner i en vanskelig livssituasjon, og slik at det finnes hjelpetiltak hvis det oppstår behov for det.

Levekår er et samlebegrep for personlige, materielle og sosiale forhold som er bestemmende for enkeltpersoners og gruppers velferd. Begrepet består av en rekke komponenter, som arbeid og aktivitet, helse, utdanning, bosituasjon, familie, sosialt nettverk og inntekt.

• Sosial og økonomisk trygghet.
  Å ivareta sosiale og økonomiske rettigheter også i perioder der den enkelte ikke er i stand til å sørge for seg selv utgjør en grunnleggende sikkerhet for alle som er en del av vårt samfunn. Loven skal bidra til trygghet ved å gi tjenester til dem som ikke har egne midler og ressurser, eller står i fare for å miste dem. Råd og veiledningstjenesten er sentral i denne sammenheng.
• Den enkelte skal gis mulighet til å leve og bo selvstendig.
  Tilfredsstillende bosituasjon er en sentral forutsetning for at den enkelte skal kunne leve selvstendig, skaffe eller stå i arbeid, og delta i aktiviteter og samfunnet forøvrig. NAV-kontoret skal bidra i kommunens boligsosiale arbeid og hjelpe den enkelte til å mestre en selvstendig tilværelse.
• Den enkelte skal gis mulighet til å bli selvforsørget gjennom arbeid.
  Målet om å fremme overgangen til arbeid understreker at økonomisk stønad i utgangspunktet skal være en midlertidig inntektssikring. Selvforsørgelse gjennom inntektsgivende arbeid ansees som en sentral verdi i loven og den enkelte skal få bistand til deltakelse i arbeidslivet. Hvordan NAV-kontoret på best mulig måte kan gi slik hjelp, må vurderes konkret og individuelt ut fra alle virkemidlene kontoret rår over. Kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad er et hovedvirkemiddel i loven for dem som har krav på det.
• Vanskeligstilte skal være sosialt inkludert og kunne delta aktivt i samfunnet.
  Loven skal bidra til å tilrettelegge for at personer i marginale situasjoner får mulighet til å være selvstendige og fullverdige deltakere i samfunnet på lik linje med resten av befolkningen. NAV-kontoret skal særlig være oppmerksom overfor personer med liten sosial tilknytning, personer i overgangs- eller etableringsfaser og barn og unge i vanskeligstilte familier.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Barn og unge skal ha en levestandard og livsvilkår som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige og sosiale utvikling. Barn og unge er spesielt sårbare i vanskelige situasjoner, og NAV-kontoret må sørge for at deres særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med kontoret. Samarbeid med andre instanser vil ofte være nødvendig for å få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud; for den enkelte familie og i generell tilrettelegging og forebygging i lokalsamfunnet.

Likeverd og likestilling er verdier som ligger til grunn for lovens øvrige formål og for utformingen av lovens oppgaver og tjenester. Et eksempel på det siste er at personer som blir forsørget av ektefelle kan ha krav på kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad. Likeverd og likestilling skal også ligge til grunn for NAV-kontorets tjenesteyting. Når en tjeneste gis til flere personer, skal tjenestetilbudet vurderes opp mot formålene i loven for hver enkelt mottaker. For eksempel skal tildeling av økonomisk stønad til en familie vurderes i samsvar med formålene for hvert enkelt familiemedlem i tillegg til familien som helhet.

En viktig side av kommunens ansvar er å forebygge sosiale problemer ved å bidra til at personer ikke havner i vanskelige livssituasjoner. For eksempel er et godt samarbeid med barnevernet, helse- og omsorgstjenesten og utdanningsmyndighetene vesentlig for å ivareta utsatte ungdom i overgangen til voksenlivet. NAV-kontoret har et ansvar for å synliggjøre forhold som motvirker målene loven skal fremme. Kontoret har et ansvar for å arbeide for at slike forhold endres. Det er videre viktig at NAV-kontoret i plansammenheng og i andre sammenhenger informerer andre instanser om tiltak som er nødvendig for å nå de mål som kommer til uttrykk i loven.

Se også
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 5 internkontroll 
§ 12 informasjon og generell forebyggende virksomhet 
§ 13 samarbeid med andre deler av forvaltningen 
§ 15 boliger til vanskeligstilte 
§ 17 opplysning, råd og veiledning 
§ 18 stønad til livsopphold  
NAV-loven § 1 
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1 
Folkehelseloven § 1 
FNs barnekonvensjon 
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

§ 2. Lovens virkeområde

Lovens bestemmelser om tjenester gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven til personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bopel i riket. Kongen kan også gi forskrifter om anvendelse av loven på personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til riket.

Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge

Fastsatt ved kgl.res. 16. desember 2011 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 2. Fremmet av Arbeidsdepartementet.

§ 1. Personer som har lovlig opphold, men ikke bopel i riket

Personer som ikke er norske statsborgere og som ikke har bopel i riket, har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning.

Hvis en person som nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, har vedkommende rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven. Hjelp gis inntil vedkommende kan forventes å få bistand fra kilder i hjemlandet.

Første og andre ledd gjelder ikke dersom annet følger av avtale Norge har inngått med vedkommendes hjemland, eller av multilaterale avtaler eller konvensjoner. Særlig aktuelle er EØS-avtalen og Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester.

Første og andre ledd gjelder ikke antatte ofre for menneskehandel som er innvilget begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 første og andre ledd (refleksjonsperiode mv.), eller personer som har rett til å bli i landet mens søknad om oppholdstillatelse eller klage på vedtak i sak om opphold er til behandling hos utlendingsmyndighetene, ved norsk domstol eller hos internasjonalt klageorgan som Norge har anerkjent.

§ 2. Personer som kan få statlig innkvartering

Personer som har søkt om beskyttelse, og som er i, eller kan få statlig innkvartering, har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning.

Hvis en person med innvilget opphold i riket på eget initiativ flytter fra statlig innkvartering til en kommune og søker om sosiale tjenester, kan kommunen avslå søknaden med henvisning til det statlige tilbudet, med mindre dette er åpenbart urimelig.

§ 3. Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd

Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for vedkommende, har rett til tjenester i denne kommunen.

Flytter en person som nevnt i første ledd til en annen kommune, har vedkommende rett til tjenester der, dersom flyttingen er avtalt mellom de to kommunene.

Hvis flyttingen ikke er avtalt, kan tilflyttingskommunen avslå søknaden med henvisning til bosettingskommunens ansvar, med mindre dette er åpenbart urimelig.

§ 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket

Personer som ikke har lovlig opphold i riket har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning.

Hvis en person som nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få statlig innkvartering, har vedkommende i en nødssituasjon rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven i en kort periode. Hjelp gis inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Det kan stilles krav om at vedkommende aktivt bidrar til egen utreise, blant annet kan det stilles krav om å skaffe nødvendige reisedokumenter.

• Endret ved forskrift 14. mars 2014 nr. 278 (I kraft 1. mai 2014)

§ 5. Dokumentasjon av lovlig opphold

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kan kreve at søker dokumenterer lovlig opphold i riket.

§ 6. Ikraftsetting

Forskriften settes i kraft fra 1. januar 2012.

1.2.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen om lovens virkeområde fastslår at lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen gjelder alle som oppholder seg i Norge. Det avgjørende er at personen faktisk oppholder seg i landet, loven gjelder ikke for personer som oppholder seg i utlandet.

1.2.1.1 For å ha fulle rettigheter etter loven, må en person

[Endret 7/14, 7/15]

• oppholde seg lovlig i landet

Norske statsborgere og personer med gyldig oppholdstillatelse eller opphold som følger av bilaterale eller multilaterale avtaler eller konvensjoner, som EØS-avtalen og Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester, har lovlig opphold i landet.

• ha fast bopel i Norge

For at en person skal anses å ha fast bopel i Norge, er det en forutsetning at oppholdet er lovlig og ment å være av en viss varighet. Hvis det er tvil om en person er å anse å ha fast bopel, må NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering. I denne helhetsvurderingen kan det blant annet legges vekt på om personen er folkeregistrert i Norge, har ektefelle og eventuelt barn bosatt i Norge, er medlem i folketrygden, har skattemessige forpliktelser i Norge, og personens bosituasjon. Det kan videre tas hensyn til oppholdets varighet og formål, og oppholdstid før søknad om sosiale tjenester fremmes, fremtidsplaner og formålet slik det fremkommer av oppholdsgrunnlaget vil være relevant.

Det er tilknytningen til Norge som er avgjørende for om en person anses å ha fast bopel. I avsnittet over er det nevnt ulike momenter som har betydning for utfallet i den enkelte sak. Fast bopel betyr ikke det samme som bolig, men bolig er ett av momentene i vurderingen. Jo lenger en person har oppholdt seg i Norge, jo større er sannsynligheten for at tilknytningen er tilstrekkelig, og at vedkommende har fast bopel.

Det er gitt forskrifter som begrenser rettighetene etter loven til personer uten fast bopel og/eller lovlig opphold i Norge.

Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner gjelder for alle som oppholder seg i landet. Kommunen har en hjelpeplikt overfor personer i en nødssituasjon, også utover den lov- og forskriftsregulerte plikten til å yte hjelp.   

Det er ikke gitt forskrifter om lovens anvendelse overfor personer oppholder seg i utlandet eller på Svalbard.

1.2.2 Om forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge
Forskriftene regulerer rettighetene til personer som ikke har bopel i riket, personer som kan få statlig innkvartering, personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd og personer som ikke har lovlig opphold i riket.

1.2.2.1 § 1. Personer som har lovlig opphold, men ikke bopel i riket

[Endret 7/14]

Bestemmelsen gjelder personer som ikke er norske statsborgere og som ikke har bopel i Norge, men som oppholder seg her lovlig. Dette vil i hovedsak gjelde turister og andre som oppholder seg kortvarig i Norge, og som forutsettes å kunne sørge for eget livsopphold. Dette omfatter også personer som er innvilget opphold for et bestemt formål og av begrenset varighet, for eksempel personer med studie- eller au pair-tillatelse.

Personene har som utgangspunkt ikke rett på tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17.

Hvis en person befinner seg i en nødssituasjon og ikke kan sørge for sitt livsopphold, har vedkommende likevel rett til hjelp. Vedkommende kan ha rett til økonomisk stønad og midlertidig botilbud til det kan forventes at det vil være mulig å få bistand fra kilder i hjemlandet. Dette vil i hovedsak dreie seg om bistand fra familie, venner, gjennom bankforbindelser eller lignende for å kunne fortsette det lovlige oppholdet i Norge eller for å kunne dra fra landet. Personens ambassade vil kunne være behjelpelig med å opprette kontakt med kilder i hjemlandet hvis vedkommende ikke klarer dette selv. Etter at det må kunne forventes at personen har fått slik bistand, har vedkommende ikke lenger krav på økonomisk stønad og midlertidig botilbud.

1.2.2.2 EØS-borgere
[Endret 6/13, 7/14, 9/15]
EØS-borgere kan fritt oppholde seg i Norge i tre måneder, eller i seks måneder hvis personen er arbeidssøker. Slikt opphold forutsetter at personen sørger for sitt livsopphold. I denne perioden har personen som utgangspunkt ikke rett på tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17 i loven eller hvis personen befinner seg i en nødssituasjon.

En EØS-borger som skal oppholde seg utover denne første perioden må registrere seg og få utstedt registreringsbevis. Personer med lovlig opphold og fast bopel i Norge har rett på tjenester etter loven på lik linje med befolkningen for øvrig. En EØS-borger som har hatt sammenhengende lovlig opphold i fem år har varig oppholdsrett, og dermed fast bopel. Personer med lovlig opphold, men uten fast bopel, har som utgangspunkt ikke rett på tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17 i loven. Personen kan likevel ha krav på kortvarig hjelp som nevnt i avsnittet over, hvis personen befinner seg i en nødssituasjon.

Familiemedlemmers oppholdsrett er avledet av referansepersonens oppholdsrett, med mindre familiemedlemmet selv er EØS-borger og oppfyller vilkårene for å ha en selvstendig oppholdsrett. Hvis referansepersonen mister sin oppholdsrett, faller familiemedlemmenes oppholdsrett bort.

1.2.2.3 Nordiske borgere
Nordiske borgere kan fritt oppholde seg og ta arbeid i Norge. Det er ikke noe krav til registrering eller andre formaliteter for å oppholde seg eller ta arbeid på tvers av landegrensene. Nordiske borgere har rett på tjenester etter loven på lik linje med befolkningen for øvrig.

1.2.2.4 Antatte ofre for menneskehandel og andre med særskilt rett til opphold
Ofre for menneskehandel kan trenge beskyttelse og være traumatisert, og ofte vil det være i myndighetenes interesse at disse personene blir værende i landet for å samarbeide med politiet og vitne i en eventuell rettssak. Personer som er innvilget refleksjonsperiode mv. har rett på tjenester etter loven på lik linje med befolkningen for øvrig.

Det samme gjelder for personer som har rett til å bli i landet i påvente av behandling av søknad om oppholdstillatelse eller klage på vedtak i sak om opphold. Dette omfatter behandling hos utlendingsmyndigheter, domstolsbehandling i Norge eller i internasjonale domstoler anerkjent av Norge, som eksempel den europeiske menneskerettsdomstolen.

1.2.2.5 § 2. Personer som kan få statlig innkvartering
[Endret 7/15]
Bestemmelsen gjelder personer som har søkt om beskyttelse, og som er i, eller kan få, statlig innkvartering. Dette vil i hovedsak gjelde asylsøkere som har, eller har rett til, plass i mottak eller andre former for statlig innkvartering under behandling av asylsøknaden, herunder klage på vedtak i sak om asyl. Dette omfatter også personer som er i alternativ mottaksplassering.

Personene har i utgangspunktet ikke rett til tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17. Dette er i samsvar med ansvarsdelingen mellom stat og kommune og med prinsippet om økonomisk stønad som subsidiær ytelse.

Hvis en person på eget initiativ flytter fra statlig innkvartering, kan NAV-kontoret avslå søknad om sosiale tjenester, med mindre dette etter en konkret vurdering anses som åpenbart urimelig. Det kan for eksempel være åpenbart urimelig å henvise en person til det statlige tilbudet hvis vedkommende har nær familie bosatt i kommunen. Det samme gjelder hvis vedkommende er selvforsørget, men søker økonomisk stønad i en nødssituasjon.

1.2.2.6 § 3. Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd
[Endret 6/13, 7/14]
Bestemmelsen gjelder personer bosatt i en kommune som mottar tilskudd for å integrere vedkommende. Personen har i tilskuddsperioden rett til tjenester fra NAV-kontoret i denne kommunen. Begrunnelsen for dette er at bosettingskommunen skal få anledning til å lage gode opplegg for opplæring og integrering for den enkelte, slik at mulighetene til selvforsørgelse øker.

Hvis en person flytter til en annen kommune, har vedkommende rett til tjenester fra NAV-kontoret i tilflyttingskommunen dersom flyttingen er avtalt mellom kommunene.

Hvis flyttingen ikke er avtalt, kan NAV-kontoret i tilflyttingskommunen avslå søknad om tjenester med henvisning til bosettingskommunens ansvar, med mindre dette er åpenbart urimelig. Det kan for eksempel være åpenbart urimelig å henvise til bosettingskommunen hvis vedkommende har nær familie i tilflyttingskommunen, eller er offer for tvangsekteskap. Det samme gjelder hvis personen er selvforsørget i tilflyttingskommunen, men søker økonomisk stønad i en nødssituasjon eller hvis vedkommende trenger hjelp etter å ha vært selvforsørget i noe tid. Hvis integreringstilskuddet er overført til tilflyttingskommunen gjelder hovedregelen om at det er kommunen som mottar tilskuddet som plikter å gi tjenester. Dette gjelder imidlertid ikke hvis tilflyttingskommunen ikke ønsker å motta tilskuddet og tilbakefører det til bosettingskommunen.

1.2.2.7 § 4. Personer som ikke har lovlig opphold i riket
[Endret 6/13, 7/14, 7/15]
Bestemmelsen gjelder personer som ikke har lovlig opphold i Norge. Dette vil i hovedsak gjelde personer som har tatt seg ulovlig inn i landet, som fortsetter å oppholde seg i Norge ved utløpt oppholdstillatelse eller ved endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse, enten dette er første gang eller fornyelse.

Personer uten lovlig opphold har ikke rett til tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17. Dette er i samsvar med at personer uten lovlig opphold har plikt til å forlate landet. Det skal derfor ikke ytes tjenester som bidrar til å opprettholde ulovlig opphold.

Hvis personen ikke kan få statlig innkvartering, og befinner seg i en nødssituasjon, har vedkommende likevel rett til økonomisk stønad og midlertidig botilbud i en kort periode til det kan forventes at det er praktisk mulig å forlate landet. Dette vil i de fleste tilfeller dreie seg om noen dager. NAV-kontoret kan legge raskeste bistandsalternativ til grunn, enten dette er kilder fra hjemlandet, gjennom offentlige ordninger eller annet. Det kan kreves at personen aktivt medvirker til egen utreise. Dette kan være ved å kontakte hjemlandets ambassade for å fremskaffe reisedokumenter eller få bistand med å komme i kontakt med kilder i hjemlandet, eller ved å kontakte politiets utlendingsenhet for bistand med utreise. NAV-kontoret kan eventuelt bistå personen med å opprette kontakt eller stille telefon og pc til rådighet. For å forebygge situasjoner med langvarig hjelpebehov skal økonomisk stønad i nødssituasjoner gis i form av varer og tjenester (rekvisisjoner) fremfor bidrag, så langt sosialtjenesteloven § 21 fjerde ledd etter en konkret vurdering gir hjemmel til det. NAV-kontoret kan avslå økonomisk stønad og midlertidig botilbud etter at det må kunne forventes at personen har forlatt landet.

En person som ikke har lovlig opphold i Norge, men som er under straffegjennomføring, har ikke mulighet til å reise fra landet, og har rett til nødvendige tjenester under soning. Tilsvarende gjelder også personer som ikke kan få statlig innkvartering og som av ulike grunner ikke har praktisk mulighet til å dra fra landet. Det forutsettes at dette skyldes forhold som ligger utenfor den enkeltes kontroll, for eksempel fordi vedkommende har meldeplikt til justis- eller helsemyndighet, eller ikke har noe reelt annet land å reise til. Personen har rett til nødvendige tjenester til det blir praktisk mulig å forlate landet.  

1.2.2.8 § 5. Dokumentasjon av lovlig opphold
[Endret 6/13, 7/14]
NAV-kontoret kan kreve at en person dokumenterer lovlig opphold. Hva som konkret kan kreves varierer fra sak til sak.

Nordiske borgere har rett til å bosette seg hvor de vil i Norden, og trenger derfor ikke fremlegge særskilt dokumentasjon på lovlig opphold.

EØS-borgere får utstedt et registreringsbevis når de registrerer opphold utover tre, eventuelt seks, måneder. Før dette må gyldig identitetskort eller pass fremvises. For å få utstedt et registreringsbevis må EØS-borgeren ha et oppholdsgrunnlag som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter, student eller ha tilstrekkelige midler. Registreringsbeviset dokumenterer lovlig opphold i landet på utstedelsestidspunktet. Registreringsbeviset gjelder på ubestemt tid, og kan ikke fornyes. Det er de faktiske forholdene som avgjør om EØS-borgere har oppholdsrett, og ikke besittelse av et registreringsbevis. Avgjørende for rett til individuelle tjenester er at tjenestemottaker har fast bopel i Norge. Det understrekes at registreringsbeviset er imidlertid ikke å anse som dokumentasjon på fast bopel. Hvorvidt en person har fast bopel må vurderes konkret, som redegjort for innledningsvis.

For borgere fra land utenfor Norden og EØS vil dokumentasjon på oppholdstillatelse fremgå av en etikett i vedkommendes pass. Personer som ikke er i besittelse av pass eller lignede reisedokument, må fremvise vedtak fra utlendingsmyndighetene.

I en del tilfeller er grunnlaget for oppholdstillatelsen av en slik karakter at søknad om for eksempel økonomisk stønad kan være en indikasjon på at betingelsene som ligger til grunn for oppholdstillatelsen ikke lenger er tilstede. Hvorvidt grunnlaget for oppholdstillatelsen ikke lenger er til stede, og hvilke konsekvenser dette eventuelt skal få, kan ikke avgjøres av NAV-kontoret. Det er innvandringsmyndighetene som forvalter dette lovverket, og som kan vurdere og eventuelt trekke tilbake en oppholdstillatelse eller et registreringsbevis. NAV-kontoret må forholde seg til den dokumentasjon på lovlig opphold som fremlegges, men må på selvstendig grunnlag vurdere om vedkommende har fast bopel i Norge.

Hvis dokumentasjonen som fremlegges er gammel, eller det er andre grunner til å tvile på at den er korrekt, kan NAV-kontoret be tjenestemottaker om å innhente oppdatert informasjon, eller selv gjøre dette. Når det gjelder en person med registreringsbevis, må NAV-kontoret legge til grunn at vedkommende har lovlig opphold, med mindre kontoret får opplysninger om noe annet. Dette kan være i form av vedtak om tilbakekall av registreringsbevis, bortvisning, utvisning eller andre opplysninger fra utlendingsmyndighetene om at personen ikke har lov til å oppholde seg i Norge.

Se også
§ 17 opplysning, råd og veiledning 
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 21 stønadsformer
§ 43 innhenting av opplysninger 
Menneskerettsloven
Utlendingsloven
www.udi.no

Kapittel 2. Ansvar etter loven

§ 3. Kommunens ansvar

Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

For den som oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, skal tjenestene likevel ytes av den kommunen som var oppholdskommune forut for inntaket i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. Dette gjelder også tjenester før utskriving i forbindelse med utskriving og etablering.

Etter utskrivingen skal de sosiale tjenestene ytes av den kommunen der vedkommende tar opphold. Tar vedkommende opphold i den kommunen som institusjonen eller boligen ligger i, kan utgiftene kreves refundert av oppholdskommunen forut for inntaket.

Kommunens myndighet etter denne loven kan etter reglene i kommuneloven delegeres til et interkommunalt organ eller en annen kommune.

2.3.1 Om bestemmelsen
[Endret 6/13]

Kommunen har ansvaret for de generelle oppgavene i kapittel 3 og de individuelle tjenestene i kapittel 4. Oppgavene og tjenestene skal inngå i NAV-kontoret, og nærmere organisering og prioritering skal være i samsvar med lovens formål og rammer. Kommunens økonomiske ansvar for de sosiale tjenestene i NAV fremgår av § 7. Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at den oppfyller sitt ansvar etter loven.

Etter bestemmelsen er det oppholdskommunen som har ansvaret for å yte hjelp og tjenester til den enkelte. Oppholdskommunen er den kommunen hvor vedkommende til enhver tid oppholder seg, enten vedkommende bor der eller oppholder seg der rent midlertidig.

I bestemmelsens andre og tredje ledd er det gitt unntak fra hovedregelen i forbindelse med opphold i og utskriving fra institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. Om en boform går inn under begrepene institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, avhenger av om boformen omfatter kost og losji, har døgnbemanning og tilbyr ulike former for behandling, pleie eller omsorg. Dette kan være: institusjoner for rusbehandling, sykehjem, boliger for barn og unge under 18 år, privat forpleining, helseinstitusjoner med spesialistfunksjoner, sykehus, psykiatriske institusjoner, barne- og ungdomshjem, senter for foreldre og barn, boform med heldøgns omsorgs- og pleietjenester og fengsler. Om det er offentlige eller private institusjoner har ikke betydning. Skoler og internatskoler, krisesenter, fosterhjem og hybelhus faller utenfor begrepene. Opplistingen er ikke uttømmende.

Kommunen kan delegere myndighet etter reglene om interkommunalt samarbeid i kommuneloven.

2.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

2.3.2.1 Oppholdskommunens ansvar
[Endret 7/14]

Loven fastslår at NAV-kontoret skal yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. NAV-kontoret har plikt til å ta imot og vurdere alle skriftlige og muntlige henvendelser som gjelder et behov for sosiale tjenester, uavhengig av hvor personen som henvender seg bor. Dette har sammenheng med at de sosiale tjenestene er samfunnets siste sikkerhetsnett, og at personen som søker hjelp ikke skal bli en kasteball mellom NAV-kontor. Behovet for tjenester skal vurderes ut fra personens situasjon her og nå.

I de fleste tilfeller vil personen oppholde seg i kommunen hvor vedkommende bor og er folkeregistrert. Hvis NAV-kontoret oppfyller sitt ansvar overfor personen ved å gi en tjeneste i en annen kommune, er kontoret ansvarlig for tjenesten så lenge den varer ifølge vedtaket som ble fattet. Dette er særlig aktuelt der et NAV-kontor finner midlertidig botilbud i en annen kommune. I slike tilfeller vil NAV-kontoret som innvilget midlertidig botilbud ha ansvar for å yte tjenester til personen og iverksette tiltak for å sikre overgang til varig botilbud.

NAV-kontoret bør i størst mulig grad tilrettelegge for at en person ikke mottar tjenester fra flere NAV-kontor. Dette kan gjøres ved råd og veiledning, bistand i forbindelse med lovpålagt folkeregistrering, fleksible løsninger for den enkelte og gode rutiner for overføring av saker.

Særlig om trusselsutsatte personer

Trusselsutsatte personer kan få iverksatt beskyttelsestiltak, som å få adresseopplysninger sperret i folkeregisteret. Det betyr at adressen graderes etter en vurdering av trusselsituasjonen, enten som «strengt fortrolig» (adressesperre kode 6) eller «fortrolig» (adressesperre kode 7) i folkeregisteret. Det er politiet eller barneverntjenesten, via Skattedirektoratet, som beslutter at adressen skal graderes og sperres i folkeregisteret. Trusselsutsatte personer med adressesperre har et særskilt beskyttelsesbehov og alt som kan røpe opplysninger om oppholdssted er taushetsbelagt. Kommunen har derfor en særlig plikt til å ivareta behovene til personer i denne gruppen som eventuelt bor i kommunen, blant annet ved at saksbehandlingen er strengt taushetsbelagt.

2.3.2.2 Tilfeller der tjenestemottakers oppholdskommune, bostedskommune og folkeregistrert bokommune ikke er den samme

Det kan oppstå utfordringer for NAV-kontoret når oppholdskommune, bostedskommune og folkeregistrert bokommune ikke er samme kommune. Hva slags hjelp og hvor omfattende hjelp NAV-kontoret er forpliktet til å gi etter denne loven, må vurderes ut fra den enkeltes situasjon, hva det søkes om og om oppholdet i kommunen er å anse for fast eller midlertidig.

Hvis en person mottar tjenester fra et NAV-kontor, vil vedkommende vanligvis ikke ha behov for hjelp til samme formål fra et annet NAV-kontor. For eksempel vil en person som bor i en kommune og mottar økonomisk stønad til livsopphold og boutgifter fra NAV-kontoret der, ikke ha behov for tilsvarende hjelp fra NAV-kontoret i kommunen personen midlertidig oppholder seg i. Tilsvarende gjelder hvis personen har konkrete inntektsmuligheter eller rettigheter etter andre ordninger, for eksempel introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere. Personen kan imidlertid ha behov for bistand til å kunne nyttiggjøre seg de andre mulighetene, som å etablere kontakt med rette instanser eller få dekket reiseutgifter, eller eventuelt motta livsopphold og midlertidig botilbud fra NAV-kontoret i kommunen der vedkommende midlertidig oppholder seg til dette er mulig.

2.3.2.3 Flytting mellom kommuner

NAV-kontoret bør bidra til å tilrettelegge ved flytting mellom kommuner hvis en person som mottar tjenester etter loven ønsker slik bistand. Dette kan være i form av å bistå med å avvikle boforhold og finne ny bolig, dekke utgifter til flytting og etablering, dekke livsopphold i en overgangsfase, eller bidra til at et kvalifiseringsprogram blir videreført i ny kommune. Kommunen personen flytter fra, vil være ansvarlig for tjenestene som er innvilget i vedtak. Når vedtaket utløper, er den nye oppholdskommunen ansvarlig for å gi tjenester etter loven.

I tilfeller hvor en person flytter fra en kommune til en annen uten tilrettelegging fra NAV-kontoret, må NAV-kontoret i den nye kommunen kartlegge og vurdere hjelpebehovet. Hvis personen har vedtak om livsopphold fra annen kommune, skal det vurderes om det foreligger behov for livsopphold når vedtaket utløper. Hvis personen har bolig i en annen kommune, må det vurderes om det er behov for midlertidig botilbud eller dekning av boutgifter, og om det er behov for bistand til å avvikle boforholdet.

2.3.2.4 Opphold i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, herunder fengsel

Det gjøres unntak fra prinsippet om oppholdskommunens ansvar når en person oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjeneste. Grunnen til dette er at mange kommuner ikke har slike institusjoner eller boliger, og at kommunene som har det ikke skal pålegges urimelig belastning. Hvis en person som oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester har behov for sosiale tjenester etter loven, er det NAV-kontoret i oppholdskommunen forut for inntaket som skal yte tjenestene. Om NAV-kontoret har vært informert om eller hatt innvirkning på inntaket er uten betydning. Det har heller ikke betydning for ansvarsforholdet om personen overføres til en annen institusjon eller bolig under innleggelsen.

Institusjonen eller boligen med heldøgns omsorgstjenester har et ansvar for å sørge for at den som oppholder seg der får sine behov ivaretatt under oppholdet. Hvor omfattende dette ansvaret er følger av lover og reglement for den enkelte institusjon eller bolig. Behov som ikke faller inn under dette ansvaret og som personen selv må sørge for, kan vedkommende søke om å få dekket av NAV-kontoret. Dette kan gjelde individuelle behov knyttet til helse, fritidsaktiviteter, kulturelle forhold og familiesituasjon. Personen kan også ha behov for andre tjenester som følge av oppholdet, som bistand til å kunne beholde boligen sin eller sikre oppbevaring av innbo og personlige eiendeler under oppholdet. NAV-kontoret må vurdere søknadene på vanlig måte etter §§ 18 og 19.

For en utenlandsk borger som er pågrepet og fengslet i Norge uten å ha tilknytning til landet, er det kommunen der personen ble arrestert som har ansvaret for å yte tjenester til personen under fengselsoppholdet. Ansvarlig kommune for en utenlandsk borger som er pågrepet i utlandet og brakt til Norge for fengsling, er den kommunen der utlendingen ble ført inn i landet. Tilsvarende gjelder også for norske borgere arrestert i utlandet.

2.3.2.5 Ansvar for tjenester før utskriving i forbindelse med utskriving og etablering

Oppholdskommunens ansvar gjelder også tjenester før utskriving i forbindelse med utskriving og etablering. NAV-kontoret skal bidra til å sikre en god overgang fra institusjonen eller boligen til livet utenfor for den enkelte som trenger det. NAV-kontoret bør kontakte og samarbeide med institusjonen eller boligen for forberedelser og tilrettelegging av tjenester ved utskriving. Ansvaret gjelder selv om personen som utskrives skal etablere seg i en annen kommune. NAV-kontoret skal være oppmerksom overfor personer som trenger et sted å bo etter institusjonsoppholdet. Det er for eksempel svært uheldig om en person som har vært innlagt for rusbehandling, blir henvist til et midlertidig botilbud i påvente av bolig. For personer som har rett til kvalifiseringsprogram kan tilrettelegging av programmet skje mens personen oppholder seg på institusjonen slik at det kan iverksettes ved utskriving. For eksempel kan det være avgjørende for en innsatt i fengsel å få tett oppfølging og være i aktivitet fra utskriving, og ikke løslates til passivitet og ventetid. For å få til best mulig tilrettelegging for den enkelte, bør NAV-kontoret etablere et generelt samarbeid med aktuelle institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester. Individuell plan er et nyttig verktøy i slike overgangsfaser.

2.3.2.6 Økonomisk ansvar

Det følger av § 7 at tjenestene oppholdskommunen forut for inntaket yter til en person under institusjonsopphold skal dekkes økonomisk av denne kommunen. Det samme gjelder tjenester som ytes før utskriving i forbindelse med utskriving og etablering.

Hvis en person etter institusjonsoppholdet tar opphold i en annen kommune enn oppholdskommunen før inntaket, skal tjenester etter loven ytes og økonomisk dekkes av NAV-kontoret i den nye oppholdskommunen etter at utskrivingen har funnet sted.

Unntak fra hovedregelen gjøres der personen tar opphold i kommunen som institusjonen eller boligen ligger i. NAV-kontoret i den nye oppholdskommunen har da plikt til å yte tjenester etter loven, men kan kreve refusjonen av utgiftene fra oppholdskommunen forut for inntaket. En betingelse for å kunne gjøre tidligere oppholdskommune økonomisk ansvarlig, er at denne kommunen er blitt kontaktet og fått informasjon om forestående utskriving. Størrelsen på refusjonskravet fastsettes av NAV-kontoret som har gitt tjenestene, og avhenger av hvilke tjenester som er innvilget. Refusjonsansvaret kan påløpe inntil hjelpebehovet opphører. Dersom personens behov for tjenester gjenoppstår på et senere tidspunkt, etter at vedkommende har vært uten behov for hjelp en periode, vil dette være den nye oppholdskommunens ansvar etter de vanlige reglene. Hvis oppholdskommunen forut for inntaket blir kontaktet først etter at personen er ute av institusjonen, vil denne kommunens ansvar være bortfalt.

Se også
§ 1 lovens formål 
§ 2 lovens virkeområde 
§ 5 internkontroll 
§ 7 kommunens økonomiske ansvar 
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 19 stønad i særlige tilfeller 
§ 49 avgjørelse av tvister 
Kommuneloven 
Straffegjennomføringsloven 
Forskrift til lov om straffegjennomføring 
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester med forskrift  

§ 4. Krav til forsvarlighet

Tjenester som ytes etter denne loven skal være forsvarlige.

2.4.1 Om bestemmelsen

Kommunen er ansvarlig for at alle tjenester som utformes og ytes etter loven er forsvarlige, og det gjelder uavhengig av om tjenesten saksbehandles av en kommunalt eller en statlig ansatt. Kommunen må gjennom sin internkontroll sikre at NAV-kontoret er organisert på en måte som sikrer forsvarlige tjenester. Uforsvarlige tjenester er alltid ulovlige, uavhengig av ytre rammebetingelser som stor arbeidsmengde, manglende kompetanse og tidspress.

Forsvarlighetskravet er en rettslig standard. Det betyr at forsvarlighetskravet er en bindende rettsregel som er dynamisk og endrer seg over tid. Hva som er forsvarlige tjenester må vurderes i forhold til faglig utvikling, endret verdioppfatning og det som vurderes som god praksis på området. Formålsbestemmelsen, samfunnsutviklingen og gjeldende normer for godt sosialfaglig arbeid vil være styrende for om tjenesten er forsvarlig.

Kravet til forsvarlige tjenester skal sikre bedre kvalitet på tjenestene. Forsvarlighetskravet setter en nedre grense for hva som kan aksepteres før det regnes som uforsvarlig tjenesteyting. Å tilby tjenester som ikke er forsvarlige, eller bygge vurderinger og konklusjoner på en uforsvarlig saksbehandling, vil være brudd på loven. Selv om bestemmelsen stiller et minstekrav til tjenestene, forventes det samtidig at tjenestene er i kontinuerlig bevegelse i retning av best mulig kvalitet. Det må derfor legges til rette for kvalitetsarbeid i den daglige driften ved NAV-kontoret.

Forsvarlighetskravet stiller krav til tilgjengelighet til tjenesten, saksbehandlingen, tjenestens innhold og tjenestens omfang.

• Tilgjengelighet og saksbehandling
  Forsvarlighet forutsetter at tjenestene er tilgjengelige for alle som har et hjelpebehov, herunder at tjenesten ytes i tide.
  
  NAV-kontoret må sørge for at alle som henvender seg får sine interesser ivaretatt. Dette innebærer at NAV-veileder har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å gi informasjon og veiledning om tjenester, identifisere hjelpebehov og bistå med å søke, og tilrettelegge for at taushetsbelagte opplysninger utveksles på skjermet sted.
  
  NAV-kontoret må sørge for at søknader behandles uten ugrunnet opphold, og ivareta hjelpebehovet mens søknaden er til behandling. Saksbehandlingstiden vil variere ut fra tjenestemottakers situasjon og tjenesten det søkes om.
  
  Kravene til saksbehandling slik de fremgår av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk, er alle med på å sikre forsvarlig saksbehandling og utøving av offentlig myndighet på området.
• Tjenestens innhold og omfang
  Forsvarlige tjenester forutsetter at tjenestens innhold og omfang holder et kvalitativt nivå som er i samsvar med samfunnsutviklingen og gjeldende normer for godt sosialfaglig arbeid. Hva som regnes som forsvarlig tjenestenivå kan ikke fastslås på generelt grunnlag, men må vurderes konkret og individuelt utfra den enkeltes behov i hvert enkelt tilfelle.
  
  Mange tjenestemottakere befinner seg i vanskelige og sårbare livssituasjoner. Hjelpen som gis skal baseres på en individuell vurdering med sikte på å styrke den enkeltes forutsetning for mestring og kontroll over eget liv gjennom selvforsørgelse og deltakelse i arbeidslivet. Dette krever god avklaring av hjelpebehov, involvering av tjenestemottaker i hjelpeprosessen og helhetlige løsninger gjennom samarbeid med andre relevante instanser.
  
  Hvis tjenestemottaker har barn, skal barnas behov vurderes og ivaretas særskilt.

Se også 
§ 1 lovens formål 
§ 5 internkontroll 
Kapittel 4 individuelle tjenester 
Kapittel 5 Saksbehandlingen

§ 5. Internkontroll

Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at virksomhet og tjenester etter kapittel 4 er i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Kommunen må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller denne plikten.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om pliktens innhold.

Forskrift om internkontroll for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 19. november 2010 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 5.

§ 1. Formål
Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige sosiale tjenester og til at sosiallovgivningen oppfylles gjennom krav til systematisk styring og kontinuerlig forbedringsarbeid i tjenestene.

§ 2. Virkeområde
Forskriften gjelder de kommunale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen.

§ 3. Internkontroll
I denne forskriften betyr internkontroll systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.

§ 4. Innholdet i internkontrollen
Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold og ha det omfang som er nødvendig for å etterleve krav fastsatt i, eller i medhold av, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Internkontroll innebærer at kommunen, som ansvarlig for virksomheten, skal:

a) beskrive virksomhetens hovedoppgaver og mål, herunder mål for forbedringsarbeidet samt hvordan virksomheten er organisert. Det skal klart fremgå hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt,
b) sikre tilgang til aktuelle lover og forskrifter som gjelder for virksomheten,
c) sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter innenfor det aktuelle fagfeltet samt om virksomhetens internkontroll,
d) sørge for at arbeidstakerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes,
e) gjøre bruk av erfaringer fra tjenestemottakere og pårørende til forbedring av virksomheten,
f) skaffe oversikt over områder i virksomheten hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av myndighetskrav,
g) utvikle, iverksette, kontrollere, evaluere og forbedre nødvendige prosedyrer, instrukser, rutiner eller andre tiltak for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelse av sosiallovgivningen,
h) foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt og bidrar til kontinuerlig forbedring i virksomheten.

§ 5. Dokumentasjon
Internkontrollen skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse.
Dokumentasjonen skal til enhver tid være oppdatert og tilgjengelig.

§ 6. Ikraftsetting
Forskriften trer i kraft straks.

2.5.1 Om bestemmelsen

Internkontroll skal bidra til faglig forsvarlige tjenester og kvalitetsutvikling, og være et dynamisk verktøy som sikrer at daglige arbeidsoppgaver blir utført, styrt og forbedret i henhold til lovens krav.

Plikten til å utarbeide et styringssystem er lagt til den kommunale administrative ledelsen. Den praktiske gjennomføringen av internkontrollen ligger i NAV-kontoret. Internkontrollarbeidet bør være nært knyttet til ordinær drift, og fremstå som en integrert og tilpasset del av de løpende oppgavene. God internkontroll forutsetter medvirkning fra de ansatte.

I tillegg til å være et styringsredskap, vil internkontroll tilrettelegge for og effektiviserer et systemtilsyn. Tilsynsmyndigheten vil kunne innrette tilsynet mot kommunens internkontroll og bidra til at egenkontrollen forbedres.

Se også
§ 4 krav til forsvarlighet.
Kommuneloven kapittel 12 Internt tilsyn og kontroll. Revisjon 
Kommuneloven § 23 administrasjonssjefens oppgaver og myndighet nr. 2. andre punktum  

§ 6. Opplæring av kommunens personell

Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av kommunens personell i arbeids- og velferdsforvaltningen. Kongen kan gi forskrifter om opplæringen.

Det er ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.

2.6.1 Om bestemmelsen

Kommunen har ansvaret for å gi nødvendig opplæring til alle ansatte ved NAV-kontoret som yter tjenester og utfører oppgaver etter loven. Dette kan være både kommunalt og statlig personell.

Nødvendig opplæring skal sikre at den enkelte ansatte har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å utføre sine arbeidsoppgaver, slik at tjenestene blir forsvarlige og i tråd med lovens formål.

Kommunens særlige ansvar for de som faller utenfor eller får utilstrekkelig hjelp fra andre velferdsordninger, krever at de ansatte ved NAV-kontoret har kunnskap og kompetanse om

• regelverket; herunder lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen med tilhørende forskrifter og andre bestemmelser som gjelder for tjenester etter denne loven, som i forvaltningsloven, NAV-loven og kommuneloven.
• rettsanvendelse; herunder lovtolking og -forståelse i samsvar med lovens formål.
• utøvelse av forvaltningsskjønn som fremmer lovens formål på en god og hensiktsmessig måte.
• den øvrige helse-, omsorgs- og velferdsforvaltningen; herunder statlige og kommunale velferdsordninger, de ulike forvaltningsnivåene og relevant lovverk.
• relasjons- og endringsarbeid; herunder kommunikasjons- og arbeidsmetoder som bidrar til forebygging, problemløsing og hjelp til selvhjelp.
• forskning og utviklet praksis i sosialfaglig arbeid.
• temaområder som er aktuelle for tjenestemottakere i kommunen, som rus, psykisk helse, etnisitet og ungdomsarbeid.

Opplæring og kompetanseheving skal gis ut fra den ansattes individuelle og aktuelle behov. Opplæringen kan være intern eller ekstern, og omfatte alt fra opplæring gjennom utdanningsinstitusjonene, tilrettelagt oppdatering gjennom kurs, seminarer og litteratur, til frigjort tid til oppdatering, ferdighetstrening og erfaringsutveksling mellom kollegaer.

Kommunen og NAV-leder skal gjennom styringssystemer og internkontroll legge til rette for og påse at de ansatte har nødvendige kunnskaper for å kunne løse lovpålagte oppgaver. Opplæring og kompetanseutvikling bør også baseres på tilbakemeldinger mottatt gjennom klagebehandling og tilsyn, og gjennom samarbeidet med brukergruppenes organisasjoner og frivillige organisasjoner.

Det følger av arbeidsgivers alminnelige styringsrett at personalet kan pålegges å ta del i slik opplæring som blir bestemt.

Se også
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 5 internkontroll 
§ 8 statens ansvar og myndighet første ledd bokstav e 
§ 9 fylkesmannens tilsynsvirksomhet 
§ 14 samarbeid med frivillige organisasjoner 
Forskrift om delegering mellom stat og kommune til NAV-loven § 14

§ 7. Kommunens økonomiske ansvar

Den enkelte kommune skal sørge for nødvendige bevilgninger for å yte tjenester som kommunen har ansvaret for etter denne loven.

Kostnadene ved tjenester som nevnt i første ledd skal dekkes av den kommunen som etter § 3 er ansvarlig for å yte tjenesten. Bare etter regelen i § 3 tredje ledd kan det kreves at disse kostnadene skal dekkes av andre.

2.7.1 Om bestemmelsen

Kommunen skal sørge for bevilgninger til dekning av utgifter til de tjenester som NAV-kontoret er pålagt å yte etter loven. Søknad om tjenester som en tjenestemottaker har krav på, skal ikke avslås av økonomiske grunner. Nivået og omfanget av tjenestene må være forsvarlig. Kommunen bestemmer selv hvordan tjenestetilbudet skal organiseres i NAV-kontoret. NAV-kontoret må i god tid søke om tilleggsbevilgninger dersom budsjettet antas å bli utilstrekkelig til å dekke pliktmessige ytelser.

Hvilke tjenester kommunen er ansvarlig for å yte følger av § 3.

Se også 
§ 3 kommunens ansvar 
§ 4 krav til forsvarlighet 
Kapittel 4 individuelle tjenester

§ 8. Statens ansvar og myndighet

Departementet skal

a) følge med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester etter denne loven, blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål på en god og hensiktsmessig måte,

b) sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket,

c) gi de retningslinjene og instruksene som er nødvendige for å nå det målet som er nevnt i bokstav a,

d) arbeide for at det blir satt i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven,

e) sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personale, og at de som skal anvende loven ellers, får forsvarlig veiledning,

f) sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som sosialtjenesten kan bruke, jf. § 12.

Departementet kan kreve at kommunale organer som hører under denne loven, uten hinder av taushetsplikten gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet kan utføre sine oppgaver etter første ledd.

Statlig tilsyn med lovligheten av kommunens virksomhet utøves etter nærmere regler i §§ 9 og 10.

2.8.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen gir en oversikt over statens ansvar og oppgaver etter loven.

Oppgavene i bestemmelsens første ledd er lagt til departementet. For å kunne ivareta sitt ansvar, kan departementet kreve at kommunale organer som utfører oppgaver etter loven gir opplysninger uten hinder av taushetsplikten. Dette kan gjelde opplysninger i konkrete saker, eller rutinemessige meldinger om bestemte forhold, herunder opplysninger til statistiske formål. Departementet kan delegere ansvaret.

Etter tredje ledd er statens tilsynsansvar lagt til Fylkesmannen og Statens helsetilsyn.

Se også
§ 9 fylkesmannens tilsynsvirksomhet  
§ 10 statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet  
§ 12 informasjon og generell forebyggende virksomhet

§ 9. Fylkesmannens tilsynsvirksomhet

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller sine plikter etter kapittel 4 og § 16 første ledd.

Reglene i kommuneloven kapittel 10A gjelder for tilsyn etter første ledd.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fylkesmannens tilsyn.

Det er ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.

2.9.1 Om bestemmelsen

For å påse at kommunen oppfyller sine lovpålagte plikter overfor innbyggerne og for å styrke den enkeltes rettssikkerhet, har staten etablert tilsyn og prøvingsadgang for enkeltvedtak. Tilsyn skal bidra til likebehandling i kommunen og redusere ubegrunnede forskjeller ved tildeling av stønader og tjenester.

Fylkesmannen er tillagt tilsynsmyndigheten, og har både rett og plikt til å føre tilsyn.

Tilsyn utføres overfor virksomheter som yter tjenester etter loven. Dette gjelder uavhengig av om det er kommunen selv som gir tjenestetilbudet, eller om kommunen har valgt å oppfylle sine plikter ved kjøp av tjenester fra private leverandører.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av de individuelle tjenestene. Kommunen må følge bestemmelser som regulerer tildeling av tjenestene, som kravene til forsvarlighet, individuelle vurderinger, brukermedvirkning og saksbehandling. Disse bestemmelsene er derfor omfattet av tilsynet. I tilsynet kan det i tillegg kontrolleres om kommunen ved sin internkontroll i tilstrekkelig grad sikrer lovpålagte plikter. Dette kan omfatte om de individuelle tjenestene er innrettet mot riktige målgrupper, og at det skjer en samordning av saksbehandlingen innad i NAV-kontoret og mot andre tjenesteområder. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med at påbudet om å utarbeide en sosialberedskapsplan blir fulgt opp.

Tilsyn kan være planlagt og rettet inn mot områder og tema hvor fylkesmannen antar det kan være fare for svikt. Det kan også foregå som reaksjon på konkrete hendelser fylkesmannen blir kjent med fra ulike kilder, som klagesaker, tips og media. Tilsyn kan utføres både anmeldt og uanmeldt.

Brudd på lov eller forskrifter som avdekkes gjennom tilsyn blir begrunnet og dokumentert i en tilsynsrapport. Fylkesmannen har hjemmel i kommuneloven til å pålegge kommunen å korrigere de forhold som er i strid med bestemmelsene fylkesmannen fører tilsyn med. Før pålegg benyttes, skal kommunen få en rimelig frist til å rette forholdet. Dersom fylkesmannen fatter vedtak om pålegg skal forvaltningslovens saksbehandlingsregler følges. Kommunen kan påklage pålegget til Statens helsetilsyn.

Et hensiktsmessig og målrettet tilsyn bør danne grunnlag for læring og kvalitetsutvikling i kommunen, og er et viktig bidrag inn i kommunens internkontrollarbeid.

Se også
§ 5 internkontroll 
§ 6 opplæring av kommunens personell 
§ 10 statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet 
Kommuneloven kapittel 10A statlig tilsyn med kommunen eller fylkeskommunen 
www.helsetilsynet.no

§ 10. Statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet med kommunenes virksomhet i arbeids- og velferdsforvaltningen.

2.10.1 Om bestemmelsen

Statens helsetilsyn har ansvaret for den overordnede styringen av tilsynet med de sosiale tjenestene i NAV. Det er fylkesmannen som utfører tilsynene. Statens helsetilsyn har ansvar for prioritering av områder og tema for tilsyn, og å være en faglig ressurs for fylkesmannen ved å ha ansvaret for forbedring, utvikling og samordning av tilsyn.

For å kunne innrette tilsynsaktiviteten på en hensiktsmessig måte, må Statens helsetilsyn ha en generell oversikt over tilstanden på området og inneha kunnskap om sosiale forhold.

I de tilfellene fylkesmannen etter tilsyn har fattet vedtak hvor kommunen pålegges å rette ulovlige forhold, vil Statens helsetilsyn være klageinstans dersom kommunen velger å påklage pålegget.

Se også
§ 9 fylkesmannens tilsynsvirksomhet 
www.helsetilsynet.no

§ 11. Tilskudd fra staten

Staten skal yte årlig rammetilskudd til delvis dekning av kommunens utgifter. Tilskuddene fordeles gjennom inntektssystemet for kommunen etter regler fastsatt av Kongen.

2.11.1 Om bestemmelsen

Staten har et overordnet ansvar for at det er samsvar mellom de oppgaver kommunen er pålagt etter loven, og de ressurser den har tilgjengelig. Staten er derfor pålagt å bidra med tilskudd til dekning av kommunens utgifter til tjenester etter loven.

De statlige overføringene vedtas hvert år i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet.

Se også
§ 3 kommunens ansvar  
§ 7 kommunens økonomiske ansvar

Kapittel 3. Generelle oppgaver

§ 12. Informasjon og generell forebyggende virksomhet

Kommunen skal gjøre seg kjent med innbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer.

Kommunen skal søke å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet.

Kommunen skal spre kunnskap om sosiale forhold og tjenester i kommunen.

3.12.1 Om bestemmelsen

Kommunen er etter bestemmelsen pålagt et ansvar for å skaffe seg nødvendig kunnskap om samfunnsmessige og sosiale forhold i lokalsamfunnet. Kunnskapen skal danne grunnlag for det forebyggende arbeidet, og for hvordan kommunen prioriterer oppgaver og utarbeider planer. Kommunen skal drive generell forebyggende virksomhet rettet mot befolkningen generelt og spesielt mot utsatte grupper for å søke å forhindre at personer havner i vanskelige livssituasjoner.

NAV-kontoret har en plikt til å medvirke i dette arbeidet. Kontoret har et særlig ansvar ovenfor personer som faller utenfor eller får utilstrekkelig hjelp fra andre statlige eller kommunale velferdsordninger. Det skal rettes spesielt oppmerksomhet mot forhold som er av betydning for de sosialt vanskeligstilte, personer utenfor arbeidslivet og for oppvekstsvilkårene til barn og unge. NAV-kontoret har et ansvar for å synliggjøre forhold som motvirker målene loven skal fremme, og å arbeide for at slike forhold forbedres.

3.12.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

3.12.2.1 Kunnskap om levekår og sosiale problemer
Generell forebygging av sosiale problemer forutsetter en samlet innsats fra kommunens helhetlige tjenesteapparat. For at NAV-kontoret skal kunne medvirke i dette arbeidet på en hensiktsmessig måte, må kontoret være kjent med de generelle levekårene i lokalsamfunnet, spesielle lokale utfordringer og trekk ved samfunnsutviklingen. Er NAV-kontoret kjent med at det foreligger forhold som kan bidra til å skape eller opprettholde sosiale problemer, har kontoret et ansvar for å initiere at det etableres forebyggende tiltak mot dette i kommunen.

Levekår er et samlebegrep for personlige, materielle og sosiale forhold som er bestemmende for enkeltpersoners og gruppers velferd. Begrepet må forstås ut fra lovens formål om sosial inkludering og består av en rekke komponenter, som arbeid og aktivitet, helse, utdanning, bosituasjon, familie, sosialt nettverk og inntekt. NAV-kontoret må systematisere og analysere kunnskapen om innbyggernes levekår for å få oversikt over trekk ved utviklingen på samfunnsnivå.

NAV-kontoret får primært kunnskap om innbyggernes levekår gjennom henvendelser til kontoret. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å få kunnskaper kun gjennom kontakt med tjenestemottakere. Økonomisk og sosialt vanskeligstilte kan av ulike grunner forholde seg passive eller unnvikende til egne hjelpebehov og NAV-kontorets tjenester. Dette kan for eksempel gjelde utsatt ungdom og personer med psykiske plager eller rusproblemer. Oppsøkende virksomhet kan være en av flere hensiktsmessige metoder for å skaffe kunnskapsgrunnlag for det forebyggende arbeidet, og kan øke kunnskapen om formelle og uformelle møteplasser blant utsatte grupper. Oppsøkende arbeid skal imidlertid ikke drives på en måte som oppleves som ytre innblanding og virker krenkende.

3.12.2.2 Forebyggende tiltak
For å finne frem til aktuelle forebyggende tiltak, bør det tas utgangspunkt i erfaringer fra det sosiale arbeidet i kommunen, og i generelle og forskningsbaserte kunnskaper om årsaker til sosiale problemer. Tidlig innsats er vesentlig ved forebygging av sosiale problemer. Dette gjelder særlig overfor barn og unge som vokser opp i vanskeligstilte familier, og hvor det er avgjørende å hindre at oppvekstsituasjonen fører til ytterligere og vedvarende stigmatisering. Gode tiltak forutsetter ofte samarbeid med andre deler av forvaltningen og frivillige organisasjoner, som brukerorganisasjoner, humanitære organisasjoner og kultur- og idrettsorganisasjoner.

NAV-kontoret skal ha forebyggende tiltak som søker å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet. Mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og kanskje i tillegg har lav inntekt, usikker økonomi og bosituasjon, fysiske eller psykiske plager, rusproblemer, eller befinner seg i en overgangsfase, vil ofte ha liten tilgang til arenaer hvor de kan utvikle tilhørighet og sosiale nettverk. Det er nær sammenheng mellom ensomhet og ulike sosiale problemer.

Forebyggende tiltak kan være å etablere

• universelle tiltak rettet mot hele befolkningen
  Tiltak som retter seg mot alle kommunens innbyggere vil kunne ha inkluderende effekt og virke mindre stigmatiserende. Eksempler på dette er å etablere ulike møteplasser i nærmiljøet, byttesentraler og utstyrslagre for sport og fritid som et tilbud til alle for særlig å nå ut til barn og unge i økonomisk vanskeligstilte familier.
• tiltak rettet mot utsatte grupper
  Lokalsamfunnet skal tilrettelegges for å unngå at den enkelte havner i en vanskelig livssituasjon, og slik at det finnes hjelpetiltak hvis det oppstår behov for det. Eksempler kan være å utarbeide boligsosial handlingsplan, å utvikle lokalt tilpassede tiltak og tjenestetilbud, og å ha en systematisk satsning for å hindre marginalisering og eksklusjon av utsatte barn og unge.
• tiltak rettet mot grupper med sosiale problemer
  For enkelte vanskeligstilte grupper kan det være hensiktsmessig å sette inn konkrete tiltak for å hindre ytterligere sosiale problemer. Eksempler kan være å samarbeide med barnevernet for å ivareta utsatt ungdom i overgangen til voksenlivet, å etablere egne møteplasser og aktiviteter for personer i ulike overgangsfaser, og oppsøkende virksomhet i miljø som befinner seg på kanten av samfunnet. Det kan være hensiktsmessig å legge tiltaket til arenaer som er for alle. For eksempel vil flere vanskeligstilte ungdom kunne delta dersom tiltak legges til kulturhus, ungdomsklubb, idrettsanlegg eller andre steder hvor ungdom naturlig møtes.

3.12.2.3 Informasjon

Å spre informasjon og kunnskap om sosiale forhold og tjenester skal inngå i NAV-kontorets forebyggende og holdningsskapende arbeid. Kunnskap skal formidles til andre kommunale organer og lokale frivillige organisasjoner for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud og samordnede løsninger. Informasjon skal også gis til kommunens innbyggere generelt, og sosialt vanskeligstilte spesielt, for å bidra til at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser og ha kjennskap til tjenestetilbudet.

Informasjonsvirksomheten bør tilpasses lokale forhold, og gis i ulike former og kanaler. Dette kan for eksempel være gjennom informasjonssider på internett, oppslag i lokale medier og utadrettet virksomhet. Det skal tas hensyn til mennesker med ulike behov for tilrettelagt informasjon.

Se også
§ 8 statens ansvar og myndighet første ledd bokstav f  
§ 13 samarbeid med andre deler av forvaltningen  
§ 14 samarbeid med frivillige organisasjoner 
§ 15 boliger til vanskeligstilte Helse- og omsorgstjenesteloven, spesielt § 3-3 helsefremmende og forebyggende arbeid
Folkehelseloven, spesielt § 5 oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen 
Plan- og bygningsloven kapittel 11 kommuneplan

§ 13. Samarbeid med andre deler av forvaltningen

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer som har betydning for at formålet med loven blir oppnådd.

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgavene som den er pålagt etter denne loven. Som ledd i disse oppgavene skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen gi uttalelser og råd og delta i den kommunale og fylkeskommunale planleggingsvirksomheten og i de samarbeidsorganene som blir opprettet.

Blir det påvist mangler ved de tjenester som andre deler av forvaltningen skal yte til personer med et særlig hjelpebehov, skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen om nødvendig ta opp saken med rette vedkommende. Er det uklarhet eller uenighet om hvor ansvaret ligger, skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen søke å klargjøre forholdet.

3.13.1 Om bestemmelsen

NAV-kontoret har etter bestemmelsen en plikt til å

• medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt også av andre deler av forvaltningen
• samarbeide med andre kommunale, fylkeskommunale og statlige organer
• ta opp eventuelle mangler ved tjenester som andre forvaltningsorganer er ansvarlig for

Formålene i loven forutsetter en helhetlig tilnærming som krever en koordinering av tjenester i NAV-kontoret og et utstrakt samarbeid med kommunen for øvrig og andre offentlige instanser som har arbeidsoppgaver med betydning for de sosiale tjenestene. Samarbeidet omfatter generelle oppgaveløsninger og konkrete enkeltsaker. NAV-kontoret skal medvirke til at de andre instansene ivaretar sosiale hensyn i utføringen av sine oppgaver.

3.13.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

NAV-kontoret møter personer med sammensatte behov som er avhengige av forsvarlige, helhetlige løsninger fra flere deler av forvaltningen. Dette krever et godt samarbeid med alle virksomheter som utfører oppgaver og tilbyr tjenester på velferdsområdet.

3.13.2.1 Samarbeid med andre deler av forvaltningen omfatter samarbeid på individnivå

For tjenestemottakere som har behov for bistand fra flere instanser samtidig, skal samarbeidsformen vurderes konkret fra sak til sak. Individuell plan er et godt verktøy for samarbeid. Bestemmelsen oppfordrer til samarbeid, men gir ikke en hjemmel til å fravike bestemmelsene om taushetsplikt. Det vanlige vil være at tjenestemottaker samtykker til at saken drøftes, som for eksempel i en ansvarsgruppe i tilknytning til individuell plan. NAV-kontorets erfaringer fra enkeltsaker danner mye av grunnlaget for samarbeidet på generelt nivå.

3.13.2.2 Samarbeid om generell oppgaveløsning omfatter:

• Å finne forsvarlige, helhetlige løsninger
  Samordnet, felles innsats fra to eller flere instanser vil kunne være hensiktsmessig og nødvendig for å oppnå forsvarlige, helhetlige løsninger for ulike målgrupper. For eksempel bør NAV-kontoret samarbeide med kommunale tiltaksarrangører for å sikre at tiltakene er tilpasset målgruppen i kvalifiseringsprogrammet, namsmannen for å hindre utkastelse fra bolig på grunn av ubetalte boligutgifter, kommunale helse- og omsorgstjenester som arbeider med kommunalt rusarbeid for å sikre et forsvarlig etterverntilbud for rusmisbrukere, kriminalomsorgen og det kommunale boligkontoret for å etablere gode overganger for innsatte, og utdanningsmyndighetene om forebyggende tiltak for ungdom som står i fare for å falle ut av skolen.
  
  Samarbeidet i generelle saker bør ha som siktemål å oppnå en best mulig samlet og koordinert bruk av ressursene til det beste for tjenestemottakerne. Samarbeid vil kunne være nødvendig når tiltak i et forvaltningsorgan får konsekvenser for et annet.
• Å medvirke i planleggingsvirksomhet
  NAV-kontoret innehar kunnskap om innbyggernes levekår og sosiale forhold i kommunen. Kontoret har på bakgrunn av denne kunnskapen plikt til å medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt i lokal og regional planlegging. Dette ansvaret følger også av plan- og bygningsloven.
  
  Kommunens planlegging omfatter blant annet prioriteringer, og utforming av det helhetlige tjenestetilbudet og det fysiske miljøet i kommunen.
  
  Medvirkningen består av å gi uttalelser og råd og å aktivt delta under høringsbehandlingen av planforslag og i ulike arbeidsgrupper under planarbeidet. NAV-kontoret bør for eksempel bidra i utarbeidelsen av boligsosiale handlingsplaner og handlingsplaner for å forebygge og redusere fattigdom og sosial ekskludering av utsatte grupper.
• Å delta i samarbeidsorganer
  For å få til et godt samarbeid på systemnivå, bør det etableres forumer og arenaer for generelt samarbeid, uavhengig av konkrete felles satsninger, slik at eventuelle felles utfordringer blir kjent og forsøkt forebygget eller løst. NAV-kontoret har en plikt til å delta i samarbeidsorganer som blir etablert i den grad det fremmer kontorets egne oppgaver. For eksempel kan det være hensiktsmessig å etablere samarbeidsforum med den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
  
  Andre forvaltningsorganer har også ansvar for å bidra til å fremme formålene i loven. Som del av samarbeidet på generelt nivå skal NAV-kontoret medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt i utføringen av andre instansers oppgaver. For eksempel kan det være aktuelt å påpeke at hensynet til sosial inkludering skal ivaretas i forbindelse med anskaffelse av kommunale boliger, utforming av aktivitetstilbud til personer med fysiske funksjonshemminger eller psykiske lidelser, og utforming av kommunale tilbud til barn.
  
  Hvis samarbeid og ansvarsfordeling ikke fungerer tilfredsstillende, skal NAV-kontoret påpeke mangler ved tjenester som andre forvaltningsorganer skal yte til personer med særlige hjelpebehov. Dette gjelder både fravær av og kvaliteten på tjenester. Hvis det er uklart hvem som har ansvar for eventuelle mangelfulle tjenester, skal NAV-kontoret søke å klargjøre hvilken instans som har ansvaret og anmode instansen om selv å yte nødvendig hjelp. Hvis direkte kontakt med instansen ikke gir tilfredsstillende resultater, skal NAV-kontoret bringe saken frem for overordnede myndigheter i kommunen. Bestemmelsen innebærer ikke at NAV-kontoret skal ha kontrollmyndighet overfor sideordnede organer, og heller ikke at kontoret skal overta ansvaret som hviler på andre deler av forvaltningen.

Se også
§ 15 boliger til vanskeligstilte 
 NAV-loven, § 15 samarbeid med brukeren og individuell plan 
Plan- og bygningsloven, spesielt § 3-2 ansvar og bistand i planleggingen og 8-3 utarbeiding av regional plan 
Kommuneloven

§ 14. Samarbeid med frivillige organisasjoner

Kommunen bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.

3.14.1 Om bestemmelsen

Formålene i loven forutsetter at NAV-kontoret har et utstrakt samarbeid med både offentlige og private aktører som utfører oppgaver som har betydning for de sosiale tjenestene. NAV-kontoret bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner, herunder ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører. Dette gjelder både i forhold til de generelle oppgavene og de individuelle tjenestene.

Organisasjoner som representerer brukere av sosiale tjenester har kunnskap om brukernes behov, hvordan tjenestene fungerer og eventuelt hvordan tjenestene kan videreutvikles. Brukerorganisasjonene vil derfor kunne være nyttige bidragsytere i utforming av tjenester på system- og individnivå.

Frivillige organisasjoner utfører oppgaver både for å styrke tilbudet og for å sikre mangfoldet i tilbudet til vanskeligstilte. Organisasjonene arrangerer også ulike aktivitets- og kulturtilbud for barn, ungdom og voksne. Frivillige organisasjoners arbeid innebærer et supplement til velferdstjenestene etter loven, og skal ikke overta NAV-kontorets ansvar for lovpålagte tjenester. Dette innebærer at NAV-kontoret ikke kan henvise tjenestemottaker til matutdeling i stedet for å yte økonomisk stønad, eller til nattilbud framfor å innvilge midlertidig botilbud.

NAV-kontoret bestemmer hva det skal samarbeides om og hvordan. Samarbeidet kan for eksempel dreie seg om forebyggende tiltak, aktivitets- og kulturtilbud, møtested for ungdom, ferie for barn og barnefamilier, tjenesteutvikling, opplysningsvirksomhet, selvhjelpsgrupper og besøkstjeneste; i form av økonomisk bistand og samarbeidsforumer og -avtaler. Hvis samarbeidet gjelder anskaffelser av tjenester, må lov om offentlige anskaffelser følges.

Se ogs
§ 1 lovens formål 
NAV-loven § 6 brukermedvirkning

§ 15. Boliger til vanskeligstilte

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet.

3.15.1 Om bestemmelsen

Kommunen har et ansvar for å sikre en forsvarlig bolig for personer som av økonomiske, sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet.

NAV-kontoret har en plikt til å medvirke i kommunens boligsosiale arbeid. NAV-kontoret vil i hovedsak ha kjennskap til behovet for boliger til økonomisk og sosialt vanskeligstilte, og medvirkningsansvaret vil særlig gjelde overfor disse.

En tilfredsstillende bolig er en sentral forutsetning for at den enkelte skal kunne leve og bo selvstendig, skaffe eller beholde arbeid, og delta i samfunnet. I familier med barn og unge er det spesielt viktig at det er en trygg og god bosituasjon.

Bomiljø og beliggenhet har betydning for sosial inkludering. Konsentrasjon av boliger til vanskeligstilte kan bidra til å forsterke sosiale problemer, og NAV-kontoret bør så langt mulig medvirke til å unngå dette. NAV-kontoret skal være oppmerksom på bosituasjonen til familier med barn og unge, vanskeligstilte ungdom og personer i overgangs- eller etableringsfaser.

Bestemmelsen gir ikke tjenestemottaker rett til bolig, men ved akutt behov for botilbud har NAV-kontoret forpliktelser etter § 27.

For tjenestemottakere som ikke klarer å ivareta sine interesser på boligmarkedet, bør tiltak og tjenester for å sikre en stabil bosituasjon være en del av individuell plan.

3.15.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Medvirkningsansvaret er både generelt og individuelt, og innebærer at NAV-kontoret skal:

• Bidra med sin kunnskap i den kommunale planleggingen av hvordan boligproblem kan løses for vanskeligstilte.
• Gjøre andre kommunale organer kjent med behovet for ordinære boliger og tilpassede boligløsninger.
• Samarbeide med andre instanser, som Husbanken, om tiltak som kan lette situasjonen for vanskeligstilte på boligmarkedet.
• Tilby tjenestemottaker råd og veiledning for å bidra til å sikre en tilfredsstillende bosituasjon. Dette kan være i form av økonomisk rådgivning, informasjon om økonomisk stønad, informasjon om kommunale og statlige låne- og støtteordninger, og hjelp til søknad om kommunal bolig og andre ordninger for etablering i bolig.
• Bistå tjenestemottakere som kan ha behov for tjenester i boligen, for eksempel ved å etablere kontakt med kommunale helse- og omsorgstjenester.
• Bistå tjenestemottaker med å skaffe bolig når det er nødvendig, for eksempel ved å hjelpe tjenestemottaker med å finne leiligheter som er til leie, ringe for å avtale visning, og eventuelt bli med på visning, eller på annen måte tilrettelegge for å skaffe varig bolig.

Se også
§ 1 lovens formål
§ 12 informasjon og generell forebyggende virksomhet 
§ 13 samarbeid med andre deler av forvaltningen 
§ 17 opplysning, råd og veiledning 
§ 27 midlertidig botilbud 
Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 boliger til vanskeligstilte 
Rundskriv U-10/2002 Boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et boforhold 
http://www.husbanken.no/

§ 16. Beredskapsplan, hjelpeplikt og gjensidig bistand

Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap. Sosialberedskapsplanen skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.

Kommunen skal gi nødvendig hjelp under ulykker eller andre akutte situasjoner.

Dersom forholdene tilsier det, skal kommunen yte bistand til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.

Den kommunen som mottar bistand etter tredje ledd, skal yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgiftene, med mindre noe annet er avtalt.

3.16.1 Om bestemmelsen

NAV-kontoret er ansvarlig for å yte tjenester etter loven. Dette ansvaret gjelder også i ekstraordinære situasjoner som kriser, katastrofer og krig. For å sikre at NAV-kontoret er tilstrekkelig forberedt på uforutsette hendelser som kan oppstå i slike situasjoner, er kommunen pålagt å utarbeide beredskapsplan for sosiale tjenester i NAV-kontoret.

Beredskapsplanen skal utarbeides i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap. Nærmere krav til innholdet i planverket er gitt i denne loven og tilhørende forskrifter.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at planleggingsplikten blir fulgt opp.

Se også
§ 9 fylkesmannens tilsynsvirksomhet 
Lov om helsemessig og sosial beredskap 
NAV-loven § 10 beredskap i Arbeids- og velferdsetaten

Kapittel 4. Individuelle tjenester

§ 17. Opplysning, råd og veiledning

Kommunen skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan kommunen ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det.

4.17.1 Om bestemmelsen

Opplysning, råd og veiledning er en av kjerneoppgavene i NAV-kontoret. Hensikten med tjenesten er å løse eksisterende sosiale problemer, og å forebygge at slike problemer oppstår. Retten til tjenesten er derfor uavhengig av om den som søker råd og veiledning allerede er kommet i en vanskelig situasjon, eller søker eller mottar andre tjenester fra NAV.

Plikten til å gi opplysning, råd og veiledning har nær sammenheng med lovens formål.

NAV-kontoret skal vurdere hvilke råd og veiledningsbehov den enkelte har, og tilpasse tjenesten ut fra dette. Hjelp til selvhjelp er et grunnleggende prinsipp for tjenestens innhold.

Tjenesten skal styrke den enkeltes mulighet for å mestre egen livssituasjon, og baseres på aktiv involvering og deltakelse.

Opplysning, råd og veiledning er et viktig virkemiddel for å nå lovens målsetting om å bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Kartlegging av barn og unges behov i familier som er mottakere av økonomisk stønad til livsopphold vil være nødvendig for å kunne gi veiledning i den konkrete situasjonen. Behov for deltakelse i skolefritidsordning eller fritidsaktiviteter er eksempler på forhold som kan bli avdekket gjennom en kartlegging.

I tillegg til å være en individuell tjeneste, innebærer bestemmelsen også en plikt til å gi generell informasjon ut til befolkningen og å drive oppsøkende informasjonsvirksomhet til særskilte grupper hvis det er i tråd med bestemmelsens hensikt.

4.17.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.17.2.1 Veiledning overfor tjenestemottaker
Sosiale problemer kan ha sammenheng med utfordringer på ulike livsområder. NAV-kontoret skal på bakgrunn av sin råd og veiledningsplikt ha et helhetlig fokus på tjenestemottakerens livssituasjon på ulike områder, som arbeid og aktivitet, helse, fritid, hjemmesituasjon, omsorgsoppgaver, boligforhold, nettverk og økonomi.

Hvis tjenestemottakeren har behov for det, skal NAV-kontoret gi slik opplysning, råd og veiledning som vurderes nødvendig for å forebygge eller løse den enkeltes sosiale problemer. Bestemmelsen omfatter alt fra rutinemessige svar av generell karakter til faglig kvalifiserte råd, veiledning og familieoppfølging i det enkelte tilfellet. Innholdet i råd og veiledningen må vurderes ut fra sosialfaglige normer og behovene til den enkelte tjenestemottaker.

NAV-kontoret har plikt til å henvise til andre forvaltningsorgan i tilfeller der veiledningsbehovet går ut over NAV-kontorets kompetanse, og skal “så vidt mulig” sørge for at andre instanser gir hjelp. Denne formuleringen er valgt fordi NAV-kontoret ikke kan pålegges å skaffe til veie faglig hjelp som er underlagt andre instansers myndighetsområde. Det er ikke meningen at NAV-kontoret skal opptre som alminnelig rådgiver utenfor eget fagområde.

4.17.2.2 Veiledning overfor personer som ikke har pågående sak etter loven
Gjennom øvrig virksomhet kommer NAV-kontoret i kontakt med mange personer som ikke har konkrete saker etter sosialtjenesteloven. På bakgrunn av den enkeltes livssituasjon og ut fra generell kunnskap om alminnelige utfordringer i utsatte livssituasjoner, skal NAV-kontoret på eget initiativ gi informasjon om råd og veiledningstilbudet. Eksempel på personer det kan være aktuelt å gi slik informasjon til er personer med plutselig endring i livssituasjon, inntektsbortfall eller personer som over tid lever med stram økonomi.

Avhengig av situasjonen kan NAV-kontoret også ha veiledningsplikt gjennom oppsøkende virksomhet når det antas å foreligge et slikt behov. Et eksempel på dette kan være oppsøkende og motiverende arbeid overfor ungdom som unndrar seg hjelp eller ikke selv oppsøker hjelp. I slike sammenhenger må en ta rimelig hensyn til den enkeltes rett til å verne om sin integritet. Ofte bør veiledning i slike tilfeller helst gis i form av generell informasjon.

4.17.2.3 Alminnelig veiledningsplikt
Kommunen og NAV-kontoret skal gjøre råd og veiledningstilbudet tilgjengelig ved å gjøre tjenesten allment kjent. Råd og veiledningsplikten gjelder ovenfor alle som oppholder seg i kommunen. Denne plikten gjelder generelt, og omfatter oppslag om tjenesten på nettsider, i kundemottak, eller gjennom andre allmenne informasjonskanaler.

Plikt til å gjøre råd og veiledning tilgjengelig kan også oppstå på bakgrunn av hendelser som påvirker sosiale forhold for en større personkrets. Et eksempel kan være nedleggelse av en hjørnesteinsbedrift. Ut fra situasjonens karakter vil NAV-kontoret være forpliktet til å gi berørte grupper informasjon om at økonomisk rådgivning vil være en tjeneste man har rett på.

4.17.2.4 Vedtak og klage
Råd og veiledning er en tjeneste som det skal fattes vedtak om eller som skal inngå som del av vedtak.

Hvis tjenestemottaker får råd og veiledning i forbindelse med at vedkommende mottar andre tjenester etter loven, skal det i vedtaket som fattes om denne tjenesten fremgå hva som er gitt av råd og veiledning. For eksempel skal det i vedtak om økonomisk stønad omtales hvilken rådgivning tjenestemottaker har fått, som råd i forbindelse med å øke inntektene eller redusere utgiftene.

Hvis tjenestemottaker ikke har en pågående sak, men har behov for råd og veiledning, kan vedkommende søke om denne tjenesten og få et vedtak om retten til tjenesten. Det er retten til tjenesten som sådan, og ikke det nærmere innhold i hva rådgivningen skal gå ut på, som må fremgå av vedtaket. Vedtaket skal i tillegg inneholde tidspunktet for rådgivningen eller en tidsfrist for når tjenesten skal oppfylles. Hvis for eksempel en person søker om økonomisk rådgivning som følge av en forestående utkastelse, må NAV-kontoret vurdere behovet for rådgivningen og angi innen hvilket tidspunkt rådgivningen skal finne sted. I eksemplet vil det være behov for rådgivning innen kort tid, mens det i andre tilfeller kan være forsvarlig at det går lengre tid.

Hvis en deltaker i kvalifiseringsprogram har råd og veiledning som tiltak i programmet sitt, skal det fattes vedtak om tjenesten som tiltak.

NAV-kontoret kan avslå eller avslutte råd og veiledningen i de tilfeller tjenestemottaker ikke viser vilje til å følge opp allerede foreslåtte tiltak, eller ikke bidrar med egeninnsatsen vedkommende vurderes å ha forutsetninger til å gjøre. Det skal i så tilfelle fattes enkeltvedtak om dette.

4.17.2.5 Kapasitet og kompetanse
Råd og veiledningstjenesten må dimensjoneres slik at den har tilstrekkelig kapasitet til å dekke behovet for slik hjelp. Det vil kunne være avgjørende for oppfyllelse av lovens formål at råd og veiledning gis på et tidlig tidspunkt, slik at problemene ikke forsterkes i mellomtiden.

Det er en forutsetning at veiledning, utover saksorienterte opplysninger, gis av faglig kvalifisert personale. Bestemmelsen pålegger likevel ikke bestemte kvalifikasjonskrav eller utdanningsbakgrunn for dem som skal gi råd og veiledning. Sosialfaglig skjønn og behovet i det enkelte tilfellet skal likevel danne ytre rammer for den råd og veiledning som gis.

Den som arbeider med informasjon, råd og veiledning må utføre tjenesten på en slik måte at tjenestemottaker får den hjelp og støtte som vedkommende har behov for. Det kreves at den enkelte ansatt som utfører tjenesten har evne til innlevelse i andres problemer, skape en god dialog med tjenestemottaker, bidra til å avklare hjelpebehovet og kunne samarbeide godt med andre involverte hjelpeinstanser.

Den som gir råd og veiledning bør ha god oversikt over og innsikt i NAV-kontorets øvrige tjenester og ytelser, samt det kommunale tjenestetilbud for øvrig. Utover dette må kvalifikasjonene være tilpasset det nivå vedkommende skal utøve råd og veiledning på. Innenfor NAV-kontorets ansvarsområde må alle tjenestemottakere sikres tilgang til kvalifisert råd og veiledning tilpasset sakens kompleksitet og den enkeltes individuelle behov.

NAV-kontoret må arbeide aktivt for å tilegne seg kunnskap om ulike sosiale problemer og livssituasjoner for å kunne tilby tilpasset råd og veiledning. Kommunen har ansvar for å gi nødvendig opplæring til ansatte som yter tjenesten.

4.17.2.6 Forholdet til veiledningsplikten i forvaltningsloven
Forvaltningsloven § 11 regulerer plikten til å gi opplysning, råd og veiledning som gjelder for alle forvaltningsorganer, og derfor også for NAV-kontoret. NAV-kontoret skal etter bestemmelsen gi alminnelig veiledning og informasjon om eget saksområde for å gi den enkelte mulighet til å kunne ivareta egne interesser.

Denne veiledningsplikten kan deles i to:

• Veiledning overfor personer som har konkrete saker med forvaltingen.
  NAV-kontoret skal etter eget tiltak vurdere tjenestemottakers behov for veiledning. Dersom en tjenestemottaker i forbindelse med en sak har behov for det eller vedkommende selv spør om det, skal NAV-kontoret gi veiledning om gjeldende lover, forskrifter, praksis og regler for saksbehandlingen.
• Veiledning overfor personer som ikke har konkrete saker pågående.
  NAV-kontoret skal gi veiledning hvis en person spør om det i forbindelse med et konkret forhold som har aktuell interesse for vedkommende. Hvis NAV-kontoret ikke er rette instans til å gi veiledningen som etterspørres, skal det om mulig vise vedkommende til rette organ. Inneholder henvendelsen feil, misforståelser eller unøyaktigheter, skal NAV-kontoret gi beskjed om dette dersom der er nødvendig at mangelen blir rettet opp.

Råd og veiledningsplikten etter denne bestemmelsen pålegger NAV-kontoret en videre plikt enn etter forvaltningsloven på begge de områdene som er omtalt over. I tillegg følger det av loven en plikt til å drive alminnelig opplysningsvirksomhet.

4.17.2.7 Økonomisk rådgivning
Sentralt i NAV-kontorets råd og veiledningsplikt er ansvaret for økonomisk rådgivning. Økonomiske vanskeligheter kan være del av et større sakskompleks, og det er viktig at økonomisk rådgivning integreres med NAV-kontorets øvrige oppgaver.

Formålet med den økonomiske rådgivningen er tredelt; å forebygge økonomiske problemer, å søke å løse akutte økonomiske problemer, og å bidra til å finne helhetlige og varige løsninger for tjenestemottaker med behov for økonomisk rehabilitering.

I forbindelse med søknad om økonomisk stønad, og særlig ved avslag på søknaden, vil tjenestemottaker ha behov for økonomisk rådgivning. Andre situasjoner hvor et slikt behov vil kunne oppstå, er ved inntektsbortfall, som ved overgang fra arbeidsinntekt til trygdeytelser.

Når NAV-kontoret skal avklare tjenestemottakers behov for økonomisk rådgivning, er det nødvendig å kartlegge vedkommendes faktiske inntekter, utgifter, eiendeler og gjeld.

NAV-kontoret må tilpasse den økonomiske rådgivningen til den enkelte tjenestemottakers forutsetninger og behov. Ut fra det som kommer frem under kartleggingen, må NAV-kontoret vurdere på hvilket nivå rådgivningen skal gis. Aktuelle tiltak kan være opplæring i økonomistyring og budsjettering, konkrete økonomiske råd, kontakt med kreditorer i enklere saker og tyngre rådgivningsoppgaver, herunder å utarbeide utenrettslige gjeldsordninger.

4.17.2.8 Delegasjon av økonomisk rådgivning
Behovet for økonomisk rådgivning kan i noen tilfeller være i rask endring, og kan by på utfordringer både med hensyn til kapasitet og kompetanse ved det enkelte NAV-kontor. Leie av tjenester hos private firma eller andre kan finne sted så lenge tjenesten er styrt av NAV-kontoret. Kjøp av tjenester vil imidlertid ikke oppfylle plikten til en helhetlig råd og veiledningstjeneste.

4.17.2.9 Forholdet til gjeldsordningsloven
Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner har som formål å gi personer som er varig ute av stand til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser mulighet til å rehabiliteres økonomisk gjennom en rettslig gjeldsordning. Saksbehandlingen etter denne loven er lagt til namsmannen. Der det foreligger alvorlige gjeldsproblemer, må NAV-kontoret informere om gjeldsordningen.

Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven før skyldneren etter evne har forsøkt å komme frem til en utenrettslig gjeldsordning på egen hånd. NAV-kontoret har plikt til å bistå skyldneren så langt det er mulig med å komme frem til en slik utenrettslig gjeldsordning med sine fordringshavere.

Se også
§ 1 lovens formål 
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 5 internkontroll 
§ 12 informasjon og generell forebyggende virksomhet 
§ 13 samarbeid med andre deler av forvaltningen 
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 28 rett til individuell plan 
§ 29 kvalifiseringsprogram 
§ 42 plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker 
Forvaltningsloven § 11 veiledningsplikt 
Forvaltningslovforskriften 
Gjeldsordningsloven § 1-5 kommunens plikt til å bistå personer med alvorlige gjeldsproblemer   

§ 18. Stønad til livsopphold

[Endret 1/16]

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier.

Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.

4.18.1 Om bestemmelsen
[Endret 6/13, 7/14, 1/16]

Bestemmelsens primære mål er å sikre alle som oppholder seg lovlig i Norge et forsvarlig livsopphold. Krav om opphold i landet er imidlertid ikke til hinder for at en mottaker av økonomisk stønad kortvarig oppholder seg i utlandet, for eksempel på ferie, når dette anses hensiktsmessig for den enkeltes eller familiens behov og er avklart med NAV-kontoret på forhånd. Personer som ikke oppholder seg lovlig i Norge, har som hovedregel ikke rett til økonomisk stønad. Nærmere om utlendingers rett til økonomisk stønad er omtalt i merknaden til § 2.

Bestemmelsen omtaler betingelsene for rett til stønad til livsopphold. Den som ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sine levekostnader gjennom arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Når alle andre inntektsmuligheter er utnyttet fullt ut, men ikke strekker til, har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold rett til stønad, uansett årsaken til hjelpebehovet. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende.

Barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferie ikke skal tas med i vurdering av søknad om, og utmåling av økonomisk stønad til barnefamilier. Barn og unge som vokser opp i familier som mottar økonomisk stønad skal kunne disponere inntekt av arbeid i fritid og skoleferier på link linje med andre barn.

Hovedprinsippet for behandling av søknad om økonomisk stønad er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. NAV-kontoret har både rett og plikt til å foreta skjønnsmessige vurderinger i hver enkelt sak. I alle vurderinger skal det legges vekt på å fremme lovens formål best mulig. Vurderingene skal gjøres innenfor rammen av gjeldende lov- og forskriftsbestemmelser, og så langt som mulig foretas i samarbeid med tjenestemottakeren.

Kravet om individuelle vurderinger gjelder for hele søknadsprosessen; fra identifisering av søknader, innhenting av nødvendige opplysninger og saksbehandlingstid, til avgjørelser om hjelpebehov, stønadsnivå, vilkårsetting, stønadsform og utbetaling.

4.18.1.1 Forsvarlig livsopphold
”Livsopphold” er ikke et entydig begrep. Det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold.

Hjelp til forsvarlig livsopphold skal gis etter en individuell behovsprøving. NAV-kontoret skal foreta en vurdering av tjenestemottakers helhetlige situasjon, og det skal tas hensyn til vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter, nødvendige utgifter til livsopphold og personlige forhold. Lovens formål danner grunnlag for den nedre grensen for et forsvarlig ytelsesnivå. Stønaden skal være på et nivå som bidrar til å realisere formålene med loven for den enkelte. Begrepet ”livsopphold” innebærer derfor noe mer enn dekning av grunnleggende behov som mat og tak over hodet. Utgiftsdekningen skal gjøre det mulig å opprettholde en levestandard på et rimelig og nøkternt nivå, tilpasset den generelle velferdsutviklingen og lokalsamfunnet tjenestemottakeren er en del av. Livsoppholdsbegrepet er derfor et dynamisk begrep.

Hva som er et forsvarlig livsopphold vil variere ut fra personlige forhold, som familiesituasjon, husstandens størrelse, bosted, bosituasjon, alder og helse. Hvis tjenestemottaker har barn, skal det tas særlige hensyn til deres behov. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om foreldrene har en vanskelig økonomi. Dette innebærer at utgifter til barn og unge kan være del av livsoppholdet, selv om tilsvarende utgifter for voksne ikke er det.

Hensynene som ligger til grunn for vurderingen av hva som er et forsvarlig livsopphold for den enkelte skal begrunnes konkret og individuelt. Hvis dette ikke er gjort, eller vurderingen ikke er innenfor lovens formål og rammer, vil resultatet kunne bli at forsvarlighetskravet ikke er oppfylt.

4.18.1.2 Stønad til livsopphold er en subsidiær ytelse
For at det skal foreligge rett til økonomisk stønad må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. Enhver har ansvar for å ta nødvendige skritt for å bli selvforsørget gjennom arbeid eller på annen måte. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende.

Økonomisk rådgivning vil ofte være hensiktsmessig for å avklare den enkeltes muligheter til å øke inntektene, utnytte økonomiske reserver, foreta omdisponeringer av egne midler og redusere utgiftene.

4.18.1.3 Stønad til livsopphold er en skjønnsmessig ytelse
Økonomisk stønad er en skjønnsmessig ytelse. NAV-kontoret har både rett og plikt til å utøve skjønn ved utmåling av stønad. Dette innebærer at det skal foretas en konkret og individuell vurdering av hvilke utgifter som er nødvendige for å sikre tjenestemottaker et forsvarlig livsopphold. Stønaden skal utmåles med bakgrunn i den enkeltes faktiske behov, og NAV-kontoret skal utrede hjelpebehovet i samarbeid med vedkommende.

Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak, det vil si for hver enkelt tjenestemottaker og eventuelt for hver gang tjenestemottaker søker. Bruk av skjønn kan føre til ulikheter i stønadsnivået. Så lenge forskjeller er saklig begrunnet i ulike individuelle behov, er det i samsvar med loven.

En rettferdig likebehandling av en skjønnsmessig og behovsbasert ytelse sikres ved at grunnlaget for vurderingene er det samme. Det vil si at det skal tas hensyn til de samme inntektene, de samme utgiftene og de samme personlige forholdene for tjenestemottakere som er i tilsvarende livssituasjoner.

4.18.1.4 Stønaden bør ta sikte på å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen
Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig inntektssikring. Stønaden bør derfor ta sikte på å gjøre mottakeren selvhjulpen. Hva som ligger i begrepet ”selvhjulpen” og hvordan det kan oppnås, avhenger av den enkeltes muligheter, ressurser og begrensninger. NAV-kontoret må foreta en helhetlig vurdering av den enkeltes økonomiske og personlige forhold for å kunne utforme et tjenestetilbud som i størst mulig grad fremmer hjelp til selvhjelp og selvforsørgelse.

Økonomiske vanskeligheter vil ofte være en del av et større problemkompleks. Det kan derfor være aktuelt å sette inn andre tjenester etter loven i stedet for eller i tillegg til økonomisk stønad for å støtte opp under den enkeltes mulighet til å bli selvhjulpen, som råd og veiledning og individuell plan.

Tjenestemottaker skal sikres et forsvarlig livsopphold, samtidig som stønadsnivået motiverer til å skaffe inntektsgivende arbeid, delta i kvalifiseringsprogram, arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan fremme overgang til arbeid.

For enkelte tjenestemottakere kan behovsprøvingen tilsi at dekning av utgifter utover de som ligger i kjerneområdet for livsoppholdsbegrepet vil gjøre vedkommende raskere i stand til å bli selvhjulpen. Dette kan for eksempel være tilfellet i ulike etablerings- og overgangsfaser, som fra deltakelse i kvalifiseringsprogram til arbeidsliv eller fra institusjon til livet utenfor.

Økonomisk stønad skal som hovedregel utbetales som bidrag slik at tjenestemottaker selv kan styre og disponere over egen økonomi.

4.18.1.5 Stønadsnivået
Det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som skal dekkes av stønaden til livsopphold. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Stønadsnivået skal fastsettes med bakgrunn i den konkrete og individuelle behovsprøvingen som er foretatt, sett i sammenheng med at stønaden bør bidra til at den enkelte blir uavhengig av økonomisk stønad. Et stønadsnivå som ikke sikrer mottakeren et forsvarlig livsopphold og som ikke bidrar til å fremme lovens formål i den enkeltes situasjon, vil være i strid med loven.

Statlige retningslinjer og kommunalt fastsatte normer for økonomisk stønad bidrar til å redusere forskjeller i stønadsnivået mellom kommuner og innad i den enkelte kommune. Slike retningslinjer og normer er imidlertid kun veiledende for utmålingen, og kan ikke erstatte den individuelle vurderingen. En søknad kan ikke avslås ved å vise til at tjenestemottaker har inntekter over statens eller kommunens satser for tilsvarende husholdningstype. Det er heller ikke adgang til å fastsette stønadsbeløpet i henhold til satser alene uten å ha foretatt individuelle vurderinger. På den annen side gir ikke satser den enkelte rett til et tilsvarende stønadsbeløp.

Hvis tjenestemottaker ikke har noen inntekter, skal vedkommende få dekket sine utgifter til et forsvarlig livsopphold av stønaden som utbetales. Hvis tjenestemottakeren har noen inntekter, men ikke tilstrekkelige, utbetales differansen som supplerende stønad.

Hvis ytelsen er til livsopphold i en svært begrenset tidsperiode, kan det være grunnlag for å dekke kun løpende utgifter i perioden. Ved mer langvarig behov for økonomisk stønad, skal det også tas hensyn til terminvise eller årlige utgifter. Det må i tillegg tas hensyn til at behovet for hjelp til vedlikehold og fornyelse av klær, innbo med videre vil øke i takt med varigheten av hjelpebehovet.

4.18.1.6 Hjelp i en nødssituasjon
Hvis tjenestemottaker befinner seg i en nødssituasjon, kan stønaden begrenses til utgifter til det helt nødvendigste. Dette innebærer at det gis stønad til mat, nødvendige artikler til personlig bruk, nødvendige reiseutgifter og til regninger som må betales for å hindre avstengning av nødvendige tjenester som strøm eller lignende.

Med nødssituasjon menes tilfeller der tjenestemottaker ikke har det helt nødvendigste og står kortvarig uten mulighet til å skaffe seg det. Hvorfor situasjonen har oppstått, er uten betydning.

Hjelp i en nødssituasjon skal dekke de nødvendigste utgifter i en kort periode, for eksempel i påvente av forestående utbetaling etter denne bestemmelsen eller andre lover eller ordninger. Stønad kun til det helt nødvendigste vil ikke være forsvarlig i lengre tid enn noen få dager.

En person i en nødssituasjon kan ikke avvises, og en søknad kan ikke avslås med den begrunnelse at vedkommende kan henvende seg til familie, venner, veldedighetstilbud eller lignende.

4.18.1.7 Vedtak og klage
[Endret 6/13]
Avgjørelser om økonomisk stønad er enkeltvedtak. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Saksbehandlingstiden og vurderingen av hvilke opplysninger som er nødvendige for saken, må tilpasses den enkeltes situasjon og hva det søkes om stønad til. For eksempel må søknaden vurderes raskt i en nødssituasjon, ofte samme dag som den er mottatt, og hvilke opplysninger som er nødvendige må begrenses til den konkrete situasjonen. Tilsvarende kan gjelde søknad om depositum i forbindelse med inngåelse av leiekontrakt. Utskrift fra konto som viser alle bevegelser på kontoen i et bestemt tidsrom, er ikke nødvendig for å vurdere et behov for økonomisk stønad, men kan unntaksvis være det i en nødssituasjon.

Enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

4.18.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Økonomisk stønad skal ytes og utmåles på bakgrunn av en konkret vurdering av den enkeltes helhetlige situasjon og faktiske behov. Som ledd i vurderingen av hjelpebehovet, skal NAV-kontoret foreta en konkret vurdering av hvilke utgifter som er nødvendige for å sikre tjenestemottaker et forsvarlig livsopphold. Da stønaden er subsidiær, skal det også foretas en konkret vurdering av vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter. Det ligger i dette at enhver har ansvar for å søke å øke sine inntekter og redusere sine utgifter. Stønadsbehovet vil være bestemt av tjenestemottakers personlige forhold og nødvendige utgifter sett i sammenheng med vedkommendes inntekter.

En rettferdig likebehandling av en skjønnsmessig og behovsbasert ytelse sikres ved at grunnlaget for vurderingene er det samme. Det vil si at det skal tas hensyn til de samme personlige forholdene, de samme inntektene og de samme utgiftene for tjenestemottakere som er i tilsvarende livssituasjoner.

4.18.2.1 Vurdering av tjenestemottakers personlige forhold
Hva som er et forsvarlig livsopphold for den enkelte vil variere ut fra personlige forhold, som familiesituasjon, husstandens størrelse, bosted, bosituasjon, alder, livssituasjon og helse. Stønaden skal utmåles med bakgrunn i den enkeltes faktiske behov, og NAV-kontoret skal utrede hjelpebehovet i samarbeid med vedkommende. Stønadsnivået skal bidra til å realisere formålene med loven for den enkelte, herunder i størst mulig grad fremme hjelp til selvhjelp og selvforsørgelse.

Utgiftsdekningen skal gjøre det mulig å opprettholde en levestandard på et rimelig og nøkternt nivå, tilpasset den generelle velferdsutviklingen og lokalsamfunnet tjenestemottakeren er en del av, og sett i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livssituasjon som vedkommende.

4.18.2.2 Nærmere om familiesituasjon og husstandens størrelse
Hva som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold, vil variere med familiesituasjon og husstandens størrelse. Det skal i beregningen av økonomisk stønad tas hensyn til de nødvendige behovene til alle som omfattes av stønaden.

4.18.2.3 Enslige
Alle som bor alene og har ansvar for å forsørge seg selv regnes som enslige. Ved vurdering av behov for tjenestemottakere i denne gruppen, må det tas hensyn til at vedkommende er alene om alle utgifter til boligen, som husleie, strøm og kommunale avgifter, og til husholdet, som innbo, husholdningsartikler og medier og kommunikasjon. Tilsvarende gjelder i utgangspunktet også hvis tjenestemottaker leier selvstendig utleiedel, som hybel, av foreldre eller andre slektninger. Det skal imidlertid bare tas hensyn til reelle utgifter, så hvis et slikt leieforhold innebærer reduserte utgifter, kan det vektlegges i stønadsberegningen.

Som enslige regnes også personer hvor ektefellen er under straffegjennomføring eller personer som har flyttet fra ektefelle på grunn av vold eller etter tvangsekteskap.

4.18.2.4 Samboere og personer i bofellesskap
Tjenestemottakere som har ansvar for å forsørge seg selv, men som bor sammen med andre, for eksempel hjemme hos foreldre, som samboere eller i bofellesskap, er rettslig å regne som enslige. I vurderingen av stønadsbehovet skal det tas hensyn til tjenestemottakers reelle utgifter til eget livsopphold, som vedkommendes faktiske del av boutgiftene og eventuelt andre utgifter husholdningen deler, som til innbo, husholdningsartikler og medier og kommunikasjon. Samboere har ikke gjensidig underholdsplikt overfor hverandre, og foreldre har i utgangspunktet ikke forsørgelsesplikt overfor unge over 18 år.

4.18.2.5 Ektefeller
Ektefeller har etter ekteskapsloven gjensidig underholdsplikt, og ved søknad om økonomisk stønad må begges økonomi vurderes samlet. Se nærmere under krav på underhold under vurdering av tjenestemottakers inntekter. I vurderingen av stønadsbehovet skal det tas hensyn til utgifter til felles underhold og til den enkeltes individuelle behov.

4.18.2.6 Barnefamilier
Hvis tjenestemottaker har barn, skal det tas særlige hensyn til deres behov i alle vurderinger som foretas. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om foreldrene har en vanskelig økonomi. Dette innebærer at utgifter til barn og unge kan være del av livsoppholdet, selv om tilsvarende utgifter for voksne ikke er det.

Barnefamilier er ikke en ensartet gruppe, og omfatter husholdninger der den ene eller begge foreldrene, enten de er gift eller samboere, lever sammen med egne barn. I utgangspunktet vurderes barnefamilier som en samlet økonomisk enhet. I samboerforhold med felles barn må det tas hensyn til at begge foreldrene har plikt til å forsørge barna, og at denne plikten gjelder etter den enkeltes evne, og altså ikke nødvendigvis med en halvdel på hver. Dette innebærer at det normalt ikke kan kreves økonomisk stønad til underhold av felles barn hvis en av samboerne har tilstrekkelige inntekter til å forsørge barna alene. I familier med særkullsbarn kan situasjonen være slik at deler av familien må vurderes for seg.

Hvis tjenestemottaker ikke bor sammen med egne barn, skal utgifter til samvær inngå i livsoppholdet. Det er som hovedregel viktig for barn og unge å ha kontakt med begge foreldrene. Stønad til samvær må vurderes ut fra samværets omfang. Det må også tas hensyn til eventuelle reiseutgifter. Hvis samværet omfatter overnatting, skal utgifter til tilrettelegging for dette, som seng, sengetøy, håndklær med videre, også inngå i livsoppholdet.

4.18.2.7 Nærmere om bosituasjon og bosted
Forhold ved tjenestemottakers bosituasjon kan ha betydning for stønadsbehovet. For eksempel vil en person i midlertidig botilbud ha andre behov enn en person i varig bolig. Vedkommende vil antakelig ha mindre behov for husholdningsartikler, innbo og lignende, men kan til gjengjeld ha større behov til dekning av for eksempel mat og hygiene. Andre forhold ved bosituasjonen som kan ha betydning for stønadsbehovet er for eksempel hvilke utgifter som er dekket av husleien, som oppkobling til TV og internett, og hvilke fasiliteter som er tilgjengelige for boligen, som vaskerom og lagringsplass.

Utgiftsdekningen skal gjøre det mulig å opprettholde en levestandard på et rimelig og nøkternt nivå, tilpasset den generelle velferdsutviklingen og lokalsamfunnet tjenestemottakeren er en del av. Geografisk bosted kan derfor ha betydning for stønadsberegningen.

4.18.2.8 Nærmere om helse, alder og ulike livssituasjoner
I beregningen av økonomisk stønad skal det tas hensyn til utgifter som er vanlige for personer i tilsvarende alder og livssituasjoner. Hvis tjenestemottaker er ung og i starten av voksenlivet vil behovene være andre enn for mottakere som er godt voksne. For unge voksne vil det være vanlig å skaffe seg innbo og andre eiendeler etter hvert som økonomien gir rom for det, og det kan tas hensyn til dette i stønadsberegningen for tjenestemottakere i denne aldersgruppen. For eldre tjenestemottakere uten mulighet til fremtidig inntektsøkning, vil det være rimelig å ta hensyn til at den økonomiske situasjonen er varig og at levestandarden for aldersgruppen er høyere enn for unge voksne.

Tjenestemottakers helsesituasjon kan ha betydning for stønadsbehovet. Personer med fysiske eller psykiske plager kan ha behov for dekning av utgifter som følger av plagene og som personer uten slike plager ikke har. Forutsetningen er at slike utgifter ikke dekkes av folketrygdloven. Dette kan for eksempel gjelde særlige utgifter til diett, klær, tilpasset innbo eller fritidsaktiviteter. Se nærmere under helse under vurdering av tjenestemottakers utgifter. Forhold knyttet til helse kan også få betydning for stønadsbehov i tilknytning til bolig, for eksempel fordi personen ikke kan bo i en bolig med trapper eller i en leilighet med støy.

4.18.2.9 Særlige livssituasjoner

4.18.2.10 Studenter og elever
[Endret 6/13]
Økonomisk stønad skal i utgangspunktet ikke bidra til å finansiere høyere utdanning. Det forutsettes at studenter sikres inntektsgrunnlag gjennom lån og stipend fra Statens lånekasse for utdanning, eventuelt gjennom egne ordninger for utenlandske studenter.

En student kan ha krav på økonomisk stønad i påvente av utbetaling fra Statens lånekasse eller i nødssituasjoner. Hvis studenten ikke har rettigheter i Statens lånekasse, kan det kreves at studiene avsluttes og vedkommende forsørger seg selv gjennom arbeid eller på annen måte. Unntaksvis vil det likevel være rimelig å innvilge økonomisk stønad, for eksempel hvis vedkommende kun har kort tid igjen til avsluttende eksamen.

Personer over 18 år har rett til å bli vurdert selvstendig i forhold økonomisk stønad, også hvis de bor sammen med foreldrene. Det følger av barneloven at foreldre som har økonomi til det, kan pålegges å forsørge barn over 18 år som følger ordinær skolegang. Dette vil som regel ikke være aktuelt i familier hvor foreldre mottar økonomisk stønad. Det kan være hensiktsmessig å vurdere en elev i ordinær videregående opplæring som del av familien til skolegangen er avsluttet. Elever i videregående opplæring kan ha krav på lån og stipend fra Statens lånekasse. Det kan være urimelig å kreve at en vanskeligstilt ungdom under ordinær skolegang skal ta opp lån for å kunne fullføre opplæringen, og starte voksenlivet med gjeld. Det er ikke alminnelig å ta opp lån for ungdom i tilsvarende livssituasjon.

4.18.2.11 Personer i bolig med heldøgns omsorgstjenester eller institusjon, herunder fengsel
Institusjonen eller boligen med heldøgns omsorgstjenester har et ansvar for å sørge for at den som oppholder seg der får sine behov ivaretatt under oppholdet. Hvor omfattende ansvaret for kost, losji med videre er, følger av lover og reglement for den enkelte institusjon eller bolig. Behov som ligger utenfor dette ansvaret, må den enkelte dekke selv. I forskrift om vederlag i institusjon mv. er det gitt bestemmelser om hvor mye den enkelte skal beholde av egne midler.

Hvis personen ikke har egne midler, eller ikke har tilstrekkelig, kan vedkommende søke om økonomisk stønad og få søknaden vurdert på vanlig måte. Dette kan for eksempel gjelde dekning av individuelle behov knyttet til helse, fritidsaktiviteter, kulturelle forhold og familiesituasjon. Personen kan også ha behov for andre tjenester som følge av oppholdet, som bistand til å kunne beholde boligen sin eller sikre oppbevaring av innbo og personlige eiendeler under oppholdet. Det vil i tillegg ofte være særlige utgifter forbundet med utflytting fra institusjonen eller boligen, for eksempel til etablering, klær og husholdnings- og hygieneartikler. NAV-kontoret skal bidra til å sikre en god overgang fra institusjonen eller boligen til livet utenfor for den enkelte som trenger det.

Tilsvarende gjelder for personer som er under straffegjennomføring og som kriminalomsorgen har ansvaret for. Personer som har rømt fra soning eller varetekt har ikke krav på økonomisk stønad.

4.18.2.12 Vurdering av tjenestemottakers inntekter
Den enkelte har i utgangspunktet ansvar for å sørge for eget livsopphold ved å utnytte alle reelle inntektsalternativer. Økonomiske muligheter og inntekter kan deles inn i tre hovedkategorier; inntektsgivende arbeid, egne midler og andre økonomiske rettigheter.

I og med at økonomisk stønad er en subsidiær ytelse, er utgangspunktet at det i vurderingen av om det skal ytes stønad og i beregningen av stønadsnivået kan tas hensyn til alle former for inntekter, forsørgelse, ytelser, støtte og egne midler som tjenestemottaker har eller har tilgang til. For å kunne avgjøre hvilke reelle inntektsalternativer den enkelte har, er det viktig at NAV-kontoret foretar en grundig kartlegging av tjenestemottakers helhetlige situasjon, og innhenter de opplysninger som er nødvendige i saken.

Hvis tjenestemottaker ikke benytter de økonomiske mulighetene vedkommende rår over eller kan gjøre tilgjengelige, kan konsekvensen bli at NAV-kontoret vurderer det slik at det ikke foreligger hjelpebehov som gir rett til økonomisk stønad. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan benyttes. Dette kan for eksempel være i påvente av lønnsutbetaling, realisering av egne midler eller avgjørelse om rettigheter etter andre ordninger.

4.18.2.13 Inntektsgivende arbeid
Plikten til å sørge for seg selv gjennom inntektsgivende arbeid er spesielt nevnt i bestemmelsen, og all arbeidsinntekt skal tas med i beregningen av stønad.

Kravet om å skaffe arbeid må vurderes konkret ut fra tjenestemottakers helhetlige situasjon. Utgangspunktet er at den som søker arbeid ikke kan velge å bare ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes og som vedkommende er kvalifisert for. Dette gjelder også arbeid tjenestemottaker er, eller mener seg, overkvalifisert for. Det kan imidlertid foreligge forhold, for eksempel knyttet til barn eller egen helse, som gjør det urimelig å kreve at vedkommende tar arbeid som for eksempel innebærer lang reisevei, eventuelt flytting, eller kvelds- og/eller helgejobbing. Kravet om å skaffe arbeid gjelder selv om tjenestemottaker ikke vil få tilstrekkelig arbeidsinntekt til å forsørge seg selv, og eventuell familie, fullt ut.

Tjenestemottaker som ønsker eller trenger arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret har rett til en behovsvurdering, eventuelt en arbeidsevnevurdering, etter NAV-loven § 14a. Tjenestemottakers behov skal sammenfattes i et oppfølgingsvedtak, og den som har fått fastslått et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret aktivitetsplan for hvordan vedkommende skal komme i arbeid.

4.18.2.14 Nærmere om hvilke arbeidsrettede krav som kan stilles til

4.18.2.15 arbeidsføre.
Arbeidsføre uten arbeid plikter å aktivt forsøke å skaffe seg arbeid, enten på egen hånd eller gjennom arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret.

Arbeidsføre som har arbeid, men som ikke har tilstrekkelig inntekt til å sørge for sitt livsopphold, plikter så langt det er mulig å forsøke å skaffe et arbeid som gir økt inntekt, eller å øke sin arbeidsdeltakelse hvis arbeidet ikke utgjør fulltidsstilling.

4.18.2.16 selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere.
Selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og andre som får inntekter på annen måte enn gjennom ordinært ansettelsesforhold, plikter å skaffe seg ordinært arbeid dersom virksomheten de driver ikke gir tilstrekkelig inntekt. Hvorvidt personen skal pålegges å søke ordinært arbeid må vurderes konkret, blant annet i forhold til om det kan forventes at virksomheten vil gi bedre lønnsomhet innen rimelig tid.

4.18.2.17 personer med nedsatt arbeidsevne.
Personer med nedsatt arbeidsevne plikter så langt det er mulig å søke å bedre sin arbeidsevne, for eksempel ved å delta i arbeidsrettede tiltak og tjenester i NAV-kontoret, eller ved å søke arbeid tilpasset restarbeidsevnen, for eksempel ved å jobbe deltid i tillegg til å ha en gradert uføretrygd.

4.18.2.18 personer med varig nedsatt arbeidsevne.
Det skal ikke stilles krav om å skaffe arbeid overfor personer med varig nedsatt arbeidsevne. Dette gjelder selv om det kan innebære at enkelte vil motta økonomisk stønad over lang tid fordi de ikke har rettigheter etter folketrygdloven.

4.18.2.19 Egne midler
Tjenestemottaker må som utgangspunkt bruke egne midler som vedkommende rår over, eller kan gjøre tilgjengelige, til eget livsopphold. Med egne midler menes alle former for bankinnskudd, formue og kapitalinntekter, utestående midler, realiserbare formuesgoder, leieinntekter, arv, pengegaver og gevinster, erstatninger, legater og lignende. Hvorvidt slike midler skal tas med i stønadsberegningen, må vurderes konkret ut fra blant annet hva slags type midler det er snakk om, beløpets størrelse, konsekvenser av at midlene brukes og tjenestemottakers helhetlige situasjon, herunder om hjelpebehovet er å anse som kortvarig eller langvarig. Tjenestemottaker kan ikke henvises til å benytte kreditt eller ta opp lån for å sørge for sitt livsopphold.

4.18.2.20 Nærmere om hovedtyper av egne midler

4.18.2.21 Bankinnskudd, formue og kapitalinntekter
NAV-kontoret kan legge til grunn at innestående midler i bank eller lignende finansinstitusjoner brukes til livsopphold. I samsvar med lovens formål om hjelp til selvhjelp og tjenestemottakers disponeringsrett over egne midler, gjelder ikke dette mindre beløp som vedkommende har satt av til betaling av kommende utgifter, enten disse er årlige eller terminvise, som innboforsikring, TV-lisens eller medlemsavgift for fritidsaktivitet, eller til noe bestemt, som hårklipp, sommerklær eller bursdagsfeiring.

Det kan gjøres unntak for midler som allerede er bundet i samsvar med regler om skattefradrag, hvis det vil være urimelig i forhold til tjenestemottakers økonomiske situasjon, på kort eller lang sikt, å kreve at kontrakten brytes. Når det gjelder boligsparing for ungdom, bør også hensynet til tjenestemottakers fremtidige bosituasjon og mulighet for etablering på boligmarkedet vektlegges.

Det kan tilsvarende være urimelig å kreve at en allerede inngått spareavtale knyttet til livsforsikring og lignende realiseres.

4.18.2.22 Formuesgoder og leieinntekter
Formuesgoder i form av gjenstander som tjenestemottaker ikke trenger for sitt livsopphold og som kan selges for beløp av noe størrelse, kan kreves realisert og brukt til livsopphold. Dette kan for eksempel gjelde bil, hytte, båt, campingvogn og andre gjenstander av omsetningsverdi. I vurderingen av om det er rimelig å kreve realisering, må det tas hensyn til tjenestemottakers behov, bruksverdien i forhold til salgsverdien, fall i markedsverdi og stønadsbehovets varighet. Utleie kan i enkelte tilfeller være et alternativ til salg. Det kan tilsvarende være rimelig å kreve at andre formuesgoder, som aksjer og obligasjoner, selges.

Inntekter fra utleie av hybel, hytte og lignende, samt inntekter fra salg av formuesgoder etter fradrag av eventuell gjeldsheftelse, kan medregnes fullt ut på inntektssiden i beregningen av stønad.

Personlige eiendeler, som klær og innbo av vanlig standard til personlig bruk, kan ikke kreves solgt.

4.18.2.23 Erstatningsutbetalinger
I utgangspunktet kan et erstatningsbeløp medregnes fullt ut som tjenestemottakers midler som kan benyttes til livsopphold. En erstatning for tapt inntekt vurderes likt som inntekten den erstatter. Når det gjelder andre typer erstatninger, som erstatning for ikke-økonomisk tap og rettferdsvederlag, må det tas hensyn til grunnlaget for erstatningen, om den er bundet opp til særskilt bruk og størrelsen på erstatningsbeløpet.

4.18.2.24 Tilbakebetalt skatt
Tilbakebetalt skatt kan tas i betraktning som inntekt ved vurdering av behovet for økonomisk stønad på utbetalingstidspunktet og fremover.

4.18.2.25 Andre økonomiske rettigheter
Økonomisk stønad utgjør samfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett, og alle andre økonomiske rettigheter må benyttes før det foreligger rett til stønad. Med andre økonomiske rettigheter menes de inntektsmuligheter vedkommende har rett til eller anledning til å søke om, og som det er alminnelig å benytte seg av i tilsvarende livssituasjon. Dette kan være ytelser etter folketrygdloven eller private pensjonsordninger, underhold etter familielovgivningen og ulike statlige og kommunale støtteordninger, som bostøtte og introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere.

4.18.2.26 Nærmere om hovedtyper av økonomiske rettigheter

4.18.2.27 Trygdeytelser og pensjoner
En rekke ytelser etter folketrygdloven erstatter inntekt ved arbeid eller næring når visse betingelser er oppfylt, og andre er ment å dekke utgifter til livsopphold i bestemte situasjoner. Dette gjelder blant annet sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon, etterlattepensjon, barnepensjon, foreldrepenger, dagpenger under arbeidsløshet og overgangsstønad. Personer som mottar, eller har krav på, slike løpende ytelser til livsopphold har i utgangspunktet ikke krav på økonomisk stønad. Hvis ytelsen ikke er tilstrekkelig til å dekke personens livsopphold, kan vedkommende ha krav på differansen som økonomisk stønad. Tilsvarende gjelder for ytelse etter lov om supplerende stønad og private trygdeytelser og pensjoner.

Ytelser som er ment å dekke særlige kostnader, for eksempel til dekning av utgifter knyttet til sykdom eller funksjonshemming eller materiell i forbindelse med utdanning, skal kun tas med som inntekt i stønadsberegningen i den utstrekning den økonomiske stønaden er ment å dekke samme formål.

Engangsstønad ved fødsel som gis til mødre som ikke har opptjent rett til foreldrepenger er ment å dekke noe livsopphold, utgifter til barnet, som klær, barnevogn, bleier og annet utstyr, og nødvendige ting til hjemmet som følge av barnet. Hvor stor andel av beløpet som skal gå til hva, er ikke presisert. Hvis engangsstønaden medregnes fullt ut som inntekt i beregningen av økonomisk stønad, må det samtidig tas hensyn til alle utgiftene den er ment å dekke på utgiftssiden.

Barnetrygd gis uavhengig av inntektsforhold og er ikke øremerket bestemte formål. Kontantstøtte gis til foreldre med barn mellom ett og to år som ikke har fulltidsplass i barnehage med statsstøtte. Den er ikke øremerket kostnader knyttet til barnepass. Hvis barnetrygd og kontantstøtte medregnes fullt ut som inntekt i beregningen av økonomisk stønad, må det tilsvarende tas hensyn til utgifter knyttet til barnet og eventuell barnepass på utgiftssiden.

4.18.2.28 Krav på underhold

4.18.2.29 etter ekteskapsloven.
Ektefeller har etter ekteskapsloven gjensidig underholdsplikt, og ektefellens inntekt skal medregnes ved vurderingen av en gift tjenestemottakers behov for økonomisk stønad. Det samme gjelder fastsatt bidrag fra tidligere ektefelle.

I enkelte tilfeller kan det være slik at en ektefelle faktisk ikke blir forsørget av den andre selv om ektefellen har tilstrekkelige inntekter. Det må da vurderes om personens selvstendige økonomiske situasjon skal legges til grunn i en periode. Dette er særlig aktuelt der vedkommende oppholder seg på krisesenter, lever i skjul fra voldelig ektefelle eller prøver å komme seg bort fra tvangsekteskap.

En person som ikke blir forsørget fordi ektefellene er separert, legalt eller faktisk, kan ha rett til økonomisk stønad, og kan i tilfellet sammenlignes med enslige eller enslige forsørgere hvis vedkommende har barn. Faktisk separasjon omfatter tilfeller der ektefellen er under straffegjennomføring i fengsel.

4.18.2.30 etter barneloven.

[Endret 1/16]

Etter barneloven har foreldre plikt til å forsørge mindreårige barn, selv om de ikke bor sammen med barnet. Hvis foreldrenes økonomi tilsier det, kan de også pålegges å forsørge barn over 18 år som følger ordinær skolegang. Dette vil som regel ikke være aktuelt i familier hvor foreldre mottar økonomisk stønad. Personer over 18 år har rett til å bli vurdert selvstendig i forhold økonomisk stønad, også hvis de bor sammen med foreldrene.

Bidrag fra forsørger som ikke bor sammen med barnet medregnes fullt ut som inntekt for mottakeren. Det kan ikke uten videre legges til grunn at bidraget dekker alle utgifter til underhold av barnet. Dette må vurderes konkret ut fra bidragets størrelse og familiens totale økonomiske situasjon.

Foreldrenes forsørgelsesplikt gjelder i den utstrekning barnet ikke har egne midler, for eksempel arv, formue eller egne inntekter. Hvis foreldrene ikke har forsørgelsesplikt, trenger ikke utgifter til barnet å medregnes i livsoppholdet. Barnets inntekter må være av et visst omfang for at det skal være tilstrekkelig til egen forsørgelse. Inntekter fra kvelds- og lørdagsjobb ved siden av skolen vil normalt gi barnet ekstra lommepenger, og skal ikke føre til at foreldrene ikke mottar stønad for barnet. Tilsvarende skal det ikke legges til grunn at barnet skal dekke egne utgifter av pengegaver til bursdag, konfirmasjon og lignende.

Barn har ikke plikt til å forsørge sine foreldre eller søsken. Etter loven skal barns inntekt fra arbeid i fritid og ferier ved siden av skole ikke tas med i vurdering av barnets eller familiens hjelpebehov eller ved utmåling av stønadsbeløp. Begrunnelsen for dette er at inntekt fra arbeid i fritid og skoleferier normalt kun vil gi barnet ekstra lommepenger, og motivere til arbeidserfaring, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Det skal ikke legges til grunn at barnet skal dekke egne utgifter av pengegaver til bursdag, konfirmasjon eller lignende.

4.18.2.31 i henhold til utlendingsforvaltningens vedtak.
Hvis en person er innvilget opphold i Norge på grunnlag av familieforhold og under forutsetning av underhold, har vedkommende som utgangspunkt ikke rett til økonomisk stønad annet enn i en nødssituasjon. Hvis familiemedlemmet som har påtatt seg å underholde vedkommende ikke evner og oppfylle underholdskravet, er det den underholdspliktige selv som i tilfelle må søke om økonomisk stønad.

4.18.2.32 Bostøtte
Personer over 18 år med høye boutgifter og lave inntekter kan ha krav på statlig bostøtte. Det finnes også ulike kommunale bostøtte- og boligtilskuddordninger. Det kan kreves at tjenestemottakere som kan ha krav på bostøtte søker om det, og støtten medregnes fullt ut som inntekt i beregningen av økonomisk stønad.

4.18.2.33 Vurdering av tjenestemottakers utgifter
Økonomisk stønad skal sikre tjenestemottakeren et forsvarlig livsopphold. ”Livsopphold” er ikke et entydig begrep, og det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som er omfattet. Økonomisk stønad er en skjønnsmessig ytelse. Dette innebærer at det skal foretas en konkret og individuell vurdering av hvilke utgifter som er nødvendige for å sikre tjenestemottakeren et forsvarlig livsopphold. Hvis ytelsen er til livsopphold i en svært begrenset tidsperiode, kan det være grunnlag for å dekke kun løpende utgifter i perioden, mens det ved mer langvarig behov for økonomisk stønad skal tas hensyn til for eksempel årlige og terminvise utgifter.

Noen utgifter er nødvendige for å sikre en person et forsvarlig livsopphold i samsvar med formålsbestemmelsen. Dette er utgifter som ligger i kjerneområdet av livsoppholdsbegrepet, og som NAV-kontoret alltid har plikt til å ta med i vurderingen av stønadsbehov og ved utmålingen av stønad. Andre utgifter kan være del av livsoppholdet, avhengig av den konkrete situasjon.

NAV-kontoret skal utrede hjelpebehovet i samarbeid med tjenestemottaker. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha.

Hvilke utgifter som er nødvendige for å sikre den enkelte et forsvarlig livsopphold vil variere ut fra de personlige forholdene. I vurderingen av hva som er nødvendige utgifter skal det tas hensyn til alle som omfattes av stønaden. Hvis tjenestemottaker har barn, skal det tas særlige hensyn til deres behov. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige aktiviteter, uavhengig av om foreldrene har en vanskelig økonomi. Dette innebærer at utgifter til barn og unge kan være del av livsoppholdet, selv om tilsvarende utgifter for voksne ikke er det.

4.18.2.34 Utgifter som er eller kan være nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold
Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet omfatter de helt grunnleggende behov, som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. NAV-kontoret har alltid plikt til å vurdere den enkeltes behov for slike nødvendige utgifter.

Andre utgifter kan være del av livsoppholdet, avhengig av den konkrete situasjon. Dette kan dreie seg om flere utgifter enn de som står nevnt i det følgende. Det kan være åpenbart urimelig å ikke dekke utgifter utover kjerneområdet i livsoppholdet hvis utgiftene er nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold for den enkelte.

Økonomisk stønad utmåles og utbetales som regel som én kontantytelse og det er i utgangspunktet opp til den enkelte å disponere midlene.

4.18.2.35 Mat og drikke
Utgifter til mat og drikke er i kjerneområdet for livsoppholdet. Behovet vil variere blant annet ut fra husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået av utgifter til mat baseres på et nøkternt og ernæringsmessig sunt og fornuftig kosthold. Dette er viktig for alle, men særlig for barn og unge i vekst og utvikling.

Personer som av medisinske grunner er avhengig av spesielle dietter, kan ha krav på trygdeytelser til dekning av ekstrakostnadene dette innebærer. I enkelte tilfeller kan vedkommende likevel ha behov for ekstra ytelser til mat.

4.18.2.36 Klær og sko
Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og høytid skal inngå i livsoppholdet. Den enkeltes behov vil variere avhengig av alder, arbeidsforhold med videre. Det skal tas hensyn til at ulike årstider krever ulike klær, og at kalde vintre krever varmt tøy. Det skal tas hensyn til barn og unges behov i ulike aldersgrupper, som parkdress, regntøy og støvler til mindre barn og større forbruk av klær for ungdom i vekstperioder. Det skal ikke uten videre legges til grunn at barn arver klær av eventuelle søsken. I tilfelle dette gjøres må det foretas en konkret og individuell vurdering av barnas alder, kjønn, fritidsaktiviteter og lignende.

4.18.2.37 Husholdnings- og hygieneartikler med mer
Utgifter som er nødvendige for personlig hygiene, som alminnelige toalettartikler og hårklipp, og for et alminnelig hushold, som rengjøringsartikler og mindre kjøkkenartikler og -utstyr, skal inngå i livsoppholdet.

4.18.2.38 Medier og kommunikasjon
Nødvendige utgifter til medier og kommunikasjon skal inngå i livsoppholdet. En tjenestemottaker skal kunne kommunisere med andre og holde seg normalt oppdatert på det som skjer i samfunnet via vanlige medier- og kommunikasjonskanaler. Utgiftene kan for eksempel dekke abonnement på en avis, radio, TV og TV-lisens, og mobiltelefon og et nøkternt telefonibruk. Eventuelle abonnement som trengs for å kunne se på TV der tjenestemottaker bor, og dette ikke omfattes av husleien, inngår også i livsoppholdet.

Datamaskin og internettforbindelse kan være nødvendig for å kunne være aktiv arbeidssøker, få fullt utbytte av kvalifiserende og arbeidsrettede tiltak, benytte seg av NAVs selvbetjeningsløsninger og ha et normalt kundeforhold til banken. For at barn og unge skal kunne være sosialt inkludert og gjøre skolearbeid, vil datamaskin og internettforbindelse hjemme som hovedregel være nødvendig.

Livsoppholdsbegrepet er et dynamisk begrep som må tilpasses den generelle samfunnsutviklingen. Den teknologiske utviklingen går fort og valgmulighetene er mange. Utgifter til rimelige løsninger og et nøkternt forbruk etter en alminnelig standard skal inngå i livsoppholdet. Det ligger til tjenestemottakers disponeringsrett å velge medier- og kommunikasjonskanaler. En tjenestemottaker skal for eksempel få dekket en tilsvarende utgift som til radio, TV, bruk av TV, telefonapparat og -bruk, og abonnement på avis selv om vedkommende velger å ikke ha radio, TV, avis og telefon, men hører radio, ser TV-program, leser aviser og kommuniserer over nett på en PC. Hvis utgiftene er lavere enn den alminnelige standarden kan disse legges til grunn for stønadsberegningen.

4.18.2.39 Fritidsaktiviteter
Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal inngå i livsoppholdet. Aktivitetene kan være både organiserte og uorganiserte. Det er særlig viktig at barn og unge gis anledning til å delta i aktiviteter som det er vanlig å delta i der de bor, og i den grad dette krever særlig utstyr, skal dette også inngå i livsoppholdet. Dette kan for eksempel gjelde en rimelig sykkel eller annet utstyr til vanlige uteaktiviteter, eller mer spesielt utstyr til bestemte organiserte aktiviteter. Hvorvidt det er mulig å låne slikt utstyr fra utstyrslagre eller idrettslaget, kan tillegges betydning.

Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til mer kostnadskrevende fritidsaktiviteter, for eksempel deltakelse på kurs eller fysisk trening som vil øke muligheten for arbeidsrettet aktivitet.

4.18.2.40 Transport
Bruk av offentlig transport i forbindelse med daglige gjøremål, arbeid og fritid skal inngå i livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil imidlertid avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktiviteter.

Hvis en tjenestemottaker som i sitt livsopphold har fått medregnet utgifter til transport i et begrenset omfang, begynner i arbeidsrettet aktivitet eller behandling og får støtte til daglig transport gjennom andre ordninger, kan denne støtten tas med i inntektsberegningen hvis den økte utgiften tas tilsvarende med i beregningen på utgiftssiden.

4.18.2.41 Bilhold
Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor livsoppholdet. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold. Hvis tjenestemottaker eier en bil av nøktern standard, og ikke har rett til slik støtte, eller støtten ikke er tilstrekkelig, og bruk av bil er av særlig stor betydning for vedkommende, kan imidlertid utgifter til bil medregnes i stønadsberegningen. Dette kan for eksempel skyldes helsemessige forhold, barn og unges situasjon eller fravær av alternative transportmuligheter.

4.18.2.42 Bolig
Løpende utgifter til bolig, som husleie, kommunale avgifter, faste utgifter i borettslag, sameie og lignende, samt bolig- og innboforsikring, er i kjerneområdet for livsoppholdet. Tilsvarende gjelder betaling av renter på boliglån. Boligen skal være i alminnelig god stand og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning. Boligen må ivareta barn og unges behov for trygghet, privatliv, mulighet til å gjøre skolearbeid, sosial deltakelse og lekemuligheter. Ved vurdering av boutgiftenes størrelse, må det tas hensyn til gjeldende boligmarked i kommunen der vedkommende bor.

Hvis boutgiftene er så høye at tjenestemottaker ikke vil være i stand til å betjene disse med inntektene vedkommende har, eller kan forventes å få, kan det stilles vilkår om at boutgiftene reduseres. Dette kan innebære at tjenestemottaker må flytte til en rimeligere bolig, eventuelt ved salg hvis vedkommende eier boligen selv. Bytte av bolig er særlig aktuelt der boutgiftene er til hinder for selvforsørgelse. I vurderingen av om det skal settes et slikt vilkår må det tas hensyn til boligens standard, praktiske og økonomiske konsekvenser, husholdningens behov og eventuelle belastninger av flyttingen. Det skal særlig legges vekt på virkninger en flytting kan få for eventuelle barn og unge som blir berørt av flyttingen, enten de bor der eller har samvær. I vurderingen av om det skal settes vilkår om salg, må nevnte hensyn ses i sammenheng med forventet salgsbeløp og eventuelt tap, og forventet kjøpesum eller husleie på ny bolig. Et alternativ til salg kan være å leie ut hele eller deler av boligen. Det kan i enkelte tilfeller være åpenbart urimelig å kreve flytting til en rimeligere bolig.

Utgifter til depositum ved inngåelse av leiekontrakt er en del av livsoppholdet.

Nødvendige utgifter til flytting kan inngå i livsoppholdet etter en konkret vurdering, og særlig hvis det er NAV-kontoret som har pålagt flyttingen for å redusere boutgiftene. Det samme gjelder hvis personen har flyttet på grunn av vold eller etter tvangsekteskap.

Hvis en person oppholder seg i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, kan det etter omstendighetene tas hensyn til vedkommendes boutgifter i perioden etter tilsvarende vurderinger som ved flytting til rimeligere bolig. Det kan alternativt være aktuelt å dekke utgifter til lagring av vedkommendes eiendeler.

Utgifter til vedlikehold av egen bolig ligger normalt utenfor livsoppholdet, men det kan være rimelig å yte stønad hvis vedlikeholdet er nødvendig og tjenestemottaker ikke har andre muligheter til å finansiere dette, for eksempel fordi vedkommende har mottatt økonomisk stønad over lang tid.

4.18.2.43 Strøm og oppvarming
Løpende utgifter til strøm og oppvarming er i kjerneområdet for livsoppholdet. Utgifter til strøm omfatter både betaling for nettleie og for strømforbruket.

Hvis tjenestemottaker står i fare for å miste strømmen fordi de løpende utgiftene ikke er betalt, skal NAV-kontoret bistå vedkommende for å hindre at dette ikke skjer, som ved å bistå med inngåelse av avtale om nedbetaling av skyldig beløp. NAV-kontoret bør i samarbeid med tjenestemottaker finne løsninger som sikrer at løpende utgifter blir betalt slik at varsel om stengning ikke oppstår, som avtalegirobetaling fra bankkonto eller ved at stønad til strømutgifter utbetales direkte til nettleier og strømleverandør etter samtykke.

Hvis strømmen er stengt eller står i fare for å bli det, må det vurderes om det skal ytes hjelp for å få strømmen skrudd på igjen.

4.18.2.44 Etablering, innbo og utstyr
Tjenestemottaker har krav på stønad til innbo etter en nøktern og rimelig standard ved etablering i bolig dersom vedkommendes økonomi er slik at det ikke kan finansieres på andre måter. Med innbo og utstyr menes møbler, lamper, tepper, nødvendige hvitevarer, samt bruksgjenstander som sengetøy, håndklær, kjøkkenutstyr og lignende. I vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at tjenestemottaker har, skal det legges vekt på individuelle behov, helhetlig livssituasjon, alder, husstandens størrelse og om det er barn og unge i familien, sett i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livssituasjon som vedkommende. Utgifter til å få transportert innboet hjem kan også dekkes. Stønaden vil innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Kostnader til vedlikehold og fornyelse av innbo og utstyr etter en nøktern og rimelig standard inngår også i livsoppholdet, og kan innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Det skal tas særlig hensyn til at barn og unge har andre behov for møbler og utstyr enn voksne, for eksempel barnevogn, sikret barnestol, utstyr til skolen og tilrettelagt sted til å gjøre hjemmearbeid.

4.18.2.45 Helse
Utgifter til lege, psykolog, tannlege, viktige legemidler, syns- og hørselshjelpemidler med mer dekkes til en viss grad av folketrygdloven med tilhørende forskrifter.

I kjerneområdet for livsoppholdet inngår dekning av utgifter som ikke dekkes av folketrygden til

• egenandeler opp til beløpet som gir rett til frikort,
• legemidler foreskrevet på hvit resept og som dermed er utenfor egenandelssystemet,
• ikke-reseptbelagte legemidler, som smertestillende, nesespray og behandlende hudkremer, til et alminnelig og nøkternt forbruk, og
• nødvendige utgifter etter en nøktern standard til syns- og hørselshjelpemidler, som briller.

Slike kostnader vil ofte innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Utgifter til alternative behandlingstyper, -former eller -steder som ikke omfattes av den offentlige helsetjenesten og folketrygdens system, ligger vanligvis utenfor livsoppholdet, men det kan unntaksvis tas hensyn til slike utgifter etter en konkret vurdering.

4.18.2.46 Tannbehandling
Utgifter til tannbehandling står i en særstilling, da behandlingen i liten grad dekkes av folketrygden eller andre offentlige ordninger og utføres av det offentlige. Nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling, som ikke dekkes av andre ordninger, inngår i livsoppholdet. Det er nødvendig behandling i tråd med gjeldende faglige og forsvarlige anbefalinger som kan dekkes. Prisforskjellen mellom ulike tannleger kan være store, og stønaden kan beregnes til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.

4.18.2.47 Høytider og merkedager
Utgifter knyttet til spesielle begivenheter og høytider kan være del av livsoppholdet etter en konkret vurdering av tjenestemottakers helhetlige situasjon. Det er rimelig at mottakere av økonomisk stønad gis anledning til å feire begivenheter som jul, fødselsdager, dåp eller navnedager, konfirmasjon eller andre merkedager knyttet til andre religioner eller kulturer. Det skal tas særlig hensyn til barn og unges behov for samfunnsmessig, religiøs og kulturell tilhørighet.

4.18.2.48 Barnepass
Dekning av utgifter til barnepass, som barnehage, dagmamma og skolefritidsordning, ligger normalt utenfor livsoppholdet, og forutsettes dekket av andre ordninger, som stønad til barnetilsyn og ulike kommunale støtteordninger. Det kan imidlertid tas hensyn til slike utgifter hvis de ikke dekkes av andre ordninger og barnepass er en forutsetning for at tjenestemottaker skal kunne delta i arbeidslivet, arbeidsrettet aktivitet eller utdanning. Det kan også være tilfeller der hensynet til barnets behov tilsier at slike utgifter dekkes.

4.18.2.49 Gjeld
Utgifter til dekning av alle former for gjeld ligger som hovedregel utenfor livsoppholdet. Økonomisk stønad skal ikke tilgodese kreditorer.

Det kan tas hensyn til gjeldsutgifter som skyldes innkjøp av gjenstander som inngår i livsoppholdet, for eksempel avdrag på kjøp av kjøleskap eller annet nødvendig innbo. Tilsvarende kan det tas hensyn til lån eller kreditt til nødvendig livsopphold, som mat, for eksempel tatt opp i en periode tjenestemottaker ikke visste om retten til økonomisk stønad, trodde økonomisk stønad ikke ville bli nødvendig, eller kviet seg for å oppsøke NAV-kontoret.

Hvis tjenestemottaker står i fare for å miste sin bolig på grunn av misligholdt lån eller ubetalt husleie, må det vurderes om gjelden skal dekkes slik at boligen sikres. I vurderingen må det tas hensyn til boligens standard, om gjelden skyldes at boligutgiftene er for høye i forhold til tjenestemottakers inntekter og inntektsmuligheter, tjenestemottakers behov, tilknytning til boligen og eventuelle belastninger av flytting, praktiske og økonomiske konsekvenser og muligheter for å skaffe ny bolig i gjeldende boligmarked. Det skal særlig legges vekt på virkninger en flytting kan få for barn og unge som blir berørt av flyttingen, enten de bor der eller har samvær. Hvis tjenestemottaker har misligholdt boliglån og trues av tvangssalg, må nevnte hensyn ses i sammenheng med forventet salgsbeløp og eventuelt tap, og forventet kjøpesum eller husleie for ny bolig.

En person med lav inntekt skal som utgangspunkt ikke betale mer gjeld enn at vedkommende sitter igjen med nok midler til å dekke nødvendig livsopphold. Mottakere av økonomisk stønad skal derfor som hovedregel ikke betale gjeld, herunder restskatt, forskuttert barnebidrag og bidragsgjeld. Tjenestemottaker med gjeld bør tilbys økonomisk rådgivning og bistand til å inngå avtale med kreditor om nedbetalingsplan, endrede lånevilkår eller betalingsutsettelse, eller søke om nedsettelse, utsettelse, ettergivelse eller refinansiering.

Se også
§ 1 lovens formål 
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 12 informasjon og generell forebyggende virksomhet 
§ 17 opplysning, råd og veiledning 
§ 19 stønad i særlige tilfeller 
§ 21 stønadsformer 
Forbrukerkjøpsloven § 48 a stenging på grunn av forbrukerens kontraktsbrudd ved avtaler om overføring av elektrisk energi

§ 19. Stønad i særlige tilfeller

Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

4.19.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen skal fange opp ulike behov for økonomisk hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold. Stønad i særlige tilfeller skal bidra til å øke muligheten for å realisere lovens målsettinger for den enkelte, etter en konkret og individuell vurdering. Selv om stønad etter bestemmelsen ikke er en pliktmessig ytelse, kan det i det konkrete tilfellet være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp. Vedtaket kan i slike tilfeller omgjøres som følge av klage til fylkesmannen.

Stønad i særlige tilfeller kan ytes der betingelsene for stønad til livsopphold ikke er oppfylt.

Hvis stønad til livsopphold avslås, skal det vurderes om stønad i særlig tilfeller kan innvilges etter denne bestemmelsen. I vurderingen av om stønad i særlige tilfeller skal gis, skal det tas hensyn til om tjenestemottakers livssituasjon er blitt, eller står i fare for å bli, så vanskelig at vedkommende ikke kommer videre uten hjelp. Dette kan for eksempel være fordi gjeldsbyrden har blitt så stor at de økonomiske problemene synes uoverkommelige, dekning av en bestemt utgift vil gi tjenestemottaker motivasjon til arbeid eller arbeidsrettet aktivitet, eller familien trenger avkobling og ferie. Å yte målrettet støtte på et tidlig tidspunkt, kan forhindre at vedkommende blir avhengig av stønad til livsopphold for fremtiden.

4.19.1.1 Stønad i særlige tilfeller kan ytes i to typer situasjoner:

4.19.1.2 Utgiften er i det konkrete tilfellet ikke nødvendig for tjenestemottakers livsopphold.
Økonomisk stønad til dekning av utgifter som er nødvendige for å sikre den enkelte et forsvarlig livsopphold, skal innvilges etter bestemmelsen om stønad til livsopphold. Hvis utgiften ikke er nødvendig for livsoppholdet for den enkelte eller selve utgiften ligger utenfor utgiftene som inngår i et forsvarlig livsopphold, skal økonomisk stønad til livsopphold avslås. Stønad kan da innvilges etter denne bestemmelsen ut fra tjenestemottakers helhetlige livssituasjon og behovet for det stønaden skal dekke. Dette kan for eksempel gjelde utgifter til ulike type kurs, spesielle fritidsaktiviteter, alternative behandlingsformer, ferie eller ferieaktiviteter til barn, unge eller familien, bil og førerkort og dekning av gjeld.

4.19.1.3 Alle andre muligheter til selvforsørgelse er ikke forsøkt.
For å ha rett til stønad til livsopphold, må alle andre muligheter til selvforsørgelse være benyttet. Tjenestemottakers behov må likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og økonomisk stønad til livsopphold kan innvilges til det er mulig å benytte de andre mulighetene. Hvis alle inntektsmuligheter ikke er eller blir benyttet, kan stønad innvilges etter denne bestemmelsen. Dette kan være fordi situasjonen og hjelpebehovet er slik at det å kreve utnyttelse utgjør en stor belastning. Forutsetningen for innvilgelse er at det kan få negative konsekvenser på lang sikt å utnytte den aktuelle inntektsmuligheten, mens hjelpebehovet må antas å være av kort varighet. Dette kan for eksempel gjelde i tilfeller der boutgiftene er høye, eller der arbeid vil vanskeliggjøre fullføring av utdanning, og selvforsørgelse er mulig innen kort tid.

4.19.1.4 Vedtak og klage
Avgjørelser om økonomisk stønad i særlige tilfeller er enkeltvedtak. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen. Selv om stønad etter bestemmelsen ikke er en pliktmessig ytelse, kan fylkesmannen vurdere om det er åpenbart urimelig å ikke yte hjelp eller om nivået på innvilget stønad er åpenbart urimelig. Vedtaket kan i slike tilfeller omgjøres.

Se også
§ 1 lovens formål 
§ 18 stønad til livsopphold

§ 20. Bruk av vilkår

Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, herunder at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen, se også § 21 tredje ledd og § 25.

Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte. Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i loven her eller andre lover.

4.20.1 Om bestemmelsen
[Endret 7/14]

Økonomisk stønad er en rettighet for dem som ikke har andre muligheter til å forsørge seg selv, og skal i utgangspunktet gis uten vilkår. Bestemmelsen gir NAV-kontoret adgang til å sette vilkår for tildeling av økonomisk stønad under visse forutsetninger. Vilkårsetting har nær sammenheng med formålet om hjelp til selvhjelp. Vilkår kan brukes hvis det bidrar til å gjøre tjenestemottaker i stand til å sørge for sitt livsopphold på annen måte enn ved økonomisk stønad. Det er særlig viktig at unge kommer raskt ut i aktivitet. Når det settes vilkår, skal det bidra til å motivere og påvirke tjenestemottaker til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Vilkår skal i utgangspunktet settes i samarbeid med tjenestemottaker, men dette er ikke en forutsetning.

Vilkår innebærer at det knyttes en plikt, et pålegg eller en begrensning til vedtaket om tildeling av stønad. Vilkår innebærer også plikter for NAV-kontoret ved at det må settes hensiktsmessige vilkår, det må foreligge et system for å fange opp om vilkår oppfylles eller ikke, og konsekvensen av at vilkår ikke oppfylles må håndteres. Hvis kontoret ikke kan følge opp vilkår som er satt, skal det heller ikke sette vilkår.

Vilkår skal kun settes i vedtak om tildeling av økonomisk stønad, som ledd i den videre oppfølgingen av tjenestemottaker. Vilkårsetting må ikke forveksles med vurderingen av om tjenestemottaker har rett til økonomisk stønad på søknadstidspunktet. Hvis tjenestemottaker for eksempel har ubenyttede muligheter til å forsørge seg selv, vil dette kunne føre til avslag. Dette gjelder selv om den ubenyttede muligheten er å ta et arbeid vedkommende mener seg overkvalifisert til. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger for å kunne behandle søknaden, skal NAV-kontoret etterspørre manglende dokumentasjon i forbindelse med saksbehandlingen. Dokumentasjonskrav for å kunne vurdere om betingelsene for økonomisk stønad er oppfylt er ikke det samme som vilkår etter denne bestemmelsen.

4.20.1.1 Vedtak og klage
[Endret 6/13]
Avgjørelse om å sette vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Vilkår skal begrunnes og det skal også opplyses om mulige konsekvenser for stønadsutbetalingen som følge av at vilkår brytes. Hvis konsekvensen av vilkårsbrudd skal iverksettes, skal det fattes et nytt vedtak som viser til vedtaket hvor vilkåret ble fastsatt og som begrunner den konkrete konsekvensen. Hvis vilkåret endres, skal det fattes nytt vedtak.

NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Enkeltvedtak eller del av enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

4.20.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.20.2.1 Når kan det settes vilkår?
[Endret 6/13]
Vilkår kan være aktuelt i mange ulike tilfeller, blant annet for å redusere utgifter og øke inntekter. Helt sentralt er vilkår for å styrke tjenestemottakers muligheter til å bli selvforsørget gjennom arbeid.

NAV-kontoret skal gjennom tjenestetilbudet til og oppfølgingen av tjenestemottaker bidra til at vedkommende så langt som mulig blir i stand til å sørge for seg selv. Dette innebærer at kontoret skal søke å motivere den enkelte til å mestre, endre eller komme ut av en vanskelig livssituasjon. I dette arbeidet er det nødvendig å stille krav om at tjenestemottaker selv bidrar og tar ansvar for sin situasjon. Formålet om hjelp til selvhjelp nås best dersom NAV-kontoret og tjenestemottaker samarbeider om å utforme tjenestetilbudet og planlegge videre oppfølging ut fra mottakers ønsker og forutsetninger. Det skal alltid gjøres en særlig vurdering av hvilke aktiviteter som er formålstjenlige. For unge er dette særlig viktig.

Selv om tjenestemottaker har vært med på å utforme tjenestetilbudet og oppfølgingen, kan vedkommende ha nytte av at avtalte plikter fastsettes i vilkår. Det som er avtalt vil da være forpliktende, og kan på den måten virke mer motiverende. NAV-kontoret må i slike tilfeller være seg bevisst at vilkår fastsatt i samarbeid med tjenestemottaker likevel er myndighetsutøvelse, og ikke en avtale mellom likeverdige parter. Vilkårssetting vil også innebære et element av kontroll.

Hvis samarbeid om tjenestetilbud, og eventuelt om vilkår, viser seg å være vanskelig eller ikke fører tjenestemottaker nærmere målet om selvforsørgelse, kan NAV-kontoret ensidig sette vilkår.

Før det settes vilkår, skal NAV-kontoret alltid foreta en konkret individuell vurdering av om vilkår er hensiktsmessig, og vil bidra til å fremme den enkeltes muligheter til å bli uavhengig av økonomisk stønad. I denne vurderingen skal det legges vekt på hva tjenestemottaker allerede gjør for å bli selvhjulpen, og om bruk av vilkår kan kvalifisere, motivere og påvirke ytterligere. Det kan også være forhold ved tjenestemottakers situasjon som bør avklares og eventuelt bedres før det er aktuelt å sette vilkår, som for eksempel psykiske eller fysiske helseplager, en uholdbar bosituasjon eller utfordringer knyttet til barnepass.

I de tilfeller hvor NAV-kontoret ensidig pålegger tjenestemottaker plikter gjennom vilkår, skjerpes kravene til den konkrete individuelle vurderingen. Det er normalt ikke hensiktsmessig å påtvinge en motvillig tjenestemottaker plikter som forutsetter samarbeid, som for eksempel å gjennomføre en arbeidsevnevurdering etter NAV-loven § 14a eller å delta i et kvalifiseringsprogram. I slike tilfeller bør NAV-kontoret sette alternative vilkår som kan bidra til at tjenestemottaker kommer nærmere målet om selvforsørgelse.

Det skal ikke settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad i en nødssituasjon.

4.20.2.2 Hvordan skal det settes vilkår?
[Endret 6/13]
Vilkårsetting ved tildeling av økonomisk stønad er utøvelse av offentlig myndighet på et område som er av grunnleggende og vesentlig betydning for den enkelte. Å stille vilkår for en stønad tjenestemottaker har rett til, stiller strenge krav til saksbehandlingen. NAV-kontoret skal derfor fatte et skriftlig, begrunnet vedtak som uttrykkelig viser at det er satt vilkår, hva vilkåret går ut på og konsekvensen hvis vilkåret brytes. Vedtaket må også opplyse om adgangen til å klage på vilkåret.

4.20.2.3 Vilkår som settes må oppfylle tre sidestilte krav:

4.20.2.4 Vilkåret må ha nær sammenheng med vedtaket
Vilkåret må fremme formålet med den økonomiske stønaden og være knyttet opp til tjenestemottakers behov for stønad. Vilkåret skal bidra til at tjenestemottaker kan sørge for sitt livsopphold på annen måte enn ved økonomisk stønad.

Om et vilkår har nær sammenheng med vedtaket, vil avhenge av den enkeltes behov, situasjon og forutsetninger.

Eksempler:

• Vilkår om deltakelse i aktivitet kan være aktuelt for en tjenestemottaker som har vansker med å få arbeid på grunn av manglende arbeidserfaring.
• Vilkår om å møte til veiledningssamtaler, søke på relevante jobber, og delta på arbeidsrettede kurs og tiltak kan være aktuelt for en tjenestemottaker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet.
• Vilkår om deltakelse i utdannings- og opplæringstiltak kan være aktuelt for en tjenestemottaker som har vansker med å få arbeid på grunn av mangel på formell kompetanse.
• Vilkår om å gjøre gjeldende andre økonomiske rettigheter kan være aktuelt hvis tjenestemottaker kan ha krav på ytelser etter folketrygdloven eller andre ordninger.
• Vilkår om å realisere formuesgoder kan være aktuelt hvis tjenestemottaker har økonomiske reserver eller gjenstander med omsetningsverdi som ikke er nødvendig for livsoppholdet.
• Vilkår om å møte til økonomisk rådgivning eller ta kontakt med kreditorer kan være aktuelt hvis tjenestemottaker har problemer med å styre sin økonomi.
• Vilkår om å redusere boutgifter kan være aktuelt for en tjenestemottaker som ikke har mulighet til selvforsørgelse på grunn av store boutgifter. Dette kan innebære at vedkommende må flytte til en rimeligere bolig. Et alternativ kan være at tjenestemottaker leier ut deler av boligen.
• Vilkår om å oppsøke lege kan være aktuelt for en tjenestemottaker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager.
• Vilkår om å bruke stønaden på bestemte måter kan være aktuelt for en tjenestemottaker som har problemer med å disponere sine midler.

Hvis det anses hensiktsmessig for å nå målet om selvforsørgelse, kan ulike vilkår kombineres, som for eksempel helsehjelp og aktivitet.

4.20.2.5 Vilkåret må ikke være uforholdsmessig byrdefullt eller urimelig begrense tjenestemottakers handle- eller valgfrihet på en urimelig måte
Et vilkår innebærer en plikt, et pålegg eller en begrensning for tjenestemottaker, og kan i så måte være byrdefullt og begrense handle- og valgfriheten. Det er imidlertid ikke adgang til å stille vilkår som er uforholdsmessig byrdefulle eller som på urimelig måte begrenser tjenestemottakers handle- eller valgfrihet.

Noen vilkår vil av innhold være uforholdsmessig byrdefulle eller urimelig begrensende uavhengig av den enkelte som vilkåret settes overfor. Det er for eksempel ikke anledning til å sette vilkår som allment er å anse som støtende eller integritetskrenkende, eller som kan føre til ytterligere marginalisering. Det er ikke anledning til å sette vilkår om at en tjenestemottaker skal motta en bestemt behandling for helseplager eller rusmisbruk.

For alle typer vilkår skal NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering av hvor tyngende vilkåret er for den enkelte tjenestemottaker, og eventuelt vedkommendes familie. Dette må veies opp mot de hensyn som taler for å benytte vilkåret i den konkrete saken.

Eksempler:

• Vilkår om å flytte til en rimeligere bolig kan være svært tyngende for tjenestemottakers barn og dermed være uforholdsmessig byrdefullt.
• Vilkår om å realisere formuesgoder kan være uforholdsmessig byrdefullt hvis omsetningsverdien er liten i forhold til betydningen det får for tjenestemottakers situasjon.
• Vilkår om å realisere formuesgoder av stor nytteverdi for tjenestemottaker, som for eksempel en bil, kan være en urimelig begrensing av vedkommendes handle- og valgfrihet. Det kan imidlertid være rimelig å sette vilkår om at en dyr bil byttes mot en billigere bil.

4.20.2.6 Vilkåret må ikke være rettsstridig
Det vern lovgivningen gir den enkelte på ulike områder, gjelder også i forhold til vilkårsetting. Et vilkår er lovstridig hvis det strider mot en konkret bestemmelse i denne loven eller i andre lover. I tillegg er vilkår som er så inngripende at det er nødvendig med en særlig hjemmel, være rettsstridige hvis slik hjemmel ikke foreligger.

Eksempler:

• Adgangen til å kreve refusjon for økonomisk stønad er uttømmende regulert i §§ 25 og 26. Det skal ikke stilles vilkår om refusjon i andre ytelser eller stønader, fremtidig lønn, tilbakebetaling av skatt eller andre midler som tjenestemottaker vil motta.
• Adgangen til å innhente og videreformidle opplysninger om tjenestemottaker er regulert i §§ 43 og 44. Det skal ikke stilles vilkår som innebærer inngrep i taushetspliktreglene.
• Adgangen til å disponere tjenestemottakers ytelser etter folketrygdloven er uttømmende regulert i folketrygdloven § 22-6. Det skal ikke stilles vilkår om at NAV-kontoret kan forvalte ytelsene utover det som faller inn under denne bestemmelsen.
• Det er ikke adgang til å sette vilkår som innebærer å utføre en straffbar handling, for eksempel vilkår om å selge formuesgoder som NAV-kontoret har grunn til å tro er fremskaffet på ulovlig vis.

4.20.2.7 Nærmere om vilkår om å utføre arbeidsoppgaver i bostedskommunen
Vilkår om arbeidsplikt skal ses i sammenheng med målet om å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen. Vilkår om arbeidsplikt er særlig aktuelt å sette for en tjenestemottaker som ikke har andre rettigheter eller tilbud fra NAV-kontoret, og som kan ha nytte av å få arbeidserfaring. Det må foretas en konkret individuell vurdering av hvilke arbeidsoppgaver som passer for den enkelte. Vilkåret er særlig aktuelt for personer som har problemer med å skaffe seg arbeid fordi de mangler arbeidserfaring, og som kan øke sine muligheter på det ordinære arbeidsmarkedet ved å utføre arbeidsoppgaver i kommunen. Dette kan for eksempel gjelde noen unge tjenestemottakere.

Bestemmelsen innebærer ikke plikt til å ha slike arbeidsoppgaver tilgjengelig i kommunen.

Når bestemmelsen bruker betegnelsen bostedskommune, er det for å synliggjøre at et slikt vilkår ikke er aktuelt å knytte til stønad en tjenestemottaker mottar ved kortvarig opphold i en annen kommune enn der vedkommende vanligvis oppholder seg.

4.20.2.8 Konsekvensen av at et vilkår brytes
[Endret 6/13]
Bestemmelsen gir ingen direkte veiledning om hvilken konsekvens det får hvis tjenestemottaker helt eller delvis ikke oppfyller vilkåret. NAV-kontoret må foreta en vurdering av hvilken konsekvens et eventuelt brudd skal få. Det må være en forholdsmessighet mellom bruddet og konsekvensen. Dette innebærer at omfanget av konsekvensen, også i tid, må stå i forhold til bruddet. Konsekvensen skal klart fremkomme av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad, og ha sammenheng med stønaden som vilkåret er knyttet til, ved at stønaden reduseres eller stanses.

Hvis vilkåret brytes, må NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering av om konsekvensen skal iverksettes. I denne vurderingen skal det tas hensyn til årsaken tjenestemottaker oppgir for ikke å ha oppfylt vilkåret, om årsaken skyldes tjenestemottakers evne eller vilje, og hvilken betydning konsekvensen får for tjenestemottaker og eventuell familie. NAV-kontoret skal alltid sikre at barns behov blir ivaretatt.

Eksempler på konsekvenser:

• Stans i stønaden

Den mest alvorlige konsekvensen av brudd på vilkår er stans i utbetaling av stønad. Denne konsekvensen kan iverksettes hvis tjenestemottaker bryter et vilkår som er direkte knyttet til å utnytte alle reelle muligheter til å forsørge seg selv. Konsekvensen kan for eksempel iverksettes ved brudd på vilkår om å ta et konkret jobbtilbud eller å søke om en stønad eller ytelse vedkommende har krav på, som trygdeytelse, bostøtte eller underholdsbidrag.

Hvis det etter at stønaden er stanset oppstår en nødssituasjon, kan tjenestemottaker søke om og eventuelt ha rett til stønad til det mest nødvendigste.

• Redusert stønad

Hvis tjenestemottaker ikke har andre reelle inntektsmuligheter, har vedkommende rett til stønad og vilkårsbrudd vil ikke kunne føre til stans i stønaden. Stønaden kan imidlertid reduseres til et forsvarlig minstenivå. Hva som er et forsvarlig minstenivå må vurderes konkret og individuelt, og i sammenheng med varigheten av reduksjonen. Konsekvensen kan for eksempel iverksettes ved brudd på vilkår om å delta i en arbeidsrettet aktivitet, søke på relevante jobber eller delta i opplæringstiltak.

Hvis det er innvilget et motivasjonstillegg til den økonomiske stønaden, for eksempel for deltakelse i et arbeidsrettet tiltak, kan en konsekvens av manglende deltakelse være at motivasjonstillegget faller bort.

• Kortere utbetalingsperioder, utbetaling av stønad til andre eller stønad gitt i form av varer og tjenester

For tjenestemottakere som ikke møter til avtaler eller som har problemer med å disponere pengene sine, kan ukes eller toukers utbetalinger være et godt virkemiddel. For personer med disponeringsproblemer kan også utbetaling til andre, som for eksempel utleier eller strømleverandør, eller stønad i form av varer og tjenester være aktuelt. En av konsekvensene kan for eksempel iverksettes ved brudd på vilkår om å møte til veiledningssamtaler eller økonomisk rådgivning, eller om å bruke stønaden på bestemte måter.

Det kan være urimelig å stanse eller redusere stønad til en families livsopphold som følge av at den som får utbetalt stønaden ikke oppfyller vilkår. I slike tilfeller kan NAV-kontoret vurdere å utbetale stønad til andre familiemedlemmer, som ektefelle eller samboer. Det kan også være aktuelt å dekke utgifter til barns livsopphold direkte, som å betale barnehage eller medlemskontingent eller andre utgifter til fritidsaktiviteter.

Se også
§ 1 lovens formål 
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 21 stønadsformer 
§ 25 refusjon i underholdsbidrag 
§ 42 plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker

§ 21. Stønadsformer

Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.

Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.

Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene.

Hvis det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt etter § 20, kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester.

4.21.1 Om bestemmelsen

Ved behandling av søknad om økonomisk stønad skal det foretas konkrete, individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. Bestemmelsen regulerer hvilke stønadsformer som kan benyttes.

Hovedregelen er at økonomisk stønad skal gis som bidrag. Økonomisk stønad kan også gis som lån, garanti for lån og i form av varer og tjenester.

4.21.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelse om stønadsform, og eventuell endring av stønadsform, fattes og begrunnes i enkeltvedtak. Hvilke opplysninger som må fremgå av vedtaket og saksbehandling ved endring av stønadsform, er nærmere omtalt under de enkelte stønadsformene. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Enkeltvedtak eller del av enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

4.21.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.21.2.1 Ø konomisk stønad som bidrag
Økonomisk stønad bør ta sikte på å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen og i stand til å mestre egen livssituasjon. Økonomisk stønad skal derfor som hovedregel utbetales som bidrag slik at tjenestemottaker selv kan styre og disponere over egen økonomi.

Økonomisk stønad i form av bidrag innebærer at tjenestemottaker får en pengeytelse som ikke skal tilbakebetales, med mindre det er fattet vedtak om refusjon.

Økonomisk stønad skal i utgangspunktet utbetales til tjenestemottaker. Hvis tjenestemottaker ønsker at bidraget skal utbetales til andre, som strømleverandør, boligutleier, barnehage eller SFO, må vedkommende gi NAV-kontoret samtykke til dette. For å dokumentere at tjenestemottaker har gitt tillatelse til at bidraget kan utbetales til andre, og sikre at taushetspliktreglene overholdes, bør samtykket være skriftlig.

4.21.2.2 Økonomisk stønad som lån
Økonomisk stønad som lån skal bare gis hvis tjenestemottaker på søknadstidspunktet har midler, eller en rett til midler, som faktisk ikke er tilgjengelige. Dette kan for eksempel være i situasjoner hvor tjenestemottaker er i ferd med å selge bil, bolig eller andre formuesgjenstander, realisere formuesgoder eller motta arv eller gave. Situasjonen kan også være at tjenestemottaker venter på lønnsutbetaling eller dagpenger for den samme perioden som den økonomiske stønaden er innvilget for. NAV-kontoret skal vurdere om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker faktisk kan tilbakebetale lånet, før stønad gis som lån.

Vedtak om økonomisk stønad som lån skal inneholde de nærmere vilkårene for lånet, som rentesats og forfallsdato for avdrag. Finansavtaleloven kapittel 3 om kredittavtaler, herunder frarådingsplikten, gjelder for slike lån. Tjenestemottaker bør undertegne et gjeldsbrev ved innvilgelse av økonomisk stønad som lån.

Hvis lånet er gitt til flere, som ektefeller eller samboere, må begge undertegne søknaden, og eventuelt gjeldsbrevet, for at de skal bli solidarisk ansvarlig for lånet. Inndrivelse av lån ved utlegg, kan bare gjøres overfor de som har undertegnet. Umyndige kan ikke inngå låneavtale, og vergen må i tilfelle undertegne for vedkommende.

Tjenestemottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når lånet skal tilbakebetales, og NAV-kontoret må vurdere om lånet helt eller delvis skal omgjøres til bidrag. Hvis tjenestemottaker søker om å få endret lånevilkårene, eller få omgjort lånet til bidrag, skal søknaden behandles selv om fristen for å klage på vedtaket er gått ut.

4.21.2.3 Garanti for lån
Økonomisk stønad i form av garanti for lån kan være aktuelt hvis tjenestemottaker har behov for et større beløp. Tjenestemottaker kan henvises til å ta opp lån i en låneinstitusjon med NAV-kontoret som garantist for lånet. NAV-kontoret er da kausjonist for lånet.

NAV-kontoret skal vurdere om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker faktisk kan tilbakebetale lånet, før det stilles garanti. NAV-kontoret må være bevisst at en garanti innebærer at tjenestemottakers forhold til NAV røpes overfor tredjeperson.

Vedtak om økonomisk stønad som garanti for lån skal inneholde de nærmere vilkårene for garantien, som konsekvensene hvis garantien innfris. Finansavtaleloven kapittel 4 om kausjon gjelder for slike garantier.

Tjenestemottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når garantien eventuelt innfris, og NAV-kontoret må vurdere om garantien helt eller delvis skal omgjøres til bidrag. Hvis tjenestemottaker søker om å få endret økonomisk stønad til bidrag, skal søknaden behandles selv om fristen for å klage på vedtaket er gått ut.

4.21.2.4 Depositum eller garanti i forbindelse med leie av bolig
Økonomisk stønad i form av lån til depositum eller som garanti for depositumet overfor utleier, må vurderes hvis tjenestemottaker ikke har egne midler til dette. NAV-kontoret må være bevisst at en garanti innebærer at tjenestemottakers forhold til NAV røpes overfor utleier, og det skal vurderes om det heller skal gis lån til depositumskonto hvis tjenestemottaker motsetter seg dette.

Vedtak om økonomisk stønad i form av lån til depositum eller som garanti overfor utleier skal inneholde de nærmere vilkårene for lånet eller garantien, som rentesats, forfallsdato for avdrag og konsekvensene hvis garantien innfris.

Hvis NAV-kontoret stiller garanti bør kontoret utforme garantien slik at den ivaretar interessene til både tjenestemottaker som leietaker og utleier. NAV-kontoret må følge husleieloven § 3-6 som hindrer at utleier og garantist, som her er kontoret, avtaler garantivilkår som er særlig ugunstige for tjenestemottaker.

Hvis utleier fremmer krav i depositumet, bør NAV-kontoret søke å sikre enighet mellom tjenestemottaker og utleier før depositumsgarantien innfris. Tjenestemottaker kan ha innsigelser overfor utleier, og NAV-kontoret bør innhente samtykke fra tjenestemottaker før garantien innfris. Hvis NAV-kontoret innfrir garantien, selv om tjenestemottaker har innsigelser, kan dette få betydning for om kontoret kan kreve garantien tilbake fra vedkommende.

4.21.2.5 Økonomisk stønad i form av varer og tjenester
Unntaksvis kan økonomisk stønad gis i form av varer og tjenester. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av om betingelsene for det er oppfylt. Likt med varer og tjenester anses rekvisisjon på varer og tjenester.

Økonomisk stønad i form av varer og tjenester kan bare benyttes der NAV-kontoret etter en konkret, individuell vurdering kommer til at tjenestemottaker ikke vil bruke stønaden i henhold til forutsetningene eller i samsvar med vilkår satt etter § 20. NAV-kontoret må ha konkrete holdepunkter for å anta at tjenestemottaker ikke vil bruke stønaden i henhold til vilkårene som er satt. Dette kan for eksempel være fordi tjenestemottaker tidligere har brutt vilkårene.

NAV-kontoret må være bevisst at økonomisk stønad i form av varer og tjenester røper et klientforhold, og det bør utformes ordninger som gjør det minst mulig byrdefullt og stigmatiserende for tjenestemottaker å motta stønaden i denne formen.

Se også
Finansavtaleloven § 1 virkeområde, kapittel 3 kredittavtaler mv. og kapittel 4 kausjon
Vergemålsloven §§ 2 og 55
Husleieloven § 3-5 depositum og § 3-6 garanti.

§ 22. Utbetaling av stønad

Når det ikke er truffet vedtak som nevnt i § 21 fjerde ledd, skal stønaden utbetales til den som har søkt om stønad. Dersom stønaden skal komme flere til gode, kan det bestemmes at den skal deles mellom dem.

4.22.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen uttrykker hovedregelen om at økonomisk stønad skal utbetales til den som har søkt om stønaden. Økonomisk stønad kan i visse tilfeller utbetales til andre enn den som har søkt.

Hvis den økonomiske stønaden er ment å dekke livsoppholdet til flere personer, kan den deles mellom dem. Dette kan for eksempel være aktuelt overfor ektefeller og samboere.

Økonomisk stønad kan utbetales til andre hvis tjenestemottaker har gitt samtykke til dette, som for eksempel til utleier eller strømleverandør. Det kan også være aktuelt i tilfeller der det er fattet vedtak etter § 21 fjerde ledd om at stønaden skal utbetales i form av varer og tjenester.

Bestemmelsen regulerer ikke selve utbetalingsmåten. NAV-kontoret bestemmer selv hvorvidt økonomisk stønad utbetales kontant, overføres til bankkonto, postanvisning eller lignende. NAV-kontoret skal imidlertid rådføre seg med tjenestemottaker, og utbetalingsmåten skal være minst mulig belastende for tjenestemottaker.

4.22.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelsen om utbetalingsmåte og om stønaden skal utbetales til andre etter samtykke skal fremgå av vedtaket om økonomisk stønad, men er i seg selv ikke et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages til fylkesmannen. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Se også
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 21 stønadsformer  
§ 42 plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker

§ 23. Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger

Har noen fått utbetalt stønad fordi vedkommende, eller noen som har handlet på vedkommendes vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger, kan det vedtas at bidraget skal betales tilbake, eller at en avtale om lån eller garanti for lån skal falle bort.

4.23.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer adgangen for at urettmessig utbetalt stønad helt eller delvis kan kreves tilbakebetalt. Det kan også vedtas at en avtale om lån eller garanti for lån bortfaller. Betingelsene er at tjenestemottaker forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktig opplysninger eller fortiet opplysninger som har betydning for saken. Dette er strenge krav, og det skal mye til før bestemmelsen kommer til anvendelse.

NAV-kontoret har rett, men ingen plikt til å kreve tilbakebetaling. Der betingelsene for tilbakebetaling er til stede, må det foretas en konkret individuell vurdering av tjenestemottakers situasjon før det fattes vedtak. I denne vurderingen skal det tas hensyn til tjenestemottakers økonomiske og sosiale forhold.

Bestemmelsen gjelder også dersom en person har fått utbetalt høyere kvalifiseringsstønad enn det vedkommende har krav på.

4.23.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelse om å kreve tilbakebetaling er et enkeltvedtak. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer for god forvaltningsskikk. Dette gjelder særlig kravene til utredning, varsel, begrunnelse og informasjon om klageadgangen.

Enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

4.23.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.23.2.1 Ansvarsgrunnlag
Tjenestemottaker, eller den som handler på vegne av vedkommende, må forsettlig eller grovt uaktsomt ha gitt uriktige, eller fortiet, opplysninger av betydning for saken. Tjenestemottaker må bevisst ha valgt å gjøre dette selv om vedkommende måtte forstå at det kunne føre til en uriktig utbetaling. Om hensikten har vært å få utbetalt for høy stønad eller ikke, er uten betydning.

Det at tjenestemottaker burde ha forstått at opplysningene var av betydning for utbetalingen, er ikke tilstrekkelig til å kreve stønaden tilbakebetalt. Unnskyldelig og ikke bevisst feilinformasjon eller fortielse rammes ikke av bestemmelsen.

Når NAV-kontoret vurderer om tjenestemottaker har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt skal personlige og individuelle forhold hos den enkelte vektlegges, som forståelse av saken og språkferdigheter, og ses i sammenheng med den informasjonen NAV-kontoret har gitt i saken.

4.23.2.2 Årsakssammenheng
Det må være en direkte sammenheng mellom de uriktige eller fortiede opplysningene og tildelingen av stønaden. Hvis vedtaket ikke bygger på de uriktige opplysningene som er gitt, eller dersom de utelatte opplysningene ikke har betydning for utfallet av saken, kommer bestemmelsen ikke til anvendelse.

4.23.2.3 Tilbakebetaling
Vedtak om tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg etter § 24, og kravet inndrives etter denne bestemmelsen.

Det er ikke anledning til å motregne kravet ved å avslå eller redusere fremtidig økonomisk stønad, eller inngå avtale med tjenestemottaker om trekk i stønad. Har tjenestemottaker brukt urettmessig utbetalt stønad til formål som er omfattet av livsoppholdet, for eksempel til kjøp av klær eller forhåndsbetalte boutgifter, kan dette imidlertid få betydning for behovsvurderingen ved eventuell ny søknad.

I de tilfeller det er garantert for lån overfor tredjemann, står denne garantien ved lag selv om det viser seg at garantien er gitt på grunnlag av feilaktige eller fortiede opplysninger fra låntakeren.

Forholdet kan politianmeldes. Dette kan skje uavhengig av om NAV-kontoret fatter vedtak om tilbakebetaling eller ikke.

Bestemmelsen regulerer ikke de tilfeller der det er utbetalt for mye stønad på grunn av feil ved NAV-kontoret. Slike feilutbetalinger kan eventuelt i særlige tilfeller kreves tilbake etter ulovfestet pengekravsrett. Feil utbetaling av kvalifiseringsstønad kan imidlertid trekkes direkte i fremtidig stønad etter § 40.

Se også
Forvaltningsloven, spesielt § 16 forhåndsvarsling og § 17 forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt

§ 24. Inndrivelse av lån og andre former for dekning

Krav på tilbakebetaling av lån er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme er krav som er oppstått fordi kommunen har innfridd et garantiansvar og tilbakebetalingskrav som bygger på § 23.

4.24.1 Om bestemmelsen

Etter bestemmelsen er følgende krav tvangsgrunnlag for utlegg:

• krav på tilbakebetaling av lån
• krav som er oppstått ved innfrielse av et garantiansvar
• krav på tilbakebetaling som følge av at det er gitt uriktige opplysninger

At slike krav i seg selv er et tvangsgrunnlag innebærer at NAV-kontoret som kreditor kan gå direkte til namsmyndighetene for å få misligholdte krav tvangsinndrevet. Bestemmelsen gjelder kun for de kravene som er uttrykkelig nevnt. For andre krav, for eksempel erstatningskrav mot en tjenestemottaker, må NAV-kontoret sikre seg et alminnelig tvangsgrunnlag før de kan gå til namsmyndighetene for inndrivelse.

Formålet med bestemmelsen er å sikre NAV-kontoret en effektiv inndrivelse. Selve tvangsinndrivelsen er ikke nærmere regulert i bestemmelsen, men er underlagt regulering i dekningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og foreldelsesloven.

4.24.1.1 Tvangsinndrivelse i form av utlegg
Hvis tjenestemottaker ikke betaler ved forfall, og heller ikke etter påkrav, og kravet ikke er foreldet, kan namsmyndighetene bidra til å tvangsinndrive kravet. Krav om utlegg skal rettes til namsmannen i det distriktet tjenestemottaker har bopel. Utlegg innebærer at det tas pant i eiendeler med mulighet for senere tvangssalg eller at det etableres tvangstrekk i lønn, offentlig ytelse eller lignende.

NAV-kontoret må alltid foreta en konkret individuell vurdering av om det skal gå til tvangsinndrivelse. I denne vurderingen skal det legges vekt på tjenestemottakers økonomiske situasjon, herunder om vedkommende har tilstrekkelig midler til et forsvarlig livsopphold hvis kravet inndrives.

NAV-kontoret kan ikke kreve tvangsfullbyrdelse før det har gått to uker etter at det er sendt skriftlig varsel til tjenestemottaker. I varselet skal det opplyses om at tvangsfullbyrdelse vil bli begjært dersom kravet ikke oppfylles. Tjenestemottaker kan da komme med opplysninger som gjør at NAV-kontoret må foreta en ny vurdering av om kravet skal inndrives.

Kravet er begrenset til det opprinnelige gjeldsbeløpet, og eventuelt påløpte renter.

4.24.1.2 Vedtak og klage
Avgjørelse om tvangsinndrivelse er ikke et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages til fylkesmannen. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Se også
§ 21 stønadsformer 
§ 23 følgen av at det er gitt uriktige opplysninger 
Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 særlige tvangsgrunnlag og  Kapittel 7 utlegg 
Dekningsloven § 2-7 utlegg i lønnskrav m v.
Foreldelsesloven § 2 fristens lengde, § 3 fristens utgangspunkt og § 5 gjeldsbrev og pengelån

§ 25. Refusjon i underholdsbidrag

Stønad som blir gitt i påvente av at søkeren får avgjort krav om underholdsbidrag, kan gis på vilkår av at retten til underholdsbidrag skal overtas av kommunen. Kommunen kan la kravet om underholdsbidrag inndrive etter de reglene som ellers gjelder for slike krav. Det samme gjelder stønad som blir gitt fordi underholdsbidraget ikke betales.

Folketrygdens refusjonsrett etter lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott § 10 og etter folketrygden § 15-10 har fortrinnsrett overfor kommunens refusjonsrett etter første ledd.

4.25.1 Om bestemmelsen
[Endret 6/13]

Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve refusjon i underholdsbidrag. Med underholdsbidrag menes bidrag til barn eller ektefelle som er pålagt i dom eller forvaltningsvedtak, eller som er fastsatt i skriftlig avtale. Underholdsbidrag til barn og ektefelle er regulert i henholdsvis barneloven og ekteskapsloven.

Refusjonsadgangen er begrunnet ut fra prinsippet om at økonomisk stønad er en subsidiær ytelse. Dette innebærer at tjenestemottaker skal ha utnyttet alle muligheter til å forsørge seg selv, herunder å få avgjort eventuelle krav på underholdsbidrag etter barneloven eller ekteskapsloven.

Det kan kreves refusjon i de tilfellene økonomisk stønad er innvilget i påvente av at krav om underholdsbidrag blir avgjort, og i situasjoner hvor økonomisk stønad blir innvilget fordi den bidragspliktige unnlater å betale bidrag.

Refusjonsadgangen er begrenset til økonomisk stønad gitt som bidrag i samme tidsrom som det blir etterbetalt underholdsbidrag. Refusjonsadgangen er videre begrenset til økonomisk stønad som er gitt til samme formål som underholdsbidraget er ment å dekke.

Bestemmelsen innebærer en rett, men ingen plikt til å kreve refusjon. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av tjenestemottakers økonomiske situasjon på det tidspunkt det er aktuelt å inndrive refusjonskravet.

NAV-kontoret kan begjære kravet inndrevet etter reglene i bidragsinnkrevingsloven.

4.25.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelse om vilkår om refusjon må klart fremgå av vedtaket om innvilgelse av økonomisk stønad. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Tjenestemottakers situasjon kan ha endret seg etter at vilkåret om refusjon ble satt, og det kan også foreligge en søknad fra tjenestemottaker om å bortfalle vilkåret. Hvis NAV-kontoret kommer til at kravet ikke skal inndrives, eventuelt delvis inndrives, i henhold til vilkår, skal det fattes vedtak om at vilkåret om refusjon helt eller delvis bortfalles.

Enkeltvedtak eller del av enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

Se også
Barneloven kapittel 9 fostringsplikt 
Ekteskapsloven kapittel 16 retten til bidrag og ektefellepensjon 
Bidragsinnkrevingsloven 
Forskotteringsloven § 10 finansiering 

§ 26. Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m.

Dersom en mottaker av økonomisk stønad med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering 13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i det beløpet som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode.

4.26.1 Om bestemmelsen

Økonomisk stønad er en subsidiær ytelse, og det innebærer at tjenestemottaker skal ha utnyttet alle muligheter til å forsørge seg selv, herunder å få avgjort eventuelle krav på ytelser etter folketrygdloven. Inntil kravet er avgjort og ytelsen er klar til utbetaling, kan tjenestemottaker ha behov for økonomisk stønad. I tilfeller der tjenestemottaker får innvilget ytelsen også for perioden forut for vedtaksdato og eventuelt utbetalingstidspunktet, kan kommunen i NAV kreve hel eller delvis refusjon i denne etterbetalingen.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve refusjon i ytelser etter folketrygdloven eller krigspensjoneringslovene. Refusjonsadgangen er begrunnet i at det ikke anses som rimelig at en tjenestemottaker får dobbel offentlig ytelse for samme formål og samme periode.

Kommunen i NAV kan kreve refusjon fra Arbeids- og velferdsetaten i tilfeller der etaten ikke allerede har utbetalt etterbetalingen til tjenestemottaker. Bestemmelsen gir ikke adgang til å kreve refusjon direkte fra tjenestemottaker.

4.26.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.26.2.1 Når kan det fattes vedtak om refusjon?
[Endret 6/13]
For å kunne kreve refusjon må den økonomiske stønaden være gitt som bidrag i samme tidsrom og til samme formål som etterbetalingen av ytelsen.

• Samme tidsrom
  Det må foretas en konkret vurdering av om den økonomiske stønaden er gitt for samme tidsrom som etterbetalingen. I denne vurderingen må det avklares hvilket tidsrom etterbetalingen gjelder, og om tjenestemottaker har mottatt økonomisk stønad i denne perioden. Hvis tjenestemottaker har mottatt økonomisk stønad, kan det ikke uten videre kreves refusjon for den totale stønaden som er utbetalt i dette tidsrommet. Hvert enkelt vedtak med stønadsperiode skal ses opp mot tilsvarende periode i etterbetalingen. Hvis det i enkelte tidsrom er utbetalt mer økonomisk stønad enn det vedkommende vil få etterbetalt i samme periode, kan ikke det overskytende beløpet overføres til et tidsrom der det er utbetalt mindre økonomisk stønad enn etterbetalingen.
• Samme formål
  Det må foretas en konkret vurdering av om formålet med den økonomiske stønaden og etterbetalingen er sammenfallende. I denne vurderingen må det avklares om den økonomiske stønaden er gitt for å dekke generelle utgifter til livsopphold eller for å dekke særlige utgifter. Det kan ikke kreves refusjon for økonomisk stønad gitt som hjelp i nødssituasjoner. Videre skal det på tilsvarende måte avklares hva etterbetalingen er ment å dekke. Det er ikke anledning til å kreve refusjon i ytelser som er ment å dekke ikke-økonomisk tap, som menerstatning.

Det kan i utgangspunktet bare kreves refusjon i etterbetalingen til tjenestemottaker. For å kunne kreve refusjon i ektefellens etterbetaling må den økonomiske stønaden ha vært gitt og utmålt under forutsetning av at den skulle gå til begge ektefellene. Det er ikke adgang til å kreve refusjon i en samboers etterbetaling.

Bestemmelsen innebærer en rett, men ingen plikt til å kreve refusjon. Der betingelsene for refusjon er til stede, må det foretas en konkret, individuell vurdering av tjenestemottakers situasjon før det fattes vedtak. I denne vurderingen skal det tas hensyn til tjenestemottakers økonomiske situasjon, herunder å vurdere om krav om refusjon vil medføre at tjenestemottaker også i fremtiden vil være avhengig av økonomisk stønad eller om andre særlige forhold ved tjenestemottakers situasjon bør tillegges vekt slik at refusjonsadgangen helt eller delvis frafalles.

4.26.2.2 Vedtak og klage
[Endret 7/15]
Avgjørelsen om å kreve refusjon er et enkeltvedtak, som kan påklages til fylkesmannen.Kommunen i NAV må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk. I tillegg har folketrygdloven § 22-7 betydning for refusjonsadgangen. For eksempel er refusjonsadgangen  avhengig av at det er fattet vedtak om refusjon innenfor treukersfristen. Kommunen i NAV og Arbeids- og velferdsetaten bør samarbeide og ha rutiner slik at refusjonsadgangen ivaretas. Videre framstilling vil omhandle de mest sentrale saksbehandlingsreglene som skal følges, samt forslag til hvordan kommunen i NAV kan gå frem for å sikre refusjonsadgangen.

4.26.2.3 Informasjon og forhåndsvarsel

• Tjenestemottaker skal i henhold til god forvaltningsskikk informeres om mulig refusjon i vedtak om tildeling av økonomisk stønad, slik at vedkommende skal kunne innrette seg og være forberedt på mulig refusjon.
• Kommunen i NAV bør informere Arbeids- og velferdsetaten om mulig refusjonskrav, slik at etaten kan holde tilbake ytelsen og varsle kommunen i NAV om at en etterbetaling er klar til utbetaling.
• Når Arbeids- og velferdsetaten har fattet sitt vedtak, skal kommunen i NAV varsle tjenestemottaker om mulig refusjonsvedtak slik at vedkommende får anledning til å komme med synspunkter og momenter er som kan ha betydning for saken. Tjenestemottaker skal gis en kort frist til å uttale seg.

4.26.2.4 Vedtakets innhold

• Vedtak om refusjon skal begrunnes.
• Tjenestemottaker skal gis en detaljert oversikt over utbetalinger, hvilke perioder utbetalingene refererer seg til og til hvilket formål utbetalingene er gitt. Det skal videre presiseres hvilke utbetalinger det kreves refusjon for. Det skal til slutt fremkomme hvor mye tjenestemottaker har fått etterbetalt i trygdeytelse for tilsvarende periode, etter at det er tatt hensyn til skattetrekk og eventuelle andre trekk.
• Vedtak om refusjon skal sendes til tjenestemottaker.

4.26.2.5 Krav om refusjon

• Kommunen i NAV må sende skriftlig krav om refusjon til Arbeids- og velferdsetaten.
• Refusjonskravet må inneholde opplysninger om beløpet som kreves refundert, samt hvilket tidsrom og formål beløpet gjelder. Disse opplysningene fremkommer av refusjonsvedtaket, og kommunen i NAV kan eventuelt vedlegge en kopi av vedtaket.

4.26.2.6 Forholdet til folketrygdloven § 22-7

• Ytelser etter folketrygdloven skal som hovedregel utbetales til tjenestemottaker så fort de er klar til utbetaling. Folketrygdloven § 22-7 åpner for at etterbetalingen kan utsettes i opptil tre uker i påvente av krav om refusjon av økonomisk stønad fra kommunen i NAV. Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet. Dette gjelder uavhengig av når kommunen i NAV får melding om vedtaket.
• Etter tre uker plikter Arbeids- og velferdsetaten å utbetale etterbetalingen til tjenestemottaker, og kommunen i NAV vil da miste sin adgang til å få refundert den økonomiske stønaden.
• Folketrygdloven § 22-7 gir ikke hjemmel til å utsette utbetaling av dagpenger. Hvis det skal kreves refusjon i dagpenger, må refusjonskravet være fremmet ovenfor Arbeids- og velferdsetaten den dagen etterbetalingen av dagpengene er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet. Hvis kommunen i NAV er kjent med at tjenestemottaker har søkt dagpenger, og det er grunn til å tro at dette vil bli innvilget, kan det vurderes å gi økonomisk stønad som lån for å sikre seg retten til å kreve tilbakebetaling.

Se også
§ 21 stønadsformer 
Folketrygdloven § 22-1 hovedregel om hvem ytelsen skal utbetales til  
§ 22-7 utsatt utbetaling 
Samordningsloven § 26

§ 27. Midlertidig botilbud

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv.

4.27.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer den enkeltes rett til å få et midlertidig botilbud. Ansvaret for tjenesten ligger i NAV-kontoret.

Midlertidig botilbud skal avhjelpe akutt bostedsløshet og er ikke ment å vare over tid. Med akutt bostedsløshet menes at tjenestemottaker ikke har et sted å sove og oppholde seg det neste døgnet.

Bestemmelsen innebærer en plikt til å gi en naturalytelse, noe som innebærer at NAV-kontoret må fremskaffe et konkret og tilgjengelig botilbud til den som ikke klarer det selv.

4.27.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelse om innvilgelse eller avslag på midlertidig botilbud er enkeltvedtak. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Søknad om midlertidig botilbud må vurderes samme dag som den er mottatt, og hvilke opplysninger som er nødvendige må begrenses til den konkrete situasjon.

Enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen.

4.27.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.27.2.1 Rett til midlertidig botilbud
Tjenestemottakere som ikke har et sted å sove og oppholde seg det neste døgnet har krav på midlertidig botilbud. Årsaken til behovet og om situasjonen har vart over tid, er uten betydning for retten til tjenesten. Tjenestemottakere som bor hos venner, bekjente eller familie kan også ha krav på midlertidig botilbud. Det stilles ikke krav om at tjenestemottaker først må ha forsøkt å finne et botilbud selv.

4.27.2.2 Krav til det midlertidige botilbudet
Det midlertidige botilbudet som benyttes må være kvalitetsmessig forsvarlig ut fra den enkelte tjenestemottakers behov. Tjenestemottaker skal sikres en selvstendig tilværelse med mulighet til å opprettholde relasjoner og sosialt nettverk, delta i alminnelige daglige aktiviteter, og kunne være i eller forsøke å finne seg arbeid. NAV-kontoret må vurdere om det midlertidige botilbudet er egnet til å ivareta disse behovene.

Det midlertidige botilbudet må ha en forsvarlig standard. Det skal normalt være god tilgang til bad og toalett, mulighet for matlaging og vask av tøy. Tjenestemottaker skal ha rett til privatliv og kunne motta besøk. Hvis tjenestemottaker er utestengt fra å benytte egen enhet eller eget rom store deler av døgnet, fyller ikke tilbudet kravene som stilles til midlertidig botilbud.

NAV-kontoret må sikre at det midlertidige botilbudet som benyttes er forsvarlig. Hvis kontoret finner det hensiktsmessig, bør det inngås kvalitetsavtaler med leverandører av midlertidige botilbud.

NAV-kontoret må sikre at det midlertidige botilbudet i seg selv og for den enkelte er forsvarlig også der kontoret benytter et tilbud i en annen kommune.

4.27.2.3 Begrensninger i bruk av midlertidig botilbud
[Endret 7/14

Bruk av midlertidig botilbud skal begrenses i omfang og lengde, og opphold som varer mer enn 3 måneder bør kun unntaksvis forekomme.

Midlertidig botilbud skal kun unntaksvis benyttes til barnefamilier og ungdom og aldri vare i mer enn tre måneder. Kravet til botilbudet skjerpes hvis det skal benyttes av barn og unge, og tilbudet må ikke være stigmatiserende. Botilbudet må blant annet ivareta barn og unges rett til privatliv og sosialt samvær med andre, og mulighet til å gjøre lekser uforstyrret.

Midlertidig botilbud skal kun unntaksvis benyttes ved løslatelse fra fengsel eller ved utskriving fra institusjon. NAV-kontoret bør sikre direkte overgang til varig botilbud for personer i slike sårbare faser.

Når midlertidig botilbud benyttes, skal NAV-kontoret så vidt mulig umiddelbart iverksette tiltak for å sikre overgang til varig botilbud. NAV-kontoret skal sørge for at tjenestemottaker innkalles til oppfølgingssamtale snarest mulig, hvor enten reetablering i eksisterende bolig eller nytt botilbud av mer varig karakter søkes sikret. For tjenestemottakere som ikke klarer å ivareta sine interesser på boligmarkedet, bør bolig og nødvendige tjenester for å sikre en stabil bosituasjon være en del av individuell plan.

4.27.2.4 Oppholdskommunens ansvar
Rett til midlertidig botilbud omfatter alle som oppholder seg i kommunen, selv om oppholdet er midlertidig. Oppholdskommunens ansvar etter § 3 er for å hindre at tjenestemottaker blir kasteball mellom kommuner. NAV-kontoret kan ikke avvise en person eller avslå en søknad om midlertidig botilbud med den begrunnelse at vedkommende tilhører en annen kommune. NAV-kontoret må alltid vurdere personens situasjon her og nå.

4.27.2.5 Betaling
Bestemmelsen regulerer ikke hvorvidt tjenestemottaker selv skal betale for det midlertidige botilbudet. Tjenesten er en naturalytelse, og NAV-kontorets ansvar er å sikre at tjenestemottaker faktisk har et sted å sove og oppholde seg det neste døgnet. Hvis tjenestemottaker ikke har penger til å betale for det midlertidige botilbudet, må NAV-kontoret vurdere om tjenestemottaker skal innvilges økonomisk stønad.

Se også
§ 3 kommunens ansvar 
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 15 boliger til vanskeligstilte 
§ 18 stønad til livsopphold 
§ 19 stønad i særlige tilfeller 
www.husbanken.no

§ 28. Rett til individuell plan

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med tjenestemottakeren, jf. § 42.

Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvem rettigheten gjelder for, og om planens innhold.

Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen

Fastsatt av Arbeidsdepartementet 19. november 2010 med hjemmel i lov 18. desember 2008 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 28 og lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) § 15. I

§ 1. Virkeområde

Forskriften gjelder individuelle planer som skal utarbeides etter bestemmelser gitt i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 28 og 33, og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15.

§ 2. Formål

Formålet med utarbeidelsen av en individuell plan er:

a) å bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, herunder å sikre at det til en hver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren,
b) å kartlegge tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for tjenester på ulike områder, samt å vurdere og koordinere tiltak som kan bidra til å dekke tjenestemottakerens bistandsbehov,
c) å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker og eventuelt pårørende, og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene.

§ 3. Definisjon

I forskriften her menes med tjenestemottaker: en person som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen med anmodning om tjenester, eller som arbeids- og velferdsforvaltningen gir eller tilbyr tjenester i det enkelte tilfelle.

§ 4. Tjenestemottakerens rettigheter

Tjenestemottaker med behov for langvarige og koordinerte tjenester og deltakere i kvalifiseringsprogram, har rett til å få utarbeidet individuell plan.

Tjenestemottakeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Pårørende skal trekkes inn i arbeidet i den utstrekning tjenestemottakeren og pårørende ønsker det.

Den individuelle planen gir ikke tjenestemottakeren større rett til tjenester enn det som følger av det øvrige regelverket.

§ 5. Samtykke

Individuell plan skal ikke utarbeides uten tjenestemottakerens samtykke.

§ 6. Ansvar for å utarbeide individuell plan

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har plikt til å sørge for at individuell plan etter § 1 utarbeides for tjenestemottakere med behov for langvarige og koordinerte tjenester eller som er deltakere i kvalifiseringsprogram. Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen samarbeide med disse. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet igangsettes uavhengig av om tjenestemottaker mottar eller har mottatt bistand fra andre deler av tjenesteapparatet.

Planarbeidet må koordineres, og det skal kun utarbeides én individuell plan for hver enkelt tjenestemottaker.

§ 7. Innholdet i individuell plan

Den individuelle planens innhold og omfang skal tilpasses behovene til den enkelte tjenestemottaker. Det skal under utarbeidelsen av planen tas hensyn til tjenestemottakerens etniske, kulturelle og språklige forutsetninger. Planen skal inneholde følgende hovedpunkter:

a) en oversikt over tjenestemottakers mål, ressurser og behov for tjenester,
b) en oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen,
c) en angivelse av hvem som gis et ansvar for å sikre samordningen av og framdriften i arbeidet med planen,
d) en oversikt over hva tjenestemottakeren, tjeneste- og bidragsyterne og ev. pårørende vil bidra med i planarbeidet,
e) en oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og omfanget av dem, og hvem som skal ha ansvaret for disse,
f) en beskrivelse av hvordan tiltakene skal gjennomføres,
g) en angivelse av planperioden og tidspunkt for eventuelle justeringer og revisjoner av planen,
h) tjenestemottakerens samtykke til at planen utarbeides og eventuelt samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger og
i) en oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere, institusjoner eller etater.

§ 8. Gjennomføringen av den individuelle planen

Den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike tjenesteytere legges til grunn ved gjennomføringen av planen, dersom ikke annet avtales.

§ 9. Taushetsplikt

De alminnelige reglene om taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 til § 13e, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 44 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7, kommer til anvendelse.

§ 10. Klage

Ved klage på rett til individuell plan etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 28 og § 33 og arbeids- og velferdsforvaltningslovens § 15 kommer forvaltningslovens regler om klage til anvendelse. Ved klage på rett til individuell plan etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 28 og § 33, kommer i tillegg samme lovs § 47 og § 48 til anvendelse.

II

§ 11. Ikraftsetting

Forskriften trer i kraft straks.

4.28.1 Om bestemmelsen

Rett til individuell plan innebærer at enhver som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til at det utarbeides en plan som sammenfatter helhetlige vurderinger av behov og virkemidler. Alle som deltar i kvalifiseringsprogram, har rett til individuell plan.

Formålet med individuell plan er først og fremst at tjenestemottakeren skal få et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Individuell plan kan beskrives både som et verktøy og en prosess. Den legger til rette for at tjenesteapparatet setter tjenestemottakeren i sentrum.

Arbeidsmetoden forutsetter en målrettet innsats fra NAV-kontoret og samarbeidspartnere for å løse felles utfordringer. Den individuelle planleggingen skal sikre at det foretas nødvendige kartlegginger og at det etableres et samarbeid på tvers av sektorer, etater og nivåer for at tjenestemottakeren skal få et helhetlig tilbud.

Planen skal utformes i samarbeid med tjenestemottaker. I arbeidet med planen og i selve planen skal tjenestemottakeren kunne se sin rolle og sitt bidrag i sammenheng med innsatsen fra tjenesteyterne. Hvis tjenestemottaker ikke ønsker en individuell plan, eller ikke bidrar til å utforme den, skal planen ikke utarbeides.

4.28.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelser om rett til individuell plan er enkeltvedtak, som kan påklages til fylkesmannen. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Rett til individuell plan innebærer en rett til en plan som sammenfatter vurderinger av behov og virkemidler, og som angir et helhetlig og begrunnet tjenestetilbud. Planen gir ikke rett til bestemte tjenester, og avgjørelser om tjenester fattes i egne vedtak etter bestemmelsene som gjelder for tjenesten.

4.28.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Ordningen med individuell plan består av:

• en tjenesteyter, en koordinator, som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren
• kartlegging
• utarbeiding av et plandokument i et samarbeid mellom tjenestemottaker og relevante sektorer, etater og nivåer
• oppfølging, evaluering og revidering av planen

Flere instanser er pålagt å utarbeide en individuell plan etter sosial-, velferds- og helselovgivningen, og ansvaret er forankret likelydende i flere lover. Et slikt felles ansvar er begrunnet i at tjenesteytere ikke skal kunne fraskrive seg ansvar før rollefordeling og ansvar for oppfølging er tydelig forankret og avtalt. Et felles ansvar kan dessuten være en god plattform for likeverdigheten i dialogen og samhandlingen. Instansen som en person med rett til individuell plan henvender seg til, har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan igangsettes. En person skal imidlertid kun ha én individuell plan, så instansen må undersøke om det allerede foreligger en plan, og eventuelt bidra inn i denne.

Det skal til enhver tid være en tjenesteyter som har koordineringsansvar for den individuelle planen. Ut fra prinsippet om nærhet til tjenestemottaker, vil det i de fleste tilfeller være hensiktsmessig at planarbeidet forankres i kommunen, og ikke for eksempel i spesialisthelsetjenesten. Ved valg av koordinator skal det imidlertid legges stor vekt på tjenestemottakerens ønske.

Selv om et samarbeid mellom ulike tjenesteytere i forskjellige etater er etablert og forankret i den individuelle planen, skal reglene for taushetsplikt, innhenting av opplysninger og samtykke følges for å ivareta tjenestemottakers rettssikkerhet.

Se også
§ 33 individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogrammet 
NAV-loven § 15 samarbeid med brukeren og individuell plan 
Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 7 individuell plan, koordinator og koordinerende enhet

§ 29. Kvalifiseringsprogram

Kvalifiseringsprogram gjelder for personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven.

Rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at

a) søkeren har gjennomgått en arbeidsevnevurdering,
b) tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i programmet vurderes som hensiktsmessig og nødvendig for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i arbeidslivet, og
c) arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program.

For den tiden en person deltar i et kvalifiseringsprogram, har vedkommende rett til kvalifiseringsstønad etter bestemmelsene i § 35.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retten til kvalifiseringsprogram og om bruken av arbeidsevnevurderinger, herunder faglig innhold og metode.

Det er ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.

4.29.1 Om bestemmelsen

4.29.1.1 Kvalifiseringsprogrammet er en rettighet
Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønad er en rettighet for personer som fyller inngangsvilkårene i bestemmelsen. Kravene har nær sammenheng med hverandre, og alle må være oppfylt for at kvalifiseringsprogram skal kunne innvilges.

Kvalifiseringsprogrammet er en engangsrettighet. Det betyr at en person kan få kun ett program med en total tidsramme på to år, eventuelt med en forlengelse på inntil seks måneder etter særskilt vurdering. Ved avsluttet eller avbrutt program innenfor tidsrammen på to år kan deltakeren tas inn igjen i programmet én gang, forutsatt at inngangsvilkårene er oppfylt.

Ordningen er subsidiær. Det betyr at inntektsmuligheter gjennom arbeid og økonomiske rettigheter etter andre ordninger må avklares før vedtak om kvalifiseringsprogram blir fattet.

Kvalifiseringsprogrammet er oppholdskommunens ansvar og Arbeids- og velferdsetaten har plikt til å medvirke. Lovens krav til forsvarlige tjenester innebærer at programmet gjøres tilgjengelig for alle som har rett til det. Program kan ikke avslås med begrunnelse i kommunens økonomi eller manglende statlige arbeidsrettede tiltak. Hvis en deltaker i kvalifiseringsprogram flytter fra en kommune til en annen, kan programmet stanses. Om deltakeren har rett til å bli tatt inn igjen i programmet, avgjøres av NAV-kontoret i den nye kommunen. NAV-kontorene i de berørte kommunene bør imidlertid samarbeide om å tilrettelegge for at kvalifiseringsprogrammet kan videreføres ved flytting uten at programmet stanses.

Det at kvalifiseringsprogrammet er en rettighet, betyr ikke at mottakere av økonomisk stønad til livsopphold som kan ha rett til program, har plikt til å søke. Det følger av bestemmelsen om brukermedvirkning at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med tjenestemottaker. Det er ikke hensiktsmessig å påtvinge en motvillig tjenestemottaker plikter som forutsetter deltakelse og samarbeid, som å søke kvalifiseringsprogram og gjennomføre en arbeidsevnevurdering. I slike tilfeller bør NAV-kontoret motivere for deltakelse, eller sammen med tjenestemottaker finne andre tiltak som kan bidra til selvforsørgelse. Hvis en tjenestemottaker ikke utnytter sine muligheter til å bli selvforsørget, kan konsekvensen bli at vedkommende ikke har rett til økonomisk stønad.

Personer som ikke har lovlig opphold i Norge eller som er uten fast bopel i landet, asylsøkere eller andre personer med uavklart oppholdsstatus som kan få statlig innkvartering og personer som venter på utreise fra landet har ikke rett til kvalifiseringsprogram.

4.29.1.2 Vedtak og klage
Avgjørelse om kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad er et enkeltvedtak. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk. Dette innebærer blant annet at en søknad skal behandles uten ugrunnet opphold. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen.

Hvis kvalifiseringsprogrammet innvilges, skal varigheten av programmet fremgå av vedtaket. Programmets innhold utarbeides etter at innvilgelsesvedtaket er fattet, og må iverksettes innen seks måneder fra søknadstidspunktet.

For at en person skal ha rett til kvalifiseringsprogram, må vedkommende ha gjennomgått en arbeidsevnevurdering som konkluderer med at arbeidsevnen er nedsatt med behov for spesielt tilpasset innsats. Behovs- og arbeidsevnevurderinger er regulert i NAV-loven § 14a. Hvis personen er uenig i utfallet av arbeidsevnevurderingen, skal vedtaket etter denne bestemmelsen påklages til NAV Klage og anke. Hvis vedkommende har fått avslag på kvalifiseringsprogram med bakgrunn i utfallet av arbeidsevnevurderingen, og likevel klager på vedtaket til fylkesmannen istedenfor å klage på vedtaket etter NAV-loven § 14a, skal fylkesmannen stadfeste avslagsvedtaket og informere om hvorfor. I slike tilfeller kan det fremstå som uklart for klageren hvem som er rette klageinstans. NAV-kontoret må gi god informasjon og bistå dem som trenger det med å fremme klagen.

4.29.1.3 Målet er arbeid
Kvalifiseringsprogrammet er et av lovens hovedvirkemidler for å fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Selvforsørgelse gjennom arbeid er avgjørende for at den enkelte skal komme seg ut av fattigdom og for å motvirke fattigdom blant barn.

Kvalifiseringsprogrammet skal bidra til at den enkelte blir i stand til å komme i arbeid og beholde arbeid over tid. Deltakere i program vil ha varierende forutsetninger for å delta i arbeidslivet. Programmet skal innvilges selv om det ved oppstart er usikkert om deltakeren kan komme i arbeid etter avsluttet program.

For mange er målet heltidsarbeid, mens andre har deltidsarbeid som målsetting. Ved behandling av søknad om kvalifiseringsprogram skal derfor ingen utelukkes med den begrunnelse at deltakelse ikke vil føre til varig heltidsarbeid.

4.29.1.4 Målgruppe
Programmet retter seg mot personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne som har ingen eller svært begrensende ytelser etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven. Det må i tillegg foreligge et behov for tett og koordinert bistand. Dette kan gjelde personer som har liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet, mangler grunnleggende skolegang og utdanning, har fysiske eller psykiske plager eller sliter med rusproblemer. Mange har flere problemer samtidig i gjensidig påvirkning. Det er en forutsetning for deltakelse at personen kan nyttiggjøre seg programmet, og ikke har rettigheter etter andre ordninger.

Målgruppen vil i stor grad omfatte personer som uten program ville vært avhengig av økonomisk stønad til livsopphold som hovedinntektskilde. Personer som ikke mottar økonomisk stønad, for eksempel fordi de blir forsørget eller har arv eller kapitalinntekter, vil også kunne tilhøre målgruppen hvis inntektsevnen gjennom arbeid er vesentlig nedsatt. Arbeid bedrer ikke bare økonomiske levekår, men bidrar også til å fremme sosial inkludering og likestilling.

Personer med ulike former for inntektsgivende arbeid er ikke i målgruppen. Det kan unntaksvis foreligge rett til program hvis både arbeidet og inntekten er av begrenset omfang og inngangsvilkårene for øvrig er oppfylt. Dette kan for eksempel gjelde personer som innimellom jobber for familie, venner eller frivillige organisasjoner.

4.29.1.5 Deltakeren må være i yrkesaktiv alder
Kvalifiseringsprogrammet er for personer i yrkesaktiv alder. Program kan iverksettes fra og med det året en deltaker fyller 19 år, og må avsluttes senest måneden før en deltaker fyller 67 år.

Nedre aldersgrense er satt fordi ungdom primært skal følge ordinære utdanningsløp, eventuelt med støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Enkelte ungdommer vil imidlertid ha behov for samordnede tiltak og tett og koordinert bistand før året de fyller 19 år. Tiltak og bistand i slike tilfeller forventes ivaretatt av andre ordninger, i og utenfor NAV.

Eldre personer kan også ha rett til kvalifiseringsprogram, forutsatt at arbeid og arbeidsdeltakelse er målet med programmet. Det forutsettes også at personen ikke kan gjøre gjeldende rettigheter til alderspensjon etter folketrygden.

4.29.1.6 Deltakeren må ha vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne
Med arbeids- og inntektsevne menes evne til selvforsørgelse gjennom arbeid. Evnen vurderes uavhengig av om personen blir forsørget eller har formue og/eller kapitalinntekter. Det er to forhold som må være til stede for at arbeids- og inntektsevnen til skal anses som vesentlig nedsatt. For det første må utfallet av arbeidsevnevurderingen etter NAV-loven § 14a være nedsatt arbeidsevne med behov for spesielt tilpasset innsats. For det andre må det være hensiktsmessig og nødvendig med tett og koordinert bistand. Begge forholdene omtales under ”nærmere om bestemmelsens innhold”. Hva som er årsaken til at arbeids- og inntektsevnen er redusert er uten betydning, og det stilles ikke krav om medisinsk diagnose.

4.29.1.7 Deltakeren må ha ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven
Hva som er ingen eller svært begrensede ytelser er en skjønnsmessig vurdering. Formålene med loven og kvalifiseringsprogrammet er retningsgivende for skjønnet. De gjeldende statlige retningslinjene for økonomisk stønad til livsopphold, uten boutgifter, kan være et utgangspunkt for vurderingen av hva som ligger i betegnelsen ”svært begrensede ytelser”. Hvis ytelsen er på nivå med, eller lavere enn, den veiledende normen for husstanden, kan ytelsen anses som svært begrenset.

Personer som mottar en svært begrenset etterlattepensjon eller alderspensjon før 67 år kan delta i kvalifiseringsprogram dersom de også fyller øvrige inngangsvilkår. Personer som har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd tilhører ikke målgruppen for kvalifiseringsprogrammet, uansett størrelsen på ytelsen. Tilsvarende gjelder enslige forsørgere som mottar overgangsstønad.

4.29.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.29.2.1 Øvrige inngangsvilkår

4.29.2.2 Søkeren har gjennomgått en arbeidsevnevurdering
Rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at søker har gjennomgått en arbeidsevnevurdering etter NAV-loven § 14a hvor det konkluderes med at arbeidsevnen er nedsatt med behov for spesielt tilpasset innsats.

I vurderingen av arbeidsevnen skal det tas hensyn til søkers ønsker og ressurser slik de fremkommer i egenvurderingen, og forhold i omgivelsene som hemmer eller fremmer deltakelse i arbeidslivet.

NAV-veileder bør benytte en oppdatert arbeidsevnevurdering. Hvis det benyttes en arbeidsevnevurdering som allerede ligger i saken, skal veileder sammen med søker gå igjennom informasjonen og avgjøre om den kan benyttes som beslutningsgrunnlag. Eventuelle opplysninger som ikke lenger oppfattes som gyldige må endres.

Hvis kvalifiseringsprogrammet innvilges, skal arbeidsevnevurderingen danne grunnlag for programmets innhold og varighet.

4.29.2.3 Tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i program vurderes som hensiktsmessig og nødvendig for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i arbeidslivet
Kravet innebærer at søker har behov for kontinuerlig bistand over tid, og at to eller flere tjenesteytere eller aktører skal medvirke i programmet. NAV-kontoret skal kunne tilby fleksibel og samordnet oppfølging. Vurderingen av om tett og koordinert bistand er hensiktsmessig og nødvendig skal bygge på opplysningene i arbeidsevnevurderingen og sosialfaglig skjønn, og gjøres av NAV-veileder i samråd med søker. Det avgjørende her er om tett og koordinert bistand bidrar til at personen kan nyttiggjøre seg programmet slik at muligheten for deltakelse i arbeidslivet blir styrket.

4.29.2.4 Arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program
Kvalifiseringsprogrammet skal tilpasses og tilrettelegges i forhold til den enkeltes behov. Kommunen i NAV har ansvaret for å utarbeide program og Arbeids- og velferdsetaten har plikt til å medvirke. NAV-kontorets samlede kompetanse og tilgjengelige tiltak, virkemidler og ressurser skal tas i bruk. Det vil bare rent unntaksvis være slik at en person har så særegne og krevende behov at NAV-kontoret ikke kan tilby et tilpasset program.

Hvis en søker under straffegjennomføring oppholder seg i en overgangsbolig, eller et fengsel med frigang til arbeid, som har en beliggenhet som ikke gjør det mulig for NAV-kontoret som har ansvaret for den innsatte, jf. § 3 om oppholdskommunens ansvar, å tilby et program, kan søknad om kvalifiseringsprogram avslås. Rett til kvalifiseringsprogram under straffegjennomføring omtales nærmere under ”særlig om ulike tilfeller”.

4.29.2.5 Særlig om ulike tilfeller

4.29.2.6 Personer med språkproblemer
Manglende norskkunnskaper kan være et hinder for å få arbeid. Språkproblemer alene er ikke nok til å fylle kravet om vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne. Personer med språkproblemer vil kunne være i målgruppen dersom de samtidig har utfordringer som medfører vanskeligheter med å følge og nyttiggjøre seg ordinær norskopplæring, som analfabetisme, sosiale problemer eller psykiske eller fysiske plager. Det forutsettes at manglende norskkunnskaper ikke er til hinder for deltakelse i arbeidsrettede tiltak i løpet av programperioden.

4.29.2.7 Introduksjonsordning for nyankomne innvandrere
De som har eller har krav på introduksjonsordning, har ikke rett til kvalifiseringsprogram. Dette følger av programmets subsidiære karakter.

4.29.2.8 Personer med psykiske plager eller rusproblematikk
Personer med psykiske plager eller rusproblematikk er i målgruppen for kvalifiseringsprogram dersom de fyller inngangsvilkårene, kan nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak i løpet av programperioden og ikke har rettigheter etter andre ordninger. Det å være i arbeidsrettet aktivitet med tett, individuell oppfølging kan være av avgjørende betydning for den enkeltes rehabilitering. Noen kan imidlertid ha behov for behandling i et omfang som ikke er forenlig med deltakelse i program. I slike tilfeller kan kvalifiseringsprogram være aktuelt i overgang fra eller etter et behandlingsopplegg.

4.29.2.9 Arbeidsavklaringspenger og uføretrygd
Til forskjell fra arbeidsavklaringspenger, er ”sykdom, skade eller lyte” ingen forutsetning for deltakelse i kvalifiseringsprogram. Dette markerer et skille i inngangsvilkårene mellom de to ordningene. ”Sykdom, skade eller lyte” utelukker ikke fra programdeltakelse, men andre rettigheter på bakgrunn av slik problematikk må avklares før vedtak om kvalifiseringsprogram blir fattet.

I arbeidsevnevurderingen skal en persons ressurser og hindringer, herunder eventuelle helseplager, kartlegges. Vurderingen skal gi grunnlag for å avklare om vedkommende kan gjøre gjeldende rettigheter etter folketrygdloven eller søke kvalifiseringsprogram. Kvalifiseringsprogrammet skal ikke brukes som avklaring av helseproblematikk. I noen tilfeller vil det imidlertid være slik at sykdomsproblematikk som ikke har fremkommet i arbeidsevnevurderingen blir avdekket underveis i kvalifiseringsprogrammet. Deltakere som kan ha rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, skal da sette frem krav om det, og kvalifiseringsprogrammet skal stanses fordi overgang til arbeid ikke lenger er målet for programmet.

4.29.2.10 Overgangsstønad
Personer som mottar overgangsstønad har ikke rett til kvalifiseringsprogram. For å sikre gode overganger mellom ulike ordninger i NAV, er det imidlertid mulig å få overgangsstønaden forlenget i inntil seks måneder etter særskilt vurdering i perioden fra innvilgelse av kvalifiseringsprogram til iverksettelse av programmet med tilhørende stønad, jf. folketrygdloven § 15-6 fjerde ledd.

4.29.2.11 Personer under straffegjennomføring
Det er staten ved kriminalomsorgen som har ansvaret for straffegjennomføring, og for å legge til rette for en god og hensiktsmessig tilbakeføring til samfunnet i samarbeid med NAV. Kommunen i NAV skal bidra inn i dette samarbeidet ved å yte tjenester etter loven til de som har behov for det etter endt soning. Kartlegging av behov og tilrettelegging av tjenestetilbud bør skje allerede under soning.

Hovedregelen er at en person under soning ikke har rett til kvalifiseringsprogram. Programdeltakelse på fulltid, målsetting om arbeid og inntekt i form av kvalifiseringsstønad er ikke forenlig med rammene som gis for ordinær soning.

I visse tilfeller kan en domfelt likevel ha rett til kvalifiseringsprogram selv om vedkommende er under straffegjennomføring. Forutsetningene er at personen oppfyller inngangsvilkårene for kvalifiseringsprogram og at soningen ikke er til hinder for deltakelse i program i regi av NAV-kontoret som har ansvaret for å yte tjenester til vedkommende, jf. § 3 om oppholdskommunens ansvar. Unntaket er begrunnet i at NAV-kontoret skal bidra til den enkeltes rehabilitering med tanke på en best mulig overgang til lokalsamfunnet.

Kriminalomsorgen har ulike former for straffegjennomføring, og noen av dem er forenlige med deltakelse i kvalifiseringsprogram. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av om forutsetningene for deltakelse i kvalifiseringsprogram under straffegjennomføring er tilstede i hvert enkelt tilfelle.

4.29.2.12 Kvalifiseringsprogrammet og ulike former for straffegjennomføring:

4.29.2.13 Soning i fengsel
Innsatte i fengsel kan få innvilget kvalifiseringsprogram hvis soningsperioden er av kortere varighet enn seks måneder, eller det er seks måneder eller mindre igjen til endt soning. Programmet kan da iverksettes umiddelbart etter løslatelse, jf. § 31. Alle forberedelser, som førstegangssamtale, gjennomføring av arbeidsevnevurdering, utforming av programinnholdet og utarbeidelse av individuell plan, kan utføres mens deltakeren er under soning.

4.29.2.14 Særreaksjon
Tilsvarende som for innsatte i fengsel gjelder personer som utholder særreaksjon under tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg eller forvaring, som behandling i institusjon.

4.29.2.15 Frigang til arbeid
Kvalifiseringsprogrammet kan innvilges til innsatte i fengsel som har frigang til arbeid eller skole på dagtid. Det at de kan ha aktiviteter på dagtid utenfor fengslet, gjør det mulig å delta i kvalifiseringsprogram. Forutsetningen er imidlertid at fengslet har en beliggenhet som gjør det mulig for NAV-kontoret som har ansvaret for å gi tjenester til den innsatte, jf. § 3 om oppholdskommunens ansvar, å tilby og å følge opp et program.

4.29.2.16 Soning i overgangsbolig
Tilsvarende som for innsatte i fengsel som har frigang til arbeid gjelder personer som soner i overgangsbolig. Innsatte i denne type soning har arbeid eller skoleplass utenfor overgangsboligen, men må for øvrig oppholde seg i boligen.

4.29.2.17 Hjemmesoning
Personer som soner i eget hjem, eventuelt med elektronisk kontroll, har rett til kvalifiseringsprogram.

4.29.2.18 Samfunnsstraff
Personer som avtjener eller skal avtjene samfunnsstraff kan ha rett til kvalifiseringsprogram hvis straffen ikke går ut over deltakelse i programmet. Se nærmere om samfunnsstraff i merknaden til § 30, ”nærmere om bestemmelsen”, ”kvalifiseringsprogrammet kan gi rom for andre aktiviteter”.

4.29.2.19 Betinget dom og prøveløslatelse
Domfelte som har betinget dom eller er prøveløslatt har rett til kvalifiseringsprogram.

Se også
§ 1. Lovens formål 
§ 2. Lovens virkeområde 
§ 3. Kommunens ansvar 
§ 4. Krav til forsvarlighet 
§ 5. Internkontroll 
§ 7. Kommunens økonomiske ansvar 
§ 18. Stønad til livsopphold 
§ 20. Bruk av vilkår 
§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold 
§ 31. Iverksetting av programmet 
§ 32. Programmets varighet 
§ 33. Individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogram 
§ 35. Kvalifiseringsstønad 
§ 41. Anvendelse av forvaltningsloven 
§ 42. Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker 
§ 47. Klage over kommunens vedtak 
§ 48. Fylkesmannens kompetanse i klagesaker 
NAV-loven § 14a behovs- og arbeidsevnevurdering med veileder
Folketrygdloven § 15-6 overgangsstønad 
Folketrygdloven kapittel 11 arbeidsavklaringspenger med veileder
Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere 
Hjemmesidene til kriminalomsorgen

§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold

Programmet skal inneholde arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking og kan inneholde andre tiltak som kan være med på å støtte opp under og forberede overgang til arbeid.

Med andre tiltak menes opplæringstiltak, motivasjonstrening, mestringstrening og lignende. Det kan settes av tid til helsehjelp, opptrening og egenaktivitet mv.

Innholdet i programmet skal tilpasses den enkeltes behov og forutsetninger.

Programmet skal være helårig og på full tid.

Programmet skal angi et hensiktsmessig starttidspunkt basert på en individuell vurdering.

Ved gjennomført eller avbrutt program skal det utstedes et deltakerbevis.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om programmets innhold.

Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 21. desember 2011 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 30, § 32, § 35 og § 36.

Kapittel 1. Kvalifiseringsprogram

§ 1. Kvalifiseringsprogrammets innhold

Arbeidsrettede tiltak skal inngå i programmet fra det tidspunkt det vurderes som hensiktsmessig, og skal alltid inngå når deltakeren er halvveis i programmet.

Arbeidssøking skal inngå fra det tidspunkt det vurderes som hensiktsmessig, og skal alltid inngå i den avsluttende delen av programmet. I program som forlenges, vil arbeidssøking kunne legges til den avsluttende delen av andre vedtaksperiode.

Programmet skal være på full tid. Det innebærer at deltakeren må sette av 37 ½ time per uke til programmet. Innenfor denne tidsrammen skal det utformes et individuelt program.

Kvalifiseringsprogrammets innhold skal evalueres i løpet av programperioden. Det skal fremgå av programmet på hvilke tidspunkt det skal foretas evalueringer. Evalueringene inngår i den kontinuerlige oppfølgingen av deltakeren. Tiltakene i programmet og deltakerens progresjon skal vurderes og ved behov følges opp med endringer i programmets innhold.

4.30.1 Om bestemmelsen

Når vedtak om deltakelse i kvalifiseringsprogram er fattet, skal NAV-veileder sammen med deltaker definere mål og utarbeide et individuelt tilpasset program. Programmet skal fremme overgang til arbeid og bidra til sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Det er en forutsetning at deltakeren har eierforhold til eget program. Det skal derfor legges stor vekt på deltakerens egne ønsker og vurderinger ved utformingen av programmet.

Et godt program tar utgangspunkt i den helhetlige situasjonen deltakeren befinner seg i. Deltakere i målgruppa for kvalifiseringsprogrammet har ulike behov for bistand som skal ivaretas i programmet. Arbeidsevnevurderingen danner grunnlag for vurderinger av aktuelle tiltak og om det foreligger spesielle hensyn som må ivaretas i programforløpet. Slike hensyn kan for eksempel dreie seg om psykisk helse, somatiske forhold, fysiske forhold ved arbeidsplassen og syns- og hørselsproblemer.

Kvalifiseringsprogram kan inneholde tiltak og tjenester fra kommunen, fylkeskommunen, Arbeids- og velferdsetaten, andre statlige instanser, frivillige organisasjoner og private bedrifter. NAV-kontoret har ansvaret for at deltakeren får forsvarlig oppfølging, og må ha et tett samarbeid med tjenesteytere og andre som er involvert i programmet.

4.30.1.1 Vedtak og klage
Selve programmet er ikke et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages til fylkesmannen. De enkelte tiltakene og tjenestene i programmet kan imidlertid være innvilget i egne vedtak og kan påklages til rette klageinstans. Tiltakene kan fortsette uavhengig av om kvalifiseringsprogrammet er avsluttet eller stanset. Dette gjelder for eksempel statlige arbeidsrettede tiltak og booppfølging.

Hvis en deltakers program ikke har oppfylt de lovpålagte kravene til innhold, for eksempel at det ikke har inneholdt arbeidsrettede tiltak eller vært på full tid, kan det stilles spørsmål ved om vedkommende har fått kvalifiseringsprogrammet som ble innvilget etter § 29. I slike tilfeller kan deltakeren klage til fylkesmannen på manglende oppfyllelse av innvilgelsesvedtaket. Programmets tiltak, sammensetning og varighet, evalueringene, deltakers oppmøte, NAV-kontorets oppfølging og hvordan programmet eventuelt ble avsluttet vil være av betydning for vurderingen.

4.30.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.30.2.1 Kvalifiseringsprogrammet skal

4.30.2.2 inneholde arbeidsrettede tiltak
Arbeidsrettede tiltak er tiltak som tar sikte på å kvalifisere deltakeren for arbeidslivet. Dette kan være ulike former for ulønnet arbeid og arbeidstrening, og praktisk arbeidsrettet opplæring og utdanning. Kvalifiseringsprogrammets innhold skal gi rom for et mangfold av tjenester og tiltak. Med utgangspunkt i arbeidsevnevurderingen er det deltakerens behov og ressurser som bestemmer hvilke tiltak som trengs. For å oppnå nødvendig individuell tilpasning, må NAV-veileder bygge på de muligheter som fins, og være kreativ og søkende etter nye virkemidler i lokalsamfunnet. Det beste tiltaket for den enkelte deltaker kan nettopp være det som etableres gjennom samarbeid mellom NAV-veileder, deltaker og lokale virksomheter og bedrifter. Frivillige og ideelle organisasjoner kan være viktige bidragsytere.

Deltakerne har ulike forutsetninger og utgangspunkt for deltakelse i program. Programmet skal derfor inneholde arbeidsrettede tiltak fra det tidspunkt det vurderes som hensiktsmessig for den enkelte. For mange vil det være hensiktsmessig å starte i arbeidsrettet tiltak med en gang, mens andre har behov for mer forberedende tiltak og virkemidler i begynnelsen. Arbeidsrettede tiltak skal alltid inngå når deltakeren er halvveis i programmet. Riktig tidspunkt for oppstart sikres gjennom tett oppfølging og evaluering. Midtveis i første programperiode vil gjerne være et godt tidspunkt for en av de fastsatte evalueringene. Hvis det da er sannsynlig at programmet vil forlenges, forskyves samtidig tidspunktet for når arbeidsrettede tiltak skal inngå. Det vil si at hvis det er sannsynlig at programmet vil vare i to år, skal arbeidsrettede tiltak senest inngå etter et år.

Inntektsgivende arbeid med inntil 50 % kan kombineres med fortsatt deltakelse i program etter § 37, og fylle kravet om arbeidsrettet tiltak. Lønnet arbeid gir nyttig arbeidserfaring og læring, og kan gi mulighet til videre arbeid etter at kvalifiseringsprogrammet er avsluttet.

4.30.2.3 inneholde arbeidssøking
Overgang til arbeid er målsettingen med kvalifiseringsprogrammet. Arbeidssøking skal derfor inngå i programmet fra det tidspunkt det vurderes som hensiktsmessig ut fra deltakerens situasjon. Arbeidssøking skal alltid inngå i den avsluttende delen av programmet, det vil si når det gjenstår to til tre måneder. Ved forlengelse av program vil det være tilstrekkelig at arbeidssøking skjer i slutten av andre programperiode. Det er ikke nødvendig å søke arbeid for deltakere som er i inntektsgivende arbeid som del av kvalifiseringsprogrammet og som kan fortsette i arbeidsforholdet etter at programmet er avsluttet.

Hvis det i den avsluttende delen av programmet viser seg at det ikke er hensiktsmessig at deltakeren søker arbeid, vil det være naturlig å stanse programmet før tiden og i stedet vurdere alternative tiltak eller ordninger.

4.30.2.4 være helårig
Med helårig menes at programmet skal følge et alminnelig arbeidsår med ferier og fridager. Det er ikke meningen at programmet skal legges opp etter sesongarbeid. Helårig program sikrer forutsigbarhet både når det gjelder oppfølging og økonomi.

4.30.2.5 være på full tid
Programmet skal ha en tidsramme på 37 ½ time per uke. Dette er den tiden deltakeren må ha disponibelt for programmet. Innenfor denne tidsrammen skal det utformes et individuelt program. NAV-kontoret må begrunne bruken av tiden i hver sak. Det må settes av tid til oppfølging som samsvarer med det som er nødvendig for at den enkelte deltaker skal kunne følge tiltakene i programmet og nå målene som er fastsatt.

De ulike tiltakene og aktivitetene i programmet skal i utgangspunktet foregå på dagtid. Deler av programmet kan likevel legges til kveld, natt eller helg hvis det vurderes som hensiktsmessig og nødvendig ut fra deltakerens helhetlige situasjon og yrkesmål. Dette kan for eksempel være tilfelle der deltaker ønsker å jobbe i helse- og omsorgstjenesten eller servicenæringen og har en familiesituasjon som muliggjør arbeid utover dagtid.

4.30.2.6 angi et starttidspunkt
Tidspunktet for iverksettelse av program skal fastsettes etter en individuell og konkret vurdering i samarbeid med deltaker. Programmet må iverksettes innen seks måneder fra søknadsdato. Deltakeren skal ha et program på full tid med et forsvarlig, faglig innhold fra oppstart. Det er imidlertid ikke nødvendig at innholdet i programmet for hele den innvilgede programperioden er utarbeidet.

Varigheten av kvalifiseringsprogrammet skal framgå av innvilgelsesvedtaket, mens tidspunktet for oppstart skal framgå av programmet. Dette betyr at starttidspunktet for programmet ikke nødvendigvis er det samme som vedtaksdatoen. Programmet er et vedlegg til vedtaket. Kvalifiseringsstønad opptjenes fra det tidspunkt kvalifiseringsprogrammet starter.

4.30.2.7 evalueres
Et kvalifiseringsprogram skal være dynamisk og til enhver tid tilpasset deltakers situasjon slik at utbyttet av programmet blir optimalt. I oppfølgingen av deltakeren skal det foretas en kontinuerlig vurdering av om aktivitetene og tiltakene i programmet er egnet for å fremme vedkommendes mål. I tillegg skal NAV-veileder og deltaker avtale konkrete tidspunkt for evalueringer, som skal fremgå av programmet. Deltakerens utbytte av tiltakene og progresjonen i programmet skal vurderes og eventuelt følges opp med endringer av innholdet. Evalueringene vil også kunne vise et behov for å forlenge programmet og eventuelt forskyve oppstart for arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking.

4.30.2.8 Kvalifiseringsprogrammet kan

4.30.2.9 inneholde andre tiltak
Deltakere i program har ofte behov for ulike tiltak og tjenester i tillegg til arbeidsrettede tiltak. Dette kan være tiltak som bidrar til å bedre deltakerens livssituasjon og forbereder overgang til arbeid, og støtter opp under gjennomføringen av arbeidsrettede tiltak. Eksempler på andre tiltak og tjenester er råd og veiledning, herunder økonomisk rådgivning, motivasjonstrening, norskkurs og booppfølging.

Et fellestrekk for mange av de som har rett til kvalifiseringsprogram er at de har falt ut av, eller aldri har hatt innpass i, arbeidslivet på grunn av manglende utdanning og svake grunnleggende ferdigheter innen lesing, skriving og regning. Fullføring av grunnskolen er et eksempel på opplæringstiltak som støtter opp under muligheten for arbeid og aktiv deltakelse i samfunnet. Det vil også være mulig å ta enkelte fag fra videregående skole i kombinasjon med arbeidsrettede tiltak for å fullføre en utdanning som fører til arbeid. Kvalifiseringsprogrammet skal imidlertid ikke brukes til ordinær utdanning som kan dekkes av studielån og stipend fra Statens lånekasse.

4.30.2.10 gi rom for andre aktiviteter
Innenfor programmets tidsramme på 37 ½ time per uke er det anledning til å sette av tid til andre aktiviteter som helsehjelp, opptrening, ulike egenaktiviteter og hviletid. Tidsbruken skal begrunnes og fremgå av saken.

Begrepet helsehjelp omfatter alle former for forebygging, diagnostisering, behandling, rehabilitering og pleie som utføres av helsepersonell. Innenfor programmets tidsramme kan det gis adgang til å få nødvendig helsehjelp og delta i opptrening, egenaktivitet med videre. Dette kan styrke den enkeltes muligheter til overgang til arbeid. Helsehjelpsbehovet må imidlertid ikke være så stort eller ta så mye tid at det vurderes som uhensiktsmessig å delta i program. I tillegg må det alltid vurderes om den enkeltes helsesituasjon utløser andre rettigheter til ytelser og oppfølging. For deltakere som mottar helsehjelp, kan det være hensiktsmessig å utarbeide individuell plan.

Å sette av tid til nødvendig hvile vil det særlig være behov for i starten av programmet. For enkelte vil en roligere tilvennings- og oppstartsfase være avgjørende for å greie å fullføre programmet. Etter hvert vil det være naturlig at hviletiden reduseres og bortfaller.

4.30.2.11 Særlig om samfunnsstraff
Det er ikke anledning til å gjennomføre samfunnsstraff som tiltak i programmet. Om en deltaker kan kombinere kvalifiseringsprogram med avtjening av samfunnsstraff, må vurderes individuelt i samarbeid med den det gjelder. For noen kan det være hensiktsmessig å fullføre samfunnsstraffen før programmet settes i gang. For andre kan det være mulig å gjennomføre straffen utenfor programtiden, som på fritiden og i ferie. I vurderingen skal det legges vekt på omfanget av samfunnsstraffen og om den vil gå ut over gjennomføringen av andre tiltak og aktiviteter i programmet, muligheten for å nå målet om overgang til arbeid og deltakers helhetlige situasjon. Det kan være nødvendig å samarbeide med kriminalomsorgen for å finne en hensiktsmessig løsning for den enkelte.

4.30.2.12 Andre forhold ved bestemmelsen

4.30.2.13 Deltakerbevis
Ved gjennomført eller avbrutt program skal det utstedes et deltakerbevis. Beviset skal dokumentere hva slags arbeidsrettet kompetanse deltakeren har tilegnet seg i løpet av programmet, og synliggjøre vedkommendes ressurser og progresjon.

Deltakerbeviset bør omtale hvilke tiltak og aktiviteter programmet har bestått av, varighet, at programmet har vært på full tid og oppmøte. Hva deltakeren har oppnådd i forhold til målet, tiltak som har ført til endring og hva som eventuelt gjenstår for å komme i arbeid, kan også nevnes. Aktiviteter som helsehjelp, opptrening og egenaktivitet kan omtales hvis det anses hensiktsmessig.

Deltakerbeviset skal utformes i samarbeid med deltaker. Det er ikke nødvendig å utstede deltakerbevis dersom deltakeren ikke har kommet i gang med programmet før det avbrytes.

4.30.2.14 Yrkesskadedekning
Deltakere i arbeidsmarkedstiltak, kurs eller lignende i regi av Arbeids- og velferdsetaten eller i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, er yrkesskadedekket hvis de omfattes av folketrygden. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål. Tiltaksdeltakere som ikke er omfattet av tiltaksarrangørens lovpålagte trygde- eller forsikringsordninger, dekkes av kollektiv ansvars- og ulykkesforsikring som Arbeids- og velferdsetaten tegner.

4.30.2.15 Arbeidsmiljøloven
Deltakere i kvalifiseringsprogram omfattes av arbeidsmiljølovens regler om helse, miljø og sikkerhet når de utfører arbeid i virksomheter som hører inn under loven. Regler om oppsigelsesvern kommer ikke til anvendelse.

4.30.2.16 Barn og unge
Hvis programdeltakeren er forelder, skal det ved utformingen av program tas hensyn til familiesituasjonen og eventuelt foretas tilpasninger i forhold til barnets behov.

4.30.2.17 Kommunens ansvar og veileders rolle
Kommunen har ansvar for at det settes av tilstrekkelig ressurser og tid i NAV-kontoret til at den enkelte deltaker får forsvarlig bistand og oppfølging. Kommunen skal også påse at NAV-veilederne som jobber med kvalifiseringsprogrammet har tilstrekkelig kompetanse. Deltakernes behov for tett og koordinert bistand krever at veilederne har god lovforståelse, kunnskap om lokalsamfunnet, arbeidsmarkedet og tiltak og tjenester i NAV, kjennskap til tjenester fra andre offentlige instanser, kompetanse i relasjons- og endringsarbeid, og kan samarbeide med andre instanser og aktører. NAV-kontoret kan kjøpe bistand til oppfølgingsarbeidet, men dette fratar ikke kontoret og kommunen ansvaret for den helhetlige oppfølgingen av programmet.

Se også
§ 1. Lovens formål 
§ 2. Lovens virkeområde 
§ 3. Kommunens ansvar
§ 4. Krav til forsvarlighet
§ 5. Internkontroll
§ 6. Opplæring av kommunens personell 
§ 7. Kommunens økonomiske ansvar 
§ 13 samarbeid med andre deler av forvaltningen 
§ 14 samarbeid med frivillige organisasjoner 
§ 29 kvalifiseringsprogram 
§ 31 iverksetting av programmet 
§ 32 programmets varighet 
§ 33 individuell plan 
§ 36 fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogram 
§ 37 samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv.
§ 42 plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker 
Forskrift om arbeidsrettede tiltak mv. 
Hjemmesidene til kriminalomsorgen 
Folketrygdloven kapittel 13 yrkesskadedekning 
Arbeidsmiljøloven

§ 31. Iverksetting av programmet

Kommunen skal tilrettelegge og iverksette kvalifiseringsprogram for person som omfattes av bestemmelsene i §§ 29 og 30 fra det tidspunktet kvalifiseringsprogrammet angir, men senest innen seks måneder etter at søknad om deltakelse har kommet inn.

4.31.1 Om bestemmelsen

Ved søknad om kvalifiseringsprogram skal det foretas en arbeidsevnevurdering, hvis det ikke allerede er gjort. Det må videre vurderes om øvrige inngangsvilkår er oppfylt. Hvis kvalifiseringsprogram blir innvilget, skal innholdet i programmet utformes. For å sikre at NAV-kontoret har tilstrekkelig tid til å gjennomføre dette på en forsvarlig måte, og uten at det går ut over programtiden deltakeren får innvilget, er fristen for iverksettelse satt til seks måneder fra søknadstidspunktet. Samtidig ivaretas deltakerens rettsikkerhet ved at prosessen ikke kan trekkes ut lenger enn nødvendig, og at innvilget program må startes opp innen fristens utløp.

Starttidspunktet skal fastsettes i samråd med deltaker og fremgå av programmet. Fra dette tidspunktet starter innvilget programperiode og retten til kvalifiseringsstønad utløses.

Deltakeren skal ha et program på full tid med et forsvarlig, faglig innhold fra oppstart. Det er imidlertid ikke nødvendig at innholdet i programmet for hele den innvilgede programperioden er utarbeidet. Programmet kan utformes etter hvert, forutsatt at det ikke oppstår perioder uten tiltak og aktiviteter.

NAV-kontoret skal bidra til gode overganger mellom ulike ordninger, ytelser og livssituasjoner for den enkelte. For eksempel bør perioden før iverksettelse brukes på en måte som gjør at programmet kan starte umiddelbart etter løslatelse fra fengsel eller utskriving fra institusjon, eller ved utløp av introduksjonsordning eller overgangsstønad.

Noen deltakere kan ha behov for tjenester fra NAV-kontoret også i perioden fra søknad til oppstart for å forberede og støtte opp under deltakelsen i program, som for eksempel økonomisk rådgivning, bistand i forhold til bolig eller utarbeidelse av individuell plan. Det kan i tillegg være nødvendig å sikre deltakeren stønad til livsopphold fram til iverksettelse og første utbetaling av kvalifiseringsstønad.

Se også 
§ 29 kvalifiseringsprogram 
§ 30 kvalifiseringsprogrammets innhold 
§ 32 programmets varighet 
§ 33 individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogram 
§ 35 kvalifiseringsstønad 
§ 41 anvendelse av forvaltningsloven 
§ 42 plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker 
Folketrygdloven § 15-6 overgangsstønad

§ 32. Programmets varighet

Programmet kan gis for en periode på inntil ett år og kan etter en ny vurdering forlenges med inntil ett år. Programmet kan etter en særskilt vurdering forlenges utover to år. Godkjent permisjon kommer i tillegg.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere retningslinjer for varighetsvurderingen.

Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 21. desember 2011 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 30, § 32, § 35 og § 36.

Kapittel 1. Kvalifiseringsprogram

§ 2. Kvalifiseringsprogrammets varighet

Kvalifiseringsprogrammets varighet skal fremgå av vedtaket om innvilget program. Programmet gis for inntil ett år og varigheten fastsettes ut fra deltakerens forutsetninger og behov, slik de fremgår av arbeidsevnevurderingen.

Hvis målsettingen med programmet ikke er oppnådd når vedtaket utløper, kan programmet forlenges med inntil ett år. Det skal fattes vedtak som begrunner forlengelsen og angir når programmet avsluttes. Vilkårene for deltakelse etter lovens § 29 må fortsatt være oppfylt, og en forlengelse må anses hensiktsmessig og muliggjøre at målet med programmet kan oppnås innen ett år.

Programmet kan etter en særskilt vurdering forlenges ut over to år. Denne forlengelsen gis for inntil seks måneder og forutsetter at en forlengelse vurderes som nødvendig for å kunne oppnå målsettingen om arbeidsdeltakelse. Deltakeren må ha hatt progresjon i sin kvalifisering for arbeidslivet og det må legges vekt på deltakerens motivasjon. Det må anses som sannsynlig at deltakeren vil kunne komme i arbeid ved utløpet av et forlenget program. Situasjonen på arbeidsmarkedet vil ha betydning i denne sammenheng.

Etter avsluttet eller avbrutt program kan en deltaker tas inn igjen i programmet én gang, forutsatt at tidsrammen på to år ikke er overskredet. Eventuell permisjon regnes ikke som tid i programmet. Lovens vilkår for deltakelse må være oppfylt og formålet med programmet må anses som oppnåelig innenfor den tid som gjenstår.

4.32.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen angir tidsrammene for kvalifiseringsprogrammet. Utgangspunktet er at et program kan ha inntil to perioder der varigheten for hver periode er inntil ett år. Etter en særskilt vurdering kan programmet forlenges ytterligere, og da inntil seks måneder.

Et kvalifiseringsprogram på til sammen to år kan kun gis én gang, og det er derfor viktig å ta et faglig begrunnet standpunkt til om det er hensiktsmessig for den enkelte å delta i program og varigheten av programperiodene.

En person som har avsluttet eller avbrutt et program, kan gjeninntas i programmet én gang dersom tidsrammen på to år ikke er brukt opp. Det forutsettes at målet med programmet kan nås i den tiden som er igjen.

Godkjente permisjoner kommer i tillegg og skal ikke medregnes i varigheten av programperiodene og den totale tidsrammen på to år.

4.32.1.1 Vedtak og klage
Varigheten skal fastsettes og individuelt begrunnes i vedtaket om innvilget program eller programforlengelse. Deltakeren kan påklage beslutninger om programmets lengde til fylkesmannen. Avgjørelse om gjeninntak i program skal også fattes og begrunnes i vedtak som kan påklages til fylkesmannen.

Ut fra målgruppen for kvalifiseringsprogram, vil det være hensiktsmessig å ha et toårsperspektiv allerede ved innvilgelse av programmet. Hovedregelen vil være deltakelse i to år. Det må likevel fattes to vedtak; ett om innvilgelse og ett om forlengelse.

4.32.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.32.2.1 Innvilgelse av program
Når kvalifiseringsprogrammet innvilges, kan første programperiode gis for inntil ett år. Varigheten skal fastsettes individuelt ut fra deltakerens ressurser, hindringer og behov, slik de fremgår av arbeidsevnevurderingen.

Med bakgrunn i kvalifiseringsprogrammets målgruppe og kravet om vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, vil det som hovedregel være hensiktsmessig å innvilge program med en varighet på ett år. En stabil og forutsigbar situasjon over en lengre periode er en forutsetning for at deltaker skal kunne nå målet om å komme i arbeid. Faller forutsetningene for deltakelse bort underveis i programmet, kan det stanses. En deltakers samlede programperiode vil bli brukt opp på kortere tid enn bestemmelsen gir rom for hvis første periode gis med kortere varighet enn ett år.

4.32.2.2 Forlengelse
Hvis målsettingen med programmet ikke er nådd i løpet av den første programperioden, kan programmet forlenges med inntil ett år etter ny vurdering. Deltakeren må fortsatt fylle inngangsvilkårene til program, men det er ikke nødvendig å foreta en ny arbeidsevnevurdering.

Vurderingen av om det er hensiktsmessig å forlenge programmet, gjøres i samarbeid med deltakeren i evalueringen halvveis i første programperiode eller senest før perioden utløper. I vurderingen skal det legges vekt på deltakerens forutsetninger, oppfølgingsbehov, progresjon i programmet og motivasjon for fortsatt deltakelse. I tillegg må det vurderes som sannsynlig at målsettingen om overgang til arbeid kan nås som følge av forlengelsen.

4.32.2.3 Forlengelse etter særskilt vurdering
Kvalifiseringsprogrammet kan unntaksvis forlenges ut over to år etter en særskilt vurdering. Denne forlengelsen kan gis for inntil seks måneder. Det betyr at maksimal lengde på et kvalifiseringsprogram er to og et halvt år.

Vurderingen av om en ytterligere forlengelse er nødvendig for å kunne oppnå målsettingen om arbeidsdeltakelse, gjøres i samarbeid med deltakeren på slutten av andre programperiode. Momenter i en slik vurdering vil være deltakerens motivasjon, progresjonen i arbeidskvalifiseringen, nytte av programmet, styrking av arbeidsevnen og antatte utsikter til arbeid. Situasjonen på arbeidsmarkedet skal også vektlegges. Det kan være at arbeidsmarkedet er slik at deltakerens muligheter for arbeid vil være vesentlig bedre et halvt år fram i tid, uten at vedkommende nødvendigvis har utsikt til et konkret arbeidsforhold.

Se også 
§ 29 kvalifiseringsprogram 
§ 30 kvalifiseringsprogrammets innhold 
§ 34 stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den enkeltes forhold 
§ 36 fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet

§ 33. Individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogram

Deltakere i kvalifiseringsprogram har rett til individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med deltakeren, jf. § 42. Kommunens ansvar etter § 28 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen
Se § 28

4.33.1 Om bestemmelsen

Alle deltakere i kvalifiseringsprogram har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Planen kommer i tillegg til et kvalifiseringsprogram, og vil som regel favne videre og ha et lengre tidsforløp enn programmet. En individuell plan skal bidra til at deltakere som har behov for tjenester fra ulike deler av forvaltningen får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Planen skal fungere som et bindeledd mellom deltakeren og tjenesteyterne, og mellom de ulike tjenesteyterne. Alle tjenesteytere som er involvert i planen og i oppfølgingsarbeidet rundt deltakeren har tilgang til planen, og innflytelse i prosessene knyttet til utarbeidelse, oppfølging og evaluering. Individuell plan vil særlig være hensiktsmessig for deltakere som har behov for helsehjelp.

En person skal ha kun én individuell plan og én koordinator for planen. Hvis deltaker allerede har en individuell plan ved oppstart i program, må NAV-veileder ta kontakt med koordinatoren og sørge for at NAV-kontoret blir en aktør inn i planen og at kvalifiseringsprogrammet samkjøres med planens øvrige tiltak og tjenester.

Nærmere om individuell plan står omtalt i merknaden til § 28.

Se også 
§ 28 individuell plan 
§ 30 kvalifiseringsprogrammets innhold

§ 34. Stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den enkeltes forhold

Kommunen kan stanse programmet for den enkelte dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold, herunder når deltakeren har tilbud om høvelig arbeid.

4.34.1 Om bestemmelsen

Et kvalifiseringsprogram kan stanses før utløpet av første programperiode eller forlengelsen, hvis det er saklig begrunnet i forhold ved deltakers situasjon. Programmet kan ikke stanses på grunn av forhold i NAV-kontoret, som manglende ressurser til oppfølging eller mangel på arbeidsrettede tiltak. Stans av en deltakers program innebærer også stans av utbetaling av kvalifiseringsstønad.

I og med at deltakelse i kvalifiseringsprogram er en engangsrettighet, er det viktig å ta et faglig begrunnet standpunkt til om det er hensiktsmessig for den enkelte ut fra situasjonen å fortsette i program. Etter avsluttet eller avbrutt program kan deltakeren tas inn igjen én gang, forutsatt at tidsrammen på to år ikke er brukt opp og inngangsvilkårene er oppfylt.

Det foreligger ikke hjemmel til å gi andre permisjoner enn det som fremgår av forskriftene til § 36. Hvis for eksempel en deltaker blir langvarig syk, ikke deltar i programmet igjen etter seks ukers fødselspermisjon eller har omfattende omsorgsoppgaver for syke barn, skal programmet stanses.

Ved stans av program skal det utstedes et deltakerbevis, med mindre deltakeren ikke har kommet i gang med programmet før det avbrytes. Deltakerbevis er nærmere omtalt i merknaden til § 30.

4.34.1.1 Vedtak og klage
Avgjørelse om stans av kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad er enkeltvedtak, som kan påklages til fylkesmannen. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk. I denne sammenheng nevnes særlig kravene til forhåndsvarsling og forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. I forhold til et så inngripende vedtak som stans, vil det være urimelig å ikke la deltakeren få anledning til å uttale seg i saken innen en nærmere angitt frist. Som hovedregel skal forhåndsvarsel gis skriftlig.

Tiltak og tjenester i programmet som er innvilget i egne vedtak kan fortsette uavhengig av om kvalifiseringsprogrammet er stanset. Dette gjelder for eksempel statlige arbeidsrettede tiltak, booppfølging og individuell plan.

4.34.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.34.2.1 Ulike situasjoner som kan føre til stans av program
Hva som er saklig grunn til stans av program, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

4.34.2.2 Forutsetningene for å delta i program er ikke lenger tilstede
Faller forutsetningene for deltakelse bort underveis i programmet, kan det stanses. Dette kan for eksempel være på grunn av

4.34.2.3 arbeid
Det klareste eksemplet på at det foreligger saklig grunn til å stanse programmet, er at deltakeren har fått tilbud om inntektsgivende arbeid og dermed har nådd målet med programmet. Lønnet arbeid inntil 50 % kan kombineres med program, så arbeidet må være av et større omfang for å føre til stans.

4.34.2.4 overgang til andre ytelser
Hvis en deltaker setter frem krav om arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller overgangsstønad, skal programmet stanses. Programmet skal også stanses hvis deltakeren har rett til etterlattepensjon fra folketrygden, med mindre denne er ”svært begrenset”, jf. § 29.

4.34.2.5 overgang til andre ordninger
Hvis en deltaker søker ordinær utdanning eller kan nyttiggjøre seg ordinære arbeidsrettede tiltak uten behov for tett og koordinert bistand, skal programmet stanses.

4.34.2.6 straffegjennomføring
Hvis en deltaker skal gjennomføre straff, kommer det an på reaksjonsformen om kvalifiseringsprogrammet skal stanses eller ikke. Se nærmere omtale om ”personer under straffegjennomføring” i merknaden til § 29.

4.34.2.7 Fravær
Om programmet skal stanses på grunn av omfattende fravær, må vurderes ut fra hensynet til hvor lenge deltakeren har deltatt i programmet, nytte, progresjon og motivasjon, hyppighet av fraværet og fraværsgrunner, og oppfølgingen fra NAV-kontoret. Dette gjelder både ved gyldig og ugyldig fravær. Det kan for eksempel være hensiktsmessig å stanse et program hvis deltakeren får eller viser seg å ha en sykdom som fører til utsikkerhet om hvorvidt vedkommende vil kunne gjennomføre programmet.

4.34.2.8 Svangerskapspermisjon
En deltaker har rett til permisjon med kvalifiseringsstønad de første seks ukene etter fødselen. Hvis vedkommende ikke er klar for å fortsette i programmet etter disse ukene, vil det være hensiktsmessig å stanse programmet.

4.34.2.9 Flytting
Hvis en deltaker i kvalifiseringsprogram flytter fra en kommune til en annen, kan programmet stanses. Om deltakeren har rett til å bli tatt inn igjen i programmet, avgjøres av NAV-kontoret i den nye kommunen. NAV-kontorene i de berørte kommunene bør imidlertid samarbeide om å tilrettelegge for at kvalifiseringsprogrammet kan videreføres ved flytting uten at programmet stanses.

Se også
§ 29. Kvalifiseringsprogram
§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold
§ 32. Programmets varighet
§ 35. Kvalifiseringsstønad
§ 36. Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet
§ 37. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv
§ 38. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser 
Forvaltningsloven §§ 16 forhåndsvarsling og 17 forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt

§ 35. Kvalifiseringsstønad

For den tid en person deltar i kvalifiseringsprogram, har vedkommende rett til kvalifiseringsstønad.

Kvalifiseringsstønaden skal på årsbasis være lik to ganger folketrygdens grunnbeløp. Deltaker under 25 år mottar 2/3 stønad.

Antall stønadsdager hvert år settes til 260, slik at stønaden per dag utgjør 1/260 av stønaden på årsbasis.

Til den som forsørger barn, ytes et barnetillegg. Departementet gir forskrifter om barnetillegg, herunder om tilleggets størrelse mv.

Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 21. desember 2011 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 30, § 32, § 35 og § 36.

Kapittel 2. Kvalifiseringsstønad

§ 3. Barnetillegg

Til programdeltaker som forsørger barn, ytes barnetillegg for hvert barn for fem dager i uken. Barnetillegget utmåles som barnetillegget til arbeidsavklaringspenger, jf. forskrift om arbeidsavklaringspenger § 7.

Hvis begge foreldrene mottar kvalifiseringsstønad, får begge barnetillegg.

Som barn regnes egne barn og fosterbarn, jf. barnevernloven § 4-22, hvis programdeltakeren har forsørget fosterbarnet i de to siste årene før krav om barnetillegg blir satt fram. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha blitt forsørget i de to siste årene før krav om barnetillegg settes fram, når fosterhjemsordningen har en varig karakter.

Et barn anses ikke som forsørget hvis det har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet, eller har rett til barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18.

§ 4. Barnetillegg til bidragspliktige

Hvis programdeltaker skal betale underholdsbidrag til barn som han eller hun får barnetillegg for, kan barnetillegget utbetales til Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. Det er et vilkår at sentralen har satt fram krav om slik utbetaling. Barnetillegget går til fradrag i underholdsbidraget som stønadsmottakeren skal betale.

4.35.1 Om bestemmelsen

Alle som deltar i kvalifiseringsprogram skal motta kvalifiseringsstønad. Programmet og stønaden henger sammen. Kvalifiseringsstønad opptjenes fra det tidspunkt programmet iverksettes, og utbetales etterskuddsvis på grunnlag av registrert frammøte. Stønaden er skattepliktig inntekt.

Kvalifiseringsstønaden er på årsbasis to ganger folketrygdens grunnbeløp. Grunnbeløpet reguleres 1. mai hvert år, og kvalifiseringsstønaden justeres tilsvarende. Stønaden til unge deltakere under 25 år er satt til 2/3 av to ganger grunnbeløpet. Dette er om lag på nivå med summen av lån og stipend fra statens lånekasse for utdanning. Det at kvalifiseringsstønaden er et fast beløp, gir den enkelte programdeltaker økonomisk forutsigbarhet, trygghet og motivasjon, og mulighet for planlegging over tid.

Antall stønadsdager er fem per uke og 260 per år. Stønaden per dag utgjør 1/260 av årlig stønad. Stønaden løper under ferie og permisjoner.

En deltaker kan motta bostøtte, barnebidrag, barnetrygd og kontantstøtte uavkortet i tillegg til kvalifiseringsstønaden. Det samme gjelder engangsstønad ved fødsel og støtte til ekstrautgifter ved deltakelse i tiltak, som dekning av reiseutgifter og stønad til barnetilsyn.

Stønaden reduseres som følge av ugyldig fravær, inntektsgivende arbeid eller rett til dagpenger, sykepenger eller foreldrepenger.

En programdeltaker kan ha rett til økonomisk stønad til livsopphold hvis kvalifiseringsstønaden ikke er tilstrekkelig til å dekke nødvendige utgifter.

4.35.1.1 Vedtak og klage
Kvalifiseringsstønaden, eventuelt med barnetillegget, innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet. NAV-kontoret må følge de krav til saksbehandling som følger av denne loven, forvaltningsloven og uskrevne normer om god forvaltningsskikk. I vedtaket skal det informeres om at stønaden kan reduseres på grunn av ugyldig fravær eller samordning med arbeidsinntekt mv. eller andre offentlige ytelser. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen.

4.35.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

4.35.2.1 Barnetillegget
Programdeltakere som forsørger barn har rett til barnetillegg til kvalifiseringsstønaden.

Som forsørger regnes programdeltaker som har lovpålagt forsørgelsesplikt for barn som oppholder seg i Norge, enten deltakeren har den daglige omsorgen for barnet eller er bidragspliktig. For barn som oppholder seg i utlandet må forsørgelses- eller bidragsplikt være fastsatt etter norsk lov for at det skal foreligge rett til barnetillegg.

Som barn regnes egne barn og fosterbarn. Betingelsen om at deltakeren må ha forsørget fosterbarnet i to år forut for krav om barnetillegg, kan fravikes hvis forsørgelsen er av varig karakter. Hvis en deltaker får barn i programperioden, utbetales barnetillegget etterskuddsvis fra fødselstidspunktet. Det skal ikke gis barnetillegg for ektefelles eller samboers særkullsbarn. Disse barna forsørges av sine foreldre, selv om foreldrene ikke lever sammen.

Barnet regnes som forsørget hvis det har inntekter over grunnbeløpet eller har rett til barnepensjon etter folketrygdloven. Dette er fordi barnet har en plikt til å forsørge seg selv når det har midler til det, jf. barneloven § 66.

Barnetillegget er på 27 kroner per dag, jf. forskrift om arbeidsavklaringspenger § 7, for hvert barn fem dager i uken. Hvis begge foreldrene er i kvalifiseringsprogram, har begge rett til barnetillegg. Dette er en konsekvens av at tillegget følger forsørgerplikten uten ytterligere behovsprøving.

Det er adgang til å utbetale barnetillegget til Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral i tilfeller der mottaker er bidragspliktig. Det er et vilkår at sentralen har satt frem krav om slik utbetaling.

Se også

§ 29. Kvalifiseringsprogram
§ 31. Iverksetting av programmet
§ 36. Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet
§ 37. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv
§ 38. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser
§ 39. Utbetaling av kvalifiseringsstønad   
Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 7 barnetillegg 
Barnevernloven § 4-22 fosterhjem 
Barnelova § 66 foreldra sin skyldnad til å fostre barnet 
folketrygdloven kapittel 18 barnepensjon

§ 36. Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet

Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner, og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende, jf. § 35.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om fravær og permisjon.

Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 21. desember 2011 med hjemmel i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 30, § 32, § 35 og § 36.

Kapittel 2. Kvalifiseringsstønad

§ 5. Fravær ved egen sykdom

En programdeltaker beholder retten til kvalifiseringsstønad etter lovens § 35 ved sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i kvalifiseringsprogrammet på grunnlag av egenmelding eller legeerklæring etter bestemmelsene i § 6 – § 8.

§ 6. Rett til å nytte egenmelding

Med egenmelding menes det at programdeltakeren skriftlig eller muntlig melder fra til kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen om sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i kvalifiseringsprogram, uten å legge fram legeerklæring.

For å få rett til å nytte egenmelding må vedkommende ha deltatt i programmet i minst åtte uker.

Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen 16 kalenderdager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.

Hvis sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i kvalifiseringsprogrammet varer ut over de tre kalenderdagene egenmelding er nyttet, kan kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kreve legeerklæring. Hvis programdeltakeren ikke legger fram legeerklæring, faller retten til kvalifiseringsstønad bort for egenmeldingsperioden. Dette gjelder likevel ikke hvis vedkommende har vært forhindret fra å søke lege, og det er godtgjort at han eller hun fra et tidligere tidspunkt har hatt samme sykdom eller skade.

§ 7. Skriftlig egenerklæring

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kan kreve at programdeltakeren bekrefter en muntlig egenmelding etter at han eller hun har gjenopptatt programdeltakelsen. Hvis en slik erklæring ikke blir lagt fram, kan kommunen bestemme at retten til kvalifiseringsstønad i egenmeldingsperioden skal falle bort.

§ 8. Bortfall av retten til å nytte egenmelding

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kan beslutte at retten til å få kvalifiseringsstønad på grunnlag av egenmelding faller bort hvis

a) programdeltakeren i løpet av de siste tolv månedene har hatt minst fire fravær med egenmelding uten å legge fram legeerklæring eller
b) kommunen har rimelig grunn til å anta at fraværet ikke skyldes sykdom eller skade som forhindrer vedkommende fra å delta i kvalifiseringsprogram

Egenmelding for fravær som er dokumentert med legeerklæring fra den fjerde fraværsdagen, regnes ikke med.

Før kommunen treffer sin beslutning etter bestemmelsen i første ledd, skal programdeltakeren gis anledning til å uttale seg. En beslutning om å ta fra en programdeltaker retten til å nytte egenmelding skal vurderes på nytt innen seks måneder.

§ 9. Barns eller barnepassers sykdom

En programdeltaker som har omsorg for barn, beholder retten til kvalifiseringsstønad etter lovens § 35, hvis han eller hun er forhindret fra å delta på grunn av

a) nødvendig tilsyn med og pleie av et sykt barn i hjemmet eller i helseinstitusjon,
b) at den som har det daglige barnetilsynet er syk,
c) fordi den som har det daglige barnetilsynet er forhindret fra å ha tilsyn med barnet fordi vedkommende følger et annet barn til utredning eller til innleggelse i helseinstitusjon.

Retten til fri fra deltakelse i kvalifiseringsprogrammet etter første ledd gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller tolv år. Hvis barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år.

§ 10. Rett til å nytte egenmelding ved barns eller barnepassers sykdom

Programdeltakeren kan gi egenmelding ved barns eller barnepassers sykdom for de tre første kalenderdagene i hvert enkelt tilfelle. Fra den fjerde dagen kan kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen kreve at barnets eller barnepasserens sykdom blir dokumentert med legeerklæring. Bestemmelsene i § 7 og § 8 første ledd bokstav b og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 11. Omfanget av rett til fri ved barns eller barnepassers sykdom

Retten til fri fra deltakelse i kvalifiseringsprogrammet ved barns eller barnepassers sykdom gjelder for den enkelte programdeltaker i opptil ti virkedager i løpet av de siste tolv månedene. Har vedkommende omsorgen for mer enn to barn, gjelder retten i opptil 15 virkedager i løpet av de siste tolv månedene. Når en programdeltaker er alene om omsorgen, økes antallet virkedager til henholdsvis 20 og 30.

Hvis en programdeltaker har et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn og dette innebærer en markert høyere risiko for fravær, økes retten som er nevnt i første ledd med ti virkedager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn. Når en programdeltaker er alene om omsorgen, dobles antallet stønadsdager.

Programdeltakeren regnes for å være alene om omsorgen for et barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet fordi han eller hun er funksjonshemmet, innlagt i helseinstitusjon e.l.

§ 12. Svangerskapskontroll

Programdeltaker som er gravid har rett til fri fra deltakelse i kvalifiseringsprogrammet i forbindelse med svangerskapskontroll, hvis slike undersøkelser ikke med rimelighet kan finne sted utenfor programtiden.

Programdeltaker som er gravid har under svangerskapet rett til permisjon med kvalifiseringsstønad i opptil ti virkedager umiddelbart før termin. Den som gjør bruk av denne retten skal varsle kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen snarest mulig og senest en uke i forveien.

§ 13. Fødsel

Etter fødselen skal deltakeren ha permisjon med kvalifiseringsstønad de første seks ukene, med mindre hun fremlegger legeattest om at det er bedre for henne å delta i program.

I forbindelse med fødselen har barnefaren rett til fri fra deltakelse i kvalifiseringsprogrammet i opp til ti virkedager for å gi omsorg til familien. Bor foreldrene ikke sammen, kan en annen som bistår moren etter fødselen gis tilsvarende rett til fri fra kvalifiseringsprogram.

§ 14. Amming

En programdeltaker som ammer barnet sitt har rett til den fritid hun av den grunn trenger og minst én time daglig.

§ 15. Velferdspermisjon med kvalifiseringsstønad

Når det foreligger viktige velferdsgrunner, kan den enkelte kommune innvilge søknad om velferdspermisjon med stønad i inntil ti virkedager for hvert kalenderår. Det kan bl.a. gis velferdspermisjon

a) i inntil tre virkedager ved tilvenning av barn i barnehage, førskole eller hos dagmamma
b) for å følge barnet på skolen første skoledag
c) for den dagen programdeltakeren gifter seg
d) inntil tre dager i forbindelse med dødsfall i nær familie eller vennekrets. Samboer og samboers familie likestilles i dette tilfelle med ektefelle og ektefelles familie. Det kan i tillegg gis permisjon med stønad på eventuelle nødvendige reisedager mellom bosted og det sted hvor begravelse, bisettelse eller urnenedsettelse finner sted
e) når en programdeltaker pleier en nær pårørende i hjemmet.

§ 16. Helge- og høytidsdager

Lørdager og søndager, 1. og 17. mai samt nyttårsdag, skjærtorsdag, langfredag, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag, 2. pinsedag og 1. og 2. juledag er fridager, med mindre annet er fastsatt i programmet.

Den som ikke hører til Den norske kirke har rett til fri fra deltakelse i kvalifiseringsprogrammet i opptil to virkedager for hvert kalenderår i forbindelse med feiring eller markering av religiøse høytider. Programdeltaker som ønsker å nytte denne retten til fridager, skal gi kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen beskjed senest ti virkedager på forhånd.

§ 17. Ferie

For hvert kalenderår skal det fastsettes ferie i opptil 25 virkedager for alle programdeltakere. Programdeltakere over 60 år har rett til fri fem ekstra virkedager per år. Det er den enkelte kommune som bestemmer når feriedagene skal avvikles. Programdeltakeren har rett til kvalifiseringsstønad i ferien.

4.36.1 Om bestemmelsen

En programdeltaker beholder kvalifiseringsstønaden uavkortet ved gyldig fravær. Hva som er gyldig fravær og hvordan dette skal håndteres, er utførlig regulert i forskriftene til bestemmelsen.

Ved ugyldig fravær, det vil si fravær som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende time for time. Barnetillegget holdes utenfor.

Deltakere i program skal ha tett oppfølging fra NAV-kontoret. Det er viktig at NAV-veileder har et godt samarbeid med tiltaksarrangører og andre for å fange opp en deltakers fravær og eventuelt kunne følge opp med bedre tilrettelegging.

Godkjente permisjoner skal ikke medregnes i innvilget programperiode og i programmets totale tidsramme.

4.36.1.1 Vedtak og klage
Kvalifiseringsstønaden innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet, og kan påklages til fylkesmannen. Vedtaket skal opplyse om at stønaden reduseres som følge av ugyldig fravær. Reduksjon på grunn av ugyldig fravær gjøres administrativt med hjemmel i denne bestemmelsen og med grunnlag i registrert frammøte. Beslutningen kan påklages til NAV-kontoret. Reduksjonen og begrunnelsen for den skal fremgå av saken. Tilsvarende gjelder for beslutninger om permisjoner.

Se også 
§ 32 programmets varighet 
§ 34 stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den enkeltes forhold 
§ 35 kvalifiseringsstønad 
§ 39 utbetaling av kvalifiseringsstønad

§ 37. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv.

I den utstrekning en deltaker i kvalifiseringsprogram har inntektsgivende arbeid, reduseres stønaden inkludert barnetillegg tilsvarende, beregnet i forhold til antall timer i inntektsgivende arbeid.

Inntil 50 prosent stilling kan kombineres med fortsatt deltakelse i kvalifiseringsprogrammet. Summen av inntektsgivende arbeid og andre aktiviteter innenfor programmet skal minst utgjøre full tid, jf. § 30.

Stønaden reduseres ikke på grunn av mottatte barnebidrag.

4.37.1 Om bestemmelsen

Bestemmelsen er utformet med tanke på at det skal virke økonomisk motiverende å prøve seg i arbeidslivet. Kvalifiseringsstønaden avkortes time for time hvis deltakeren har inntektsgivende arbeid. Tilsvarende gjelder for omsorgslønn.

Det skal også gjøres avkortning i barnetillegget. Ved utregning vil det være hensiktsmessig å slå sammen timene til hele dager, som trekkes fra stønaden før utbetaling. Timer som eventuelt blir til overs og utgjør mindre enn en dag, tas det ikke hensyn til.

Det følger av målgruppen for programmet og inngangsvilkårene for deltakelse, at deltakerne som hovedregel ikke har inntektsgivende arbeid ved oppstart av program. Det kan imidlertid være aktuelt at utprøving i lønnet arbeid inngår i programmet etter hvert, og særlig i avsluttende del av programmet i forbindelse med overgang til ordinært arbeid.

En deltaker har mulighet til å kombinere inntil 50 % stilling i inntektsgivende arbeid med fortsatt deltakelse i programmet. Kravet til annen aktivitet i programmet reduseres slik at summen av ordinært arbeid og andre aktiviteter utgjør minst full tid. Det betyr at arbeid og aktiviteter utover 37 ½ time per uke ikke kan utelukkes, men ut fra målgruppen bør det kun skje unntaksvis.

De ulike tiltakene og aktivitetene i programmet skal i utgangspunktet foregå på dagtid. Deler av programmet kan likevel legges til kveld, natt eller helg hvis det vurderes som hensiktsmessig og nødvendig ut fra deltakerens helhetlige situasjon og yrkesmål. All arbeidsinntekt skal samordnes time for time med kvalifiseringsstønaden uavhengig av om arbeidet foregår på dagtid, kveld, natt eller helg.

Barnebidrag fører ikke til avkortning av kvalifiseringsstønaden. Dette gjelder uavhengig av om bidraget utbetales av det offentlige eller den bidragspliktige.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for reduksjon av stønaden på grunn av arv eller formue, tilbakebetalt skatt, feriepenger, sykepenger av feriepenger, engangsstønad ved fødsel eller arbeidsinntekt for arbeid utført før programmets oppstart.

4.37.1.1 Vedtak og klage
Kvalifiseringsstønaden innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet, og kan påklages til fylkesmannen. Vedtaket skal opplyse om at stønaden kan samordnes med arbeidsinntekt mv. Reduksjon på grunn av inntektsgivende arbeid gjøres administrativt med hjemmel i denne bestemmelsen. Beslutningen kan påklages til NAV-kontoret. Reduksjonen og begrunnelsen for den skal fremgå av saken.

Se også
§ 29. Kvalifiseringsprogram
§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold
§ 34. Stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den enkeltes forhold
§ 35. Kvalifiseringsstønad
§ 39. Utbetaling av kvalifiseringsstønad

§ 38. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser

Kvalifiseringsstønaden reduseres i den utstrekning vedkommende har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, eller foreldrepenger.

Dersom en deltaker i kvalifiseringsprogram deltar i tiltak som utløser stønad til livsopphold etter arbeidsmarkedsloven, tilfaller stønaden kommunen.

Dersom en mottaker av kvalifiseringsstønad får etterbetalt uføretrygd eller ytelser som nevnt i første ledd, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i det beløpet som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og samme tidsrom.

4.38.1 Om bestemmelsen
[Endret 6/13]
Hvis en programdeltaker mottar dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger eller foreldrepenger, skal kvalifiseringsstønaden reduseres krone for krone fordi disse ytelsene også er til livsopphold. Hvis deltakeren får etterbetalt nevnte ytelser for en periode vedkommende har mottatt kvalifiseringsstønad, kan kommunen kreve refusjon i beløpet til dekning av utlegg til samme formål og samme tidsrom. Se nærmere om vurderingen av hva som er samme formål og samme tidsrom i merknaden til § 26.

Hvis en programdeltaker fremsetter krav om uføretrygd, skal programmet med tilhørende stønad stanses fordi deltakeren ikke lenger har arbeid som mål. Hvis deltakeren får etterbetalt uføretrygd fra opptil tre måneder før kravet ble satt frem, kan kommunen kreve refusjon i beløpet på tilsvarende måte som omtalt i avsnittet over. Kommunen kan også kreve refusjon i etterbetalt uføretrygd i de tilfellene kvalifiseringsstønaden likevel ikke ble stanset når krav om pensjon ble fremsatt.

Arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad er ikke nevnt i bestemmelsen fordi personene som mottar disse ytelsene ikke har rett til kvalifiseringsprogram. Hvis en deltaker søker om en av disse ytelsene mens vedkommende er i program, skal programmet stanses. Etterlattepensjon og alderspensjon før fylte 67 år er heller ikke nevnt. En person som mottar en slik pensjon kan dermed beholde ytelsen ved deltakelse i program. Rett til program forutsetter imidlertid at ytelsen er svært begrenset.

Deltakere i statlige arbeidsrettede tiltak har rett til individstønad. Denne retten kan utløse rett til dekning av ekstrautgifter som reiseutgifter til og fra tiltaket og stønad til barnetilsyn. Disse stønadene utbetales til programdeltaker og kommer i tillegg til kvalifiseringsstønaden. Individstønaden utbetales til kommunen gjennom ordinær rammefinansiering.

4.38.1.1 Vedtak og klage
Kvalifiseringsstønaden innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet, og kan påklages til fylkesmannen. Vedtaket skal opplyse om at stønaden kan samordnes med andre offentlige ytelser. Reduksjon i stønaden på grunn av mottak av andre offentlige ytelser til livsopphold gjøres administrativt med hjemmel i denne bestemmelsen. Beslutningen kan påklages til NAV-kontoret. Reduksjonen og begrunnelsen for den skal fremgå av saken.

Avgjørelse om refusjon er enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen. Se nærmere omtale i merknaden til § 26.

Se også 
§ 26 refusjon i ytelser fra folketrygden m.m. 
§ 29. Kvalifiseringsprogram
§ 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold
§ 35. Kvalifiseringsstønad
§ 39. Utbetaling av kvalifiseringsstønad 
Arbeidsmarkedsloven  
Forskrift om arbeidsrettede tiltak

§ 39. Utbetaling av kvalifiseringsstønad

Utbetaling av kvalifiseringsstønad skjer etterskuddsvis på grunnlag av registrert frammøte. Kommunen beslutter hvordan og til hvilke tidspunkter utbetaling skal skje.

4.39.1 Om bestemmelsen

Etterskuddsvis utbetaling av kvalifiseringsstønad innebærer at stønaden må være opptjent først. Opptjening skjer ved deltakelse i programmet og frammøtet skal registreres. Ugyldig fravær fører til reduksjon i stønaden. Kommunen bestemmer selv hvordan frammøteregistrering og stønadsutbetaling skal administreres.

Det at første utbetaling av kvalifiseringsstønaden skjer etterskuddsvis, gjør at det kan være nødvendig å sikre deltakeren livsopphold fram til utbetalingen.

Kvalifiseringsstønaden er skattepliktig inntekt, men er ikke å anse som ordinær arbeidsinntekt. Deltakeren opparbeider ikke rett til dagpenger, sykepenger, foreldrepenger og feriepenger, og det betales ikke arbeidsgiveravgift. Skatteetaten beregner skattetrekk i kvalifiseringsstønad som lønn, altså fordelt på 10,5 måneder. Det skal derfor gis skattefritak for juni og halvt trekk i desember.

Kvalifiseringsstønaden er pensjonsgivende. Trygdeavgift for stønaden betales med mellomsats etter folketrygdloven.

Se også 
§ 35. Kvalifiseringsstønad
§ 36. Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet
§ 37. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og arbeidsinntekt mv
§ 38. Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser 
Skatteforskriften  § 5-7-2

§ 40. Trekk i framtidige utbetalinger m.m.

Dersom en person har fått utbetalt høyere kvalifiseringsstønad enn det vedkommende har krav på, kan det overskytende trekkes i framtidig stønad.

Dersom det er gitt uriktige opplysninger gjelder § 23 tilsvarende for kvalifiseringsstønaden.

4.40.1 Om bestemmelsen

4.40.1.1 Bestemmelsen regulerer to tilfeller av for høy utbetaling av kvalifiseringsstønad:

4.40.1.2 NAV-kontoret eller kommunen har gjort en feil
Bestemmelsens første ledd gir den som administrerer utbetaling av kvalifiseringsstønad, enten dette er kommunen eller NAV-kontoret, en rett til å nedlegge trekk i framtidig stønad uten å inndrive kravet på vanlig måte etter § 24. Uriktig utbetaling kan for eksempel skyldes feiltasting eller systemfeil. Det er uvesentlig om deltakeren kan bebreides for feilen eller om vedkommende burde ha oppdaget den. Regelen tilsvarer det som er vanlig i arbeidslivet.

NAV-kontoret må imidlertid vurdere om det er rimelig å ta slike feilutbetalinger tilbake ved direkte trekk i framtidig stønad. Hvis det dreier seg om et større beløp og pengene er brukt opp, kan et trekk sette deltakeren i en situasjon som vanskeliggjør dekning av nødvendige utgifter. Det er lite hensiktsmessig å redusere kvalifiseringsstønaden fremover i tid hvis det fører til at deltakeren vil ha behov for supplerende økonomisk sosialhjelp.

4.40.1.3 Stønadsmottakeren har gitt uriktige opplysninger
I slike tilfeller gjelder § 23 tilsvarende for kvalifiseringsstønad. Se nærmere omtale i merknaden til denne bestemmelsen.

Det er ikke anledning til å inngå avtale med deltakeren om trekk i kvalifiseringsstønad for å dekke kommunens krav.

Forholdet kan politianmeldes uavhengig av om det fattes vedtak om tilbakebetaling eller ikke.

4.40.1.4 Vedtak og klage
Trekk i framtidig stønad etter bestemmelsens første ledd er en administrativ beslutning som kan fattes med hjemmel i bestemmelsens første ledd. Beslutningen og vurderingene som er gjort skal fremgå av saken. Beslutningen kan påklages til beslutningstakeren, enten dette er NAV-kontoret eller kommunen.

Avgjørelse om å kreve tilbakebetaling på grunn av uriktige opplysninger etter bestemmelsens annet ledd er et enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen. Se nærmere omtale i merknaden til § 23.

Se også 
§ 23 følgen av at det er gitt uriktige opplysninger 
§ 24 inndrivelse av lån og andre former for dekning 
§ 35 kvalifiseringsstønad 
§ 39 utbetaling av kvalifiseringsstønad

Kapittel 5. Saksbehandlingen

§ 41. Anvendelse av forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her.

Avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester skal regnes som enkeltvedtak.

5.41.1 Om bestemmelsen

NAV-kontoret har ansvaret for at saksbehandlingen er forsvarlig, og at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap om saksbehandlingsreglene. En betryggende og forsvarlig saksbehandling bidrar til å sikre riktige avgjørelser.

Forvaltningsloven gir generelle regler om saksbehandling og enkeltindividets rettssikkerhet, og gjelder for forvaltningsorganer. I tillegg gjelder uskrevne normer for god forvaltningsskikk. I denne loven er det gitt særlige regler som går foran reglene i forvaltningsloven. NAV-kontoret må derfor følge både de generelle og de særlige saksbehandlingsreglene ved tildeling av sosiale tjenester.

I §§ 17, 43, 44 og 48 står de særlige saksbehandlingsregler som går foran de generelle i forvaltningsloven. Innholdet beskrives nærmere i merknaden til den enkelte bestemmelse.

5.41.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

5.41.2.1 Søknadsprosessen
Saksbehandlingsreglene skal sikre en god søknadsprosess fra henvendelse mottas til vedtak fattes. Videre framstilling vil omhandle de mest sentrale retningslinjene for saksbehandling av tjenester etter denne loven, og er ikke å anse som uttømmende.

5.41.2.2 NAV-kontoret skal sørge for at alle som henvender seg får sine interesser ivaretatt.

• NAV-kontoret har plikt til å gi informasjon og veiledning om tjenester, rettigheter og plikter etter loven. Informasjonen kan gis både muntlig og skriftlig og må være tilpasset mottakers individuelle forutsetninger, herunder språkferdigheter.
• NAV-kontoret har plikt til å bistå de som trenger det med å søke om tjenester. Dette omfatter å identifisere hjelpebehov og å peke på omstendigheter som kan ha særlig betydning for resultatet i det konkrete tilfellet. NAV-kontoret har videre plikt til å nedtegne muntlige søknader. Søknader skal aldri avslås muntlig, men registreres og behandles i tråd med saksbehandlingsreglene.
• NAV-kontoret har plikt til å tilrettelegge for at taushetsbelagte opplysninger utveksles på skjermet sted.

5.41.2.3 NAV-kontoret skal sikre at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes en avgjørelse.

• Hvilke opplysninger som er nødvendige i den enkelte sak må alltid vurderes i forhold til tjenestemottakers situasjon og tjenesten det søkes om.
• Det må videre vurderes hvordan opplysningene skal dokumenteres. Opplysninger i saken skal alltid være skriftlig, enten dette er i form av innhentede dokumenter eller nedtegnelser i søknad eller øvrige saksdokumenter.
• Opplysninger skal så langt mulig innhentes i samarbeid med tjenestemottaker. Tjenestemottaker skal være informert om, og ha forstått, hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å avgjøre saken.
• NAV-kontoret må sørge for at tjenestemottakers hjelpebehov er ivaretatt også mens saken er til behandling.
• NAV-kontoret kan foreta hjemmebesøk hvis dette vurderes som nødvendig for å få kartlagt tjenestemottakers hjelpebehov. Vurderingen av om dette er nødvendig må ses opp mot hvilken tjeneste det søkes om, og tjenestemottakers rett til å verne om sitt privatliv og sin integritet. Hjemmebesøk skal aldri foretas uten tjenestemottakers samtykke.

5.41.2.4 Alle søknader om tjenester skal vurderes individuelt, og både innvilgelser og avslag skal begrunnes.

• Den individuelle vurderingen skal foretas konkret i hver sak ut fra tjenestemottakers behov på søknadstidspunktet, tjenesten det er søkt om og formålene i loven, og skal ligge til grunn for avgjørelsen som tas.
• Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker.
• Vedtaket som fattes skal begrunnes. Dette er for å sikre at det fattes en riktig avgjørelse som er forståelig for tjenestemottaker, og fordi saken kan overprøves. Begrunnelsen skal være skriftlig og inneholde tre elementer:
  - den skal vise til reglene vedtaket bygger på
  - den skal nevne de faktiske forhold som har vært avgjørende
  - den bør nevne de hovedhensyn det er lagt vekt på ved skjønnsutøvelsen

Mangelfull begrunnelse kan være en indikasjon på at rettsanvendelsen eller skjønnsutøvelsen i saken ikke er korrekt, og at avgjørelsen eller tjenesten som følge av dette ikke er forsvarlig.

NAV-kontoret skal holde tjenestemottaker informert gjennom hele søknadsprosessen. All informasjon skal tilpasses tjenestemottakers forutsetninger. NAV-kontoret må sørge for at fremmedspråklige forstår den informasjonen som gis, og de som trenger det har krav på bruk av tolk. Tjenestemottakers barn skal aldri brukes i stedet for tolk.

5.41.2.5 Særlig om samtykke
NAV-kontoret må i en del sammenhenger innhente samtykke fra tjenestemottaker i forbindelse med saksbehandling av tjenester etter loven. For at samtykket skal være gyldig må det være en informert, uttrykkelig og frivillig erklæring fra tjenestemottaker om at vedkommende godtar behandling av opplysninger om seg selv.

Informert samtykke: Det innebærer at tjenestemottaker skal ha fått og forstått informasjon om hva samtykket innebærer, som hvem opplysningene kan hentes fra, hvem opplysningene kan gis til, hva slags opplysninger som kan innhentes eller gis videre og konsekvensene av at opplysningene gis. Det må sikres at tjenestemottaker får informasjon på et språk vedkommende forstår.

Uttrykkelig samtykke: Det innebærer at tjenestemottaker må gjøre noe aktivt for å gi sitt samtykke. Samtykke kan gis skriftlig eller muntlig. Det må klart og tydelig fremgå at det samtykkes, hva samtykket innebærer og samtykkets varighet bør fremkomme. Det er NAV-kontoret som må sannsynliggjøre at det foreligger et samtykke, og det bør derfor være skriftlig i form av en samtykkeerklæring.

Samtykke skal gis frivillig: NAV-kontoret kan ikke pålegge tjenestemottaker å undertegne en samtykkeerklæring, eller på annen måte gjøre samtykke til en forutsetning, for at søknad om tjenester etter loven skal behandles.

Samtykke kan gis av tjenestemottaker eller andre som har myndighet til å samtykke på tjenestemottakers vegne. Samtykke gjelder kun overfor den eller de som har samtykket. Hvis det er flere tjenestemottakere i samme sak, skal samtykke innhentes fra alle.

Tjenestemottaker kan når som helst trekke tilbake samtykket. Hvis samtykket ikke uttrykkelig sier noe om varighet, bør samtykket som hovedregel ikke gjelde mer enn ett år.

5.41.2.6 Enkeltvedtak
Avgjørelser som treffes av NAV-kontoret etter denne loven, og som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, er enkeltvedtak. Tjenestemottaker skal underrettes om vedtaket. Dette skjer ved at vedtaket sendes eller gis til tjenestemottaker. Hvis tjenestemottaker har behov for det, skal NAV-kontoret klargjøre innholdet i vedtaket.

5.41.2.7 Som enkeltvedtak eller del av enkeltvedtak regnes avgjørelser om

• innvilgelse av
  - rett til opplysning, råd og veiledning
  - stønad til livsopphold
  - stønad i særlige tilfeller
  - midlertidig botilbud
  - rett til individuell plan
• avslag på søknad om tjenester som nevnt under første punkt
• endring av gjeldende vedtak eller del av vedtak som er nevnt under første punkt
• stønadsform
• endring av stønadsform, som hel eller delvis endring fra lån til bidrag
• å sette vilkår, i samarbeid med tjenestemottaker eller ved ensidig pålegg fra NAV-kontoret
• reduksjon eller stans av økonomisk stønad hvis vilkårene er brutt
• vilkår om refusjon i underholdsbidrag
• refusjon i ytelser fra folketrygden
• krav om tilbakebetaling når det er gitt uriktige opplysninger
• avvisning av søknad eller klage

Kvalifiseringsprogrammet, og avgjørelser som er enkeltvedtak eller del av enkeltvedtak:

• innvilgelse av kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
• avslag på kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
• programmets varighet og forlengelser
• stans av kvalifiseringsprogram
• gjeninntak i program

5.41.2.8 Enkeltvedtak kan være i form av innvilgelse, delvis innvilgelse, avslag og avvisning
[Endret 6/13]

• Søknad om tjenester skal i utgangspunktet alltid realitetsbehandles. Det vil si at det må avgjøres om tjenestemottaker har krav på tjenesten eller ikke, og tjenesten blir innvilget, delvis innvilget eller avslått.
• I tilfeller hvor det foreligger formelle feil ved søknaden som gjør at den ikke kan realitetsbehandles, kan det fattes vedtak om avvisning. Et eksempel på dette er der det er søkt om tjenester og ytelser som ikke omfattes av denne loven.
• Formelt riktige søknader som ikke er eller blir tilstrekkelig begrunnet og dokumentert, skal avslås fordi det ikke foreligger et dokumentert behov.

Alle vedtaksformene kan påklages til fylkesmannen. I vedtaket skal det informeres om at fylkesmannen er klageinstans, fremgangsmåten ved klage og klagefrist.

NAV-kontoret kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det foreligger klage hvis vedtaket anses som ugyldig fordi det mangler lovhjemmel, vedtaket bygger på uriktige faktiske forhold, eller det er begått saksbehandlingsfeil som har vært bestemmende for vedtakets innhold. Kontoret kan i tillegg alltid omgjøre egne vedtak til gunst for tjenestemottaker.

5.41.2.9 Beslutning om utestenging fra NAV-kontor
Beslutning om å nekte en tjenestemottaker adgang til NAV-kontoret er ikke et enkeltvedtak etter denne loven. Utestenging skal i utgangspunktet kun benyttes som et sikkerhetstiltak for å ivareta andre tjenestemottakere som oppsøker NAV-kontoret og de ansatte. Beslutningen må følge kravene til saksbehandling etter forvaltningsloven. Tjenestemottaker skal ha varsel om mulig utestenging og anledning til å uttale seg før endelig beslutning tas. Tjenestemottaker som er utestengt fra NAV-kontoret, skal ikke utestenges fra tjenester. NAV-kontoret må legge til rette for at tjenestene er tilgjengelige på andre måter, for eksempel gjennom telefonkontakt, brev eller møter utenfor kontoret.

Se også 
§ 1 lovens formål 
§ 17 opplysning, råd og veiledning 
§ 44 taushetsplikt 
§ 48 fylkesmannens kompetanse i klagesaker 
Forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, spesielt § 11 veiledningsplikt, § 17 forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt  og
§ 25 begrunnelsens innhold 
Forvaltningslovforskriften kapittel 2

§ 42. Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener.

5.42.1 Om bestemmelsen

Det er et sentralt prinsipp i sosialt arbeid at tjenestetilbudet så langt det er mulig skal utformes med utgangspunkt i tjenestemottakerens behov og ønsker. Dette har en klar sammenheng med lovens mål om hjelp til selvhjelp. Den enkelte er nærmest til å kjenne egne behov og hva som kan bidra til å hjelpe vedkommende ut av en vanskelig livssituasjon. Retten til brukermedvirkning er nedfelt i bestemmelsen, og fremgår også av § 28 om individuell plan og § 43 om innhenting av opplysninger. Brukermedvirkning er en grunnleggende forutsetning for alle tjenester etter loven, og særlig for kvalifiseringsprogrammet.

Tjenestemottaker skal ut fra sine forutsetninger aktivt gis mulighet til å bidra til å utforme tjenestetilbudet. Tjenestemottaker skal medvirke og ha innflytelse i hele søknadsprosessen, fra henvendelse, søknad og kartlegging av behov til vedtak og utforming og tilrettelegging av tjenestetilbud. Manglende medvirkning kan føre til at rettsanvendelsen eller skjønnsutøvelsen i saken ikke er korrekt, og at avgjørelsen eller tjenesten som følge av dette ikke er forsvarlig.

Brukermedvirkning gir bedre tjenester, samtidig som den enkelte deltar og ansvarliggjøres i samhandlingen med NAV. NAV-kontoret må være tydelig på hva som forventes av tjenestemottaker og hva tjenestemottaker kan forvente av veileder og NAV. NAV-veileder må være seg bevisst at samarbeidet med tjenestemottaker ikke er mellom likeverdige parter. NAV-kontoret som tjenesteyter er den sterke part, og utøver myndighet.

Tjenestemottakers rett til å medvirke i egen sak, står også i NAV-loven § 15 som gjelder for NAV-kontoret som helhet. I NAV er brukermedvirkning omtalt som den innflytelse bruker har i forhold til beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet der vedkommende selv er berørt.

5.42.2 Nærmere om bestemmelsens innhold
[Endret 6/13]

Personer som befinner seg i en vanskelig situasjon hvor de trenger bistand, vil håndtere dette på forskjellige måter. Den enkelte vil opptre og mestre situasjonen ut fra sin personlighet og tidligere erfaringer. NAV-kontoret må sørge for at tjenestemottaker får mulighet til å legge fram sin situasjon og uttale seg om egen sak ved å skape rom for dialog. Tillit og trygghet i relasjonen er vesentlig for samarbeid og videre oppfølging. At NAV-veiledere har relasjonskompetanse er grunnleggende for å lykkes i oppfølgingsarbeidet.

For at medvirkningen skal være reell, må NAV-kontoret holde tjenestemottaker informert gjennom hele søknadsprosessen. All informasjon skal tilpasses tjenestemottakers forutsetninger. NAV-veileder må forsikre seg om at begge parter har en felles forståelse av den informasjonen som utveksles og sakens innhold. Personer som trenger det har krav på bruk av tolk. Tjenestemottakers barn skal aldri brukes i stedet for tolk.

Alle tjenestemottakere har rett til å la seg representere ved advokat eller fullmektig. En fullmektig kan være enhver person som tjenestemottaker selv velger. Fullmektigen må, i motsetning til en advokat, legge frem skriftlig fullmakt fra tjenestemottaker.

Hvis tjenestetilbudet, som økonomisk stønad og midlertidig botilbud, omfatter flere tjenestemottakere, må NAV-kontoret sørge for at begge gis relevant informasjon og anledning til å uttale seg. Hvis barn er berørte av tjenestetilbudet, skal deres behov og eventuelle synspunkter som hovedregel fremmes gjennom foreldre og foresatte.

For tjenestemottakere med spesielle behov, kan det være aktuelt å tilrettelegge for medvirkning ved å møte vedkommende utenfor NAV-kontoret, som hjemme hos personen, på offentlig sted, i institusjon eller på arbeidsplassen. Dette kan for eksempel gjelde vanskeligstilt ungdom gjennom oppsøkende virksomhet.

NAV-kontoret er tillagt myndighet til å beslutte tjenestens form og innhold. Kontoret skal i alle vurderinger legge stor vekt på hva tjenestemottaker mener og ønsker, hvis dette er innenfor lovens formål og rammer. Hvis tjenestetilbudet ikke er i samsvar med tjenestemottakers ønsker, skjerpes kravet til at beslutningen begrunnes på en måte som er forståelig for vedkommende.

Se også 
§ 1 lovens formål 
§ 4 krav til forsvarlighet 
§ 28 rett til individuell plan 
§ 43 innhenting av opplysninger  
NAV-loven § 15 samarbeid med brukeren og individuell plan

§ 43. Innhenting av opplysninger

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med tjenestemottaker eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.

I saker som gjelder tjenester etter denne loven, kan kommunen kreve opplysninger fra andre offentlige organer. Like med offentlige organer regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Har tjenestemottaker ikke samtykket i at opplysningene blir innhentet, skal spørsmålet om opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, avgjøres etter de taushetsbestemmelsene som gjelder for avgiverorganet.

5.43.1 Om bestemmelsen
[Endret 6/13]

NAV-kontoret skal sikre at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes en avgjørelse om tjenester etter loven. Det må foreligge opplysninger i saken som dokumenterer om tjenestemottaker har et hjelpebehov eller ikke. Det må også foreligge opplysninger som dokumenterer oppholdsstatus, og eventuelt om personen har fast bopel i Norge.

Det følger av retten til brukermedvirkning at opplysningene så lang som mulig skal innhentes i samarbeid med tjenestemottaker. Utgangspunktet er at tjenestemottaker selv skal innhente de opplysninger som er nødvendige for den individuelle behovsvurderingen i saken. Hvis NAV-kontoret skal innhente opplysningene, skal dette som hovedregel skje etter samtykke fra vedkommende.

Hvis NAV-kontoret innhenter opplysninger uten samtykke, skal tjenestemottaker ha kjennskap til innhentingen. Taushetspliktreglene har betydning for både innhentingen og avgivelsen av opplysninger.

NAV-kontoret har etter denne bestemmelsen en skjerpet plikt til å bistå tjenestemottaker, og en innskrenket rett til å innhente opplysninger på egenhånd, i forhold til det som gjelder for resten av forvaltningen. Dette er begrunnet i at loven gjelder for de vanskeligst stilte, og at det ovenfor denne gruppen gjelder en utvidet hjelpeplikt og særlige personvernhensyn. Mengden av opplysninger som er nødvendig for å vurdere behovsbaserte ytelser er ofte større enn for vurderingen av rettighetsbaserte ytelser.

5.43.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

5.43.2.1 Opplysningene som innhentes må være nødvendige

Hvilke opplysninger som skal fremskaffes i den enkelte sak må alltid vurderes individuelt ut fra tjenestemottakers situasjon og konkret i forhold til tjenesten det søkes om. Opplysninger som innhentes skal være relevante for saken, og det skal ikke innhentes flere opplysninger enn nødvendig. I tilfeller der tjenestemottaker befinner seg i en nødssituasjon, må vurderingen av hvilke opplysninger som er nødvendige tilpasses situasjonen.

I vurderingen av hva som er nødvendige opplysninger ligger også en vurdering av hva som er tilstrekkelig for å opplyse saken så godt som mulig. Dette henger sammen med NAV-kontorets plikt til å identifisere hjelpebehov og å peke på omstendigheter som har betydning i det konkrete tilfellet. For eksempel kan det være nødvendig å innhente nærmere opplysninger knyttet til tjenestemottakers barn som har betydning for vurderingen av livsoppholdsbehovet. Dette kan blant annet gjelde barnets behov i tilknytning til sosialt samvær med andre barn og fritidsaktiviteter. Det kan også være nødvendig å innhente ytterligere opplysninger om tjenestemottakers bosituasjon for å kunne vurdere hvilke tiltak som fremmer overgang til arbeid. Dette kan blant annet gjelde forhold ved boligen eller bomiljøet som hindrer eller vanskeliggjør arbeidsrettet aktivitet.

Vurderingen av hvilke opplysninger som er nødvendige innebærer videre en vurdering av hvor oppdaterte opplysningene skal være. Hvis opplysningene allerede ligger i saken, og det ikke foreligger forhold som tilsier at situasjonen er endret, er det ikke nødvendig å innhente de på nytt for hver søknad. For eksempel trenger ikke tjenestemottaker å gi opplysninger om samvær med barn for hver enkelt søknad om livsopphold.

5.43.2.2 Særlig om kontoutskrift
Utskrift fra konto, som viser alle bevegelser på kontoen i et bestemt tidsrom, inneholder store mengder personlig informasjon, og mye av dette er ikke relevant for NAV-kontorets behandling av saken. Kontoutskrift kan derfor ikke kreves fremlagt rutinemessig. Hvis den konkrete situasjonen er slik at enkelte nødvendige opplysninger ikke kan dokumenteres på annen måte, skal det gjøres klart for tjenestemottaker hvilke opplysninger det er behov for og hvorfor. Tjenestemottaker skal gis anledning til å stryke over opplysninger som ikke er nødvendige for saken før kontoutskriften leveres til NAV-kontoret. I noen tilfeller kan det være i tjenestemottakers interesse å legge frem kontoutskrift for NAV-kontoret, for eksempel når tjenestemottaker tar imot tilbud om økonomisk rådgivning. Når tjenestemottaker selv ønsker å legge frem kontoutskrift, er dette uproblematisk.

5.43.2.3 Opplysninger skal dokumenteres
Opplysningene i saken skal foreligge skriftlig, enten dette er i form av innhentede dokumenter eller nedtegnelser i søknad eller øvrige saksdokumenter. Skriftlighet sikrer tjenestemottakers rettsikkerhet og muliggjør at behovsvurderingen i saken kan overprøves og kontrolleres. Hvordan opplysningene skal dokumenteres må vurderes individuelt ut fra tjenestemottakers situasjon, og konkret ut fra opplysningen det gjelder. Utgangspunktet for vurderingene er at et godt samarbeid mellom NAV-kontoret og tjenestemottaker bygger på tillit, og ikke mistenkeliggjøring og kontroll.

Hovedregelen er at opplysningene som er nødvendige for saken skal være skriftlige i form av innhentede dokumenter, som lønnsslipp, husleiekontrakt, saldoutskrift og likning. Det skal ikke innhentes flere dokumenter enn det som er nødvendig i den enkelte sak. Bruk av standardiserte lister med dokumentasjonskrav skal kun brukes hvis det klart fremgår hvilke av dokumentene den enkelte tjenestemottaker skal innhente. Hvis tjenestemottaker ikke fremlegger dokumentasjonen som etterspørres, eller på annen måte dokumenterer opplysningene, skal NAV-kontoret likevel vurdere tjenestemottakers behov med bakgrunn i sannsynligheten av opplysningene som er gitt. Hvis for eksempel tjenestemottaker søker om dekning av utgifter til fremtidig samvær med barn, men ikke fremlegger samværsavtale eller annen dokumentasjon på samvær, skal søknaden fortsatt vurderes etter hvor sannsynlige opplysningene om samvær er.

Noen opplysninger som tjenestemottaker gir krever ikke ytterligere dokumentasjon enn nedtegnelse i saksdokumentene, fordi det uten videre bør legges til grunn at opplysningene er riktige. Dette kan være opplysninger av personlig karakter som det er fornærmende å skulle dokumentere. Hvis for eksempel en tjenestemottaker i en søknad om vinterklær opplyser at fjorårets klær ikke passer lenger, trenger ikke dette dokumenteres nærmere.

Det er også tilstrekkelig at opplysninger som det er umulig eller urimelig vanskelig å fremskaffe dokumentasjonen på, nedtegnes i saksdokumentene. Dette kan være fordi dokumentasjonen ikke eksisterer eller er utilgjengelig for tjenestemottaker. Det kan for eksempel være umulig å fremskaffe offentlige dokumenter, som skilsmissepapirer, fra enkelte land. Og det kan være urimelig vanskelig å fremskaffe erklæringer fra tredjepersoner, som samværsbekreftelse fra forelder med daglig omsorg, eller bekreftelse på jobb- eller boligsøking.

Muntlige opplysninger som NAV-kontoret innhenter, for eksempel fra samarbeidspartnere, skal dokumenteres ved nedtegnelse i saken.

5.43.2.4 Innhenting av opplysninger

5.43.2.5 Tjenestemottaker innhenter
Tjenestemottaker som er i stand til å ivareta sine interesser, skal som hovedregel selv fremskaffe og dokumentere opplysningene som er nødvendige for at NAV-kontoret skal kunne vurdere vedkommendes behov for tjenesten det søkes om. Tjenestemottaker skal være informert om, og ha forstått, hvilke opplysninger som er nødvendige for å avgjøre saken. Hvis tjenestemottaker ikke innhenter eller dokumenterer opplysningene, bør NAV-kontoret avklare om dette kan skyldes at vedkommende ikke er i stand til det.

5.43.2.6 NAV-kontoret innhenter etter samtykke
NAV-kontoret kan etter samtykke innhente opplysningene hvis tjenestemottaker ikke er i stand til å gjøre det på egenhånd. Dette kan skyldes både personlige og praktiske forhold, som sykdom, rusproblemer og manglende eller begrenset tilgang til telefon eller internett.

NAV-kontoret kan også innhente opplysninger etter samtykke hvis det foreligger andre forhold ved tjenestemottakers situasjon som gjør at dette er hensiktsmessig. Dette kan for eksempel være hvis tjenestemottaker er i konflikt med, eller har et dårlig samarbeid med, den som kan gi opplysningene, som utleier eller tidligere arbeidsgiver.

Det er et grunnleggende prinsipp at samtykke gis frivillig. NAV-kontoret har ikke anledning til å sette vilkår om, eller på annen måte utøve press for, at tjenestemottaker skal undertegne samtykkeerklæring. Hvis tjenestemottaker ikke innhenter opplysningene selv og heller ikke gir NAV-kontoret samtykke til å gjøre det, kan resultatet bli at hjelpebehovet ikke er tilstrekkelig dokumentert og søknaden avslås.

Når det gjelder innhenting av opplysninger fra private institusjoner eller personer må NAV-kontoret utvise særskilt aktsomhet med hensyn til samtykket som gis, hvilke opplysninger som innhentes og hvem opplysningene hentes fra. Henvendelser fra NAV-kontoret vil kunne skape vanskeligheter og ubehag for tjenestemottaker.

Hvis NAV-kontoret innhenter opplysninger fra et annet offentlig organ etter samtykke, har organet plikt til å gi opplysningene som etterspørres.

5.43.2.7 NAV-kontoret innhenter uten samtykke
[Endret 6/13]
NAV-kontoret kan hvis det er nødvendig for å opplyse saken så mye som loven krever, innhente opplysninger fra andre offentlige organer uten at det foreligger samtykke fra tjenestemottaker. Som offentlige organer regnes også organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Det skal aldri innhentes opplysninger fra private institusjoner eller personer som ikke utfører oppgaver for det offentlige uten tjenestemottakers samtykke.

Bestemmelsen gir ikke NAV-kontoret en generell hjemmel til å innhente opplysninger. Taushetspliktreglene setter begrensninger for hvilke opplysninger som kan innhentes og hvor de kan hentes fra. For å få opplysninger, må NAV-kontoret nødvendigvis også gi noen opplysninger. Opplysningene som innhentes må være avgjørende for å kunne vurdere saken. Et eksempel på dette er informasjon om personens oppholdsstatus, noe som er avgjørende for å kunne vurdere om vedkommende har fulle eller begrensede rettigheter etter loven. NAV-kontoret kan kun unntaksvis røpe at en person mottar sosialhjelp eller gi annen informasjon om personen. Dette skal det tas hensyn til ved henvendelser til andre offentlige organer, for eksempel slik at det kun informeres om at henvendelsen gjelder en NAV-bruker, og ikke hvilke tjenester vedkommende mottar fra NAV-kontoret.

Bestemmelsen gir heller ikke NAV-kontoret en rett til opplysninger. Det er bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og eventuell opplysningsplikt som gjelder for avgiverorganet som regulerer om opplysningene kan utleveres til NAV-kontoret.

5.43.2.8 Opplysninger NAV-kontoret selv innehar
NAV-kontoret kan selv ha opplysninger som er nødvendige for saken, enten i tidligere saker etter denne loven eller i saker etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven. NAV-loven § 16 åpner for utveksling av opplysninger internt i kontoret. Det forutsettes at intern utveksling i de fleste tilfellene skjer i nært samarbeid med tjenestemottaker eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.

Se også
§ 2 lovens virkeområde 
Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel § 5 
§ 41 anvendelse av loven ‘særlig om samtykke
Forvaltningsloven, spesielt § 11 veiledningsplikt og § 17 forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt 

§ 44. Taushetsplikt

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for kommunen etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.

Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en tjenestemottakers oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til kommunen.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.

5.44.1 Om bestemmelsen

Taushetsplikt er en plikt til å tie om bestemte forhold og en plikt til å hindre at uvedkommende får innsyn i slike forhold. Taushetsplikten er i utgangspunktet pålagt personer og ikke organer. Opplysninger om forhold som er undergitt taushetsplikt skal i utgangspunktet ikke være tilgjengelige for andre enn den personen som mottar opplysningene.

Forvaltningsloven gir generelle regler om taushetsplikten som gjelder for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Ved behandling av saker om tildeling av sosiale tjenester er det gitt særlige regler for taushetsplikten som går foran og er strengere enn reglene i forvaltningsloven. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven må derfor følge både de generelle og de særlige taushetspliktsreglene.

Brudd på taushetsplikten medfører straffeansvar etter straffelovens § 121.

5.44.2 Nærmere om bestemmelsens innhold
Taushetsplikt er i hovedsak begrunnet i to forhold; hensynet til den personlige integritet og hensynet til tillitsforholdet mellom tjenestemottakeren og forvaltningen. Tjenester etter denne loven er behovsbaserte. For å kunne vurdere om tjenestemottaker har rett til tjenester må det innhentes relevante opplysninger i forhold til tjenesten det er søkt om, for eksempel om økonomi, barn, sosiale forhold, bolig og helse. Både omfanget av og sensitiviteten i opplysningene, gjør at taushetsplikten etter denne bestemmelsen er strengere enn etter forvaltningsloven.

5.44.2.1 Hva innebærer det å ha taushetsplikt?
Taushetsplikten er i utgangspunktet pålagt personer og ikke organer, og den som mottar opplysningene har plikt til å ivareta taushet. Det er ikke anledning til å gi opplysninger til andre, enten dette skjer muntlig, skriftlig eller ved at dokumenter ligger tilgjengelig.

Taushetsplikten gjelder både i arbeidstid og fritid, og oppheves ikke selv om arbeidsforhold eller forhold til tjenestemottaker opphører.

5.44.2.2 NAV-kontoret har plikt til å tilrettelegge for at taushetsplikten overholdes
Tjenestemottaker har rett til å motta råd og veiledning, og gi opplysninger og motta informasjon om egen sak på skjermet sted. Tjenestemottaker skal ikke behøve å gi personlige opplysninger i mottaket der andre er tilstede og kan overhøre det som blir sagt. Tjenestemottaker skal heller ikke pålegges å delta i gruppesamtaler eller lignende der det skal gis personlige opplysninger og drøftes personlige problemer.

Dokumenter og annet materiale som inneholder taushetsbelagte opplysninger skal oppbevares på forsvarlig måte. Det vil si at fysiske dokumenter skal oppbevares i låsbare skuffer og skap, og at elektroniske dokumenter kun skal være tilgjengelige for personer som trenger opplysningene i sitt arbeide.

5.44.2.3 Hvem har taushetsplikt?
Taushetsplikten gjelder for alle som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven uavhengig av om de er kommunalt eller statlig ansatt. Ansatte i andre offentlige etater, private foretak, frivillige organisasjoner, brukerorganisasjoner og andre har taushetsplikt dersom de utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven. Likestilt med ansatte er også personer som på en eller annen måte er engasjert for å utføre tjenesten eller arbeidet, eller er valgt eller oppnevnt til å sitte i utvalg, råd eller offentlige nemnder.

5.44.2.4 Hvilke opplysninger er underlagt taushetsplikt?
Etter forvaltningsloven er det opplysninger om noens personlige forhold eller tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold av konkurransemessig betydning, som er underlagt taushetsplikt.

For NAV-ansatte er det hva som ligger i begrepet ”noens personlige forhold” som er av interesse. Personopplysninger omfatter som utgangspunkt alle opplysninger som er knyttet til en person, uten hensyn til om opplysningene er å anse som følsomme eller ikke. Typiske personlige opplysninger omhandler familie, hjemmeforhold, fysisk og psykisk helse, utdanning, arbeid, økonomisk situasjon, sosiale forhold, holdninger og følelsesliv.

I forvaltningsloven er utgangspunktet at opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke er taushetsbelagte, men fordi slike opplysninger om tjenestemottakere av sosiale tjenester vil røpe klientforhold er også disse underlagt taushetsplikten. Det å være en tjenestemottaker av sosiale tjenester er i seg selv en taushetsbelagt opplysning. Hovedregelen er derfor at en NAV-ansatt har taushetsplikt om alle opplysninger som er knyttet til en tjenestemottaker.

Opplysning om tjenestemottakers oppholdssted kan imidlertid gis uten hinder av taushetsplikten når det er klart at det ikke vil skade tilliten til NAV-kontoret å gi slik opplysning. Oppholdssted vil kunne være tjenestemottakers adresse eller arbeidssted, eller stedet der vedkommende faktisk oppholder seg. Unntaket har sammenheng med at opplysningen kan være av stor betydning for enkeltpersoner eller offentlige organer for å komme i kontakt med tjenestemottaker. Slik kontakt kan også være i vedkommendes interesse. Bare unntaksvis vil det være aktuelt å gi opplysningen hvis tjenestemottaker direkte motsetter seg dette.

For at opplysninger skal være underlagt taushetsplikt, må disse være mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet. Hvor og hvordan opplysningene er mottatt er uten betydning. Også opplysninger mottatt etter arbeidstid vil være omfattet dersom disse ble gitt på grunnlag av tjenesten eller arbeidet. I tilfeller der en NAV-ansatt blir kontaktet av en privatperson som ønsker å gi opplysninger om en tjenestemottaker, som slektning, venn eller nabo, kan den NAV-ansatte motta informasjonen, men verken bekrefte at vedkommende har en sak ved kontoret eller gi informasjon om saken.

5.44.2.5 Unntak fra taushetsplikten
Hovedregelen er at NAV-ansatte har taushetsplikt om tjenestemottakers personlige forhold. Det er imidlertid behov for visse unntak i taushetsplikten av hensyn til tjenestemottaker som part i saken, sakens behandling og utredning, driften av NAV-kontoret, og behovet for samarbeid innad i NAV-kontoret og mellom forvaltningsorganer.

For å kunne gi taushetsbelagte opplysninger må det foreligge en lovhjemmel eller et samtykke som tillater det. I § 45 er det gitt unntak fra taushetsplikten for opplysninger til barneverntjenesten. Forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b inneholder også aktuelle unntaksbestemmelser. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for formidling av taushetsbelagte opplysninger at den som får opplysningene selv har taushetsplikt.

Unntak fra taushetsplikten medfører ikke automatisk opplysningsplikt. Det må vurderes i det enkelte tilfelle om det gjelder en opplysningsplikt eller en opplysningsrett.

5.44.2.6 De 7 mest sentrale unntakene fra taushetsplikten er:

5.44.2.6.1 Opplysninger til tjenestemottaker
Det følger av forvaltningsloven at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger i en sak gjøres kjent for den som er part i saken og som saken dermed gjelder, altså tjenestemottaker. Hvis det er flere tjenestemottakere i den samme saken, kan opplysninger gis den ene uten at det er nødvendig å innhente samtykke fra de andre. Hvis tjenestemottaker er representert ved advokat eller fullmektig, kan opplysningene også gis til denne.

Avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester er enkeltvedtak, og i saker der det skal fattes et enkeltvedtak foreligger det ikke bare en opplysningsrett, men også en opplysningsplikt. Det følger av forvaltningsloven § 18 at tjenestemottaker har rett til å gjøre seg kjent med alle sakens opplysninger og dokumenter, med unntak av dokumenter NAV-kontoret har utarbeidet kun for sin interne saksforberedelse.

Opplysninger fra tredjeperson
Opplysninger om tjenestemottaker som en NAV-ansatt mottar fra en privatperson, som tjenestemottakers slektning, venn eller nabo, har tjenestemottaker som hovedregel rett til å få kjennskap til, samt hvem som har gitt dem. Tilsvarende gjelder hvis en NAV-ansatt ved innhenting av opplysninger etter § 43 får mer informasjon om tjenestemottaker enn det som er etterspurt. Etter forvaltningsloven § 19 kan opplysningene unntaksvis holdes tilbake hvis det foreligger særlige grunner til det og opplysningene ikke er av vesentlig betydning. Hvem som har gitt opplysningene kan holdes skjult hvis det foreligger tungtveiende grunner for det, for eksempel at det kan føre til fare eller store ubehageligheter for avgiveren.

Opplysninger som gjelder barn
Hvis en NAV-ansatt mottar opplysninger som gjelder tjenestemottakers barn, og opplysningene angår forhold som hører inn under foreldreansvaret, er utgangspunktet at tjenestemottaker har rett til å få vite om disse opplysningene. Foreldreansvaret svekkes gradvis etter hvert som barnet blir eldre, og fra barnet er rundt 16 år vil det være grunn til å ikke gi opplysninger videre til foreldrene med mindre det dreier seg om informasjon av vesentlig betydning, som om barnet er i live og om oppholdssted.

Hvis en mindreårig ungdom oppsøker NAV-kontoret med opplysninger i en sak hvor vedkommende selv er berørt, eller for å få råd i et spørsmål, for eksempel av økonomisk art eller om å flytte hjemmefra, må den NAV-ansatte foreta en konkret vurdering av om dette er opplysninger som foreldrene bør vite om. Det skal blant annet legges vekt på hva ungdommen selv ønsker, alder, opplysningenes art, foreldrenes interesse i å få opplysningene og konsekvensene av at opplysningene gis.

5.44.2.6.2 Samtykke
Det følger av forvaltningsloven at dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder.

Hvis det foreligger et behov for unntak fra taushetsplikten som ikke er lovhjemlet, må den NAV-ansatte ha samtykke fra tjenestemottaker før opplysningene kan gis. Hvis det foreligger grunnlag for lovhjemlet unntak, bør den ansatte likevel først be om tjenestemottakers samtykke fordi størst mulig grad av åpenhet og samarbeid alltid bør tilstrebes.

Samtykket skal gis frivillig. Tjenestemottaker skal ha fått og forstått informasjon om hva samtykket innebærer, hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og konsekvensene av at opplysningene gis. Som utgangspunkt skal samtykket være skriftlig. Samtykke er nærmere omtalt i innledningen til kapitlet om saksbehandling.

Barns interesser
I bestemmelsen er det gjort ett unntak fra å gi taushetsbelagte opplysninger selv om det foreligger samtykke fra tjenestemottaker, og det gjelder opplysninger som kan føre til ytterligere stigmatisering eller negative konsekvenser for barn dersom de gjøres kjent. I slike tilfeller kan departementet, eventuelt fylkesmannen, bestemme at taushetsplikten gjelder selv om foreldrene ønsker at opplysningene skal frigis, for eksempel til media. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at foreldrene selv videreformidler opplysningene.

5.44.2.6.3 Anonymisering
Det følger av forvaltningsloven at taushetsbelagte opplysninger kan brukes dersom behovet for beskyttelse er ivaretatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individuelle kjennetegn er utelatt.

En konkret sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individuelle kjennetegn tas bort. Opplysningene i saken må ikke kunne tilbakeføres til tjenestemottakeren som har krav på taushet. Ved små NAV-kontor eller i små kommuner vil opplysningene ofte lett kunne tilbakeføres. Dette er brudd på taushetsplikten, og anonymiseringsformen kan da ikke benyttes.

I saksfremlegg, diskusjoner og lignende skal anonymisering brukes hvis uvedkommende for saken gis tilgang til dokumenter eller er tilstede i diskusjonen.

5.44.2.6.4 Ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes
Etter forvaltningsloven er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier at de skal hemmeligholdes. I praksis vil det stort sett dreie seg om tilfeller hvor opplysningene er alminnelig kjent eller tilgjengelige andre steder. For eksempel kan det være at tjenestemottaker selv har tatt initiativ til presseomtale av egen sak. I slike tilfeller må NAV-kontoret likevel foreta en konkret vurdering av hvorvidt de skal gi opplysninger om saken. I vurderingen må det tas hensyn til sakens art og tjenestemottakers helhetlige situasjon. Hvis kontoret gir opplysninger, bør disse være faktabaserte og kun korrigere og eventuelt nøkternt supplere opplysningene tjenestemottaker selv har gitt.

5.44.2.6.5 Opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for
Det følger av forvaltningsloven at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Blant annet kan opplysningene brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelse, oppfølging og kontroll.

Kommunikasjon med andre i forbindelse med saksbehandlingen
Som ledd i en forsvarlig saksbehandling åpner forvaltningsloven for nødvendig kommunikasjon mellom ansatte i samme forvaltningsorgan, overordnet eller underordnet organ og tilsvarende organ i andre distrikt, og med andre samarbeidspartnere, som tiltaksarrangør og deltakere i ansvarsgrupper. Så langt det er nødvendig å gi opplysninger for å få opplysninger av betydning for saken, kan opplysningene gis. Det skal aldri innhentes opplysninger fra private institusjoner eller personer uten tjenestemottakers samtykke.

All kommunikasjon med andre er strengt begrenset til at opplysningene må være nødvendige. Hvilke opplysninger som er nødvendige i den enkelte sak må vurderes individuelt ut fra tjenestemottakers situasjon og konkret i forhold til tjenesten det søkes om. Opplysningene må være relevante for behandlingen av saken. Se nærmere omtale i merknadene til § 43.

5.44.2.6.6 Arbeidsmessige forhold innad i NAV-kontoret
Etter NAV-loven § 16 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen NAV-kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker.

Opplysningene skal bare være tilgjengelige så langt det er nødvendig for arbeid knyttet til journalføring, registrering, arkivering, saksbehandling, skriving, veiledning og intern opplæring. Tilgjengeligheten for den enkelte ansatte må ha sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. NAV-kontoret plikter, alt etter opplysningenes art og de praktiske arbeidsforhold, å sikre at taushetsbelagte opplysninger ikke gis større spredning enn nødvendig.

Det forutsettes at intern innhenting og avgivelse av opplysninger i de fleste tilfeller skjer i nært samarbeid med tjenestemottaker eller slik at vedkommende har kjennskap til utvekslingen.

Taushetsplikten for Arbeids- og velferdsetaten er regulert i NAV-loven § 7, og gjensidig bistand mellom etaten og sosialtjenesten utenfor NAV er regulert i lovens § 8.

5.44.2.6.7 Opplysninger til andre forvaltningsorganer
Om et forvaltningsorgan har anledning til å etterspørre opplysninger reguleres av bestemmelsene som gjelder for dette organet, og tilsvarende er det reglene for avgiverorganet som bestemmer om opplysningene kan, eventuelt må, gis og i hvilket omfang.

Taushetsbelagte opplysninger, som hvorvidt en person mottar tjenester etter loven eller om avgjørelser som er truffet, kan bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme oppgavene til kommunen i NAV, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Tilsvarende gjelder for å gi opplysninger om, og eventuelt anmelde, lovbrudd til politiet. Dette er et snevrere unntak enn det som følger av forvaltningsloven, og er begrunnet i behovet for å kunne etablere og beholde et åpent tillitsforhold mellom kommunen i NAV og tjenestemottaker.

Det er kommunen i NAV som selv bestemmer om spredning av taushetsbelagte opplysninger til et annet forvaltningsorgan fremmer dens oppgaver. Det må være en klar og direkte sammenheng mellom det å gi opplysningene og ivaretakelse av interessene til kommunen i NAV.

Kommunen i NAV kan alltid gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, herunder anmeldelse til politiet, når dette vurderes som nødvendig for å beskytte en persons liv og helse. Dette gjelder uavhengig av om personen er tjenestemottaker eller på annen måte har forbindelse til kommunen i NAV.

Det er kommunen i NAV, ved ansatte som konkret er tildelt slik myndigheten, som kan gi opplysningene, og ikke den enkelte ansatte.

Opplysningsplikt til andre forvaltningsorganer
I enkelte tilfeller er kommunen i NAV pålagt å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer. For at det skal foreligge en plikt til å gi taushetsbelagte opplysninger må det foreligge en klar lovhjemmel. § 45 hjemler opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Andre hjemler finnes i lovgivningen som gjelder for andre forvaltningsorganer, som i likningsloven og forskrift til utlendingsloven.

Selv om det foreligger en opplysningsplikt, er det kommunen i NAV som avgjør om de innehar opplysninger som omfattes av plikten, samt omfanget av opplysningene som eventuelt skal gis. De taushetsbelagte opplysningene som gis skal være begrenset til det som omfattes av opplysningsplikten. Det er for eksempel ikke anledning til å gi forvaltningsorganet som pålegger avgivelse av opplysninger tilgang til en tjenestemottakers saksdokumenter slik at organet selv kan finne frem til opplysningene de trenger.

Se også
§ 41 anvendelse av forvaltningsloven ‘særlig om samtykke’
§ 45 opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Forvaltningsloven:

§ 13 taushetsplikt
§ 13a begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse
§ 13b begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser 
§ 13c informasjon om taushetsplikt, oppbevaring av opplysninger undergitt taushetsplikt
§ 13d opplysninger til bruk for forsking og 
§ 13e forskeres taushetsplikt,

NAV-loven § 7 taushetsplikt, § 8 gjensidig bistand mellom Arbeids- og velferdsetaten og sosialtjenesten, § 16 behandling av personopplysninger ved det felles lokale kontoret

§ 45. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barnevernstjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barnevernstjenester §§ 4-10 til 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Organene som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, kan også pålegge personellet å gi slike opplysninger.

5.45.1 Om bestemmelsen

NAV-kontoret har etter bestemmelsen:

• Oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.
• Opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker.
• Opplysningsplikt til barneverntjenesten etter pålegg.

Generelt samarbeid mellom NAV-kontoret og barneverntjenesten reguleres av § 13.

5.45.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

5.45.2.1 Oppmerksomhetsplikten
NAV-kontoret møter mange tjenestemottakere som er foreldre, og forvalter tjenester som er av vesentlig betydning for barnefamilier. Kontoret har derfor kunnskap om hvilke forhold utsatte barn og unge lever under.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Barn og unge er spesielt sårbare i vanskelige situasjoner og det er viktig at deres særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med NAV-kontoret. Kontoret skal ta hensyn til barn og unges velferd og behov i utforming av tjenestene, og skal bidra til at foreldre får mulighet til å ivareta sitt foreldreansvar. Samarbeid med andre instanser kan være nødvendig.

Hvis det er grunn til bekymring for barnets eller den unges livssituasjon, skal dette undersøkes nærmere gjennom samtale med foreldrene. Forhold som gir grunn til bekymring kan være at foreldrene har gjentatte økonomiske disponeringsproblemer, en ustabil livs- eller bosituasjon, store helseplager, rusproblemer eller selv gir uttrykk for bekymring for barnet. NAV-kontoret skal bidra til å finne løsninger sammen med foreldrene. Dette kan være i form av tjenester etter loven eller gjennom samarbeid med andre instanser, som barneverntjenesten, pedagogisk-psykologisk tjeneste og helsestasjonstjenesten.

For å kunne ivareta oppmerksomhetsplikten, må NAV-kontoret kjenne til barneverntjenestens generelle hjelpetiltak, som støttekontakt, besøkshjem, avlastningstiltak i hjemmet, opphold i sentre for foreldre og barn, eller andre foreldrestøttende tiltak.

Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten. Ved å oppfylle sin oppmerksomhetsplikt kan NAV-kontoret imidlertid bli kjent med forhold som gjør at kontoret må vurdere om det har plikt til melde fra til barneverntjenesten.

5.45.2.2 Opplysningsplikt av eget tiltak
NAV-kontoret har i visse tilfeller opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten gjelder overfor barn og unge.

Plikten til å melde fra til barneverntjenesten gjelder tilfeller og situasjoner omtalt i barnevernloven §§ 4-10 til 4-12 og § 4-24:

• dersom det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og dersom foreldrene ikke sørger for at barnet kommet til undersøkelse og behandling
• dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling eller opplæring
• dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling
• dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet
• dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
• dersom et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte

Plikten til å melde fra til barneverntjenesten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt. Det er den enkelte ansatte som har meldeplikt, og dette er et selvstendig og personlig ansvar. Hvordan vedkommende har fått opplysningene er uten betydning. Det mest nærliggende er gjennom å oppfylle oppmerksomhetsplikten i kontakten med foreldrene. Det må vurderes konkret om opplysningene gir grunn til bekymring for om barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra. Det kreves ikke at den ansatte er sikker på at barnets situasjon er alvorlig, men det må foreligge mer enn en vag mistanke om at dette er tilfelle.

Når opplysningsplikten foreligger, skal den ansatte umiddelbart melde fra til barneverntjenesten. Det skal ikke foretas ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte bekymringen. Opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen. Skulle situasjonen vise seg å være mindre alvorlig enn antatt, har den som ga opplysningene til barnevernet likevel ikke brutt taushetsplikten.

Meldingen til barneverntjenesten skal være fra navngitt ansatt, eller vedkommendes leder, slik at barneverntjenesten på best mulig måte kan vurdere innholdet i meldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. NAV-kontoret bør utarbeide rutiner for hvordan opplysningsplikten skal ivaretas.

5.45.2.3 Opplysningsplikt etter pålegg
Alle organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, som barneverntjenesten, fylkesnemnda og fylkesmannen, kan pålegge NAV-kontoret å gi opplysninger uavhengig av taushetsplikten. Pålegget må til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Både den som blir pålagt å gi opplysninger og den som gir pålegget, har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon videreformidles i et større omfang enn nødvendig.

5.45.2.4 Anonyme drøftinger
Den enkelte ansatte ved NAV-kontoret kan kontakte barneverntjenesten for anonyme drøftinger hvis vedkommende trenger råd om hvordan det er best å ta opp barn eller unges situasjon med foreldrene, trenger informasjon om hva barneverntjenesten kan bidra med eller ønsker å diskutere aktuelle problemstillinger.

Det kan også være nyttig å diskutere med fagpersoner hvorvidt en bekymring for et barn er så alvorlig at det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten, eller om foreldrene bør eller ikke bør informeres om en melding.

Drøftingene skal være anonyme. Dette innebærer at det ikke skal brukes navn, adresser eller andre opplysninger som kan avsløre barnet eller foreldrene identitet.

Se også

Barneverntjenesteloven:

§ 4-10 vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling 
§ 4-11 vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov 
§ 4-12 vedtak om å overta omsorgen for et barn
§ 4-24 plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke 
§ 6-4 innhenting av opplysninger

§ 46. Folkevalgt organs sammensetning i enkeltsaker

Dersom et folkevalgt organ etter kommunestyrets beslutning skal behandle saker vedrørende enkeltpersoner etter denne loven, skal organet ha tre til fem medlemmer.

5.46.1 Om bestemmelsen

Det er opp til den enkelte kommune å etablere og organisere et folkevalgt organ som skal behandle enkeltsaker. Hvis kommunen velger å opprette et slikt organ, skal organet bestå av tre til fem medlemmer. Regler om etablering og saksbehandling følger av kommuneloven.

Ved å opprette et organ for å behandle saker på sosialområdet, gis de folkevalgte mulighet til å følge med på utviklingen på området i kommunen. Tjenestemottakere kan selv bringe saker inn for organet. Det samme kan de folkevalgte og kommunens administrasjon. Det er særlig aktuelt å bringe inn saker av prinsipiell interesse. Enkeltvedtak kan uavhengig av om saken behandles i organet, påklages og oversendes fylkesmannen.

Se også
Kommunelovens § 10 Faste utvalg. Komiteer og kapittel 6 saksbehandlingsregler i folkevalgte organer 

§ 47. Klage over kommunens vedtak

Enkeltvedtak som kommunen har truffet etter denne loven, kan påklages til fylkesmannen.

5.47.1 Om bestemmelsen

Retten til å få et enkeltvedtak overprøvd er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Bestemmelsen gir tjenestemottaker rett til en ny vurdering av saken. Klage på vedtak skal behandles etter reglene i forvaltningsloven.

I enkeltvedtaket skal tjenestemottaker informeres om at fylkesmannen er klageinstans, fremgangsmåten ved klage og klagefrist. NAV-kontoret skal bistå dem som trenger det med å utforme klage. Dette gjelder også muntlig henvendelse som etter sitt innhold fremtrer som en klage.

En klage skal:

• fremsettes for NAV-kontoret
• være skriftlig
• være undertegnet av klager eller fullmektig
• nevne det vedtak det klages over
• nevne den endring som ønskes
• angi begrunnelse for eventuell oversittelse av klagefristen

Og bør:

• være begrunnet

Kommunen har ansvaret for at reglene om klagebehandling blir fulgt og at klagene NAV-kontoret mottar får en forsvarlig behandling. Kommunen må derfor gjennom sine styringssystem påse at klagebehandlingen følger saksbehandlingsreglene.

5.47.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

5.47.2.1 NAV-kontorets behandling av klagen
Inneholder klagen feil eller mangler skal NAV-kontoret gi tjenestemottaker anledning til å rette opp dette. Hvis feil eller mangler ikke blir rettet, skal klagen avvises. Avgjørelse om avvisning er et enkeltvedtak som kan påklages. Ved oversittelse av klagefristen må det vurderes om det foreligger særlige grunner som gjør at klagen likevel skal behandles. For klager etter denne loven skal det lite til for at slike grunner foreligger på grunn av tjenestenes karakter. Klagen kan ikke behandles som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble fattet.

NAV-kontoret har plikt til å vurdere og undersøke de forhold som fremkommer i klagen.

Kravet om at NAV-kontoret skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold gjelder også klagesaker. Noen klagesaker krever en rask avgjørelse. Dette kan være ulike former for nødssituasjoner og saker hvor barn og unge er direkte berørt. NAV-kontoret skal sørge for at tjenestemottakers hjelpebehov er ivaretatt også mens klagen er til behandling.

Vurderer NAV-kontoret at tjenestemottaker har rett i sin klage, skal det fattes nytt vedtak som erstatter det opprinnelige. Det nye vedtaket kan påklages på vanlig måte. Vurderer NAV-kontoret at tjenestemottaker har delvis rett og opprettholder deler av det som påklages, eller klagen ikke tas til følge, skal saken oversendes fylkesmannen så fort den er forberedt.

5.47.2.2 Fylkesmannens behandling av klagen
Fylkesmannen skal, på samme måte som NAV-kontoret, avvise klagen dersom det foreligger formelle feil som ikke blir rettet. Fylkesmannens avvisningsvedtak kan under visse forutsetninger overprøves av overordnet departement, eller det forvaltningsorgan myndigheten er delegert til.

Hvis fylkesmannen tar klagen til behandling, kan vedtaket fra NAV-kontoret stadfestes, endres, eller oppheves og sendes tilbake for ny behandling. Fylkesmannens vedtak er endelig og kan ikke påklages videre.

Fylkesmannens kompetanse i klagesaker reguleres i § 48.

5.47.2.3 Særlig om klage på vedtak om kvalifiseringsprogram
Avgjørelse om kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad er et enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen.

For at en person skal ha rett til kvalifiseringsprogram, må vedkommende ha gjennomgått en arbeidsevnevurdering som konkluderer med at arbeidsevnen er nedsatt med behov for spesielt tilpasset innsats. Behovs- og arbeidsevnevurderinger er regulert i NAV-loven § 14a. Hvis personen er uenig i utfallet av arbeidsevnevurderingen, skal vedtaket etter denne bestemmelsen påklages til NAV Klage og anke. Hvis vedkommende har fått avslag på kvalifiseringsprogram med bakgrunn i utfallet av arbeidsevnevurderingen, og likevel klager på vedtaket til fylkesmannen istedenfor å klage på vedtaket etter NAV-loven § 14a, skal fylkesmannen stadfeste avslagsvedtaket og informere om hvorfor. I slike tilfeller kan det fremstå som uklart for klageren hvem som er rette klageinstans. NAV-kontoret må gi god informasjon og bistå dem som trenger det med å fremme klagen.

5.47.2.4 Klage som ikke gjelder enkeltvedtak
Klager som ikke gjelder enkeltvedtak skal ikke behandles etter denne bestemmelsen. Dette kan gjelde misnøye med forhold rundt hjelpen som gis, eventuelt ikke gis, eller forhold ved NAV-kontoret; som måten vedkommende er møtt på, lang ventetid på samtale eller samarbeidet med NAV-veileder. Slike klager skal tas opp med kommunens administrasjon eller leder for de kommunale tjenestene i NAV-kontoret, og klagen skal behandles og besvares i tråd med god forvaltningsskikk. Hvis NAV-kontoret er i tvil om klagen gjelder et enkeltvedtak eller misnøye over andre forhold, må dette avklares med tjenestemottaker.

Se også 
Forvaltningsloven, spesielt kapittel VI. Om klage og omgjøring

§ 48. Fylkesmannens kompetanse i klagesaker

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.

Dersom et vedtak som gir klageren medhold, ikke kan settes i verk straks, kan fylkesmannen bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som skal dekke et øyeblikkelig behov.

5.48.1 Om bestemmelsen

Fylkesmannen har både rett og plikt til å overprøve påklagede vedtak fra NAV-kontoret. Fylkesmannen har myndighet til å vurdere opplysningene i saken, saksbehandling, rettsanvendelsen og skjønnsutøvelsen.

Fylkesmannen kan stadfeste NAV-kontorets vedtak, endre og treffe nytt vedtak i saken eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake for ny behandling og avgjørelse ved NAV-kontoret. Fylkesmannen må vurdere om tilbakesendelse er i tjenestemottakers interesse ved at saken utredes på nytt ved NAV-kontoret, eller om behovet for en rask avgjørelse tilsier at fylkesmannen fatter nytt vedtak.

Fylkesmannen skal vurdere saken ut fra de opplysninger som foreligger når prøvingen skjer, sett i sammenheng med tjenestemottakers behov på søknadstidspunktet. Hvis fylkesmannen endrer NAV-kontorets vedtak, skal tjenestene som hovedregel beregnes fra søknadstidspunktet. Dette gjelder selv om tjenestemottakeren ikke har rett til tjenester når klagen avgjøres.

NAV-kontoret har plikt til å rette seg etter fylkesmannens avgjørelse. Hvis vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan fylkesmannen bestemme at NAV-kontoret må sette i verk midlertidige tiltak som skal dekke et øyeblikkelig behov.

5.48.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Fylkesmannens kan overprøve alle sider ved NAV-kontorets vedtak, og denne retten kan deles inn som følger:

5.48.2.1 Overprøving av rettsanvendelsen
Fylkesmannen skal alltid prøve den rettsanvendelsen NAV-kontoret har foretatt i saken. Dette betyr at fylkesmannen må vurdere om NAV-kontoret har benyttet korrekt lovhjemmel og tolket lovens bestemmelser riktig. Tolking av vage og skjønnsmessige begrep i en bestemmelse, såkalt rettsanvendelsesskjønn, er en del av rettsanvendelsen.

Bestemmelsen om stønad til livsopphold inneholder som eksempel vage og skjønnsmessige begrep. Ved vurdering av klage på vedtak etter denne bestemmelsen, skal fylkesmannen alltid prøve om betingelsene for stønad er oppfylt, hvilke utgifter som omfattes av livsoppholdsbegrepet og om stønaden sikrer et forsvarlig livsopphold.

Hvis rettsanvendelsen er feil, er vedtaket lovstridig.

5.48.2.2 Overprøving av saksbehandlingen
Fylkesmannen skal undersøke om NAV-kontoret har behandlet saken i tråd med reglene for forsvarlig saksbehandling. Dette omfatter at det må vurderes om saken har vært tilstrekkelig utredet, om tjenestemottaker har fått anledning til å uttale seg og medvirke, og om avgjørelsen er individuelt og konkret begrunnet.

Feil i saksbehandlingen gjør at NAV-kontorets vedtak er ugyldig, med mindre det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

5.48.2.3 Overprøving av det frie skjønn
Fylkesmannen skal vurdere NAV-kontorets skjønnsutøvelse. NAV-kontoret har fritt skjønn til å fastsette et høyere nivå på ytelsen enn det som følger av kravet til forsvarlighet, stønadsform og om det skal settes vilkår. Fylkesmannen kan kun endre et vedtak ut fra disse grunnlagene dersom skjønnsutøvelsen er åpenbart urimelig. Det betyr at vedtak ikke kan endres utelukkende fordi fylkesmannens skjønn avviker noe fra skjønnet NAV-kontoret har utøvd i saken.

Ved vurderingen av om skjønnet er åpenbart urimelig skal det tas utgangspunkt i lovens formål. Dersom skjønnsutøvelsen ikke i tilstrekkelig grad fremmer formålene i loven, kan dette være åpenbart urimelig.

Hvis tjenestemottaker har ekstra utgifter i forbindelse med overgang til arbeid, kan det være åpenbart urimelig å ikke innvilge stønad ut over et forsvarlig livsopphold. Det kan videre være åpenbart urimelig å gi økonomisk stønad i form av varer og tjenester i tilfeller dette er sterkt belastende og stigmatiserende for tjenestemottaker. Vilkår om å redusere boutgifter, kan være åpenbart urimelig dersom salget fører til at tjenestemottaker får forverret livssituasjon eller flytting vil være en for stor belastning for barna.

Det må vurderes om vedtaket får åpenbart urimelige konsekvenser for alle som er berørt av vedtaket.

Se også 
Forvaltningsloven, spesielt kapittel VI. Om klage og omgjøring

§ 49. Avgjørelse av tvister

Oppstår det tvist mellom kommuner om ansvar etter § 3, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Departementet kan gi nærmere regler om behandlingsmåten.

5.49.1 Om bestemmelsen

Det er NAV-kontoret i tjenestemottakers oppholdskommune som har ansvaret for å yte tjenester etter loven, og som i utgangspunktet har det økonomiske ansvaret for tjenestene. Oppholdskommunens ansvar følger av § 3. Hvis det oppstår tvist om ansvaret mellom to eller flere kommuner og kommunene selv ikke kommer til enighet, kan de kreve at fylkesmannen avgjør tvisten for å få en rask og endelig konklusjon i de omtvistede spørsmålene. NAV-kontorene skal sørge for at tjenestemottaker ikke er skadelidende som følge av uenighet.

Fylkesmannen har myndighet til å behandle og avgjøre tvistesaker mellom to eller flere kommuner om ansvaret for tjenesteyting og kostnadsfordeling i enkeltsaker. Det er tilstrekkelig at en av kommunene beslutter å fremme tvistesak. Det er fylkesmannen i det fylket der kommunen reiser tvistesak som er ansvarlig for å behandle og avgjøre tvisten.

Fylkesmannen avgjør hvilken kommune som er ansvarlig for å gi tjenestene, og om det eventuelt foreligger refusjonsrett. Størrelsen på refusjonskravet fastsettes av NAV-kontoret som har gitt tjenestene og som har fått fastslått at det foreligger en refusjonsrett. Fylkesmannen kan overprøve størrelsen på refusjonskravet.

Kommunene som er involvert i saken skal innhente alle opplysninger av betydning, og gis mulighet til å uttale seg om hverandres fremleggelser av saken. Hvis kommunene ligger i ulike fylker, skal fylkesmannen som behandler saken gi fylkesmennene til de andre kommunene anledning til å uttale seg før endelig avgjørelse blir truffet.

Myndigheten til å reise tvist er lagt til kommunestyret i den enkelte kommune etter kommuneloven § 6. Myndigheten kan delegeres.

Fylkesmannens avgjørelse er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Avgjørelsen er endelig, og kan ikke bringes inn for domstolene.

Fylkesmannen bør påse at kompetente organ i de involverte kommuner har tatt standpunkt til det omtvistede spørsmålet, herunder spørsmålet om tvistesak skal reises. Videre bør fylkesmannen påse at kompetente organ i de involverte kommer er klar over at tvisten ikke kan bringes inn for domstolen etter at fylkesmannen har avgjort den og at de er forelagt hverandres framleggelser av saken og har fått mulighet til å uttale seg.

Departementet har ikke gitt nærmere regler om behandlingsmåten.

Se også
§ 3 kommunens ansvar 
§ 7 kommunens økonomiske ansvar 
Kommuneloven § 6 kommunestyre og fylkesting