Rundskriv

Hovednr. 45 - Kapittel 2 - Regler om medlemskap og om hvilket lands lovgivning som skal anvendes

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesfaglig fellesseksjon 04.01.2012.

Sist endret 14.12.2015 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Regelverkskontoret, jf overskriften:

2.14.2 Norske pensjonister i utlandet

Endret på nytt 18.12.2015, jf. overskriftene:

2.15.2 Studenter i EU/EØS området
2.15.3 Studenter i Norge

2.1 Generelt om medlemskap

Parlamentets og Rådets forordning 883/2004 inneholder koordineringsregler som kommer til anvendelse for personer som har benyttet seg av retten til fri bevegelse innefor EØS. Formålet med forordningen er å koordinere anvendelsen av det enkelte lands lovgivning, den skal ikke harmonisere trygdelovgivningen i de forskjellige medlemslandene. Forordningen har derfor ikke medlemskapsregler av den typen vi finner i folketrygdlovens kapittel 2, men den har regler om hvilket lands lovgivning som de persongrupper den gjelder for, skal være omfattet av. Reglene om lovvalget står i forordningens Avdeling II.

Ettersom forordningen går foran landenes nasjonale lovgivninger, blir det avgjørende å vite når forordningen gir et annet resultat enn landets egne regler.

Et overordnet prinsipp ved trygdekoordineringen er at en person kun skal være omfattet av trygdelovgivningen i ett medlemsland i ett og samme tidsrom. Dette går klart fram av artikkel 11 nr. 1.

Når forordningen bestemmer at et lands trygdelovgivning kommer til anvendelse for en person, skal vedkommende ha rett og plikt til å bli medlem av landets trygdeordning i samsvar med dette landets lovgivning. Eventuelle bestemmelser som setter statsborgerskap som vilkår for medlemskap må fravikes i det statsborgere av et annet EØS-land må likestilles med landets egne statsborgere.

For Norges del innebærer forordningens lovvalgsregler fullt ut pliktig medlemskap i folketrygden i praktisk talt alle tilfeller hvor norsk lovgivning kommer til anvendelse i henhold til reglene i Avdeling II. Et viktig unntak gjelder EØS-borgere som er ansatt i hotell og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), jf. folketrygdloven § 2-12. Heller ikke norske borgere er i slike tilfeller medlemmer i folketrygden.

I det følgende vil bestemmelsene i henhold til det ovennevnte og forordningens system i hovedsak omtales som lovvalgsregler og ikke som medlemskapsregler.

Ved overgangen fra forordning 1408/71 til 883/2004, kan overgangsbestemmelsen i 883/2004 artikkel 87 nr. 8 få betydning. Det følger av denne bestemmelsen at dersom en person ved anvendelse av den nye forordningen blir omfattet av et annet lands lovgivning enn den han eller hun allerede var omfattet av etter 1408/71, skal lovvalget etter 1408/71 fortsatt gjelde så lenge vedkommendes situasjon ikke endres, men maksimalt i inntil 10 år etter at forordning 883/2004 tok til å gjelde.

Vedkommende kan imidlertid selv anmode om å bli vurdert etter den nye forordningen.

Formålet med bestemmelsen er å unngå at lovvalget må endres for et større antall personer i forbindelse med overgangen fra gammelt til nytt regelverk. Dette ut fra hensynet til de berørte personer, som kan opprettholde sin eksisterende trygdetilknytning til et medlemsland, men også for å unngå unødige administrative belastninger for medlemslandenes institusjoner.

Det er to vilkår som må være oppfylt for at artikkel 87 nr. 8 skal komme til anvendelse:

- Vedkommende må ved anvendelsen av forordning 883/2004 bli omfattet av et annet lands lovgivning enn den han eller hun allerede var omfattet av etter forordning 1408/71 og

- vedkommendes hittil gjeldende situasjon må være uendret.

En endring av situasjonen vil normalt foreligge dersom de kriterier eller forhold som er lagt til grunn for lovvalget etter den gamle forordningen, er endret, og at denne endringen ville føre til at personen ble omfattet av lovgivningen i et annet medlemsland. Eksempler på en slik endring kan være at vedkommende bytter arbeidsgiver, at et arbeidsforhold opphører eller at vedkommende flytter fra et land til et annet.

For en utsendt arbeidstaker eller næringsdrivende som det er utstedt utsendingsattest E 101, eventuelt A1 for, anses utløpet av attesten ikke som en endring såfremt vedkommende arbeidssituasjon ellers er uforandret.

2.2 Hovedregel for arbeidstakere som arbeider i et medlemsland

Artikkel 11 nr. 3 bokstav a

Etter forordningen artikkel 11 nr. 3 a, er arbeidstakere omfattet av lovgivningen i arbeidslandet.

Når det gjelder arbeidstakere, følges samme prinsipp som i folketrygdloven § 2-2 om personer ansatt i annens tjeneste. Forordningen skiller imidlertid ikke mellom personer ansatt i og utenfor tjenesteforhold slik som folketrygdloven, jf. § 1-8. Også den som arbeider utenfor tjeneste her i landet (oppdragstaker, frilanser) blir derfor omfattet av norsk trygdelovgivning. Når det her brukes uttrykket "arbeidstaker", omfatter det derfor både ansatte i og utenfor tjenesteforhold.

Forordningen medfører også at arbeidstakerens forsørgede familiemedlemmer som er bosatt eller oppholder seg utenfor Norge, får en avledet rett til ytelser fra folketrygden (stønad ved helsetjenester, etterlatteytelser og barnetrygd). De blir imidlertid ikke medlemmer i folketrygden.

Dersom arbeidstakeren og/eller familien bor i et annet EØS-land, skal norske trygdemyndigheter utsteder dokumentasjon på at arbeidstakeren og familien har rett til naturalytelser ved sykdom. Arbeidstakeren gis dokument S1.

Det er viktig å merke seg at en EØS-borger som er medlem i folketrygden uten å være bosatt i Norge, er sammenhengende dekket så lenge arbeidsforholdet består. Når arbeidsforholdet opphører, er vedkommende fortsatt medlem i inntil en måned selv om han/hun oppholder seg i et annet EØS-land. Medlemskapet opphører hvis vedkommende i denne tiden kommer i arbeid og blir omfattet av et annet lands lovgivning i henhold til forordningen.

2.3 Utsendte arbeidstakere

2.3.1 Utsending inntil 2 år - artikkel 12 nr. 1

Artikkel 12 nr. 1 gjør unntak fra hovedregelen om trygdedekning i arbeidslandet for visse grupper av arbeidstakere.

En arbeidstaker som sendes ut av den arbeidsgiveren som han/hun vanligvis arbeider for, for å arbeide i et annet land i inntil 24 måneder for arbeidsgiverens regning, skal fortsatt være omfattet av utsenderlandets lovgivning.

Det er et vilkår at arbeidsperioden ikke er ment å skulle vare i mer enn 24 måneder, og at arbeidstakeren ikke sendes ut for å avløse en annen arbeidstaker som utsendingsperioden er utløpt for.

Formålet med denne bestemmelsen er å fremme arbeidskraftens frie bevegelighet, samt å sørge for at arbeidstakeren ikke får kortvarige avbrudd i en ellers kontinuerlig rettighetsopptjening. Regelen fritar arbeidstakere, arbeidsgivere og trygdeinstitusjonene for administrative vanskeligheter når det dreier seg om kortvarige arbeidsperioder i en annen medlemsstat, jfr. Den administrative kommisjons Beslutning A2 av 12. juni 2009 om fortolkning av artikkel 12.

Etter forordning 883/2004 kan den forventede utsendingsperioden ikke overstige 24 måneder. Forordning 1408/71 opererer med en forventet utsendingsperiode på maksimalt 12 måneder med en ytterligere forlengelse på inntil 12 måneder. Forordning 883/2004 har ingen uttrykkelig overgangsbestemmelse om sammenlegging av utsendingsperioder etter 1408/71 og perioder med utsending etter 883/2004. Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har uttalt at det bør være rettslig kontinuitet mellom de gamle og de nye forordningene, og at det bør sikres en ensartet anvendelse av reglene for utsending i overgangsperioden mellom disse forordningene. I Beslutning A3 av 17. desember 2009 vedtok kommisjonen derfor at alle utsendingsperioder som er tilbakelagt i henhold til forordning 1408/71 skal tas i betraktning ved beregningen av en uavbrutt utsendingsperiode i henhold til forordning 883/2009.

Ved overgangen fra gammel til ny forordning kan den samlede, uavbrutte periode for utsending etter de to forordningene dermed ikke overstige 24 måneder.

2.3.2 Nærmere om kriteriene for anvendelsen av artikkel 12 nr. 1 – forholdet mellom arbeidstakeren og den utsendende arbeidsgiveren

Kravet til bestående ansettelsesforhold

Under utsendingsperioden skal det bestå et ansettelsesforhold mellom arbeidstakeren og den arbeidsgiveren som sender ham/henne ut. Arbeidet skal utføres for arbeidsgiverens regning og i dennes interesse. I slike tilfeller vil det fysiske arbeidet ofte skulle utføres for en annen virksomhet, men den direkte tilknytningen (ansettelsesforhold, avlønning, instruksjonsmyndighet m.v.) mellom den utsendende arbeidsgiveren og arbeidstakeren må bestå uavbrutt i hele utsendingsperioden. Unntaket fra arbeidslandets lovgivning bortfaller dersom den arbeidsgiveren eller virksomheten som arbeidstakeren er sendt ut til, i løpet av arbeidsperioden stiller arbeidstakeren til disposisjon for en annen arbeidsgiver i samme eller et annet land.

Utsendingsbestemmelsen kan ikke brukes i tilfeller der hensikten med utsendelsen er at arbeidstakeren skal sendes videre til en ny arbeidsgiver i et tredje land.

Ved vurderingen av om vilkårene i utsendingsbestemmelsen er oppfylt skal det legges vekt på om virksomheten som sender ut, har ansvaret for ansettelsen, arbeidskontrakten, lønn, oppsigelse samt myndighet til å avgjøre arbeidets generelle art.

Den utsendte kan ikke erstatte en annen utsendt arbeidstaker

Etter artikkel 12 nr. 1 er det også et vilkår at arbeidstakeren ikke er utsendt for å erstatte (dvs. utføre det samme arbeidet som) en annen utsendt person.

I praksis kan det være vanskelig å avgjøre om det er tale om en ny utsending eller om arbeidstakeren er sendt ut for å erstatte en tidligere utsendt arbeidstaker. Det kan forekomme tilfeller av ”påfølgende utsending” som må godkjennes som utsending etter artikkel 12 nr. 1. For eksempel vil et tilfelle der arbeidstaker A er utsendt for 12 måneder og deretter erstattes av arbeidstaker B for en periode på 10 måneder. Hvis vilkårene for øvrig er oppfylt, er både A og B omfattet av utsenderlandets lovgivning under de påfølgende arbeidsperiodene i det andre landet. Et avgjørende moment her er at den samlede utsendingsperioden for de to ikke er ment å vare ut over 24 måneder.

Dersom arbeidstaker A er utsendt for 20 måneder og så erstattes av arbeidstaker B for en periode på 10 måneder, kan B ikke beholde sin tilknytning til utsenderlandets lovgivning etter artikkel 12 nr. 1. B blir omfattet av arbeidslandets lovgivning etter hovedregelen i artikkel 11 nr. 3 a i hele 10-månedersperioden. Dette fordi det allerede ved starten av 10-månedersperioden var klart at den samlede perioden ville overstige 24 måneder.

Disse eksemplene er relativt enkle, og det forekommer tilfeller som er langt mindre klare enn disse. De europeiske landene har derfor sett behovet for en ytterligere utdyping av dette vilkåret, og det pågår et arbeid for å lage retningslinjer for hvordan dette vilkåret skal praktiseres. Rundskrivet her vil bli ajourført etter de retningslinjer som gis og den enighet som nås sentralt mellom medlemslandene.

Arbeidsgiver må drive virksomhet i utsenderlandet

Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har i beslutning A3 også uttalt at utsendingsbestemmelsene bare kommer til anvendelse dersom den utsendende arbeidsgiveren normalt driver virksomhet i det landet som arbeidstakeren sendes ut fra, og dersom arbeidsgiveren driver virksomhet av betydelig omfang i den stat der han/selskapet er hjemmehørende. Hvis virksomheten som sender ut arbeidstakeren er et vikarbyrå, har EF-domstolen stilt krav til at vikarbyrået ”normalt skal utøve aktivitet av et betydelig omfang” i utsenderstaten. Hensikten med denne begrensningen er å forhindre spekulasjon og misbruk av utsendingsregelen, som for eksempel ved at arbeidsgiveren etablerer ”postkasseselskaper” for å spare avgifter.

Ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt, må det derfor legges vekt på hvor virksomheten har sitt sete, omfanget av virksomheten der, samt størrelsen av det administrative personale som jobber i utsenderstaten/ansettelsesstaten (hvis det kun er ansatt et rent administrativt personale i utsenderstaten kan regelen normalt ikke anvendes). Det må også ses hen til stedet hvor de utsendte ansettes, stedet hvor de fleste kontraktene med kundene inngås, omsetning i utsenderstaten og om virksomheten har utøvet aktivitet i en viss periode. Dette siste kravet skal normalt anses oppfylt hvis virksomheten har hatt aktivitet i utsenderstaten i minst fire måneder før utsendelse finner sted.

En arbeidsgiver kan ansette en arbeidstaker med det formål å sende ham/henne ut til et annet land, jf forordning 987/2009 artikkel 14 nr. 1. Det er imidlertid avgjørende at arbeidstakeren er omfattet av utsenderlandets lovgivning på utsendelsestidspunktet, og at han/hun har vært det i en periode forut for utsendelsen. Den administrative kommisjons beslutning A2 uttaler at en periode på minst 1 måned tilfredsstiller dette kravet, men at en kortere periode ikke umiddelbart diskvalifiserer. Er den forutgående medlemsperioden kortere, må det foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

2.3.3 Nærmere om den praktiske gjennomføringen av bestemmelsen

Utsending fra Norge:

Når en arbeidstaker sendes fra Norge for å arbeide i et annet EØS-land, utsteder NAV Internasjonalt dokumentasjon for at vedkommende fortsatt skal være medlem i folketrygden.

Dokument A1 (attest som den trygdelovgivning som innehaveren er omfattet av) sendes til arbeidstakeren. Arbeidstakeren benytter denne attesten i tilfeller der det er behov for å dokumentere at han/hun er omfattet av norsk trygdelovgivning og unntatt fra tilsvarende lovgivning i arbeidslandet.

I tillegg sender NAV Internasjonalt SED A003 til vedkommende myndighet i det landet som arbeidstakeren er sendt ut til.

Utsending til Norge:

Når det gjelder utsendte arbeidstakere til Norge, vil NAV Internasjonalt motta SED A003. Når NAV Internasjonalt mottar denne, er det viktig at unntaket blir registrert, og at melding om unntaket sendes til skattekontoret og kemner/kommunekasserer. Den utsendte arbeidstakeren blir ikke medlem i folketrygden, og det skal følgelig ikke betales trygdeavgift eller arbeidsgiveravgift i Norge av vedkommendes inntekter.

2.3.4 - Utveksling av informasjon om utsendingstilfeller, gjennomføringsforordningen artikkel 15 nr 1

Norge har uttrykt ønske om å bli informert om alle utsendinger hit til landet fra andre medlemsland. Når et land utsteder en A1 for person som skal arbeide i Norge og som skal være unntatt fra norsk trygd i henhold til forordningens artikkel 11 nr. 3 bokstav b (offentlig tjenestemann) og artikkel 12 (utsendt arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende), skal landet samtidig underrette NAV Internasjonalt. I den papirbaserte løsningen kan dette skje i form av en oversendelse av en kopi av A1.

Belgia, Bulgaria, Estland, Finland, Frankrike, Island, Latvia, Liechtenstein, Nederland, Portugal, Romania, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Østerrike har til nå uttrykt tilsvarende ønske om å få informasjon om personer som skal arbeide på deres territorium, men være underlagt et annet lands lovgivning. I de tilfeller der det blir utstedt A1 til en person som etter forordningens artikkel 11 nr. 3 bokstav b eller artikkel 12 skal være omfattet av norsk lovgivning under arbeid i et eller flere av disse landene, skal NAV Internasjonalt også informere vedkommende land om dette.

2.4 Lønnet arbeid i to eller flere land

[Endret 2/13]

Artikkel 13.

Trygdeforholdet for personer som har lønnet arbeid på to eller flere medlemslands område er regulert i forordningen artikkel 13. Artikkel 13 nr. 1 er endret ved forordning 465/2012. Endringen trådte i kraft for EFTA/EØS-landene 2. februar 2013.

Vær oppmerksom på at reglene er endret for personer som arbeider med internasjonal transport. Det er også gjort endringer for personer med samtidige arbeidsforhold i to eller flere land. Lovvalgsreglene for flygende personell er også endret ved forordning 465/2012, se pkt. 2.4.1.

Personer som er yrkesaktive i to eller flere land, men bare skal være omfattet av lovgivningen i ett av landene, skal i forhold til rettigheter og plikter behandles som om de utøvet hele sin ervervsmessige virksomhet i det landet der de er omfattet av lovgivningen, jf. artikkel 13 nr. 5. Ytelser og avgifter i dette landet skal beregnes som om hele inntekten var opptjent der.

Vedrørende avgifter se rundskriv Hovednr. 45 – 23/24.

2.4.1 Internasjonal transport

[Endret 2/13]

Forordning 883/2004 har, i motsetning til 1408/71, ikke egne regler for personer som tilhører kjørende eller seilende personell i en virksomhet som driver internasjonal transport. Denne gruppen arbeidstakere skal følge de regler som gjelder for andre arbeidstakere som utfører arbeid i to eller flere land.

Ved forordning 465/2012 ble det imidlertid tilføyd en særskilt lovvalgsregel for flygere og kabinbesetning i artikkel 11 nr. 5. Etter denne bestemmelsen skal flygere og kabinpersonell anses for å utføre sitt arbeid i det medlemslandet der de har sin hjemmebase. Hvor hjemmebasen er, fremgår av vedlegg III til forordning 3922/91. Etter dette skal operatøren bestemme hvor mannskapets hjemmebase er. Hjemmebasen er det stedet hvorfra arbeidstakeren normalt starter og avslutter sine skift, og der arbeidsgiveren ikke er ansvarlig for å dekke de oppholdsutgiftene som arbeidstakeren måtte ha.

Dette innebærer at flygende personell blir omfattet at lovgivningen i det landet der operatøren bestemmer at de har sin hjemmebase. Trygdemyndighetene kan ikke bestemme at en arbeidstaker skal anses for å ha en annen hjemmebase enn det operatøren har bestemt. Dersom de involverte land skulle komme til at de faktiske forhold ikke stemmer med de opplysninger som operatøren har gitt, må dette i så fall tas opp med luftfartsmyndighetene som har ansvaret for gjennomføringen av forordning 3922/91.

2.4.2 Arbeid i to eller flere land. Forordning 883/2004 artikkel 13, se forordning 456/2012

[Endret 2/13]

Forordning 883/2004 rendyrker prinsippet om et en person bare kan være omfattet av ett medlemslands lovgivning av gangen. Hvilket lands trygdelovgivning vedkommende skal være omfattet av, reguleres av forordningens artikkel 13.

Artikkel 13 nr. 1 er endret ved forordning 465/2012. Endringen medfører at en arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere land, normalt ikke blir omfattet av bosettingslandets lovgivning med mindre han eller hun utfører en vesentlig del av arbeidet sitt der. Hva som skal regnes som «en vesentlig del» er omtalt i 2.4.3.

2.4.3 Trygd i bostedslandet – artikkel 13 nr.1 bokstav a og bokstav b, iv)

[Endret 2/13]

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere medlemsland, skal være omfattet av bosettingslandets trygdelovgivning dersom han eller hun utfører en vesentlig del av arbeidet der. Dette gjelder uavhengig av om arbeidstakeren har en eller flere arbeidsgivere og uavhengig av i hvilket land arbeidsgiveren eller arbeidsgiverne er hjemmehørende/har forretningssted, jf. artikkel 13 nr 1 bokstav a.

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere medlemsland, men som ikke utfører en vesentlig del av arbeidet i bostedslandet, blir likevel omfattet av bostedslandets lovgivning dersom han eller hun har to eller flere arbeidsgivere, og minst to av dem er hjemmehørende/har forretningssted i forskjellige medlemsland utenfor bosettingslandet, jf. artikkel 13 bokstav b, iv). I tilfeller som disse skal arbeidstakeren behandles som om han/hun utfører all yrkesaktivitet og har all inntekt i bostedslandet. Se artikkel 13 nr. 5. Dette innebærer at trygdeavgiften til bostedslandet skal beregnes av arbeidstakerens samlede, avgiftspliktige inntekter – også eventuell inntekt som selvstendig næringsdrivende – uansett i hvilket EØS-land inntekten er opptjent i. Tilsvarende tjener han/hun opp rettigheter bare i bostedslandet som om all inntekt var opptjent der.

Uttrykket ”vanligvis utfører arbeid i to eller flere land” omfatter hovedsakelig to situasjoner: Arbeidstakeren kan være ansatt for å utføre arbeid i et land og samtidig utføre arbeid i et annet land. Omfanget og arten av arbeidet i det andre landet, er i denne sammenheng uten betydning. Den andre situasjonen er der arbeidstakeren utfører arbeidet slik at han/hun i perioder alternerer mellom to/flere land. I slike tilfeller spiller det ingen rolle hvor lenge de enkelte arbeidsoppholdene varer eller hvor hyppig han/hun bytter mellom de forskjellige arbeidslandene. Så lenge vedkommendes ansettelses- eller arbeidsforhold er slik at det skal utføres arbeid i to eller flere land, kommer arbeidstakeren inn under bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1. Se forordning 987/2009 artikkel 14 nr. 5. Merk at bestemmelsen er endret ved forordning 465/2012.

«En vesentlig del av arbeidet» innebærer ikke et krav om at hoveddelen av arbeidet må utføres i bostedslandet. Hva som er ”en vesentlig del” skal avgjøres ut fra en samlet vurdering av arbeidstakerens virksomhet. I vurderingen inngår både arbeidstid og avlønning. Momentene må ses i sammenheng ettersom lønnsnivåene i de forskjellige medlemslandene kan være store. Lønnsutbetalingene alene gir derfor ikke nødvendigvis noe godt bilde av arbeidets omfang.

Dersom den samlede vurderingen viser at arbeidstakeren utfører mindre enn 25 % av arbeidet i bostedslandet, er dette en indikasjon på at vilkåret om ”en vesentlig del” ikke er oppfylt. Gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 8 siste ledd må forstås slik at mer enn 25 % alltid er en vesentlig del, og at mindre enn 25 % normalt ikke er det. Bestemmelsen utelukker dermed ikke at en virksomhet som utgjør mindre enn 25 % av den totale arbeidsmengden, etter en konkret vurdering likevel kan anses som en vesentlig del.

Vurderingene etter gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 8 skal gjøres ut fra en bedømmelse av situasjonen slik den kan forventes å være i de påfølgende 12 kalendermåneder. Artikkel 14 nr. 10.

2.4.4 Trygd i arbeidsgivers hjemland – artikkel 13 nr. 1 bokstav b i), ii) og iii)

[Endret 2/13]

Merk at de reglene som er beskrevet nedenfor, bare kommer til anvendelse for arbeidstakere som ikke utfører en vesentlig del av arbeidet i sitt bostedsland.

En arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere land og som har bare en arbeidsgiver, skal være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidsgiveren er hjemmehørende eller har forretningssted. Dette følger av artikkel 13 nr. 1 bokstav b, i).

Dette vil også gjelde dersom arbeidstakeren har to eller flere arbeidsgivere som er hjemmehørende/har forretningssted i et og samme land, jf. artikkel 13 nr 1 bokstav b ii).

En arbeidstaker blir omfattet av lovgivningen i det landet – utenfor bostedslandet – der arbeidsgiveren er hjemmehørende/har registrert forretningssted hvis arbeidstakeren utfører arbeid for to eller flere arbeidsgivere som er hjemmehørende/har registrert forretningssted i to medlemsland, hvorav det ene er arbeidstakerens bostedsland, artikkel 13 nr. 1 bokstav b iii). Denne regelen er gitt for å hindre at arbeidstakeren blir omfattet av bostedslandets lovgivning som følge av et svært begrenset arbeidsforhold der.

2.4.5 Arbeid for en arbeidsgiver som ikke er hjemmehørende i et EØS-land

[Endret 2/13]

En arbeidstaker som arbeider i to eller flere EU/EØS-land, men som ikke har noen arbeidsgiver med etablert virksomhet i EØS, skal være omfattet av lovgivningen i det EØS-landet der han/hun er bosatt.

2.4.6 Arbeidstakerens og trygdemyndighetens plikter – Midlertidig lovvalgsbeslutning, forordning 987/2009 artikkel 16

[Endret 2/13]

Etter gjennomføringsforordningen, forordning 987/2009, artikkel 16 nr. 1 skal en person som utfører arbeid i mer enn ett medlemsland, underrette trygdemyndighetene i bostedslandet om sin situasjon.

I Norge er det NAV Internasjonalt som skal underrettes, og som skal vurdere vedkommendes trygdeforhold.

Når NAV Internasjonalt mottar en melding som nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 16 nr.1, skal det straks beslutte hvilket lands lovgivning arbeidstakeren skal være omfattet av. Denne beslutningen er foreløpig, og NAV Internasjonalt skal straks informere de kompetente myndigheter i de andre, berørte landene om beslutningen. Se gjennomføringsforordningen artikkel 16 nr. 2.

Dersom ingen av de berørte myndigheter innen to måneder melder fra om at de ikke kan godta den foreløpige beslutningen, blir denne endelig. Dersom de berørte myndighetene blir enige om lovvalget før det er gått to måneder, anses lovvalget for endelig fastsatt fra dette tidligere tidspunktet.

I Norge er det NAV Internasjonalt som mottar de foreløpige lovvalgsbeslutninger fra andre land, og som skal vurdere om man fra norsk side eventuelt skal erklære seg uenig i den foreløpige beslutningen.

I tilfeller der det er usikkerhet om hvilket lands lovgivning som skal gjelde, skal de berørte lands myndigheter ta kontakt med hverandre og, ut fra bestemmelsene i forordningen og gjennomføringsforordningen, sammen finne en løsning i saken.

Når det er besluttet, enten foreløpig eller endelig, at en person skal være omfattet av norsk lovgivning skal NAV Internasjonalt straks informere vedkommende om beslutningen, gjennomføringsforordningen artikkel 16 nr. 5.

2.4.7 Arbeidstaker i et land og selvstendig næringsdrivende i et annet land

[Endret 2/13]

Forordning 1408/71 har i artikkel 14c en bestemmelse som åpner for at en person som er arbeidstaker i et land og selvstendig næringsrivende i et annet, kan bli omfattet av begge lands lovgivning. En tilsvarende regel finnes ikke i forordning 883/2004. Denne forordningen gjør ingen unntak fra prinsippet om at en person kun skal være omfattet av lovgivningen i ett land om gangen.

Etter 883/2004 blir den som er arbeidstaker i et land og næringsdrivende i et annet, bare omfattet av lovgivningen i det landet der han utfører arbeid som arbeidstaker, jf artikkel 13. Dersom vedkommende er arbeidstaker i flere land og samtidig driver næring i et eller flere land, bruker man reglene for personer som er arbeidstakere i to eller flere land for å avgjøre lovvalget.

2.5 Hovedregel for selvstendig næringsdrivende

Artikkel 11 nr. 3 bokstav a.

Den som driver næringsvirksomhet i et medlemsland, skal være omfattet av trygdelovgivningen i det landet har/hun utfører arbeidet.

Bestemmelsen innebærer at personer som utøver næringsvirksomhet i Norge, blir medlemmer i folketrygden selv om de ikke er bosatt Norge, forutsatt at de bor i et annet EØS-land.

Etter folketrygdloven er næringsdrivende kun medlemmer dersom de er bosatt i Norge. Ikke-bosatte selvstendig næringsdrivende blir dermed en "ny" gruppe medlemmer i folketrygden.

Dersom den selvstendig næringsdrivende og/eller familien bor i et annet EØS-land, skal norske trygdemyndigheter utstede dokumentasjon for at den selvstendig næringsdrivende og familiemedlemmene har rett til naturalytelser etter norsk lovgivning ved sykdom.

2.6 Selvstendig næringsdrivende med virksomhet i to eller flere land

2.6.1 Selvstendig næringsdrivende som midlertidig skal drive virksomhet i et annet land

Artikkel 12 nr. 2.

En person som vanligvis driver selvstendig næringsvirksomhet i et medlemsland, skal etter artikkel 12 nr.2 opprettholde trygdeforholdet i dette landet hvis han/hun for en periode på inntil 24 måneder skal drive liknende virksomhet i et annet EØS-land.

Artikkel 14 nr. 3 i gjennomføringsforordningen krever at den næringsdrivende må kunne gjenoppta virksomheten i det landet der han/hun opprinnelig drev, etter at det midlertidige arbeidsoppholdet i det andre landet er avsluttet.

Det skal utstedes attester for den utsendte næringsdrivende på samme måte som for en utsendt arbeidstaker.

Det er NAV Internasjonalt som skal utstede dokumentasjon for fortsatt norsk trygdetilknytning, og som vil motta dokumentasjon for fortsatt tilknytning til et annet EØS-lands trygdeordning i tilfeller der en næringsdrivende midlertidig skal drive virksomhet i Norge. Hvis andre enheter mottar slik dokumentasjon, skal denne sendes NAV Internasjonalt.

Det er HELFO som skal utstede helsetrygdkortet for utsendte fra Norge.

Utsendte selvstendige næringsdrivende som er pliktige medlemmer av folketrygden under opphold i utlandet, skal betale trygdeavgift etter ordinære satser uansett om de er skattepliktige eller ikke til Norge.

2.6.2 Nærmere om vilkårene for å kunne opprettholde tilknytningen til ”hjemlandets” trygdeordning

Etter artikkel 12 nr. 2 er det et vilkår at vedkommende vanligvis driver næringsvirksomhet i et medlemsland. Hva som skal forstås med ”vanligvis” er utdypet i gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 3.

Bestemmelsen stiller som krav at vedkommende har drevet virksomheten i en visst tidsrom forut for utenlandsoppholdet, og at den er av et visst omfang.

Hva gjelder kravet til tidsrom, vil dette normalt være oppfylt hvis virksomheten har vært drevet i minst to måneder. Kortere tid kan likevel godtas etter en konkret vurdering av alle andre, relevante momenter i saken.

Det må også kreves at den næringsdrivende opprettholder ressurser i ”hjemlandet” slik at han eller hun vil kunne gjenoppta virksomheten der etter at oppdraget i det andre landet er avsluttet.

Ved vurderingen av virksomhetens omfang, skal det foretas en samlet vurdering av all virksomhet. Det kreves ikke at næringsvirksomheten er drevet på full tid, eller at den utgjør hoveddelen av vedkommendes samlede arbeid. Så vel omsetning som inntekt og antall oppdrag skal inngå i vurderingen. Momenter som betaling av skatt, om vedkommende har autorisasjon eller tillatelse til å utøve virksomheten, har et organisasjonsnummer og om virksomheten drives fra et kontor eller fast driftssted, skal også inngå i vurderingen.

Dersom den selvstendige virksomheten utgjør minst 25 % av vedkommende samlede aktivitet, vil virksomheten normalt fylle vilkåret til omfanget. Se gjennomføringsforordningen artikkel 14 og beslutning Nr. A2 fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger.

Hovedhensikten med vilkårene er å sikre at vedkommende har drevet en reell virksomhet i det landet hvis trygdeordning han/hun ønsker å være omfattet av, slik at man unngår spekulasjon. Stort omfang kan kompensere for et kortere tidsrom. Det at virksomheten har vært drevet over et langt tidsrom forut for utenlandsoppholdet, kan kompensere for et mindre omfang.

Hva gjelder kravet til liknende virksomhet, følger det av gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 4 at dette går på virksomhetens eller arbeidsoppdragets innhold. Normalt vil kravet være oppfylt hvis vedkommende skal arbeide inne samme bransje, selv om virksomheten i utsendingslandet ikke fullt ut tilsvarer virksomheten i hjemlandet.

Hvis de øvrige vilkår er oppfylt, skal den næringsdrivende beholde sin opprinnelige trygdetilknytning også i tilfeller der han/hun blir ansett som arbeidstaker etter lovgivningen i det landet der arbeidet skal utføres.

2.6.3 Selvstendig næringsdrivende med virksomhet i flere enn ett land

Artikkel 13 nr. 2.

Den som vanligvis driver næringsvirksomhet i to eller flere land, er omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet dersom han/hun utøver en vesentlig del av sin virksomhet der, jf. artikkel 13 nr. 2 (a).

Hvis den næringsdrivende ikke er bosatt i noen av de landene der virksomheten drives, skal vedkommende være omfattet av trygdelovgivningen i det landet hvor han/hun har sin hovedbeskjeftigelse, jf. artikkel 13 nr. 2 (b).

Hva gjelder vurderingen av hva som er en vesentlig del av virksomheten, jf artikkel 13 nr. 2 (a), vises til gjennomføringsforordningen artikkel 14 nr. 8 hvoretter det skal tas hensyn til momenter som omsetning, arbeidstid, antall oppdrag og inntekt. Det fremgår av bestemmelsen at vilkåret om en vesentlig del normalt ikke vil være oppfylt hvis den del av virksomheten som utøves i bosettingslandet, er mindre enn 25 % av vedkommendes samlede virksomhet.

Visse retningslinjer for vurderingen av hvor vedkommende har sin hovedbeskjeftigelse, artikkel 13 nr. 2 (b) er gitt i gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 9. Det skal gjøres en konkret, samlet vurdering av vedkommendes virksomhet, herunder om han/hun har fast driftssted, virksomhetens omfang, art og varighet, samt vedkommendes hensikt og formål slik de fremstår ut fra opplysningene i saken.

Vurderingene etter gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 8 og 9 skal gjøres ut fra en bedømmelse av situasjonen slik den kan forventes å være i de påfølgende 12 kalendermåneder, jf. artikkel 14 nr. 10.

Dersom den næringsdrivende etter forordningen er omfattet av lovgivningen i et annet land enn der han/hun er bosatt, skal bostedslandets trygdemyndighet underrette myndighetene i de øvrige berørte land om dette.

Det vises til det som er sagt ovenfor om personer som har lønnet arbeid i to eller flere land i punkt 2.4.6 om gjennomføringsforordningens artikkel 16. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for næringsdrivende.

Vedrørende avgifter se hovednr. 45 kapittel 23/24.

2.6.4 Selvstendig næringsdrivende i et land og arbeidstaker i et annet land

Forordning 1408/71 har i artikkel 14c en bestemmelse som åpner for at en person som er selvstendig næringsrivende i et land og arbeidstaker i et annet, kan bli omfattet av begge lands lovgivning. En tilsvarende regel finnes ikke i forordning 883/2004, og vedkommende blir bare omfattet av lovgivningen i det landet der han utfører arbeid som arbeidstaker, jf artikkel 13 nr. 3.

Det lovvalget som er foretatt etter forordning 1408/71 kan imidlertid fortsatt opprettholdes på visse vilkår, jf. overgangsbestemmelsen i forordning 883/2004 artikkel 87 nr. 8. Bestemmelsen er omtalt i punkt 2.1 ovenfor.

2.7 Sjøfolk

Artikkel 11 nr. 4

2.7.1 Hovedregel - trygd i flaggstaten

Personer som har lønnet arbeid eller driver selvstendig virksomhet om bord på skip til sjøs under en medlemsstats flagg, blir medlem i trygdeordningen i flaggstaten som om de hadde utført arbeidet i vedkommende medlemsstat.

I forhold til folketrygdlovens regler innebærer dette at sjøfolk med statsborgerskap fra EØS-land blir medlemmer i folketrygden med fulle rettigheter dersom de arbeider om bord på norskregistrerte skip. Det er i denne sammenheng uten betydning om skipet er registrert i det ordinære skipsregisteret (NOR) eller i norsk internasjonalt skipsregister (NIS).

Det at vedkommende er omfattet av flaggstatens lovgivning, må forstås slik at EØS-borgere som arbeider om bord på et norsk skip, skal være med i de trygdeordninger for sjøfolk som er etablert etter norsk lovgivning (folketrygden og pensjonstrygden for sjømenn). Vilkår om bosetting i Norge eller norsk statsborgerskap kan ikke gjøres gjeldende. Dette følger av forbudet mot enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet i artikkel 4 i selve EØS-avtalen. Også forordning 883/2004 har en generell ikke-diskrimineringsregel i artikkel 4.

Fiskefartøy går inn under bestemmelsen om skip. Det vil si at fiskere som er statsborgere av et EØS-land og som arbeider på norskregistrerte fiskefartøy, i utgangspunktet er medlemmer i folketrygden.

Fiskere som er medlem i folketrygden uten å være skattepliktig til Norge for inntekten av arbeid på norsk fiskefartøy, skal betale trygdeavgift til NAV Internasjonalt.

Sjøfolkenes forsørgede familiemedlemmer får rett til avledede ytelser fra folketrygden, men regnes ikke som medlemmer i trygden.

2.7.2 Unntak – ansatt og lønnet i et annet land enn flagglandet

Artikkel 11 nr. 4 innholder også et unntak fra prinsippet om trygd i flagglandet.

Personer som er ansatt om bord på skip registrert i et EØS-land, og som er ansatt og lønnet av en arbeidsgiver som er hjemmehørende eller har registrert driftssted i et annet land enn flagglandet, skal være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidsgiveren er hjemmehørende eller har registrert driftssted såfremt den ansatte også er bosatt i dette landet.

Reglene i artikkel 14 nr. 4 gjelder plassering av trygdeforholdet mellom EØS-land, og de antas å være uten betydning for EØS-borgere bosatt utenfor EØS. For disse vil norske regler og praksis gjelde, dette innebærer at andre EØS-lands statsborgere er medlemmer i folketrygden dersom norske statsborgere i samme situasjon vill vært det.

En person som f.eks. er bosatt i Spania og som arbeider for en spansk arbeidsgiver om bord på et norsk skip, skal være omfattet av spansk lovgivning.

Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare for personer som har lønnet arbeid, dvs. ikke for næringsdrivende.

Trygdemyndighetene i bostedslandet attesterer overfor NAV Internasjonalt at de berørte er omfattet av lovgivningen der de bor.

2.7.3 Arbeidstaker utsendt til et skip

Artikkel 11 nr. 4 jf, artikkel 12.

Artikkel 11 nr. 4 slår fast at arbeid om bord på skip registrert i et EØS-land, skal betraktes på linje med arbeid i vedkommende land. Dette innebærer at reglene i artikkel 12 om utsendte arbeidstakere får tilsvarende anvendelse for sjøfolk.

En person som har trygdedekning som arbeidstaker om bord på et skip som fører et EØS-lands flagg, kan på visse vilkår opprettholde sitt trygdeforhold i dette landet hvis han/hun sendes ut av sin arbeidsgiver for å arbeide om bord på et skip som fører et annet EØS-lands flagg. Vilkårene i artikkel 12 for utsendelse i artikkel må være oppfylt, jf. 2.3.

Det er NAV Internasjonalt som skal vurdere forholdet og utstede dokumentasjon for at vedkommende fortsatt er omfattet av norsk lovgivning når det gjelder sjømenn som utsendes fra Norge. Det er også NAV Internasjonalt som skal være mottaker tilsvarende dokumentasjon for at utsendte sjømenn til norske skip skal være unntatt fra trygdedekningen i Norge.

2.7.4 Selvstendig næringsdrivende "utsendt" til et skip

Artikkel 11 nr. 4 jf, artikkel 12.

På tilsvarende måte som for arbeidstakere, kan en selvstendig næringsdrivende opprettholde medlemskapet i det trygdesystemet han er omfattet av, selv om han utfører arbeid om bord på et skip registrert i et annet land. Vilkårene i artikkel 12 for utsendelse i artikkel må være oppfylt, jf. 2.6.

2.7.5 Trygd i "havnestaten"

Artikkel 11 nr. 4, jf. artikkel 11 nr. 3 (a)

En person som vanligvis ikke arbeider til sjøs, og som uten å tilhøre mannskapet, utfører arbeid på et skip i havn i eller i territorialfarvannet til et annet EØS-land enn det hvis flagg skipet fører, skal være omfattet av lovgivningen i det landet hvor skipet befinner seg.

Bestemmelsen gjelder både arbeidstakere og næringsdrivende.

2.7.6 Særskilt unntak for hotell- og restaurantansatte på NIS-skip

Alle personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS (norsk internasjonalt skipsregister), er unntatt fra folketrygden så lenge ansettelsen består.

Dette følger av folketrygdloven § 2-12. Bestemmelsen unntar både norske og andre lands statsborgere fra medlemskap i trygden. Ettersom den er helt generelt utformet og ikke knytter unntaket til statsborgerskap eller bosetting, anses den ikke å være i strid med likebehandlingreglene i EØS-avtalen og forordningen.

For personer som er bosatt i Norge, og som går inn under folketrygdloven § 2-12 skal NAV forvaltning ved behov bekrefte overfor ligningskontoret at vedkommende ikke er medlem i folketrygden og derfor ikke skal betale trygdeavgift.

Det kan ikke gis frivillig opptak etter folketrygdloven § 2-7 eller § 2-8 til personer som går inn under dette unntaket.

2.7.7 Sjøfolk som er bosatt i Polen eller Latvia og ansatt om bord på skip registrert i NIS

Etter artikkel 16 i forordningen kan det gjøres avtaler om annet lovvalg enn det som følger av de ordinære lovvalgsbestemmelsene. Norske og polske trygdemyndigheter har inngått en slik generell avtale etter den tilsvarende bestemmelsen i forordning 1408/71 artikkel 17 om trygdeforholdet for sjøfolk som er bosatt i Polen, og er ansatt om bord på skip registrert i NIS. En tilsvarende generell avtale har norske og latviske trygdemyndigheter inngått om trygdeforholdet for sjøfolk som er bosatt i Latvia, og ansatt om bord på skip registrert i NIS.

I følge avtalene skal disse sjøfolkene være underlagt lovgivningen i Polen eller Latvia.

Kompetent polsk institusjon (Zaklad Ubezpiezen Spoleczvych- ZUS) skal bekrefte på en særskilt blankett at vedkommende arbeidstaker fortsatt skal være underlagt polsk trygdelovgivning. Det skal oppgis på blanketten hvilken periode trygdedekningen gjelder for. ZUS skal sende en kopi av blanketten til arbeidstakeren, og en kopi til NAV Internasjonalt, som er kompetent institusjon for behandling av saker etter avtalen på vår side.

Kompetent latvisk institusjon (Valsts socialas apdrosinasanas agentura — VSAA) skal bekrefte på blankett A1 at vedkommende arbeidstaker fortsatt skal være underlagt latvisk trygdelovgivning. Det skal oppgis på blanketten hvilken periode trygdedekningen gjelder for. VSAA skal sende en kopi av blanketten til arbeidstakeren. Kompetent institusjon i Norge er NAV Internasjonalt.

NAV Internasjonalt skal orientere Pensjonstrygden for sjømenn, skatteoppkreverkontoret i Rogaland (innkrevende myndighet for arbeidsgiveravgift for sjømenn på norske skip) og Sentralskattekontoret for utenlandssaker (ligningskontor for sjømenn bosatt i utlandet), om unntak fra norsk trygd i det enkelte tilfelle.

Avtalene gjør ikke noe unntak fra kravet om dokumentasjon av at den enkelte arbeidstaker skal være unntatt fra norsk trygd. ZUS i Polen og VSAA i Latvia må i hvert enkelt tilfelle utstede dokumentasjon om at vedkommende fortsatt skal være underlagt polsk eller latvisk trygdelovgivning. Dersom polske eller latviske myndigheter ikke har utstedt bekreftelse på trygdedekning i Polen eller Latvia innen to måneder etter at tiltredelsen av stillingen om bord fant sted, skal avgiftstrekk til folketrygden innledes.

Avtalen med Polen trådte i kraft 2. juli 2004, med virkningstidspunkt fra 1. mai 2004. Avtalen gjaldt opprinnelig til 30. april 2009, men er nå forlenget til 31. desember 2010. Avtalen vil trolig bli forlenget ut over denne perioden. Avtalen med Latvia trådte i kraft 18. november 2004, med virkningstidspunkt fra 1. mai 2004. Avtalen gjaldt opprinnelig fram t.o.m. 30. april 2006, men er forlenget på ubestemt tid.

2.7.8 Avtale med Romania om fortsatt trygd i hjemlandet for rumenske sjømenn på norske skip

Norge har i henhold til artikkel 17 i Rådsforordning 1408/71 inngått tilsvarende avtale som i punkt 2.11.5 med Romania for rumenske sjøfolk om bord på skip registrert i NIS.

Avtalen legger til rette for at rumenske sjøfolk på norske NIS-skip kan beholde medlemskapet i trygdeordningen i hjemlandet, ved utstedelse av blankett A1 til vedkommende.

Avtalen innebærer at NAV Internasjonalt som norsk kompetent institusjon må godta korrekt utstedte blanketter om trygd i hjemlandet for rumenske sjøfolk. Ansvaret for opptak i rumensk trygd og utstedelse av dokumentasjon for trygdeforholdet er et eksklusivt rumensk ansvar.. Eventuelle klager i denne forbindelse må rettes direkte til rumenske myndigheter.

Avtalen ble undertegnet den 7.november 2007, men kunne ikke tre i kraft før avtalen om Romanias deltakelse i EØS var endelig i kraft. Dette skjedde med virkning fra 9 . november 2011. Avtalen er midlertidig og vil gjelde for en periode på fem år regnet fra ikrafttredelsesdatoen med mulighet for forlengelse. Den forsinkelsen som oppstod i og med at man måtte avvente den endelige avklaringen av forholdet mellom Romania og EØS, får ingen betydning for de unntak som er gitt i tiden før 9. november ettersom artikkel 17 i forordning 1408/71 har hjemlet inngåelse av individuelle unntaksavtaler.

Kompetent institusjon i Romania er:

Casa Nationalã de Pensii si Alte Drepturi de Asiguãri Sociale (National House of Pensions and Other Social Insurance Rights).

2.8 Tjenestemenn

2.8.1 Tjenestemenn som arbeider i et annet medlemsland

Artikkel 11 nr. 3 bokstav b.

Bestemmelsen innebærer at offentlig tjenestemenn som er i arbeid i et annet EØS-land, er omfattet av lovgivningen i det landet de arbeider for.

Bestemmelsen omfatter foruten tjenestemenn ved diplomatiske stasjoner og konsulater, også andre tjenestemenn under oppdrag i utlandet. Ved anvendelsen av norsk lovgivning innebærer bestemmelsen ikke noen endring i forhold til gjeldende rett.

Om lokalt ansatte se punkt 2.9.1.

2.8.2 Tjenestemenn som utfører annet arbeid i et eller flere medlemsland

Artikkel 13 nr. 4

Offentlige tjenestemenn som i tillegg til den offentlige tjenesten utfører arbeid eller driver næringsvirksomhet i et eller flere land, skal bare være omfattet av lovgivningen i det landet de er tjenestemenn for.

HELFO utsteder dokumentasjon for tjenestemannens og familiens rett til naturalytelser ved bosetting i annet EØS-land.

2.9 Lokalt ansatte ved diplomatiske stasjoner og konsulater samt kontraktansatte i EUs organer

2.9.1 Trygd i sysselsettingslandet for lokalt ansatte

Artikkel 11.

Personer som er ansatt ved diplomatiske stasjoner og konsulater, og som ikke er å regne som offentlige tjenestemenn, kommer inn under hovedregelen i artikkel 11 nr. 3 (a). Disse skal dermed være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidet utføres.

2.9.2 Valgrett for kontraktsansatte i EUs organer

Artikkel 15

Bestemmelsen inneholder regler om adgangen for EUs kontraktsansatte til å velge hvilken lovgivning de skal være omfattet av.

De kan velge enten å være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidet utføres, det landet hvis lovgivning de sist var omfattet av eller det landet de er statsborgere av. Denne valgretten gjelder lovgivningen for andre ytelser enn de familieytelser som gis i henhold til ansettelsesvilkårene for de kontraktsansatte.

Valgretten kan utøves én gang og får virkning for hele ansettelsesperioden.

Bestemmelsen antas ikke å innebære særskilte problemer ut over det som følger av behovet for registrering mv.

2.10 Personer som er innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller sivil tjeneste (sivilt arbeid)

Artikkel 11 nr. 3 bokstav d.

Den som er innkalt eller gjeninnkalt til tjeneste i et medlemsland skal være omfattet av dette landets lovgivning.

En arbeidstaker eller næringsdrivende som kalles inn, skal fortsatt anses som arbeidstaker eller næringsdrivende.

2.11 Au pair-ansatte

Disse regnes i utgangspunktet som arbeidstakere i forhold til folketrygdlovens bestemmelser. Hvorvidt de også regnes som arbeidstakere etter arbeidslandets lovgivning, må avklares i hvert enkelt tilfelle. De som skal reise ut som au pair bør derfor få avklart om de blir medlemmer som arbeidstakere i trygdeordningen i oppholdslandet. Blir de det, er det ikke aktuelt med frivillig opptak i folketrygden. Under eventuelle "ferieopphold" i Norge, vil de ha rett til sykehjelp som dokumenteres ved blankett utstedt av institusjonen i arbeidslandet.

Blir en au pair ikke medlem som arbeidstaker i oppholdslandet, regnes vedkommende likevel som arbeidstaker i forhold til folketrygden. Det kan da søkes NAV Internasjonalt om frivillig opptak i trygden. Blir de tatt opp, utsteder HELFO helsetrygdkortet.

2.12 Lovvalgsregler for ikke yrkesaktive personer

Artikkel 11 nr. 3 bokstav e

Ikke yrkesaktive personer skal være omfattet av trygdelovgivningen i bosettingslandet. Dette er imidlertid ikke til hinder for at han eller hun kan ha rett til ytelser fra et annet medlemsland etter andre bestemmelser i forordningen.

Forordningen definerer bosettingsland som det landet der vedkommende vanligvis oppholder seg, se artikkel 1 bokstav j. Forordningen har dermed et annet bosettingsbegrep enn folketrygdloven.

I tilfeller der en ikke yrkesaktiv person har uomtvistelig har flyttet til Norge og ikke lenger har noen tilknyting til fraflyttingslandet, ants det å være uproblematisk å fastholde folketrygdlovens bosettingsbegrep. Dersom det må tas standpunkt til medlemskapet i trygden før det er gått 12 måneder, må vedkommendes situasjon vurderes etter de samme kriterier som er gitt i gjennomføringsforordningens artikkel 11, og det må tas hensyn til at vedkommende ikke skal bli stående uten trygdedekning.

I tilfeller der to eller flere land er uenige om hvilket land som skal regnes som bosettingsland, må de berørte land komme til enighet om dette. Gjennomføringsforordningens artikkel 11 gir anvisning på en del elementer som kan inngå i vurderingen av hvor en person skal anses som bosatt. Europakommisjonen har uttalt at det må foretas en samlet, konkret vurdering av hvert tilfelle, og at alle momentene i artikkel 11 - i den grad de er relevante i saken – skal tillegges samme vekt. Vedkommende blir å anse som bosatt der man finner at han/hun har ”sentrum for sine livsinteresser”. Hvorvidt vedkommende skal oppholde seg i Norge i kortere eller lengre tid enn 12 måneder er derfor ikke i seg selv avgjørende, men et flerårig opphold her i landet vil normalt tale mot at vedkommende har sentrum for sine livsinteresser i et annet land.

De temaer som skal vurderes i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 11, ligger nær opp til eksisterende norsk praksis ved avgjørelsen av om en person er bosatt i Norge etter folketrygdloven § 2-1 i de tilfeller der det må tas stilling til medlemskapet før vedkommende har oppholdt seg i Norge i minst 12 måneder. I tilfeller der vedkommendes situasjon taler for at han eller hun ikke har sentrum for sine livsinteresser i Norge, kan vurderingen imidlertid også føre til at vedkommende ikke blir å regne som bosatt her selv om oppholde er ment å vare i mer enn 12 måneder.

Lovvalgsbestemmelsen innebærer at en ikke yrkesaktiv person blir omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet, får de rettigheter som denne lovgivningen gir til ikke yrkesaktive. Forordningens lovvalgsregel skaper ikke bostedstrygd i land som ikke har det fra før, men angir bare hvilket lands lovgivning som skal være bestemmende for hvilke rettigheter vedkommende har. Dersom Norge er bosettingsland, er denne sondringen mindre viktig ettersom alle lovlig bosatte her i landet som hovedregel, er medlemmer i trygden med fulle rettigheter.

Det fremgår § 1 i forskrift av 15.4.1997 nr 314 til folketrygdloven § 2-13 at personer som har lovlig opphold her i landet i henhold til de såkalte bosettingsdirektivene ikke er medlemmer i folketrygden. De tidligere direktivene er erstattet av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/38/EF. Ikrafttredelsen av forordning 883/2004, som også omfatter ikke yrkesaktive, antas å innebære at den eksisterende forskriften ikke kan anvendes etter sin ordlyd for statsborgere av et EØS-land som bosetter seg i Norge. Det forventes en ny forskrift.

Rundskrivet her vil bli ajourført etter at det eventuelt er gitt nye forskrifter og rettstilstanden for den aktuelle persongruppen er avklart.

2.13 Familiemedlemmer

2.13.1 Generelt

Ikke-yrkesaktive familiemedlemmer skal etter artikkel 11 nr. 3 e) være omfattet av lovgivningen i bosettingslandet, jf. 2.13.2 nedenfor. Dette innebærer at de har rett til de ytelser som bosettingslandets lovgivning gir. Bestemmelsen kan føre til at en yrkesaktiv forsørger og dennes familiemedlemmer blir omfattet av lovgivningen i forskjellige land. Bestemmelsen i artikkel 11 nr. 3 e) er imidlertid ikke til hinder for at familiemedlemmene kan ha rettigheter etter andre bestemmelser i forordningen. Det fremgår av ordlyden at bestemmelsen ikke tilsidesetter andre bestemmelser som sikrer rett til ytelser etter lovgivningen i en eller flere andre medlemsland. Eksempel på en slik bestemmelse antas å være artikkel 17 om rett til helsetjenester i bostedslandet, men på den kompetente stats regning.

Hva gjelder retten til etterlattepensjon, medisinsk stønad og barnetrygd, vises til kommentarene til de enkelte stønadstypene.

2.13.2 Medfølgende forsørget ektefelle og barn til arbeidstakere (eventuelt næringsdrivende) utsendt til et EØS-land

Medfølgende familiemedlemmer som ikke selv er yrkesaktive, skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet, jf. artikkel 11 nr. 3 (e). Etter folketrygdlovens regler går medfølgende ektefelle og barn ut av den pliktige bostedstrygden ved utsendingsperioder i utlandet utover ett år. For å sikre full trygdedekning for disse, vil NAV Internasjonalt kunne gi opptak etter folketrygdloven § 2‑8 med mindre dette medfører dobbelt trygdedekning fordi de blir omfattet av lovgivningen i forsørgerens arbeidsland etter forordningens regler. Familiemedlemmenes situasjon etter lovgivningen i det landet forsørgeren er utsendt til, må derfor avklares før det eventuelt gis et frivillig opptak i norsk trygd.

2.13.3 Medfølgende familiemedlemmer til arbeidstaker eller næringsdrivende utsendt til Norge

Ved utsendingsperioder utover ett år, ville medfølgende familiemedlemmer etter folketrygdlovens vanlige regler blitt medlemmer i folketrygden som bosatte. Ved inngåelse av bilaterale avtaler er det fra norsk side et mål å sørge for at familiemedlemmene blir omfattet av den samme lovgivningen som den utsendte selv. Dette er også bakgrunnen for bestemmelsen i § 1 nr. 1 i forskrift F15.04.1997 nr 314 om at ikke yrkesaktive, medfølgende familiemedlemmer til personer som er utsendt til Norge, skal være unntatt fra medlemskap folketrygden selv om de er bosatt i her. Forskriften omfatter også familiemedlemmer til personer som er utsendt etter reglene i forordningen.

Rekkevidden av denne bestemmelsen, sett i lys av at de nye forordningene også omfatter ikke yrkesaktive, er foreløpig ikke avklart. Ikrafttredelsen av forordning 883/2004, som også omfatter ikke yrkesaktive, antas å innebære at den eksisterende forskriften ikke kan anvendes etter sin ordlyd for statsborgere av et EØS-land som bosetter seg i Norge, og det forventes en ny forskrift. Rundskrivet her vil bli ajourført etter at det eventuelt er gitt nye forskrifter og rettstilstanden for den aktuelle persongruppen er avklart.

Forordningens artikkel 13 nr. 3 e) fastslår at ikke yrkesaktive personer skal være omfattet av lovgivningen i det landet de er bosatt i. Hvilket land dette er, må imidlertid avgjøres etter forordningenes regler og prinsipper, herunder gjennomføringsforordningens artikkel 11. Denne avgjørelsen må om nødvendig tas i samarbeid med utsenderlandets myndighet og kan føre til at familiemedlemmene blir å anse som bosatt i utsenderlandet, selv om oppholdet i Norge er ment å skulle vare i minst 12 måneder. I så fall blir familiemedlemmene og den utsendte selv omfattet av samme lands lovgivning, hvilket er i samsvar med intensjonen bak forskriften til lovens § 2-13.

Dersom man kommer til at familiemedlemmene skal være omfattet av norsk lovgivning under oppholdet her i landet, oppstår den situasjonen at familiemedlemmene og den utsendte blir omfattet av lovgivningen i to forskjellige land. Denne situasjonen vil også kunne oppstå i tilfeller der familiemedlemmene anses som bosatt i en tredje medlemsstat.

Ettersom bestemmelsen om at en person bare skal være omfattet av lovgivningen i én medlemsstat også gjelder for de aktuelle familiemedlemmene, vil det i mange tilfeller kunne bli nødvendig å innhente det eller de øvrige berørte lands syn i saken. Dette for å unngå at vedkommende blir omfattet av lovgivningen i flere land, eller at han eller hun ikke blir omfattet av lovgivningen i noen av landene.

Uansett medlemskap i trygden eller ikke, vil familiemedlemmene, etter forordningens regler, ha rett til medisinsk stønad under oppholdet i Norge.

Medfølgende ektefelle og barn til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er utsendt fra et nordisk land til et annet, skal være omfattet av utsendingslandets lovgivning slik som den utsendte arbeidstakeren eller selvstendig næringsdrivende selv, jfr. nordisk konvensjon av 18. august 2003 art. 5 nr. 2. En revidert konvensjon er utarbeidet men foreløpig ikke undertegnet. Rundskrivet her vil bli revidert i forbindelse med ikrafttredelsen av ny konvensjon.

2.14 Pensjonister

2.14.1 Generelt

Bestemmelsen i forordningens artikkel 11 nr. 3 e) om at ikke yrkesaktive skal være omfattet av lovgivningen i bosettingslandet gjelder også for personer som etter avsluttet yrkesaktivitet, mottar pensjon fra de ordningene som er omfattet av forordningen.

Pensjonisters rettigheter på de enkelte stønadsområdene er i mange tilfeller særskilt regulert i forordningen, og det er gitt regler om hvilken stat eller institusjon som er å regne som ”kompetent” for pensjonister med tilknytning til flere land. Det er som hovedregel den institusjonen som vedkommende har pensjon fra, som er kompetent institusjon, jf. forordningen artikkel 1 bokstav q) ii). Kompetent stat blir dermed den stat der denne institusjonen ligger, artikkel 1 bokstav s). Dette er av særlig betydning i for hvem som skal gi stønad ved helsetjenester og for dekning av utgiftene til slik stønad.

Det er viktig å merke seg at selv om en pensjonist etter artikkel 11 nr. 3 e) er omfattet av lovgivningen i bostedslandet, kan han eller hun ha rett til ytelser fra andre land og etter andre bestemmelser i forordningen.

En pensjonist som har pensjon fra en eller flere EØS-land, men som ikke har pensjon fra bosettingslandet, kan etter anmodning unntas fra lovgivningen der. Se pkt 2.14.4 nedenfor.

Det vil bli gjort nærmere rede for pensjonisters rett til ytelser i forbindelse med behandlingen av de enkelte stønadstyper. Under punktet her vil det derfor bare kort bli nevnt enkelte hovedtrekk ved pensjonistenes situasjon.

2.14.2 Pensjon fra flere land – retten til helsetjenester

Artikkel 23 og 24

En pensjonist som har pensjon fra to eller flere land, og som er bosatt og har rett til naturalytelser i et av disse landene, Skal sammen med sine familiemedlemmer har like ytelser fra bosettingslandet som om alle pensjoner ble utbetalt derfra.

Dersom bostedslandets lovgivning ikke gir pensjonister og deres familiemedlemmer rett til helsetjenester, skal det likevel gis slike ytelser i bostedslandet, men etter regler som beskrevet i artikkel 24.

Etter denne bestemmelsen skal utgiftene dekkes av det av de pensjonsutbetalende land som utpekes etter reglene i artikkel 24 nr. 2.

2.14.2 Norske pensjonister i utlandet

[Endret 12/15]

Atikkel 24 og 25

Pensjonister som bare har pensjon fra Norge (fra folketrygden, Statens pensjonskasse, Pensjonstrygden for fiskere, Pensjonstrygden for skogsarbeidere, Pensjonstrygden for sjømenn eller Pensjonsordning for sykepleiere), og som bosetter seg i annet EØS-land, vil ha rett til stønad ved helsetjenester i bostedslandet for folketrygdens regning. Dette følger av artikkel 25.

NAV Internasjonalt utsteder dokumentasjon som gir grunnlag for registrering i bostedslandet. HELFO utsteder helsetrygdkort til de pensjonister som har rett til helsetjenester på folketrygdens regning.

Utbetales det pensjon fra flere land, bestemmer prioriteringsreglene i artikkel 24 hvilket land som skal være ansvarlig for utgiftene.

Avskjæringsforskriften etter folketrygdloven § 5-24 åttende ledd fører til bortfall av dekning etter folketrygdloven kapittel 5 Stønad ved helsetjenester. Sosialdepartementet har imidlertid gjort unntak fra bortfall av rett til dekning etter kapittel 5 for medisinsk behandling i Bulgaria, Estland, Den tsjekkiske republikk, Hellas, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia og Ungarn, jf. § 1 i Forskrift av 11.5.2004 nr. 737 om unntak fra avskjæringsforskriften. Som følge av dette kan pensjonister som er bosatt i disse landene, fortsatt gis frivillig opptak i helsedelen etter folketrygdloven § 2-8, jf. § 2-9 bokstav a.

Pensjonister kan også ha rett til barnetrygd fra Norge mens de er bosatt i et annet EØS-land, se nærmere om dette i hovednr. 45 – 33.

2.14.3 Utenlandske pensjonister i Norge

Etter folketrygdloven § 2-13 skal personer som bosetter seg i Norge fra og med 1993 med utenlandsk pensjon som er lik eller større enn minstepensjon for enslig etter folketrygdloven, bare ha begrenset medlemskap i folketrygden med mindre de har pensjonsgivende inntekt i Norge.

Begrunnelsen er at det ikke er rimelig at personer som allerede har pensjon over norsk minstenivå, i tillegg opptjener rett til alderspensjon fra folketrygden bare ved å bo i Norge.

I noen tilfeller kan den utenlandske pensjon være tilnærmet lik minstepensjon til enslig fra folketrygden. Det kan da endre seg hvilken som er størst når den ene eller begge reguleres.

Som hovedregel skal avgjørelsen om pensjonens størrelse i forhold til norsk minstepensjon gjelde for hele den perioden han eller hun blir boende i Norge.

Unntaket fra pensjonstrygding faller bort bare hvis vesentlig underregulering av den utenlandske pensjonen har ført til at den gjennomsnittlige pensjon i hvert av minst tre sammenhengende kalenderår har vært mindre enn 85 % av minstepensjon fra folketrygden. Pensjonstrygdingen begynner da fra og med det fjerde kalenderåret.

Ved vurderingen av den utenlandske pensjonens størrelse ses det bort fra eventuelle tillegg for forsørgelse.

Vi viser til forskriften til § 2-13 andre ledd.

Bestemmelsen i § 2-13 om unntak fra delvis medlemskap gjelder både pensjonister som flytter til Norge fra land utenfor EØS, og de som kommer fra EØS-land, følgelig også norske statsborgere.

Etter forskrift av 15.4.1997 nr. 314, § 1 nr. 1 er pensjonister som er statsborgere av andre EØS-land og som får opphold i Norge etter oppholdsdirektivet, helt unntatt fra medlemskap i folketrygden selv om de bosetter seg her. Rekkevidden av denne bestemmelsen, sett i lys av at de nye forordningene også omfatter ikke yrkesaktive, er foreløpig ikke avklart. Ikrafttredelsen av forordning 883/2004, som også omfatter ikke yrkesaktive, antas å innebære at den eksisterende forskriften ikke kan anvendes etter sin ordlyd for statsborgere av et EØS-land som bosetter seg i Norge, og det forventes en ny forskrift. Det synes imidlertid klart at pensjonister som blir bosatt i Norge på annet grunnlag enn etter direktivet, og omfattet av norsk lovgivning etter forordningen, skal vurderes etter lovens ordinære regler.

Pensjonister som er EØS-borgere og bare mottar pensjon fra andre EØS-land, vil etter EØS-reglene ha rett til stønad ved helsetjenester i Norge etter norske regler, men på det andre, evt. et av de andre pensjonsbetalende lands regning. Det ansvarlige landet, jf. artikkel 25, utsteder dokumentasjon for retten til helsetjenester. Pensjonisten skal betale avgift bare til det landet som er ansvarlig for å dekke utgiftene.

Rundskrivet her vil bli ajourført etter at det eventuelt er gitt nye forskrifter og rettstilstanden for den aktuelle persongruppen er avklart.

2.14.4 Rett til unntak fra trygden i bostedslandet

Artikkel 16 nr. 2

En person som mottar pensjon fra et annet medlemsland (eller flere andre medlemsland) enn der hvor han er bosatt, kan unntas fra trygden i bostedslandet hvis han ber om det. Forutsetningen er at det ikke gjelder trygd på grunnlag av inntektsgivende arbeid.

2.15 Studenter

2.15.1 Utgangspunkt

Artikkel 11 nr. 3 (e)

Studenter går inn under trygdekoordineringsreglene i forordningen ettersom forordningen også omfatter ikke-yrkesaktive personer.

Studenter er etter forordningens artikkel 11 nr. 3 (e) omfattet av bosettingslandets lovgivning.

2.15.2 Studenter i EU/EØS-området

[Endret 12/15]

For en student som studerer innenfor EU/EØS-området er det dermed forordning 883/2004 som avgjør hvor han/hun skal være trygdedekket. I følge forordningens artikkel 11 nr 3 (e) skal en ikke-yrkesaktiv person være omfattet av trygdelovgivningen det landet han/hun er bosatt. For å avklare hvor studenten regnes som bosatt, skal man benytte kriteriene i forordning 987/2009 artikkel 11. Kriteriene sier noe om hvor en person har sentrum for sine livsinteresser. For studenter innenfor EØS kan man derfor ikke avgjøre medlemskap utelukkende ut fra hvorvidt en student har støtte fra Lånekassen.

I tilfeller der en student ikke har til hensikt å bosette seg i studielandet, men skal tilbake til Norge og til sin nærmeste familie etter avsluttet studium, vil man normalt kunne si at han eller hun ikke har sentrum for sine livsinteresser i studielandet, og kan dermed ikke regnes som bosatt der. Det oppstår i slike tilfeller ingen konflikt mellom folketrygdlovens regler og forordningens lovvalgsregel. Det må imidlertid sees hen til vedkommendes trygdeforhold i studielandet, slik at det ikke oppstår dobbelt trygdedekning.

I situasjoner der det er uenighet om hvor er person er bosatt, skal landenes kompetente institusjoner utveksle alle opplysninger som er relevante i henhold til forordning 987/2009 artikkel 11, slik at de i fellesskap kan avgjøre hvor vedkommende har sentrum for sine interesser.

Studenter som opprettholder medlemskapet i folketrygden sikres rett til stønad ved helsetjenester i studielandet ved fremvisning av helsetrygdkort.

Trygdedekningen i Norge faller bort hvis studenten blir omfattet av lovgivningen i studielandet på grunn av yrkesaktivitet der.

Også for studenter innenfor Norden kommer lovvalgsreglene i forordning 883/2004 til anvendelse. For mer om medlemskap for studenter i Norden se hovednummer 41.

2.15.3 Studenter i Norge

[Endret 12/15]

Studenter fra andre EØS-land blir medlemmer av norsk trygd dersom de blir regnet som bosatt her i henhold til artikkel 11 i forordning 883/2004. Ved vurderingen av bosted er det et tungtveiende argument for bosted i hjemlandet at de har studiestøtte derfra. Det er en forutsetning at de har rett til opphold. Borgere av andre EØS-land som skal studere i Norge har rett til å ta opphold her, forutsatt at de har midler til eget livsopphold og har sykeforsikring som dekker alle risikoer i Norge. Dette følger av bestemmelser gitt i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/38/EF, som har blitt inkorporert i utlendingsloven kapittel 13 (§ 112, 1. ledd bokstav d)).

Studenter fra EØS-land som skal studere i Norge, vil kunne oppfylle kravet om sykeforsikring ved å ha rett til medisinsk stønad i Norge fordi de er medlemmer av trygdeordning i hjemlandet. Retten skal dokumenteres ved europeisk helsetrygdkort, utstedt av kompetent institusjon i hjemlandet.

Nordiske borgere er unntatt fra krav om oppholdstillatelse i Norge, og det stilles dermed ikke noe krav til at nordiske studenter må ha midler til eget livsopphold for å ta opphold her.

2.16 Muligheten for å søke frivillig trygd i et land selv om man er pliktig medlem i et annet lands trygdeordning

Artikkel 14.

Etter nr. 1 får lovvalgsreglene i artikkel 11 til 13 som hovedregel ikke anvendelse på frivillig trygd.

For å hindre dobbelt trygdedekning med pliktig trygd i et land og frivillig trygd i et annet, bestemmer nr. 2 at vedkommende i slike tilfeller bare skal være med i den pliktige trygden.

Nr. 3 gjør et unntak fra dette og tillater på visse vilkår frivillig dekning i et land ved siden av pliktig dekning i et annet, forutsatt at det gjelder områdene uførhet, alder og gjenlevende (pensjoner).

Frivillig opptak i folketrygdens pensjonsdel etter folketrygdloven § 2-8 omfatter alle de ytelser og stønader som nevnt i folketrygdloven § 2-9 første ledd bokstav b. Flere av disse faller utenfor den rammen som er angitt i nr. 3.

Dette medfører at det ikke kan gis frivillig opptak i folketrygden ved siden av pliktig trygd i et annet EØS-land. Ut fra de koordineringsregler som finnes i forordningen, antas det heller ikke å være noe sterkt behov for slikt opptak.

2.17 Unntak fra folketrygden for "oppholdsdirektivpersoner"

Etter § 2-13 andre ledd er det gitt forskrift om unntak fra folketrygden for personer som har "tilfredsstillende dekning i utlandet".

Som en tilpasning til EØS-reglene er det i forskriften gitt bestemmelser om unntak fra hele folketrygden for ikke-yrkesaktive persongrupper og deres familiemedlemmer, som har rett til å ta opphold i Norge etter Rådsdirektiv 90/364/EØF, 90/365/EØF og 93/96/EØF om oppholdsrett.

Etter ikrafttredelsen av forordning 883/2004, som også omfatter de ikke yrkesaktive, antas at forskriften ikke kan anvendes etter sin ordlyd på grunn av forbudet mot forskjellsbehandling av egne og andre EØS-lands borgere. Videre er de nevnte direktivene erstattet av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2004/38/EF. Det vil ventelig bli gitt en ny forskrift.

Personer som får opphold på annet grunnlag enn etter direktivet, og som blir ansett som bosatte i Norge i henhold til forordningens regler – og dermed omfattet av norsk lovgivning – må vurderes etter folketrygdlovens ordinære regler om medlemskap.

Det lokale politikammeret kan gi opplysning om på hvilket grunnlag en person har fått oppholdstillatelse i Norge.

Retten til opphold/bosetting etter direktivet av 2004 forutsetter at de ikke skal bli "en byrde for vertsmedlemsstatens sosiale system". For å oppfylle denne forutsetningen, må de derfor ha sykeforsikring som dekker alle risikoer så lenge de oppholder seg i Norge, og egne midler eller utenlandske trygderettigheter som dekker utgifter til livsopphold.

Mange av disse personer, for eksempel pensjonister med utenlandsk pensjon som går inn under reglene om trygdekoordinering under EØS-avtalen, vil likevel ha rett til stønad ved helsetjenester etter norske regler direkte etter forordningen, men i prinsippet mot refusjon fra landet han eller hun mottar pensjon fra.

Rundskrivet her vil bli ajourført etter at det eventuelt er gitt nye forskrifter og rettstilstanden for den aktuelle persongruppen er avklart.

2.18 Avtaler om unntak fra lovvalgsreglene

Forordningen artikkel 16 nr. 1.

Etter denne bestemmelsen kan det for enkeltpersoner eller grupper gjøres avtaler om annet lovvalg enn det som følger av de ordinære lovvalgsbestemmelsene i artikkel 11 - 15. Sosial- og helsedepartementet som kompetent myndighet har i brev av 8. februar 1994 delegert myndighet til å inngå slike avtaler til trygdeetaten ved Rikstrygdeverket. Denne myndighet er nå delegert videre fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til NAV Internasjonalt.

2.18.1 Delegasjon av myndighet til å inngå avtaler etter artikkel 16 nr. 1

NAV Internasjonalt har myndighet til å kunne inngå avtaler om unntak etter artikkel 16 nr. 1 i forordning 883/2004 både ved å ta initiativ til slike avtaler overfor utpekte organer i andre EØS-land etter søknad fra personer som ønsker å forbli medlem i folketrygden under arbeid i utlandet, og ved å etterkomme anmodninger om avtaler om unntak fra folketrygden fra utpekte organer i andre land.

NAV Internasjonalt er utpekt til å kunne inngå avtaler om unntak fra folketrygden for personer som arbeider i Norge. Dette skjer etter anmodning om unntak fra kompetent organ i det EØS-land der vedkommende ønsker å være trygdedekket.

NAV Internasjonalt er også gitt myndighet til å bekrefte forlenget unntak ut over to år i tilfeller der unntaket for de første to årene er registrert hos dem.

Delegasjonen til NAV Internasjonalt medfører at en unngår behandling av samme tilfelle ved flere enheter i etaten.

2.18.2 Når avtale kan anbefales eller bekreftes

Utgangspunkter:

• Avtale etter artikkel 16 nr.1 må være i de berørte personers interesse. Arbeidsgiverens interesser er ikke avgjørende. Det må det derfor foreligge samtykke fra arbeidstakeren før avtaler inngås.

• Normalt vil den berørte søke om fortsatt tilknytning til den trygdeordning han er med i når han søker og som han regner med å være med i etter de ordinære regler når perioden søknaden gjelder er over. Avtale etter artikkel 16 nr. 1kan likevel ikke utelukkes i tilfeller der nyansatte personer bosatt i annet EØS-land blir utsendt fra norsk arbeidsgiver til et tredje EØS-land. Skal de fortsette hos den norske arbeidsgiver etter utsendingsperioden, kan det etter omstendighetene være naturlig at de blir medlemmer i trygden i Norge på linje med de øvrige ansatte fra begynnelsen.

De forskjellige tilfellegrupper:

Ordinære utsendingstilfeller som faller utenfor reglene i artikkel 12 på grunn av utsendingens lengde (utover 2 år etter uforutsett forlengelse). Avtale kan i disse tilfeller fra norsk side bekreftes eller anbefales for utsendingsperioder inntil 5 år. I særlige tilfeller vil en etter en konkret vurdering kunne gå utover denne tidsramme.

• Utsending til "beslektet" selskap selv om lønnen utbetales av selskapet vedkommende er utsendt til.

• der personer utestasjoneres utover 24 måneder på grunn av sine spesielle kunnskaper og ferdigheter eller med et særskilt formål for virksomheten eller organisasjonen de er utsendt fra. Også utestasjonering som ledd i opplæringsplaner, vil kunne gå inn under dette.

• Andre tilfeller av tidsbegrenset arbeid i annet EØS-land enn der vedkommende har sin normale trygdetilknytning. Dette kan gjelde både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Det må her foretas en helhetsvurdering der det legges vekt på arbeidets betydning for senere virke i "utsenderlandet", og søkerens interesse i å fortsette det trygdeforhold han har (avbrudd får følger i forhold til tjenestepensjonsordning mv.) og de administrative sider. Det må her telle med at kontinuitet i trygdeforholdet i seg selv virker administrativt forenklende i mange relasjoner (avbrudds- og koordineringsproblemer unngås).

Artikkel 16 nr. 1 gir også adgang til å inngå generelle avtaler for arbeidstakere som tilhører nærmere definerte grupper, f eks arbeidstakere knyttet til en spesiell virksomhet. En slipper da å inngå avtaler for hver enkelt person, dokumentasjon for trygdeforholdet må imidlertid utstedes for den enkelte. I samsvar med det som gjelder for andre artikkel 16 nr. 1-avtaler, tas initiativet til generelle gruppeavtaler av det land der vedkommende gruppe ønskes trygdedekket.

Dersom det fra norsk side tas initiativ til generelle gruppeavtaler må Arbeids- og velferdsdirektoratet informeres på forhånd. Det kan imidlertid gjøres avtale under ett for en gruppe navngitte personer i identisk eller likeartet situasjon uten å kontakte Arbeids- og velferdsdirektoratet.

• Artikkel 16 nr. 1-avtaler er mest praktisk som et supplement til utsendingsbestemmelsene i artikkel 12, men kan også brukes til å gjøre fravik fra de øvrige lovvalgsbestemmelsene, f eks reglene om hvor vedkommende skal være trygdedekket ved arbeid i flere land. Med den detaljerte lovvalgsregulering forordningen har, antas det at slike avtaler bare unntaksvis vil bli aktuelle.

2.18.3 Tilbakevirkning

Administrative hensyn vil særlig kunne tale mot artikkel 16 nr. 1-avtale der det søkes om avtale etter at trygdeforholdet allerede er etablert i arbeidslandet (registreringer foretatt, avgifter innbetalt og ilignet). Der søknaden er mottatt av norske trygdemyndighetene mer enn ett år etter at perioden søknaden omfatter er påbegynt, må dette normalt i seg selv være tilstrekkelig grunn til avslag på anmodningen om å anbefale artikkel 16 nr.1-avtale overfor arbeidslandets trygdemyndigheter.

Gjelder en slik sak arbeid i Norge og vedkommende organ i "utsenderlandet" fremmer saken med anmodning om artikkel 16 nr. 1-avtale, til tross for den sene søknaden, bør en være forsiktig med å avslå anmodningen.

2.18.4 Blanketter/dokumentasjon

Når avtale etter artikkel 16 nr. 1 er inngått for et opphold i annet EØS-land som varer utover ett år, utstedes A1 i kombinasjon med utveksling av SED i henhold til flyt F-S001 evt. F-S002.

Gjelder avtalen opphold i Norge, og de nevnte blanketter ikke mottas, kan det ved behov anmodes om blanketter fra kompetent organ i utsenderlandet.

Avtale etter artikkel 16 nr. 1 bør normalt kunne bekreftes i tilfeller der slik avtale er anbefalt av kompetent organ i utsenderlandet.

2.19 Midlertidig lovvalg

[Endret 2/13]

Forordning 987/2009 artikkel 6

For å unngå at personer i lengre tid blir værende uten trygdetilknytning fordi de berørte land ikke er/blir enige om hvilket av landenes lovgivning som skal anvendes, er det bestemt at det i slike tilfeller skal gjøres et midlertidig lovvalg.

Alternativene for valget fremgår av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1. Hensikten er at det midlertidige lovvalget skal foretas uten unødig opphold. Dersom det senere viser seg at vedkommende blir omfattet av lovgivningen i et annet land enn det man først valgte, går det fram av artikkel 6 nr. 4 at den lovgivningen som i ettertid viser seg å være den rette, skal anses for hele tiden å ha vært gjeldene. Merk at bestemmelsens nr. 1 bokstav b) og c) er endret ved forordning 465/2012.

Dersom vedkommende har mottatt ytelser eller betalt avgift til det midlertidig valgte landet, skal de berørte landene foreta et oppgjør seg i mellom i henhold til reglene i gjennomføringsforordningens avdeling IV kapittel III.

2.20 Vurdering av bosetting i henhold til forordningens regler om koordinering av trygdeytelser

Artikkel 1 bokstav j i forordningen har en definisjon av ”bosted”. Etter denne definisjonen skal en person anses som bosatt der han har sitt vanlige oppholdssted. Etter EF-domstolens syn skal vedkommende anses som bosatt der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser.

Hvor vedkommende er bosatt kan ha betydning for vurderingen av lovvalget, men i stor grad også ved avgjørelsen av hvilket land som er ansvarlig for å gi en ytelse eller stønad, herunder familieytelser, dagpenger under arbeidsløshet og medisinsk stønad.

Det vises til rundskriv 45-01 pkt. 1.2.4 for en nærmere omtale av definisjonen og vurderingen av ”bosted”.