Rundskriv

Hovednr. 45 - Kapittel 1 - Formål og definisjoner

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesfaglig fellesseksjon 1.12.2011
 

1.1 - Generelt om formålet med koordineringsreglene

Trygdekoordineringsreglene i forordning 883/2004 og 987/2009 erstatter de tidligere forordningene 1408/71 og 574/72.

Reglene i forordning 883/2004 og 987/2009 må på samme måte som forordning 1408/71 og 574/72 sees i sammenheng med fellesskapsreglene om fri bevegelighet av arbeidskraft innenfor EØS. For å nå målet om fri bevegelighet, er det nødvendig å sikre at trygderettigheter og opptjening ikke går tapt når en yrkesaktiv flytter til eller kommer i arbeid i et annet EØS-land. Det er imidlertid viktig å merke seg at forordning 883/2004 og 987/2009 til forskjell fra de gamle forordningene også omfatter ikke yrkesaktive personer.

For å oppnå hensikten må regler i EØS-landenes lovgivning som gjør retten til ytelser avhengig av statsborgerskap eller bosetting i landet, i stor grad fravikes. Forordningene har imidlertid ikke til hensikt å harmonisere ordningene i de enkelte land, men tar kun sikte på å koordinere anvendelsen av EØS-landenes trygdeordninger.

Formålet med forordningene og de prinsipper som ligger til grunn for dem er nærmere beskrevet i fortalen til hver forordning. De betraktninger som er gjort i fortalene er derfor retningsgivende og kan i tvilstilfelle være til nytte ved tolkningen av de forskjellige artiklene.

I de tilfeller der ikrafttredelsen av 883/2004 fører til at en person blir omfattet av et annet landes lovgivning enn den han eller hun var omfattet av etter forordning 1408/71 uten at vedkommendes situasjon er endret, skal lovvalget etter 1408/71 fortsatt opprettholdes i inntil 10 år. Dersom vedkommendes situasjon endres, for eksempel ved at han eller hun bytter arbeidsland, skal det foretas en ny vurdering etter reglene i 883/2004. Vedkommende kan også selv be om at det foretas en ny lovvalgsvurdering etter de nye reglene. Se forordning 883/2004 artikkel 87 nr. 7.

1.2 - Definisjoner

For å sikre en enhetlig anvendelse av koordineringsreglene, er det avgjørende at trygdemyndighetene i de enkelte land har en felles forståelse av de sentrale begrepene i forordningene.

Forordning 883/2004 innledes derfor med en rekke definisjoner, se forordningen artikkel 1. Nedenfor blir enkelte av disse definisjonene kommentert.

1.2.1 - Artikkel 1 bokstav a og b – "aktivitet som arbeidstaker" og "aktivitet som selvstendig næringsdrivende"

Hvorvidt en person har status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, skal etter forordningen avgjøres etter lovgivningen i det EØS-landet der aktiviteten utøves.

For Norges del skal personer som er arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i henhold til lov om folketrygd anses som henholdsvis arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningen artikkel 1 bokstav a og b.

Personer som mottar løpende kontantytelser i form av dagpenger ved sykdom, svangerskap, fødsel eller arbeidsløshet som erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, likestilles med yrkesaktive. Forordningen har imidlertid enkelte særbestemmelser for arbeidsløse.

1.2.2 - Artikkel 1 bokstav f - "grensearbeider"

Som grensearbeider regnes enhver arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som utfører inntektsgivende arbeid på et medlemslands territorium, og er bosatt på territoriet til et annet medlemsland som han som regel reiser tilbake til daglig eller minst en gang i uken.

Det er ikke noe vilkår at de to landene har felles grense.

1.2.3 - Artikkel 1 bokstav i - "familiemedlem"

Et familiemedlem er en person som er definert eller anerkjent som familiemedlem eller betegnet som medlem av husstanden i henhold til den lovgivning som ligger til grunn for ytelsene.

Hvem som regnes som familiemedlem i forhold til retten til ytelser fra folketrygden framgår av folketrygdloven §§ 1-5 og 1-6. Man må være oppmerksom på at § 1-5 likestiller registrert partnerskap med ekteskap, og at folketrygdlovens regler for ektefeller også gjelder for samboerpar som har eller har hatt felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre.

Ved tilståelse av naturalytelser ved sykdom eller fødsel, avgjøres spørsmålet om hvem som kan betraktes som familiemedlem av lovgivningen i bostedslandet.

Etter den nye definisjonen i artikkel 1 bokstav f i forordning 883 er det ikke lenger behov for et vedlegg som inneholder de enkelte lands definisjoner av familiemedlemmer. Forordningen har nå en definisjon i artikkel 1 f nr. 2. Etter denne skal enhver person som betegnes eller anerkjendes som familiemedlem eller betegnes som hørende til husstanden i henhold til lovgivningen i den medlemsstat hvor vedkommende er bosatt, anses som familiemedlem. Definisjonen omfatter dermed også forsørgede barn som har nådd myndighetsalder. Det er dermed ikke lenger behov for noen egen norsk definisjon for å utvide den aktuelle persongruppen til også å omfatte barn opp til 25 år.
 

1.2.4 - Artikkel 1 bokstav j - "bosted"

"Bosted" er i forordningen artikkel 1 bokstav j definert som "vanlig oppholdssted" som motsetning til "midlertidig oppholdssted" i samme artikkels bokstav k. Det er ikke sagt noe om hvor lenge man må ta opphold på et sted for at dette stedet skal regnes som "bosted".

Etter forordningen er det i all hovedsak arbeid som er avgjørende for om og hvor en person er trygdedekket. Hvor vedkommende er bosatt har i denne forbindelse underordnet betydning. Bostedet får imidlertid betydning for hvor en person skal være trygdedekket i en del tilfeller der vedkommende arbeider i flere land. Det har også betydning for hvilke dokumenter som skal utstedes. Vedkommendes bosted er av stor betydning når det gjelder koordineringen av retten til trygdeytelser etter forordningen, og det må skilles mellom bosetting og midlertidig opphold.

Bosettingen er av særlig betydning for ikke yrkesaktive personer, som etter forordningen skal være omfattet av lovgivningen i bosettingslandet.

Etter folketrygdlovens regler, skal personer som kommer til Norge og har til hensikt å oppholde seg her i minst 12 måneder, anses som bosatt. Forordningen slår fast at man er bosatt der man vanligvis oppholder seg, og EF-domstolen har i flere saker slått fast at en person skal regnes som bosatt i henhold til forordningen der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser. For en person som har tilknytning til flere land, kan det være vanskelig å fastslå hvor vedkommende har sentrum for sine livsinteresser og dermed hvor han eller hun skal regnes som bosatt. Det kan derfor skje at det oppstår en konflikt mellom anvendelsen av et lands nasjonale bosettingsbegrep og det bosettingsbegrep som gjelder etter forordningen, og at en person enten blir stående uten bosettingsland eller blir regnet som bosatt i flere land.

Det må i slike tilfeller foretas en helhetsvurdering der flere momenter inngår, jf. forordning 987/2009 artikkel 11. Bestemmelsen kommer etter sin ordlyd til anvendelse i tilfeller der to eller flere land er uenige om hvor en person er bosatt. Blant de momenter som må vurderes er:

- Varigheten av oppholdet her i landet

Etter folketrygdloven § 2-1 skal en person regnes som bosatt i Norge dersom vedkommende oppholder seg her og oppholdet er ment å vare eller har vart i minst 12 måneder. Oppholdets lengde er imidlertid ikke avgjørende ved vurderingen av om vedkommende skal anses som bosatt etter forordningens regler, det er bare et av flere momenter som må vurderes. Det at oppholdet i utgangspunktet er ment å vare i kortere tid enn 12 måneder, utelukker ikke at vedkommende kan bli å regne som bosatt her når hans eller hennes status og rettigheter etter forordningen skal avgjøres. Et lengre opphold taler for å anse vedkommende som bosatt, men heller ikke i en slik situasjon er oppholdets lengde avgjørende. Det kan derfor forekomme at en person som kommer til Norge for å oppholde seg her i mer enn 12 måneder, likevel ikke blir å anse som bosatt her.

- Hvorvidt vedkommende er i fast arbeid her og varigheten av arbeidskontrakten

En fast ansettelse eller en varig arbeidskontrakt her i landet trekker i retning av å anse vedkommende som bosatt her. Etter forordningen er det imidlertid intet i veien for at en person kan arbeide fast i et land og samtidig være bosatt i et annet. Hovedprinsippet er at en yrkesaktiv person skal være omfattet av lovgivningen i det landet der arbeidet utføres selv om han eller hun er bosatt i et annet land. Momentet har dermed sjelden noen selvstendig, avgjørende betydning ved vurderingen av hvor vedkommende skal regnes som bosatt, men bør etter omstendighetene inngå i helhetsvurderingen.

- Hvorvidt vedkommende er etablert med fast bolig

Det kan være situasjoner der en person har bolig i flere land. I slike tilfeller kan varigheten av opphold i de berørte land gi en indikasjon på hvor vedkommende skal anses som bosatt. Hvis vedkommende har familie, må det også ses hen til hvor denne oppholder seg.

- Vedkommendes familiesituasjon

Som nevnt ovenfor vil familiesituasjonen kunne gi en indikasjon på hvor vedkommende skal regnes som bosatt. Dersom familien fortsatt bor i det andre landet, og vedkommende tilbringer det meste eller en vesentlig del av sin fritid sammen med familien, vil det normalt være en sterk indikasjon for at han eller hun har sentrum for sine livsinteresser der. Hvis familien også oppholder seg i Norge sammen med vedkommende, vil det derimot tale for at han eller hun er bosatt her.

- Vedkommendes egen hensikt med oppholdet og varigheten av det

Forordningen skal legge til rette for fri bevegelighet av personer, og både EF-domstolen og Europakommisjonen har uttalt at vedkommendes egen hensikt skal tillegges vekt Dersom vedkommende selv har til hensikt å bosette seg her, vil denne hensikten kunne telle mer enn oppholdets faktiske varighet. Det at oppholdet faktisk ikke har vart i et visst tidsrom, er derfor ikke i seg selv tiltrekkelig til å kunne fastslå at en person ikke er å anse som bosatt her.

Denne lista over momenter er ikke ment å være uttømmende, men gir en indikasjon på hvilken type vurdering som må foretas i situasjoner der en person har tilknytning til to eller flere land.

I mangel av en klar definisjon av bosted i EØS-reglene, vil en for flyttinger til og fra EØS-land utenom Norden, dvs. i situasjoner der en person klart har avviklet sin tilknytning til et land og flyttet til Norge, kunne legge til grunn den praksis som har etablert seg ved vurdering av bosetting etter folketrygdloven, se også rundskriv til folketrygdloven § 2-1. Vurderingstemaene i forordning 987/2009 artikkel 11 skiller seg ikke vesentlig fra de temaene som må vurderes etter folketrygdloven i tilfeller der det må tas stilling til medlemskapet før vedkommende faktisk har oppholdt seg i Norge i minst 12 måneder.

I EØS-saker må man ved vurderingen også ta i betraktning at folketrygdlovens regler må fravikes dersom det er nødvendig for å komme i overensstemmelse med forordningene. Ved vurderingen av om en person er bosatt i Norge i henhold til forordning 883/2004, kan man derfor ikke legge avgjørende vekt på om vedkommende har oppholdt seg – eller skal oppholde seg – i Norge i minst 12 måneder. Selv om oppholdet har vart eller skal vare i kortere tid enn 12 måneder, kan en konkret vurdering ut fra de kriterier som fremgår av artikkel 11 i 987/2009, likevel føre til at vedkommende må bli å regne som bosatt her i landet.

Det forutsettes at vedkommende har rett til å oppholde seg i Norge i det aktuelle tidsrom. Statsborgere av EU land eller et EFTA/EØS-land trenger ikke søke om oppholdstillatelse i Norge for å ha rett til å oppholde seg her i mer enn tre måneder. De må imidlertid ha et gyldig oppholdsgrunnlag, og de må registrere seg hos politiet her. Opplysninger om registreringsordningen og om hvem som skal registrere seg finnes på Utlendingsdirektoratets nettsider.

Ved vurderingen av om en person skal regnes som bosatt i Norge, må man også være oppmerksom på at andre berørte lands myndigheter også kan ha en mening om hvor vedkommende person skal anses som bosatt. I tilfeller der to eller flere land har forskjellig syn på dette, må landene i fellesskap bli enige om hvilket land som skal regnes bosettingsland. Dersom det er uenighet etter at begge eller alle berørte lands myndigheter har vurdert saken, skal man etter forordning 987/2009 artikkel 11 nr. 2 syn legge hovedvekt på vedkommende persons hensikt med oppholdet eller flyttingen slik denne fremstår ut fra omstendighetene i saken. I særlig grad skal det legges vekt på de omstendigheter som førte til at vedkommende besluttet å reise eller flytte.

Skal en person oppholde seg i utlandet utover ett år, regnes vedkommende etter folketrygdloven ikke lenger som bosatt i Norge. Det ses da bort fra kortere besøksopphold her i landet. Ved vekselvis opphold i Norge og annet land over to eller flere år, regnes vedkommende etter folketrygdloven som bosatt i Norge hvis oppholdstiden her i landet utgjør mer enn seks måneder pr. år. I tilfeller der en person oppholder seg tilnærmet halve året i Norge og halve året i utlandet, regnes vedkommende som fortsatt bosatt der han/hun var bosatt i utgangspunktet. En vurdering i samsvar med forordningens definisjon og prinsipper kan imidlertid gi et annet resultat.

Ved flytting mellom de nordiske land er det, i tilfeller der landene ikke blir enige om hvor vedkommende er bosatt, folkeregistreringen som er avgjørende for hvor vedkommende skal anses som bosatt. Dette følger av Nordisk konvensjon om trygd artikkel 5.

Når en arbeidstaker etter nasjonal praksis er vurdert som bosatt i Norge, men har ektefelle og/eller barn som han eller hun har jevnlig kontakt med boende i hjemlandet, må det sørges for at vedkommende ikke blir avskåret fra ytelser fordi han eller hun oppholder seg hos sin familie. Dette ville innebære et hinder for den frie bevegelighet for arbeidstakere, og dermed et brudd på EØS-avtalen artikkel 28.

1.2.5 - Artikkel 1 bokstav l - "lovgivning"

Uttrykket lovgivning betyr i forhold til et medlemsland, gjeldende og fremtidige lover, forskrifter, vedtektsfestede bestemmelser og alle andre gjennomføringstiltak vedrørende forordningens trygdeområder og trygdeordninger.

1.2.6 - Artikkel 1 bokstav m, q og s - begrepene "kompetent myndighet/ -institusjon/-stat"

Forordningen kaller det landet der en person er medlem i trygden eller har rett til ytelser, den "kompetente stat". "Kompetent myndighet" er den myndighet som er ansvarlig for vedkommende trygdeordning. Institusjonen som administrerer den trygdeordningen som vedkommende person er tilsluttet eller har rettigheter i, kalles "kompetent institusjon". Definisjonene utelukker ikke at det kan være flere kompetente myndigheter og institusjoner i hvert enkelt medlemsland.

1.2.7 - Artikkel 1 bokstav t - "trygdetid"

Med "trygdetid" menes i forordningen alle tidsrom med avgiftsbetaling eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet definert eller anerkjent som trygdetid etter den lovgivning de er tilbakelagt etter, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom, når de etter denne lovgivningen anses som likestilt med trygdetid.

Hvorvidt et tidsrom skal kunne likestilles med trygdetid, avgjøres av den lovgivning vedkommende var underlagt i det aktuelle tidsrommet. Definisjonen innebærer derfor ingen endring eller tilføyelse til det berørte lands lovgivning.

1.2.8 - Artikkel 1 bokstav u - "ansettelsestid "eller "tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet"

Perioder som anerkjennes eller defineres som slike etter den lovgivningen de er tilbakelagt, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom når de etter denne lovgivningen anses likestilt med perioder med yrkesaktivitet eller perioder med selvstendig næringsvirksomhet.

1.2.9 - Artikkel 1 bokstav y - "gravferdsstønad"

Gravferdsstønad etter lov om folketrygd § 7-2 . Det behovsprøvde tillegget til gravferdsstønaden som ble innført fra 1. september 1997 er også omfattet av forordningens bestemmelser.

Stønad til båretransport er å anse som en naturalytelse etter forordningens Avdeling III og er ikke omfattet forordningens bestemmelser om gravferdsstønad

1.2.10 - Artikkel 1 bokstav z - "familieytelser"

Forordningen definerer familieytelser som alle ytelser – naturalytelser og kontantytelser – som er ment å dekke familiens utgifter til barn med unntak for bidragsforskudd og ytelser som de respektive land har tatt inn i vedlegg I. Norge har som unntak tatt inn henholdsvis ”Forskudd på underholdsbidrag i henhold til lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott” i vedlegg I (I), og ”Engangsstønad fødsel og adopsjon henhold til lov om folketrygd” i vedlegg I (II) til forordning 883/2004.

Når det gjelder forordningens kapittel 8, tolkes "familieytelser" fra norsk side slik at det kun omfatter ytelser etter lov om barnetrygd og lov om kontantstøtte. I enkeltsaker må det i hvert tilfelle undersøkes hvilke ytelser som er regnet som familieytelser i det eller de andre berørte land.

På grunnlag av EU-domstolens praksis og en tolkning av bestemmelsene om ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, er det lagt til grunn at begrepet "familieytelser" også omfatter barnepensjon og barnetillegg til pensjoner.