Rundskriv

Folketrygden En oversikt

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Prosjektgruppen for "Ny folketrygdlov" 01.05.97

Sist endret 1.5.2002.

Forord

Hensikten med dette rundskrivet er å gi en oversikt over folketrygdloven og vise hvordan folketrygdsystemet er forankret i lovteksten.

I rundskrivets avsnitt 1 gis en kort historisk oversikt over utviklingen av trygdelovgivningen.

I avsnitt 2 gis en oversikt over folketrygden og folketrygdloven. Vi gir en kort beskrivelse av hva folketrygden er, hva folketrygdloven er og hvordan den i store trekk er redigert. Vi skiller mellom stønadskapitlene som inneholder regler om de ulike trygdeytelser og de øvrige kapitler. På side 11 er tatt inn en matrise som viser hvordan de enkelte ytelser eller stønadskapitler står i forhold til ulike formål/behovssituasjoner.

Vi tar deretter - i avsnitt 3 - for oss de ni hoveddelene i folketrygdloven og forteller hva som er innholdet - i store trekk. I den forbindelse legger vi vekt på å vise sammenhenger mellom kapitler og mellom deler i loven.

Hele fremstillingen er imidlertid kun ment som en hjelp til å få oversikt over folketrygdloven. Det er ikke tatt sikte på å gi retningslinjer som er så detaljerte at de kan være til hjelp ved anvendelse av loven på konkrete stønadstilfeller.

Lykke til med lesningen !

1 Historisk utvikling av trygdelovgivningen og dens betydning for utviklingen av velferdssamfunnet

Begrepet velferdsstat er lånt fra det engelske "Welfare State", som i løpet av årene under og etter den andre verdenskrig kom til å dekke helt bestemte planer for hvordan det enkelte menneske skal kunne trygges mot fattigdom og nød. En rekke ytelser og rettigheter inngår i dette begrepet, og samfunnsforskere opererer gjerne med en tredeling:

• Den sosiale velferden som omfatter trygder, helsevesen, sosial omsorg, bostøtte og arbeidsmarkedstjenester,
• den fiskale velferden som innebærer ulike typer skattefradrag, og
• den arbeidsplassrelaterte velferd som f.eks. bedriftshelsetjeneste og gunstige boliglån.

Selv om trygdene utgjør bare deler av velferdsstatens fundament, er trygdene - økonomisk sett - av større betydning enn de øvrige deler.

I det følgende skal vi - i svært korte trekk - redegjøre for utviklingen av de statlige trygdene og vise hvilken betydning disse har hatt for utviklingen av velferdsstaten.

1.1 Milepæler i trygdelovgivningens historie

1894	Lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere
1906	Lov om statlig og kommunal støtte til private arbeidsledighetskasser
1908	Lov om ulykkesforsikring for fiskere og skogbruksarbeidere
1909	Sykeforsikringslov for arbeidstakere med lav inntekt
1911	Ulykkesforsikring for sjømenn
1915	Ulykkesforsikring for jordbruksarbeidere
1935	Utvidelser av syketrygden
1936	Behovsprøvet alderstrygd og Lov om hjelp til blinde og vanføre
1938	Arbeidsledighetstrygd
1946	Lov om barnetrygd
1956	Syketrygd for alle
1957	Forsørgertrygd for barn
1957	Alderstrygd uten behovsprøving
1958	Lov om yrkesskadetrygd
1960	Lov om attføringshjelp - Lov om uføretrygd
1964	Lov om enkje- og morstrygd
1966	Lov om folketrygd
1969	Lov om særtillegg
1971	Inkorporering av syketrygd og yrkesskadetrygd i Lov om folketrygd
1973	Nedsettelse av aldersgrensen til 67 år for rett til alderspensjon
1975	Nedre aldersgrense senket fra 18 til 16 år for rett til uførepensjon
1978	Ny sykelønnsordning med full dekning
1981	Stønad til skilte og separerte forsørgere innlemmet i folketrygdloven

1.2 Fra legd til trygd

I det gamle samfunnet var det først og fremst slekten som tok seg av dem som ikke kunne forsørge seg selv. Alternativet var legdsystemet som utviklet seg på 1200-tallet. De fattige gikk fra gård til gård med kort tids opphold på hvert sted. Legdsystemet ble nærmere regulert i Magnus Lagabøters Landslov. Ordningen ble avskaffet først ved fattigloven av 1900. I dag er omsorgen for dem som ikke har annet utkomme forankret i Lov om sosial omsorg.

Den første lovgivning som har karakter av trygd, knytter seg til de nye risiki som industrisamfunnet medfører; risiko for skade ved ulykker og for arbeidsløshet. Avhengigheten av lønn gjorde sykdom til en større risikofaktor enn tidligere med hensyn til tap av forsørgingsevne, særlig for dem med lav inntekt og begrensede muligheter for å legge litt til side for påkommende tilfeller. Det dreide seg om offentlige forsikringsordninger som etter hvert ble gjort obligatoriske. Den første trygdelovgivningen var i stor grad utviklet etter tysk modell (Bismarck) og rettighetene var sterkt knyttet til arbeidsforholdet. Etter annen verdenskrig er utviklingen mer påvirket fra England (Beveridge) hvor trygdeordningene var mer universelle.

Allerede i 1945 ble det lagt fram et fellesprogram som lovet sosialpolitiske reformer og frihet fra nød. Ikke mange årene etter kom det en stortingsmelding om folketrygd (St. meld. nr. 58 for 1948). Her la departementet fram en plan for den videre utbygging av vårt sosiale trygdesystem. I meldingen understrekes nødvendigheten av å forandre trygdesystemet - slik at ikke bare et fåtall, men alle i samfunnet kan sikres en "minimums-levestandard". Velferdsstaten skal være målet - Folketrygden skal være midlet. Selv om det tas forbehold om at bare vekst i produksjonen kan bære vekst i trygdeytelsene, gis det nå klare løfter om et "heldekkende system" som garanti mot tap av inntekt for hele befolkningen.

Det at trygdeordningene skulle omfatte alle (dvs være universelle) ble knesatt som prinsipp ved lov om barnetrygd fra 1946. Det ble fulgt opp med syketrygd for alle (1957) og alderstrygd uten behovsprøving (1959). Det fulgte en ekspansiv fase hvor befolkningen også ble sikret mot uførhet og tap av forsørger.

På begynnelsen av 60-tallet var det innført trygdedekning for sykdom, arbeidsløshet, uførhet, tap av forsørger og alderspensjon. Syketrygden og arbeidsløshetstrygden var knyttet til inntekt, de øvrige ytelser var sosiale grunnpensjonsytelser, med tillegg for forsørging av ektefelle og barn.

Da folketrygden ble etablert i 1967 skjedde to ting; vi fikk en felles lov for de fleste trygdeytelsene, og pensjonssystemet ble utbygget med tilleggspensjoner og ble et pensjonssystem der pensjonen står i forhold til innbetalt premie. Sammensetningen av grunnpensjon for alle og tilleggspensjon basert på inntekt, kombinerer den engelske og den kontinentale tradisjonen. Denne kombinasjonen kaller man gjerne den skandinaviske modellen. Lov om særtillegg og senere opptrapping av særtillegget har styrket det universelle element. Den blandede finansiering gjennom premie og skattlegging viser at omfordeling/utjevning er et viktig formål ved siden av å etablere en forsikringsordning som var ment å skulle gjøre bruken av privat pensjonsforsikring overflødig.

I 1971 ble lov om syketrygd og lov om yrkesskade tatt inn i folketrygdloven. Fra 1981 er i prinsippet alle grupper enslige forsørgere med i folketrygden.

1.3 Den grunnleggende ideologi

Et viktig mål i velferdsstaten er å sikre trygghet mot bortfall av inntekt, eventuelt mot bortfall av forsørger. Dette oppnås i stor utstrekning ved å omfordele inntekt fra dem som har inntekt til dem som ikke har. Man har forlatt idéen om oppbygging av et pensjonsfond. Det er derfor lite økonomisk realitet i å karakterisere trygden som et forsikringssystem. De premier som innbetales går med til å betale løpende ytelser ("pay as you go"). Trygdeavgiften blir mer å regne som en del av skattleggingen.

Trygdeforskere har pekt på at trygdemottakere er aktivt handlende individer som tilpasser seg omgivelsene og den hjelpen de får. Historisk sett har utformingen av norsk trygdepolitikk vært påvirket av en avveining mellom hensynet til omfordeling og utjevning på den ene side og hensynet til hvordan trygdesystemet påvirker folks adferd på den andre.

Et viktig hensyn har hele tiden vært å hindre overforbruk av trygdens ytelser. To strategier har vært brukt: Dels har det vært et prinsipp for tildeling av trygd at dette bare skulle skje til klart avgrensede kategorier, og dels har det vært et prinsipp for utmåling av trygd at ytelsen skulle være lavere enn arbeidsinntekt. Det skulle lønne seg å arbeide.

I tidligere tider brukte man betegnelser som "verdig" og "uverdig" trengende for å skille mellom dem som hadde behov for støtte og de man kunne behandle mer restriktivt. I dag er denne ordbruken forlatt, men fortsatt er det et viktig element i trygdesystemet at det er relativt klare grenser for hvem som er berettiget til en trygdeytelse og hvem som ikke er det. Behov som ikke er forankret i anerkjente og lovhjemlede årsaker, utløser ingen rett til trygdeytelser. Slike behov må i tilfelle dekkes av lov om sosiale tjenester.

Prinsippet om at det skal svare seg å arbeide, er gjennomgående, men vi har et viktig unntak i minstepensjonen. Selv om en person ikke har vært i arbeid, har han/hun rett til minstepensjon ved nådd pensjonsalder eller ved varig uførhet. Et annet unntak er sykepengenes størrelse for arbeidstakere. Sykepengene utgjør 100 % av lønnen opp til et visst nivå. Hovedhensynet om å sikre (helt) mot bortfall av inntekt har her slått igjennom. Derimot har lovgiver satt en viss lit til at arbeidsgiver skal ha økonomisk interesse av å forebygge sykefravær ved at arbeidsgiver holdes økonomisk ansvarlig for de første fjorten dagene i en sykefraværsperiode.

Forholdet mellom inntektsoverføring og adferdspåvirkning kan sies å ligge til grunn for den aktuelle sosialpolitiske debatt i Norge. Adferdspåvirkningen vektlegges stadig sterkere og "arbeidslinja" og hjelp til selvhjelp er valgt som grunnleggende ideologi.

1.4 Likebehandling - en kompleks utfordring

Likebehandling er et bærende element i trygden og i all statsforvaltning. Innenfor trygdeforvaltningen er kravet til likebehandling særlig viktig fordi trygderettighetene berører så mange menneskers hverdag. Likebehandling er et rettferdskrav som er et grunnleggende prinsipp i det vi omtaler som den alminnelige rettsfølelse. Vi pleier å uttrykke det slik at like tilfeller skal behandles likt.

Det er vanskelig å beskrive på noen få linjer hva vi mener med like tilfeller. Det må nødvendigvis bli noe skjematisk. Enkelt kan vi si at det foreligger like tilfeller når alle fakta som loven krever at det skal legges vekt på ved avgjørelsen, er like.

Jo flere fakta som skal tillegges vekt ved en avgjørelse og jo mere skjønn som kreves for å avgjøre hvilket faktum vi skal legge til grunn, jo sjeldnere møter vi tilfeller som vi vil kalle like.

Eksempel på et saksområde hvor loven krever at det skal legges vekt på flere og ofte kompliserte fakta, er uførepensjonsområdet. Det kreves her at det foreligger varig sykdom, skade eller lyte, at rehabilitering er forsøkt, at det foreligger funksjonsnedsettelse som må anses som hovedårsaken til reduksjonen av inntektsevnen, at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten osv. Det sier seg selv at uførepensjonssaker sjelden kan anses som like. I disse tilfeller forutsetter kravet til likebehandling at vi legger de samme prinsipper til grunn ved de enkelte vurderinger, f.eks. hvordan vi vurderer hva som er sykdom, hva som ligger i varighetskravet osv.

Ofte hevdes det at like tilfeller ikke alltid kan behandles likt fordi resultatet da blir urimelig. De som hevder dette tar ofte feil av hva som menes med likebehandling. Vi må være forsiktige slik at vi ikke behandler likt saker som bare tilsynelatende er like.

Men jo enklere vurderinger loven gir anvisning på, jo oftere møter vi tilfeller som kan anses som like. Eksempel på dette er krav om alderspensjon og krav om barnepensjon. Også når det gjelder krav om dekning av visse utgifter kan vi møte tilfeller som vi må anse som like.

Det hender at vi støter på konkrete tilfeller hvor vi mener at kravet til likebehandling ikke vil gi et rettferdig resultat. Det generelle kravet til rettferdighet - som vi innledningsvis slo fast ligger bak likebehandlingskravet - støter altså sammen med et annet rettferdskrav som gjelder resultatet i det konkrete tilfellet. I slike tilfeller bør vi stoppe opp og vurdere loven en gang til. Er det noe ved den konkrete saken som gjør at den skiller seg ut? Er det slike løsninger loven tar sikte på, eller er det vår lovtolking som er gal?

Hvis lovens ordlyd er klar og setter bestemte vilkår og grenser, gir ikke lovbestemmelsen rom for videre tolking selv om vi kan mene at resultatet blir urimelig. Vi kan legge til grunn at lovgiver har villet resultatet. I andre tilfeller følger ikke løsningen uten videre av lovens ordlyd. Lovbestemmelsen må tolkes.

Lovtolkingsspørsmål er ofte vanskelige og kompliserte, og det lønner seg ofte å gå tilbake og se på om vi kan finne rettledning i forarbeider til loven og i tidligere praksis. Hva er det ved saken som gjør at resultatet her virker mere urimelig enn i andre saker? Gir loven adgang til - er det relevant - å ta hensyn til disse spesielle forhold ved vår lovtolking slik at vedtaket kan bli annerledes? Det er viktig at mere kompliserte tilfeller blir diskutert med kolleger og andre med kompetanse på vedkommende område før det fattes en endelig avgjørelse. Vi må være klar over at dersom vi "tøyer" på lovbestemmelsenes rekkevidde i en sak, tilsier likebehandlingskravet at vi senere gjøre det samme i tilsvarende saker. Hvilke konsekvenser vil det føre med seg at vi tilpasser resultatet i vårt konkrete tilfelle? Vi må også ta hensyn til at trygdelovgivningen skal praktiseres mest mulig likt i hele landet. Da er det viktig å følge praksis og ikke innføre lokale løsninger.

Det vil ofte forekomme at den avgjørelsen som vi må fatte, ikke gir det resultat vi helst skulle ønske. Da må vi huske at alle lover er generelle og skal være det. Generelle lover kan aldri helt tilpasses alle konkrete forhold. Vi er nødt til å akseptere at rettferdskravene kan komme i konflikt med hverandre fra tid til annen. Vi må være forsiktige med å uthule loven slik at vi gjør oss selv til lovgivere. Men har vi tatt tolkingsspørsmålet opp til skikkelig vurdering, vil vi ikke så lett oppleve at avgjørelsen må endres fordi vår lovtolking burde ha vært annerledes.

Hvis vi opplever at en lovbestemmelse stadig gir urimelige resultater, har vi plikt til å gi tilbakemelding om dette til fylkestrygdekontoret, eventuelt Rikstrygdeverket, som igjen gir tilbakemelding til Sosial- og helsedepartementet.

 

2 Oversikt over folketrygden og folketrygdloven

2.1 Hva er folketrygden?

 

Folketrygden er et obligatorisk, nasjonalt, sosialt forsikringssystem.

Den obligatoriske karakteren sikres ved at personer som er bosatt eller er arbeidstakere i Norge har pliktig medlemskap. Andre med en noe løsere tilknytning til Norge kan søke om frivillig medlemskap.

Det sosiale element ("sosialforsikringen") er sikret ved at medlemmene "yter etter evne" og "får etter behov". Forsikringselementet er sikret ved at medlemmene får pensjon og andre ytelser til livsopphold på et nivå som står i et visst forhold til premieinnbetalingen - det vil si i forhold til den inntekt de hadde som yrkesaktive.

Medlemmene betaler premie på grunnlag av pensjonsgivende inntekt, og har rett til ytelser i nærmere angitte behovssituasjoner knyttet til arbeidsledighet, sykdom, familiesituasjon eller alder. Ytelsene kan grupperes i tre formålskategorier: Til livsopphold, hjelp til selvhjelp og dekning av utgifter.

Finansieringen av folketrygden skjer ved medlemspremie (trygdeavgift), arbeidsgiveravgift og tilskudd fra staten, se nærmere i kapittel 23.

Folketrygden administreres (forvaltes) lokalt av trygdekontorene, regionalt av fylkestrygdekontorene og sentralt av Rikstrygdeverket, under ledelse av Sosial- og helsedepartementet som er ansvarlig og utøvende forvaltningsmyndighet. Forvaltningen skjer i henhold til bestemmelser fastsatt i folketrygdloven og forvaltningsloven.

Folketrygdloven er - som andre lover - vedtatt av Stortinget etter behandling i Odelsting og Lagting. Veien fram til endelig lov var som følger:

• Den første lov om folketrygd ble vedtatt 17. juni 1966 (Ot. prp. nr. 17 (1965-66)). Loven trådte i kraft 1. januar 1967.
• En arbeidsgruppe (Kjønstadutvalget) ble nedsatt 30. april 1981 med det formål å forenkle folketrygdloven slik at den skulle bli mer forståelig og lettere å praktisere. Utvalget avgav sin utredning 11. oktober 1990 (NOU 1990: 20).
• Utvalgets lovutkastet ble behandlet i Sosial- og helsedepartementet (med bistand fra Rikstrygdeverket), og lagt fram av Regjeringen som forslag (proposisjon) for Odelstinget (Ot prp nr 29 (1995-96)).
• Forslaget ble behandlet politisk i Sosialkomitéen i Stortinget, og lagt fram som innstilling til Odelstinget (Innst. O. nr. 46 (1996-97)).
• Innstillingen ble lagt til grunn som lovvedtak i Odelstinget (Besl. O. nr. 70).
• Beslutningen ble bifalt av Lagtinget.
• Saken ble tilbakesendt Regjeringen. Kongen sanksjonerte loven i statsråd den 28. februar 1997, jf. lov av 28. februar 1997 nr. 19.

De ulike dokumenter som er utarbeidet underveis omtales som folketrygdlovens forarbeider, og nyttes som rettskilde ved tolkning av loven.

2.2 Hva er folketrygdloven?

 

Folketrygdloven er et sett av regler for hvordan folketrygden skal forvaltes. Reglene angir hva som er formålet, hvem som er medlemmer, hvem som har rett til hvilke ytelser - når og hvor meget - og hvordan folketrygden skal administreres og finansieres.

Folketrygdloven er en rettighetslov. Dersom medlemmet fyller de vilkår for rett til ytelser som fremgår av et av lovens stønadskapitler, vil vedkommende ha rett til den eller de ytelser som er nærmere angitt. Stortingets bevilgningsvedtak vil derfor bare være overslagsbevilgninger. Ønsker man å dempe utgiftene, må man gå veien om lovendring og endre vilkårene, stønadssatsene e.l.

Karakteren av rettighetslov er forsterket ved at vedtak i trygdeforvaltningen kan bringes inn for Trygderetten som prøver om loven er riktig anvendt i det konkrete tilfelle.

2.3 Hvordan er folketrygdloven redigert?

 

Loven består av 26 kapitler fordelt på følgende ni hoveddeler:

I	Formål, definisjoner, medlemskap mv.
II	Pensjonspoeng og beregning av pensjoner
III	Ytelser ved arbeidsløshet
IV	Ytelser ved sykdom m.m.
V	Ytelser på grunn av familiesituasjon
VI	Ytelser ved nådd pensjonsalder
VII	Forvaltningsmessige bestemmelser
VIII	Finansielle bestemmelser
IX	Avsluttende bestemmelser

Regler om hvem som har rett til stønad, når og hvor meget finner vi i hoveddelene III, IV, V og VI. De kapitler som er inntatt i disse fire hoveddeler kaller vi stønadskapitlene. Redigeringen av de fire hoveddeler som omfatter stønadskapitlene er gjort med utgangspunkt i de fire typer behovssituasjoner som er nevnt ovenfor:

• arbeidsløshet
• sykdom
• familiesituasjon
• alder

Matrisen nedenfor gir en oversikt over hvordan de ulike kapitler/ytelser står i forhold til de ulike formål/situasjoner.

Folketrygdloven - stønadskapitlene - oversikt over kapitler/ytelser (kapittel/paragraf i parentes):

Formål: Situasjoner:	Dekning av utgifter	Hjelp til selvhjelp	Kompensasjon for inntektsbortfall/stønad til livsopphold
Arbeidsløshet			(4) Dagpenger
Sykdom mv.	(5) Stønad ved helsetjenester (6) Grunnstønad og hjelpestønad (7) Stønad ved gravferd (Yrkesskade)	(8) Sykepenger som aktivt virkemiddel (10-7) Hjelpemidler (11) Ytelser under yrkesrettet attføring (Yrkesskade)	(8) Sykepenger (9) Stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom (10) Ytelser under medisinsk rehabilitering (12) Uførepensjon (13) Yrkesskade
Familiesituasjon	(15-10) Fødselsstønad til enslig mor (17-9) Fødselsstønad og stønad til barnetilsyn for etterlatt	(15-11) Stønad til barnetilsyn for enslig forsørger (15-12) Utdanningsstønad for enslig far eller mor (17-9) Utdanningsstønad for etterlatt	(14) Stønad ved fødsel og adopsjon (15) Stønad til enslig Mor og far (16) Stønad til tidligere familiepleier (17) Ytelser til gjenlevende Ektefelle (18) Barnepensjon
Alder			(19) Alderspensjon

 

3 Oversikt over innholdet i folketrygdlovens kapitler

Del I Formål, definisjoner, medlemskap mv.

 

Innledningsvis er det angitt hva som er formålet med folketrygden. Det er gitt definisjoner av sentrale begreper og regler om hvem som er eller kan være medlemmer.

Reglene om medlemskap (kapittel 2) må ses i sammenheng med vilkår om forutgående og fortsatt medlemskap i de enkelte stønadskapitler.

Reglene om medlemskap må også ses i sammenheng med avtaler (konvensjoner) med andre land om sosial trygghet.

3.1 Formål og definisjoner mv. (kapittel 1)

 

Lovens formål (§ 1-1) er å gi økonomisk trygghet i ulike behovssituasjoner knyttet til

• arbeidsledighet
• sykdom
• familiesituasjon
• alder

ved å gi ytelser til

• dekning av utgifter
• hjelp til selvhjelp
• livsopphold

I formålsparagrafen finner vi også lovforankring av to andre prinsipper:

• Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår, både over det enkelte menneskes livsløp og mellom grupper av personer
• Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp

Utover formålsparagrafen finner vi bestemmelser om:

• vern mot private avtaler (§ 1-2)
• adgang til å inngå avtaler med andre land om sosial trygghet (§ 1-3).

Videre har kapittel 1 legaldefinisjoner for:

• grunnbeløpet - den grunnleggende beregningsfaktoren (§ 1-4)
• sivilstand - som likestiller visse samboere med ektepar (§ 1-5)
• barn - personer under 18 år (§ 1-6)
• hvem som regnes som flyktninger i folketrygdlovens forstand (§ 1-7)
• arbeidstaker - i annens tjeneste (§ 1-8)
• frilanser - som tar oppdrag utenfor tjeneste (§ 1-9)
• selvstendig næringsdrivende - "for egen regning og risiko" (§ 1-10).

3.2 Medlemskap (kapittel 2)

 

Det å være medlem av folketrygden betyr at kan man ha visse rettigheter til ytelser og at man kan ha plikt til å betale premie.

Reglene skiller mellom pliktig og frivillig medlemskap. Man kan også ha begrenset medlemskap, det vil si å ha rett til ytelser i noen sammenhenger, f.eks. ved yrkesskade, men ikke i andre.

Medlemskap er altså obligatorisk (pliktig medlemskap) for enkelte, mens andre kan velge om de vil være medlem i folketrygden (frivillig medlemskap).

• Pliktig medlem er:
• personer som er bosatt i Norge
• personer som er arbeidstakere i Norge
• norske statsborgere som under opphold utenfor Norge har en nærmere definert tilknytning til Norge.

Unntak gjelder for

• utenlandsk ambassadepersonell o.a.
• ansatte i hotell- og restaurantbransjen på NIS- registrerte turistskip
• personer med rettigheter i utenlandske pensjonsordninger.

Frivillig medlemskap kan etter søknad og nærmere vurdering innvilges

• personer som oppholder seg i Norge uten å ha pliktig medlemskap
• personer som oppholder seg utenfor Norge, og som har en nærmere definert tilknytning til Norge.

Særlige regler gjelder for

• medlemmer/arbeidstakere på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland
• arbeidstakere på kontinentalsokkelen
• asylsøkere.

Trygdeavtaler med andre land kan gå foran de ovennevnte reglene og avgjøre i hvilket land en person skal være medlem i trygden

Reglene om opphør av medlemskap er forskjellige for pliktige og frivillige medlemmer.

Del II Pensjonspoeng og beregning av pensjoner

 

Denne delen inneholder blant annet regler som angir hvordan forsikringselementet er utformet mer konkret; hvordan opptjente rettigheter sikres ved hjelp av poengtall og kommer tilbake i form av tilleggspensjon til de ytelser som følger beregningsreglene for pensjoner.

Pensjonspoengtallet fremkommer ved at pensjonsgivende inntekt fratrukket grunnbeløpet divideres med grunnbeløpet:

Reglene ivaretar de hensyn som ligger til grunn for pensjonssystemet; den enkelte skal som pensjonist ha en inntekt som står i et visst forhold til den inntekt han eller hun hadde som yrkesaktiv. Det dreier seg om prinsippet om videreføring av tilvant levestandard. Ingen skal likevel ha mindre enn en minstestandard (minstepensjon).

Prinsippet om videreføring av tilvant levestandard er sikret ved at gjennomsnittet av de 20 beste poengtallene ("besteårsregelen") utgjør et sluttpoengtall og representerer "tidligere inntekt".

Pensjonen består av en grunnpensjon (grunnbeløpet) og en tilleggspensjon som utgjør 42 % av den del av "tidligere inntekt" som overstiger grunnbeløpet.

Tilleggspensjonen fremkomme etter følgende formel:

(Regler om "overkompensasjon" og om bruk av beregningsfaktor 45 % for opptjeningsår forut for 1992, medfører at beregningen i praksis må skje i flere omganger.)

Full tilleggspensjon etter nåværende regler gir en pensjonsdekning med en dekningsgrad som synker etter hvert som inntekten stiger. Fra inntektsnivå tre ganger grunnbeløpet til seks ganger grunnbeløpet synker pensjonsdekningen fra ca 60 % til ca 50 % - brutto.

3.3 Pensjonspoeng, pensjonskomponentene og beregning av pensjoner (kapittel 3)

 

De ytelser som beregnes etter reglene om pensjoner er:

• rehabiliteringspenger (kapittel 10)
• attføringspenger (kapittel 11)
• uførepensjon (kapittel 12)
• ytelser til gjenlevende ektefeller og barn (kapittel 17 og 18)
• alderspensjon (kapittel 19).

Pensjonskomponentene er:

Grunnpensjon som fastsettes i forhold til medlemstiden (trygdetiden) (§ 3-2).

Særtillegg som kommer som tillegg til grunnpensjon, men som faller bort i den utstrekning medlemmet har rett til tilleggspensjon. (§ 3-3)

Tilleggspensjon som fastsettes i forhold til tidligere pensjonsgivende inntekt og antall år med opptjening av poengtall (poengår) (§ 3-8).

I tillegg kommer behovsprøvede forsørgingstillegg for ektefelle og/eller barn. (§§ 3-24 til 3-26).

Andre sentrale komponenter i beregningssammenheng er:

• grunnbeløpet (§ 1-6)
• minstepensjon (§ 3-4)
• trygdetid (§§ 3-5 til 3-7)
• "overkompensasjon" (§ 3-9)
• poengår (§ 3-10)
• sluttpoengtall (§ 3-11)
• pensjonspoeng (§ 3-12)
• pensjonsgivende inntekt (§ 3-15)
• "omsorgspoeng" (§ 3-16)
• beregnet uførepensjonspoeng (BUP) (§ 3-18)
• garantert minste tilleggspensjon for medlemmer som ble uføre før de fylte 24 år (§ 3-21 og 3-22)
• beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle (§ 3-23)
• reduksjon under institusjonsopphold (§§ 3-27 til 3-29)

beregning av uførepensjon ved yrkesskade (§ 3-30).

Del III Ytelser ved arbeidsløshet

Det er grunnlovfestet at forholdene bør legges til rette for "at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide", jf. Grunnlovens § 110. Om ikke arbeid kan skaffes, er det et sentralt og fundamentalt element i velferdsstaten at den som uforskyldt er uten arbeid likevel har ytelser til livsopphold. Folketrygdloven sikrer dette.

Dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 4) ytes med 65 % av inntektsgrunnlaget til arbeidsføre, reelle arbeidssøkere. Sammenlignet med andre ytelser til livsopphold er stønadsnivået høyere enn uførepensjon og andre pensjonsytelser, men lavere enn sykepenger til arbeidstakere.

Enkelte sammenligner nivået med sykepenger og spør om arbeidsløshet er en mindre aktverdig grunn enn sykdom. Lovgiver har ikke gjort slike sammenligninger, men motiveringshensynet er kanskje et moment å vise til: Den syke må avvente bedring, mens den arbeidsløse kan selv gjøre noe for å gjenvinne inntekten. Det lavere stønadsnivå virker trolig mer motiverende til å endre situasjonen, enn hva 100 % dekning ville gjort.

3.4 Dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 4)

Formålet er å gi ytelser til livsopphold for arbeidstakere som er blitt arbeidsløse.

Vilkår for rett til dagpenger er at vedkommende uforskyldt er arbeidsledig og fremstår som reell arbeidssøker.

Dagpengene utgjør 65 % av dagpengegrunnlaget (inntekten) for inntekter opp til seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Det kan ytes graderte dagpenger.

Retten til dagpenger er tidsbegrenset (400 stønadsdager i løpet av tre år), men med særregler for eldre arbeidstakere.

Utbetalingen av dagpenger stanses i åtte uker (avstengning) dersom medlemmet nekter å ta tilbudt arbeid, nekter å delta i opplæring, eller unnlater å gjøre det nødvendige for å skaffe seg arbeid selv.

Del IV Ytelser ved sykdom

Et sentralt og grunnleggende trekk i velferdsstaten er at syke blir tatt hånd om; at de får behandling, noe å leve av og hjelp til dekning av utgifter som påføres på grunn av sykdommen. Likeledes skal varig syke (uføre) og funksjonshemmede få noe å leve av, hjelp til dekning av ekstrautgifter og hjelp til å klare dagliglivets situasjoner slik at de kan leve et liv mest mulig likt funksjonsfriske mennesker. Arbeidslinja skal likevel være førstevalget. Flere av trygdens ytelser er derfor rettet inn mot å hindre utstøting fra arbeidslivet, eventuelt fremme tilbakeføring til arbeidslivet.

Dekning av utgifter:

Kapitlet "Stønad til helsetjenester" (kapittel 5) inneholder bestemmelser om dekning av utgifter til medisinsk behandling. Varige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom mv. kan gi rett til grunnstønad etter kapittel 6.

I tilfeller der det foreligger et faktisk privat pleieforhold, kan det ytes hjelpestønad etter kapittel 6. Til barn under 18 år som har et pleiebehov som er betydelig større enn det som gir rett til ordinær sats, kan det gis forhøyet hjelpestønad. For hjelpestønad - forhøyet hjelpestønad er det krav både til sykdommens og hjelpebehovets varighet (kapittel 6).

Stønad til livsopphold:

Ytelser til livsopphold er sykepenger (kapittel 8), sykepenger ved barns og andre nære pårørendes sykdom (kapittel 9), rehabiliteringspenger (§ 10-8), attføringspenger (§ 11-8) eller uførepensjon (kapittel 12).

Sykepenger ved barns sykdom må ses i sammenheng med andre ytelser på grunn av familiesituasjon.

Sykepenger > rehabiliteringspenger > uførepensjon utgjør en kjede.

Sykepenger er begrenset i tid, rehabiliteringspenger kan anses som en forlengelse av sykepenger - så lenge vedkommende er under aktiv behandling med utsikt til bedring. Uførepensjon tilstås ved varig uførhet.

Denne kjeden ("klientkarrièren") forsøkes brutt ved aktive, yrkesrettede tiltak; bedriftsintern attføring eller yrkesrettet attføring. Ytelser til livsopphold i slik sammenheng er sykepenger under arbeidstrening eller attføringspenger.

Nivå for ytelser til livsopphold er slik at sykepenger ytes med 100 % dekning til arbeidstakere, 65 % dekning til selvstendig næringsdrivende og arbeidsledige. Rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførepensjon beregnes som alderspensjon og kan utgjøre ca. 50-60 % av tidligere inntekt.

Hjelp til selvhjelp:

Prinsippet om hjelp til selvhjelp er lovfestet i § 1-1. I sykdomssammenheng er prinsippet kommet til uttrykk i bestemmelser om stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet/dagliglivet og attføringsstønad.

Et særskilt forhold er det dersom sykdommen eller skaden er påført ved yrkesskade. Dersom skaden er påført i en arbeidssituasjon, kan den skadde ha krav på ytelser etter særbestemmelsene ved yrkesskade. Yrkesskadedekning vil si at reglene om dekning av utgifter er utformet slik at det gis full dekning, og at ytelser til livsopphold beregnes etter særregler som gir ureduserte ytelser selv om det ikke foreligger full opptjening etter "normaltrygdens regler".

Særregler ved yrkesskade vil også kunne ha betydning for beregning av ytelser på grunn av familiesituasjon; ytelser til gjenlevende (kapittel 17 og 18) skal beregnes etter særregler når dødsfallet skyldtes en yrkesskade, eller når avdøde hadde uførepensjon som yrkesskadd.

"Sykdom" som tildelingskriterium:

"Sykdom" eller "sykdom, skade eller lyte" er tildelingskriterium for ytelser under sykdom. Folketrygdlovens karakter av rettighetslov har ført til behov for avgrensninger og presiseringer av sykdomskriteriet. I noen tilfeller er sykdom koblet sammen med konsekvenser for funksjonsevne, arbeidsevne eller inntektsevne, og/eller at tilstanden er varig eller langvarig etter at medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig behandling.

I kapittel 5 (Stønad ved helsetjenester) er gjort en avgrensning mot "inngrep som vesentlig er begrunnet i kosmetiske hensyn" og naturlige følgetilstander av slike inngrep.

I kapittel 6 (Grunn- og hjelpestønad) finner vi krav om varig sykdom, skade eller lyte. Hensiktsmessig behandling skal være gjennomgått, men stønad kan ytes selv om behandlingen ikke er avsluttet når det er klart at vedkommende ikke vil bli helbredet.

I kapittel 8 (Sykepenger) finner vi en kobling både mot funksjonsnedsettelse og arbeidsuførhet, (krav til årsakssammenheng), og en avgrensning mot "sosiale-, økonomiske- og andre livsproblemer".

I kapittel 10 (Ytelser under medisinsk rehabilitering) finner vi krav til årsakssammenheng mellom sykdom, skade, lyte og varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid, eller vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass, eller har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt.

I § 10-8 (Rehabiliteringspenger) finner vi samme koblinger og krav til årsakssammenheng som i sykepengekapitlet. I tillegg kreves at inntektsevne/arbeidsevne er nedsatt med minst 50%.

I kapittel 11 (Ytelser under yrkesrettet attføring) finner vi igjen kravet om årsakssammenheng fra kapittel 10; sykdom, skade eller lyte må ha ført til varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid, eller vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass.

I kapittel 12 (Uførepensjon) finner vi krav om gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring, og det foreligger krav om varig sykdom, skade eller lyte. Her finner vi også en presisering av sykdomsbegrepet. Det skal være "vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis". Avgrensningen mot sosiale, økonomiske og andre livsproblemer finner vi også her. Vi finner dessuten krav om at "Den medisinske lidelsen må ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen."

Som det skulle fremgå:

Sykdom som tildelingskriterium er et mangfoldig begrep. De mange og ulike forsøk på presiseringer og avgrensninger røper at sykdom som tildelingskriterium ikke har vært enkelt å håndtere i praksis. De ulike formuleringer kan gi grunnlag for oppfatninger om at "sykdom" er et relativt begrep.

Det er ikke sikkert at svaret på om ytelse kan tilstås eller ikke er å finne ved å lodde dybden i de ulike formuleringer. Kanskje er man hjulpet langt på vei ved å oppfatte de avgrensende og presiserende formuleringer som klare signaler om at det skal litt til før "passive" ytelser innvilges: "Arbeidslinja" skal være førstevalget. "Terskelen" vil derfor være lavere ved vurdering av et krav om yrkesrettet attføring enn ved vurdering av et krav om uførepensjon.

3.5 Stønad ved helsetjenester (kapittel 5)

[Endret 5/02.]

Formålet er å gi hel eller delvis dekning av medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom , skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd.

Stønaden må ses i sammenheng med den totale finansiering av helsetjenesten som skjer gjennom

• rammetilskott
• refusjoner fra trygdekontoret (eventuelt fastlønnstilskott)
• egenbetaling fra pasientene

Staten gir rammetilskott til kommunene som er ansvarlig for drift av primærhelsetjenesten. Kommunen plikter å organisere allmennlegetjenesten slik at den enkelte innbygger får rett til en fast lege (fastlegeordning). Fysioterapitjenesten kan organiseres ved å ansette behandlere på fast lønn, eller ved å inngå avtale med privatpraktiserende fysioterapeuter om kommunalt driftstilskudd.

Staten gir rammetilskott til fylkeskommunene som er ansvarlig for drift av spesialisthelsetjenesten (sykehus, legespesialister og psykologer) og som bidrar til finansiering av denne ved å gi driftstilskott til private legespesialister og spesialister i klinisk psykologi eller ved å ansette disse i faste stillinger - for eksempel på sykehus - i fylkeskommunen.

Bestemmelsene i kapittel 5 regulerer retten til refusjoner og pasientenes egenbetaling. Bestemmelsene må ses i sammenheng med avtaler vi har med andre land (f.eks. Norden, EØS) om refusjon av utgifter til helsetjenester.

Et generelt vilkår for rett til stønad er bosetting i Norge. For øvrig er eventuelle vilkår knyttet til bestemmelser om refusjoner for de enkelte tjenester.

For noen av tjenestene er det fastsatt et felles "tak" for hva den enkelte skal betale i egenandel i løpet av et kalenderår.

Tjenester som omfattes av egenandelsordningen er:

• legehjelp
• laboratorieprøver og røntgen
• psykologhjelp
• viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr
• reiser.

For de nevnte tjenester er det anledning til å gjøre avtale om direkte oppgjør mellom tjenesteyter og trygdekontor: Tjenesteyteren mottar direkte fra trygdekontoret den refusjon som medlemmet ellers ville hatt krav på etter nærmere fastsatte takster.

Direkte oppgjør kan også avtales for

• tannlegehjelp
• fysikalsk behandling
• kiropraktorbehandling
• logoped-/audiopedagogbehandling
• jordmorhjelp
• familieplanlegging og svangerskapskontroll i helsestasjon
• ortopediske hjelpemidler m.m.

For øvrige utgifter til helsetjenester ytes det refusjon etter nærmere fastsatte takster. Det gjelder:

• hjemmefødsel
• oppholdsutgifter for medlemmet
• utgifter til ledsager
• reiseutgifter for behandlingspersonell
• driftsutgifter i spesielle institusjoner.

Endelig kan det ytes fastlønnstilskott til kommuner som har leger eller fysioterapeuter ansatt i fast stilling. Slikt tilskott kommer i tilfelle i stedet for refusjon etter fastsatte takster. For kommuner som har leger ansatt i fast stilling, ytes takstrefusjon til kommunen i stedet for til legen.

Til dekning av utgifter som ikke ellers dekkes etter folketrygdloven kan det etter nærmere forskrifter ytes bidrag etter § 5-22.

Stønad ved helsetjenester er begrenset til å gjelde refusjon etter nærmere fastsatte takster i forskrifter. Leger, fysioterapeuter, legespesialister og spesialister i klinisk psykologi, som har avtale med kommune/fylkeskommune om driftstilskott, forplikter seg til ikke å ta større honorar enn fastsatt i forskriftene. Differansen mellom honorarsats og refusjonssats blir å betale av medlemmet som egenandel.

Til medlemmer som oppholder seg i utlandet ytes det stønad etter særskilte regler. For enkelte persongrupper kan det bestemmes at det ytes full dekning under opphold i utlandet. Full dekning gis også ved yrkesskade.

3.6 Grunnstønad og hjelpestønad (kapittel 6)

Formålet er å dekke ekstrautgifter som følge av varig sykdom, skade eller lyte og/eller gi stønad når medlemmer må ha særskilt tilsyn eller pleie.

Det er felles vilkår om

• medlemskap og
• medisinsk, varig sykdom, skade eller lyte.

For hjelpestønad er det nærmere vilkår om faktisk, privat pleieforhold som har et visst omfang. Omfanget må tilsvare et økonomisk vederlag som minst svarer til hjelpestønadssatsen. Tilsynet/pleien utføres som oftest av familiemedlemmer.

Forhøyet hjelpestønad kan ytes til barn og unge under 18 år.

For grunnstønad er det et vilkår at man har ekstrautgifter på grunn av langvarig sykdom, skade eller lyte. De utgiftstyper som kan gi rett til grunnstønad er regnet opp i loven. Ekstrautgiftene må svare til den satsen som tilstås. Som hovedregel skal medlemmet dokumentere eller sannsynliggjøre ekstrautgiftenes størrelse.

Stortinget fastsetter satsene for grunn- og hjelpestønad.

Dersom medlemmet mottar pensjonsytelser som er redusert på grunn av manglende trygdetid (medlemstid), reduseres hjelpestønad og/eller grunnstønad tilsvarende.

Når det foreligger yrkesskade gjelder ikke vilkåret om at man må være medlem av folketrygden for (fortsatt) å ha rett til stønad.

Endrede forhold kan medføre endring/bortfall av stønad.

Retten til stønad kan falle bort (helt eller delvis) under opphold i institusjon.

3.7 Stønad ved gravferd (kapittel 7)

Formålet er å bidra til dekning av utgifter til medlemmers gravferd.

Det er et vilkår at avdøde var medlem av folketrygden, eller var forsørget ektefelle eller barn av medlem og oppholdt seg i Norge.

Gravferdsstønadens størrelse fastsettes av Stortinget.

Det ytes også stønad til dekning av nødvendige utgifter til gravlegging av dødfødt barn.

Videre ytes det stønad til dekning av nødvendige utgifter til båretransport. Stønaden skal dekke de nødvendige utgifter med et fradrag på 20 % av gravferdsstønaden.

Departementet har hjemmel til å fastsette forskrifter om dekning av utgifter ved dødsfall utenfor Norge.

Stønad til båretransport ytes bare til nærmeste naturlige gravplass ved den avdødes bosted, og stønad ytes bare dersom transporten overstiger 20 kilometer.

Ved dødsfall som skyldes yrkesskade dekkes utgiftene til båretransport også ved transport til utlandet/ mellom utland.

3.8 Sykepenger (kapittel 8)

Formålet er å gi midlertidige ytelser til livsopphold for yrkesaktive medlemmer som er arbeidsuføre.

Sykepengekapitlet er oppdelt i 9 avsnitt:

I	Generelle bestemmelser
II	Arbeidstakere
III	Selvstendig næringsdrivende
IV	Frilansere
V	Medlemmer med kombinerte inntekter
VI	Særskilte grupper
VII	Medlemmer som har rett til andre ytelser til livsopphold
VIII	Opphold i institusjon
IX	Yrkesskade

3.8.1 Generelle bestemmelser

[Endret 5/02.]

For å ha rett til sykepenger må medlemmet ha vært i arbeid i minst to uker (opptjeningstid) og det må foreligge tap av arbeidsinntekt.

Medlemmet må være arbeidsufør, og funksjonsnedsettelsen må klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer gir ikke rett til sykepenger.

Også en del andre situasjoner kan gi rett til sykepenger, f.eks. dersom medlemmet gjennomgår yrkesrettet attføring.

Dersom man bare anses arbeidsufør til det arbeid man ble sykmeldt fra (yrkesuførhet), kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker.

Det kan ytes sykepenger ved arbeidstrening/bedriftsintern attføring i 12 uker. Om nødvendig kan denne perioden forlenges.

Dokumentasjon av arbeidsuførhet skjer ved erklæring fra lege (sykmelding), ny og fyldigere erklæring etter åtte uker (Legeerklæring ved arbeidsuførhet). Etter 12 uker må det foreligge et vedtak i trygdekontoret om fortsatt rett til sykepenger.

Det er et vilkår at medlemmet medvirker til behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring.

Medlemmet må ha opphold i Norge, men det er noen unntak, og etter søknad kan det gis dispensasjon for en begrenset periode.

Sykepengegrunnlaget kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet.

Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes graderte sykepenger.

I stedet for sykepenger kan det ytes tilskott til arbeidsreiser.

Antall sykepengedager er begrenset til 250 i løpet av de tre siste årene. Ny rett opptjenes etter 26 uker.

3.8.2 Arbeidstakere

[Endret 5/02.]

Arbeidstakere har rett til sykepenger med 100 % av sykepengegrunnlaget. Normalt vil arbeidstakeren ha krav på sykepenger fra arbeidsgiveren i de første 16 dagene (arbeidsgiverperioden), deretter utbetales sykepenger fra trygden. I noen tilfeller utbetales sykepenger fra trygden fra første dag.

Dersom en arbeidstaker har langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort sykefravær, kan det søkes om at trygden dekker utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Arbeidsgivere med få ansatte kan tegne forsikring mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden. Når arbeidsgiver ikke betaler sykepenger han er forpliktet til, vil utbetalingen være trygdens ansvar. Trygden vil deretter kreve refusjon og har egen hjemmel for inndriving av beløpet.

Kortvarig sykefravær kan "dokumenteres" med egenmelding, forutsatt at arbeidstakeren har rett til å nytte egenmelding, og at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak for bruk av egenmelding.

Arbeidsgiver kan kreve at en muntlig egenmelding bekreftes med en skriftlig egenerklæring etter at arbeidet er gjenopptatt.

Bruk av minst fire egenmeldinger i løpet av 12 måneder kan medføre tap av retten til å nytte egenmelding.

Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt, dog bare for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret.

3.8.3 Selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende har en obligatorisk sykepengedekning på 65 % av sykepengegrunnlaget fra og med 15. sykedag.

Selvstendig næringsdrivende kan tegne forsikring for tillegg til sykepenger og fødselspenger (§ 8-36) etter ett av følgende tre alternativer:

a.	65 %	dekning fra første sykedag,
b.	100 %	dekning fra 15. sykedag, eller
c.	100 %	dekning fra første sykedag.

3.8.4 Frilansere

Frilansere (oppdragstakere) har en sykepengedekning med 100 % fra 15. sykedag.

Frilansere kan tegne forsikring for tilleggssykepenger for å få sykepenger også for de første 14 sykedagene.

3.8.5 Medlemmer med kombinerte inntekter

Bestemmelsene i dette avsnittet regulerer nærmere hva som skal være grunnlaget for beregningen av sykepengene når medlemmet har kombinerte inntektsformer:

• arbeidstaker og frilanser
• arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende
• selvstendig næringsdrivende og frilanser
• arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilanser.

3.8.6 Særskilte grupper

Bestemmelsene i dette avsnittet regulerer retten til sykepenger for:

• sjømenn
• fiskere
• vernepliktige
• yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid (inaktive).

3.8.7 Medlemmer som har rett til andre ytelser til livsopphold

Forholdet mellom sykepenger og andre folketrygdytelser er nærmere regulert i loven for så vidt gjelder

• medlemmer med dagpenger under arbeidsløshet,
• medlemmer med uførepensjon,
• medlemmer med alderspensjon, og
• medlemmer med avtalefestet pensjon med statstilskott (AFP).

Medlemmer som samtidig har rett til sykepenger og attføringspenger, kan velge ytelse.

 

3.8.8 Opphold i institusjon

Sykepenger under opphold i helseinstitusjon o.l. ytes uten reduksjon til medlemmer som forsørger ektefelle eller barn. For andre medlemmer reduseres sykepengene med 50 % fra fjerde kalendermåned etter innleggelsen, men under henvisning til faste utgifter kan det bestemmes en mindre reduksjon, eventuelt at sykepengene skal ytes uredusert.

Et medlem som har opphold i fengsel har ikke rett til sykepenger.

3.8.9 Yrkesskade

Dersom sykdommen/skaden er oppstått ved yrkesskade, ytes sykepenger etter særbestemmelser.

3.9 Stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom (kapittel 9)

Formålet er å gi ytelser til livsopphold for yrkesaktive i forbindelse med barns sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase.

Kapitlet er oppdelt i 3 avsnitt:

I	Generelle bestemmelser
II	Omsorgspenger til arbeidstakere ved barns eller barnepassers sykdom
III	Opplæringspenger og pleiepenger fra trygden.

3.9.1 Generelle bestemmelser

På samme måte som for sykepenger er det vilkår om opptjeningstid, tap av arbeidsinntekt og opphold i Norge.

3.9.2 Omsorgspenger til arbeidstakere ved barns eller barnepassers sykdom

[Endret 5/02.]

Stønaden gjelder omsorg for barn under 12 år, eventuelt under 18 år for så vidt gjelder kronisk syke eller funksjonshemmede barn. Antall stønadsdager er normalt 10 pr. kalenderår. Kvoten utvides dersom omsorgen gjelder mer enn to barn (15 dager) eller barnet er funksjonshemmet eller kronisk sykt (20 dager). Er arbeidstakeren alene om omsorgen fordobles de nevnte kvoter.

Fraværet må dokumenteres ved egenmelding eller legeerklæring.

Arbeidstakeren har krav på omsorgspenger fra arbeidsgiveren dersom arbeidsforholdet har vart i minst to uker. Arbeidsgiver får refusjon fra trygden for stønadsdager ut over 10 pr. kalenderår.

Dersom arbeidsgiver ikke har plikt til å betale, men arbeidstaker likevel har opptjent rettigheter, utbetales omsorgspenger fra trygden.

Omsorgspenger beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger fra trygden.

3.9.3 Opplæringspenger og pleiepenger fra trygden

[Endret 5/02.]

Avsnittet gjelder:

d.

Opplæringspenger ved kurs for medlem med et funksjonshemmet barn.

Antall stønadsdager:

• så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen for det enkelte barn ved pleiepenger i forbindelse med innleggelse og alvorlig sykdom (a) og (b).
• opptil 20 dager når det gjelder pleiepenger for nær pårørende (c).
• så lenge det er nødvendig for det enkelte barn når det gjelder opplæringspenger (d).

Stønadsnivå for opplæringspenger og pleiepenger er det samme som for sykepenger.

3.10 Ytelser under medisinsk rehabilitering (kapittel 10)

[Endret 10/00.]

Formålet er å gi ytelser til livsopphold til medlemmer som har sykdom, skade eller lyte, mens de får aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen (rehabiliteringspenger) og gi hel eller delvis dekning av utgifter som de har til hjelpemidler og andre tiltak for å bedre sin funksjonsevne i arbeidslivet eller i dagliglivet.

De ytelser som behandles i dette kapittel er:

• Stønad til bedring av funksjonsevnen, som omfatter:

• Rehabiliteringspenger

Et vilkår for ytelser etter dette kapittel er forutgående medlemskap. Vedkommende må ha vært

1. medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han/hun setter fram krav, eller
2. medlem i minst ett år som arbeidsfør.

Vilkåret kan - etter nærmere bestemmelser - fravikes for norske statsborgere som tidligere har vært medlemmer i minst tre år.

Videre er det et vilkår om opphold i Norge, men med unntak for persongrupper som etter bestemmelser i kapittel 2 har en særskilt trygdedekning utenfor Norge, eller som er innlagt i institusjon utenlands for norsk regning, eventuelt får oppholdet dekket etter avtale med annet land. Endelig kan det - etter søknad - gis unntak (dispensasjon) på samme måte som for sykepenger.

Vilkår knyttet til alder er at man må være mellom 18 og 67 år for å få rett til rehabiliteringspenger. For stønad til bedring av funksjonsevnen er det ingen aldersvilkår, bortsett fra at stønad til anskaffelse av bil ikke gis til personer som først blir funksjonshemmede først etter at de har fylt 70 år.

Stønad til bedring av funksjonsevnen er utlån av, tilskott til eller lån til:

• hjelpemidler og ombygninger av maskiner og teknisk utstyr
• kjøp av motorkjøretøy eller annet transportmiddel
• lese-/sekretærhjelp og tolkehjelp
• førerhund
• tilpasningskurs/opplæring ved folkehøyskole
• høreapparat.

Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet ytes i form av stønad som nevnt i § 10-7 dersom et medlem på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått varig nedsatt arbeidsevne, eller vesentlig innskrenkede muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass, og tiltaket anses nødvendig og hensiktsmessig.

Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet ytes i form av stønad som nevnt i § 10-7 dersom et medlem på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt, og tiltaket anses nødvendig og hensiktsmessig.

Rehabiliteringspenger ytes i situasjoner når et medlem

• fortsatt er arbeidsufør etter utløpet av sykepengeperioden, eller
• har vært minst 50 % arbeidsufør i 52 uker uten forutgående rett til sykepenger, eller
• tidligere har mottatt rehabiliteringspenger eller brukt opp sykepengeretten og får tilbakefall, eller
• må avbryte yrkesrettet attføring på grunn av sykdom.

Rehabiliteringspenger består av:

• grunnpensjon beregnet etter bestemmelsen i § 3-2, det vil si i forhold til medlemstiden (trygdetiden)
• tilleggspensjon beregnet etter de samme bestemmelser som gjelder for uførepensjon.

Det kan gis forsørgingstillegg dersom vedkommende forsørger ektefelle eller barn under 18 år. Forsørgingstillegg behovsprøves etter inntekt.

Vilkår for rett til rehabiliteringspenger er at funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom, og at medlemmet får aktiv behandling med utsikt til bedring.

Rehabiliteringspenger ytes vanligvis ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. Departementet har gitt forskrifter om når det kan gjøres unntak fra denne tidsbegrensningen dersom det er helt på det rene at behandlingen vil ta lengre tid eller dersom det godtgjøres at vedkommende er under et aktivt behandlingsopplegg med utsikt til bedring, eller er under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver.

Graderte rehabiliteringspenger ytes med 50, 60, 70, 80 eller 90 % av hel ytelse der arbeidsevnen bare delvis er gått tapt. I sluttfasen av en stønadsperiode kan det ytes rehabiliteringspenger etter en uføregrad ned til 20 % for å oppnå en mest mulig fleksibel overgang til fullt arbeid.

Dersom arbeidsuførheten skyldes yrkesskade, ytes rehabiliteringspenger etter særregler.

Rehabiliteringspenger reduseres under langvarig opphold i institusjon og retten til rehabiliteringspenger faller bort under opphold i fengsel.

 

3.11 Ytelser under yrkesrettet attføring (kapittel 11)

 

Formålet er å gi ytelser til livsopphold til medlemmer som har sykdom, skade eller lyte, mens de gjennomgår yrkesrettet attføring, og å bidra til å dekke bestemte utgifter som de har under attføringen. Ytelsene er attføringsstønad og attføringspenger.

Reglene om forutgående medlemskap er de samme som for rehabiliterings- penger. Videre er det et vilkår om opphold i Norge, men med mulighet for unntak for en begrenset periode.

Vilkåret om alder er mellom 16 og 67 år med hensyn til attføringsstønad, men mellom 19 og 67 år når det gjelder rett til attføringspenger.

Vilkår knyttet til sykdom, skade eller lyte er varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid, eller vesentlig innskrenkede muligheter for valg av yrke eller arbeidsplass. Ytelsene skal dekke tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid.

Attføringsstønad ytes i form av tilskott, lån og garanti for lån til:

1. trening og behandling i godkjent attføringsinstitusjon
2. opplæring, trening og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l.
3. reise og flytting i forbindelse med attføring og nytt arbeid
4. dekning av utgifter til medlemmets eller familiens underhold
5. andre formål som har avgjørende betydning for attføringstiltaket

Attføringspenger ytes under gjennomføringen av attføringstiltaket.

Attføringspenger kan også ytes:

• i ventetid før et attføringstiltak settes i verk
• i ventetid som oppstår under attføringen
• i påvente av arbeid, etter attføringsperioden.

Attføringspenger beregnes på samme måte som rehabiliteringspenger.

Dersom medlemmet er arbeidsufør på grunn av yrkesskade, ytes attføringspenger etter de samme særregler som for rehabiliteringspenger.

Attføringspenger reduseres under langvarig institusjonsopphold, og retten til attføringspenger faller bort under opphold i fengsel.

3.12 Uførepensjon (kapittel 12)

 

[Endret 10/00.]

Formålet er å gi ytelser til livsopphold for personer som har fått sin inntekts-/ arbeidsevne varig nedsatt på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.

For å ha rett til uførepensjon, må man som hovedregel ha minst tre års medlemskap i trygden før uføretidspunktet. Det er også et vilkår om fortsatt medlemskap, med en viss adgang til "eksport" av pensjonen.

Vilkåret om alder er som for rehabiliteringspenger; mellom 18 og 67 år.

Øvrige vilkår er at vedkommende har

• varig sykdom, skade, eller lyte,
• gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring og
• varig nedsatt inntektsevne med minst halvparten på grunn av en varig funksjonsnedsettelse av slik art og grad at den fremstår som hovedårsak til reduksjonen av inntektsevnen. For hjemmearbeidende ektefelle er det evnen til å utføre arbeid i hjemmet som må være varig nedsatt med minst halvparten.

Uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon. Særtillegg ytes i den utstrekning medlemmet ikke har opptjent rett til tilleggspensjon. Personer som blir uføre før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, har rett til en minste garantert tilleggspensjon. Det kan gis forsørgingstillegg til pensjonister som forsørger ektefelle eller barn under 18 år. Forsørgingstillegg behovsprøves etter inntekt.

Det ytes gradert uførepensjon dersom vedkommende bare har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne. Revurdering av uføregraden skal foretas dersom det skjer en vesentlig endring i forhold som har betydning for uføregraden. Når det er gått ett år siden uførepensjon ble innvilget eller endret, kan pensjonisten ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet i tillegg til den inntekten som ble lagt til grunn ved vedtaket, før uføregraden revurderes.

Foreløpig uførestønad kan ytes i påvente av vedtak i uførepensjonssaken dersom vedkommende ikke har andre inntekter som kan dekke utgiftene til livsopphold.

Uførepensjonen reduseres når medlemmet har opphold i institusjon eller sitter i fengsel.

For gjenlevende ektefelle gjelder egne regler om alternativ beregning av uførepensjonen.

Dersom uførheten skyldes yrkesskade, ytes uførepensjon etter særregler.

3.13 Vilkår for yrkesskadedekning (kapittel 13)

 

Dersom medlemmet har vært utsatt for en yrkesskade eller rammet av en yrkessykdom, vil dette kunne føre til at mange av trygdens ytelser skal beregnes etter særlige regler.

Yrkesskade er definert som personskade eller sykdom som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket.

Som likestilt med yrkesskade godkjennes visse yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer

Arbeidstakere er yrkesskadedekket for skader som oppstår i arbeid, på arbeidsstedet, i arbeidstiden.

Andre grupper som er yrkesskadedekket er:

• fiskere, lottakere, fangstmenn o.a.
• militærpersoner o.a.
• medlemmer som utøver brann-/redningstjeneste e.l.
• elever, studenter o.a.
• deltakere i arbeidsmarkeds- og attføringstiltak
• medlemmer som oppholder seg i institusjon
• arbeidstakere som ikke er medlemmer, men som arbeider på den norske delen av kontinentalsokkelen.

Mot å betale en egen premie kan det tegnes frivillig yrkesskadetrygd for

• selvstendig næringsdrivende og frilansere.

Melding om yrkesskade må snarest gis av arbeidsgiver, rektor eller annen foresatt. Eventuelt kan medlemmet selv gi slik melding. Retten til yrkesskadedekning går tapt dersom melding ikke er gitt innen ett år.

Folketrygden yter også en særskilt menerstatning til medlemmer som er påført varige og betydelige medisinske skader ved en godkjent yrkesskade.

Del V Ytelser knyttet til livsløp og familiesituasjon

 

Folketrygden er i stor utstrekning basert på individuelle rettigheter og plikter. Familiesituasjon og sivilstand har likevel betydning i en del sammenhenger.

De nære etterkrigsåras tradisjonelle familiemønster med hovedforsørger, forsørget ektefelle og barn ligger fortsatt til grunn for flere stønadsordninger - selv om det er etablert formell likestilling mellom kjønnene i lovgivningen. Fortsatt er situasjonen som etterlatt ektefelle eller enslig forsørger ansett som en særskilt behovssituasjon.

Fellesskapet hjelper også til i forbindelse med de ekstra økonomiske belastningene som det å ha barn fører med seg. Folketrygden har stønadsordninger knyttet til fødsel og adopsjon, og det gis stønad ved barns sykdom. I tillegg kommer ordninger utenfor folketrygden: Barnetrygd, og bidragsforskott og kontantstøtte.

3.14 Ytelser ved fødsel og adopsjon (kapittel 14)

 

[Endret 5/02.]

Formålet er å gi ytelser til livsopphold for foreldre i forbindelse med fødsel og adopsjon. Kapittel 14 inneholder regler om stønad ved fødsel og stønad ved adopsjon og om muligheter for å fordele disse ytelsene over tid i kombinasjon med deltidsarbeid (tidskontoordningen). Stønadsordningene kan benyttes av både far og mor. En periode like før og etter fødselen er reservert for mor. Dersom begge foreldrene har rett til fødselspenger, er fire uker forbeholdt faren (fedrekvote).

Kapitlet er oppdelt i tre avsnitt:

I	Ytelser ved fødsel
II	Ytelser ved adopsjon
III	Tidskonto for forlenget uttak av fødsels- og adopsjonspenger

3.14.1 Ytelser ved fødsel

 

[Endret 5/02.]

Generelle vilkår om medlemskap og yrkesdeltakelse for både mor og far:

Vedkommende må ha vært yrkesaktiv i seks av de siste 10 månedene før stønadsperioden tar til.

Retten til fødselspenger forutsetter fravær fra arbeid.

Beregning av fødselspenger er som for sykepenger.

Foreldrene kan velge dekningsgrad for fødselspenger; enten redusert dagsats (80%) eller full dekning. Fødselspenger blir i utgangspunktet gitt enten i opptil 42 uker med full dekning eller i opptil 52 uker med 80% dekning. Det valget som tas når stønadsperioden tar til, gjelder for hele perioden. Får begge foreldrene fødselspenger, må de velge samme dekningsgrad. Dersom begge foreldrene har rett til fødselspenger, er fire uker forbeholdt faren (fedrekvote).

Ved flerbarnsfødsler forlenges stønadsperioden med 7 uker for hvert barn mer enn ett dersom redusert dagsats er valgt, eller 5 uker ved full dagsats.

Morens rett til fødselspenger:

Stønadsperioden for moren starter tidligst 12 uker – senest tre uker – før fødselen, og de første seks ukene etter fødselen er som hovedregel reservert moren. Fire uker av stønadsperioden er forbeholdt faren. Dersom faren ikke har rett til fødselspenger eller at moren er alene om omsorgen for barnet, får moren utbetalt fødselspengene for hele stønadsperioden.

Farens rett til fødselspenger:

Når både moren og faren har opptjent rett til fødselspenger, kan faren ta ut fødselspermisjon i opptil 33 uker med full lønn eller opptil 43 uker med 80 % av full lønn.

Når moren ikke har opptjent rett til fødselspenger, kan faren ta ut fødselspermisjon i opptil 29 uker med full lønn eller opptil 39 uker med 80 % lønn.

Det er et vilkår for at faren kan få fødselspenger at han har omsorgen for barnet fordi moren enten er i arbeid, utdanning, syk eller innlagt på helseinstitusjon.

Dersom moren etter fødselen arbeider minst 75 % av full arbeidstid, får faren fødselspenger tilsvarende sin egen stillingsdel. Arbeider moren mindre, blir farens fødselspenger tilsvarende forkortet. Disse vilkårene gjelder ikke når faren tar ut fedrekvoten.

En kvinne som ikke har rett til fødselspenger vil i stedet ha rett til engangsstønad ved fødsel.

Svangerskapspenger kan gis hvis arbeidet eller forhold ved arbeidsplassen gjør at det er risiko for skade på fosteret, og arbeidsgiver ikke kan foreta omplassering. Beregning av svangerskapspenger er som for fødselspenger

 

3.14.2 Ytelser ved adopsjon

 

[Endret 5/02.]

Generelle vilkår om adopsjonspenger er knyttet til foreldrenes yrkesaktivitet og barnets alder. Kravet til yrkesaktivitet er som for fødselspenger, og barnet må være under 15 år. Det ytes ikke adopsjonspenger til en som adopterer ektefellens særkullsbarn.

Retten til adopsjonspenger forutsetter fravær fra arbeidet.

Beregning av adopsjonspenger er som for fødselspenger.

Stønadsperioden for adopsjonspenger er noe kortere enn for fødselspenger;

49 uker med redusert dagsats eller 39 uker med full dagsats. 4 uker er reservert adoptivfaren.

Dersom flere barn adopteres samtidig, forlenges stønadsperioden med 7 uker for hvert barn mer enn ett dersom redusert dagsats er valgt, eller 5 uker ved full dagsats.

Ektefeller som adopterer sammen kan dele stønadsperioden mellom seg. For at adoptivfaren skal ha rett til adopsjonspenger må det stilles samme krav til moren som når det gjelder fødselspenger.

Til en kvinne som ved adopsjon ikke har opptjent rett til adopsjonspenger, ytes engangsstønad ved adopsjon tilsvarende fødselspenger.

 

3.14.3 Tidskonto for forlenget uttak av fødsels- og adopsjonspenger

 

[Endret 5/02.]

Tidskonto og tidskontoperiode er definert i loven. Tidskontoordningen omfatter arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og frilansere. For arbeidstakere baseres ordningen på avtale med arbeidsgiver, jf. lov av 4. februar 1977 nr. 4 (arbeidsmiljøloven) § 31 A nr. 1.

Tidskontoens størrelse ved uttak av fødselspenger er maksimalt 39 uker med redusert dagsats, 29 uker med full dagsats, i kombinasjon med delvis gjenopptakelse av arbeidet.

Prosentsatser for uttak av fødselspenger er l0, 20, 25, 40 eller 50% av valgt dagsats.

Stønadsperioden vil bli tilsvarende forlenget – samlet beløp skal være det samme – men perioden for uttak av tidskonto ved fødsel må minimum være 12 uker, maksimum to år.

Tidskontoens størrelse ved uttak av adopsjonspenger er den samme som for fødselspenger, prosentsatser og periode for uttak likeså.

Endring av avtale om tidskonto kan bare skje ved

• opphør av arbeidsforhold,
• bortfall av omsorgsansvar,
• graviditet eller adopsjon eller
• andre særlige forhold.

3.15 Stønad til enslig mor eller far (kapittel 15)

 

[Endret 5/02.]

Formålet med stønad etter dette kapitelet er å sikre inntekt for medlemmer som har aleneomsorg for små barn, og å gi disse medlemmene midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Ytelsene skal også være en hjelp til å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid ved at det gis stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad når dette er nødvendig for å oppnå tilfredsstillende arbeidsmuligheter.

Følgende stønadsformer kan være aktuelle:

• overgangsstønad
• stønad til barnetilsyn
• utdanningsstønad
• tilskudd til flytting for å komme i gang med arbeid.

Det er vilkår om tre års forutgående medlemskap, opphold i Norge, og at det dreier seg om enslig mor eller far med aleneomsorgen for barn. Lever den enslige forsørgeren i et ekteskapslignende forhold med en annen enn den andre av barnets foreldre, og har gjort det i minst l2 av de siste l8 månedene, foreligger det ikke rett til stønad.

 

Overgangsstønad kan som hovedregel gis i inntil tre år frem til det yngste barnet fyller åtte år. I tillegg kan det gis overgangsstønad i opptil to måneder før fødselen. Stønadstiden kan utvides med to år frem til det yngste barnet fyller åtte år når forsørgeren er under nødvendig utdanning. Dersom skilsmissen, separasjonen eller samlivsbruddet inntrer etter at barnet er fylt åtte år, kan stønad gis i opptil ett år frem til det yngste barnet fyller 10 år.

Dersom forsørgeren har omsorgen for barn som er særlig tilsynskrevende kan overgangsstønad gis frem til barnet fyller 18 år.

Når det yngste barnet er mellom null og tre år, stilles det ingen spesielle krav ut over de som allerede er nevnt. Når det yngste barnet har fylt tre år, er det som hovedregel krav til yrkesrettet aktivitet for å ha rett til overgangsstønad. Dette betyr at forsørgeren enten må være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, eller være i arbeid eller utdanning som utgjør minst halvparten av full tid.

Uredusert overgangsstønad utgjør pr. år l.85 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Stønad til barnetilsyn ytes dersom forsørgeren må overlate tilsynet med barnet til andre på grunn av arbeid eller opplæring/utdanning utenfor hjemmet eller fordi forsørgeren er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Ved forbigående sykdom hos forsørgeren kan stønaden gis i inntil ett år. Det er en forutsetning at tilsynsordningen for barnet opprettholdes mens forsørgeren er syk. Stønaden gis vanligvis til barnet har fullført fjerde skoleår. Stønaden gis med 70% av de dokumenterte utgiftene, men begrenset oppad til et maksimumsbeløp som Stortinget fastsetter.

Utdanningsstønad kan ytes når forsørgeren tar nødvendig utdanning eller opplæring for å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid. Utdanningsstønad gis bare for tidsrom da forsørgeren har rett til overgangsstønad.

Dersom det er nødvendig å flytte for å komme i arbeid, kan det ytes tilskudd til flytteutgifter.

Det er innført brukermedvirkningsordninger for enslige forsørgere i hele landet som et virkemiddel i oppfølgningen av den enkelte brukeren.

Når det ytes overgangsstønad, får folketrygden et refusjonskrav i en del av det underholdsbidraget forsørgeren og barna har rett til. Kravet referer seg til 70% av den del av det samlede bidrag som overstiger bidragsforskuddet til barna.

Overgangsstønaden skal reduseres i forhold til den arbeidsinntekt forsørgeren har eller kan forventes å få:

• 40 % av inntekt over halvparten av grunnbeløpet går til fradrag i stønaden.

Retten til overgangsstønad faller bort eller reduseres i den utstrekning en enslig forsørger mottar

• alderspensjon
• uførepensjon
• foreløpig uførestønad
• pensjon/overgangsstønad som gjenlevende ektefelle
• avtalefestet pensjon

 

Mottar vedkommende tilsvarende ytelser fra utlandet, medfører også dette reduksjon eller bortfall av overgangsstønaden.

3.16 Stønad til tidligere familiepleiere (kapittel 16)

 

Formålet er å sikre inntekt for enslige medlemmer som har pleiet nærstående og som ikke kan forsørge seg selv etter at pleieforholdet er avsluttet. Kapittel 16 inneholder regler om stønad til tidligere familiepleiere. Familiepleiere er enslige personer som har hatt nødvendig tilsyn med og pleie av nærstående. Ordningen omfatter få personer. I 1995 var det bare 442 stønadsmottakere.

Aktuelle ytelser etter kapittel 16 er pensjon eller overgangsstønad og utdanningsstønad.

Det er vilkår om minst tre års forutgående medlemskap, og om opphold i Norge.

Det kreves videre at den som er blitt pleid var en nærstående person (mor, far eller andre familiemedlemmer eller annen person som naturlig kan regnes som nærstående). Det kreves også at den som er blitt pleid var medlem i folketrygden eller mottok pensjon fra folketrygden.

Krav til pleieforholdet er at dette omfattet nødvendig tilsyn og pleie i minst fem år, i det vesentlige forhindret vedkommende fra å forsørge seg selv ved eget arbeid og er årsaken til at vedkommende ikke lenger kan forsørge seg selv.

Stønadssituasjonen må være at vedkommende er enslig, dvs. ugift, ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid og er uten tilstrekkelige midler til livsopphold (dvs. er uten formue av betydning).

Pensjon/overgangsstønad utgjør summen av grunnbeløpet og særtillegg.

Utdanningsstønad kan ytes som til enslig far eller mor.

Pensjon/overgangsstønad reduseres på grunn av arbeidsinntekt etter tilsvarende regler som for enslig far eller mor og gjenlevende ektefeller.

Stønaden faller bort når medlemmet

• fyller 67 år (og får rett til alderspensjon)
• mottar AFP
• får rett til uførepensjon, eventuelt foreløpig uførepensjon
• inngår ekteskap, partnerskap eller samboerskap som nevnt i § 1-5.

Dersom en tidligere familiepleier også fyller vilkårene for rett til pensjon som gjenlevende ektefelle, får vedkommende den høyeste av ytelsene.

3.17 Ytelser til gjenlevende ektefelle (kapittel 17)

Formålet er å sikre inntekt for gjenlevende ektefelle og bidra til dekning av gjenlevende ektefelles utgifter til barnetilsyn og nødvendig utdanning. Her ser vi hvordan folketrygdsystemet ivaretar det tradisjonelle mønster med familien som en økonomisk enhet og med kompensasjon for bortfall av hovedforsørgers inntekt. Retten til ytelser gjelder imidlertid både enker og enkemenn.

Etter sivilstandsbestemmelsene i lovens § 1-5 er visse samboere likestilt med ektefeller.

Vilkår for rett til ytelser er knyttet til

• avdødes forutgående medlemskap i folketrygden (avdøde må som hovedregel ha vært medlem minst de siste tre årene før dødsfallet),
• gjenlevendes fortsatte medlemskap i folketrygden. (Pensjon kan likevel utbetales i utlandet ("eksporteres") når gjenlevende eller avdøde har hatt minst 20 års botid i Norge eller det foreligger rett til tilleggspensjon.)

Rett til pensjon har gjenlevende som enten

• var gift med avdøde i minst fem år,
• har eller har hatt barn med avdøde ektefelle, eller
• hadde omsorgen for avdødes barn på dødsfallstidspunktet og ekteskapet pluss tiden med omsorg for barnet etter dødsfallet har vart i minst fem år.

Overgangsstønad kan gis til gjenlevende ektefelle som ikke har rett til pensjon dersom vedkommende

• har omsorg for barn som ikke har gått ut av tredje skoleår eller som trenger vesentlig mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende (de samme vilkår som for enslig mor eller far, jf. kapittel 15),
• er under nødvendig utdanning som er påbegynt innen to år etter dødsfallet,
• er i en omstillingstid etter dødsfallet, eller
• har omsorg for avdødes barn under 18 år og ennå ikke har oppnådd pensjonsrett.

Pensjon og overgangsstønad beregnes likt. Ytelsene består av grunnpensjon beregnet etter avdødes medlemstid og 55 % av den tilleggspensjon avdøde hadde opptjent rett til, eventuelt medregnet fremtidige år (til og med det år avdøde ville ha fylt 66 år). Dersom avdøde ikke hadde opptjent rett til tilleggspensjon, ytes det særtillegg beregnet etter samme trygdetid som grunnpensjon.

Stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad ytes etter de samme regler som for enslig mor eller far (kapittel 15).

Retten til etterlatteytelser faller bort når vedkommende

• fyller 67 år,
• mottar avtalefestet pensjon (AFP),
• får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad, eller
• inngår nytt ekteskap, partnerskap eller samboerskap som nevnt i § 1-5.

Gjenlevende skilt ektefelle har rett til ytelser dersom vedkommende ikke har giftet seg på nytt og den tidligere ektefellen døde innen fem år etter skilsmissen. Det kreves i tillegg at ekteskapet varte i minst 25 år, eller i minst 15 år dersom ektefellene hadde barn sammen.

Dersom dødsfallet skyldtes en yrkesskade, gjøres det unntak fra mange av de vilkårene som ellers gjelder.

3.18 Barnepensjon (kapittel 18)

Formålet er å sikre inntekt for barn når en av foreldrene eller begge er døde. Barnepensjon beregnes på grunnlag av avdød mors eller fars opptjening i folketrygden.

Vilkår for rett til ytelser er knyttet til

• avdødes forutgående medlemskap i folketrygden, og
• barnets fortsatte medlemskap på samme måte som for gjenlevende ektefelle (kapittel 17).

Rett til barnepensjon foreligger når

• en eller begge foreldre er døde, og
• barnet er under 18 år (under 20 år dersom begge foreldre er døde og barnet er under utdanning).

Barnepensjon utgjør 40 % av grunnbeløpet dersom en av foreldrene er død. Dersom begge foreldre er døde, beregnes barnepensjonen (for første barn) som en full etterlattepensjon etter den av foreldrene som hadde best opptjening. Dersom det er flere etterlatte barn, gis det tillegg for de øvrige barn.

Barnepensjonen reduseres under opphold i fengsel eller i institusjon.

Barnepensjon faller bort dersom

• barnet blir adoptert av et ektepar eller av gjenlevendes nye ektefelle, eller
• i den utstrekning barnet får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad.

Barnepensjonen faller også bort (eller omregnes) dersom en enslig person har fått foreldreansvar etter barnelovens § 36 for et barn med rett til barnepensjon og samtidig motter stønad som enslig forsørger.

Barnepensjon etter dødsfall som skyldes yrkesskade ytes etter særbestemmelser. Barnepensjon kan da bl.a. ytes til fylte 21 år dersom barnet er under utdanning.

Del VI Ytelser ved nådd pensjonsalder

Reglene om alderspensjon (kapittel 19) viser folketrygdens karakter av et pensjonsforsikringssystem. Alderspensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon/særtillegg. Det kan også gis forsørgingstillegg for ektefelle og barn. Full grunnpensjon forutsetter medlemskap i trygden i minst 40 år. Tilleggspensjon beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt omregnet til poengtall for det enkelte år. Full tilleggspensjon forutsetter 40 poengår og beregnes på grunnlag av sluttpoengtallet, det vil si gjennomsnittet for de 20 beste poengtallene ("besteårsregelen"). Særregler for medlemmer født før 1937 kompenserer for at opptjening bare har vært mulig fra og med 1967, se § 3-9 ("overkompensasjon").

Beregningsreglene for alderspensjon ligger til grunn for beregning av de andre pensjonsytelsene (langtidsytelsene).

3.19 Alderspensjon (kapittel 19)

Formålet er å gi ytelser til livsopphold til medlemmer som har fylt 67 år.

Vilkår for rett til alderspensjon er knyttet til

• forutgående medlemskap (pensjonskapitlene) i minst tre år, og
• fortsatt medlemskap, men med muligheter for unntak og eksport av pensjon på grunnlag av tidligere medlemskap. Dersom medlemstiden er mindre enn 20 år, beror rettigheten på faktisk registrerte poengår.

Alderspensjonen er satt sammen av grunnpensjon og tilleggspensjon eller særtillegg. Det kan gis forsørgingstillegg til pensjonister som forsørger ektefelle og barn under 18 år. Forsørgingstillegg behovsprøves etter inntekt.

Alderspensjon til gjenlevende ektefelle må beregnes alternativt med enten 55 % av egen og avdødes opptjening, eller 100 % av egen opptjening.

Alderspensjon reduseres

• for personer som er (langvarig) innlagt i institusjon
• for personer under 70 år som har pensjonsgivende inntekt. (Pensjonen reduseres med 40 % av den inntekt som overstiger grunnbeløpet.)

under opphold i fengsel.

Del VII Forvaltningsmessige bestemmelser

I del VII finner vi regler om hvem som administrerer folketrygden (kapittel 20), hvordan krav om ytelser skal behandles (kapittel 21), og når og hvordan ytelsene skal utbetales (kapittel 22).

3.20 Administrative organer (kapittel 20)

Folketrygden administreres på tre nivåer:

• sentralt av Rikstrygdeverket
• regionalt av fylkestrygdekontorene
• lokalt av trygdekontorene.

Regionale hjelpemiddelsentraler har et overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemidler til funksjonshemmede.

Avgjørelsesmyndighet (kompetanse) i trygdesaker er i utgangspunktet tillagt Rikstrygdeverket, men Rikstrygdeverket kan delegere sin myndighet til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene og trygdekontorene. Videre kan Rikstrygdeverket bestemme at enkelte saksområder skal behandles og avgjøres av spesielt utvalgte trygdekontorer og/eller fylkestrygdekontorer.

Andre sentrale aktører:

• Arbeidsmarkedsetaten har avgjørelsesmyndighet i saker vedrørende dagpenger under arbeidsløshet og vedrørende yrkesrettet attføring.
• Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden avgjør tvister om rettigheter og plikter i arbeidsgiverperioden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
• Trygderevisjonen er Rikstrygdeverkets interne revisjon av trygdeetaten.

I hvert fylke skal det være et fylkestrygdekontor og en hjelpemiddelsentral. Departementet kan bestemme at en hjelpemiddelsentral skal betjene hele eller deler av andre fylker eller at det skal være to eller flere sentraler i ett fylke.

I hver kommune skal det være et trygdekontor. Departementet kan bestemme at to eller flere kommuner skal ha felles trygdekontor eller at det skal være flere trygdekontorer i hver kommune.

Det skal være et eget trygdekontor for personer som er bosatt i utlandet.

3.21 Saksbehandling i trygdesaker (kapittel 21)

Trygdeforvaltningen er en del av statsforvaltningen. Saksbehandlingen i statlig og kommunal forvaltning er regulert av bestemmelser i Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (Forvaltningsloven). Forvaltningsloven gjelder også for behandling av trygdesaker. I tillegg gjelder noen særlige bestemmelser som er gitt i folketrygdloven.

De særskilte bestemmelsene i folketrygdloven gjelder

• hvor krav skal settes fram (§ 21-2)
• medlemmets opplysningsplikt (§ 21-3)
• innhenting av opplysninger og uttalelser (§ 21-4)
• bistand fra barnevernstjenesten og sosialtjenesten (§ 21-5)
• endrede forhold (§ 21-6)
• uriktige opplysninger - følger for ytelser fra trygden (§ 21-7)
• bortfall av ytelser når mottaker er skjødesløs med sin helse (§ 21-8)
• taushetsplikt (§ 21-9)
• saksbehandlingstid og underretning om vedtak (§ 21-10)
• omgjøring av vedtak (§ 21-11)
• anke i trygdesaker (§ 21-12)
• Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden (§ 21-13)
• ytelser ved yrkesrettet attføring (§ 21-14)
• dagpenger under arbeidsløshet (§ 21-15)
• saksbehandling i avgiftssaker (§ 21-16).

Emner som ikke er behandlet i folketrygdloven følger reglene i forvaltningsloven. Det gjelder emner som:

• habilitet
• veiledningsplikt
• foreløpig svar
• rett til bistand fra fullmektig
• forhåndsvarsel
• undersøkelsesplikt
• informasjonsplikt
• partsinnsyn
• konferanserett
• noteringsplikt
• regler om begrunnelse av vedtak
• saksomkostninger
• klage til overordnet forvaltningsorgan hvor det ikke er bestemt at trygderettsloven delvis skal gjelde.

3.22 Utbetaling (kapittel 22)

Trygdens ytelser skal som hovedregel utbetales til den som har rett til ytelsen (§ 22-1).

I noen tilfeller kan ytelsen utbetales til andre:

• refusjon for utgifter til helsetjenester etter kapittel 5 kan utbetales til behandler eller tjenesteyter dersom vedkommende har rett til direkte oppgjør med trygden (§ 22-2)
• arbeidsgiver som utbetaler full lønn under sykdom kan kreve refusjon i medlemmets krav på sykepenger, stønad ved barns sykdom eller fødselspenger (§ 22-3).

I noen tilfeller kan ytelsen forvaltes av andre:

• Disponering av ytelser til langtidspasienter i helseinstitusjon foretas av institusjonen dersom medlemmet ikke er i stand til å disponere ytelsen selv (§ 22-4)
• Felles trivselsordninger for langtidspasienter kan finansieres med en del av pasientenes trygdemidler (§ 22-5)
• Sosialkontor o.a. kan bli satt til å forvalte trygdeytelsen til beste for personer som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv (§ 22-6).

Andre bestemmelser som gir anvisning på unntak fra hovedregelen gjelder:

• utsatt utbetaling i påvente av eventuelle refusjonskrav (§ 22-7)
• fradrag ved etterbetaling av forsørgingstillegg (§ 22-8)
• trygdens refusjonskrav for forskottert underholdsbidrag når enslig mor eller far mottar overgangsstønad (§ 22-9).

Vi finner ellers bestemmelser som regulerer:

• hvilke utbetalingsterminer som gjelder (§ 22-10)
• avrunding av terminbeløp og dagsatser til nærmeste krone (§ 22-11)
• utbetaling i den måneden retten oppstår eller opphører (§ 22-12).

En egen bestemmelse omhandler frister for fremsetting av krav - etterbetaling (§ 22-13):

• Krav på en ytelse som utbetales med engangsbeløp må settes fram innen seks måneder.
• Ytelse som gis pr. dag eller pr. måned gis for opptil tre måneder før den måned da kravet ble satt fram. (Alderspensjon og barnepensjon gis likevel for opptil tre år før.)
• Krav om ytelse på grunn av yrkesskade må settes fram innen ett år.

Dersom medlemmet ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere, eller dersom trygdens organer har gitt misvisende opplysninger, kan ytelse gis for opptil tre år før krav er satt fram.

Krav på utbetaling av tilståtte trygdeytelser foreldes (§ 22-14) etter foreldelseslovens bestemmelser. Krav på utbetaling på grunnlag av avtale om direkte oppgjør foreldes etter 6 måneder. Avslag som er gjort på grunn av feil fra trygdens organer suspenderer foreldelse. Det vil si at ved nytt krav gis ytelsen fra den tid den skulle ha vært gitt da den ble avslått.

Tilbakekreving av feilaktig utbetaling (§ 22-15) kan skje dersom

• ytelsen er mottatt i strid med redelighet eller god tro, eller
• medlemmet uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, eller
• når medlemmet burde forstått at utbetalingen var feil.

Også i andre tilfeller kan feilaktig utbetaling kreves tilbakebetalt, dersom beløpet er i behold og tilbakebetaling anses rimelig

Når inntektsavhengige ytelser er utbetalt med et for høyt beløp, skal det for meget utbetalte avregnes ved trekk i fremtidige ytelser (§ 22-16).

Renter beregnes ikke ved etterbetaling av trygdens ytelser (§ 22-17).

Del VIII Finansielle bestemmelser

I denne delen finner vi bestemmelser om hvordan folketrygden finansieres. Det er gitt hjemmel for fastsetting av avgifter for medlemmer, arbeidsgivere mv. Avgiftene blir fastsatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av hele Statsbudsjettet. Folketrygdbudsjettet utgjør mellom 1/4 og 1/3 av hele Statsbudsjettet og er dermed en betydelig faktor i hele samfunnsøkonomien. Ligningsmyndighetene har hovedansvaret for innkreving av medlemspremien via beregning og innkreving av skatt.

3.23 Finansiering (kapittel 23)

3.23.1 Oversikt over finansieringskildene

Folketrygden (og utgiftene til bidragsforskott og lønnsgaranti ved konkurs) finansieres i hovedsak fra tre kilder;

• arbeidsgiveravgift (§ 23-2)
• trygdeavgift (medlemspremie) (§ 23-3)
• statstilskott (§ 23-10).

I tillegg kommer

• avgifter for visse grupper (§ 23-4)
• produktavgift ved fiske mv. (§ 23-5)
• premie for forsikring for sykepenger
• og frivillig yrkesskadetrygd (§ 23-6)
• refusjon av trygdeutgifter ved trafikkskade (§ 23-7)
• refusjon av trygdeutgifter ved yrkesskade og yrkessykdom (§ 23-8)
• tilskott fra kommunene og fylkeskommunene (§ 23-9)
• eventuelt tilskott fra folketrygdfondet (§ 23-11).

I tillegg kommer at ordningen med bidragsforskott også har en inntektsside, ettersom bidrag som forskotteres i stor utstrekning forutsettes dekket inn ved at det kreves refusjon fra bidragspliktige. (Innkrevingen reguleres av en egen lov, bidragsinnkrevingsloven (52 - 00), med Innkrevingssentralen i Sør-Varanger som utøvende organ.)

3.23.2 Nærmere om arbeidsgiveravgiften

[Endret 5/02.]

Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av utbetalt lønn etter forskrifter som fastsettes av departementet. Arbeidsgiveravgiften er geografisk differensiert på fem ulike soner.

For 2001 gjelder følgende prosentsatser:

Sone	I	14,1 %
Sone	II	10,6 %
Sone	III	6,4 %
Sone	IV	5,1 %
Sone	V	0,0 %

(Som eksempel på geografisk differensiering: Sone V er Finnmark + 7 kommuner i Troms.

Arbeidstakerens bostedskommune er avgjørende for hvilken sone/sats som skal benyttes ved beregning av arbeidsgiveravgiften. Avgiftsonen går fram av arbeidstakerens skattekort. I tillegg har skattedirektoratet lagt ut en liste som viser en oversikt over hvilken sone den enkelte kommune kommer inn under på sin hjemmeside:

www.skatteetaten.no

I tillegg har EFTA-domstolen fastslått at for enkelte næringer innebærer ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ulovlig statsstøte etter EØS-avtalen Foretak som driver virksomhet innen nærmere angitte næringer, må i utgangspunktet beregne arbeidsgiveravgift etter høyeste sats av lønn og godtgjørelse, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Foretak som har følgende virksomheter, må derfor i utgangspunktet betale høyeste sats:

• Produksjon av elektrisitet ved vannkraft
• Utvinning av råolje eller naturgass
• Visse tjenester knyttet til utvinning av olje eller gass
• Bryting av metallholdig malm, unntatt jernmalm og jernmalm med innhold av mangan
• Utvinning av industrimineralene neflinsyenitt og olivin
• Visse former for bygging og reparasjon av skip
• Produksjon av EKSF-stål
• Visse finansieringsinstitusjoner som driver grenseoverskridende virksomhet innen EØS-området
• Godstransport på vei, foretak som året før hadde mer enn 50 årsverk
• Produksjon av telekommunikasjonstjenester

For arbeidstakere som er fylt 62 år skal det med virkning fra 1. juli 2002 betales laveres arbeidsgiveravgift. Satsene vil da være henholdsvis 10,1, 6,6, 2,4, 1,1 prosent for avgiftssone 1 til 4. For foretak som driver virksomhet som angitt av EFTA-domstolen, skal satsen være 10,1 prosent for arbeidstakere som har fylt 62 år. Beregningen av arbeidsgiveravgift etter nye satser skjer fra og med første hele avgiftstermin etter at arbeidstakeren har fylt 62 år.

3.23.3 Nærmere om trygdeavgiften

[Endret 5/02.]

Trygdeavgiften beregnes i prosent av personinntekt. Det skilles mellom lav sats, mellomsats og høy sats:

Lav sats (3,0 % i 2001) betales av pensjonsinntekter og av personer under 17 eller over 69 år. Det dreier seg altså om inntekter som ikke er pensjonsgivende og hvor man kan si at "medlemspremien" bare omfatter andre ytelser enn pensjonsytelser og sykepenger, det vil for eksempel si stønad ved helsetjenester (kapittel 5).

Mellomsats (7,8 % i 2001) betales av lønnsinntekt mv. Denne vil sammen med arbeidsgiveravgiften kunne anses som medlemspremie i arbeidsforhold hvor man er forsikret i forhold til hele stønadsmenyen.

Høy sats (10,7 % i 2001) betales av selvstendige næringsdrivende. Denne satsen utgjør hele medlemspremien for deres vedkommende, men stønadsmenyen er noe beskåret sammenlignet med arbeidstakere. (Lavere sykepengedekning, ingen obligatorisk yrkesskadedekning for eksempel.)

3.23.4 Folketrygdens inntekter

[Endret 5/02.]

For år 2000 var den prosentvise fordeling av inntektene
(totalt 175 029 000 000 kroner) :

	arbeidsgiveravgift	40,1 %
	trygdeavgift (medlemspremie)	29,6 %
	statstilskott	28,5 %
	annet	1,8 %

3.23.5 Folketrygdens utgifter

[Endret 5/02.]

For år 2001 var den prosentvise fordeling av utgiftene:

	alderspensjon	37,6 %
	uførestønad	19,4 %
	sykepenger	13,0 %
	arbeidsløshetsstønad og rehabilitering mm.	12,0 %
	helsevern	9,8 %
	Ytelser knyttet til familiesituasjonen	8,2 %
	andre utbetalinger	0,2 %

3.24 Saksbehandling i avgiftssaker m.m. (kapittel 24)

Kapitlet har bestemmelser om

• skatteetatens oppgaver (§ 24-1)
• trygdeetatens oppgaver (§ 24-2)
• arbeidsgivers oppgaver (§ 24-3)
• fastsetting og innkreving av avgifter (§ 24-4)
• forskrifter (§ 24-5).

Ligningsmyndighetene (ligningskontoret) i vedkommende kommune fastsetter pensjonsgivende inntekt, trygdeavgift og pensjonspoeng.

For medlemmer som ikke anses bosatt i Norge etter skatteloven, er trygdeetaten utøvende organ for de samme oppgaver.

Trygdeetaten fastsetter også pensjonspoengene for personer som mottar uførepensjon eller avtalefestet pensjon (AFP) og beregner premie for forsikringsordningene for sykepenger og frivillig yrkesskadetrygd.

Arbeidsgiver skal av eget tiltak beregne arbeidsgiveravgift, gi oppgave over grunnlaget for beregningen og innbetale avgiften til skatteoppkreveren.

Ligningslovens bestemmelser gjelder for fastsetting og innkreving av avgifter. Egne sanksjonsbestemmelser (mot arbeidsgiver) er tatt inn i folketrygdlovens § 24-4.

Del IX Avsluttende bestemmelser

Her finner vi en del regler (om plikter og sanksjoner) som ikke har noen annen naturlig plass, samt ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser.

3.25 Forskjellige bestemmelser

I dette kapitlet er samlet ulike bestemmelser som stort sett gjelder plikter og sanksjoner - dels vedrørende arbeidsgivere, dels vedrørende behandlere og dels vedrørende medlemmene.

3.25.1 Bestemmelser vedrørende arbeidsgivere

Arbeidsgiver plikter å la seg registrere i Arbeidsgiverregisteret, og han plikter å sende melding til Arbeidstakerregisteret om inntak av en arbeidstaker. Forsømmer han sin plikt, kan han ilegges tvangsmulkt. Det er nærmere bestemt i loven og i forskrift hvem som har adgang til opplysninger i registeret (§ 25-1).

Arbeidsgiver plikter å føre statistikk over sykefraværet, og han plikter etter krav fra trygdekontoret å redegjøre for tiltak på den sykmeldtes arbeidsplass (§ 25-2). Slikt krav vil trygdekontoret stille når det følger opp den sykmeldte og herunder vurderer retten til sykepenger og om det er grunnlag for innsats av hjelpemidler, finansiering av arbeidstrening ("aktive sykepenger") eller yrkesrettet attføring.

3.25.2 Bestemmelser vedrørende behandlere

Lege eller andre som har en pasient under behandling plikter å delta i møte i rådgivende samarbeidsorgan (basisgruppe e.l.) dersom trygdekontoret finner det ønskelig (§ 25-5).

Dersom behandleren gjør seg skyldig i misbruk overfor trygden eller ikke oppfyller lovbestemte plikter, kan han tape retten til å praktisere for trygdens regning (§ 25-6).

Dersom en lege har en uforsvarlig eller regelstridig praksis ved utstedelse av legeerklæringer, eller ikke avgir legeerklæringer innen rimelig tid, kan legen bli utelukket fra å gi legeerklæringer i opptil ett år. Det vil da ikke kunne gis trygdeytelser på grunnlag av erklæringer fra vedkommende lege. (§ 25-7)

Utlånte saksdokumenter som ikke leveres tilbake, kan tvangsinndrives etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13, jf. forvaltningslovens § 20 andre ledd, tredje og fjerde punktum. Det betyr at man uten videre kan be om namsmannens (lensmannens) bistand. (§ 25-8).

3.25.3 Bestemmelser vedrørende medlemmer

Samboere som nevnt i § 1-5 plikter å gi trygdekontoret melding om samboerskapet dersom vedkommende mottar pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden eller avtalefestet pensjon med statstilskott. (§ 25-4).

Andre tilsvarende bestemmelser av betydning for medlemmene finner vi i kapittel 21, herunder bestemmelser om

• medlemmets plikt til å gi de opplysninger, erklæringer og attester som er nødvendige, eventuelt la seg undersøke eller intervjue av lege eller annen sakkyndig, for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen (§ 21-3),
• medlemmets plikt til å melde fra om endrede forhold (§ 21-5),
• hvilke følger det kan få for retten til ytelser å gi uriktige opplysninger (§ 21-7),
• at sykdomsrelaterte ytelser kan falle bort når mottakeren nekter å følge legens råd eller er skjødesløs med sin helse (§ 21-8).

Medlemmet kan få straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger (§ 25-12).

3.25.4 Bestemmelser vedrørende trygdens organer

Trygdeetaten plikter på forespørsel fra tjenestepensjonsordninger og forsikringsselskaper å gi opplysninger om forventet arbeidsinntekt. Slike opplysninger kan gis uten hinder av taushetsplikten. (§ 25-9)

Trygdeetaten plikter å gi sosialtjenesten bistand i klientsaker og skal av eget tiltak gi sosialetaten opplysninger om forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side. (§ 25-10) Tilsvarende gjelder vis à vis barnevernstjenesten: Enhver som arbeider innen folketrygden skal av eget tiltak - og uten hinder av taushetsplikten - gi opplysninger til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller når et barn vedvarende har vist alvorlige adferdsvansker. (§ 25-11)

3.25.5 Andre bestemmelser

I anledning forsøksvirksomhet kan man fravike bestemmelsene i folketrygdloven i forbindelse med oppfølging av sykmeldte. Departementet kan gi forskrifter om forsøksvirksomheten og kan herunder bestemme at utgifter både til privat og offentlig behandling dekkes av trygden. (§ 25-13)

3.26 Ikrafttredelse (kapittel 26)

Den nye folketrygdloven trer i kraft 1. mai 1997. (§ 26-1)

Fra samme dato oppheves

• lov om folketrygd av 17. juni 1966
• lov om særtillegg av 19. juni 1969.

Overgangsbestemmelser for løpende ytelser (§ 26-2) etablerer en garanti mot nedgang i ytelser ved overgang til ny folketrygdlov. Garantien gjelder også krav som er satt fram, men ennå ikke avgjort pr. 1. mai 1997. Disse skal behandles etter den tidligere loven dersom dette er til gunst for vedkommende.