Kompensasjonsgraden i uføretrygd fra folketrygden

Hvis kompensasjonsgraden er på 70 prosent reduseres uføretrygden med 70 øre for hver krone som overstiger inntektsgrensen. (Avkortningen skjer altså ikke krone for krone. Men skulle kompensasjonsgraden være på 100 prosent så kommer all inntekt over inntektsgrensen til fradrag.) Kompensasjonsgraden angis i prosent, og det benyttes to desimaler. (Nedenfor vil jeg angi kompensasjonsgraden med 0 etterfulgt av fire desimaler etter kommaet.)

(Jeg skriver også om inntektsgrensen og inntektsavkortning nedenfor, dette for å sette kompensasjonsgraden inn i sin rette sammenheng.)

Reglene om kompensasjonsgraden fremgår av folketrygdloven § 12-14 (Reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt) andre ledd andre setning: «Reduksjonen skal svare til den overskytende inntekten multiplisert med en brøk der vedkommendes uføretrygd ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekten før uførheten (se § 12-9 første og andre ledd) er nevner.» («Reduksjonen» viser tilbake til første setning: «inntekt som overstiger inntektsgrensen».)

reduksjonen: pensjonsgivende inntekt (se § 12-14 andre ledd tredje (siste) setning fratrukket inntektsgrensen
vedkommendes uføretrygd ved 100 prosent uføregrad: selv om bruker mottar gradert uføretrygd, så skal kompensasjonsgraden regnes ut fra det vedkommende ville fått ved full ytelse (altså 66 prosent av beregningsgrunnlaget)
inntekten før uførhet: Kalles gjerne IFU, og fastsettes etter folketrygdloven (ftrl.) § 12-9. IFU vil typisk være den uføretrygdedes pensjonsgivende inntekt året før uførhet (jf. ftrl. § 12-8 om uføretidspunkt, som typisk >vil være tidspunktet for siste langtidssykemelding, og etter dette vil den typiske bruker ha gått over på arbeidsavklaringspenger før det søkes om uføretrygd). Ved utregning av kompensasjonsgraden så må IFU oppjusteres (G-justeres til gjeldende grunnbeløp, se ftrl. § 12-9 tredje ledd.)

Merk at uføretrygd ikke reduseres til siste krone, ned til null kroner. (Utbetaling av uføretrygd opphører før inntekt over inntektsgrensen er like stor som selve uføretrygden.) Dette fremgår av folketrygdloven § 12-14 tredje ledd: «Det utbetales ikke uføretrygd når den pensjonsgivende inntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet.» (Merk at dette ikke betyr at det månedlige utbetalingsbeløpet ikke kan reduseres til 0 kroner som følge av inntektsavkortningen.)

Hvis IFU er 5 G, så er 80 prosent av IFU 4 G (5*0.8). (G er folketrygdens grunnbeløp.) Uføretrygden bli stadig mindre så lenge inntekt over inntektsgrensen her er under 4 G. Men straks inntekten over inntektsgrensen er 4 G, eller mer, så faller uføretrygden bort i sin helhet. Se nedenfor for regneeksempel.

Inntektsgrensen

I nye saker, hvor uføretrygd innvilges fra og med 2015, så er inntektsgrensen 0,4 G, se ftrl. § 12-14 første ledd. (Loven sier «per kalenderår», men det er likevel slik at inntektsgrensen følger den årlige endringen av grunnbeløpet. Så selv om inntektgrensen gjelder innenfor kalenderåret, så er det to inntektsgrenser per år (for normaltilfellene hvor personen har en uendret uføretrygd hele året; at bruker har inntekt over inntektsrensen er en endring av utbetalingen, men ikke i uføretrygden): Det gjelder én inntektsgrense fra januar til april, og én fra mai til desember. Det skjer ikke noe med inntektsgrensen ved årsskiftet, så inntektsgrensen er uendret fra desember til januar. Men man starter «på null» i januar, slik at inntekt tjent i fjoråret nå er uten betydning. I mai går inntektsgrensen opp, men de færreste vil antagelig ha meldt fra om endringer i forventet inntekt, slik at utbetalt uføretrygd også vil øke.)

En person som har uføretrygd hele 2015 (og som ikke er konvertert fra uførepensjon) vil ha disse inntektsgrensene:

januar–april: 88.370*0,4=35.48
mai–desember: 90.068*0,4=36.027,2

Har bruker gradert ytelse må IEU legges til.

Eksempel på kompensasjonsgrad

Denne brøken er kompensasjonsgraden. Den skal ganges med inntekt over inntektsgrensen. Resultatet er det beløpet som skal trekkes fra uføretrygden.

Eksempel:
Bruker har 100 prosent uføretrygd. Hans inntektsgrens er 0,4 G. I mai 2015 tilvarer det kr. 36.027. Hans 100 prosent uføretrygd er kr. 297.224 per år, G-justert til gjeldende grunnbeløp. Hans IFU er kr. 450.340. Bruker kommer i arbeid og finner ut at han vil tjene 50.000 kroner i løpet av året.

Inntekt over inntektsgrensen: 50.000-36.027=13.973
Kompensasjonsgrad: 297.224/450.430=0,659867237972604 som avrundes til 0,6599

Reduksjon av uføretrygden: 13.973*0,6599=9220,7827

I 2015 skal hans uføretrygd reduseres med kr. 9221. Hvordan dette beløpet kommer til fradrag avhenger av når på året bruker melder fra om inntekten. Gjør han det alt før nyåret, så vil det bli en mindre månedlig reduksjon, hvis han gjør det i november, så er det kun desember-utbetalingen som reduseres, og de blir da en stor reduksjon (hele reduksjonen skjer da i én utbetaling). Merk at reduksjonsbeløpet skal fordeles på antall gjenstående utbetalingsmåneder, og det må også tas hensyn til hvor mye uføretrygd som er utbetalt hittil i året. Man kan altså ikke nødvendigvis dele på beløpet direkte på antall gjenstående måneder. Kort fortalt beregnes uføretrygd slik:

Hvor mye kan vi utbetale (brukers maksytelse, altså justert for uføregrad og trygdetid; denne periodiseres fra og med mai, på samme måte som grunnbeløpet)
− hvor mye har vi utbetalt i de foregående månedene? (0 kroner hvis man skal regne ut for januar; merk at hvis bruker har inntekt over inntektsgrensen, så er det den reduserte ytelsen som har kommet til utbetaling)
− hvor mye skal vi trekke fra? (inntekt over inntektsgrensen ganget med kompensasjonsgraden)
= redusert årlig uføretrygd; dette skal deles på antall gjenværende måneder — hvis man regner ut ytelsen for januar er dette 12, regner man ut maiytelsen er det 8 måneder igjen. Resultatet er månedlig uføretrygd etter inntektsavkortning.

Selv om det bare er en måned igjen å foreta reduksjonen på, så behøver det ikke å skje en ytterligere reduksjon i etteroppgjøret (dvs. en tilbakekreving som følge av etteroppgjøret), så lenge lignet pensjonsgivende inntekt (PGI) ikke avviker særlig fra det som er blitt meldt underveis i inntektsåret. Så lenge månedytelsen ikke reduseres til 0 kroner som følge av inntektsavkortning, så vil dette være tilstrekkelig for å foreta hele den årlige reduksjonen i den månedsytelsen som gjenstår å utbetale. (Merk at en slik avkortning ikke er det samme som at uføretrygd ikke avkortes jevnt ned til 0 kroner. Uføretrygd utbetales ikke når inntekten er lik eller større enn 80 prosent av IFU, jf. ftrl. § 12-14 tredje ledd. Det gjøres her ikke fradrag for inntektsgrensen. Grensen for bortfall er 80 prosent av IFU. IFU blir også her G-justert 1. mai, slik at det er to slike grenser i løpet av året, januar–april og mai–desember.) Dette innebærer et brått fall fra en redusert/liten utbetaling når inntekten er like under 80 prosent av IFU, til ingen utbetaling når inntekten når 80 prosent av IFU. (Også her vil en vanlig bruker, som har uføretrygd hele året og med ingen endring av uføretrygden enn G-justeringen, ha to slike grenser. Én for januar–april og én for mai–desember. Bestemmelsen i ftrl. § 12-14 tredje ledd gjelder begge (alle) disse grensene. Den hvilende retten, jf. § 12-10 tredje ledd og forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 3-4, er knyttet til størrelsen på brukers siste IFU i året, for de fleste vil dette være den G-justerte IFU som gjelder fra mai hvert år. (Bruker kan ha inntekt over 80 prosent i perioden januar–april, men så havne under fra og med mai som følge av G-justeringen. Med mindre lignet pensjonsgivende inntekt (PGI) er lavere enn 80 prosent av IFU i denne perioden, så vil ikke etteroppgjøret medføre noen endring her.)

Med mindre bruker kommer i arbeid mot slutten av året, og da tjener over inntektsgrensen, kan bruker ikke selv velge å få hele den årlige reduksjonen avkortet i én månedsutbetaling. (Og i et slikt tilfelle som nevnt er det egentlig ikke snakk om noe valg fra brukers side.)

Eksempel på fastsettelse av IFU, IEU og uføregrad

For personer som har vært i arbeid før de langtidssykemeldes/blir uføre, så vil IFU gjerne fastsettes til den pensjonsgivende inntekten de hadde året før uførhet. Året før uførhet er året før det året uføretidspunktet settes til. Uføretidspunktet settes normalt til den første dagen i den måneden personen ble langtidssykemeldt. Når en person innvilges uføretygd, så utgjør også uføreåret et skille for hvilke inntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget. Det har ingen betydning når i et år uføretidspunktet settes, siden det er året som utgjør grensen for hvilke inntekter som beregningsgrunnlaget beregnes ut fra.

(For enkelthets skyld er alle beløp G-justert til gjeldende grunnbeløp.)

Uføretidspunktet er 06.2008. Brukers tre høyeste inntekter (av de fem årene) før dette er:
350.000
360.000
370.000

Summen av dette er 1080000. Snittet av dette er 360.000. Dette er brukers beregningsgrunnlag. 370.000 er brukers inntekt året før uførhet. Saksbehandler vurderer at dette også skal være brukers IFU.

Bruker innvilges uføretrygd fra 01.01.2016. Bruker skal fortsette i deltidsstilling. Når saken saksbehandles i desember er årlig inntekt opplyst til være kr. 145.000 i 30 prosent stilling.

IFU er kr. 370.000, oppjustert til G per mai 2015:
370.000/70.256*90.068=474.339

IEU er 145.000. Dette gir en uføregrad på 73,6 prosent, som avrundes ned til 75 prosent. (Se ftrl. § 12-10 første ledd fjerde setning: «Uførheten graderes i trinn på fem prosentpoeng.»)

Formel: 1-(IEU/IFU)*100
I Excel kan man bruke: =100-(IEU/IFU)*100

Brukers inntektsgrense er her 0,4 G + IEU (her kr. 145.000)
(Merk: IEU er hentet fra tidspunktet saken saksbehandles, som her faller (nesten) sammen med virkningstidspunktet. IEU er her altså ikke knyttet til uføretidspunktet, og skal ikke oppjusteres. Men det kan tenkes at IEU stammer fra før en G-justering, f.eks. fra april, og så saksbehandles saken i juni, da må IEU G-justeres. (Dette viser også at det kan være problematisk å saksbehandle saken i mai, før man vet hva nytt grunnbeløpe er, så lenge man velger å G-justere hvis man kjenner ny G når saken saksbehandles.))

Kompensasjonsgraden er:
Beregningsgrunnlaget per 06.2008 er kr. 360.000. G-justert er dette: 360.000/70.256*90.068=461.519

100 prosent ytelse er 66 prosent av beregningsgrunnlaget. (Selv om bruker her har en uføregrad på 75 prosent, så regnes kompensasjonsgraden ut fra 100 prosent ytelse.) Her: 461.519*0,66=274.903

100 % ytelse/OIFU: 274.903/474.339=0,5795 (= kompensasjonsgraden)

Merk at for uførepensjon benyttes ikke IEU til å fastsette inntektsgrensen. I stedet justerer man IFU for uføregrad. Hadde dette vært en konvertert uførepensjon ville inntektsgrensen vært:

474.339*0,3=142.301,7

Dette er nesten 3000 kroner lavere enn IEU, som benyttes til å beregne uføregraden. (Se over for omtale av hvordan IEU påvirker inntektsgrensen.) Ny uføretrygd innfører ingen ny måte å beregne uføregraden på.) Personer som fikk uføregraden avrundet opp tapte på det, da fikk lavere inntektsgrensen enn de skulle, mens personer som fikk uføregraden avrundet ned tjente på det. Konverterte uførepensjonister har et fribeløp på 60.000 kroner frem til og med 2018, mot 0,4 G for nye uføretrygdsaker. De konverterte vil få IEU som inntektsgrense dersom de senere får innvilget økning av uføregraden. (Men de fleste går fra gradert til 100 prosent uføregrad (hvor IEU er 0 kroner, med mindre man i sære tilfeller runder av opp til 100 prosent), ikke fra gradert til en høyere gradert uføregrad, slik at dette for de fleste ikke får noen betydning. I de sære/uvanlige tilfellene med avrunding opp til 100 prosent, så er det verdt å merke seg at det ikke gjelder noen inntektsgrense ved fastsettelse av IEU (og beregning av uføregraden). Det gjøres intet fradrag i IEU, så hvis bruker ikke melder fra om at han har en svært liten inntekt, så vil det være vanskelig for saksbehandler å oppdage dette (men hvis inntekten er innrapportert av arbeidsgiver til A-ordningen, så kan jo saksbehandler lure på hvorfor bruker ikke har meldt fra om en inntekt han ser ut til å fortsatt ha), og siden inntekten (mest sannsynlig) er under inntektsgrensen så vil det for eksempel ikke plukkes opp av etteroppgjøret. Skulle inntekten (IEU) være over inntektsgrensen, men denne inntekten ikke er meldt, så vil etteroppgjøret foretas med en redusert inntekt (med fradrag for inntektsgrensen og kompensasjonsgraden) sammenlignet med hva en riktig fastsettelse av uføregraden ville vært.)

Ved senere endringer i grunnbeløpet, så øker både 100 prosent ytelse og oppjustert IFU (OIFU) med samme faktor, så kompensasjonsgraden forblir uendret.

Noen forskjeller på inntektsgrensen og kompensasjonsgraden for nye og konverterte saker

Kompensasjonsgraden består av 100 prosent ytelse og (oppjustert) IFU.

Inntektsgrensen består av en beløpsgrense (0,4 G/60.000 kroner) og evt. IEU.

Men for å tydeliggjøre hvordan inntektsavkortning fungerer, hvor kompensasjonsgraden er en viktig komponent, har jeg likevel valgt å omtale begge deler. IFU og IEU fastsettes også uavhengig av hverandre, med mindre uføregraden er fastsatt ut fra stillingsandelen.

(Se ftrl. § 12-9 siste ledd; en paragraf som forøvrig gjelder fastsettelse av IFU og IEU. Forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 2-1 sier at IFU da skal fastsettes ut fra vedkommendes stillingsandel. Det synes mer korrekt å si at IFU fastsettes ut fra vedkommendes inntekt i denne stillingen, altså IEU. En person som fikk uføregraden i uførepensjonen fastsatt etter reglene om stillingsandel, og en som fikk uføregraden fastsatt på bakgrunn av innteksttapet, vil begge ha IEU-delen av inntekstgrensen fastsatt på samme vis: IFU justert for uføregrad. (Men IFU vil være fastsatt på ulik vis.) Dette gjelder også etter konvertering til uføretrygd.

Bestemmelsen om stillingsandel er subsidiær: Først hvis beregning av uføregrad etter hovedregelen om inntektstap (hvor man fastetter IFU og IEU på vanlig måte, og regner ut forholdet mellom dem) fører til en uføregrad som er lavere enn stillingsandelen skal regelen om stillingsandel anvendes. Uføreforskriften § 2-1 sier bare at regelen om stillingsandel skal anvendes hvis det er «gunstigere for vedkommende». Spørsmål: Kan en litt høyere IFU være «gunstigere»? Det er en høyere uføregrad som må være utgangspunktet for hva som er gunstig, da dette fører til en høyere utbetaling. En høyere IFU som fører til samme uføregrad som ved beregning av inntektstapet kan egentlig ikke sies å være gunstigere, siden den litt høyere IFU ikke har noen betydning for den innvilgede uføretrygden. En høyere IFU vil dog senere kunne få betydning, hvis vedkommende får inntekt over inntektsgrensen. Da vil en (litt) høyere IFU som fører til en (litt) lavere kompensasjonsgrad, føre til en litt lavere inntektsavkortning. Dette ligger imidlertid utenfor det som var tanken bak innføring av reglene om stillingsandel. Regelen ble innført i uførepensjon, som et alternativ til den vanlige inntektstapvurderingen. (Se Ot.prp. nr. 8 (1996-97) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (Oppfølging av Velferdsmeldingen) pkt. 2.6.3.4 Gradert uførepensjon. Dette lovforslaget førte til lov 28. februar 1997 nr. 19.)

Bakgrunnen var personer som på grunn av lønnsutviklingen, og som jobbet i halv stilling, i noen tilfeller likevel ikke fikk innvilget uførepensjon fordi uføregraden ble beregnet under 50 prosent. (Men reglene gjelder generelt. Om uføregraden etter inntektstap beregnes til 55 posent, og personen jobber i 40 prosent stilling, så vil det være gunstigst for vedkommende å få en uføregrad på 60 prosent. IFU fastsettes ut fra IEU, så problemet med avvikende inntektsgrense når «IEU-delen» av inntektsgrensen er fastsatt ut fra IFU justert for uføregrad oppstår ikke.)

Innføringen av unntaksregelen om stillingsandel tok ikke sikte på å justere på inntektsgrensen for folk som hadde fått uføregraden rundet av opp. (De fikk en litt større ytelse enn inntektstapet tilsa, siden uføregraden ble større enn beregnet, men fikk til gjengjeld en litt lavere inntektsgrense. Med uføretrygd så får de både litt høyere uføregrad og ytelse, og den inntektsgrensen deres restinntektsevne tilsier. Personer som får uføregraden rundet av ned får fortsatt en litt mindre ytelse, men de får ikke en litt større inntektsgrense enn det deres restinntektsevne tilsier. Merk at ikke jeg kjenner til hvordan inntektsgrensen ble praktisert da reglene om stillingsandel ble innført.) At hjemmelen for stillingsandel i ny uføretrygd er plassert i § 12-9 som omhandler fastsettelse av IFU og IEU kan tyde på at man skal fastsette to IFU-er og benytte den høyeste av disse. I uførepensjon sto regelen i § 12-7 fjerde ledd første setning, og var formulert som en bestemmelse om uføregraden, slik at det først at hvis det ga en høyere uføregrad at man skulle velge bestemmelsen om stillingsandel: «Departementet gir forskrifter om fastsetting og endring av uføregraden i forhold til pensjonsgivende inntekt, herunder om stillingandelens betydning.» At uføregraden ble økt kunne man se uten å foreta noen ytterligere beregning: Man sammenligner beregnet uføregrad som følge av inntektstap med stillingsandelen.)

Forøvrig: Før 1. januar 2003 ble uførepensjon gradert i trinn på 10 prosentpoeng, etter det var graderingen redusert til trinn på 5 prosentpoeng. Bakgrunnen for dette var at ganske små forskjeller i beregnet inntektstap kunne føre til ganske store forskjeller i ytelse. Se Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad) pkt. 6.4. («Nedsatt arbeidsevne med 95,5 prosent gir en uføregrad på 100 prosent, mens 94,5 prosent uførhet gir en uføregrad på 90 prosent. Én grads forskjell kan således gi 10.000-13.000 kroner høyere eller lavere pensjon.» I dag vil disse uføregradene begge avrundes til 95 prosent. Konverterte uførepensjoniser har (fortsatt) samme inntektsgrense (gitt samme IFU), siden den ikke er fastsatt etter IEU, mens nye uføretrygdede vil ha inntektsgrense fastsatt etter det faktiske inntektstapet.)

1) Inntektsgrensen

Inntektsgrensen er bygget opp på samme måte: en del som baserer seg på den inntekt (hvis noen) vedkommende skal ha, og en beløpsgrensedel. Beløpsgrensen er imidlertid de fire første årene (2015–2018) ulik for nye og konverterte saker. Beløpsgrensen er 0,4 G for nye saker, mens den er fast på 60.000 kroner året for konverterte saker. I 2019 vil også konverterte saker ha en beløpsgrense på 0,4 G (og denne justeres hvert år som følge av endringene i grunnbeløpet).

IEU-delen (den inntektsbaserte delen) av inntektsgrensen er bygget ulikt opp. Dette påvirker avkortningen av uføretrygd når en person har inntekt over inntektsgrensen, siden selve grensen blir ulik som følge av ulik måte for å fastsette IEU-delen av inntektsgrensen.

I uføretrygd (nye saker) består IEU-delen rett og slett av den IEU (den fremtidige inntekten) bruker skal ha.

I uførepensjon, og for konverterte uføretrygdsaker, ble IEU-delen av inntektsgrensen ikke fastsatt ut fra IEU, men IFU justert for uføregrad – til tross for at det var lovfestet at IEU skulle benyttes. IEU ble brukt til å beregne uføregraden, på samme vis som for uføretrygd, men deretter ble IEU «forkastet» i den forstand at den ikke ble (blir) brukt til å fastsette inntektsgrensen.

Merk at forskrift om friinntekt og inntektsgrenser for uførepensjonister (opphevet) § 3 sa at inntektsgrensen besto av et fribeløp (som det var ett års ventetid på), og «fastsatt inntektsnivå etter uførhet» [IEU] (her var det ingen ventetid). Til tross for dette var inntektsdelen av inntektsgrensen for uførepensjonister og nå for konverterterte uførepensjonister ikke IEU, men IFU justert for uføregrad. (Derimot sa § 4 at hvis inntektsgrensen skulle heves, så skulle det gjøres ved å endre IFU.) Andre ledd i tidligere § 12-12 omtalte inntektsgrensen, som besto av fribeløpet på 1 G og «den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen.»

Forskrift om friinntekt og inntektsgrenser for uførepensjonister [FOR-1997-04-30-392, OPPHEVET]
lovhistorikk for folketrygdloven § 12-12

Se nedenfor for et regneeksempel på hvordan dette slår ut: I eksempelet fører manglende bruk av IEU til at bruker får en inntektsgrense som er nesten 3000 kroner lavere enn hva bruk av IEU ville ha ført til. (Merk at eksempelet gjelder avrunding av uføregrad oppover. Ved avrunding nedover oppsto det motsatte: Bruker fikk da høyere inntektsgrense enn hans restinntektsevne (IEU) tilsa.)

2) Kompensasjonsgraden

Kompensasjonsgraden beregnes likt uansett om det er en ny sak eller en konvertert sak. Men for personer med høy ytelse er det en forskjell i hvordan ytelsen beregnes, som igjen kan føre til en forskjell i kompensasjonsgraden. (Altså selve kompensasjonsgraden, men beregningen av den, 100 prosent ytelse delt på OIFU, foretas på samme måte.)

For nye saker kan ikke beregningsgrunnlaget være større enn 6 G, se § 12-11 femte ledd som sier at inntektene som inngår i beregningen av beregningsgrunnlaget ikke kan være større enn 6 G. (Departementet vurderte om taket skulle settes etter at man hadde beregnet snittet, eller om taket skulle gjelde hvert enkelt år, se Prop. 130 L (2010–2011) s. 89 sp. 2.) Dette gir en største ytelse som er lavere enn 6 G (siden uføretrygdede får 66 prosent av beregningsgrunnlaget).

For konverterte brukere er det intet slikt tak. Konverterte brukere har fått fastsatt et (såkalt fiktivt) beregningsgrunnlag ut fra reglene i forskrift om omregning av uførepensjon til uføretrygd [FOR-2014-07-03-947].

For personer med de største inntektene før uførhet og de største ytelsene kan dette påvirke kompensasjonsgraden. IFU fastsettes likt, men 100 prosent ytelse kan være ulik.

(Hva slags beregningsmetode som lønner seg for den enkelte vil kunne variere. Bruker kan ha hatt høye inntekter de siste fem årene før uførhet, slik at tidligere lavere inntekter ville ha trukket ned sluttpoengtallet, eller forholdene kan være omvendt. Men dersom en konvertert ytelse gir et beregningsgrunnlag som er større enn 6 G, så vil det lønne seg å ha blitt innvilget uførepensjon.)

Kompensasjonsgraden påvirkes ikke av ulik «IEU-metode»:

- IEU er ikke IFU, og det er IFU som inngår i kompensasjonsgraden. IEU inngår i den «andre delen» av inntektsgrensen.
- IEU styrer uføregraden, og størrelsen på uføregraden påvirker størrelsen på ytelsen, men når kompensasjonsgraden skal beregnes benytter man størrelsen på uføretrygden før gradering

Uføregraden beregnes ut fra forholdet mellom IFU og IEU. Det er først da man har en uføregrad, slik at det ikke er mulig å begynne med å justere IFU for uføregrad. Selv om uføregraden er fastsatt ut fra stillingsandelen, så beregnes da uføregrad og IFU likt enten det er snakk om uførepensjon eller uføretrygd

Uførtrygd reduseres ikke til 0 kroner

Merk at det her ikke skal gjøres fradrag for inntektsgrensen.

Et eksempel: Brukers inntektsgrense er 0,4 G (kr. 36387)
IFU: 370.000
80 prosent av IFU: 296.000
Brukers 100 prosent ytelse er 237.600. Per måned: 19.800
Brukers kompensasjonsgrad er 237.600/370.000=0,6422

Hvis bruker tjener 290.000 kroner så blir reduksjonen:
290.000-36.387=253.613

253.613*0,6422=162.870,2686

Dette beløpet skal fordeles på antall gjenværende måneder. Det er en stor reduksjon, men uføretrygd kommer fortsatt til utbetaling. Hadde bruker bare tjent 6000 kroner mer, så ville hele uføretrygden falt bort.

Det vil si at sev om man regner ut denne reduksjonen, vil uføretrygd likevel ikke komme til utbetaling, da 296.000 kroner er lik 80 prosent av IFU:

296.000-36387=259613
259.613*0,6422=166.723,4686

(Merk at dette er et litt forenklet eksempel, det er ikke regnet på hvordan reduksjonen skal foretas når det alt er utbetalt uføretrygd i tidligere måneder. Man kan i stedet tenke seg at eksemplene gjelder hele 2016, og ikke en måned fra og med mai 2015 og ut året. Hvis man så deler reduksjonsbeløpet (kr. 166.723) på 12 vil man få riktig resultat.)

En annen ting det er veldig viktig å ta høyde for er at man ikke kan utbetale over brukers maksimale uføretrygd per måned. (66 prosent av gjeldende beregningsgrunnlag, justert for uføregrad, delt på 12.) Selv om man beregner at bruker skal ha uføretrygd utbetalt, så kan det for eksempel på grunn av endringer i inntekstgrense og forventet inntekt i løpet av året, være slik at den reduksjonen man beregner tilsier at bruker har fått utbetalt for lite i løpet av året hittil. Denne korrigeringen kan imidlertid aldri skje i de månedlige utbetalingene. Korrigeringen her skal skje i etteroppgjøret. Men heller ikke i etteroppgjøret kan det utbetales over brukers maksimale månedsbeløp (66 prosent av beregningsgrunnlaget delt på 12, evt. justert for uføregrad).

Eksempler med minsteytelser

Minstenivået på UT

Se ny ftrl. § 12-13. Uføretrygdens størrelse

Enslig

2,48 G
Ung ufør: 2,91 G

2,48*88.370=219.157,6

Gift/samboer

2,28 G
Ung ufør: 2,66 G

Hvordan slår det ut på kompensasjonsgraden å bytte sivilstand?

I mai vil IFU og 100 prosent ytelse gå opp som følge av G-justering, men de øker begge med samme forhold, så
kompensasjonsgraden forblir uendret. (Forventet inntekt G-justeres ikke som følge av nytt grunnbeløp (men hvis
bruker ikke melder fra om ny forventet inntekt, vil den G-justeres i desember med sikte på neste år), så hvis
personen blir inntektsavkortet så går avkortningsbeløpet ned.)

Kompensasjonsgrad som gift:
2,28/3,3=0,6909090909090909
(69,09 %)

Kompensasjonsgrad som ugift:
2,48/3,5=0,7085714285714286
(70,86 %)

(Jeg forutsetter her at bruker bytter fra den ene minsteytelsen til den andre. En annen mulighet er at egenopptjent
uføretrygd er større enn 2,28 G, men mindre enn 2,48 G. Hvis man går fra gift til enslig så vil denne personen gå
fra egenopptjent UT (som er større enn 2,28 G) til 2,48 G. Og omvendt fra 2,48 G til egenopptjent UT (ikke til 2,28
G).)

Det kan være at denne personen har hatt god opptjening i årene før uførhet, tilfeldigvis 5 G hvert år. De tre beste årene blir da 3*5=15/3=5.

IFU settes også til 5 G.

Men bruker får ikke 66 prosent av 5 G. I dag: 88.370*5=441.850. 0,66*441.850=291.621.
Hvis vi sier at trygdetiden er på 20 år, så får bruker 20/40 av kr. 291.621, dvs. 145.810,5. Dette er under minsteytelsen, men også minsteytelsen blir justert for trygdetid (§ 12-13 neste siste ledd).

Hvis IFU er satt til kr. 441.850 (5 G) så blir kompensasjonsgraden:
145811/441850=0,3300011316057486

Hadde han derimot hatt full trygdetid ville kompensasjonsgraden blitt:
291621/441850=0,66

Som man ser får man lavere kompensasjonsgrad som følge av lav ytelse. En person med lav ytelse vil altså få redusert uføretrygden med en mindre del av inntekten som overstiger inntektsgrensen enn en med høy kompensasjonsgrad. Slik sett lønner det seg med lav kompensasjonsgrad. Men lav kompensasjongrad tilsier at mottar lite i uføretrygd sammenlignet med det man tjente eller kunne tjene før, noe som ikke kan sies å «lønne seg».

Et annet eksempel: Bruker jobbet deltid. IFU settes til inntekts-evnen, og blir altså oppjustert til full stilling. (Det kan være at det er vanskelig å fastsette en representativ IFU for bruker, men det er ikke meningen at man skal gå rett til minste-IFU straks man syns en sak blir vanskelig.) Deltidsarbeid vil imidlertid føre til lav opptjening av pensjonsgivende inntekt sammenlignet med full stilling. Inntektene som inngår ved fastsettelse av beregningsgrunnlaget blir ikke justert opp til full stilling eller tilsvarende. (De særreglene som finnes for inntektene gjelder omsorgsarbeid og førstegangstjeneste. Det kan ses bort fra år med omsorgsarbeid, slik at man kan velge inntekten i et annet år om det skulle lønne seg (men man får ikke en garantert minsteinntekt disse årene) og ved førstegangstjeneste skal det legges til grunn en inntekt på minste 3 G, hvor G her er gjennomsnittlig grunnbeløp.)

Bruker tjente 2 G i halv stilling en årrekke. IFU oppjusteres til full stilling, 4 G. Beregningsgrunnlaget oppjusteres ikke. Beregningsgrunnlaget blir 2*3/3=2 G. 2*88.370=176.740. 66 prosent av dette er under minsteytelsene på 2,28/2,48 G. Bruker får da en av minsteytelsene, men får ikke minste-IFU. IFU settes til 4 G, som er inntektsevnen: 4*88.370=353.480.

2,28*88.370=201.483,6
2,48*88.370=219.157,6

Hvis bruker er gift blir kompensasjonsgraden: 201484/353480=0,5700011316057486 (57 %)
Hvis bruker er ugift blir kompensasjonsgraden: 219158/353480=0,6200011316057486 (62 %)

Hadde derimot bruker også fått minste-IFU så ville kompensasjonsgraden ligget på rundt 70 prosent. Ytelsen er den samme, men minste-IFU fører da til en god del høyere kompensasjonsgrad. Det vil si at hvis bruker får en inntekt over inntektsgrensen, så reduseres uføretrygden med et forholdsvis stort beløp.

Gifte har lavere minsteytelse, og kompensasjonsgraden blir da lavere. Tjener man over inntektsgrensen vil det trekkes mindre fra uføretrygden med en lavere kompensasjonsgrad, men det er fordi selve ytelsen også er lav.

Kompensasjonsgraden regnes ut fra 100 prosent ytelse (selv om man har gradert ytelse), se § 12-14 andre ledd andre setning: «… en brøk der vedkommendes uføretrygd ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekten før uførheten [IFU] (se § 12-9 første og andre ledd) er nevner.»

Man oppjusterer til full uføregrad (100), men trygdetiden «røres» ikke. «Vedkommendes uføretrygd» er ved redusert trygdetid ikke en uføretrygd med 40 års (maksimum) trygdetid. Oppjustering av uføregraden til 100 påvirker ikke trygdetiden.

Kompensasjonsgraden vil i nye saker lett ligge på 66 prosent. Hvis man har tjent omtrent det samme i en årrekke, eller kanskje hatt en jevn stigning, så vil forholdet mellom ytelse og IFU lett bli rundt 66 prosent. (Dette gjelder brukere som ikke får en minsteytelse.)

Høyeste kompensasjonsgrad

Tak på kompensasjonsgraden for konverterte saker

Virkeområdet for kapittel 7, deriblant § 7-2, er angitt i § 7-1: «personer som har fått uførepensjon omregnet til uføretrygd». Det står videre at virkeområdet for kapittel 7 er saker hvor «det senere skjer endringer som har betydning for beregning av uføretrygden». Reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt er ikke forhold som har betydning for beregning av uføretrygd, men utbetaling. § 7-2 er uansett plassert i kapittel 7, og taket på 70 prosent er ikke begrenset til saker hvor det senere skjer en endring i selve ytelsen.

I brevene som ble sendt ut i forbindelse med omregningsvedtakene høsten 2014, er det en utregning av kompensasjonsgraden. Men hvis resultatet er over 70 prosent, står det bare at kompensasjonsgraden er 70 prosent, uten nærmere forklaring. (I nye saker (om uføretrygd) hvor vedtak ble fattet høsten 2014, men med virkning 1. januar 2015 eller senere, kan det i vedtaksbrevet feilaktig stå at kompensasjonsgraden er på 70 prosent.)

Høyest mulig kompensasjonsgrad for nye saker

Maksimal kompensasjonsgrad for nye saker er 120 prosent. Dette oppnås ved å ha et beregningsgrunnlag på 6 G, kombinert med en minste-IFU for gifte på 3,3 G. Det er lite sannsynlig at IFU er blitt korrekt fastsatt i et slikt tilfelle. Hvis kompensasjonsgraden er større enn 100 prosent, så vil uføretrygden reduseres med et større beløp enn overskytende inntekt (pensjonsgivende inntekt over/fratrukket inntektsgrensen). Tjener en uføretrygdet i et slikt tilfelle 10 kroner over inntektsgrensen, så vil uføretrygden bli redusert med mer enn 10 kroner. (Litt avhengig av hvordan man ser på det, så vil ikke vedkommende nødvendigvis tape på å jobbe (med inntekt over inntektsgrensen), siden det er gjort et fradrag på 0,4 G eller 60.000 kroner fra inntekten over inntektsgrensen. Men uføretrygden vil reduseres mer enn det vedkommende tjener over inntektsgrensen, så det er vel mest realistisk å si at vedkommende da taper på å jobbe.)

Utregning av kompensasjonsgraden: 100 prosent ytelse delt på oppjustert IFU (OIFU).
100 prosent ytelse: 66 prosent av beregningsgrunnlaget
Beregningsgrunnlaget: 6 G
66 prosent: 6*0,66=3,96
IFU: 3,3 G
Kompensasjonsgrad: 3,96/3,3=120

(Det normale er at 100 prosent ytelse er høyere enn IFU. (Siden man bare får 66 prosent av beregningsgrunnlaget, mens IFU vil svare til det man har tjent tidligere, og beregningsgrunnlaget er fastsatt ut fra tidligere inntekt.) Altså at man deler på (telleren er) det laveste av de tallene. Er det omvendt, at telleren er større enn nevneren (100 prosent ytelse), vil IFU typisk være fastsatt feil. (Hvis kompensasjonsgraden er oppe i 70-tallet så er antagelig IFU fasatt feil. Dette trenger ikke gjelde konverterte saker med høy ytelse, men der er uansett kompensasjonsgraden begrenset til 70 prosent.) Men beregningsgrunnlaget er trolig korrekt. Når uføretidspunktet (ftrl. § 12-8) først er fastsatt, er det ikke skjønn involvert i fastsettelsen av beregningsgrunnlaget. (Det nærmeste man kommer et skjønn er hvis søker har en yrkesskade som er årsak til uførheten, da må saksbehandler vurdere hva søker hadde i «antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet», jf. ftrl. § 12-17.))