Rundskriv

Generell del - Kapittel 12

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen.

Endret av NAV Drift og utvikling, Fag, drift og utvikling Arbeid og aktivitet, Enhet for inntektssikring. 19.05.2009, jf. overskriften:

Gjenoppliving av uførepensjon

1 Innledning

1.1. Formål

[Endret 1/04]

Formålet er beskrevet slik i folketrygdloven § 12-1:

“Formålet med ytelser etter dette kapitlet er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.”

Tidsbegrenset uførestønad skal i en nærmere fastsatt periode sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne (evnen til å utføre inntektsgivende arbeid) varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Uførepensjon er en langtidsytelse og skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne (evnen til å utføre inntektsgivende arbeid) eller arbeidsevne (evnen til å utføre husarbeid i hjemmet) varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

2 Historikk

2.1 Ulykkesforsikringene - de første trygdeordningene

Den første sosiale trygdeordning i Norge var ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere mv. som ble innført i 1894. Senere kom ulykkesforsikringen for fiskere i 1908 og ulykkesforsikring for sjømenn i 1911.

Disse ulykkesforsikringene ble gradvis utvidet og forbedret. Fra 1. januar 1960 ble ordningene samlet i lov om yrkesskadetrygd - og fra 1. januar 1971 ble bestemmelsene om særfordeler ved yrkesskade innarbeidet i folketrygdloven.

2.2 Midlertidig lov av 1936 om hjelp til blinde og vanføre

Midlertidig lov av 1936 om hjelp til blinde og vanføre var første skritt i retning av en uføretrygdordning utenom ulykkestrygden. Som det fremgår av betegnelsen omfattet ordningen to persongrupper med alvorlige og varige fysiske funksjonsforstyrrelser. Ytelsen var økonomisk behovsprøvet.

2.3 Lov om uføretrygd av 22. januar 1960

Med iverksettingen av lov om uføretrygd i 1961 fikk vi den første generelle statlige uførepensjonsordningen. Loven omfattet alle i yrkesaktiv alder og innebar en kraftig utvidelse av trygdens ansvar for de uføre. Samtidig ble det vedtatt en lov om attføringshjelp. Selv om de to lovene hadde ulike formål, var de nært knyttet til hverandre. Uten en attføringsordning var man redd for at det ville bli for mange uføretrygdede.

Uføretrygdlovens § 2 inneholdt en definisjon av det medisinske vilkåret. Etter at hensiktsmessig behandling var gjennomgått, måtte det foreligge alvorlige og varige objektivt registrerbare symptomer på sykdom, skade eller lyte.

Det ervervsmessig vilkåret var gitt i § 4. For å ha rett til uførepensjon måtte vedkommende være ute av stand til å yte mer enn en tredjedel av normal arbeidsinnsats på et arbeidsområde som passet. Uførepensjon skulle først tilstås etter at hensiktsmessig arbeidstrening, yrkesopplæring eller annen form for attføring var forsøkt.

Uførepensjonen svarte beløpsmessig til alderstrygden, og kunne ikke graderes. Den var ikke økonomisk behovsprøvet.

Siden det medisinske vilkåret i uføretrygdloven var formulert så strengt, kunne et krav om uførepensjon bli avslått selv om sykdomstilstanden var en vesentlig årsak til bortfallet av arbeidsevnen. Dette gjaldt spesielt for personer som også av andre grunner var sårbare i forhold til arbeidslivet. Lovens uførebegrep ble etter hvert sterkt kritisert fra flere hold. Det gjaldt først og fremst kravet til sykdommens ytringsform og til den medisinske uførhetens størrelse og alvorlighetsgrad. Kritikken medførte en mer liberal praktisering av loven, noe som medvirket til en økt tilgang av uførepensjonister.

2.4 Lov om folketrygd av 17. juni 1966

Fra 1. januar 1967 ble lov om uføretrygd avløst av kapittel 8 i lov om folketrygd. En særskilt definisjon av det medisinske vilkåret ble sløyfet. Kravene om at symptomene på sykdom mv. måtte være alvorlige og objektivt registrerbare ble fjernet. De viktigste andre elementene i uføretrygdloven §§ 2 og 4 ble plassert i den nye loven § 8-3. Minste uføregrad ble satt til 50 %, og det ble innført et system for gradering av uførepensjonen.

2.5 Lov om folketrygd av 28. februar 1997

Fra 1. januar 1997 ble bestemmelsene om uførepensjon i kapittel 8 i lov om folketrygd av 17. juni 1966 avløst av kapittel 12 i den nye lov om folketrygd av 28. februar 1997. Bestemmelsene om foreløpig uførestønad og særreglene om uførepensjon ved yrkesskade ble også tatt inn i kapittel 12. Beregningsregler for uførepensjon ble tatt inn i den nye loven kapittel 3.

I innledningen til Ot prp nr 29 (1995-96) - om ny lov om folketrygd - blir behovet for en ny lov begrunnet med at regelkomplekset i folketrygdloven av 1966 etter hvert var blitt svært vanskelig å orientere seg i på grunn av de mange endringene som var gjort. Av samme grunn var loven med tilhørende forskrifter også blitt arbeidskrevende og tungvint å praktisere. Proposisjonen innebar ikke noe forslag om en ny sosial reform, men en kodifisering og konsolidering av folketrygdens rettslige rammeverk. Den måtte betraktes som en teknisk revisjon med sikte på forenkling og klargjøring.

En del lovendringer som gjaldt uførepensjon trådte i kraft samtidig med ny folketrygdlov. Lovforslagene ble gitt i Ot prp nr 8 (1996-97), og var en oppfølging av Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)).

2.6 Hovedtrekk i utviklingen av folketrygden

I de årene som har gått fra folketrygden ble innført i 1967 og fram til i dag, har det skjedd det en rekke endringer i de vilkårene som må være oppfylt for at en person skal ha rett til uførepensjon. Det har også vært en rekke endringer i reglene for pensjonsberegningen, jf. avsnittet om historikk i rundskriv til kapittel 3.

De aller fleste av endringene har skjedd fra slutten av 80-årene og utover, noe som må ses i sammenheng med den sterke økningen i antallet uførepensjonister og folketrygdens utgifter. De fleste av endringene har hatt som hovedformål å få ned tilgangen av nye uførepensjonister og redusere utgiftsveksten.

I avsnittene som følger er det gitt en detaljert redegjørelse for utviklingen av de ulike vilkårene og andre viktige sider ved uførepensjonsordningen i folketrygden. Det er også gitt en kronologisk oversikt over de endringene vi har hatt i lov og forskrift.

2.6.1 Vilkåret om forutgående og fortsatt medlemskap i folketrygden

Utvikling

Fram til 1990 sikret folketrygdloven rett til uførepensjon etter en viss ventetid som medlem i trygden for alle som bosatte seg i Norge. I tillegg kunne det gis unntak fra lovens vilkår om medlemskap etter dispensasjonsregler gitt i forskrifter.

Fra 1. januar 1990 ble lovens vilkår om medlemskap for rett til uførepensjon endret. Det som var prinsipielt nytt var vilkåret i loven om medlemskap på uføretidspunktet. Folketrygden skulle i utgangspunktet ikke ha ansvar for å gi pensjon til personer som var blitt uføre på et tidspunkt da de ikke var medlem i trygden. Det ble derfor satt vilkår om medlemskap i trygden i det siste året fram til uføretidspunktet.

I tillegg ble det gitt regler om unntak fra hovedreglene. Unntaksreglene ble gitt i lovteksten. Reglene om unntak fra vilkåret om forutgående medlemskap ble gitt for å ivareta hensynet til uføre som ikke kan forventes å ha tilstrekkelig opptjening i noe annet lands trygdeordning til å få pensjon derfra.

Reglene om unntak fra vilkår om fortsatt medlemskap ble gitt ut fra hensyn til internasjonalt anerkjente prinsipper om rett til pensjon opptjent på grunnlag av yrkesaktivitet og avgiftsbetaling, mens fortsatt rett til pensjon gitt på grunnlag av bosetting kan begrenses.

I 1993 ble unntaksbestemmelsene fra vilkåret om fortsatt medlemskap strammet inn. I 1994 ble kravet om forutgående medlemskap på uføretidspunktet utvidet fra ett til tre år.

Endringene i 1990 og senere var en del av de gjennomgående endringene som ble gjort i folketrygdlovens pensjonskapitler fra 1990 og 1991, og som gjaldt vilkår om medlemskap og regler om pensjonsberegning for personer med utenlandsopphold i yrkesaktiv alder og utbetaling av pensjoner i utlandet. Formålet var å oppnå en bedre samordning mellom norske og utenlandske ytelser og unngå dobbelt pensjonering. Bakgrunnen var også at Norge har trygdeavtaler med en rekke land. Slike avtaler, herunder EØS-avtalens trygdedel, har koordineringsregler som sikrer rettigheter utover det som følger av folketrygdloven.

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder vilkårene om medlemskap i trygden for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1978 Forskrift av 26. mai 1978 til folketrygdloven § 8-1 annet ledd om fravikelse av vilkårene i folketrygdlovens § 8-1 første ledd. Forskriften avløste forskrift av 28. oktober 1966, og var en tilpasning til den praksis som hadde utviklet seg. Alle vilkår om norsk statsborgerskap ble også fjernet. Forskriften av 26. mai 1978 ble opphevet fra 1. januar 1990.

1990 Nye regler om forutgående og fortsatt medlemskap i § 8-1 med unntaksbestemmelser gitt ved Lov av 16. juni 1989, i kraft 1. januar 1990. Ot prp nr 65 (1988-89). Alle reglene står i lovteksten, og forskrifter som ga adgang til skjønnsmessige avgjørelser bortfalt.

Hovedreglen om forutgående medlemskap var vilkår om medlemskap det siste året fram til uføretidspunktet. Flyktninger og statsløse ble fortsatt unntatt fra vilkåret om forutgående medlemskap. Unntaksregler med rett til pensjon etter ett års ventetid ble gitt for unge uføre og personer som ikke hadde mer enn fem år uten medlemskap i trygden. De nye reglene om forutgående medlemskap gjaldt for uførepensjon tilstått med virkningstidspunkt etter 31.12.89.

Reglene om unntak fra fortsatt medlemskap (eksportreglene) ble noe forenklet i forhold til de tidligere reglene som var gitt i forskrifter. Nye regler om fortsatt medlemskap gjaldt når pensjonistens medlemskap opphørte etter 31.12.89.

1992 Aldersgrensen i unntaksregelen for unge uføre ble endret fra 22 til 24 år i samsvar med heving av aldersgrensen for rett til garantert minste tilleggspensjon. Endring i folketrygdloven § 8-1 nr 3 første ledd bokstav b. I kraft 1.7.97. Ot prp nr 90 (1991-92).

1993 Innstramming i reglene om unntak fra vilkår om fortsatt medlemskap (eksportreglene). Lov av 27 november 1992 nr. 120, i kraft 1. januar 1993. Jf. Ot prp nr 99 (1991-92). Reglene gjelder når medlemskapet opphørte etter 31.12.92.

Ny regel med vilkår om fortsatt medlemskap i trygden for rett til garantert minste tilleggspensjon til unge uføre. Det vil si at det ble eksportforbud for garantert tilleggspensjon. Ny regel i folketrygdloven § 8-4 nr 3 tredje ledd nytt femte punktum og § 7-3 nr 3 nytt tredje ledd.

Ny regel med vilkår om fortsatt medlemskap i trygden for rett til uførepensjon for personer med pensjon tilstått etter unntaksreglene i loven § 8-1 nr. 3 slik den lød fra 1. januar 1990. Det vil si at det ble eksportforbud for slike pensjoner i sin helhet. Ny regel i folketrygdloven § 8-1 nr. 3 nytt annet ledd.

1994 Innstramming i vilkårene om forutgående medlemskap. Lov 17 desember 1993 nr. 130, i kraft 1. januar 1994. Jf. Ot prp nr 4 (1993-94).

Hovedregelen om forutgående medlemskap ble endret fra ett til tre år. Vilkåret ble nå medlemskap i trygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet. Endring i loven § 8-1 nr. 1 første ledd bokstav b.

Unntaksregelen om rett til uførepensjon for unge uføre ble endret. Det ble satt som vilkår at vedkommende var medlem i trygden på uføretidspunktet. Endring i loven § 8-1 nr 3 første ledd bokstav a. Tidligere kunne eldre personer som kom uføre til Norge og ble medlem i trygden få rett til pensjon etter denne unntaksregelen dersom de var blitt uføre i ung alder.

Overgangsregler:

Nye regler om forutgående medlemskap gjelder for tilfeller der uføretidspunktet er etter 31.12.93. Reglene som gjaldt fra 1.1.90 til 1.1.94 er derfor fortsatt aktuelle i saker der uføretidspunktet settes til et tidspunkt før 1.1.94. Den tidligere unntaksregelen for unge uføre kan likevel ikke anvendes dersom vedkommende kom til Norge og ble medlem i trygden etter 31.12.93.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

[Endret 1/04]

1997 Innholdet i reglene om forutgående og fortsatt medlemskap for rett til uførepensjon ble ikke endret med ny folketrygdlov, men bestemmelsene fikk en helt ny utforming i § 12-2 og § 12-3.

1997 Aldersgrensen i unntaksregelen for unge uføre ble endret fra 24 til 26 år i samsvar med heving av aldersgrensen for rett til garantert minste tilleggspensjon. Endring i loven § 12-2 tredje ledd bokstav a. I kraft 1. juli 1997. Ot prp nr 8(1996-97.

2004 § 12-2 og § 12-3 omfatter også tidsbegrenset uførestønad.

Lov av 20.06.2003 nr. 55. I kraft 1. januar 2004.

2.6.2 Aldersvilkåret

Utvikling

Det har vært få endringer i aldersvilkåret for rett til uførepensjon. Hensikten med de endringene vi har hatt, har først og fremst vært å få en tilpasning til andre trygdeytelser

Oversikt over lovendringer

Nedenfor følger en oversikt over de lovendringene som gjelder aldersvilkåret. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1973 Nedsettelse av øvre aldersgrense fra 70 til 67 år på grunn av senking av aldersgrensen for alderspensjon fra 70 år til 67 år. Lovendring av 16. juni 1972. I kraft 1. januar 1973. Ot prp nr 67 1971/72.

1975 Nedre aldersgrense for rett til uførepensjon ble satt ned fra 18 år til 16 år. Dette hadde sammenheng med at barnetrygden opphørte fra 16 års alder. Endring i folketrygdloven § 8-3 av 6. juni 1975. I kraft samme dag. Ot prp nr 51 1974/75.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997 Heving av nedre aldersgrense for rett til uførepensjon fra 16 til 18 år. Endring i folketrygdloven § 12-4. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996-97).

2.6.3 Vilkåret om gjennomgått attføring mv.

Utvikling

Økningen i trygdeforbruket utover i 80-årene førte til at det ble satt sterkere søkelys på attføring og rehabilitering som virkemiddel for å unngå unødig pensjonering og utestenging fra arbeidslivet.

I 1989 ble attføringskravet for unge rusmisbrukere som søkte uførepensjon innskjerpet.

I utredningen NOU 1990: 17 - Uførepensjon - var en av hovedkonklusjonene at begrensninger i bruken av uførepensjon bl.a. måtte oppnås ved forebyggende virksomhet, f.eks. ved en sterkere satsing på yrkesrettet attføring generelt og bedriftsintern attføring spesielt. I samsvar med anbefalinger i utredningen fikk vi i 1991 nye bestemmelser som stilte strengere krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet.

I 1992 kom Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39 (1991-92)). Bakgrunnen for utredningen var behovet for en mer aktiv og samordnet attføringsinnsats for å motvirke den negative utviklingen med det økende antallet passive stønadsmottakere. I meldingen ble det understreket at trygdeytelsene ikke er en betaling for dem som ikke ønsker å arbeide. En rekke tiltak for å forhindre utstøtning fra arbeidslivet ble skissert - f.eks. at arbeidsgiverne må tilrettelegge arbeidsoppgavene tilpasset den enkeltes yteevne. Allerede fra tidlig i sykmeldingsfasen skal den enkelte følges opp. Arbeid skulle være førstevalg fremfor en passiv trygdetilværelse. Begrepet arbeidslinja ble introdusert i folketrygden.

I samsvar med forslag i Attføringsmeldingen ble ansvaret for yrkesrettet attføring overført til arbeidsmarkedsetaten fra 1. januar 1994, mens trygdeetatens hovedoppgaver i disse sakene ble knyttet til aktiv oppfølging i sykefasen og rollen som veiviser.

I Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) blir det understreket at arbeidslinja fortsatt skal være førende ved utformingen av regjeringens velferdspolitikk. Dette fremheves også i Utjamningsmeldinga (St meld nr 50 (1998-99).

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over lov- og forskriftsendringene som gjelder attføringsvilkåret. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1989 Skjerping av kravet til attføring for personer under 35 år med rusmiddel- og/eller psykososiale problemer. Endring i folketrygdloven § 8-3 fra 1. januar 1989. Forskrift av 30. desember 1988 til § 8-3. I kraft 1. januar 1989. Ot prp nr 8 (1988-89).

1991 Strengere krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet. Endring av § 8-3 fra 1. januar 1991. Forskrift av 15. januar 1991 til folketrygdloven § 8-3, i kraft 1. februar 1991. Ot prp nr 3 (1990-91).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997 Innholdet i reglene om attføringsvilkåret ble ikke endret med ny folketrygdlov, men bestemmelsene ble samlet i lovteksten til § 12-5.

2.6.4 Presisering av uførebegrepet

Uførebegrepet gir angivelse for når en person er ufør i en slik grad at uførepensjon kan tilstås. I den norske trygdelovgivningen har det hele tiden vært en forutsetning at det må foreligge en ervervsmessig eller arbeidsmessig uførhet og at denne i en viss grad må ha en medisinsk årsak. Dvs. at uførebegrepet er knyttet til det medisinske og det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon.

Uførebegrepet har utviklet seg over tid, avhengig av de endringene som har skjedd i det medisinske og det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon. Det er særlig det medisinske vilkåret som er blitt endret, men det har også skjedd endringer i det ervervsmessige vilkår.

2.6.5 Det medisinske vilkåret

Utvikling

Folketrygdloven fra 1967 inneholdt ingen definisjon av sykdomsbegrepet, men loven bygget på den tidligere uføretrygdlovens forståelse av sykdomsbegrepet som et relativt begrep - avhengig av hvordan den medisinske vitenskap til enhver tid utformer det.

Ved å fjerne kravet om at det måtte foreligge sykdom med alvorlige objektivt registrerbare symptomer, ble det åpnet for en liberalisering av vilkårene for å få uførepensjon, selv om dette i henhold til forarbeidene ikke var hensikten.

Den liberalisering som fulgte i årene etter at folketrygdloven trådte i kraft må i stor grad tilskrives Trygderettens praksis. Den må ses i sammenheng med at den medisinske vitenskaps sykdomsbegrep etter hvert ble utvidet til også å omfatte tilstander som ligger i grenselandet mellom sykdom og sosiale mistilpasninger, f.eks. alkoholisme og narkomani. I tillegg skjedde det endringer i holdninger, arbeidsmarkedet og kvinners yrkesaktivitet. Arbeidsmarkedsproblemer, sosiale problemer, begrensede evner og muligheter til å skaffe seg utdannelse var forhold som etter hvert ble tillagt betydelig vekt ved vurderingen av en uførepensjonssak.

I utredningen NOU 1977:14 - Folketrygdens uførebegrep - ble det foreslått å sløyfe kravet til sykdom, skade eller lyte, slik at uførebegrepet bare skulle knyttes til ervervsmessig uførhet. Utredningen ble ikke fulgt opp av endringer i loven, men kom likevel til å få betydning for den videre utviklingen av praksis.

Sosialdepartementet oppnevnte i 1988 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede visse sider ved gjeldende uførepensjonsordning. I henhold til mandatet skulle arbeidsgruppen bl.a. se nærmere på mulighetene for å begrense tilgangen av nye uførepensjonister ved hjelp av bedre attføring og strengere vilkår for å få uførepensjon.

Arbeidsgruppens rapport forelå 25. juli 1990 i utredningen NOU 1990: 17. Flertallet fant ikke grunnlag for å foreslå innstramming av vilkåret for rett til uførepensjon ved å stille bestemte krav til det medisinske grunnlaget. Flertallet fant heller ikke at det burde innføres noen ny praksis ved å presisere nærmere kravet om årsakssammenheng mellom den medisinske lidelse og den nedsatte ervervsevne.

På tross av arbeidsgruppens konklusjon fant regjeringen det påkrevet med en justering av praksis når det gjaldt de medisinske kriterier for uførepensjon, og fremmet forslag om lovendringer som ga hjemmel for å stramme noe inn på de medisinske vilkår for uførepensjon. Dette må ses på bakgrunn av den store veksten i antallet uførepensjonister på 1980-tallet.

Krav om sykdom mv. som vesentlig årsak til uførheten

Endringer i de medisinske vilkår for rett til uførepensjon ble gjennomført ved en lovendring av juni 1991 med tilhørende forskrift. Endringene innebar at den medisinske tilstanden måtte medføre en varig funksjonsnedsettelse, og at denne funksjonsnedsettelsen måtte fremstå som en vesentlig grunn til den varige reduksjonen av ervervsevnen. Det var således først og fremst tale om en innskjerping av kravet om årsakssammenheng mellom den medisinske lidelse og nedsatt ervervsevne.

Ingen bestemte diagnoser ble utelukket, men for lidelser uten objektive diagnostiske funn var de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon bare oppfylt dersom det forelå bred medisinsk-faglig enighet i vurderingen av det enkelte tilfellet. Bakgrunnen for dette var at de mer diffust pregede muskel- og skjelettsykdommene stod sentralt når det gjaldt økningen i antall uførepensjonister mot slutten av 80-årene.

I desember 1994 avsa Trygderetten en kjennelse der den foretok en prinsipiell drøftelse av en rekke spørsmål i tilknytning til de strengere reglene for uførepensjon som ble innført i 1991 (ankesak nr. 2922/93) offentliggjort som nr 51/95 i trygdeetatens prinsipp- og erfaringsarkiv. Saken gjaldt anke over avslag på krav om uførepensjon fra en kvinne med diagnosen fibromyalgi.

Trygderetten hevdet at departementet ikke hadde fullmakt fra lovgiver til å fastsette en forskriftsbestemmelse som stilte krav til funksjonsnedsettelse og varigheten av denne. Det ble også påpekt at lovbestemmelsen om uførepensjon bare stilte krav om varighet til nedsettelse av ervervsevnen - ikke til sykdommen. Retten fant videre at likhetshensyn talte mot en snever avgrensning av “objektive diagnostiske funn” fordi det medisinsk sett ikke kunne dras noe klart skille mellom lidelser med og lidelser uten objektive diagnostiske funn.

Krav om sykdom mv. som hovedårsak til uførheten

Som følge av Trygderettens kjennelse i ankesak nr. 2922/93 (jf. avsnittet foran) ble det i juni 1995 foretatt endringer i folketrygdloven (1967) § 8-3. I proposisjonen ble det gitt uttrykk for at hovedhensikten med lovendringen var å få et mer entydig og oversiktlig regelverk. Endringen ville ikke medføre noen særlig endring i forhold til gjeldende bestemmelser, men den ble sett som nødvendig for å avklare de tvilsspørsmål som Trygderetten hadde påpekt, og stanse den liberalisering som ellers kunne ha fulgt av Trygderettens kjennelse.

Endringen innebar en presisering av det medisinske vilkår i lovteksten, og det ble satt krav om at sykdom mv. måtte være hovedårsak til reduksjonen av ervervsevnen. Kravet om bred medisinsk - faglig enighet i vurderingen av saker som gjaldt lidelser uten objektive medisinske funn - bl.a. fibromyalgi - ble sløyfet. Forskrift om hvilke krav som skal stilles til sykdom, skade eller lyte og den nedsatte ervervsevne som vilkår for rett til uførepensjon av 26. september 1991 ble opphevet.

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder det medisinske vilkåret for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre:

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1973 Alderssvekkelse blir likestilt med sykdom for aldersgruppen mellom 64 og 67 år. Endring i folketrygdloven § 8-3. I kraft 1. januar 1973. Ot prp nr 67 (1971/72).

1990 Særordningen med uførepensjon på grunn av alderssvekkelse for personer over 64 år ble opphevet fra 1. januar 1990. Ot prp nr 19 (1989-90). Folketrygdloven § 8-3.

1991 Skjerping av kravet om “sykdom, skade eller lyte” og kravet om årsakssammenheng mellom arbeidsuførhet og sykdom. Folketrygdloven § 8-3. Forskrift av 26. september 1991, i kraft 14. juni 1991. Ot prp nr 62 (1990-91). Forskriften ble opphevet etter endring av § 8-3 i juni 1995.

1995 Presisering av kravene til varig sykdom og funksjonsnedsettelse for rett til uførepensjon, samt krav om at funksjonsnedsettelsen skal være hovedårsaken til den nedsatte ervervsevne. Folketrygdloven § 8-3, i kraft 16. juni 1995. Ot prp nr 42 (1994-95).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997 Det medisinske vilkåret for uførepensjon i tidligere lov ble videreført i folketrygdloven § 12-6.

2.6.6 Det ervervsmessige vilkåret

Utvikling

Den eneste endringen i det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon kom i 1992. Bakgrunnen var at selvstendig næringsdrivende på grunn av skattemessige forhold kunne fortsette å ha pensjonsgivende inntekt som arbeidsuføre. Uføregraden ble etter tidligere praksis fastsatt på grunnlag av en mer skjønnsmessig vurdering av evnen til å utføre inntektsgivende eller annet arbeid. Den næringsdrivende kunne derfor ha rett til 100 % uførepensjon i tillegg til en betydelig næringsinntekt dersom denne inntekten ikke var et resultat av vedkommendes faktiske arbeidsinnsats. Dette ble ansett som lite ønskelig, og det ble på denne bakgrunn vedtatt en lovendring der det ble presisert at det ved fastsettelsen av uføregraden skulle tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt. Slik lovbestemmelsen og de senere forskriftene ble utformet omfattet de både selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere.

De nye reglene innebar en endring av innholdet i det ervervsmessige vilkåret, og har hatt relativt stor betydning for den senere praktisering av uførepensjonsordningen. Mens uføregraden tidligere ble fastsatt ut fra redusert evne til å utføre arbeid, var det nå redusert evne til å skaffe pensjonsgivende inntekt som ble utslagsgivende. Hvilken arbeidsinnsats som lå bak den enkeltes inntekt var i de fleste tilfeller uten interesse.

I 1994 fikk vi en ny bestemmelse om forenklet tilbakekreving av feilutbetalt ytelse i folketrygdloven § 15-9 (§ 22-16 i ny folketrygdlov). Bestemmelsen omfattet uførepensjon og andre inntektsavhengige trygdeytelser som var utbetalt med for høyt beløp fordi mottakeren ikke hadde varslet fra om inntektsøkning. I forbindelse med dette ble det utarbeidet klarere retningslinjer for fastsetting av inntekt før og etter uførhet, og vi fikk et system for informasjon om inntektsgrenser til trygdede. Ordningen ble fulgt opp med årlige landsdekkende inntektskontroller.

Oversikt over lov- og forskriftsendring

Nedenfor følger en oversikt over endringen i lov og forskrift som gjelder det ervervsmessige vilkåret for rett til uførepensjon. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1992 All pensjonsgivende inntekt legges til grunn ved vurderingen av ervervsevnen for alle yrkesgrupper fra 1. januar 1992. Endring i folketrygdlovens § 8-3. Forskrift av 27. desember 1991. Ot prp nr 5 (1991-92).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

1997 Ny bestemmelse om vektlegging av stillingsandel ved fastsettelse av uføregrad. Forskrift til folketrygdloven § 12-7 om fastsetting og endring av uføregrad. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996-97).

1997 Ny bestemmelse om samordning av uførepensjon og visse ytelser fra arbeidsgiver. Folketrygdloven § 12-17. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996-97).

1997 Heving av minste uføregrad for uførepensjon ved yrkesskade fra 15% til 30%. Folketrygdloven § 12-18. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996-97).

1999 Presisering om adgang til å ta hensyn til folketrygdloven § 3-15 fjerde ledd om nedsettelse av pensjonsgivende inntekt når inntektsnivå etter uførhet blir fastsatt. Forskrift om fastsetting og endring av uføregrad til folketrygdloven § 12-7 ble endret ved forskrift av 30. mars 1999. Endringen trådte i kraft straks.

2.6.7 Kombinasjon arbeid/trygd

Utvikling

I utredningen NOU 1988:13 - Pensjonering av uføre - ble det foreslått at det skulle gis nærmere regler for hvilken inntekt en uførepensjonist kunne ha uten at den tilståtte pensjonen skulle tas opp til revurdering. Den såkalte friinntektsforskriften trådte i kraft 1. januar 1990. Forskriften innebar at en årlig inntektsøkning på inntil 1/2 G ikke ble ansett som en vesentlig endring som skulle føre til ny prøving av uførepensjonssaken.

I NOU 1990:17 - Uførepensjon - ble det pekt på at det ofte er vanskelig å komme ut av uførerollen. Hovedårsaken til den beskjedne avgangen til yrkeslivet ble antatt å være et lite fleksibelt arbeidsliv, ønske om å beholde den økonomiske tryggheten en pensjon gir, og liten aktivitet når det gjelder attføring og arbeidsformidling for denne gruppen. Dette var utgangspunktet for en lovendring i 1993 som innebar en utvidet adgang til å ta uførepensjonssaker opp til etterprøving. Samtidig ble Rikstrygdeverket pålagt å etablere et system for dette. Vi fikk ordningen med reaktivisering av uførepensjonister, og noe senere kom ordningen med hvilende pensjonsrett i forbindelse med dette.

I Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) ble det understreket at arbeidslinja fortsatt skal være førende ved utformingen av velferdspolitikken. Meldingen inneholdt blant annet en rekke nye forslag som tok sikte på å gjøre uførepensjonsordningen mer fleksibel i forhold til arbeidsinnsats. Målsettingen var å legge forholdene bedre til rette slik at flere uførepensjonister fikk bedre mulighet til å kombinere arbeid og trygd. En del av forslagene ble innført i forbindelse med ikrafttreden av den nye folketrygdloven (1997). Denne målsettingen er videreført i Utjamningsmeldinga (St meld nr 50 (1998-99).

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

Nedenfor følger en oversikt over de endringene i lov og forskrift som gjelder kombinasjonen arbeid - trygd. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1990 Retten til friinntekt (inntektsgrense for revurdering av uførepensjon) på 1/2 G forskriftsfestes. Forskrift av 20. desember 1989 til folketrygdloven § 8-5. I kraft 1. januar 1990. Ot prp nr 19 (1989-90).

1993 Utviding og presisering av adgangen til å revidere uførepensjonssaker. Folketrygdloven § 8-5 tredje ledd. I kraft 1. januar 1993. Ot prp nr 6 1992-93).

1994 Ett års hvilende pensjonsrett i forbindelse med arbeidsforsøk fra 12. september 1994. Tilføyd i forskrift av 20. desember 1989 til folketrygdloven § 8-5.

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

[Endret 1/04]

1997 Heving av friinntektsgrensen fra ½ G til 1 G. Folketrygdloven § 12-12 første ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996 -97)).

1997 Utvidelse av perioden for hvilende pensjonsrett i forbindelse med arbeidsforsøk fra ett år til tre år. Folketrygdloven § 12-12 andre ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot prp nr 8 (1996-97).

1997 Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50%. Folketrygdloven § 25-13 andre ledd bokstav b. Ot prp nr. 8 (1996-97). I kraft 1. mai 1997.

1999 Uførepensjonister som mottar godtgjørelse for politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner ble unntatt fra bestemmelsen om ventetid for friinntekt. Tilføyelse i forskrift til folketrygdloven § 12-12. I kraft 1. januar 2000.

2001 Forskrift om forsøksvirksomhet for reaktivisering av uførepensjonister. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den 18. september 2001 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 25-13 tredje ledd. I kraft 1. september 2001.

2004 Retten til friinntekt gjøres gjeldende også for tidsbegrenset uførestønad. Folketrygdlovens § 12-12 andre ledd. I kraft 1..januar 2004.

Innføring av inntektstak, slik at ytelsen og pensjonsgivende inntekt til sammen ikke kan overstige inntektsnivå før uførhet. Folketrygdlovens § 12-12 andre ledd fjerde punktum. I kraft 1.januar 2004.

2.6.8 Ordningen med garantert minste tilleggspensjon for unge uføre

Utvikling

Lovgiver har gitt særregler for personer som er født uføre og personer som er blitt uføre i så ung alder at de ikke har hatt mulighet til å opptjene tilleggspensjonsrettigheter.

Siden ordningen ble innført i 1981 har den vært gjenstand for mange utvidelser og forbedringer. Til å begynne med omfattet den bare uførepensjonister som ikke var fylt 20 år ved folketrygdlovens ikrafttredelse. Senere ble det gitt liknende ordning for eldre uførepensjonister som ble uføre i ung alder. I tillegg til dette er både aldersgrensen og de poengtall som ligger til grunn for beregningen av den garanterte tilleggspensjonen blitt øket flere ganger.

I tråd med forslag i Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) ble det i 1997 og 1998 gjort flere endringer i ordningen med garantert minste tilleggspensjon for unge uføre. Aldersgrensen ble hevet til 26 år og flere aldersgrupper fikk høyeste poengtall 3,3 ved beregningen. Samtidig mente man at en liberal praksis mht. fastsettelse av uføretidspunkt hadde ført til at ordningen hadde fått større omfang enn forutsatt. Det ble derfor fastsatt strengere medisinske krav til den medisinske lidelsen for å få den garanterte minste tilleggspensjonen. Tidligere ble tilleggspensjonen gitt til alle som ble uføre før den fastsatte aldersgrensen. Med begrunnelse i arbeidslinja ble det også innført en “frysordning” for retten til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre fram til fylte 36 år. Unge uføre skulle dermed kunne utnytte arbeidsevnen sin utover fylte 26 år uten å miste retten til garantert minste tilleggspensjon.

Oversikt over lovendringer

Nedenfor følger en oversikt over lovendringene som gjelder den garanterte minste tilleggspensjonen for unge uføre. Ikrafttredelsesåret er angitt til venstre.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966

1981 Ordningen med en garantert minste tilleggspensjon for personer som var uføre før fylte 20 år ble innført 1. mai 1981. Folketrygdloven § 8-4. Ordningen omfattet alle som ikke var fylt 20 år pr. 1. januar 1967 (folketrygdlovens ikrafttreden). Den garanterte minste tilleggspensjonen ble beregnet på grunnlag av fremtidige pensjonspoeng på 2,0. Ot prp nr 42 (1980-81).

1984 Aldersgrensen hevet fra 20 til 21 år fra 1. mai 1984. Folketrygdloven § 8-4. Ot prp nr 11 (1983-84).

1986 Det fremtidige pensjonspoeng som skal legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonen økes fra 2,0 til 2,5 fra 1. januar 1984. Folketrygdloven § 8-4. Ot prp nr 7 (1986-87).

1988 Det fremtidige pensjonspoeng som skal legges til grunn ved beregning av tilleggspensjonen økes fra 2,5 til 3,0 fra 1. mai 1988. Folketrygdloven § 8-4. Ot prp nr 5 (1987-88).

1989 Aldersgrensen hevet fra 21 til 22 år fra 1. januar 1989. Folketrygdloven § 8-4. Ot prp nr 7 (1988-89)..

1989 Ordningen utvides til å gjelde personer født 1923 - 44 fra 1. juli 1989. Den garanterte minste tilleggspensjonen for disse ble beregnet utfra et sluttpoengtall på 1,6. Folketrygdloven §§ 8-4 jf. 7-3. Ot prp nr 85 (1988-89).

1990 Heving av sluttpoengtallet for unge uføre født 1926 - 44 fra 1,6 til 2,0. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. januar 1990. Ot prp nr 5 (1991-92).

1991 Sluttpoengtallet settes til 1,6 for personer født 1923 - 24, og til 2,0 for personer født 1925 — 44. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. januar 1991. Ot prp nr 3 (1990-91).

1991 Fremtidig pensjonspoeng for unge uføre født etter 1943 økes til 3,3. Folketrygdloven § 8-4. I kraft 1. mai 1991. Ot.prp. nr. 62 (1990-91).

1992 Heving av sluttpoengtallet for gruppen født før 1945 som ikke var gått over på alderspensjon til 2,5. I kraft 1. januar 1992. Folketrygdloven § 7-3. Ot.prp. nr. 5 (1991-92).

1992 Heving av aldersgrensen fra 22 til 24 år. Folketrygdloven §§ 8-4 og 7-3. I kraft 1. mai 1992. Ot.prp.nr. 90 (1991-92).

1992 Heving av sluttpoengtallet fra 2,5 til 3,0 for personer født før 1943. Folketrygdloven § 7-3. I kraft 1. mai 1992. Ot.prp. nr. 90 (1991-92).

Lov om folketrygd av 28. februar 1997

[Endret 4/01]

1997 Heving av sluttpoengtallet for unge uføre født før 1943 fra 3,0 til 3,3. Folketrygdloven § 3-22 andre ledd. I kraft 1. mai 1997. Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

1997 Heving av aldersgrensen for rett til garantert tilleggspensjon for unge uføre født etter 1940 fra 24 år til 26 år. Folketrygdloven § 3-21 første ledd. I kraft 1. juli 1997. Innst. O nr. 104 (1996-97).

1997 Heving av aldersgrensen for rett til garantert tilleggspensjon for unge uføre født i årene 1931-1940 fra 24 år til 26 år. Folketrygdloven § 3-22 første ledd. I kraft 1. juli 1997. Innst. O nr. 104 (1996-97).

1998. Strengere krav til den medisinske lidelse for å få den garanterte minste tilleggspensjon for unge uføre. Folketrygdloven § 3-21 første ledd. I kraft 1. januar 1998. Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

1998 Frysing av retten til den garanterte minste tilleggspensjon for unge uføre i 10 år. Folketrygdloven § 3-21 sjette ledd. I kraft 1. januar 1998. (Ot.prp. nr. 8 (1996-97).

2.6.9 Fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte

[Endret 1/04]

Utvikling

I folketrygdlovens § 12-9, slik den lød fram til lovendring i kraft fra 1.januar 2004, ble det gitt retningslinjer for tilståelse og gradering av uførepensjon for hjemmearbeidende ektefelle som var delvis yrkesaktiv. Fastsettelse av uføregrad for denne gruppen, medførte ofte at fullstendig bortfall av pensjonsgivende inntekt ble kompensert med en gradert pensjon.

For i noen grad å motvirke dette utarbeidet Rikstrygdeverket allerede i 1970 retningslinjer som ga en anvisning på skjønnsmessig oppjustering av uføregraden i disse tilfellene. Det ble etter hvert behov for klarere retningslinjer, og den tidligere administrative praksis ble videreført i forskrift til folketrygdloven. Forskriften ble innarbeidet i folketrygdloven § 12-9.

Til grunn for en slik ”kombinert vurdering” lå en forutsetning om at denne gruppen (hovedsakelig kvinner), delvis ble forsørget av mannen. Enslige kvinner og kvinner med ektefelle som hadde lav inntekt (under 2G) ble imidlertid alltid vurdert i forhold til yrkeslivet, uavhengig av om de hadde vært i lønnet arbeid eller ikke. Reglene var i prinsippet kjønnsnøytrale, men fordi de fleste med deltidsarbeid var kvinner, kom reglene stort sett bare til anvendelse for kvinner. De spesielle reglene ble oppfattet som kvinnediskriminerende, og Likestillingsombudet har påpekt dette ved flere anledninger. Økende yrkesdeltakelse blant kvinner har imidlertid ført til at færre har blitt vurdert etter denne bestemmelsen. Ordningen ble avviklet fra 1. januar 2004, jf. Besl. O nr. 105 (2002-2003) og Ot. prp. nr. 102 (2001-2002).

Oversikt over lov- og forskriftsendringer

1992 Forskrift om fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte til folketrygdloven § 8-5. På visse vilkår kunne uføregraden oppjusteres med 20 %. I kraft 1. januar 1992. Ot.prp. nr. 5 (1991-92).

2004 Ordningen med fastsettelse av uføregrad for kombinert vurderte i § 12-9 ble avviklet med virkning fra 1. januar 2004, jf. lov av 20.06.2003 nr. 55.

Overgangsregler:

Endringen gis virkning for nye tilfeller, dvs. krav som er fremmet fra og med 1.januar 2004. Som nye tilfeller regnes også tilfeller hvor vedkommende har fremmet krav tidligere, men ikke fylte vilkårene på ikrafttredelsestidspunktet. Dette gjelder for eksempel løpende tilfeller, hvor medlemmet mottar rehabiliterings- eller attføringspenger pr. ikrafttredelsestidspunktet. Ved søknad om forhøyelse av uføregrad på grunn av endrede forhold i løpende tilfeller, eller ved revurdering etter § 12-12 etter 1. januar 2004, skal saken behandles etter nye regler.

Dette innebærer at et medlem fortsatt vil måtte vurderes som kombinert yrkesaktiv/hjemmearbeidende (etter tidligere § 12-9) i forhold til krav som framsettes etter 01.01.2004, med mindre det har skjedd endringer i de faktiske forholdene som lå til grunn for det opprinnelige vedtaket.

Se nærmere retningslinjer i rundskriv til tidligere § 12-9, som lød som følger:

” § 12-9 Uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv

Generell kommentar

I § 12-9 er det gitt retningslinjer for tilståelse og gradering av uførepensjon for hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv. I den følgende fremstillingen velger vi å omtale hjemmearbeidende som er delvis yrkesaktive som kombinert vurderte.

Etter gjeldende praksis skal hjemmearbeidende ektefelle som arbeider mer enn 80 % av full stilling vurderes som rent yrkesaktiv etter bestemmelsen i § 12-7.

Vurdering som yrkesaktiv etter unntaksbestemmelsen i § 12-8 tredje ledd (konkret sannsynlighetsvurdering og 2 G-regelen) gjelder også for hjemmearbeidende som er delvis yrkesaktiv.

§ 12-9 Første ledd - Vilkår

Det er et vilkår for rett til uførepensjon etter en kombinert vurdering at den samlede inntektsevnen/arbeidsevnen er varig nedsatt med minst 50 %.

Er medlemmet vurdert som kombinert hjemmearbeidende/yrkesaktiv, skal det tas hensyn både til tapet i evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen jf. § 12-7) og tapet i evnen til å utføre husarbeid (arbeidsevnen jf. § 12-8) ved fastsettelsen av den samlede uføregrad.

Fastsetting av uføregrad

Uføregraden skal fastsettes ut fra hva medlemmet har tapt av sin inntektsevne (i yrkesliv) og sin arbeidsevne (i hjemmearbeid) under hensyn til hvilken vekt som skal legges på hver av funksjonene. Fremgangsmåten ved fastsettingen kan deles inn i tre faser:

Fordeling mellom yrkesaktivitet og arbeid i hjemmet

Det må først klarlegges hvordan medlemmet fordeler sin innsats mellom yrkesaktivitet og arbeid i hjemmet.

For arbeidstakere tas det utgangspunkt i hvor stor prosentandel av full jobb medlemmet var/ville ha vært i dersom uførheten ikke hadde inntruffet.

Eksempel:

Lina Ås arbeidet 22,5 timer pr uke i en forretning før hun ble ufør. (Full arbeidstid er 37,5 timer.) Dette utgjør 60 % av full tid, dvs. at Lina skal vurderes som kombinert hjemmearbeidende/yrkesaktiv med 60 % vekt på yrkesaktivitet og 40 % vekt på hjemmearbeidsdelen.

For selvstendig næringsdrivende må yrkesandelen fastsettes skjønnsmessig ut fra generelle opplysninger om inntektsforhold i aktuelle bransje, og ut fra medlemmets opplysninger om yrkesaktivitetens omfang.

Uføregrad i yrkesliv og hjemmearbeid

For kombinert vurderte skal uføregraden fastsettes både ut fra redusert inntektsevne i yrkeslivet (§ 12-7) og ut fra redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet (§12-8). Før den samlede uføregraden fastsettes må det derfor fastsettes en uføregrad for henholdsvis yrkesdelen og hjemmearbeidsdelen.

Fastsetting av uføregrad i yrkesdel

Uføregraden i yrkesdelen skal fastsettes på vanlig måte etter § 12-7. Det betyr at det skal foretas en sammenlikning av medlemmets inntektsmuligheter før uførhet med inntektsmulighetene etter uførhet. På grunnlag av inntektsmulighetene før uførhet skal det fastsettes et inntektsnivå før uførhet etter de retningslinjer som fremkommer i kommentarene til § 3 i forskrift til § 12-7 om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt.

Eksempel

I sin 60 % stilling hadde Lina en årsinntekt på 120 000 kroner. På grunn av varig sykdom må hun redusere til 20 % stilling, og hun har da en årsinntekt på 40 000 kroner. Inntektsnivå før uførhet settes til 120 000 kroner. Inntektstapet er 80 000 kroner

Som yrkesaktiv er hun 80 000/120 000 x 100 = 66,6 = 70 % ufør

Fastsetting av uføregrad i hjemmearbeidsdelen

Uføregraden i hjemmearbeidsdelen skal fastsettes på vanlig måte etter § 12-8.

Eksempel

Lina bor sammen med ektefelle i en moderne tre roms leilighet. Ektefellen er ukependler og tar derfor ikke del i husarbeidet. På grunn av sin sykdom må Lina ha hjelp til alt tyngre husarbeid. Etter en konkret vurdering anses hun å være 50 % ufør som hjemmearbeidende ektefelle

Samlet uføregrad

Samlet uføregrad fastsettes ut fra medlemmets uføregrad i henholdsvis yrkesdelen og hjemmearbeidsdelen, sammenholdt med den vekten som skal legges på hver av funksjonene.

Eksempel

Lina skal vurderes som kombinert yrkesaktiv og hjemmearbeidende med 60 % vekt på yrkesdelen og 40 % vekt på hjemmearbeidsdelen.

Hun er 70 % ufør som yrkesaktiv og 50 % ufør som hjemmearbeidende

Samlet uføregrad (før oppjustering etter § 12-9 andre ledd) fastsettes på følgende måte:

Samlet uføregrad i yrkesdel (60% x 70%)	= 42%
Samlet uføregrad i hjemmearbeidsdel (40% x 50%)	= 20%
Samlet uføregrad	= 62% dvs 60 %

§ 12-9 Andre ledd - Oppjustering av uføregrad

Andre ledd inneholder en bestemmelse om oppjustering av uføregraden. Begrunnelsen for denne regelen er at fastsettelsen av uføregraden for kombinert vurderte ofte medfører at fullstendig bortfall av en betydelig pensjonsgivende inntekt blir kompensert med en gradert pensjon. Ut fra dette anses oppjusteringsbestemmelsen bare å gjelde medlemmer som har pensjonsgivende inntekt, eller er i et ansettelsesforhold på uføretidspunktet, altså ikke hjemmearbeidende som skal vurderes som vurderes etter § 12-9 ut fra en sannsynlighetsvurdering.

Uføregraden skal oppjusteres med 20 prosentenheter dersom

samlet uføregrad før oppjustering utgjør minst 50 % og

deltidsarbeidet tilsvarer minst 10 % av full stilling/virksomhet og

inntekten omregnet til helårs lønn i full stilling overstiger et beløp svarende til 2,5 ganger grunnbeløpet.

Oppjusteringen skal utgjøre 20 prosentenheter selv om medlemmet fortsatt har noe ervervsinntekt. Det er således aldri aktuelt å gradere oppjusteringen.

Eksempel

Lina har en samlet uføregrad før oppjustering på 60 %. Hun fyller vilkårene for oppjustering. Hun skal derfor innvilges 80 % uførepensjon. ”

2.6.10 Innføring av tidsbegrenset uførestønad

[Tilføyet 1/04]

Utvikling

Sykefraværet og tallet på nye uførepensjonister økte kraftig på 1990-tallet. Det ble derfor oppnevnt et utvalg (Sandmanutvalget) som fikk i mandat å bl.a. foreslå tiltak som kunne bidra til å redusere uføretilgangen. Utvalget avga innstilling høsten 2000, NOU 2000:27. Det ble foreslått å dele eksisterende uførepensjonsordning i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Tidsbegrenset uførestønad skulle gis i en begrenset tidsperiode, og uførhet ville dermed ikke lenger innebære at man får uførepensjon som varig inntektskilde fram til pensjonsalderen. Tidsbegrenset uførestønad ble etter dette innført fra 1.1.2004.

Oversikt over lovendringer

2004 Innføring av tidsbegrenset uførestønad. Folketrygdlovens § 12-9.

I kraft 1. januar 2004. Ot.prp.nr. 102 (2001-2002) og Innst.O.nr. 86 (2002-2003).

3 Oversikt over hovedreglene i lovens kapittel 12 om tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon

Nedenfor følger en kort oversikt over hovedreglene for tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon.

3.1 Formål - § 12-1

[Endret 1/04]

Tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon er livsoppholdsytelser som skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

3.2 Forutgående og fortsatt medlemskap - §§ 12-2 og 12-3

[Endret 1/04]

Tidsbegrenset uførestønad

For å få tidsbegrenset uførestønad må søkeren som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et vilkår at vedkommende fortsetter å være medlem i trygden når stønaden er gitt. Det kan ikke gjøres unntak fra vilkåret om fortsatt medlemskap i § 12-3.

Vilkårene om forutgående og fortsatt medlemskap gjelder ikke dersom uførheten skyldes yrkesskade, jf. § 12-18. Vilkårene kan også fravikes etter trygdeavtaler vi har med andre land, f.eks. EØS-avtalens trygdedel.

Uførepensjon

For å få uførepensjon må søkeren som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et utgangspunkt at vedkommende fortsetter å være medlem i trygden når uførepensjonen er gitt. Det gjøres unntak fra disse vilkårene i bestemte tilfeller. Disse unntaksreglene står i § 12-2 andre og tredje ledd og i § 12-3 andre, tredje og fjerde ledd.

Vilkårene om forutgående og fortsatt medlemskap gjelder ikke dersom uførheten skyldes yrkesskade, jf. § 12-18.Vilkårene kan også fravikes etter trygdeavtaler vi har med andre land, f.eks. EØS-avtalens trygdedel.

3.3 Alder - § 12-4

[Endret 1/04]

For å ha rett til tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon må medlemmet være mellom 18 og 67 år.

Dersom uførheten skyldes en yrkesskade og vedkommende ikke har rett til alderspensjon, varer uførepensjonen livet ut jf. § 12-18.

3.4 Hensiktsmessig behandling og attføring - § 12-5

[Endret 1/04]

Kravene om gjennomgått behandling og attføring må sees i sammenheng med folketrygdens grunnsyn at tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon ikke skal gis dersom medlemmet kan fortsette eller komme tilbake i inntektsgivende arbeid.

Med behandling menes medisinsk og annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand. Med attføring menes yrkesrettet attføring som har til hensikt å øke medlemmets arbeidsevne. Hva som er hensiktsmessig behandling og attføring avgjøres konkret i den enkelte sak.

For personer under 35 år med rusmiddelproblemer og/eller psykososiale problemer er attføringskravet særlig strengt.

3.5 Det medisinske vilkår - § 12-6

Det medisinske vilkår består av følgende komponenter:

•        det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte

•        sykdom, skade eller lyte må ha medført varig funksjonsnedsettelse

•        funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

Det kreves altså en nær sammenheng mellom sykdom mv., funksjonsnedsettelsen og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

3.6 Krav om nedsatt inntektsevne. uføregrad - § 12-7

[Endret 1/04]

Det er et vilkår for rett til tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon som yrkesaktiv at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Med inntektsevne menes vedkommendes evne til å utføre inntektsgivende arbeid.

Uføregraden skal angi i hvilken grad inntektsevnen er nedsatt. For å fastsette uføregraden må man ta utgangspunkt i vedkommendes reelle inntektsmuligheter etter uførhet og sammenligne med de inntektsmuligheter vedkommende hadde før uførheten oppsto.

Dersom sykdom, skade eller lyte er forårsaket av en yrkesskade, kan det tilstås tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon ved uføregrader ned til 30 %. Se nærmere om særregler ved yrkesskade i kommentarene til § 12-18. Se også § 25-13 om forsøksvirksomhet med uføregrad ned til hhv. 30 og 40% i enkelte fylker.

3.7 Uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle - § 12-8

[Endret 1/04]

Det er et vilkår for rett til uførepensjon som hjemmearbeidende at arbeidsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Med arbeidsevne menes vedkommendes evne til å utføre husarbeid i hjemmet.

Uføregraden skal angi i hvilken grad arbeidsevnen i hjemmet er nedsatt. Hjemmearbeidendes rett til uførepensjon er avhengig av i hvilken grad vedkommendes evne til å utføre husarbeid (arbeidsevnen) er nedsatt. Det skal foretas en konkret vurdering i forhold til de arbeidsoppgavene vedkommende har i hjemmet. Tidsbegrenset uførestønad forutsetter mulighet for tilbakevending til arbeidslivet på et senere tidspunkt, og kan derfor ikke gis til de som vurderes som hjemmearbeidende.

3.8 Tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon - § 12-9

[Endret 1/04]

Første ledd angir i hvilke tilfelle det skal gis tidsbegrenset uførestønad. Tidsbegrenset uførestønad skal gis når ytterligere behandling, rehabilitering og attføring på søknadstidspunktet ikke ventes å bedre inntektsevnen, men hvor fremtidig inntektsevne er mer usikker. Stønaden skal gis for en periode på 1-4 år. Gjennom individuell oppfølging av den enkelte stønadsmottaker i stønadsperioden, er målet at flest mulig skal komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid.

Andre ledd angir i hvilke tilfelle det skal gis uførepensjon. Uførepensjon skal som hovedregel forbeholdes personer som er 100 % uføre uten mulighet for bedring av inntekts- eller arbeidsevnen.

3.9 Uføretidspunkt - § 12-10

[Endret 1/04]

Uføretidspunktet er definert som det tidspunkt da medlemmets inntektsevne/arbeidsevne ble varig nedsatt med minst halvparten (jf. §§ 12-7 og 12-8) på grunn av sykdom skade, eller lyte (jf. § 12-6). Uføretidspunktet har betydning både for å avgjøre om vedkommende har rett til tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og for beregning av ytelsen.

3.10 Fastsettelse av uføregrad - § 12-11

[Endret 1/04]

Tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon (grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg) blir gradert etter hvor mye inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt.

Ved tap av all inntektsevne/arbeidsevne ytes hel (100 %) uføreytelse.

Ved delvis tap av inntektsevne/arbeidsevne kan det ytes gradert uføreytelse. Ved graderingen av uførheten benyttes 5% intervaller (prosentsatsene 50, 55, 60, 65, osv).

Ved utvidelse av arbeidsinnsatsen kan det ytes tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon med en uføregrad ned til 20 %.

3.11 Revurdering av uføregraden eller retten til tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon - § 12-12

[Endret 1/04]

§ 12-12 har regler om ny prøving når de faktiske forhold som lå til grunn for vedtaket om innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, senere er vesentlig endret. Saken skal da revurderes og ytelsen kan endres eller falle bort. Paragrafen inneholder også bestemmelser som tar sikte på å legge forholdene til rette for kombinasjoner av arbeid og en uføreytelse.

Når det er gått ett år siden tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon ble innvilget, kan et medlem som mottar 100 % ytelse ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet (fra 1.mai 1997) uten at det anses å ha skjedd en vesentlig endring slik at uføregraden skal revurderes. Denne inntekten kalles friinntekt. Først når den pensjonsgivende inntekten overstiger friinntekten skal saken tas opp til revurdering og uføregraden kan settes ned eller ytelsen falle bort. En person som blir innvilget gradert ytelse kan ha en pensjonsgivende inntekt tilsvarende restinntektsevnen i tillegg til friinntekten.

Ventetiden på ett år gjelder ikke når en person som har mottatt tidsbegrenset uførestønad etter søknad blir innvilget en ny stønadsperiode eller den tidsbegrensede uførestønaden avløses av uførepensjon.

I § 12-12 andre ledd fjerde punktum er det inntatt bestemmelser om ”inntektstak”. Det innebærer at tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og den pensjonsgivende inntekten medlemmet kan ha ved siden av ytelsen, til sammen ikke kan overskride inntektsnivået før uførhet.

Tredje ledd fastslår at en mottaker av tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon på visse vilkår beholder retten til tidligere innvilget ytelse, når uføregraden settes ned eller utbetalingen av ytelsen faller bort, på grunn av arbeidsforsøk. Dette kalles hvilende stønads-/pensjonsrett. Formålet med ordningen er å gi mottakere av en uføreytelse muligheter til å øke sin yrkesaktivitet, uten at de mister den økonomiske tryggheten retten til den allerede innvilgede ytelsen gir.

3.12 Beregning av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon - § 12-13

[Endret 1/04]

Tidsbegrenset uførestønad

Tidsbegrenset uførestønad er løsrevet fra pensjonssystemet. Grunnlaget for tidsbegrenset uførestønad skal fastsettes etter bestemmelsene for rehabiliteringspenger. Stønaden ytes med 66 % av grunnlaget. Minste årlige ytelse er 1,8 ganger grunnbeløpet. Barnetillegg gis som for rehabiliteringspenger, dvs. et lavere tillegg enn ved uførepensjon.

Uførepensjon

består av:

•        grunnpensjon og

•        tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Reglene om beregning av grunnpensjon fremgår av § 3-2. Reglene om beregning av tilleggspensjon fremgår av § 3-8 til 3-12, 3-17, 3-18 og 3-20 til 3-22. Reglene om særtillegg fremgår av § 3-3.

I prinsippet skal hel uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet ville ha fått dersom han/hun hadde fortsatt i arbeid frem til fylte 67 år. Av den grunn får en uførepensjonist godskrevet fremtidig trygdetid, fremtidige pensjonspoeng og fremtidige poengår. Dette er komponenter som benyttes i beregningen av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Til uførepensjon kan det ytes forsørgingstillegg (ektefelletillegg og barnetillegg) etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26. Forsørgingstillegg er et tillegg til uførepensjonen for den som forsørger ektefelle og/eller barn under 18 år. Forsørgingstillegg er inntektsprøvet, og kan derfor bli redusert eller falle bort.

3.13 Avkall på tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon - § 12-14

[Endret 1/04]

Noen ektepar kan få en større pensjonsutbetaling - samlet sett - dersom en av ektefellene avstår fra tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon og den annen ektefelle i stedet gis pensjon som enslig og får ektefelletillegg. Av den grunn er det adgang til å gi avkall på sin rett til en uføreytelse.

3.14 Uførepensjon til gjenlevende ektefelle - § 12-15

Bestemmelsen gir anvisning på hvordan uførepensjonen skal fastsettes i de tilfeller medlemmet også fyller vilkårene for rett til pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17.

Det foretas en alternativ beregning etter § 12-15 andre ledd bokstav a og § 12-15 andre ledd bokstav b, jf. tredje ledd. Det er edb-systemet som foretar denne beregningen og det gunstigste resultat blir valgt.

3.15 Foreløpig uførestønad - § 12-16

[Endret 1/04]

Foreløpig uførestønad kan ytes i ventetid når et medlem har satt fram krav om en uføreytelse og det er sannsynlig at han/hun vil få innvilget uførepensjon. Foreløpig uførestønad kan ikke gis ved innstilling på tidsbegrenset uførestønad.

Hovedregelen er at slik stønad ikke skal kunne gis før trygdekontoret har foretatt en positiv innstilling i saken og at søkeren ikke kan dekke utgiftene til livsopphold ved hjelp av andre inntekter.

Foreløpig uførestønad graderes og beregnes på samme måte som uførepensjon, men det ytes ikke særtillegg.

3.16 Avkorting av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver - § 12-17

[Endret 1/04]

Etter bestemmelsen i § 12-17 vil økonomiske ytelser fra arbeidsgiver som avtales i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden medføre at tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon reduseres med et tilsvarende beløp.

3.17 Særregler ved yrkesskade - § 12-18

[Endret 1/04]

Dersom uførheten skyldes yrkesskade, jf. kapittel 13, gjelder særlig gunstige regler både for retten til tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og beregningen av disse:

Lempninger i vilkårene for rett til tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon:

De alminnelige vilkårene om medlemskap gjelder ikke. Tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon kan tilstås selv om vilkåret om tre års forutgående medlemskap ikke er oppfylt. Vilkåret om fortsatt medlemskap gjelder heller ikke.

Uførepensjon etter yrkesskadebestemmelsene, ytes livet ut dersom vedkommende ikke har rett til alderspensjon fra folketrygden.

De alminnelige vilkårene om minste uføregrad gjelder ikke. Ytelsene kan tilstås for uføregrader ned til 30 %.

Lempninger ved beregning av tidsbegrenset uførestønad:

Stønaden beregnes etter bestemmelsene i § 12-13, nr. 1. Beregningsgrunnlaget settes likevel ikke lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet.

Lempninger ved beregning av uførepensjon, jf. § 3-30:

Grunnpensjon:

•        Grunnpensjon reduseres ikke ved mindre enn 40 års trygdetid

Tilleggspensjon:

•        Det alminnelige vilkår om minst tre poengår for rett til tilleggspensjon gjelder ikke.

•        Tilleggspensjonen reduseres ikke ved mindre enn 40 poengår.

•        Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet omregnes til pensjonspoeng etter bestemmelsene i § 3-13. Dette pensjonspoenget (alternativt sluttpoengtall) legges til grunn ved beregningen av tilleggspensjonen dersom det er høyere enn det ordinære sluttpoengtallet (§ 3-11).

4 Forholdet til annen lovgivning

4.1 Regulering av retten til andre ytelser når medlemmet har tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad

Som hovedregel anses tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon og foreløpig uførestønad som den primære ytelsen (dvs. at de ligger i “bunnen”) i forhold til andre ytelser etter lov om folketrygd. Dette innebærer at det er de andre ytelsene som reguleres eller faller bort når medlemmet innvilges en uføreytelse eller foreløpig uførestønad.

4.1.1 Dagpenger ved arbeidsløshet - kapittel 4

[Endret 1/04]

Retten til dagpenger ved arbeidsløshet faller bort når vedkommende får hel tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon, jf. § 4-24 andre ledd bokstav d. Ved en gradert uføreytelse kan det ytes reduserte dagpenger i forhold til restarbeidsevnen, jf. §§ 4-3, 4-4 og 4-25 første og andre ledd. Det samme gjelder når medlemmet får foreløpig uførestønad.

4.1.2 Sykepenger - kapittel 8

[Endret 1/04]

§ 8-50 regulerer forholdet mellom sykepenger og tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon.

I henhold til bestemmelsens første ledd ytes det ikke sykepenger til medlem som mottar hel tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon eller foreløpig uførestønad.

Medlem som mottar en gradert uføreytelse/foreløpig uførestønad har rett til sykepenger for restinntektsevnen etter de vanlige bestemmelsene i kapittel 8. Etter bestemmelsen i § 8-12 tredje ledd må et medlem som har brukt opp sine sykepengerettigheter i forbindelse med tilståelsen av en gradert uføreytelse/foreløpig uførestønad, være arbeidsfør i en periode på 26 uker før nye sykepengerettigheter er opptjent.

4.1.3 Rehabiliteringspenger - kapittel 10

[Endret 1/04]

Retten til rehabiliteringspenger faller bort når medlemmet får rett til hel tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon, jf. § 10-16 andre ledd bokstav a. Til medlem som har/tilstås en gradert ytelse kan det ytes rehabiliteringspenger for restsarbeidsevnen etter de vanlige bestemmelsene i kapittel 10. Ytelsene vil da løpe parallelt. De samme retningslinjene gjelder ved innvilgelse av foreløpig uførestønad.

4.1.4 Attføringsstønad og attføringspenger - kapittel 11

[Endret 1/04]

En person som mottar tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon og som gjennomfører et yrkesrettet attføringstiltak, kan tilstås attføringsstønad etter § 11-8 på lik linje med andre dersom de alminnelige vilkårene for rett til slik stønad er oppfylt, jf. §§ 11-4 til 11-6. Dette gjelder uavhengig av uføregrad.

Retten til attføringspenger faller bort hvis medlemmet får rett til hel tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon, jf. § 11-18 andre ledd bokstav a. Til medlem som har/tilstås en gradert ytelse kan det ytes attføringspenger for restsarbeidsevnen etter de vanlige bestemmelsene i kap 11. Ytelsene vil da løpe parallelt. De samme retningslinjene gjelder ved innvilgelse av foreløpig uførestønad.

4.1.5 Overgangsstønad til enslig mor eller far - kapittel 15

[Endret 1/04]

Overgangsstønaden reduseres på grunnlag av tidsbegrenset uførestønad, jf. § 15-9 tredje ledd jf. første ledd.

Retten til overgangsstønad faller bort i den utstrekning vedkommende får uførepensjon eller foreløpig uførestønad, jf. lovens § 15-14.

4.1.6 Ytelser til gjenlevende ektefelle mv. - kapittel 17

[Endret 1/04]

Pensjonen eller overgangsstønaden reduseres på grunnlag av tidsbegrenset uførestønad, jf. § 17-8 fjerde ledd jf. første ledd.

Pensjon etter kapittel 17 faller bort hvis medlemmet får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad, jf. § 17-11 første ledd bokstav b. Pensjonen beregnes da etter bestemmelsene i § 12-15 om uførepensjon til gjenlevende ektefelle.

Overgangsstønad etter kapittel 17 faller bort når vedkommende får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad, jf. § 17-11 første ledd bokstav b.

4.1.7 Barnepensjon - kapittel 18

[Endret 1/04]

Barnepensjon faller bort i den utstrekning barnet har rett til tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon eller foreløpig uførestønad, jf. § 18-7 andre ledd.

4.1.8 Ytelser utenfor folketrygden

[Endret 1/04]

Samordning av tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og ytelser utenfor folketrygden skjer etter ulike prinsipper, avhengig av hvilken type ytelse det dreier seg om.

Som eksempler på slike ytelser kan nevnes:

Tjenestepensjoner fra statens pensjonskasse og andre samordningspliktige pensjonsordninger

Det vises til Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr 26. Nærmere retningslinjer er gitt i Sosial- og helsedepartementets samlerundskriv om samordning av pensjons- og trygdeytelser og Rikstrygdeverkets rundskriv hovednummer 80-00.

AFP (avtalefestet pensjon)

AFP er førtidspensjonsordninger som er opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere. Ordningen ble etablert i 1989. Den er senere utvidet flere ganger, og omfatter i dag flere grupper både i privat og offentlig sektor.

AFP ytes ikke i tidsrom hvor det ytes rehabiliteringspenger, attføringspenger, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon, jf § 2 første ledd bokstav f i Lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon (tilskottsloven). Tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon fra folketrygden og AFP kan således ikke ytes for samme tidsrom. Dette er videre presisert når det gjelder graderte ytelser i § 4 første ledd i forskrift om vilkår for å yte statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon.

Når vilkårene for rett til en uføreytelse og AFP er oppfylt samtidig, må vedkommende velge ytelse senest når begge kravene er behandlet. Dette står i § 4 i forskrift om vilkår for å yte statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon (tilskottsloven).

For nærmere orientering om lov, forskrift og vedtekter se Rikstrygdeverkets rundskriv hovednummer 62-00.

Eksempler på hvordan reglene skal anvendes i situasjoner som kan oppstå:

Samtidig krav om tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og AFP

Ved samtidig rett til en uføreytelse og AFP må medlemmet velge den ene av ytelsene senest når begge kravene er behandlet.

Mottar hel tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon - ønsker senere AFP

En person som mottar hel uføreytelse kan ikke fylle vilkårene for rett til AFP. Kravene til yrkesaktivitet i tilskottsloven § 2 første ledd bokstav f vil være til hinder for dette. En som mottar full uføreytelse kan derfor ikke senere velge å gå over på AFP.

Mottar gradert tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon - ønsker senere AFP

AFP kan tilstås i et slikt tilfelle forutsatt at kravene til yrkesaktivitet i tilskottsloven § 2 er oppfylt. Vedkommende må velge mellom en uføreytelse eller AFP senest når kravet om AFP og eventuelt samtidig krav om en uføreytelse etter en høyere uføregrad er behandlet.

Virkningstidspunkt for overgang fra en gradert uføreytelse til AFP følger av § 12 i vedtektene for fellesordningen for avtalefestet pensjon, jf. § 4 tredje og fjerde ledd i forskrift om vilkår for å yte statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon.

Mottar full eller gradert AFP - blir senere ufør

[Endret 10/02]

Tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon kan innvilges etter bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 12. Vedkommende må velge mellom ytelsene senest når kravet om en uføreytelse, og eventuelt samtidig krav om høyere AFP er behandlet.

Hvis vedkommende har mottatt full AFP i forkant av uførekravet, fastsettes inntektsmulighetene før og etter uførheten ut fra inntektsevnen på det tidspunkt vedkommende tok ut full AFP, G-regulert frem til uføretidspunktet. Uføretidspunktet fastsettes på vanlig måte etter reglene i folketrygdloven § 12-10.

Hvis vedkommende mottar gradert AFP, og er ansatt i deltidsstilling på tidspunktet for fremsettelse av krav om en uføreytelse, skal inntekt før uførhet fastsettes ut fra inntektsnivå på tidspunktet vedkommende første gang tok ut gradert AFP. Denne inntekten må G-reguleres frem til uføretidspunktet, som fastsettes på vanlig måte etter reglene i folketrygdloven § 12-10.

Gjenoppliving av uførepensjon

[Tilføyd 5/09]

For enkelte AFP-pensjonister i offentlig sektor vil det være lønnsomt å gå tilbake sin tidligere frasagte uførepensjon ved fylte 65 år. Nærmere redegjørelse og retningslinjer er gitt i NAVs rundskriv, Hovednummer. 62, punkt 4.3.5

Visse ytelser fra arbeidsgiver

Folketrygdlovens § 12-17 inneholder bestemmelser om avkorting av tidsbegrenset uførestønad/ uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver som blir avtalt i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden.

4.2 Avregning i etterbetalingen av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon mot andre ytelser

4.2.1 Folketrygdytelser

[Endret 1/04]

Tidsbegrenset uførestønad

Tidsbegrenset uførestønad er en ytelse som gis pr. dag, jf. § 22-10. Stønaden kan gis for inntil tre måneder før kravet ble satt fram jf. § 22-13, dersom vilkårene var oppfylt i denne perioden. Tidsbegrenset uførestønad skal ikke etterbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt rehabiliterings- eller attføringspenger.

Uførepensjon

Ved lovendring i kraft fra 01.01.2004, framgår det av § 22-12 tredje ledd at uførepensjon ikke skal utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt rehabiliteringspenger, attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad.

Endringen gjøres gjeldende for uførepensjonssaker hvor virkningstidspunktet settes til 01.01.2004 og senere. I saker hvor virkningstidspunktet er satt fram til og med 31.12.2003, kommer tidligere regler for avregning til anvendelse. Ved etterbetaling av uførepensjon hvor fastsatt virkningstidspunkt er til og med 31.12.2003, skal det foretas avregning mot andre folketrygdytelser som er utbetalt eller skal utbetales i overlappende tidsrom. Ytelsene avregnes mot hverandre for å unngå dobbeltkompensasjon, og for å sikre at medlemmet får utbetalt den høyeste ytelsen han har krav på i perioden. Med uførepensjon menes grunnpensjon, særtillegg og/eller tilleggspensjon, jf. § 12-13. Forsørgingstillegg anses som selvstendige ytelser og avregnes for seg.

Uførepensjon er en månedsytelse, og det er derfor særlig avregningen i forhold til dagytelser som kan by på problemer. Lovbestemmelser om samordning/avregning er gitt i § 22-8 og § 22-12 andre ledd, og det vises til nærmere retningslinjer i kommentarene til disse.

Huskeliste for avregning

Huskeliste for avregning i etterbetaling av uførepensjon mot andre folketrygdytelser foreligger som Vedlegg 3 til dette rundskrivet. Huskelisten inneholder de viktigste prinsippene for avregningen med henvisning til lovhjemler, og den er ment som et hjelpemiddel for trygdekontorene i dette arbeidet.

4.2.2 Ytelser utenfor folketrygden

Visse grupper arbeidstakere mottar sykelønn fra arbeidsgiver utover folketrygdens sykepengeperiode. I noen tilfeller dreier det seg om en avtalefestet rett. I andre tilfeller er ordningen ikke avtalefestet. Det forekommer også at arbeidsgiver utbetaler etterlønn, sluttvederlag eller lignende som er pensjonsgivende inntekt i forbindelse med avvikling eller nedtrapping av et arbeidsforhold. Disse ytelsene har betydning når det gjelder fastsetting av utbetalingstidspunkt for tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon, og det vises til nærmere retningslinjer i kommentarene til § 22-12 andre ledd tredje punktum og til kommentarene til forskrift til § 12-7 fjerde ledd.

Når det gjelder ytelser fra arbeidsgiver som ikke er pensjonsgivende inntekt vises det til avkortingsbestemmelsen i § 12-17 og kommentarene til denne.