Rundskriv

§ 12-10 Uføretidspunkt

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen

Endret 01.03.2010 av NAV Drift og utvikling, Arbeid og aktivitet, Inntektssikring jf. overskriften:
Generell kommentar
§ 12-10 Første ledd - Fastsettelse av uføretidspunktet
Forhøyelse av uføregraden

Generell kommentar

[Endret 3/10]

Uføretidspunktet har betydning både for å avgjøre om en person har rett til uførepensjon og for beregningen av  pensjonen.

Som hovedregel må vedkommende ha vært medlem i trygden sammenhengende i de siste tre årene frem til uføretidspunktet for å få en uførepensjon. Det er gjort enkelte unntak fra dette i loven, og unntak kan også følge av bestemmelser i trygdeavtaler. Fastsettelsen av uføretidspunktet kan derfor være helt avgjørende for om vedkommende har rett til uførepensjon. Se nærmere om dette i kommentarene til § 12‑2 om forutgående medlemskap.

Uføretidspunktet angir  skillet mellom opptjent trygdetid/opptjente pensjonspoeng/opptjente poengår på den ene siden og fremtidig trygdetid/eventuelle fremtidige pensjonspoeng/fremtidige poengår på den andre siden.

Fastsettelsen av uføretidspunktet har derfor betydning både for beregningen av grunnpensjonen og tilleggspensjonen. Når det gjelder grunnpensjonen vises til bestemmelsene om redusert fremtidig trygdetid (§ 3‑6 ). Når det gjelder tilleggspensjonen vises til bestemmelsene om antatte fremtidige pensjonspoeng.

En skal særlig merke seg den betydning uføretidspunktet har for retten til medregning av antatte fremtidige pensjonspoeng ( § 3‑17 ) og retten til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre født etter 1942 ( § 3‑21 ) og unge uføre født før 1943 ( § 3‑22 ). Uføretidspunktet har også betydning for om særreglene for antatte fremtidige pensjonspoeng ved omsorgsarbeid skal anvendes ( § 3‑20 ).

 

§ 12-10 Første ledd - Fastsettelse av uføretidspunktet

[Endret 12/06, 3/10]

Uføretidspunktet er definert som det tidspunkt da medlemmets inntektsevne/arbeidsevne ble varig nedsatt med minst halvparten . Høyesterett har i dom av 27. april 2005 i sak nr 2005/109 fortolket bestemmelsen slik at det for arbeidstagere er den reelle evnen til å utføre inntektsgivende arbeide som er avgjørende. Uføretidspunktet skal settes til det tidspunktet det kan dokumenteres at denne er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom skade eller lyte. Det er ikke nødvendig at vedkommendes pensjonsgivende inntekt er redusert i tilsvarende grad, for eksempel på grunn av velvillighet fra arbeidsgiver.

For selvstendig næringsdrivende fastsettes uføretidspunktet som hovedregel til det tidspunkt pensjonsgivende inntekt er varig redusert med minst halvparten.

Uføretidspunktet må ikke forveksles med tidspunktet for utbetaling av ytelsen (virkningstidspunktet). Virkningstidspunktet vil (nesten) alltid være et senere tidspunkt enn uføretidspunktet. Bestemmelser om virkningstidspunkt er gitt i lovens kapittel 22.

Uføretidspunktet fastsettes tidligst til den måned vedkommende fylte 16 år. Det kan ikke fastsettes nedsatt inntektsevne etter § 12‑7 for barn, og opptjeningstiden i folketrygden, dvs. yrkesaktiv alder, starter ved fylte 16 år, jf. § 3‑5 andre ledd om trygdetid.

Tidligste virkningstidspunkt for uførepensjon vil imidlertid være måneden etter fylte 18 år, jf § 12‑4 .

Uføretidspunktet faller sammen med sykmeldingstidspunktet dersom medlemmet var i arbeid frem til den dagen vedkommende ble sykmeldt på grunn av den medisinske lidelsen som medførte varig nedsatt inntektsevne/arbeidsevne.

Fastsettelse av uføretidspunktet er mer problematisk dersom medlemmet ikke var i inntektsgivende arbeid da den medisinske lidelse oppstod og/eller dersom det ikke har vært noen markert sykdomsdebut eller forverrelse som forklarer når inntektsevnen/arbeidsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten. I slike tilfeller er det viktig å få belyst utviklingen av de medisinske forholdene som grunnlag for å bestemme når inntektsevnen/arbeidsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten. Ofte må man da bruke skjønn. Som nevnt foran (under generell kommentar) kan uføretidspunktet ha betydning både for retten til uførepensjon og for beregningen av pensjonen. Det er derfor viktig å få frem sikrest mulig grunnlag for å fastsette riktig uføretidspunkt.

Som det fremgår av § 12-5 , er det en forutsetning for rett til uførepensjon at medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Viser det seg at inntektsevnen/arbeidsevnen til tross for behandling og arbeidsrettede tiltak fortsatt er varig nedsatt med minst halvparten, skal man fastsette uføretidspunktet uten hensyn til at man i mellomtiden har ansett det mulig å bedre inntektsevnen/arbeidsevnen.

Rusmiddelsaker

Når det gis uførepensjon  til rusmiddelmisbrukere, er det ofte personer med lang misbrukshistorie som ikke har noen eller bare en minimal yrkeserfaring, og hvor arbeidsrettede tiltak har vært mislykket. Se kommentarene til § 12‑6 tredje ledd.

Hvis vedkommende fyller vilkårene for rett til  uførepensjon , er det som regel vanskelig å finne frem til “riktig” uføretidspunkt. Det skal foreligge en arbeidsevnevurdering med medisinske, inntektsmessige og sosiale opplysninger.

Hvis det innhentes ny spesialistuttalelse i forbindelse med uføresaken, bør legen anmodes om å uttale seg om fra hvilket tidspunkt vedkommende antas å ha tapt minst halvparten av arbeidsevnen/inntektsevnen.

§ 12-10 Andre ledd - Endring av uføregraden

Reduksjon av uføregraden

Uføretidspunktet endres ikke når uføregraden reduseres. Pensjonen skal fortsatt beregnes med utgangspunkt i det gamle uføretidspunktet. En uførepensjon skal følgelig beregnes på grunnlag av det samme sluttpoengtall som tidligere.

Forhøyelse av uføregraden

[Endret 1/04, 3/10]

Pensjonsberegningen gjøres på grunnlag av ett uføretidspunkt. Når uføregraden forhøyes, skal det alltid manuelt settes et nytt uføretidspunkt. Dette gjelder også ved forhøyelse av uføregraden i en periode med hvilende rett til pensjon, også når uføregraden har vært satt til null. PESYS foretar en alternativ beregning av pensjonen på grunnlag av henholdsvis gammelt og nytt uføretidspunkt og velger det alternativet som gir høyest uførepensjon.

Eksempel

Olav har 60 % uførepensjon og er i 40 % jobb. Uføretidspunktet er satt til 01.01.96. Fra 01.01.98 forsøker han seg i fullt arbeid. Utbetalingen av pensjon stoppes, og han får en hvilende pensjonsrett i tre år. I PESYS registreres dette som en reduksjon av uføregraden fra 60 % til 0 %. Det skal derfor ikke settes nytt uføretidspunkt.

Etter 2 år klarer han ikke å jobbe så mye. Fra 05.01.00 går han ned fra 100 % til 50 % stilling. Fra samme måned har han rett til 50 % uførepensjon. I PESYS registreres dette som en forhøyelse av uføregraden fra 0 % til 50 %. Det skal derfor settes et nytt uføretidspunkt. Når uførepensjonen igjen beregnes, foretas det en sammenligning av tilleggspensjon med uføretidspunkt hhv. 01.01.96 og 01.01.00. PESYS velger det alternativet som gir best resultat.

I en del tilfeller lønner det seg for pensjonisten å beholde uføretidspunktet uendret dersom uføregraden forhøyes. Dette kan være tilfelle hvis vedkommendes inntektsnivå i mellomtiden har vært redusert mer enn det som svarte til uføregraden. Det kan også være at det fremtidige poengtall på grunn av tilfeldigheter ble uforholdsmessig høyt sammenlignet med vedkommendes normale inntektsnivå. Endringen i tilleggspensjonsprosenten fra 45 til 42 prosent fra 1992 kan også bidra til at det lønner seg med uendret uføretidspunkt. Dersom uføretidspunktet er før 1992 beregnes hele tilleggspensjonen etter en tilleggspensjonsprosent på 45.

I andre tilfeller vil det lønne seg for pensjonisten å få fastsatt nytt uføretidspunkt når uføregraden forhøyes. Dette kan være tilfelle hvis vedkommende i mellomtiden har hatt sitt inntektsnivå redusert mindre enn det som svarte til uføregraden. Det kan også være at det fremtidige poengtall på grunn av tilfeldigheter ble uforholdsmessig lavt sammenlignet med vedkommendes normale inntektsnivå - eventuelt at vedkommende ikke har fått medregnet fremtidige pensjonspoeng.

I de tilfellene uførepensjonen er gitt etter unntaksbestemmelsene i § 12‑2 tredje ledd bokstav b, eller tidligere folketrygdlov § 8‑1 nr. 3 slik den lød fra 1. januar 1990 til 1. januar 1994, har pensjonisten fått beregnet framtidig trygdetid og fremtidige poengår fra det tidspunkt vedkommende sist ble medlem i trygden, jfr. § 3‑6 tredje ledd. I slike tilfeller skal det nye uføretidspunktet legges til grunn i grunnpensjonsberegningen dersom det gir lengre trygdetid. Flere poengår tas med i lønnsomhetsberegningen etter nytt uføretidspunkt for tilleggspensjonen.

Inngangsvilkår om forutgående medlemskap etter bestemmelsene i § 12‑2 skal aldri vurderes på nytt selv om det fastsettes et nytt uføretidspunkt ved forhøyelse av uføregraden.