Rundskriv

§ 12-7 Nedsatt inntektsevne. Uføregrad

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen

Endret 01.03.2010 av NAV Drift og utvikling, Arbeid og aktivitet, Inntektssikring som følge av innføring av arbeidsavklaringspenger. De fleste avsnitt er oppdatert.

 

Sist endret 17.01.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen , Regelverkskontoret, jf. overskriftene:

§ 12-7 Tredje ledd - Fastsettelse av inntektsmulighetene før uførhet for selvstendig næringsdrivende

Forskrift om fastsettelse og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt

§ 1 - Fastsettelse av uføregrad

§ 2 - Vektlegging av stillingsandel etter uførhet ved fastsetting av uføregrad

 

Generell kommentar

Paragraf 12-7 setter som vilkår for rett til uførepensjon at medlemmets inntektsevne er varig nedsatt med minst halvparten. Videre angis prinsippene for vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt (uføregraden), og hvilke momenter det skal legges vekt på i den forbindelse.

Nærmere regler for fastsetting av uføregraden og en presisering av de begrepene som inngår i uføregradsvurderingen står i ”Forskrift om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt” gitt med hjemmel i § 12‑7 fjerde ledd.

Personkrets

[Endret 7/04]

Alle krav om uførepensjon skal vurderes etter bestemmelsene i § 12‑7, med unntak for hjemmearbeidende ektefelle. Hjemmearbeidende ektefelle skal først vurderes etter § 12‑8. Hvis vurderingen etter § 12‑8 tredje ledd resulterer i en yrkesaktiv vurdering, skal saken vurderes etter § 12‑7. Likestilt med ekteskap er partnerskap og visse typer samboerforhold, jf. § 1‑5.

For at hjemmearbeidende  skal vurderes etter § 12‑7 på grunn av sin sivilstand, må det anses som sannsynlig at ektefellene, partnerne mv ikke kommer til å flytte sammen igjen. Det skilles ikke mellom faktisk og rettslig separasjon. Det avgjørende er om det foreligger varig samlivsbrudd. Det anses likt med separasjon når ektefellen, blir varig innlagt i institusjon.

AFP-pensjonister som blir uføre

Personer som blir uføre etter at de har tatt ut AFP kan innvilges uførepensjon, og gå over på denne ytelsen dersom de sier fra seg AFP-pensjonen. Det er gitt en nærmere redegjørelse for forholdet mellom AFP og uførepensjon i rundskriv 12‑00 pkt 4.1.8.

Særlige retningslinjer for yrkesgrupper med lavere pensjonsalder enn folketrygdens alderspensjon

Enkelte yrkesgrupper har en lavere pensjonsalder for tjenestepensjon enn pensjonsalderen for folketrygden. For disse gjelder følgende retningslinjer:

Dersom medlemmet blir ufør med uføretidspunkt etter oppnådd pensjonsalder for tjenestepensjonen, men før fylte 67 år, er det ikke aktuelt å vurdere han mot inntektsnivået i tidligere yrke.

Har søkeren før han ble ufør etablert seg i en pensjonisttilværelse uten å forsøke seg i nytt arbeid, og det ikke kan sannsynliggjøres at han ville ha begynt i arbeid dersom han hadde vært frisk, kan det vanskelig sies at uførheten har medført noe inntektstap.

Har vedkommende etablert seg i et nytt yrke, eller kan det sannsynliggjøres at han ville ha gjort det dersom uførheten ikke hadde inntrådt, er det inntektsnivået i det nye yrket som legges til grunn. Dette gjelder også hvis vedkommende har, eller sannsynligvis ville ha etablert seg i et deltidsarbeid.

§ 12-7 Første ledd - Vilkår om varig nedsatt inntektsevne

[Endret 11/04, 12/06]

Det er et vilkår for rett til uførepensjon at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Med inntektsevne menes medlemmets evne til å skaffe seg pensjonsgivende inntekt.

Kravet om at inntektsevnen må være varig nedsatt før en uførepensjon kan gis, må ses i sammenheng med kravet om gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak, jf § 12‑5.

Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. I praksis kan det være vanskelig å ha en sikker oppfatning om fremtidig bedring av inntektsevnen, og vurderingen vil derfor i mange tilfeller være skjønnspreget.

Varighetskravet i denne paragrafen er det samme som gjelder for varig sykdom og varig nedsatt funksjonsevne i § 12‑6 , jf. rundskrivskommentarene til denne bestemmelsens første ledd. Varigheten må anslås til mer enn syv år for at varighetskravet kan anses som oppfylt.  

 

§ 12-7 Andre ledd - Prinsipper for fastsetting av uføregraden

[Endret 7/04]

Uføregraden angir i hvilken grad medlemmets evne til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt. Av andre ledd fremkommer at vurderingen av den nedsatte inntektsevnen og fastsettelse av uføregraden skal skje  ut fra et sammenligningsperspektiv og en vurdering av inntektsmuligheter før og etter uførhet.

Sammenligningsperspektiv

[Endret 10/06, 12/06]

Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, skal det foretas en sammenligning av medlemmets reelle muligheter for å skaffe seg arbeidsinntekt i ethvert arbeid som han nå kan utføre, sammenlignet med de mulighetene han hadde før han ble ufør.

Når uføregraden fastsettes er det to inntektsstørrelser som har betydning; inntektsnivået før uførhet og inntektsnivået etter uførhet. Uføregraden fremkommer ved å beregne hvor stor differansen mellom dem (dvs inntektstapet) er i prosent.

For arbeidstakere kan også stillingsandel etter uførhet eller medlemmets reelle arbeids-/inntektsevne legges til grunn ved fastsettelse av uføregraden, jf § 2 i forskrift til § 12‑7 fjerde ledd og avsnittet om vektlegging  av pensjonsgivende inntekt nedenfor.

Inntektsnivå før uførhet (IFU)

[Tilføyd 7/04, endret 12/06]

 Inntektsnivå før uførhet skal være et uttrykk for medlemmets normale inntektssituasjon umiddelbart før uføretidspunktet . Inntektsnivå før uførhet fastsettes forskjellig for arbeidstagere, personer uten inntekt og selvstendig næringsdrivende.

• Regler for arbeidstakere og personer uten inntekt er gitt i forskrift til § 12‑7 fjerde ledd, § 3. Se kommentarene til forskriften.
• Regler for selvstendig næringsdrivende står i § 12‑7 tredje ledd. Se kommentarene til bestemmelsen.

Inntektsnivå etter uførhet (IEU)

[Endret 10/06]

Inntektsnivå etter uførhet skal angi det inntektsnivået medlemmet forutsettes å kunne ha etter uførhet. I vurderingen skal det legges vekt på alder, evner, utdannelse, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid.

• Regler er gitt i forskrift til § 12-7 fjerde ledd, § 4. Se kommentarene til forskriften.
• For selvstendig næringsdrivende som er skattelagt etter delingsmodellen er det gitt muligheter for å få nedsatt sin pensjonsgivende inntekt etter uførhet, jf. forskriften til § 12‑7 § 4 andre ledd og folketrygdloven § 3‑15 tredje ledd. Delingsmodellen bortfalt fra og med skatteåret 2006. Pensjonsgivende inntekt for 2006 eller senere skatteår kan derfor ikke settes ned etter denne bestemmelsen.
• For skogbrukere som gjennomsnittslignes har departementet angitt en praksis som innebærer at inntektsnivå etter uførhet kan fastsettes ut fra faktisk inntekt og ikke ut fra den lignede gjennomsnittsinntekten. Nærmere redegjørelse er gitt i kommentarene til § 4 i forskriften til § 12‑7.

Vektlegging av pensjonsgivende inntekt

[Endret 12/06]

Av andre ledd siste punktum framgår at det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt når den reduserte inntektsevnen vurderes. Som pensjonsgivende inntekt regnes inntekt som nevnt i folketrygdloven § 3‑15 . Det er som hovedregel inntekt fra egen arbeidsinnsats, og størrelsen fastsettes av skattemyndighetene ved ligningen. Det er gjort unntak for visse typer pensjonsgivende inntekter i § 1 i forskrift til § 12‑7 . Bestemmelsen er generelt utformet, og har tidligere vært fortolket slik at den omfatter både selvstendig næringsdrivende og arbeidstagere.

Endring av lovforståelse og justering av praksis etter Høyesteretts dom av 27. april 2005 i sak nr 2005/109

[Tilføyd 12/06]

Høyesterett har i sak nr 2005/109 uttalt seg om fortolkningen av § 12‑7 andre ledd tredje punktum og kommet til at bestemmelsen om at det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt bare gjelder selvstendig næringsdrivende. Denne forståelsen skal legges til grunn i alle saker som behandles, også når stønadsperioden ligger forut for høyesterettsdommen.

Når det gjelder arbeidstakere, skal pensjonsgivende inntekt fortsatt være utgangspunkt og hovedregel for fastsetting av uføregraden. Dersom det kan dokumenteres at pensjonsgivende inntekt er høyere enn det arbeidsinnsatsen skulle tilsi, kan uføregraden fastsettes ut fra den reelle arbeids-/inntektsevnen.

Høyesteretts begrunnelse

Høyesterett tar utgangspunkt i rettstilstanden før bestemmelsen om vektlegging av pensjonsgivende inntekt ble tatt inn i loven i 199I. Det siteres fra uttalelser som var retningsgivende før 1991 der det anføres at selv om inntekt etter uførhet ofte vil være den beste rettesnor for bedømmelse av arbeidstakeres ervervsevne, kan uføregraden ikke uten videre fastsettes på grunnlag av inntektstapet. Bare i den utstrekning inntekten var et reelt uttrykk for den uføres arbeidsinnsats ble den ansett å ha verdi som mål på ervervsevne.

Etter Høyesteretts oppfatning er det ut fra forarbeidene ikke tvil om at lovendringen i 1991 bare var ment å omfatte selvstendig næringsdrivende. Det er ikke på noe punkt vist til at den skulle endre rettstilstanden for arbeidstakere. Retten finner derfor at lovarbeidet ikke gir dekning for de retningslinjene Rikstrygdeverket utarbeidet i 1992 der det framgår at det ved fastsetting av uføregraden for arbeidstakere skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt.

Arbeids- og inkluderingsdepartementets vurdering av høyesterettsdommen:

Tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet har uttalt seg om høyesteretts­dommen i brev til Rikstrygdeverket av 13.01.2006. I brevet vises det til at Høyesterett fastslår at man ikke uten videre kan legge pensjonsgivende inntekt til grunn for vurdering av inntektsevnen for arbeidstakere. Slik departementet ser det er det ikke ønskelig med en kategorisk regel om at pensjonsgivende inntekt alltid skal legges til grunn for arbeidstakere når reduksjon av inntektsevnen skal vurderes. Det understrekes likevel at pensjonsgivende inntekt fortsatt vil være utgangspunktet for uføregradsvurderingen for arbeidstakere.

§ 12-7 Tredje ledd - Fastsettelse av inntektsmulighetene før uførhet for selvstendig næringsdrivende

Hovedregel

Inntektsmulighetene før uførhet skal være et utrykk for en normalsituasjon som frisk. For selvstendig næringsdrivende kan inntekten variere relativt mye fra år til år. For å unngå en tilfeldig fastsettelse er det gitt egne regler for hvordan inntektsmulighetene før uførhet skal fastsettes for denne gruppen.

Som hovedregel skal inntektsnivå før uførhet settes lik den gjennomsnittlige pensjonsgivende inntekten for de tre siste årene før det året uføretidspunktet inntreffer.

Eksempel - Inntekt som selvstendig næringsdrivende

[Endret 7/04, 1/14]

Peder Ås er selvstendig næringsdrivende med uføretidspunkt i august 1999. Hans inntektsforhold første halvdelen av 1999 skiller seg ikke vesentlig fra hans tidligere inntektsnivå som selvstendig næringsdrivende. Følgende pensjonsgivende inntekter er registrert:

1995: 672 300 kroner
1996: 634 800 kroner
1997: 646 500 kroner
1998: 509 300 kroner

Inntektsnivået før uførhet skal fastsettes på følgende måte. (Vær oppmerksom på at vi her bruker gjennomsnittlig G):

1996: 634 000/40 410=	15,69 G
1997: 646 500/42 000=	15,39 G
1998: 509 300/44 413=	11,47 G
Sum 96/97/98:	42,55 G dvs gjennomsnitt lik 14,18 G

Inntektsnivå før uførhet på uføretidspunktet (pr. 08.99) blir 46.950 x 14,18 = 665 751 avrundes til 665 800 kroner. Når inntektsnivå før uførhet fastsettes brukes G på uføretidspunktet.

Eksempel - Inntekt både som selvstendig næringsdrivende og arbeidstaker

[Tilføyd 7/04, 1/14]

Marit Ås arbeider i 50% stilling i butikk. Ved siden av dette arbeider hun som dekoratør som selvstendig næringsdrivende. Hun blir syk i august 2003 (uføretidspunkt) slik at hun ikke lengre greier å fortsette i inntektsgivende arbeid. Inntekten må splittes slik at IFU som hhv selvstendig næringsdrivende og arbeidstaker fastsettes hver for seg, og deretter legges sammen for å få en samlet IFU. Hennes normallønn på uføretidspunktet er av arbeidsgiver bekreftet til 130 000 kroner. Hennes pensjonsgivende inntekt de siste 3 årene har vært:

2000: Næring: 80 000 kroner Arbeidstaker: 100 000 kroner

2001: Næring: 70 000 kroner Arbeidstaker: 115 000 kroner

2002: Næring: 85 000 kroner Arbeidstaker: 120 000 kroner

Fastsetting av IFU som selvstendig næringsdrivende:

2002: 85 000/53 233=	1,60 G
2001: 70 000/50 603 =	1,38 G
2000: 80 000/48 377 =	1,65 G
	4,63 G/3 = 1,54 x 56 861 = 87 566 kroner

Vær oppmerksom på at vi bruker gjennomsnittlig G når pensjonsgivende inntekt for hvert av de tre årene før uføreåret omregnes i forhold til G, mens vi bruker G på uføretidspunktet ved omregning til IFU i kroner.

Fastsetting av IFU som arbeidstager:

2003:130 000

Samlet IFU: 87566 +130 000 = 217 566 = 217 600 kroner

Unntaksregler

I enkelte tilfeller vil fastsettelse av inntektsmulighetene etter hovedregelen gi urimelige resultater. Det er derfor gitt følgende unntaksregler i § 12‑7 tredje ledd andre og tredje punktum, når følgende situasjoner foreligger:

• Gjennomsnittsinntekten for de siste tre årene før uføreåret er ikke representativ fordi inntektsevnen er blitt gradvis redusert.

Dersom sykdommen har ført til en gradvis reduksjon av medlemmets inntektsevne over flere år, kan det tas utgangspunkt i gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt for de tre siste kalenderår før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. I denne sammenheng anses lidelsen som oppstått fra og med det kalenderåret den medførte en inntektsreduksjon. Når unntaksregelen skal anvendes, må det innehentes medisinske opplysninger som dokumenterer fra hvilket tidspunkt/år lidelsen medførte en inntektsreduksjon.

• Gjennomsnittsinntekten for de siste tre årene før uføreåret er ikke representativ av andre årsaker

Dersom gjennomsnittsinntekten for de siste tre årene før uføreåret ikke er representativt av andre årsaker, kan inntektsnivået fastsettes skjønnsmessig ut fra det gjennomsnittlige inntektsnivået i tilsvarende virksomheter. Bestemmelsen er først og fremst aktuell når medlemmet blir ufør kort tid etter oppstart av næringsvirksomheten, slik at han ikke har tre alminnelige driftsår forut for uføreåret. Den kan også anvendes når helt spesielle forhold i bedriften har ført til at medlemmets inntekt i ett eller flere av de siste tre årene er svært atypiske i forhold til normalnivå. Den atypiske inntekten kan ligge både over og under normalnivået. Det må dokumenteres hva som er årsak til inntektsavviket.

§ 12-7 Fjerde ledd - Forskriftshjemmel

I fjerde ledd gis hjemmel for forskrift om fastsetting og endring av uføregraden i forhold til pensjonsgivende inntekt og stillingsandel, og om unntak for visse inntekter. Forskriften ble fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 25. mars 1997.

Kommentarer til forskrift til § 12-7

Forskrift om fastsettelse og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt

Generelt om forskriften

Forskriften gir nærmere retningslinjer for fastsettelse og endring av uføregrad etter bestemmelsene i § 12‑7, og den inneholder presiseringer av de viktigste begrepene som inngår i denne vurderingen.

§ 1 - Fastsettelse av uføregrad

Første ledd - Hovedprinsippene for fastsettelse av uføregraden

Første ledd tar utgangspunkt i § 12‑7 andre ledd. På grunnlag av inntektsmulighetene før uførhet skal det fastsettes et inntektsnivå før uførhet, se forskriftens § 3. På lignende måte skal det ut fra en vurdering av hvilken inntekt medlemmet forutsettes å kunne ha ved å utnytte sin restinntektsevne etter at uførheten inntrådte, fastsettes et inntektsnivå etter uførhet, se forskriftens § 4. Uføregraden fremkommer ved å sammenligne disse to størrelsene og beregne inntektsreduksjonen i prosent, gradert med intervaller på 5 prosent, dvs til 50, 55, 60, 65, osv. Se § 12‑11 .

Avstemming av inntektsnivå før og etter uførhet

[Endret 7/04]

Inntektsnivå før uførhet for arbeidstakere fastsettes etter forskriften § 3, og for selvstendig næringsdrivende etter loven § 12‑7 tredje ledd. Inntektsnivå etter uførhet fastsettes etter forskriften § 4.

Inntektsnivå før og etter uførhet angis som årsinntekter. Inntektsnivå før uførhet avrundes til nærmeste hundre krone, mens inntektsnivå etter uførhet avrundes til nærmeste krone. For at de skal være sammenlignbare må de referere seg til samme tidsperiode. Det er ikke nødvendig at de er fra nøyaktig samme tidspunkt, men de må ligge innenfor samme tidsperiode sett i forhold til G-regulering eller lønnsoppgjør, avhengig av hvilke tallstørrelser som brukes ved sammenligningen. Dersom de oppgitte inntektsnivåene gjelder ulike perioder/år, må inntektsnivået før uførhet oppjusteres.

Fastsatt inntektsnivået før uførhet oppjusteres ved G-regulering etter følgende formel:

(G etter uførhet / G før uførhet) x inntektsnivå før uførhet

Eksempel på beregning av uføregrad

[Endret 7/04, 1/14]

Eksempel 1.

Petter er i full jobb og blir syk i januar 1997. Han satte fram krav om uførepensjon i april 1999. Petter har rett til gradert uførepensjon med uføretidspunkt 01.97. På vedtakstidspunktet som er i desember 1999 har han en inntekt på 120 000 kroner. Petters årsinntekt på uføretidspunktet var 250 000 kroner, og denne inntekten skal føres på grunnblanketten for uførepensjon.

Hans uføregrad framkommer på følgende måte:

G pr. 01.97= 41 000
G pr. 12.99= 46 950
Inntektsnivå før uførhet oppjusteres til:
(46 950 / 41 000) x 250 000 =	286 280,49 rundes av til 286 300
Inntektsnivå etter uførhet =	120 000
Inntektstapet=	166 300

Uføregraden blir: (168 300 / 286 300) x 100 = 58,09 = 60 %

Eksempel 2:

Berit er i 40 % stilling. Hun blir syk i januar 2001 og går ned til 20 % stilling. Hun setter fram krav om uførepensjon i januar 2004. Hun får gradert uførepensjon med uføretidspunkt 01.01. På vedtakstidspunktet som er i august 2004 har hun en årsinntekt på 75 350 kroner i 20 % jobb. Årsinntekten på uføretidspunktet i 40 % stilling var 140 000 kroner. Hun anses ikke å være i stand til å jobbe mer enn 20 % på grunn av varig sykdom. Årsinntekten på uføretidspunktet skal oppjusteres til full stilling er (140 000 / 40 x 100) = 350 000 kroner. Denne inntekten er Berits IFU på uføretidspunktet og skal registreres i PESYS.

Hennes uføregrad fremkommer på følgende måte:

G pr. 01.01= 49 090
G pr. 08.04= 58 778
Inntektsnivå før uførhet oppjusteres til:
(58 778 / 49 090) x 350 000 =419 073=	419 100
Inntektsnivå etter uførhet =	75 350
Inntektstapet=	343 750

Uføregraden blir: (343 750 / 419 100) x 100 = 82,02 = 80 %

Andre ledd - Vektlegging av pensjonsgivende inntekt

Hovedregel

[Endret 12/06]

Ved fastsettelse av uføregraden for selvstendig næringsdrivende skal det tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt. Bestemmelser om hvilke inntekter som regnes som pensjonsgivende er gitt i folketrygdloven § 3‑15 . Inntekt fra ”svart” arbeid medregnes ikke.

For arbeidstakere vil pensjonsgivende inntekt som hovedregel være utgangspunkt for fastsettelse av uføregraden. Dersom det kan dokumenteres at medlemmets pensjonsgivende inntekt er høyere enn arbeidsinnsatsen skulle tilsi, kan uføregraden likevel fastsettes ut fra den reelle arbeidsevnen. Se kommentaren til § 12‑7 andre ledd siste punktum foran. Uføregraden kan i tillegg fastsettes ut fra stillingsandel etter uførhet. Se kommentar til forskriften § 2 nedenfor.

Unntaksregler

I noen tilfeller vil hovedregelen om å ta hensyn til all pensjonsgivende inntekt gi klart urimelige og utilsiktede resultater. I andre ledd siste punktum er det tatt inn unntaksbestemmelser. Følgende typer pensjonsgivende inntekter skal ikke regnes med ved fastsettelse av inntektsnivået etter uførhet, og derved fastsettelse av uføregraden:

Erstatning for inntektstap ved erstatningsoppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-1, yrkesskadeforsikringsloven § 13 eller pasientskadeloven § 4 første ledd .

[Endret 10/06]

Begrunnelsen for unntaket er at disse erstatningene bare skal utmåles i den grad tapet ikke dekkes av folketrygdens ytelser. Det ville derfor virke urimelig om uførepensjon skulle reduseres eller falle bort på grunn av en erstatning som var utmålt under forutsetning av at skadelidte mottok ytelsen uten reduksjon.

Erstatning etter pasientskadeloven § 4 første ledd ble tilføyd av informasjonshensyn ved endring av 21.06.06. Da det ved utmålingen av erstatningen gjøres fradrag for bruttopensjon utbetalt fra folketrygden i samsvar med skadeerstatningsloven § 3‑1 tredje ledd, vil erstatninger som er utbetalt før forskriftsendringen også komme inn under unntaksbestemmelsen.

Opparbeidet inntekt som er etterslep fra helt avsluttet aktivitet

[Endret 10/06]

Med opparbeidet inntekt som er etterslep fra helt avsluttet aktivitet menes inntekt som er opptjent mens medlemmet var i inntektsgivende aktivitet, men som av praktiske grunner først kommer til utbetaling eller beskatning på et senere tidspunkt når aktiviteten er avsluttet.

Begrepet ”helt avsluttet aktivitet” fortolkes slik at det også omfatter tilfeller der deler av medlemmets yrkesaktivitet er helt avsluttet, når det kan godtgjøres at etterslepsinntekten er knyttet til den avsluttede delen. Som eksempel kan nevnes en bruker som reduserer sin stillingsandel fra 100 % til 50 % på grunn av varig sykdom, og som kalenderåret etter får utbetalt en etterslepsinntekt fastsatt ut fra full stilling. I slike tilfeller kan det ses bort fra den delen av etterslepsinntekten som overstiger det vedkommende ville fått i 50 % stillingen.

Ikke alle former for pensjonsgivende inntekt som utbetales i etterkant kan anses som et etterslep. I noen tilfeller dreier det seg om inntekt som må anses som kompensasjon for inntektstap i fremtiden. I andre tilfeller, som f.eks. ved vederlag for åndsverk kan det være både inntekts- og skattemessige hensyn som ligger til grunn for når inntekten fordeles over flere år fremover i tid.

Det er vanskelig å gi en uttømmende oversikt over hvilke typer inntekter som skal omfattes av unntaksregelen, og hvilke som ikke gjør det. Ved vurderingen er det viktig å ha formålet med unntaket for øyet. Hensikten er å unngå urimelige og utilsiktede resultater som en anvendelse av hovedregelen om vektlegging av all pensjonsgivende inntekt ville medført. Det også viktig å huske målsetningen om at regelverket skal være utformet slik at man unngår dobbeltkompensasjon, og målsettingen om å unngå at offentlige ordninger delfinansierer utstøting fra arbeidslivet eller ikke ønsket førtidspensjonering av eldre arbeidstakere.

Eksempler på etterslepsinntekt som omfattes av unntaksbestemmelsen

[Endret 10/06]

Nedenfor følger fire eksempler på inntekter som godkjennes etter unntaksbestemmelsen som etterslep etter helt avsluttede aktivitet slik at de ikke skal regnes med ved fastsetting av inntektsnivået etter uførhet, og derved fastsettelse av uføregraden:

• Feriepenger opptjenes samtidig med lønn eller sykepenger, og er en del av lønnen for en viss periode. Etter ferieloven § 11 nr 3 skal feriepengene utbetales når arbeidsforholdet avsluttes. I praksis viser det seg ofte at arbeidstakere som slutter og gis en uføreytelse, får utbetalt feriepengene året etter at arbeidsforholdet ble avsluttet. Utbetaling av feriepenger anses da som etterslep, og skal ikke regnes med ved fastsettelse av uføregraden. Ved gradert ytelse unntas de feriepengene som kan føres tilbake til den delen av yrkesaktiviteten som er avsluttet.
• Bonus el. som fastsettes ut fra virksomhetens overskudd og som utbetales det påfølgende kalenderåret. -
• Tilordnet inntekt i aksjeselskap etter delingsmodellen som gjaldt til og med inntektsåret 2005 var avhengig av aksjonærens/deltakerens rett til selskapsoverskudd. Medlem som på grunn av uførhet ikke lenger er å betrakte som aktiv aksjonær, vil få tilordnet inntekt for siste gang ett, eventuelt to år etter at aktiviteten er avsluttet. Denne inntekten anses som etterslepsinntekt.
• Produksjonstillegg og andre overføringer til gårdbrukere (f.eks. på grunn av avlingsskade) som utbetales året etter, anses som etterslepsinntekt dersom gårdsdriften er helt avsluttet på utbetalingstidspunktet.
• Inntekter fra salg av produksjonsmidler i forbindelse med opphør av en virksomhet, også når inntekten skattemessig fordeles over flere år framover.

Eksempler på etterskuddsvise utbetalinger som ikke omfattes av unntaksbestemmelsen

[Endret 7/04]

Etterlønn omfattes ikke av unntaksregelen, da dette anses som kompensasjon for inntektstap i fremtiden. Etterlønn kan avtales ”ad hoc” i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden for ansatte som selv velger å si opp og kommer til utbetaling etter at arbeidsinnsatsen er opphørt. Etterlønn kan også være en godtgjørelse man har krav på etter lønns- eller tariffavtale. Det inngås stadig nye typer avtaler på dette området, og relativt like ordninger gis ulike navn, som etterlønn, sluttlønn, sluttvederlag osv. Det avgjørende er ikke hva ordningen kalles, men hva den innebærer.

Etterlønn og lignende er pensjonsgivende inntekt og inngår i uføregradsfastsettelsen på lik linje med annen pensjonsgivende inntekt. Dersom medlemmet f.eks. får utbetalt full lønn i heltidsstilling i 18 måneder, skal virkningstidspunktet for uføreytelsen settes i forhold til det tidspunktet utbetalingen av sluttvederlaget opphører.

Royalties eller vederlag som utbetales til forfattere, oppfinnere, musikere og lignende er heller ikke omfattet av unntaksbestemmelsen. Disse inntektene spres ofte over tid, noe som dels skyldes skattemessige forhold og dels at et åndsverk kan gi inntekt gjennom mange år. Som eksempel kan nevnes at en komponist har rett til vederlag i forbindelse med offentlig fremføring av verket i mange år framover. En forfatter kan bruke flere år på å skrive en bok, og det kan derfor virke urimelig at inntektene av boken skal inntektsføres det året den utkommer. Så lenge inntekten inngår i vedkommendes pensjonsgivende inntekt skal den regnes med ved fastsettelsen av uføregraden.

Avtalefestet sykelønn utover folketrygdens sykepengeperiode

Avtalefestet sykelønn fra arbeidsgiver utover folketrygdens sykepengeperiode er pensjonsgivende inntekt. Forholdet mellom uførepensjon og slik sykelønn reguleres på samme måte som forholdet mellom uførepensjon og folketrygdens sykepenger, jf. punkt 4.2.2 i rundskriv 12‑00.

§ 2 - Vektlegging av stillingsandel etter uførhet ved fastsetting av uføregrad

Regelen gjelder arbeidstakere og gir hjemmel for å fravike hovedregelen om fastsetting av uføregraden på grunnlag av inntektstap, jf. § 12‑7 andre ledd, når dette er til gunst for medlemmet.

Bakgrunn

Regelen om vektlegging av stillingsandelen kom inn i forskriften som trådte i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Bakgrunnen var at det gjennom en rekke henvendelser og mediaoppslag ble fremhevet at den ensidige vektlegging av inntektstap som ble praktisert ut fra tidligere regelverk, virket svært urimelig i enkelte tilfeller. Sakene som ble trukket frem gjaldt personer med klart funksjonsnedsettende lidelser som ikke fylte vilkårene for rett til uførepensjon selv om de jobbet halv dag, fordi de på grunn av etterutdanning eller jobbskifte ikke hadde et inntektstap på minst 50 % i forhold til det inntektsnivået de hadde før uførhet. Et eksempel var en sykepleier som på grunn av multippel sklerose måtte slutte i sitt heldagsarbeid som avdelingssykepleier og gå over i en bedre betalt halvtidsstilling i en administrativ sykepleierjobb.

Omfang

Regelen om fastsettelse av uføregrad ut fra stillingsandel gjelder bare arbeidstakere som etter uførhet er i rene ansettelsesforhold med klart angitt arbeidstid /stillingsandel og normallønn for stillingen. Det er arbeidsgiver som må bekrefte at det foreligger et rent ansettelsesforhold med klar angitt arbeidstid/stillingsandel.

Det stilles ingen krav til yrkesaktivitet før uførhet. Det betyr at regelen også kan anvendes i tilfeller hvor medlemmet var under utdanning, var hjemmearbeidende på grunn av omsorg for små barn eller lignende før uførhet. Den kan også anvendes når medlemmet var i deltidsarbeid før uførhet.

Krav om normallønn i stillingen

[Endret 10/06]

Angivelsen av hva som er normallønn må foretas etter en konkret vurdering i den enkelte sak ut fra dokumentasjon fra arbeidsgiver, bransjeorganisasjon, offentlig statistikk e.l. Normallønn foreligger f.eks. ikke dersom medlemmet etter uførhet fortsetter i sin gamle heldagsjobb på halvtid, men på grunn av velvilje fra arbeidsgiver bare får 30 % lønnsreduksjon. Det kan også forekomme at en slik lønnsmessig velvilje forsøkes kamuflert ved at man sier det foreligger et jobbskifte innenfor bedriften. Det er derfor viktig at NAV stiller konkrete og detaljerte spørsmål når det innhenter opplysninger om medlemmets arbeidssituasjon før og etter uførhet.

Rimelighetskrav

Forskriften stiller krav om at stillingsandel kan legges til grunn ved fastsettelse av uføregraden dersom det framstår som mest rimelig. Etter gjeldende praksis anses det som mest rimelig å fastsette uføregraden ut fra stillingsandelen når de yrkesmessige vilkårene for dette er oppfylt, og det lønner seg, dvs når fastsettelse av uføregraden etter hovedregelen om sammenligning av inntektsnivå før og etter uførhet vil gi lavere uføregrad.

Fastsettelse av stillingsandel

[Endret 11/04, 1/14]

Ved fastsettelse av stillingsandelen skal det tas utgangspunkt i det som er normal arbeidstid i full stilling i yrket. Dette gjelder også når medlemmet arbeidet deltid før uførhet. F.eks. vil en arbeidstaker som på grunn av varig sykdom må slutte i sin heldagsjobb og begynne i en bedre lønnet halvdags stilling, ha rett til en 50 % uførepensjon. Et medlem som har to deltidsjobber på 70 % av full stilling, og som slutter i den ene på grunn av varig sykdom, vil fortsatt anses å ha en stillingsandel på 70 %. Vedkommende vil ikke fylle vilkårene for rett til en uførepensjon etter bestemmelsen om stillingsandel, men kan fylle vilkårene etter hovedreglen i § 12‑12 andre ledd dersom inntektstapet er på minst 50 %.

Eksempel - Reduksjon fra 80 % til 40 % stilling

Mari jobber 80 % av full stilling som sykepleier, og har på uføretidspunktet (11.01) en årsinntekt på 260 000 kroner. På grunn av varig sykdom går hun over i en administrativ 40 % stilling med en årslønn på vedtakstidspunktet (01.04) på 200 000 kroner. Det anses godtgjort at hun ikke kan jobbe mer på grunn av varig sykdom.

• Uføregrad beregnet etter hovedregelen i § 12‑7 andre ledd:

Ved fastsettelse av IFU tas det utgangspunkt i inntektsnivå før uførhet oppjustert til full stilling: (260 000/80 x100) = 325 000 kroner

G pr. 11.01 = 51 360
G pr. 01.04 = 56 861
Inntektsnivå før uførhet oppjusteres til:
325 000 /51 360 x 56 861 =359 809,68	rundes av til 359 800
Inntektsnivå etter uførhet =	200 000
Inntektstapet=	159 800 159 800/359 800 x 100 = 44,49 %

Hennes inntektstap er mindre enn halvparten og hun fyller derved ikke vilkårene for rett til en uførepensjon etter hovedregelen i § 12‑7.

• Uføregrad beregnet ut fra stillingsandel:

Mari fyller vilkårene for å få fastsatt uføregraden etter bestemmelsen om stillingsandel. Hun er i 40 % av full stilling og uføregraden blir da 60 %.

Marits IFU:

For å få beregnet riktig inntektsgrense må IFU tilpasses den inntekten hun har etter uførhet. Dette gjøres på følgende måte:

Pr. 11.01 har hun i sin nye 40 % stilling en årsinntekt på 200 000 kroner. Oppjustert til full stilling blir årslønn pr 01.04(200 000/40 x 100) = 500 000 kroner. Nedjustert til uføretidspunktet 11.01 blir IFU (500 000 /56 861 x 51 360) = 451 627,66 avrundet til 451 600.   

§ 3 - Fastsettelse av inntektsnivå før uførhet (IFU)

Første ledd - Utgangspunkt

Paragraf 3 tar utgangspunkt i hovedreglene om fastsetting av inntektsnivå før uførhet som er gitt i § 12‑7 andre og tredje ledd, og supplerer disse. Regelen gjelder arbeidstakere og personer som har liten eller ingen yrkeserfaring. Når det gjelder fastsettelse av inntektsnivå før uførhet for selvstendig næringsdrivende vises det til § 12‑7 tredje ledd og tilhørende kommentarer.

Avrundingsregler

Inntektsnivå før uførhet fastsettes som årsinntekt og avrundes til nærmeste hundre kroner.

Registrering av IFU i IT-systemet

[Endret 03/10]

I Pesys skal inntektsnivå før uførhet angis som årsinntekt på uføretidspunktet, avrundet til nærmeste hundre krone. Dersom det oppgitte inntektsnivå før uførhet ikke refererer seg til uføretidspunktet, må det foretas en justering av inntektsnivået. Det foretas en automatisk oppjustering av inntektsnivået før uførhet i IT-systemene i forbindelse med senere G-reguleringer.

Ved senere endringer av IFU skal inntektsnivået før uførhet alltid nedjusteres i forhold til G på første uføretidspunkt .

Andre ledd - Fastsettelse av inntektsnivå før uførhet for arbeidstakere

[Endret 7/04, 1/12]

For arbeidstakere skal inntektsnivået før uførhet som hovedregel tilsvare den normalinntekten vedkommende hadde på det tidspunkt inntektsevnen ble nedsatt med minst halvparten, jf § 12‑10 . Det skal tilsvare de normale inntektsmulighetene vedkommende ville hatt som frisk. På grunnlag av inntektsopplysninger skal det vurderes konkret i den enkelte sak om inntekten på uføretidspunktet er representativ for vedkommendes normale inntektsnivå.

Dette betyr at man ikke uten videre kan legge sykepengegrunnlag eller pensjonsgivende inntekt året før uføreåret til grunn, selv om dette etter en konkret vurdering i noen tilfeller kan gi et riktig resultat. Hva som er til gunst/ugunst for medlemmet skal ikke tillegges vekt. Dersom medlemmet har hatt inntektsøkning etter fastsatt uføretidspunkt kan denne legges til grunn i fastsettelsen av inntektsnivå før uførhet. Inntektsnivået før uførhet skal i disse tilfeller nedjusteres i forhold til G på første uføretidspunkt.

Ekstrainntekter/overtid

Det er bare ekstrainntekter eller inntekter fra overtidsarbeid som har vært stabile over tid som medregnes ved fastsetting av inntektsnivået før uførhet. Etter gjeldende praksis må ekstrainntektene ha vært stabile over flere år for å kunne medtas. Det er det normale inntektsnivået som skal legges til grunn, og ikke et år med uvanlig høye eller lave inntekter. Det er også et vilkår at inntekten fra ekstraarbeidet/overtidsarbeidet har vært ”lovlig”.

Fastsettelse av IFU når uføregraden er fastsatt ut fra stillingsandelen

Når uføregraden er fastsatt ut fra stillingsandelen etter bestemmelsen i § 2, skal inntektsnivået før uførhet alltid settes til den normallønn det må antas at medlemmet ville hatt i sin nye stilling dersom han/hun ikke var blitt ufør.

Begrunnelsen for dette er at IT-systemene beregner inntektsnivå etter uførhet ut fra uføregrad og inntektsnivå før uførhet. Dersom det ikke foretas en tilpasning av inntektsnivå før uførhet blir den årlige beregningen av inntektsgrensen som foretas i forbindelse med G-reguleringen feil.

Eksempel:

Gro jobbet full dag som sykepleier med en årsinntekt på 280 000 kroner. På grunn av varig sykdom må hun gå over i lettere arbeid, og hun begynner i 50 % stilling som legesekretær med en årslønn på 200 000 kroner. Vilkårene for å anvende stillingsandelen etter uførhet ved fastsettelse av uføregraden er oppfylt.

Inntektsnivået før uførhet settes til normallønnen i full stilling som legesekretær dvs. 400 000.

Inntektsnivå etter uførhet blir: 400 000 x 50 % = kr 200 000 kroner

Se også eksempel under kommentar til § 2.

Fastsettelse av IFU ved gradvis reduksjon av inntekt

I noen tilfeller vil inntekten være redusert på uføretidspunktet, fordi inntektsevnen har blitt gradvis redusert på grunn av varig sykdom over flere år før inntektstapet blir så stort som 50 %. Inntektsnivået før uførhet skal da fastsettes ut fra de inntekts­muligheter det er sannsynlig at medlemmet ville hatt dersom han var frisk umiddelbart før uføretidspunktet.

Fastsettelse av IFU når medlemmet er i deltidsjobb før uførhet

[Endret 7/04]

Fra 01.01.2004 skal alle deltidsarbeidende vurderes som helt yrkesaktive. I slike tilfeller skal inntekten fra deltidsarbeid alltid oppjusteres til årsinntekt i full stilling ved fastsettelse av inntektsnivå før uførhet.

Eksempel:

Eva jobbet i 50 % stilling med en årsinntekt på 150 000 kroner før hun ble innvilget en uføreytelse. Lønn oppjustert til full stilling er 300 000 kroner, og inntektsnivå før uførhet settes lik denne inntekten.

Fastsettelse av IFU når medlemmet er uten arbeid på uføretidspunktet

[Endret 7/04]

Når medlemmet er uten arbeid umiddelbart før uførhet, må det først tas stilling til hvilken lovbestemmelse som skal anvendes i saken, § 12‑7 eller 12‑8. IFU skal fastsettes i alle saker som vurderes etter § 12‑7, også når uføregraden er 100 prosent.  

Når medlemmet er uten arbeid på uføretidspunktet skal det legges til grunn et inntektsnivå før uførhet som tilsvarer den inntekten det er sannsynlig at vedkommende ville hatt, dersom hun/han var frisk og i arbeid.

For arbeidsløse vil det være rimelig å ta utgangspunkt i den jobben vedkommende hadde før arbeidsløshet, og oppjustere inntekten slik at den tilsvarer normalinntekten på uføretidspunktet. For en person på overgangsstønad, er det inntekt fra den type jobb det er sannsynlig at vedkommende ville gått ut i når stønadstiden var over. For personer som er under yrkesrettet utdanning kan gjennomsnittsinntekt som nyutdannet legges til grunn.

For hjemmearbeidende ektefelle som skal vurderes som yrkesaktiv etter § 12‑8 tredje ledd skal inntektsnivået før uførhet settes til den inntekt det er sannsynlig at vedkommende ville hatt dersom hun/han jobbet full tid.

Dersom det ikke foreligger noen holdepunkter for fastsettelse av IFU kommer § 3 tredje ledd i forskriften til anvendelse

Tredje ledd - Fastsettelse av inntektsnivå før uførhet når det ikke er konkrete holdepunkter for dette

Hovedregelen for fastsettelse av inntektsnivået før uførhet i § 12‑7 andre ledd gjelder også personer uten yrkeserfaring. Etter regelen i tredje ledd skal inntektsnivå før uførhet settes til 3 G i tilfeller der det ikke er noen konkrete holdepunkter på grunn av manglende yrkesaktivitet. Dette er ingen bestemmelse om minste inntektsnivå. Er det konkrete holdepunkter for at medlemmet har eller ville hatt en lavere inntekt enn 3 G på årsbasis er det de konkrete inntektsmulighetene som skal legges til grunn.

Fjerde ledd - Fastsettelse av IFU for "unge uføre"

[Endret 11/08]

Fra 1.mai 2008 skal inntektsnivå før uførhet ikke settes lavere 4,5 ganger grunnbeløpet for uførepensjonist som fyller vilkårene for rett til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre . Dette inntektsnivået gir et pensjonspoeng tilsvarende det garanterte framtidige pensjonspoenget (3,5) for unge uførpensjonister, jf. § 3‑21

Er det konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende ville hatt bedre inntektsmuligheter dersom uførheten ikke hadde inntrådt, skal inntektsnivå før uførhet fastsettes etter hovedregelen i § 12‑7 andre ledd.

Femte ledd - Endring av inntektsnivået før uførhet.

Inntektsnivået før uførhet kan senere endres på grunn av den alminnelige inntektsutviklingen eller andre endringer i stønadsmottagerens yrke eller lønnsforhold. Det er gitt nærmere retningslinjer for dette i § 2 i forskrift om friinntekt og inntektsgrenser gitt med hjemmel i § 12‑12.

§ 4 - Fastsettelse av inntektsnivå etter uførhet (IEU)

Første ledd - Fastsettelse - hovedregel

Inntektsnivået etter uførhet tilsvarer den pensjonsgivende inntekten medlemmet forutsettes å kunne ha ved å utnytte sin restinntektsevne, og fastsettes i samsvar med reglene i § 12‑7 andre ledd.

I tilfeller hvor medlemmet ikke utnytter sin restinntektsevne, er det inntektsmulighetene, og ikke den faktiske inntekten som skal legges til grunn for fastsettelse av inntektsnivå etter uførhet.

Plikt til å gi opplysninger

[Endret 10/06]

Første ledd inneholder også en bestemmelse om medlemmets og NAV’ s plikter i forbindelse med fastsettelse av inntektsnivå etter uførhet. Medlemmet har plikt til gi arbeids- og velferdsetaten de opplysninger som er nødvendige for å få klarlagt størrelsen på fremtidig årlig inntekt. Arbeids- og velferdsetaten skal på sin side legge vekt på medlemmets opplysninger ved fastsettelsen av inntektsnivå etter uførhet.

Fastsetting av IEU ved omsorgslønn/godtgjørelser for politiske og frivillige verv/varig arbeidstilbud i  skjermet virksomhet

[Tilføyd 7/04]

I paragrafene 3, 4 og 5 i forskriften til § 12‑12 er det gitt unntak fra bestemmelsen om ett års ventetid for rett til friinntekt ved omsorgslønn, godtgjørelser for politiske/frivillige verv og varig arbeidstilbud i skjermet virksomhet. Slik inntekt skal ikke medregnes ved fastsettelsen av inntektsnivå etter uførhet, forutsatt at inntekten ikke overstiger vedkommendes friinntekt. Det betyr at friinntekten trekkes fra før uføregraden fastsettes.

Fastsettelse av IEU for skogbrukere som gjennomsnittslignes

[Tilføyd 10/06]

Næringsinntekt fra skogbruk gjennomsnittslignes ved at det hvert år fastsettes en pensjonsgivende inntekt lik gjennomsnittet av inntektene de siste fem kalenderårene jf skatteloven § 14‑81. Det betyr at faktisk arbeidsinnsats og inntekt kan være redusert med mer enn halvparten i flere år før den pensjonsgivende inntekten blir redusert i tilsvarende grad.

Problemstillingen har vært forelagt tidligere Arbeids- og sosialdepartement som i sin uttalelse viser til at hensikten med reglene om fastsettelse av inntektsnivå før og etter uførhet er å sammenligne faktiske inntekter eller inntektsmuligheter. Etter en samlet vurdering ut fra lovens intensjoner finner departementet at man i slike tilfeller kan sette inntektsnivå etter uførhet lik brukers faktiske inntekt fra skogsdriften i det aktuelle året.

Opphevelsen av delingsmodellen - konsekvenser for uføreområdet

[Endret 9/07]

Delingsmodellen ble innført med skattereformen i 1992 og innebar at næringsinntekten ble delt i kapitalinntekt og personinntekt. Beregnet personinntekt ble fastsatt sjablonmessig ut fra den enkeltes eierandel i selskapet, og kunne således være vesentlig større enn den arbeidsgodtgjørelsen medlemmet faktisk fikk utbetalt.

Delingsmodellen bortfalt fra og med skatteåret 2006 og er erstattet av skjermingsmetoden. Skjermingsmetoden innebærer at pensjonsgivende inntekt for aktive deltagere i et selskap blir fastsatt gjennom uttak av ”særskilt godtgjørelse for arbeid”. Det vil si at det ikke lenger kan beregnes en personinntekt som er vesentlig høyere enn det vedkommendes arbeidsinnsats i selskapet skulle tilsi. Behovet for tilpasninger i folketrygdloven er derfor bortfalt.

Som følge av endringen i skatteloven ble bestemmelsene i folketrygdloven § 3-15 fjerde ledd og § 4 andre ledd i forskrift til §12-7 uaktuelle, og de ble opphevet hhv 15.06.07 og 14.08.07. For inntektsår forut for2006 skal tidligere regler og retningslinjer fortsatt anvendes.

Retningslinjer som skal anvendes for inntektsår før 2006

Tidligere Paragraf 3-15 fjerde ledd gjaldt pensjonister som var aktive eiere i selskap og som var lignet etter delingsmodellen. Disse kunne kreve å få satt ned sin pensjonsgivende inntekt når personinntekten var vesentlig høyere enn antatt normallønn for den arbeidsinnsats som medlemmet utførte for bedriften. Tidligere § 4 andre ledd ga personer som var lignet etter delingsmodellen og fremsatte krav om uførepensjon samme adgang.

Ved behandlingen av krav hvor det skal fastsettes uføregrad etter tidligere § 4 i forskriften til § 12-7 må NAV vurdere om vilkårene for rett til uførepensjon er oppfylt forutsatt at søkers pensjonsgivende inntekt senere blir satt ned av ligningsmyndighetene. Det må fattes et betinget vedtak, og saken må følges opp for å kontrollere at samtlige vilkår for innvilget ytelse er oppfylt når saken er ferdigbehandlet av ligningsmyndighetene.

§ 5 - Ikrafttredelse

Forskriften trådte i kraft 1. mai 1997, og er senere endret. Den gjelder for alle som fremsetter krav eller mottar en uføreytelse etter dette tidspunktet.