Rundskriv

§ 12-6 Sykdom, skade eller lyte. Krav til årsakssammenheng

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Oppfølgings- og sykestønadsavdelingen, Fagutviklingsseksjonen

Sist endret 8.10.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret jf overskriftene: 

Krav til diagnostisk utredning og dokumentasjon

Varighetskravet

 

Generell kommentar

[Endret 1/04, 3/10]

Vilkåret i § 12-6 omtales gjerne som det medisinske vilkår for rett til uførepensjon . Som hovedregel er det først når vilkåret i § 12-5 om hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak er oppfylt, at det er mulig å vurdere om det medisinske vilkåret er oppfylt.

Det medisinske vilkår består av følgende komponenter:

• det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte
• sykdom, skade eller lyte må ha medført varig funksjonsnedsettelse
• funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

Det kreves altså en nær sammenheng mellom sykdom, skade, lyte - funksjonsnedsettelsen og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

§ 12-6 Første ledd - Vilkåret om varig sykdom, skade eller lyte

[Endret 1/04,3/10]

Sykdom, skade eller lyte

Det er et vilkår for rett til uførepensjon at medlemmet har varig sykdom, skade eller lyte.

Lyte betyr i denne sammenheng medfødte tilstander som f.eks. psykisk utviklingshemning.

Med begrepet skade forstås personskade som påføres utenfra f. eks ved trafikkulykker, arbeidsulykker, hjemmeulykker osv.

Ordet sykdom er det mest omfattende av begrepene. Det omfatter både fysiske og psykiske tilstander, medfødte og påførte. Det er gitt en nærmere beskrivelse av sykdomsbegrepet i § 12-6 andre ledd, og det vises til kommentarene til denne bestemmelsen.

Disse tre kategorier er likestilte og i den følgende fremstilling benyttes derfor sykdom (evnt. den medisinske lidelsen) som en samlebetegnelse på sykdom, skade eller lyte.

Varighetskravet

[Endret 11/04, 10/13]

Det fremgår videre av første ledd at sykdommen skal være varig (se også krav om varig funksjonsnedsettelse i § 12-6 tredje ledd og krav om varig nedsatt inntektsevne/arbeidsevne i § § 12-7 og 12-8).

Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. I praksis kan det være vanskelig å ha en sikker oppfatning om fremtidig utvikling og mulig bedring, og vurderingen vil derfor i mange tilfeller være skjønnspreget.

Det retningsgivende varighetskravet anslått til  7 år eller mer. Dette innebærer at dersom det antas at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, antas varighetskravet ikke å være oppfylt. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at tilstanden har vedvart i 7 år dersom brukeren antas å kunne bli frisk innen noen år fram i tid.

Særlige medisinske vilkår for rett til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre.

[Endret 1/04]

Det medisinske vilkår for rett til garantert minste tilleggspensjon til uførepensjon for unge uføre ble innskjerpet med virkning fra 1. januar 1998. Etter dette må medlemmet ha en alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert før fylte 26 år for å være omfattet av ordningen.

Fra samme tidspunkt ble det innført en ny bestemmelse om frys av retten til garantipensjonen frem til fylte 36 år. Vi fikk også en lovfestelse av den tidligere administrative praksisen som innebar at personer som en gang er innvilget uførepensjon etter særbestemmelsene for unge uføre beholdt denne retten selv om uførepensjonen senere falt bort en periode på grunn av pensjonsgivende inntekt.

Bestemmelsen om garantert minste tilleggspensjon for unge uføre er gitt i folketrygdloven § 3-21 . Kommentarer om ordningen og overgangsbestemmelser er derfor gitt i rundskrivet til kapittel 3.

§ 12-6 Andre ledd - Sykdomsbegrepet

I følge andre ledd første punktum skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sykdomsbegrepet er derfor dynamisk i den forstand at innholdet vil forandres over tid i samsvar med utviklingen innenfor legevitenskapen mv. Se mer om utviklingen av sykdomsbegrepet i generelt rundskriv.

I andre ledds siste punktum er det foretatt en avgrensing mot sosiale eller økonomiske problemer. Slike forhold gir ikke rett til uførepensjon.

I ankenummer 2810/96 har Trygderetten uttalt følgende om sammenhengen mellom sykdom og økonomiske/sosiale problemer:

“Retten er etter en samlet vurdering kommet til at den ankende parts fysiske og psykiske plager er av en slik art og grad at hun må anses medisinsk ufør i pensjonsbetingende grad. Retten vil peke på at angst og depresjon må vektlegges uansett som disse lidelser er forårsaket av økonomiske eller familiære forhold. Sosial og økonomiske forhold i seg selv skal imidlertid ikke tas med i uførevurderingen.”

§ 12-6 Tredje ledd - Krav til årsakssammenheng mellom sykdom, funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne/arbeidsevne

I tredje ledd presiseres at det må være årsakssammenheng mellom sykdommen, funksjonsnedsettelsen og nedsettelsen i inntektsevnen/arbeidsevnen.

Det må derfor vurderes om sykdommen har medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og omfang at nedsettelsen kan sies å utgjøre hovedårsaken til at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten, jf. første ledd i § § 12-7 og 12-8.

Om funksjonsnedsettelse

[Endret 05/12]

En persons funksjonsevne sier noe om hvordan man greier å utføre ulike typer oppgaver, altså hvordan man fungerer.

Brukers sykdom, skade eller lyte må ha medført varig funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelsen må videre være hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen.

Brukere som søker om uførepensjon skal som hovedregel ha gjennomført en arbeidsevnevurdering, se retningslinjene til NAV-loven § 14a. En arbeidsevnevurdering med utfall varig tilpasset innsats vil være sentral for vurderingen om sykdom, skade eller lyte har medført varig funksjonsnedsettelse. Se også rundskrivet til § 12-5 tredje ledd - Krav om funksjonsvurdering.

Når det gjelder varighetskravet, vises det til kommentarene § 12-6 første ledd.

Om nedsatt inntektsevne/arbeidsevne

Begrepet inntektsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre inntektsgivende arbeid, jf. § 12-7. Begrepet arbeidsevne sier noe om medlemmets evne til å utføre hjemmearbeid, jf. § 12-8.

Funksjonsnedsettelsen må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen.

Hovedårsakslæren

Hovedårsakslæren karakteriseres ved at man skiller mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorene. Man prøver å finne den mest dominerende årsaken. For at en årsak skal være den mest dominerende må den være dominerende i forhold til det samlede årsaksbildet, dvs. at den må representere minst 50 %. Dersom andre forhold dominerer årsaksbildet, er ikke årsakskravet oppfylt.

I mange tilfeller vil det på grunn av sykdommens omfang og alvorlighet uten videre være klart at yrkesaktivitet er utelukket uansett andre forhold. I andre tilfeller vil de yrkesmessige konsekvensene av helsesvikten i noen grad avhenge av andre forhold, f.eks. arbeidsmarkedsforhold, alder eller utdanning. Noen ganger kan det være klart at den medisinske lidelsen er så beskjeden at den er uten nevneverdig betydning for inntektsevnen. Manglende yrkesaktivitet vil da i all hovedsak skyldes ikke-medisinske forhold.

Det skal i den enkelte sak foretas en konkret vurdering av om det er årsakssammenheng mellom medisinsk funksjonsnedsettelse og redusert inntektsevne. Har medlemmet på grunn av funksjonsnedsettelsen - uten å ta hensyn til andre forhold - vanskeligheter med å beholde eller oppnå arbeidsinntekt, peker dette klart i retning av at hovedårsakskravet er oppfylt. Hvis andre forhold også medvirker, må det tas hensyn til bestemmelsen i § 12‑6 andre ledd siste punktum om at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon . Det må være den medisinske lidelsen som utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen. Hvis den medisinsk betingede funksjonsnedsettelsen ikke har avgjørende betydning for vedkommendes yrkesmuligheter, vil årsakskravet ikke være oppfylt.

Nærmere om størrelsen av den medisinske lidelsen i hovedårsakslæren

Ifølge Kjønstad (Folketrygdens uførepensjon (1992)) innebærer den såkalte hovedårsakslæren at den medisinske lidelsen må være av en viss størrelse. Hvis den er liten kan den medisinske lidelsen med påfølgende funksjonsnedsettelse neppe være en hovedårsak til en nedsatt inntektsevne/arbeidsevne.

I enkelte tilfeller vil allikevel en relativt beskjeden medisinsk lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse kunne fremstå som en hovedårsak til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Dette kan være tilfeller der medlemmet av andre grunner enn medisinske forhold i snever forstand - f.eks. svak evnemessig utrustning - tidligere har fungert marginalt i arbeidslivet.

Hovedårsakskravet sett i forhold til fastsettelse av uføregrad

Kravet om at sykdom og påfølgende funksjonsnedsettelse skal være hovedårsak til medlemmets nedsatte inntektsevne/arbeidsevne er å betrakte som et vilkår for selve retten til uførepensjon .

Dersom den medisinske lidelse og påfølgende funksjonsnedsettelse anses som hovedårsaken til den nedsatte inntektsevne/arbeidsevne, skal også andre forhold trekkes inn ved fastsettelse av uføregraden, f eks alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmarked mv. jf. § § 12-7 til 12- 8 .

Spesielle lidelser/tilstander

Alkoholisme

[Endret 1/06, 3/10]

Kjemisk sett er alkohol et toksisk løsemiddel som forandrer lipoproteinene i celleveggen på nervecellene. Ved lengre tids bruk går nervecellene i sentralnervesystemet til grunne, og det utvikler seg en hjerneorganisk demens med avflating av personlighet og intelligens. Når denne er kommet langt nok, inntrer en situasjon der alkoholbrukeren er så redusert at han ikke lenger vil bli arbeidsfør selv om han slutter å drikke alkohol.

Det ble tidligere antatt at alkoholisme i seg selv ikke var “sykdom, skade eller lyte” som kunne gi rett til uførepensjon. Utelukkelse av alkoholikere og visse andre grupper ble i sin tid begrunnet med at de heller burde få hjelp til rehabilitering. Denne oppfatningen ble endret som følge av Trygderettens kjennelse av 14. januar 1976 (ankesak nr. 595/75 - Publ.nr. 08/91). Alkoholisme har etter dette vært omfattet av folketrygdens sykdomsbegrep.

I ovenfor nevnte kjennelse uttalte Trygderetten at utgangspunktet for vurderingen av spørsmålet om det medisinske vilkåret er oppfylt ved diagnosen alkoholisme, må være arten og graden av de symptomene som foreligger. I praksis har dette medført at bare langvarig alkoholisme, hvor medlemmets inntektsevne er klart redusert, er blitt godtatt som grunnlag for uførepensjon. De største problemene knytter seg nå til vurderingen om tilstanden oppfyller varighetskriteriet, om tilstanden må regnes å ha medført at ervervsevnen er varig tapt, uansett utfallet av eventuelle arbeidsrettede tiltak eller sosial rehabilitering.

Ett eller flere av følgende symptomer vil ofte kunne forekomme og kan da føre til nedsettelse av inntektsevnen:

a.       Intelligenssvikt, tap av evnen til å løse sammensatte problemer eller nyttiggjøre seg tilgjengelig informasjon og kunnskap.

b.      Sviktende konsentrasjonsevne, medlemmet kan vanskelig samle seg om et bestemt gjøremål, blir lett distrahert eller går i stå.

c.       Asteni, orker lite, blir fort trett, greier ikke tungt arbeide eller arbeid i kulde eller under vanskelige ytre forhold.

d.      Sviktende motorisk kontroll, skjelver på hendene, noe som vanskeliggjør presisjonsarbeid og finmekanikk.

e.       Sviktende balanseevne som gir vanskeligheter ved arbeid i høyden eller på urolig eller rullende underlag. Økt fare for fallulykker.

f.        Polinevropati, med funksjonstap i hender og føtter, bl.a. med gangvanskeligheter (drop-fot).

g.       Personlighetsforflatning som bl.a. kan medføre tap av evnen til innlevelse i andres følelser og problemstillinger, tap av motforestillinger mot å leve ut egne drifter og behov, særlig når det gjelder å skaffe seg alkohol eller penger til alkohol. Resultatet blir ofte et ødelagt sosialt nettverk.

h.       Livet blir mer og mer innrettet på å skaffe seg rus, mens interesse for arbeidet og evne til videreutdanning og videreutvikling må vike, noe som fører til stadig større problemer på arbeidsmarkedet.

i.         Leveren kan bli skadet ved at leverceller går til grunne og blir erstattet med bindevev (skrumplever) slik at leverens funksjoner mer eller mindre går tapt, væske kan fylle opp bukhulen, og pasienten kan få blødninger fra spiserøret.

j.        Alkoholen gjør skade på mageslimhinnen, pasienten tåler maten dårlig, kan bli plaget av brekninger, og opptaket av vitaminer og næringsstoffer kan svikte.

k.      Alkoholen kan svekke immunforsvaret med økt infeksjonsrisiko, gi høyt blodtrykk med blodtrykkssykdom, forstyrre hormonbalansen, gi skade på muskelvevet. Alkoholforbruk kan gi skade eller funksjonsforstyrrelse fra de fleste av kroppens organsystemer.

Vilkåret om varig nedsatt inntektsevne for rett til uførepenson bør håndheves særlig strengt for personer som lider av alkoholisme. Først når det synes åpenbart at behandling og/eller arbeidsrettede tiltak ikke kan føre til at medlemmet blir arbeidsfør igjen, er det aktuelt å innvilge uførepensjon. Uførepensjon medfører vanligvis at terapeutiske tiltak og arbeidsrettede tiltak blir oppgitt, med de konsekvenser dette får for medlemmets fremtid.

Ved behandling av krav om uførepensjon fra personer med alkoholisme er det viktig å få saken godt medisinsk belyst. Det bør i alminnelighet innhentes spesialisterklæring fra psykiater eller alkoholistterapeut avgitt på grunnlag av personlig undersøkelse av medlemmet. Med alkoholistterapeut forstås vanligvis psykiater, psykologspesialist , fysikalsk medisiner eller sosiallege som gjennom arbeid i alkoholistomsorgen har tilegnet seg innsikt i problematikken. Rådgivende lege bør ved behov bistå ved valg av rådgiver. Det kan være nærliggende å henvende seg til institusjon som tidligere har hatt medlemmet til behandling. Det kan også være hensiktsmessig at det foretas nevropsykologiske tester. Eventuell alkoholisk demens kan måles relativt konsist ved slike tester, dersom disse kan utføres i en edru periode. Ofte kan det derfor være formålstjenlig å få disse utført under opphold i alkoholistinstitusjoner eller fengsel. Spesialisten bør i sin erklæring ta stilling til om medlemmet selv er i stand til å forvalte en eventuell uførepensjon på forsvarlig måte, jf. lovens § 22-6 første ledd.

Sniffing av løsemidler

Når en sniffer løsemidler, har dette samme virkningsmekanisme i organismen som alkohol. Det gir samme rusopplevelse og medfører samme fare for varig skade på sentralnervesystemet, det perifere nervesystemet og leveren som ved alkoholbruk. Saker der sniffing er årsak til uførhet bør derfor behandles og vurderes på samme måte som alkoholskader.

Narkotikarelaterte problemer

[Endret 1/06]

Narkotika er stoffer som imiterer eller forsterker virkningen av de signalstoffer nervecellene bruker til å overføre impulser til hverandre. I motsetning til alkohol har de derfor ingen eller svært liten nedbrytende effekt på sentralnervesystemet. Selv etter mange års bruk, kan stoffmisbrukere ofte vise seg å være mentalt og intellektuelt intakte dersom de klarer å slutte med narkotikabruken. Bortsett fra kortvarig fysisk abstinens, er det særlig problemer forbundet med det å etablere seg i en rusfri tilværelse med ny, rusfri omgangskrets som gjør det vanskelig å slutte med narkotika.

En annen sak er at livet som stoffmisbruker ofte blir et usunt liv, stadig på kant med loven, med uregelmessig og dårlig næring, dårlige boforhold og et lite strukturert liv, ofte i en omgangskrets der vold og ulykker er vanlig. Stoffavhengighet/misbruk medfører også økt risiko for en del sykdommer, som hepatitt, AIDS, hjerneblødning og stoffpsykoser. Slike eventuelle kompliserende sykdommer må alltid vurderes som selvstendig inngangsport til uføreytelsene dersom de har medført en varig reduksjon av inntektsevnen.

Det er mye som tyder på at en del av de som får narkotikaproblemer, har hatt psykiske problemer lenge før stoffmisbruket startet. Dersom det er mest sannsynlig at slik psykiatrisk sykdom har foreligget, og fortsatt foreligger i så stor grad at inntektsevnen er redusert, må dette tas med i vurderingen. Det kan imidlertid være vanskelig å dokumentere slike forhold som gjerne ligger årevis tilbake.

Stoffavhengighet/misbruk medfører gjerne konflikt med de krav yrkeslivet stiller. Mange stoffmisbrukere blir ustabile i arbeidslivet. Ofte bryter fengselsopphold opp yrkeskarrieren. De forsømmer yrkesutdanning og etterutdanning og vil etter hvert ha dårlige muligheter på arbeidsmarkedet.

Personer med hoveddiagnose stoffavhengighet/misbruk uten tilleggslidelser var utelukket fra uførepensjon frem til slutten av 1980-årene. Etter en del omgjøringer i Trygderetten åpnet Sosialdepartementet for at uførepensjon kunne tilstås på grunnlag av stoffavhengighet/misbruk

Inngangsvilkårene skal imidlertid vurderes strengt. Det er viktig at de hjelpetiltak som det eksisterende apparat rår over settes inn. Uførepensjon skal bare tilstås når medisinsk behandling og ulike arbeidsrettede tiltak er gjennomført/forsøkt gjennomført i tilstrekkelig grad over tid, og det er slått fast at ingen behandling etter arbeidsrettede tiltak ansees å føre frem til ordinært arbeid.

Dersom uførepensjon innvilges, vil stoffmisbrukeren som oftest miste sin faste og personlige kontakt og oppfølging fra sosialapparatet. Det medisinske hjelpeapparat og attføringsapparatet oppgir som oftest arbeidet med en stoffmisbruker når han/hun får uførepensjon. Uførepensjon er en varig ytelse, og vil derfor vanligvis låse stoffmisbrukeren fast i en permanent, gjerne livslang misbrukersituasjon. Dette er selvfølgelig ingen ønskelig situasjon, hverken for stoffmisbrukeren eller for samfunnet.

Det er derfor viktig å få sakene godt medisinsk belyst ved krav om uførepensjon fra stoffmisbrukere. Det bør i alminnelighet innhentes spesialistvurdering fra institusjon for narkotikaomsorg eller fra psykiatrisk institusjon, eventuelt fra kvalifisert psykiater eller psykologspesialist som har undersøkt medlemmet. De aktuelle søkerne er gjerne “gjengangere” som er godt kjent i behandlingsapparatet. Det kan også være hensiktsmessig å få søkeren testet av nevropsykolog, med tanke på eventuelle komplikasjoner til stoffavhengigheten/misbruket. Spesialisterklæringen bør ta stilling til om medlemmet vil være i stand til selv å forvalte en eventuell pensjon på forsvarlig måte, jf. lovens § 22-6 første ledd.

Spesielle personlighetstrekk og psykososial svikt

[Endret 1/06]

I saker med personlighetsavvik eller diffus psykososial svikt uten sikker medisinsk diagnose, er grenseoppgangen mellom de som må utelukkes fra uførepensjon og de som kommer inn under sykdomsbegrepet ofte svært vanskelig. Det er viktig at det foreligger spesialisterklæring fra psykiatrisk institusjon eller fra en kvalifisert psykiater eller psykologspesialist som personlig har undersøkt medlemmet, og at arbeidstilvenning, sosial trening, eller andre arbeidsrettede tiltak er forsøkt i størst mulig grad.

Myalgisk encefalomyelitt (Kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS)

[Endret 10/08, 4/12, 9/12]

Kravet til dokumentasjon (og observasjonstid) vil være større i tilfeller av uklare lidelser eller mer diffuse tilstander der man ikke har noen kjent årsak. ME er en tilstand som er en diagnostisk utfordring, idet pasienten kan ha til dels alvorlige symptomer, mens det kan være beskjedne objektive funn ved klinisk undersøkelse.

Om ME - symtombilde

Myalgisk encefalomyelitt (ME) kan være en langvarig tilstand som har som hovedsymptom ekstrem utmattelse som ikke bedres av hvile og som forverres av anstrengelse. Det kan forekomme en rekke ulike tilleggssymptomer som nedsatt hukommelse og konsentrasjon, sår hals, lymfeknutesvulst, muskel- og leddsmerter, hodepine, søvnproblem og fordøyelsesplager. Alle aldere kan rammes. Tilstanden kan ha forskjellig varighet, kan trekke i langdrag og etterlater i mange tilfeller delvis nedsatt funksjonsevne. Man går ut fra at CFS/ME kan utløses av forskjellige belastninger som langvarige infeksjoner, fysiske og psykiske belastninger.

Behandling av ME

Det er ingen kjent spesifikk behandling for sykdommen, men kognitiv terapi og gradert treningsterapi er i flere fagmiljøer ansett som gunstig. Mestringskurs kan være nyttig for noen pasienter. Individuell plan vil kunne sikre pasienten nødvendig oppfølging og støtte.

Ny kunnskap - endrede retningslinjer

Fagmiljøene har gått i ulike retninger når det gjelder vurdering av personer med ME, og det har manglet nasjonale retningslinjer. Imidlertid har det de siste årene vært samlet ny kunnskap både nasjonalt og internasjonalt om tilstanden.  Kunnskapssenteret for helsetjenesten og SINTEF kom i 2011 med rapporter som har bidratt til å bedre kunnskapen om i Norge. Det har også foregått en betydelig kompetanseøkning blant allmennleger her i landet.

Krav til diagnostisk utredning og dokumentasjon

[Endret 10/13]

Fastlege som er spesialist i allmennmedisin kan stille diagnosen, styre utredning og utarbeide dokumentasjon til NAV. Det vil som hovedregel være nødvendig med vurdering hos en spesialist i tillegg, der spesialitet er avhengig av sykdomsbildet til pasienten. Dersom kravet til vurdering hos annen spesialist skal fravikes, må dette begrunnes særlig. Vurdering av spesialist i tillegg til fastlege, vil bidra til å sikre diagnosen - som er en eksklusjonsdiagnose - gjennom tverrfaglige overveielser. Fastlege som ikke er spesialist i allmennmedisin, kan styre utredningen og utarbeide dokumentasjon til NAV på grunnlag av aktuelle epikriser og spesialistopplysninger..

NAVs krav til diagnostikk av sykdommen:  

• Sykdomsbildet må være typisk med ekstrem utmattelse, samt ulike tilleggssymptomer
• Annen alvorlig sykdom som årsak skal være ekskludert
• Utredning skal inneholde et basissett av blodprøver (for å utelukke annen alvorlig sykdom).
• Utredning hos annen spesialist, avhengig av fastlegens vurdering. Spesialistutredning vil være avhengig av sykdomsbildet, og først og fremst være av nytte for å utelukke annen alvorlig sykdom.

For at personer med kronisk utmattelsessyndrom skal fylle de medisinske vilkårene for rett til uførepensjon må følgende krav være oppfylt hva gjelder sykdomstilstanden:

• Legeerklæring fra fastlege/spesialist i allmennmedisin og som hovedregel fra en annen relevant spesialist i tillegg, med dokumentasjon av gjennomgått medisinsk utredning og behandling (eks. gradert trening, kognitiv terapi, mestringskurs).
• Grundig funksjonsvurdering og dokumentasjon på at sykdommen har ført til en funksjonsnedsettelse som har vart i minst 3 år uten sikker bedring.
• Det må dokumenteres at funksjonsevnen er vesentlig nedsatt på grunn av sykdomstilstanden og at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst 50%.