Rundskriv

§ 12-5 Hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen

Sist endret 03.07.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret jf overskriften:

§ 12-5 Tredje ledd - Krav om funksjonsvurdering

 

Innledning

Kravene om gjennomgått behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak må ses i sammenheng med formålet om at folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv, jf § 1-1, tredje ledd.

Det er gjennomført en rekke tiltak og lovendringer med sikte på å få flere i arbeid og redusere avgangen fra arbeidslivet. Hovedgrepene og tiltakene i Stortingstingsmelding nr 9,  ”Arbeid, velferd og inkludering”  (2006-2007),  er rettet mot at flere mennesker i utkanten av arbeidsmarkedet skal komme i jobb, og få bedre fotfeste i arbeidslivet. Det legges vekt på flere arbeidsrettede tiltak og tjenester, herunder tilpassede tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre skal det legges opp til en mer fleksibel og bedre samordnet bruk av virkemidler, slik at virkemidlene kan nyttes best mulig ut fra den enkeltes behov og ressurser  

Navlovens § 14 a gir brukeren rett til behovsvurdering, arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan. Se nærmere om dette i retningslinjene til bestemmelsen.

Alle som har fått sin inntektsevne/arbeidsevne nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, har rett og plikt til å medvirke aktivt for å gjennomføre hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak med sikte på å komme tilbake i arbeid, jf § 21-8 første ledd.

§ 12-5 Første og andre ledd - Krav om gjennomgått hensiktsmessig behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Hva menes med hensiktsmessig behandling?

Med behandling menes helsetjenestens planmessige arbeid for at den som har nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte skal gjenvinne, bevare eller utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen med sikte på størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet.

Sykdommen og den nedsatte funksjonsevnen som den har medført, skal være behandlet på den måten og i det omfanget som anses ”hensiktsmessig”. Hva dette nærmere innebærer, avhenger av hvor langt legevitenskapen er kommet når det gjelder kunnskap om den aktuelle lidelsen og behandlingsmåter.

Krav til gjennomgått hensiktsmessig behandling

Det er et vilkår for rett til uførepensjon at medlemmet har gjennomgått tilstrekkelig behandling for å bedre inntektsevnen/arbeidsevnen. Det innebærer at all behandling som kan bedre funksjonsevnen og mulighetene for å komme i arbeid, må være ført så langt fram at det er mulig å ta stilling til om kravene om varig sykdom og funksjonsnedsettelse i § 12-6 og minstevilkåret om varig nedsatt inntektsevne i § 12-7 er oppfylt. Se også retningslinjene til § 11-6 for når det ikke lenger anses å være en viss mulighet for å komme i arbeid/mer arbeid.

Dersom det fortsatt foregår behandling med utsikt til bedring av inntektsevnen/arbeidsevnen, eller en annen type behandling bør forsøkes, vil kravet til gjennomgått behandling ikke være oppfylt.

Dokumentasjon

Det må foreligge dokumentasjon på den behandlingen som har vært gjennomført. Dokumentasjonen skal synliggjøre hvilken behandling som er forsøkt og behandlingens intensitet, varighet og resultat. Det må også være vurdert hva som kan oppnås ved videre behandling eller ved å forsøke andre behandlingsformer/tiltak, og det må framgå hva brukeren kan gjøre til tross for sykdom. I denne forbindelse er det viktig å stille individuelle spørsmål til behandlerapparatet.

Hva menes med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak?

Med individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak menes alle former for arbeidsrettede tiltak for å øke arbeidsevnen og hjelpe medlemmet til å skaffe seg eller beholde lønnet arbeid. Dette omfatter både bedriftsinterne tiltak og tiltak gjennom NAV. I rundskrivet til § 11-6 er det definert hva som regnes som arbeidsrettede tiltak.

Krav til å ha gjennomført individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak

Hva som vil være individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak som hovedregel være klarlagt under det forutgående oppfølgingsløpet.

Ved en lovendring som trådte i kraft fra 1. januar 2005, ble kravet til gjennomgått attføring, som fra 01.03.2010 omtales som individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak, skjerpet, jf Ot.prp. nr. 9 (2004-2005) og Innst. O. nr. 36 (2004-2005).

Behandling og arbeidsrettede tiltak bør i de fleste tilfeller kunne foregå parallelt. Det er viktig at NAV er i god dialog med bruker og behandlerapparat slik at aktivitet blir iverksatt til riktig tid. Erfaringsvis vil en lang periode med passivitet svekke mulighetene for tilbakeføring til yrkeslivet.

Unntaket - hva menes med ”åpenbare grunner” ?

[Endret 10/10]

Uttrykket ”åpenbare grunner” er et forholdsvis sterkt begrep, som gjør at det bare unntaksvis er aktuelt å fravike vilkåret om at individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak  skal være forsøkt. Det må være tungtveiende argumenter for at  tiltak ikke kan forsøkes. Dette gjelder også situasjoner der det tidligere er forsøkt arbeidsrettede tiltak. Alle tiltak som fremstår som hensiktsmessige må være forsøkt. Det kreves klare holdepunkter for å konstatere at ytterligere arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige.

Hva som kan karakteriseres som ”åpenbare grunner”, vil bero på en konkret vurdering av de medisinske opplysningene i saken, sammenholdt med opplysninger om funksjonsevnen. Diagnosen alene vil sjelden være tilstrekkelig for å kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger ”åpenbare grunner”. Også personer med alvorlige lidelser kan ha ressurser og muligheter til å delta i yrkeslivet. For eksempel kan unge personer med forholdsvis alvorlige psykiatriske diagnoser, men som får riktig medisinsk oppfølging - eventuelt i kombinasjon med arbeidsrettede tiltak, kunne ha en forholdsvis god prognose med tanke på yrkesaktivitet. Selv om en person har smerter, kan det gjennom oppfølging og tilrettelegging, være mulighet for at vedkommende kan klare å være i arbeid.

Personer som klarer å fortsette i sin tidligere jobb i redusert stilling, skal også vurderes mot fullt arbeid. I slike saker må muligheten for å komme i fullt arbeid likevel veies opp mot risikoen for å miste det arbeidet man har. Dersom risikoen for å falle helt ut av arbeid er større enn muligheten for å få fulltidsarbeid etter å ha gjennomgått  arbeidsrettede tiltak, er dette en åpenbar grunn til å unnlate videre utprøving. Det er NAV som vurderer denne risikoen.

Opplysninger om alder vil være et av flere viktige momenter i vurderingen av om det foreligger ”åpenbare grunner”. Generelt vil det være slik at jo yngre brukeren er, desto mer tungtveiende medisinske forhold må foreligge for å kunne konstatere at det foreligger ”åpenbare grunner”. Når det gjelder de noe eldre brukerne, må alder også sees i sammenheng med den politiske målsettingen om å utsette pensjoneringstidspunktet og stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid.

Problemer av sosial og lignende art vil ikke kunne begrunne lemping av kravet til å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

Hvis medlemmet motsetter seg hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak?

Etter bestemmelsen i § 21-8 første ledd kan en søknad om ytelse som gis på grunnlag av sykdom mv. avslås, og en innvilget ytelse kan holdes tilbake eller stanses dersom en bruker uten rimelig grunn nekter å ta i mot tilbud om behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak. For nærmere retningslinjer, se rundskrivet til kapittel 21.

I tilfeller hvor den mest hensiktsmessige medisinske behandlingen synes særlig byrdefull for brukeren, kan det lempes på kravene til gjennomgått behandling. Hvis brukeren motsetter seg slik behandling, skal det legges vekt på om motforestillingene er alvorlige, og ikke f.eks. motivert av hensyn til trygdeytelsen. Det må i noen tilfeller godtas at en person motsetter seg operative inngrep, særlig når resultatet av operasjonen er usikkert.

Krav om geografisk mobilitet

Kravet om geografisk mobilitet gir NAV hjemmel for å kreve at brukeren må pendle eller flytte dersom dette synes hensiktsmessig, og det er umulig å gjennomføre arbeidsrettede tiltak eller finne en arbeidsplass på vedkommendes hjemsted. Dersom dette byr på vesentlige helsemessige, familiemessige og økonomiske problemer, kan man lempe på dette kravet. I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) om ny lov om folketrygd, side 123 heter det ”Det forutsettes som i dag at en ikke skal kreve at personer over 60 år skal flytte”

Det er svært viktig at dette spørsmålet blir tatt opp direkte med brukeren slik at vedkommende blir klar over de mulighetene som kan ligge i å flytte, både når det gjelder utdannelse og arbeidsmuligheter. Det vises for øvrig til § 11-12 bokstav c om tilleggsstønader, som kan gi tilskudd til reise og flytting i forbindelse med arbeidsrettede tiltak og nytt arbeid.

§ 12-5 Tredje ledd - Krav om funksjonsvurdering

[Endret 5/12, 7/13]

Det er først når bruker er tilstrekkelig avklart mot arbeid, at det er aktuelt å vurdere uførepensjon. Brukere som søker om uførepensjon skal som hovedregel ha gjennomført en arbeidsevnevurdering etter NAV-lovens § 14 a. En kvalitetssikret arbeidsevnevurdering med utfall varig tilpasset innsats, skal inngå som en del av faktagrunnlaget i forvaltningsenhetens vurdering av kravet til behandling og arbeidsrettede tiltak.  

En vurdering av funksjonsevnen fra lege og annet fagpersonell vil inngå i arbeidsevnevurderingen. Se retningslinjer til Navlovens § 14a.

En persons funksjonsevne sier noe om hvordan vedkommende greier å utføre ulike typer oppgaver og gjøremål i tidligere arbeid og eventuelt annet arbeid, arbeidsrettede tiltak, samt i dagliglivet i form av husarbeid, omsorgsoppgaver, fritidsaktiviteter, osv. Gjennom å legge større vekt på den enkeltes funksjonsevne, i stedet for diagnose, vil det være lettere å finne frem til relevante tiltak og å utnytte arbeidsevnen. Oppmerksomheten må rettes mot hva den enkelte kan gjøre, til tross for den medisinske lidelsen.

I enkelte saker kan det være behov for at beslutter ved NAV-kontoret tar kontakt med forvaltningsenheten (forhåndskontakt) for å diskutere kravet til behandling og arbeidsrettede tiltak før arbeidsevnevurderingen ferdigstilles.

I kurantsaker, se vedlegg 1 til kapittel 12, er det ikke krav til gjennomført arbeidsevnevurdering.

I de aller fleste tilfeller vil forvaltningsenheten legge NAV-kontorets arbeidsevnevurdering til grunn. Dersom det oppstår uenighet mellom NAV-kontoret og forvaltningsenheten om resultatet av arbeidsevnevurderingen tar forvaltningsenheten kontakt med NAV-kontoret for dialog. Ett resultat av dialog kan være at det fremskaffes ytterligere medisinske opplysninger. Etter dialog oppnås som regel enighet. I enkelte tilfeller der enighet ikke oppnås etter dialog kan forvaltningsenheten avgjøre saken ut fra det faktum som foreligger. I slike tilfeller må forvaltningsenheten informere NAV-kontoret om vedtaket, slik at de eventuelt kan vurdere sitt § 14 a vedtak.

I de tilfeller der det ikke foreligger arbeidsevnevurdering og bruker likevel ønsker å fremme krav om uførepensjon må forvaltningsenheten behandle saken. Saken må da opplyses på best mulig måte og sikre at søknaden undergis en forsvarlig behandling, jf.forvaltningslovens § 17, jf. folketrygdloven § 21-1.