Rundskriv til ftrl kap. 11 – Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader

1. Innledning

2. Forholdet til annen lovgivning

3. Forholdet til andre land

Innledning

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger må medlemmet som hovedregel ha tre års forutgående medlemskap i folketrygden. Bakgrunnen for dette er at man ønsker å sikre at en person har tilstrekkelig tilknytning til landet for å få rett til ytelser. Kravet om forutgående medlemskap sikrer at det ikke gis trygdeytelser til personer med svært kort botid og bidrar til å unngå at personer kan motta slike ytelser fra to land samtidig. Ved enkelte tilfeller er det likevel tilstrekkelig med et års forutgående medlemskap. Enkelte grupper er også unntatt kravet om forutgående medlemskap, se § 11-2 tredje ledd og § 11-22 første ledd, bokstav a.

Overgangsregler

Ved lov av 16. juni 2017 nr. 43 ble folketrygdloven § 11-2 endret. Endringen får virkning for krav om arbeidsavklaringspenger som settes fram etter 31. desember 2017. For krav som settes fram før dette, gjelder folketrygdloven § 11-2 slik den lød fram til og med 31. desember 2017. Se eget rundskriv om overgangsreglene.

Medlemskap

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger er det et vilkår at søkeren er medlem av folketrygden på søknadstidspunktet. Hvorvidt søkeren er medlem følger av reglene i folketrygdloven kapittel 2.

Trygdeavtaler

Trygdeavtaler med andre land kan gi unntak fra reglene om forutgående medlemskap, når vedkommende omfattes av bestemmelsene i en slik avtale. Mange av trygdeavtalene har bestemmelser om medregning av medlemstid i avtalelandet etter dette landets lovgivning for å fylle vilkåret om forutgående medlemskap. Hvorvidt det er aktuelt med medregning av medlemstid i andre avtaleland for de periodene med medlemskap i trygden som følger av § 11-2, beror på en vurdering etter den enkelte avtalen. Reglene for dette finnes i EØS-avtalens trygdedel (se hovednummer 45 ), i Nordisk konvensjon om trygd (se hovednummer 41) og i de fleste andre trygdeavtaler (se hovednummer 42).

§ 11-2 første ledd, første punktum – Hovedregel – Krav om tre års forutgående medlemskap

Medlemmet må ha vært medlem i folketrygden sammenhengende i de siste tre årene før søknad om arbeidsavklaringspenger settes fram. Dette innebærer at medlemmer som søker om arbeidsavklaringspenger før de har vært medlemmer i tre år, ikke vil kunne få innvilget ytelsen før de har vært medlem i minst tre år. Etter dette vil medlemmet fylle vilkåret i § 11-2 første ledd, første punktum uavhengig av når medlemmet fikk nedsatt arbeidsevnen med minst halvparten.

§ 11-2 andre ledd – Unntak – Krav om ett års forutgående medlemskap

For tilfellene som er nevnt i § 11-2 andre ledd bokstavene a og b er det tilstrekkelig med ett års forutgående medlemskap for at retten til arbeidsavklaringspenger oppstår. Dette innebærer at medlemmer som søker om arbeidsavklaringspenger før de har vært medlem i ett år, som hovedregel ikke vil kunne få innvilget ytelsen før etter at ett år har gått. Etter dette vil medlemmet fylle vilkåret i § 11-2 andre ledd, gitt at vilkårene i bokstavene a eller b er oppfylt.

Alternativene oppgitt i bestemmelsen er uttømmende og det er tilstrekkelig at ett av alternativene er oppfylt for at unntaksvilkåret kommer til anvendelse.

For begge alternativene er det perioder med eller uten medlemskap etter fylte 16 år som skal vurderes.

§ 11-2 tredje ledd – Unntak – Ikke krav om forutgående medlemskap for flyktninger

For flyktninger som er medlem av folketrygden, gjelder ikke vilkåret om forutgående medlemskap. Hvem som regnes som flyktning fremgår av folketrygdloven § 1-7. Statusen som flyktning må være bekreftet av utlendingsdirektoratet.

Mange personer som kommer til Norge som asylsøkere får ikke flyktningstatus, men får oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Disse kommer ikke inn under unntaksregelen i tredje ledd, og de må derfor oppfylle vilkårene i første eller andre ledd om forutgående medlemskap for å ha rett til arbeidsavklaringspenger.

Innledning

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger stilles det krav om opphold i Norge. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er behovet for å kunne følge opp medlemmet med tanke på riktig ytelse og arbeidsrettet aktivitet, og til enhver tid vite om vilkårene for rett til ytelsen er oppfylt. Bestemmelsen i § 11-3 regulerer også muligheten til å motta løpende ytelse under opphold i utlandet i særlige tilfeller.

Ved lov av 16. juni 2017 nr. 43 ble folketrygdloven § 11-3 endret fra 1. januar 2018. Det er lovfestet at et medlem etter søknad kan beholde arbeidsavklaringspengene under opphold i utlandet i inntil fire uker. Endringen gjelder også for medlem som mottok arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017.

Medlemskap og trygdeavtaler

[Endret 12/18]

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger er det et vilkår at søkeren er medlem av folketrygden og oppholder seg i Norge, se folketrygdloven kapittel 2.

Trygdeavtaler med andre land kan gi unntak fra regelen om opphold i Norge, når medlemmet omfattes av bestemmelsene i en slik avtale. I de tilfellene et medlem flytter til et annet EØS-land, kan vedkommende fortsatt anses for å være omfattet av norsk lovgivning etter EØS-reglene. Arbeidsavklaringspenger kan derfor på visse vilkår eksporteres til et annet EØS-land. Hvorvidt det er aktuelt med eksport av arbeidsavklaringspenger, og således unntak fra kravet om opphold i Norge, beror på en vurdering etter den enkelte avtalen. Se rundskriv til hovednummer 45 – kapittel 11 pkt. 11.4 for nærmere beskrivelse av vilkårene. Se også hovednummer 41 og hovednummer 42.

§ 11-3 første ledd – Hovedregel om opphold i Norge

Som hovedregel må medlemmet oppholde seg i Norge for å ha rett til arbeidsavklaringspenger. Utgangspunktet er dermed at det ikke er adgang til å oppholde seg i utlandet og samtidig motta arbeidsavklarings.penger. Dersom medlemmet oppholder seg i utlandet og ikke er tilgjengelig for NAV, skal arbeidsavklaringspengene stanses i perioden.

Bestemmelsen om opphold i Norge må ses i sammenheng med formålet med arbeidsavklaringspenger, se § 11-1. Hovedmålet med arbeidsavklaringspenger er at medlemmet skal gjennomføre et aktivt, arbeidsrettet løp og komme i arbeid ved hjelp av oppfølging fra NAV. Dette forutsetter at medlemmet er tilgjengelig for oppfølging. Oppfølging fra NAV tilsier også at aktuelle tiltak i hovedsak må foregå i Norge.

§ 11-3 andre ledd – Unntak for medisinsk behandling eller arbeidsrettet tiltak i utlandet

Arbeidsavklaringspenger kan unntaksvis gis til medlem som i henhold til sin aktivitetsplan, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a, får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet.

§ 11-3 tredje ledd – Unntak for utenlandsopphold som ikke følger av aktivitetsplanen

Etter tredje ledd i bestemmelsen kan det unntaksvis også utbetales arbeidsavklaringspenger under opphold i utlandet i inntil fire uker per kalenderår. Dette kan for eksempel være ved midlertidige pauser mellom tiltak eller i ventetid på behandling/tiltak.

Godkjenning forutsetter at det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenlig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer NAVs oppfølging og kontroll. NAV må foreta en skjønnsmessig vurdering av om medlemmet skal få beholde arbeidsavklaringspengene under opphold i utlandet. Et sentralt element i vurderingen er om oppholdet vil være til hinder for gjennomføring av avtalt aktivitet, herunder forsinke prosessen med å komme i arbeid. Alle søknader skal behandles individuelt. Det er uten betydning om utenlandsoppholdet var planlagt, eller reisen bestilt, før medlemmet fikk innvilget arbeidsavklaringspenger.

Medlemmet må søke NAV om godkjenning før utenlandsoppholdet starter.. Dersom NAV innvilger søknaden, kan tillatelse gis muntlig og notatføres. Medlemmet må informeres om innsending av meldekort og konsekvenser av for sent innsendte kort. Dersom NAV ikke innvilger søknaden, skal medlemmet ha skriftlig vedtak med begrunnelse og informasjon om klageadgang, jf. forvaltningsloven § 29.

Velger medlemmet å reise til utlandet før NAV har behandlet ferdig søknaden, reiser medlemmet på egen risiko for at NAV ikke godkjenner søknaden. Konsekvensen kan bli at arbeidsavklaringspengene stanses. Hvis medlemmet velger å reise til utlandet til tross for at NAV ikke har innvilget søknaden, skal arbeidsavklaringspengene stanses i den perioden medlemmet oppholder seg i utlandet.. Tilsvarende gjelder hvis medlemmet ikke har søkt om godkjenning før han eller hun reiser.

Hvis vedkommende oppholder seg i utlandet over en lengre periode enn den som er godkjent, skal arbeidsavklaringspengene stanses for den perioden som ikke er godkjent. 

§ 11-3 fjerde ledd – Nærmere regler fastsatt i forskrift

Med hjemmel i dette leddet kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om utenlandsopphold. Slik forskrift er ikke gitt.

Innledning

Folketrygden har en generell nedre aldersgrense på 18 år. Det kan derfor ikke innvilges arbeidsavklaringspenger til medlemmer som er yngre enn dette. Begrensningen på 67 år samsvarer med tidspunktet alle medlemmer vil ha rett til alderspensjon fra folketrygden.

§ 11-4 første ledd – Absolutte aldersgrenser

Nedre aldersgrense for å ha rett til arbeidsavklaringspenger er 18 år. Arbeidsavklaringspenger kan tidligst innvilges fra og med den dagen medlemmet fyller 18 år. Retten til arbeidsavklaringspenger faller bort når medlemmet fyller 67 år. Arbeidsavklaringspenger tilstås ut den måned medlemmet fyller 67 år.

§ 11-4 andre ledd – Krav om inntektsbortfall etter fylte 62 år

Fra 1. januar 2011 kan de fleste ta ut alderspensjon når de fyller 62 år. Det er ikke lenger en fast aldersgrense for når en går over på alderspensjon. For å unngå uheldige tilpasninger i forhold til tidlig uttak av alderspensjon, er det innført et krav om inntektsbortfall for å kunne tilstå arbeidsavklaringspenger til medlemmer som har fylt 62 år. Dette for å sikre at medlemmet har hatt en viss tilknytning til arbeidslivet i tiden før arbeidsevnen ble nedsatt.

Vilkåret i § 11-4 andre ledd er at bruker har hatt en pensjonsgivende inntekt på minimum folketrygdens grunnbeløp (1 G) i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten (beregningstidspunktet) eller til sammen minst 3 G i løpet av de siste tre årene før samme tidspunkt, jf. § 11-19 første ledd.

§ 11-4 tredje ledd – Unntak fra kravet om inntektsbortfall etter fylte 62 år

Dersom vilkåret om inntektsbortfall ikke er oppfylt, må NAV vurdere om unntaksregelen i § 11-4 tredje ledd kommer til anvendelse. Formålet bak unntaksregelen er å ivareta medlemmer som ikke har mulighet til å ta ut alderspensjon før de fyller 67 år.

Vilkåret om inntektsbortfall før beregningstidspunktet skal ikke gjelde for:

• Medlem som ikke mottar ytelser som gjenlevende ektefelle etter folketrygdloven kapittel 17 på nivå med minstepensjon etter § 19-8 eller garantipensjon etter § 20-9 beregnet med full trygdetid, eller
• Medlem som ikke har rett til uttak av hel alderspensjon etter kapitlene 19 og 20

Innledning

Arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse. Den sentrale vurderingen etter folketrygdloven § 11-5 knytter seg til den enkeltes muligheter til å fungere i et inntektsgivende arbeid, tross helseutfordringer. Mange arbeidstakere kan ha en diagnose/helseutfordringer uten at dette påvirker arbeidsevnen i vesentlig grad. Det er først når helseutfordringene fører til reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid at retten til arbeidsavklaringspenger kan oppstå.

Vilkårene i § 11-5 er inngangsvilkår for arbeidsavklaringspenger. Når det er søkt om arbeidsavklaringspenger, skal NAV vurdere om medlemmet har sykdom, skade eller lyte, om arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten og om det er årsakssammenheng mellom sykdom, skade eller lyte og den nedsatte arbeidsevnen. Ved manglende oppfyllelse av disse vilkårene, skal NAV avslå søknaden med hjemmel i § 11-5. Når vilkårene er oppfylt og arbeidsavklaringspenger er innvilget, skal NAV fortløpende vurdere om vilkårene for å motta ytelsen fortsatt er oppfylt. Hvis vilkårene for å motta ytelsen ikke lenger er oppfylt, skal arbeidsavklaringspengene opphøre.

§ 11-5 første ledd – Sykdom, skade eller lyte

Nedsatt arbeidsevne med minst halvparten til ethvert arbeid må ha sin årsak i sykdom, skade eller lyte. Ved vurderingen av om det foreligger sykdom, skade eller lyte i lovens forstand, skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sykdomsbegrepet er dynamisk i den forstand at innholdet vil forandres over tid i samsvar med utviklingen innenfor legevitenskapen.

Ordet sykdom er det mest omfattende av begrepene. Begrepet omfatter både fysiske og psykiske tilstander, medfødte og påførte.

Med begrepet skade forstås personskade som påføres utenfra, for eksempel ved trafikkulykker, arbeidsulykker, hjemmeulykker osv. En skade kan ha oppstått ved en plutselig hendelse, men kan også inntre etter uheldig påvirkning over lengre tid.

Begrepet lyte vil ofte være forbundet med kroppslig lyte, men omfatter også tilstander som psykisk utviklingshemming. Begrepet vil videre kunne omfatte tilstander som det ikke er naturlig å henføre under lovens begrep sykdom eller skade, men som likevel anses som medisinsk invalidiserende.

For at vilkårene i § 11-5 skal være oppfylt må det som hovedregel foreligge en sykdomsdiagnose. Men også sykdomslignende symptomer kan oppfylle bestemmelsens krav til sykdom. Dette forutsetter at medlemmet har dokumenterte sykdomsplager, men hvor det tross utredninger ikke har vært mulig å stille en diagnose. Legen må likevel ved undersøkelse ha gjort funn som indikerer sykdom, og som kan forklare medlemmets symptomer og plager.

Avgjørende for om vedkommendes tilstand kan betegnes som sykdom er de sykdomslignende symptomenes karakter og hvordan disse påvirker funksjonsevnen. Det må gjøres en avgrensning mot symptomer som må anses å være utslag av vanlige plager som for eksempel lettere smerter i rygg, nakke og muskulatur/ledd, hodepine og lignende. Hva som er utslag av vanlige plager og hva som er reelle sykdomsplager må avgjøres etter en konkret vurdering av legens opplysninger og beskrivelse av plagene.

Uavhengig av om det foreligger en sykdomsdiagnose eller sykdomslignende symptomer, er det vesentlige ved vurderingen etter § 11-5 hvilke konsekvenser helsetilstanden har for den enkeltes muligheter i arbeidslivet. Diagnose kan imidlertid være viktig for å kunne vite hva slags behandling/aktivitet som er aktuelt for vedkommende, og hvilken prognose sykdommen har. For å kunne ta stilling til om sykdomsvilkåret i § 11-5 er oppfylt, må det innhentes tilstrekkelig og oppdatert medisinsk dokumentasjon i form av for eksempel legeerklæring eller spesialisterklæring, som sier noe om medlemmets diagnose/sykdomsbilde, funksjonsevne og lignende. Den medisinske dokumentasjonen i saken kan forelegges NAVs rådgivende lege, hvis NAV vurderer at det er nødvendig.

Sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer kan gjøre det vanskelig for medlemmet å fungere i arbeidslivet. Sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer kan imidlertid ikke godkjennes som sykdom, og gir ikke grunnlag for arbeidsavklaringspenger. Men slike problemer kan i enkelte tilfeller være årsak til at medlemmet utvikler sykdom, for eksempel en psykisk lidelse. Sosiale og medisinske forhold vil da ha nær sammenheng med hverandre, og det må gjøres en konkret vurdering av om kravet til sykdom er oppfylt. Vurderingen må knyttes opp til kravet til årsakssammenheng. Hvor det for eksempel er klart at medlemmet har omsorgsoppgaver eller andre sosiale utfordringer som er til hinder for arbeid, vil ikke arbeidsavklaringspenger kunne tilstås.

§ 11-5 første ledd – Nedsatt arbeidsevne med minst halvparten

Arbeidsavklaringspenger gis til medlem som har fått arbeidsevnen sin nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Med arbeidsevne menes den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et normalt inntektsgivende arbeid. Utgangspunktet for vurderingen skal være den situasjonen medlemmet er i når vedkommende søker om arbeidsavklaringspenger.

Ved vurderingen av nedsatt arbeidsevne skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder hvor det er rimelig at medlemmet tar arbeid, se § 11-5 andre ledd.

Medlemmets arbeidsevne må ikke være varig nedsatt, men nedsettelsen må likevel være av en viss varighet. Rent forbigående problemer med å komme i arbeid tilsier at det ikke er nødvendig å sette i gang arbeidsrettede tiltak eller annen bistand fra NAV, fordi medlemmet ikke hindres i å beholde eller skaffe arbeid, se § 11-1 og § 11-6.

Det er ikke helsetilstanden i seg selv, men nedsettelsen av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid, som skal være av en viss varighet. Vurderingen av nedsatt arbeidsevne må derfor baseres på en forventning om hvordan arbeidsevnen vil utvikle seg fremover i tid. Det må gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak. En person som får en kortvarig og akutt sykdom som fører til at personen faller ut av arbeid og forventes å få varige problemer med å vende tilbake, vil dermed kunne fylle vilkåret om nedsatt arbeidsevne. Hvis personen derimot vil kunne gjenoppta arbeidet eller ta annet arbeid etter en kortere sykdomsperiode, vil vilkåret i § 11-5 i utgangspunktet ikke være oppfylt, fordi medlemmet ikke er hindret i å beholde eller skaffe arbeid.

For medlem som ved utløpet av sykepengeperioden fortsatt er syk og trenger en midlertidig inntektssikring i en avgrenset periode, gjelder bestemmelsen i § 11-13 bokstav d.

For at medlemmet skal få rett til arbeidsavklaringspenger, må arbeidsevnen være nedsatt med minst halvparten til alle typer arbeid. Arbeidsevnen skal vurderes med utgangspunkt i en arbeidsuke på 37,5 timer. Men det er ikke bare det faktiske antall arbeidede timer det skal tas hensyn til i vurderingen. Også medlemmets muligheter for arbeid skal inngå. Dette innebærer at antall timer medlemmet kunne ha arbeidet (uutnyttet arbeidsevne) skal inngå som en del av vurderingen, se § 11-23 andre ledd andre setning. Det vil si at hvis medlemmet er i stand til å arbeide mer enn 50 prosent av normal arbeidstid, tross helseplager, vil ikke inngangsvilkårene for arbeidsavklaringspenger være oppfylt. Medlemmet skal altså alltid vurderes mot muligheten for heltidsarbeid, eventuelt deltidsarbeid i mer enn 50 prosent stilling i ethvert arbeid. Dette gjelder også for brukere som ikke var i arbeid eller jobbet deltid da de ble syke.

Hvis medlemmet mottar gradert uføretrygd skal uføregraden tas med ved vurdering av arbeidsevnereduksjonen. Den som er 50 prosent ufør eller mer fyller alltid inngangsvilkåret i § 11-5. For at et medlem som mottar gradert uføretrygd med 50 prosent eller mer skal få innvilget arbeidsavklaringspenger må imidlertid også vilkåret i § 11-6 være oppfylt.

Praktiseringen av kravet til nedsatt arbeidsevne må ses i sammenheng med ønsket om å beholde arbeidstakerne så lenge som mulig i arbeid, se § 11-1 og § 11-6. Hvis medlemmet på egen hånd, eller med tilrettelegging, er i stand til å beholde eller skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre, er ikke arbeidsevnen nedsatt.

Arbeidsevnen anses ikke nedsatt selv om medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å tjene like mye som før. Avgjørende er evnen til å utføre arbeid.

Medlem som har vært utenfor arbeidslivet en lengre periode

Medlem som søker om arbeidsavklaringspenger, og som på søknadstidspunktet har vært utenfor arbeidslivet en lengre periode, vil kunne ha rett til arbeidsavklaringspenger hvis vilkårene i § 11-5 er oppfylt og vedkommende har som mål å komme ut i inntektsgivende arbeid. Vurderingen skal gjøres opp mot ethvert arbeid medlemmet anses kvalifisert til å ta. Dette kan for eksempel gjelde for hjemmearbeidende. Medlem som er hjemmearbeidende, men har som mål å komme i arbeid, vil kunne ha rett til arbeidsavklaringspenger. Hvis målet er å øke deltakelsen i dagliglivet/hjemmet, vil ikke vilkårene for arbeidsavklaringspenger være oppfylt.

Studenter

Medlem som er student som har avbrutt studiet, men som skal gjenoppta studiene etter behandling, skal ikke vurderes etter vilkårene i § 11-5. Se § 11-14. Reglene i § 11-14 gjelder imidlertid ikke hvis avbruddet i studiet vil være av lengre varighet enn seks måneder, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 7. Medlemmet må da vurderes etter vilkårene i § 11-5.

Medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte må avbryte et utdanningsløp, og som ikke skal gjenoppta det påbegynte studiet, skal vurderes etter vilkårene i § 11-5. Dette innebærer at vedkommendes muligheter for å skaffe seg arbeid skal vurderes. Det vil si at det ikke skal gjøres en isolert vurdering opp mot studiesituasjonen og hvorfor medlemmet falt ut av studiet. Fokuset skal være arbeidsevnen og vedkommendes muligheter for å få ethvert inntektsgivende arbeid, tross helsemessige begrensninger. Både behandling og arbeidsrettede tiltak kan være aktuelt for denne gruppen.

§ 11-5 første ledd – Årsakssammenheng

Arbeidsavklaringspenger kan kun innvilges hvis det er årsakssammenheng mellom den nedsatte arbeidsevnen og medlemmets sykdom, skade eller lyte. For arbeidsavklaringspenger er det ikke et krav at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen. Men det er et krav at helseproblemene skal være en vesentlig medvirkende årsak. Dette innebærer at arbeidsavklaringspenger ikke skal innvilges der den nedsatte arbeidsevnen klart skyldes andre årsaker enn de rent helsemessige. 

I mange tilfeller kan den nedsatte arbeidsevnen skyldes en kombinasjon av helsetilstanden og andre årsaker, eksempelvis familiære, sosiale, språklige eller evnemessige. Kravet til at sykdom må være vesentlig medvirkende årsak innebærer ikke at sykdom må være den utløsende årsaken til at medlemmets arbeidsevne er nedsatt. For eksempel kan et medlem fungere i arbeid tross ulike problemer, så få en sykdom som gjør at vedkommende faller ut av arbeid. I et annet tilfelle kan et medlem fungere i arbeid tross sykdom, men falle ut av arbeid som følge av andre problemer som oppstår, for eksempel krevende omsorgsoppgaver. NAV kan i begge tilfeller komme til at helseproblemer er den vesentlig medvirkende årsaken til at arbeidsevnen er nedsatt, selv om de ikke er den direkte utløsende årsaken. Ved vurderingen av om helseproblemene er en vesentlig medvirkende årsak til at arbeidsevnen er nedsatt, må det gjøres en skjønnsmessig vurdering av hvilken betydning helsen har for den nedsatte arbeidsevnen. Andre årsaker vil kunne bekrefte eller forsterke behovet for bistand, men de kan ikke alene være utslagsgivende.

Hvis den nedsatte arbeidsevnen ikke i vesentlig grad skyldes helserelaterte forhold, men for eksempel mestringsproblemer, arbeidsledighet, økonomiske eller sosiale problemer, har medlemmet ikke rett til arbeidsavklaringspenger.

§ 11-5 andre ledd – Momenter ved vurderingen av om arbeidsevnen er nedsatt

Momenter som kan tale for at arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at medlemmet hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid fremgår av § 11-5 andre ledd. I vurderingen skal det legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid.

Oppramsingen er ikke uttømmende.

§ 11-5 som hjemmel for avslag og opphør av arbeidsavklaringspenger:

Innledning

Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet har behov for bistand og/eller oppfølging fra NAV. Formålet med bistanden som tilbys medlemmet, skal være å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde et arbeid som han eller hun kan utføre, med andre ord å bedre evnen til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid.

Folketrygdloven § 11-6 er både et inngangsvilkår og et løpende vilkår for arbeidsavklaringspenger. De som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettede tiltak, vil fylle vilkåret i § 11-6. Arbeidsavklaringspenger kan også gis til personer som etter å ha prøvd behandling og/eller tiltak, fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid og som får arbeidsrettet oppfølging fra NAV. For å kunne innvilge arbeidsavklaringspenger må medlemmet også på grunn av sykdom, skade eller lyte ha fått arbeidsevnen nedsatt i en slik grad at vedkommende hindres i å beholde eller skaffe seg arbeid jf. § 11-5.

Det avgjørende ved vurderingen etter § 11-6 er hvilket bistandsbehov medlemmet har for å komme i arbeid. Behovsvurderingen er en sammensatt vurdering, der flere forhold må tas i betraktning.

Behovet etter § 11-6 må vurderes utfra de medisinske forholdene og den kompetansen medlemmet har. Behovet må være reelt. I dette ligger at den aktuelle behandlingen eller tiltaket må innebære en mulighet for at arbeidsevnen kan bedres.

I tillegg til å være et inngangsvilkår, kan § 11-6 anvendes som hjemmel for opphør av arbeidsavklaringspenger. NAV skal fortløpende vurdere om medlemmet fortsatt fyller vilkårene i § 11-6. Når NAV etter en ny vurdering av medlemmets arbeidsevne kommer til at det ikke lenger er nødvendig og hensiktsmessig med aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak eller annen oppfølging fra NAV for å komme i arbeid, vil ikke vilkårene i § 11-6 være oppfylt.

Dersom medlemmet ikke ønsker å forsøke behandling, tiltak og/eller oppfølging, selv om NAV mener at dette er nødvendig og hensiktsmessig for å komme i arbeid, må NAV vurdere om arbeidsavklaringspengene skal stanses eller opphøres etter § 11-7.

§ 11-6 – Bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid

Målet med bistanden skal være at medlemmet skal settes i stand til å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid som han eller hun kan utføre. Dette gjelder uavhengig av om arbeidsavklaringspenger innvilges etter bokstav a, b eller c.

Med et arbeid som medlemmet kan utføre, menes et arbeid som han eller hun vil være i stand til å utføre ut fra sine fysiske og psykiske forutsetninger. Det er ikke et krav at medlemmet skal gå direkte over i ordinært arbeid etter gjennomført behandling eller tiltak. Vedkommende skal settes i stand til å stille på lik linje med ordinære arbeidssøkere. Arbeidet bør, så langt det er mulig kunne gjøre vedkommende selvforsørget. Medlemmet skal imidlertid vurderes mot mulighetene for å få både heltids- og deltidsarbeid.

Ordlydens formulering «beholde arbeid» er ment å omfatte de som allerede har et arbeidsforhold, men som har behov for bistand for å

• beholde de samme arbeidsoppgavene som tidligere,
• øke arbeidsinnsatsen eller
• beholde arbeidsforholdet ved å få andre arbeidsoppgaver hos arbeidsgiver.

Hvis medlemmet har et arbeidsforhold som vedkommende kan komme tilbake til etter medisinsk behandling vil det være naturlig å ta utgangspunkt i dette arbeidsstedet når NAV vurderer behovet for bistand, men NAV må også vurdere om vedkommende kan komme raskere tilbake i arbeid ved å bytte jobb.

§ 11-6 bokstav a – Har behov for aktiv behandling

§ 11-6 bokstav b – Har behov for et arbeidsrettet tiltak

§ 11-6 bokstav c – Etter å ha prøvd tiltak etter bokstavene a og/eller b fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid

Denne bestemmelsen omfatter medlem som allerede har gjennomført aktiv behandling og/eller arbeidsrettet tiltak og som fortsatt anses for å ha en viss mulighet for å komme i et arbeid. Dersom medlemmet fortsatt anses for å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, skal vedkommendes arbeidsevne ikke anses som ferdig avklart. Det er viktig at disse medlemmene ikke overføres til en varig passiv ytelse som uføretrygd.

Arbeidsavklaringspenger vil her kunne gis i perioder hvor det ikke er mulig å gjennomføre aktiv behandling og arbeidsrettede tiltak. Selv om medlemmet ikke gjennomfører aktivitet, foregår det fortsatt en avklaring av arbeidsevnen. I disse periodene skal medlemmet ha jevnlig og tett oppfølging fra NAV. Dette er avgjørende for at man på et tidligst mulig tidspunkt klarer å fange opp medlem som igjen er i stand til å gjennomføre aktiv behandling eller arbeidsrettede tiltak for å komme i arbeid.

Innledning

Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet har behov for bistand fra NAV. Formålet med bistanden som tilbys medlemmet, skal være å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde et arbeid som han eller hun kan utføre, med andre ord å bedre evnen til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid.

Alle som henvender seg til NAV og som ønsker eller har behov for bistand til å komme i arbeid, har en lovfestet rett til å få vurdert sitt bistandsbehov, jf. NAV-lovens § 14a. Medlemmer som har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret og gjensidig forpliktende plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan). Det er NAV som har ansvaret for at planen blir utarbeidet. NAV skal i samråd med medlemmet vurdere om det finnes virkemidler eller tiltak (aktiviteter), som er nødvendige og hensiktsmessige for at medlemmet skal komme i arbeid, og om medlemmet kan prioriteres til disse. Kravene til aktivitet skal tilpasses den enkeltes forutsetninger og funksjonsnivå. Aktiviteten bør være av et slikt omfang at det tilsvarer en full arbeidsuke såframt ikke medlemmets helsesituasjon er til hinder for dette.

For å nå målet om arbeid er det avgjørende at medlemmet medvirker aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Medlemmets plikt til å bidra aktivt reguleres nærmere i § 11-7. Folketrygdlovens krav om aktivitet har nær sammenheng med NAV-loven § 14a om utarbeidelse av en aktivitetsplan.

I praksis vil det hovedsakelig være to typer tilfeller hvor man sier at aktivitetsplikten etter § 11-7 ikke er oppfylt. Det ene er medlemmer som forholder seg passive ved å ikke møte etter innkalling eller som ikke medvirker til utarbeidelsen av aktivitetsplanen. Det andre vil være medlemmer som ikke opprettholder ønsket fremdrift i prosessen med det å komme i arbeid.

I mange tilfeller er NAV avhengig av at medlemmet gir opplysninger eller leverer dokumentasjon som er nødvendig for å ta stilling til om vilkårene i § 11-7 fortsatt er oppfylt. Dersom medlemmet ikke etterkommer pålegg fra NAV om å gi slike opplysninger/dokumentasjon må man vurdere om det er grunnlag for reduksjon jf. § 11-9 eller stans jf. § 11-7.

§ 11-7 første ledd – Bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid

Det er et vilkår for rett til ytelser etter kapittel 11 at medlemmet deltar aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Det betyr at arbeidsavklaringspengene kan stanses hvis aktivitetsplikten ikke overholdes. Eventuelt kan videre ytelse opphøre hvis bruddet på aktivitetsplikten er omfattende. Hovedformålet med § 11-7 er ikke å stanse eller opphøre ytelsen, men bestemmelsen skal virke preventivt som en sanksjonshjemmel dersom medlemmet bryter aktivitetsplikten.

§ 11-7 andre ledd – Aktivitetskrav og medvirkning ved utarbeidelse av aktivitetsplan

Innledning

Hovedregelen er at fravær fra de avtalte aktivitetene i aktivitetsplanen medfører reduksjon i utbetalingen av ytelsene inntil vedkommende igjen er klar for arbeidsrettede aktiviteter. Imidlertid er det ved en del typer av fravær slik at fraværet ikke vil ha noen konsekvens. Dette gjelder kortvarig fravær, samt fravær på grunn av sterke velferdsgrunner. Videre vil fravær på grunn av sykdom ikke føre til reduksjon i ytelsene. Gjentatte fravær skal føre til at saken tas opp til vurdering, og det kan ende med at hele saken avsluttes ved vedtak om opphør dersom NAV kommer til at medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger.

§ 11-8 første ledd – Hovedregel

Som hovedregel skal fravær føre til stans i ytelsen. Dette vil si at arbeidsavklaringspengene ikke blir utbetalt før vedkommende er i arbeidsrettet aktivitet igjen.

I mange aktivitetsplaner vil det oppstå naturlige pauser i aktivitetskjeden. Slike pauser er ikke å anse som fravær fra fastsatt aktivitet. Dette kan for eksempel være pauser mellom ulike arbeidsrettede aktiviteter. I utgangspunktet må medlemmet være disponibel for arbeidsrettet aktivitet eller arbeid også i slike venteperioder jf. § 11-7.

For eksempel kan situasjonen være den at medlemmet og NAV avtaler at medlemmet skal ta et forkurs og deretter ett års skolegang. Vedkommende fullfører forkurset til jul, men skolen begynner først ut på nyåret. Medlemmet får da en naturlig pause i sin aktivitetskjede på ca. 3 uker. Dette er ikke å anse som fravær og vedkommende skal derfor ha utbetalt arbeidsavklaringspenger også i det aktuelle tidsrommet på 3 uker uten aktivitet. I slike tilfeller skal vedkommende ikke føre slike perioder som fravær på meldekortet. Det vises for øvrig til § 11-16 og 11-18 der det klart fremkommer at medlemmet også i venteperioder før, under og etter arbeidsrettede aktiviteter kan motta arbeidsavklaringspenger.

Dersom vedkommende tar ferie, og slik sett ikke er tilgjengelig for NAV, skal dette føres som ferie/fravær på meldekortene. Det utbetales ikke arbeidsavklaringspenger for dager med ferie.

Dersom ytelsen på grunn av avbrudd har vært stanset i mer enn 52 uker, må medlemmet sette frem ny søknad om arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-31.

§ 11-8 annet ledd – Etterbetaling

Dersom medlemmet krysser av for fravær fra fastsatt aktivitet for mer enn n dags fravær på et meldekort, reduseres arbeidsavklaringspenger for alle meldte fraværsdager i den aktuelle meldeperioden. Hvis medlemmet har fått redusert utbetaling av arbeidsavklaringspenger på grunn av fravær som skyldes sterke velferdsgrunner godkjent etter § 11-8 tredje ledd eller sykdom godkjent etter § 11-8 fjerde ledd, skal arbeidsavklaringspengene etterbetales.

§ 11-8 tredje ledd – Kortvarig fravær og fravær på grunn av sterke velferdsgrunner

Bestemmelsen i tredje ledd er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at fravær fører til reduksjon i ytelsene. Tredje ledd har bestemmelser om at kortvarig fravær samt fravær på grunn av sterke velferdsgrunner ikke medfører reduksjon i ytelsene.

§ 11-8 fjerde ledd – Sykdomsfravær

Bestemmelsen i fjerde ledd er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at fravær fører til reduksjon i arbeidsavklaringspengene. Fjerde ledd har bestemmelser om at fravær som skyldes sykdom eller skade ikke medfører reduksjon i ytelsene. Bestemmelsen er særlig tenkt anvendt på de som er i en aktivitet, men som på grunn av akutt sykdom eller skade får et kortere sykdomsfravær fra den fastsatte aktiviteten. Disse vil ikke få noen reduksjon i utbetalingen av ytelsen.

Ved sykdomsfravær kreves det i utgangspunktet dokumentasjon fra lege eller fra annet helsepersonell med rett til å sykemelde. Når det gjelder fravær fra tiltak godtas imidlertid egenmelding. Mottakere av arbeidsavklaringspenger kan benytte seg av en egenmeldingsordning tilsvarende den for IA-bedrifter. Det vil si at medlemmet kan anvende egenmelding i til sammen 24 kalenderdager i løpet av en 12 måneders periode. Dette innebærer at egenmelding for eksempel kan benyttes for 24 enkeltdager. Egenmelding kan ikke benyttes i mer enn åtte dager pr fraværstilfelle. Ved nytt sykefravær innen 16 dager medregnes tidligere fraværsdager som det ikke foreligger sykemeldingsattest for. Når medlemmet har brukt opp de åtte egenmeldingsdagene i løpet av en 16 dagers periode, må han eller hun delta i tiltaket sammenhengende i 16 kalenderdager før egenmelding kan brukes på nytt. Dersom NAV er usikker på hvor reelt forholdet er, kan man be om at medlemmet dokumenterer sykdom i form av legeerklæring jf. § 11-8 fjerde ledd andre punktum.

§ 11-8 femte ledd – Gjentatte fravær

§ 11-8 femte ledd – Forskriftshjemmel

Departementet er i femte ledd gitt en forskriftshjemmel for nærmere regler om hva som er gyldig fravær, krav til dokumentasjon, hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet og konsekvenser av fravær fra fastsatt aktivitet. I forskrift om arbeidsavklaringspenger § 3 er det gitt nærmere regler om fravær som skyldes sterke velferdsgrunner.

Innledning

Bestemmelsen om reduksjon av arbeidsavklaringspengene ved brudd på nærmere bestemte aktivitetsplikter ble innført fordi man vurderte at det var behov for en mildere og mer umiddelbar reaksjon ved brudd på bestemte aktivitetsplikter i tillegg til reaksjonene i folketrygdloven § 11-7, § 11-8 og § 11-10. Formålet er å gi en reaksjon som er forholdsmessig og ikke for inngripende utfra det enkelte pliktbruddet og bidra til at det enkelte medlemmet følger opp de pliktene som NAV krever.

§ 11-9 første ledd – Hovedregel – Reduksjon ved brudd på en bestemt aktivitetsplikt

Den klare hovedregelen er at NAV skal redusere utbetalingen av arbeidsavklaringspenger dersom medlemmet ikke følger opp en bestemt aktivitetsplikt på, eller innen et bestemt tidspunkt.

Hvilke aktivitetsplikter som kan medføre reduksjon er gitt i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 4 .Reduksjon av arbeidsavklaringspenger ved brudd på nærmere bestemte aktivitetsplikter. . Hvilke pliktbrudd som omfattes av bestemmelsen er uttømmende opplistet i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 4 første ledd

NAV gir ikke forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 i forkant av et vedtak om reduksjon av arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-9. NAV er unntatt kravet om forhåndsvarsling i folketrygdloven § 11-30 andre ledd.

Årsaken til at NAV ikke trenger å forhåndsvarsle medlemmet er fordi medlemmet skal ha blitt orientert om konsekvensene av et eventuelt pliktbrudd gjennom den orienteringen NAV gir i forkant av plikten. Dette kan eksempelvis være gjennom møteinnkallingen eller når NAV pålegger den bestemte aktivitetsplikten. Forhåndsorienteringen skal være skriftlig, enten i brevs form eller gjennom NAVs digitale dialog med medlemmet.

Dersom NAV ikke har gitt orientering om konsekvensene i forkant av den aktuelle plikten jf. folketrygdloven § 11-30, vil det ikke være grunnlag for å ilegge reduksjonen.

§ 11-9 første ledd – Unntak – Rimelig grunn

Utgangspunktet er at NAV skal redusere utbetalingen av arbeidsavklaringspenger dersom medlemmet ikke har fulgt opp den konkrete aktivitetsplikten som NAV har pålagt vedkommende.

Når NAV skal iverksette reduksjonen må bero på en skjønnsmessig vurdering av den enkelte veilederen. I utgangspunktet bør dette gjøres raskt etter det aktuelle pliktbruddet. I noen tilfeller kan det imidlertid være grunn til å avvente iverksettelsen. Dette kan eksempelvis være dersom medlemmet på forhånd har meldt fra og vil sende inn dokumentasjon på rimelig grunn, eller dersom medlemmet tar kontakt med NAV før NAV får iverksatt reduksjonen.

Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 4 andre ledd angir at NAV skal tilbakeføre trekket til medlemmet dersom vedkommende har hatt rimelig grunn til ikke å følge opp den konkrete aktivitetsplikten.

I de tilfellene der medlemmet i forkant av den bestemte plikten melder frafall eller ber om utsettelse, må NAV vurdere om medlemmet har rimelig grunn til dette før vedtak om reduksjon kan iverksettes.

Vurderingen av hva som er en rimelig grunn skal være en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfellet. Det er ikke mulig å gi en uttømmende liste over forhold som kan være av betydning. Momenter ved vurderingen er blant annet årsaken til pliktbruddet, medisinske forhold og medlemmets livssituasjon. Eksempelvis vil alvorlig sykdom eller sterke velferdsgrunner kunne anses som rimelig grunn. NAV skal foreta en streng vurdering av hva som utgjør en rimelig grunn.

§ 11-9 andre ledd – Frist for å ilegge reduksjon i utbetaling

NAV kan ikke fatte vedtak om reduksjon på grunn av et bestemt pliktbrudd dersom det på vedtakstidspunktet har gått mer enn tre måneder siden pliktbruddet skjedde. Fristen regnes fra og med den dagen pliktbruddet skjedde. Ved oppmøteplikt vil dette være den dagen medlemmet ikke møtte til det avtale møtet.

Ved innsendingsfrister regnes pliktbruddet for å ha skjedd på fristdatoen dersom NAV ikke mottar dokumentene innen rimelig tid etter dette, tatt i betraktning eventuell postgang.

Dersom medlemmet har fått endret fristen for å møte opp eller sende inn noe, vil tremånedersfristen løpe fra det nye tidspunktet som er fastsatt.

Det er ikke gitt noen unntak fra tremånedersfristen.

Forholdet til andre reaksjonsbestemmelser

Kapittel 11 inneholder flere bestemmelser om reaksjoner når medlemmet ikke overholder aktivitetsplikten. Det er viktig å ha et bevisst forhold til når de enkelte bestemmelsene får anvendelse for å sikre korrekt reaksjon i hvert tilfelle.

Forholdet til § 11-7 Medlemmets aktivitetsplikt

Reduksjon etter § 11-9 knytter seg utelukkende til en bestemt plikt på et konkret tidspunkt.

Dersom det er tale om forhold som vedvarer over tid eller øvrig fravær fra aktivitet og medlemmet ikke overholder aktiviteten som er avtalt i medlemmets plan vil det være aktuelt å vurdere en reaksjon etter § 11-7. Dette vil også gjelde for de tilfeller der medlemmet har fravær utover den ene bestemte dagen NAV har pålagt medlemmet en særlig oppmøteplikt. Stans etter § 11-7 vil også være mer aktuelt i de tilfeller der medlemmet etter å ha fått en reaksjon etter § 11-9, ikke møter opp på neste innkalling. Se rundskrivet til § 11-7.

Forholdet til § 11-7 Medlemmets aktivitetsplikt

Reduksjon etter § 11-9 knytter seg utelukkende til en bestemt plikt på et konkret tidspunkt.

Dersom det er tale om forhold som vedvarer over tid eller øvrig fravær fra aktivitet og medlemmet ikke overholder aktiviteten som er avtalt i medlemmets plan vil det være aktuelt å vurdere en reaksjon etter § 11-7. Dette vil også gjelde for de tilfeller der medlemmet har fravær utover den ene bestemte dagen NAV har pålagt medlemmet en særlig oppmøteplikt. Stans etter § 11-7 vil også være mer aktuelt i de tilfeller der medlemmet etter å ha fått en reaksjon etter § 11-9, ikke møter opp på neste innkalling. Se rundskrivet til § 11-7.

Forholdet til § 11-8 Fravær fra fastsatt aktivitet

Etter § 11-8 andre og tredje ledd, kan medlemmet ha fravær på en dag per meldekortperiode uten at vedkommende får trekk i utbetalingen i gitte situasjoner. Se rundskrivet til § 11-8.

Når NAV har pålagt medlemmet en plikt til å gjøre noe en bestemt dag, eller innen en bestemt frist, vil utgangspunktet være at fravær/unnlatelse av plikten medfører reduksjon etter § 11-9.

Resultatet av vurderingen NAV må foreta vil kunne bli at fraværet/unnlatelsen medfører en reduksjon i utbetalingen, eller at medlemmet har hatt rimelig grunn og at arbeidsavklaringspengene ikke skal reduseres. Fraværet må i så fall anses å være omfattet av § 11-8 tredje og fjerde ledd.

Forholdet til § 11-17 Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker

Reduksjonsbestemmelsen får ikke anvendelse på pliktbrudd som finner sted mens medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i arbeidssøkerperioden etter § 11-17. Det gjelder egne regler for bortfall av arbeidsavklaringspenger for denne gruppen, se § 11-17 siste punktum og rundskrivet til denne bestemmelsen.

Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 4 tredje ledd – Klage- og ankeadgang

Medlemmet kan klage over vedtak om reduksjon etter § 11-9til nærmeste overordnede organ. Klagefristen er seks uker, jf. folketrygdloven § 21-12 syvende ledd.

Klageinstansens vedtak er endelige og kan ikke ankes til Trygderetten, se forskrift om unntak fra anke til Trygderetten § 1 [FOR-1997-04-15-324 § 1].

Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 15

For å sikre en god evaluering av hvordan reduksjonsbestemmelsen i § 11-9 fungerer er det gitt forskriftsbestemmelse om at den kun skal tre i kraft for medlemmet bosatt i enkelte fylker fra 1. januar 2018, og for øvrige fylker fra 1. januar 2019.

Bestemmelsen trer først i kraft fra 1. januar 2019 for medlemmer bosatt i følgende fylker:

• Nordland
• Troms
• Finnmark

For medlemmer bosatt i alle øvrige fylker trer bestemmelsen i kraft fra 1. januar 2018.

Innledning

Medlem som mottar arbeidsavklaringspenger må sende meldekort hver fjortende dag. NAV bruker opplysningene fra meldekortet til å følge opp medlemmets aktiviteter, avgjøre om medlemmet fortsatt har rett til arbeidsavklaringspenger og til å beregne utbetalingen av arbeidsavklaringspengene.

Bestemmelsen i § 11-10 pålegger medlemmet å sende meldekort, og hjemler stans av retten til utbetaling av arbeidsavklaringspenger når plikten ikke overholdes. Hvis medlemmet har hatt «rimelig grunn» til å unnlate å melde seg innen fastsatt frist, skal arbeidsavklaringspengene etterbetales.

Bestemmelsen gir også regler om fritak fra plikten til å sende meldekort.

Dette rundskrivet gjelder reglene om meldeplikt for mottakere av arbeidsavklaringspenger. I tillegg gjelder regler og rutiner for meldeplikt som er felles for personer med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, tiltakspenger og arbeidssøkere uten ytelser.

§ 11-10 første ledd – Meldeplikt

For å få utbetalt arbeidsavklaringspenger må medlemmet som hovedregel melde seg til NAV. Meldeplikten starter når arbeidsavklaringspenger innvilges. Er medlemmet forut for dette registrert som arbeidssøker, har vedkommende meldeplikt allerede fra det tidspunktet han eller hun ble registrert. Deretter må medlemmet sende meldekort hver fjortende dag. Meldeplikten slutter når arbeidsavklaringspengene opphører.

Meldeplikten skal bidra til å tydeliggjøre medlemmets eget ansvar for selv å medvirke aktivt for å få utbetalt arbeidsavklaringspenger. Det er en klar sammenheng mellom plikten til å sende meldekort og retten til arbeidsavklaringspenger, samt medlemmets opplysninger om arbeid og aktivitet og størrelsen på utbetalingen av arbeidsavklaringspengene.

§ 11-10 andre ledd – Konsekvenser av unnlatt eller for sen melding

Medlemmet skal melde seg på fastsatt meldingsdag. Dette er mandag etter perioden på meldekortet. Meldekortet er sendt inn til riktig tid hvis NAV mottar kortet senest mandagen i uken etter fastsatt meldingsdag. Dette innebærer at medlemmet har en ukes frist for innsending av meldekort.

Unnlater medlemmet å melde seg innen siste frist for innsending, taper han eller hun retten til arbeidsavklaringspengene fra og med den dagen vedkommende skulle ha meldt seg, og frem til det aktuelle meldekortet er sendt inn. Selv om meldekort er sendt for sent, får medlemmet utbetalt arbeidsavklaringspenger. Reduksjon i arbeidsavklaringspengene foretas først ved utbetalingen for neste meldekort.

Har ikke medlemmet sendt meldekort, beregnes ikke arbeidsavklaringspenger og utbetaling uteblir.

§ 11-10 tredje ledd – Fritak fra plikten til selv å sende meldekort

[Endret 6/18]

Et medlem kan fritas fra plikten til selv å sende meldekort hvis det vil være unødig tyngende for vedkommende å overholde meldeplikten.

Hvorvidt det skal gis fritak beror på en konkret og individuell vurdering av det enkelte medlem og hva NAV kan forvente av medlemmet. En diagnose vil ikke i seg selv være grunnlag for å gi fritak fra meldeplikten. Det er de konkrete konsekvensene diagnosen har for det enkelte medlem som kan være grunnlag for fritak.

Det er ikke tilstrekkelig å konkludere med at meldeplikten er tung eller belastende for medlemmet. Plikten til å sende meldekort må være unødig tyngende. Dette innebærer et krav om at plikten til selv å sende meldekort blir tyngre for dette medlemmet å oppfylle enn for øvrige mottakere av arbeidsavklaringspenger. I vurderingen skal det tas hensyn til muligheten til å sende både papirmeldekort og elektronisk meldekort. Hvis det ene alternativet ikke er unødig tyngende for medlemmet, skal ikke fritak gis.

Overholdelse av meldeplikten kan være unødig tyngende når det foreligger et hinder som vanskeliggjør utfylling av meldekort. Et medlem vil kunne ha problemer med å fylle ut meldekortet riktig, for eksempel på grunn av synshemming, lese- og skrivevansker eller psykisk utviklingshemming. NAV må da vurdere om disse forholdene gjør det unødig tyngende for medlemmet å overholde meldeplikten. I vurderingen bør det for eksempel tas stilling til om medlemmet er i stand til å benytte aktuelle hjelpemidler.

Overholdelse av meldeplikten kan også være unødig tyngende når det foreligger et hinder som vanskeliggjør innsending av meldekort. For eksempel kan dette være tilfelle for et medlem som er innlagt i institusjon i en slik helsetilstand at det ikke er mulig å sende inn meldekort eller for et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte trenger hjelp av andre til å sende meldekort. Fritak gis så lenge overholdelse av plikten til å sende meldekort er unødig tyngende for medlemmet.

Bestemmelsen i tredje ledd kan også gi rett til etterbetaling av arbeidsavklaringspenger, jf. andre ledd. Hvis det i ettertid viser seg at medlemmet faktisk var i en fritakssituasjon i den perioden meldekortet skulle vært sendt, men på grunn av situasjonen ikke klarte å si ifra slik at fritak ble vurdert tidsnok, er dette .rimelig grunn. til å unnlate å melde seg. Trygderetten peker i kjennelse 16/02980 på at bestemmelsene i andre og tredje ledd til dels er overlappende, men at det skal mer til for etterbetaling etter tredje ledd enn etter andre ledd.

§ 11-10 fjerde ledd – Vurdere på eget initiativ

NAV skal på eget initiativ vurdere om fritak fra plikten til selv å sende meldekort skal gis. Vurderingen skal foretas så tidlig som mulig, og NAV skal ikke avvente søknad om fritak fra medlemmet.

Vurderingen kan foretas:

• Ved behandling av søknad om arbeidsavklaringspenger.
• Ved behandling av krav om etterbetaling/klage. hvorvidt medlemmet hadde rimelig grunn for å sende meldekort for sent.
• Når medlemmet gjentatte ganger har fylt ut meldekortet mangelfullt eller feil, meldt seg for sent eller glemt å melde seg.
• Når NAV mottar opplysninger om medlemmet som indikerer at vilkårene for fritak kan være oppfylt.
• Fortløpende når fritak er gitt. Fritak kan gis i alle faser med arbeidsavklaringspenger.

§ 11-10 femte ledd – Gjentatte brudd på meldeplikten

Hvis medlemmet gjentatte ganger melder seg for sent eller unnlater å sende meldekort, kan dette være en indikasjon på at avtalt aktivitet ikke gjennomføres som forutsatt eller at meldeplikten er unødig tyngende for medlemmet.

NAV må da av eget tiltak vurdere vilkårene for å gi fritak fra plikten til selv å sende meldekort i en kortere eller lengre periode. Hvis det ikke foreligger grunnlag for å innvilge fritak fra meldeplikten, må NAV vurdere konsekvensen for medlemmets videre rett til arbeidsavklaringspenger. Det kan være aktuelt med stans eller opphør av arbeidsavklaringspengene som følge av manglende oppfyllelse av meldeplikten. Dette fordi det foreligger gjentatt svikt i muligheten til å følge opp medlemmets arbeid og aktivitet ved hjelp av meldekort.

§ 11-10 sjette ledd – Forskriftshjemmel

Med hjemmel i dette leddet kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om hva som er rimelig grunn til ikke å sende meldekort. Slik forskrift er ikke gitt.

Innledning

Det følger av § 11-11 at medlemmet skal få jevnlig oppfølging fra NAV, og at det skal avtales individuelle oppfølgingstidspunkter.

Formålet med NAV sin oppfølging er å sikre at medlemmet får den nødvendige bistand og oppmuntring for å komme i arbeid, kontrollere at medlemmet følger opp sin del av forpliktelsene, herunder aktivitetsplikten etter § 11-7, og å vurdere om de øvrige vilkårene for rett til arbeidsavklaringspenger fortsatt er oppfylt. Oppfølgingen skal legge til rette for økt overgang til arbeid.

§ 11-11 første ledd – Jevnlig oppfølging fra NAV

For å nå målet om å komme i arbeid, er jevnlig oppfølging av medlemmet som mottar arbeidsavklaringspenger et av de mest sentrale tiltakene.

Oppfølgingen skal ta utgangspunkt i vurderingen av medlemmets arbeidsevne og muligheter for arbeid, samt avtalte aktiviteter i medlemmets plan. Vurderingen vil føre til et av følgende resultater:

• det ikke er behov for justeringer av avtalte aktiviteter i medlemmets plan fordi medlemmet har ønsket fremdrift
• det må gjøres nødvendige justeringer av avtalte aktiviteter i medlemmets plan
• ytelsen stanses eller opphører på grunn av manglende fremdrift eller at medlemmet ikke lenger har behov for bistand for å komme i arbeid

Det stilles ikke krav om at NAV og medlemmet må møtes fysisk i forbindelse med oppfølgingen. Likevel vil det i mange tilfeller være hensiktsmessig med oppfølgingsmøter ved NAV. Dersom deltakelse i aktiv behandling og/eller arbeidsrettede tiltak eller andre tilfeller hindrer personlig oppmøte, kan oppfølging skje på andre måter (eksempelvis ved telefon eller via nav.no).

§ 11-11 andre ledd – Individuelle oppfølgingstidspunkter

For å nå målet om å komme i arbeid er det viktig med tett og god oppfølging. Det skal avtales individuelle oppfølgingstidspunkter mellom medlemmet og NAV, både ved innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger og underveis i stønadsløpet.Det vil være individuelt hvor hyppig oppfølging det enkelte medlem trenger. Mottakere av arbeidsavklaringspenger har svært ulikt behov for oppfølging, og behovet vil ofte endres over tid. Oppfølgingstidspunkter må derfor fastsettes av NAV og medlemmet i fellesskap, basert på behov og forutsetninger, samt hva som er hensiktsmessig omfang av oppfølging i hvert enkelt tilfelle.

De konkrete oppfølgingspunktene bør fremgå av medlemmets plan for avtalte aktiviteter, som også skal være det sentrale verktøyet i oppfølgingen.

Medlemmet skal alltid følges opp etter at avtalt behandling og/eller arbeidsrettet tiltak er gjennomført.

Hvis medlemmet gjennomfører et tiltak som varer over en lengre periode bør det fastsettes oppfølgingspunkter på tidspunkter som er naturlige i avklaringsløpet. For eksempel bør det for et medlem som gjennomfører utdanning som tiltak fastsettes oppfølgingstidspunkter etter hver eksamensperiode. Dette for å sikre at vedkommende følger forventet studieprogresjon. Også opplysninger gitt på meldekortene kan indikere behov for oppfølging. Innsending av meldekort vil derfor være et viktig verktøy for å fange opp medlemmer som bør følges opp ytterligere og/eller utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene, for eksempel ved opplysninger på meldekortet om at avtalt aktivitet ikke gjennomføres. Opplysningene på meldekortene vil også være en indikasjon på om vilkårene for arbeidsavklaringspenger er oppfylt eller ikke.

§ 11-11 tredje ledd – Formål og innhold i oppfølgingspunktene

Gjennom oppfølging skal NAV, i samarbeid med medlemmet, gjennomgå status i saken for å sikre at den aktivitet som er avtalt fortsatt er nødvendig og hensiktsmessig for at vedkommende skal kunne komme i arbeid.

Formålet med oppfølgingen er å vurdere om medlemmet har ønsket fremdrift mot målet om å komme i arbeid, om det må gjøres justeringer av avtalt aktivitet og om vilkårene for fortsatt å motta arbeidsavklaringspenger er oppfylt.

Oppfølgingen skal også bidra til å hindre at en mottaker av arbeidsavklaringspenger over lengre tid blir gående i et passivt avklaringsløp.

§ 11-11 fjerde ledd – Nærmere regler fastsatt i forskrift

Departementet har i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 6 fastsatt nærmere regler om oppfølgingen..

Innledning

Bestemmelsen setter en ytre tidsramme for hvor lenge et medlem kan motta arbeidsavklaringspenger. Den må ses i sammenheng med målet om å legge til rette for å sette i gang nødvendige arbeidsrettede tiltak så tidlig som mulig i sykdomsperioden, og om å legge til rette for å kombinere arbeidsrettede tiltak og medisinsk behandling.

Bestemmelsen angir hvor lenge man kan motta arbeidsavklaringspenger. Denne perioden skal som hovedregel ikke være lenger enn tre år. Stønadsperioden kan unntaksvis forlenges med inntil to år i nærmere angitte tilfeller.

Reglene om varighet er endret fra 1. januar 2018. For medlemmer som har rett til arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 er det gitt egne overgangsbestemmelser. Se eget rundskriv om overgangsregler.

§ 11-12 første ledd – Hovedregel – Varighet

Perioden med arbeidsavklaringspenger skal ikke vare lenger enn det som anses som helt nødvendig tidsbruk for å nå målet om arbeid, og ikke lenger enn tre år.

§ 11-12 andre ledd – Unntak fra hovedregel om varighetsbegrensning

Noen vil trenge lenger tid enn tre år for å komme i arbeid eller få avklart framtidig arbeidsevne. Loven åpner derfor for å forlenge perioden med arbeidsavklaringspenger i inntil to år.

Det er et vilkår for å forlenge stønadsperioden at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart tidligere.

Dersom sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart tidligere, og medlemmet enten har hatt langvarig medisinsk utredning eller har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak, kan arbeidsavklaringspenger forlenges.

De øvrige vilkårene for arbeidsavklaringspenger, herunder vilkåret om nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte jf. § 11-5, må være oppfylt for å kunne innvilge arbeidsavklaringspenger etter § 11-12 andre ledd. Vilkåret om at sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til nedsettelsen, vurderes tilsvarende som under den ordinære delen av stønadsperioden.

§ 11-12 tredje ledd – Særregel – Opplæringstiltak

Opplæringstiltak står i en særstilling blant de arbeidsrettede tiltakene og har dokumentert effekt på overgang til arbeid. Siden tiltaket ofte er knyttet opp til opptak og opplæringsløp i utdanningssektoren, vil det normalt starte i august eller januar, og kan ha en varighet på inntil tre år.

For å legge til rette for at opplæringstiltak fullføres kan stønadsperioden forlenges i inntil to år dersom medlemmet deltar på et opplæringstiltak etter tiltaksforskriften kapittel 7. Opplæringstiltaket må være startet før medlemmet har brukt opp retten til arbeidsavklaringspenger etter hovedregelen i første ledd.

Det er ikke et vilkår om at sykdom skade eller lyte er hovedårsaken til arbeidsevnen ikke er avklart tidligere for å forlenge arbeidsavklaringspengene etter tredje ledd. De øvrige vilkårene for arbeidsavklaringspenger, herunder vilkåret om nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte jf. § 11-5 må være oppfylt for å kunne innvilge arbeidsavklaringspenger etter § 11-12 tredje ledd.

§ 11-12 fjerde ledd – beregning av stønadsperiode

Bestemmelsen regulerer hvilke perioder med arbeidsavklaringspenger som skal regnes med i den samlede stønadsperioden etter § 11-12 første, andre og tredje ledd.

I fjerde ledd er det uttømmende regulert at perioder der medlemmet har et vedtak om arbeidsavklaringspenger etter følgende bestemmelser, inngår i stønadsperioden:

• § 11-5 – arbeidsavklaringspenger under gjennomføring av aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak eller annen oppfølging fra NAV som nevnt i § 11-6
• § 11-14 – arbeidsavklaringspenger til studenter
• § 11-15 – arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet
• § 11-16 – arbeidsavklaringspenger i perioder uten påbegynt aktivitet

Det fremgår at den tiden medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger etter disse bestemmelsene skal inngå i beregningen, det vil si at alle perioder der medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger etter disse bestemmelsene skal legges sammen. Det er etablert praksis at den enkelte stønadsperioden beregnes ved å telle dager fra virkningstidspunktet og frem til utløpsdato i vedtaket. Hvorvidt ytelsen har kommet til utbetaling eller ikke, styrer ikke beregningen av stønadsperioden. Perioder hvor medlemmet har et løpende vedtak, men hvor ytelsen ikke kommer til utbetaling (for eksempel på grunn av arbeid eller fravær), vil inngå i beregningen av stønadsperiode.

Arbeidsavklaringspenger etter andre bestemmelser enn de som er nevnt ovenfor, skal ikke inngå i beregningen av stønadsperioden. Det innebærer at perioder med vedtak om arbeidsavklaringspenger etter følgende bestemmelser ikke medfører forbruk av stønadsperioden, og at stønad etter bestemmelsene kan innvilges selv om medlemmet har uttømt retten til arbeidsavklaringspenger etter § 11-12 første, andre og tredje ledd:

• § 11-13 – arbeidsavklaringspenger som sykepengeerstatning
• § 11-17 – arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker
• § 11-18 – arbeidsavklaringspenger under behandling av krav om uføretrygd

Innledning

Denne bestemmelsen sikrer inntekt for medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger eller som har brukt opp sykepengeretten, og som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade uten at det er opptjent ny sykepengerett, jf. § 8-12. Målgruppen er medlemmer som forventes å bli arbeidsføre igjen innen en periode på seks måneder. Bestemmelsen innebærer i realiteten en «sykepengeerstatning», men med redusert sats.

Arbeidsavklaringspenger kan ikke innvilges i arbeidsgiverperioden for sykepenger. Bestemmelsen fastslår også at vilkårene i § 8-7 og § 8-8 om dokumentasjon av arbeidsuførhet og medlemmets medvirkning gjelder ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger etter § 11-13.

§ 11-13 første ledd – Nedsatt arbeidsevne uten å ha opptjent ny rett til sykepenger

Medlem som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger eller som har brukt opp sykepengeretten kan motta arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder hvis de er syke uten at det er opptjent ny sykepengerett jf. § 8-12.

Vilkåret om nedsatt arbeidsevne med minst halvparten og kravet til årsakssammenheng som fremgår av § 11-5 gjelder også for arbeidsavklaringspenger etter § 11-13.

Bestemmelsen gir unntak fra vilkårene i § 11-6. Medlemmet anses ikke å ha behov for bistand fra NAV i den aktuelle perioden ettersom arbeidsevnen kun er rent forbigående nedsatt. Medlemmet vil derfor ikke få utarbeidet en plan med aktiviteter som er avtalt med NAV jf. NAV-loven § 14a.

Dersom det på søknadstidspunktet eller i løpet av perioden med arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 må antas at medlemmet har mer enn en kortvarig nedsettelse av arbeidsevnen, og trenger bistand fra NAV for å komme i arbeid, skal saken vurderes etter de ordinære reglene og behandles på ordinær måte.

Arbeidsavklaringspenger etter § 11-13 kan bare gis i inntil seks måneder. Det kan gis arbeidsavklaringspenger i flere korte perioder som til sammen ikke overstiger seks måneder. Forutsetningen for å kunne innvilge en ny seksmånedersperiode med arbeidsavklaringspenger som sykepengeerstatning, er at medlemmet har mottatt ordinære arbeidsavklaringspenger og så blitt satt i stand til å kunne skaffe eller beholde arbeid, eller har mottatt ordinære sykepenger i en ny periode.

Bestemmelsene i § 11-13 skal ikke fungere som et ekstra unntak fra varighetsbegrensningene for arbeidsavklaringspenger, men skal gjelde for personer som har behov for en midlertidig inntektssikring ved tilbakefall eller ny sykdom.

§ 11-13 andre ledd – Arbeidsgiverperiode for sykepenger, dokumentasjon av arbeidsuførhet og medlemmets medvirkning.

Innledning

Bestemmelsen er en særregel som hjemler rett til arbeidsavklaringspenger til studenter som har behov for aktiv behandling for å kunne gjenoppta studiet. Dette innebærer at det for studenter kan gjøres unntak fra vilkåret om at medlemmet skal vurderes mot ethvert arbeid.

Med student forstås en person som gjennomfører studier som gir rett til lån fra Statens lånekasse for utdanning. Studenten trenger ikke å ha benyttet seg av låneretten for å kunne tilstås arbeidsavklaringspenger etter § 11-14.

§ 11-14 første ledd – studenter som trenger behandling for å komme tilbake til studiene

Hovedregelen for rett til arbeidsavklaringspenger er at medlemmet har fått arbeidsevnen nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Arbeidsevnen skal som utgangspunkt vurderes mot mulighetene for å utføre ethvert arbeid, jf. § 11-5.

Bestemmelsen i § 11-14gir unntak fra vilkåret om at medlemmet skal vurderes mot ethvert arbeid. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsavklaringspenger tilstås i en periode med aktiv behandling som er nødvendig for at medlemmet skal kunne gjenoppta et avbrutt studie. Dette innebærer at det ikke skal vurderes hvorvidt andre tiltak vil få medlemmet raskere i arbeid.

§ 11-14 andre ledd – Forskriftshjemmel

Departementet har i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 7 fastsatt nærmere regler om arbeidsavklaringspenger til studenter.

Innledning

Ordningen med å gi arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet er ingen ordinær etableringsstøtte. Den er et arbeidsmarkedspolitisk virkemiddel for å hjelpe medlemmer til å bli selvforsørget.

§ 11-15 første ledd – Målgruppe og krav til virksomheten

Et medlem som kan nå målet om å bli selvforsørget gjennom etablering av egen ny virksomhet kan søke om å få beholde arbeidsavklaringspengene under etableringen. Etableringen godkjennes i slike tilfeller som et arbeidsrettet tiltak, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 2 b..

For å få rett til arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet, må etableringen antas å føre til at medlemmet blir selvforsørget, eventuelt i kombinasjon med gradert uføretrygd.

§ 11-15 andre ledd – Perioden med arbeidsavklaringspenger under etablering

Arbeidsavklaringspenger kan innvilges for to faser i etableringsforløpet – en utviklingsfase på inntil seks måneder og/eller en oppstartfase på inntil tre måneder.

Perioden med arbeidsavklaringspenger for hver av disse fasene, regnes fra det virkningstidspunktet NAV setter, når det fattes vedtak om arbeidsavklaringspenger under den enkelte fasen.

§ 11-15 tredje ledd – Næringsfaglig vurdering

Medlemmet må selv innhente en næringsfaglig vurdering av etableringsplanen fra fylkeskommunen, kommunen eller annen kompetent instans. Utgifter knyttet til dette dekkes ikke av NAV.

For medlem som mottar etablererstipend eller annet offentlig etablerertilskudd, kan vurderingen som lå til grunn for dette vedtaket, erstatte den næringsfaglige vurderingen.

En næringsfaglig vurdering skal inneholde:

• Vurdering og konklusjon om prosjektet antas å gjøre medlemmet selvforsørget.
• Vurdering og konklusjon om det aktuelle prosjektet forutsetter både en utviklings- og oppstartsfase, og hvor lange de ulike fasene bør være.

§ 11-15 fjerde ledd – Stans av ytelser under etablering

Dersom den påbegynte etableringen ikke lar seg gjennomføre, skal det fattes vedtak om at retten til ytelser under etablering opphører.

For et medlem som har mottatt arbeidsavklaringspenger under etablering, skal retten til arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-5 vurderes dersom etableringen ikke lar seg gjennomføre.

§ 11-15 femte ledd – Arbeid med etableringen

Arbeidet tid og/eller inntekt fra etableringen fører ikke til reduksjon i arbeidsavklaringspengene. Arbeid utenom etableringen fører til reduksjon, for eksempel arbeid i en deltidsstilling ved siden av etableringen. Se § 11-23.

Innledning

Bestemmelsen om arbeidsavklaringspenger i perioder uten påbegynt aktivitet gir unntak fra hovedregelen om at medlemmet skal være i arbeidsrettet aktivitet til enhver tid. Bestemmelsen gir medlemmet rett til arbeidsavklaringspenger også i periodene mellom aktiviteter og mens medlemmet venter på å få startet opp i en aktivitet, samt i perioden mens NAV og medlemmet blir enige om aktivitetene som skal fastsettes i medlemmets plan.

§ 11-16 – Unntak fra vilkåret om arbeidsrettet aktivitet

Det vil ofte ta noe tid før man kommer fram til avtalte aktiviteter i medlemmets plan. Arbeidsavklaringspenger kan gis i hele perioden det tar å utarbeide planen. Søknaden om arbeidsavklaringspenger kan avslås hvis ikke medlemmet bidrar aktivt i prosessen med å utarbeide en plan for avtalte aktiviteter, jf. § 11-7.

Arbeidsavklaringspenger kan gis i hele perioden før behandling eller arbeidsrettede tiltak starter. Det kan også gis arbeidsavklaringspenger i perioder mellom avtalte tiltak/behandling og i utredningsfaser i forkant av tiltak/behandling.

Innledning

Formålet med arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker er å sikre at et medlem har inntektssikring mens han eller hun søker arbeid etter fullført aktivitetsplan. Det stilles krav om jobbsøkeraktivitet i dette tidsrommet, det er ikke en passiv venteperiode. Når medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre anses vedkommende som arbeidssøker på lik linje med andre ordinære arbeidssøkere, og vil derfor ha de samme plikter som dagpengemottakere, jf. folketrygdloven § 4-5, § 4-8 og § 4-20.

Reglene i § 11-18 om arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker er endret fra 1. januar 2018 ved at stønadsperioden nå er inntil seks måneder. Endringen gjelder for vedtak om arbeidsavklaringspenger med virkningstidspunkt 1. januar 2018 eller senere. Vedtak om arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid etter folketrygdloven tidligere § 11-14 som ble innvilget forut for 1. januar 2018, kan ikke forlenges ut over tre måneder.

Det må foreligge et nytt oppfølgingsvedtak etter NAV-loven § 14a hvor det fremgår at medlemmets arbeidsevne ikke lenger er nedsatt, og at vedkommende er i stand til å skaffe seg arbeid. Dersom medlemmet har et arbeidsforhold han eller hun skal tilbake til, skal arbeidsavklaringspengene stanses med hjemmel i § 11-6, uten at det skal fattes noe vedtak om arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker.

Etter § 11-17 jf. § 4-20 plikter medlemmet å ta høvelig arbeid og tiltak (for eksempel jobbklubb) som han eller hun blir tilbudt. Med høvelig arbeid menes et yrke eller et arbeid som medlemmet vil være i stand til å utføre ut fra vedkommendes fysiske og psykiske forutsetninger.

Det er ikke et krav at medlemmet skal gå direkte over i ordinært arbeid etter fullført aktivitetsplan, men at medlemmet skal ha blitt i stand til å stille på lik linje med ordinære arbeidssøkere. Arbeidet bør videre innebære at vedkommende blir selvforsørget så langt det er mulig. Unntak fra dette vil kunne være der hvor medlemmet ikke kan arbeide mer enn deltid og uansett ikke vil kunne bli helt selvforsørget. Her vil en kombinasjon med gradert uføretrygd kunne være det riktige.

Når medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker plikter vedkommende å ta hvilket som helst arbeid han eller hun kan klare, også kortvarig arbeid.

I stand til å skaffe seg arbeid

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker, er det et vilkår at medlemmet er i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre.

Det stilles ikke krav om at medlemmet skal ha hatt ytelser etter kapittel 11 under gjennomføringen av aktivitetene som er avtalt med NAV. Når medlemmet har gjennomført aktivitetene i planen sin, og er i stand til å skaffe seg arbeid vil vedkommende ha rett til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid uavhengig av om han eller hun har hatt arbeidsavklaringspenger under gjennomføring av behandling og/eller arbeidsrettede tiltak. Se eksemplene nedenfor: 

Dersom et medlem får innvilget gradert uføretrygd og på dette tidspunktet er helt eller delvis arbeidsledig når det gjelder den delen av arbeidsevnen som er i behold, kan medlemmet få arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker. Arbeidsavklaringspengene skal i så fall samordnes med uføretrygden, jf. 11-28. I slike perioder skal NAV ha vurdert at medlemmet er satt i stand til å arbeide i en deltidsstilling. Medlemmer med gradert uføretrygd må ha en arbeidsevne på minst 30 prosent av fulltidsarbeid for å kunne anses som reelle arbeidssøkere etter § 4-5, se rundskrivet til § 4-5 for nærmere retningslinjer [R04-00-K17]. Stønadsperioden etter § 11-17 løper fra det tidspunktet medlemmet ikke lenger fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter § 11-18.

Stønadsperiode

Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker skal sikre stønad til livsopphold de påfølgende seks månedene regnet fra det tidspunkt medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre. Stønadsperioden med arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen løper fra det tidspunktet NAV har fattet oppfølgingsvedtak om at medlemmets arbeidsevne ikke lenger er nedsatt, og vedkommende er i stand til å skaffe seg arbeid. Stønadsperioden løper fra dato til dato i seks måneder. Det vil si at retten til ytelse faller bort etter dette tidsrommet, uansett om vedkommende på grunn av arbeid eller av andre årsaker ikke har hatt løpende ytelse i hele perioden. 

Har medlemmet for eksempel vært i arbeid de første to månedene etter avsluttet arbeidsavklaring, kan han eller hun likevel ha rett til arbeidsavklaringspenger de neste fire månedene.

Dersom medlemmet får tilbud om en måneds arbeid etter fem måneder med arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker, kan stønaden ikke gjenopptas når det midlertidige arbeidet opphører fordi perioden på seks måneder har løpt ut.

Oppfølgingsvedtak etter NAV-loven § 14a skal ikke fattes tilbake i tid. Det innebærer at det ikke kan innvilges arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker før medlemmet har hatt avslutningssamtale og NAV har fattet oppfølgingsvedtak om at medlemmet ikke lenger har nedsatt arbeidsevne og vedkommende er i stand til å skaffe seg arbeid. 

NAV skulle her ha fattet oppfølgingsvedtak om at A var i stand til å skaffe seg arbeid den 20. juli, og hun skulle hatt arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder frem i tid. Medlemmet skal ikke være den som må bære konsekvensen av eventuelle feil i saksbehandlingen fra NAV sin side.

Reell arbeidssøker

For å kunne motta arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker må medlemmet være reell arbeidssøker. Medlemmet må fylle vilkårene i folketrygdloven § 4-5. Se rundskrivet til § 4-5.

Meldeplikt og møteplikt

Mottakere av arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker har meldeplikt og møteplikt på lik linje med dagpengemottakere. Bestemmelsen i § 4-8 om meldeplikt og møteplikt gjelder for de som mottar arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøkere, og rundskrivet til § 4-8 gjelder således i sin helhet for denne gruppen. De som mottar arbeidsavklaringspenger etter § 11-17 er derfor ikke omfattet av meldepliktbestemmelsen i § 11-10.

Det er tre vesentlige forskjeller i meldepliktbestemmelsene i § 11-10 og § 4-8:

• Det kan ikke gis fritak for meldeplikten etter § 4-8
• Medlemmet skal føre timer han eller hun har vært i lønnet og ulønnet arbeid etter § 4-8
• Ved for sent sendt meldekort faller retten til ytelsen faller bort fra meldedato. Medlemmet må registrere seg på nytt og søke om gjenopptak av ytelsen.

Tidsbegrenset bortfall av arbeidsavklaringspenger

Den som mottar arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker kan ilegges en sanksjon i form av tidsbegrenset bortfall av arbeidsavklaringspengene dersom vedkommende uten rimelig grunn nekter eller unnlater å:

• ta tilbud om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak
• skaffe seg arbeid
• møte til konferanse etter innkalling til NAV

Bestemmelsen i § 4-20 om tidsbegrenset bortfall gjelder tilsvarende for de som mottar arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker, og rundskrivet til § 4-20 gjelder således i sin helhet for denne gruppen. Reduksjonsbestemmelsen i § 11-9 får ikke anvendelse på pliktbrudd som finner sted mens medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker. Dette fordi medlemmet i denne perioden kan få tidsbegrenset bortfall ved brudd på pliktene i § 4-20.

Forholdet til andre livsoppholdsytelser

Dersom medlemmet har rett til arbeidsavklaringspenger etter § 11-17, kan vedkommende ikke velge ytelser etter forskrift om tiltakspenger istedenfor. Dette følger av tiltakspengeforskriften § 2 tredje ledd og § 7 første ledd.

Innledning

Formålet med bestemmelsen er å sikre medlemmet inntekt i perioden søknaden om uføretrygd blir behandlet. Arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uføretrygd kan gis i inntil fire måneder. Dersom søknaden ikke er behandlet i løpet av fire måneder kan perioden med arbeidsavklaringspenger forlenges med inntil fire nye måneder.

Når oppstår retten til arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uføretrygd

Det er først når medlemmet har fått et nytt vedtak etter NAV-loven § 14a hvor det fremgår at han eller hun har varig nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte og vedkommende søker om uføretrygd, at det kan gis arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen. Stønadsperioden løper som hovedregel fra søknadstidspunktet for uføretrygd.

Varighet på perioden med arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uføretrygd

Arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen kan gis i inntil fire måneder mens medlemmet vurderes for uføretrygd. Perioden forlenges med inntil fire nye måneder hvis uføresøknaden ikke er behandlet i løpet av denne perioden. Søknaden anses ferdig behandlet når det er fattet vedtak om uføretrygd. Perioden kan ikke forlenges utover åtte måneder. Dette gjelder uavhengig av årsaken til at søknaden ikke er ferdig behandlet.

Når vedtak om uføretrygd er innvilget og virkningstidspunktet er satt, skal arbeidsavklaringspengene opphøre fra virkningstidspunktet for uføretrygden, se § 22-12 tredje ledd. Dersom medlemmet innvilges gradert uføretrygd og han eller hun er helt eller delvis arbeidsledig på dette tidspunktet må det gjøres en vurdering av vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter § 11-17.

Dersom medlemmet får avslag på uføretrygd fordi vilkåret i § 12-5 ikke er oppfylt, må det vurderes om medlemmet likevel fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter § 11-6. Avslag etter § 12-5 innebærer at medlemmet ikke anses for å ha gjennomført hensiktsmessig behandling og/eller arbeidsrettede tiltak. Får medlemmet avslag på sin søknad om uføretrygd skal arbeidsavklaringspenger som er innvilget med hjemmel i § 11-18 opphøres fra vedtakstidspunktet for uføretrygden. En klage på vedtak om uføretrygd gir ikke grunnlag for å forlenge arbeidsavklaringspengene etter denne bestemmelsen.

Medlemmet vurderes for gradert uføretrygd

Det er mulig å kombinere arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, men som en hovedregel vil det likevel ikke være aktuelt å fortsette med ordinære, graderte arbeidsavklaringspenger etter at søknaden om uføretrygd er ferdig behandlet. Dette med bakgrunn i at medlemmets arbeidsevne skal være ferdig avklart før det er aktuelt med uføretrygd. Det ikke er meningen at det skal skje noen videre avklaring av medlemmets arbeidsevne i kombinasjon med graderte uføretrygd. Så lenge medlemmets arbeidsevne ikke er endelig avklart, vil det være arbeidsavklaringspenger som er korrekt ytelse.

I unntakstilfeller hender det at medlemmer blir syke i den delen av arbeidsevnen som ble vurdert å være i behold da det i oppfølgingsvedtaket etter NAV-loven § 14a ble konkludert med at en del av arbeidsevnen var varig nedsatt. Noen blir for syke til å benytte restarbeidsevnen allerede mens de mottar arbeidsavklaringspenger i ventetid på uføretrygd, og andre rett etter at vedkommende fikk innvilget uføretrygd. For disse vil rett ytelse igjen være ordinære arbeidsavklaringspenger. Fordi arbeidsevnen til disse medlemmene er vurdert av NAV som «ferdig avklart» må de sette frem ny søknad om arbeidsavklaringspenger jf. § 11-31 andre ledd.

Medlemmet har mottatt kvalifiseringsstønad eller sosialstønad

Dersom medlemmet har mottatt kvalifiseringsstønad eller sosialstønad, kan arbeidsavklaringspenger etter § 11-18 som utgangspunkt ikke innvilges dersom medlemmet ikke har mottatt arbeidsavklaringspenger etter § 11-5 og § 11-6 først. Dette fordi perioden på arbeidsavklaringspenger skal ivareta avklaringen av medlemmets arbeidsevne med hensyn til sykdom, skade eller lyte. Dersom det konkluderes med at det vil være åpenbart at verken behandling eller arbeidsrettede tiltak vil være hensiktsmessige for å komme tilbake i arbeid/øke arbeidsinnsatsen, kan arbeidsavklaringspenger etter § 11-18 innvilges også i disse tilfellene.

Medlemmet ønsker ikke å delta i hensiktsmessige aktiviteter og søker om uføretrygd

Enkelte medlemmer velger å søke om uføretrygd selv om NAV ikke har anbefalt medlemmet å søke. En slik søknad vil være uten betydning for retten til arbeidsavklaringspenger. Unnlater medlemmet å gjennomføre avtalt aktivitet, eller ikke bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid, kan arbeidsavklaringspengene stanses, jf. § 11-7.

Innledning

Grunnlaget for arbeidsavklaringspenger er den inntekten arbeidsavklaringspengene beregnes etter og som bestemmer arbeidsavklaringspengenes størrelse. Reglene om beregningstidspunktet skal bidra til å fastsette en inntekt som i størst mulig grad tilsvarer den inntekten medlemmet hadde før han eller hun ble arbeidsufør. Dette gjøres ved at beregningsgrunnlaget fastsettes utfra inntekten medlemmet hadde i årene før arbeidsuførheten oppstod.

Overgangsregler

Ved lov av 16. juni 2017 nr. 43 ble bestemmelsen om grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger endret.

For medlemmer som mottok arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 er det gitt egne overgangsbestemmelser for fastsettelsen av grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger. Se eget rundskriv om overgangsreglene.

For medlemmer som mottar arbeidsavklaringspenger med virkningstidspunkt fra og med 1. januar 2018 gjelder § 11-19.

§ 11-19 første ledd – Grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspengene

For å komme fram til den ytelsen medlemmet har rett til, må NAV først fastsette et beregningstidspunkt, som er utgangspunktet for vurderingen av hvilke års inntekter arbeidsavklaringspengene skal beregnes utfra. Når dette er gjort må NAV vurdere hvilken beregningsperiode som gir høyest ytelse.

§ 11-19 andre ledd – Regulering og beregning av den pensjonsgivende inntekten

§ 11-19 fjerde ledd – G-regulering av arbeidsavklaringspengene

For løpende ytelser skal grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger oppjusteres i henhold til den årlige endringen i grunnbeløpet.

Oppjusteringen skjer ved at grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger ganges med omregningsfaktoren som fastsettes når grunnbeløpet endres fra 1. mai hvert år. Se nav.no/grunnbeløp.

Innledning

Bestemmelsen om arbeidsavklaringspengenes størrelse og vilkår om barnetillegg regulerer kompensasjonsnivået på arbeidsavklaringspengene og angir en garantert minsteytelse og en maksimal ytelse. Den regulerer også retten til barnetillegg for medlemmet.

§ 11-20 første ledd, første punktum – Arbeidsavklaringspengenes størrelse

Årlig ytelse utgjør 66 prosent av grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspengene, se § 11-19.

§ 11-20 første ledd, andre punktum – Garantert minste årlige ytelse

Bestemmelsen får anvendelse for medlemmer som ikke, eller i svært liten grad, har hatt tilknytning til arbeidslivet og som på grunn av dette har hatt ingen eller svært lav inntekt forut for arbeidsavklaringen.

Minste årlige ytelse tilsvarer 2 ganger grunnbeløpet, 2 G. Det er grunnbeløpet som gjelder på virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspengene som skal benyttes.

Dette innebærer at dersom man etter beregning etter første ledd, første punktum kommer til at medlemmet får en ytelse som er lavere enn 2 G på virkningstidspunktet, skal vedkommende innvilges minsteytelsen på 2 G.

Grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspengene, se § 11-19, i disse tilfellene kommer man fram til med følgende formel:

2 G / 0,66 = Grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger ved garantert minste årlige ytelse

§ 11-20 andre ledd – Stønadsdager og dagsats

Årlig ytelse blir omregnet til en dagsats. Dagsatsen fremkommer ved at årsytelsen etter § 11-20 første ledd deles på 260.

Dagsatsen ytes for mandag til fredag (5 stønadsdager per uke).

§ 11-20 tredje ledd – Barnetillegg

I tillegg til grunnsatsen for arbeidsavklaringspenger ytes det et fast barnetillegg med 27 kroner per stønadsdag for hvert barn medlemmet forsørger, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 8.

Med barn menes en person under 18 år, se. § 1-6. Barn som medlemmet har bidragsplikt for anses som forsørget av medlemmet. Dette gjelder selv om bidraget er satt ned eller bortfalt på grunn av den bidragspliktiges økonomi.

Barn som har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som omregnet til årsinntekt minst utgjør folketrygdens grunnbeløp, 1 G, anses ikke som forsørget. Det skal derfor ikke ytes barnetillegg for disse barna.

Dersom barnet får inntekter over 1 G etter vedtakstidspunktet, fyller ikke medlemmet vilkåret for rett til barnetillegg. Dersom inntekten blir redusert til under 1 G, vil medlemmet igjen fylle vilkåret for rett til barnetillegg.

Det samme gjelder hvis barnet har rett til barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18, men da uavhengig av barnepensjonens størrelse.

Fullt barnetillegg kan gis til hver av foreldrene, dersom begge mottar arbeidsavklaringspenger.

Barnetillegget ytes som en fast dagsats og blir utbetalt for fem dager per uke.

Barnetillegget opphører fra og med den dagen barnet fyller 18 år.

§ 11-20 fjerde ledd – Hvem som regnes som barn

Som barn regnes egne barn eller barn som medlemmet har adoptert. Barn som retten har tilkjent vedkommende foreldreansvaret for, likestilles med egne barn. Det er ikke et krav om at barnet må være medlem i folketrygden.

Som barn regnes også fosterbarn dersom medlemmet har forsørget fosterbarnet de siste to årene før krav om barnetillegg settes fram.

NAV kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha vært forsørget de siste to årene før krav om barnetillegg settes fram, hvis særlige forhold tilsier dette. Slike særlige forhold kan for eksempel være når fosterhjemsordningen er av varig karakter. Dersom det ytes barnetrygd for barnet til fosterforeldre, regnes fosterhjemsordningen for å være av varig karakter.

§ 11-20 femte ledd – Høyeste samlede ytelse

Arbeidsavklaringspenger inklusive barnetillegg kan ikke utgjøre mer enn 90 prosent av medlemmets grunnlag for beregningen av arbeidsavklaringspengene, se § 11-19. Dette gjelder også for mottakere av minsteytelsene på 2 G og 2,44 G.

Innledning

Arbeidsavklaringspenger beregnes ut fra tidligere inntekt, jf. folketrygdloven § 11-19. Dette innebærer at medlem som har fått redusert arbeidsevnen i ung alder, og derfor ikke har hatt inntektsgivende arbeid i særlig grad, får en lavere stønad til livsopphold sammenlignet med andre mottakere av arbeidsavklaringspenger. For å kompensere for dette er det gitt regler i § 11-21 om en minsteytelse for medlem som har fått redusert arbeidsevnen sin før fylte 26 år.

Bestemmelsen i § 11-21 gjelder for medlem som fikk redusert arbeidsevnen med minst halvparten før fylte 26 år, på grunn av alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert. Bestemmelsen gjelder således ikke for alle som har fått arbeidsevnen nedsatt før fylte 26 år.

NAV må først vurdere om medlemmet fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger på søknadstidspunktet. Deretter må NAV vurdere om medlemmet fyller vilkårene for å få beregnet arbeidsavklaringspengene etter den særlige beregningsregelen i § 11-21.

Minsteytelse for medlem som fyller vilkårene i § 11-21 er 2,44 ganger folketrygdens grunnbeløp.

§ 11-21 første punktum – nedsatt arbeidsevne før fylte 26 år på grunn av alvorlig og varig sykdom

Etter § 11-21 gjelder det strengere krav til sykdommens alvorlighet enn etter § 11-5. For å kunne innvilge arbeidsavklaringspenger etter § 11-5, er det tilstrekkelig at det foreligger «sykdom». For å beregne arbeidsavklaringspengene etter den særlige beregningsregelen i § 11-21 må det derimot foreligge «alvorlig og varig» sykdom.

For at et medlem skal få beregnet arbeidsavklaringspengene etter særregelen i § 11-21, må tre vilkår være oppfylt:

• arbeidsevnen må være nedsatt før fylte 26 år,
• arbeidsevnen må være nedsatt på grunn av alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte, og
• sykdommen må være klart dokumentert.

NAV må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle med tanke på om sykdommen er alvorlig og varig. Kravet til alvorlig og varig sykdom skal tolkes like strengt etter § 11-21 som etter folketrygdloven § 12-13. Det skal altså ikke lempes på vilkårene for minsteytelsen for arbeidsavklaringspenger.

§ 11-21 andre punktum – rett til minsteytelsen ved arbeid over 50 prosent etter fylte 26 år

Medlemmet kan beholde retten til en garantert minsteytelse i inntil 10 år (til fylte 36 år) i forbindelse med arbeidsforsøk dersom det er klart dokumentert at vilkårene for minsteytelsen var oppfylt før fylte 26 år.

Dette vil si at minsteytelsen vil også kunne gis selv om vedkommende etter fylte 26 år har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv. Bestemmelsen i § 11-21 andre punktum er gitt for at medlem som anses å fylle vilkårene for minsteytelsen skal kunne forsøke seg i arbeid uten å miste retten til minsteytelsen ved tilbakefall. NAV kan etter vurdering komme til at arbeidet ikke var uttrykk for reell arbeidsevne.

Det må i slike tilfeller foreligge klar dokumentasjon på at medlemmet før fylte 26 år har hatt en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte. Lidelsen må ha ført til at arbeidsevnen ble nedsatt før fylte 26 år. Videre må søknaden være fremsatt før vedkommende fylte 36 år.

Grunnvilkåret i første punktum gjelder altså fullt ut også når medlemmet har vært i arbeid etter fylte 26 år. Dette innebærer at et medlem som har vært i mer enn 50 prosent arbeid etter fylte 26 år, likevel må kunne dokumentere at han eller hun hadde fått arbeidsevnen nedsatt med minst halvparten på grunn av alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte ved fylte 26 år. Dette betyr at i realiteten mister kravet om at søknad må være fremsatt før fylte 36 år sin betydning, da medlemmet uansett må omfattes av regelen i første punktum.

Når medlemmet har vært i arbeid etter fylte 26 år, må NAV gjøre en konkret vurdering av om arbeidet vedkommende har utført etter fylte 26 år var et mislykket arbeidsforsøk eller om arbeidet var uttrykk for en reell arbeidsevne. Vurderingen må ta utgangspunkt i arbeidet medlemmet har utført, herunder hva arbeidet gikk ut på, hvilke arbeidsoppgaver medlemmet utførte, hvor lenge arbeidsforholdet varte og lignende. Også medlemmets sykmeldingshistorikk i den aktuelle perioden vil være et vesentlig moment i vurderingen. 

§ 11-21 tredje punktum – når kan minsteytelsen tidligst utbetales

Arbeidsavklaringspenger utmålt etter reglene om «ung ufør», skal tidligst utbetales fra og med den dagen medlemmet fyller 20 år.

Innledning

Bestemmelsen angir særlige regler for innvilgelse og beregning av arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade/yrkessykdom.

Når en skade er forårsaket av en arbeidsulykke, anses skaden for å være en yrkesskade. Enkelte sykdommer er likestilt med yrkesskade, dvs. at sykdommen utløser rett til innvilgelse og beregning etter særreglene om yrkesskade. For yrkessykdommene er det ofte ikke en konkret arbeidsulykke som fører til sykdom, men det er gjerne en skadelig påvirkning i arbeidet som over tid fører til sykdom hos arbeidstakeren.

Hva slags skader og sykdommer som anses som yrkesskade/sykdom, fremgår av folketrygdloven kapittel 13. For at NAV skal vurdere retten til arbeidsavklaringspenger etter § 11-22, er det et vilkår at NAV har fattet vedtak om å godkjenne skaden/sykdommen som yrkesskade/yrkessykdom etter kapittel 13.

Videre i kapittelet her brukes betegnelsen «yrkesskade» som en felles betegnelse både for yrkesskade og for yrkessykdommer, med noen få unntak.

§ 11-22 første ledd – Kravet til årsakssammenheng

Første ledd angir at dersom nedsettelsen i arbeidsevnen skyldes en yrkesskade, så har medlemmet rett til å få innvilget og beregnet arbeidsavklaringspenger etter særreglene i § 11-22.

Dette vil si at det er et krav til årsakssammenheng mellom nedsettelsen i arbeidsevnen og yrkesskaden.

Med arbeidsevne menes den enkeltes evne til å møte de krav som stilles i utførelsen av et normalt inntektsgivende arbeid, se § 11-5.

Når man skal vurdere om det er årsakssammenheng mellom yrkesskaden og nedsettelsen i arbeidsevnen, må man foreta en to-trinns vurdering:

• Hva slags skade har yrkesskaden påført medlemmet?
• Har denne skaden ført til at arbeidsevnen har blitt redusert i en slik grad at vedkommende har vansker med å skaffe eller beholde arbeid?

Det kan være slik at medlemmet har blitt påført en yrkesskade i forbindelse med en arbeidsulykke, men dersom nedsettelsen i arbeidsevnen skyldes andre skader enn yrkesskaden så har vedkommende ikke krav på å få innvilget / beregnet arbeidsavklaringspengene etter særreglene om yrkesskade i § 11-22.

Hvis det er tvil om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom nedsettelsen i arbeidsevnen og yrkesskaden, kan ytterligere medisinsk dokumentasjon innhentes og saken kan forelegges rådgivende lege for vurdering.

Særlig der hvor det er gått lang tid siden yrkesskaden skjedde, kan det være behov for å få medisinsk dokumentasjon slik at årsakssammenhengen kan fastlegges.

For en nærmere beskrivelse av kravet til årsakssammenheng, vises det til rundskrivene til folketrygdloven § 13-3 og § 13-4.

§ 11-22 andre ledd – Særlig beregningsregel ved yrkesskade

Vanligvis beregnes arbeidsavklaringspengene ut i fra medlemmets pensjonsgivende inntekt i året / tre siste år før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten. Den inntekten man da kommer frem til er grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspengene.

Dersom nedsettelsen i arbeidsevnen skyldes en yrkesskade, skal man derimot beregne arbeidsavklaringspengene ut i fra medlemmets arbeidsinntekt på skadetidspunktet, justert i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet.

Dette vil si at ved beregning av arbeidsavklaringspenger for et medlem som har en redusert arbeidsevne på grunn av yrkesskade, så skal antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges til grunn dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag enn hva inntekten etter de alminnelige beregningsregler ville gitt.

Bestemmelsen om at inntekt over 6 ganger gjennomsnittlig grunnbeløp i et kalenderår ikke regnes med i beregningsgrunnlaget, gjelder også her.

• Arbeidsinntekt

Inntekten må i utgangspunktet være av en slik art at den er eller vil bli registrert som pensjonsgivende inntekt, se folketrygdloven § 3-15, samt forskrifter fastsatt i henhold til denne bestemmelse. For personer som ikke får inntekten registrert som pensjonsgivende inntekt, f.eks. utenlandske sjøfolk uten bosted her i landet og som arbeider om bord på norske skip i utenriksfart registrert i det ordinære norske skipsregister (eventuelt EØS-borgere som arbeider på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister), er det tilstrekkelig at inntekten etter sin art er pensjonsgivende i folketrygdlovens forstand.

• Antatt årlig arbeidsinntekt

Med dette menes den årsinntekten som er representativ for brukeren i det året yrkesskaden skjedde.

Etter å ha beregnet antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet, skal beløpet avrundes opp til nærmeste hele tusen krone.

For en nærmere gjennomgang av hvordan man beregner antatt årlig arbeidsinntekt i relasjon til yrkesskade, se rundskrivet til folketrygdloven § 12-4.

• Skadetidspunktet.

For en nærmere gjennomgang av fastsettelse av skadetidspunktet, se kommentarer til § 13-5.

§ 11-22 andre ledd – Ansvarsfordeling

Når reduksjonen i arbeidsevnen delvis skyldes godkjent yrkesskade og delvis skyldes en annen, ikke-yrkesbetinget lidelse, skal det fastsettes en særskilt uføregrad for den delen av reduksjonen i arbeidsevnen som skyldes yrkesskade/ -sykdom og en særskilt grad for den delen av reduksjonen i arbeidsevnen som skyldes annen, (ikke-yrkesbetinget lidelse).

Den delen av ytelsen som skyldes en ikke-yrkesbetinget lidelse skal beregnes etter de alminnelige beregningsreglene for arbeidsavklaringspenger i § 11-19, mens den delen av ytelsen som skyldes yrkesskaden skal beregnes etter de spesielle beregningsreglene i § 11-22 andre ledd. Dette kalles ansvarsfordeling, og fremgår av § 11-22 andre ledd. De to delene av ytelsen skal beregnes hver for seg, og samlet ytelse (arbeidsavklaringspenger) tilsvarer summen av de to delytelsene.

Ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger er det ingen gradering av livsoppholdsytelsen. Det vil si at dersom man fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger, så vil disse bli innvilget uten gradering.

Der hvor bruker allerede har fått innvilget gradert uføretrygd vil arbeidsavklaringspengene fortsatt innvilges med full ytelse, men etter samordning opp mot den graderte uføretrygden vil utbetalingen av arbeidsavklaringspengene bli redusert.

Dette vil si at dersom brukeren har fått nedsatt sin arbeidsevne med minst 50 prosent, så vil han få innvilget full ytelse. Og dersom halvparten av reduksjonen skyldes en yrkesskade og den andre halvparten skyldes en annen (ikke yrkesbetinget) skade, så skal han ha halvparten av ytelsen beregnet etter bestemmelsen i § 11-22 andre ledd – og den andre halvparten av ytelsen skal beregnes etter de alminnelige beregningsregler i § 11-19. 

§ 11-22 tredje ledd – Unntak fra ansvarsfordeling

Som det fremgår av andre ledd er hovedregelen den ved ansvarsfordeling at den delen av reduksjonen i arbeidsevnen som skyldes yrkesskade/sykdom skal beregnes etter de spesielle beregningsreglene i § 11-22 andre ledd, mens den delen som skyldes en ikke-yrkesbetinget lidelse skal beregnes etter de alminnelige beregningsregler i § 11-19.

Tredje ledd er en unntaksregel fra hovedregelen om ansvarsfordeling i andre ledd. Tredje ledd gir bestemmelser om at dersom den delen av reduksjonen i arbeidsevnen som skyldes ikke-yrkesbetinget lidelse er lavere enn 30 prosent, så skal hele ytelsen beregnes etter den særlige beregningsregelen i § 11-22 andre ledd. 

I prinsippet skal derfor den delen av reduksjonen i arbeidsevnen som skyldes yrkesskade alltid beregnes etter den særlige beregningsregelen i § 11-22 andre ledd, uansett hvor liten prosentandel den utgjør.

Vilkåret om minst 30 prosent reduksjon i arbeidsevnen for rett til arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade i § 11-22 første ledd, bokstav b, har ingen relevans i denne sammenheng. Dette kravet til minst 30 prosent reduksjon er et inngangsvilkår, mens ansvarsfordeling gjelder fordelingen av årsakene til reduksjonen i arbeidsevnen i en allerede innvilget ytelse.

Utarbeidet desember 2017 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Kontor for arbeidsytelser.

Gjelder fra 01.01.2018

Endret 20.03.2018, jf. overskriften:
Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 9 – Unntak fra avkortning for fosterforeldre

Innledning

Bestemmelsen i § 11-23 regulerer hvordan utbetaling av arbeidsavklaringspenger skal vurderes og reduseres når medlemmets arbeidsevne er delvis nedsatt. Utgangspunktet er at det utbetales full ytelse til medlem som ikke er i stand til å arbeide. Ved delvis tap av arbeidsevnen, reduseres arbeidsavklaringspengene slik at det kun gis kompensasjon for den delen av arbeidsevnen som er tapt. NAV skal vurdere i hvor stor grad det enkelte medlems arbeidsevne er nedsatt. Vurderingen skal ta utgangspunkt i antall timer vedkommende arbeider, men også tiden som medlemmet kunne ha vært i arbeid skal inngå i vurderingen. NAV må dermed ta stilling til om vedkommende har en arbeidsevne som han eller hun ikke utnytter.

Formålet med bestemmelsen er å gjøre det lettere for medlemmet å kombinere arbeid og trygd, motivere til økt arbeidsinnsats og lette overgangen til arbeid ved å styrke arbeidsinsentivene for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

§ 11-23 første ledd – Utbetaling av full ytelse

Arbeidsavklaringspenger skal kompensere for inntektsbortfall som følge av sykdom. Utgangspunktet er at et medlem som har tapt hele arbeidsevnen, har rett til utbetaling av full ytelse. Et medlem har tapt hele arbeidsevnen når han eller hun ikke er i stand til å arbeide.

§ 11-23 andre ledd – Reduksjon ved delvis tap av arbeidsevnen

Hvis medlemmet har delvis nedsatt arbeidsevne skal arbeidsavklaringspengene, inkludert barnetillegg, reduseres slik at det kun gis kompensasjon for den delen av arbeidsevnen som er tapt. Arbeidsavklaringspengene reduseres da mot det antall timer stønadsmottakeren arbeider eller kunne ha arbeidet. Det er i utgangspunktet det inntektsgivende arbeidet som medlemmet har utført som fører til reduksjon av arbeidsavklaringspengene.

Faktisk arbeidet tid er imidlertid ikke alltid det riktige målet på medlemmets arbeidsevne. Ved vurderingen av arbeidsevnen kan NAV legge til grunn at et medlems arbeidsevne er høyere enn den faktiske arbeidstiden tilsier. Arbeidsavklaringspengene skal da reduseres ut fra de timene han eller hun kunne ha vært i arbeid. I Prop.74 L (2016-2017) side 55, understreker Arbeids- og sosialdepartementet: «Det skal alltid vurderes om medlemmet har en arbeidsevne som ikke er utnyttet ved innvilgelsen av ytelsen, og på oppfølgingspunktene eller i forbindelse med en revurdering av ytelsen.»

Det forhold at et medlem tidligere har jobbet deltidsstilling er imidlertid ikke avgjørende når det gjelder vurderingen av uutnyttet arbeidsevne. Dette innebærer at tidligere stillingsprosent i seg selv ikke gir grunnlag for å redusere arbeidsavklaringspengene. Avgjørende er om medlemmet har en gjenværende arbeidsevne som NAV kan forvente at vedkommende utnytter. Reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn av uutnyttet arbeidsevne vil kunne foretas når NAV vurderer at det er dokumentert at medlemmet har en evne til å utføre inntektsgivende arbeid som er høyere enn faktisk arbeidet tid tilsier. 

§ 11-23 tredje ledd – Beregning av den reduserte ytelsen

Medlemmets arbeidsevne fastsettes ut fra forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og vedkommendes faktiske tid i inntektsgivende arbeid, eventuelt de timer han eller hun kunne vært i arbeid. Dette vil si at alle mottakere av arbeidsavklaringspenger vil bli ansett for å ha en normal arbeidstid på 37,5 timer pr. uke, uansett hvor mye eller lite vedkommende har arbeidet tidligere.

Reduksjon i arbeidsavklaringspenger skjer på bakgrunn av opplysninger fra medlemmet på meldekort som sendes inn hver fjortende dag, jf. § 11-10, samt eventuell uutnyttet arbeidsevne. Timer med inntektsgivende arbeid trekkes fra og det beregnes et gjennomsnittlig tap i hele meldeperioden som arbeidsavklaringspengene skal dekke. Det er faktisk arbeidede timer i meldeperioden som skal føres på meldekortet. I tilfeller der medlemmet utfører arbeid, men hvor inntekten fra arbeidet kommer på et senere tidspunkt, skal vedkommende likevel føre timene på meldekortet for den perioden arbeidet utføres.

§ 11-23 fjerde ledd – Beregning av den reduserte ytelsen

Inntektsgivende arbeid utført i meldeperioden, vil føre til reduksjon i utbetalingen av arbeidsavklaringspengene, inkludert barnetillegg.

Ved arbeid i inntil 60 prosent stilling, vil medlemmet få utbetalt reduserte arbeidsavklaringspenger.

Har medlemmet arbeidet mer enn 60 prosent stilling, vil arbeidsavklaringspengene, inkludert barnetillegg, falle helt bort for den aktuelle meldeperioden.

Dersom det er gjennomføring av arbeidsrettet tiltak eller aktiv behandling som gjør at medlemmet ikke får utnyttet sin arbeidsevne fullt ut, skal det likevel utbetales fulle arbeidsavklaringspenger. 

§ 11-23 femte ledd – Unntak – Tiltak med lav eller ingen lønn

Bestemmelsens femte ledd gjør unntak fra regelen om reduksjon av arbeidsavklaringspenger på bakgrunn av faktisk arbeidet tid i de tilfeller der medlemmet arbeider i tiltak uten lønn eller med lønn inntil grunnbeløpet. I slike tilfeller foretas reduksjonen i arbeidsavklaringspengene etter et lavere antall timer enn det som faktisk arbeides. Tiltaket må være avtalt aktivitet i medlemmets plan.

Det er viktig at medlem som arbeider i tiltak uten lønn eller med lav lønn får tydelig informasjon om at disse arbeidstimene ikke skal føres på meldekortet. NAV må i slike tilfeller legge til grunn et timetall som fører til en fast reduksjon av arbeidsavklaringspengene. Arbeidstimer medlemmet utfører for arbeidsgiver utenom tiltaksdeltakelsen, skal imidlertid føres opp på meldekortet som vanlig.

§ 11-23 sjette ledd – «Nær ved å komme i fullt arbeid»

Arbeidsavklaringspengene kan graderes ned til 20 prosent i sluttfasen av en avklaringsperiode. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at medlemmet skal kunne få en lettere overgang til full stilling ved å kunne foreta en gradvis opptrapping av arbeidet.

Opptrappingen er en avtalt aktivitet som skal være lagt inn i medlemmets plan. Aktiviteten skal ha en startdato og en sluttdato.

Dersom vedkommende må avbryte opptrappingsperioden på grunn av sykdom, er medlemmets situasjon ikke ferdig avklart. I disse tilfellene må avtalt aktivitet i medlemmets plan justeres, og medlemmet skal motta arbeidsavklaringspenger etter de ordinære reglene, jf. § 11-5 og § 11-6, forutsatt at vilkårene er oppfylt.

Hvis medlemmet av andre årsaker enn sykdom må avbryte perioden med opptrapping, for eksempel fordi arbeidsgiver går konkurs slik at vedkommende blir arbeidsledig eller permittert fra arbeidet, vil han eller hun ikke ha krav på arbeidsavklaringspenger etter § 11-23 sjette ledd. NAV bør i slike situasjoner vurdere om medlemmet kan ha krav på arbeidsavklaringspenger etter § 11-17 mens han eller hun søker nytt arbeid..

Perioden med arbeid i inntil 80 prosent stilling kombinert med 20 prosent arbeidsavklaringspenger kan vare i inntil 12 måneder. NAV skal fatte eget vedtak om arbeidsavklaringspenger med hjemmel i § 11-23 sjette ledd. Det kan kun fattes vedtak om arbeidsutprøving i inntil 12 måneder én gang per stønadsperiode. Dette innebærer at hvis medlemmet må avbryte opptrappingsperioden før det har gått 12 måneder, kan ikke vedkommende senere få innvilget resterende del av perioden eller en ny periode med arbeid i inntil 80 prosent stilling kombinert med 20 prosent arbeidsavklaringspenger. Konsekvensen av dette er at NAV ikke kan fatte vedtak av kort varighet, og deretter forlenge/fatte nytt vedtak hvis det viser seg at medlemmet har behov for en lenger periode med opptrapping ved utløpet av vedtaksperioden eller på et senere tidspunkt.

Vedtak bør derfor fattes for en så lang periode som mulig, basert på en vurdering av hva som vil være realistisk for medlemmet å gjennomføre med tanke på opptrapping av arbeid. Målet er at medlemmet ved utløpet av tolvmånedersperioden skal være i stand til å arbeide fulltid.

Forskrift om arbeidsavklaringspenger § 10 – arbeidsavklaringspenger når medlemmet er nær ved å komme i fullt arbeid

Det fremgår av forskrift om arbeidsavklaringspenger § 10 at den perioden som medlemmet kan motta arbeidsavklaringspenger ved inntil 80 prosent arbeid, skal gå frem av eget vedtak eller av medlemmets aktivitetsplan.

§ 11-23 syvende ledd – Forskriftshjemmel

Departementet har i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 9 gitt regel om unntak fra avkortning av arbeidsavklaringspenger for fosterforeldre.

Departementet har i forskrift om arbeidsavklaringspenger § 10 gitt nærmere regler om arbeidsavklaringspenger ved opptrapping av arbeid.

Innledning

Når et arbeidsforhold avsluttes i henhold til avtale eller annet rettsgrunnlag utbetales i mange tilfeller en sluttkompensasjon som helt eller delvis kan være å anse som lønn eller erstatning for tapt arbeidsinntekt for medlemmet.

Med mindre det er sterke holdepunkter for noe annet, legges innberetningen til A-ordningen til grunn ved vurdering av om utbetalingen skal anses som lønn. Har Skatteetaten skattlagt utbetalingen som lønn, skal dette normalt legges til grunn.

Yter arbeidsgiver slik erstatning for tapt arbeidsinntekt for kortere eller lengre tid etter at medlemmet har sluttet i arbeidsforholdet, skal arbeidsavklaringspengene reduseres med den summen ytelsen fra arbeidsgiveren utgjør.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at arbeidsgivere benytter økonomiske virkemidler for å få arbeidstakere til å fratre stillingene, og dermed at arbeidsavklaringspengene i praksis bidrar til utstøting fra arbeidslivet.

§ 11-24 første ledd – Hovedregel – Reduksjon på grunn av ytelser fra en arbeidsgiver

Dersom medlemmet mottar pensjonsgivende ytelser eller andre økonomiske ytelser fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver, skal arbeidsavklaringspengene reduseres med det beløpet som ytelsen fra arbeidsgiveren utgjør.

§ 11-24 andre ledd – Unntak – Pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra arbeidsgiver

Pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1 eller yrkesskadeforsikringsloven § 13 fører ikke til reduksjon i arbeidsavklaringspengene.

Ved erstatning fra arbeidsgiver i forbindelse med bestridt oppsigelser (arbeidstvist) vil den delen av erstatningen som gjelder for tapt arbeidsinntekt føre til reduksjon, mens den delen av erstatningen som gjelder «tort og svie» ikke vil føre til reduksjon.

§ 11-24 tredje ledd – Unntak – Feriepenger

Feriepenger, herunder fri fra deltidsstilling, skal ikke i seg selv føre til reduksjon i AAP.

Feriepenger som var opptjent før overgangen til AAP skal ikke føre til reduksjon i AAP etter folketrygdloven § 11-24. Feriepenger som er opptjent etter overgangen til AAP skal ikke føre til reduksjon i AAP, fordi arbeidet som har gått til opptjening av feriepengene medførte gradering da arbeidet ble utført.

§ 11-24 fjerde ledd – Forskriftshjemmel

Hjemmelen er anvendt, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 11.

Innledning

Bestemmelsen regulerer retten til arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon med fri kost og losji.

Som hovedregel skal arbeidsavklaringspengene avkortes ved lengre opphold i helseinstitusjon for personer som ikke har forsørgeransvar.

Ved kortere institusjonsopphold gis det unntak fra reduksjonsregelen. Hensikten er å unngå at medlemmet får økonomiske problemer i tillegg til helseproblemene. Med kortere institusjonsopphold menes opphold som varer under fire måneder, se bestemmelsen i andre ledd.

Reduksjonen skal skje uavhengig av type institusjon, og den skal være felles for alle personer/grupper. Med institusjon menes derfor både offentlig og privat institusjon.

Det er egne regler for straffegjennomføring, se folketrygdloven § 11-26.

§ 11-25 første ledd – Fri kost og losji

Dersom medlemmet oppholder seg i institusjon med fri kost og losji, blir arbeidsavklaringspengene som hovedregel redusert ved lengre institusjonsopphold.

Det er en forutsetning for reduksjon av arbeidsavklaringspengene etter § 11-25 at institusjonen yter fri kost og losji. Krever institusjonen betaling av NAV eller medlemmet for kost og/eller losji, medfører dette at arbeidsavklaringspengene ikke kan reduseres etter denne bestemmelsen. Dette gjelder blant annet folkehøyskole.

Arbeidsavklaringspenger reduseres ikke dersom medlemmet forsørger ektefelle eller har krav på barnetillegg. Med ektefelle menes også samboer eller registrert partner, jf folketrygdloven § 1-5. Det er ikke krav til at ektefellen eller barnet selv skal være medlem i folketrygden.

§ 11-25 andre ledd – Fra hvilket tidspunkt arbeidsavklaringspengene skal reduseres

Arbeidsavklaringspengene gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden samt de tre påfølgende månedene. Deretter blir de redusert med halvparten. Dette innebærer at reduksjonstidspunktet blir fjerde måned etter innleggelsesmåneden. 

Det gis fulle arbeidsavklaringspenger fra og med dagen etter utskrivningsdagen. Dette gjelder også dersom oppholdet avbrytes uten at vedkommende er utskrevet. Dersom institusjonen yter «dagpenger» under feriefravær, regnes dette ikke som avbrudd i oppholdet.

§ 11-25 tredje ledd – Unntak fra reduksjon

Dersom medlemmet har faste og nødvendige utgifter til boligformål, kan NAV bestemme at arbeidsavklaringspengene likevel ikke skal reduseres.

Det forutsettes at NAV utviser et visst skjønn i vurderingen av disse sakene. Hensikten med bestemmelsen er at medlemmet skal kunne beholde bolig og andre eiendeler så lenge det er mulighet for at vedkommende kan bli utskrevet fra institusjonen. Tilsvarende vurdering som beskrevet til folketrygdloven § 12-19 tredje ledd kan nyttes.

Utgiftene må dokumenteres.

Innledning

[Endret 6/18]

Bestemmelsen sondrer mellom forskjellige typer av straff, og retten til arbeidsavklaringspenger vil avhenge av hva slags straff det er medlemmet gjennomfører. Første ledd første punktum i bestemmelsen lister opp de former for straffegjennomføring som utelukker rett til arbeidsavklaringspenger, mens andre ledd lister opp de former for straffegjennomføring der arbeidsavklaringspenger likevel kan gis. Likestilt med de straffegjennomføringene som utelukker rett til arbeidsavklaringspenger, er de tilfeller der det foreligger kjennelse etter straffeprosessloven § 220 om at medlemmet sin formue er satt under forvaltning som følge av unndragelse av straff eller strafforfølgning.

Medlemmet kan også under straffegjennomføringen motta tilleggsstønader dersom de alminnelige vilkårene for disse er oppfylt. Det er kun retten til utbetaling av livsoppholdsytelsen (arbeidsavklaringspenger) som faller bort.

Dette vil si at dersom medlemmet under straffegjennomføringen mottar tilleggsstønader etter kapittel 11 A, så vil stønadsperioden fortsette å løpe jf. § 11-12.

Dersom medlemmet under straffegjennomføringen, eller i perioder formuen er satt under forvaltning ikke mottar verken arbeidsavklaringspenger og/eller tilleggsstønader, det vil si at det ikke er noen utbetaling i denne perioden, så løper ikke stønadsperioden. Dette vil si at det ikke forbrukes av stønadsperioden. Arbeidsavklaringspengene og/eller tilleggsstønadene kan gjenopptas etter endt soning, eller når forvaltningen av formuen heves, så fremt det ikke er gått mer enn 52 uker, jf. § 11-31. Ved gjenopptaket vil det være naturlig å vurdere hvorvidt brukeren fortsatt fyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger.

§ 11-26 første ledd – varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen eller forvaltning av formue

[Endret 6/18]

§ 11-26 andre ledd – Straffegjennomføring i frihet

Ved gjennomføring av samfunnsstraff, gjennomføring av straff utenfor fengsel (for eksempel hjemmesoning med elektronisk fotlenke)i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom. skal AAP ikke stanses eller reduseres. Det samme gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven § 42 flg. I slike tilfeller bor den straffedømte hjemme mens straffen gjennomføres og får ikke dekket kost og losji av staten.

Innledning

I noen tilfeller kan et medlem fylle vilkårene for flere folketrygdytelser som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom samtidig.

Reglene i folketrygdloven skal sikre at det lønner seg å være i arbeid fremfor å motta trygdeytelser. Derfor er det en grunnleggende forutsetning i regelverket at et medlem ikke kan motta mer enn en full folketrygdytelse av gangen for samme periode.

Samtidig må det gjennom samordningsreglene sikres at medlemmer som har krav på flere folketrygdytelser i samme tidsrom ikke kommer dårligere ut enn hvis vedkommende bare har rett til en ytelse.

Det har vært et ønske om tydelighet når det gjelder fremgangsmåten for samordningen. Derfor er reguleringen av fulle ytelser og reduserte ytelser delt i to bestemmelser, henholdsvis § 11-27 og § 11-28.

Personer som er tilstått uføretrygd har rett til å beholde denne ytelsen under gjennomføring av arbeidsrettede tiltak.

§ 11-27 første og andre ledd – medlem som har rett til flere fulle ytelser fra folketrygden i samme tidsrom

Medlem som har rett til arbeidsavklaringspenger og samtidig fyller vilkårene for rett til en annen folketrygdytelse som skal dekke samme inntektstap for samme tidsrom kan velge ytelse.

For at medlemmet skal kunne velge med hjemmel i § 11-27 må begge ytelsene ha som formål å dekke inntektstap ved sykdom. Dersom medlemmet er i en situasjon som gir rett til andre fulle ytelser som ikke har som formål å dekke inntektstap ved sykdom,men andre livssituasjoner, har det formodningen mot seg at vilkårene for fulle arbeidsavklaringspenger er oppfylt samtidig. Det betyr at medlemmet ikke har rett til å velge mellom fulle arbeidsavklaringspenger og fulle ytelser etter folketrygdloven som har til formål å dekke inntektstap ved andre forhold enn sykdom.

I praksis betyr dette at valgretten begrenser seg til arbeidsavklaringspenger og sykepenger, fordi disse ytelsene har til formål å dekke samme forhold. Det kan forekomme tilfeller hvor medlemmet fyller vilkårene for sykepenger, men ikke for arbeidsavklaringspenger.

§ 11-27 tredje ledd – alderspensjon eller barnepensjon

Reglene om fleksibel alderspensjon fra fylte 62 år, innebærer en valgfrihet når det gjelder uttakstidspunkt for alderspensjon, og full frihet til å kombinere arbeids- og pensjonsinntekter uten avkorting. Arbeidsavklaringspenger skal derfor ikke falle bort dersom medlemmet tar ut alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 og 20. Se også folketrygdloven § 11-4 andre ledd for krav om inntektsbortfall.

Arbeidsavklaringspenger skal reduseres hvis medlemmet mottar barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18.

For medlem som mottar full barnepensjon følger det av § 11-27 tredje ledd at arbeidsavklaringspengene skal reduseres med tilsvarende beløp. Dette innebærer at beløpet som mottas etter folketrygdloven kapittel 18 går til fradrag krone for krone i arbeidsavklaringspengene.

Innledning

I noen tilfeller kan et medlem fylle vilkårene for flere folketrygdytelser som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom samtidig.

Reglene i folketrygdloven må sikre at det lønner seg å være i arbeid fremfor å motta trygdeytelser. Derfor er det en grunnleggende forutsetning i regelverket at et medlem ikke kan motta mer enn en full folketrygdytelse av gangen.

Samtidig må det gjennom samordningsreglene sikres at medlemmer som har krav på flere folketrygdytelser i samme tidsrom ikke kommer dårligere ut enn hvis vedkommende bare har rett til en ytelse.

Det har vært et ønske om tydelighet når det gjelder fremgangsmåten for samordningen. Derfor er reguleringen av fulle ytelser og reduserte ytelser delt i to bestemmelser, henholdsvis § 11-27 og § 11-28.

Folketrygdloven kapittel 11 har generelle regler om forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og andre folketrygdytelser.

§ 11-28 første ledd – medlem som har rett til flere reduserte ytelser fra folketrygden i samme tidsrom

Medlem som har rett til arbeidsavklaringspenger og samtidig fyller vilkårene for rett til en annen redusert folketrygdytelse, kan ha rett til reduserte arbeidsavklaringspenger forutsatt at vilkårene for øvrig er oppfylt.

Dersom et medlem ikke utnytter den delen av arbeidsevnen som er i behold, skal det gjøres fradrag for timer der personen kunne vært i inntektsgivende arbeid, se folketrygdloven § 11-23 og rundskrivet til bestemmelsen.

Dersom det er gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak som forhindrer utnyttelse av gjenværende arbeidsevne, skal det likevel kunne ytes fulle arbeidsavklaringspenger. Hvis medlemmet gjennomfører aktiv behandling og arbeidsrettede tiltak samtidig, skal NAV ta hensyn til behandlingen ved vurdering av vedkommendes uutnyttede arbeidsevne på lik linje med deltagelse i tiltak.

§ 11-28 andre ledd – beregning

Ved reduksjon av arbeidsavklaringspenger mot andre reduserte ytelser fra folketrygden, beregnes arbeidsavklaringspengene som en full ytelse. Deretter reduseres arbeidsavklaringspengene med den prosentandelen som den andre reduserte ytelsen utgjør av full ytelse.

§ 11-28 tredje ledd – sykepenger og svangerskapspenger ved deltidsstilling

I tilfeller hvor et medlem blir syk i en deltidsstilling han eller hun har ved siden av arbeidsavklaringspengene, kan vedkommende i enkelte tilfeller motta en kombinasjon av sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Dette forutsetter at sykepengerett for deltidsstillingen er i behold og at vilkårene for sykepenger er oppfylt. Se rundskrivet til folketrygdloven § 8-12 for opptjening av ny sykepengerett.

I slike tilfeller skal arbeidsavklaringspengene reduseres med den prosentandelen som sykepengene utgjør av full stilling. Fulle sykepenger for en deltidsstilling skal dermed anses som en redusert ytelse.

For medlem som har en deltidsstilling ved siden av arbeidsavklaringspengene, og som får innvilget svangerskapspenger etter folketrygdloven § 14-4, skal arbeidsavklaringspengene reduseres med den prosentandelen som svangerskapspengene utgjør av full stilling. Fulle svangerskapspenger for en deltidsstilling skal dermed anses som en redusert ytelse.

Timer som medlemmet mottar sykepenger eller svangerskapspenger for skal likestilles med arbeidede timer. Medlemmet skal føre disse timene på meldekortet. Medlemmet skal dermed føre timer på meldekortet tilsvarende den jobben vedkommende mottar lønn eller sykepenger eller svangerskapspenger for, uavhengig av om vedkommende er sykmeldt helt eller delvis fra denne jobben. Medlem som er sykmeldt fra en deltidsstilling, men ikke mottar sykepenger for fraværet fra deltidsstillingen, skal ikke føre opp sykefraværet fra deltidsstillingen som arbeidede timer på meldekortet.

§ 11-28 fjerde ledd – beregning ved gradert uføretrygd

Et medlem som mottar gradert uføretrygd vil få arbeidsavklaringspengene redusert med den prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør. Prosentandelen skal samsvare med medlemmets uføregrad og ikke den prosentvise størrelsen på medlemmets utbetaling (utbetalingsgrad), jf. folketrygdloven § 12-14.

For medlem som mottar gradert uføretrygd skal NAV ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspengene velge det tidspunktet som er mest gunstig av følgende:

• Tidspunktet da medlemmets arbeidsevne ble nedsatt med minst 50 prosent
• Tidspunktet da medlemmets arbeidsevne ble ytterligere nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte

Førstnevnte vil som regel være uføretidspunktet for den graderte uføretrygden. Det andre tidspunktet kan være aktuelt dersom bruker har hatt en deltidsjobb ved siden av den graderte uføretrygden, men må trappe ytterligere ned på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Inntekten fra medlemmets deltidsstilling skal oppjusteres til 100 prosent stilling før den prosentvise reduksjonen i arbeidsavklaringspengene foretas. Beregningsgrunnlagene som skal sammenlignes er dermed:

• Medlemmets pensjonsgivende inntekt i deltidsstilling i kalenderåret før eller de siste tre kalenderårene (gjennomsnitt) før vedkommendes arbeidsevne ble nedsatt med minst 50 prosent.
• Medlemmets pensjonsgivende inntekt i deltidsstilling i kalenderåret før eller de siste tre kalenderårene (gjennomsnitt) før vedkommendes arbeidsevne ble ytterligere redusert, oppjustert til en inntekt tilsvarende 100 prosent stilling.

Deltidsstillingen skal i disse tilfellene anses for å utgjøre differansen mellom en hundre prosent stilling og graden på medlemmets graderte uføretrygd. Hvis medlemmet har uføretrygd med 60 prosent uføregrad skal NAV derfor forutsette at deltidsstillingen utgjør en 40 prosent stilling. Denne beregningsmåten skal anvendes selv om medlemmet arbeider mer eller mindre enn 40 prosent på det aktuelle tidspunktet.

Det er de oppjusterte inntektsgrunnlagene som skal sammenlignes med tanke på hva som er det mest gunstige beregningsgrunnlaget for medlemmet.

Dersom det ikke er noe avsluttet kalenderår, kan NAV benytte sykepengegrunnlaget fra deltidsstillingen på nytt beregningstidspunkt.

Innledning

Bestemmelsen regulerer tilfeller der et medlem ikke har rett til arbeidsavklaringspenger fordi vedkommende får dekket det samme inntektstapet under annen lovgivning. Hensynet bak regelen er at utgifter som andre instanser har hovedansvar for å dekke, ikke skal dekkes av folketrygden. Dersom to ytelser har overlappende formål skal arbeidsavklaringspengene falle bort.

§ 11-29 første ledd – Bortfall av arbeidsavklaringspenger

Retten til arbeidsavklaringspenger faller bort i den utstrekning inntektssikringen omfattes av ansvarsområdet i annen lovgivning og skal dekke det samme inntektstapet. Nedenfor er det gitt eksempler på ordninger og lovgivning hvor dette vil være aktuelt.

§ 11-29 andre ledd – Forskriftshjemmel

Med hjemmel i § 11-29 andre ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om avgrensning av folketrygdens ansvar. Slik forskrift er ikke gitt.

Innledning

Bestemmelsen om unntak fra kravet om melding om vedtak og unntak fra kravet om forhåndsvarsel gir NAV adgang til å fravike kravet i forvaltningsloven § 27 første ledd, om at NAV skal sende ut melding om vedtaket som fattes og kravet i forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling før NAV fatter vedtak.

§ 11-30 første ledd – Unntak fra kravet om melding om vedtak

NAV kan unnlate å sende ut melding om vedtak om at arbeidsavklaringspengene stanses i de tilfellene som er nevnt i bokstavene a – h. Detter gjelder når:

1. Medlemmet har fravær utover n dag per meldeperiode som ikke skyldes sykdom eller sterke velferdsgrunner.
2. Medlemmet unnlater å melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten, se § 11-10 andre ledd.
3. Medlemmet er kommet i fullt arbeid.
4. Medlemmet oppholder seg i utlandet ut over fire uker per kalenderår, se § 11-3 tredje ledd.
5. Medlemmet er i utlandet uten at Arbeids- og velferdsetaten har godkjent oppholdet, se § 11-3 tredje ledd.
6. Medlemmet avtjener lovbestemt tjenesteplikt (verneplikt).
7. Medlemmet er i fengsel, varetekt eller gjennomfører straff i frihet.
8. Medlemmet får fulle sykepenger eller full uføretrygd fra folketrygden.

Det er et vilkår at NAV gjennom generell informasjon blant annet i vedtakene har informert medlemmet om at arbeidsavklaringspengene vil kunne stanses i de nevnte tilfellene.

Unntaket gjelder kun ved stans av ytelsen. Dersom arbeidsavklaringspengene skal opphøre, må NAV sende ut melding om vedtak.

§ 11-30 andre ledd – Unntak fra kravet om forhåndsvarsling

Unntaket fra kravet om forhåndsvarsling før vedtak fattes gjelder kun når NAV skal fatte vedtak om reduksjon av arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-9.

Medlemmet skal i disse tilfellene ha blitt tilstrekkelig orientert om konsekvensene av pliktbruddet på forhånd. Hvordan orienteringen skal skje, går fram av rundskrivet til § 11-9.

Innledning

Et medlem som har mottatt arbeidsavklaringspenger i maksimal stønadsperiode jf. § 11-12 første, andre og tredje ledd, kan ikke få arbeidsavklaringspenger på nytt før det har løpt en karensperiode på 52 uker. Dette gjelder kun arbeidsavklaringspenger etter følgende bestemmelser:

• § 11-5 – arbeidsavklaringspenger under gjennomføring av aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak eller annen oppfølging fra NAV som nevnt i § 11-6
• § 11-14 – arbeidsavklaringspenger til studenter
• § 11-15 – arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet
• § 11-16 – arbeidsavklaringspenger i perioder uten påbegynt aktivitet

Det er gitt unntaksbestemmelse for medlem som er alvorlig syk eller skadet.

Bestemmelsen regulerer videre når et medlem må sette frem ny søknad om arbeidsavklaringspenger. Det er gitt en egen bestemmelse knyttet til stans av arbeidsavklaringspenger i perioder hvor medlemmet mottar foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger.

I forskrift om arbeidsavklaringspenger § 12 er det en egen bestemmelse som regulerer når medlemmet skal tre inn i tidligere stønadsperiode og at tidligere fastsatt beregningsgrunnlag skal anvendes i disse tilfellene.

Nye bestemmelser om karensperiode trer i kraft 1. januar 2018 og gjelder også medlemmer som hadde rett til arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017. For disse vil karensperioden starte når retten til arbeidsavklaringspenger etter overgangsreglene faller bort (se eget rundskriv om overgangsregler, eller ved utløpet av unntaksperioden dersom de etter hovedperioden på fire år kan ha rett til unntak etter ny § 11-12. 

Eksempler knyttet til overgangen til nytt regelverk om karensperiode som gjelder fra 1. januar 2018:

• A har mottatt arbeidsavklaringspenger i fire år etter tidligere § 11-10 den 1. mai 2019. A fyller ikke vilkårene for å få arbeidsavklaringspenger ut over fire år. Karensperioden kan ilegges fra 2. mai 2019.
• B har mottatt arbeidsavklaringspenger i fire år etter tidligere § 11-10 den 1. mai 2019 og innvilges en forlenget stønadsperiode etter unntaksbestemmelsen i § 11-12 til 1. mai 2021. Karensperioden kan ilegges fra 12. mai 2021.
• C har mottatt arbeidsavklaringspenger i en forlenget stønadsperiode etter unntaksbestemmelsen i tidligere § 11-10 i perioden 1. november 2017 til 31. oktober 2018. C fyller ikke vilkårene for en forlenget stønadsperiode jf. § 11-12 andre og tredje ledd, og kan ilegges en karensperiode fra 1. november 2018.
• D har mottatt arbeidsavklaringspenger i en forlenget stønadsperiode etter unntaksbestemmelsen i tidligere § 11-10 i perioden 1. november 2017 til 31. oktober 2018. D får så innvilget ytterligere forlenget stønadsperiode etter 11-12 andre ledd frem til 31. desember 2019. Stønadsperioden kan ikke forlenges ytterligere jf. § 11-12 og overgangsreglene. Karensperioden kan ilegges fra 1. januar 2020.
• E har mottatt arbeidsavklaringspenger i tre år den 1. februar 2018 når vedkommende innvilges arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker i seks måneder til og med 31. juli 2018. E søker om arbeidsavklaringspenger på nytt 1. desember 2018. E har ikke uttømt retten til arbeidsavklaringspenger etter varighetsbestemmelsene og gjeninntrer i tidligere stønadsperiode på fire år etter tidligere § 11-10.

§ 11-31 første ledd – karensperiode og unntaksbestemmelser

§ 11-31 andre ledd – nytt krav om arbeidsavklaringspenger

§ 11-31 tredje ledd – stans på grunn av foreldrepenger

Det er gitt et særlig unntak ved stans av arbeidsavklaringspenger i mer enn 52 uker når medlemmet mottar foreldrepenger som er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger. I disse tilfellene er det tilstrekkelig at medlemmet søker om å få gjenoppta tidligere arbeidsavklaringspengesak, og det skal ikke foretas en ny prøving av inngangsvilkårene.

Det at arbeidsavklaringspenger ikke anses som stanset i perioder hvor medlemmet mottar foreldrepenger som er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger får også betydning for vurderingen etter forskriftens § 12 om når medlemmet skal gjeninntre i tidligere stønadsperiode etter § 11-12.

Noen velger å ha permisjon lengre enn perioden de mottar foreldrepenger. I disse tilfellene anses arbeidsavklaringspengene som stanset i den delen av permisjonen hvor medlemmet ikke har mottatt foreldrepenger. 

§ 11-31 fjerde ledd – forskriftshjemmel

Departementet er i fjerde ledd gitt en forskriftshjemmel for nærmere regler om når medlemmet har rett til å få innvilget en ny stønadsperiode, når medlemmet skal fortsette i den samme stønadsperioden og når det skal fremsettes ny søknad. I forskrift om arbeidsavklaringspenger § 12 er det gitt nærmere regler for når medlemmet skal fortsette i den opprinnelige stønadsperioden og beholde tidligere fastsatt beregningsgrunnlag.

Innledning

Ved lov 16. juni 2017 nr. 43 om endringer i folketrygdloven mv. (arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.) er det gjort endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger. Loven trer i kraft 1. januar 2018. Lovendringene får i hovedsak virkning for nye stønadstilfeller. Det er gitt følgende overgangsregler for enkelte bestemmelser:

• Endringene i § 11-2 gjelder for krav om settes fram etter 31. desember 2017.
• For mottakere av arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 gjelder tidligere regler i § 11-10 inntil arbeidsavklaringspengene opphører. Bestemmelsene i ny § 11-12 andre og tredje ledd om unntak fra maksimal varighet gjelder likevel fra og med 1. januar 2018.
• For mottakere av arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 gjelder tidligere regler i § 11-15 inntil arbeidsavklaringspengene opphører.
• For mottakere av tilleggsstønader per 31. desember 2017 gjelder tidligere regler i § 11-4 inntil det arbeidsrettede tiltaket avsluttes.
• Departementet kan gi nærmere overgangsregler i forskrift.

Det er gitt forskriftsbestemmelse om overgangsregler for medlemmer som før 2018 har fått arbeidsavklaringspenger utover ordinær stønadsperiode.

Endringer i reglene om forutgående medlemskap – § 11-2

Endringene i § 11-2 om forutgående medlemskap gjelder kun ved krav som er fremsatt etter 31. desember 2017. Det er altså kravtidspunktet som er avgjørende for om det er gammel eller ny bestemmelse som kommer til anvendelse, ikke virkningstidspunktet slik som for de øvrige overgangsreglene.

Endringer i reglene om varighet – ny § 11-12

Varigheten på ordinær stønadsperiode er endret fra fire til tre år. For medlem som har rett til arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 gjelder reglene i tidligere § 11-10 inntil arbeidsavklaringspengene opphører. Dette innebærer at medlemmet kan ha rett til inntil fire år med ordinær stønadsperiode. Det er virkningstidspunktet som er avgjørende for om det er nye eller gamle regler som kommer til anvendelse.

Hvis et medlem som har rett til arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 får stans i arbeidsavklaringspengene, jf. ny § 11-7, etter 1. januar 2018, skal krav om gjenopptak vurderes etter de tidligere reglene.

Varigheten på perioden det kan gis unntak fra hovedregelen er endret til to år. Medlem som per 31. desember 2017 mottar arbeidsavklaringspenger etter tidligere unntaksbestemmelse i § 11-10 kan få ytterligere to år fra 1. januar 2018. Også her er det virkningstidspunktet som er avgjørende.

Det er vedtatt forskrift med særlige bestemmelser for medlemmer som før 2018 har fått arbeidsavklaringspenger utover ordinær stønadsperiode, se forskrift om arbeidsavklaringspenger § 14. Av forskriften fremgår det at medlem som har et løpende vedtak om unntak per 1. januar 2018, kan beholde stønaden på uendrede vilkår ut vedtaksperioden. Når vedtaksperioden er utløpt, skal det gjøres en ny vurdering og eventuelt fattes nytt vedtak på inntil ett år etter de nye reglene i § 11-12 andre og tredje ledd. Den nye toårsfristen løper imidlertid fra 1. januar 2018. Dette innebærer at medlemmet maksimalt kan motta arbeidsavklaringspenger etter unntaksreglene inntil 31. desember 2019. 

Endringer i reglene for beregningsgrunnlaget – ny § 11-19

Det er i ny § 11-19 andre ledd andre punktum gjort endring for beregning av pensjonsgivende inntekt over 6G. Taket for den pensjonsgivende inntekten på 6G skal etter ny § 11-19 andre ledd andre punktum settes per kalenderår, og ikke på det samlede beregningsgrunnlaget.

For medlem som har rett til arbeidsavklaringspenger per 31. desember 2017 skal det ikke gjøres endringer i beregningsgrunnlaget. Tidligere regler i § 11-15 gjelder inntil arbeidsavklaringspengene opphører. Med opphører menes at stønadstilfellet avsluttes. Det er virkningstidspunktet for arbeidsavklaringspengene som avgjør om beregningsgrunnlaget skal fastsettes etter ny § 11-19 eller etter tidligere § 11-15.

Endringer i reglene om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak – nytt kapittel 11 A

Tilleggsstønader skal kompensere for de særlige utgiftene som medlemmet har i forbindelse med gjennomføring av tiltak. Reglene for tilleggsstønader er ved lovendringen gitt i et nytt kapittel 11 A i folketrygdloven.

I nytt kapittel 11 A er aldersgrensen på tilleggsstønader økt fra 16 til 18 år, jf. § 11A-2. For medlem som per 31. desember 2017 mottar tilleggsstønader gjelder tidligere regler i § 11-4 om aldersgrense på 16 år inntil det arbeidsrettede tiltaket avsluttes.