Rundskriv

§ 6-4 Hjelpestønad

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Uførhetskontoret 01.05.97.

Sist endret 28.04.2014 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret, se endringsmarkering "4/14" under den enkelte overskrift.

Kort om saksbehandling ved krav om hjelpestønad

[Tilføyet 11/01]

For at NAV skal kunne innvilge krav om hjelpestønad, må det dokumenteres at vilkårene i folketrygdlovens § § 6-2 — 6-4 er oppfylt. Det er nødvendig med detaljerte opplysninger for at NAV skal kunne ta stilling til krav om hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad. I det følgende gis det en kort orientering om hvor informasjon kan innhentes i forbindelse med krav om hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad.

Opplysningsplikten i folketrygdlovens § 21- 3 :

Denne bestemmelsen gir NAV adgang til å kreve at søker gir nødvendige opplysninger. Dersom dette ikke etterkommes kan krav om en ytelse avslås eller stanses helt eller delvis med hjemmel i folketrygdlovens § 21-7 bokstav c.

Undersøkelsesplikten i folketrygdlovens § 21-4 :

Denne bestemmelsen tilsvarer forvaltningslovens § 17 første ledd. NAV har plikt til å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med medlemmets opplysningsplikt etter § 21-3 .

Hvor kan dokumentasjon innhentes?

•        Søknadsskjema. Av søknadsskjemaet skal søkers personalia fremgå. Navnet på behandlende lege skal oppgis. Det samme gjelder årsaken til søkers hjelpebehov og hjelpebehovets omfang. Det må fremgå opplysninger om hvem som dekker hjelpebehovet. Søknadsskjemaet må være undertegnet av søker eller søkers verge. Ved tvil om medlemsskapsvilkåret er oppfylt, kan UDI kontaktes.

•        Legeerklæring. Det er behandlende lege som skal kontaktes i første omgang. Søkers diagnose skal fremgå av legeerklæringen. Det skal gis opplysninger om prognose og varighet. Legeerklæringen skal videre gi opplysninger om behandlingsoppleggets art og omfang. Legeerklæringen bør også ta stilling til hva som er nødvendig tilsyn og pleie. Spesialisterklæring kan innhentes når dette anses nødvendig. Dette kan f.eks. være tilfelle ved sjeldne lidelser og ved kompliserte tilfeller. Diagnose skal alltid stilles av lege.

•        Sosialrapport eller trygderapport. Slike rapporter kan benyttes for å belyse behovet for særskilt tilsyn og pleie, om det foreligger et privat pleieforhold og hjelpebehovets omfang. Opplysningene bør være så detaljerte som mulig.

•        Uttalelse fra PPT, skole, barnehave eller andre (f. eks. annet helsepersonell m.v.). Slike uttalelser kan si noe om hjelpebehovets omfang. En døgnklokke kan f. eks. være et godt hjelpemiddel for å belyse hjelpebehovets omfang.

•        Rådgivende lege kan gi uttalelse angående hjelpebehovets størrelse og hva som anses som nødvendig tilsyn og pleie på grunn av den medisinske tilstanden. Rådgivende lege kan også vurdere om det eventuelt er nødvendig å innhente spesialisterklæring.

•        Medlem/verge bør inviteres til en samtale på NAV-kontoret. NAV-kontoret bør oppfordre til brukermedvirkning ved innhenting av informasjon. NAV-kontoret kan også gi generell informasjon angående hjelpestønad.

Det er ikke nødvendig å benytte alle disse informasjonskildene i alle saker. De ulike kildene viser hvor informasjon kan hentes. Det bør utøves skjønn ved innhenting av legeerklæring. Ved revisjon av hjelpestønadssaker vil det ikke alltid være nødvendig å innhente ny legeerklæring. Dette gjelder særlig ved alvorlige og uhelbredelige lidelser. Det bør også vurderes om det foreligger legeerklæring i andre saker som kan benyttes. Dersom det er tvil om det er nødvendig å innhente ny legeerklæring, kan rådgivende lege vurdere om saken allerede er tilstrekkelig medisinsk belyst.

§ 6-4 Første ledd første punktum - Krav til medlemskap

[Endret 11/01]

Det er et vilkår for rett til hjelpestønad at vedkommende er medlem i folketrygden. Dersom medlemskapet opphører, opphører retten til hjelpe­stønad. Reglene om medlemskap står i lovens kapittel 2. Det vises til loven og kommentarene til kapittel 2.

Personer med pensjon fra folketrygden kan likevel ha rett til hjelpestønad ved bosetting i annet EØS‑land. Se Hovednummer 40 - Kapittel 6 - Grunn- og hjelpestønad. 

Sykdomsbegrep og pleiebehov

Begrepene varig og sykdom, skade eller lyte er nærmere omtalt ovenfor i kommentaren til § 6‑2 første ledd. Særskilt tilsyn og pleie er ikke nærmere definert, men innholdet svarer til det som mennesker i sin alminnelighet legger i begrepene, dvs. tilsyn eller hjelp til personlige gjøremål som friske mennesker ikke trenger.

Det er ikke fastsatt noen nedre eller øvre aldersgrense for rett til hjelpe­stø­nad, verken i folketrygdloven eller i forarbeidene. Hjelpestønad til særskilt tilsyn og pleie kan derfor også ytes til små barn. Det vises nærmere til kommentarer til paragrafens fjerde ledd. Det samme gjelder eldre mennesker. Det er størrelsen på det private hjelpebehovet som avgjør om hjelpestønad kan tilstås også i disse tilfellene.

For visse typer lidelser er det gitt nærmere retningslinjer når det gjelder alderen, se "Retningslinjer om hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad for visse typer lidelser" etter kommentarene til § 6-4.

Krav til årsakssammenheng

[Endret 11/01.]

Det må være årsakssammenheng mellom medlemmets lidelser og hjelpe­be­hovet. For å belyse medlemmets hjelpebehov, er det nødvendig å innhente medisinske og sosiale opplysninger.

Nødvendig hjelp

For at hjelpestønad skal kunne ytes, må det anses som nødven­dig for medlemmet med særskilt tilsyn og pleie utover det som dekkes av offent­lig hjelpeordning. Det kan vanskelig stilles opp generelle retningslinjer for hva som skal betraktes som nødvendig. Dette må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Krav til hjelpebehovets varighet

Behovet for hjelp kan i visse tilfelle vare kortere tid enn selve lidelsen. Dette skyldes at andre forhold av betydning enn de medisinske endrer seg, f.eks. at medlemmets (den hjelpetrengendes) ektefelle vil bli pen­sjonist innen en viss tid, slik at det kan ventes noe mer vederlagsfri hjelp. Etter sitt formål skal imidlertid hjelpestønad dekke hjelpebehov av varig karakter. Selv om varighetskravet i lovbe­stemmelsen formelt er knyttet til den medisinske tilstanden, kreves det i praksis at også hjelpebehovet skal være av en viss varighet. Som utgangspunkt må hjelpebehovet vare i 2 - 3 år eller mer for å kunne betraktes som langvarig .

Varighet når hjelpebehovet veksler i intensitet/opptrer periodevis

[Endret 11/01]

Når hjelpebehovet opptrer periodevis, betraktes det som varig hvis det er stadig tilbakevendende over lengre tid. F.eks. gjelder dette ved en del kroniske eller varige sykdommer som veksler mellom gode og dårlige perioder. Dette kan gjelde både somatiske og psykiske sykdommer.

Andre langvarige sykdommer krever periodevis intensiv behandling der hjelpebehovet øker. F.eks. gjelder dette systemsykdommer som Leukemi. Vedrørende slike sykdommer hos barn og ungdommer under 18 år, kan dette også gjelde forholdet til ulike hjelpestønadssatser, se kommentarer til § 6-5 forhøyet hjelpestønad.

Dersom særlige grunner tilsier det, kan det lempes noe på kravet til hjelpebehovets varighet. Slike særlige grunner foreligger f. eks. når medlemmets hjelpebehov er særskilt stort. Dette kan f. eks være tilfelle for barn som behandles for klumpfot. Det kreves i disse tilfellene betydelig innsats fra foreldrene i den første tiden for å følge opp behandlingen (skinnebehandling). Tilstanden anses imidlertid ikke å være av en slik art at hjelpebehovet vil være like stort etter hvert som tilstanden bedres.

Ved tvil om hjelpebehovets varighet

I enkelte tilfelle vil det være usikkert om hjelpebehovet vil vare så lenge som nevnt ovenfor. Da bør man i rimelig grad la tvilen komme medlem­met til gode, jf. eksempelet ovenfor om at medlemmets ektefelle sannsyn­ligvis vil gå av med pensjon før det ordinære varighetskravet er nådd.

Et livsvarig hjelpebehov betraktes alltid som varig selv om medlemmets lidelse medfører at han dør - eller sannsynligvis vil dø - før to år er gått.

§ 6-4 første ledd annet punktum - Særskilt privat pleieforhold

[Endret 11/01]

Hjelpestønad til særskilt tilsyn og pleie er ment å kompensere utgifter/skaffe seg privat hjelp for å avhjelpe et særskilt, personlig hjelpebehov. Med ”særskilt” menes det ekstra behovet for hjelp som medlemmet har i forhold til friske personer. Det behov for hjelp som også friske personer har, skal holdes utenfor ved vurderingen av hjelpebehovets omfang. Pleie som dekkes pliktmessig etter annen lov gir ikke rett til hjelpestønad.

Det kan være behov for særskilt tilsyn dersom medlemmet har manglende evne til å klare seg uten tilsyn i ulike situasjoner, både innendørs og utendørs og dag og natt.

Særskilt pleiebehov kan være behov for hjelp til personlig stell/hygiene og i spisesituasjoner.

Ved vurderingen av hjelpebehovet kan det også legges vekt på stimulering, opplæring og trening som utføres i hjemmet.

Privat pleieforhold

[Endret 11/01.]

Det må foreligge et privat pleieforhold for rett til hjelpestønad. Uttrykket ”privat” innebærer en presisering av gjeldende rett. Dette innebærer at pleie som utføres av f. eks. hjemmesykepleien eller hjemmebaserte tjenester ikke gir rett til hjelpestønad.

Et privat pleieforhold foreligger når noen - f.eks. foreldre, ektefelle, barn, naboer eller andre - utfører arbeidet med tilsynet/pleien.

Dersom den hjelpetrengende ikke er i stand til å etablere et privat pleieforhold før krav om hjelpestønad fremmes, f.eks. fordi vedkommende ikke har økonomi til å leie hjelp, er det tilstrekkelig at det er på det rene at et pleie- og tilsynsforhold etableres når hjelpestønad tilstås.

§ 6-4 Første ledd siste punktum - Barn i fosterhjem

[Endret 11/01, 4/14]

Punktet omhandler forholdet mellom hjelpestønad og anbringelse i fosterhjem etter barnevernlovens § 4-14. Tilsyn og pleie av et barn plassert i fosterhjem er likestilt med et privat pleieforhold. Dette betyr at hjelpestønad/forhøyet hjelpestønad kan tilstås til barnet og utbetales til fosterforeldrene som rette vedkommende.

Bestemmelsen er i likhet med paragrafens sjette ledd om omsorgslønn et unntak fra de prinsippene som ble lagt til grunn for de øvrige endringene i forskriften, som avgrenser bruk av hjelpestønad i forhold til offentlig omsorg som gis etter andre lover.

Barne- og familiedepartementet uttalte i brev av 20.02.96 til berørte instanser, herunder trygdeetaten (unntatt fylkestrygdekontorene):

“Hjelpestønad er en ytelse som fosterforeldrene etter departementets mening har krav på i tillegg til arbeidsgodtgjøring som fosterforeldre - også når fosterhjemmet er forsterket - og som kommunen ikke skal kunne ta refusjon i etter barnevernlovens § 9-3”.

I tilfeller hvor omsorgen for barnet er overtatt etter barnevernloven, mens foreldreansvaret ikke er overtatt, oppstår spørsmål om hvem som kan fremme krav om hjelpestønad. For å få en ytelse fra folketrygden, må det fremsettes et krav. Kravet må som hovedregel undertegnes av verge. Det fremgår av vergemållovens § 16 første ledd at verge for mindreårig er den eller de som har foreldreansvaret. Omsorgsovertakelse etter barnevernlovens § 4-12 vil si at den fysiske omsorgen for barnet flyttes fra foreldrene og overtas av andre på vegne av barneverntjenesten. At foreldrene fratas omsorgen for barnet betyr ikke uten videre at foreldrene også fratas foreldreansvaret. Fratakelse av foreldreansvaret skjer normalt i forbindelse med at barnet adopteres bort, jf. barnevernlovens § 4-20. Det vil lett bli en hindring å kreve at foreldreansvaret skal fratas foreldrene for at krav om hjelpestønad skal kunne fremmes. I tilfeller hvor omsorgen for barnet er overtatt etter barnevernlovens § 4-12 bør det derfor godtas at personer som har omsorgen for barnet kan undertegne kravet på vegne av medlemmet.

Avgrensning mot andre ytelser etter folketrygdloven og andre lover

Det er hverken i forarbeidene eller i loven nevnt noe generelt om forholdet mellom hjelpestønad og andre bestemmelser i folketrygdloven eller andre lover med helt eller delvis samme formål. I enkelte tilfeller er forholdet mellom hjelpestønad og ytelse etter annen lov regulert direkte i folketrygdloven. Som eksempel vises det til paragrafens første ledd siste punktum der det fremgår at barn som er plassert i fosterhjem etter barnevernlovens § 4-14 skal likestilles med privat pleieforhold og sjette ledd som klargjør at omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 er subsidiær i forhold til hjelpestønaden.

Forholdet mellom hjelpestønad og andre ytelser eller tjenester med samme formål etter denne eller andre lover, har stor betydning for om vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt. Utgangspunktet for vurderingen av hvilken lov eller ytelse som er primær i forhold til den andre, er hvilken av dem som er mest rettighetspreget.

I dette avsnittet redegjøres det for de prinsipper og den praksis på dette området som har etablert seg.

Forholdet til andre bestemmelser i folketrygdloven

Bidrag til spesielle formål etter § 5-22

NAV kan yte bidrag til dekning av helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne lov eller andre lover. Når vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt, skal denne ytelsen anvendes før det kan bli aktuelt å yte bidrag etter § 5-22 .

Pleiepenger etter § § 9-10 til 9-12

[Endret 11/01.]

Pleiepenger etter § § 9-10 og 9-11 ytes så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen av det enkelte barn. Pleiepenger etter § 9-12 ytes i opptil 20 dager for hver pasient. Formålet med pleiepenger er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase.

Pleiepenger har delvis sammenfallende formål med hjelpestønad. Pleiepenger skal imidlertid kompensere for tapt arbeidsinntekt for foreldrene, mens hjelpestønad ytes som kompensasjon for utgifter til et privat pleieforhold på grunn av barnets behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. I de tilfellene hvor det tilstås pleiepenger til en av foreldrene, antas det at barnet vil ha et omfattende behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av den medisinske tilstanden. Arbeids- og velferdsdirektoratet finner derfor at hjelpestønad kan tilstås uavhengig av om en av foreldrene er tilstått pleiepenger.

Forholdet til andre lover

Generelt

[Endret 4/14]

Folketrygdloven er en rettighetslov og ligger “i bunnen” i forhold til andre lover som har ytelser med samme formål, men med mindre rettighetspreg. Det er særlig vilkåret om privat pleieforhold som gjør at det er viktig å vite i hvilken grad ytelse med samme formål er en rettighet/ytes pliktmessig etter den andre loven. Av den grunn må man ha kunnskap om andre lover av denne kategori. Dette fordi hjelpestønaden ikke ligger “i bunnen” der medlemmet får dekket sitt ekstraordinære hjelpebehov som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Det samme gjelder i en del tilfeller der offentlig hjelp faktisk blir gitt.

Kort om HVPU-reformen

[Endret 11/01, 4/14]

Psykisk utviklingshemmede har som hovedregel krav på hjelpestønad til tilsyn og pleie som alle andre som fyller vilkårene for rett til hjelpestønad. Dersom vedkommende får dekket sitt totale behov for tilsyn og pleie av det kommunale hjelpeapparatet, foreligger det ikke rett til hjelpestønad. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om det foreligger et udekket hjelpebehov. Det kan ytes hjelpestønad dersom det er etablert et privat pleieforhold av et visst omfang. Det antas imidlertid at vanlig besøksordning ikke er tilstrekkelig. Det må vurderes om omfanget av den hjelp familien/pårørende gir er nødvendig og tilstrekkelig stor til at vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt.

I det følgende skal det redegjøres for forholdet mellom hjelpestønad og andre lover. Kommentarene under de følgende punkter gjelder også for psykisk utviklingshemmede.

Helse- og omsorgstjenesteloven

Ifølge Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 skal kommunen «sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendig helse- og omsorgstjenester.»  Ytelser etter  denne loven er “pliktmessige”. Den enkeltes rett har imidlertid klare begrensninger. Det er bare nødvendige helse- og omsorgstjenester som kan kreves, og den enkelte har ingen rett til en bestemt deltjeneste etter loven. Etter lovens § 11-2  kan kommunen ta vederlag når dette følger av lov eller forskrift. Faktiske ytelser som den enkelte oppebærer etter denne loven ligger uansett “i bunnen” i forhold til hjelpestønad, selv om det ytes vederlag (egenandel) for tjenesten. NAV kan ikke kreve at den enkelte søker om ytelser etter denne loven. Dersom vedkommende imidlertid mottar en ytelse etter denne loven, må det dokumenteres hvor mye av hjelpe- og pleiebehovet som dekkes av kommunen. Et eventuelt udekket hjelpe- og pleiebehov vil kunne danne grunnlag for hjelpestønad dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav a. – Helsetjenester i hjemmet.

Med «helsetjenester i hjemmet» siktes det til ulike helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten. Dette vil blant annet omfatte det som omtales som hjemmesykepleie. I tillegg kan ergoterapi, fysioterapi og fotterapi være aktuelle tjenester. Helsetjenester i hjemmet har til dels sammenfallende formål med hjelpestønad.Den hjelpen som faktisk blir gitt av hjemmesykepleien, tas ikke med ved beregningen av omfanget av det hjelpebehovet som kan gi rett til hjelpestønad idet slik hjelp ikke anses som privat hjelp. Dette gjelder også for tjenester som kommunene har adgang til å kreve vederlag for dersom slik hjelp faktisk blir gitt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav b. – praktisk bistand og opplæring og støttekontakt

Bestemmelsen omfatter hjelp til egenomsorg og personlig stell og det som i dag omtales som personrettet praktisk bistand. Videre omfattes hjemmehjelp og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig m.v. Tjenesten kan også innebære opplæring i dagliglivets praktiske gjøremål. Støttekontakt er nevnt i lovteksten som et eksempel på en måte å gi personlig assistanse på til deltagelse i fritidsaktiviteter.

Det presiseres at hjelp til rent praktiske gjøremål ikke kan danne rett til hjelpestønad. Hjelpestønad til hjelp i huset opphørte for nye tilfeller fra 1. januar 1992. Dersom det ytes tjenester etter lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav b, vil den hjelpen som faktisk ytes av det offentlige ikke gi rett til hjelpestønad da det ikke foreligger et privat pleieforhold. Et eventuelt resterende hjelpe- og pleiebehov kan dekkes av hjelpestønad dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav c. – plass i institusjon, herunder sykehjem.

Forholdet reguleres direkte i folketrygdlovens § 6-8 . Det vises til nærmere kommentarer til paragrafen.

Lovens § 3-2 første ledd punkt 6 bokstav d. – avlastningstiltak

Avlastningstiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. Bestemmelsen er ikke begrenset til omsorg for familiemedlemmer og omfatter både frivillige omsorgsytere og foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn. Formålet med avlastningstiltak er å hindre utmattelse hos omsorgsutøverne. En stor del omsorgsarbeid ytes frivillig av personer som ikke har plikt til det, og at dette arbeidet er av stor verdi ikke bare for den omsorgstrengende men også kommunene, som har ansvaret for å yte tjenestene. Avlastning ytes av disse grunner i tillegg til og ikke i stedet for andre del tjenester etter loven.

Avlastning kan gis i ulike former tilpasset de ulike behov f.eks. opphold for den pleietrengende i private hjem eller offentlige boliger. Det kan også være ferieopphold for omsorgspersonen. I enkelte tilfelle kan en annen deltjeneste som hjemmesykepleie eller hjemmehjelp være et avlastningstiltak. Når det gjelder forholdet til hjelpestønad er det særlig avlastning av jevnlig, tilbakevendende art som kan skape avgrensningsproblemer, for eksempel jevnlige opphold i institusjon for den pleietrengende. Som hovedregel ser man imidlertid også når det gjelder hjelpestønad avlastning som et nødvendig og hensiktsmessig tiltak for at den funksjonshemmede skal kunne forpleies i sitt hjem med andre ord som et tillegg til hjelpestønaden.

De tilfelle der omfattende og/eller langvarige avlastningstiltak i institusjon mv. kan influere på retten til hjelpestønaden eller størrelsen på den forhøyede hjelpestønadssatsen, jf. § 6-5 , er regulert i § 6-8 femte og sjette ledd. Det vises til kommentarene til paragrafen.

Lovens § 3-6 - omsorgslønn

Lønn fra kommunen kan ytes til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Det er ikke et vilkår at vedkommende som utfører arbeidet må være i slekt med den hjelpetrengende, men ordningen er utvilsomt mest brukt blant familiemedlemmer. Omsorgslønn har samme formål som hjelpestønad men gis til den som utøver omsorgen. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt. Forholdet mellom hjelpestønad og omsorgslønn er regulert direkte i lovens § 6-4 sjette ledd, der det fremgår at hjelpestønad fra folketrygden ligger i “bunnen” i forhold til omsorgslønn. Det vises nærmere til kommentaren til § 6-4 sjette ledd.

Opplæringsloven

[Endret 11/01.]

Det fremgår av opplæringslovens § 2-1 at barn har rett til offentlig grunnskoleopplæring i samsvar med opplæringsloven med tilhørende forskrifter. Det er kommunen som skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp etter denne loven for alle som er bosatt i kommunen, jf. lovens § 13-1. Elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning, jf. lovens § 5-1 første ledd. Det skal alltid foreligge en sakkyndig vurdering av de særlige behovene til eleven før det fattes vedtak om spesialundervisning, jf. lovens § 5-3. Slik spesialundervisning ytes pliktmessig av kommunen. Den offentlige grunnskolen er gratis, jf. lovens § 15. Det foreligger derfor ikke et privat pleieforhold, og de utgiftene skolen har i forbindelse med spesialundervisning gir ikke rett til hjelpestønad.

Barnevernloven

[Endret 11/01, 12/02, 4/14]

Det fremgår av § 6-4 første ledd tredje punktum at tilsyn og pleie av barn plassert i fosterhjem, jf barnevernlovens § 4-14, likestilles med et privat pleieforhold. Det kan derfor tilstås hjelpestønad til barn plassert i fosterhjem dersom vilkårene for rett til hjelpestønad er oppfylt. Hjelpestønaden utbetales til fosterforeldrene, jf folketrygdloven § 22-3 b. Ved plassering i statlige og kommunale beredsskapshjem eller foreløpige hjem før et endelig forsterhjem, skjer utbetaling av stønaden til det kommunale barnevernet.

Se også rundskriv til § 22-3 b.

Pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven

[Endret 7/01.]

Den 1. januar 2001 trådte pasient- og brukerrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999 nr. 64) og spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999 nr. 61) i kraft. Det fremgår av disse lovene at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten. Forholdet til folketrygdloven reguleres stort sett av folketrygdlovens § 6-8 .

§ 6-4 Andre ledd - Satsene

Stortinget fastsetter satsene for hjelpestønad etter § 6-4 . Satsen endres normalt en gang i året, fra 1.januar. Hjelpestønad til hjelp i huset ytes etter sats 0. Ordinær hjelpestønad til tilsyn og pleie ytes etter sats 1.

§ 6-4 Tredje ledd - Hjelpebehovet

[Endret 11/01, 4/14]

Hjelpebehovets omfang som grunnlag for stønad

Medlemmets behov for tilsyn og pleie blir ofte dekket ved innsats fra andre uten at den omsorgstrengende yter vederlag i vanlig forstand. Av den grunn kreves det i praksis ikke at det påløper utgifter. Det er tilstrekkelig at det er påvist et tilsyns- og pleiebehov og at dette er av et slikt omfang at det normalt vil medføre en økonomisk belastning for medlemmet å dekke det.

Hjelpebehovets størrelse - Svare til satsen

Tilsyns- og pleiebehovet må være så omfattende at det gir grunnlag for et vederlag som minst svarer til hjelpestønadssatsen. Dette svarer omtrent til hva det på årsbasis koster å betale for 2 - 2 1/2 timer hjelp pr. uke. I praksis gjøres det fradrag for “rimelig familiehjelp” før grunnlaget fastsettes.

Fradrag for vederlagsfri hjelp fra familiemedlemmer

[Endret 11/01.]

Det må kunne forventes noe vederlagsfri hjelp fra familiemedlemmer når et annet familiemedlem har et særskilt hjelpe- og omsorgsbehov på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Dette følger av sikker praksis til folketrygdloven i forbindelse med hjelpestønadsordningen. Begrunnelsen for praksisen er blant annet at det anses som normalt å yte ekstra omsorg for nære familiemedlemmer når dette er nødvendig. Tidligere ble det antatt at den hjelp familiemedlemmer kunne yte uten at det gikk ut over deres ervervsmuligheter, ikke betinget vederlag og derfor ikke dannet grunnlag for rett til hjelpestønad. Dette er imidlertid ikke videreført. Det antas imidlertid i forarbeidene til den nye folketrygdloven at det fortsatt legges til grunn at man kan forvente ”rimelig familiehjelp”. Tidligere praksis angående personkretsen det kan forventes hjelp av, og i hvilket omfang hjelp kan ventes, er stadfestet gjennom Trygderettens praksis. Det skal imidlertid bemerkes at tidligere praksis både gjaldt hjelpestønad til tilsyn og pleie og til hjelp i huset. Hjelpestønad til hjelp i huset opphørte med virkning fra 1. januar 1992 for nye tilfeller. Dette har ført til behov for endring av hva man kan forvente av hjelp fra familiemedlemmer når det gjelder barn/ungdommer i forhold til foreldre og søsken.

Hvem skal regnes som familiemedlem

[Endring 11/01.]

Det settes strenge krav til hvem som kan regnes som familiemedlem. Avgrensningen er til fordel for medlemmene. Kretsen av dem det kan forventes vederlagsfri hjelp fra (jf. det følgende) blir derfor mindre. Av andre enn familiemedlemmer kan det ikke forutsettes hjelp uten vederlag.

Som familiemedlemmer etter folketrygdloven § 6-4 regnes:

a.       Ektefeller i forhold til hverandre, partnere og samboere.

b.      Foreldre i forhold til barn under 20 år.

c.       Barn under 20 år i forhold til foreldre.

d.      Søsken under 20 år i forhold til hverandre.

Som familiemedlem regnes bare den som bor i samme bolig som medlemmet (den hjelpetrengende) og i vesentlig grad har felles husholdning med ham.

Nærmere om den vederlagsfrie hjelp som kan ventes

[Endring 11/01.]

Ved fastsettelsen av hjelpebehovet som kan gi rett til hjelpestønad, skal det ses bort fra ”rimelig familiehjelp”. Med dette menes den hjelp som familiemedlemmer bør kunne yte vederlagsfritt. Den hjelpen familiemedlemmene faktisk yter er ikke avgjørende. Det sistnevnte prinsippet gjelder imidlertid ikke for barn og unge.

Vurderingen av den vederlagsfrie hjelpen

[Endret 4/14]

Hvor stor hjelp som familiemedlemmer med rimelighet bør yte vederlagsfritt, må avgjøres konkret under hensyn til følgende retningslinjer:

Det kan ikke ventes så omfattende vederlagsfri hjelp fra familiemedlemmer at det går ut over muligheten til å til å være i arbeid og skaffe seg inntekt eller ta seg utdanning. Videre har familiemedlemmene rett til fritid og ferier. Familiemedlemmer kan også være forhindret fra å yte noen særlig hjelp, f.eks. når de er mye borte fra hjemmet på grunn av pendling, eller arbeid som sjømann, fisker mv. Familiemedlemmet kan også ha reduserte muligheter til å hjelpe på grunn av egen uførhet.

Det kan heller ikke normalt ventes særlig hjelp fra barn/ungdommer vedrørende tilsyn/pleie av egne foreldre eller søsken. Hvorvidt dette kan ventes, må avgjøres konkret ut i fra omsorgsbehovets art og ungdommens alder og motivasjon. Som hovedregel skal slik hjelp bare tas hensyn til i den utstrekning den faktisk blir gitt. Man kan heller ikke vente for stor hjelp av voksne familiemedlemmer som er i fullt arbeid, jf. det som er sagt ovenfor om rett til fritid og ferier.

Hvis et familiemedlem er hjemmeværende, f.eks. som pensjonist, må det kunne forventes en viss grad av hjelp. Dette er f.eks. ofte tilfelle eldre ektefeller i mellom, og gjelder særlig der det dreier seg om tilsyn. Ved tyngre pleieoppgaver vil grensen for hva som regnes for “rimelig familiehjelp” som ikke betinger vederlag raskt være nådd. Dette kan også avhenge av hvor mye offentlig hjelp som blir gitt etter andre lover, for eksempel hjemmesykepleie etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. kommentarer ovenfor vedrørende “andre lover”, avgrensning mot pliktmessig hjelp fra det offentlige.

Det kan ikke settes krav til familiehjelp av pensjonist når uførhet eller alderssvekkelse begrenser vedkommendes evne til å hjelpe.

Hvis familiemedlemmer yter mer hjelp enn hva man med rimelighet kan forutsette, skal denne hjelpen anses å betinge vederlag.

Vurdering av hjelpebehovets omfang ved krav fra to eller flere som bor sammen

Når hver enkelt har tilstrekkelig hjelpebehov

[Endret 11/01.]

Dersom to familiemedlemmer fra samme husstand fyller vilkårene for hjelpestønad hver for seg, skal begge tilstås hjelpestønad. I slike tilfeller skal ikke sakene vurderes samlet.

Når familiemedlemmene vurdert samlet anses for å ha tilstrekkelig hjelpebehov

[Endret 7/01.]

Det kan tenkes tilfeller der to familiemedlemmer hver for seg har behov for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, men hvor ingen av dem har et hjelpebehov som minst tilsvarer hjelpestønad sats 1. I slike tilfeller kan det tilstås hjelpestønad sats 1 til ett av familiemedlemmene. Vilkåret er at familiemedlemmene samlet sett har et hjelpebehov som minst tilsvarer hjelpestønad sats 1. Ved vurderingen av hjelpebehovets størrelse skal det gjøres fradrag for rimelig familiehjelp for begge familiemedlemmene. De øvrige vilkårene for rett til hjelpestønad må være oppfylt for begge familiemedlemmene.

Når fravik gjøres i slike tilfeller, gis hjelpestønaden normalt den eldste av medlemmene. Saken må vurderes på ny dersom en av de berettigede ikke lenger fyller de øvrige vilkårene for rett til hjelpestønad og/eller hjelpebehovet endres eller opphører, f.eks. ved opphør av samboerskapet.

§ 6-4 Fjerde ledd - Barns omsorgsbehov

[Endret 11/01]

Bestemmelsen presiserer at barns pleie- og tilsynsbehov må være større enn det hjelpebehovet også friske barn har. Barns hjelpebehov endrer seg hele tiden. For å klarlegge omfanget av det særskilte hjelpebehovet, må medlemmets hjelpebehov sammenlignes med jevnaldrende barns hjelpebehov.

Alle barn har behov for tilsyn og pleie. Små barn har et meget stort hjelpebehov, men dette avtar etter hvert som barnet blir eldre. Det kan ikke stilles opp noen nedre aldersgrense for rett til hjelpestønad. Når vilkårene for rett til hjelpestønad foreligger, avhenger av omfanget av funksjonshemmingen og omfanget av hjelpebehovet sammenlignet med det hjelpebehovet friske barn på samme alder har.

Enkelte barn blir født med sykdom, skade eller funksjonshemning som medfører et tilstrekkelig stort hjelpebehov for rett til hjelpestønad fra første stund. I henhold til bestemmelsene om virkningstidspunkt og utbetalingstidspunkt vil ytelsen kunne tilstås fra den første i fødselsmåneden, den måned vilkårene er oppfylt, og utbetales fra den første i måneden etter.

Ved enkelte sykdommer/funksjonshemninger er det i praksis fastsatt en øvre aldersgrense for rett til hjelpestønad. Dette gjelder tilfeller der en regner med at barnet ved denne alder er blitt selvhjulpen i en slik grad at hjelpebehovets omfang ikke lenger er stort nok til at vilkårene for rett til hjelpestønad forsatt foreligger, for eksempel gjelder dette Diabetes mellitus. Det kan gjøres unntak fra denne praksis etter en individuell vurdering.

§ 6-4 Femte ledd - Om blinde

[Endret 11/01]

Av leddet fremgår at medlem som er blind eller har så dårlig syn at vedkommende ikke kan rettlede seg ved hjelp av synet, anses for å ha rett til hjelpestønad.

Av Ot.prp. nr. 29 (1995-96) fremgår av kommentaren til paragrafen at bestemmelsen svarer til den tidligere forskriftens § 8, men er vesentlig forenklet i forhold til denne. Videre fremgår at det er meningen å opprettholde gjeldende rett, dvs. “gammel” praksis.

I den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriftens § 8 ble følgende sagt om når svaksynthet kunne regnes som blind i forhold til retten til hjelpestønad:

•        “Som blind anses den om mangler synsevne eller har så dårlig syn at vedkommende etter at lysbrytningsfeil er rettet, ikke kan rettlede seg ved hjelp av synet eller ikke kan telle fingre i god belysning mot mørk bakgrunn i mer enn en meters avstand.”

I samsvar med ovenstående videreføres denne definisjonen for når svaksynt skal regnes for blind og kan brytes ned til tre alternative vilkår (det er med andre ord nok at ett av alternativene er oppfylt):

1.      “den som mangler synsevne”

2.      “har så dårlig syn at vedkommende etter at lysbrytningsfeil er rettet, ikke kan rettlede seg ved hjelp av synet”

3.      “har så dårlig syn at vedkommende etter at lysbrytningsfeil er rettet, ikke kan telle fingre i god belysning mot mørk bakgrunn i mer enn en meters avstand”

Alternativ 2 forutsetter en konkret vurdering. Dersom synsfeltet ikke er større enn 10 grader, anses imidlertid vedkommende uten videre ikke for å kunne orientere seg ved hjelp av synet. Dersom synsfeltet er noe større enn 10 grader, må det foretas en konkret vurdering av om vedkommendes syn er så dårlig at han ikke kan orientere seg ved hjelp av synet.

Blinde barn har allerede fra sine første levedager et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn andre barn. Dette har blant annet sammenheng med at barnet trenger omfattende stimulering fra voksne for å lære å ta i bruk de sansene som er i behold for å unngå at barnet blir passivt. Vilkårene for rett til hjelpestønad anses derfor oppfylt fra spedbarnsalder uten noen nærmere prøving av om hjelpebehovets omfang er tilstrekkelig, jf. § 6-4 tredje ledd. Det fremgår av Trygderettens kjennelse nr. 3/94 (1504/92) at forhøyet hjelpestønad sats 2 kan tilstås frem til barnet er 2 år gammelt. Fra 2 års alder kan forhøyet hjelpestønad sats 3 tilstås. Arbeids- og velferdsdirektoratet finner at dette bør være retningsgivende ved fastsettelse av satsen.

§ 6-4 Sjette ledd første punktum - Omsorgslønn

I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) sies det følgende til leddet: “Sjette ledd har samme innhold som den nevnte forskriftens § 7 nr. 1 sjette ledd. Det klargjøres at kommunal omsorgslønn er subsidiær i forhold til hjelpestønad, og at kommunen kan ta hensyn til dette.”

Bestemmelsen om omsorgslønn finnes i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6. Omsorgslønn kan ytes til personer som utfører et særlig tyngende omsorgsarbeid for familiemedlemmer eller andre. Praksis når det gjelder tilståelse av omsorgslønn varierer fra kommune til kommune og er i høy grad avhengig av kommunens prioriteringer og økonomi. Se for øvrig kommentarer under “Andre lover” til helse og omsorgstjenesteloven § 3-6.

Bakgrunnen for bestemmelsen

Ovennevnte bestemmelse er en følge av endring av 1. juli 1992 i den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriften § 7 nr. 1 første ledd, der det ble presisert at det måtte foreligge et faktisk privat pleieforhold for rett til hjelpestønad. Dette skapte noe tvil om allerede tilstått omsorgslønn skulle tas hensyn til ved vurdering av rett til hjelpestønad. Departementet bestemte etter høringsuttalelser at hjelpestønaden skulle “ligge i bunnen” i forhold til omsorgslønn, og bestemmelsen kom inn i forskriften ved endring fra 1. juli 1994. Bestemmelsen avklarer forholdet mellom hjelpestønad og omsorgslønn, men bryter med den praksis som ble lagt til grunn før sist nevnte endring, der omsorgslønn ble ansett for å “ligge i bunnen” når denne faktisk var innvilget.

§ 6-4 Sjette ledd annet punktum - Kommunens adgang til å ta hensyn til hjelpestønad

I praksis innebærer bestemmelsen at kommunen kan tilskynde at medlemmet fremsetter krav om hjelpestønad før man tar stilling til om og eventuelt med hvilket beløp omsorgslønn skal ytes i tillegg til en eventuell hjelpestønad. Dette gjelder også i de tilfeller der omsorgslønn allerede er tilstått omsorgsyteren. For trygdeadministrasjonen er dette en fordel i de tilfeller der retten til begge ytelsene er oppfylt, idet man ikke lenger har ansvar for å “samordne” ytelsene, dvs. tilpasse hjelpestønaden, ev. satsen på forhøyet hjelpestønad.

"gamle tilfeller"

Med gamle tilfeller menes de som f.eks. har fått opphørt hjelpestønaden eller fått forhøyet hjelpestønad redusert til en lavere sats før 1.7.94 på grunn av omsorgslønn. Disse har rett til å få “omvurdert” ytelsene med virkning fra 1.7.1994