Rundskriv

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Hjelpemiddelkontoret.

Sist endret 15.02.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, se overskriftene: 

Medfødte stoffskiftesykdommer som behandles med proteinreduserte dietter (tilføyd)

 

 

 

Kort om saksbehandling ved krav om grunnstønad

[Endret 10/02, 1/05, 10/07, 3/11]

For at NAV skal kunne ta stilling til et krav om grunnstønad, må det dokumenteres at vilkårene i §§ 6‑2 og 6‑3 er oppfylt. Det minnes om opplysningsplikten (medlemmets plikt til å gi opplysninger) som fremgår av folketrygdlovens § 21‑3 og undersøkelsesplikten (NAV sin plikt til å undersøke saken tilstrekkelig) som fremgår av folketrygdlovens § 21‑4. Det vises til retningslinjer til kapittel 21.

Det minnes også om at forholdet til andre lovbestemmelser må undersøkes. Det vises til avsnittet om dette bak under avsnittet ” Forholdet til andre lovbestemmelser.”.

Med virkning fra 1. februar 2005 er praksis ved beregning av ekstrautgifter endret. Dette har kun betydning for saker med søknad etter 1. februar 2005.

Hvor kan dokumentasjon innhentes?

[Endret 10/07, 3/11, 4/14]

• Søknadsskjema. Av søknadsskjemaet skal søkers personalia fremgå. Navnet på behandlende lege skal oppgis. Det samme gjelder årsaken til søkers ekstrautgifter og omfanget. Søknadsskjemaet må være undertegnet av søker eller søkers verge. Ved tvil om medlemskapsvilkåret er oppfylt, kan UDI kontaktes.
• Legeerklæring. Det er behandlende lege som skal kontaktes i første omgang. Søkers diagnose skal fremgå av legeerklæringen. Det skal gis opplysninger om prognose og varighet. Legeerklæringen skal videre gi opplysninger om behandlingsoppleggets art og omfang. Legeerklæringen bør også ta stilling til om oppgitte ekstrautgifter er nødvendige. Spesialisterklæring kan innhentes når dette anses nødvendig. Dette kan f.eks. være tilfelle ved sjeldne lidelser og ved kompliserte tilfeller. Diagnose skal alltid stilles av lege.
• Sosialrapport eller trygderapport. Slike rapporter kan være nødvendige for å belyse nødvendigheten av ekstrautgiftene, for eksempel til transport. Opplysningene bør være så detaljerte som mulig.
• Uttalelse fra PPT, skole, barnehage eller andre (f. eks. annet helsepersonell m.v.). Slike uttalelser kan være nyttige for å belyse årsakssammenheng og nødvendigheten ved ekstrautgiftene.
• Rådgivende lege kan vurdere om de medisinske vilkår og varighetsvilkåret kan anses oppfylt. Rådgivende lege kan også vurdere om det er årsakssammenheng mellom den medisinske tilstanden og ekstrautgiftene. Rådgivende lege kan vurdere om det eventuelt er nødvendig å innhente spesialisterklæring. Det skal imidlertid understrekes at en uttalelse fra rådgivende lege ikke i seg selv avgjør et krav, men den skal tas med ved en sannsynlighetsberegning. Der det søkes om grunnstønad på grunn av matvareallergi/intoleranse skal saken forelegges rådgivende lege.

Medlem/verge kan inviteres til en samtale på NAV hvor det orienteres om saksbehandlingen og klargjøres hvilken dokumentasjon som må innhentes og hvor den kan innhentes.

Det er ikke nødvendig å benytte alle disse informasjonskildene i alle saker. De ulike kildene viser hvor informasjon kan hentes. Det bør vurderes om det foreligger legeerklæring i andre saker som kan benyttes. Dersom det er tvil om det er nødvendig å innhente ny legeerklæring, kan rådgivende lege vurdere om saken allerede er tilstrekkelig medisinsk belyst.

 

§ 6-3 Første ledd - Generelt

[Endret 4/14]

Bestemmelsen inneholder hovedvilkårene for rett til grunnstønad. Den som har nødvendige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, kan få grunnstønad. Det kan bare gis grunnstønad for de utgiftstyper som er nevnt under bokstav a ‑ g. 

Krav til medlemskap

[Endret 3/11]

Det er et vilkår for rett til grunnstønad at vedkommende er medlem i folketrygden. Dersom medlemskapet opphører, opphører retten til grunnstønad. Reglene om medlemskap står i lovens kapittel 2.

I EØS-tilfeller skal vilkåret om medlemskap i noen tilfeller fravikes. Se rundskriv Hovednummer 40 - Kapittel 6 - Grunn- og hjelpestønad.

Aldersgrense

Det er ikke fastsatt noen nedre aldersgrense for rett til grunnstønad. Hvilken alder et barn - som har en medisinsk lidelse - må ha nådd før det eventuelt kan ytes grunnstønad, må avgjøres konkret. For noen diagnoser er det gitt nærmere retningslinjer når det gjelder alderen. Bortsett fra når det gjelder grunnstønad til dekning av ekstrautgifter til transport, er det ikke fastsatt noen øvre aldersgrense for rett til grunnstønad.

Begrepet "ekstrautgifter"

[Endret 10/02, 12/04, 1/05, 6/13]

Med ekstrautgifter menes løpende utgifter som er påført medlemmet etter inntrådt sykdom eller skade, og som medlemmet ikke hadde tidligere. Dersom det ikke er mulig å sammenlikne med hvilke utgifter medlemmet hadde tidligere, for eksempel fordi sykdom eller lyte er medfødt, må det sammenliknes med hvilke utgifter friske personer har til samme formål.

Enkeltstående anskaffelsesutgifter kan ikke dekkes ved grunnstønad. Slike utgifter kan det være aktuelt å dekke etter kapittel 5, 10 eller 11 alt etter formålet.

Vurderingen av ekstrautgifter vil være slik:

1. Hvilke utgifter hadde medlemmet til samme formål før inntrådt sykdom, skade eller lyte?
2. Dersom det ikke lar seg gjøre å dokumentere tidligere utgifter, må det sammenliknes med ”friske personer” i samme situasjon. Til hjelp ved denne vurderingen skal en benytte opplysninger som fremgår i SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter. 

Endringen av hvordan ekstrautgiftene skal fastsettes, får virkning for alle krav som fremsettes etter tidspunktet for rundskrivsendringen 1. juni 2013.

I enkelte tilfelle kan en få ekstrautgifter fordi en oppholder seg i institusjon. Lovens § 6‑8 , regulerer retten til løpende stønad under institusjonsopphold når medlemmet oppebar løpende stønad før innleggelsen. Disse bestemmelsene gjelder derfor ikke utgifter som nettopp skyldes institusjonsoppholdet, og som normalt bare vil vare så lenge en er i institusjonen. Spørsmålet om grunnstønad for slike utgifter må derfor avgjøres etter de vanlige regler og når institusjonsoppholdet opphører, må saken tas opp til ny behandling.

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

[Endret 4/14, 1/15]

Ekstrautgiftene må søkes dokumentert så godt som mulig. Som hovedregel skal ekstrautgiftene dokumenteres ved kvitteringer for en periode på minimum tre måneder. Dette lar seg ikke alltid gjøre og ekstrautgiftene må derfor ofte vurderes skjønnsmessig. Vurderingen vil være bestemmende både for om grunnstønad skal ytes, og etter hvilken sats. For at det skal kunne ytes grunnstønad, må nødvendige ekstrautgifter være sannsynliggjort. Det vil si at det må være en sannsynlighetsovervekt for at utgiftene er reelle og nødvendige. Enkelte utgiftstyper er relativt enkle å dokumentere. I slike tilfeller må dokumentasjonskravet være tilsvarende strengt. Andre utgiftstyper er vanskelige å dokumentere. Det må da foretas en sannsynlighetsvurdering.

I en prinsippkjennelse, distribusjonsnr. 4/94, uttaler Trygderetten at det faktum at andre personer med samme diagnose har fått grunnstønad ikke i seg selv er tilstrekkelig, men at hver sak må vurderes konkret ut fra de faktiske forhold i den enkelte sak.

Det følger av kjennelsen, TRR:2012-2335, at når det gjelder dokumentasjonskravet finner retten at det ikke gjelder et absolutt krav om at utgiftene skal være dokumentert gjennom kvitteringer som viser kjøp av varer som omfattes av § 6-3. Omfanget av de aktuelle utgifter må ofte fastsettes på et mer skjønnsmessig grunnlag. 

Enkelte medisinske diagnoser gir uten individuell prøving rett til en direkte plassert sats. Dette da disse brukerne anses som en ensartet gruppe med like høye ekstrautgifter. Utgiftene anses med andre ord tilstrekkelig  dokumentert i Norge.

Brukere utenfor Norge må imidlertid dokumentere sine nødvendige ekstrautgifter.

Utgiftene må være nødvendige

For at grunnstønad skal kunne ytes, må ekstrautgiftene i det enkelte tilfelle betraktes som nødvendige. Nødvendighetsvilkåret er nå nedfelt i loven. Det representerer imidlertid ingen innskjerping i forhold til tidligere retningslinjer og praksis. Det betyr at rene ønskemål utover det som antas nødvendig ikke kan komme i betraktning. På den annen side settes det ikke noe krav om at utgiftene skal dekke et livsviktig behov. Det kan ellers vanskelig stilles opp generelle retningslinjer for når en ekstrautgift skal betraktes som nødvendig. Dette må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de foreliggende opplysninger.

Varighetskravet

[Endret 10/02, 1/05]

Etter sitt formål skal grunnstønad dekke utgifter av varig karakter. Selv om varighetskravet i lovbestemmelsen formelt er knyttet til den medisinske tilstanden, kreves det i praksis at også ekstrautgiftene skal være av en viss varighet. Som utgangspunkt må ekstrautgiftene vare i 2‑3 år eller mer for å kunne betraktes som varige. Periodevise ekstrautgifter regnes som varige dersom de er stadig tilbakevendende over lengre tid.

Varighetskravet regnes fra det tidspunkt skaden eller lidelsen oppstod, jf Trygderettens kjennelse nr 04/03035, 91/04142 og 94/01743.

I enkelte tilfelle vil det være usikkert om ekstrautgiftene vil vare så lenge som nevnt ovenfor. Da bør man i rimelig grad la tvilen komme medlemmet til gode.

Dersom særlige grunner tilsier det, kan det lempes på kravet til ekstrautgiftenes varighet. Slike særlige grunner foreligger f.eks. når ekstrautgiftene er spesielt økonomisk tyngende for medlemmet. Det er imidlertid en forutsetning at denne unntaksregel anvendes restriktivt.

Ekstrautgifter betraktes alltid som varige selv om medlemmets lidelse medfører at han sannsynligvis vil dø før to år er gått.

Krav til årsakssammenheng

[Endret 10/02]

Grunnstønad ytes som kompensasjon for nødvendige ekstrautgifter som medlemmets medisinske lidelser medfører. Det må med andre ord være årsakssammenheng mellom den lidelsen og de utgiftene som det kreves grunnstønad for. Kravet til årsakssammenheng anses oppfylt dersom lidelsen mest sannsynlig eller mest nærliggende er årsak til utgiftene. Det er tilstrekkelig med en alminnelig sannsynlighetsovervekt.

§ 6-3 Første ledd bokstav a - Drift av tekniske hjelpemidler

[Endret 10/02, 3/09, 4/14]

Drift av tekniske hjelpemidler vil som oftest være strømutgifter til drift av elektriske hjelpemidler som seng, rullestol eller annet. Ekstrautgifter til drift av tekniske hjelpemidler vil normalt ikke kunne nå opp i grunnstønad sats 1 alene, men kan sammen med andre ekstrautgifter gi grunnlag for grunnstønad.

Utgifter til internett - abonnement kan medregnes i ekstrautgiftene som kan danne grunnlag for grunnstønad, dersom medlemmet har fått stønad til datamaskin med internettoppkobling etter folketrygdlovens §10‑7.  Ekstrautgifter til blekkpatroner, ark og lamineringsark kan også gi grunnlag for grunnstønad, se TRR-2004-3423, 2005-1974, 2007-3093 og 2010-188.

Batterier til høreapparater for sterkt tunghørte kan også danne grunnlag for grunnstønad. Det presiseres at ekstrautgifter til internettoppkobling, blekkpatroner, ark og batterier, hver for seg normalt sett vil være beskjedne utgifter, men kan samlet og eventuelt sammen med andre ekstrautgifter danne grunnlag for grunnstønad.

Årsavgift for Terrengen med hastighet høyere enn 6 km/t kan inngå i grunnlaget for grunnstønad som en del av utgiftene til drift av hjelpemiddelet.

Det foregående er ment som eksempler på hvilke utgifter som kan påløpe ved drift av tekniske hjelpemidler.

Det fremgår ikke av lov eller forarbeider at det bare dreier seg om spesielle typer tekniske hjelpemidler og det har her ikke vært hensikten å endre tidligere praksis. I rundskriv til ftrl.§ 10-7 bokstav i om ortopediske hjelpemidler (pkt. 2.2.2), uttales det at folketrygdens område er avgrenset mot behandlingshjelpemidler (spesialisthelsetjenesteloven). Dette innebærer at ftrl. § 6-3 ikke skal gjelde for hjelpemidler som brukes til behandling. Det fremgår også av rundskriv til ftrl. § 10-7 bokstav a,c, og d punkt 1.1.12 at «Et hjelpemiddel i folketrygdens forstand, er i utgangspunktet et hjelpemiddel som er egnet til direkte å avhjelpe/erstatte/kompensere for en funksjonssvikt, jf. Trygderettens kjennelse 03/01172». Bestemmelsen omfatter derfor bare drift av tekniske hjelpemidler, ikke behandlingshjelpemidler

§ 6-3 Første ledd bokstav b - Transport, herunder drift av medlemmets bil

Omarbeidet i sin helhet 4/14

Generelt

Utgiftene til transport må være nødvendige. Dette innebærer at det må tas utgangspunkt i det billigste transportalternativet. Det må alltid avklares hvorvidt medlemmet er avskåret fra å benytte offentlig transport av medisinske grunner eller ikke. Nødvendighetsvilkåret gjelder også transportformålene, avstander og reisehyppighet.  

Videre må det foreligge ekstrautgifter. Dette innebærer at det man kan få dekket, er differansen mellom nødvendige utgifter som syk og utgiftene en ville hatt som frisk.  

De nødvendige ekstrautgiftene må også være forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte. Det innebærer at utgifter man ellers ville hatt, ikke er stønadsberettigede, og det selv om de er blitt mer tvingende etter at sykdommen inntraff.  

Det er løpende ekstrautgifter til transport som kan danne grunnlag for grunnstønad. Det gis ikke grunnstønad til anskaffelse av bil og andre transportmidler (eks. nedbetaling av lån, leasingavtaler og andre ulike finansieringsinstrumenter, samt ulike regnskapsmessige utgifter). Når det gjelder slik stønad vises til kapittel 10,stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet. Ekstrautgiftene kan være i form av utgifter til drosje, privat kjøring som for eksempel familie og venner forestår, drift av egen bil eller unntaksvis økt bruk av offentlig kommunikasjon.  

Det er en øvre aldersgrense for rett til grunnstønad for transportutgifter. Det vises til kommentarene til § 6‑3 fjerde ledd.

Dokumentasjon. 

Når det gjelder kravet til dokumentasjon vises det til retningslinjenes generelle del.

Det bemerkes imidlertid at det i transportsaker må innhentes medisinske opplysninger som, i tillegg til sykdom og varighet, jf. § 6-2, også omhandler beskrivelse av funksjonsnivået og forflytningsevnen spesielt. Det må også gis en medisinsk vurdering av hvorvidt medlem har et nødvendig behov for det aktuelle transportmiddel.

Annen relevant dokumentasjon vil kunne være forsikringsopplysninger og opplysninger fra motorvognregisteret.               

Tilleggsskjema, grunnstønad til særskilt transport/drift av egen bil, må som den klare hovedregelen innhentes i alle saker.  

Hovedvilkår  

Varig sykdom og årsakssammenheng 

Det må foreligge varig sykdom, skade eller lyte. Se nærmere om dette i rundskriv til § 6-2. 

Ved psykiske lidelser er det påkrevd at det er gjennomført eksponeringsterapi i forhold til bruk av offentlig transport. Bare i de sakene hvor slik behandling ikke har ført frem eller frarådes av medisinske grunner av klinisk psykolog eller psykiater, anses behandlingsvilkåret i § 6-2 som oppfylt. 

Det må foreligge en årsakssammenheng mellom brukers ekstrautgifter og sykdom. Dette betyr at dersom bruker ville hatt de samme utgiftene som frisk, så foreligger ikke slik årsakssammenheng. 

Dersom et bilhold ikke er forårsaket av sykdom, kan kun utgifter i form av behov for dyrere bil og/eller mer bruk av bilen, som påløper etter sykdom, anses som ekstrautgifter i lovens forstand. Dette vil følge av en konkret vurdering.  

Nødvendige ekstrautgifter til transport 

Det er kun nødvendige ekstrautgifter til transport, forårsaket av sykdom, som kan dekkes. Det må foretas en sammenligning mellom hvilken reisemåte det er nødvendig at medlemmet benytter for å dekke sitt reisebehov nå, sammenlignet med hva medlemmet gjorde tidligere. Sammenligningsgrunnlaget er med andre ord hvilke transportutgifter vedkommende ville hatt som frisk/ikke funksjonshemmet. Den eventuelle differansen danner grunnlag for grunnstønad og er avgjørende for fastsettelse av grunnstønadssats. Dette er endelig fastslått ved prinsippkjennelsen TRR-2009-970. 

Dersom bruker som frisk/ikke funksjonshemmet kunne ha gått, legges hele transportkostnaden til grunn. Det er imidlertid ikke ubegrenset hvor langt det er rimelig å regne med at friske går for å utføre dagligdagse gjøremål. Det kan neppe forventes at friske går mer enn 2 km hver vei for vanlige gjøremål. 

Det følger av nødvendighetsvilkåret at det billigste transportalternativet, som vedkommende kan nytte etter sykdom, må legges til grunn. 

Når det skal avgjøres hvilke utgifter vedkommende ville hatt som frisk, vil det naturlige utgangspunktet være de transportutgifter medlemmet hadde forut for sykdom. Dersom bruker som frisk hadde bil, anses det som en presumpsjon for at han/hun fortsatt ville hatt bil, selv om han/hun ikke hadde blitt syk eller funksjonshemmet. 

Det må altså foretas en konkret sammenligning mellom de transportutgifter vedkommende hadde som funksjonsfrisk, og de nødvendige transportutgifter som foreligger etter at sykdommen ble så uttalt at vedkommende varig fikk behov for særskilt transport, evt. et merforbruk. Dette er et ”skjæringstidspunkt” for vurderingen og må være begrunnet fra medisinsk hold. Dette synliggjør at det ikke alltid er av avgjørende betydning når sykdommen eller skaden oppstod. ”Skjæringstidspunktet” kan illustreres ved diagnosen MS. Dette er en varig og progredierende sykdom som ved diagnostisering kan være mindre uttalt og man ivaretar sitt transportbehov på samme måte som forut for sykdommens inntredelse. På et tidspunkt vil denne sykdommen bli så uttalt at medlemmet vil kunne påføres økte utgifter til transport og det er nettopp dette skjæringstidspunktet som er avgjørende. 

Det er ikke avgjørende om kravet om grunnstønad fremsettes lenge etter dette skjæringstidspunktet. Behovet for bilhold, drosje, tilfeldig skyss etc. kan ha vært nødvendig på et tidligere tidspunkt på grunn av varig sykdom, selv om det tidligere ikke er søkt om grunnstønad i den forbindelse. 

Dersom en ikke kan sammenlikne medlemmets tilstand før og nå, må det sannsynliggjøres hvilke transportutgifter denne ville hatt som funksjonsfrisk. I slike tilfeller må det sammenliknes med hva ”friske personer”, i ellers tilsvarende situasjon, vanligvis benytter til samme formål og hvilke utgifter de har. Relevante momenter i denne vurderingen vil kunne være stedlige forhold, for eksempel med hensyn til bosted og kollektivtilbud. Opplysninger om utgifter til offentlig transport, bilhold etc. kan innhentes fra SIFO`s Standardbudsjett for forbruksutgifter. 

Grunnstønad kan ytes både til reiser knyttet til arbeid, opplæring, eget erverv og til bedring av den alminnelige funksjonsevne.

Også medlemmer som har vesentlig innskrenket alminnelig funksjonsevne kan ha behov for særskilt transport. En slik nytteeffekt kan f.eks. oppnås dersom transporten bringer medlemmet i rimelig kontakt med omgivelsene eller setter ham i stand til å leve et selvstendig liv, f.eks. ha til formål å øke trivselen. Aktiviteten kan også stå i forbindelse med behandling, som f.eks. trening i svømmehall mv. Om forholdet til Helse- og omsorgstjenesteloven, se kommentarer til denne paragrafs tredje ledd under ”Utgifter som dekkes pliktmessig etter bestemmelsene i denne loven eller andre lover”.   

Drift av medlemmets bil 

Grunnstønad til drift av egen bil ytes bare dersom det i dag faktisk er en ekstrautgift, sammenliknet med tidligere eller friske i samme situasjon og kun der lidelsen medfører at det ikke er rimelig å vente at han kan gå den aktuelle strekningen, bruke offentlige transportmidler (der slike finnes) eller bruke andre transportmidler. Selv om medlemmet bruker egen bil, kan utgiftene til drift av bilen bare legges til grunn dersom bil faktisk er det billigste aktuelle transportalternativet. Dersom det f.eks. viser seg at drosje er et billigere - og samtidig hensiktsmessig - transportalternativ, skal man se bort fra bilutgiftene og legge til grunn de utgiftene medlemmet ville ha hatt ved bruk av drosje. 

Når grunnstønad til drift av egen bil skal vurderes må det innledningsvis undersøkes hvilke utgifter medlemmet hadde til transport tidligere. Dersom medlemmet hadde egen bil, vil det allerede foreligge utgifter til årsavgift, forsikring, drift og vedlikehold. Grunnlaget for grunnstønaden vil være de ekstrautgiftene som nå har påløpt, det være seg i form av økte driftsutgifter, økte forsikringsutgifter eller annet. Årsaken kan være at medlemmet nå har behov for en større bil enn tidligere, eller at medlemmet nå må benytte bilen til alle transportformål, hvor han tidligere har gått eller benyttet offentlig kommunikasjon. Årsaken kan også være økte utgifter til bomring eller til parkering så lenge disse er nødvendige. Det presiseres at dette kun er nevnt som eksempler. Vurderingen må bero på en sannsynliggjørelse fra medlemmet og gjelder uavhengig av om det er tilstått stønad til bil etter § 10‑7, eller det er en privatfinansiert bil. 

Dersom medlemmet ikke hadde egen bil tidligere, vil ekstrautgiftene ved et bilhold beløpsmessig plassere seg mellom sats 3 og sats 4. Hovedregelen vil være sats 3 for ekstrautgifter ved drift av bil. Ved denne vurderingen er det lagt til grunn forsikring (ansvar og kasko) med 40 % bonus, årsavgift, vedlikehold, bensin, olje, dekk, service og reparasjoner. 

Hovedregelen kan imidlertid innebære en fare for underdekning av særlig de aller hardest rammede. Dersom vedkommende faktisk kan dokumentere et høyere og nødvendig utgiftsnivå, f.eks. fordi forsikringsutgiftene er høyere, kan høyere sats gis. 

Ved beregning av ekstrautgifter ved tilfeldig skyss, der medlemmet kjøres av andre eller ved merbruk av bil en også hadde før sykdom, vil tilsvarende kompensasjon som ved syketransport være grunnstønadsbetingende ekstrautgift. 

Dersom en del av utgiftene til transport blir dekket fra annet hold (men ikke så mye at retten til grunnstønad faller bort) i form av kjøregodtgjørelse eller lignende fra arbeidsgiver, skal det tas hensyn til dette, og grunnstønadssatsen skal fastsettes ut fra en konkret vurdering av de foreliggende faktiske ekstrautgifter. En lavere grunnstønadssats kan - etter en konkret vurdering - også benyttes når det er på det rene at bilen i vesentlig grad nyttes til andre formål enn til transport av den bevegelseshemmede, det vil si at bilen dekker et kombinert behov, se nedenfor om dette begrepet. Det vil først og fremst kunne være aktuelt når den stønadsberettigede på grunn av alder eller andre grunner ikke kan kjøre bilen selv, men også i andre tilfeller når pårørende eller andre bruker bilen til egne formål. 

Med kombinert transportbehov menes: I tillegg til transport av den som fremmer krav om grunnstønad, brukes bilen i vesentlig grad til transport av andre til og fra arbeid, skole eller i forbindelse med arbeid, transport av andre i forbindelse med fritidsaktiviteter, turkjøring mv. Spørsmålet om dekning av et kombinert transportbehov, må avgjøres etter konkret vurdering. Det forhold at den som fremmer krav om grunnstønad ikke selv kan kjøre bilen, vil ofte kunne indikere at det er tale om et kombinert transportbehov. 

Kommer en til at det foreligger et kombinert behov, må grunnstønadssatsen vurderes konkret og fastsettes skjønnsmessig. Som regel vil det være sats 1 eller sats 2 alt etter hvor stort det faktiske transportbehovet er. Forutsatt at vedkommende trenger særskilt transport på grunn av bevegelsesvansker - og det er på det rene at slik transport faktisk utføres med privatbil, bør det minst gis sats 1. 

Forholdet til annet regelverk 

Transport til og fra medisinsk behandling dekkes pliktmessig etter pasientrettighetslovgivningen. Transportutgifter til grunn- og videregående skole reguleres av opplæringslovens kap.7. Slike transportutgifter kan derfor ikke danne grunnlag for grunnstønad. Transport til og fra barnehage kan medføre grunnstønadsberettigede ekstrautgifter. Det fremkommer imidlertid i opplæringsloven at skyssutgifter til barn under skolepliktig alder etter særlige vilkår dekkes etter denne loven (§ 7-6). 

Grunnstønad skal også ligge i bunnen i forhold til fylkeskommunale og kommunale transportordninger for funksjonshemmede. Dette betyr at dersom medlemmet faktisk mottar en fylkeskommunal eller kommunal transporttjeneste (f.eks. TT-kort eller ledsagerbevis), skal det tas hensyn til dette. Dersom medlemmet f.eks. er innvilget TT-kort, må antall reiser/beløp fremkomme. Medlemmets eventuelle restbehov for transport må utredes nærmere og vil kunne medføre grunnstønadsberettigede ekstrautgifter. NAV kan ikke kreve at medlemmet søker om fylkeskommunal/kommunal transporttjeneste før en tar stilling til et krav om grunnstønad.

Dersom medlemmet må betale egenandel for fylkeskommunale/kommunale transporttjenester, regnes dette ikke som en grunnstønadsbetingende ekstrautgift. 

Transportutgifter til støttekontakt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, pkt. 6, som medlemmet måtte ha behov for å ha med seg, er ikke en grunnstønadsbetingende ekstrautgift. Dette anses om en del av den omsorg som kommunene er pliktige til å gi. Transportutgifter for medlemmet til støttekontakt anses ikke som grunnstønadsbetingende utgift. Når kommunen skal dekke reiseutgiftene for støttekontakten til medlemmet, må den også kunne dekke reiseutgiftene for medlemmet når dette er mest hensiktsmessig. 

Det skal bemerkes at for medlem som oppebærer full uførepensjon og som for eksempel arbeider i vernet industri eller annen spesiell sysselsetting, skal krav om grunnstønad vurderes opp mot reglene for grunnstønad til bedring av funksjonsevnen. Det er imidlertid slik at denne form for tiltak anses som viktige for å bedre funksjonsevnen. 

Det presiseres at rett til grunnstønad ikke foreligger hvis utgiftene til transport dekkes ved kjøregodtgjørelse eller lignende fra arbeidsgiver - enten i sin helhet eller i et slikt omfang at medlemmets reelle ekstrautgifter blir mindre enn grunnstønadssats 1. 

Overgangsregler 

Tidligere ble det ikke vektlagt hvorvidt medlem også forut for sykdom ivaretok sitt transportbehov ved hjelp av egen bil. Dersom bil etter sykdom var påkrevd ble utgiftene lagt til grunn som grunnstønadsberettigede ekstrautgifter. Denne praksisen ble endret i nye retningslinjer fra februar 2005, og endelig fastslått i prinsippkjennelsen TRR-2009-970. Denne endringen utgjør i praksis ikke en vesentlig endring i eldre saker, hvor tidligere praksis er lagt til grunn, i henhold til § 6-7. 

§ 6-3 Første ledd bokstav c - Hold av førerhund

[Endret 10/02]

Synshemmede kan ha behov for å holde førerhund enten for å komme til og fra arbeid mv. eller for å kunne bedre den alminnelige funksjonsevne (eventuelt begge deler). Dersom det er gitt stønad til førerhund etter reglene i lovens § 10‑7 bokstav c, ytes grunnstønad til hold av førerhunden.

Utgifter til nødvendig hold av førerhund overstiger normalt et beløp svarende til grunnstønadssats 3. Det ytes derfor grunnstønad etter sats 3. Stønad til hold av førerhund ytes tidligst fra den måned ekvipasjen (bruker og hund) er blitt godkjent av det faglige utvalg for førerhundspørsmål.

Det presiseres at utgifter til hold av førerhund ikke regnes som transportutgifter. At en trygdet har utgifter til slik hund er derfor ikke til hinder for at det også kan gis grunnstønad til transport, jf. punkt b.

§ 6-3 Første ledd bokstav d - Teksttelefon og i særlige tilfeller til vanlig telefon

Teksttelefon

Teksttelefon kan være et hjelpemiddel for døve eller sterkt tunghørte. Det er en forutsetning for å yte grunnstønad til bruk av teksttelefon at det godtgjøres at vedkommende ikke kan nyttiggjøre seg vanlig telefon. Det må videre foretas en konkret vurdering av om teksttelefon er et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel for å bedre den døves eller sterkt tunghørtes funksjonsevne.

Dersom det er tilstått tilskudd til anskaffelse av teksttelefon etter folketrygdlovens § 10‑7 , jf. § § 10‑5 og 10‑6, er det i utgangspunktet grunnlag for å yte grunnstønad til bruk av teksttelefon.

Utgiftene til drift av teksttelefon antas minst å svare til grunnstønadssats 1.

Når det gjelder medlemmer som har fått installert teksttelefon i hjemmet, men av ulike årsaker er borte fra hjemmet i perioder (f.eks. som elev ved en internatskole) og derfor bare benytter egen teksttelefon deler av året, vil det kunne tilstås grunnstønad til drift av teksttelefon også i disse tilfellene. For elever ved internatskoler kan grunnstønad til drift av teksttelefon bare tilstås i de tilfeller vedkommende er så mye hjemme at vedkommende fyller vilkårene for stønad til teksttelefon. For øvrige må det foretas en tilsvarende individuell prøving, hvor bl.a. behovet for og utnyttelsesgraden av teksttelefonen vil være av betydning for størrelsen på den funksjonshemmedes ekstrautgifter.

Vanlig telefon

[Endret 10/02]

Fra 1. januar 2000 ble reglene for grunnstønad til telefon endret.

Det betyr at grunnstønad til telefonhold skal kunne ytes i særlige tilfeller. Dette vil blant annet gjelde for personer som er helt avhengige av telefon for å kunne kommunisere med omverdenen, og som i tillegg har dårlig økonomi.

Med dårlig økonomi menes i dette tilfellet

a. For enslige: inntekt (inkludert kapitalinntekt) svarende til folketrygdens minstepensjon (pr. 1.1.2000, kr 84 204)

b. For familier: inntekt (inkludert kapitalinntekt) svarende til minstepensjon for ektepar (pr. 1.1.2000, kr 144 912)

Personer som anses å være helt avhengig av telefon for å kunne kommunisere med omverdenen, kan være personer med store bevegelseshemninger, blindhet, angst eller lignende psykiske lidelser og som er så isolert i hjemmet at telefon må anses som et nødvendig teknisk hjelpemiddel til bedring av funksjonsevnen.

For at ekstrautgifter til telefonhold alene skal komme opp i et årlig beløp tilsvarende grunnstønadssats 1, må lidelsen medføre en ikke helt ubetydelig ekstra bruk av telefonen. Ved vurdering av hva som er ekstrautgifter til nødvendig telefon, må det legges til grunn at de fleste i dag som etablerer egen husholdning anskaffer telefon som frisk. Den løpende abonnementsavgiften kan derfor ikke legges til grunn med mindre vedkommende ikke ville hatt telefon som frisk. En må også regne med at friske mennesker har et gjennomsnittlig forbruk av telefonen som medfører samtalekostnader, som ikke kan medregnes som ekstrautgift på grunn av sykdommer mv. Det legges til grunn at friske mennesker har et gjennomsnittlig antall telefonsamtaler som utgjør kr 70 pr. måned. For flerpersonhusholdninger legges det til grunn en gjennomsnittlig samtalekostnad på kr 100 pr. måned.

Når det gjelder mobiltelefon sluttet Stortinget seg til Sosial- og Helsedepartementets forslag om at grunnstønad til mobiltelefon skal avvikles fra 2001. Dette skal bare gjelde nye tilfeller.

Melding nr 1/00 og 1/01 utgår.

§ 6-3 Første ledd bokstav e - Bruk av proteser, støttebandasje o.l.

[Endret 10/02]

Grunnstønad skal ikke dekke utgifter til anskaffelse av proteser, støttebandasjer (ortoser) eller støttekorsett. Slike utgifter ble dekket etter tidligere lovs § 2‑5, ny lovs § 10‑7 bokstav i. Det kan derimot ytes grunnstønad til dekning av ekstrautgifter som bruken av disse hjelpemidlene medfører.

Arm- og benproteser og ortoser

[Endret 10/07, 4/14]

Et medlem som er avhengig av arm- eller benproteser etter amputasjon i eller ovenfor ankelledd eller håndledd, antas å ha ekstrautgifter på minst svarende til grunnstønadssats 1 på grunn av klesslitasje. Det ytes derfor grunnstønad etter sats 1 uten nærmere vurdering av utgiftene. Som hovedregel gjelder det samme for en som er avhengig av ortoser, dersom det er dokumentert at ortosene medfører klesslitasje. Grunnstønad etter høyere sats kan i disse tilfellene ytes dersom så store ekstrautgifter er tilstrekkelig sannsynliggjort.

En del lidelser medfører bruk av korsett.  Barn som lider av scoliose - skjev rygg - behandles med støttekorsett. Som viktige hjelpemidler benyttes støttekorsetter av ulike typer. Behandlingen, herunder bruk av korsett, kan vare lenge - fra tidlige barneår til skjelettet på det nærmeste er utvokst. Korsettet kan også benyttes i en kortere periode, som innledende eller avsluttende behandling i forbindelse med andre korreksjonsmetoder. Bruk av korsett kan medføre klesslitasje. Dette har blant annet sammenheng med hva korsettet er laget av og hvordan det festes. Det må imidlertid ved behandling av krav om grunnstønad i disse tilfellene dokumenteres hva slags korsett/ortose det er og det må dokumenteres /sannsynliggjøres at bruken medfører ekstrautgifter som minst utgjør et beløp tilsvarende sats 1. En eventuell grunnstønad løper så lenge medlemmet bruker korsettet. I vedtaket må medlemmet eller medlemmets verge få beskjed om straks å melde fra til NAV-kontoret når bruken av korsettet opphører. I saker der barn bruker korsett, skal aken senest tas opp til ny behandling ved fylte 15 år.

I noen tilfelle benyttes tekstil spilekorsett. Disse ligner mest på ordinære konfeksjonskorsett med innsydde spiler og medfører ikke ekstra klesslitasje. Disse gir derfor ikke rett til grunnstønad.

Pynteproteser og støttekorsett

Pynteproteser (kosmetiske proteser)vil vanligvis ikke medføre slitasje av betydning på klær og utstyr. Det samme gjelder ved bruk av vanlig støttekorsett (tekstilkorsett med eller uten metallspiler) og spesialkorsett (spile- korsett som ved utførelsen er forsterket og gjort “mer omfattende”). Normalt vil derfor bruk av slike hjelpemidler alene ikke gi rett til grunnstønad.

Støttebandasjer

[Endret 8/11, 9/11, 11/11, 2/12, 4/14]

Pasienter med posttrobotisk syndrom og senskade etter polio vil kunne være avhengig av elastiske strømper som et ledd i behandlingen. 

Når det gjelder lymfødembehandling fremgår det av brev fra Helse- og omsorgsdepartementet datert 07.04.11 til Norsk Fysioterapeutforening (ligger på nettstedet Behandlingshjelpemidler.no) at kompresjonsstrømper og evt. støttebandasjer som er nødvendig for å få gjennomført lymfødembehandling anses som behandlingshjelpemidler, og disse forutsettes dekket av de regionale helseforetakene.

Dette gjelder alle som har behov for denne type spesialisert lymfødembehandling, ikke bare brystkreftopererte.
Det kan derfor ikke lenger tilstås grunnstønad til dette formål da de ikke lenger har disse ekstrautgiftene.

Folketrygdloven er en rettighetslov som ligger i bunnen i forhold til andre lover med samme formål, men med mindre rettighetspreg. Dette gjelder likevel ikke dersom medlemmet får dekket sine ekstrautgifter som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Ved vurderingen av ekstrautgiftenes størrelse er det derfor nødvendig å vurdere om medlemmets ekstrautgifter kan dekkes pliktmessig etter andre bestemmelser. Dersom medlemmet har rett til å få dekket ekstrautgiftene etter annen lov eller forskrift,, ligger disse bestemmelsene ” i bunnen” i forhold til grunnstønad.

Nye krav om grunnstønad knyttet til lymfødem, samt søknad om økning av allerede løpende grunnstønad til dette, kan avslås med den begrunnelse at medlemmet kan få dekket utgiftene fra helseforetakene, jf. brev fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det er ikke et krav at de har fått dekning. Det er tilstrekkelig at det kan dekkes.

Når det gjelder pasienter med lymfødem, som har løpende grunnstønad til kompresjonsstrømper evt. støttebandasjer, har stønadsmottakere som faktisk får dekket sine utgifter på annen måte, plikt til å melde fra til NAV om endringen. Ved revurdering av grunnstønad gjelder som ellers § 6-7. Dersom stønadsmottakeren skal beholde grunnstønaden, må vedkommende dokumentere at han eller hun fortsatt dekker disse utgiftene selv, og at de nødvendige ekstrautgiftene fortsatt overstiger laveste sats. Dersom stønadsmottakeren ikke kan dokumentere dette, må det innhentes opplysninger fra det regionale helseforetaket om vedkommende har fått dekket sine utgifter til kompresjonsstrømper evt. støttebandasjer derfra, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt, slik at opphørsvedtak får korrekt virkningstidspunkt.

Det kan gis grunnstønad til kompresjonsmateriell til behandling av posttrombotisk syndrom og senskade etter polio. Utgiftene til elastiske strømper varierer sterkt. Som hovedregel er ikke utgiftene tilstrekkelige til å nå opp til sats 1, men dersom det er medisinsk nødvendig med spesialsydde strømper kan utgiftene likevel nå opp i sats 1. Dette må som ellers vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

§ 6-3 Første ledd bokstav f - Fordyret kosthold ved diett

[Endret 1/15]

Det har i senere år vært en stor fokusering på ulike næringsstoffer og matvarers betydning for helsen, og ulike dietter til behandling av diverse lidelser dukker stadig opp. Felles for de fleste diettene er at de er relativt kostbare, og det søkes derfor ofte om grunnstønad til dette formålet. I tillegg til dette kan en del kliniske sykdommer også medføre ekstrautgifter til fordyret kosthold, for eksempel Morbus Chron.

Hovedregel er at alle slike krav skal underlegges en individuell behandling. Det må sannsynliggjøres at den omsøkte diett er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og at den faktisk avhjelper den aktuelle lidelse. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Dette er i tråd med Trygderettens uttalelse i sak nr. 99/0581, hvor Trygderetten ble satt med 5 dommere. Trygderetten uttaler: ” Når det gjelder bevisbedømmelsen har Trygderetten i praksis også om grunnstønad for ekstrautgifter ved diett lagt til grunn at det er tilstrekkelig med så vidt overvekt av sannsynlighet.

Spørsmålet er hva som nærmere ligger i lovens krav om at det må gjelde «nødvendige» ekstrautgifter.

Enkelte medisinske diagnoser gir uten individuell prøving rett til en direkte plassert sats. Dette da disse brukerne anses som en ensartet gruppe med like høye ekstrautgifter. Utgiftene anses med andre ord tilstrekkelig  dokumentert i Norge.

Brukere utenfor Norge må imidlertid dokumentere sine nødvendige ekstrautgifter.

Nærmere om diagnostisering:

[Endret 11/04,8/14, 5/15]

I alle saker som gjelder et fordyret kosthold på grunn av diett, er det et absolutt krav at diagnosen er fastsatt av relevant spesialist.

I saker som gjelder matvareintoleranse/allergi er det et absolutt vilkår at diagnosen er fastsatt av spesialavdeling/poliklinikk eller av praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse. Det betyr ikke at legeerklæringen nødvendigvis skal innhentes fra spesialist, men dersom erklæringen skrives av allmennpraktiserende lege må det komme frem hvor diagnosen er stillet. Hvem som har allergologisk kompetanse har sammenheng med bruk av spesialisttakstene, 176 og 177 g. Dette vil i hovedsak omfatte spesialister i barnesykdommer, venerologi, hudsykdommer, indremedisin, lungesykdommer eller øre-nese-hals sykdommer. En begrunnelse for å opprettholde dette kravet, som er en videreføring av tidligere retningslinjer når det gjelder ”fødemiddelallergi/intoleranse”, er at det anses som særdeles viktig å utrede pasienten bredest mulig, også for annen klinisk sykdom når det er mistanke om matvareallergi eller matvareintoleranse. Legen må selv kunne dokumentere nødvendig kompetanse, ved tvil.

Dersom kravet er begrunnet med matvareallergi eller matvareintoleranse kan det på bakgrunn av nøyaktig sykehistorie, undersøkelser og tilleggsprøver inkludert prikktest, RAST og forsøk med eliminering av mistenkt matvare fra kosten være sannsynliggjort at det dreier seg om matvareallergi/matvareintoleranse. Det skal understrekes at det fortsatt er et krav at diagnosen er fastsatt av slik spesialist som angitt over.

Saker som gjelder matvareallergi- intoleranse skal forelegges rådgivende lege til uttalelse på grunn av de kompliserte medisinske uttalelsene. Rådgivende lege må ta stilling til om diagnostiseringen er foretatt på foreskrevne måte, og om det således foreligger en ”godkjent” diagnose.

En blodprøve (RAST, IgA eller IgE)med påvisning av allergenspesifikke antistoffer kan brukes til å styrke mistanken om matvareallergi, og positiv anti-transglutaminase styrker mistanke om cøliaki. Positiv prikktest eller s‑IgE betyr at et individ er sensibilisert med allergenet, dvs. har en immunologisk reaksjon.

Dersom det foreligger en IgE mediert matvareallergi vil provokasjon med den aktuelle matvaren vanligvis gi en umiddelbar eller rask reaksjon. Matvareallergier som antas og skyldes cellemediert reaksjon, gir ingen umiddelbare symptomer ved provokasjon. Dette er en vanligvis mekanisme bak melke- og eggeallergi. Ved annen overfølsomhet (matvareintoleranse) vil reaksjonen som regel komme senere, men likevel være påvisbar.

Matvareallergi og matvareintoleranse:

Ca 1-2 % av befolkningen har reaksjoner på mat som ikke har sammenheng med pollenallergi. 5 % av alle barn mellom 0‑3 år har reaksjoner på mat.

Matvareallergi er en immunologisk reaksjon, dvs. at kroppens immunsystem er involvert i reaksjonen. Matvareallergi er primært er problem i barneårene, som de fleste vokser av seg. Noen har imidlertid matallergier som vedvarer opp i voksen alder. Matvareallergi kan føre til livstruende situasjoner; allergisk sjokk. Prinsipielt kan alle matvarer som inneholder proteiner føre til allergi, men egg, melk, fisk, nøtter, peanøtter, erter, kornprodukter, skalldyr og soya er ansvarlige for nesten alle alvorlige reaksjoner, selv i svært små doser. Kiwi og selleri kan også gi alvorlige reaksjoner, selv i små doser.

Matvareintoleranse/overfølsomhet er uavhengig av immunsystemet, og årsakene kan være mange og er ikke alltid lette å påvise. Reaksjonene er som oftest doseavhengige og sjelden livstruende. Symptomer på overfølsomhet kan være mage og tarm symptomer, i form av diare, kvalme og oppblåsthet, kløe, elveblest, eksem, hevelser i ansiktet, snue/øyeplager og i svært sjeldne tilfelle; astma. Ikke allergisk overfølsomhet mot mat (matvareintoleranse) kan forekomme i alle aldre. Prinsipielt kan det oppstå overfølsomhetsreaksjoner mot alle matvarer som inngår i kostholdet.

Laktoseintoleranse

[Tilføyd 11/11. Endret 8/14]

I henhold til Nasjonalt råd for ernæring, anses ikke melk som en nødvendig del av kostholdet. (Unntak fra dette må gjelde for spedbarn og småbarn.) Melkefri kosthold anses kun å medføre et næringsmessig behov for økt tilførsel av kalsium i form av kalsiumtabletter eller gjennom noe økt inntak av kalsiumholdig kost. Nødvendige ekstrautgifter som følge av laktoseintoleranse vil derfor være utgifter til produkter som går til erstatning for manglende kalsium som melkefritt kosthold medfører. Disse utgiftene anses å være lave.

Det er lang praksis i tilsvarende saker på at krav om grunnstønad til diett uten melk og egg avslås, da slik diett ikke medfører ekstrautgifter av en størrelse som gir rett til grunnstønad. Denne praksis er også stadfestet av trygderetten i en rekke kjennelser jfr. Trygderettskjennelser, 06/02431, 07/02360, 08/00784.

For spedbarn og små barn er melk normalt en stor del av den daglige næringstilførsel. Det kan søkes om dekning av melkeerstatningsdrikker fra HELFO, etter forskrift til folketrygdloven § 5-14 – forskriftens § 6.

Kumelkallergi (melkeproteinallergi)

(Tilføyd 8/14)

Laktoseintoleranse og kumelkallergi er forskjellige sykdommer og kan ikke sidestilles. Melkeprotein kan forårsake alvorlige allergiske reaksjoner. Det vanligste er at barnet ikke tolererer noen produkter med melkeprotein.  Melkeprotein allergi forekommer hos 2-3 % av småbarn. Symptomene debuterer ofte etter første gangs inntak av melk og kan også gi anafylaktisk reaksjon. 

Allergi mot melkeprotein krever nøye diett. En norsk undersøkelse tyder på at små barn på melkefri kost kan ha et et lavere energiinntak og får i seg mindre fett, protein, kalsium, riboflavin og niacin enn andre barn. Melkeprotein allergi har derfor konsekvenser for kosthold og innebærer ekstrautgifter inntil barnet vokser allergien av seg.

Cystisk fibrose (cf)

Sykdommen

Cystisk fibrose er en arvelig, medfødt og progredierende sykdom som ikke kan helbredes. Evnen til å danne lettflytende sekret er nedsatt i kjertlene, i luftveiene, i tarmkanalen (inkl. bukspyttkjertelen) og i svettekjertlene.

Sykdommen er bl.a. karakterisert av kronisk lungesykdom og feilaktig/utilstrekkelig opptak av føde i tarmkanalen (malabsorpsjon). Sykdommen innebærer blant annet at kroppens slimkjertler utskiller et unormalt seigt slim.

Ved Cystisk fibrose er de ernæringsmessige problemene først og fremst knyttet til energiunderskudd, men mangel på næringsstoffer kan også forekomme. Pasientene trenger betydelig mer energi enn friske personer. Målet med den energirike dietten er at pasienten skal ha en normal ernæringsstatus, normal vekst og utvikling.

Sykdommen forekommer i de fleste tilfeller både som mageaffeksjon og lungeaffeksjon. I enkelte tilfeller forekommer det affeksjon kun av lunger. I takt med progresjonen øker omfanget av slimdannelsen og alle med Cystisk fibrose vil normalt få affeksjon av både mage og lunger.

Nasjonalt råd for ernæring har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Cystisk fibrose og mageaffeksjon. Medlemmer som har Cystisk fibrose innvilges grunnstønad uten individuell prøving til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	4	4	3	3	3	3

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg. 

Medfødte stoffskiftesykdommer som behandles med proteinreduserte dietter

[Tilføyd 2/16]

Medfødte stoffskiftesykdommer som skyldes feil i omsetningen av aminosyrer, behandles med dietter der mengden protein fra mat er begrenset. I diettene som brukes må det meste av naturlig protein i kosten erstattes med syntetiske proteinerstatninger der aktuelle aminosyrer er fjernet. Proteinerstatningene er tilpasset den enkelte diagnose og gis på blå resept.

I tillegg til proteinerstatninger må de fleste med disse sykdommene leve på diett. Den lille mengde naturlig protein som tåles kommer i hovedsak fra grønnsaker, frukt og annen proteinfattig mat. Dietten tilpasses hver enkelt. All mat må veies for å kontrollere mengdene protein. For å dekke energibehovet og få nok mat, må proteinfrie spesialprodukter brukes i tillegg, dette er for eksempel proteinfritt spesialmel til brød, pasta- og riserstatninger.

Fenylketonuri eller PKU er vanligst av disse tilstandene. Fenylketonuri er en medfødt arvelig tilstand som ubehandlet fører til alvorlig psykisk og fysisk utviklingshemning. Nye tilfeller oppdages på screeningprøver av nyfødte, og diettbehandlingen starter før barnet blir skadet. Behandlingen er livslang.

Tyrosinemi type 1 behandles med tilsvarende diett som Fenylketonuri.

Andre diagnoser med tilsvarende behov for proteinreduserte dietter.

 Det foretas i dag en utvidet nyfødtscreening, og det oppdages flere tilstander hvor det er behov for proteinredusert diett tilsvarende den man har ved fenylketonuri og tyrosinemi for å forebygge/forhinde kognitive og fysiske skader. Aktuelle tilstander som oppdages under screening i dag er:

• Propionsyreemi (PA)
• Metylmalonsyreemi (MMA)
• Isovaleriansyreemi (IVA)
• Glutarsyreuri type 1 (GA1)
• Maple syrup urin disease (MSUD)
• Homocystinuri (HCU
• Lysinurisk proteinintoleranse
• OCT
• 3 MCC-defekt
• Gamt-defekt

Alle disse tilstandene er sjeldne, og følges vanligvis av lege og klinisk ernæringsfysiolog ved universitetssykehus.

Enkelte får sin ernæring via ernæringssonde (peg) direkte inn i magesekken. Dette da deres nevrologiske tilstand gjør at de ikke kan spise eller fordi det er behov for et svært jevnt tilskudd av energi gjennom døgnet. Ernæringssonde kan også være nødvendig fordi de har så mye ubehag og kvalme at de ikke klarer å få i seg nok næring. Ved sondeernæring fås næringstilskuddet på blå resept, og disse har da vanligvis ikke så store ekstrautgifter til diett.

Nasjonalt råd for ernæring har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Fenylketonuri. Medlemmer med Fenylketonuri og Tyrosinemi type 1 innvilges uten individuell prøving grunnstønad til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	4	4	4	4	4	2

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg. 

For de andre diagnosene med tilsvarende behov for proteinredusert diett vil følgende gjelde:

• For dem som ikke bruker sondeernæring (peg) vil deres ekstrautgifter ved diett tilsvare utgiftene ved Fenylketonuri og Tyrosinemi 1. Disse innvilges grunnstønad uten individuell prøving etter samme tabell som Fenylketonuri/Tyrosinemi 1
• De som får sondeernæring(peg) har vanligvis ikke så store ekstrautgifter ved diett at det er aktuelt med grunnstønad. Dersom det likevel søkes om grunnstønad må den medisinske tilstanden begrunnes særskilt og ekstrautgiftene må dokumenteres på vanlig måte. 

 

Cøliaki

[Endret 10/02, 3/04, 07/10, 11/11,8/14, 1/15]

Sykdommen

[Endret 11/11, 8/14, 1/15, 5/15]

Cøliaki er en tarmsykdom hos personer som har intoleranse for gluten i hvete, rug, bygg. Ren havre uten forurensing tåles av nesten alle cøliakere. Kostbehandling er den eneste form for behandling av sykdommen, og behandlingen varer livet ut. Hovedprinsippet for kosten er at den må være fri for visse proteiner som finnes i de nevnte matvarene. Det er helt avgjørende at dietten/spesialkosten følges nøye, dette stiller store krav til nøyaktighet hos den enkelte pasient eller hos foresatte.

Sykdommen diagnostiseres ved hjelp av en kombinasjon av sykehistorie, klinisk mistanke, serologi (blodprøver) , tynntarmsbiopsi og eventuelt provokasjonstest. Med serologi menes som hovedregel enten IgA antistoffer mot enzymet vevstransglutaminase (T G2), endomysiumtest eller enten IgA eller IgG antistoffer mot deamiderte gliadin peptider. Andre serologiske tester må begrunnes spesielt. Vanlige antistoffer mot gluten eller gliadin tillegges ikke vekt. Hos rundt 10 % av pasienter med ubehandlet cøliaki finner men ikke økte nivåer mot antistoffer, slik at negativ serologi ikke utelukker diagnosen.  Med tynntarmsbiopsi menes vevsprøver fra tolvfingertarmen der man ved histopatologisk undersøkelse påviser karakteristiske forandringer i tarmslimhinnen. Dette er sentralt i diagnostikken av cøliaki.

Hos barn har en betydelig bedring av diagnostisk presisjon i blodprøver på cøliaki og utmerket overensstemmelse med funn ved tynntarmbiopsi medført at biopsi i en del tilfeller blir unødvendig. ESPGHAN (European Society of Paediatric Gastroenterologi, Hepatology and Nutriton) som har vært ansvarlige for internasjonale retningslinjer siden 1972, har nå kommet med diagnostiske kriterier for cøliaki hos barn som også tas i bruk i fagmiljøene i Norge. Med barn menes i denne sammenheng personer under 18 år.

I de nye retningslinjene fremgår det at forhøyede antistoffnivåer mot vevstransglutaminase ( > 10 x øvre normalgrense) eller tilsvarende test sammenholdt med disponerende vevstype ( HLA-DQ2 eller HLA-DQ8) gjør diagnosen cøliaki mulig uten tynntarmsbiopsi. Fortsatt vil man imidlertid ønske biopsi ved lavere antistoffnivåer og grenseverdier for antitransglutaminase. Dette innebærer at diagnosen cøliaki hos mange barn kan stilles ut i fra sykehistorie og serologi alene. I de tilfeller hvor dette er aktuelt må det framlegges sykehistorie og eksakte blodprøvesvar. Diagnosen skal i disse tilfelle stilles av en spesialist i barnesykdommer. Saken bør forelegges rådgivende overlege.

Hos barn kan man i enkelte tilfeller ha en positiv serologi (men ikke så høye verdier at man med sikkerhet kan si at det foreligger cøliaki),, kliniske symptomer på cøliaki og en normal tynntarmsbiopsi. Det vil da kunne være aktuelt å stille diagnosen cøliaki for så å revurdere diagnosen på nytt ved 6-7 års alder. I slike tilfeller kreves uttalelse fra spesialist i barnesykdommer, og saken bør i tillegg forelegges rådgivende overlege for vurdering. Grunnstønadssaken må da også revurderes ved 6-7 års alder. Spesialistuttalelsen skal bekrefte at diagnosen fortsatt er korrekt. Hvis det ikke utføres ny biopsi eller provokasjonstest, må dette begrunnes særskilt.   

Dermatitis herpetiformis er i likhet med cøliaki en sykdom som skal behandles med glutenfri kost hele livet. Denne diagnosen stilles på bakgrunn av klinisk mistanke (kløende, typisk utslett), serologi (antistoffer som ved cøliaki, eventuelt mot hudtransglutaminase (tG3), og hudbiopsi der man påviser typisk nedslag av IgA med immunflorensence undersøkelse.

Nasjonalt råd for ernæring har beregnet ekstrautgifter ved diett for personer med Cøliaki. Medlemmer med Cøliaki innvilges uten individuell prøving grunnstønad til dekning av ekstrautgifter ved diett etter følgende tabell:

Alder	19 år og over	15-18 år	14-11 år	7-10 år	4-6 år	1-3 år
Sats	4	4	4	4	4	2

Vi presiserer at ovennevnte tabell kun refererer til satser som skal dekke ekstrautgifter ved diett. Andre grunnstønadsbetingende ekstrautgifter kommer i tillegg.

Hveteallergi

[Endret 11/04, 8/14]

Personer med hveteallergi reagerer også på de andre ”nordiske” kornsortene som rug, bygg og havre (hvis den er forurenset av hvete), slik at hveteallergi kan være en misvisende diagnose. Hveteallergi diagnostiseres ved hjelp av blodprøver eller prikktest og provokasjonsforsøk. Pasienter med livstruende anafylaktisk reaksjoner skal ikke provoseres, men dette må i så fall begrunnes særskilt.  Lidelsen behandles med samme diett som ved cøliaki og tilsvarende sats som ved cøliaki tilstås uten nærmere dokumentasjon av ekstrautgiftene. Hveteallergi er ikke nødvendigvis en livsvarig lidelse. Over halvparten av barna har vokst av seg allergien ved 8 års alder. Disse sakene må derfor revideres av relevant spesialist med regelmessighet hvert 3 årfrem til voksen alder (18 år)..Dersom provokasjon ikke utføres ved revurdering, skal spesialisten redegjørde for hvorfor dette ikke er utført. Voksne skal revurderes hvert 3. år. Det kreves ikke provokasjonstest da dette hos voksne ofte er forundet med fare for alvorlig allergisk reaksjon. Det kreves da en erklæring fra fastlegen om at pasienten  fortsatt lever på glutenfri diett.

Non-cøliaki glutenintoleranse

[Endret 11/04,8/14, 1/15]

Reaksjoner som involverer immunsystemet, defineres som matallergier. Disse kan ha anafylaktisk sjokk (alvorlig straksreaksjon) som resultat. Reaksjoner som ikke involverer immunsystemet, defineres som matintoleranser Disse kan ikke gi allergisk sjokk, men kan ha mange plagsomme symptomer som diare, oppkast og magesmerter.

Non-cøliaki glutenintoleranse er en tilstand hvor medlemmet har intoleranse for gluten, men ikke får den samme reaksjonen i blodprøver eller i tarmen som ved cøliaki .En får heller ikke den samme reaksjonen som ved hveteallergi. Da diagnosen i mange tilfeller baserer seg på sykehistorien og generelle funn, er det et betydelig antall pasienter som enten pålegges eller selv starter med en unødvendig begrensning i kosten. Det er viktig å unngå at barn og voksne står på unødvendige eliminasjonsdietter over tid. Det bør derfor gjøres en provokasjonstest. Dersom dette ikke gjøres, må relevant spesialist begrunne dette særskilt.

Diagnosen non-cøliaki glutenintoleranse kan kun stilles klinisk, det finnes p.t. ingen gode blodprøver som bekrefter tilstanden. Vurdering hos spesialist, samt et gjennomført provokasjonsopplegg er nødvendig for å stille diagnosen.

Dersom det er fastslått at det foreligger non-cøliaki glutenintoleranse, vil behandlingen være den samme som ved cøliaki, en glutenfri diett.

Som ved matallergier kan pasienter også ved matintoleranser etter år tåle den maten de tidligere reagerte på. Det er viktig at diagnosen følges opp med regelmessighet. Da tilstanden ikke nødvendigvis er varig, må behovet for grunnstønad revurderes hvert 3. år. Ved denne revurderingen skal det foreligge uttalelse fra relevant spesialist. Det skal det ikke rutinemessig kreves provokasjon men fremgå en begrunnelse for at både tilstanden fortsatt er tilstede og for hvorfor provokasjon ikke utføres.

Familiær hyperkolestrolemi (FH)

[Endret 04/10, 07/10, 09/13, 3/14]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av ny konklusjon fra medisinsk hold, vedrørende vurderingen av fordyret kosthold ved Familiær Hyperkolesterolemi, funnet at diagnosen kan være stønadsberettiget. Kostholdskravene som følge av diagnosen vil kunne være å anse som en diett. I forhold til tidligere brev fra 2008 går altså direktoratet tilbake på at diagnosen i seg selv ikke kan være stønadsberettiget.

FH er en arvelig tilstand som forekommer hos 1 av 300 personer og som medfører økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Den viser seg ved markert forhøyet nivå av LDL-kolesterol i blodet.

Tilstanden arves vanligvis fra en av foreldrene (50 % risiko for arvelig overføring). I sjeldne tilfeller arves genfeilen fra begge foreldrene (homozygot FH). Hos disse er kolesterolnivået særdeles høyt og risikoen for hjertesykdom enda høyere.

Formålet med behandlingen ved FH er å redusere risikoen for fremtidig sykdom. Behandlingen består i å følge kostholdsråd, redusere evt. andre risikofaktorer for hjerte- og karsykdom og bruk av kolesterolreduserende medikamenter.

Personer med FH  kan  i noen tilfeller få grunnstønad på grunn av fordyret kosthold, men hvert tilfelle må vurderes individuelt med hensyn til om dietten er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. I denne vurderingen kommer det inn helt individuelle forhold. Ved fremsettelse av krav om grunnstønad til diett første gang må det foreligge erklæring fra relevant spesialist som bekrefter diagnosen, og opplyser om bruk og virkning av kolesterolreduserende medikamenter. Det må av erklæringen fremgå at det er viktig at en  streng diett følges på grunn av tilstandens alvorlighetsgrad.   Enkelte vil også måtte spise mer for å opprettholde energinntaket for å unngå uønsket vektreduksjon.  Dette må i så fall dokumenteres.

Det vil på bakgrunn av opplysningene over, og etter en samlet vurdering, kunne være aktuelt å tilstå grunnstønad til diett ved denne diagnosen..

Spesielt i følgende tilfeller må en anta at det er nødvendig med mer omfattende kostholdsomlegginger:

- Homozygot FH

- FH-personer som ikke kan bruke kolesterolreduserende medikamenter, for eksempel på grunn av bivirkninger

- FH-personer som oppnår ingen eller liten reduksjon i kolesterolnivået i blod ved hjelp av medikamenter

- FH-personer med særlig forhøyet sykdomsrisiko, ut fra familiær historie eller andre forhold

Det presiseres at ovennevnte tilfeller er ment som eksempler der det er mer sannsynlig at kostomleggelsen er særlig viktig. Hvert tilfelle, også øvrige tilfelle av FH, må imidlertid vurderes individuelt hvor det foretas en vurdering av om de nødvendige ekstrautgiftene kan anses å overstige sats 1. Dette fremkommer også i trygderettskjennelse av 21. des. 2012, ankesak 12/01624.

Diagnosen er livsvarig, men ved eventuelle betydelige medisinske fremskritt , spesielt hva gjelder medikamentell behandling, kan det åpnes for revurdering av saken.

Epilepsi og ketogen diett

[Tilføyd 11/11]

Arbeids- og velferdsdirektoratet har på bakgrunn av informasjon fra spesialister innenfor epilepsibehandling kommet til at personer med behandlingsresistent epilepsi kan ha rett til grunnstønad i forbindelse med fordyret kosthold.

Enkelte epilepsipasienter responderer ikke på medikamentell behandling, men får tilfredsstillende anfallskontroll med ketogen diett, noe som vil være dyrere enn normalkostholdet.

Behandling av behandlingsresistent epilepsi med ketogen diett (dvs. en spesiell fettrik diett) anses som en anerkjent behandlingsform ved internasjonale epilepsisentre og også i det norske spesialistmiljø. Behandlingen varer vanligvis i 2-3 år, men kan ha lengre varighet.

Behandlingen benyttes både hos barn og voksne, men man har hatt best utbygget tilbud for barn ved norske sykehus.

I en del tilfeller fører streng gjennomføring av denne dietten til betydelig reduksjon av epileptiske anfall og bidrar slik til at pasienten får en vesentlig bedre helse og livskvalitet. Utredning og behandling er krevende, og kontroll må utføres i spesialavdeling. Pasientene må kontrolleres regelmessig også etter at dietten er igangsatt. Dietten er tid- og ressurskrevende. Det skal være et bestemt forhold mellom fett og karbohydrat/protein (fett: karbohydrat/protein skal ha ratio 2-4:1), og de forskjellige bestanddelene må veies nøyaktig. Pasientene ikke kan benytte ferdige produkter, men må lage maten selv av rene råvarer, dyre oljer etc..

Det må foreligge dokumentasjon og beskrivelse fra spesialist om følgende:

- medikamentell behandling har vært grundig utprøvd uten tilstrekkelig effekt eller at medikamentell behandling ikke kan benyttes pga bivirkninger

- ketogen diett har gitt betydelig reduksjon av anfallsfrekvens

- utredning og behandlingsutprøving er gjennomført i spesialsykehus/spesialavdeling

- regelmessig kontroll/oppfølging skjer ved hjelp av personell med spesialkompetanse.

Det må også foreligge beskrivelse av dietten fra ernæringsfysiolog.

Ved søknad om grunnstønad må utgifter til mat dokumenteres. Utgifter til nødvendige kosttilskudd medregnes.

Hver sak vurderes individuelt med hensyn til om brukers diett er så vidt kostbar at vilkårene for grunnstønad er oppfylt. Bruker har ikke lenger krav på grunnstønad dersom diettbehandlingen avsluttes. Vedtaket tas opp til ny vurdering etter
2-3 år.

Nødvendige utgifter til diett

[Endret 6/13]

Ekstrautgifter ved fordyret kosthold på grunn av diett gir i likhet med andre utgifter kun rett til grunnstønad dersom de er nødvendige. Ved vurderingen av hvilke ekstrautgifter som er nødvendige legges det avgjørende vekt på om dietten er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Dersom det er vanskelig å fastslå hvorvidt dietten er alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, må det foretas en vurdering der det tas hensyn til alvorlighetsgraden av den aktuelle sykdommen, risikoen for komplikasjoner som svekker ernæringen, sammen med sannsynligheten for at dietten lindrer plagene. Vurderingen må baseres på uttalelse fra spesialavdeling/poliklinikk eller praktiserende spesialist med allergologisk kompetanse.

Det vises i denne sammenheng til Trygderettens kjennelse nr. 00/03422 hvor Trygderetten presiserer:

”Retten vil for ordens skyld presisere at for enkelte diagnoser, for eksempel MBD, autisme mv., har man så vidt retten kjenner til, så langt ikke funnet grunnlag for å se bort fra manglende vitenskapelig anerkjennelse av at diett kan avhjelpe tilstanden.”

Det er et krav at alle elementer i dietten må anbefales og det må kunne dokumenteres at de er nødvendige. Dette gjelder kanskje særlig tilskudd av vitaminer og mineraler. Se også Trygderettens kjennelse nr.00/04067, hvor Trygderetten setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av blant annet ”aloe vera, grønn te, og kamille”.

For enkelte diagnoser er det gitt retningslinjer for hvilken grunnstønadssats ekstrautgiftene til den aktuelle diett medfører. Dette gjelder grunnstønad på grunn av cystisk fibrose, fenylketonuri (PKU/Føllings sykdom), tyrosinemi og cøliaki.

Matutgifter for friske personer

[Endret 11/11, 6/13]

Se også ovenfor under «Begrepet ekstrautgifter».

Det var for visse diagnoser i flere år en fast praksis for at fradraget ved fastsettelsen av ekstrautgiftene ved «fordyret kosthold ved diett» skulle sammenliknes med Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold. I 2002 ble det imidlertid inntatt i rundskrivet at en ved vurderingen av kostholdsutgifter til friske personer i samme situasjon kunne benytte opplysninger fra SIFOs Standardbudsjett(i dag SIFOs Referansebudsjett). I praksis fortsatte Trygderetten og deler av etaten å benytte Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold som standardfradrag.

Ved kjennelse av 8. juni 2012, i ankesak 11/02011 har Trygderetten uttalt følgende om hvordan fradraget ved fastsettelse av ekstrautgifter til fordyret kosthold skal fastsettes:

«Det er et utpreget skjønnsspørsmål hvordan et standardfradrag i forbindelse med grunnstønad til ekstrautgifter til kost skal beregnes. Retten legger for sin del til grunn at det ligger innenfor NAVs frie skjønn å avgjøre hvordan fradraget skal fastsettes, og har ut fra dette ikke noe grunnlag for å si at NAVs standpunkt her er i strid med loven, selv om det er et annet enn det Trygderetten har inntatt. Retten skal likevel bemerke at den oppfatter det som en standpunktendring, eller i det minste en presisering».

Trygderetten uttalte i tillegg at denne tolkningen også er til brukerens fordel, og la derfor dette til grunn.

På bakgrunn av kjennelsen og en vurdering av SIFOs Referansebudsjett sammenliknet med Helsedirektoratets anbefalte sunne kosthold, har direktoratet kommet til at etaten skal endre praksis. Rundskrivet endres fra «kan» til «skal». Det vil si at man fra rundskrivsendringen 1. juni 2013 skal benytte SIFOs Referansebudsjett til hjelp ved sammenlikningen med friske personer i samme situasjon (fradragsfastsettelsen). Dette da SIFOs Referansebudsjett i større grad gjenspeiler det gjennomsnittet av befolkningen har i kostholdsutgifter.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har fra 2013 innhentet tabell fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) over utgifter friske personer har i ulike aldersintervaller og inndelt etter kjønn.

SIFOs Standardbudsjett for forbruksutgifter har fra og med 2012 skiftet navn til SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter. Endringen har ingen konsekvenser for innholdet i budsjettet eller for formen det blir presentert i.

Tidligere har Arbeids- og velferdsdirektoratet i retningslinjene vist til en tabell utarbeidet av Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (tidligere Statens ernæringsråd), med opplysninger innhentet fra SIFO. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet er nå omorganisert og delt i to, hvorunder ernæringsdelen har fått navnet Nasjonalt råd for ernæring. Siste periode for rådet var 2007-2012. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil i rundskrivet heretter gjengi SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter over matutgifter for friske personer.

Kostnadsintervallene som tabellen fremviser er ikke absolutte for vurderingen av hvilke matutgifter vedkommende hadde som frisk. Medlemmer kan ha høyere eller lavere matutgifter pr. måned enn det som framkommer av tabellen. Tabellen er et hjelpemiddel som skal lette beregningen av ekstrautgifter til fordyret kosthold ved diett, når det ikke lar seg gjøre å dokumentere tidligere utgifter.

Tabellen fra SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter viser utgifter til mat og drikke i kroner pr. måned for friske personer ved ulike aldersintervall og kjønn, pr. 2013.

Kjønn					Jenter	Gutter	Jenter	Gutter	Kvinner	Menn	Kvinner	Menn
Alder	6-11 mnd.	1 år	2-5	6-9	10-13	10-13	14-17	14-17	18-60	18-60	>60	>60
Pr. mnd.	610	880	1130	1630	1830	2030	2050	2540	2030	2520	1820	2120

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

For personer som faller inn under utmålingsreglene i retningslinjene for personer med cystisk fibrose, fenylketonuri, eller cøliaki er det ikke nødvendig med dokumentasjon av ekstrautgiftene.

I alle andre tilfeller gjelder den generelle hovedregel, om at dietten må være alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og det må kunne sannsynliggjøres at den avhjelper den aktuelle lidelse. Den aktuelle diett må beskrives og kostnadene beregnes. Det skal igjen understrekes at det kun er nødvendige ekstrautgifter som utløser rett til grunnstønad. Det må i denne sammenheng også undersøkes om elementer i dietten dekkes etter §§ 5‑14 eller 5‑22. Dette kan for eksempel gjelde næringsdrikker eller andre næringsmidler slik dette fremkommer på Statens Næringsmiddelstilsyns liste over ” Næringsmidler til spesielle medisinske formål.”

Når man har fastslått utgiftene til medlemmets kosthold, må det gjøres fradrag for matutgifter som alle har.

Ekstrautgifter til forsøksvirksomhet gir generelt ikke rett til grunnstønad, selv om det angis bedring hos enkelte etter subjektiv vurdering og/eller dette støttes fra medisinsk hold.

Utgifter til legemiddel gir ikke rett til grunnstønad. Med legemiddel menes “bruksferdig tilberedning av stoff eller droge som bare kan utleveres fra apotek, og som brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom eller smerte”. Elementer i dietter som kommer inn under begrepet “legemiddel” kan derfor ikke gi grunnlag for grunnstønad. Slike utgifter må eventuelt søkes dekket pliktmessig etter § 5‑14 eller bidrag etter § 5‑22 .

§ 6-3 Første ledd bokstav g - Slitasje på klær og sengetøy

[Endret 10/02, 1/05, 10/07, 4/14]

Det dreier seg om utgifter til ekstraordinær slitasje på klær eller sengetøy enten som følge av uvanlig ofte vasking eller at selve bruken medfører ekstra slitasje. Det kan foreligge grunnstønadsbetingende ekstrautgifter ved slitasje og ødeleggelse av klær, sko og sengetøy samt til drift av vaskemaskin og tørketrommel, i form av strømutgifter og utgifter til vaskemidler. Det understrekes at utgifter som følge av ødeleggelse av annet enn klær, sko og sengetøy, som for eksempel innbo som stoler, bord, fjernsyn, fjernkontroll, leker og annet ikke faller inn under begrepet ”klær og sengetøy”. Det er på bakgrunn av Trygderettens praksis lagt til grunn at sengetøy omfatter dynetrekk, putetrekk og laken, og ikke dyner, puter og madrasser, jf. TRR-2003-04021.

Det er et vilkår at utgiftene skriver seg fra slitasje som skyldes varig sykdom eller lidelse. Behov for anskaffelse av klær grunnet vektøkning omfattes herunder ikke, se TRR- 2010-143, TRR-2010-1680, og TRR- 2012-310. Det samme gjelder behov for ekstra par sko og sokker som ikke skyldes slitasje, men som skyldes behov for hyppig skift, jf. TRR-2012-2213.

Det er videre lagt til grunn av Trygderetten at ødeleggelse og misting av klær må likestilles med annen slitasje, jf. for eksempel Trygderettens ankesaker TRR-2010- 143, TRR-2011-2242 og TRR-2012-1870. Det følger likevel en begrensning av lovens ordlyd ved at det er kun nødvendige ekstrautgifter forårsaket av varige medisinske lidelser som dekkes.

Behov for hyppig vask og tørk utover det som anses vanlig, vil i tillegg til eventuell klesslitasje, kunne medføre ekstrautgifter til drift av vaskemaskin og tørketrommel. Priselementene forbundet med drift av vaskemaskin og tørketrommel vil variere. Ved vurderingen av ekstrautgiftenes omfang kan det sees hen til beregninger foretatt av Enøk Norge som til enhver tid viser gjennomsnittet av hva dette koster. Utgifter til vaskemiddel kommer i tillegg. I de fleste tilfeller vil kostnader til vask og tørk utgjøre en relativt beskjeden utgift per måned.

Ekstrautgiftene må være nødvendige og av et slikt omfang at de overstiger laveste sats. Det kan i enkelte tilfeller kreves at medlemmet begrenser utgiftene, eksempelvis ved merking av klær, jf. TRR- 2006-230 og ved bruk av anerkjent inkontinensmateriell. Utgiftene til slikt materiell dekkes imidlertid ikke av grunnstønaden, jf. TRR-2011-2618

Det fremgår av klar og entydig praksis at grunnstønad til klesslitasje som følge av psoriasis svært sjelden blir tilstått, jf. TRR-2006- 99 hvor avslag overfor en person med utslett i 20-25 prosent av hudoverflaten ble stadfestet. Se også TRR- 2011-325, TRR-2010-2176 og TRR-2010-1877 . Det samme gjelder for personer med atopisk eksem, jf. eksempelvis TRR-2011-391 og TRR-2011-2060.

Dersom flere familiemedlemmer har samme lidelse vil de kunne vurderes sammen, jf. nedenfor under bestemmelsens tredje ledd om unntak fra minstegrensen.

Dokumentasjon av ekstrautgiftene

Som hovedregel bør slike ekstrautgifter dokumenteres ved hjelp av kvitteringer for en periode på minimum tre måneder, sammen med en sannsynliggjøring i form av en spesifikasjon av utgiftene. En slik spesifikasjon bør være i form av en oversikt over behovet for gjenanskaffelser og vaskehyppighet. Det må tas hensyn til utgifter som også friske har. Se SIFO`s Standardbudsjett for forbruksutgifter.

§ 6-3 Annet ledd - Satsene

Grunnstønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget. Det er fastsatt seks satser - satsene 1 - 6. Stortinget fastsetter som hovedregel nye satser hvert år med virkning fra 1. januar.

§ 6-3 Tredje ledd - Beregning av satsen

Tredje ledd er i samsvar med endringen fra 1.1.96 i den tidligere grunn- og hjelpestønadsforskriften. Før endringen var minstegrensen for rett til grunnstønad 2/3 av sats 1. I særlige tilfeller kunne det dessuten gis grunnstønad selv om ekstrautgiftene var mindre. Etter endringen fra 1.1.96 og som er videreført i ny lov, har medlemmet ikke krav på grunnstønad dersom utgiftene utgjør et mindre beløp enn sats 1 og dispensasjonsadgangen er falt bort. Ved den samme forskriftsendringen fra 1.1.96 falt dessuten begrensningsregelen for de to høyeste satsene bort. Endringene medførte en vridning av ytelsen mot de med de høyeste utgiftene samtidig som den ble lettere å administrere.

Det innebærer at en legger sammen godkjente ekstrautgifter for hver av de formål som er nevnt under bokstav a ‑ g. Dersom utgiftene er høyere enn sats 1, har vedkommende rett til grunnstønad. Dersom utgiftene er høyere enn sats 2, har vedkommende rett til sats 2 osv. Ved sammenslåing av ekstrautgifter for flere formål, er det viktig å skille mellom utgifter som er fastsatt som følge av en “firkantregel” og andre dokumenterte utgifter, det vises til retningslinjer nedenfor under avsnittet Sammenslåingsregler”. 

Sammenslåingsregler

Dersom det foreligger flere utgiftstyper som kan gi rett til grunnstønad, skal utgiftene legges sammen før satsen fastsettes. De årlige ekstrautgiftene må samlet minst svare til den aktuelle stønadssatsen.

Hovedregel - Summering av konkret legitimerte ekstrautgifter

Har medlemmet flere utgiftstyper på grunn av sine lidelser, skal ekstrautgiftene som utgangspunkt summeres og en fastsetter deretter grunnstønadssatsen på grunnlag av de samlede ekstrautgiftene.

Ved enkelte typer utgifter/lidelser er det gitt nærmere retningslinjer for hvilken grunnstønadssats som skal benyttes. Summen av de fastsatte utgiftsbeløpene legges til grunn ved fastsettelsen av grunnstønadssatsen.

Unntak fra minstegrensen

I saker hvor flere familiemedlemmer har ekstrautgifter på grunn av sykdom som nevnt § 6‑3 første ledd under punktene a ‑ g kan familieenheten ses som en søkerenhet og tilstås grunnstønad dersom de godkjente ekstrautgiftene for familieenheten samlet overstiger satsen. Det er uheldig og ikke tilsiktet at bortfallet av dispensasjonsadgangen skulle ramme denne gruppen familier som samlet kan ha høye ekstrautgifter og begrunner unntaket ut fra tidligere praksis og Trygderettskjennelse:

Trygderetten har avsagt en kjennelse (ankenr. 0590/91) om grunnstønad der flere familiemedlemmer hadde ekstrautgifter som følge av allergier og hudsykdommer. I kjennelsen uttaler Trygderetten:

“I saker hvor flere familiemedlemmer har ekstrautgifter på grunn av sykdom, kan retten vurdere familiesituasjonen under ett. Retten har gjort det i denne saken og er etter en samlet vurdering kommet til at de tre familiemedlemmene må antas å ha så høye ekstrautgifter at de samlet fyller vilkårene for grunnstønad med sats 2.”

Selv om Trygderetten har vurdert saken etter grunn- og hjelpestønadsforskriften slik den lød før endringen, kan vi ikke se at dispensasjonsadgangen kan ha vært avgjørende i det den gjaldt kun for sats 1. I dette tilfellet har Trygderetten sett familien som en enhet og tilstått grunnstønad etter de samlede utgifter. Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig i Trygderettens vurdering, og er av den oppfatning at dagens regler også gir adgang til å se familieenheten som en søkerenhet i disse tilfeller. Spørsmålet har vært forelagt Sosial- og helsedepartementet som er enig i en slik fortolkning

Når det gjelder hjelpestønad, har vi hatt en slik regel selv om det ikke er noen dispensasjonsadgang.

Utgifter som dekkes pliktmessig etter bestemmelsene i denne loven eller andre lover
Forhold til annen lovgivning

[Endret 10/02]

Folketrygdloven er en rettighetslov som ligger i bunnen i forhold til andre lover med samme formål men med mindre rettighetspreg. Dette gjelder ikke dersom medlemmet får dekket sine ekstrautgifter som følge av pliktmessige tiltak fra det offentlige i medhold av lov eller forskrift. Ved vurderingen av ekstrautgiftenes størrelse er det derfor nødvendig å vurdere om medlemmets ekstrautgifter kan dekkes pliktmessig etter andre bestemmelser. Dersom medlemmet har rett til å få dekket ekstrautgiftene etter andre bestemmelser, anses disse bestemmelsene å ligge ”i bunnen” i forhold til grunnstønad.

Grunnstønad har til dels sammenfallende formål med andre lover. Etter den tidligere folketrygdloven førte dette til en del avgrensningsproblemer. Etter den nye folketrygdloven kan det bare gis grunnstønad til bestemte formål, og avgrensingsproblemene har derfor blitt mindre. Det følger dessuten av forarbeidene til den nye folketrygdloven at egenandeler etter andre lover med samme formål ikke gir rett til grunnstønad.

I det følgende vil vi gi en oversikt over andre lover som har sammenfallende formål med grunnstønadsordningen, og vise hovedtrekk ved avgrensningen. Oversikten er ikke ment å være uttømmende .

Forholdet til andre bestemmelser i folketrygdloven

[Endret 10/02, 4/14]

Folketrygdlovens kapittel 5

Når det gjelder folketrygdloven, er det først og fremst utgifter som kan dekkes etter kapittel 5 som er aktuelt. Men i og med at verken egenandeler til helsetjenester eller legemidler nå kan gi rett til grunnstønad, blir forholdet mer ryddig enn etter tidligere lov. Det medfører imidlertid at det først må undersøkes om en utgift kan dekkes pliktmessig eller etter bidragsordningen i kapittel 5 før det kan være aktuelt å vurdere grunnstønad.

 

Folketrygdlovens kapittel 6

Utgifter som etter sin art kan gi rett til hjelpestønad etter lovens § § 6‑4 og 6‑5 kan ikke gi rett til grunnstønad.

Folketrygdlovens kapitler 10 og 11

I enkelte tilfeller har et medlem ekstrautgifter som kan dekkes etter §§ 10‑7 og 11‑12.  Når vilkårene for grunnstønad ellers er oppfylt, skal denne stønadsformen anvendes før stønad etter kapitlene 10 og 11.

Folketrygdloven §§ 9-10 til 9-12, pleiepenger

[Endret 10/02]

Formålet med pleiepenger etter folketrygdloven §§ 9‑10 til 9‑12 er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemming eller pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Pleiepenger har ikke sammenfallende formål med grunnstønad, og grunnstønad kan derfor ytes uavhengig av om det ytes pleiepenger til pårørende.

Forholdet til bestemmelser i andre lover

[Endret 10/02]

Forholdet til bestemmelser i andre lover er avhengig av i hvilken grad annen lovgivning kan sies å være pliktmessige ytelser eller ha et rettighetspreg.

HVPU-reformen - Avviklingsloven av 10. juni 1988

[Endret 10/02]

Kommunene har et særskilt ansvar for psykisk utviklingshemmede etter HVPU-reformen med virkning fra 1. januar 1991, jf. ovennevnte lov § 1. Psykisk utviklingshemmede skal så langt som mulig leve og behandles likt med andre mennesker. Psykisk utviklingshemmede har derfor krav på grunnstønad på lik linje med andre personer dersom vilkårene for stønaden er oppfylt. Kommentarene nedenfor angående forholdet mellom grunnstønad og andre lover gjelder derfor også for psykisk utviklingshemmede .

Opplæringsloven (lov av 17. juni 1998 nr. 61)

[Endret 10/02]

Elever som ikke har eller kan få tilfredstillende utbytte av det ordinære undervisnings­tilbudet, har rett til spesialundervisning , jf. lovens § 5‑1 første ledd. Det skal alltid foreligge en sakkyndig vurdering av elevens særlige behov før det fattes vedtak om spesialundervisning, jf. lovens § 5‑3. Slik spesialundervisning skal ytes pliktmessig av kommunen. Barn under opplæringspliktig alder kan også ha rett til spesialpedagogisk hjelp, jf. lovens § 5‑7. Slik hjelp kan være knyttet til barnehage, skole, sosiale- eller medisinske institusjoner el., eller være organisert som eget tiltak. Det følger av opplæringslovens kap. 7 at nødvendig transport i forbindelse med slik spesialpedagogisk skal dekkes av kommunen. Transport til slike tiltak gir derfor ikke rett til grunnstønad.

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

[Endret 10/02, 12/10, helt omarbeidet 4/14]

Etter barnevernlovens § 4‑8 annet og tredje ledd og § 4‑12 kan barneverntjenesten etter visse vilkår fatte vedtak om omsorgsovertagelse. Nedenstående retningslinjer gjelder kun for slike tilfelle. I henhold til § 4‑14 foreligger i slike tilfelle følgende plasseringsalternativer.

a. i fosterhjem jf. § 4‑22

b. i institusjon jf. § 5‑1, og § 5‑8

c. i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig fordi barnet er funksjonshemmet.

d. i omsorgssenter for mindreårige, jf. Kapittel 5 A

Retten til grunnstønad faller som hovedregel ikke bort på grunn av omsorgsovertagelse. Ekstrautgifter til særskilt kosthold og klesslitasje som barnet har på grunn av sykdom mv. er grunnstønadsbetingende utgift uansett hvilke av de ovennevnte plasseringsformene som er nyttet. Grunnstønad på grunn av ekstrautgifter til telefon og transport som barnet oppebærer før omsorgsovertagelsen, må prøves på nytt med henblikk på om det foreligger vesentlig endring, jf. folketrygdlovens § 6‑7 revurdering.

Grunn- og hjelpestønad skal gå til de som har den daglige omsorgen for barnet. Det følger derfor av ftrl. § 22-3 b at grunn- og hjelpestønad til barn som er plassert i fosterhjem, skal utbetales til fosterforeldrene. Ved plassering i statlige og kommunale beredskapshjem eller foreløpige hjem før et endelig fosterhjem, skjer utbetaling av stønaden til det kommunale barnevernet.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 viderefører i all hovedsak gjeldende rett etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

Kommunen har plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. lovens § 3-1. Kommunens ansvar omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune. For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant annet tilby de tjenester som fremgår av § 3-2, og herunder de helse- og omsorgstjenester som fremgår av pkt. 6 bokstav a til d. 

I praksis er det kommunens økonomi og egne prioriteringer som er bestemmende for omfanget av den hjelp den enkelte får. Det kan være forskjeller kommunene i mellom når det gjelder omfanget av hjelp i tilnærmet samme situasjoner.

Sosial- og helsedepartementet uttalte i september 1993 at tilbud etter sosia­ltjeneste­loven skal anses som subsidiære i forhold til rettigheter etter folketrygdloven. Dette prinsippet medfører at krav om grunnstønad ikke kan avslås med den begrunnelse at vedkommende kan søke om hjelp etter sosialtjenesteloven. Det kan imidlertid tas hensyn til allerede tilståtte sosialtjenester dersom disse ytelsene helt eller delvis dekker det samme behovet som grunnstønad er ment å dekke.

Det følger av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 at den som mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen har plikt til å betale vederlag, dersom det er fastsatt i lov eller forskrift.

Utgifter som skal dekkes av vederlaget til kommunen, ligger i bunnen i forhold til grunnstønad. Ekstrautgifter f.eks. til klesslitasje, særskilt kosthold, ekstra transportutgifter skal avgjøres etter en konkret vurdering. Når det gjelder øvrige ekstrautgifter på grunn av uførhet kommer denne gruppen ikke i noen særstilling.

Om forholdet til fylkeskommunale/kommunale transportordninger, se kommentarer i dette rundskrivet under § 6‑3 første ledd bokstav b.

Lov om pasient- og brukerrettigheter, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven

[Endret 10/02,4/14]

Den 1. januar 2001 trådte pasientrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), helsepersonelloven (lov av 2. juli 1999 nr. 64) og spesialisthelsetjenesteloven (lov av 2. juli 1999 nr. 61) i kraft. Det fremgår av disse lovene at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp, nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Forholdet til folketrygdloven reguleres stort sett av folketrygdloven § 6‑8. Ekstrautgifter til diett mv. under opphold på helseinstitusjon antas å gå inn i kostholdet som dekkes av institusjonen. Ekstrautgifter til klesslitasje mv. kan være en grunnstønadsberettigende ekstrautgift. Rettigheter til foreldre som oppholder seg på sykehus på grunn av sykt barn reguleres i en egen forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Det kan ikke tilstås grunnstønad til dekning av ekstrautgifter som dekkes av institusjonen etter nevnte forskrift. Dersom det foreligger ekstrautgifter som ikke dekkes etter denne forskriften, kan grunnstønad tilstås dersom vilkårene er oppfylt.

Overgangsbestemmelser

Etter lovens § 26‑2 skal den - som når denne lov trer i kraft - mottar en løpende ytelse etter tidligere folketrygdlov, beholde denne ytelsen dersom den er større enn den ytelsen vedkommende har rett til etter den nye loven.

Det betyr at et medlem som tidligere er tilstått sats 1 enten fordi utgiftene var høyere enn 2/3 av sats én eller etter den tidligere dispensasjonsbestemmelsen i grunn- og hjelpestønadsforskriftens § 6 nr. 2 beholder grunnstønaden selv om vedkommende ikke lenger fyller vilkårene for rett til grunnstønad etter de nye reglene. Dersom vedkommende søker om forhøyet grunnstønad på grunn av utgifter til et annet formål som kan godkjennes etter ny lov eller økte utgifter til samme formål som tidligere og formålet omfattes av bokstav a ‑ g, må alle utgiftene ses på på nytt. Ved sammenslåing skal den “gamle” sats 1 regnes med med et beløp tilsvarende 2/3 av sats 1. Dersom utgiftene kan dokumenteres å være høyere, legges faktisk utgift til grunn. Tilsvarende gjelder dersom det dreier seg om høyere “gammel sats”.

Eksempel:

Et medlem er tidligere tilstått sats 1 til telefon for å bryte en isolert tilværelse etter dispensasjonsbestemmelsene. Etter ny folketrygds ikrafttreden blir vedkommende tilstått sats 1 til transport. Regnestykke blir da slik: 2/3 av sats 1 + sats 1= sats 2.

Eksempel:

Et medlem oppebærer sats 1 på grunn av medisinutgifter. Utgiftene utgjorde den gang grunnstønadsvedtaket ble fattet et beløp mellom sats 1 og sats 2. Utgiftene er nå økt og det søkes om bidrag. Utgifter som overstiger sats 1 må anses for samlet økning.

§ 6-3 Fjerde ledd - 70-årsgrensen

Det kan ytes grunnstønad til transport selv om kravet settes frem etter fylte 70 år. Forutsetningen er at medlemmet faktisk fylte vilkårene ved fylte 70 år.

Det er således ikke nok at vedkommende blir ufør før fylte 70 år. Også de øvrige vilkårene for rett til grunnstønad må ha vært oppfylt før dette tidspunkt. Det må følgelig ha oppstått et varig transportbehov som medførte ekstrautgifter av betydning før fylte 70 år.

Følgende eksempel belyser et aktuelt grenseproblem når det gjelder øvre aldersgrense:

Et medlem blir skadet i en ulykke før fylte 70 år. Han blir straks innlagt i sykehus. Han blir utskrevet etter fylte 70 år. Det er på det rene at vedkommende på grunn av skaden har et varig behov for transport som medfører ekstrautgifter av betydning. Selv om det ikke forelå noe aktuelt behov for transport før fylte 70 år er lovens ordlyd ikke til hinder for å tilstå grunnstønad i et slikt tilfelle. Det presumeres altså at vedkommende ville ha hatt behov for transport dersom han ikke var blitt innlagt i sykehus.

Tilstått grunnstønad fortsetter å løpe etter at medlemmet er fylt 70 år, så lenge vilkårene for rett til denne stønaden er oppfylt. Vedtak om opphør eller reduksjon av grunnstønaden kan - som ellers - bare treffes hvis vilkårene i lovens § 6‑8 er oppfylt.

Dersom transportbehov og -/utgifter øker etter fylte 70 år, kan de ikke legges til grunn for å opprettholde eller øke tidligere fastsatt grunnstønadssats.

Unntak:

To ektefeller eller andre som bor sammen har hver for seg før fylte 70 år oppebåret grunnstønad til transport, men satsen for hver av dem er satt lavere enn sats 3 på grunn av kombinert bilbruk. Selv om den ene parten dør etter at den gjenlevende har fylt 70 år, skal gjenlevende få oppregulert sin sats til den sats vedkommende ville ha hatt krav på før fylte 70 år dersom grunnstønaden ikke var blitt delt. Det dreier seg altså om tilfeller hvor det ikke har skjedd en endring i transportutgiftene eller transportbehovet, men at det ikke lenger finnes to parter å dele grunnstønaden på.