Rundskriv

§ 25-12 Straff for å gi uriktige opplysninger og for ikke å gi nødvendige opplysninger

Utarbeidet av Rikstrygdeverket Generelt kontor 19.11.01

Sist endret: 21.01.2003.

§ 25-12 - Kommentarer

[Endret 1/03.]

Bestemmelsen svarer til den gamle folketrygdloven § 18-6. Noen språklige endringer er foretatt, men de er ikke ment å innebære endringer materielt sett. Nytt er at det påpekes at Arbeidsdirektoratet er rette instans til å begjære påtale i saker arbeidsmarkedsetaten treffer vedtak. Dette må ses i sammenheng med at enkelte attføringssaker nå er overført til arbeidsmarkeds­etaten.

Forhold som er straffbare etter § 25-12 (gml. § 18-6) er som regel også straff­bare etter straffebestemmelser i straffeloven. Da særlig bedrageribestem­melsene (straffeloven §§ 270, 271 og 271a). § 25-12 skal tas med som et selvstendig grunnlag i en anmeldelse. Rammes forholdet bare av § 25-12, anmeldes forholdet som hovedregel ikke.

Bestemmelsen kan benyttes som selvstendig grunnlag for anmeldelse i tilfeller hvor vi ikke får opplysninger etter §§ 21-3 og 21-4 , og har i disse tilfellene selvstendig betydning som straffebud.

I § 25-12 er det eksplisitt bestemt at retten til å begjære påtale tilligger Rikstrygdeverket. Denne retten er nå delegert til fylkestrygdekontorene.

Det vil i tilfeller hvor vi anmelder for bedrageri ofte ikke være nødvendig å begjære påtale. Foreligger det grovt bedrageri etter straffelovens § 271 er dette undergitt ubetinget offentlig påtale. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal ta opp saken uavhengig av påtalebegjæring fra den fornærmede. Foreligger det "vanlig/simpelt" bedrageri etter straffeloven § 270 gjelder alternative påtaleregler. Påtale kan skje enten hvis det foreligger begjæring fra den fornærmede eller hvis almene hensyn krever det. Når det skjer et bedrageri overfor det offentlige (samfunnet) hvor kontrollen må bygge mye på tillit, vil som regel almene hensyn tilsi påtale.

I de tilfeller hvor påtalebegjæring ikke er/anses nødvendig, vil det være nok å anmelde (gjøre politiet oppmerksom på) forholdet. Straffeloven § 80 setter en frist på seks måneder for å begjære forholdet påtalt etter at "...den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handlingen og hvem som har foretatt den..." Folketrygden eller staten er den fornærmede i slike saker. Rikstrygdeverkets styre er påtaleberettiget, men har delegert sin kompetanse til fylkestrygdekontorene. Vi antar at fristen begynner å løpe når saken er kommet til det fylkestrygdekontoret som skal vurdere spørsmålet om påtalebegjæring. I tilfeller hvor vi ikke har overholdt fristen, vil vi være avhengig av at forholdet enten er underlagt ubetinget offentlig påtale eller at almene hensyn tilsier påtale.

Påtalemyndighetens frist fremgår av straffeloven kapittel 6.

Når en sak forelegges for fylkestrygdekontoret for vurdering av politi­anmeldelse, skal den ledsages av så fyldige opplysninger som mulig.

Foreligger det en feilutbetaling skal det være truffet vedtak om tilbake­kreving. Vedtaket skal fattes på vanlig måte slik at det tas hensyn til utlignet skatt og foreldelse. Hvis noen del av brutto tilbakekrevingsbeløp er foreldet, skal det tas forbehold i vedtaket om at dette likevel ikke er foreldet, og vil bli krevet dersom eventuell anmeldelse fører til dom for erstatning (nams­dom), jf. foreldelsesloven § 11.

Når det gjelder hvilke saker som skal sendes fylkestrygdekontorene for vurdering av politianmeldelse, vises til rundskriv om straffesaker, vedlegg 1 til § 25-12 — behandling av straffesaker . I disse sakene er det ikke nødvendig med noen strafferettslig utredning fra trygdekontoret. Spesielle formildende omstendig­heter som bør tillegges vekt kan i tilfelle nevnes. Saker som ikke er nevnt i rundskrivet bør følges av en vurdering og begrunnelse hvis de sendes til fylkestrygdekontoret.