Rundskriv

§ 22-6 Utbetaling til sosialkontor o.a.

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Generelt kontor

Sist endret 13.01.2004, jf overskrift

Klage på forvalters disponering av ytelsen

§ 22-6 Første ledd

Generell kommentar

Bestemmelsen svarer stort sett til § 15-6 andre ledd i den gamle folketrygdloven, men den er mer presis ved at den nå lister opp de tilfellene der det kan være aktuelt å vedta at andre enn den berettigede skal motta ytelsen.

Forarbeidene til hvordan de tidligere bestemmelsene med tilsvarende innhold skal praktiseres er sparsomme. I merknaden til § 15-6 i ot.prp. nr. 17 (1965-66) er det bare henvist til dagjeldende bestemmelser og praksis uten å angi hvilke bestemmelser det dreier seg om. De tidligere lovene om alderstrygd og uføretrygd hadde begge bestemmelser om at betaling skulle skje til den berettigede eller til den trygdekassens styre bestemte. Det ble imidlertid ikke angitt hva det skulle legges vekt på ved utbetaling til andre enn den som hadde rett til ytelsen.

Ved praktisering av den gamle § 15-6 andre ledd skilte man mellom de tilfellene der utbetaling ble foretatt til en annen enn den berettigede fordi:

1.      vedkommende var ute av stand til å forvalte sin økonomi på grunn av mentale defekter eller lidelser, eller

2.      evnen til å forvalte ytelsene var nedsatt på grunn av alkoholisme, narkomani eller lignende.

For den førstnevnte gruppen gjorde man gjerne vedtak om utbetaling til en annen allerede den dagen vedkommende ble myndig eller ved virkningstidspunktet for ytelsen. Den store andelen av personer i denne gruppen er psykisk utviklingshemmede.

For den sistnevnte gruppen var praksis ofte den at det ble inngått en frivillig avtale om forvaltning av ytelsen mellom medlemmet og sosialkontoret. Disse avtalene ble ofte sagt opp en eller flere ganger av medlemmet, og sosialkontoret kontaktet da gjerne trygdekontoret med anmodning om å anvende § 15-6. I slike tilfeller kalte man anvendelsen av § 15-6 for “tvungen forvaltning” i motsetning til det første stadiet med en frivillig forvaltningsordning.

Dette skillet i bakgrunnen for å anvende bestemmelsen gikk også igjen når det gjaldt fullmakt for henholdsvis trygdekontoret og Rikstrygdeverket til å bestemme at utbetaling skulle skje til andre enn den berettigede. I de senere årene overtok fylkestrygdekontorene Rikstrygdeverkets fullmakter. Ved anvendelsen av § 22-6 skal det fremdeles være slik at trygdekontoret gjør vedtak om forvaltning for de som har mentale defekter eller sykdom, og fylkestrygdekontoret gjør vedtak for de andre persongruppene som omfattes av bestemmelsen.

Det legges til grunn at bestemmelsen i utgangspunktet bare kan brukes overfor personer som ikke er umyndige eller umyndiggjorte. De sistnevnte vil ha en verge som forvalter økonomien. Vi mener videre at den ikke skal benyttes i de tilfellene der den berettigede har fått oppnevnt en hjelpeverge i medhold av vergemålsloven § 90 a. Særlig vil dette gjelde for de tilfellene der hjelpevergen er oppnevnt for å ivareta den trygdedes interesser i sin alminnelighet eller særskilt med hensyn til forvaltning av trygdemidler. Dersom den berettigede har en verge eller hjelpeverge opptrer disse på hans eller hennes vegne, og det er ikke nødvendig med en særskilt hjemmel i folketrygdloven om utbetaling til andre.

Et unntak kan tenkes overfor mindreårige over 15 år som i henhold til § 33 i vergemålsloven selv kan rå over midler tjent ved egen virksomhet eller som vergen eller andre har latt ham få til egen rådighet. Dersom vedkommende blir tilstått ytelse som skal erstatte tapt arbeidsinntekt som han eller hun selv disponerte, må den mindreårige i utgangspunktet også selv kunne få utbetalt og disponere sin trygdeytelse. Dersom vedkommende ikke anses å være i stand til å forvalte ytelsen til beste for seg selv, kan vergen ta fra ham rådigheten over pengene i medhold av vergemålsloven § 33 andre ledd. Men hvis vergen ikke griper inn, kan trygden bestemme at ytelsen skal utbetales til andre, f.eks. sosialkontoret i medhold av § 22-6 .

Bestemmelsen har naturlig nok blitt anvendt mest i forbindelse med langtidsytelser som pensjoner, men det er teoretisk ikke noe i veien for å bruke den også overfor korttidsytelser som f.eks. sykepenger eller attføringspenger.

Bestemmelsen gjelder bare for folketrygdytelser. Når det gjelder andre ytelser som utbetales fra trygdekontorene, må man først undersøke om det finnes tilsvarende hjemler for de aktuelle ytelser, dernest må riktig organ treffe vedtak før man kan omadressere ytelsen. Som eksempler vises til krigspensjoneringslovene av 13.12.46 nr. 21 og 22 §§ 25 og 34 og Lov om Statens Pensjonskasse § 44 andre og femte ledd.

I første ledd er det nå listet opp tre forskjellige persongrupper som det kan være aktuelt å iverksette tvungen forvaltning overfor.

1. Utbetaling av ytelser til personer som ikke er umyndiggjort, men som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemming, alvorlig mental svekkelse eller hjerneskade.

De personene som omhandles her, er en svært uensartet gruppe. Det kan være vanskelig å fastslå at vedkommende kommer inn under et av disse kriteriene bare på grunnlag av primær- eller sekundærdiagnoser. I slike tilfeller må man ha en uttalelse fra behandlende lege eller den institusjonen vedkommende bor i som konkluderer med at vedkommende ikke er i stand til å ivareta sine økonomiske interesser på grunn av forhold som nevnt.

Noen vil også rent midlertidig kunne karakteriseres som sinnslidende. Det kan da være aktuelt å vedta at ytelsen skal utbetales til andre for en nærmere bestemt periode.

Uttrykket “ikke er i stand til å disponere ytelsen selv” er en meget skjønnsmessig formulering, og det kan ikke forventes at alle legger det samme i dette begrepet. I praksis har det imidlertid ikke oppstått mange tilfeller der det har vært tvil om vedkommende har kunnet disponere ytelsen selv.

Det å ta fra en person retten til å motta og forvalte sin egen ytelse er et dyptgripende inngrep i egen handlefrihet. I de tilfellene der vedkommende har bevissthet om penger og deres verdi, må man derfor være svært forsiktig med å bruke bestemmelsen uten at man er helt sikker på at vedtaket gavner den trygdede.

Det kan bestemmes at ytelsen skal utbetales til en annen person eller til et sosialkontor. Bor den berettigede sammen med ektefellen, vil det i alminnelighet være rimelig å bestemme at ytelsen skal utbetales til denne.

Gjelder det en enslig stønadsberettiget som bor hos et av barna, bør ytelsen i alminnelighet utbetales til den som den berettigede bor hos. Det må i slike tilfeller innhentes uttalelse fra den berettigedes øvrige barn, eventuelt fra andre nære slektninger.

Til enslige for øvrig kan det være hensiktsmessig å utbetale ytelsen til den som har den faktiske omsorgen for stønadsmottakeren, forutsatt at dette finnes forsvarlig for ivaretakelsen av den berettigedes interesser. Uttalelse fra nære slektninger bør innhentes. I visse tilfeller kan det komme på tale å sette inn de terminvise ytelsene på en sperret bankkonto som tilhører den berettigede.

Bor den berettigede på institusjon, kan lommepengedelen utbetales til den som slektningene utpeker hvis det ikke er fattet vedtak i institusjonen om disponering av vedkommendes ytelser fra folketrygden.

Det kan også vær aktuelt å bestemme at ytelsen skal utbetales til sosialkontoret med klausul om at ytelsene skal forvaltes av sosialkontoret alene eller i samarbeid med den trygdede. Dette er mest praktisk i de tilfellene den trygdede disponerer ytelsene sine på slik måte at vedkommende selv eller familien til stadighet ligger det offentlige til byrde. I slike saker vil begjæring om forvaltning som oftest komme fra sosialkontoret selv.

Vi gjør ellers oppmerksom på at det er adgang til å få oppnevnt en hjelpeverge for personer som på grunn av sinnsykdom eller annen sinnslidelse er forhindret i å ivareta sine interesser, jf. vergemålsloven § 90 a.

Vedtak om forvaltning eller å oppheve forvaltningen for denne persongruppen gjøres av trygdekontoret.

2. Utbetaling til personer som ikke er umyndiggjort, men som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv på grunn av misbruk av berusende eller bedøvende midler

Erfaringen viser at noen stønadsmottakere på grunn av kronisk alkoholisme, narkomani e.l. er ute av stand til å bruke pensjonsytelsene til beste for seg selv og personer de plikter å forsørge.

Vi har foran nevnt at utbetaling av ytelser til andre enn den berettigede er en dyptgripende forføyning overfor den berettigede. Dette gjelder selvsagt desto mer når vedtaket gjøres overfor “friske” personer som ellers er vant til, og i perioder også i stand til, å styre sin egen økonomi. Dette tilsier at mangelen på evnen til å styre økonomien må ha vart en stund før det kan bli aktuelt å vedta tvungen forvaltning. Uttalelser fra lege, sykehus, kursted, sosialkontor o.l. må innhentes som bakgrunnsmateriale for vedtaket.

Såvel frivillig som tvungen forvaltning kan settes i verk selv om stønadsmottakeren ikke har forsørgelsesbyrde. Det skal imidlertid mindre til for å iverksette en forvaltningsordning hvis pengemisbruket fører til at personer som skal forsørges lider unødig.

Frivillig forvaltning

Før vedtak om tvungen forvaltning gjøres, bør man forsøke å komme frem til en frivillig ording mellom sosialkontoret og den trygdede. Stønadsmottakeren må i så fall skrive under på en erklæring om at han samtykker i at ytelsene utbetales til sosialkontoret som ved hjelp av en sosialkurator eller en annen kvalifisert person forvalter ytelsene til beste for stønadsmottakeren og eventuelt hans familie.

På grunn av avhengighetsforhold mellom den trygdede og nære pårørende, bør trygdekontoret som regel ikke godta at utbetaling skal foretas til ektefelle eller barn i disse sakene.

Tvungen forvaltning

Dersom det ikke er mulig å komme frem til en frivillig ordning eller den tidligere frivillige ordning blir sagt opp av den trygdede, kan fylkestrygdekontoret bestemme at ytelsen skal utbetales til en annen person eller til et sosialkontor.

Som regel vil begjæring om utbetaling og forvaltning av andre enn den berettigede komme fra nær familie eller fra sosialkontoret. Samtidig vil det ofte også foreligge forslag om hvem som bør forvalte ytelsene.

Det er neppe mulig å angi alle de forhold som kan danne grunnlag for vedtak om tvungen forvaltning. Følgende forhold vil ofte ha betydning:

•        om kronisk alkoholisme eller narkomani er diagnostisert av lege

•        om alkoholismen eller narkomanien har medført alvorlige medisinske følger, eller det foreligger overveiende fare for slike følger

Disse forholdene vil en legeerkæring kunne belyse.

•        om alkoholismen eller har medført et sikkert sosialt forfall (dette vil ofte gi seg utslag i at vedkommende er uten arbeid og fast bopel)

•        om stønadsmottakeren uten effekt har vært innlagt en eller flere ganger i kuranstalt

•        om vedkommende ligger det offentlige til byrde ved stadig å måtte få tilskudd til trygdeytelsen

Disse forholdene vil kunne belyses i en sosialrapport.

Ovennevnte momenter er kun ment å være veiledende og må ikke oppfattes som uttømmende.

Dersom vilkårene for tvungen forvaltning er til stede, skal fylkestrygdekontoret i vedtaket presisere hvem ytelsen skal utbetales til og forvaltes av, sosialkontoret eller den andre personen man bestemmer.

Det hender at sosialkontoret av ulike grunner nekter å motta og forvalte ytelsen til den personen vedtaket gjelder. Rikstrygdeverket antar at det ikke er adgang til å nekte dette, og vi viser til sosialtjenesteloven §§ 4-2 og 4-3. I de aller fleste tilfellene har saken løst seg når alle parter har fått klarhet i konsekvensene av at sosialkontoret ikke yter den bistand som anses nødvendig overfor den trygdede.

Vedtak om forvaltning eller å oppheve forvaltningen for denne persongruppen gjøres av fylkestrygdekontoret.

3. Utbetaling til personer som åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller andre han forsørger eller plikter å forsørge

Selv om det ikke foreligger medisinske forhold eller rusmiddelmisbruk som nevnt for de første gruppene, kan det være behov for å utbetale ytelsen til en annen.

Det har i de senere årene i stigende grad vist seg at enkelte personer som ikke har noen bestemte lidelser eller lyter, av ulike grunner ikke klarer å disponere ytelsene til beste for seg selv eller en person som han eller hun forsørger eller plikter å forsørge. Resultatet blir at de ofte må oppsøke sosialkontoret for å få tilleggsytelser derfra. På den måten ligger de det offentlige til byrde på en måte som gjør at det offentlige må kunne ta sine forholdsregler for å unngå den merbelastning når det gjelder ressursbruk både i form av penger og arbeid som disse personene representerer. Vedtak om forvaltning av deres ytelser er ett av virkemidlene i så måte.

Det foreligger de samme muligheter for å gå veien om frivillig forvaltning som beskrevet ovenfor under punkt 2, og det vises til kommentarene der.

§ 22-6 Andre ledd - Disponering av ytelsen

[Endret 3/03]

Denne bestemmelsen er ny.

Det at ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den, gir liten objektiv veiledning for hvordan ytelsen skal disponeres. I praksis er det derfor forvalteren som ut fra sin egen vurdering bestemmer hva som er det beste for vedkommende med mindre vedtaket går ut på at ytelsen skal forvaltes i samarbeid med den trygdede.

Rikstrygdeverket legger til grunn at ytelsene i første rekke skal disponeres slik at de sikrer den trygdede bolig og mat samt nødvendig tilgang til vanlige husholdingsartikler. Av det eventuelt overskytende skal man forsøke å nedbetale gjeld hvis slik er opparbeidet. Den trygdede må således finne seg i et enkelt levesett en tid inntil gjelden er nedbetalt dersom forvalteren finner det mest forsvarlig å bli kvitt gjelden fremfor å bruke pengene på andre områder. Dersom gjelden truer retten til husvære, må nedbetaling prioriteres svært høyt. For øvrig viser vi til dekningsloven og gjeldsordningsloven som etter forholdene kan påberopes av forvalteren for å hjelpe medlemmet.

Hvis det ikke foreligger gjeld, skal det vurderes å plassere penger slik at de kan brukes ved fremtidig behov for kapital. Det mest aktuelle er anskaffelse av bolig, hjelp til å klare dagliglivets gjøremål eller rett og slett omsorg og pleie når dagens omsorgspersoner eventuelt dør eller av andre grunner ikke lenger kan yte hjelp.

Den instans som har truffet vedtak om forvaltning, bør be om at forvalteren gir trygdekontoret en årlig tilbakemelding om hvordan ordningen fungerer og at det gis et enkelt regnskap. På den måten kan trygden til enhver tid kunne vurdere om vilkårene for fortsatt forvaltning er til stede. Det er ellers ikke meningen at trygdekontoret skal revidere regnskapet eller på annen måte følge opp forvalterens disposisjoner. Hvis trygdekontoret har grunn til å anta at ytelsen ikke disponeres til beste for medlemmet, må ordningen revurderes.

Klage på forvalters disponering av ytelsen

[Endret 1/04]

Spørsmålet er hvem som har ansvaret for behandling av klager over sosialkontorets eller andres forvalteres disposisjoner etter at det er truffet vedtak om tvungen forvaltning?

Selve vedtaket om tvungen forvaltning etter folketrygdloven § 22-6 er gjenstand for klage/ anke etter de vanlige reglene for vedtak i trygdesaker. Sosialkontorets ulike beslutninger som forvalter etter tvungen forvaltning, reiser imidlertid vanskelige spørsmål i forhold til klageadgang.

Trygdeetatens befatning med saker om tvungen forvaltning har frem ti nå vært begrenset til å vurdere om vilkårene om tvungen forvaltning er til stede. Trygdeetaten har bestemt hvem pengene skal utbetales til, men for øvrig ikke gått inn på hvordan pengene skal disponeres.

Ved sin forvaltning av trygdeytelsen vil sosialkontoret stå overfor to hovedtyper av spørsmål og to former med konflikt med stønadsmottaker.

•        Uenighet med hensyn til konkrete, enkeltstående disposisjoner, f.eks at sosialkontoret velger å betale utestående husleie fremfor kredittregning hos en mobilleverandør.

Denne type konflikt ligger ikke til rette for klagebehandling i trygdeetaten og/ eller Trygderetten.

•        Uenighet om i hvilken utstrekning stønadsmottakeren bør kunne disponere en del av trygdeytelsen selv.

Denne type konflikt bør behandles av trygdeetaten, med de klagemuligheter som ellers eksisterer for vedtak etter folketrygdloven § 22-6. I realiteten dreier det seg om endringer i det opprinnelige vedtaket. Trygdeetaten kan fatte vedtak om full tvungen forvaltning, og derfor også fatte vedtak som går ut på delvis tvungen forvaltning.

•        Konflikt mellom sosialkontoret (forvalter) og pårørende

Pårørende kan mene at sosialkontorets disponering er for liberal eller for lite liberal. I dag finnes det ikke regler som regulerer konflikter pdette området.

§ 22-6 Tredje ledd - Forskrift

Her er det fastslått at departementet gir regler om forvaltning og utbetaling av ytelser etter denne paragrafen idet det antas at behovet for slike er til stede. Slike regler er ikke gitt.