Rundskriv

§ 22-12 Tidspunkt for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Juridisk kontor 01.05.97.

Sist endret 01.01.12 av Ytelsesfaglig fellesseksjon, jfr overskriftene

§ 22-12 andre ledd - Samordning sykepenger/uførepensjon

§ 22-12 andre ledd første punktum - Overgang fra sykepenger til uførepensjon

Generell kommentar

Bestemmelsen er i samsvar med tidligere lov og “Forskrifter om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter loven om statstilskott”, fastsatt ved kgl. res. 7. april 1978. Andre ledd tredje punktum kommer fra forskriften.

§ 22-12 Første ledd

§ 22-12 Første ledd første punktum - Hovedregel for månedsytelsen

[Endret 8/98, 1/07]

Her fastslås hovedregelen om at ytelser som gis pr. måned vanligvis skal utbetales fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

Det er trygdens organer som fastsetter når medlemmet fyller vilkårene for rett til ytelsen. For å få en ytelse, må den som har rett til ytelsen sette frem krav. Det kan for så vidt hende at medlemmet har fylt vilkårene for rett til en ytelse i lang tid, men fordi hun eller han ikke har fremsatt krav, rammes vedkommende av begrensning i rettighetsperioden, jf. § 22-13 . Etter hovedregelen får man ikke f.eks. uførepensjon lenger tid tilbake enn tre måneder før den måneden kravet ble satt frem, selv om vedkommende har vært ufør i mange år.

I den sammenheng er det viktig for NAV lokalt å informere om mulige rettigheter dersom det foreligger indikasjoner på at et medlem fyller vilkårene for en ytelse.

Det har vært noe uklart hva som menes med “fyller vilkårene for rett til ytelsen”. Inntektsavhengige ytelser blir ofte innvilget, men det kommer ikke noe til utbetaling på grunn av for høy inntekt. Dette gjelder i hovedsak følgende ytelser: overgangsstønad, ytelser til gjenlevende ektefelle, alderspensjon mellom 67 og 70 år og forsørgingstillegg. Dessuten kan uførepensjon bli stoppet i en periode på grunn av for høy inntekt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har tatt det standpunkt at vilkårene for rett til ytelsen anses oppfylt selv om det ikke kommer noe til utbetaling på grunn av for høy inntekt. Ytelsen skal derfor utbetales igjen fra og med den måneden inntekten har gått ned.

Når det gjelder forsørgingstillegg, så regnes den i mange sammenhenger som en del av hovedytelsen den gis til. Arbeids- og velferdsdirektoratet anser imidlertid forsørgertillegg for å være en selvstendig ytelse i relasjon til virkningstidspunkt for utbetaling av ytelse. Vi ser det slik at det her er vilkåret for retten til tillegget som skal være avgjørende. Det innebærer at hovedregelen her i første ledd skal følges, og forsørgingstillegg utbetales derfor først fra og med måneden etter vilkårene for tillegget har inntrådt.

§ 22-12 Første ledd andre punktum - Stønad til barnetilsyn

Her fastsettes det et unntak fra hovedregelen i første punktum. Stønad til barnetilsyn utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt.

Grunnen til dette er at § 22-12 også gjelder i tilfeller hvor retten til en ytelse er falt bort, men hvor vilkårene oppfylles igjen på et senere tidspunkt. Etter hovedregelen i første punktum vil da ytelsen løpe fra og med kalendermåneden etter at vilkårene på nytt ble oppfylt.

Stønad til barnetilsyn til etterlatte og til ugifte, skilte og separerte forsørgere er en ytelse som kan bli stanset og igangsatt på nytt flere ganger i løpet av en relativt kort periode. Hovedregelen i første punktum ville da kunne føre til en uforholdsmessig reduksjon i utbetalt ytelse, og man har funnet det riktig at stønad til barnetilsyn skal utbetales fra og med den kalendermåneden da vilkårene ble oppfylt.

§ 22-12 Andre ledd - Samordning sykepenger/uførepensjon

Generell kommentar

Dette er en utbetalingsbestemmelse for de tilfellene en bestemt ytelse avløses av en annen.

§ 22-12 Andre ledd første punktum - Overgang fra sykepenger til uførepensjon

[Endret 6/00]

Her fastslås hovedregelen om at når en som mottar sykepenger får uførepensjon, så utbetales uførepensjonen fra og med den måneden sykepengeperioden utløper. Dette gjelder også når sykepengeperioden utløper siste dag i måneden. Er for eksempel siste sykepengedag 31.8., skal virkningstidspunktet for uførepensjon settes til 1.8. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Dersom pensjonen er høyere enn sykepengene, gjelder regelen likevel, den er absolutt i den forstand. Noen kan altså tape på denne bestemmelsen, men disse vil være ganske få. Dersom medlemmet i en slik situasjon frasier seg retten til sykepenger for å få igangsatt uførepensjonen tidligere, fastsettes det likevel et fiktivt opphørstidspunkt som om vedkommende hadde benyttet seg av sykepengeretten. Det skal ikke være tillatt å spekulere seg til en gunstigere situasjon enn den loven gir anvisning på.

Det kan også være aktuelt å fastsette et fiktivt opphørstidspunkt hvis vedkommende sier opp sin stilling i stedet for å bli sykmeldt.

I tilfeller der det blir gitt pensjon med tilbakevirkende kraft, kan det hende at medlemmet i visse perioder ikke har hatt krav på sykepenger på grunn av f.eks. ferie eller utenlandsopphold. Det kan også hende at vedkommende har vært arbeidsfør i korte perioder. I slike tilfeller har medlemmet i disse periodene bare rett til uførepensjon, og den må følgelig utbetales.

§ 22-12 Andre ledd andre punktum - Overgang sykepenger og gradert uførepensjon til hel uførepensjon

Ved denne situasjonen gjelder samme prinsipp som under første punktum. Den hele pensjonen kommer først til utbetaling i den måneden retten til sykepenger opphører.

Et medlem som har gradert pensjon uten å være sykmeldt, kan bli sykmeldt i den graderte jobben han har, dvs. for restarbeidsevnen. Dersom medlemmet går over på 100 % uførepensjon, vil likeledes den hele pensjonen bli utbetalt først fra og med den måneden sykepengeperioden for restarbeidsevnen opphører.

§ 22-12 Andre ledd tredje punktum - Utbetaling i den måneden sykepengeretten opphører

[Endret 8/98]

Denne bestemmelsen var tidligere å finne i forskrift, men er nå tatt inn i loven. Det fastslås her at i den måneden sykepengeperioden opphører, så skal sykepengene utbetales frem til maksimum dato med det beløp som overstiger uførepensjonen. Denne samordningen gjelder også for offentlige tjenestemenn i etater/institusjoner som går inn under den sentrale oppgjørsordningen.

Uføreytelsen ligger altså “i bunnen” når en uførepensjon eller foreløpig uførestønad blir tilstått i en måned der sykepengerettigheten utløper. Først beregnes uføreytelsen som en dagytelse. Deretter ser en på sykepengebeløpet. Hvis dette er høyere, kommer differansen til utbetaling i tillegg til uføreytelsen. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Omregning av uførepensjon til dagsats

Dagsatsen for uførepensjon fremkommer ved å benytte omregningsfaktoren (deletallet) 21.67 på månedsbeløpet. (Sykepenger utbetales 5 dager pr. uke, dvs. 260 dager pr. år, jf. § 8‑11 . Gjennomsnittlige antall sykepengeutbetalingsdager pr. måned er 260 : 12 = 21.67.)

En konsekvens av beregningsmåten er at arbeidsgiver som har betalt full lønn under sykmeldingsperioden, i tilfelle kan kreve utbetalt til seg den delen som er sykepengene. Arbeidsgiver kan likevel også ha krav på den delen uføreytelsen utgjør på annet grunnlag, for eksempel i medhold av arbeidsavtale/tariffavtale, se Vedlegg 1 “Skatt og andre trekk”.

Bestemmelsen må ellers ses i sammenheng med § 8-50 , og det vises til kommentarene til denne.

Avrundingsregler

Ved samordningen skal dagytelsen for uførepensjon regnes med to desimaler, og avrunding til nærmeste hele krone skal foretas helt til slutt i etterbetalingsbeløpet, jf. § 22‑11 .

Avregningsformel

Uførepensjon pr. md. + ((Sykepenger dagsats - uførepensjon dagsats) x antall dager med sykepengerett i avregningsmd.)

 

Eksempel

Uførepensjon pr. md. er lik kr 10 500,-. Dagsats uførepensjon blir 10 500/21,67 = kr 484,54. Dagsats sykepenger er lik kr 550,-. Antall dager med sykepengerett i avregningsmd. er 20.

Utbetaling i avregningsmåneden blir:

 

Uførepensjon pr. md.	kr	10 500,00
+ (550-484,54) x 20	kr	1 309,20
=	kr	11 809,20 kr, dvs. kr 11 809

Avregning/samordning av uførepensjon og ytelser utenfor folketrygden

Visse grupper arbeidstakere har en avtalefestet rett til sykelønn fra arbeidsgiver utover folketrygdens sykepengeperiode. For disse kommer uførepensjon til utbetaling fra og med den måned sykelønnen opphører. Folketrygdloven har ingen hjemmel for samordning eller avregning mot uførepensjon i overgangsmåneden i slike tilfeller. Pensjonisten vil derfor kunne få dobbeltkompensasjon for deler av denne måneden, med mindre det foreligger annen hjemmel for refusjon, slik man f.eks. har i statens lønnsregulativs fellesbestemmelser.

For personer som mottar ikke-avtalefestet sykelønn utover folketrygdens sykepengeperiode gjelder de vanlige virkningstidspunktsbestemmelsen i § 22‑12 første ledd. Det innebærer at uførepensjon kommer til utbetaling fra måneden etter den måned sykelønnen opphører. Det samme gjelder for andre typer etterlønn eller sluttvederlag som er pensjonsgivende inntekt, men ikke sluttvederlag etter LO/NHO-avtalen som er et skattefritt engangsbeløp.

§ 22-12 Andre ledd fjerde punktum - Igangsetting av uførepensjon etter utbetalingsstopp på grunn av arbeidsforsøk når medlemmet har hvilende pensjonsrett 

[Endret 11/00]

Av § 12-12 tredje ledd fremgår at en uførepensjonist beholder retten til tidligere innvilget pensjon når uføregraden settes ned, eller pensjonen faller bort på grunn av lønnet arbeidsforsøk. Medlemmet har denne hvilende pensjonsretten under tidsbegrenset arbeidstrening godkjent av arbeidsmarkedsetaten, eller i tre år dersom han/hun har tatt ordinært lønnet arbeid eller oppdrag. Perioden med hvilende pensjonsrett kalles gjerne ”frysperioden”. Det er gitt en nærmere redegjørelse for hvilende pensjonsrett i kommentarene til lovbestemmelsen i rundeskrivet til kapittel 12.

Paragraf 22-12 andre ledd fjerde punktum gjelder fastsetting av virkningstidspunkt ved igangsetting av uførepensjon etter utbetalingsstopp når medlemmet har en hvilende pensjonsrett. Medlemmet må melde fra om størrelsen på inntektsreduksjonen, og om tidspunktet for når den inntrådte. Pensjonen skal da utbetales fra og med den måned den pensjonsgivende inntekten ble redusert. Dette er en gunstigere bestemmelse enn hovedregelen i § 22-12 første ledd første punktum som gjelder når medlemmet ikke har hvilende pensjonsrett.

Etterbetaling når medlemmet melder fra om inntektsreduksjonen i etterkant

I enkelte tilfeller kan det forekomme at medlemmet først i etterkant blir klar over at den pensjonsgivende inntekten er blitt mindre enn forutsatt. Dette vil særlig være aktuelt for selvstendig næringsdrivende, men kan også gjelde arbeidstakere eller oppdragstakere.

Regelen om hvilende pensjonsrett innebærer at medlemmet har rett til å få tilbake sin tidligere pensjon uten ny søknadsprosedyre dersom arbeidsforsøket mislykkes i løpet av frysperioden. Retten til ytelsen er tidligere fastslått, og igangsettingen må derfor betraktes som et utbetalingsspørsmål. Ut fra dette er det ikke nødvendig å fremsette noe nytt krav om uførepensjon for å få iverksatt ny utbetaling. Bestemmelsene om frister for fremsetting av krav og etterbetaling i § 22-13 komme derfor ikke til anvendelse.

Det er ikke gitt noen regler om begrensning av etterbetaling ved hel eller delvis innløsning av den hvilende pensjonsretten. Virkningstidspunkt for forhøyelse av uføregraden kan derfor settes tilbake til den måned inntekten ble redusert. For selvstendig næringsdrivende kan det være vanskelig å konstatere et bestemt tidspunkt for inntektsredusjonen. Dersom dette er tilfelle kan inntekten ses i forhold til hele kalenderåret.

§ 22-12 Tredje ledd - Utbetalingstidspunkt for uførepensjon når det har vært utbetalt rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad

[Tilføyd 1/04, endret 2/04]

Ved lovendring i kraft fra 01.01.2004, framgår det av § 22-12 tredje ledd at uførepensjon ikke skal utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt rehabiliteringspenger, attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad. For å unngå at lovendringen medfører lavere alderspensjon er det samtidig foretatt en endring i § 3-19 fjerde ledd, slik at framtidige pensjonspoeng godskrives for tiden fra uføretidspunktet dersom det er til fordel for pensjonisten.

Det er ingen lovfestet regel om avregning i opphørsmåneden slik det er for sykepenger, jf § 22-12 andre ledd, tredje punktum. Dersom rehabiliteringspenger mv er utbetalt til og med siste dag i kalendermåneden, kan virkningstidspunktet for uførepensjon tidligst settes til første dag i den påfølgende måneden.

Dersom ytelsen opphører før utløpet av måneden, skal virkningstidspunktet for uførepensjon settes til første dag i opphørsmåneden slik at man unngår en stønadsfri periode. Da uførepensjon ikke skal utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt rehabiliteringspenger mv, skal det bare gis etterbetaling for de gjenstående stønadsdagene — dvs de stønadsdagene det ikke er utbetalt dagytelse for. Ved beregning av etterbetaling må uførepensjonen omregnes til dagytelse ut fra antall stønadsdager for rehabiliteringpenger mv. Etterbetalingen avrundes til nærmeste hele krone.

Utregningsformel - etterbetaling av uførepensjon

Uførepensjon pr md x antall gjenstående stønadsdager i opphørsmd totalt antall stønadsdager i opphørsmd

Eksempel

Vedtak om 100 % uførepensjon fattes 10.02.04.Månedsbeløpet er kr. 11 600 kroner Attføringspenger er utbetalt til og med 12.12.03. Virkningstidspunktet for uførepensjon settes til 01.12.03. Resterende stønadsdager i desember 13 dager.

Etterbetaling av uførepensjon for desember 2003: 11 600/23 x 13 = 6557 kroner

Overgangsbestemmelser

[Endret 1/07]

Endringen trådte i kraft 1. januar 2004og gjelder når krav om uføreytelse er framsatt 01.01.04 eller senere.

Dersom mottaker av rehabiliteringspenger eller attføringspenger har bedt om å få sin sak behandlet som et krav om uførepensjon før 01.01.04 gjelder tidligere praksis om at kravdato for rehabiliteringspengene/attføringspengene kan anses som kravdato for uførepensjon. Virkningstidspunktet skal da fastsettes i samsvar med dette og de tidligere avregningsreglene for uførepensjon skal anvendes.

§ 22-12 Fjerde ledd

§ 22-12 Fjerde ledd første punktum - Virkningstidspunkt ved oppgradering av ytelse

[Endret 8/98, 11/00, 1/08, 3/10]

Denne bestemmelsen kan se ut som et unntak fra hovedregelen i første ledd, men regulerer egentlig en annen situasjon. Når en ytelse blir satt opp, skal endringen skje fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Arbeids- og velferdsdirektoratet tolker bestemmelsen slik at den gjelder for løpende ytelser som blir satt opp, første ledd regulerer ytelser som blir igangsatt.

Det har vært noe uklart om en innvilget ytelse som ikke kommer til utbetaling på grunn av for høy inntekt skal anses for å være en løpende ytelse.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at hvis ytelsen har vært redusert, så skal tredje ledd første punktum anvendes. Dette gjelder også tilfeller hvor ytelsen har vært redusert til 0.

Når pensjonistpar flytter fra hverandre for eksempel på grunn av varig institusjonsopphold eller separasjon, skal pensjonene omregnes til satser som gjelder for enslige fra og med måneden etter pensjonisten fikk fast plass på alders- og sykehjem, og fra og med måneden etter separasjon. Arbeids- og velferdsdirektoratet anser at situasjonen reguleres etter § 22-12 første ledd som omhandler igangsettelse når vilkårene for en ytelse er oppfylt til forskjell fra økning av løpende ytelser som reguleres etter fjerde ledd. Bakgrunnen for tolkingen er uttalelse i forarbeidene, hvor det fremkommer at bestemmelsen er gitt med tanke på økning av ytelser ved inntektsendring. 

Bestemmelsen kom inn i forbindelse med en endring av loven i 1990 der hovedregelen om at pensjoner o.l. skulle utbetales i kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt ble innført. Departementet fant det uheldig at oppjustering av pensjoner først skulle gjelde fra og med kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt. Dette ville gjøre det mindre fristende for pensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet på deltid. Dersom forsøket slår feil, ville de måtte gå på redusert ytelse en måned lengre enn før lovendringen. Det samme ville gjelde for ytelser som kan få hyppige endringer, f.eks. overgangsstønad til ugifte, skilte og separerte. Vi viser til Ot.prp. nr. 3 (1990-91) punkt 17. For uførepensjonister gjelder egne retningsliner, se eget avsnitt nedenfor.

Tolkingen skaper også helhet i forhold til løsningen for barnetillegg og pensjon til gjenlevende ektefelle.

Eksempler:

•        En pensjonist med løpende ytelse som får lavere arbeidsinntekt, skal ha den høyere ytelsen satt opp fra samme måned som inntekten opphører/reduseres etter fjerde ledd.

Dersom pensjonen har vært redusert til 0, skal den igangsettes fra og med den måneden inntekten opphører/reduseres, jf. fjerde ledd.

Får vedkommende høyere inntekt, skal pensjonen reduseres fra måneden etter inntektsøkningen, jf. femte ledd.

•        Forsørgingstillegg for ektefelle gis fra måneden etter ekteskapets inngåelse. Når ektefellen slutter i arbeid, ytes forsørgingstillegget fra måneden etter at arbeidsforholdet opphørte. Forsørgingstillegg opphører fra måneden etter at ektefellen begynner i arbeid eller blir 67 år.

Forsørgingstillegg for barn gis fra måneden etter fødselen og løper til og med den måneden barnet fyller 18 år. Dette gjelder også når medlemmet får krav på enda et barnetillegg på grunn av ny fødsel.

Når inntekt som inngår ved beregning av forsørgingstillegg endres slik at tilleggene blir høyere eller lavere, utbetales den høyere ytelsen fra samme måned som inntekten reduseres. Det lavere tillegget blir utbetalt fra måneden etter at inntekten har blitt høyere, jf. femte ledd.

Dersom tillegget har vært stoppet på grunn av for høy inntekt, skal det begynne å løpe fra og med den måneden inntekten reduseres eller opphører.

Uførepensjon - Forhøyelse av uføregrad

Forhøyelse når medlemmet har hvilende pensjonsrett.

Det vises til redegjørelsen om hvilende pensjonsrett i kommentarene til § 22-12 andre ledd fjerde punktum.

Bestemmelsen i fjerde ledd gjelder ved fastsetting av virkningstidspunkt ved forhøyelse som er en hel eller delvis innløsing av medlemmets hvilende pensjonsrett. Vedkommende må melde fra om størrelsen på inntektsreduksjonen, og om tidspunktet for når den inntrådte. Pensjonen skal da utbetales fra og med den måned den pensjonsgivende inntekten ble redusert.

Etterbetaling ved innløsing av hvilende pensjonsrett når medlemmet melder fra om inntektsreduksjonen i etterkant

Etterbetaling innløsing av hvilende pensjonsrett skal foretas etter samme retningslinjer som ved innløsing av hvilende pensjonsrett når utbetaling har vært stoppet, se underavsnittet om dette i kommentarene til § 22-12 under andre ledd fjerde punktum.

Forhøyelse når medlemmet ikke har hvilende pensjonsrett

[Endret 1/08]

Fjerde ledd gjelder som hovedregel ikke ved forhøyelse av uføregrad når medlemmet ikke har hvilende pensjonsrett. Bruker må fremsette krav om høyere ytelse og NAV må vurdere om vilkårene for å innvilge dette er oppfylt. Etter gjeldende praksis skal tidspunktet for utbetaling fastsettes etter bestemmelsen i § 22-12 første ledd første punktum, jf §22-13.

Unntak gjelder når en midlertidig overskridelse av inntektsgrensen oppdages i påfølgende kalenderår i forbindelse med inntektskontroll el. I disse tilfellene kan uføregraden forhøyes igjen etter utgangen av kontrollåret, og virkningstidspunktet skal fastsettes etter fjerde ledd, dvs til den måned vilkårene for rett til høyere uføregrad er oppfylt.

For å kunne øke uføregraden igjen, er det en forutsetning at vilkårene for dette igjen er oppfylt. Dersom brukeren må anses i stand til fortsatt å skaffe seg den inntekten vedkommende midlertidig har hatt, er vilkårene ikke oppfylt.

Det vises i den forbindelse til rundskrivet §12-12 andre ledd avsnittet; ” Endring av praksis ved midlertidig inntektsøking fra juni 2007”

§ 22-12 Fjerde ledd andre punktum - Pensjon til gjenlevende ektefelle

Her er det fastslått at hovedregelen i første ledd likevel skal gjelde for så vidt gjelder pensjon til gjenlevende ektefelle når ektefellen dør og begge mottok pensjon fra folketrygden før dødsfallet. Da reguleres gjenlevende ektefelles pensjon først fra måneden etter dødsfallet.

Grunnen til dette er at man på den måten unngår å gi dobbeltkompensasjon til den gjenlevende i dødsmåneden, dvs. både pensjon til den avdøde og ensligfordeler til den gjenlevende.

§ 22-12 Femte ledd - Virkningstidspunkt ved nedgradering av ytelse

Her følges hovedprinsippet i første ledd ved at ytelsen skal settes ned måneden etter at vilkårene for dette er oppfylt.

Regelen er egentlig ganske selvsagt, men det anses å være opplysende for brukerne av loven at dette er uttrykkelig sagt.

§ 22-12 Sjette ledd - Virkningstidspunkt for stans av månedsytelse

En løpende ytelse som gis pr måned, opphører ved utgangen av den måneden retten til ytelsen faller bort. Hva slags ytelser det er, er listet opp i § 22-10 tredje ledd. Ytelsen utbetales uredusert selv om medlemmet dør f.eks. den første i måneden.

Særregelen i siste punktum sikrer at det ikke oppstår stønadsfrie tidsrom i overgangsfasen mellom bortfall av, og retten til pensjon. Slik bestemmelsen til slik overgang er i dag, vil neppe dette punktum ha noen betydning.

Forsvunne personer

Det hender at en person som oppebærer pensjon forsvinner. Dette kan skyldes at vedkommende vil forsvinne, dvs. flytter et annet sted og begynner et nytt liv, kanskje med helt ny identitet. Mer praktisk er de tilfellene der vedkommende har forsvunnet på tur, enten til lands eller vanns uten å bli funnet med en gang. Som regel vil personene ha omkommet, men ettersom de ikke blir funnet, vet man ikke dette med sikkerhet.

I kommentarene til § 17-2 er det skrevet noe om vilkårene for å få utferdiget dødsformodningsdom eller kjennelse for at den forsvunne er død. Vi viser også til lov om forsvunne personer av 23. mars 1961 nr. 1. Dersom det uten videre kan legges til grunn at en forsvunnet person er død, kan det avsies kjennelse for dette. Hvis det anses overveiende sannsynlig at vedkommende er død kan det avsies dødsformodningsdom når det er gått ett år siden siste tidspunkt da en vet at vedkommende var i live. Ellers er fristen ti år. Omstendighetene rundt forsvinningen og medlemmets tilstand vil ofte gi et signal om hva som kan ha skjedd.

Spørsmålet blir hva man skal gjøre med den løpende pensjonen når det ikke er klart om vilkårene får å få den er til stede.

Den forsvunne har forsørgelsesbyrde

[Endret 1/07]

Dersom den forsvunne har ektefelle eller barn som forsørges, er det et vilkår for etterlatteytelser at det er avsagt kjennelse eller dom for at den forsvunne er død eller formodes å være død. Vi viser til kommentarene til § 17-2.

Vi mener derfor at pensjonen bør fortsette å løpe i alle fall ett år etter forsvinningen ettersom dødsformodningsdom tidligst kan avsies etter et år. Deretter bør man ta kontakt med den/de forsørgede og høre om de vil ta noe initiativ overfor skifteretten med tanke på å få avsagt en dødsformodningsdom. Det bør fortrinnsvis være slektninger som gjør det.

Dersom slektningene ikke vil reise sak, kan NAV lokalt på egne vegne gjøre det. § 6 i lov om forsvunne personer av 23. mars 1961 har følgende ordlyd:

“Sak om dødsformodning kan reises av arvingene til den forsvunne, ektefellen og enhver som har rettslig interesse i å få dom for dødsformodning.”

Ettersom trygden i mange av tilfellene må antas å betale ut pensjon til en person som er død, må man kunne fastslå at vi har rettslig interesse i å få dødsformodningsdom slik at den mulige feilutbetaling kan opphøre. Man bør være tilbakeholden med å gå mot familiens ønske.

Før man eventuelt kontakter skifteretten, bør det undersøkes med politiet om det foreligger nye opplysninger i saken. Eventuell etterlysning eller annet stoff fra media omkring forsvinningen kan være bakgrunnsstoff for begjæringen om dødsformodningsdom.

Dersom det har gått ett år uten av den forsvunne er funnet, uten at et er avsagt kjennelse eller dom for at vedkommende er død, og det er sannsynlig av vedkommende er det, bør NAV lokalt varsle om at det kan bli aktuelt å stoppe ytelsen selv om familien ikke ønsker kjennelse eller dødsformodningsdom. Hjemmelen for dette finnes i § 21-6 tredje ledd sammenholdt med § 21-7 .

Vi konstaterer at en forsvunnet person ikke kan gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne fastslå at vedkommende fremdeles fyller vilkårene for ytelsen. Ettersom vedkommende egentlig ikke har noen rimelig grunn til ikke å etterkomme trygdens krav om opplysninger, kan ytelsen med hjemmel i § 21-7 bokstav c holdes tilbake inntil den forsvunne eventuelt skulle dukke opp igjen. Da må vi etterbetale det som er holdt tilbake dersom vilkårene for ytelse har foreligget i mellomtiden.

Som det fremgår er altså vilkårene for å stoppe eller holde ytelsen tilbake helt andre og mindre strenge enn de skifteretten legger til grunn før de avsier kjennelse eller dom for at den forsvunne er død eller formodes å være død.

Et vedtak om å stoppe eller holde tilbake ytelsen kan ankes. Det fremgår av § 2 andre ledd at ektefellen eller en særskilt oppnevnt verge skal ivareta den forsvunnes interesser.

Den forsvunne har ikke forsørgelsesbyrde

[Endret 1/07]

I disse sakene er det lettere å ta stilling til om ytelsen skal fortsette å løpe eller ikke. I utgangspunktet bør ytelsen stoppes relativt raskt dersom det er sannsynlig at den forsvunne ikke kommer tilbake. I alle fall må ytelsen kunne stoppes etter seks måneder hvis det ikke foreligger sterke grunner til ikke å gjøre det.

Det oppnevnes av og til verge for den forsvunne, og vedkommende opptrer som en fullmektig, jf. § 2 andre ledd i lov om forsvunne personer. Vergen kan anke på NAV lokalt sitt vedtak om å stoppe eller holde tilbake ytelsen. Grunnlag for en slik anke vil gjerne være at det påløper utgifter i forbindelse med den forsvunnes bolig. Før man er helt sikker på at vedkommende er død, er det ønskelig å beholde og bevare boligen intakt.

Den 14. mars 1996 avsa Trygderetten en kjennelse om hvorvidt det skulle være mulig å holde tilbake pensjon til en person som var forsvunnet, ankenr. 1690/93.

Saken gjaldt en 79 år gammel mann som ble meldt savnet i november 1988. Han var gift, og ektefellen hadde også alderspensjon.

Rikstrygdeverket anbefalte trygdekontoret å samhandle med familien med tanke på å begjære dødsformodningsdom. Familien var i første omgang positivt innstilt til dette, men ombestemte seg etter kontakt med skifteretten. De fant prosedyrene i forbindelse med saksgangen for belastende. I samråd med Rikstrygdeverket lot trygdekontoret den forsvunnes pensjon løpe inntil videre, bl.a. fordi ektefellen ikke kunne få etterlattefordeler til sin pensjon ettersom den forsvunne ikke var erklært død.

I august 1990 døde ektefellen, og trygdekontoret stoppet da den forsvunnes pensjon med virkning fra september samme år. Det ble oppnevnt verge for å ivareta den forsvunnes interesser og han anket over stoppvedtaket.

Fra oversendelsesbrevet til Trygderetten gjengir vi fra Rikstrygdeverkets argumentasjon. Hjemler i den nye folketrygdloven angis i parentes.

“Som det fremgår av folketrygdlovens § 14-2 nr. 2 ( § 21-6 tredje ledd) plikter enhver å gi de opplysninger og meldinger som kreves av trygdens organer og som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Såfremt dette ikke gjøres kan ytelser etter folketrygdloven avslås og allerede tilkjente ytelser kan tilbakeholdes helt eller delvis med hjemmel i § 14-8 1. ledd ( § 21-7 ).

Ovennevnte bestemmelse blir å anvende på tilfeller som i denne sak. XX kan som en følge av at han er forsvunnet ikke godtgjøre at han lever og dermed er berettiget til alderspensjon. Utbetaling av alderspensjon kan dermed holdes tilbake til det er godtgjort at han lever. Såfremt XX er i live vil alderspensjonen bli etterbetalt med virkning fra 1. september 1990.

YY's (vergens) anførsel i ankeerklæringen om at ingen offentlig myndighet kan legge til grunn at en forsvunnen person er død før skifteretten har lagt det til grunn eller dødsformodningsdom er avsagt, får således ingen relevans i denne sak da utbetaling av pensjon bare er stilt i bero til dette spørsmål er avklart.

Det anføres videre i ankeerklæringen at det ikke under noen omstendighet kan være noen sammenheng mellom XX's ektefelles død og stans av utbetalingen.

Utbetaling av alderspensjon til XX kunne ha vært stanset på et tidligere tidspunkt enn hva som er tilfelle i denne sak. Det er imidlertid vanlig at utbetaling ikke stanses den første tiden en trygdet er forsvunnet når denne har gjenlevende ektefelle eller annen forsørgelsesbyrde. Dette blir gjort for å spare de gjenlevende for den belastning det vil være å måtte få avsagt dom for at ekteskapet er oppløst/få avsagt dødsformodningsdom for at etterlatteytelser kan tilstås. Det vises til folketrygdlovens § § 10-1 nr. 4 og 10-11 nr. 4 (§ § 17-2 andre ledd og 18-4 første ledd)”

Etter at den forsvunnes verge hadde kommentert oversendelsesbrevet, uttalte Rikstrygdeverket videre:

“Rikstrygdeverket kan ellers opplyse at vi ikke er kjent med under hvilke omstendigheter XX forsvant. Vi kan således ikke ta stilling til hvorvidt dødsformodningsdom kan begjæres ett år etter at han forsvant, jf. lov om forsvunne personer § 4, 1. ledd, eller om dette først kan gjøres etter 10 år.

Rikstrygdeverket finner heller ikke grunn til å få avklart på hvilket tidspunkt dødsformodningsdom kan reises da vi klart mener at folketrygdlovens § 14-8, jf. § 14-2 ( § 21-7 , jf. § 21-6 ), gir hjemmel til å stoppe stønaden da det ikke kan godtgjøres at XX er i live og således berettiget til stønad. Det er et absolutt krav for alderspensjon at vedkommende er i live.

Slik vi tolker YY's (vergens) brev skulle folketrygden i denne sak være forpliktet til å utbetale alderspensjon til XX i minst 10 år selv om han er uten forsørgelsesbyrde. XX var på forsvinningstidspunktet 79 år. Såfremt han er i live er han nå 83 år. Han vil være 89 år før dødsformodningsdom kan avsies hvis fristen for å reise sak i dette tilfelle er 10 år.

Sett i forhold til den forsvunnes alder antas dødsformodningsdagen i denne sak å ville bli fastsatt til tiden rundt forsvinningstidspunktet hvis han ikke kommer til rette i live. Såfremt folketrygden skulle ha vært forpliktet til å utbetale alderspensjon i minimum 10 år etter forsvinningstidspunktet risikerer man at trygden hvert år feilutbetaler et betydelig beløp. Hvorvidt vilkårene for å kreve det feilutbetalte tilbake foreligger, vil avhenge av hvordan pengene blir disponert, jf. folketrygdlovens § 15-8 annet ledd ( § 22-15 andre ledd).

Vi vil våge å påstå at den fremgangsmåte som er fulgt i denne sak er til beste for alle parter. Alderspensjon ble på bakgrunn av de vansker det er å få reist dødsformodningsdom utbetalt så lenge XX hadde forsørgelsesbyrde. Løpende alderspensjon samt etterbetaling vil som nevnt bli utbetalt hvis XX kommer til rette. Skulle alderspensjon ha vært utbetalt frem til dødsformodningsdom kan avsies og dødsformodningsdagen blir fastsatt til rundt forsvinningstidspunktet vil folketrygden som nevnt stå ovenfor en betydelig feilutbetalingssak vis à vis boet. Vi antar de pårørende ikke er tjent med dette.”

Trygderetten hadde følgende bemerkninger:

“Rikstrygdeverket har gitt en inngående drøftelse av de lovbestemmelser som kan tenkes å komme til anvendelse. Retten viser til dette og vil i tillegg bemerke:

Saker av denne art er forholdsvis sjelden. Det er derfor naturlig at det i regelverket ikke finnes eksplisitte bestemmelser som dekker tilfeller som dette. Denne omstendighet kan imidlertid ikke tolkes dithen at lovgiveren skal ha ment at pensjoner skal utbetales uten hensyn til om mottakeren er i live, så lenge det ikke er entydig bevist at vedkommende er død. Etter rettens oppfatning må regler og rutiner, sett i sammenheng, tvert imot tolkes slik at ytelsen må stanses når det oppstår tvil om hvorvidt stønadsmottakeren fortsatt er i livet. At man av menneskelige hensyn lemper litt på reglene i relasjon til gjenlevende ektefelle har retten intet å bemerke til. Selv om dette ikke er avgjørende for resultatet vil retten også peke på at det påankede vedtak etter sin art er av midlertidig karakter. Dersom den savnede plutselig skulle bli funnet i live, ville dette automatisk føre til omgjøring av stansingsvedtaket.

Retten er således kommet til samme resultat som ankemotparten.

Anken har etter dette ikke ført frem, og det påankede vedtak blir å stadfeste.”

Overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 når omsorgen for barn opphører uventet

[Tilføyd 9/99]

§ 22-12 sjette ledd siste punktum regulerer virkningstidspunkt for stans av overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 i tilfeller hvor omsorgen for barn opphører uventet. Etter gammel praksis har det vært gitt overgangsstønad i en “omstillingsperiode” på opptil tre måneder i slike tilfeller. Det har vært lagt til grunn at forsørgeren trenger noe tid til å områ seg og skaffe seg andre inntekter.

Ordningen som skal sikre overgangsstønad i tre måneder ekstra er nå tatt inn i § 22-12 sjette ledd. Det er et vilkår at omsorgen for barn opphører uventet. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor barnet dør eller hvor barnevernet overtar omsorgen. Det kan også gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren selv blir innlagt i institusjon. Det kan imidlertid ikke gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren etter avtale overlater omsorgen til den andre av barnets foreldre, med mindre dette skyldes innleggelse i institusjon eller plutselig sykdom.

Det legges til grunn at vilkåret om å være i yrkesrettet aktivitet ikke kan gjøres gjeldende i slike tilfeller.