Rundskriv
§ 22-15 første ledd - Vilkår for tilbakekreving
Sist endret 27.06.2013 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret
Rundskrivet til § 22-15 er delt opp i flere deler under overskriftene : Generell kommentar, første- til åttende ledd og Merskatt
§ 22-15 første ledd første punktum - tilbakekreving av utbetaling dersom mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren ”forsto eller burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil”
[Endret 6/13]
§ 22-15 første ledd første punktum kommer til anvendelse når Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet har foretatt en feilutbetaling. Det er ikke noe krav om at feilutbetalingen skyldes feil fra Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet. Bestemmelsen kommer også til anvendelse hvor feilen ligger hos andre enn de nevnte organene.
Bestemmelsen omfatter alle utbetalinger Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet har foretatt til noen som ikke har krav på den. Dette følger av formuleringen ”en utbetaling”. Ordlyden i den tidligere § 22-15 første ledd avgrenset bestemmelsen til å gjelde ”en ytelse etter denne loven”. Denne avgrensningen er ikke videreført i den nye lovteksten.
Endringen skyldes blant annet at paragrafen er utvidet til å gjelde alle som får utbetalinger fra etaten. Det stilles ikke noe krav om at utbetalingen må være gjort etter folketrygdloven. Følgelig vil også et beløp som ved en ren glipp har blitt overført fra etaten til kontoen til en privatperson eller en bedrift, kunne kreves tilbakebetalt, uavhengig av om beløpet har blitt postert som en bestemt ytelse eller ikke, dersom lovens vilkår for tilbakekreving er oppfylt. Det er således ikke lenger nødvendig å falle tilbake på de ulovfestede reglene for tilbakekreving for slike feilutbetalinger.
Endringene i § 22-15 vil uten videre få virkning i relasjon til de lover som viser til denne bestemmelsen, for eksempel lovene om krigspensjon. Strengt tatt vil henvisningen til folketrygdloven nå være overflødig, idet § 22-15 får anvendelse også uten en slik henvisning (som imidlertid har klar informasjonsverdi).
Når det gjelder de lover som har egne bestemmelser om tilbakekreving, eksempelvis lovene som barnetrygd og kontantstøtte, vil også disse bestemmelsene nå kunne betraktes som overflødige. I tilfelle som omfattes av bestemmelsene, bør de likevel fortsatt legges til grunn som hjemmel for tilbakekrevingen. De aktuelle bestemmelsene er imidlertid utformet etter mønster av den tidligere bestemmelsen i folketrygdloven, og vil kunne lide av de samme begrensninger med hensyn til anvendelsesområdet som den tidligere § 22-15. I slike tilfelle vil den nye § 22-15 kunne anvendes.
Bestemmelsen kan anvendes overfor alle som får utbetalinger fra trygden, enten det er stønadsmottakere eller andre. Dette følger av formuleringen ”noen som ikke hadde krav på den”. Bestemmelsen kan anvendes overfor arbeidsgivere, kommuner, dødsbo eller andre som tilfeldig har fått utbetalinger til seg, inkludert personer som ikke er medlemmer i folketrygden.
Bestemmelsen kan anvendes overfor den som har fått utbetalingen (mottakeren) eller noen som har opptrådt på mottakerens vegne. Dersom det foreligger en fullmakt, må det foretas en vurdering av hvilke rettigheter og plikter den gir fullmektigen på mottakerens vegne. Det går ellers ikke nærmere fram av lovteksten når noen skal anses å opptre på vegne av en annen eller på vegne av et foretak. Departementet uttaler i Ot. prp. nr. 76 (2007-2008) s. 15 at dette må vurderes konkret ut fra situasjonen. Noen tilfeller vil likevel være klare. Bestemmelsen vil omfatte blant annet vergen til en umyndig og en leder eller en kasserer i en bedrift. For at uaktsomhet hos representanten skal kunne medføre plikt for mottakeren til å betale tilbake, må det i alle tilfelle være en tilknytning mellom representanten og mottakeren som gjør dette naturlig. Mottakerens arbeidsgiver handler ikke på vegne av han eller henne, med mindre det foreligger en avtale som etablerer et fullmaktsforhold.
Departementet uttaler i Ot. prp. nr. 76 (2007-2008) s. 15 at uttrykket ”forsto eller burde forstått” er ment å ha det samme innholdet som ”forsettlig eller uaktsomt”. For å kunne kreve en feilaktig utbetaling tilbakebetalt, er det nok å fastslå at mottakeren burde forstått at utbetalingen var feil. Det er et strengt aktsomhetskrav som stilles overfor de som mottar utbetalinger fra Arbeids- og velferdsetaten. Dersom mottakeren har mottatt utbetalingen vedkommende ikke hadde krav på i aktsom god tro, kan utbetalingen ikke kreves tilbakebetalt med hjemmel i § 22-15 første ledd første punktum. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på bestemmelsens femte ledd, og foreta en vurdering av om vilkårene for tilbakekreving kan være oppfylt etter dette leddet.
Sondringen mellom uaktsomhet på den ene side og grov uaktsomhet på den andre har avgjørende betydning for om det kan foretas reduksjon av det feilutbetalte beløp (skylddeling) og om vilkårene for å ilegge rentetillegg etter § 17a er oppfylt. Det er derfor viktig at man allerede i starten av en feilutbetalingssak foretar en vurdering av hvilken skyldgrad som foreligger på mottakerens side. Om det foreligger uaktsomhet eller grov uaktsomhet avhenger av hvor mye mottakeren er å bebreide for sin handling eller mangel på handling.
Uaktsomhet defineres som klanderverdig opptreden som foranlediger bebreidelse for manglende aktsomhet. Mottakeren har da ikke vært i aktsom god tro. Han burde forstått at utbetalingen skyldtes en feil. En unnlatelse av å gi opplysninger er alminnelig uaktsom hvis det kan legges til grunn at han burde forstått at han skulle melde fra til NAV om en endring eller at de opplysningene han ga var feilaktige eller mangelfulle.
Grov uaktsomhet defineres som kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterk bebreidelse for manglende aktsomhet.
Ved vurderingen av hva som ligger i «grov uaktsomhet» vises det til dom i Borgarting lagmannsrett (LB-2010-188918. Lagmannsretten ser der hen til Høyesteretts uttalelse i RT-2004/499. Uttalelsen knytter seg til finansavtaleloven § 35, men lagmannsretten uttaler at det, slik de ser det, ikke er naturlig å forstå uttrykket på noen annen måte i folketrygdlovens bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalinger. Høyesterett uttaler at uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. Det uttales videre at grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».
Mottakeren har vært grovt uaktsom hvis det kan legges til grunn at han klart måtte forstå at utbetalingen skyldtes en feil.
Forsett kan defineres som med vitende og vilje. Mottakeren har handlet forsettlig hvis det kan legges til grunn at han forsto at utbetalingen skyldtes en feil. En unnlatelse av å gi opplysninger er forsettlig hvis det kan legges til grunn at han forsto at han skulle melde fra til NAV om en endring eller at de opplysningene han ga var feilaktige eller mangelfulle.
Det er viktig å skille mellom den perioden stønad har vært utbetalt uten at vilkårene har vært oppfylt (feilutbetalingsperioden) og den perioden hvor vilkårene for tilbakekreving er oppfylt (tilbakekrevingsperioden). For å kunne kreve tilbake en feilaktig utbetaling, må både de objektive og de subjektive vilkårene for tilbakekreving være oppfylt. Det er derfor svært viktig ved vurderingen av en tilbakekrevingssak å finne ut på hvilket tidspunkt mottakeren forsto eller burde forstått at utbetalingen var feil. Det er først fra dette tidspunktet vilkårene for tilbakekreving kan være oppfylt. Se ovenfor under ”Generell kommentar”.
Ved vurderingen av om og når mottakeren burde forstått at utbetalingen han eller hun har mottatt skyldtes en feil, er det avgjørende hvor åpenbar eller synlig feilen er. Sentralt i denne vurderingen er hvilken informasjon mottakeren har fått for eksempel i vedtak, i orientering om rettigheter og plikter, i pensjonsbrev, på utbetalingskort eller i samtaler med NAVs organer, og kvaliteten på denne informasjonen. Arbeids- og velferdsetaten har plikt til å gjøre stønadsmottakerne kjent med de forhold som er avgjørende for retten til ytelser, og å gi dem veiledning om deres rettigheter og plikter etter folketrygdloven og de øvrige lover etaten foretar utbetalinger etter. Vurderingen av hva brukeren burde ha forstått må gjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle informasjonsmateriell, slik det lød på det tidspunkt stønaden ble tilstått. Her er det viktig å være oppmerksom på at informasjonsmateriell, som orienteringsblanketter, kan ha blitt endret i ettertid. Det er derfor ikke alltid slik at dagens informasjonsmateriell gir et riktig bilde av hvilken informasjon stønadsmottakeren har fått.
Det er forventet at en stønadsmottaker setter seg inn i den informasjonen vedkommende får fra Arbeids- og velferdsetaten, herunder at vedkommende leser de dokumentene han eller hun får tilsendt. Dersom en unnlater å sette seg inn i den informasjonen en mottar, er det i seg selv uaktsomt. Dersom en ikke kan lese eller av andre årsaker ikke forstår innholdet i dokumentene en mottar, er det forventet at en tar kontakt med NAV lokalt, tolk eller andre for å få innholdet forklart. Dersom en forholder seg passiv, og derfor er uvitende om sine rettigheter og plikter, anses det som uaktsomt. Det avgjørende er hva mottakeren burde ha forstått med hensyn til feilutbetalingen, dersom han eller hun hadde holdt seg rimelig godt orientert. Det forekommer selvfølgelig at mottakeren ikke har fått fullstendig informasjon om alle forhold som har betydning for hans eller hennes rett til utbetaling fra Arbeids- og velferdsetaten. Det vurderes naturligvis ikke som uaktsomt å ikke ha full oversikt over trygdereglene. Det kan imidlertid være uaktsomt å slå seg til ro med sin egen oppfatning av reglene. Rettsvillfarelse fritar ikke for ansvar. Det kan være uaktsomt å ikke forelegge tvilsomme spørsmål for Arbeids- og velferdsetaten.
Mottakeren argumenterer ofte med at feilutbetalingen har gått direkte inn på bankkonto, og at vedkommende ikke har fulgt med på hva som har gått inn og ut, hvor beløpet kommer fra og hvor stort det har vært. Trygderetten har slått fast at mottakerne forventes å holde seg orientert om bevegelser på egen konto, og at vedkommende selv må bære risikoen dersom hun eller han ikke holder seg slik orientert. Det kan derfor legges til grunn at mottaker er kjent med bevegelser på egen konto. Det anses uaktsomt å bruke penger en får inn på konto uten å undersøke om dette er penger en faktisk har krav på.
§ 22-15 første ledd andre punktum - tilbakekreving når mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren ”har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger”
§ 22-15 første ledd andre punktum kommer til anvendelse når noen som har mottatt en utbetaling han eller hun ikke hadde krav på, eller noen som har opptrådt på mottakerens vegne, har forårsaket en utbetaling han eller hun ikke hadde krav på fra Arbeids- og velferdsetaten. Se kommentaren til § 22-15 første ledd første punktum angående hvem som omfattes av begrepene ”mottakeren” og ”noen som har opptrådt på vegne av mottakeren”.
Formuleringen ”feilaktige eller mangelfulle opplysninger” er den samme som i den tidligere § 22-15 første ledd andre punktum. Det følger av klar trygderettspraksis at bestemmelsen også rammer den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å gi opplysninger.
Kravet om subjektiv skyld er det samme i bestemmelsens første ledd første og andre punktum. Mottakeren må ha handlet forsettlig eller uaktsomt da han eller hun ga feilaktige eller mangelfulle opplysninger til Arbeids- og velferdsetaten eller unnlot å gi nødvendige opplysninger.
En stønadsmottaker plikter å gi Arbeids- og velferdsetaten underretning om enhver endring av de forhold som er avgjørende for hans eller hennes rett til utbetalinger fra etaten. Meldeplikten følger av § 21-3 første ledd andre punktum. Stønadsmottakeren har en selvstendig meldeplikt. En kan ikke stole på at arbeidsgiver har gitt melding om økte inntekter. En kan heller ikke regne med at Arbeids- og velferdsetaten automatisk får opplysninger fra andre offentlige etater, eksempelvis fra Skatteetaten. Mottakerens meldeplikt og vurderingen av vedkommendes subjektive skyld, må ses i sammenheng med den informasjonen han eller hun har fått og kvaliteten av denne. Se kommentaren til § 22-15 første ledd første punktum.
Det avgjørende for om for mye utbetalt stønad kan kreves tilbakebetalt etter § 22-15 første ledd andre punktum, er altså om mottakeren har forårsaket utbetalingen vedkommende ikke hadde krav på, ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger eller ved forsettlig eller uaktsomt unnlate å gi opplysninger.
Bestemmelsen vil alltid kunne brukes overfor den som er klar over at han eller hun gir feil eller mangelfulle opplysninger eller som med vilje unnlater å gi opplysninger han vet han eller hun plikter å gi. Mottakeren har da handlet forsettlig.
Videre kan bestemmelsen brukes overfor den som burde forstått at han eller hun gir feilaktige eller mangelfulle opplysninger, eller som burde forstått at han eller hun måtte melde fra om et forhold, men likevel lar være å gi slik melding. Det avgjørende er ikke hva stønadsmottakeren faktisk visste om sine plikter, men hva vedkommende burde ha visst dersom han eller hun hadde holdt seg rimelig godt orientert. Det anses som uaktsomt dersom mottakeren er i tvil om melding skal gis, men selv feilaktig vurderer det slik at dette ikke er nødvendig. Mottakeren bærer selv risikoen for at hans vurdering er riktig. Den aktsomme stønadsmottaker vil forelegge spørsmålet om melding er nødvendig for Arbeids- og velferdsetaten. Et eksempel kan være at en mottaker av uførepensjon regner med at fordelen av fri bil ikke er pensjonsgivende inntekt som kan ha betydning for retten til uførepensjonen. Denne oppfatningen er ikke korrekt, og den aktsomme stønadsmottaker ville ha forhørt seg med Arbeids- og velferdsetaten om hans eller hennes rettsoppfatning var korrekt.
Tidspunktet for når meldeplikten inntrer
Et sentralt spørsmål ved vurderingen av om stønadsmottakeren var vært uaktsom i forhold til sin meldeplikt, er når vedkommende hadde noe å melde fra om til Arbeids- og velferdsetaten.
Det må foretas en vurdering av hva slags endring stønadsmottakeren har å melde fra om, og når han burde vært kjent med denne og meldt fra til Arbeids- og velferdsetaten. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Endringer i for eksempel sivilstand vil være enkle å tidfeste. Det vil sjelden være tvil rundt når mottakeren hadde noe å melde fra om og fra hvilket tidspunkt en manglende overholdelse av meldeplikten til Arbeids- og velferdsetaten vil anses som forsettlig eller uaktsom. Ved endringer i inntekt av betydning for stønaden, kan det oftere forekomme at tidspunktet for inntektsøkningen og tidspunktet for når stønadsmottakeren burde forstått at det forelå en endring vedkommende måtte melde fra om til Arbeids- og velferdsetaten, vil være forskjellige. Det er viktig å huske på at det ikke er tilstrekkelig for tilbakekreving etter § 22-15 første ledd andre punktum at det objektivt sett er utbetalt for mye stønad som følge av at det har skjedd en inntektsendring. Det er først fra det tidspunktet det kan legges til grunn at stønadsmottakeren forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å overholde meldeplikten at samtlige vilkår for tilbakekreving kan være oppfylt.
Skal det samme kravet til aktsomhet gjelde for alle stønadsmottakere?
Aktsomhetskravet er som utgangspunkt objektive, slik at det blir stilt de samme forventningene til alle stønadsmottakere. Helt utbetinget kan dette imidlertid ikke gjelde. Unntaksvis har stønadsmottakere evnemessige begrensninger eller sykdom eller skade som er av en slik karakter at dette må tillegges vekt ved vurderingen av om vedkommende burde forstått at endringer i for eksempel inntektsforhold skulle meldes fra om til NAV, eller om vedkommende burde forstått et en utbetaling skyldtes en feil. Etter en konkret vurdering, kan det mangle grunnlag for å konstatere uaktsomhet etter § 22-15 første ledd.
Det kan være at en stønadsmottaker for eksempel på grunn av psykisk utviklingshemming eller alvorlig sykdom eller skade ikke kan forventes å burde være klar over sine plikter i det aktuelle tilfellet. En kan for eksempel tenke seg tilfeller hvor stønadsmottakeren bruker store mengder sløvende medikamenter som fører til sterkt nedsatt vurderingsevne. Det blir viktig å innhente medisinske opplysninger som belyser de medisinske forholdene, særlig hvordan de medisinske forholdene virker inn på vurderingsevnen. Det må foretas en konkret og individuell vurdering av stønadsmottakerens vurderingsevne i den enkelte saken.
Trygderetten har vurdert denne problemstillingen i en rekke saker. Det kan vises til blant annet ankenummer 02/02600, 04/01696 og 07/01640.
Graden av uaktsomhet er et relevant moment i vurderingen av hvorvidt tilbakekreving skal skje etter § 22-15 fjerde ledd andre punktum. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.
Særlig om fremmedspråklige stønadsmottakere
Mange stønadsmottakere er fremmedspråklige. Spørsmålet blir om det kan stilles lempeligere krav til deres forståelse av mottatt informasjon enn til andre. Trygderetten har i flere saker lagt til grunn at det må forventes at fremmedspråklige stønadsmottakere gjør seg kjent med innholdet i tilsendte dokumenter som gjelder egne forhold, så vel rettigheter som plikter. Dersom dokumentenes innhold ikke forstås på grunn av språkproblemer, må det kunne forventes at stønadsmottakeren søker bistand hos Arbeids- og velferdsetaten eller på annen måte for å få innholdet klarlagt. Her kan det for eksempel vises til Trygderettens ankenummer 99/04430 som viser til flere andre kjennelser hvor samme standpunkt inntas.
Særlig om selvstendig næringsdrivende
Når det gjelder selvstendig næringsdrivende og inntektsendringer, oppstår det noen særlige problemstillinger i forhold til meldeplikten. Som for andre stønadsmottakere må det første vurderes hvilken informasjon stønadsmottakeren har fått om beregningen av sin stønad og plikten til å melde fra om endringer som kan ha betydning for stønaden. I forhold til stønader fra folketrygden vil det være størrelsen på den pensjonsgivende inntekt som har betydning for stønadsretten. Hva som regnes som pensjonsgivende inntekt framgår av ftrl. § 3-15. Dersom stønadsmottakeren er i tvil om hva slags inntekt som faller inn under dette begrepet, vil den aktsomme stønadsmottaker forelegge spørsmålet for Arbeids- og velferdsetaten. Det er imidlertid Skatteetaten som fastsetter den pensjonsgivende inntekten til stønadsmottakeren.
Selvstendig næringsdrivende hevder ofte at de ikke hadde noe å melde fra om før årsregnskapet var ferdig og selvangivelse skrevet. Noen hevder også at de har overlatt alt vedrørende inntekt/ økonomi til regnskapsfører og at de selv derfor ikke har hatt noen oversikt og derfor ikke meldt fra til Arbeids- og velferdsetaten om endringer i sin pensjonsgivende inntekt. At stønadsmottakeren på bakgrunn av uttalelser fra sin regnskapsfører ikke gir melding til Arbeids- og velferdsetaten om endringer i inntekten, medfører ikke nødvendigvis at han eller hun anses å ha vært i aktsom god tro. For at en slik situasjon skal kunne medføre at det fattes vedtak om at det feilutbetalte beløp ikke kreves tilbake, er det et vilkår at heller ikke regnskapsføreren burde ha forstått at det forelå forhold som Arbeids- og velferdsetatens skulle hatt melding om.
Dersom stønadsmottakeren er selvstendig næringsdrivende med kompliserte regnskapsforhold, anses det først forsettlig eller uaktsomt av han eller henne å ikke melde fra om inntektsendringen på det tidspunktet en med rimelighet kan forvente at vedkommende eller regnskapsføreren hadde såpass oversikt over den økonomiske situasjonen at en bør forstå at det foreligger en endring som Arbeids- og velferdsetaten må få melding om. Det må undersøkes om det har vært endringer i driften som har medført økt inntekt for stønadsmottakeren og om han burde forstått at han måtte melde fra om dette før regnskapet var ferdig. I praksis fra Trygderetten har det for eksempel vært lagt til grunn at en inntektsoverskridelse på nærmere 80.000 kroner tilsa at vedkommende burde meldt fra på et tidligere tidspunkt.
Samme vurdering må foretas dersom det har skjedd regelendringer for hva som regnes som inntekt og som den selvstendig næringsdrivende burde forstått at ville medføre en inntektsendring han eller hun måtte melde fra om. Dersom det ikke har skjedd slike ekstraordinære endringer i løpet av et inntektsår, vil stønadsmottakeren først ha en endring å melde fra om når årsregnskapet er ferdig, eller senest på tidspunktet for innlevering av selvangivelsen til Skatteetaten. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av når stønadsmottakeren hadde noe å melde fra om og fra når en unnlatelse av å melde fra anses forsettlig eller uaktsom.
Selvstendig næringsdrivende kan få oversikt over sine inntekter på ulike tidspunkt. Ved kontinuerlig bokføring har de allerede i januar året etter inntektsåret oversikt over inntekten. De som er momspliktige og har en omsetning på under èn million kroner skal levere momsoppgave innen 10. mars året etter og vil derfor vite hva de har omsatt for på dette tidspunkt. Næringsdrivende innen primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) skal levere årsoppgave innen 10. april året etter. Øvrige momspliktige skal levere terminoppgave for årets siste termin innen 10. februar året etter. Selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende skal leveres innen 30. april i papirutgave og innen 31. mai elektronisk.
Tvil om hvorvidt meldeplikten er oppfylt
I noen saker oppstår det usikkerhet rundt om melding er gitt eller ikke. Det kan også forekomme usikkerhet rundt om melding er gitt til rett tid, eller om stønadsmottakeren har meldt fra for sent.
Det forekommer at stønadsmottakeren anfører at han har gitt melding om endring, for eksempel inntekt, men at Arbeids- og velferdsetaten ikke kan se å ha mottatt noen melding, verken skriftlig eller muntlig. Generelt legger vi til grunn at det har formodningen mot seg at melding er gitt uten at Arbeids- og velferdsetaten har tatt notat, eller registrert meldingen på annen måte, i de tilfeller der meldingen gjelder forhold som ville fått konsekvenser for stønadsretten. Det kan i slike tilfeller likevel være grunnlag for å foreta nærmere undersøkelser, for å forsøke å kartlegge om melding kan ha vært gitt uten at Arbeids- og velferdsetaten har registrert dette. Det må foretas en konkret vurdering av den meldingen som skal ha vært gitt. Blant annet må det tas stilling til om det klart framkom av meldingen at den gjaldt en endring som kunne ha betydning for vedkommendes rett til stønad. Dersom mottakeren opplyser hvem han eller hun snakket med eller hvor vedkommende leverte meldingen, bør en slik opplysning følges opp så langt det er praktisk mulig.
Dersom meldingen er gitt til NAV lokalt, men ved en feil ikke sendt videre til NAV forvaltning, eller den er levert til feil avdeling i den aktuelle enheten som skulle ha meldingen, anses meldeplikten som oppfylt. Dersom det ikke lar seg gjøre å bringe på det rene om melding er gitt, må det gjøres en sannsynlighetsvurdering, hvor det forholdet som er mest sannsynlig skal legges til grunn. Dersom en kommer til at melding er gitt uten at Arbeids- og velferdsetaten har tatt hensyn til det, er vilkårene for tilbakekreving etter § 22-15 første ledd andre punktum ikke oppfylt. Det må da vurderes om vilkårene for tilbakekreving etter bestemmelsens første punktum kan være oppfylt. Det vil ofte være grunnlag for å anføre at når stønadsmottakeren har gitt melding om en endring, er det fordi vedkommende vet eller tror at denne endringen har betydning for hans eller hennes rett til stønad, eller for stønadens størrelse. Det kan da anføres at vedkommende ikke har mottatt uendret stønad i aktsom god tro etter at han eller hun ga meldingen. Han eller hun forsto eller burde forstått at fortsatt utbetaling skyldtes en feil.