Rundskriv

§ 22-12 Tidspunkt for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Juridisk kontor 01.05.97.

Sist endret 19.08.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Kontor for pensjonsytelser.

Teksten er omarbeidet i sin helhet.   

 

Generell kommentar

Bestemmelsen omhandler tidspunkt for utbetaling når retten til en ytelse anses oppfylt, og tidspunkt for opphør av utbetaling når retten til ytelsen opphører. Tidspunkt for utbetaling av økning og reduksjon av ytelser fremkommer også.

Bestemmelsen er i samsvar med tidligere lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12.

§ 22-12  Første ledd

§ 22-12 Første ledd første punktum - Hovedregel for månedsytelser

Her fastslås hovedregelen om at ytelser som gis pr. måned vanligvis skal utbetales fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

For å få en ytelse, må den som har rett til ytelsen sette frem krav. Medlemmet kan ha fylt vilkårene for rett til en ytelse i lang tid, men fordi hun eller han ikke har fremsatt krav, innvilges som hovedregel ikke ytelsen langt tilbake i tid, jf. § 22-13. Bestemmelsen viser til tidspunktet når medlemmet “fyller vilkårene for rett til ytelsen”. Vilkårene for rett til ytelsen kan være oppfylt selv om det ikke kommer noe til utbetaling på grunn av for høy inntekt.  Dette gjelder for eksempel overgangsstønad, ytelser til gjenlevende ektefelle, og forsørgingstillegg.  

Forsørgingstillegg anses å være en selvstendig ytelse i relasjon til virkningstidspunkt for utbetaling av ytelse. Det er vilkåret for retten til tillegget som skal være avgjørende. Det innebærer at hovedregelen i første ledd skal følges, og forsørgingstillegg utbetales derfor først fra og med måneden etter vilkårene for tillegget har inntrådt.

Når gifte pensjonister eller uføretrygdede flytter fra hverandre, for eksempel på grunn av institusjonsopphold eller separasjon, skal ytelsene omregnes til satser som gjelder for enslige fra og med måneden etter medlemmet fikk fast plass på alders- og sykehjem, og fra og med måneden etter flytting. Dette reguleres etter dette leddet, til forskjell fra økning av løpende ytelser som reguleres etter fjerde ledd. Bakgrunnen for tolkingen er uttalelse i forarbeidene, hvor det fremkommer at bestemmelsen er gitt med tanke på økning av ytelser ved inntektsendring. 

§ 22-12 Første ledd andre punktum - Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid

Her fastsettes det et unntak fra hovedregelen i første punktum. Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt.

Grunnen til dette er at § 22-12 også gjelder i tilfeller hvor retten til en ytelse er falt bort, men hvor vilkårene oppfylles igjen på et senere tidspunkt. Etter hovedregelen i første punktum vil da ytelsen løpe fra og med kalendermåneden etter at vilkårene på nytt ble oppfylt.

Stønad til barnetilsyn til gjenlevende og til ugifte, skilte og separerte forsørgere er en ytelse som kan bli stanset og igangsatt på nytt flere ganger i løpet av en relativt kort periode. Hovedregelen i første punktum ville da kunne føre til en uforholdsmessig reduksjon i utbetalt ytelse, og man har funnet det riktig at stønad til barnetilsyn skal utbetales fra og med den kalendermåneden da vilkårene ble oppfylt.

§ 22-12 Andre ledd - Samordning sykepenger/uføretrygd

Generell kommentar

Dette er en utbetalingsbestemmelse for de tilfellene en bestemt ytelse avløses av en annen.

§ 22-12 Andre ledd første punktum - Overgang fra sykepenger til uføretrygd

Her fastslås hovedregelen om at når en som mottar sykepenger får uføretrygd, så utbetales uføretrygden fra og med den måneden sykepengeperioden utløper. Dette gjelder også når sykepengeperioden utløper siste dag i måneden. Opphører for eksempel retten til sykepenger 31.8., skal virkningstidspunktet for uføretrygd settes til 1.8. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Bestemmelsen gjelder selv om uføretrygden er høyere enn sykepengene. Dersom medlemmet i en situasjon hvor uføretrygden er høyere enn sykepengene, frasier seg retten til sykepenger for å få igangsatt uføretrygden tidligere, fastsettes det et fiktivt opphørstidspunkt som om vedkommende hadde benyttet seg av sykepengeretten. Det kan også være aktuelt å fastsette et fiktivt opphørstidspunkt hvis vedkommende sier opp sin stilling i stedet for å bli sykmeldt. Det fiktive opphørstidspunktet tilsvarer det tidspunktet retten til sykepenger ville ha opphørt.

Medlemmet kan i noen tilfeller innvilges uføretrygd tilbake i tid. Det er da mulig at vedkommende ikke hadde rett til sykepenger i hele denne perioden. Dette kan for eksempel skyldes opphold i utlandet eller uttak av ferie. I slike tilfeller har medlemmet rett til uføretrygd i de aktuelle periodene.. forutsatt at vedkommende ikke har mottatt lønn i samme periode. 

§ 22-12 Andre ledd andre punktum - Overgang sykepenger og gradert uføretrygd til hel uføretrygd

Ved denne situasjonen gjelder samme prinsipp som under første punktum.  Det utbetales 100 prosent uføretrygd fra den måneden retten til sykepenger opphører.

Et medlem som har gradert uføretrygd uten å være sykmeldt, kan bli sykmeldt i den graderte jobben han har. Dersom medlemmet innvilges 100 prosent uføretrygd, vil 100 prosent uføretrygd bli utbetalt først fra og med den måneden retten til sykepenger. opphører

§ 22-12 Andre ledd tredje punktum - Utbetaling i den måneden sykepengeretten opphører

Det fastslås i denne bestemmelsen at i måneden retten til sykepenger opphører, skal sykepengene utbetales med det beløp som overstiger uføretrygden. Dette gjelder også for offentlige tjenestemenn i etater/institusjoner som går inn under den sentrale oppgjørsordningen.

Uføretrygden ligger “i bunn” når en uføretrygd blir tilstått i en måned der sykepengerettigheten utløper. Først regnes uføretrygden om til en dagsats. Deretter ser en på dagsatsen for sykepengene. Hvis denne er høyere, kommer differansen til utbetaling i tillegg til uføreytelsen. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer. Hvor mye sykepengene i opphørsmåneden utgjør, regnes ut ved å multiplisere dagsatsen for sykepenger med antall dager vedkommende har rett til sykepenger. Videre beregnes uføretrygden for måneden, og vedkommende har rett til utbetaling av det som er overskytende uføretrygd for måneden. Dersom bruker har barnetillegg til sin uføretrygd, holdes denne utenfor avregningsgrunnlaget. Dette fordi barnetillegget allerede er avkortet mot utbetalingen av sykepenger for den overlappende perioden.

Omregning av uføretrygd til dagsats

Dagsatsen for uføretrygd fremkommer ved å benytte omregningsfaktoren 21,67 på månedsbeløpet. (Sykepenger utbetales 5 dager pr. uke, dvs. 260 dager pr. år, jf. § 8‑11. Gjennomsnittlig antall sykepengeutbetalingsdager pr. måned er 260 : 12 = 21,67.)

Bestemmelsen må ellers ses i sammenheng med § 8-50, og det vises til kommentarene til denne.

Avrundingsregler

Ved avregning skal dagytelsen for uføretrygd regnes med to desimaler, og avrunding til nærmeste hele krone skal foretas helt til slutt i etterbetalingsbeløpet, jf. § 22‑11.

Avregningsformel

Uføretrygd pr. md. + ((Sykepenger dagsats - uføretrygd dagsats) x antall dager med sykepengerett i avregningsmåneden.)

Eksempel

Uføretrygd pr. md. er lik kr 17 113,-. Dagsats uføretrygd blir 17 113/21,67 = kr 789,71. Dagsats sykepenger er lik kr 1 000,-. Antall dager med sykepengerett i avregningsmåneden er 20.

Samlet utbetaling av sykepenger og uføretrygd i måneden sykepengene opphører, blir:

Uføretrygdpensjon pr. md.	kr	17 113,00
+ (1 000-789,71) x 20	kr	4 205,80
=	kr	21 318,80 » 21 319

 Uføretrygd og ytelser utenfor folketrygden

Noen grupper arbeidstakere har en avtalefestet rett til sykelønn fra arbeidsgiver utover folketrygdens sykepengeperiode. For disse kommer uføretrygd til utbetaling fra og med den måned sykelønnen opphører. Folketrygdloven har ingen hjemmel for motregning mot uføretrygd i overgangsmåneden i slike tilfeller. Den uføretrygdede vil derfor kunne få dobbeltkompensasjon for deler av denne måneden, med mindre det foreligger annen hjemmel for refusjon, slik det for eksempel er i statens lønnsregulativs fellesbestemmelser.

For personer som mottar ikke-avtalefestet sykelønn utover folketrygdens sykepengeperiode gjelder den vanlige virkningstidspunktbestemmelsen i § 22‑12 første ledd. Det betyr at uføretrygd kommer til utbetaling fra måneden etter den måneden sykelønnen opphører. Det samme gjelder for andre typer etterlønn eller sluttvederlag som er pensjonsgivende inntekt, som ikke er sluttvederlag etter LO/NHO-avtalen. Dette er et skattefritt engangsbeløp. 

§ 22-12 Andre ledd fjerde punktum – Iverksettelse av uføretrygd etter periode uten rett til utbetaling 

Denne bestemmelsen har mistet sin betydning etter innføringen av uføretrygd fra 01.01.15. Henvisningen til

§ 12-12 tredje ledd gjelder også den bestemmelsen slik den lød før 01.01.15. Hvilende rett til uføretrygd er hjemlet i § 12–10 og forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 3-4.    

§ 22-12 Tredje ledd - Utbetalingstidspunkt for uføretrygd når det har vært utbetalt arbeidsavklaringspenger  

Det fremkommer i denne bestemmelsen at det ikke utbetales uføretrygd i perioder der medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger. 

Dersom arbeidsavklaringspenger er utbetalt til og med siste dag i kalendermåneden, kan virkningstidspunktet for uføretrygd tidligst settes til første dag i den påfølgende måneden.

Dersom arbeidsavklaringspenger opphører før utløpet av måneden, skal virkningstidspunktet for uføretrygd settes til første dag i opphørsmåneden slik at man unngår en stønadsfri periode. Da uføretrygd ikke skal utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger, skal det bare gis etterbetaling for de gjenstående stønadsdagene — dvs de stønadsdagene det ikke er utbetalt dagytelse arbeidsavklaringspenger for. Ved beregning av etterbetaling må uføretrygden omregnes til dagytelse ut fra antall stønadsdager for arbeidsavklaringspenger. Etterbetalingen avrundes til nærmeste hele krone.

Utregningsformel - etterbetaling av uføretrygd:

Uføretrygd pr måned x antall gjenstående stønadsdager i opphørsmd totalt antall stønadsdager i opphørsmd

Eksempel

Vedtak om 100 % uføretrygd fattes. Månedsbeløpet er 29 000 kroner. Arbeidsavklaringspenger er utbetalt til og med 12.11.15. Virkningstidspunktet for uføretrygd settes til 01.11.15. Totalt antall stønadsdager i november er 21. Resterende stønadsdager i november er 9 dager (etter utløpet av AAP).

Etterbetaling av uføretrygd for november 2015: 29 000 x 9 / 21 = 12 429 kroner 

§ 22-12 Fjerde ledd

§ 22-12 Fjerde ledd første punktum - Virkningstidspunkt ved økning av ytelse

Denne bestemmelsen omhandler tidspunkt for endring av utbetaling ved økning av ytelse. Når en ytelse blir satt opp, skal endringen skje fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen gjelder for løpende ytelser som blir satt opp, også når ytelsen har vært redusert til null kroner.

For uføretrygd er det uføretrygden og inntekten i løpet av hele kalenderåret som er avgjørende. Hvilken rett til utbetaling av uføretrygd som er korrekt for kalenderåret blir avklart i etteroppgjøret på høsten året etter. Se § 12-14, og forskrift om uføretrygd fra folketrygden kapittel 4, angående etteroppgjør.  

Når det gjelder gifte pensjonister eller uføretrygdede som flytter fra hverandre, for eksempel på grunn av institusjonsopphold eller separasjon, reguleres dette etter første ledd, som omhandler igangsettelse når vilkårene for en ytelse er oppfylt. Se kommentaren til denne bestemmelsen.

Bestemmelsen i fjerde ledd kom inn i forbindelse med en endring av loven i 1990 der hovedregelen om at pensjoner o.l. skulle utbetales i kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt ble innført. Departementet fant det uheldig at oppjustering av pensjoner først skulle gjelde fra og med kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt. Dette ville gjøre det mindre fristende for pensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet på deltid. Dersom forsøket slo feil, ville de måtte gå på redusert ytelse en måned lengre enn før lovendringen. Det samme ville gjelde for ytelser som kan få hyppige endringer, f.eks. overgangsstønad til ugifte, skilte og separerte. Vi viser til Ot.prp. nr. 3 (1990-91) punkt 17. For uførepensjonister gjaldt egne retningslinjer. 

Eksempler:

• En gjenlevendepensjonist med løpende ytelse som får lavere arbeidsinntekt, skal ha den høyere ytelsen satt opp fra samme måned som inntekten opphører/reduseres etter fjerde ledd.

Får vedkommende høyere inntekt, skal pensjonen reduseres fra måneden etter inntektsøkningen, jf. femte ledd.

• Ektefelletillegg i alderspensjon gis fra måneden etter ekteskapets inngåelse. Når ektefellen slutter i arbeid, ytes tillegget fra måneden etter at arbeidsforholdet opphørte. Ektefelletillegg opphører fra måneden etter at ektefellen begynner i arbeid, eller har rett til eller mottar hel alderspensjon.

Barnetillegg gis fra måneden etter fødselen og løper til og med den måneden barnet fyller 18 år. 

Når inntekt som inngår ved beregning av forsørgingstillegg i alderspensjon endres slik at tilleggene blir høyere eller lavere, utbetales den høyere ytelsen fra samme måned som inntekten reduseres. Det lavere tillegget blir utbetalt fra måneden etter at inntekten har blitt høyere, jf. femte ledd.

Dersom tillegget i alderspensjon har vært stoppet på grunn av for høy inntekt, skal det begynne å løpe fra og med den måneden inntekten reduseres eller opphører. 

• Utbetalingen av uføretrygd kan endres ved endringer i medlemmets inntekt. Melder vedkommende fra om en inntektsendring, endres den løpende utbetalingen av uføretrygd fra måneden etter. Det er imidlertid inntekt for kalenderåret som er det avgjørende for hvilken rett medlemmet hadde til utbetaling av uføretrygd i det kalenderåret, og dette avklares i etteroppgjøret. Se mer om dette i § 12-14 og tilhørende bestemmelser i forskrift om uføretrygd fra folketrygden. 

§ 22-12 Fjerde ledd andre punktum - Pensjon til gjenlevende ektefelle

Her er det fastslått at hovedregelen i første ledd likevel skal gjelde for så vidt gjelder pensjon til gjenlevende ektefelle når ektefellen dør og begge mottok pensjon fra folketrygden før dødsfallet. Da reguleres gjenlevende ektefelles pensjon først fra måneden etter dødsfallet. Tilsvarende gjelder dersom enten avdøde eller gjenlevende, eller begge, mottok og / eller mottar uføretrygd.

Grunnen til dette er at man på den måten unngår å gi dobbeltkompensasjon til den gjenlevende i dødsmåneden, dvs. både pensjon eller uføretrygd til den avdøde og ensligfordeler til den gjenlevende.

§ 22-12 Femte ledd - Virkningstidspunkt ved nedgradering av ytelse

Her følges hovedprinsippet i første ledd ved at ytelsen skal settes ned måneden etter at vilkårene for dette er oppfylt.

§ 22-12 Sjette ledd - Virkningstidspunkt for stans av månedsytelse

En løpende ytelse som gis pr måned, opphører ved utgangen av den måneden retten til ytelsen faller bort. Hva slags ytelser det er, er listet opp i § 22-10 tredje ledd. For eksempel utbetales hjelpestønad hele måneden selv om det private pleieforholdet opphørte midt i måneden. Bestemmelsen i andre punktum sikrer at det ikke oppstår stønadsfrie tidsrom i overgangsfasen mellom bortfall av, og retten til pensjon.

Forsvunne personer

Det hender at en person som oppebærer pensjon forsvinner. Dette kan skyldes at vedkommende vil forsvinne, dvs. flytter et annet sted og begynner et nytt liv, kanskje med helt ny identitet. Mer praktisk er de tilfellene der vedkommende har forsvunnet på tur, enten til lands eller vanns uten å bli funnet med en gang. Som regel vil personene ha omkommet, men ettersom de ikke blir funnet, vet man ikke dette med sikkerhet.

I kommentarene til § 17-2 er det skrevet noe om vilkårene for å få utferdiget dødsformodningsdom eller kjennelse for at den forsvunne er død. Vi viser også til lov om forsvunne personer av 23. mars 1961 nr. 1. Dersom det uten videre kan legges til grunn at en forsvunnet person er død, kan det avsies kjennelse for dette. Hvis det anses overveiende sannsynlig at vedkommende er død kan det avsies dødsformodningsdom når det er gått ett år siden siste tidspunkt da en vet at vedkommende var i live. Ellers er fristen ti år. Omstendighetene rundt forsvinningen og medlemmets tilstand vil ofte gi et signal om hva som kan ha skjedd.

Spørsmålet blir hva man skal gjøre med den løpende pensjonen når det ikke er klart om vilkårene får å få den er til stede.

Den forsvunne har forsørgelsesbyrde

Dersom den forsvunne har ektefelle eller barn som forsørges, er det et vilkår for etterlatteytelser at det er avsagt kjennelse eller dom for at den forsvunne er død eller formodes å være død. Vi viser til kommentarene til § 17-2.

Vi mener derfor at pensjonen bør fortsette å løpe i alle fall ett år etter forsvinningen ettersom dødsformodningsdom tidligst kan avsies etter et år. Deretter bør man ta kontakt med den/de forsørgede og høre om de vil ta noe initiativ overfor skifteretten med tanke på å få avsagt en dødsformodningsdom. Det bør fortrinnsvis være slektninger som gjør det.

Dersom slektningene ikke vil reise sak, kan NAV lokalt på egne vegne gjøre det. § 6 i lov om forsvunne personer av 23. mars 1961 har følgende ordlyd:

“Sak om dødsformodning kan reises av arvingene til den forsvunne, ektefellen og enhver som har rettslig interesse i å få dom for dødsformodning.”

Ettersom trygden i mange av tilfellene må antas å betale ut pensjon til en person som er død, må man kunne fastslå at vi har rettslig interesse i å få dødsformodningsdom slik at den mulige feilutbetaling kan opphøre. Man bør være tilbakeholden med å gå mot familiens ønske.

Før man eventuelt kontakter skifteretten, bør det undersøkes med politiet om det foreligger nye opplysninger i saken. Eventuell etterlysning eller annet stoff fra media omkring forsvinningen kan være bakgrunnsstoff for begjæringen om dødsformodningsdom.

Dersom det har gått ett år uten av den forsvunne er funnet, uten at et er avsagt kjennelse eller dom for at vedkommende er død, og det er sannsynlig av vedkommende er det, bør NAV lokalt varsle om at det kan bli aktuelt å stoppe ytelsen selv om familien ikke ønsker kjennelse eller dødsformodningsdom. Hjemmelen for dette finnes i § 21-6 tredje ledd sammenholdt med § 21-7.

Vi konstaterer at en forsvunnet person ikke kan gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne fastslå at vedkommende fremdeles fyller vilkårene for ytelsen. Ettersom vedkommende egentlig ikke har noen rimelig grunn til ikke å etterkomme trygdens krav om opplysninger, kan ytelsen med hjemmel i § 21-7 bokstav c holdes tilbake inntil den forsvunne eventuelt skulle dukke opp igjen. Da må vi etterbetale det som er holdt tilbake dersom vilkårene for ytelse har foreligget i mellomtiden.

Som det fremgår er altså vilkårene for å stoppe eller holde ytelsen tilbake helt andre og mindre strenge enn de skifteretten legger til grunn før de avsier kjennelse eller dom for at den forsvunne er død eller formodes å være død.

Et vedtak om å stoppe eller holde tilbake ytelsen kan ankes. Det fremgår av § 2 andre ledd at ektefellen eller en særskilt oppnevnt verge skal ivareta den forsvunnes interesser.

Den forsvunne har ikke forsørgelsesbyrde

I disse sakene er det lettere å ta stilling til om ytelsen skal fortsette å løpe eller ikke. I utgangspunktet bør ytelsen stoppes relativt raskt dersom det er sannsynlig at den forsvunne ikke kommer tilbake. I alle fall må ytelsen kunne stoppes etter seks måneder hvis det ikke foreligger sterke grunner til ikke å gjøre det.

Det oppnevnes av og til verge for den forsvunne, og vedkommende opptrer som en fullmektig, jf. § 2 andre ledd i lov om forsvunne personer. Vergen kan anke på NAV sitt vedtak om å stoppe eller holde tilbake ytelsen. Grunnlag for en slik anke vil gjerne være at det påløper utgifter i forbindelse med den forsvunnes bolig. Før man er helt sikker på at vedkommende er død, er det ønskelig å beholde og bevare boligen intakt.

Den 14. mars 1996 avsa Trygderetten en kjennelse om hvorvidt det skulle være mulig å holde tilbake pensjon til en person som var forsvunnet, ankenr. 1690/93.

Saken gjaldt en 79 år gammel mann som ble meldt savnet i november 1988. Han var gift, og ektefellen hadde også alderspensjon.

Rikstrygdeverket anbefalte trygdekontoret å samhandle med familien med tanke på å begjære dødsformodningsdom. Familien var i første omgang positivt innstilt til dette, men ombestemte seg etter kontakt med skifteretten. De fant prosedyrene i forbindelse med saksgangen for belastende. I samråd med Rikstrygdeverket lot trygdekontoret den forsvunnes pensjon løpe inntil videre, bl.a. fordi ektefellen ikke kunne få etterlattefordeler til sin pensjon ettersom den forsvunne ikke var erklært død.

I august 1990 døde ektefellen, og trygdekontoret stoppet da den forsvunnes pensjon med virkning fra september samme år. Det ble oppnevnt verge for å ivareta den forsvunnes interesser og han anket over stoppvedtaket.

Fra oversendelsesbrevet til Trygderetten gjengir vi fra Rikstrygdeverkets argumentasjon. Hjemler i den nye folketrygdloven angis i parentes.

“Som det fremgår av folketrygdlovens § 14-2 nr. 2 (§ 21-6 tredje ledd) plikter enhver å gi de opplysninger og meldinger som kreves av trygdens organer og som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Såfremt dette ikke gjøres kan ytelser etter folketrygdloven avslås og allerede tilkjente ytelser kan tilbakeholdes helt eller delvis med hjemmel i § 14-8 1. ledd (§ 21-7).

Ovennevnte bestemmelse blir å anvende på tilfeller som i denne sak. XX kan som en følge av at han er forsvunnet ikke godtgjøre at han lever og dermed er berettiget til alderspensjon. Utbetaling av alderspensjon kan dermed holdes tilbake til det er godtgjort at han lever. Såfremt XX er i live vil alderspensjonen bli etterbetalt med virkning fra 1. september 1990.

YYs (vergens) anførsel i ankeerklæringen om at ingen offentlig myndighet kan legge til grunn at en forsvunnen person er død før skifteretten har lagt det til grunn eller dødsformodningsdom er avsagt, får således ingen relevans i denne sak da utbetaling av pensjon bare er stilt i bero til dette spørsmål er avklart.

Det anføres videre i ankeerklæringen at det ikke under noen omstendighet kan være noen sammenheng mellom XXs ektefelles død og stans av utbetalingen.

Utbetaling av alderspensjon til XX kunne ha vært stanset på et tidligere tidspunkt enn hva som er tilfelle i denne sak. Det er imidlertid vanlig at utbetaling ikke stanses den første tiden en trygdet er forsvunnet når denne har gjenlevende ektefelle eller annen forsørgelsesbyrde. Dette blir gjort for å spare de gjenlevende for den belastning det vil være å måtte få avsagt dom for at ekteskapet er oppløst/få avsagt dødsformodningsdom for at etterlatteytelser kan tilstås. Det vises til folketrygdlovens § § 10-1 nr. 4 og 10-11 nr. 4 (§ § 17-2 andre ledd og 18-4 første ledd)”

Etter at den forsvunnes verge hadde kommentert oversendelsesbrevet, uttalte Rikstrygdeverket videre:

“Rikstrygdeverket kan ellers opplyse at vi ikke er kjent med under hvilke omstendigheter XX forsvant. Vi kan således ikke ta stilling til hvorvidt dødsformodningsdom kan begjæres ett år etter at han forsvant, jf. lov om forsvunne personer § 4, 1. ledd, eller om dette først kan gjøres etter 10 år.

Rikstrygdeverket finner heller ikke grunn til å få avklart på hvilket tidspunkt dødsformodningsdom kan reises da vi klart mener at folketrygdlovens § 14-8, jf. § 14-2 (§ 21-7, jf. § 21-6), gir hjemmel til å stoppe stønaden da det ikke kan godtgjøres at XX er i live og således berettiget til stønad. Det er et absolutt krav for alderspensjon at vedkommende er i live.

Slik vi tolker YYs (vergens) brev skulle folketrygden i denne sak være forpliktet til å utbetale alderspensjon til XX i minst 10 år selv om han er uten forsørgelsesbyrde. XX var på forsvinningstidspunktet 79 år. Såfremt han er i live er han nå 83 år. Han vil være 89 år før dødsformodningsdom kan avsies hvis fristen for å reise sak i dette tilfelle er 10 år.

Sett i forhold til den forsvunnes alder antas dødsformodningsdagen i denne sak å ville bli fastsatt til tiden rundt forsvinningstidspunktet hvis han ikke kommer til rette i live. Såfremt folketrygden skulle ha vært forpliktet til å utbetale alderspensjon i minimum 10 år etter forsvinningstidspunktet risikerer man at trygden hvert år feilutbetaler et betydelig beløp. Hvorvidt vilkårene for å kreve det feilutbetalte tilbake foreligger, vil avhenge av hvordan pengene blir disponert, jf. folketrygdlovens § 15-8 annet ledd (§ 22-15 andre ledd).

Vi vil våge å påstå at den fremgangsmåte som er fulgt i denne sak er til beste for alle parter. Alderspensjon ble på bakgrunn av de vansker det er å få reist dødsformodningsdom utbetalt så lenge XX hadde forsørgelsesbyrde. Løpende alderspensjon samt etterbetaling vil som nevnt bli utbetalt hvis XX kommer til rette. Skulle alderspensjon ha vært utbetalt frem til dødsformodningsdom kan avsies og dødsformodningsdagen blir fastsatt til rundt forsvinningstidspunktet vil folketrygden som nevnt stå ovenfor en betydelig feilutbetalingssak vis à vis boet. Vi antar de pårørende ikke er tjent med dette.”

Trygderetten hadde følgende bemerkninger:

“Rikstrygdeverket har gitt en inngående drøftelse av de lovbestemmelser som kan tenkes å komme til anvendelse. Retten viser til dette og vil i tillegg bemerke:

Saker av denne art er forholdsvis sjelden. Det er derfor naturlig at det i regelverket ikke finnes eksplisitte bestemmelser som dekker tilfeller som dette. Denne omstendighet kan imidlertid ikke tolkes dithen at lovgiveren skal ha ment at pensjoner skal utbetales uten hensyn til om mottakeren er i live, så lenge det ikke er entydig bevist at vedkommende er død. Etter rettens oppfatning må regler og rutiner, sett i sammenheng, tvert imot tolkes slik at ytelsen må stanses når det oppstår tvil om hvorvidt stønadsmottakeren fortsatt er i livet. At man av menneskelige hensyn lemper litt på reglene i relasjon til gjenlevende ektefelle har retten intet å bemerke til. Selv om dette ikke er avgjørende for resultatet vil retten også peke på at det påankede vedtak etter sin art er av midlertidig karakter. Dersom den savnede plutselig skulle bli funnet i live, ville dette automatisk føre til omgjøring av stansingsvedtaket.

Retten er således kommet til samme resultat som ankemotparten.

Anken har etter dette ikke ført frem, og det påankede vedtak blir å stadfeste.”

Overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 når omsorgen for barn opphører uventet

§ 22-12 sjette ledd siste punktum regulerer virkningstidspunkt for stans av overgangsstønad etter folketrygdloven kapittel 15 i tilfeller hvor omsorgen for barn opphører uventet. Etter gammel praksis har det vært gitt overgangsstønad i en “omstillingsperiode” på opptil tre måneder i slike tilfeller. Det har vært lagt til grunn at forsørgeren trenger noe tid til å områ seg og skaffe seg andre inntekter.

Ordningen som skal sikre overgangsstønad i tre måneder ekstra er nå tatt inn i § 22-12 sjette ledd. Det er et vilkår at omsorgen for barn opphører uventet. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor barnet dør eller hvor barnevernet overtar omsorgen. Det kan også gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren selv blir innlagt i institusjon. Det kan imidlertid ikke gis stønad i tilfeller hvor forsørgeren etter avtale overlater omsorgen til den andre av barnets foreldre, med mindre dette skyldes innleggelse i institusjon eller plutselig sykdom.

Det legges til grunn at vilkåret om å være i yrkesrettet aktivitet ikke kan gjøres gjeldende i slike tilfeller.