Rundskriv
§ 10-6 - Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen 26.06.2006.
Kommentarer til § 10-6:
1.1 Bakgrunn, intensjon og formål
I tidligere år var omsorgen for handikappede slektens ansvar. Det offentliges ansvar startet med lokale fattigkasser som senere utviklet seg til den kommunale sosialhjelpen. For de fleste funksjonshemmede var tilværelsen enten underlagt fattigomsorgen, i institusjoner eller i privatpleie. Funksjonshemmede barn gikk som oftest på spesialskoler.
På 1960-tallet kom en mentalitetsendring i forhold til integrering av funksjonshemmede i samfunnet. I 1964 la Skou-utvalget frem ”Innstilling om Omsorgen for handikapte” . I innstillingen ble detforetatt en vurdering av det arbeidet som ble utført for barn og ungdom med spesielle vansker, samt at hovedlinjene for denne omsorgen ble lagt. På bakgrunn av innstillingen la regjeringen to år senere frem St.meld. nr. 88 (1966-67) ”Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede” . Stortingsmeldingen handlet om problemer som knytter seg til funksjonshemmede, om tiltak som allerede er satt i verk og om de retningslinjer som bør følges i det fremtidige arbeidet på dette området.
Vi fikk etter dette flere lover som innebar en stadig større rettsliggjøring av sosial- og helsepolitikken. Myndighetene tok i bruk styringsvirkemidler for å oppnå nasjonale mål som likhet, likeverd, kvalitet og effektiv bruk av ressurser.
Det ble en samfunnsdebatt der man gikk bort fra begrepet handikappet, og heller tok i bruk begrepet ”funksjonshemmet”. Fokuset ble etter hvert skiftet fra den funksjonshemmedes problemer og heller konsentrert om dennes mangel på normalitet i forhold til samfunnet som omgir ham/henne. Politikken fokuserte på likeverd for den enkelte, noe som innebar at det offentlige fikk ansvaret for å tilrettelegge for alle, ut fra deres forutsetninger. Likeverd innebærer at alle medlemmer skal ha mulighet for å skaffe seg gode like levevilkår, samt å kunne ivareta sine rettigheter og plikter som samfunnsborgere. For medlemmer med nedsatt funksjonsevne er begrepet like muligheter knyttet til at ordninger og tilbud i samfunnet, som ulike typer tjenester, aktiviteter og informasjon, i størst mulig utstrekning skal gjøres tilgjengelig for alle.
1981 var FNs internasjonale år for funksjonshemmede. Både nasjonalt og internasjonalt ble «Full deltaking og likestilling» valgt som motto. I Norge skulle aktivitetene i året bygge på at forståelse av funksjonshemning ligger i samspillet mellom den enkelte og omgivelsene, og derfor angår hele samfunnet (NOU 1983:36).
Det overordnede mål for politikken har etter dette vært full deltakelse og likestilling i samfunnet for funksjonshemmede. Tanken er at alle skal ha rett til å delta i samfunnslivet på sine egne premisser, og at mennesker har det samme menneskeverd. Dette betyr at samfunnet må ha rom for at borgerne har ulike måter å fungere på. Regjeringens visjon er at medlemmer med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet for personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere.
Full deltakelse og likestilling kan oppnås hovedsakelig ved å benytte enten individuelle eller generelle virkemidler. Generelle virkemidler innebærer en tilrettelegging av samfunnet for alle. Disse føringene er brakt inn i annen lovgivning som plan- og bygningsloven, arbeidsmiljøloven m.m. Folketrygdlovens ordninger i forhold til dette regelverket er regulert i folketrygdloven § 10-17. Individuell tilrettelegging fungerer som en kompensasjon for den enkeltes funksjonshemning. Det er dette virkemiddelet som er regulert i trygdelovgivningen. Folketrygdens ordninger skal bidra til å kompensere for merutgifter knyttet til funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom.
Formålet med folketrygdloven § 10-6 er å finansiere stønad til hjelpemidler som kan avhjelp følgene av funksjonsnedsettelsen i dagliglivet. Siktemålet er at det skal gis ytelser som hjelper funksjonshemmede å fungere bedre, og å redusere risikoen for sosial utstøting som funksjonshemningen medfører. Målet med bestemmelsen er å yte stønader som gir funksjonshemmede muligheten til leve som andre.
Medlemmer med nedsatt funksjonsevne er, og skal ha muligheter til å oppleve seg som, fullverdige borgere i det norske samfunn. Dette kan synes selvsagt, men mange med nedsatt funksjonsevne møter samfunnsskapte hindringer. Disse hindringene setter begrensninger for enkeltmenneskets livsutfoldelse og muligheter til å delta som aktive samfunnsborger.
1.2 Vilkår i loven
Det ytes stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet dersom denne grunnet sykdom, skade eller lyte er varig og vesentlig nedsatt. Funksjonsevnen i denne sammenheng betyr hvordan vedkommende fungerer i dagligdagse situasjoner. Vilkårene for å få slik stønad er:
• funksjonsevnen må være nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte
• funksjonsevnen må være vesentlig og varig nedsatt
• stønaden må være både nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen
1.2.1 Sykdom, skade eller lyte
For stønader til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet er det et krav om at funksjonsevnen er nedsatt grunnet varig sykdom, skade eller lyte. Hva som ligger i begrepene sykdom, skade eller lyte og varig er allerede redegjort for under pkt. 1.2.1. i kommentarene til folketrygdloven §10-5.
Etter folketrygdloven §10-6 er stønad betinget av at funksjonsevnen er både varig og vesentlig nedsatt.
Med begrepet vesentlig menes de konsekvenser funksjonshemmingen har for det enkelte medlem. Hva som er vesentlig nedsatt funksjonsevne for et medlem behøver nødvendigvis ikke være like vesentlig for et annet medlem og det blir derfor den enkeltes behov for hjelp som er avgjørende for om vilkåret er oppfylt. Hvorvidt funksjonshemmingen er vesentlig skal vurderes konkret i hvert tilfelle.
For at vilkårene i folketrygdloven "§ 10-6 skal være oppfylt, er det et absolutt vilkår at funksjonsnedsettelsen er både vesentlig og varig.
Funksjonsevnen
Etter folketrygdloven § 10-6 er vurderingen av funksjonsevnen knyttet til hvordan personen kan utføre sine dagligdagse gjøremål. For at stønad etter folketrygdloven §10-6 skal være aktuelt, må funksjonsnedsettelsen ha betydning for hvordan personen er i stand til å utføre sine daglige gjøremålene. Med hensyn til hvilke gjøremål dette er, og hvilke situasjoner som omfattes vises til pkt. 1.2.4 nedenfor.
1.2.2 Nødvendig
Begrepet nødvendig innebærer at det i den enkelte sak skal vurderes hvorvidt ytelsen er medisinsk nødvendig og om medlemmets behov for hjelp kan løses på en rimeligere måte. Alternativet kan være et annet rimeligere tiltak, men det kan også være andre tiltak utenfor folketrygden. Det er imidlertid ikke den optimale løsningen som dekkes. Det er ikke adgang til å yte stønad utover det som er tilstrekkelig for å bedre funksjonsevnen. Det vises til pkt 1.2.2 til § 10-5.
1.2.3 Hensiktsmessig
Med hensiktsmessig menes at ytelsen skal fungere på en slik måte at medlemmet kan nyttiggjøre seg den og at den avhjelper det problemet som medlemmet har søkt om hjelp til.
At et medlem kan nyttiggjøre seg et tiltak innebærer også at medlemmet må være i stand til å bruke det. Dette kan være aktuelt når det gjelder medlemmets fysiske helsetilstand, at vedkommende faktisk klarer å bruke hjelpemiddelet. Det kan også være et spørsmål om medlemmet har de nødvendige formelle kvalifikasjoner til å benytte seg av stønaden. Dette kan være manglende kunnskaper, sertifikat ol. Ved tilståelse av stønader må det være avklart at nødvendig opplæring og oppfølgning blir gitt. Dersom dette ikke er tilfelle, vil heller ikke stønaden kunne anses som hensiktsmessig.
At en stønad må være hensiktsmessig, betyr også at tiltaket må være lovlig. Dette gjør seg særlig gjeldende ved hjelpemidler som innebærer tvangstiltak eller overvåkning. For at et hjelpemiddel som innebærer tvangstiltak eller maktbruk skal kunne gis, må det foreligge et rettslig grunnlag for tiltaket. Det innebærer at det må være hjemmel i en lov for å bruke slik tvang. Et eksempel vil være sosialtjenestelovens bestemmelser. Det vises til pkt 3.5.4 i kommentaren til folketrygdloven § 10-7.
Det er et absolutt vilkår at ytelsen er både nødvendig og hensiktsmessig.
1.2.4 Varig og vesentlig nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter eller behov for pleie i hjemmet
Folketrygdlovens § 10-6 omhandler vilkårene for rett til stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Det gis stønad for å løse funksjonshemmedes praktiske problemer i dagliglivet.
Med dagliglivets situasjoner menes i utgangspunktet alle situasjoner i dagliglivet til medlemmet som for eksempel kommunikasjon med omgivelsene (nærkommunikasjon), personlig hygiene, forflytning og stell av hjem og barn.
Dagliglivets situasjoner omfatter også det å kunne bli pleid i hjemmet. Det kan gis stønad til hjelpemidler for å bedre pleierens/familiemedlemmets arbeidssituasjon i pleiesituasjonen dersom dette er nødvendig og hensiktsmessig for å at medlemmet skal kunne bli pleid i hjemmet. Som eksempler kan nevnes badeheis og andre løfteanordninger.
Videre vil dagliglivets situasjoner omfatte barnehage og skole. Se pkt 3.3.2 i kommentaren til § 10-7.
Deltagelse i organisasjonsarbeid og/eller politisk arbeid anses også som omfattet av begrepet dagliglivets gjøremål. Med organisasjonsarbeid her menes arbeid for ideelle organisasjoner. Det innebærer at arbeid for organisasjoner og foreninger som har økonomisk virksomhet som hovedaktivitet, ikke omfattes av begrepet dagliglivets gjøremål. Arbeid for hobbyforeninger, fagforeninger og lignende, omfattes heller ikke av begrepet dagliglivets gjøremål i folketrygdlovens forstand.
Utenfor begrepet dagliglivet i folketrygdlovens forstand, faller trening, sport og hobby, jf. Ot.prp. nr.10 (2003-2004) der det går fram at lovgivers forutsetning er at hjelpemidler til bruk i dagliglivet ikke omfatter hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv. Dersom hobby/fritidsaktivitet har et så stort omfang at det må anses som en del av dagliglivet aktiviteter, kan stønad i spesielle tilfeller likevel tilstås. Det kan likevel gis stønad til hjelpemidler til barn og unge under 26 år til trening, stimulering og aktivisering for å bedre eller opprettholde funksjonsevnen. Se punkt 3.3.3. om dette.
Videre faller utdanning utover grunn- og videregående skoles nivå, arbeid og attføring utenfor begrepet dagliglivet. Tiltak/hjelpemidler i forhold til disse arenaer, omfattes av folketrygdloven § 10-5.