Rundskriv

Hovednr. 41 - Nordisk konvensjon om trygd 41-12 Uføretrygd

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelsesavdelingen, Regelverkskontoret, 26.10.2015.

 

 

Kapittel 12 - Uføretrygd

12.1 Generelt

Konvensjonen ble undertegnet 12. juni 2012 og trådte i kraft 1. mai 2014. Fra samme dato ble Nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003 opphevet. Konvensjonen bygger på prinsippene i forordning 883/2004, som trådt i kraft 1. juni 2012 for Norge.

Konvensjonen ble inngått før 1. januar 2015 da uførepensjon fra folketrygdloven kapittel 12 ble erstattet av uføretrygd. I dette rundskrivet er fortolkningen av konvensjonen tilpasset uføretrygden. Uføretrygden behandles som en pensjonsytelse etter konvensjonen.

Om ikke annet er sagt i konvensjonen, skal anvendelsen av forordning 883/2004 (forordningen) og forordning 987/2009 (gjennomføringsforordningen) utvides til alle personer som omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 4. For uføreytelser er det forordningen kapittel 4 og 5 som kommer til anvendelse. Uføretrygd skal fastsettes og beregnes etter reglene i forordningen kapittel 5 som gjelder for pensjoner, se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45, Kapittel 12.  

Konvensjonen har i kapittel 2 enkelte bestemmelser som gjelder for ytelser ved uførhet, alder og dødsfall, og som kommer i tillegg til forordningens bestemmelser. Se også overgangsbestemmelsene i artikkel 18.

Samtidig med konvensjonen ble det også inngått en Administrativ avtale til Nordisk konvensjon (administrasjonsavtalen). Det finnes seks vedlegg til denne.

12.1.1 Personkrets

Den nordiske konvensjonen omfatter alle personer som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land. Det vil si at konvensjonen gjelder personer som er omfattet av forordning 883/2004, og tredjelandsborgere (statsborgere av land utenfor EØS-området) som er eller har vært medlem i trygden i et nordisk land. Jf. artikkel 3 nr. 1 og nr. 2 bokstav a. Konvensjonen omfatter også familiemedlemmer og etterlatte etter personer som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land, jf. artikkel 3 nr. 2 bokstav b.

Forordning 883/2004 gjelder fra 1. januar 2011 også for tredjelandsborgere, men dette gjelder ikke for Norge og andre EFTA/EØS-land. Gjennom nordisk konvensjon kommer forordningen likevel til anvendelse for tredjelandsborgere og deres familiemedlemmer, fordi de omfattes av personkretsen som er definert i konvensjonen artikkel 3 nr. 1 og 2.

Forordning 883/2004 utvidet personkretsen, slik at også ikke-yrkesaktive personer ble omfattet av EØS-reglene. Det er derfor ikke lenger særlige regler for ikke-yrkesaktive i den nordiske konvensjonen, slik det var tidligere. 

12.1.2 Unntak for Danmark med hensyn til tredjelandsborgere

For Danmark gjelder ikke full likebehandling av tredjelandsborgere, jf. artikkel 4. Bestemmelsene i artikkel 3 nr.1 og 2 om personkretsen gjelder for Danmark bare for statsborgere i et nordisk land når det gjelder følgende bestemmelser: forordningen kapittel 8 om familieytelser, forordningen artikkel 4 om arbeidsløse personer som reiser til en annen medlemsstat og reglene om grunnpensjon. Særreglene og konsekvensene av dem er nærmere beskrevet i vedlegg 3 til administrasjonsavtalen.

Disse særlige bestemmelsene for Danmark får ingen betydning for Norges og de øvrige nordiske lands anvendelse av den nordiske konvensjonens bestemmelser for tredjelandsborgere. De andre nordiske land skal anvende trygdeperioder som tredjelandsborgere har opptjent i Danmark og ta dem med for sammenlegging av trygdetid og i pro rata beregningen av pensjon etter reglene i forordning 883/2004. Ytelser skal eksporteres til Danmark på samme måte som til andre EØS-land. Dette framgår også av vedlegg 3 til administrasjonsavtalen.

12.2 Forutgående medlemskap i andre EØS-land – sammenlegging av medlemsperioder

Vilkår om minst ett eller tre års medlemskap i folketrygden for rett til uføretrygd

Etter forordningen kreves det samlet minst ett eller tre års medlemskap i folketrygden forut for uføretidspunktet for at forordningens regler om sammenlegging skal kunne anvendes. Kravet til tre år gjelder personer som ikke har vært yrkesaktive i noe EØS-land. Alle faktiske medlemsperioder fra fylte 16 år medregnes for å fylle vilkår om minst ett eller tre ås medlemskap i folketrygden.  Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.2.

Disse reglene gjelder også for personer som omfattes av den nordiske konvensjonen. For tredjelandsborgere gjelder likevel vilkåret om samlet minst tre års medlemskap forut for uføretidspunktet personer som ikke har vært yrkesaktive i noe nordisk land.

Sammenlegging av medlemsperioder

Forordningen artikkel 6 har regler om sammenlegging med trygdetid i annet EØS-land for rett til ytelser. Sammenlegging gjøres for å fylle vilkåret om tre års forutgående medlemskap for rett til uføretrygd i folketrygdloven § 12-2 første ledd. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.2.

Reglene om sammenlegging gjelder også for personer som omfattes av den nordiske konvensjonen. For tredjelandsborgere regnes likevel bare trygdetid i Norden med ved sammenlegging av medlemsperioder og pro rata beregning av uføretrygd etter forordningen artikkel 52.

12.3 Eksport av uføretrygd til EØS-land

Etter forordningen artikkel 7 skal kontantytelser utbetales uavhengig av hvilket EØS-land personen bor i. Dette gjelder tilsvarende for eksport av uføretrygd til personer som omfattes av konvensjonen, dvs. også for tredjelandsborgere. Reglene om eksport og de begrensninger som gjelder, er omtalt i EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.3.

Konvensjonen artikkel 8 sikrer rett til den grunnpensjonen en person har opptjent i et nordisk land, så lenge personen bor i et EØS-land. Bestemmelsen er ikke nødvendig for å sikre eksport av uføretrygd innenfor EØS, da uføretrygd ikke består av grunnpensjon.

Retten til eksport til EØS-land gjelder også garantitillegg gitt etter tidligere nordisk konvensjon av 15. juni 1992 artikkel 27 nr. 4. Garantitillegget er omtalt under punkt 12.8.3 nedenfor.

12.4 Beregning av uføretrygd

Forordningens regler om beregning av pensjon gjelder også for uføretrygd. Det vises til EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.5.

For tredjelandsborgere medregnes likevel bare trygdetid i Norden ved pro rata beregningen etter forordningen artikkel 52 nr. 1 b).

Konvensjonen har i tillegg særregler om avkortning av framtidig trygdetid når to land beregner sin ytelse med framtidige perioder, jf. artikkel 9. Disse reglene er kommentert under punkt 12.6 nedenfor.

Konvensjonen har også særlige overgangsregler om godskriving av trygdetid for perioder før 1994, og det skal fortsatt utbetales garantitillegg gitt etter konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994. Se artikkel 18 og punkt 12.7 nedenfor. Overgangsreglene og retningslinjer for omregning av pensjoner og garantitillegg er også kommentert i rundskriv under Hovednr. 41 - kapittel 26.

12.5 Eksempler– uføretrygd til tredjelandsborger

A er pakistansk statsborger og bodde og arbeidet i Danmark i 15 år fra fylte 20 år. Deretter flyttet A til Norge og arbeidet her i 2 år før han ble ufør. A har vært yrkesaktiv i Norden. Vilkåret om sammenlagt minst ett års medlemstid i Norge forut for uføretidspunktet er oppfylt, og vilkåret i folketrygdloven § 12-2 første ledd om tre års forutgående medlemskap kan anses oppfylt etter sammenlegging med dansk medlemstid. Det kan tilstås norsk uføretrygd beregnet pro rata etter EØS-reglene på grunnlag av nordisk opptjeningstid. Uføretrygden kan eksporteres til EØS-land, også utenfor Norden.

B er filippinsk statsborger og har bodd i Sverige i 15 år fra fylte 20 år. Deretter flyttet B til Norge og bodde her i 2 år før hun ble ufør. B har ikke vært yrkesaktiv i Norden. Vilkåret om sammenlagt  minst tre års medlemskap i Norge forut for uføretidspunktet er ikke oppfylt. Vilkåret i folketrygdloven § 12-2 første ledd om tre års forutgående medlemskap kan da ikke oppfylles gjennom sammenlegging med trygdetid i Sverige. B får ikke uføretrygd fra Norge.

12.6 Avkortning av framtidig trygdetid

12.6.1 Generelt

Konvensjonen har i artikkel 9 særregler som skal hindre dobbelt medregning av framtidige trygde- eller botidsperioder i mer enn ett nordisk land. Hvis vilkårene for framtidige perioder er oppfylt i mer enn ett nordisk land, medregnes bare en forholdsmessig del av de framtidige periodene ved beregningen i hvert av landene. Denne delen fastsettes på grunnlag av de faktiske trygde- eller botidsperiodene som anvendes ved beregningen av ytelsen etter forholdet mellom den faktiske perioden i landet og den samlede faktiske perioden i landene.

Artikkel 9 skal bare anvendes når pensjonene/ytelsene er opptjent av samme person. Det betyr at artikkel 9 ikke skal anvendes dersom det ene landet yter en uføreytelse og det andre landet yter pensjon til gjenlevende basert på avdødes opptjening.

Bestemmelsen i artikkel 9 er en videreføring av bestemmelser i tidligere nordiske konvensjoner fra 1994. For uførepensjon kunne bestemmelsen anvendes særskilt på hhv grunnpensjon og tilleggspensjon, avhengig av hvilken del av ytelsen fra det andre landet som ble beregnet med framtidige perioder. Uføretrygden består ikke av grunnpensjon og tilleggspensjon, men det beregnes framtidig trygdetid, jf. folketrygdloven § 12-12. Artikkel 9 skal anvendes for uføretrygd dersom det andre landet yter hele eller deler av sin ytelse beregnet med framtidige perioder. Hvis det andre landet f.eks. bare beregner sin tilleggspensjon med framtidige perioder, skal vi likevel anvende artikkel 9.

Ved avkortningen skal vi legge til grunn faktiske trygde- eller botidsperioder i det andre nordiske landet fra fylte 16 år til uføretidspunktet.

I artikkel 7 i administrasjonsavtalen er det gitt anvisning på at det skal utveksles meldinger mellom institusjonene når det ytes grunnpensjon eller tilleggspensjon med framtidige perioder. Slik melding skal også gis for uføretrygd.1

2.6.2 Når skal artikkel 9 anvendes for framtidig trygdetid i uføretrygd

Artikkel 9 anvendes når

• folketrygdlovens vilkår om forutgående medlemskap i § 12-2 første ledd er oppfylt uten sammenlegging med trygdetid i andre nordiske land eller i andre EØS-land, dvs. når uføretrygden beregnes etter folketrygdlovens regler

og

• det også blir gitt tilsvarende ytelse etter nasjonale regler fra et annet nordisk land som også beregner framtidige perioder i sin beregning av ytelsen.

Beregning med framtidige perioder kan være aktuelt ved beregning av svenske og islandske grunnpensjoner, og finske og islandske tilleggspensjoner.  Danmark beregner ikke framtidige perioder.

Artikkel 9 skal ikke anvendes når

• norsk uføretrygd blir beregnet pro rata etter EØS-reglene,

eller

• det andre landets ytelse er beregnet pro rata etter EØS-reglene.

12.6.3 Avkortning av framtidig trygdetid etter artikkel 9

Beregningen av trygdetid for uføretrygden skal gjøres slik:

Avkortet framtidig trygdetid = Framtidig trygdetid x norsk faktisk trygdetid / samlet faktisk trygdetid i land som beregner framtidig trygdetid (maks. 40 år).

Denne avkortede framtidige trygdetiden legges sammen med den faktiske norske trygdetiden. Summen utgjør trygdetid for beregning av den norske uføretrygden.

Den framtidige trygdetiden som er utgangspunktet for avkortningen beregnes etter reglene i folketrygdloven § 12-12 tredje ledd. Dersom vedkommende har hatt mer enn 1/5 av opptjeningstiden utenfor Norge uten å være medlem i trygden, skal den framtidige trygdetiden reduseres. Denne reduserte framtidige trygdetiden skal deretter avkortes etter nordisk konvensjon artikkel 9.

12.6.4 Eksempel med opptjening i Finland, Island og Norge

B er født 31.8.1975 og blir ufør i Norge 1.9.2014, etter å ha bodd i Norge i fem år. B har trygdetid (botid) før uføretidspunktet i Finland, Island og Norge.

B får uføretrygd som beregnes med framtidig tid fra Norge etter nasjonale regler. Finland gir sin uføreytelse etter nasjonale regler med tilleggspensjon som beregnes med framtidig tid. Island gir en pro rata beregnet uføreytelse etter EØS-reglene. Ved avkortning av uføretrygden etter artikkel 9 skal det da tas det hensyn til trygdetid (botid) før uføretidspunktet i Norge og Finland,

B har følgende trygdetid (botid) før uføretidspunktet i Norge og Finland:

Norge:

5 år (60 mnd.) faktisk trygdetid for beregning av uføretrygd.

Finland:

5 år (60 mnd.) trygdetid (botid) før uføretidspunktet, 4 faktiske år for beregning av tilleggspensjon. Bare tilleggspensjonen beregnes med framtidige perioder. Vi tar hensyn til 5 år trygdetid (botid) ved avkortning av uføretrygden.

Beregning av framtidig trygdetid etter folketrygdloven § 12-12:

Faktisk trygdetid er 60 mnd.

Opptjeningstiden fra og med måneden etter fylte 16 år til og med måneden før uføretidspunktet er 276 måneder.  4/5 av opptjeningstiden: 4/5 x 276 = 220,8 mnd.

Faktisk norsk trygdetid er mindre enn 4/5 av opptjeningstiden.

Framtidig trygdetid: (40 x12) - 220,8 = 259,2 mnd.

Avkortning av framtidig trygdetid etter konvensjonen artikkel 9:

Summen av 5 års faktisk trygdetid i Norge, og 5 års faktisk trygdetid (botid) i Finland er 120 mnd.

 259,2 mnd. x 60/120 = 129,6 mnd.

Samlet trygdetid for beregning av uføretrygd fra Norge blir faktisk norsk trygdetid  + avkortet framtidig trygdetid = 60 + 129,6  mnd. = 189,6 = 249,6mnd. = 20,8 år som avrundes til 21 år.

Uten avkortning etter artikkel 9 ville samlet trygdetid blitt 27 år.

12.7 Overgangsbestemmelser

12.7.1 Medlemsperioder før 1994

I konvensjonen artikkel 18 nr. 2 er det bestemt at grunnpensjon for perioder før 1994 da en person har bodd i ett nordisk land (dvs. hatt opptjening av grunnpensjon basert bare på bosetting) og samtidig har arbeidet (dvs. opptjent tilleggspensjon) i et annet nordisk land, skal gis bare fra arbeidslandet.

Dersom det var mer enn ett arbeidsland i den aktuelle perioden, skal grunnpensjon anses opptjent bare i det av arbeidslandene som også var bostedsland.

Uføretrygd består ikke av grunnpensjon og tilleggspensjon, og bare faktiske medlemsperioder regnes som trygdetid.  Bestemmelsen i artikkel 18 nr. 2 har derfor ikke stor praktisk betydning for uføretrygd. Trygdetiden skal i utgangspunktet fastsettes etter folketrygdloven § 12-12. Hvis det er overlappende trygdetidsperioder før 1994 skal trygdetiden likevel godskrives etter reglene i artikkel 18 nr. 2. Hvis Norge var arbeidslandet eller både arbeidsland og bostedsland, skal trygdetid for perioden i utgangspunktet godskrives ved beregning av uføretrygden fra Norge. Det må også i praksis tas hensyn til at andre nordiske land anvender bestemmelsen på sine grunnpensjoner.

Overgangsregelen er også kommentert i rundskriv under Hovednr. 41 - kapittel 26.

12.7.2 Omregning av løpende uføretrygd

Konvensjonen skal ikke medføre reduksjon av løpende ytelser, jf. artikkel 18 nr. 1.

Den nordiske konvensjonen som gjaldt fram til 1. januar 1994 hadde regler om at grunnpensjon bare skulle gis fra bostedslandet og beregnes på grunnlag av samlet trygdetid i alle nordiske land. Fra 1. januar 1994 hadde nordisk konvensjon bestemmelser om omregning av slike grunnpensjoner til delytelser fra hvert enkelt land etter forordningens regler.  Denne konvensjonen har ingen slik bestemmelse. Uførepensjoner fra folketrygden er fra 1. januar 2015 omregnet til uføretrygd, og det ytes ikke lenger grunnpensjon. En person med en slik omregnet uførepensjon kan imidlertid be om å få omregnet sin uføretrygd etter forordningens regler, jf. forordningen artikkel 87, og EØS-rundskrivet under Hovednr. 45, kapittel 26. Omregningen vil i så fall omfatte hele uføretrygden og tilsvarende ytelser fra andre aktuelle land.  Omregnede ytelser iverksettes bare dersom det samlet sett lønner seg for personen.

Overgangsregler og praktiske retningslinjer for omregning av pensjoner er omhandlet under rundskriv under Hovednr. 41- kapittel 26.

12.7.3 Garantitillegg til grunnpensjon gitt etter den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1.1.1994

Etter artikkel 27 nr. 4 i den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994 fram til 1. september 2004 kunne det gis et garantitillegg fra bostedslandet etter omregning av grunnpensjonen, jf. punkt 12.7.2. Garantitillegg ble gitt dersom summen av grunnpensjonene fra hvert enkelt land etter omregning ble lavere enn den grunnpensjonen personen tidligere hadde mottatt fra bostedslandet. Det utbetales fortsatt noen slike garantitillegg.

Anvendelse av konvensjonen skal ikke medføre reduksjon av løpende ytelser, jf. artikkel 18 nr. 1. Utbetalingen av garantitillegg som ble gitt etter omregning i henhold artikkel 27 nr. 4 i den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994, er videreført fra uførepensjon til omregnet uføretrygd fra 1. januar 2015 Det skal gis et særskilt tillegg til garantitillegget til uføretrygd som er omregnet fra uførepensjon fra 1. januar 2015. Dette skyldes at uføretrygden skattlegges som lønn og gis med et høyere bruttobeløp enn uførepensjonen. Tillegget til garantitillegget pr. 31.desember 2014 skal tilsvare garantitillegget multiplisert med den prosentmessige økningen i uføreytelsen (uten garantitillegget) ved omregningen til uføretrygd. Garantitillegget og tillegget skal reguleres hvert år pr. 1. januar.

Overgangsregler og retningslinjer for regulering og omregning av garantitillegg er omhandlet i rundskriv under Hovednr. 41 - kapittel 26.

12.8 Blanketter som anvendes i uføresaker

Informasjonsutvekslingen mellom de nordiske landene skal skje på samme måte som i EØS-saker etter forordningen, jf. artikkel 16 i administrasjonsavtalen.  I vedlegg 6 til administrasjonsavtalen fremgår det at E-blanketter kan benyttes i stedet for SED i papirformat i en overgangsperiode. Dette er i samsvar med praksis etter EØS-reglene, jf. EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 - kapittel 12, punkt 12.1.

De nordiske land er tidligere blitt enige om å benytte blankettene i E 200-serien slik at bokstaven E strykes over og erstattes med bokstaven N.

Det er tidligere også laget en tilleggsblankett ”Nordisk vedlegg til E 205” til bruk for NAV Internasjonalt.. Blanketten gir informasjon som anvendes i forbindelse med beregning av framtidig trygdetid og framtidige poengår, jf. artikkel 9 i konvensjonen. Se Administrativ avtale til konvensjonen artikkel 7.om melding om rett til grunn- og tilleggspensjon beregnet på grunnlag av fremtidige perioder.

12.9 Praktiske retningslinjer for behandling av uføretrygdsaker

Her gjelder i hovedsak de samme praktiske retningslinjene som for EØS‑saker. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45- kapittel12, punkt 12.13. Retningslinjer for behandling av omregningssaker etter nordisk konvensjon er gitt i Hovednr. 41 - kapittel 26.