Rundskriv

Hovednr. 40 - Kapittel 0 - Generelt om EØS-avtalen og dens bestemmelser om trygd - Blanketter - Registrering på Edb - Nordisk konvensjon om trygd

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 15.02.2001

Sist endret av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser 14.02.2011, jf overskriften

0.10 Administrative organer (flyttet fra tidligere Hovednummer 40-20)

0.1 - Om EØS-avtalen

[Endret 4/04, 6/05, 8/07]

Avtalen om et utvidet europeisk økonomisk samarbeidsområde, EØS-avtalen, ble undertegnet den 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Avtalen grunner seg på EFs fellesskapsrett om de fire friheter, herunder den frie bevegelighet av personer.

Fra 1. august 2007 omfatter avtalen de 27 EU-landene Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sverige, Den tsjekkiske republikk, Tyskland, Ungarn og Østerrike.

I tillegg kommer EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge.

Til EU-landene hører følgende vanlige ferieområder:

Rhodos og Kreta (Hellas), Ibiza, Mallorca, Menorca og Kanariøyene (Spania), Azorene og Madeira (Portugal), Gibraltar (Storbritannia), Guadeloupe, Martinique, Réunion, Fransk Guyana (Frankrike).

Følgende områder er utenfor EØS-området:

Andorra, Monaco og San Marino, samt kanaløyene (Guernsey, Jersey mv.) og Man. Jersey og Man er imidlertid omfattet av konvensjonen mellom Norge og Storbritannia.

EØS-avtalen innebærer at rettsregler vedtatt innenfor rammen av EU , vil utgjøre rettsgrunnlaget for det omfattende samarbeidet mellom medlemslandene .

Avtalen er bindende ikke bare mellom EFTA-landene på den ene siden og EU-landene på den andre siden, men også i forholdet mellom de enkelte EFTA-landene. På trygdeområdet er EØS-avtalen like omfattende og innebærer de samme forpliktelsene som om Norge var medlem i EU.

Avtalen innebærer en full tilpasning til Rådsforordning (EØF) 1408/71 (i det følgende kalt forordningen) om anvendelse av trygdeordninger for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innen fellesskapet, samt tilknyttede dokumenter. Viktigst i den forbindelse er Rådsforordning (EØF) 574/72 (i det følgende kalt gjennomføringsforordningen). Disse to forordningene inneholder de grunnleggende bestemmelsene om koordineringen av trygdeytelser i EØS og er en del av de reglene som fastlegger rammevilkårene for det felles arbeidsmarkedet.

EØS-avtalen tar ikke sikte på å harmonisere de nasjonale trygdesystemene til noen fastlagt norm. Innenfor avtalen kan norske trygdeordninger opprettholdes uendret med de ytelsene som er bestemt i norsk lovgivning.

EØS-avtalens trygdebestemmelser tar imidlertid sikte på å koordinere anvendelsen av de enkelte avtalelandenes trygdelovgivning i forholdet til yrkesaktive personer som er eller har vært omfattet av ordningene i flere land.

Forholdet mellom EF, EU og EØS og de administrative organer er beskrevet i kapittel 20.

0.1.1 - EØS-avtalens betydning for Svalbard, Jan Mayen og norske biland

Svalbard

Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalen ifølge beslutning som Norge forbeholdt seg rett til å treffe i Protokoll 40 til EØS-avtalen.

Trygdeforholdet for personer på Svalbard reguleres fullt ut av folketrygdloven § 2‑3 .

Jan Mayen

Jan Mayen er ikke holdt utenfor og faller derfor inn under EØS-avtalens virkeområde som del av norsk territorium.

De norske biland

De norske biland faller utenfor EØS-avtalen da de ikke er deler av norsk territorium.

0.1.2 - EØS og trygdereglene for arbeid på norsk kontinentalsokkel

[Endret 12/02]

Arbeidstakere på norsk kontinentalsokkel er pliktige medlemmer i folketrygden på lik linje med arbeidstakere på land i Norge.

I tillegg gjelder EØS-avtalen og forordning 1408/71 tilsvarende for sokkelarbeidere som er omfattet av avtalens personkrets.

Se § 2-2 og § 2-4 med kommentarer.

0.2 - Koordineringsprinsipper

Koordineringen foretas ut fra fire hovedprinsipper. Disse er:

Likebehandling

Det skal være likebehandling av egne og andre EØS-lands statsborgere som er bosatt på et EØS-lands territorium.

Sammenlegging av trygdetid

Trygdetid i de enkelte land kan legges sammen for å oppfylle vilkårene i et lands lovgivning om en minste trygdetid for å gi rett til ytelser.

Proratisering

I dette ligger at det skal tilstås delpensjoner fra hvert land hvor det er opptjent rettigheter.

Eksport

Opptjente kontantytelser skal utbetales uavhengig av i hvilket land den berettigede oppholder seg.

I tilfeller der det er motstrid mellom et EØS-lands interne trygdelovgivning og EØS-avtalens trygdebestemmelser, går avtalens bestemmelser foran den interne lovgivningen. Anvendelsen av forordningens bestemmelser innebærer således at folketrygdlovens regler må fravikes på en rekke områder, jf. de fire prinsippene som er nevnt ovenfor.

Siktemålet med reglene på trygdeområdet er å sikre at personer som ønsker å benytte seg av muligheten til fri bevegelighet for å arbeide, ikke skal hindres i å flytte fra et land til et annet fordi de taper trygderettigheter eller utsettes for forskjellsbehandling. Reglene skal sikre trygderettigheter opparbeidet i forskjellige land og sørge for at de ikke går tapt ved flytting. I utgangspunktet er det de samme hensynene som ligger til grunn for de tidligere trygdeavtalene som flere av EØS-landene har inngått seg i mellom.

0.3 - Personkretsen

[Endret 8/07]

De persongrupper som forordningen gjelder for, fremgår av artikkel 2 i Rådsforordning 1408/71.

Av artikkel 2 nr 1 fremgår det at forordningen gjelder for arbeidstakere, selvstendige næringsdrivende og studenter som er statsborgere i en medlemsstat. Videre gjelder forordningen flyktninger/statsløse som er bosatte i en medlemsstat. Familiemedlemmene og etterlatte til ovennevnte grupper er også omfattet. Det stilles ikke krav om statsborgerskap til familiemedlemmene.

Av artikkel 2.2 fremgår det at gjenlevende etter tredjelandsborgere også er omfattet hvis de selv er statsborgere av et medlemsland.

Fra 1. juni 2003 gjelder Rådsforordning 1408/71 også for statsborgere fra land utenfor fellesskapet. Dette ble vedtatt som forordning 859/2003 som ikke er en relevant hjemmel for EØS-landene. Det vil si at tredjelandsborgere ikke er omfattet av trygdekoordineringsreglene i forhold til EØS-landene. (Reglene i 1408/71 får imidlertid anvendelse for tredjelandsborgere innenfor Norden etter Nordisk konvensjon, se rundskrivet til hovednummer 41.)

0.4 - Lovvalg

0.4.1 - Generell kommentar

Når det gjelder lovvalgsbestemmelsene - det vil si de bestemmelsene som fastslår hvilket lands trygdelovgivning som skal komme til anvendelse - er prinsippet i forordningen at arbeidstakeren eller den selvstendige næringsdrivende skal være medlem av ordningen i det landet der vedkommende er i arbeid. De yrkesaktives familiemedlemmer er bare dekket for såkalte avledede rettigheter: etterlattepensjon, medisinsk stønad og barnetrygd.

Det finnes særskilte lovvalgsregler for arbeidstakere som i en begrenset tid skal arbeide for sin arbeidsgiver i et annet EØS-land enn der hvor de er medlem i trygden. Likeledes finnes det spesielle regler for personer som er yrkesaktive i flere land og for sjøfolk. Forordningens lovvalgsregler er nærmere beskrevet i dette rundskrivets kapittel 2.

0.4.2 - Begrepet "omfattet av"

Det at en person i henhold til forordningen er omfattet av lovgivningen i et land, betyr normalt at vedkommende er medlem i trygdeordningen i dette landet.

0.4.3 - Begrepene "kompetent stat/-myndighet/-institusjon"

Forordningen kaller det landet der en person er medlem i trygden eller har rett til ytelser, den "kompetente stat". "Kompetent myndighet" er den myndighet som er ansvarlig for vedkommende trygdeordning. Institusjonen som administrerer den trygdeordningen som vedkommende person er tilsluttet kalles "kompetent institusjon". Disse tre begrepene er nærmere definert i forordningen artikkel 1 bokstav l, o og q.

0.5 - Forordningens saklige anvendelsesområde

[Endret 8/07]

De stønadsområder som forordningen får anvendelse på, er angitt i artikkel 4.

Stønadsområdene er:

a)	Ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel
b)	Ytelser ved uførhet (inkludert stønad med sikte på bevare eller forbedre ervervsevnen)
c)	Ytelser ved alder
d)	Ytelser til etterlatte
e)	Ytelser ved yrkesskade/yrkessykdom
f)	Ytelser ved dødsfall (gravferd)
g)	Ytelser ved arbeidsløshet
h)	Familieytelser (barnetrygd mv.)

For Norges del omfatter forordningen ytelser/stønad etter

•        folketrygdloven, unntatt kapittel 15 om stønad til enslig mor eller far

•        barnetrygdloven

•       kontantstøtteloven

•        forskotteringsloven

•        lov om pensjonstrygd for fiskere

•        lov om pensjonstrygd for skogsarbeidere

•        lov om pensjonstrygd for sjømenn

•        lov om pensjonsordning for sykepleiere.

Forordningens bestemmelser berører også

•        lov om sykehus

•        lov om psykisk helsevern

•        lov om helsetjenestene i kommunene

•        lov om yrkesskadeforsikring.

Med virkning fra 25. oktober 1998 er Statens pensjonskasse omfattet av forordningen.

Reglene om sosial omsorg (bistand), er ikke omfattet av forordningen. Avtalebaserte ordninger i arbeidslivet, som FTP og AFP, omfattes heller ikke.

0.6 - Forholdet til de eksisterende trygdeavtalene

Norge har inngått trygdeavtaler med de fleste av EØS-landene. De landene vi ikke har avtaler med er Belgia, Irland, Liechtenstein, Spania og Tyskland.

Forordningen erstatter de bi- eller multilaterale avtaler som er inngått mellom de berørte land. Det er likevel åpnet adgang til å beholde enkelte bestemmelser i de eksisterende avtalene, dersom disse bestemmelsene er gunstigere for en person enn bestemmelsene i forordningen. Vedlegg III til forordningen gir en oversikt over de bestemmelsene i bi- og multilaterale avtaler som fortsatt skal gjelde.

De bestemmelsene som er beholdt, er hovedsakelig de som gjelder utbetalinger til tredjeland og avkall på refusjon mellom de berørte land innenfor EØS. Videre har man innen Norden beholdt bestemmelsen om dekning av merutgifter ved hjemreise ved sykdom i den nordiske konvensjonen om trygd.

Det er inngått en ny Nordisk konvensjon om trygd som trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen. Formålet med denne trygdeavtalen er å regulere trygdeforholdet for de gruppene som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Avtalen gjelder for ikke-yrkesaktive og for statsborgere fra land utenfor EØS, "tredjelands statsborgere", og bygger på prinsippene i forordningen.

Avtalene med Luxembourg, Nederland, Portugal, Storbritannia og Østerrike er revidert. Den reviderte avtalen med Nederland trådte i kraft 1. april 1997. Avtalen med Østerrike trådte i kraft 1. juni 1998. Avtalen med Luxembourg trådte i kraft 1. september 1998. De øvrige reviderte avtalene er ikke trådt i kraft. Grunnen til at avtalene er revidert er at man ønsker å ha bilaterale avtaler som omfatter personer som ikke kommer inn under forordningens personkrets.

Avtalene med henholdsvis Frankrike, Hellas og Italia vil fortsatt gjelde for personer som ikke kommer inn under forordningens personkrets, uten at det foretas endringer i avtaletekstene.

Det er inngått eller er enighet om å inngå avtaler om gjensidig avkall på refusjon av utgifter til helsetjenester med de øvrige nordiske land, Belgia, Irland, Tyskland, Nederland, Luxembourg, Portugal og Storbritannia. Status hva gjelder ikrafttredelse av disse avtalene er noe forskjellig. Når de trer i kraft, vil de imidlertid få virkning fra 1. januar 1994. I alle avtalene er det et hovedprinsipp at refusjonsavkallet ikke omfatter planlagt medisinsk behandling.

0.7 - Blanketter

0.7.1 - Gjennomføringen av forordningene

[Endret 8/07, 2/09]

Ved gjennomføringen av forordningen og gjennomføringsforordningen skal det anvendes ca. 60 blanketter for å fremsette krav, dokumentere rettigheter, utveksle opplysninger mellom institusjonene mv.

Blankettene har vært benyttet i EU i en årrekke.

E-blankettene er merket med "De europeiske fellesskap - Forordninger om trygd" øverst i venstre hjørne på første side. Blankettene er inndelt i serier, og hver serie gjelder ulike typer ytelser. Den enkelte blankett kjennetegnes ved bokstaven E samt et tresifret nummer øverst på hver side. Blankettnummeret angir hvilken serie blanketten tilhører.

100-serien: lovvalg, sykebehandling, sykepenger mv.

200-serien/500-serien: pensjoner

300-serien: arbeidsledighetstrygd

400-serien: familieytelser

0.7.2 - Blankettene er oversatt til alle språk

[Endret 4/04, 8/07]

Hvert land har oversatt blankettene til sitt språk. Felles for blankettene er at nummereringen av opplysninger og layout på den enkelte blankett er identisk i alle språkversjoner.

0.7.3 - Hvem utsteder/mottar blankettene?

[Endret 8/07, 2/09]

Det fremgår av rundskriv, samt veiledning til blankettene hvilken institusjon i Norge som skal utstede/motta blankettene i det enkelte tilfellet. NAV Utland har hovedansvaret for henvendelser til/fra andre EØS-land.

[Punktet 0.7.4 er fjernet 8/07]

0.7.5 - Riktig versjon av blankettene

[Endret 2/09]

Alle E - blankettene med norsk tekst har en produksjonsdato som står nederst på hver side.

0.7.6 - Blankettveiledninger

[Endret 2/09]

Veiledninger og oppdaterte blankettene blir sendt ut til berørte enheter. rundskrivet.

0.8 - Registrering 

[Endret 2/09]

0.8.1 - Medlemskap

[Endret 8/07]

Det finnes i dag ikke noe tilfredsstillende register over hvilke personer som er medlem i folketrygden eller har rettigheter etter folketrygdloven. Dette gjør at dokumentasjon av trygdeforhold overfor andre land kan være tidkrevende og problematisk. EØS-avtalen innebærer en sterk økning av omfanget av dokumentasjon av trygdeforhold. Avtalen innebærer også at nye persongrupper blir medlemmer i folketrygden. Enkelte av disse persongruppene, f.eks. ikke-bosatte næringsdrivende kan vanskelig fanges opp av de eksisterende registrene.

Da disse ikke fullt ut dekker de særlige behovene for registrering som følger av EØS-reglene, er det nødvendig med tiltak for bedre å møte den nye situasjonen.

Inntil videre er Arbeids- og velferdsetaten henvist til å benytte de ulike eksisterende registrene (folkeregister, A/A-register og Maritimt A/A-register mv., samt inntektsregisteret).

0.8.2 - Barnetrygd

Når det gjelder registrering av barnetrygdsaker som berøres av EØS-reglene, se punkt 27.4.7.

0.8.3 - Pensjoner

[Endret 8/07, 2/09]

Ved registrering av pensjoner i Det sentrale folketrygdsystem anvendes de spesielle feltene som er laget for EØS-saker på blankettene for uføre og etterlatte. Det er bare NAV Utland som skal fylle ut disse feltene.

Beregningene av EØS-pensjoner gjøres bare i Det sentrale folketrygdsystem, ikke i Infotrygd. Pensjonsbeløpene overføres fra Det sentrale folketrygdsystem til Infotrygd.

0.9 - Nordisk konvensjon om trygd

[Endret 8/07]

Den nordiske konvensjon om sosial trygghet av 5. mars 1981 ble erstattet av forordning 1408/71 og en ny Nordisk konvensjon om trygd trådte i kraft 1. januar 1994 samtidig med EØS-avtalen. En ny Nordisk konvensjon om trygd ble undertegnet 18. august 2003.

Et av formålene med nordisk konvensjon er at den skal fange opp de persongruppene som bor i Norden og som ikke er omfattet av forordningen. For disse gruppene ønsket man å regulere trygdeforholdet tilsvarende forordningens regler. Den nordiske konvensjonen gjelder derfor først og fremst personer som ikke er omfattet av forordningen, dvs. statsborgere i land utenfor EØS samt ikke-yrkesaktive EØS-borgere.

Rådsforordning 1408/71 er endret en rekke ganger etter 1. januar 1994, og tolkningen av forordningen endres også etter avgjørelser i EF-domstolen. For å sikre at reguleringen av internordiske trygdespørsmål ikke skal komme i konflikt med de europeiske trygdekoordineringsreglene har de nordiske landene inngått en ny Nordisk konvensjon om trygd som ble undertegnet 18. august 2003.

For nærmere informasjon om den Nordiske konvensjon se rundskrivet til Hovednr. 41.

0.10 - Administrative organer

[Flyttet fra 40-20 2/11]

0.10.1 - EU's oppbygning og organer

0.10.1.1 - Oppbygning

Unionen har tre såkalte søyler. De er:

 

1	De europeiske fellesskap (Det europeiske økonomiske fellesskap, Kull - og stålfellesskapet og EURATOM)
2	Den felles utenriks - og sikkerhetspolitikk
3	Samarbeidet om justissaker.

De europeiske fellesskap omfatter det samarbeidet der medlemslandene har gitt organene myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene.

De aktuelle forordningene 1408/71 og 574/72 er vedtatt innenfor rammen av EF og er dermed direkte bindende for alle medlemslandene og, etter EØS - avtalen, også for de EFTA - land som har ratifisert denne avtalen.

De to øvrige søylene omfatter et mellomstatlig samarbeid om utenriks - og sikkerhetspolitikk og om justissaker. På disse områdene har organene ikke myndighet til å treffe beslutninger som har direkte virkning i medlemslandene. Kommisjonen har ingen beslutningsmyndighet og Domstolen ingen domsmyndighet på disse områdene.

0.10.1.2 - Hovedorganer i EU

De europeiske fellesskap og Den Europeiske union har følgende hovedorganer:

•        Det europeiske råd

•        Rådet for den europeiske union

•        Europakommisjonen

•        Europaparlamentet

•        EF - domstolen

0.10.1.3 - Det europeiske råd

Dette er det overordnede politiske organ for samarbeidet.

Det europeiske råd består av medlemslandenes stats - eller regjeringssjefer, samt presidenten i Europakommisjonen. Den sentrale oppgaven er å trekke opp mål og hovedlinjer, og legge de nødvendige politiske føringene for samarbeidet.

0.10.1.4 - Rådet for den europeiske union

Når det bare brukes betegnelsen "Rådet" på et organ, er det Rådet for den europeiske union man normalt henviser til.

Rådet er det øverste besluttende organ når nye regler skal vedtas. Det går på omgang mellom medlemslandene å ha formannskapet i Rådet. På møtene er landene representert med sine utenriksministre eller fagministre avhengig av hvilke saker som skal behandles.

0.10.1.5 - Europakommisjonen (kommisjonen)

Kommisjonen er det utøvende, saksforberedende og kontrollerende organ. Den har enerett til å utforme og fremme forslag til nytt regelverk. Dens forslag utformes etter politiske impulser fra Det europeiske råd, Rådet, næringslivets organisasjoner og andre interessegrupper i medlemslandene og er som oftest oppfølginger av internasjonale forpliktelser eller av politisk initiativ fra de enkelte land.

Kommisjonen utformer regler normalt i samarbeid med nasjonale eksperter, men lager også selv regler etter fullmakt fra Rådet. Den har en sentral rolle i oppfølging og kontroll av om medlemslandene etterlever fellesskapsbestemmelsene. På de områder der medlemslandene har avgitt myndighet, er det Kommisjonen som representerer Fellesskapet utad. Det er den som fører forhandlinger med tredjeland.

Kommisjonen er også et forvaltningsorgan med en rekke oppgaver innenfor de forskjellige sektorer. Særlig viktig er forvaltningen av Fellesskapets budsjett. Dens administrative apparat er inndelt i 23 enheter med betegnelsen DG (generaldirektorat) i tillegg til en juridisk avdeling og et sekretariat.

Trygdereglene hører inn under DG V som har ansvar for sysselsetting, arbeidsmarked og sosialpolitikk.

0.10.1.6 - Europaparlamentet

Parlamentet velges ved direkte valg i medlemslandene og utøver politisk kontroll med de øvrige organene. Det spiller en sentral rolle ved utformingen og vedtakelsen av Fellesskapets budsjett.

Parlamentet skal rådspørres i saker av betydning og særlig når det gjelder utformingen av felles regler. Rådet som formelt vedtar reglene, er ikke forpliktet til å følge Parlamentets syn, men reglene kan heller ikke vedtas før Parlamentet har avgitt sin uttalelse.

Ved Maastricht - traktaten ble den såkalte medbestemmelsesprosedyren innført. Den kommer til anvendelse i saker som er av betydning for det indre marked og for en del øvrige sentrale områder som folkehelse, forbrukervern, utdanning og generelle miljøhandlingsplaner. I denne typen saker har Parlamentet formell vetorett i tilfeller der det er uenighet mellom Rådet og Parlamentet.

0.10.1.7 - Ef - domstolen

Domstolen skal sikre at traktatenes bestemmelser og Fellesskapets regler blir tolket, gjennomført og anvendt på en ensartet måte. Den har tre hovedoppgaver:

•        Avgjøre søksmål

•        Treffe prejudisielle avgjørelser

•        Gi uttalelser i forbindelse med Fellesskapets inngåelse av avtaler med tredjeland eller internasjonale organisasjoner.

0.10.2 - Organer som er opprettet for å sikre gjennomføringen av EØS - avtalen

Gjennom avtalen er det opprettet fire fellesorganer:

•        EØS - rådet

•        EØS - komitéen

•        Parlamentarikerkomitéen for EØS

•        Den rådgivende komité for EØS

0.10.2.1 - EØS - rådet

Rådet er det øverste felles organ for EØS - samarbeidet. Det skal legge politiske føringer for gjennomføring av avtalen og gi generelle retningslinjer for EØS - komitéens arbeid.

Rådet skal vurdere hvordan EØS - samarbeidet funksjonerer og ta de politiske avgjørelser i tilknytning til endringer i avtalen.

Rådet består av et regjeringsmedlem fra hvert av EFTA - landene. Medlemmer av det Europeiske råd og Europakommisjonen representerer EU.

0.10.2.2 - EØS - komitéen

Komitéen er det sentrale organ for løpende gjennomføring av EØS - samarbeidet og har ansvar for at avtalen funksjonerer i samsvar med formålet.

Alle parter i EØS - avtalen er representert i komitéen, for EFTA - landenes vedkommende, normalt på embetsmannsnivå. Dersom det er enighet om regelendringer eller nye regler i EFs organer, må EØS - komitéen vedta bestemmelser med samme materielle innhold for at reglene skal bli bindende også for EFTA - landene.

0.10.2.3 - Parlamentarikerkomitéen for EØS

Komitéen skal være sammensatt av like mange representanter for nasjonalforsamlingene i EFTA - landene og Europaparlamentet. Den har en rådgivende funksjon og skal tre sammen to ganger pr. år.

0.10.2.4 - Den rådgivende komité for EØS

Komitéen skal være sammensatt av like mange representanter fra EFTAs konsultative komité og fra EFs økonomiske og sosiale komité. Den skal arbeide med sikte på å styrke innflytelsen til arbeidslivets parter i EØS.

0.10.3 - Overvåknings - og domstolsordningen i eøs

0.10.3.1 - Overvåkningsordningen

Det er opprettet et eget overvåkningsorgan for EFTA - landene, ESA (EFTA surveillance Authority), som skal påse at EFTA - landene overholder sine forpliktelser etter EØS - avtalen. ESA har i hovedsak de samme overvåkningsfunksjoner i forhold til EFTA - landene som Europakommisjonen har i forhold til EF - landene.

Den umiddelbare forpliktelsen som landene har etter EØS - avtalen, er gjennomføringen i nasjonal rett av avtaleforpliktelsene på de områder hvor det nasjonale regelverket ikke allerede er i overensstemmelse med avtalen. Med unntak for brudd på konkurransereglene er det landene og ikke den enkelte borger eller det enkelte foretak som er ansvarlig for at avtalens regler gjennomføres og etterleves.

ESA har myndighet til å klage EFTA - landene inn for EFTA - domstolen dersom avtalens forpliktelser ikke etterleves.

0.10.3.2 - Domstolsordningen

Det er opprettet en egen domstol, EFTA - domstolen, som overfor EFTA - landene har samme type funksjon som EF - domstolen har innenfor EU.

Begge disse domstolene har enekompetanse til å tolke EØS - avtalen med bindende virkning innenfor sine respektive territorier. Det betyr at EFTA - domstolen avgjør saker i forhold til EFTA - landene og EF - domstolen avgjør saker i forhold til EU - landene. Domstolenes avgjørelser kan ikke ankes.

EFTA - domstolen har kompetanse til å:

•        behandle de søksmål som ESA reiser mot EFTA - land,

•        avgjøre tvister mellom to eller flere EFTA - land,

•        behandle klager over ESAs vedtak i konkurransesaker,

•        gi ikke - bindende tolkningsuttalelser for EFTA - landenes domstoler,

•        behandle søksmål som er reist av et EFTA - land mot et annet.

En borger eller et foretak i et EFTA - land kan klage til ESA dersom de mener at et EFTA - land ikke overholder sine forpliktelser, men de kan ikke reise sak mot et land om brudd på EØS - avtalen for EFTA - domstolen. Heller ikke et EU - land eller Europakommisjonen kan gjøre det.

Dersom ESA ikke ønsker å bringe en sak inn for domstolen, kan et annet EFTA - land gjøre det. Den enkelte borger er henvist til det nasjonale rettsapparat dersom vedkommende ønsker å forfølge en sak. Det forutsettes at den nasjonale domstolen i slike tilfeller ikke avsier dom uten å ha forelagt saken for EFTA - domstolen til tolkningsuttalelse. EFTA - domstolen uttaler seg da om hvordan EØS - avtalen er å forstå på det aktuelle området. Uttalelsen er imidlertid ikke formelt bindende for den nasjonale domstolen.

Avgjørelser fra EFTA - domstolen og EF - domstolen skal sendes til EØS - komitéen for at partene skal kunne vurdere utviklingen av rettspraksis. Ved ulike tolkninger er det komitéens oppgave å finne fram til løsninger som bevarer rettsenheten i EØS. Dersom dette ikke lykkes, finnes det bestemmelser som gir partene anledning til å iverksette visse beskyttelsestiltak eller sette avtaleregler ut av kraft. Det er også regler om bruk av voldgift.