H.nr. 40 Del 3.1 - Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet

Konsolidert versjon, utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 01.07.2004, sist endret 10.03.2005,

med utgangspunkt i vedlegg til forordning nr. 118/97,

endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal 1985 (A), tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige 1994 (B), tiltredelsesakten for Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia, Slovakia 2003 (C)*, forordning nr. 3811/86 av 11.12.1986 (5), forordning nr. 1305/89 av 11.05.1989 (6), forordning nr. 2332/89 av 18.07.1989 (7), forordning nr. 3427/89 av 30.10.1989 (8), forordning nr. 2195/91 av 25.06.1991 (9), forordning nr. 1247/92 av 30.04.1992 (10), forordning nr. 1248/92 av 30.04.1992 (11), forordning nr. 1249/92 av 30.04.1992 (12), forordning nr. 1945/93 av 30.06.1993 (13)*, forordning nr. 3095/95 av 22.12.1995 (14), forordning nr. 3096/95 av 22.12.1995 (15), forordning nr. 118/97 av 02.12.1996 (16), forordning nr. 1290/97 av 27.06.1997 (17), forordning nr. 1223/98 av 04.06.1998 (18), forordning nr. 1606/98 av 29.06.1998 (19), forordning nr. 307/99 av 08.02.1999 (20), forordning nr. 1399/99 av 27.04.1999 (21), forordning nr. 1386/2001 av 05.06.2001 (23)*, forordning nr. 631/2004 (26), se listen over endringsforordningene, og

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1), nr. 66/98 (eøs5), nr. 67/98 (eøs6), nr. 33/99 (eøs8), nr. 7/2000 (eøs12), nr. 8/2000 (eøs13), nr. 9/2000 (eøs14), nr. 36/2002 (eøs23), nr. 68/2004 (eøs33), nr. 101/2004 (eøs34) og Avtalen om Den tsjekkiske republikkens, Estlands, Kypros’, Latvias, Litauens, Ungarns, Maltas, Polens, Slovenias og Slovakias deltakelse i EØS 2004 (eøsA), se listen over EØS-tilpasninger om trygd.

Endringsforordningene er anmerket under den enkelte artikkel mv. Bare endringsforordninger etter oppdatering ved forordning nr. 2001/83 av 02.06.1983 er anmerket. Endringsforordninger merket med * endrer bare vedleggene.

Innhold

Betraktninger

Avdeling I: Alminnelige bestemmelser (artikkel 1 til 12)

Avdeling II: Bestemmelser om hvilken lovgivning som får anvendelse (artikkel 13 til 17a)

Avdeling III: Særbestemmelser om de forskjellige typer ytelser

Kapittel 1: Sykdom, svangerskap og fødsel

Avsnitt 1: Fellesbestemmelser (artikkel 18)

Avsnitt 2: Arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer (artikkel 19 til 24)

Avsnitt 3: Arbeidsløse og deres familiemedlemmer (artikkel 25)

Avsnitt 4: Personer som setter fram krav om pensjon og deres familiemedlemmer (artikkel 26)

Avsnitt 5: Pensjonister og deres familiemedlemmer (artikkel 27 til 34)

Avsnitt 6: Forskjellige bestemmelser (artikkel 35)

Avsnitt 7: Refusjon mellom institusjoner (artikkel 36)

Kapittel 2: Uførhet

Avsnitt 1: Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde (artikkel 37 til 39)

Avsnitt 2: Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som enten bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er avhengig av trygdetidens eller botidens lengde, eller av lovgivninger av denne type og av den type som er omhandlet i avsnitt 1 (artikkel 40)

Avsnitt 3: Forverring av uførhet (artikkel 41)

Avsnitt 4: Gjenopptakelse av utbetaling av ytelser etter suspensjon eller opphør ‑ Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder ‑ Omregning av ytelser fastsatt etter artikkel 39 (artikkel 42 og 43)

Kapittel 3: Alder og dødsfall (pensjoner) (artikkel 44 til 51)

Kapittel 4: Yrkesskade og yrkessykdom

Avsnitt 1: Rett til ytelser (artikkel 52 til 59)

Avsnitt 2: Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for (artikkel 60)

Avsnitt 3: Forskjellige bestemmelser (artikkel 61 og 62)

Avsnitt 4: Refusjon mellom institusjoner (artikkel 63)

Kapittel 5: Gravferdshjelp (artikkel 64 til 66)

Kapittel 6: Ytelser ved arbeidsløshet

Avsnitt 1: Fellesbestemmelser (artikkel 67 og 68)

Avsnitt 2: Arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (artikkel 69 og 70)

Avsnitt 3: Arbeidsløse som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (artikkel 71)

Kapittel 7: Familieytelser (artikkel 72 til 76)

Kapittel 8: Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene (artikkel 77 til 79)

Avdeling IV: Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere (artikkel 80 og 81)

Avdeling V: Den rådgivende komité for trygd for vandrearbeidere (artikkel 82 og 83)

Avdeling VI: Forskjellige bestemmelser (artikkel 84 til 93)

Avdeling VII: Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser (artikkel 94 til 98)

Vedlegg

Vedlegg I: Forordningens personkrets

Vedlegg II: Særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav j) fjerde ledd ikke omfattes av forordningens virkeområde ‑ Særlige stønader ved fødsel som i henhold til artikkel 1 bokstav u) i) ikke omfattes av forordningens virkeområde ‑ Særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelser i henhold til artikkel 4 nr. 2b som ikke omfattes av forordningens virkeområde

Vedlegg IIa: Særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser

Vedlegg III: Bestemmelser i trygdeavtaler som fortsatt skal gjelde uten hensyn til forordningens artikkel 6 ‑ Bestemmelser i trygdeavtaler som ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen

Vedlegg IV: Lovgivning omhandlet i forordningens artikkel 37 nr. 1 i henhold til hvilken størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde ‑ Særordninger for selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 38 nr. 3 og artikkel 45 nr. 3 ‑ Tilfeller omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 1 bokstav b) der ytelsen ikke beregnes i samsvar med forordningens artikkel 46 nr. 2 ‑ Ytelser og avtaler omhandlet i forordningens artikkel 46b nr. 2

Vedlegg V: Samsvar mellom medlemsstatenes lovgivninger når det gjelder vilkårene for fastsettelse av uføregrad

Vedlegg VI: Særregler for anvendelse av enkelte medlemsstaters lovgivninger

Vedlegg VII: Tilfeller der en person skal være omfattet av to medlemsstaters lovgivning samtidig

Vedlegg VIII: Ordninger som omfatter bare barnetrygd eller tilleggs- eller spesialytelser for barn som har mistet en av eller begge foreldrene

Rådet for Den europeiske union har -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Reglene om koordinering av de nasjonale trygdelovgivninger utgjør en del av den frie bevegelighet for personer og skal bidra til en forbedring av deres levestandard og arbeidsvilkår.

Den frie bevegelighet for personer, som utgjør en av hjørnesteinene for Fellesskapet, er ikke begrenset til arbeidstakere innenfor rammen av denne gruppens frie bevegelighet, men gjelder også for selvstendig næringsdrivende innenfor rammen av etableringsretten og det frie tjenesteutbud.

På grunn av de betydelige ulikheter som eksisterer mellom de nasjonale lovgivninger med hensyn til personkretsen som omfattes, er det mest ønskelig å bygge på prinsippet om at forordningen skal få anvendelse på enhver person som er omfattet av en trygdeordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller som følge av utøvelsen av lønnet eller selvstendig ervervsvirksomhet.

Det er nødvendig å respektere de nasjonale lovgivningers egenart og utelukkende utforme et koordineringssystem.

Innenfor rammen av et slikt koordineringssystem må man innenfor Fellesskapet sikre alle medlemsstatenes statsborgere, så vel som deres stønadsberettigede pårørende, likebehandling i forhold til de enkelte medlemsstaters lovgivning.

Koordineringsreglene skal sikre at arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter innenfor Fellesskapet og deres stønadsberettigede pårørende bevarer de rettigheter og fordeler som er opparbeidet eller som er under opptjening.

Disse formål må særlig søkes oppnådd gjennom sammenlegging av ethvert tidsrom som etter de enkelte nasjonale lovgivninger gir grunnlag for ervervelse eller opprettholdelse av ytelser og for beregningen av dem, og for utbetalingen av ytelsene til de ulike kategorier av personer som er omfattet av forordningen, uansett hvor de er bosatt innenfor Fellesskapet.

Arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter innenfor Fellesskapet, skal bare være omfattet av lovgivningen i én medlemsstat for å unngå at flere nasjonale lovgivninger får anvendelse samtidig, med de problemer dette kan medføre.

De tilfeller der en person som unntak fra hovedregelen kan være omfattet av lovgivningen i to medlemsstater samtidig, bør i antall og omfang begrenses så langt som råd.

For å sikre likebehandling av arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som arbeider på en medlemsstats territorium så godt som mulig, er det hensiktsmessig å fastsette som en hovedregel at den lovgivning som skal få anvendelse, skal være lovgivningen i den medlemsstat der den lønnede eller selvstendige ervervsvirksomheten utøves.

Det er mulig å fravike denne hovedregelen i særlige tilfeller som tilsier andre lovvalgskriterier.

Visse ytelser etter nasjonal lovgivning kan høre inn under både trygden og sosialhjelpen som følge av ytelsenes personkrets, formål og gjennomføringsregler, hvilket gjør det nødvendig å etablere et koordineringssystem som tar hensyn til de aktuelle ytelsenes særtrekk og som bør innarbeides i forordningen for å verne vandrearbeidernes interesser i samsvar med traktatens bestemmelser.

For personer som omfattes av forordningens virkeområde, bør slike ytelser bare tilstås i samsvar med lovgivningen i den stat på hvis territorium vedkommende eller vedkommendes familiemedlemmer er bosatt, om nødvendig ved sammenlegging av botid tilbakelagt på territoriet til enhver annen medlemsstat og uten forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet.

Det er nødvendig å fastsette særlige regler for grensearbeidere og sesongarbeidere, spesielt i forbindelse med sykdom og arbeidsløshet, som tar hensyn til den særlige situasjonen de befinner seg i.

Det er nødvendig å sikre personer som oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente stat gjennom regler som beskytter dem i forbindelse med sykdom, svangerskap og fødsel.

Den særlige situasjon for pensjonssøkere, pensjonister samt deres familiemedlemmer gjør det nødvendig å vedta bestemmelser om syketrygd som er tilpasset denne situasjonen.

Når det gjelder ytelser ved uførhet, er det nødvendig å utarbeide et koordineringssystem som tar hensyn til særegenhetene ved de nasjonale lovgivninger. Det er derfor nødvendig å skille mellom på den ene side lovgivninger der ytelsenes størrelse ikke avhenger av trygdetidens lengde, og på den annen side lovgivninger der ytelsenes størrelse avhenger av den nevnte lengden.

Forskjellene mellom medlemsstatenes ordninger gjør det nødvendig å vedta koordineringsregler som får anvendelse i tilfelle uførheten forverres.

Det er nødvendig å utarbeide et system for fastsettelse av ytelser ved alder og dødsfall når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av lovgivningen i en eller flere medlemsstater.

Det er nødvendig å fastsette et pensjonsbeløp som beregnes etter metoden med sammenlegging av perioder og pro rata beregning og som er garantert gjennom fellesskapsretten, når anvendelsen av den nasjonale lovgivning, herunder bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall av ytelser, viser seg å være mindre gunstig enn den nevnte metode.

For å beskytte de vandrende arbeidstakere og deres gjenlevende mot en altfor streng anvendelse av de nasjonale regler om reduksjon, suspensjon eller bortfall av ytelser, er det nødvendig å tilføye strenge bestemmelser for anvendelsen av disse bestemmelsene.

I forbindelse med ytelser ved yrkesskade eller yrkessykdom er det viktig for å sikre en beskyttelse å fastlegge regler for tilfeller der en person er bosatt eller oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente stat.

Det er nødvendig å fastsette særlige bestemmelser om gravferdshjelp.

For å bedre forholdene for arbeidskraftens bevegelighet er det nødvendig å sikre en styrket koordinering av samtlige medlemsstaters ordninger for arbeidsløshetstrygd og støtte til arbeidsløse.

I tråd med dette må forholdene legges til rette for å søke arbeid i de ulike medlemsstater slik at arbeidsløse for et begrenset tidsrom ytes arbeidsløshetsytelser etter den medlemsstatens lovgivning som vedkommende sist var omfattet av.

Ved avgjørelsen av hvilken lovgivning som får anvendelse for familieytelser og barnetrygd, sikrer arbeidskriteriet likebehandling av samtlige personer som er omfattet av samme lovgivning.

For å unngå uberettigede dobbeltytelser bør det fastsettes prioriteringsregler for de tilfeller der det samtidig består rett til familieytelser eller barnetrygd etter lovgivningen i den kompetente stat og etter lovgivningen i det land der familiemedlemmene er bosatt.

På grunn av at medlemsstatenes lovgivninger er spesielle og forskjellige av natur, er det nødvendig å fastlegge særlige koordineringsregler for de nasjonale ordningene for ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene.

Det er nødvendig å opprette en administrativ kommisjon sammensatt av en regjeringsrepresentant fra hver av medlemsstatene, som bl.a. har som oppgave å behandle alle administrative spørsmål eller fortolkningsspørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i denne forordning og å fremme samarbeidet mellom medlemsstatene.

Det er hensiktsmessig, innenfor rammen av en rådgivende komité å trekke representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere inn i behandlingen av problemer som er drøftet i Den administrative kommisjon.

Det er nødvendig å fastsette særlige bestemmelser som svarer til de særtrekk ved de nasjonale lovgivninger for å forenkle anvendelsen av koordineringsreglene.

Betraktninger fra forordning nr. 118/97 (16):

(1) Med sikte på sammenheng og klarhet er det nødvendig å tilpasse ordlyden i visse bestemmelser i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71, og å oppheve andre bestemmelser som er blitt foreldet og overflødig; disse endringene er imidlertid utelukkende av rent teknisk art og har som formål å forbedre de nevnte forordninger.

(2) Etter den seneste ajourføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 ved forordning (EØF) nr. 2001/83 er det foretatt flere endringer, og det er derfor, med sikte på å gjøre fellesskapsreglene klarere og lettere tilgjengelig, nødvendig å vedta en ny ajourført utgave av de nevnte forordninger, i form av en enkelt tekstversjon for hver av forordningene nr. 1408/71 og nr. 574/72, slik som det framgår av vedlegg A, henholdsvis del I og II; det er likeledes allerede nå hensiktsmessig å framlegge, i et tillegg til del II i dette vedlegget, teksten til artikkel 95 i forordning (EØF) nr. 574/72, som endret ved forordning (EF) nr. 3095/95, som får anvendelse fra 1. januar 1998 eller, i forbindelsene med Den franske republikk, fra 1. januar 2002.

(3) Artikkel 106 vedrørende betalingsbalansen i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap ble opphevet ved artikkel G i traktaten om Den europeiske union, og artikkel 73 B nr. 2 i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap forbyr alle restriksjoner på betalinger medlemsstatene imellom.

(4) For å nå målet om fri bevegelighet på trygdeområdet er det nødvendig og hensiktsmessig at reglene for koordinering av de nasjonale trygdeordninger blir endret gjennom et juridisk bindende fellesskapsinstrument som får direkte anvendelse i hver medlemsstat.

Betraktninger fra forordning nr. 1290/97 (17):

(3) Familiemedlemmer til og etterlatte etter offentlige tjenestemenn og personer likestilt med slike bør uttrykkelig medtas blant de personer som omfattes av forordning (EØF) nr. 1408/71.

(4) Det er ønskelig å gi personer som oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente stat for å studere eller gjennomgå yrkesrettet opplæring, og de av deres familiemedlemmer som ledsager dem, mulighet til å bli omfattet av artikkel 22 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71 i alle tilfeller der de har behov for ytelser.

(5) En modernisering av nåværende metoder for utveksling av opplysninger mellom trygdeinstitusjoner i medlemsstatene vil bedre tjenestene for trygdede som flytter innenfor Fellesskapet.

(6) Anvendelsen av telematikktjenester ved utveksling av data mellom institusjoner krever bestemmelser som sikrer at dokumenter som utveksles elektronisk, godkjennes på samme måte som papirdokumenter.

(7) Dataene skal utveksles i samsvar med fellesskaps­bestemmelsene om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger.

(8) Det har vist seg at utviklingen og anvendelsen av telematikktjenester ved utveksling av opplysninger har gjort det nødvendig å nedsette en teknisk komité under Den ad­ministrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere, med et særskilt ansvar på området databehandling.

Betraktninger fra forordning nr. 1223/98 (18):

(2) Det er nødvendig å endre artikkel 29 og 31 i forordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 29, 30, 31, 93 og 95 i forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av at artikkel 95 i forordning (EØF) nr. 574/72 er blitt endret ved forordning (EF) nr. 3095/95 slik at refusjonen med et fast beløp per familie erstattes av en refusjon med et fast beløp per person.

Betraktninger fra forordning nr. 1606/98 (19):

(2) Med forbehold for særlige bestemmelser i denne forordning, er det hensiktsmessig å behandle personer omfattet av særordninger for tjenestemenn og personer likestilt med slike, som arbeidstakere.

(3) Personer som er forsikret innenfor en særordning for tjenestemenn, kan samtidig være selvstendig næringsdrivende. Traktaten gir ikke nødvendig myndighet til å treffe passende tiltak på området trygd for selvstendig næringsdrivende, og derfor er anvendelsen av artikkel 235 berettiget.

(6) Det er nødvendig å ta hensyn til særtrekkene ved visse særlige pensjonsordninger for tjenestemenn i noen medlemsstater, og særlig til at det i noen medlemsstater ikke finnes regler om samordning av særordninger med den alminnelige ordning, at det i andre medlemsstater finnes regler for samordning av særordninger med den alminnelige ordning, og at disse ordningene har et begrenset virkeområde og bygger på særlige budsjettmessige og belønningsmessige strukturer, f.eks. rett til ytelser som er direkte knyttet til lang tjenestetid.

(7) Det finnes ingen felles definisjon av begrepet tjenestemann, og det er store ulikheter både med hensyn til sosiale stønadsordninger som omfatter tjenestemenn, og med hensyn til disse ordningenes materielle virkeområde og hvilke personer de omfatter.

(8) For å ta hensyn til særtrekkene ved disse særlige pensjonsordningene og samtidig opprettholde likevekten i samordningssystemet, er det berettiget å gjøre et begrenset unntak fra det alminnelige prinsipp om sammenlegging, slik at det under slike ordninger ikke må tas hensyn til tidsrom som er tilbakelagt under en særordning i en annen medlemsstat, men tap av disse tidsrommene unngås ved å kreve at de tas i betraktning i den første medlemsstats alminnelige ordning, selv om den berørte person ikke har tilbakelagt et tidsrom under denne ordning.

(9) Det er også nødvendig å ta hensyn til disse særordningenes særtrekk ved å vedta et begrenset unntak fra de bestemmelser som vanligvis benyttes for å bestemme den lovgivning som skal få anvendelse, idet det under visse omstendigheter vil være hensiktsmessig for personer som dekkes av særordninger for tjenestemenn, å være omfattet av lovgivningen i flere enn én medlemsstat.

(10) Det tjener interessene til personer som dekkes av særordninger for tjenestemenn og personer likestilt med slike, at barnepensjon som ytes i henhold til slike ordninger, heller bør beregnes i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3 enn med kapittel 8 i avdeling III.

(11) De supplerende pensjonsordningenes egenart og særtrekk innenfor rammene av rådsdirektiv 98/49/EF av 29. juni 1998 om sikring av rettighetene til supplerende pensjon for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter innenfor Fellesskapet og ulikhetene mellom slike ordninger innenfor medlemsstatene og medlemsstatene imellom, innebærer at de ikke er omfattet av og ikke må være underlagt samordningssystemet fastsatt i denne forordning, med unntak av ordninger som er dekket av uttrykket ”lovgivning” som definert i artikkel 1 bokstav j) første ledd i forordning (EØF) nr. 1408/71, eller ordninger som en medlemsstat har avgitt en erklæring om i henhold til nevnte artikkel.

Betraktninger fra forordning nr. 307/99 (20):

(4) Virkeområdet til forordning (EØF) nr. 1408/71 bør utvides slik at det i prinsippet omfatter særordninger for studenter.

(5) På trygdeområdet gir ikke anvendelsen av de nasjonale lovgivninger alene tilstrekkelig beskyttelse for studenter som flytter innenfor Fellesskapet. For at den frie bevegelighet for personer skal kunne gjennomføres fullt ut, bør de trygdeordninger som gjelder for studenter, samordnes.

(6) Av likhetshensyn bør de særlige regler som gjelder for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende gis anvendelse på studenter. Av forenklings- og klarhetshensyn bør disse reglene utfylle de bestemmelsene som allerede gjelder for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

(7) Det bør gjøres de nødvendige tilpasninger i forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72, slik at bestemmelsene i de nevnte forordninger kan gis anvendelse på studenter som flytter innenfor Fellesskapet, idet det tas hensyn til disse personenes særlige situasjon samt særtrekk ved de ordninger de er omfattet av og de ytelser de har rett til.

(8) Selv om studentenes særlige situasjon ikke har gjort det mulig å fastsette regler for å bestemme hvilken lovgivning som får anvendelse, bør det imidlertid så langt som mulig unngås at de berørte personer blir underlagt dobbel avgift eller får dobbel rett til ytelser.

(11) På grunn av studentenes særlige situasjon har det ikke vært mulig å innføre et omfattende system for samordning av studenters trygderettigheter på fellesskapsplan, særlig med hensyn til ytelser ved uførhet. Trygdeytelser til studenter varierer mye fra en medlemsstat til en annen, særlig med hensyn til ikke-avgiftsbaserte ytelser som skal bidra til å dekke tilleggsutgifter knyttet til funksjonshemmedes behov for pleie og mobilitet. De europeiske fellesskaps domstol har anerkjent at reglene for tilståelse av visse ytelser er nært knyttet til særlige økonomiske og sosiale forhold. Et begrenset unntak fra reglene om samordning av tidsrom i artikkel 10a nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 er derfor berettiget.

Betraktninger fra forordning nr. 1399/99 (21):

(2) Anvendelsen av kapittel 8 på pensjoner til barn som har mistet en av eller begge foreldrene medfører fortolknings- og forvaltningsproblemer, og det vil være til fordel for de berørte personer at slike pensjoner beregnes i samsvar med bestemmelsene i avdeling III kapittel 3 framfor bestemmelsene i kapittel 8.

(3) Beregningen i samsvar med kapittel 3 av pensjoner til barn som har mistet en av eller begge foreldrene berører ikke plikten til i samsvar med Domstolens rettspraksis å betale differansebeløpene for de ytelsene som fortsatt hører under kapittel 8.

Betraktninger fra forordning nr. 631/2004 (26):

(1) I konklusjonene fra Det europeiske råds møte i Barce­lona 15. - 16. mars 2002 heter det at et europeisk helsetrygdkort skal erstatte papirblankettene, som for øyeblikket er nødvendige i forbindelse med helsetjenester i andre medlemsstater. Kommisjonen ble bedt om å sette fram et forslag med henblikk på dette før Det europeiske råds vårmøte i 2003. Et slikt kort vil forenkle framgangsmåtene.

(2) Med henblikk på å nå dette mål og enda gå videre for å sikre at trygdede og institusjoner drar størst mulig fordel av det europeiske helsetrygdkort, er det nødvendig å gjøre visse endringer i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet.

(3) I henhold til den nåværende forordning (EØF) nr. 1408/71 gjelder det ulike bestemmelser vedrørende adgangen til naturalytelser under et midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat eller bostedsstaten, alt etter hvilken gruppe den trygdede tilhører, idet det sondres mellom ”øyeblikkelig ytelse av hjelp” og ”ytelser som er nødvendige”. Med det formål å gi bedre beskyttelse av de trygdede bør der fastsettes bestemmelser om harmonisering av rettighetene for alle trygdede med hensyn til adgangen til naturalytelser under et midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den stat der den berørte er trygdet eller er bosatt. På slike vilkår vil de trygdede under et midlertidig opphold i en annen medlems­stat få rett til de naturalytelser som fra et medisinsk syns­punkt måtte bli nødvendige, idet det tas hensyn til ytelsenes art og oppholdets forventede varighet.

(4) Det er avgjørende at alle nødvendige tiltak gjøres for å sikre at artikkel 22 nr. 1 bokstav a) nr. i) gjennomføres korrekt i alle medlemsstater, særlig i forhold til behandlere.

(5) For så vidt angår visse typer løpende behandling, som krever særlig tilgjengelighet, som for eksempel dialyse, er det av avgjørende betydning for den syke å få tilgang til behandling under opphold i en annen medlemsstat. For dette formål skal Den administrative kommisjon sette opp en liste over naturalytelser som det skal inngås en avtale om på forhånd mellom den trygdede og den institusjonen som gir behandlingen, for å sikre at slike ytelser er tilgjengelige, og for å fremme den trygdedes frihet til å oppholde sig midlertidig i en annen medlemsstat.

(6) Adgang til naturalytelser under et midlertidig opphold i en annen medlemsstat oppnås i prinsippet ved å legge fram den relevante blanketten i henhold til rådsforord­ning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71. Visse medlemsstater krever fortsatt, om ikke i praksis så i hvert fall formelt, at det tas hensyn til en rekke tilleggsformaliteter ved ankomsten til deres territorium. Slike krav, deriblant særlig plikten til alltid på forhånd å legge fram en attest for oppholdsstedets institusjon som bekrefter retten til naturalytelser, virker imidlertid unødvendig byrdefulle og kan legge hindringer i veien for de berørte personers frie bevegelighet.

(7) Medlemsstatene skal sikre at det gis hensiktsmessige opplysninger om endringene i rettigheter og plikter som innføres ved denne forordning.

(8) Samarbeid mellom institusjonene og de personer som omfattes av forordning (EØF) nr. 1408/71, er av avgjørende betydning for en effektiv og avbalansert anven­delse av nevnte forordning. Et slikt samarbeid forutsetter at både institusjonene og de trygdede gir fullstendige opplysninger om alle endringer som kan ha betydning for retten til ytelser, herunder blant annet om opphør av den trygdedes arbeid eller overgang til annet lønnet eller selvstendig arbeid, endring av bosted eller oppholdssted, for så vidt gjelder den trygdede eller et av hans familiemedlemmer, endringer i den familiemessige situasjonen og endringer i lovgivningen.

(9) I lys av de kompliserte situasjoner som kan oppstå vedrørende personers frie bevegelighet, er der behov for tiltak som gjør det mulig for institusjonene å gjøre vedtak i konkrete saker, hvor ulike fortolk­ninger av bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 og gjennomføringsforordningen bringer den berørtes rettigheter i fare. Dersom det ikke finnes en løsning som sikrer at den berørtes rettigheter respekteres, bør det være mulig å forelegge saken for Den administrative kommisjon.

(10) For å tilpasse forordningen til den tekniske utviklingen innenfor databehandling, som det europeiske helsetrygdkortet er et sentralt element i, da det er meningen at kortet på lengre sikt skal være et elektronisk medium, som er lesbart i alle medlemsstater, bør visse artikler i forordning (EØF) nr. 574/72 endres, slik at de omfatter begrepet ”dokument” i betydningen ”ethvert innhold uansett medium (skrevet på papir eller oppbevart elektronisk, lyd- eller bildeopptak, audiovi­suelle opptak)” -

vedtatt denne forordning:

Avdeling I Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1 Definisjoner

Endret ved forordning nr. 1247/92 (10), forordning nr. 3096/95 (15), forordning nr. 1290/97 (17), forordning nr. 1606/98 (19), forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97(eøs1): Artikkel 1 bokstav j) tredje ledd får ikke anvendelse for Norge, nr. 67/98 (eøs6), nr. 7/2000 (eøs12), nr. 8/2000 (eøs13).

I denne forordning menes med:

a) ”arbeidstaker” og ”selvstendig næringsdrivende”, henholdsvis en person:

i) som er pliktig eller frivillig fortsatt trygdet for ett eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder som omfattes av en trygdeordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller av en særordning for tjenestemenn,

ii) som i henhold til en trygdeordning som omfatter alle bosatte eller hele den yrkesaktive befolkning, er pliktig trygdet for ett eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder som denne forordning får anvendelse på:

•        dersom den måten trygdeordningen blir administrert eller finansiert på, gjør det mulig å identifisere vedkommende som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, eller

•        i mangel av slike kriterier, dersom vedkommende er pliktig trygdet eller frivillig fortsatt trygdet for ett av de trygdetilfeller som er oppført i vedlegg I i henhold til en ordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller i henhold til en ordning som er omhandlet i iii), eller, dersom slike ordninger ikke finnes i den berørte medlemsstat, når vedkommende svarer til definisjonen i vedlegg I,

iii) som i henhold til en ensartet trygdeordning for hele landbruksbefolkningen i samsvar med kriteriene fastsatt i vedlegg I, er pliktig trygdet for flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder denne forordning får anvendelse på,

iv) som i henhold til en medlemsstats trygdeordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller for alle bosatte eller for visse grupper av bosatte, er frivillig trygdet for ett eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder denne forordning får anvendelse på:

•        dersom vedkommende utfører lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet, eller

•        dersom vedkommende tidligere har vært pliktig trygdet for samme trygdetilfelle i henhold til en ordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i samme medlemsstat,

b) ”grensearbeider”, en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som utfører inntektsgivende arbeid på en medlemsstats territorium og er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat som han som regel reiser tilbake til daglig eller minst en gang i uken; en grensearbeider som av foretaket han vanligvis er tilknyttet, utsendes til den samme medlemsstats eller til en annen medlemsstats territorium, eller som utfører tjenester på samme medlemsstats eller på en annen medlemsstats territorium, skal likevel fortsatt anses som grensearbeider i et tidsrom som ikke må overstige fire måneder, selv om vedkommende i dette tidsrommet ikke kan reise tilbake til sitt bosted daglig eller minst en gang i uken,

c) ”sesongarbeider”, en arbeidstaker som reiser til en annen medlemsstats territorium enn den der vedkommende er bosatt, for å utføre et sesongarbeid der for et foretak eller for en arbeidsgiver i denne staten i et tidsrom som ikke i noe tilfelle må overstige åtte måneder, og som oppholder seg på nevnte stats territorium så lenge arbeidet varer; med sesongarbeid skal forstås arbeid som er avhengig av årstidene, og som automatisk gjentar seg hvert år,

c a) ”student”, enhver annen person enn en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlem eller etterlatte i henhold til denne forordning, som studerer eller er under yrkesrettet opplæring som fører fram til en kompetanse som er offisielt anerkjent av en medlemsstats myndigheter, og som er omfattet av en alminnelig trygdeordning eller en særlig trygdeordning for studenter,

d) ”flyktning”, en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om flyktningers stilling, undertegnet i Genève 28. juli 1951,

e) ”statsløs”, en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om statsløses stilling, undertegnet i New York 28. september 1954,

f) i) ”familiemedlem”, en person som er definert eller anerkjent som familiemedlem eller betegnet som medlem av husstanden i henhold til den lovgivning som ligger til grunn for ytelsene, eller i de tilfeller som er omhandlet i artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt; dersom denne lovgivning bare anser en person som er bosatt sammen med arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller studenten for å være familiemedlem eller medlem av husstanden, skal dette vilkår likevel anses oppfylt når vedkommende hovedsakelig forsørges av arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller studenten. Dersom en medlemsstats lovgivning ikke gjør det mulig å skille mellom familiemedlemmer og andre personer som denne lovgivning får anvendelse på, skal uttrykket ”familiemedlem ha den betydning som er angitt i vedlegg I,

ii) dersom det gjelder ytelser til uføre som etter en medlemsstats lovgivning tilstås alle statsborgere i denne stat som fyller vilkårene for slike ytelser, skal uttrykket ”familiemedlem” bety minst ektefelle, mindreårige barn samt myndige barn som forsørges av arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller studenten,

g) ”etterlatt”, en person som er definert eller anerkjent som etterlatt i henhold til den lovgivning som ytelsene tilstås på grunnlag av; dersom denne lovgivningen bare anser en person som bodde sammen med avdøde for å være etterlatt, skal dette vilkår likevel anses oppfylt når vedkommende hovedsakelig ble forsørget av avdøde,

h) ”bosted”, vanlig oppholdssted,

i) ”opphold”, midlertidig oppholdssted,

j) ”lovgivning”, i forhold til en medlemsstat, gjeldende og framtidige lover, forskrifter, vedtektsfestede bestemmelser og alle andre gjennomføringstiltak som gjelder trygdeområdene og trygdeordningene omhandlet i artikkel 4 nr. 1 og 2 eller de særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelsene omhandlet i artikkel 4 nr. 2a.

Uttrykket omfatter ikke bestemmelser i gjeldende eller framtidige kollektive avtaler, enten de omfattes eller ikke av vedtak av offentlige myndigheter som gjør slike avtaler obligatoriske eller utvider deres virkeområde. Når det gjelder bestemmelser i kollektivavtaler:

i) som tjener til å iverksette pliktig trygd som følger av de lover og forskrifter som er omhandlet i foregående ledd, eller

ii) som oppretter en ordning som administreres av samme institusjon som administrerer ordningene innført ved de lover og forskrifter som er omhandlet i foregående ledd,

kan denne begrensning likevel når som helst oppheves ved at den berørte medlemsstat avgir en erklæring som angir ordningene av denne type som denne forordning får anvendelse på. En slik erklæring skal meddeles og offentliggjøres i samsvar med bestemmelsene i artikkel 97.

Bestemmelsene i foregående ledd skal ikke føre til at ordningene som forordning nr. 3 fikk anvendelse på, unntas fra denne forordningens virkeområde.

Uttrykket ”lovgivning” skal heller ikke omfatte bestemmelser som regulerer særordninger for selvstendig næringsdrivende, og som er opprettet på initiativ av dem som er berørt, eller som bare får anvendelse på en del av den berørte medlemsstats territorium, uansett om de offentlige myndigheter har vedtatt at bestemmelsene skal være obligatoriske eller har utvidet deres virkeområde. De aktuelle særordningene er oppført i vedlegg II,

j a) ”særordning for tjenestemenn”, enhver trygdeordning som er ulik den alminnelige trygdeordning som gjelder for arbeidstakere i de berørte medlemsstater, og som alle eller visse kategorier tjenestemenn eller personer likestilt med disse er direkte omfattet av,

k) ”trygdeavtale”, en bilateral eller multilateral overenskomst som er inngått eller vil bli inngått utelukkende mellom to eller flere medlemsstater, samt enhver annen multilateral overenskomst som er inngått eller vil bli inngått mellom minst to medlemsstater og en eller flere andre stater på trygdeområdet, når det gjelder hele eller deler av områdene og ordningene angitt i artikkel 4 nr. 1 og 2, samt avtaler av enhver art inngått i henhold til nevnte overenskomster,

l) ”kompetent myndighet”, i forhold til en medlemsstat den statsråd, de statsråder eller annen tilsvarende myndighet som er ansvarlig for trygdeordninger i hele eller deler av den berørte statens territorium,

m) ”Den administrative kommisjon”, den kommisjon som er omhandlet i artikkel 80,

n) ”institusjon”, i forhold til en medlemsstat det organ eller den myndighet som er ansvarlig for å anvende hele eller deler av lovgivningen,

o) ”kompetent institusjon”:

i) den institusjon som vedkommende er tilsluttet på det tidspunkt søknad om en ytelse settes fram, eller

ii) den institusjon der vedkommende har rett til ytelser eller ville hatt rett til ytelser dersom vedkommende eller et eller flere av vedkommendes familiemedlemmer var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger, eller

iii) den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, eller

iv) dersom det gjelder en ordning som angår arbeidsgivers plikter med hensyn til ytelsene angitt i artikkel 4 nr. 1, enten arbeidsgiveren eller vedkommendes assurandør eller, i mangel av slik, det organ eller den myndighet som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat,

p) ”institusjonen på bostedet” og ”institusjonen på oppholdsstedet”, henholdsvis den institusjon som er kompetent til å gi ytelser der vedkommende er bosatt, og den institusjon som er kompetent til å gi ytelser der vedkommende oppholder seg, i henhold til den lovgivning som institusjonen anvender, eller dersom en slik institusjon ikke finnes, den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat,

q) ”kompetent stat”, den medlemsstat der den kompetente institusjon ligger,

r) ”trygdetid”, tidsrom med avgiftsbetaling eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet definert eller anerkjent som trygdetid etter den lovgivning de er tilbakelagt eller anses som tilbakelagt under, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom, når de etter denne lovgivningen anses som likestilt med trygdetid. Tidsrom tilbakelagt etter en særordning for tjenestemenn anses også som trygdetid,

s) ”ansettelsestid” eller ”tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet”, tidsrom definert eller anerkjent som slike tidsrom etter den lovgivning de er tilbakelagt under, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom, dersom de etter nevnte lovgivning anses som likestilt med ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet. Tidsrom tilbakelagt etter en særordning for tjenestemenn anses også som ansettelsestid,

s a) ”botid”, tidsrom definert eller anerkjent som slike tidsrom etter den lovgivning de er tilbakelagt eller anses tilbakelagt under,

t) ”ytelser” og ”pensjoner”, alle ytelser og pensjoner, herunder alle deler av disse som utbetales av offentlige midler, reguleringsforhøyelser og andre tillegg, med forbehold for bestemmelsene i avdeling III, samt kapitaliserte ytelser som kan utbetales i stedet for pensjoner, og utbetalinger i form av refusjon av avgifter,

u) i) ”familieytelser”, alle naturalytelser eller kontantytelser som skal kompensere familieutgifter etter lovgivningen fastsatt i artikkel 4 nr. 1 bokstav h), unntatt særlige stønader ved fødsel og adopsjon nevnt i vedlegg II,

ii) ”barnetrygd”, periodiske kontantytelser som utelukkende tilstås på grunnlag av antall familiemedlemmer og eventuelt på grunnlag av familiemedlemmenes alder,

v) ”gravferdshjelp”, engangsytelse ved dødsfall unntatt de kapitaliserte ytelsene omhandlet i bokstav t).

Artikkel 2 Personkrets

Endret ved forordning nr. 1290/97 (17), forordning nr. 1606/98 (19), forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12), nr. 8/2000 (eøs13).

1. Denne forordning får anvendelse på arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og studenter som er eller har vært underlagt én eller flere medlemsstaters lovgivning, og som er statsborgere i en av medlemsstatene, eller som er statsløse eller flyktninger bosatt på en medlemsstats territorium, samt på deres familiemedlemmer og deres etterlatte.

2. Denne forordning får anvendelse på etterlatte etter arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og studenter som har vært underlagt én eller flere medlemsstaters lovgivning, uavhengig av disse personenes nasjonalitet, når deres etterlatte er statsborgere i en av medlemsstatene eller er statsløse eller flyktninger bosatt på en medlemsstats territorium.

Artikkel 3 Likebehandling

1. Med mindre annet følger av særbestemmelser i denne forordning, skal personer som er bosatt på en medlemsstats territorium, og som denne forordning får anvendelse på, ha de samme plikter og rettigheter i henhold til en medlemsstats lovgivning som denne medlemsstatens statsborgere.

2. Bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på retten til å velge medlemmer av trygdeinstitusjonenes organer eller til å delta i oppnevningen av slike medlemmer, men skal ikke berøre en medlemsstats lovgivning om valgbarhet eller framgangsmåte ved oppnevning av medlemmer til disse organene.

3. Med mindre annet er bestemt i vedlegg III, skal bestemmelser i trygdeavtaler som forsatt skal gjelde i henhold til artikkel 7 nr. 2 bokstav c) og bestemmelser i avtaler inngått i henhold til artikkel 8 nr. 1, omfatte alle personer som denne forordning får anvendelse på.

Artikkel 4 Områder som omfattes

Endret ved forordning nr. 1247/92 (10), forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Denne forordning får anvendelse på all lovgivning om følgende trygdeområder:

a) ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel,

b) ytelser ved uførhet, herunder ytelser som tar sikte på å bevare eller forbedre arbeidsevnen,

c) ytelser ved alder,

d) ytelser til gjenlevende,

e) ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom,

f) gravferdshjelp,

g) ytelser ved arbeidsløshet,

h) familieytelser.

2. Denne forordning får anvendelse på alle alminnelige og særskilte trygdeordninger, med eller uten avgiftsbetaling, og på ordninger som pålegger arbeidsgiver eller skipsreder plikter når det gjelder ytelsene omhandlet i nr. 1.

2a. Denne forordning får også anvendelse på særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelser som følger av en lovgivning eller en ordning som ikke er omhandlet i nr. 1 eller som er utelukket etter nr. 4, dersom disse ytelsene har som formål:

a) å dekke trygdetilfeller som svarer til områdene omhandlet i nr. 1 bokstav a) til h), i stedet for eller i tillegg til andre ytelser, eller

b) bare å sikre særlig vern for uføre.

2b. Denne forordning får ikke anvendelse på bestemmelser i en medlemsstats lovgivning om særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelser, angitt i vedlegg II avsnitt III, som får anvendelse bare på en del av dens territorium.

3. Bestemmelsene i avdeling III i denne forordning skal likevel ikke berøre en medlemsstats lovbestemmelser om en skipsreders plikter.

4. Denne forordning får ikke anvendelse verken på sosiale og helsemessige velferdsordninger eller på ordninger for ofre for krig eller dens følger.

Artikkel 5 Erklæring fra medlemsstatene om denne forordnings virkeområde

Endret ved forordning nr. 1247/92 (10).

Medlemsstatene skal i erklæringer som meddeles og offentliggjøres i samsvar med artikkel 97, angi lovgivningen og ordningene omhandlet i artikkel 4 nr. 1 og 2, de særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelsene omhandlet i artikkel 4 nr. 2a, minsteytelsene omhandlet i artikkel 50 samt ytelsene omhandlet i artikkel 77 og 78.

Artikkel 6 Trygdeavtaler som erstattes av denne forordning

Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 7, 8 og 46 nr. 4 skal denne forordning, når det gjelder den personkrets og de ordninger den omfatter, erstatte enhver trygdeavtale som binder:

a) enten bare to eller flere medlemstater,

b) eller minst to medlemsstater og en eller flere andre stater når det gjelder tilfeller som reguleres uten medvirkning av noen institusjon i en av de sistnevnte statene.

Artikkel 7 Internasjonale bestemmelser som ikke berøres av denne forordning

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. Denne forordning berører ikke forpliktelser som følger av:

a) en konvensjon vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferanse som etter ratifikasjon av en eller flere medlemsstater har trådt i kraft i de berørte stater,

b) de midlertidige europeiske avtaler om trygd av 11. desember 1953 inngått mellom Europarådets medlemsstater.

2. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 6 får følgende fortsatt anvendelse:

a) bestemmelsene i avtalene av 27. juli 1950 og 30. november 1979 om trygd for båtmannskap på Rhinen,

b) bestemmelsene i den europeiske avtale av 9. juli 1956 om trygd for arbeidere i internasjonal transport,

c) bestemmelsene i trygdeavtalene oppført i vedlegg III.

Artikkel 8 Inngåelse av avtaler mellom medlemsstatene

1. To eller flere medlemsstater kan, dersom det er behov for det, inngå avtaler med hverandre på grunnlag av denne forordnings grunntanker og prinsipper.

2. Enhver medlemsstat skal, i samsvar med bestemmelsene i artikkel 97 nr. 1, gi underretning om avtaler som er inngått med en annen medlemsstat i henhold til bestemmelsene i nr. 1.

Artikkel 9 Adgang til frivillig eller frivillig fortsatt trygd

1. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som for rett til frivillig eller frivillig fortsatt trygd har vilkår om bosted på denne statens territorium, får ikke anvendelse på personer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, forutsatt at de på et eller annet tidspunkt i sin tidligere karriere var omfattet av lovgivningen i førstnevnte stat som arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende.

2. Dersom en medlemsstats lovgivning som for rett til frivillig eller frivillig fortsatt trygd har vilkår om at trygdetid skal være tilbakelagt, skal trygdetid eller botid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, i den utstrekning det er nødvendig, medregnes som om disse tidsrom var tilbakelagt etter førstnevnte stats lovgivning.

Artikkel 9a Forlengelse av referanseperioden

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

Dersom rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning er betinget av at det i løpet av et nærmere fastsatt tidsrom før trygdetilfellet inntreffer (referanseperiode) er tilbakelagt en minste trygdetid, og dersom det er bestemt at tidsrom i løpet av hvilke det er gitt ytelser i henhold til denne medlemsstatens lovgivning, eller tidsrom med omsorg for barn på denne medlemsstatens territorium skal forlenge denne referanseperioden, skal tidsrom i løpet av hvilke det er gitt alders‑ eller uførepensjon eller ytelser ved sykdom, arbeidsløshet eller yrkesskade (med unntak av pensjon) i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, og tidsrom med omsorg for barn på en annen medlemsstats territorium, også forlenge nevnte referanseperiode.

Artikkel 10 Opphevelse av bostedsvilkår ‑ Virkning av pliktig trygd på refusjon av avgifter

Endret ved forordning nr. 307/99 (20).

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. (eøs13).

1. Med mindre annet er bestemt i denne forordning, skal kontantytelser ved uførhet, alder eller til gjenlevende, pensjoner ved yrkesskade eller yrkessykdom og gravferdshjelp opptjent etter en eller flere medlemsstaters lovgivning, ikke reduseres, endres, suspenderes, bortfalle eller beslaglegges som følge av at mottakeren er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen av ytelsen ligger.

Foregående ledd får også anvendelse på kapitaliserte ytelser som ved inngåelse av nytt ekteskap tilstås etterlatt ektefelle som hadde rett til gjenlevendepensjon.

2. Dersom en medlemsstats lovgivning om refusjon av avgifter har vilkår om at vedkommende har opphørt å være omfattet av pliktig trygd, skal dette vilkår ikke anses oppfylt så lenge vedkommende er omfattet av pliktig trygd etter lovgivningen i en annen medlemsstat.

Artikkel 10a Særlige ikke‑avgiftsbaserte ytelser

Endret ved forordning nr. 1247/92 (10).

1. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 10 og avdeling III skal personer som denne forordning får anvendelse på, motta de særlige ikke‑avgiftsbaserte kontantytelsene omhandlet i artikkel 4 nr. 2a bare på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt og etter denne stats lovgivning, forutsatt at disse ytelsene er angitt i vedlegg IIa. Ytelsene skal gis av institusjonen på bostedet og belastes denne.

2. Institusjonen i en medlemsstat hvis lovgivning gjør rett til ytelser omhandlet i nr. 1 betinget av at botid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne botid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt på enhver annen medlemsstats territorium, som om det var tidsrom tilbakelagt på førstnevnte medlemsstats territorium.

3. Når en medlemsstats lovgivning gjør rett til en ytelse omhandlet i nr. 1, som tilstås som tilleggsytelse, betinget av at vedkommende mottar en av ytelsene omhandlet i artikkel 4 nr. 1 bokstav a) til h), og ingen slik ytelse utbetales etter denne lovgivning, skal enhver tilsvarende ytelse som tilstås etter en annen medlemsstats lovgivning, anses som en ytelse tilstått etter førstnevnte medlemsstats lovgivning med henblikk på tilståelsen av tilleggsytelsen.

4. Når en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av ytelser omhandlet i nr. 1 til uføre eller funksjonshemmede betinget av at uførheten eller funksjonshemningen første gang ble diagnostisert på denne medlemsstats territorium, anses dette vilkår for å være oppfylt når uførheten første gang ble konstatert på en annen medlemsstats territorium.

Artikkel 11 Regulering av ytelser

Regler om regulering av ytelser fastsatt i en medlemsstats lovgivning, får anvendelse på ytelser som skal utbetales etter denne lovgivning, og i den forbindelse skal det tas hensyn til bestemmelsene i denne forordning.

Artikkel 12 Samordning av ytelser for å forhindre dobbeltutbetalinger

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9), forordning nr. 1248/92 (11).

1. Denne forordning kan verken gi eller opprettholde rett til flere ytelser av samme art for det samme tidsrom med pliktig trygd. Denne bestemmelse får likevel ikke anvendelse på ytelser ved uførhet, alder, dødsfall (pensjoner) eller ved yrkessykdom som i samsvar med bestemmelsene i artikkel 41, artikkel 43 nr. 2 og 3, artikkel 46, 50 og 51 eller artikkel 60 nr. 1 bokstav b), fastsettes av institusjonene i to eller flere medlemsstater.

2. Med mindre annet er bestemt i denne forordning, kan bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om at en ytelse skal reduseres, suspenderes eller bortfalle når mottakeren samtidig har rett til andre trygdeytelser eller har annen inntekt av hvilken som helst art, påberopes selv om retten til slike ytelser er opptjent etter lovgivningen i en annen medlemsstat eller inntektene er mottatt i en annen medlemsstat.

3. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om at en ytelse skal reduseres, suspenderes eller bortfalle når en person som mottar ytelser ved uførhet eller førtidsytelser ved alder, utfører et inntektsgivende arbeid, kan påberopes overfor en person selv om vedkommende utfører sitt arbeid på en annen medlemsstats territorium.

4. Uførepensjon som utbetales i henhold til nederlandsk lovgivning i de tilfeller den nederlandske institusjonen i henhold til artikkel 57 nr. 5 eller artikkel 60 nr. 2 bokstav b) også er pliktig til å dekke en del av utgiftene til ytelser ved yrkessykdom tilstått i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, skal reduseres med det beløp som utbetales til den institusjon i den annen medlemsstat, som er ansvarlig for å gi ytelser ved yrkessykdom.

Avdeling II Bestemmelser om hvilken lovgivning som får anvendelse

Artikkel 13 Alminnelige regler

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9), forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Med forbehold for artikkel 14c og 14f skal personer som denne forordning får anvendelse på, bare omfattes av én medlemsstats lovgivning. Lovgivningen skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i denne avdeling.

2. Med forbehold for artikkel 14 til 17:

a) en person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium, skal omfattes av denne statens lovgivning selv om vedkommende er bosatt på en annen medlemsstats territorium, eller foretaket eller arbeidsgiveren der vedkommende er ansatt, har sitt forretningskontor eller sitt bosted på en annen medlemsstats territorium,

b) en person som utøver selvstendig næringsvirksomhet på en medlemsstats territorium, skal omfattes av denne statens lovgivning selv om vedkommende er bosatt på en annen medlemsstats territorium,

c) en person som utfører inntektsgivende arbeid om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, skal omfattes av denne statens lovgivning,

d) offentlige tjenestemenn og personer likestilt med slike skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat hvis administrasjon de arbeider for,

e) en person som er innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller siviltjeneste i en medlemsstat, skal omfattes av denne statens lovgivning. Dersom det for rett til ytelser etter denne lovgivning er vilkår om at trygdetid skal være tilbakelagt før eller etter at slik militærtjeneste eller siviltjeneste er avtjent, skal trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, i den utstrekning det er nødvendig, medregnes som om den var tilbakelagt etter lovgivningen i førstnevnte stat. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller siviltjeneste, skal beholde status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende,

f) en person som opphører å være omfattet av en medlemsstats lovgivning uten at vedkommende blir omfattet av en annen medlemsstats lovgivning i samsvar med en av de regler som er fastsatt i foregående bokstaver eller i samsvar med en av unntaks‑ eller særbestemmelsene i artikkel 14 til 17, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivning alene.

Artikkel 14 Særregler som, med unntak for sjøfolk, får anvendelse på personer som utfører lønnet arbeid

Artikkel 13 nr. 2 bokstav a) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold:

1. a) En person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium for et foretak som vedkommende vanligvis er tilknyttet, og som utsendes av foretaket til en annen medlemsstats territorium for å utføre arbeid der for foretakets regning, skal fortsatt omfattes av lovgivningen i førstnevnte medlemsstat, dersom arbeidet ikke forventes å vare mer enn 12 måneder og vedkommende ikke er utsendt for å erstatte en arbeidstaker hvis utsendelsestid er utløpt,

b) dersom arbeidet som skal utføres, på grunn av uforutsette omstendigheter varer lenger enn opprinnelig forutsatt og overstiger 12 måneder, får førstnevnte medlemsstats lovgivning fortsatt anvendelse inntil arbeidet er fullført, forutsatt at den kompetente myndighet i den medlemsstat til hvis territorium vedkommende er utsendt, eller det organ som er utpekt av denne myndigheten har gitt sitt samtykke; det må søkes om slikt samtykke før utløpet av det opprinnelige tidsrom på 12 måneder. Slikt samtykke kan likevel ikke gis for mer enn 12 måneder.

2. For en person som vanligvis utfører lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, skal spørsmålet om hvilken lovgivning vedkommende skal omfattes av, fastsettes som følger:

a) en person som tilhører besetningen på skip eller fly eller utfører landtransport i et foretak som for egen eller for andres regning utfører internasjonal transport av passasjerer eller gods med jernbane, på vei, i luften eller innenriks skipsfart, og som har sitt forretningskontor på en medlemsstats territorium, skal med følgende begrensninger omfattes av sistnevnte stats lovgivning:

i) en person som er ansatt i en filial eller ved en fast representasjon som nevnte foretak har på territoriet til en annen medlemsstat enn den der foretaket har sitt forretningskontor, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium filialen eller den faste representasjonen ligger,

ii) en person som hovedsakelig arbeider på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, skal omfattes av denne statens lovgivning selv om foretaket der vedkommende er ansatt, verken har forretningskontor, filial eller en fast representasjon på denne statens territorium,

b) en annen person enn personen omhandlet i bokstav a), skal omfattes av:

i) lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende utfører deler av sitt arbeid der, eller dersom vedkommende er tilknyttet flere foretak eller arbeidsgivere som har sitt forretningskontor eller sitt bosted på forskjellige medlemsstaters territorium,

ii) lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket eller arbeidsgiveren der vedkommende er ansatt, har sitt forretningskontor eller sitt bosted, dersom vedkommende ikke er bosatt på en av de medlemsstaters territorium der han utfører sitt arbeid.

3. En person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium for et foretak som har sitt forretningskontor på en annen medlemsstats territorium, skal dersom de to medlemsstaters felles grense går gjennom foretaket, omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor.

Artikkel 14a Særregler som, med unntak for sjøfolk, får anvendelse på personer som utøver selvstendig næringsvirksomhet

Artikkel 13 nr. 2 bokstav b) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold:

1. a) En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på en medlemsstats territorium, og som utfører et arbeid på en annen medlemsstats territorium, skal fortsatt omfattes av lovgivningen i førstnevnte medlemsstat, dersom arbeidet ikke forventes å vare mer enn 12 måneder,

b) dersom arbeidet som skal utføres, på grunn av uforutsette omstendigheter varer lenger enn opprinnelig forutsatt og overstiger 12 måneder, får førstnevnte medlemsstats lovgivning fortsatt anvendelse inntil arbeidet er fullført, forutsatt at den kompetente myndighet i den medlemsstat til hvis territorium vedkommende har reist for å utføre nevnte arbeid, eller det organ som er utpekt av denne myndigheten, har gitt sitt samtykke; det må søkes om slikt samtykke før utløpet av det opprinnelige tidsrom på 12 måneder. Slikt samtykke kan likevel ikke gis for mer enn 12 måneder.

2. En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende utfører deler av sitt arbeid på denne medlemsstatens territorium. Dersom vedkommende ikke utfører arbeid i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, skal vedkommende omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører sitt hovedarbeid. De kriterier som fastsetter hva som er hovedarbeid, er fastsatt i forordningen omhandlet i artikkel 98.

3. En person som utøver selvstendig næringsvirksomhet i et foretak, som har sitt forretningskontor på en medlemsstats territorium, skal dersom to medlemsstaters felles grense går gjennom foretaket, omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor.

4. Dersom lovgivningen som en person skulle ha vært omfattet av i samsvar med nr. 2 og 3, ikke gir vedkommende mulighet til å bli medlem i en alderspensjonsordning selv på frivillig basis, skal vedkommende omfattes av den annen medlemsstats lovgivning som ville ha fått anvendelse dersom disse bestemmelsene ikke fantes, eller skulle to eller flere medlemsstaters lovgivning få anvendelse på denne måten, skal vedkommende omfattes av den lovgivning som de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter blir enige om.

Artikkel 14b Særregler som får anvendelse på sjøfolk

Artikkel 13 nr. 2 bokstav c) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold:

1. En person som enten på territoriet til en medlemsstat eller om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, utfører lønnet arbeid for et foretak som vedkommende vanligvis er tilknyttet, og som utsendes av foretaket for å utføre et arbeid for foretakets regning om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg, skal fortsatt omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning på de vilkår som er fastsatt i artikkel 14 nr. 1.

2. En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet enten på territoriet til en medlemsstat eller om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, og som for egen regning utfører et arbeid om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg, skal fortsatt omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning på de vilkår som er fastsatt i artikkel 14a nr. 1.

3. En person som vanligvis ikke utfører inntektsgivende arbeid til sjøs, og som utfører arbeid i en medlemsstats territorialfarvann eller havn på et skip under en annen medlemsstats flagg i dette territorialfarvann eller i denne havn, men som ikke tilhører skipets mannskap, skal omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning.

4. En person som utfører lønnet arbeid om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, og som lønnes for dette arbeidet av et foretak eller en person som har sitt forretningsted eller sitt bosted på en annen medlemsstats territorium, skal omfattes av sistnevnte stats lovgivning dersom vedkommende er bosatt på denne statens territorium; det foretak eller den person som betaler lønnen, skal anses som arbeidsgiver ved anvendelse av nevnte lovgivning.

Artikkel 14c Særregler som får anvendelse på personer som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5).

En person som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium, skal:

a) med forbehold for bokstav b), omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid eller, dersom vedkommende utfører slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, den lovgivning som er fastsatt i samsvar med artikkel 14 nr. 2 eller 3,

b) i de tilfeller som er omhandlet i vedlegg VII, omfattes av:

•        lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid, idet denne lovgivning er fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 nr. 2 eller 3, dersom vedkommende utfører slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, og

•        lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet, idet denne lovgivning er fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14a nr. 2, 3 eller 4, dersom vedkommende har slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium.

Artikkel 14d Forskjellige bestemmelser

Endret ved forordning nr. 3811/86 (5), forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. En person omhandlet i artikkel 14 nr. 2 og 3, artikkel 14a nr. 2, 3 og 4, artikkel 14c bokstav a) og artikkel 14e, skal ved anvendelse av den lovgivning som er fastsatt i samsvar med disse bestemmelsene, behandles som om vedkommende utførte hele sitt inntektsgivende arbeid på den berørte medlemsstats territorium.

2. Den person som er omhandlet i artikkel 14c bokstav b), skal ved fastsettelsen av den avgiftssats en selvstendig næringsdrivende skal betale etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet, behandles som om vedkommende utfører lønnet arbeid på denne medlemsstatens territorium.

3. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som fastsetter at en pensjonist som utfører inntektsgivende arbeid, ikke skal omfattes av pliktig trygd når det gjelder dette arbeid, får også anvendelse på pensjonister som har opptjent rett til en pensjon etter en annen medlemsstats lovgivning, med mindre vedkommende uttrykkelig ber om å bli omfattet av pliktig trygd ved å søke institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i førstnevnte medlemsstat, og som er oppført i vedlegg 10 til forordningen omhandlet i artikkel 98.

Artikkel 14e Særregler som får anvendelse på personer som er dekket av en særordning for tjenestemenn og som samtidig er arbeidstakere og/eller selvstendig næringsdrivende på én eller flere andre medlemsstaters territorium

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19)

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

En person som er ansatt som tjenestemann eller likestilt personell og er omfattet av en særordning for tjenestemenn i en medlemsstat og samtidig er arbeidstaker og/eller selvstendig næringsdrivende på én eller flere andre medlemsstaters territorium, skal underlegges lovgivningen i den medlemsstat der vedkommende er dekket av en særordning for tjenestemenn.

Artikkel 14f Særregler som får anvendelse på tjenestemenn som er ansatt i flere enn én medlemsstat og samtidig er omfattet av en særordning i en av disse statene

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19)

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

En person som samtidig er ansatt i to eller flere medlemsstater som tjenestemann eller likestilt personell, og som i minst én av disse medlemsstatene er omfattet av en særordning for tjenestemenn skal underlegges lovgivningen i hver av disse medlemsstatene.

Artikkel 15 Regler om frivillig trygd og om frivillig fortsatt trygd

1. Artikkel 13 til 14d får ikke anvendelse på frivillig eller frivillig fortsatt trygd med mindre det i en medlemsstat på et av områdene omhandlet i artikkel 4 bare finnes en frivillig trygdeordning.

2. Dersom anvendelse av to eller flere medlemsstaters lovgivning medfører samtidig medlemskap:

•        i en pliktig trygdeordning og i en eller flere frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordninger, skal vedkommende utelukkende omfattes av den pliktige trygdeordningen,

•        i to eller flere frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordninger, kan vedkommende bare bli medlem i den frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordning som vedkommende har valgt.

3. Når det gjelder uførhet, alder og dødsfall (pensjoner), kan vedkommende likevel bli medlem i den frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordning i en medlemsstat selv om vedkommende omfattes av en annen medlemsstats lovgivning på pliktig grunnlag, dersom samtidig medlemskap er tillatt, uttrykkelig eller stilltiende, i førstnevnte medlemsstat.

Artikkel 16 Særregler for hjelpepersonalet ved diplomatiske eller konsulære stasjoner og De europeiske fellesskaps hjelpepersonale

1. Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 2 bokstav a) får anvendelse på hjelpepersonalet ved diplomatiske eller konsulære stasjoner og på personer som er i privat tjeneste hos tjenestemenn ved slike stasjoner.

2. Arbeidstakere omhandlet i nr. 1 som er statsborgere i den medlemsstat som er senderstat, kan likevel velge å være omfattet av denne stats lovgivning. Slik valgrett kan utøves på nytt ved utløpet av hvert kalenderår og har ikke tilbakevirkende kraft.

3. De europeiske fellesskaps hjelpepersonale kan velge å være omfattet av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium de arbeider, av den medlemsstats lovgivning som de sist var omfattet av, eller av lovgivningen i den medlemsstat der de er statsborgere, unntatt for bestemmelser om barnetrygd, som ytes i henhold til en ordning som gjelder for dette personalet. Valgretten kan utøves bare en gang og får virkning fra ansettelsestidspunktet.

Artikkel 17 Unntak fra artikkel 13 til 16

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9).

To eller flere medlemsstater, disse staters kompetente myndigheter eller de organer som er utpekt av disse myndighetene, kan etter avtale gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 13 til 16 til fordel for visse persongrupper eller personer.

Artikkel 17a Særregler for personer som mottar pensjon etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater

Endret ved forordning nr. 2195/91 (9).

En person som mottar pensjon etter lovgivningen i en medlemsstat eller pensjoner etter lovgivningen i flere medlemsstater, og som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, kan etter anmodning unntas fra å være omfattet av sistnevnte stats lovgivning, dersom han ikke er omfattet av denne lovgivningen på grunnlag av inntektsgivende arbeid.

Avdeling III Særbestemmelser om de forskjellige typer ytelser

Kapittel 1 Sykdom, svangerskap og fødsel

Avsnitt 1 Fellesbestemmelser

Artikkel 18 Sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller botid

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid, ansettelsestid eller botid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne trygdetid, ansettelsestid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender.

2. Bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på sesongarbeidere, selv om det dreier seg om tidsrom forut for en avbrytelse av et trygdeforhold som har vart lenger enn den kompetente stats lovgivning tillater, forutsatt at vedkommende ikke har opphørt å være trygdet i mer enn fire måneder.

Avsnitt 2 Arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer

Artikkel 19 Bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat - Alminnelige regler

1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, og som oppfyller vilkårene for rett til ytelser i henhold til den kompetente stats lovgivning, skal, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, i staten der vedkommende er bosatt motta:

a) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen på bostedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, som om vedkommende var trygdet der,

b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet, kan ytelsene likevel utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

2. Bestemmelsene i nr. 1 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, i den utstrekning de ikke har rett til slike ytelser i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium de er bosatt.

Når familiemedlemmene er bosatt på territoriet til en medlemsstat der retten til naturalytelser i henhold til lovgivningen ikke er betinget av trygd eller arbeid, skal naturalytelsene de mottar anses gitt for den institusjonens regning som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er tilsluttet, med mindre ektefellen eller den person som har omsorgen for barna, utfører inntektsgivende arbeid på nevnte medlemsstats territorium.

Artikkel 20 Grensearbeidere og deres familiemedlemmer - Særregler

En grensearbeider kan også oppnå ytelser på den kompetente stats territorium. Ytelsene skal gis av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der. Familiemedlemmer kan motta ytelser på samme vilkår; unntatt når øyeblikkelig behandling er nødvendig, skal rett til slike ytelser være betinget av at det er enighet mellom de berørte stater eller kompetente myndigheter i disse statene eller, i mangel av en slik avtale, av at den kompetente institusjon på forhånd har gitt sin tillatelse.

Artikkel 21 Opphold i eller flytting til den kompetente stat

1. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 19 nr. 1 som oppholder seg på den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der, selv om vedkommende allerede har mottatt ytelser for samme tilfelle av sykdom, svangerskap og fødsel før sitt opphold.

2. Nr. 1 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmene omhandlet i artikkel 19 nr. 2.

Dersom familiemedlemmene er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den stat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er bosatt, skal likevel naturalytelsene gis av institusjonen på oppholdsstedet, men belastes institusjonen på vedkommendes bosted.

3. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse på grensearbeidere og deres familiemedlemmer.

4. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer omhandlet i artikkel 19 som flytter til den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning selv om de allerede har mottatt ytelser for samme tilfelle av sykdom, svangerskap og fødsel før flyttingen.

Artikkel 22 Opphold utenfor den kompetente stat - Tilbakevending eller flytting til en annen medlemsstat ved sykdom, svangerskap og fødsel - Nødvendig reise til en annen medlemsstat for å få hensiktsmessig behandling

Endret ved forordning nr. 631/2004,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppfyller vilkårene for rett til ytelser etter den kompetente stats lovgivning, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og:

a) hvis tilstand krever naturalytelser som fra et medisinsk synspunkt blir nødvendige under et opphold på en annen medlemsstats territorium, idet det tas hensyn til ytelsenes art og oppholdets forventede varighet, eller

b) som, etter å ha fått rett til ytelser som skal belastes den kompetente institusjon, får tillatelse av institusjonen til å reise tilbake til den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, eller til å flytte til en annen medlemsstats territorium, eller

c) som får tillatelse av den kompetente institusjon til å reise til en annen medlemsstats territorium for der å motta hensiktsmessig behandling for sin tilstand,

skal ha rett til:

i) naturalytelser gitt av institusjonen på oppholds- eller bostedet for den kompetente institusjons regning i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, som om vedkommende var trygdet der; tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av den kompetente stats lovgivning,

ii) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på oppholds- eller bostedet kan likevel ytelsene utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevnte institusjons regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

1a. Den administrative kommisjon utarbeider en liste over naturalytelser, som, for at de skal være tilgjengelige under et opphold i en annen medlemsstat, av praktiske grunner krever at den berørte person og den institusjonen som gir behandlingen, har inngått avtale om dette forut for oppholdet.

2. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav b), kan bare nektes dersom det blir fastslått at reisen kan forverre vedkommendes helsetilstand eller forringe den medisinske behandling.

Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c), kan ikke nektes når den aktuelle behandling er blant de ytelser som gis etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt og dersom det, etter at det er tatt hensyn til vedkommendes aktuelle helsetilstand og sykdommens mulige utvikling, ikke kan gis behandling innen den tid som vanligvis er nødvendig for å oppnå den aktuelle behandling i bostedsstaten.

3. Bestemmelsene i nr. 1, 1a og 2 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmene til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

Ved anvendelse av nr. 1 bokstav a) i) og c) i) på familiemedlemmer omhandlet i artikkel 19 nr. 2 som er bosatt på en annen medlemsstats territorium enn territoriet til den medlemsstat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er bosatt, skal likevel:

a) naturalytelsene gis av institusjonen på oppholdsstedet, men belastes institusjonen i den medlemsstat der familiemedlemmene er bosatt, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender som om arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var trygdet der. Tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt,

b) tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c) skal utstedes av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt.

4. Det forhold at bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, skal ikke berøre familiemedlemmenes rett til ytelser.

Artikkel 22a Særlige regler for visse personkategorier

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14), forordning nr. 631/2004,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 66/98 (eøs5) og nr. 101/2004 (eøs34).

Uten hensyn til artikkel 2 i denne forordning får artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og c) og nr. 1a anvendelse også på personer som er statsborgere i en av medlemsstatene og er trygdet etter en medlemsstats lovgivning, samt på de familiemedlemmer som bor sammen med dem.

Artikkel 22b Yrkesaktivitet i en annen medlemsstat enn den kompetente stat - Opphold i den stat der yrkesaktiviteten utøves

Utgått ved forordning nr. 631/2004,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

.....

Artikkel 22c

Tilføyd ved forordning nr. 1290/97 (17), utgått ved forordning nr. 307/99 (20)

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Artikkel 23 Beregning av kontantytelser

Endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal (A)

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en gjennomsnittlig inntekt eller en gjennomsnittlig avgift, skal fastsette den gjennomsnittlige inntekten eller den gjennomsnittlige avgiften utelukkende på grunnlag av stadfestede inntekter eller anvendte avgifter i de tidsrom som er tilbakelagt etter nevnte lovgivning.

2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en normert inntekt, skal utelukkende ta hensyn til normerte inntekter eller, eventuelt, gjennomsnittet av normerte inntekter for tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning.

3. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på kontantytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium.

Artikkel 24 Større naturalytelser

1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som for seg selv eller for et familiemedlem har fått tilstått en protese eller et større hjelpemiddel eller andre større naturalytelser av en institusjon i en medlemsstat før vedkommende er blitt trygdet ved en institusjon i en annen medlemsstat, skal beholde retten til disse ytelsene som skal belastes førstnevnte institusjon, selv om de er tilstått etter at vedkommende ble tilsluttet sistnevnte institusjon.

2. Den administrative kommisjon skal utarbeide en liste over ytelsene som bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på.

Avsnitt 3 Arbeidsløse og deres familiemedlemmer

Artikkel 25

Endret ved forordning nr. 631/2004,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34)

1. En arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som bestemmelsene i artikkel 69 nr. 1 eller artikkel 71 nr. 1 bokstav b) nr. ii) andre punktum får anvendelse på, og som oppfyller de krav som stilles i henhold til den kompetente stats lovgivning for å få rett til natural- og kontantytelser, skal, etter at det om nødvendig er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, for det tidsrommet som er fastsatt i artikkel 69 nr. 1 bokstav c), ha rett til:

a) naturalytelser som fra et medisinsk synspunkt blir nødvendige for vedkommende under oppholdet i den medlemsstat på hvis territorium han søker arbeid, idet det tas hensyn til ytelsenes art og oppholdets forventede varighet. Slike naturalytelser gis for den kompetente institusjons regning av institusjonen i den medlemsstat der vedkommende søker arbeid, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen sistnevnte institusjon anvender, som om vedkommende var trygdet der,

b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen i den medlemsstat der den arbeidsløse søker arbeid, kan ytelsene likevel utbetales av denne institusjonen for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Ytelser ved arbeidsløshet etter artikkel 69 nr. 1 skal ikke tilstås for det tidsrom det mottas kontant­ytelser.

1a. Bestemmelsene i artikkel 22 nr. la, får tilsvarende anvendelse.

2. En arbeidstaker som er helt arbeidsløs, og som bestemmelsene i artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal motta natural- og kontantytelser i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, som om vedkommende hadde vært omfattet av denne lovgivning under sitt siste arbeid, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18; utgiftene til disse ytelsene skal belastes institusjonen i bostedsstaten.

3. Når en arbeidsløs person oppfyller vilkårene for rett til ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel i henhold til lovgivningen i medlemsstaten som skal belastes utgiftene til ytelser ved arbeidsløshet, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, skal familiemedlemmene motta disse ytelsene uansett i hvilken medlemsstat de er bosatt eller oppholder seg. Ytelsene skal gis:

i) når det gjelder naturalytelser, av institusjonen på bo- eller oppholdsstedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, for den kompetente institusjons regning i den medlemsstat som er ansvarlig for utgiftene til ytelser ved arbeidsløshet,

ii) når det gjelder kontantytelser, av institusjonen i medlemsstaten som er ansvarlig for utgiftene til ytelser ved arbeidsløshet, i samsvar med lovgivningen den anvender.

4. Uten å berøre bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som gir adgang til å forlenge det tidsrommet ytelser ved sykdom kan tilstås for, kan tidsrommet som fastsatt i nr. 1 ved force majeure forlenges av den kompetente institusjon innenfor den grense som er fastsatt i lovgivningen denne institusjonen anvender.

Artikkel 25a Avgifter som skal betales av helt arbeidsløse arbeidstakere

Endret ved forordning nr. 1249/92 (12).

Den institusjonen i en medlemsstat som er ansvarlig for å tilstå naturalytelser og kontantytelser til arbeidsløse som nevnt i artikkel 25 nr. 2, og som anvender en lovgivning som har bestemmelser om innkreving av avgifter som arbeidsløse plikter å betale til dekning av ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel, skal ha rett til å innkreve slike avgifter i samsvar med bestemmelsene i den lovgivning den anvender.

Avsnitt 4 Personer som setter fram krav om pensjon og deres familiemedlemmer

Artikkel 26 Rett til naturalytelser ved opphør av rett til ytelser fra den institusjon som sist var den kompetente institusjon

1. En arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende, vedkommendes familiemedlemmer eller gjenlevende som under behandlingen av et krav om pensjon opphører å ha rett til naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat som sist var den kompetente stat, skal likevel motta slike ytelser, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, i samsvar med lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium den eller de berørte er bosatt, dersom de har rett til slike ytelser i henhold til denne lovgivning eller ville hatt rett til dem i henhold til en annen medlemsstats lovgivning forutsatt at de var bosatt på denne statens territorium.

2. En person som setter fram krav om pensjon og hvis rett til naturalytelser er hjemlet i en medlemsstats lovgivning som pålegger vedkommende å betale avgifter for ytelser ved sykdom mens kravet om pensjon behandles, skal opphøre å ha rett til naturalytelser ved utløpet av den annen måned vedkommende har unnlatt å betale skyldige avgifter.

3. Naturalytelser gitt i henhold til bestemmelsene i nr. 1 skal belastes den institusjon som i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 har innkrevet avgiftene; når det ikke skal betales avgifter i henhold til nr. 2, skal den institusjon som er ansvarlig for utgiftene til naturalytelser, etter utbetaling av pensjonen i henhold til bestemmelsene i artikkel 28, refundere utgiftene til ytelsene som er gitt, til institusjonen på bostedet.

Avsnitt 5 Pensjonister og deres familiemedlemmer

Artikkel 27 Rett til pensjon i henhold til flere medlemsstaters lovgivning, når det foreligger rett til ytelser i bostedsstaten

En person som har rett til pensjon i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, herunder lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, og som har rett til ytelser i henhold til sistnevnte medlemsstats lovgivning, skal etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og vedlegg VI, sammen med sine familiemedlemmer motta slike ytelser fra institusjonen på bostedet og for denne institusjonens regning som om vedkommende utelukkende hadde rett til pensjon i henhold til sistnevnte medlemsstats lovgivning.

Artikkel 28 Rett til pensjon i henhold til en eller flere staters lovgivning, når det ikke foreligger rett til ytelser i bostedsstaten

1. En person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som ikke har rett til ytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, skal likevel motta slike ytelser for seg og sin familie i den utstrekning vedkommende ville hatt rett til disse ytelsene i henhold til lovgivningen i den medlemsstaten eller minst en av de medlemsstater som er kompetente med hensyn til pensjoner, dersom vedkommende var bosatt på den berørte stats territorium, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og vedlegg VI. Ytelsene skal gis på følgende vilkår:

a) naturalytelser skal gis av institusjonen på bostedet, som om vedkommende hadde rett til pensjon i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium vedkommende er bosatt og hadde rett til naturalytelser, men belastes institusjonen omhandlet i nr. 2,

b) kontantytelser skal eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den kompetente institusjon anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet kan likevel ytelsene utbetales av den sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

2. I de tilfeller som er omhandlet i nr. 1, skal utgiftene til naturalytelser belastes den institusjon som utpekes i samsvar med følgende regler:

a) dersom pensjonisten bare har rett til nevnte ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning, skal utgiftene belastes den kompetente institusjon i denne staten,

b) dersom pensjonisten har rett til nevnte ytelser i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, skal utgiftene belastes den kompetente institusjon i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende lengst har vært omfattet av; fører anvendelsen av denne regelen til at utgiftene til ytelsene belastes flere institusjoner, skal de belastes den institusjon som anvender den lovgivning pensjonisten sist var omfattet av.

Artikkel 28a Rett til pensjoner i henhold til lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater enn bostedsstaten, når det foreligger rett til ytelser i sistnevnte stat

Dersom en person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, er bosatt på territoriet til en medlemsstat etter hvis lovgivning rett til naturalytelser ikke er betinget av trygd eller arbeid, og der det etter lovgivningen heller ikke foreligger rett til pensjon, skal utgiftene til naturalytelser gitt til vedkommende eller vedkommendes familiemedlemmer belastes den institusjon i en av medlemsstatene som er kompetent med hensyn til pensjoner, som fastsatt i samsvar med reglene i artikkel 28 nr. 2, i den utstrekning pensjonisten og vedkommendes familiemedlemmer ville hatt rett til slike ytelser i henhold til lovgivningen som institusjonen anvender, dersom de var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger.

Artikkel 29 Når familiemedlemmene er bosatt i en annen stat enn den der pensjonisten er bosatt - Flytting til den stat der pensjonisten er bosatt

Endret ved forordning nr. 1223/98 (18),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/99 (eøs8).

1. Familiemedlemmer til en person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der pensjonisten er bosatt, skal motta ytelser som om pensjonisten var bosatt på samme territorium som dem selv når vedkommende har rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning. Ytelsene skal gis på følgende vilkår:

a) naturalytelser skal gis av institusjonen på bostedet til familiemedlemmene i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen institusjonen anvender og belastes den institusjon som er fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 27 eller artikkel 28 nr. 2; dersom bostedet ligger i den kompetente medlemsstat, skal naturalytelser gis av og belastes den kompetente institusjon,

b) kontantytelser skal eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller 28 nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på familiemedlemmenes bosted kan likevel ytelsene utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

2. Familiemedlemmer omhandlet i nr. 1 som flytter til den medlemsstat på hvis territorium pensjonisten er bosatt, skal motta:

a) naturalytelser etter bestemmelsene i denne statens lovgivning selv om de allerede har mottatt ytelser for det samme tilfelle av sykdom eller for svangerskap eller fødsel før flyttingen,

b) kontantytelser som eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller 28 nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet til pensjonisten kan ytelsene likevel utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

Artikkel 30 Større naturalytelser

Bestemmelsene i artikkel 24 får tilsvarende anvendelse på pensjonister.

Artikkel 31 Når pensjonisten og/eller vedkommendes familiemedlemmer oppholder seg i en annen stat enn den der de er bosatt

Endret ved forordning nr. 1223/98 (18), forordning nr. 631/2004,

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/1999 (eøs8), nr. 101/2004 (eøs34).

1. En person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som har rett til ytelser i henhold til en av disse medlemsstatenes lovgivning, samt vedkommendes familiemedlemmer, som oppholder seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den der de er bosatt, skal motta:

a) naturalytelser som fra et medisinsk synspunkt blir nødvendige for vedkommende under opphold i en annen medlemsstat enn bostedsstaten, idet det tas hensyn til ytelsenes art og oppholdets forventede varighet. Slike naturalytelser gis av institusjonen på oppholdsstedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, og belastes institusjonen på pensjonistens eller vedkommendes familiemedlemmers bosted,

b) kontantytelser som eventuelt gis av den kompe­tente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller artikkel 28 nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgiv­ningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på oppholdsstedet kan likevel ytelsene utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning.

2. Bestemmelsene i artikkel 22 nr. 1a får tilsvarende anvendelse.

Artikkel 32

Utgått ved forordning nr. 3096/95 (15).

Artikkel 33 Avgifter som skal betales av pensjonister

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. Den institusjon i en medlemsstat som er ansvarlig for utbetaling av pensjon, og som anvender en lovgivning som har bestemmelser om fradrag for avgifter som en pensjonist plikter å betale for ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel, skal ha rett til å foreta slike fradrag, beregnet i samsvar med nevnte lovgivning, i pensjonen som skal utbetales av institusjonen, i den utstrekning utgiftene i forbindelse med ytelsene i henhold til artikkel 27, 28, 28a, 29, 31 og 32 skal belastes en institusjon i nevnte medlemsstat.

2. Dersom en pensjonist i tilfellene omhandlet i artikkel 28a, som følge av sitt bosted skal innbetale avgift eller tilsvarende beløp for å dekke ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, kan slike avgifter ikke innkreves.

Artikkel 34 Alminnelige bestemmelser

1. Ved anvendelse av artikkel 28, 28a, 29 og 31 skal en person som har rett til to eller flere pensjoner i henhold til en og samme medlemsstats lovgivning, anses som en person som har rett pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning som definert i disse bestemmelser.

2. Artikkel 27 til 33 får ikke anvendelse på en pensjonist eller vedkommendes familiemedlemmer som har rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning på grunn av inntektsgivende arbeid. I slike tilfeller skal vedkommende ved anvendelse av dette kapittel anses som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller som et familiemedlem til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

Avsnitt 5a Personer som studerer eller er under yrkesrettet opplæring samt deres familiemedlemmer

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Artikkel 34a Særlige bestemmelser for studenter og deres familiemedlemmer

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20), endret ved forordning nr. 631/2004 (26),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13), nr. 101/2004 (eøs34).

Bestemmelsene i artikkel 18, artikkel 19, artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og c) og nr. la, artikkel 22 nr. 2 andre ledd, artikkel 22 nr. 3, artikkel 23 og artikkel 24 og avsnitt 6 og 7 skal få tilsvarende anvendelse på studenter og deres familiemedlemmer, etter omstendighetene.

Artikkel 34b Felles bestemmelser

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20), utgått ved forordning nr. 631/2004 (26),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13), nr. 101/2004 (eøs34).

.....

Avsnitt 6 Forskjellige bestemmelser

Artikkel 35 Hvilken ordning som får anvendelse når det er flere ordninger i bosteds- eller oppholdsstaten - Tidligere pådratt lidelse - Tidsbegrensning av ytelser

Endret ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13)..

1. Med forbehold for nr. 2 skal bestemmelsene som anvendes i henhold til artikkel 19, artikkel 21 nr. 1, artikkel 22, 25, 26, artikkel 28 nr. 1, artikkel 29 nr. 1 eller artikkel 31, være bestemmelsene i ordningen for arbeidere i stålindustrien dersom lovgivningen i oppholds- eller bostedsstaten omfatter flere trygdeordninger ved sykdom, svangerskap og fødsel. Dersom nevnte lovgivning omfatter en særordning for arbeidere i gruver eller lignende virksomheter, får bestemmelsene i denne ordningen likevel anvendelse på denne type arbeidere og deres familiemedlemmer forutsatt at institusjonen på oppholds- eller bostedet som de henvender seg til, er kompetent til å administrere en slik ordning.

2. Dersom lovgivningen i oppholds- eller bostedsstaten omfatter en eller flere særordninger som dekker alle eller de fleste yrkeskategorier av selvstendig næringsdrivende, og som tilstår naturalytelser som er mindre gunstige enn de som tilstås arbeidstakere, skal bestemmelsene som anvendes på vedkommende og vedkommendes familiemedlemmer i henhold til artikkel 19 nr. 1 bokstav a) og nr. 2, artikkel 22 nr. 1 bokstav i) og nr. 3, artikkel 28 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31 bokstav a) være de som følger av den eller de ordninger som er fastsatt ved gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98:

a) når vedkommende i den kompetente stat er tilsluttet en særordning for selvstendig næringsdrivende som også tilstår mindre gunstige naturalytelser enn de som tilstås arbeidstakere, eller

b) når en person som mottar en eller flere pensjoner i henhold til pensjonslovgivningen i den kompetente medlemsstat eller medlemsstater, bare har rett til naturalytelser fastsatt etter en særordning for selvstendig næringsdrivende som også tilstår mindre gunstige naturalytelser enn de som tilstås arbeidstakere.

3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av ytelser betinget av lidelsens opprinnelse, skal dette vilkår ikke gjelde for personer som denne forordning får anvendelse på, uansett i hvilken medlemsstat de er bosatt.

4. Dersom retten til å motta ytelser etter en medlemsstats lovgivning er av begrenset varighet, kan institusjonen som anvender denne lovgivningen eventuelt medregne det tidsrom ytelsene allerede er blitt gitt av institusjonen i en annen medlemsstat for samme tilfelle av sykdom, svangerskap og fødsel.

Avsnitt 7 Refusjon mellom institusjoner

Artikkel 36

Endret ved forordning nr. 3096/95 (15).

1. Naturalytelser gitt av en institusjon i en medlemsstat, som skal belastes en institusjon i en annen medlemsstat i henhold til bestemmelsene i dette kapittel, refunderes fullt ut.

2. Refusjonene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, enten mot dokumentasjon av de faktiske utgifter eller på grunnlag av faste beløp.

I sistnevnte tilfelle skal de faste beløp sikre en refusjon som i størst mulig grad svarer til de faktiske utgiftene.

3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan fastsette andre refusjonsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjoner under deres myndighet.

Kapittel 2 Uførhet

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Avsnitt 1 Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde

Artikkel 37 Alminnelige bestemmelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. En arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som fortløpende eller skiftevis har vært omfattet av lovgivningen i to eller flere medlemsstater, og som har tilbakelagt trygdetid utelukkende etter lovgivninger som gjør størrelsen på ytelsene ved uførhet uavhengig av trygdetidens lengde, skal motta ytelser i samsvar med artikkel 39. Denne artikkel skal ikke berøre forhøyelse av pensjoner eller pensjonstillegg for barn tilstått i samsvar med bestemmelsene i kapittel 8.

2. Vedlegg IV del A skal angi lovgivningene omhandlet i nr. 1 som gjelder i hver av de berørte medlemsstater.

Artikkel 38

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Medregning av trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningene en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av ved ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser

1. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser i henhold til en ordning som ikke er en særordning i henhold til nr. 2 eller 3, betinget av tilbakelagt trygdetid eller botid, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat, i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, uansett om det er etter en særordning eller etter en alminnelig ordning og uansett om ordningen gjelder arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. For dette formål skal disse tidsrom medregnes som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen institusjonen anvender.

2. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden er tilbakelagt utelukkende innenfor et yrke der det er en særordning for arbeidstakere eller eventuelt innenfor et bestemt arbeid, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning bare medregnes ved tilståelse av slike ytelser dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, innenfor samme yrke eller eventuelt samme type arbeid.

Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer, forutsatt at vedkommende har vært omfattet av den ene eller den andre av disse ordningene.

3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden er tilbakelagt utelukkende innenfor et yrke der det er en særordning for selvstendig næringsdrivende, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning bare medregnes ved tilståelse av slike ytelser dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, innenfor samme yrke. Vedlegg IV del B skal for hver berørt medlemsstat angi de ordninger omhandlet i dette nummer som får anvendelse på selvstendig næringsdrivende.

Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer, forutsatt at vedkommende har vært omfattet av den ene eller den andre av disse ordningene.

Artikkel 39 Fastsettelse av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 3095/95 (14).

1. Institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning fikk anvendelse på det tidspunkt da arbeidsuførhet med etterfølgende uførhet inntraff, skal i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivning avgjøre om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til ytelser etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 38.

2. En person som oppfyller vilkårene i nr. 1, skal utelukkende oppnå ytelser fra nevnte institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender.

3. En person som ikke har rett til ytelser ved anvendelse av nr. 1, skal motta ytelsene som vedkommende fremdeles har rett til i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 38.

4. Dersom lovgivningen omhandlet i nr. 2 eller 3 foreskriver at det ved fastsettelsen av ytelsesbeløpene skal tas hensyn til andre familiemedlemmer enn barna, skal den kompetente institusjon også ta i betraktning vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt i den kompetente stat.

5. Dersom lovgivningen omhandlet i nr. 2 eller 3 inneholder bestemmelser om reduksjon, suspensjon eller bortfall ved samtidig rett til ytelser av forskjellig art i henhold til artikkel 46a nr. 2 eller annen inntekt, skal artikkel 46a nr. 3 og artikkel 46c nr. 5 få tilsvarende anvendelse.

6. En arbeidstaker som er helt arbeidsløs, og som artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal motta ytelsene ved uførhet fra den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, i samsvar med lovgivningen den anvender som om vedkommende hadde vært omfattet av denne lovgivning under sitt siste arbeid, etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 38 og/eller artikkel 25 nr. 2. Utgiftene til disse ytelsene skal belastes institusjonen i bostedsstaten.

Dersom denne institusjonen anvender en lovgivning som har bestemmelser om innkreving av avgifter fra arbeidsløse til dekning av ytelser ved uførhet, skal den ha rett til å innkreve slike avgifter i samsvar med bestemmelsene i den lovgivning den anvender.

Dersom lovgivningen som denne institusjonen anvender, fastsetter at ytelser skal beregnes på grunnlag av en lønn, skal denne institusjonen ta hensyn til lønn som er mottatt i den staten vedkommende sist arbeidet og i bostedsstaten i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Dersom vedkommende ikke har mottatt lønn i bostedsstaten, skal den kompetente institusjon, etter reglene i sin lovgivning, ta hensyn til den lønn vedkommende har mottatt i den stat vedkommende sist var i arbeid.

Avsnitt 2 Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som enten bare har vært omfattet av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er avhengig av trygdetidens eller botidens lengde, eller av lovgivninger av denne type og av den type som er omhandlet i avsnitt 1

Artikkel 40 Alminnelige bestemmelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som fortløpende eller skiftevis har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivninger, hvorav i det minste en ikke er av den type som er omhandlet i artikkel 37 nr. 1, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3 som får tilsvarende anvendelse etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 4.

2. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som blir arbeidsufør med etterfølgende uførhet mens vedkommende er omfattet av en lovgivning angitt i vedlegg IV del A, skal likevel motta ytelser i samsvar med artikkel 37 nr. 1 på følgende vilkår:

•        at vedkommende oppfyller vilkårene i denne lovgivning eller i andre lovgivninger av samme type, etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 38, men uten å ta i betraktning trygdetid tilbakelagt etter lovgivninger som ikke er angitt i vedlegg IV del A, og

•        at vedkommende ikke oppfyller vilkårene for rett til ytelser ved uførhet etter en lovgivning som ikke er angitt i vedlegg IV del A, og

•        at vedkommende ikke gjør krav på ytelser ved alder etter at det er tatt hensyn til artikkel 44 nr. 2 andre punktum.

3. a) Ved fastsettelse av rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning angitt i vedlegg IV del A, som gjør tilståelse av ytelser ved uførhet betinget av at vedkommende har mottatt kontantytelser ved sykdom eller har vært arbeidsufør i et visst tidsrom, når en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av denne lovgivning, og som blir arbeidsufør med etterfølgende uførhet mens vedkommende var omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, skal det med forbehold for artikkel 37 nr. 1 tas hensyn til:

i) ethvert tidsrom vedkommende, i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, har mottatt kontantytelser ved sykdom eller i stedet for disse ytelsene fortsatt har mottatt lønn ved arbeidsuførhet,

ii) ethvert tidsrom vedkommende, i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, har mottatt ytelser etter dette kapittel 2 og det etterfølgende kapittel 3 for uførhet som fulgte etter arbeidsuførheten,

som om vedkommende i dette tidsrom hadde mottatt kontantytelser ved sykdom i henhold til lovgivningen i førstnevnte medlemsstat eller hadde vært arbeidsufør i henhold til denne lovgivning.

b) Rett til ytelser ved uførhet skal etter førstnevnte medlemsstats lovgivning erverves enten ved utløpet av det foregående tidsrom med kompensasjon ved sykdom som fastsatt i denne lovgivning eller ved utløpet av det foregående tidsrom med arbeidsuførhet som fastsatt i denne lovgivning og tidligst:

i) den dag retten til ytelser omhandlet i bokstav a) ii) er ervervet i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, eller

ii) fra den påfølgende dag etter den siste dag vedkommende har rett til kontantytelser ved sykdom i henhold til den annen medlemsstats lovgivning.

4. Det vedtak som gjøres av institusjonen i en medlemsstat om søkerens uførhetsgrad, skal være bindende for institusjonen i enhver annen berørt medlemsstat dersom det er anerkjent i vedlegg V at det er samsvar mellom disse statenes lovgivninger når det gjelder vilkårene for fastsettelse av uførhetsgrad.

Avsnitt 3 Forverring av uførhet

Artikkel 41

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Ved forverring av uførhet som en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende mottar ytelser for i henhold til bare en medlemsstats lovgivning, får følgende bestemmelser anvendelse:

a) dersom vedkommende, etter å ha mottatt ytelser, ikke har vært omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat tilstå ytelsene i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender etter at det er tatt hensyn til forverringen,

b) dersom vedkommende, etter å ha mottatt ytelser, har vært omfattet av en eller flere av de øvrige medlemsstaters lovgivning, skal vedkommende tilstås ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 37 nr. 1 eller eventuelt artikkel 40 nr. 1 eller 2 etter at det er tatt hensyn til forverringen,

c) dersom summen av den eller de ytelsene som skal utbetales i samsvar med bokstav b), er lavere enn ytelsesbeløpet vedkommende mottok av den institusjon som tidligere pliktet å utbetale ytelsen, skal sistnevnte institusjon utbetale vedkommende et tillegg lik differansen mellom de to nevnte beløp,

d) dersom den kompetente institusjon for den opprinnelige arbeidsuførheten i tilfellet omhandlet i bokstav b) er en nederlandsk institusjon, og dersom:

i) lidelsen som er årsak til forverringen er identisk med den som lå til grunn for tilståelse av ytelser i henhold til nederlandsk lovgivning,

ii) denne lidelsen er en yrkessykdom som definert i den medlemsstats lovgivning som vedkommende sist var omfattet av, og som gir rett til utbetaling av tillegget omhandlet i artikkel 60 nr. 1 bokstav b), og

iii) lovgivningen eller lovgivningene som vedkommende har vært omfattet av fra vedkommende mottok ytelser, er en lovgivning eller lovgivninger omhandlet i vedlegg IV del A,

skal den nederlandske institusjonen fortsatt utbetale den opprinnelige ytelse etter at forverringen er inntruffet, og den ytelse som skal utbetales etter den medlemsstats lovgivning vedkommende sist var omfattet av, skal reduseres med beløpet for den nederlandske ytelsen.

e) dersom vedkommende ikke har rett til ytelser fra en annen medlemsstats institusjon i tilfellet omhandlet i bokstav b), skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat tilstå ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne stats lovgivning etter at det er tatt hensyn til forverringen, og eventuelt artikkel 38.

2. Ved forverring av uførhet som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende mottar ytelser for i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, skal ytelsene tilstås ham etter at det er tatt hensyn til forverringen i samsvar med artikkel 40 nr. 1.

Avsnitt 4 Gjenopptakelse av utbetaling av ytelser etter suspensjon eller bortfall - Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder - Omregning av ytelser fastsatt etter artikkel 39

Artikkel 42 Fastsettelse av hvilken institusjon som er ansvarlig for å gi ytelser når utbetaling av ytelser ved uførhet blir gjenopptatt

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Dersom utbetaling av ytelser skal gjenopptas etter suspensjon, skal ytelsene utbetales av den eller de institusjoner som var ansvarlige for å gi slike ytelser på tidspunktet for suspensjonen, med forbehold for artikkel 43.

2. Dersom en persons tilstand gjør vedkommende berettiget til ny ytelse etter opphør av tidligere ytelse, skal denne tilstås i samsvar med bestemmelsene i artikkel 37 nr. 1 eller eventuelt artikkel 40 nr. 1 eller 2.

Artikkel 43 Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder - Ny beregning av ytelser fastsatt etter artikkel 39

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Ytelser ved uførhet skal, etter omstendighetene, gå over til ytelser ved alder på de vilkår som er fastsatt i lovgivningen eller lovgivningene de har vært tilstått etter, og i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3.

2. Enhver institusjon i en medlemsstat som er ansvarlig for å utbetale ytelser ved uførhet etter en medlemsstats lovgivning, skal fortsatt gi en person som mottar slike ytelser og som kan gjøre krav på ytelser ved alder etter lovgivningen i en eller flere av de andre medlemsstatene i samsvar med artikkel 49, de ytelser ved uførhet som vedkommende har krav på etter lovgivningen som den anvender, inntil bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse for institusjonen eller så lenge vedkommende oppfyller vilkårene for å motta slike ytelser.

3. Når ytelser ved uførhet fastsatt i samsvar med artikkel 39 etter en medlemsstats lovgivning, går over til ytelser ved alder, og når vedkommende ennå ikke oppfyller vilkårene i lovgivningen eller lovgivningene i en eller flere av de andre medlemsstatene for å få rett til disse ytelsene, skal vedkommende fra den dag overgangen skjer, motta ytelser ved uførhet fra medlemsstaten eller medlemsstatene, fastsatt i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3, som om dette kapittel fikk anvendelse på det tidspunkt arbeidsuførhet med etterfølgende uførhet inntrådte, inntil vedkommende oppfyller vilkårene for rett til ytelser ved alder i den eller de berørte nasjonale lovgivninger eller, når det ikke er fastsatt bestemmelser om slik overgang, så lenge vedkommende har rett til ytelser ved uførhet etter den eller de berørte lovgivninger.

4. Ytelsene ved uførhet fastsatt i samsvar med artikkel 39 skal fastsettes på nytt ved anvendelse av bestemmelsene i kapittel 3 når mottakeren oppfyller vilkårene for rett til ytelser ved uførhet i henhold til en lovgivning som ikke er angitt i vedlegg IV, del A eller når vedkommende mottar ytelser ved alder etter en annen medlemsstats lovgivning.

Avsnitt 5 Personer som er dekket av en særordning for tjenestemenn

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

Artikkel 43a

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Bestemmelsene i artikkel 37, 38 nr. 1, 39 og avsnitt 2, 3 og 4 får tilsvarende anvendelse på personer som er omfattet av en særordning for tjenestemenn.

2. Dersom imidlertid en medlemsstats lovgivning gjør ervervelse, tap, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser i henhold til en særordning for tjenestemenn betinget av at all trygdetid er tilbakelagt etter én eller flere særordninger for tjenestemenn i denne medlemsstaten, eller trygdetid som etter lovgivningen i denne medlemsstaten anses som likestilt med slik tid, skal bare den tiden medregnes som kan anerkjennes etter denne medlemsstats lovgivning.

Dersom slik trygdetid har blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal slik tid medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer.

3. Når ytelsene i henhold til en medlemsstats lovgivning beregnes på grunnlag av den seneste lønn eller de seneste lønninger mottatt i en referanseperiode, skal denne stats kompetente institusjon ved beregningen utelukkende ta hensyn til den behørig regulerte lønn mottatt i det eller de tidsrom da den berørte person var underlagt denne lovgivning.

Kapittel 3 Alder og dødsfall (pensjoner)

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Artikkel 44 Alminnelige bestemmelser om utbetaling av ytelser når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivning

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 1606/98 (19), forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12), nr. 9/2000 (eøs14).

1. Rett til ytelser for en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivning eller for vedkommendes gjenlevende, skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel.

2. Med forbehold for artikkel 49, skal fastsettelsen av ytelser foretas i henhold til alle de lovgivninger som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av, så snart vedkommende har satt fram krav om fastsettelse. Det skal gjøres unntak fra denne regel dersom vedkommende uttrykkelig ber om utsettelse av fastsettelse av ytelser ved alder som vedkommende ville ha hatt rett til i henhold til en eller flere medlemsstaters lovgivning.

3. Dette kapittel får ikke anvendelse på forhøyelser av pensjoner eller pensjonstillegg for barn eller pensjoner til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, som skal tilstås i samsvar med bestemmelsene i kapittel 8.

Artikkel 45 Medregning av trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningene en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av ved ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 3095/95 (14).

1. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser i henhold til en ordning som ikke er en særordning i henhold til nr. 2 og 3, betinget av tilbakelagt trygdetid eller botid, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat, i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, uansett om det er etter en særordning eller etter en alminnelig ordning og uansett om ordningen gjelder arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. For dette formål skal disse tidsrom medregnes som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen institusjonen anvender.

2. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden er tilbakelagt utelukkende innenfor et yrke der det er en særordning for arbeidstakere eller eventuelt innenfor et bestemt arbeid, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning bare medregnes ved tilståelse av slike ytelser dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, innenfor samme yrke eller eventuelt samme type arbeid. Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer, forutsatt at vedkommende har vært omfattet av den ene eller den andre av disse ordningene.

3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden er tilbakelagt utelukkende innenfor et yrke der det er en særordning for selvstendig næringsdrivende, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning bare medregnes ved tilståelse av slike ytelser dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, innenfor samme yrke. Vedlegg IV del B skal for hver berørt medlemsstat angi de ordninger omhandlet i dette nummer som får anvendelse på arbeidstakere. Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer, forutsatt at vedkommende har vært omfattet av den ene eller den andre av disse ordningene.

4. Før ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser skal trygdetid tilbakelagt etter en særordning i en medlemsstat medregnes etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer i en annen medlemsstat, forutsatt at vedkommende har vært omfattet av den ene eller den andre av disse ordningene, selv om disse tidsrom allerede er medregnet i sistnevnte stat, etter en ordning omhandlet i nr. 2 eller nr. 3 første punktum.

5. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at vedkommende er trygdet på det tidspunkt trygdetilfellet inntreffer, skal dette vilkår anses oppfylt dersom vedkommende er trygdet etter en annen medlemsstats lovgivning i henhold til de bestemmelser som er angitt i vedlegg VI for hver berørt medlemsstat.

6. Et tidsrom med fullstendig arbeidsløshet der arbeidstakeren mottar ytelser etter artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum, skal medregnes av den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, i samsvar med lovgivningen denne institusjonen anvender, som om vedkommende var omfattet av denne lovgivning under sitt siste arbeid.

Dersom denne institusjonen anvender en lovgivning som har bestemmelser om innkreving av avgifter fra arbeidsløse til dekning av pensjoner ved alder og dødsfall, skal den ha rett til å innkreve slike avgifter i samsvar med bestemmelsene i den lovgivning den anvender.

Dersom tidsrommet med fullstendig arbeidsløshet tilbakelagt i vedkommendes bostedsstat bare kan medregnes dersom tidsrom med avgiftsbetaling er tilbakelagt i den samme stat, skal dette vilkår anses oppfylt dersom disse tidsrom med avgiftsbetaling er tilbakelagt i en annen medlemsstat.

Artikkel 46 Fastsettelse av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Når vilkårene for rett til ytelser etter en medlemsstats lovgivning er oppfylt uten at det er nødvendig å anvende artikkel 45 eller artikkel 40 nr. 3, skal følgende regler anvendes:

a) den kompetente institusjon skal beregne ytelsesbeløpet som skal utbetales,

i) dels bare etter bestemmelsene i lovgivningen den anvender,

ii) dels i henhold til nr. 2,

b) den kompetente institusjon kan imidlertid unnlate å foreta beregningen i samsvar med bokstav a) ii) dersom resultatet av denne beregningen gir det samme eller et lavere beløp enn det som framkommer ved beregningen i samsvar med bokstav a) i), idet det sees bort fra forskjeller som skyldes avrunding, i den utstrekning denne institusjonen ikke anvender en lovgivning med bestemmelser mot dobbeltytelser som omhandlet i artikkel 46b og 46c, eller dersom lovgivningen inneholder slike bestemmelser i tilfellet omhandlet i artikkel 46c, forutsatt at denne lovgivning fastsetter at ytelser av forskjellig art bare skal tas hensyn til i en grad som svarer til forholdet mellom trygdetid eller botid tilbakelagt bare etter denne lovgivning og den trygdetid og botid som kreves etter denne lovgivning for å motta en full ytelse.

Vedlegg IV del C skal for hver berørt medlemsstat angi de tilfeller der de to beregningene gir et slikt resultat.

2. Når vilkårene for rett til ytelser etter en medlemsstats lovgivning bare oppfylles ved anvendelse av artikkel 45 og/eller artikkel 40 nr. 3, skal følgende regler anvendes:

a) den kompetente institusjon skal beregne det teoretiske beløp for ytelsen som vedkommende ville hatt krav på dersom hele den tilbakelagte trygdetid og/eller botid etter lovgivningene i medlemsstatene som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av, hadde vært tilbakelagt i den berørte medlemsstat og etter lovgivningen den anvender på det tidspunkt da ytelsen fastsettes. Dersom ytelsesbeløpet etter denne lovgivning er uavhengig av de tilbakelagte tidsrom, skal dette beløp anses som det teoretiske beløp omhandlet i denne bokstav,

b) den kompetente institusjon skal deretter fastsette det faktiske beløp for ytelsen basert på det teoretiske beløp omhandlet i bokstav a), på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid eller botid tilbakelagt før trygdetilfellet inntreffer etter lovgivningen den anvender, og den samlede trygdetid og botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle berørte medlemsstater før trygdetilfellet inntreffer.

3. Vedkommende skal ha rett til den høyeste ytelsen beregnet samsvar med nr. 1 og 2 fra den kompetente institusjon i hver berørt medlemsstat, med mindre annet eventuelt følger av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall fastsatt i lovgivningen disse ytelsene skal utbetales etter.

Dersom dette er tilfellet, skal sammenligningen foretas mellom beløpene som er fastsatt etter anvendelsen av nevnte bestemmelser.

4. Dersom summen av ytelser som skal utbetales av de kompetente institusjoner i to eller flere medlemsstater i form av uføre-, alders- eller gjenlevendepensjoner i henhold til bestemmelsene i en multilateral konvensjon om trygd omhandlet i artikkel 6 bokstav b), ikke er større enn det beløp som disse medlemsstatene skulle ha utbetalt i henhold til bestemmelsene i nr. 1 til 3, skal vedkommende nyte godt av bestemmelsene i dette kapittel.

Artikkel 46a Alminnelige bestemmelser om reduksjon, suspensjon eller bortfall av ytelser ved uførhet, ved alder og til gjenlevende i henhold til medlemsstatenes lovgivning

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. I dette kapittel menes med samtidig rett til ytelser av samme art: enhver samtidig rett til ytelser ved uførhet, ved alder og til gjenlevende som beregnes eller gis på grunnlag av trygdetid og/eller botid tilbakelagt av én og samme person.

2. I dette kapittel menes med samtidig rett til ytelser av forskjellig art: enhver samtidig rett til ytelser som ikke kan anses som ytelser av samme art i henhold til nr. 1.

3. Ved anvendelse av bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om reduksjon, suspensjon eller bortfall ved samtidig rett til en ytelse ved uførhet, ved alder eller til gjenlevende og en ytelse av samme art eller en ytelse av forskjellig art eller annen inntekt, skal følgende regler anvendes:

a) ytelser opptjent etter en annen medlemsstats lovgivning eller annen inntekt opptjent i en annen medlemsstat skal bare tas hensyn til dersom lovgivningen i den førstnevnte medlemsstat har bestemmelser om medregning av ytelser eller inntekt opptjent i utlandet,

b) det ytelsesbeløp som skal utbetales av en annen medlemsstat og som kan tas hensyn til, er ytelsesbeløpet før fradrag av skatt, trygdeavgift og andre individuelle trekk,

c) ytelsesbeløp opptjent etter en annen medlemsstats lovgivning som gis på grunnlag av frivillig eller frivillig fortsatt trygd skal ikke tas hensyn til,

d) når bestemmelser om reduksjon, suspensjon eller bortfall får anvendelse etter bare én medlemsstats lovgivning fordi vedkommende mottar ytelser av samme art eller av forskjellig art som utbetales i henhold til andre medlemsstaters lovgivning eller annen inntekt opptjent på andre medlemsstaters territorium, kan ytelsen som skal utbetales etter førstnevnte medlemsstats lovgivning, bare nedsettes med et beløp som ikke er høyere enn det ytelsesbeløp som skal utbetales i henhold til andre medlemsstaters lovgivning eller inntekt opptjent på andre medlemsstaters territorium.

Artikkel 46b Særbestemmelser ved samtidig rett til ytelser av samme art som utbetales etter lovgivningen i to eller flere medlemsstater

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall i en medlemsstats lovgivning får ikke anvendelse på en ytelse beregnet i samsvar med artikkel 46 nr. 2.

2. Bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall i en medlemsstats lovgivning får anvendelse på en ytelse beregnet i samsvar med artikkel 46 nr. 1 bokstav a) i) bare dersom det gjelder:

a) en ytelse hvis størrelse er uavhengig av lengden på tilbakelagt trygdetid eller botid og som er angitt i vedlegg IV del D, eller

b) en ytelse hvis størrelse fastsettes på grunnlag av et fiktivt tidsrom som anses tilbakelagt mellom den dato trygdetilfellet inntreffer og en senere dato. I sistnevnte tilfelle skal nevnte bestemmelser få anvendelse ved samtidig rett til en slik ytelse og:

i) en ytelse av samme art, unntatt når to eller flere medlemsstater har inngått en avtale for å hindre at det samme fiktive tidsrom medregnes to eller flere ganger, eller

ii) en ytelse omhandlet i bokstav a).

Ytelsene og avtalene omhandlet i bokstav b) er angitt i vedlegg IV del D.

Artikkel 46c Særbestemmelser ved samtidig rett til en eller flere av ytelsene omhandlet i artikkel 46a nr. 1 og en eller flere ytelser av forskjellig art eller annen inntekt, når to eller flere medlemsstater er berørt

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Dersom mottakelsen av ytelser av forskjellig art eller annen inntekt medfører at to eller flere ytelser omhandlet i artikkel 46 nr. 1 bokstav a) i) samtidig reduseres, suspenderes eller bortfaller, skal beløpene som ikke utbetales ved en streng anvendelse av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall fastsatt i de berørte medlemsstaters lovgivning, divideres med det antall ytelser som skal reduseres, suspenderes eller bortfalle.

2. Dersom det gjelder en ytelse beregnet i samsvar med artikkel 46 nr. 2, skal ytelsen eller ytelsene av forskjellig art fra de andre medlemsstatene eller annen inntekt og alle elementer fastsatt i medlemsstatens lovgivning for anvendelse av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall, medregnes forholdsmessig i samme forhold som trygdetiden og/eller botiden omhandlet i artikkel 46 nr. 2 bokstav b) og brukes ved beregningen av nevnte ytelse.

3. Dersom mottakelsen av ytelser av forskjellig art eller annen inntekt medfører at en eller flere ytelser omhandlet i artikkel 46 nr. 1 bokstav a) i) og en eller flere ytelser omhandlet i artikkel 46 nr. 2 samtidig reduseres, suspenderes eller bortfaller, skal følgende regler anvendes:

a) for ytelsen eller ytelsene omhandlet i artikkel 46 nr. 1 bokstav a) i) skal beløpene som ikke utbetales ved en streng anvendelse av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall fastsatt i de berørte medlemsstaters lovgivning, divideres med det antall ytelser som skal reduseres, suspenderes eller bortfalle,

b) for ytelsen eller ytelsene beregnet i samsvar med artikkel 46 nr. 2 skal reduksjonen, suspensjonen eller bortfallet skje i samsvar med nr. 2.

4. Dersom en medlemsstats lovgivning i tilfellene omhandlet i nr. 1 og nr. 3 bokstav a), fastsetter at ytelser av forskjellig art og/eller annen inntekt samt alle andre elementer ved anvendelse av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall skal medregnes på grunnlag av forholdet mellom trygdetidene omhandlet i artikkel 46 nr. 2 bokstav b), skal den divisjon som er fastsatt i ovennevnte nummer, ikke få anvendelse for denne medlemsstat.

5. Dersom lovgivningen i en eller flere medlemsstater fastsetter at rett til en ytelse ikke kan erverves dersom vedkommende mottar en ytelse av forskjellig art som utbetales i henhold til en annen medlemsstats lovgivning eller annen inntekt, får samtlige ovennevnte bestemmelser tilsvarende anvendelse.

Artikkel 47 Tilleggsbestemmelser for beregning av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Følgende regler får anvendelse ved beregning av det teoretiske beløp og pro rata beløpet omhandlet i artikkel 46 nr. 2 bokstav a):

a) dersom den samlede trygdetid og botid som er tilbakelagt etter samtlige berørte medlemsstaters lovgivning før trygdetilfellet inntreffer, overstiger den maksimale trygdetid som kreves tilbakelagt etter lovgivningen i en av disse statene for å få rett til full ytelse, skal den kompetente institusjon i denne staten ta denne maksimumstid i betraktning i stedet for den samlede lengde av nevnte tidsrom. Denne beregningsmåten skal ikke føre til at institusjonen må utbetale en ytelse som er høyere enn den fulle ytelse fastsatt i lovgivningen den anvender. Denne bestemmelse får ikke anvendelse på ytelser hvis størrelse ikke er avhengig av trygdetidens lengde,

b) framgangsmåten for medregning av sammenfallende tidsrom skal fastsettes i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98,

c) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en gjennomsnittlig inntekt, en gjennomsnittlig avgift, et gjennomsnittlig tillegg eller etter forholdet i løpet av trygdetiden mellom den bruttoinntekt vedkommende har hatt og den gjennomsnittlige bruttoinntekt for alle trygdede, bortsett fra lærlinger, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat fastsette disse gjennomsnitts- eller forholdstall alene på grunnlag av trygdetid tilbakelagt etter nevnte stats lovgivning eller av bruttoinntekten som vedkommende har mottatt i løpet av denne tiden,

d) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av størrelsen på inntektene, avgiftene eller tilleggene, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat fastsette inntektene, avgiftene eller tilleggene som det skal tas hensyn til, når det gjelder trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, på grunnlag av de gjennomsnittlige inntekter, avgifter eller tillegg som er registrert for den trygdetid som er tilbakelagt etter lovgivningen denne institusjonen anvender,

e) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en normert inntekt eller et fast beløp, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat anse den normerte inntekten eller det faste beløpet som det skal tas hensyn til, når det gjelder trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, for å være lik den normerte inntekten eller det faste beløpet, eller eventuelt gjennomsnittet av de normerte inntekter eller faste beløp som tilsvarer trygdetiden tilbakelagt etter lovgivningen denne institusjonen anvender,

f) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av inntektenes størrelse for bestemte tidsrom og på grunnlag av en normert inntekt eller et fast beløp for andre tidsrom, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat for trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, ta hensyn til inntektene eller de faste beløp fastsatt i samsvar med bestemmelsene i bokstav d) eller e) ovenfor eller eventuelt gjennomsnittet av disse inntektene eller faste beløp; dersom beregningen av ytelser foretas på grunnlag av en normert inntekt eller et fast beløp for alle tilbakelagte tidsrom etter lovgivningen som den kompetente institusjon anvender, skal den kompetente institusjon anse inntekten som det skal tas hensyn til når det gjelder trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, for å være lik en fiktiv inntekt som svarer til den normerte inntekten eller det faste beløpet,

g) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en gjennomsnittlig avgift, skal den kompetente institusjonen i denne medlemsstat fastsette dette gjennomsnittet bare på grunnlag av trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen i nevnte stat.

2. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om regulering av de elementer som inngår ved beregningen av ytelser, skal etter omstendighetene anvendes på elementer som den kompetente institusjon i denne staten skal ta hensyn til, i samsvar med nr. 1 for trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning.

3. Dersom ytelsesbeløpet etter en medlemsstats lovgivning skal fastsettes også ved at det tas hensyn til at det er andre familiemedlemmer enn barn, skal den kompetente institusjon i denne staten også ta i betraktning vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium.

4. Dersom lovgivningen som den kompetente institusjon i en medlemsstat anvender, gjør det nødvendig å legge til grunn en lønn ved beregning av ytelser når artikkel 45 nr. 6 første og andre ledd er anvendt, og dersom de eneste tidsrom som medregnes ved fastsettelse av pensjonen i denne medlemsstat, er tidsrom med fullstendig arbeidsløshet med ytelser i henhold til artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat fastsette pensjonen på grunnlag av den lønn som er brukt som referanselønn ved tilståelse av nevnte ytelser ved arbeidsløshet og i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender.

Artikkel 48 Trygdetid eller botid på mindre enn ett år

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Uten hensyn til artikkel 46 nr. 2 skal institusjonen i en medlemsstat ikke være pliktig til å tilstå ytelser for tidsrom som er tilbakelagt etter lovgivningen den anvender og som skal legges til grunn på det tidspunkt trygdetilfellet inntreffer dersom:

•        lengden på nevnte tidsrom er mindre enn ett år, og

•        det ikke består noen rett til ytelser i henhold til bestemmelsene i denne lovgivning på grunnlag av disse tidsrom alene.

2. Den kompetente institusjon i hver av de andre berørte medlemsstater skal medregne tidsrommene omhandlet i nr. 1 ved anvendelse av artikkel 46 nr. 2, unntatt bokstav b).

3. Dersom anvendelse av nr. 1 ville føre til at alle institusjonene i de berørte stater fritas for sine forpliktelser, skal ytelsene tilstås utelukkende etter lovgivningen i den siste av disse statene hvis vilkår er oppfylt, som om all trygdetid og botid tilbakelagt og medregnet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 45 nr. 1 til 4, hadde vært tilbakelagt etter denne stats lovgivning.

Artikkel 49 Beregning av ytelser når vedkommende ikke samtidig oppfyller de vilkår som stilles i henhold til alle de lovgivningene trygdetid eller botid har vært tilbakelagt under eller når vedkommende uttrykkelig har anmodet om at fastsettelsen av ytelser ved alder utsettes

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 3096/95 (15),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1): Med hensyn til ytelser ved alder og til etterlatte får artikkel 49 anvendelse fra 1. januar 1994 for Norge.

1. Dersom vedkommende på et bestemt tidspunkt ikke oppfyller vilkårene for tilståelse av ytelser som stilles i alle de berørte medlemsstaters lovgivning som han har vært omfattet av, etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 45 og/eller artikkel 40 nr. 3, men bare oppfyller vilkårene i en eller flere av dem, får følgende bestemmelser anvendelse:

a) hver av de kompetente institusjoner som anvender en lovgivning hvis vilkår er oppfylt, skal beregne ytelsesbeløpet i samsvar med artikkel 46,

b) likevel slik at:

i) dersom vedkommende oppfyller vilkårene i minst to lovgivningen uten at det er nødvendig å ta i betraktning trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivninger hvis vilkår ikke er oppfylt, skal det ikke tas hensyn til disse tidsrom ved anvendelse av artikkel 46 nr. 2, med mindre medregning av disse tidsrommene gjør det mulig å fastsette en større ytelse,

ii) dersom vedkommende oppfyller vilkårene i bare én lovgivning uten at det er nødvendig å ta i betraktning trygdetid eller botid tilbakelagt etter de lovgivninger hvis vilkår ikke er oppfylt, skal ytelsesbeløpet i henhold til artikkel 46 nr. 1 bokstav a) i) bare beregnes i samsvar med bestemmelsene i den lovgivning hvis vilkår er oppfylt, etter at det utelukkende er tatt hensyn til de tidsrom som er tilbakelagt etter denne lovgivning, med mindre medregning av de tidsrom som er tilbakelagt etter de lovgivninger hvis vilkår ikke er oppfylt, gjør det mulig å fastsette en høyere ytelse i samsvar med artikkel 46 nr. 1 bokstav a) ii).

Bestemmelsene i dette nummer får tilsvarende anvendelse når vedkommende uttrykkelig har anmodet om at fastsettelsen av ytelser ved alder utsettes i samsvar med artikkel 44 nr. 2 andre punktum.

2. Den ytelsen eller de ytelsene som er tilstått etter en eller flere av de berørte lovgivninger i tilfellet omhandlet i nr. 1, skal etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 45, automatisk beregnes på ny i samsvar med artikkel 46 etter hvert som de vilkår som stilles i henhold til en eller flere av de øvrige lovgivningene vedkommende har vært omfattet av oppfylles, og etter at det eventuelt på nytt er tatt hensyn til nr. 1. Dette nummer får tilsvarende anvendelse når en person anmoder om fastsettelsen av ytelser ved alder, opptjent i henhold til lovgivningen i en eller flere medlemsstater, som har vært suspendert i samsvar med artikkel 44 nr. 2 andre punktum.

3. Ny beregning skal automatisk foretas i samsvar med nr. 1, med mindre noe annet er fastsatt i artikkel 40 nr. 2, når de vilkår som stilles i en eller flere av de berørte lovgivninger, ikke lenger er oppfylt.

Artikkel 50 Tilståelse av en tilleggsytelse når summen av ytelser som utbetales etter lovgivningen i de forskjellige medlemsstater er lavere enn det minstebeløp som er fastsatt i lovgivningen til den av disse stater på hvis territorium mottakeren er bosatt

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

Mottakeren av ytelser som dette kapittel får anvendelse på, kan ikke i den stat på hvis territorium vedkommende er bosatt og etter hvis lovgivning vedkommende har krav på en ytelse, få utbetalt et ytelsesbeløp som er mindre enn den minsteytelse som er fastsatt i denne lovgivning for trygdetid eller botid som tilsvarer alle de tidsrom som er tatt i betraktning ved fastsettelse av ytelsen i samsvar med bestemmelsene i de foregående artikler. Den kompetente institusjon i denne staten skal om nødvendig, så lenge vedkommende er bosatt i denne staten, betale ham en tilleggsytelse lik differansen mellom summen av ytelser som utbetales i henhold til dette kapittel, og minsteytelsen.

Artikkel 51 Regulering og ny beregning av ytelser

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Dersom ytelsene i de berørte medlemsstater endres med en prosentsats eller med et bestemt beløp som følge av en økning av levekostnadene, endringer i inntektsnivået eller andre forhold som nødvendiggjør en tilpasning, skal denne prosentsats eller dette beløp anvendes direkte på ytelsene fastsatt i samsvar med artikkel 46, uten at det er nødvendig å foreta en ny beregning i samsvar med nevnte artikkel.

2. Dersom måten for tilståelse eller reglene for beregning av ytelsene endres, skal derimot ny beregning foretas i samsvar med artikkel 46.

Artikkel 51a Personer som er omfattet av en særordning for tjenestemenn

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19)

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Bestemmelsene i artikkel 44, artikkel 45 nr. 1, 5 og 6 og artikkel 46 til 51 får tilsvarende anvendelse på personer som er omfattet av en særordning for tjenestemenn.

2. Dersom imidlertid en medlemsstats lovgivning gjør ervervelse, tap, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser i henhold til en særordning for tjenestemenn betinget av at all trygdetid er tilbakelagt etter én eller flere særordninger for tjenestemenn i denne medlemsstaten, eller trygdetid som etter lovgivningen i denne medlemsstaten anses som likestilt med slik tid, skal bare den tiden medregnes som kan anerkjennes etter denne medlemsstats lovgivning.

Dersom slik trygdetid har blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal slik tid medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer.

3. Når ytelsene henhold til en medlemsstats lovgivning beregnes på grunnlag av den seneste lønn eller de seneste lønninger mottatt i en referanseperiode, skal denne stats kompetente institusjon ved beregningen utelukkende ta hensyn til den behørig regulerte lønn mottatt i det eller de tidsrom da den berørte person var underlagt denne lovgivning.

Kapittel 4 Yrkesskade og yrkessykdom

Avsnitt 1 Rett til ytelser

Artikkel 52 Bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat - Alminnelige bestemmelser

En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, og som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, skal i bostedsstaten ha rett til:

a) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen på bostedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender som om vedkommende var trygdet der,

b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet kan ytelsene likevel utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med lovgivningen i den kompetente stat.

Artikkel 53 Grensearbeidere - Særregel

En grensearbeider kan også oppnå ytelser på den kompetente stats territorium. Ytelsene skal gis av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der.

Artikkel 54 Opphold i eller flytting til den kompetente stat

1. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 52, som oppholder seg på den kompetente stats territorium, skal ha rett til ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning selv om vedkommende allerede har mottatt ytelser før sitt opphold. Denne bestemmelse skal likevel ikke få anvendelse på grensearbeidere.

2. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 52, som flytter til den kompetente stats territorium, skal ha rett til ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning selv om vedkommende allerede har mottatt ytelser før flyttingen.

Artikkel 55 Opphold utenfor den kompetente stat - Tilbakevending eller flytting til en annen medlemsstat etter at yrkesskade eller yrkessykdom inntraff - Nødvendig reise til en annen medlemsstat for å få hensiktsmessig behandling

1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, og:

a) som oppholder seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, eller

b) som etter å ha fått rett til ytelser fra den kompetente institusjon, får tillatelse fra denne institusjonen til å reise tilbake til den medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, eller til å flytte til en annen medlemsstats territorium, eller

c) får tillatelse av den kompetente institusjon til å reise til en annen medlemsstat for der å få hensiktsmessig behandling for sin tilstand,

skal ha rett til:

i) naturalytelser gitt av institusjonen på oppholds- eller bostedet for den kompetente institusjons regning i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen som den anvender, som om vedkommende var trygdet der; tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av den kompetente stats lovgivning,

ii) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på oppholds- eller bostedet kan ytelsene likevel utbetales av sistnevnte institusjon for førstnevnte institusjons regning i samsvar med den kompetente stats lovgivning.

2. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav b), kan bare nektes dersom det blir fastslått at reisen kan forverre vedkommendes helsetilstand eller vanskeliggjøre den medisinske behandling.

Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c), kan ikke nektes når den aktuelle behandling ikke kan gis personen på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt.

Artikkel 56 Skade under reise til eller fra arbeid

En skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal anses som inntruffet på den kompetente stats territorium.

Artikkel 57 Ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme risiko i flere medlemsstater

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake denne sykdommen under lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal ytelsene som vedkommende eller hans gjenlevende kan gjøre krav på, utelukkende tilstås etter den siste av disse statenes lovgivning hvis vilkår var oppfylt, eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 2 til 5.

2. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen første gang ble diagnostisert på dens territorium, skal dette vilkår anses oppfylt også når sykdommen første gang er blitt diagnostisert på en annen medlemsstats territorium.

3. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen er diagnostisert innen en bestemt tid etter at det siste arbeid som må antas å kunne forårsake slik sykdom, er opphørt, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat når den undersøker når det siste arbeid har funnet sted, i den utstrekning det er nødvendig, ta hensyn til arbeid av samme art som er utført under lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført under den førstnevnte stats lovgivning.

4. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at et arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom, er utført over et tidsrom av en bestemt varighet, skal den kompetente institusjon i vedkommende medlemsstat i den utstrekning det er nødvendig medregne tidsrom da slikt arbeid ble utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført under den førstnevnte stats lovgivning.

5. I tilfelle av sklerogen pneumoconiose skal utgiftene til kontantytelser, herunder pensjoner, fordeles mellom de kompetente institusjoner i de medlemsstater der vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom. Fordelingen skal skje på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid for alderspensjon eller botid omhandlet i artikkel 45 nr. l, som er tilbakelagt etter lovgivningen i hver av disse statene, og den samlede trygdetid for alderspensjon eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle disse statene på det tidspunkt da den første utbetaling av ytelser fant sted.

6. Rådet skal etter forslag fra Kommisjonen enstemmig fastsette hvilke yrkessykdommer bestemmelsene i nr. 5 skal utvides til å omfatte.

Artikkel 58 Beregning av kontantytelser

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en gjennomsnittlig inntekt, skal fastsette slike gjennomsnittlige inntekter utelukkende på grunnlag av stadfestede inntekter i tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning.

2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en normert inntekt, skal utelukkende ta hensyn til normerte inntekter eller, eventuelt, gjennomsnittet av normerte inntekter for tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning.

3. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på kontantytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium.

Artikkel 59 Utgifter ved transport av en person som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning har bestemmelser om dekning av utgifter til transport av en person som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, enten til vedkommendes bosted eller til sykehus, skal dekke disse utgiftene til det tilsvarende sted på en annen medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, forutsatt at institusjonen har gitt forhåndssamtykke til slik transport etter at det er tatt behørig hensyn til de grunner som gjør dette berettiget. Det skal ikke kreves slikt samtykke dersom det dreier seg om en grensearbeider.

2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning har bestemmelser om dekning av utgiftene til trans­port av liket til en person som er død av en yrkesskade til begravelsesstedet, skal dekke disse utgiftene til det tilsvarende sted på en annen medlemsstats territorium der vedkommende var bosatt på det tidspunkt da skaden inntraff.

Avsnitt 2 Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for

Artikkel 60

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7), forordning nr. 1248/92 (11).

1. Ved forverring av en yrkessykdom som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har mottatt eller mottar ytelser for etter en medlemsstats lovgivning, får følgende bestemmelser anvendelse:

a) dersom vedkommende, etter å ha mottatt ytelser, ikke har utført slikt arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre vedkommende sykdom under lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene etter at det er tatt hensyn til forverringen i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender,

b) dersom vedkommende, etter å ha mottatt ytelser, har utført slikt arbeid under lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender uten å ta hensyn til forverringen. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal yte vedkommende person et tillegg som skal svare til differansen mellom det ytelsesbeløp som etter bestemmelsene i lovgivningen den anvender skal utbetales etter at forverringen inntrådte, og det ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen, dersom vedkommende hadde pådratt seg sykdommen på et tidspunkt da han var omfattet av denne medlemsstats lovgivning,

c) dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som lider av sklerogen pneumoconiose eller en sykdom som omfattes av en beslutning truffet i henhold til artikkel 57 nr. 6, i tilfellet omhandlet i bokstav b), ikke har rett til ytelser etter den annen medlemsstats lovgivning, skal den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat gi ytelsen etter at det er tatt hensyn til forverringen i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal likevel dekke differansen mellom de kontantytelser, herunder pensjoner, som skal gis av den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat etter at det er tatt hensyn til forverringen og det tilsvarende ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen,

d) bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om reduksjon, suspensjon eller bortfall kan ikke gjøres gjeldende overfor mottakeren av ytelser fastsatt av to medlemsstaters institusjoner i samsvar med bokstav b).

2. I tilfelle av forverring av en yrkessykdom som bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5 har vært anvendt på, får følgende bestemmelser anvendelse:

a) den kompetente institusjon som har tilstått ytelser i henhold til bestemmelsene i artikkel 57 nr. 1, skal utbetale ytelsene i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender, etter at det er tatt hensyn til forverringen,

b) utgifter til kontantytelser, herunder pensjoner, skal forsatt fordeles mellom de institusjoner som var med på å dekke utgiftene til de tidligere ytelsene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 57 nr. 5. Dersom den yrkesskadde på nytt har utført arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre den aktuelle yrkessykdom, enten under lovgivningen i en av medlemsstatene der vedkommende har utført slikt arbeid, eller etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i denne staten likevel dekke differansen mellom ytelsene som skal gis etter at det er tatt hensyn til forverringen, og ytelsene som skulle vært utbetalt før forverringen.

Avsnitt 3 Forskjellige bestemmelser

Artikkel 61 Regler som tar hensyn til særlige forhold i visse lovgivninger

1. Dersom det på territoriet til den medlemsstaten der vedkommende befinner seg, ikke finnes noen trygdeordning ved yrkesskade eller yrkessykdom, eller dersom en slik trygdeordning finnes, men det ikke er opprettet noen institusjon som gir naturalytelser, skal ytelsene gis av institusjonen på oppholds- ­eller bostedet som er ansvarlig for å gi naturalytelser ved sykdom.

2. Dersom helt vederlagsfrie naturalytelser etter lovgivningen i den kompetente stat er betinget av at mottakeren benytter en helsetjeneste som er opprettet av arbeidsgiveren, skal naturalytelser som gis i tilfellene omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1, anses som gitt av en slik helsetjeneste.

3. Dersom lovgivningen i den kompetente stat omfatter en ordning om arbeidsgivers plikter, skal naturalytelser som gis i tilfellene omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1, anses som gitt etter anmodning av den kompetente institusjon.

4. Dersom den kompetente stats ordning for erstatning ved yrkesskade ikke har karakter av pliktig trygd, skal naturalytelser gis direkte av arbeidsgiver eller av den forsikringsgiver som opptrer på vedkommendes vegne.

5. Dersom en medlemsstats lovgivning direkte eller indirekte fastsetter at yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt, skal tas i betraktning ved vurderingen av uførhetsgraden, av hvorvidt det foreligger rett til ytelser og av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat også ta i betraktning yrkesskade eller yrkessykdom som tidligere er inntruffet eller konstatert etter lovgivningen i en annen medlemsstat, som om de var inntruffet eller konstatert etter lovgivningen som denne institusjonen anvender.

6. Dersom en medlemsstats lovgivning direkte eller indirekte fastsetter at yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, skal tas i betraktning ved vurderingen av uførhetsgraden, av hvorvidt det foreligger rett til ytelser og av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat også ta i betraktning yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat, som om de var inntruffet eller konstatert etter lovgivningen som denne institusjonen anvender, dersom:

1) det ikke er tilkjent erstatning for yrkesskaden eller yrkessykdommen som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt, i henhold til lovgivningen institusjonen anvender, og

2) det, uten hensyn til bestemmelsene i nr. 5, ikke er tilkjent erstatning for yrkesskaden eller yrkessykdommen som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, i henhold til lovgivningen i den annen medlemsstat, eller hvis bestemmelser yrkesskaden eller yrkessykdommen er inntruffet eller konstatert.

Artikkel 62 Bestemmelser om hvilken ordning som får anvendelse når det er flere ordninger i bosteds- eller oppholdsstaten - Begrensning i stønadsperiodenes varighet

1. Dersom lovgivningen i oppholds- eller bostedsstaten omfatter flere trygdeordninger, får bestemmelsene i ordningen for arbeidere i stålindustrien anvendelse på de arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1. Dersom lovgivningen omfatter en særordning for arbeidere i gruver eller lignende virksomheter, får likevel bestemmelsene i denne ordning anvendelse på denne type arbeidere, forutsatt at institusjonen på oppholds- eller bostedet som de henvender seg til, er kompetent til å administrere en slik ordning.

2. Dersom retten til å motta ytelser etter en medlemsstats lovgivning er av begrenset varighet, kan institusjonen som anvender denne lovgivningen, ta hensyn til det tidsrom da ytelsene allerede er blitt gitt av en institusjon i en annen medlemsstat.

Avsnitt 4 Refusjon mellom institusjoner

Artikkel 63

1. Den kompetente institusjon skal refundere utgiftene til naturalytelser gitt for dens regning etter bestemmelsene i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1.

2. Refusjonene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, mot dokumentasjon av de faktiske utgifter.

3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre refusjonsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjonene som hører inn under deres myndighet.

Avsnitt 5 Studenter

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Artikkel 63a

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Bestemmelsene i avsnitt 1 til 4 får tilsvarende anvendelse på studenter.

Kapittel 5 Gravferdshjelp

Artikkel 64 Sammenlegging av trygdetid eller botid

Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til gravferdshjelp betinget av tilbakelagt trygdetid eller botid, skal, i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om de var tilbakelagt etter lovgivningen den anvender.

Artikkel 65 Rett til ytelser når dødsfallet inntreffer eller når mottakeren er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

1. Når en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende, en pensjonist eller en person som setter fram krav om pensjon eller et medlem av vedkommendes familie dør i en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal dødsfallet anses som inntruffet på sistnevnte stats territorium.

2. Den kompetente institusjon skal gi gravferdshjelp etter lovgivningen som den anvender, selv om mottakeren er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får også anvendelse når dødsfallet skyldes yrkesskade eller yrkessykdom.

Artikkel 66 Utbetaling av ytelser i tilfelle en avdød pensjonist har vært bosatt i en annen medlemsstat enn den der institusjonen som skal gi naturalytelsene, ligger

I tilfeller der en pensjonist som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, dør mens vedkommende er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der den institusjonen ligger som i henhold til artikkel 28 skulle gitt naturalytelser til vedkommende, skal gravferdshjelp etter lovgivningen som denne institusjonen anvender, utbetales av nevnte institusjon for dens regning som om pensjonisten på tidspunktet for dødsfallet var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger.

Bestemmelsene i foregående ledd får tilsvarende anvendelse på en pensjonists familiemedlemmer.

Artikkel 66a Studenter

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Bestemmelsene i artikkel 64 til 66 får tilsvarende anvendelse på studenter og deres familiemedlemmer.

Kapittel 6 Ytelser ved arbeidsløshet

Avsnitt 1 Fellesbestemmelser

Artikkel 67 Sammenlegging av trygdetid eller ansettelsestid

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid eller ansettelsestid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller ansettelsestid som en person har tilbakelagt som arbeidstaker etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om det dreide seg om trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen den anvender, forutsatt at ansettelsestiden hadde vært ansett som trygdetid dersom den hadde vært tilbakelagt etter denne lovgivningen.

2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at ansettelsestid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller ansettelsestid som en person har tilbakelagt som arbeidstaker etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om det dreide seg om ansettelsestid tilbakelagt etter lovgivningen den anvender.

3. Med unntak av tilfellene omhandlet i artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii), skal anvendelsen av bestemmelsene i nr. 1 og 2 være betinget av at vedkommende sist har tilbakelagt

•        trygdetid når det gjelder nr. 1,

•        ansettelsestid når det gjelder nr. 2,

i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen i henhold til hvilken det settes fram krav om ytelser.

4. Dersom tidsrommet ytelsene tilstås for avhenger av trygdetiden eller ansettelsestidens lengde, får bestemmelsene i henholdsvis nr. 1 eller nr. 2 anvendelse.

Artikkel 68 Beregning av ytelser

1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at ytelser skal beregnes på grunnlag av størrelsen på den tidligere lønn, skal utelukkende ta hensyn til den lønn vedkommende mottok for sitt siste arbeid på denne statens territorium. Dersom vedkommendes siste arbeidsforhold på denne statens territorium ikke var av minst fire ukers varighet, skal ytelsene likevel beregnes på grunnlag av den lønn som på den arbeidsløses bo- eller oppholdssted er vanlig for et arbeid som tilsvarer eller er det samme som det vedkommende sist utførte på en annen medlemsstats territorium.

2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på ytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium. Denne bestemmelse får ikke anvendelse dersom en annen person i familiemedlemmenes bostedsstat har rett til ytelser ved arbeidsløshet og familiemedlemmene tas i betraktning ved beregningen av disse ytelsene.

Avsnitt 2 Arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Artikkel 69 Vilkår og begrensninger for opprettholdelse av rett til ytelser

1. En helt arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppfyller vilkårene for rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning, og som reiser til en eller flere andre medlemsstater for å søke arbeid der, skal opprettholde retten til ytelser på følgende vilkår og med følgende begrensninger:

a) vedkommende skal før avreisen være registrert som arbeidssøker og ha vært til rådighet for arbeidsformidlingen i den kompetente stat i minst fire uker etter at vedkommende ble arbeidsløs. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan likevel samtykke i at vedkommende reiser før utløpet av denne fristen,

b) vedkommende skal registrere seg som arbeidssøker for arbeidsformidlingen i hver av medlemsstatene vedkommende reiser til og komme inn under den kontrollordning som gjelder der. Dette vilkår skal anses oppfylt for tidsrommet før registreringen dersom registreringen finner sted innen sju dager etter at vedkommende opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den stat vedkommende har forlatt. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan i unntakstilfeller forlenge denne fristen,

c) retten til ytelser skal gjelde i høyst tre måneder fra det tidspunkt da vedkommende opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den stat vedkommende har forlatt, forutsatt at det samlede tidsrom ytelser tilstås for, ikke er lengre enn det tidsrom vedkommende har rett til ytelser i henhold til denne statens lovgivning. For en sesongarbeider skal varigheten videre være begrenset til tidsrommet som gjenstår fram til avslutningen av den sesong som han er ansatt for.

2. Dersom vedkommende reiser tilbake til den kompetente stat før utløpet av det tidsrom han i henhold til bestemmelsene i nr. 1 bokstav c) har rett til ytelser, skal vedkommende fortsatt ha rett til ytelser etter denne statens lovgivning; dersom vedkommende innen utløpet av dette tidsrom ikke reiser tilbake til den kompetente stat, skal vedkommende tape enhver rett til ytelser etter denne statens lovgivning. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan i unntakstilfeller forlenge denne fristen.

3. Bestemmelsene i nr. 1 kan bare påberopes én gang mellom to arbeidsperioder.

4. Dersom den kompetente stat er Belgia, skal en arbeidsløs som reiser tilbake dit etter utløpet av fristen på tre måneder fastsatt i nr. 1 bokstav c), gjenerverve rett til ytelser i denne staten først etter å ha utført arbeid der i minst tre måneder.

Artikkel 70 Utbetaling av ytelser og refusjoner

1. I tilfellene omhandlet i artikkel 69 nr. l, skal ytelsene gis av institusjonen i hver av de stater der den arbeidsløse søker arbeid.

Den kompetente institusjon i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var omfattet av under sitt siste arbeid, skal refundere ytelsene.

2. Refusjonene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, enten mot dokumentasjon av de faktiske utgifter eller på grunnlag av faste beløp.

3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre refusjons- og betalingsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjonene som hører inn under dem.

Avsnitt 3 Arbeidsløse som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Artikkel 71

1. Arbeidsløse arbeidstakere som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal motta ytelser etter følgende bestemmelser:

a) i) grensearbeidere som er delvis eller periodevis arbeidsløse i det foretaket der de er ansatt, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning som om de var bosatt på denne statens territorium; ytelsene skal utbetales av den kompetente institusjon,

ii) grensearbeidere som er helt arbeidsløse, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt, som om de under sitt siste arbeid hadde vært omfattet av denne lovgivningen; ytelsene skal utbetales av institusjonen på bostedet for dens egen regning,

b) i) arbeidstakere unntatt grensearbeidere som er delvis, periodevis eller helt arbeidsløse, og som fortsatt er til rådighet for arbeidsgiver eller for arbeidsformidlingen på den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i denne statens lovgivning som om de var bosatt på dens territorium; ytelsene skal utbetales av den kompetente institusjon,

ii) arbeidstakere unntatt grensearbeidere som er helt arbeidsløse, og som stiller seg til rådighet for arbeidsformidlingen i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt, eller som reiser tilbake til denne statens territorium, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i denne statens lovgivning som om de sist hadde utført arbeid der; ytelsene skal utbetales av institusjonen på bostedet for dens egen regning. Dersom arbeidstakeren allerede har oppnådd rett til ytelser for den kompetente institusjons regning i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av, skal vedkommende likevel motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 69. Rett til ytelser i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium den arbeidsløse er bosatt, skal suspenderes for det tidsrom vedkommende i henhold til artikkel 69 kan gjøre krav på ytelser etter lovgivningen vedkommende sist var omfattet av.

2. Så lenge en arbeidsløs har rett til ytelser i henhold til bestemmelsene i nr. 1 bokstav a) i) eller bokstav b) i), kan vedkommende ikke gjøre krav på ytelser etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt.

Avsnitt 4 Personer som er omfattet av en særordning for tjenestemenn

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

Artikkel 71a

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12)..

1. Bestemmelsene i avsnitt 1 og 2 får tilsvarende anvendelse på personer som er omfattet av en særlig arbeidsløshetsordning for tjenestemenn.

2. Bestemmelsene i avsnitt 3 får ikke anvendelse på personer som er omfattet av en særlig arbeidsløshetsordning for tjenestemenn. En arbeidsløs som er omfattet av en særlig arbeidsløshetsordning for tjenestemenn, som er helt eller delvis arbeidsløs, og som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning som om vedkommende var bosatt på denne statens territorium; ytelsene skal utbetales av den kompetente institusjon for dens egen regning.

Kapittel 7 Familieytelser

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Artikkel 72 Sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som er tilbakelagt på territoriet til enhver annen medlemsstat, som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender.

Artikkel 72a Helt arbeidsløse arbeidstakere

Endret ved forordning nr. nr. 2195/91 (9), forordning nr. 3095/95 (14).

En helt arbeidsløs arbeidstaker som artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal for de av sine familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til den samme medlemsstat som ham, motta familieytelser etter denne statens lovgivning som om han under sitt siste arbeid hadde vært omfattet av denne lovgivningen, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 72. Ytelsene skal utbetales av institusjonen på bostedet for dens egen regning.

Dersom den lovgivning som denne institusjonen anvender, har bestemmelser om innkreving av avgifter fra arbeidsløse til dekning av familieytelser, skal den ha rett til å innkreve slike avgifter i samsvar med bestemmelsene i den lovgivning den anvender.

Artikkel 73 Arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende hvis familiemedlemmer er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Med forbehold for bestemmelsene i vedlegg VI, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av en medlemsstats lovgivning, for de av sine familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i førstnevnte stat som om de var bosatt på den førstnevnte stats territorium.

Artikkel 74 Arbeidsløse hvis familiemedlemmer er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

Med forbehold for bestemmelsene i vedlegg VI, skal en arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som mottar ytelser ved arbeidsløshet etter lovgivningen i en medlemsstat, for de av sine familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i førstnevnte stat som om de var bosatt på den førstnevnte stats territorium.

Artikkel 75 Utbetaling av ytelser

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

1. Familieytelser skal i tilfellene omhandlet i artikkel 73, gis av den kompetente institusjon i den stat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er omfattet av, og i tilfellene omhandlet i artikkel 74, av den kompetente institusjon i den stat etter hvis lovgivning den arbeidsløse arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende mottar ytelser ved arbeidsløshet. Ytelsene skal gis i samsvar med de bestemmelser som anvendes av disse institusjonene, uansett om den fysiske eller juridiske person som ytelsen skal utbetales til, er bosatt eller oppholder seg på den kompetente stats territorium eller på en annen medlemsstats territorium.

2. Dersom den person familieytelsene skal utbetales til, ikke anvender dem til å forsørge familiemedlemmene, skal den kompetente institusjon likevel etter anmodning fra og gjennom institusjonen på familiemedlemmenes bosted eller den institusjon eller det organ som for dette formål er utpekt av den kompetente myndighet i familiemedlemmenes bostedsstat, utbetale nevnte ytelser med frigjørende virkning til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsørger familiemedlemmene.

3. To eller flere medlemsstater kan, i samsvar med bestemmelsene i artikkel 8, avtale at den kompetente institusjon skal utbetale de familieytelser det foreligger rett til etter lovgivningen i disse statene eller i en av disse statene, til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsørger familiemedlemmene, enten direkte eller gjennom institusjonen på vedkommendes bosted.

Artikkel 76 Prioriteringsregler i tilfelle av samtidig rett til familieytelser i henhold til lovgivningen i den kompetente stat og i henhold til lovgivningen i den medlemsstat der familiemedlemmene er bosatt

Endret ved forordning nr. 3427/89 (8).

1. Dersom det for samme tidsrom og samme familiemedlem og som følge av inntektsgivende arbeid foreligger rett til familieytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, skal retten til familieytelser i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat, eventuelt i samsvar med artikkel 73 eller 74, suspenderes med inntil det beløp som er fastsatt i lovgivningen i førstnevnte medlemsstat.

2. Dersom det ikke er søkt om ytelser i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, kan den kompetente institusjon i den annen medlemsstat anvende bestemmelsene i nr. 1 som om ytelser var blitt tilstått i førstnevnte medlemsstat.

Artikkel 76a Studenter

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

Bestemmelsene i artikkel 72 får tilsvarende anvendelse på studenter.

Kapittel 8 Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene

Artikkel 77 Barn som forsørges av pensjonister

1. I denne artikkel menes med ytelser, barnetrygd til personer som mottar pensjon ved alder, uførhet, yrkesskade eller yrkessykdom, samt tillegg til eller forhøyelser av slike pensjoner på grunn av barn, unntatt tillegg tilstått i henhold til trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom.

2. Ytelsene skal tilstås etter følgende regler uansett i hvilken medlemsstat pensjonisten eller barna er bosatt:

a) en person som har rett til pensjon i henhold til lovgivningen i bare én medlemsstat, i samsvar med lovgivningen i den medlemsstat som er kompetent med hensyn til pensjonen,

b) en person som har rett til pensjon i henhold til lovgivningen i flere medlemsstater:

i) i samsvar med lovgivningen i den av disse statene på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende i henhold til denne stats lovgivning, og ­eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), i denne staten har opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1,

ii) i andre tilfeller i samsvar med den av disse medlemsstaters lovgivning som vedkommende lengst har vært omfattet av, dersom vedkommende i henhold til denne lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), har opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1; dersom det ikke er opptjent slik rett til ytelser i henhold til denne lovgivning, skal det undersøkes om vilkårene for opptjening av rettigheter etter lovgivningen i de øvrige berørte medlemsstater er til stede, idet trygdetid eller botid tilbakelagt etter disse medlemsstaters lovgivning legges til grunn i rekkefølge etter avtagende lengde.

Artikkel 78 Barn som har mistet en av eller begge foreldrene

Endret ved forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 (eøs14).

1. I denne artikkel menes med ”ytelser”, barnetrygd og eventuelt tilleggs- eller spesialytelser for barn som har mistet en av eller begge foreldrene.

2. Ytelser til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal tilstås etter følgende regler uansett i hvilken medlemsstat barnet eller den fysiske eller juridiske person som faktisk forsørger det, er bosatt:

a) et barn av en avdød arbeidstaker eller selvstendig ­næringsdrivende som har vært omfattet av lovgivningen i bare én medlemsstat, i samsvar med lovgivningen i denne medlemsstaten,

b) et barn av en avdød arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av lovgivningen i flere medlemsstater:

i) samsvar med lovgivningen i den av disse statene på hvis territorium barnet er bosatt, dersom det i henhold til denne stats lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), er opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1,

ii) i andre tilfeller i samsvar med den av disse medlemsstaters lovgivning avdøde lengst har vært omfattet av, dersom det i henhold til denne lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), er opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1; dersom det ikke er opptjent slik rett til ytelser i henhold til denne lovgivning, skal det undersøkes om vilkårene for opptjening av rettigheter etter lovgivningen i de øvrige berørte medlemsstater er til stede, idet trygdetid eller botid tilbakelagt etter disse medlemsstaters lovgivning legges til grunn i rekkefølge etter avtagende lengde.

Den medlemsstats lovgivning som får anvendelse ved tilståelse av ytelsene omhandlet i artikkel 77 til barn av en pensjonist, får likevel fortsatt anvendelse etter vedkommende pensjonists død ved tilståelse av ytelser til vedkommendes gjenlevende barn.

Artikkel 78a

Tilføyd ved forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 (eøs14).

Pensjoner til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, unntatt ytelser tilstått i henhold til trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom, skal anses som ”ytelser” innenfor virkeområdet til artikkel 78 nr. 1 dersom avdøde på et eller annet tidspunkt har vært omfattet av en ordning som tilstår barn som har mistet en av eller begge foreldrene bare barnetrygd eller tilleggsytelser eller særlige ytelser. Disse ordningene er oppført i vedlegg VIII.

Artikkel 79 Felles bestemmelser om ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7), forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 (eøs14).

1. Ytelser i henhold til bestemmelsene i artikkel 77, 78 og 78a skal gis etter den lovgivning som er fastsatt ved anvendelse av disse artiklene, av den institusjon som skal anvende lovgivningen, og for denne institusjonens regning som om pensjonisten eller avdøde utelukkende hadde vært omfattet av lovgivningen i den kompetente stat.

Følgende skal likevel gjelde:­

a) dersom ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser etter denne lovgivning er avhengig av lengden på trygdetid, ansettelsestid, tid med selvstendig næringsvirksomhet eller botid, skal denne lengden fastsettes etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 45 eller 72,

b) dersom ytelsenes størrelse etter denne lovgivning beregnes på grunnlag av pensjonens størrelse eller avhenger av trygdetidens lengde, skal de teoretiske beløp fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2, legges til grunn ved beregningen av ytelsenes størrelse.

2. Dersom anvendelsen av regelen i artikkel 77 nr. 2 bokstav b) ii) og artikkel 78 nr. 2 bokstav b) ii) fører til at flere medlemsstater blir kompetente som følge av at tidsrom er av samme lengde, skal ytelsene i henhold til artikkel 77, 78 eller 78a eventuelt ytes i samsvar med den av disse medlemsstaters lovgivning som pensjonisten eller avdøde sist var omfattet av.

3. Rett til ytelser i henhold til enten nasjonal lovgivning alene eller bestemmelsene i nr. 2 og i artikkel 77, 78 og 78a skal suspenderes dersom det på grunnlag av inntektsgivende arbeid er opptjent rett til familieytelser eller barnetrygd for vedkommende barn etter en medlemsstats lovgivning. I dette tilfellet skal disse anses som en arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer.

Artikkel 79a Bestemmelser om ytelser til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, i henhold til en særordning for tjenestemenn

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19), endret ved forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12), nr. 9/2000 (eøs14).

1. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 78a skal barnepensjoner til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, som ytes i henhold til en særordning for tjenestemenn, beregnes i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3.

2. Når det i et av tilfellene nevnt i nr. 1 også er tilbakelagt trygdetid, ansettelsestid, tid med selvstendig næringsvirksomhet eller botid etter en alminnelig ordning, skal ytelsene etter denne alminnelige ordningen utbetales i samsvar med bestemmelsene i kapittel 8 med mindre annet er fastsatt i artikkel 44 nr. 3. Trygdetid, ansettelsestid eller tid med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i samsvar med bestemmelsene i en særordning for tjenestemenn, eller tid som i henhold til denne medlemsstats lovgivning likestilles med slik tid, skal eventuelt tas i betraktning med henblikk på ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av retten til ytelser i samsvar med bestemmelsene i nevnte alminnelige ordning.

Avdeling IV Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere

Artikkel 80 Sammensetning og funksjon

1. Det skal i tilknytning til Kommisjonen for De europeiske fellesskap opprettes en administrativ kommisjon for trygd for vandrearbeidere, heretter kalt ”Den administrative kommisjon”, sammensatt av en regjeringsrepresentant fra hver av medlemsstatene, eventuelt bistått av tekniske rådgivere. En representant for Kommisjonen for De europeiske fellesskap skal delta i Den administrative kommisjons møter med status som rådgiver.

2. Den administrative kommisjon skal bistås i tekniske spørsmål av Det internasjonale arbeidsbyrå innenfor rammen av de avtaler som for dette formål er inngått mellom Det europeiske økonomiske fellesskap og Den internasjonale arbeidsorganisasjon.

3. Den administrative kommisjons vedtekter skal fastsettes etter avtale mellom dens medlemmer.

Vedtak med hensyn til fortolkningsspørsmålene omhandlet i artikkel 81 bokstav a) kan bare gjøres enstemmig. De skal i den utstrekning det er nødvendig offentliggjøres.

4. Kommisjonen for De europeiske fellesskap skal ivareta sekretariatsoppgavene for Den administrative kommisjon.

Artikkel 81 Den administrative kommisjons oppgaver

Endret ved forordning nr. 1290/97 (17),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

Den administrative kommisjon skal ha som oppgave:

a) å behandle alle administrative spørsmål eller fortolkningsspørsmål som oppstår i forbindelse med bestemmelsene i denne forordning og senere forordninger eller i forbindelse med enhver avtale eller ordning som inngås innenfor rammen av disse forordningene, uten at dette skal berøre vedkommende myndigheters, institusjoners eller enkeltpersoners rett til å benytte seg av de rettergangsmåter og domstoler som er angitt i medlemsstatenes lovgivning, i denne forordning eller i traktaten,

b) etter anmodning fra de kompetente myndigheter, institusjoner eller domstoler i medlemsstatene å sørge for oversettelse av dokumenter som gjelder anvendelsen av denne forordning, særlig oversettelse av krav satt fram av personer som kan være omfattet av bestemmelsene i denne forordning,

c) fremme og utvikle samarbeidet mellom medlemsstatene på trygdeområdet, særlig med sikte på sosiale og helsemessige tiltak av felles interesse,

d) å fremme og utvikle samarbeidet mellom medlemsstatene ved å modernisere framgangsmåtene for utveksling av opplysninger, særlig ved å tilpasse informasjonsstrømmen mellom institusjonene til telematikkutveksling, samtidig som det tas hensyn til utviklingen innenfor databehandling i hver medlemsstat. Moderniseringen har særlig som mål å påskynde fastsettelsen av ytelser,

e) å innhente det materiale som skal legges til grunn ved regnskapsoversikter over de utgifter som skal belastes medlemsstatenes institusjoner i henhold til bestemmelsene i denne forordning, og å foreta de årlige regnskapsoppgjør mellom nevnte institusjoner,

f) å utøve enhver annen funksjon på sitt ansvarsområde i henhold til denne forordning og senere forordninger eller i henhold til enhver avtale eller ordning som inngås innenfor rammen av disse forordningene,

g) å sette fram forslag overfor Kommisjonen for De europeiske fellesskap med sikte på utarbeidelse av senere forordninger og endring av denne forordning og senere forordninger.

Avdeling V Den rådgivende komité for trygd for vandrearbeidere

Artikkel 82 Opprettelse, sammensetning og funksjoner

Endret ved tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige (B), forordning nr. 118/97 (16), tiltredelsesakten for Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia, Slovakia 2003 (C),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 68/2004 (eøs33).

1. Det skal opprettes en rådgivende komité for trygd for vandrearbeidere, heretter kalt ”Den rådgivende komité”, sammensatt av 150 medlemmer fordelt på hver medlemsstat som følger:

a) to regjeringsrepresentanter hvorav minst én skal være medlem av Den administrative kommisjon,

b) to representanter for arbeidstakerorganisasjonene,

c) to representanter for arbeidsgiverorganisasjonene.

For hver av de nevnte grupper skal det for hver medlemsstat oppnevnes et varamedlem.

2. Den rådgivende komités medlemmer og varamedlemmer skal oppnevnes av Rådet, som ved oppnevning av arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene skal søke å oppnå en sammensetning av komiteen som sikrer en rimelig representasjon for de ulike interesseområdene.

Listen over medlemmer og varamedlemmer skal av Rådet offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

3. Medlemmenes og varamedlemmenes funksjonstid skal være to år. De kan gjenoppnevnes. Ved utløpet av deres funksjonstid skal medlemmene og varamedlemmene fortsatt fungere inntil etterfølger er oppnevnt eller gjenoppnevnelse finner sted.

4. En representant for Kommisjonen skal fungere som formann for Den rådgivende komité. Formannen skal ikke delta ved avstemning.

5. Den rådgivende komité skal møte minst én gang i året. Den skal innkalles av formannen, enten på vedkommendes initiativ eller etter skriftlig anmodning rettet til formannen fra minst en tredel av medlemmene. Anmodningen skal inneholde konkrete forslag til dagsorden.

6. Etter forslag fra formannen kan Den rådgivende komité unntaksvis vedta å innhente uttalelser fra enkeltpersoner eller representanter for organisasjoner som har stor erfaring i trygdespørsmål. Komitéen kan videre på samme vilkår som Den administrative kommisjon bistås i tekniske spørsmål av Det internasjonale arbeidsbyrå innenfor rammen av de avtaler som for dette formål er inngått mellom Det europeiske økonomiske fellesskap og Den internasjonale arbeidsorganisasjon.

7. Den rådgivende komités uttalelser og forslag skal grunngis. De skal vedtas med absolutt flertall av de gyldig avgitte stemmer.

Komiteen skal med et flertall av stemmene fastsette sin forretningsorden, som skal godkjennes av Rådet etter uttalelse fra Kommisjonen.

8. Kommisjonen for De europeiske fellesskap skal ivareta sekretariatsoppgavene for Den rådgivende komité.

Artikkel 83 Den rådgivende komités oppgaver

Den rådgivende komité kan etter anmodning fra Kommisjonen for De europeiske fellesskap, Den administrative kommisjon eller på eget initiativ:

a) drøfte generelle eller prinsipielle spørsmål og problemer som oppstår i forbindelse med anvendelsen av de forordninger som er vedtatt innenfor rammen av traktatens artikkel 51,

b) avgi uttalelser til Den administrative kommisjon på saksområdet og sette fram forslag med sikte på en eventuell endring av forordningene.

Avdeling VI Forskjellige bestemmelser

Artikkel 84 Samarbeid mellom de kompetente myndigheter

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7).

1. Medlemsstatenes kompetente myndigheter skal holde hverandre underrettet om:

a) tiltak som er truffet med sikte på anvendelse av denne forordning,

b) endringer i deres lovgivning som må antas å kunne berøre anvendelsen av denne forordning.

2. Ved anvendelse av denne forordning skal medlemsstatenes myndigheter og institusjoner bistå hverandre som om det dreide seg om anvendelse av deres egen lovgivning. Den gjensidige administrative bistand skal i prinsippet ytes vederlagsfritt av nevnte myndigheter og institusjoner. De kompetente myndigheter i medlemsstatene kan likevel inngå avtale om at visse utgifter skal refunderes.

3. Ved anvendelse av denne forordning kan medlemsstatenes myndigheter og institusjoner ta direkte kontakt med hverandre og med de berørte personer eller deres representanter.

4. En medlemsstats myndigheter, institusjoner eller domstoler kan ikke avvise krav eller andre dokumenter som er lagt fram for dem, med den begrunnelse at de er avfattet på en annen medlemsstats offisielle språk. De kan eventuelt gjøre bruk av bestemmelsene i artikkel 81 bokstav b).

5. a) Dersom en medlemsstats myndigheter eller institusjoner i henhold til denne forordning eller gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 gir personopplysninger til en annen medlemsstats myndigheter eller institusjoner, skal opplysningene være underlagt bestemmelsene om databeskyttelse i lovgivningen i den medlemsstaten som gir opplysningene.

Enhver senere meddelelse, samt lagring, endring eller sletting av opplysninger skal være underlagt bestemmelsene om databeskyttelse i lovgivningen i den medlemsstaten som mottar dem.

b) Bruk av personopplysninger til andre formål enn trygd kan bare skje etter samtykke fra vedkommende per­son eller i samsvar med andre garantier som er fastsatt i nasjonal lovgivning.

Artikkel 84a Forholdet mellom institusjonene og de personer som er omfattet av denne forordning

Tilføyd ved forordning nr. 631/2004 (26),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 101/2004 (eøs34).

1. Institusjonene og de personer som er omfattet av denne forordning, har en gjensidig forpliktelse til å gi opplysninger og til å samarbeide med henblikk på å sikre at denne forordning anvendes korrekt.

Institusjonene skal i samsvar med prinsippene for god forvaltningsskikk, besvare alle forespørsler innen en rimelig frist og i den forbindelse gi de berørte personer alle opplysninger som er nødvendige for å oppnå de rettig­heter de har i henhold til denne forordning.

De berørte personer skal så snart som mulig underrette institusjonene i den kompetente stat og i bostedsstaten om enhver endring i sine personlige forhold eller familiemessige situasjon som har betydning for deres rett til ytelser etter forordningen.

2. Dersom opplysningsplikten nevnt i nr. 1 tredje ledd ikke overholdes, kan det gi anledning til tiltak i henhold til den nasjonale lovgivning, som står i rimelig forhold til overtredelsen. Slike tiltak skal svare til tiltak som anvendes i lignende situasjoner som hører inn under nasjonal lovgiv­ning, og de må ikke i praksis gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å ivareta de rettigheter de berørte personer har etter forordningen.

3. Dersom fortolkningen eller anvendelsen av denne forord­ning forårsaker vanskeligheter som kan sette rettighetene til en person som er omfattet av forordningen i fare, skal institusjonen i den kompetente stat eller i bostedsstaten kontakte institusjonen eller institusjonene i den eller de øvrige berørte medlemsstater. Dersom det ikke blir funnet en løsning innen en rimelig frist, kan de berørte myndigheter forelegge saken for Den administrative kommisjon.

Artikkel 85 Fritakelse for eller reduksjon av avgifter - Fritakelse for legalisering

Endret ved forordning nr. 1290/97 (17),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 67/98 (eøs6).

1. Enhver fritakelse for eller reduksjon av avgifter, stempelavgifter, rettsgebyrer eller registreringsavgifter i henhold til en medlemsstats lovgivning for akter eller dokumenter som kreves lagt fram i henhold til denne medlemsstatens lovgivning, skal utvides til også å omfatte akter eller dokumenter som kreves lagt fram i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat eller i henhold til denne forordning.

2. Attester, dokumenter og akter av enhver art som kreves lagt fram ved anvendelse av denne forordning, skal være fritatt for legalisering av diplomatiske og konsulære representasjoner.

3. En elektronisk melding som sendes av en institusjon i samsvar med bestemmelsene i denne forordning og i gjennomføringsforordningen, kan ikke avvises av noen myndighet eller institusjon i en annen medlemsstat med den begrunnelse at den ble mottatt elektronisk, når mottakerinstitusjonen har erklært seg i stand til å motta elektroniske meldinger. Gjengivelse og registrering av slike meldinger skal anses å være en korrekt og nøyaktig gjengivelse av originaldokumentet eller registrering av de opplysningene det omhandler, inntil det motsatte er bevist.

En elektronisk melding skal anses som gyldig dersom det databehandlingssystem meldingen er registrert i, inneholder de nødvendige sikkerhetstiltak for å unngå enhver endring av, videresending av eller adgang til registreringen. Det skal til enhver tid være mulig å gjengi de registrerte opplysningene i en lett leselig form. Dersom en elektronisk melding overføres fra en trygdeinstitusjon til en annen, skal det treffes hensiktsmessige sikkerhetstiltak i samsvar med relevante fellesskapsbestemmelser.

Artikkel 86 Krav, erklæringer, klage eller anke satt fram for en myndighet, institusjon eller domstol i en annen medlemsstat enn den kompetente stat

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14).

1. Krav, erklæringer, klage eller anke som i henhold til en medlemsstats lovgivning skal være satt fram for en myndighet, institusjon eller domsmyndighet i denne staten innen en fastsatt tidsfrist, skal anses som lovformig satt fram når de innenfor samme tidsfrist er satt fram for en tilsvarende myndighet, institusjon eller domsmyndighet i en annen medlemsstat. I dette tilfellet skal den myndighet, institusjon eller domsmyndighet som har mottatt nevnte krav, erklæringer, klage eller anke, straks oversende dem til den kompetente institusjon, myndighet eller domsmyndighet i førstnevnte medlemsstat enten direkte eller gjennom de kompetente myndigheter i vedkommende medlemsstat. Den dag da disse krav, erklæringer, klager eller anker ble satt fram for en myndighet, institusjon eller domstol i den annen medlemsstat, skal anses som den dag de ble satt fram for den kompetente myndighet, institusjon eller domstol som skal behandle dem.

2. Dersom en person som i samsvar med en medlemsstats lovgivning har rett til det, setter fram et krav om familieytelser i denne stat, selv om denne stat ikke har forrang som kompetent stat, skal datoen for framsettelse av det første kravet anses som dato for framsettelse av kravet for den kompetente myndighet, institusjon eller domstol, forutsatt at et nytt krav blir satt fram i den stat som har forrang som kompetent stat, av en person som har rett til dette i samsvar med denne stats lovgivning. Dette andre kravet må settes fram senest ett år etter at det er gitt melding om avslag på det første kravet eller om opphør av utbetaling av ytelser i førstnevnte medlemsstat.

Artikkel 87 Medisinske undersøkelser

1. Medisinske undersøkelser som skal foretas i henhold til en medlemsstats lovgivning, kan etter anmodning fra den kompetente institusjon utføres på en annen medlemsstats territorium av institusjonen på den stønadsberettigedes oppholdssted eller bosted, på vilkårene fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 eller, i mangel av slike vilkår, på de vilkår som det er gjort avtale om mellom de kompetente myndigheter i de berørte medlemsstater.

2. Medisinske undersøkelser utført på vilkårene som er fastsatt i nr. 1, skal anses som utført på den kompetente stats territorium.

Artikkel 88 Overføringer fra en medlemsstat til en annen av beløp som skal komme til utbetaling i henhold til denne forordning

Endret ved forordning nr. 118/97 (16).

Pengeoverføringer etter denne forordning skal etter omstendighetene foretas i samsvar med de avtaler som gjelder mellom vedkommende medlemsstater på tidspunktet for overføringen. Når det ikke foreligger slike avtaler mellom to medlemsstater, skal de kompetente myndigheter i disse statene eller de myndigheter internasjonale pengeoverføringer hører inn under, inngå avtale om hvilke tiltak som er nødvendige for å foreta slike overføringer.

Artikkel 89 Særregler for anvendelse av visse medlemsstaters lovgivning

Særregler for anvendelse av visse medlemsstaters lovgivning er angitt i vedlegg VI.

Artikkel 90

Utgått ved forordning nr. 3427/89 (8).

Artikkel 91 Avgifter som skal belastes arbeidsgivere eller foretak som ikke er etablert i den kompetente stat

En arbeidsgiver kan ikke pålegges å betale høyere avgifter fordi hans bosted eller forretningskontor ligger på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat.

Artikkel 92 Innkreving av avgifter

1. Avgifter som skal innbetales til en medlemsstats institusjon, kan innkreves på en annen medlemsstats territorium etter den administrative framgangsmåte og med de garantier og fordeler som gjelder for innkreving av avgifter som skal innbetales til en tilsvarende institusjon i den sistnevnte stat.

2. Nærmere regler for anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 skal i den utstrekning det er nødvendig, fastsettes i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 eller ved avtale mellom medlemsstatene. Slike regler kan også omfatte framgangsmåter ved tvangsinndrivelse.

Artikkel 93 Krav fra institusjoner som er ansvarlig for å utbetale ytelser, overfor en erstatningsansvarlig tredjemann

1. Dersom en person mottar ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning for en skade som skyldes forhold inntruffet på en annen medlemsstats territorium, skal følgende regler gjelde for eventuelle krav fra den institusjon som er ansvarlig ­for å utbetale ytelser, overfor en erstatningsansvarlig tredjemann:

a) når den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser etter lovgivningen den anvender, trer inn i de krav som ytelsesmottakeren har overfor tredjemann, skal enhver medlemsstat anerkjenne dette forhold,

b) når den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser, har et selvstendig krav overfor tredjemann, skal enhver medlemsstat anerkjenne dette kravet.

2. Dersom en person mottar ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning for en skade som skyldes forhold inntruffet på en annen medlemsstats territorium, får bestemmelsene i nevnte lovgivning som regulerer i hvilke tilfeller arbeidsgivere eller vedkommendes arbeidstakere er unntatt sivilrettslig ansvar, anvendelse overfor nevnte person eller den kompetente institusjon.

Bestemmelsene i nr. 1 får også anvendelse på krav fra den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser, overfor en arbeidsgiver eller vedkommendes arbeidstakere dersom det ikke kan utelukkes at de er erstatningsansvarlige.

3. Når to eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene i samsvar med artikkel 36 nr. 3 og/eller artikkel 63 nr. 3 har inngått avtale om avkall på refusjon mellom de institusjoner som hører inn under deres myndighet, skal følgende regler gjelde for eventuelle krav overfor en erstatningsansvarlig tredjemann:

a) når institusjonen i oppholds- eller bostedsstaten tilstår en person ytelser for en skade inntruffet på denne statens territorium, kan institusjonen i samsvar med lovgivningen den anvender, tre inn i et krav eller gjøre gjeldende et selvstendig krav overfor en erstatningsansvarlig tredjemann,

b) ved anvendelse av bokstav a) skal:

i) den person som mottar ytelsene, anses som trygdet ved institusjonen på oppholds- eller bostedet, og

ii) denne institusjonen anses for å være den institusjon som er ansvarlig for å gi ytelsen,

c) bestemmelsene i nr. 1 og 2 får fortsatt anvendelse med hensyn til ytelser som ikke er omfattet av avtale om avkall på refusjon som omhandlet i dette nummer.

Avdeling VII Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

Artikkel 94 Overgangsbestemmelser for arbeidstakere

Endret ved forordning nr. 2332/89 (7), forordning nr. 3427/89 (8), forordning nr. 1248/92 (11), forordning nr. 1249/92 (12),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1): Artikkel 94 nr. 9 får ikke anvendelse for Norge.

1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. oktober 1972 eller før den får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne.

2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver ansettelsestid eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. oktober 1972 eller før den dag da denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter denne forordning.

3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1 kan rettigheter opptjenes i henhold til denne forordning selv om de gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. oktober 1972 eller før denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne.

4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. oktober 1972 eller fra den dag da denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en utbetaling av et engangsbeløp.

5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 1. oktober 1972 eller før den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til forordningens bestemmelser. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78.

6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er satt fram innen to år etter 1. oktober 1972 eller etter den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettighetene etter denne forordning være opptjent med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

Tilsvarende gjelder ved anvendelse av denne forordning på de territorier som 3. oktober 1990 ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, når anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5 er satt fram innen to år etter 1. juni 1992.

7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. oktober 1972 eller etter den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, opptjenes fra det tidspunkt anmodningen ble satt fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.

Tilsvarende gjelder ved anvendelse av denne forordning på de territorier som 3. oktober 1990 ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, når anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5 er satt fram innen to år etter 1. juni 1992.

8. I tilfelle av sklerogen pneumoconiose får bestemmelsen i artikkel 57 nr. 5 anvendelse for kontantytelser ved yrkessykdom, når utgiftene i mangel av avtale mellom vedkommende institusjoner ikke har kunnet fordeles mellom dem før 1. oktober 1972.

9. Barnetrygd som utbetales til arbeidstakere sysselsatt i Frankrike eller til arbeidsløse arbeidstakere som oppebærer ytelser ved arbeidsløshet etter den franske lovgivning for de familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat 15. november 1989, skal forsatt utbetales etter de satser, innenfor de grenser og etter de regler som gjaldt på dette tidspunktet, så lenge beløpet overstiger størrelsen på de ytelser det kan gjøres krav om å få utbetalt fra 16. november 1989 og så lenge de berørte personer er omfattet av fransk lovgivning. Det skal ikke tas hensyn til avbrudd på under en måneds varighet og tidsrom for hvilke det mottas ytelser ved sykdom eller arbeidsløshet.

Reglene for gjennomføring av dette nummer, særlig fordelingen av utgiftene i forbindelse med disse ytelsene, skal fastsettes etter gjensidig avtale mellom de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon.

10. Rettigheter for personer som har fått fastsatt en pensjon før ikrafttredelsen av artikkel 45 nr. 6, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 45 nr. 6.

Artikkel 95 Overgangsbestemmelser for selvstendig næringsdrivende

Endret ved forordning nr. 1305/89 (6), forordning nr. 1249/92 (12).

1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. juli 1982 eller før den dag den får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne.

2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver botid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter denne forordning.

3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1, skal rettigheter erverves i henhold til denne forordning selv om de gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne.

4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. juli 1982 eller fra den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en utbetaling av et engangsbeløp.

5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat eller i en del av denne, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til forordningens bestemmelser. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78.

6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er satt fram innen to år etter 1. juli 1982 eller to år etter den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettigheter etter denne forordning erverves med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om bortfall eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

Tilsvarende gjelder ved anvendelse av denne forordning på de territorier som 3. oktober 1990 ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, når anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5 er satt fram innen to år etter 1. juni 1992.

7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. juli 1982 eller to år etter den dag denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettigheter som ikke er bortfalt eller foreldet, erverves fra det tidspunkt anmodningen ble satt fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.

Tilsvarende gjelder ved anvendelse av denne forordning på de territorier som 3. oktober 1990 ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland, når anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5 er satt fram innen to år etter 1. juni 1992.

Artikkel 95a Overgangsbestemmelser for anvendelse av forordning (EØF) nr. 1248/92

Endret ved forordning nr. 1248/92 (11).

1. Forordning (EØF) nr. 1248/92 skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. juli 1992.

2. Enhver trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. juli 1992, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter forordning (EØF) nr. 1248/92.

3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1 kan en rettighet erverves i henhold til forordning (EØF) nr. 1248/92 selv om den gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. juli 1992.

4. Rettigheter for personer som har fått fastsatt en pensjon før 1. juli 1992, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1248/92.

5. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 er satt fram innen to år etter 1. juli 1992, skal rettigheter etter forordning (EØF) nr. 1248/92 opptjenes med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

6. Dersom anmodningen i nr. 4 er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. juli 1992, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, erverves fra det tidspunkt anmodningen settes fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.

Artikkel 95b Overgangsbestemmelser for anvendelse av forordning (EØF) nr. 1247/92

Endret ved forordning nr. 3095/95 (14),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1): Artikkel 95b får ikke anvendelse for Norge.

1. Forordning (EØF) nr. 1247/92 skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. juni 1992.

2. Enhver botid, ansettelsestid eller ethvert tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt på en medlemsstats territorium før 1. juni 1992 skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1247/92.

3. Med forbehold for nr. 1 skal rettigheter erverves i henhold til forordning (EØF) nr. 1247/92 selv om den gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. juni 1992.

4. Enhver særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som på grunn av vedkommende persons statsborgerskap ikke har vært tilstått eller har vært suspendert, skal etter krav fra vedkommende tilstås eller gjenopptas fra 1. juni 1992, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til utbetaling av et engangsbeløp.

5. Rettigheter for personer som er tilstått en pensjon før 1. juni 1992, kan etter krav fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1247/92.

6. Dersom kravet omhandlet i nr. 4 eller 5 er satt fram innen to år etter 1. juni 1992, skal rettigheter etter forordning (EØF) nr. 1247/92 erverves med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om bortfall eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

7. Dersom kravet omhandlet i nr. 4 eller 5 er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. juni 1992, skal rettigheter som ikke er bortfalt eller foreldet, erverves fra det tidspunkt kravet ble satt fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemssats lovgivning.

8. Anvendelsen av artikkel 1 i forordning (EØF) nr. 1247/92 kan ikke medføre bortfall av ytelser som er tilstått før 1. juni 1992 av medlemsstatenes kompetente institusjoner i henhold til avdeling III i forordning (EØF) nr. 1408/71, og som artikkel 10 i sistnevnte forordning får anvendelse på.

9. Anvendelse av artikkel 1 i forordning (EØF) nr. 1247/92 kan ikke medføre avslag på et krav om en særlig ikke-avgiftsbasert ytelse, som tilstås som tillegg til pensjon når kravet er satt fram av en person som oppfylte vilkårene for å få nevnte ytelse før 1. juni 1992, selv om vedkommende var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, forutsatt at kravet om ytelsen settes fram innen fem år etter 1. juni 1992.

10. Enhver særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som tilstås som tillegg til pensjon, og som ikke har vært tilstått eller har vært suspendert fordi vedkommende er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat, skal uten hensyn til nr. 1 etter krav fra vedkommende tilstås eller gjenopptas fra 1. juni 1992, i det første tilfellet med virkning fra den dato da ytelsen skulle ha vært tilstått, og i det andre tilfellet fra den dato da ytelsen ble suspendert.

11. Når de særlige ikke-avgiftsbaserte ytelsene omhandlet i artikkel 4 nr. 2a i forordning (EØF) nr. 1408/71 for samme tidsrom og for samme person kan tilstås i henhold til artikkel 10a i samme forordning av den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, og i henhold til nr. 1 til 10 i denne artikkel av den kompetente institusjon i en annen medlemsstat, kan vedkommende sammenlagt bare få utbetalt et beløp som tilsvarer det høyeste særlige ytelsesbeløp vedkommende har rett til etter en av de berørte lovgivninger.

12. Reglene for gjennomføring av nr. 11 og særlig anvendelsen, når det gjelder ytelsene nevnt i samme nummer, av bestemmelsene om reduksjon, suspensjon eller bortfall fastsatt i en eller flere medlemsstaters lovgivning, samt tildeling av differansebeløp, skal fastsettes ved beslutning truffet av Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere og eventuelt ved felles overenskomst mellom de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter.

Artikkel 95c Overgangsbestemmelser for anvendelse av forordning (EF) nr. 1606/98

Tilføyd ved forordning nr. 1606/98 (19),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 7/2000 (eøs12).

1. Forordning (EF) nr. 1606/98 skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 25. oktober 1998.

2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver ansettelsestid, tid med selvstendig næringsvirksomhet eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 25. oktober 1998, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1606/98.

3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1, kan en rett erverves i henhold til forordning (EF) nr. 1606/98 selv om den gjelder en hendelse som har inntruffet før 25. oktober 1998.

4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 25. oktober 1998, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en engangsutbetaling.

5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 25. oktober 1998, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt, idet det tas hensyn til bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1606/98. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78 og 79, i den utstrekning den gjelder artikkel 78 og 79a.

6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller 5 er satt fram innen to år etter 25. oktober 1998, skal rettighetene etter forordning (EF) nr. 1606/98 være opptjent med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller 5 er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 25. oktober 1998, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, opptjenes fra det tidspunkt anmodningen ble satt fram, med forbehold for gunstigere bestemmelser i enhver medlemsstats lovgivning.

Artikkel 95d Overgangsbestemmelser for studenter

Tilføyd ved forordning nr. 307/99 (20),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 8/2000 (eøs13).

1. Denne forordning skal ikke gi studenter, deres familiemedlemmer eller etterlatte rett til ytelser for noe tidsrom før 1. mai 1999.

2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver ansettelsestid, tidsrom med selvstendig nærings­virksomhet eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. mai 1999, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter bestemmelsene i denne forordning.

3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1 kan en rettighet opptjenes i henhold til denne forordning selv om den gjelder en hendelse som er inntruffet før 1. mai 1999.

4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. mai 1999, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en utbetaling av et engangsbeløp.

5. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 er satt fram innen to år etter 1. mai 1999, skal rettighetene for studenter, deres familiemedlemmer og etterlatte etter denne forordning være opptjent med virkning fra nevnte dag, uten at bestemmelsene om tap eller foreldelse av rettigheter i lovgivningen i noen medlemsstat kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 er satt fram etter utløpet av tidsrommet på to år etter 1. mai 1999, skal rettigheter som ikke er bortfalt eller foreldet, opptjenes fra det tidspunkt anmodningen ble satt fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.

Artikkel 95e Overgangsbestemmelser for anvendelse av forordning (EF) nr. 1399/99

Tilføyd ved forordning nr. 1399/99 (21),

tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 (eøs14).

1. Forordning (EF) nr. 1399/99 får anvendelse på rettighetene til barn som har mistet en av eller begge foreldrene dersom den av foreldrene som barnet har ervervet sin rett til ytelse fra, døde etter 1. september 1999.

2. Enhver trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. september 1999 skal medregnes ved fastsettelsen av rett til ytelser etter forordning (EF) nr. 1399/99.

3. Rettigheter for barn som har mistet en av eller begge foreldrene kan dersom den av foreldrene som barnet har ervervet sin rett til ytelser fra, døde før 1. september 1999, etter anmodning vurderes på nytt etter forordning (EF) nr. 1399/99.

4. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3 er satt fram innen to år etter 1. september 1999, skal rettighetene etter forordning (EF) nr. 1399/99 opptjenes med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende.

5. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3 er satt fram etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. september 1999, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, erverves fra det tidspunkt anmodningen settes fram, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.

Artikkel 96 Avtaler om refusjon mellom institusjoner

Tilpasset ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/97 (eøs1): Artikkel 96 får ikke anvendelse for Norge.

Avtaler inngått i henhold til artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 før l. juli 1982, får også anvendelse på personer denne forordning ble utvidet til å omfatte fra denne dato, med mindre en av de medlemsstater som er parter i disse avtalene, reiser innvendinger mot dette.

Det skal bare tas hensyn til slik innvending dersom den kompetente institusjon i denne medlemsstaten underretter den kompetente institusjon i den eller de andre berørte medlemsstater om dette innen 1. oktober 1983. Gjenpart av underretningen skal oversendes Den administrative kommisjon.

Artikkel 97 Underretning om visse bestemmelser

1. Underretningene omhandlet i artikkel 1 bokstav j), artikkel 5 og artikkel 8 nr. 2, skal stiles til formannen for Rådet for De europeiske fellesskap. I underretningene skal datoen da de relevante lover og ordninger trådte i kraft angis, eller dersom det dreier seg om underretningene omhandlet i artikkel 1 bokstav j) angis datoen da denne forordningen får anvendelse for de ordninger som er nevnt i medlemsstatenes erklæringer.

2. Underretninger mottatt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1, skal offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 98 Gjennomføringsforordning

Regler for gjennomføring av denne forordning skal fastsettes i en senere forordning.