Rundskriv

Forvaltningsloven - Saksbehandlingsrundskriv - Kapittel VI. Om klage og omgjøring

Rundskrivet er endret i sin helhet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektørens sekretariat, Juridisk seksjon 28.09.2007

Endret 18.12.2014, jf. overskriften:  

§ 36 (sakskostnader) (omarbeidet i sin helhet)

 

 

Kapittel VI. Om klage og omgjøring

Oversikt over hvilke regler som skal benyttes ved klage innen Arbeids- og velferdsetaten

Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak både med hjemmel i folketrygdloven og en rekke andre særlover f.eks. arbeidsmarkedsloven og barneloven. Hvilke saksbehandlingsregler som kommer til anvendelse avhenger av om særloven har egne klageregler eller henviser til annen særlov. Dersom det ikke er gitt regler om klagesaker, skal forvaltningslovens regler benyttes.

Etter folketrygdloven § 21-1 gjelder forvaltningsloven også i trygdesaker så langt det ikke er gitt egne regler i folketrygdloven. Det følger imidlertid av folketrygdloven § 21-12 tredje ledd at visse regler i trygderettsloven skal gjelde ved den interne klagebehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten. Det gjelder § 10 om ankefrist og forlengelse av fristen, § 11 annet, tredje og fjerde ledd om ankens form og innhold, samt forvaltningens veiledningsplikt i den forbindelse, § 13 om at vedtaket skal tas opp til ny prøving og § 14 om oppsettende virkning.

Tidligere folketrygdloven § 21-12A (som gjaldt klage- og ankebehandlingen på de vedtak som Aetat fattet etter folketrygdloven) hadde ingen tilsvarende henvisning til trygderettsloven. Dette medførte at forvaltningsloven kom til anvendelse i klage- og ankesaker hvor Aetat hadde fattet vedtak etter folketrygdloven.

I forbindelse med sammenslåingen av Aetat og trygdeetaten 1. juli 2006 mente man at det burde være ensartede saksbehandlingsregler for alle klager uansett sakstype. Derfor ble folketrygdloven § 21-12 gitt anvendelse i alle trygdesaker. Folketrygdloven § 21-12A ble samtidig opphevet. Det ble oppfattet som hensiktsmessig å benytte trygderettslovens bestemmelser i klageomgangen da dette var innarbeidet i trygdeetaten. Da forvaltningsloven har tilnærmet parallelle bestemmelser som trygderettsloven § 29 fjerde ledd om forlengelse av klagefristen, § 31 om oppreising for oversittelse av klagefristen og § 42 om oppsettende virkning), vil det i praksis ikke innebære noen vesentlig endring i saksbehandlingen for de saker som tidligere hørte under Aetat.

§ 28 (vedtak som kan påklages)

Kommentarer

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller en annen med rettslig klageinteresse i saken.

"Enkeltvedtak"

defineres i lovens § 2 første ledd bokstavene a) og b). Det er her viktig å merke seg at avgjørelsen må være truffet under utøving av offentlig myndighet. Hvis det er en avtale eller annet privatrettslig forhold som er grunnlaget mellom arbeids- og velferdsetaten og vedkommende vi treffer avgjørelse ovenfor, vil denne avgjørelsen ikke være et enkeltvedtak. Et eksempel på dette er avgjørelse om erstatning etter skl § 2-1.

Hvem som er "part" defineres i lovens § 2 første ledd bokstav e). Partsbegrepet er nærmere omtalt i rundskrivets kommentar til bestemmelsen. Med begrepet "annen med rettslig klageinteresse" menes personer som uten å være part i saken har en nær tilknytning til saken. Det er et minimumskrav at det vedtak saken gjelder, har en spesiell betydning for klageren. En "alminnelig samfunnsinteresse" i at forvaltningen ikke fatter ugyldige vedtak e.l. er ikke nok.

Klageinstans er som regel det organ som er nærmest overordnet det organ som har fattet vedtaket. Klageinstans for vedtak fattet av enhetene i spesialenhetslinja er således klage- og ankeenhetene. Klageinstans for klage- og ankeenhetenes førsteinstansvedtak er Arbeids- og velferdsdirektoratet. NDU er ikke klageinstans, men vil kunne bistå direktoratet i arbeidet med klagesaker.

Klageinstansens vedtak i klagesak kan ikke påklages, jf. § 28 første ledd siste punktum. Dette innebærer at hvis et slikt vedtak blir påklaget, så er det organet som er overordnet klageinstansen ikke pliktig til å realitetsbehandle den videre klagen. Dette er likevel ikke til hinder for at realitetsbehandling kan skje i form av omgjøring.

I det tilfelle klageren ikke får medhold i klagen innen forvaltningen, kan han bringe saken inn for domstolene. Saken kan også bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen). Ombudsmannens avgjørelser/synspunkter er ikke rettslig bindende for forvaltningen. De er likevel av stor betydning, da forvaltningen stort sett retter seg etter ombudsmannens uttalelser.

§ 29 (klagefrist)

§ 29 Første ledd - klagefristens lengde

Fristen for å klage er i utgangspunktet tre uker fra det tidspunkt underretningen om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. Underretningen vil i hovedsak skje via post. Underretningen må anses å ha kommet frem når den er kommet til vedkommendes postadresse og mottaker har hatt sjansen til å sette seg inn i underretningen. Det må her tas hensyn til postgangen, eventuell ferie eller at vedkommende av andre grunner ikke har hatt anledning til å lese mottatt post.

I tilfeller der parten lar seg representere av fullmektig, må fristen regnes fra det tidspunkt fullmektigen har mottatt underretning. Noe annet må antas å gjelde der parten har anmodet om å bli underrettet i stedet for fullmektigen. I slike tilfeller vil det avgjørende være om underretningen har kommet frem til parten.

For trygdesaker er klagefristen seks uker. Det vises til folketrygdloven § 21-12 femte ledd og trygderettsloven § 10 første ledd. I tillegg til klagefristen på seks uker bør det legges til noen dagers postgang. Det synes således som at en rimelig praksis er en absolutt frist på 8 uker fra vedtaksdato og utsendelse /5 uker i bidragssaker. Klager og anker som mottas etter dette anses i utgangspunktet å være for sent innkommet.

§ 29 Andre ledd - tidspunkt for beregning av frister

Personer som har klagerett uten å være part i saken vil etter ovennevnte regler ikke få underretning om vedtaket og klageadgangen. Det er derfor behov for andre regler i tillegg. Videre kan det forekomme at underretningen ved en feil ikke er sendt, eller ikke kommet frem. Paragrafen har i andre ledd regler for slike tilfeller. Her bestemmes det at fristen i så fall løper fra det tidspunkt vedkommende "har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket". Hvorvidt vedkommende "burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket" må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. I tilfeller hvor det gjelder vedtak som går ut på å tilstå noen en rettighet, vil klagefristen for andre enn parten uansett løpe ut tre måneder etter vedtaksdato. Hvis det er parten som ikke har fått underretning om vedtaket og klagefristen, og han heller ikke burde skaffet seg kunnskap om det, vil i prinsippet klageadgangen ikke bortfalle.

§ 29 Tredje ledd - avbrytelse av klagefristen

Her bestemmes at fristen avbrytes hvis noen, mens den løper, krever begrunnelse for vedtaket med hjemmel i § 24 andre ledd. Ny frist begynner i så fall å løpe fra det tidspunkt vedkommende blir gjort kjent med begrunnelsen. Da ikke annet er sagt, må meningen være at også den nye fristen skal være tre uker.

For trygdesaker som skal behandles etter trygderettsloven, er det en tilsvarende regel i trygderettsloven § 10 andre ledd. Det løper en ny ankefrist på seks uker fra det tidspunkt begrunnelsen er kommet frem til medlemmet.

§ 29 Fjerde ledd - forlengelse av klagefristen

Paragrafens fjerde ledd bestemmer at fristen kan forlenges også ellers "i særlige tilfeller". Et av hovedargumentene for at dette begrenses til "særlige tilfeller" er at man må ta hensyn til eventuelle motparter som kan være interessert i at saken blir endelig avgjort så snart som mulig. I tilfeller hvor det ikke er noen motpart vil det ikke være nødvendig å stille så strenge krav til når fristen kan forlenges. Det er en forutsetning for forlengelse at fristen ennå ikke er utløpt.

En tilsvarende regel er gitt i trygderettsloven § 10 tredje ledd.

§ 30 (når klagen må være fremsatt)

Det mest aktuelle tilfelle her er avgivelse av klagen til postoperatør. Klagen må anses avgitt til posten på den dato da brevet er stemplet inn til postoperatør.

§ 31 (oversitting av klagefristen)

Kommentarer

Selv om klagefristen er oversittet, kan klagen tas under behandling hvis visse vilkår er oppfylt. Disse tilfellene må holdes klart fra tilfellene som går inn under § 29 fjerde ledd hvor det søkes/bes om forlengelse av fristen før denne er utløpt. Reglene om behandling av trygdesaker når ankefristen (klagefrist) er oversittet er gitt i trygderettsloven § 10 fjerde ledd.

§ 31 Første ledd bokstav a)

Hvorvidt parten eller hans fullmektig kan lastes eller ikke for at fristen er oversittet, må vurderes konkret i hvert tilfelle. Typiske tilfeller hvor de som regel ikke kan lastes er sykdom, sterke personlige problemer, manglende informasjon om klagefristen i underretningen om vedtaket (jf. § 27 tredje ledd) o.l.

§ 31 Første ledd bokstav b)

Etter § 31 første ledd bokstav b kan en klage tas under behandling selv om klagefristen er oversittet når "særlige grunner" gjør det rimelig. Hva som er "særlige grunner" må vurderes konkret i den enkelte sak. Hensyn som nevnt under kommentarene til § 29 fjerde ledd er også her aktuelle. Dette fremgår også uttrykkelig av § 31 andre ledd. "Særlige grunner" kan være at det er sterke velferdsgrunner for klageren å få ny prøvelse av spørsmålet. Sterke velferdsgrunner kan for eksempel være sykdom. Klageren er innlagt i helseinstitusjon eller er sengeliggende hjemme og så dårlig at han ikke kan forventes å overholde klagefristen. En annen velferdsgrunn kan være reisefravær. Klageren er bortreist og får ikke ettersendt post. Han er f. eks. på fangst eller fiske i ishavsstrøk. Svekket åndsevne kan være en velferdsgrunn. Klageren har svak åndelig utrustning eller er så svekket av alder eller sykdom at han ikke fullt ut kan ivareta sine interesser. Offentlige interesser kan også tilsi at det skjer en ny prøvelse, særlig hvor det er snakk om prinsipielle problemstillinger.

I kommentarene til § 29 fjerde ledd sies det at et av hovedargumentene for at en sak kun kan tas under behandling i "særlige tilfeller" når klagefristen er oversittet, er at man må ta hensyn til eventuelle motparter som kan være interessert i at saken blir endelig avgjort så snart som mulig.

§ 31 Andre ledd - kan vedtaket medføre skade eller ulempe for andre

Vurderingstemaet her vil særlig være aktuelt i barnebidragssaker.

§ 31 Tredje ledd - tidsbegrensning

I tilfeller hvor klagefristen er oversittet er fristen i § 31 tredje ledd absolutt. Spørsmålet om regelen gjelder i saker hvor det ikke er gitt underretning om vedtaket, er imidlertid mer tvilsomt.

§ 31 setter ikke begrensninger i forhold til tilfeller som kommer inn under fvl § 35. I tilfeller der klagefristen er oversittet, kan det være grunn til å ta opp saken etter eget tiltak etter § 35. Ett års fristen etter § 31 vil her ikke gjelde.

§ 32 (klagens adressat, form og innhold)

§ 32 Første ledd - hvor klagen skal fremsettes

I § 32 første ledd er det gitt retningslinjer for hvor klagen skal fremsettes og hva den skal inneholde mv.

§ 32 Andre ledd - klagen bør begrunnes

Det er viktig å merke seg at klageren ikke må begrunne sin klage. Det er kun en "bør-regel". Hvis det ikke fremgår klart av klagen, eller omstendighetene for øvrig, hva som er begrunnelse for klagen, skal det organ som mottar klagen i førstehånd (jf. paragrafens første ledd bokstav a)), om nødvendig for å få en forsvarlig saksbehandling, be om nærmere redegjørelse fra klageren. Det settes en kort frist for dette. Selv om klageren ikke kommer med ytterligere redegjørelse, kan saken ikke avvises.

§ 32 Tredje ledd - retting av feil

Dersom klageren innenfor den nye fristen ikke foretar de rettelser eller utfyllinger som det er bedt om, og det av denne grunn foreligger mangler eller feil som medfører at klagen ikke oppfyller de vilkår som er nevnt i paragrafens første ledd, skal klagen avvises (jf. § 33 annet ledd). Hvis manglene eller feilene blir rettet på et senere tidspunkt, må det likevel vurderes om det kan gis oppreisning med hensyn til fristoversittelsen etter § 31.

§ 33 (saksforberedelse i klagesak)

Kommentarer

Reglene om saksforberedelse ved vedtak i første instans (jf. lovens kapitler IV og V) gjelder i utgangspunktet også i klagesaker, jf. § 33 første ledd. § 33 andre ledd flg. gir visse utfyllende regler.

Ved klage skal det organet som har fattet det påklagde vedtaket vurdere hvorvidt det er grunn til å endre eller oppheve sitt tidligere vedtak før saken sendes klageinstansen, jf. § 33 annet ledd. Underinstansen har kompetanse til å endre eller oppheve sitt tidligere vedtak, men bare "dersom den finner klagen begrunnet". Det er altså bare endringer i klagerens favør, ikke endringer som går i motsatt retning, som underinstansen kan foreta. Men endringer i klagerens favør har den fri adgang til å foreta. Barneloven § 75 gjelder for barnebidragsvedtak som er avgjort i medhold av kapittel 8 i barneloven. Etter barneloven § 75 kan Arbeids- og velferdsetaten gå utenfor det partene gjør påstand om i klagesaker og i endringssaker. I følge § 33 andre ledd siste punktum skal underinstansen avvise saken hvis betingelsene for klage ikke foreligger. Dette gjelder for eksempel når klagefristen er utløpt. I slike tilfeller må det først vurderes om det bør gis oppreisning, jf. kommentarene til forvaltningsloven § 31.

I § 33 tredje ledd er bestemt at når klageren har en motpart, skal denne varsles snarest mulig om klagen og gis anledning til å uttale seg. Dette gjelder typisk for barnebidragssaker. Motparten skal også ha en kopi av klagen hvis den ikke har et innhold som han etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med. Varsel kan unnlates i de tilfellene som er nevnt i § 16 tredje ledd. Dette gjelder hvor varsel ikke er praktisk mulig, parten har ikke kjent adresse eller det må anses åpenbart unødvendig. Det er for eksempel ikke nødvendig å sende noe varsel hvis underinstansen finner at klagen må avvises for da er varsel "åpenbart unødvendig".

Etter § 33 fjerde ledd skal saken sendes til klageinstansen så snart saken er behandlet i underinstansen og det ikke er foretatt noen avgjørelse som nevnt i andre ledd; underinstansen har ikke opphevet eller endret vedtaket på bakgrunn av klagen.

Etter § 33 femte ledd må klageinstansen påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det er klageinstansen som har hovedansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Dersom klageinstansen ikke anser det materiale som er oversendt for å være tilstrekkelig, kan den enten selv foreta nærmere undersøkelser eller pålegge underinstansen å gjøre det. Det er opp til klageinstansens vurdering å avgjøre hva som er mest hensiktsmessig i den enkelte sak.

Mer om forberedelse i klage og ankesaker er beskrevet i Ankerundskrivet Hovednummer 90.

§ 34 (klageinstansens kompetanse)

§ 34 Første ledd - avvisning av klagen

Hvis vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal klageinstansen avvise saken. Klageinstansen må likevel, i likhet med underinstansen, vurdere oppreisning med hensyn til fristoversittelsen etter § 31. Klageinstansen er ikke bundet av at underinstansen har funnet vilkårene oppfylt. Dette gjelder både vilkårene i § 32 og muligheten til å gi oppreisning etter § 31. Det må her presiseres at det også er adgang til å påklage både underinstansens og klageinstansens vedtak om å avvise klagen, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Når det gjelder klageinstansens avvisning, gjelder dette kun når det fra før ikke er skjedd en avvisning i underinstansen. Poenget er at en avgjørelse om å avvise klagesaken er et enkeltvedtak som skal kunne prøves i to instanser.

Dersom klagen avvises etter reglene i andre ledd, må medlemmet gjøres oppmerksom på at selve avvisningsvedtaket kan påklages. Se § 2 tredje ledd og kommentarene til denne bestemmelsen.

Når det gjelder saker som skal behandles etter trygderettsloven, er det gitt spesielle regler i trygderettsloven § 13 første og andre ledd.

§ 34 Andre ledd - klageinstansens kompetanse

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken. Men den må holde seg til "saken". Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som er samme sak. Generelt kan man si at det som inngår i en og samme avgjørelsesprosess utgjør en sak.

Klageinstansen er videre ikke bundet av begrunnelsene/grunnlagene som klageren har fremsatt for klagen. Begrunner klageren sitt krav med at en av etatens ansatte har opptrådt på en erstatningsbetingende måte, kan klageinstansen gi vedkommende medhold i kravet, men med en helt annen begrunnelse. Videre er klageinstansen heller ikke bundet av partenes påstander. I en sak om menerstatning kan klageinstansen for eksempel gi klageren en lavere eller høyere erstatning enn det som er krevd.

§ 34 Tredje ledd - endring til ugunst

Klageinstansen har også en viss anledning til å endre underinstansens vedtak til klagerens ugunst. Paragrafens tredje ledd setter visse vilkår for at så kan skje. På arbeids- og velferdsetatens område vil omgjøringsadgangen i stor grad være begrenset til omgjøring til fordel for annen part, eller i tilfeller der omgjøringsadgangen også følger av fvl § 35. Se behandling av fvl § 35 under.

Adgangen til å endre vedtaket til klagerens ugunst skal benyttes med varsomhet. I tilfeller hvor klageinstansen vurderer å endre vedtaket til klagerens ugunst, skal klageren underrettes/forhåndsvarsles om dette og gis anledning til å komme med merknader. Det samme gjelder den part som ikke har påklaget vedtaket i saker hvor det er to private parter. Meldingen om en endring til klagerens ugunst må være sendt han innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Hvis dette ikke skjer, kan slik endring ikke foretas.

Noen ganger kan en endring av vedtaket medføre at klageren kommer dårligere ut enn før vedtaket ble endret, uten at dette nødvendigvis kan sies å innebære en endring til ugunst. Et slikt eksempel er dersom klageren ønsker uføretidspunktet endret. Han får medhold i sin klage, men fordi han er innvandrer medfører endringen at han får kortere botid i Norge. Konsekvensen av endringen blir derfor at han får en lavere uførepensjon. Endringen av uføretidspunktet er gjort i overensstemmelse med klagerens anførsler, og må anses å være til gunst, men resultatet innebærer at uførepensjonen faktisk blir mindre.

I saker som ovennevnte må det avgjørende være hvorvidt klageren er gitt medhold i sine anførsler eller ikke. Dersom anførslene blir tatt til følge under klagebehandlingen må endringen anses å være til gunst. At en endring til gunst likevel kan slå negativt ut for klageren kan ikke tillegges betydning. Dette er kun en følge av at vedtaket endres slik klageren har bedt om. I disse sakene er det derfor viktig at NAV gir medlemmene god veiledning i forkant av at klagen fremsettes, slik at vedkommende er inneforstått med mulige konsekvenser av en omgjøring.

Det er viktig å merke seg at etter barneloven § 75 gjelder det særregler for barnebidragsvedtak som er avgjort i medhold av kapittel 8 i barneloven. Etter denne bestemmelsen kan Arbeids- og velferdsetaten gå utenfor det partene gjør påstand om i klagesaker og i endringssaker. Det betyr at et overordnet organ kan endre vedtak til ugunst for klageren. Kravet om at melding om endring til ugunst for klageren må være sendt ham/henne innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen, gjelder ikke for barnebidragsvedtak som er avgjort i medhold av kapittel 8 i barneloven. Ved andre vedtak på barnebidragsområdet gjelder forvaltningsloven § 34 på vanlig måte.

Tidsbegrensningen i tredje ledd gjelder ikke der adgangen til omgjøring også følger av § 35. Dette fordi § 35 ikke har noen bestemmelse om tidsbegrensning.

§ 34 Fjerde ledd - utfallet av klagebehandlingen

Hvorvidt klageinstansen skal realitetsbehandle saken selv, eller kun oppheve underinstansens vedtak for så å sende saken tilbake til underinstansen for ny behandling, avhenger bl.a. av hvorvidt klageinstansen har de nødvendige opplysninger til å realitetsbehandle saken. Det kan også være tilfeller hvor saken endrer seg fortløpende, slik at det er nødvendig at saken behandles av underinstansen som til enhver tid er oppdatert. Det kan også være tilfeller hvor det er behov for nærmere utredning, og det av den grunn er naturlig at underinstansen overtar den videre behandling av saken.

Klageorganet plikter selv å treffe en avgjørelse i saken; enten denne går ut på å treffe et nytt vedtak eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Klageorganets avgjørelse i klagesaken vil være et enkeltvedtak enten det går ut på å stadfeste førsteinstansvedtaket, endre førsteinstansvedtaket eller oppheve førsteinstansvedtaket og pålegge underinstansen å behandle saken på ny. Reglene i kapittel IV og V vil således gjelde uansett hvilken form som velges.

Omgjøring av vedtak

Innledning

Omgjøring kommer inn på mange stadier i behandlingen av en sak og medfører at vedtakets innhold blir endret.

Omgjøring kommer for det første inn ved klage til overordnet forvaltningsorgan. Klageren kan kreve at vedtaket skal prøves på nytt. Klageorganet kan av eget tiltak prøve alle sider av saken, selv om klager kun har påberopt seg ett forhold. Med alle sider av saken mener vi saksbehandling, faktum, lovtolking og subsumsjon. Subsumsjon betyr å innordne faktum under riktig lovbestemmelse. Dette medfører at klageorganet kan endre vedtaket til ugunst for klageren. Klageorganets omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 34.

Omgjøring i andre tilfeller, det vil si dersom vedtaket ikke er påklaget, må skje etter reglene i forvaltningsloven § 35 (jf. også folketrygdloven § 21-11). Vi kan tenke oss at NAV forvaltning på egen hånd oppdager eller blir gjort oppmerksom på forhold som skulle tilsi en endring av vedtaket. På egen hånd kan NAV forvaltning omgjøre et vedtak med hjemmel i forvaltningsloven § 35 første ledd. Dersom vilkårene for omgjøring etter første ledd ikke er oppfylt, kan NAV forvaltning sende saken til overordnet organ, som har en utvidet omgjøringsadgang etter folketrygdloven § 21-11 jf. forvaltningsloven § 35 andre til femte ledd.

Omgjøringsreglene ivaretar forvaltningens behov for å kunne endre et uriktig vedtak, samtidig som det skal foretas en avveining av den private parts behov for å kunne innrette seg i tillit til vedtaket. Jo viktigere vedtaket er for parten, jo sterkere må de samfunnsmessige behov være for at vedtaket skal kunne endres til skade for parten.

	Vedtaksorgan	Overordnet organ
Utenfor klagereglene	§ 35 1. og 5. ledd	§ 35 2.-5. ledd
Etter klagereglene	§ 33 2. ledd	§ 34

Klageregler og krav på erstatning

Når et enkeltvedtak omgjøres, blir vedtaket om omgjøring et nytt enkeltvedtak. Behandlingen av omgjøringsspørsmålet må derfor skje etter reglene i forvaltningslovens kapittel IV. Det må derfor sendes ut nytt forhåndsvarsel etter § 16 og underretning etter § 17 etc.

Det kan bli aktuelt å gi erstatning for det økonomiske tap en part lider som følge av at han har innrettet seg i forhold til det vedtaket som blir omgjort. Se Erstatningsrundskrivet Vedlegg 21 tilkapittel 21.

§ 35 (omgjøring uten klage)

Oversikt over reglene i forvaltningsloven § 35

§ 35 regulerer, som nevnt ovenfor, et forvaltningsorgans mulighet til å endre eget vedtak og et overordnet organs mulighet til å endre underordnede organs vedtak uten at det er påklaget. Omgjøring etter § 35 kan skje selv om vedtaket er påklaget.

Første ledd gjelder vedtaksorganets rett til å omgjøre eget vedtak.

Andre ledd regulerer overordnet myndighets adgang til å omgjøre underordnet organs vedtak når vilkårene etter første ledd foreligger.

Tredje ledd gir overordnet myndighet en videre adgang til å omgjøre et vedtak til skade for parten når det er nødvendig ut fra samfunnsinteresser.

Fjerde ledd gjør unntak fra reglene i andre og tredje ledd for kommunale, fylkeskommunale og i all hovedsak også for statlige organer, som er klageinstans etter § 28 andre ledd første og andre punktum. Bestemmelsen vil ikke få betydning for Arbeids- og velferdsetaten.

Femte ledd gir særregler om omgjøring når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller alminnelige forvaltningsrettslige regler (ulovfestede regler). Kommer disse reglene til anvendelse gjelder ikke begrensninger i omgjøringsadgangen som fremgår av første til tredje ledd.

§ 35 Første ledd - vedtaksorganets adgang til å omgjøre eget vedtak

I paragrafens første ledd stilles det opp tre alternative vilkår for når man kan endre eget vedtak. Det at vilkårene er alternative innebærer at det er nok at ett av dem er oppfylt for at omgjøring kan skje. Når for eksempel NAV forvaltning har fattet vedtak i saken, kan de således selv omgjøre vedtaket (endre eller oppheve tidligere vedtak og fatte nytt) hvis et av vilkårene i første ledd er oppfylt.

§ 35 første ledd bokstav a) - endring som ikke er til skade

Det første alternative vilkår er at "endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser...". Hvorvidt endringen er til skade vil som regel være enkelt å vurdere, særlig på folketrygdlovens område.

Praktiske eksempler på omgjøring som ikke er "til skade", vil være at søknader som opprinnelig ble avslått, senere innvilges, eller at søknader som i første omgang bare ble delvis innvilget, senere innvilges fullt ut eller i større grad. Videre vil plikter som er pålagt kunne bli opphevet eller innskrenket, og fratatte rettigheter bli gitt tilbake.

Det er viktig å være klar over at i visse tilfeller vil en omgjøring kunne være til fordel for en part, mens den er til skade for en annen som er part i samme sak eller en som vedtaket direkte tilgodeser. Praktisk er her bidragssakene. Så lenge omgjøringen vil være til skade for en part, kan omgjøring ikke skje med hjemmel i dette alternativet.

§ 35 første ledd, bokstav b) - parten har ikke innrettet seg etter vedtaket

Det andre alternative vilkår er at "underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort..."

Bakgrunnen for denne omgjøringsadgangen et at parten, når vedkommende ikke er blitt underrettet om vedtaket, ikke har fått noen berettiget forventning til vedtakets innhold eller har hatt mulighet til å innrette seg i tillit til det.

Det vil kun være aktuelt å omgjøre etter dette alternativet i det tilfellet omgjøring er til skade for parten eller noen vedtaket direkte tilgodeser, jf. ovenfor om bokstav a.

Det kan spørres om det er tilstrekkelig at en underretning har kommet frem til mottakeren (brevet ligger f.eks i postkassen), eller om han også må ha gjort seg kjent med den. Antagelig er det tilstrekkelig at underretningen har kommet frem, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 97 (men se motsatt Eckhoff/Smith s. 276).

Selv om man ikke klarer å stoppe underretningen, vil det være mulig å beholde sin rett til omgjøring. Dette kan skje ved at vedkommende, før underretningen er kommet frem, orienteres muntlig over telefon om at vedkommende må se bort fra den underretningen som denne snart vil motta. Husk i tilfellet noteringsplikten, jf. forvaltningsloven § 22. Dersom det er mulig, bør meddelelsen gis skriftlig over telefaks.

Hvilken form underretningen om vedtaket har, er ikke avgjørende. Det er ikke et krav om at parten har mottatt et skriftlig vedtak. Også hvor parten muntlig er underrettet om vedtaket, vil adgangen etter bokstav b til å omgjøre vedtaket være avskåret. Men underretningen eller kunngjøringen må ha kommet fra det organ/etat som har truffet vedtaket. Det avskjærer ikke omgjøringsretten at mottakeren på annen måte er kjent med vedtaket, f.eks gjennom omtale i pressen, jf. Rt. 1968 s. 283. En slik situasjon vil imidlertid være lite praktisk for vedtak fattet i Arbeids- og velferdsetaten, da disse er underlagt taushetsplikt.

§ 35 Første ledd bokstav c) - vedtaket må anses ugyldig

Det tredje alternative vilkår er at "vedtaket må anses ugyldig". Et vedtak som er ugyldig av materielle, prosessuelle eller personelle grunner, kan dermed omgjøres selv om:

• det er gitt underretning om det, og
• selv om omgjøring vil være til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller tilgodeser

Bestemmelsen gjelder, som de andre reglene i første ledd, omgjøring av eget vedtak; herunder klageinstansens vedtak i klagesaker. Det følger ikke direkte av loven at klageinstansen ved klage har hjemmel til å omgjøre et ugyldig vedtak til skade for klager. Det følger imidlertid av lovforarbeidene til forvaltningsloven og fast praksis at § 35 første ledd bokstav c også kommer til anvendelse i klagesaker.

Det har i prinsippet ingen betydning for omgjøringsadgangen om omgjøringen vil være til gunst eller skade for partene, men det vil først og fremst være aktuelt å omgjøre der omgjøring vil være til ugunst for en part.

Det foreligger ingen tidsfrist for omgjøringsadgangen, slik det gjør etter tredje ledd. Tiden kan imidlertid få betydning for ugyldighetsvurderingen.

Følgende årsaker kan medføre ugyldighet:

1. Materielle feil

Eksempler på materielle feil:

• Feil i rettsanvendelsen. Rettsanvendelsesfeil foreligger dersom man har:

• Man har lagt til grunn feil fakta
• Det foreligger feil ved skjønnsutøvelsen

2. Personelle feil

Eksempler på personelle feil er at vedtaket er fattet av feil organ eller feil person.

3. Prosessuelle feil

Eksempler på prosessuelle feil er at det foreligger feil i saksbehandlingen, enten ved at man har brutt saksbehandlingsreglene i lov eller i særlov.

Når grensene for forvaltningens materielle kompetanse (jf. nr. 1) er overskredet, foreligger feil i avgjørelsens innhold enten det er den rettslige eller faktiske bedømmelsen av forholdet som har sviktet. Vedtaket lider av en såkalt innholdsmangel. Innholdsmangler medfører ugyldighet.

Personelle og prosessuelle kompetansemangler (jf. nr. 2 og 3) har til felles at innholdet kan være riktig selv om det er feil ved den måten avgjørelsene er blitt til på. Fordi hovedsaken gjerne anses for å være at avgjørelsene innholdsmessig er riktige, fører slike feil som regel ikke til ugyldighet med mindre de kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.

Hva gjelder personelle kompetansemangler beror denne vurderingen på hva slags kompetanseoverskridelse det dreier seg om. Hvis avgjørelsene er truffet av et organ som er overordnet det kompetente, skal det mye til før avgjørelsene kjennes ugyldig - selv om det overordnede ikke anses kompetent.

Om saksbehandlingsfeil (prosessuelle feil) heter det i fvl. § 41 at brudd på forvaltningslovens saksbehandlingsregler i saker som gjelder enkeltvedtak, ikke medfører ugyldighet dersom "det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold". Hvorvidt og i hvilken grad saksbehandlingsfeil medfører ugyldighet, vises det til kommentarene til forvaltningsloven § 41 om virkning av saksbehandlingsfeil generelt.

§ 35 Annet og tredje ledd - overordnede organs mulighet til å endre underordnede organs vedtak

Adgangen for et overordnet organ til å omgjøre et underordnet organs vedtak gjelder ikke bare for det nærmeste overordnede organ, men også organ som befinner seg et eller flere trinn opp på rangstigen. Det kreves ikke at det foreligger noen klageadgang, men det er en forutsetning at det foreligger et faglig overordningsforhold. De aktuelle organ for oss er NAV lokal eller NAV forvaltning, NAV klage og anke, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet eller Barne- og likestillingsdepartementet og Kongen i statsråd (regjeringen).

Hvis vilkårene som nevnt ovenfor under første ledd foreligger, kan også et overordnet organ omgjøre et underordnet organs vedtak, jf. forvaltningsloven § 35 annet ledd.

I tillegg til dette er overordnet organ i § 35 tredje ledd gitt en videre adgang til omgjøring av underordnet organs vedtak enn adgangen er etter forvaltningsloven § 35 første ledd. Det bestemmes her at selv om vilkårene etter første ledd ikke er oppfylt, kan et overordnet organ endre et underordnet organs vedtak "dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det". Det er ikke nødvendig at vedtaket kan være gjenstand for klage, dvs. at overordnet organ ikke behøver å være klageorgan i saken.

Når det gjelder "... hensyn til andre privatpersoner...", forutsetter det at det er flere parter i saken. Derfor vil bestemmelsen meget sjelden være anvendelig i saker etter folketrygdloven, men aktuelt i bidragssaker der det er to eller flere parter.

Hvilke "... offentlige interesser..." som skulle tilsi omgjøring kan ikke beskrives uttømmende. Et eksempel er at opprettholdelse av et enkelt vedtak får så stor prinsipiell betydning for andre, tilsvarende saker, at det vil ha store økonomiske konsekvenser å opprettholde vedtaket.

Vi antar imidlertid at disse forhold vil være lite aktuelle på vårt område. Retten til ytelser etter folketrygdloven er strengt lovregulerte med lite rom for skjønnsmessige avgjørelser. Samfunnsøkonomiske forhold kan f.eks. være relevant ved vurderingen av hvor dyre hjelpemidler man har krav på, men kan vanskelig tenkes som omgjøringsgrunn alene.

I generell forvaltningsrett forutsetter omgjøring med hjemmel i § 35 tredje ledd en klar interesseovervekt for det offentlige eller andre private personer. Denne omgjøringsadgangen er tidsbegrenset. Hvis det overordnede organ vil overprøve vedtaket, må melding om dette sendes den private part innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket (vedtaket som det er snakk om å omgjøre). Videre må omgjøringsvedtaket (melding om at vedtaket er omgjort) sendes vedkommende innen tre måneder etter samme tidspunkt (når det ble sendt melding om det opprinnelige vedtaket som det er snakk om å omgjøre).

Forholdet mellom folketrygdloven

§ 21-11 og tidsfristene i forvaltningsloven § 35 tredje ledd (gjelder også omgjøring etter anke)

Folketrygdloven § 21-11 bestemmer i første setning at "Arbeids- og velferdsdirektoratet kan omgjøre underordnede organers vedtak." Uttrykket er meget vidt med hensyn til anvendelsesområde, men må tolkes slik at det kun gjelder underliggende organers vedtak i saker etter folketrygdloven. Omgjøringen omfatter både omgjøring etter klage jf. § 34 og omgjøring av eget tiltak jf § 35.)

Ordlyden innebærer i seg selv en meget vidtrekkende mulighet til å omgjøre. Av ordlyden følger ingen begrensninger for omgjøring. Av forarbeidene til gammel folketrygdlovs § 14-6 tredje og fjerde ledd fremgår det imidlertid at prinsippene i forvaltningsloven § 35 i utgangspunktet også skulle gjelde omgjøring etter § 14-6 tredje og fjerde ledd.

I forarbeidene begrunnes en egen regel om omgjøring i folketrygdloven med at det ikke er ønskelig med de tidsfrister som det opereres med i forvaltningsloven § 35. Tidsfristene på henholdsvis tre uker og tre måneder gjelder således ikke i saker etter folketrygdloven. For nærmere redegjørelse med hensyn til når omgjøring kan skje etter § 21-11, vises til behandlingen av overordnet organs omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte ledd.

§ 35 Femte ledd

Her bestemmes at begrensningene i omgjøringsadgangen i henhold til forvaltningsloven § 35 for øvrig ikke gjelder når endringsadgangen følger av annen lov, f.eks. folketrygdloven og barneloven § 75, vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Med det siste siktes til uskrevne regler som har utviklet seg før forvaltningsloven kom. Det er på det rene at det er mulighet for å omgjøre et vedtak selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35 ikke er oppfylt. Det er noe tvilsomt hvor langt denne omgjøringsadgangen går. Utgangspunktet er en interesseavveining, der de hensynene som taler for omgjøring må veie vesentlig tyngre enn de som taler mot. Ved vurderingen må det blant annet legges vekt på:

• om behovet springer ut av nye faktiske forhold
• hvor sterke samfunnshensyn som berøres
• hvor omfattende omgjøring det er tale om
• om omgjøringen får tilbakevirkende kraft
• om vedtaket var egnet til å gi forventninger om at det ikke ville bli endret
• om den private part har innrettet seg etter det

Omgjøring på grunnlag av alminnelige forvaltningsrettslige regler kan være aktuelt dersom saken vurderes annerledes enn på avgjørelsestidspunktet eller dersom det oppstår nye faktiske forhold (man får ny kunnskap om eksisterende skadevirninger, utviklingen tar et annet løp enn forutsatt, vesentlig mislighold mv.).

Bestemmelsen i femte ledd gjelder både omgjøring av eget vedtak og overordnede organs omgjøring av underordnede organs vedtak.

Omgjøring tilbake i tid

I noen tilfeller kan forutsetningene for et vedtak ha endret seg, slik at vedtaket i utgangspunktet skulle vært justert i tråd med de nye opplysningene. En praktisk problemstilling er følgende:

Et medlem har mottatt attføringspenger i 2004 og 2005 og blitt beregnet etter tilgjengelige inntektsopplysninger for 2003, 2002 og 2001. Senere blir medlemmet skjønnslignet for ett eller flere av inntektsårene, og ønsker at attføringspengene for 2004 og 2005 oppjusteres og etterbetales i henhold til et høyere attføringspengegrunnlag.

Spørsmålet er hvorvidt etterfølgende opplysninger fører til at det skal foretas en etterbetaling, eller om ytelsen heller skal oppjusteres fra og med det tidspunkt Arbeids- og velferdsetaten ble kjent med opplysningen.

Dersom opplysningene kommer frem under saksforberedelsen – hos første instans eller hos klageinstansen – må spørsmålet vurderes opp mot de alminnelige forvaltningsrettslige krav til rettssikkerhet og forsvarlig saksbehandling, samt forvaltningens utredningsplikt, jf. fvl. § 17. Dersom opplysningene er fremkommet etter utløpet av klagefristen, er vedtaket i utgangspunkt rettskraftig avgjort. Det antas at innlevering av nye opplysninger i et slikt tilfelle må betraktes som fremsettelse av et krav om justert ytelse. Arbeids- og velferdsetaten må på dette grunnlag omgjøre vedtaket av eget tiltak, jf. fvl. § 35. Juridisk teori viser herunder til at det snarere vil foreligge en omgjøringsplikt enn en omgjøringsrett i slik tilfeller.

Spørsmålet om hvilket virkningstidspunkt som skal legges til grunn – ex tunc ("retroaktiv"/virkning bakover i tid)eller ex nunc (virkning fremover i tid) – er ikke løst i regelverket. Det er imidlertid på det rene at den ytre grensen for en etterbetaling ikke kan settes lengre tilbake enn til kravstidspunktet for "hovedkravet" til ytelsen, eventuelt ved den alminnelige foreldelsesfristen på tre år (merk også foreldelsesfristen i § 22-14 tredje ledd) dersom dette kravet er eldre enn dette.

Ved vurderingen av virkningstidspunktet må det skilles mellom opplysninger som kommer frem under saksforberedelsen og opplysninger som fremkommer etter at vedtaket er rettskraftig avgjort. I første tilfelle skal enhver opplysning av relevans inngå i vurderingen, uavhengig av arbeidssøkerens aktsomhet. I andre situasjon er spørsmålet om etterbetaling betinget av hvorvidt arbeidssøkeren kan klandres for at opplysningen ikke er fremkommet tidligere.

Praksis fra Trygderetten og juridisk teori viser at det ved vurderingen av virkningstidspunkt sondres mellom hvorvidt forvaltningen, medlemmet eller ingen av partene har vært å bebreide for at nye opplysninger ikke har kommet frem tidligere. Av dette følger at dersom forvaltningen har vært å bebreide, eller at ingen av partene kan bebreides, er det gitt full tilbakevirkning. Dersom medlemmet selv har vært å bebreide er det derimot ikke gitt noen tilbakevirkning.

Det antas at samme vurdering må legges til grunn, også i de tilfeller hvor ytelsen har opphørt og medlemmet i ettertid ønsker den oppjustert og etterbetalt.

Omgjøringsplikt

Det kan spørres om arbeids- og velferdsetaten har omgjøringsplikt til tross for at vedtaket ikke er påklaget. Gyldige vedtak kan omgjøres, men det foreligger ingen plikt. Dersom det i det hele tatt skal kunne sies å foreligge en omgjøringsplikt så forutsetter dette i det minste at det foreligger et ugyldig vedtak. Som hovedregel er det omgjøringsplikt dersom det ugyldige vedtaket er til skade for parten (eks. forbud, påbud osv). Ugyldig begunstigende vedtak trenger derimot ikke å omgjøres. De kan omgjøres jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c, men det er ingen omgjøringsplikt. Momenter for mulige unntak fra dette er:

• hvor grov er ugyldighetsgrunnen?
• hvor alvorlig er det konkrete regelbruddet?
• er parten subjektivt å klandre? Har han f.eks lurt seg til stønad?

Omgjøring - nytt vedtak eller opphevelse og ny behandling i første instans?

Når et overordnet organ omgjør et vedtak, vil det enten kunne treffe nytt vedtak, eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til det organ som traff det opprinnelige vedtaket, til ny behandling.

Når det skal avgjøres om overordnet organ skal treffe nytt vedtak eller oppheve vedtaket, må det tas utgangspunkt i de opplysninger organet sitter inne med og om det trengs nye utredninger før et nytt vedtak kan treffes.

Dersom omgjøringen skyldes at loven er tolket feil e.l., bør overordnet organ endre vedtaket selv. Det kan imidlertid tenkes at overordnet organ mangler nødvendige opplysninger. Da vil det korrekte være å oppheve vedtaket og sende saken til ny behandling. Vi kan tenke oss at et krav om sykepenger er avslått fordi de medisinske vilkårene ikke er oppfylt. Ved en anke over avslaget, vil ankeorganet kun ha opplysninger om vilkårssiden. Dersom vedtaket ikke stadfestes, kan det oppheves og sendes tilbake til NAV forvaltning for beregning av sykepengene. Dette vil gjelde både om omgjøringen skyldes gal tolkning av vilkårene og når det er mangler i de faktiske opplysningene (se nedenfor). Ved en slik fremgangsmåte vil fastsettelsen av ytelsens størrelse kunne bli gjenstand for en eventuell anke senere.

Dersom omgjøringen skyldes feil eller mangelfulle opplysninger, vil spørsmålet om det skal treffes nytt vedtak eller om det gamle vedtaket skal oppheves, avhenge av i hvilken grad det trengs nye opplysninger. Foreligger alle fakta for overordnet organ, skal det treffe nytt vedtak. Trengs det ytterligere opplysninger, vil det som hovedregel være korrekt å oppheve vedtaket. Kreves det lite for å få brakt faktum på det rene, vil overordnet organ kunne gjøre dette selv eller anmode underordnet organ om hjelp. Overordnet organ kan deretter treffe nytt vedtak.

Skyldes omgjøringen at feil organ har truffet vedtaket eller det er feil i saksbehandlingen, vil det rette være å oppheve vedtaket, slik at rett organ kan treffe vedtaket eller nytt vedtak kan treffes etter korrekt saksbehandling.

Er opphevelse av et ugyldig enkeltvedtak etter § 35 et enkeltvedtak?

Det hersker en viss uenighet i teorien om et overordnets organs avgjørelse om å oppheve et ugyldig vedtak og sende saken tilbake til underinstansen til ny behandling (i en sak om omgjøring uten klage) er et enkeltvedtak. Lovavdeling har i tilknytning til en konkret sak (jfr. 2335/89E) uttalt at avgjørelser av en overordnet instans utenfor klagesak om å oppheve et vedtak som ugyldig og hjemvise det til ny behandling bør anses som enkeltvedtak. Løsningen ble imidlertid ansett som "noe tvilsom". Det ble lagt avgjørende vekt på at det kunne foreligge et reelt behov for å få prøvet spørsmålet om det opprinnelige vedtaket i saken var ugyldig for to instanser samt at en klagerett ville være av interesse der det heftet selvstendige saksbehandlingsfeil ved opphevelsesavgjørelsen.

§ 36 (sakskostnader) 

[Omarbeidet i sin helhet: 12/14]

Forvaltningsloven § 36 første ledd gjelder en parts rett til å få dekket saksomkostninger av det offentlige. Hovedregelen etter bestemmelsen er at når det har skjedd en endring til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot slik dekning. Bestemmelsens første ledd gjelder partens rett til å få dekket saksomkostninger av det offentlige. Andre ledd gir regler for rett til dekning av sakskostnader fra den annen part. Tredje ledd gir nærmere regler om hvilken instans som skal behandle krav om dekning av sakskostnader, hvilken instans som er ansvarlig for at utgiftene blir dekket, samt frist for kravsfremsettelse. I bestemmelsens fjerde ledd er det gitt regler om forvaltningens plikt til å orientere parten om retten til å kreve dekning av sakskostnader når et vedtak endres til gunst for parten.

Dersom vilkårene i § 36 er oppfylt har parten et rettskrav på dekning jf. formuleringen "skal".

I det følgende vil de enkelte vilkårene i § 36 bli gjennomgått.

§ 36 første ledd

Bestemmelsens generelle virkeområde - "vedtak"

Med "vedtak" siktes primært til enkeltvedtak. Bestemmelsen gjelder derfor ikke forskrifter, men der forskriften ligger nær opp til enkeltvedtakssituasjonen, kan det være nærliggende å bruke § 36 analogisk, se f.eks Ombudsmannens Årsmelding 1988 s. 82 og uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling i sak 2000/15339.

Avgjørelser som gjelder prosessuelle rettigheter og plikter faller utenfor definisjonen av begrepet enkeltvedtak og omfattes derfor ikke av forvaltningsloven § 36. Prosessuelle beslutninger er ikke bestemmende for en parts materielle rettstilling. Eksempler på slike beslutninger er avslag på krav om oppsettende virkning etter forvaltningsloven § 42, avslag på krav om dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 21 og pålegg om å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 14. Også opphevelse av vedtak er en prosessuell beslutning.

Instruks til et organ eller en tjenestemann om saksbehandlingen i en helt konkret sak, vil heller ikke være vedtak i lovens forstand.

Krav til resultat - "endret til gunst"

Før 1995 hadde § 36 en bestemmelse i sitt daværende andre ledd som åpnet for å tilkjenne saksomkostninger på grunnlag av rimelighetsbetraktninger i tilfeller som ikke falt inn under første ledd. Andre ledd ble opphevet og adgangen til å dekke saksomkostninger i tilfeller der det ikke var fattet vedtak om endring til gunst, falt ved dette bort. Slik § 36 lyder i dag, kan saksomkostninger bare tilkjennes dersom vilkåret ”endret til gunst” er oppfylt. Vilkåret innebærer at det må være fattet et nytt materielt vedtak eller at det tidligere vedtaket er opphevet. Parten må i det nye vedtaket eller som følge av opphevelsen ha fått endret sin rettsstilling til fordel for seg. Saksomkostninger kan dekkes både ved hel og delvis omgjøring til gunst.

Vedtaket kan være endret, enten som følge av klagebehandling eller som følge av omgjøring.

Nærmere om forhold som medfører at det har skjedd en "endring til gunst"

For å få dekket saksomkostninger i medhold av § 36 er det et vilkår at endringen skyldes forhold som ligger innenfor forvaltningens kontroll.

Forhold innenfor forvaltningens kontroll er typisk:

• Feil i saksbehandling
• Feil ved avgjørelsesgrunnlaget
• Feil lovanvendelse
• Endret skjønnsutøvelse

Dersom endringen skyldes partens eget forhold eller andre forhold utenfor forvaltningens kontroll, gis det ikke dekning av saksomkostninger. Det gis heller ikke dekning dersom andre særlige forhold taler mot dette.

Eksempel på endring som skyldes partens eget forhold kan være at parten først i klage- eller ankeomgangen gir Arbeids- og velferdsetaten opplysninger som parten hadde tilgang til og som gir grunnlag for å imøtekomme kravet. Det må være opplysninger som etaten selv ikke burde ha innhentet, jf. forvaltningsloven § 17.

Eksempler på endringer som følge av forhold verken parten eller Arbeids- og velferdsetaten kunne ha kontroll over, kan være at det har skjedd endringer i det faktiske avgjørelsesgrunnlaget etter at vedtaket ble fattet: Klagen eller anken tas til følge fordi lidelsen er forverret, sivilstatusen endret eller fordi ny medisinsk viten tilsier at en tilstand bør godkjennes som sykdom etter folketrygdloven. I slike tilfeller har parten ikke krav på å få dekket saksomkostningene.

Dersom det skjer lovbaserte endringer i forvaltningens praksis eller det vedtas endringer i regelverket av betydning for vedtakets innhold, vil også dette være forhold utenfor forvaltningen kontroll. Krav om saksomkostninger skal avslås dersom nytt regelverk har som konsekvens at vedtaket blir omgjort til gunst.

Saksomkostninger skal heller ikke innvilges dersom andre særlige forhold taler mot det. Forarbeidene gir ingen veiledning når det gjelder å finne eksempler på særlige forhold som taler mot å gi saksomkostninger i forhold til våre saksområder.

Bestemmelsen har hittil ikke hatt noen praktisk betydning, men innebærer at det utover de to foran nevnte forhold, kan tenkes å forekomme tilfeller der krav om saksomkostninger bør avskjæres.

Særlig om opphevelse

Forvaltningsloven § 36 kommer til anvendelse når et vedtak oppheves til gunst for en part.

 

Opphevelsen anses for å være til gunst for en part dersom opphevelsen medfører en midlertidig eller endelig endring i rettsstillingen, og denne endringen er til partens fordel.

 

Opphevelser som fører til endelige endringer av rettsstillingen, vil bare helt unntaksvis være aktuelt på folketrygdlovens område. I praksis er det opphevelser som gir bruker en midlertidig forbedring av rettsstillingen, som utløser krav på saksomkostninger etter § 36. Selve opphevelsen av et vedtak er en prosessuell avgjørelse. Det er innholdet i det opphevede vedtaket som er avgjørende for om det ved opphevelsen har skjedd en endring (i den materielle rettsstillingen som er) til gunst. Hovedsakelig dreier det seg om opphevelser av vedtak som pålegger bruker en plikt eller byrde. Som eksempler kan nevnes opphevelser av vedtak om tvungen forvaltning av trygdeytelse eller av vedtak om tilbakekreving. I slike tilfeller kan dekning av saksomkostninger tilkjennes etter forvaltningsloven § 36, uavhengig av det endelige utfallet av saken.

 

Derimot vil det som hovedregel ikke være grunnlag for å tilkjenne dekning av saksomkostninger etter § 36 i de tilfeller der opphevelsen ikke fører til (endelig eller midlertidig) endring av rettsstillingen. Typiske eksempler er opphevelser av vedtak om avslag på krav om ytelser etter folketrygdloven. Opphevelsen gir ikke bruker rettigheter utover de rettighetene han hadde på søknadstidspunktet. Klager mottok ikke ytelsen før søknaden ble fremsatt, ikke etter at underinstansen hadde avslått søknaden og heller ikke etter at avslagsvedtaket var opphevet. Rettsstillingen er uforandret. Klager kan ikke kreve saksomkostninger dekket før en eventuell fornyet behandling fører til en endring av rettsstillingen til hans gunst.

 

Det har i utgangspunktet ingen betydning for saksomkostningsspørsmålet at klager har nådd frem med sin påstand om at det opphevede vedtaket var feil og således vunnet en prosessuell seier. Det vises til forarbeidene til § 36 (Ot.prp. nr. 27 (1968-1969) s. 47 der det står følgende: ”Det at et vedtak blir opphevd, vil ikke i seg selv innebære at det endres til gunst for parten. Her må man se på hva resultatet endelig blir.”

 

Sivilombudsmannen har uttalt seg kritisk til denne regelforståelse og praksis (SOMB 2009-343), (SOMB-2007-77, s. 272) og (SOMB 2004-60, s. 232).

 

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn Justisdepartementets Lovavdelings fortolkning av bestemmelsen. I henhold til denne fortolkningen skal saksomkostninger som hovedregel ikke tilstås i saker der opphevelsen skyldes en saksbehandlingsfeil, og ikke medfører en materiell endring til gunst for parten, jf. JDLOV – 2009 -1962. Dette omtales som gruppe 3-tilfelle. Lovavdelingen uttaler imidlertid at saksomkostninger rent unntaksvis kan tilstås også i slike tilfeller. Det er i brev JD-2009-1962 gitt anvisning på relevante momenter i vurderingen av om det skal tilkjennes saksomkostninger i de tilfellene et vedtak blir opphevet og hjemvist på grunn av saksbehandlingsfeil. Det fremgår følgende av brevet:

 

«Ut over dette vil vi anta at relevante momenter i vurderingen av om det skal tilkjennes saksomkostninger i slike saker, vil være i hvilken grad forvaltningen er å bebreide for feilen som førte til opphevelse av underinstansens vedtak, om parten (også) er å bebreide for feilen, hvor viktig saken er for parten, hvor store «nødvendige» kostander parten har pådratt seg for å få underinstansens negative vedtak opphevet, og hvor sannsynlig det er at parten vil få medhold ved underinstansens fornyete behandling av saken.»

 

Tanken er at dekning av saksomkostninger i gruppe 3-tilfelle skal kunne tilkjennes også utover de tilfeller der brudd på saksbehandlingsreglene kan medføre et erstatningsansvar for det offentlige.

 

Hva dekkes? Vesentlighetskriteriet

Det er ”vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å endre vedtaket” som skal dekkes etter forvaltningsloven § 36. Ut fra en alminnelig språklig forståelse, refererer vesentlighetskriteriet seg til kostnadens størrelse. Vesentlighetskriteriet innebærer visse begrensinger i dekningen. Vesentlighetskravet må altså forstås som et kvantitetskriterium.

 

Slik forvaltningsloven § 36 opprinnelig lød, tilkjente den kun dekning av "særlige" kostnader. Denne uttrykksmåten forutsatte at sedvanlige utgifter til porto, reiseutgifter og tap ved tidsspille og lignende skulle dekkes av parten selv. Som "særlige" sakskostnader kom i første rekke i betraktning utgifter til fullmektig eller annen sakkyndig bistand. I Ot. prp. nr. 27 (1968-69) s. 47) ble følgende uttalt: "Partens utgifter i forbindelse med forvaltningssaker vil kunne variere en del fra tilfelle til tilfelle, men vanligvis vil det dreie seg om mindre beløp. Samtidig kan det undertiden føre til urettferdige resultater at den person som ønsker å føre sin sak selv, ikke får dekket sakskostnadene, mens det motsatte kunne ha blitt tilfelle om han hadde brukt sakkyndig hjelp. Justisdepartementet mener derfor det bør lempes noe på den foran nevnte begrensning og foreslår at dekningsregelen skal gjelde "vesentlige kostnader". Det vil likevel bare være kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket som vil kunne kreves dekket. Partenes tap ved tidsspille o.l. omfattes ikke av bestemmelsen".

Endringen av bestemmelsen i 1977 innebar en lemping. Det kunne synes noe ubegrunnet og urimelig å behandle en type reelle kostnader annerledes enn andre. Ved å endre vilkåret om ”særlige kostnader” til et vilkår om ”vesentlige kostnader” er det ut fra en naturlig tolkning gitt anvisning på et kvantitetskriterium.

Er de samlede kostnadene vesentlige og tilstrekkelig sannsynliggjort, har klageren krav på å få dekket alle sine kostnader, selv om utgiftspostene hver for seg ikke er å anse som vesentlige.

Hva dekkes? Kostnadsbegrepet

Det følger av en direkte tolkning av § 36 at det er "parten" som kan kreve saksomkostninger dekket. Det er i utgangspunktet likegyldig hva slags kostnader det er snakk om så lenge disse har vært vesentlige og nødvendige for å endre vedtaket. Det vises til det som er sagt ovenfor om vesentlighetskriteriet. Begrepet "kostnader" vil imidlertid typisk kunne omfatte poster som direkte utlegg til advokat/salærkrav, utgifter til annen sakkyndig hjelp og reisekostnader. Dersom parten tilkjennes dekning av reisekostnader, legges Statens satser til grunn.

Advokatens normale kontorutgifter, herunder utgifter til telefon, porto og fotokopiering, anses i utgangspunktet inkludert i advokatens salær. Det er bare ekstraordinære kontorutgifter som advokaten kan kreve dekket i tillegg til salæret, for eksempel omfattende kopiering av saksdokumenter.

Lovavdelingen antar også at kostnadsbegrepet omfatter etableringsgebyr og/eller renter for lån til dekning av utlegg til for eksempel advokat i anledning saken (kontraheringstap).

Forvaltningsloven § 36 gir kun dekning for sakskostnader og er således ingen generell erstatningsregel for økonomisk tap. Utgifter som påløper fordi man må etterleve vedtaket i førsteinstans omfattes derfor ikke. Ei heller utgifter knyttet til utforming av saksomkostningskravet (se JDLOV-1998-2787).

Et spørsmål er om det inntektstap i form av tapte renteinntekter som en part går glipp av ved å ha lagt ut penger for å få endret et forvaltningsvedtak, kan regnes som "kostnader" etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Her er det en viss uenighet mellom Justisdepartementets Lovavdeling og Sivilombudsmannen. Lovavdelingen er av den oppfatning at tapte renteinntekter (såkalt avsavnstap) ikke er "kostnader" (se JDLOV-2005-00536). Dette er i overensstemmelse med lovforarbeider og juridisk teori. Arbeids- og velferdsetaten har derfor lagt til grunn at kostnadsbegrepet i forvaltningsloven § 36 ikke omfatter avsavnsrente.

For å kunne vurdere hvilke kostnader parten har hatt i forbindelse med omgjøringen, må kravet dokumenteres. Har parten benyttet advokat og krever saksomkostningene dekket, skal det legges frem en spesifisert salæroppgave. Mangler denne, må den snarest innhentes. Av salæroppgaven må det fremgå når advokaten har arbeidet med saken, hva arbeidet har bestått i og hvor lang tid arbeidet har tatt. I utgangspunktet skal advokatens timepris legges til grunn.

 

Nærmere om nødvendighetskriteriet

Nødvendighetskriteriet innebærer en ytterligere begrensing i dekningen av saksomkostninger etter § 36 første ledd. Det er kun kostnader som har vært ”nødvendige” for å få endret vedtaket som dekkes. Ved at bestemmelsen stiller krav til årsakssammenheng mellom vedtaksendringen og de utgifter som parten har pådratt seg, må det gjøres en avgrensning mot utgifter som ikke er knyttet til omgjørings- eller klagesaken. Utgifter påløpt før det påklagede vedtaket ble fattet og etter at klageinstansens omgjøringsvedtak ble fattet, har ikke vært nødvendige for å få endret det opprinnelige vedtaket. Krav på dekning av slike utgifter skal avslås.

 

Hovedregelen er at utgiftene skal dekkes i sin helhet så langt de har vært nødvendige for å få vedtaket endret.

Ved vurderingen av om utgiftene har vært nødvendige for å få endret vedtaket, må det tas utgangspunkt i partenes subjektive oppfatning, og ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det fremgår av forarbeidene (Ot prp nr. 3 (1976-1977) på side 101) at "det er tilstrekkelig at parten, bl.a. ut fra feilens art og sakens vanskelighetsgrad, hadde grunn til å tro at kostnadene var nødvendige". Om kostnadene har vært nødvendige eller ikke, må vurderes konkret fra sak til sak. Det som kreves dekket, må imidlertid stå i et rimelig forhold til betydningen, omfanget og vanskelighetsgraden av saken. Ved den konkrete vurderingen må det også legges vekt på hva parten selv eller hans advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak. Man må i praksis regne med at partene og deres advokater kan feilvurdere situasjonen. En slik feilvurdering vil normalt ikke ha som konsekvens at utgiften blir ansett som unødvendig.

Det må godtas at en advokat gjør ekstra grundig arbeid med å sjekke rettskilder og kontrollere faktum dersom det står om store verdier. Det er med andre ord ikke ubetinget avgjørende om forvaltningen ville ha kommet til samme resultatet uten de tiltakene parten krever dekning for.

Dersom antallet fakturerte timer virker urimelig høyt, skal den enheten som behandler saksomkostningskravet be advokaten om å se på kravet på nytt og sende en ytterligere spesifisert timeliste. Den Norske Advokatforening har innført obligatorisk oppdragsbekreftelse for sine medlemmer. Denne angir oppdragets art og omfang og inneholder ellers informasjon om hvordan salæret vil bli beregnet og fakturert. Ved tvil om kravet er rettmessig eller urimelig høyt, bør det kontrolleres om omkostningsberegningen er i samsvar med oppdragsbekreftelsen. Honorarkrav i samsvar med alminnelige retningslinjer fastsatt av Den Norske Advokatforening, må uten videre godtas.

Dersom vurderingen resulterer i at det er benyttet vesentlig mer tid til arbeidet med saken enn det som saklig sett fremstår som fornuftig og rimelig, er det naturlig å bare dekke de deler av kravet som er begrunnet i et forsvarlig arbeidsomfang med saken. Da det kan være vanskelig for den som skal dekke saksomkostningene å overprøve kravets omfang på et saklig grunnlag, bør dette normalt bare gjøres dersom en mener å ha gode holdepunkter for at tidsforbruket kravet er basert på, er uforsvarlig høyt.

En part vil ofte påberope seg flere grunnlag for at førsteinstansens vedtak må endres, og spørsmålet er da om kostnader til anførsler som ikke vinner frem i klageinstansen, kan avskjæres med henvisning til nødvendighetsvilkåret. Sivilombudsmannen uttaler i årsmeldingen fra 1983 s. 57 (på s. 58) at det ikke kreves at anførslene i klagen faktisk har vært avgjørende for å få endret vedtaket. De ulike grunnlagene kan f.eks. være vanskelige å skille klart fra hverandre, og parten kan ha hatt grunn til å tro at han kunne nå frem på flere grunnlag. I noen situasjoner vil det være klart at parten har argumentert langs en linje som ikke har hatt betydning for endringen av vedtaket. Etter en konkret vurdering vil det i slike tilfeller være adgang til å avslå dekning fordi utgiftene ikke har vært "nødvendige".

I de tilfellene parten selv har klaget over et vedtak, og på et senere tidspunkt benytter advokat til å utdype klagen, er det ofte grunnlag for å dekke partens saksomkostninger. Dette gjelder også dersom førsteinstansen/klageinstansen skulle mene at den opprinnelige klagen ville ha ført frem, og at det derfor ikke var nødvendig å benytte advokat. Det er bare dersom klageren selv måtte forstå at den opprinnelige klagen var tilstrekkelig, at det ikke vil være grunnlag for dekning av saksomkostninger.

Der det kreves dekning for arbeid knyttet til to vedtak hvor bare det ene blir endret, kan det reises spørsmål om hva som skal dekkes. Vurderingen kan være komplisert fordi deler av det utførte arbeidet som det kreves kostnadsdekning for kan være relevant for begge vedtakene som er påklaget. Det at en utredning er relevant både for et vedtak som blir endret og ett som blir stående er i seg selv ikke til hinder for at kostnaden knyttet til utredningen dekkes fullt ut. Men kostnadene må i et slikt tilfelle ha vært "nødvendige" for det vedtaket som faktisk ble endret. Så langt et utført arbeid ikke er relevant for det vedtaket som faktisk ble endret, er det ikke grunnlag for dekning av dette arbeidet med grunnlag i § 36 første ledd.

Utgifter påløpt etter andreinstansens vedtak/omgjøringsvedtaket kan aldri dekkes, da disse aldri kan ha vært nødvendige for å få endret førsteinstansens vedtak. Advokater sender ofte timelister hvor de har satt opp noen timer etterarbeid. Dette må følgelig avslås.

Utgifter til fremsettelse av krav om saksomkostninger kan ikke dekkes, fordi disse ikke har vært nødvendige for å få endret det underliggende vedtak.

Partsbegrepet

Forvaltningsloven § 36 omhandler rettighetene til en "part". Om hvem som er parter i klagesaken heter det i Ot.prp.nr. 38 (1964-1965) s. 99 sp. 1: "Når noen som har "rettslig klageinteresse", i rett tid har nyttet klageretten eller eventuelt fått oppreisning etter § 31, er vedkommende å betrakte som "part" under klagesaken, sml. definisjonen i § 2e."

Det er dermed klart at en person ikke behøver å ha hatt partsstatus i førsteinstansen for å få status som part under klagebehandlingen. Partsstatus under klagebehandlingen er tilstrekkelig til at partsvilkåret i fvl. § 36 er oppfylt.

Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse Rt-2013-1567 kommet til at et advokatfirma ikke selv kan gå til sak for å få kjent et vedtak om avslag på søknad om saksomkostninger ugyldig. Ankeutvalget har i kjennelsen kommet til at et advokatfirma ikke har rettslig interesse i saken, jf. tvl. § 1-3

Fvl. § 36 tredje ledd

Hvem avgjør spørsmålet om saksomkostninger?

Spørsmålet om en part skal få dekning for saksomkostninger, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken, jf. § 36 tredje ledd første punktum. Dette innebærer at både NAV kontoret, NAV Forvaltning, NAV Klageinstans og Arbeids- og velferdsdirektoratet kan behandle krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

Avgjørelsen om saksomkostninger er et enkeltvedtak og kan derfor påklages etter reglene i forvaltningsloven. Klagen skal gå til overordnet organ. Arbeids- og velferdsdirektoratet har bestemt at alle klager på vedtak fattet med hjemmel i § 36 skal behandles av NAV Klageinstans. Det eneste unntaket fra dette er dersom NAV Klageinstans selv fatter saksomkostningsvedtak som førsteinstans. Klage på disse vedtakene skal klagebehandles i Arbeids- og velferdsdirektoratet. Dersom Arbeids- og velferdsdirektoratet fatter vedtak om saksomkostninger som førsteinstans skal en eventuell klage behandles av departementet.

Hvem er ansvarlig?

Lovens ordning er at organet som endrer vedtaket er ansvarssubjekt. Det finnes imidlertid unntak fra dette. Dersom et annet organ har begått feil som har ført til "mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen" - i praksis det underliggende organet - vil dette kunne holdes ansvarlig.

Saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 og trygderettsloven § 25 skal anvises over Arbeids- og velferdsetatens budsjett, og føres på henholdsvis 1981000 (fvl. § 36) og 1982000 (trl. § 25)

Fristen for fremsettelse av krav om saksomkostninger

Kravet om dekning av saksomkostninger må settes frem innen tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til den det angår, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd tredje setning. Dersom parten er representert ved advokat, har meldingen kommet frem når advokaten har mottatt vedtaket.

 

Fristen kan forlenges, men det kan bare unntaksvis gis oppreisning for oversittelse av fristen, jf. henvisningen til forvaltningsloven § 29 fjerde ledd og §§ 30 og 31.

Morarenter og forfallstidspunkt

Når NAV har fattet vedtak om å tilkjenne hel eller delvis dekning av saksomkostninger, må det tilkjente beløpet straks faktureres/utbetales. Dersom faktureringen/utbetaling utsettes, vil det løpe morarenter fra vedtakstidspunktet. Dette følger av § 2 første ledd i Lov om renter ved forsinket betaling og av uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling, JDLOV – 2001 -5440 og JDLOV – 1982 – 2397. Bestemmelsen i § 2 angir at fordringshaveren kan kreve morarente når kravet ikke innfris ved forfall. Lovavdelingen har vurdert hva som er forfallstidspunkt for et krav på dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36. Det er konkludert med at saksomkostningskravet ikke forfaller ved påkrav, men når rette myndighet etter nødvendig saksbehandling har fattet vedtak i saken.

 

Hovedsynspunktet bak en slik vurdering er at selv om parten i prinsippet har krav på å få dekket sine kostnader etter fvl. § 36 første ledd, er kravet gjenstand for en vurdering, både av om kostnadene er nødvendige og eventuelt om særlige forhold taler mot å tilkjenne dekning av sakskostnader. Ofte er kravet tvilsomt og må vurderes grundig. Til dette kommer at loven bruker uttrykket "tilkjennes", jf. § 36 første ledd, og det kan vanskelig sies å foreligge noe forfall før slik tilkjenning foreligger. Betalingsplikt inntrer først etter at forvaltningsorganet har hatt rimelig tid til nødvendig saksbehandling. Hvis saksbehandlingen trekker ut i tid, må et eventuelt rentekrav bygge på alminnelige erstatningsregler. Det kan i denne forbindelse vises til Rt. 1987 s. 351.

Dersom det i første instans er fattet vedtak om avslag på krav om saksomkostninger, eventuelt om delvis innvilgelse av saksomkostninger, og vedtaket omgjøres til gunst i klageomgangen, vil forfallstidspunktet være datoen for det opprinnelige vedtaket. Morarenter beregnes av de endelig tilkjente saksomkostninger fra og med tidspunktet for den første avgjørelsen. Begrunnelsen for dette er at forsinkelsesrenter skal beregnes av kreditors tilgodehavende i det omfang han gis materielt medhold for.

Etter finansavtalelovens § 39 har frigjørende betaling funnet sted "når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon", f.eks. mottakers bank. Det samme tidspunktet er avgjørende for spørsmålet om betaling har funnet sted innen "forfall" jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Forsinkelse i prosessen fra beløpet godskrives mottakerens bank til det godskrives mottakerens konto i banken, medfører ikke forsinket betaling fra vår side.

Saksomkostninger i tilfeller hvor saken er avgjort av Trygderetten

Trygderetten tilkjenner kun saksomkostninger dersom den ankende part har satt fram krav om det før kjennelsen er avsagt. Avgjørelsen om saksomkostninger skal inngå kjennelsen. Dette følger av trygderettsloven § 25 tredje ledd, og er også i samsvar med prinsippet i tvisteloven § 20-2.

 

Hvis krav om saksomkostninger ikke er fremmet før saken er avgjort i Trygderetten, vil følgelig Trygderetten ikke behandle kravet etter trygderettsloven § 25 i ettertid, jr. retningslinjene i Ankerundskrivet Hovednummer 90.

I den forbindelse vil vi her peke på våre muligheter for å bruke forvaltningsloven § 36 i forskjellige situasjoner. Vi forutsetter at NAV Klageinstans er ankemotpart:

• Trygderetten er ankeinstans, og NAV Klageinstans omgjør ankesaken etter ny prøving av det påankede vedtaket.

Her dekker Arbeids- og velferdsetaten saksomkostninger i forbindelse med ankesaken etter § 36.

• Trygderetten er ankeinstans, og NAV Klageinstans omgjør delvis det påankede vedtaket. Trygderetten omgjør resten.

Trygderetten har tidligere lagt til grunn at den kan pålegge oss å dekke alle saksomkostningene etter trygderettsloven § 25. Trygderetten har imidlertid uttalt at ettersom det ikke er så lett for retten å vurdere hvilke omkostninger som har vært nødvendige for den delen av vedtaket som er omgjort av Arbeids- og velferdsetaten, foretrekker de en løsning der Trygderetten tilkjenner omkostninger for sin del, og vi gir dekning etter § 36 for vår del.

• Trygderetten er ankeinstans og NAV Klageinstans omgjør delvis det påankede vedtaket. Trygderetten stadfester den resterende del.

Her har Trygderetten tidligere pålagt ankemotparten å dekke saksomkostninger ved bruk av trygderettsloven § 25.

Trygderetten har imidlertid tatt opp spørsmålet om bruken av § 25 i slike tilfelle, og ba i sin tid Rikstrygdeverket vurdere muligheten av at ankemotparten dekket saksomkostningene etter forvaltningsloven § 36 i slike tilfelle. Rikstrygdeverket kom til at trygdeetaten kunne dekke saksomkostninger knyttet til den delvise omgjøringen. Omkostninger knyttet til stadfestelsen av den resterende del av det påankede vedtaket, kunne ikke dekkes av trygdeetaten, verken etter § 36 eller pålegges oss i medhold av trygderettsloven § 25.

• Trygderetten er ankeinstans, og NAV Klageinstans opprettholder vedtaket. Trygderetten omgjør vedtaket, men krav om sakskostnader fremsettes for sent, jf. trygderettsloven § 25 tredje ledd.

Arbeids- og velferdsetaten kan i disse tilfellene ikke behandle krav om saksomkostninger i medhold av forvaltningsloven § 36, jf. trygderettsloven § 25 tredje ledd. Det fremkommer av trygderettsloven § 25 første ledd at den ankende part har krav på å få erstattet de nødvendige utgifter som saken har medført når Trygderettens kjennelse er til gunst. Utgiftene som saken har medført omfatter både nødvendige utgifter som er påført i klageomgangen og i ankeomgangen for Trygderetten. Krav om dekning av saksomkostninger må være fremsatt innen fristen som fremkommer av trygderettsloven § 25 tredje ledd.

Saksomkostninger etter rettshjelpsloven kan gis i ettertid. Men ordningen med fri rettshjelp er ment forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter til sine rettshjelpsutgifter, og i Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp heter det at offentlig rettshjelp skal være subsidiær i forhold til andre dekningsmuligheter, herunder dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

(Når saken vinnes, skal det derfor gis dekning etter de primære reglene som er trygderettsloven § 25 eller forvaltningsloven § 36. Dersom det er utbetalt rettshjelp skal det betales tilbake til Fylkesmannen evt Trygderetten, alt ettersom hvem som innvilget.)

• Trygderetten er ankeinstans og NAV Klageinstans opprettholder vedtaket. Trygderetten opphever vedtaket og hjemviser saken til ny behandling.

Trygderetten har hele tiden lagt til grunn at trygderettsloven § 25 kan anvendes i tilfelle der Trygderetten opphever det påankede vedtaket og hjemviser saken til ny behandling. Trygderetten anser alle kjennelser som opphever et vedtak, for å være til gunst for den ankende part. Saksomkostninger kan derfor pålegges ankemotparten i slike tilfeller.

Det er en forutsetning for å tilkjenne saksomkostninger i slike tilfeller at det er sammenheng mellom arbeidet advokaten har gjort i saken og opphevingen.

Se uttalelse fra Sivilombudsmannen av 29. mars 2004 (SOMB-2004-60).

• Trygderetten er ankeinstans. Det påankende vedtak omgjøres av NAV Klageinstans, mens saken står for Trygderetten med den følge at anken trekkes og saken heves.

Det har tidligere forekommet at Trygderetten har tilkjent saksomkostninger etter trygderettsloven § 25. Men her bør Arbeids- og velferdsetaten kunne dekke saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36. Det bør imidlertid ikke fattes vedtak om saksomkostninger etter § 36 før vi har fått endelig svar fra Trygderetten om hvordan de forholder seg til anken. En forutsetning for å innvilge saksomkostninger etter § 36 er jo at vedtaket faktisk blir endret, dvs. at medlemmet går med på å trekke anken og at Trygderetten hever saken som følge av omgjøringen.

I saker om gjenopptak av Trygderettens kjennelse kan eventuelle sakskostnader dekkes dersom vilkårene i forvaltningsloven § 36 er oppfylt. Det må særlig vurderes hva som er årsaken til at saken gjenopptas. Dersom det for eksempel er kommet nye opplysninger etter at Trygderetten avsa sin kjennelse og som ikke kunne ha vært innhentet tidligere vil det ikke være adgang til å dekke omkostningene som er pådratt før Trygderetten avsa kjennelsen. Det vil kun være aktuelt å dekke omkostningene som er pådratt i forbindelse med saken om gjenopptak.

Saksomkostninger i tilfeller hvor saken er avgjort i de alminnelige domstoler

Dersom en sak har vært i domstolene (lagmannsretten eller Høyesterett) og det skjer en omgjøring i etterkant av dette i forvaltningen, så oppstår spørsmålet om forvaltningen kan dekke saksomkostninger etter fvl. § 36.

Det kan i denne forbindelse vises til en relevant uttalelse fra justisdepartementets lovavdeling (JDLOV-2004-4000). Uttalelsen synes å forutsette at forvaltningen har en selvstendig plikt til å vurdere dekning av saksomkostninger etter fvl. § 36 selv om omgjøringen kommer som en følge av at saken har vært i rettssystemet. Dette synes å harmonere med lovens ordlyd, som ikke stenger for å dekke saksomkostninger når en behandling i rettssystemet er årsak til omgjøringen. Vilkåret etter § 36 er at det har skjedd en endring til gunst. Det er derimot andre typer forhold som kan stenge for dekning etter § 36, for eksempel dersom omgjøringen skyldes partens eget forhold (f.eks. tilbakeholdelse av opplysninger forut for første vedtak).

Kravet om saksomkostninger kan altså ikke avvises eller avslås med den begrunnelse at omgjøringen er en følge av lagmannsrettens eller Høyesteretts behandling. Det tidligere forvaltningsvedtaket er omgjort til gunst; hvilket betyr at inngangsvilkåret for dekning er oppfylt. Det er i slike saker viktig å kontrollere timelistene, slik at man unngår at de samme saksomkostningene blir dekket to ganger.