Rundskriv

Forvaltningsloven - Saksbehandlingsrundskriv - Kapittel V. Om vedtaket

Revidert av Arbeids- og velferdsdirektørens sekretariat

Endret 23.05.2008, jf. Overskriftene:

§ 24 Fjerde ledd - ikke krav om samtidig begrunnelse i barnebidragssaker

I tillegg er det gjennomgående endring av navnebruk

 

Kapittel V. Om vedtaket

§ 23 (formene for enkeltvedtak)

Generelle kommentarer

Forvaltningsloven § 23 uttrykker et krav om at enkeltvedtak i alminnelighet skal være skriftlige. Loven stenger ikke for muntlige vedtak, men gjør det til en unntaksregel som bare kan brukes der det vil være "særlig byrdefullt" å treffe skriftlig vedtak.

En overtredelse av § 23 kan for det første være en tjenestefeil som kan få følger for tjenestemannen, men det vil også kunne føre til erstatningsansvar og at vedtaket eventuelt blir ugyldig, jf. § 41.

Direkte følger det bare av § 23 at selve vedtaket og begrunnelsen skal gis skriftlig.

Skriftlighetskravet er begrunnet med at vedtakets innhold skal bli så klart og entydig som mulig. En muntlig uttalelse kan lettere misforstås. Dessuten vil det senere kunne oppstå tvil om hva som ble sagt. Det kan også være behov for å holde klart om det bare er tale om uttalelser, meningsytringer eller generell veiledning fra en tjenestemann, eller en formell avgjørelse av saken.

Forholdet til folketrygdloven

§ 21-10

Folketrygdloven § 21-10 første ledd sier at "... medlemmet skal underrettes skriftlig om vedtaket..."

Dette impliserer et krav om skriftlighet også når det gjelder selve vedtaket.

I saker etter folketrygdloven, vil likeledes hjemmelen/påbudet for skriftlig vedtak være § 21-10 første ledd.

Dette gjelder ikke for vedtak etter kapitlene nevnt i § 21-10 andre ledd.

§ 24 (når et enkeltvedtak skal grunngis)

Generelt

§ 24 første ledd fastsetter som hovedregel at forvaltningsorganet har plikt til å gi samtidig begrunnelse for vedtaket. Andre ledd gjør to unntak fra hovedregelen om samtidig begrunnelse. Tredje ledd gjør unntak fra begrunnelsesplikten av hensyn til reglene om begrensninger i partsoffentligheten i § 19. I fjerde ledd gis det en delegasjonshjemmel som gir Kongen adgang til å gjøre unntak fra begrunnelsesplikten. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 25 som gir regler om begrunnelsens innhold.

En begrunnelse innebærer at parten får en redegjørelse for hva vedtaket bygger på. Gjennom begrunnelsesplikt vil man kunne oppnå fordeler som f.eks. større grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen, forståelse fra partens side for at avgjørelsen er riktig og muligheter for parten til å vurdere anke- eller klagesak, ombudsmannsklage eller rettssak. Det viktigste motargumentet er at en omfattende begrunnelsesplikt i alle saker øker forvaltningens arbeidsbyrde slik at det kan gå ut over effektiviteten. Det er derfor utelukket å innføre samtidig begrunnelsesplikt for alle forvaltningsvedtak.

§ 24 Første ledd - hovedregelen om at enkeltvedtak skal begrunnes

Første ledd første punktum gir uttrykk for hovedregelen om at enkeltvedtak skal begrunnes. Det må innfortolkes at begrunnelsen skal gis av det organ som treffer vedtaket. Et annet organ kan likevel gi innstilling eller forslag til begrunnelse. Det er en forutsetning at begrunnelsen skal gis skriftlig i direkte tilknytning til vedtaket i saken. Er det særlig byrdefullt å treffe vedtaket skriftlig eller saken haster, må forvaltningen i samsvar med § 24 andre ledd tredje punktum, sammenholdt med § 27 første ledd tredje punktum, gi senere begrunnelse dersom parten krever det.

Annet enn enkeltvedtak er ikke undergitt forvaltningslovens regler om begrunnelsesplikt. Det følger av § 2 tredje ledd at også beslutning om avvisning og bruk av særlige tvangsmidler går inn under reglene om begrunnelsesplikt. Etter § 3 andre ledd gjelder begrunnelsesplikten ikke i ansettelsessaker, med mindre noe annet unntaksvis er bestemt av vedkommende organ. Uttalelser, innstillinger mv. faller også utenfor begrunnelsesplikten, fordi dette ikke er enkeltvedtak (men dette bør likevel gjøres).

Hovedregelen om plikt til samtidig begrunnelse

Første ledd andre punktum gir hovedregelen om plikt til å gi samtidig begrunnelse og at begrunnelsen formelt må gis av det organ som treffer avgjørelsen. Det betyr at begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes uten hensyn til om parten har anmodet om det. Plikten til å meddele parten begrunnelsen samtidig med melding om vedtaket er regulert i § 27 andre ledd. Plikten til å gi samtidig begrunnelse kan ikke forstås slik at begrunnelsen må gis i samme dokument som vedtaket. Begrunnelsen kan f.eks. gis i et vedlegg e.l. Et av hensynene bak regelen er at tjenestemannen må tenke gjennom grunnene for vedtaket når det treffes. En etterfølgende begrunnelse vil lett bare bli et slags forsvar for vedtaket.

§ 24 Andre ledd - unntak fra plikten til samtidig begrunnelse

Andre ledd gjør to unntak fra plikten til samtidig begrunnelse. Ingen av unntakene omfatter klagesaksbehandling.

I første punktum fremgår det at klagesakene følger hovedregelen om samtidig begrunnelse. Unntak kan i klagesaker bare gjøres etter tredje ledd eller gjennom forskrift i medhold av fjerde ledd. Dette innebærer at også klager som går i partens favør må begrunnes. Dette har bl.a. sammenheng med at underinstansen har behov for informasjon om avgjørelsens grunnlag.

Andre ledd første punktum - Medlemmet får det han har søkt om

Det første unntaket fra prinsippet om samtidig begrunnelse for førsteinstansvedtak gis i første punktum: Unntak kan gjøres dersom forvaltningsorganet "innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket".

Etter dette vil unntaket først og fremst komme inn i forbindelse med begunstigende vedtak. Søkes det om en ytelse av et visst omfang og denne innvilges fullt ut, behøves etter dette alternativ ingen samtidig begrunnelse. Forarbeidene forutsetter videre at unntaket kommer inn i tilfeller hvor en part har søkt om støtte eller tilskudd uten å angi noe beløp, og det innvilges et beløp som svarer til praksis og regler på området.

Hvis det i det hele tatt er tvil om parten har fått fullt medhold, skal begrunnelse sendes. For eksempel har dette vært et problem i sykepengesaker. Sykepenger skal erstatte full lønn, men dette gjelder ikke inntekt over seks ganger grunnbeløpet. Selv om sykepengene i et slikt tilfelle svarer til praksis og regler på området, tilsvarer stønaden ikke til full lønn som den sykmeldte forventer. Det er også en fordel ved eventuelle senere tvister at man kan vise at det ved vedtaket ble gitt begrunnelse og opplysninger om ankeadgang.

Andre ledd andre punktum - Fordeling av tillatelser/ fordeler

Det andre unntaket gjelder saker om "fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter".

Etter lovendringen på bidragsområdet fra 1. oktober 2003 vil ofte flere bidragsmottakere være i en konkurransesituasjon fordi den bidragspliktige ikke har økonomisk evne til å betale alle bidragene fullt ut. I disse tilfellene må Arbeids- og velferdsetaten foreta en fordeling av barnebidraget (fordelen) mellom de aktuelle bidragsmottakerne (partene).

Selv om unntaket i § 24 andre ledd får anvendelse i denne typen saker, bør Arbeids- og velferdsetaten som ellers på bidragsområdet, gi begrunnelse samtidig med at vedtaket treffes.

Etterfølgende begrunnelse

I alminnelighet vil parten ha adgang til å kreve en etterfølgende begrunnelse i saker som faller inn under andre ledd. Etterfølgende begrunnelse kan kreves hvis ikke "vedtaket er i samsvar med bestemte krav eller ønsker som parten har formulert". Det forutsettes i forarbeidene at krav om etterfølgende begrunnelse bare kan avslås i tilfelle hvor parten helt ut har fått innvilget de konkrete krav og ønsker som er fremsatt. Selv om det bare mangler et mer ubetydelig beløp, tas mindre forbehold eller settes kurante vilkår i forhold til slike "konkretiserte søknader", kan etterfølgende begrunnelse kreves.

Loven stiller ingen særlige formkrav til begjæringen om begrunnelse. Begjæringen må kunne fremsettes så vel muntlig som skriftlig. Den bør imidlertid stiles til det organ som traff avgjørelsen, og skriftlig begjæring bør undertegnes av parten eller hans fullmektig.

Frist for å kreve etterfølgende begrunnelse

Andre ledd fjerde punktum fastsetter at krav om etterfølgende begrunnelse må fremsettes i løpet av klagefristen, dvs. i løpet av tre uker, jf. § 29 første ledd. Løper ingen klagefrist, bestemmer fjerde punktum at kravet må fremsettes innen 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Parten vil gis foranledning til å fremsette krav om etterfølgende begrunnelse i tilfelle hvor han har krav på det, jf. § 27 andre ledd andre punktum, som foreskriver at han skal gjøres oppmerksom på adgangen til å sette frem slikt krav.

Femte punktum gir bestemmelsene i §§ 29 og 30 om beregning av klagefrist og § 31 om oversittelse av klagefrist tilsvarende anvendelse. Det fremgår uttrykkelig av § 29 tredje ledd første punktum at et krav om etterfølgende begrunnelse fører til at klagefristen avbrytes. I tilfelle løper det en ny klagefrist etter § 29 tredje ledd andre punktum. Det stilles ikke formkrav til begjæringen om etterfølgende begrunnelse.

§ 24 Tredje ledd - unntak fra begrunnelsesplikten når det gjelder opplysninger som parten ikke har krav på å bli kjent med etter § 19

Tredje ledd første punktum gjør et unntak fra begrunnelsesplikten "i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med". Dette unntaket gjelder også i klagesaker. Videre er det ikke bare tale om et unntak fra plikten til å gi samtidig eller etterfølgende begrunnelse, men et unntak fra plikten til å gi begrunnelse overhode.

Det gjøres ikke noe unntak fra begrunnelsesplikten for tilfelle som faller inn under § 18 andre ledd. Behov for bruk av opplysninger fra slike dokumenter vil derfor ikke frita for begrunnelsesplikten, og det skal brukes opplysninger herfra dersom dette er påkrevet for å overholde kravene til begrunnelsens innhold i § 25.

Tredje ledd første punktum inneholder ikke noe forbud mot å gi begrunnelse i saker hvor det vil bli røpet opplysninger som omfattes av § 19. Bestemmelsen gir bare en kompetanse til å gjøre unntak. Kompetansen kan f.eks. tenkes brukt i tilfelle hvor begrunnelsen avdekker vurderinger av en persons helse som parten ventelig vil reagere på om de blir kjent for ham. Det vises til kommentarene til § 19.

Dersom hele begrunnelsen ville være av en slik karakter at den røper § 19 opplysninger om den ble kjent for parten, kan hele begrunnelsen unntas. Er det bare en mindre del av begrunnelsen som ville røpet slike opplysninger om den ble kjent, må begrunnelsen som kan baseres på andre opplysninger utarbeides, jf. formuleringen "i den utstrekning".

Tredje ledd andre punktum modifiserer i noen grad unntaket i første punktum for så vidt som begrunnelse med opplysninger faller inn under § 19 første ledd bokstav c som hovedregel skal gis til representant for parten. Dette skal gjøres med mindre "særlige grunner taler i mot det".

§ 24 Fjerde ledd

I fjerde ledd gis det en fullmakt til Kongen som hjemler unntak fra begrunnelsesplikten i § 24. Forskriften gir ikke unntak som er av interesse for Arbeids- og velferdsetaten.

§ 25 (begrunnelsens innhold)

Generelt

I § 25 gis det regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Første ledd inneholder krav til vedtakets rettslige grunnlag, andre ledd til gjengivelsen av de faktiske forhold og tredje ledd til skjønnsutøvelsen.

Når det gjelder begrunnelse for påanket vedtak som opprettholdes, vises det til rundskriv om utarbeidelse av oversendelsesbrev i rundskriv Hovednummer 90. Om Trygderettens begrunnelsesplikt vises det til trygderettsloven § 21 andre ledd som anvendes analogisk og til rundskriv Hovednummer 90.

§ 25 pålegger ikke forvaltningen å redegjøre for hvorfor partens konkrete anførsler ikke er tatt til følge. Det er derfor ingen plikt til å imøtegå alt det parten har anført. Det kan likevel ofte være grunn til å nevne kort at anførslene er tatt i betraktning, men at de ikke er av betydning eller av avgjørende betydning for vedtaket.

På mange av Arbeids- og velferdsetatens områder hvor det treffes et stort antall avgjørelser kan det være et behov for standardiserte begrunnelser. Forvaltningsloven forbyr ikke generell bruk av standardiserte begrunnelser, men bruk av slike vil kunne føre til at begrunnelsen i det enkelte tilfellet ikke tilfredsstiller de krav som følger av § 25. Dette er i tilfelle en saksbehandlingsfeil.

Det fremgår ikke direkte av § 25 at begrunnelsen skal være skriftlig. Det er likevel lovgivers klare forutsetning, jf. f.eks. § 24 tredje ledd i.f. Gis begrunnelsen først muntlig, bør den følges opp av en skriftlig bekreftelse uten at parten anmoder om det.

§ 25 Første ledd - henvisning til vedtakets rettslige begrunnelse

Første ledd første punktum bestemmer at det i begrunnelsen "skal vises til de regler vedtaket bygger på". Bestemmelsen gjelder dermed vedtakets rettslige begrunnelse. Kravet om henvisning gjelder alle rettsregler; lov, forskrift eller ulovfestede regler. Unntak gjøres bare i tilfelle parten kjenner reglene, men henvisning til reglene er så grunnleggende at det bør høre til sjeldenhetene at unntaksregelen benyttes.

Andre punktum foreskriver at begrunnelsen i visse tilfelle også skal gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. Det siktes her til det som ifølge regelen er avgjørende for løsningen av det foreliggende spørsmål. Kravet gjelder "i den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket". Selv om parten eller partsrepresentanten har tilgang til reglene selv, bør reglene gjengis som nevnt. At reglene er tilgjengelige, betyr ikke at parten eller partsrepresentanten alltid vil forstå hvorfor og hvordan de er brukt i den sak det gjelder.

Lovforarbeidene forutsetter at det er tilstrekkelig å sitere de aktuelle reglene eller å gjengi innholdet av dem. Alternativt skal den problemstilling vedtaket bygger på gjengis. En gjengivelse av problemstillingen er ofte en mer opplysende begrunnelsesmåte enn sitat fra regelverket. Det anbefales at man både angir lovregelen og problemstillingen.

Rundskriv er å anse som en instruksjon for hvordan lovreglene skal anvendes og erstatter ikke henvisning til den lovbestemmelsen vedtaket knytter seg til.

§ 25 Andre ledd - de faktiske forhold som vedtaket bygger på

Andre ledd første punktum gjør det til en plikt å nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på. De fakta som er lagt til grunn må fremstilles så fullstendig at det er mulig for parten å forstå at lovens vilkår for å treffe vedtak er tilstede. Knytter vurderingen seg til et fritt skjønn, må det være tilstrekkelig å gjengi så mye av faktum at det kan gi rimelig grunnlag for å forstå hva skjønnsutøvelsen bygger på. Dersom noen av de relevante fakta er av en slik art at parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med dem, trenger forvaltningen ikke nevne disse, jf. § 24 tredje ledd.

Det skal som en generell regel i vedtakets begrunnelse ikke henvises til rådgivende leges uttalelse i saken. Legens uttalelser er kun et råd til arbeids- og velferdsetaten, og etatens begrunnelse skal kunne "stå på egne ben". Rådgivende leges uttalelse i saken skal imidlertid inngå som en del av sakens dokumenter, og parten skal ha rett til innsyn. Se her kommentarene under § 18. Det er utarbeidet noen praktiske eksempler. Disse finnes som vedlegg til denne bestemmelsen.

Andre ledd gjør av praktiske grunner unntak fra begrunnelsesplikten med hensyn til faktum når de faktiske forhold er beskrevet av parten selv. Tilsvarende gjelder der faktum er beskrevet i et dokument som er gjort kjent for parten. I begge tilfelle er en henvisning til den tidligere fremstilling tilstrekkelig. Det forutsetter selvsagt at forvaltningen finner å legge det faktum til grunn som parten selv har fremlagt eller som er beskrevet i dokumentet.

§ 25 Tredje ledd - begrunnelsen for skjønnsutøvelsen

Tredje ledd gir regler om begrunnelsen for skjønnsutøvelsen. Det siktes her til en begrunnelse for forvaltningsskjønnet i motsetning til det som tradisjonelt benevnes rettsanvendelsesskjønnet (hvordan loven tolkes).

Bestemmelsen i første punktum gir etter sin ordlyd ingen plikt til å redegjøre for skjønnsutøvelsen, men bestemmer at de hovedhensyn som har vært avgjørende for skjønnet bør nevnes. Regelen er dels begrunnet i at det er svært vanskelig å redegjøre for hvordan et skjønn er foretatt. Det er bare de hensyn som har vært motiverende for skjønnsutøvelsen i den konkrete sak som bør nevnes. Det vil heller ikke alltid være nødvendig å redegjøre for alle de motiverende hensyn, jf. formuleringen "hovedhensyn".

I andre punktum bestemmes det at en henvisning til de retningslinjer som gjelder for skjønnsutøvelsen i alminnelighet kan erstatte den redegjørelse for skjønnsgrunnene som første punktum foreskriver. Det forutsetter selvsagt at det er gitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen. Med retningslinjer siktes det både til instruksfestede retningslinjer (f.eks. rundskriv) og uskrevne retningslinjer. Er det lov- eller forskriftsfestede regler som sier noe om hvordan skjønnet skal eller bør utøves, inntrer begrunnelsesplikten etter første ledd.

Loven må antagelig forstås slik at de fakta som er lagt til grunn for skjønnet skal nevnes, jf. andre ledd. Tredje ledd kan altså ikke på dette punkt sies å innebære noen begrensninger i det som ellers følger av andre ledd. Videre må parten alltid gis en kopi av retningslinjene eller motta et bearbeidet utdrag av dem. Det er ikke tilstrekkelig kun å vise til dem.

Begrunnelsespliktens omfang

§ 25 angir de minimumskrav som skal gjelde i alle slags saker. Ikke bare vil det stå organet fritt å gi mer utførlige begrunnelser enn det har plikt til, men det kan også følge av sakens art og viktighet sett i lys av organets arbeidsbyrde, at vedtaket må begrunnes mer utførlig og nøyaktig enn direkte angitt i § 25.

Kravene til begrunnelsen må i det hele avpasses etter hvor viktig og inngripende avgjørelsen er for vedkommende, sakens viktighet i alminnelighet og hvilke praktiske vanskeligheter organet har med å gi en mer utførlig begrunnelse. Man har i tillegg erfaring med at en god begrunnelse i første omgang sparer forvaltningen for mange etterfølgende klager/anker.

Dersom begrunnelsen er mangelfull eller inneholder feil, vil klageinstansen, ankeinstansen eller domstolene etter omstendighetene kunne kjenne vedtaket ugyldig, se kommentarer til § 41.

§ 26 (opphevet ved lov av 25 juli 1992 nr. 107)

§ 27 (underretning om vedtaket)

Generelt

Første ledd gir regler om forvaltningens plikt til å underrette partene om at vedtak er truffet. Andre ledd regulerer plikten til å gi underretning om begrunnelsen for vedtaket. I tredje ledd gis det nærmere regler om hva som ellers skal tas med i underretningen. Unnlatt underretning vil i seg selv vanskelig være tilstrekkelig til at et vedtak blir ansett ugyldig etter § 41.

Underretning til partene vil ha betydning i flere relasjoner, f.eks. med hensyn til når vedtaket blir bindende for partene. Spørsmålet har også interesse i forhold til omgjøring etter § 35. Videre vil klagefristen etter § 29 og ankefristen etter § 21-12 bli utløst når underretningen er kommet frem.

Forholdet til folketrygdloven

Folketrygdloven § 21-10 setter også et krav til at medlemmet skal underrettes så snart som mulig og at underretningen skal skje skriftlig (på samme måte som forvaltningsloven § 27 første ledd).

I § 21-10 andre ledd bestemmes det at det kan gjøres unntak fra kravet om skriftlig underretning i saker som omhandler krav om enkelte ytelser. I slike saker kan underretning gis muntlig eller på annen måte. Se kommentarene til § 21-10, rundskriv kapittel 21 del I..

§ 27 Første ledd - plikten til å underrette partene om vedtaket

Første ledd første punktum oppstiller en generell plikt til å underrette partene om vedtaket. Det følger av god forvaltningsskikk at underretning skal gis uten ugrunnet opphold. Underretningsplikten gjelder også i klagesak, jf. § 33.

Formelt gjelder underretningsplikten etter § 27 bare for enkeltvedtak. Det følger imidlertid av god forvaltningsskikk at det også gis underretning i andre tilfelle hvor dette synes naturlig.

Andre enn partene har ikke krav på underretning, men ofte vil god forvaltningsskikk tilsi at også andre enn partene underrettes dersom dette er hensiktsmessig. Spesielt vil det ofte være behov for å gi underretning til andre offentlige organer som på et eller annet vis har med saken å gjøre dersom dette kan skje uten at taushetsbelagte opplysninger røpes.

Underretningsplikten gjelder selv om parten er forsvunnet og det er umulig å oppspore ham. En annen sak er at plikten i tilfelle kan gjennomføres etter unntaksregelen i fjerde punktum, jf. nedenfor. Plikten til å underrette parten bortfaller heller ikke selv om sterke rimelighetsgrunner kan tilsi at underretning sløyfes.

Det er det organ som har fattet vedtaket som skal sørge for at det gis underretning, dersom ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. Dersom det ikke gjør seg gjeldende spesielle hensyn som taler for at underinstansen har behov for å innrette seg etter resultatet av klagesaksbehandlingen før parten, skal derfor klageinstansen underrette parten direkte. Dette henger sammen med plikten til å gi underretning snarest mulig etter at vedtaket er truffet.

Kravet om skriftlig underretning

Tredje punktum foreskriver at underretningen i regelen skal gis skriftlig. Som det fremgår, stilles det ikke opp et kategorisk krav om skriftlig varsling.

Med skriftlig underretning siktes det til brev. Er forvaltningen klar over at det betyr mye for parten å få en rask underretning og skriftlig underretning kan ta noe tid, vil det være best i samsvar med god forvaltningsskikk å gi en foreløpig beskjed over telefon, telefaks el. Det er viktig å huske på at sensitive opplysninger ikke skal oversendes pr telefaks og e-post..

Unntak fra kravet om skriftlighet

I fjerde punktum gjøres det unntak fra hovedregelen om skriftlighet i to tilfelle. Unntakene gir ikke adgang til å unnlate å gi underretning. Det åpnes derimot for alternativer til skriftlig underretning; først og fremst muntlig melding om vedtaket.

For det første gjelder unntaket hvor det er særlig byrdefullt for organet å gi skriftlig underretning. Her siktes det først og fremst til vedtak som kan treffes muntlig, jf. § 23. Da vil ofte det eneste praktiske være at også underretningen gis muntlig, dvs. i en og samme handling. Men unntaket kan også komme inn i andre tilfelle, f.eks. hvis parten er umulig å oppspore eller er forsvunnet.

For det annet gjelder unntaket i tilfelle hvor saken haster. Muntlig underretning vil her være i partens egen interesse, jf. foran.

De tilfelle som berettiger bruk av unntaket i fjerde punktum forutsetter at det gis en skriftlig bekreftelse.

Unntak fra underretningsplikten

Sjette punktum gjør et fullstendig unntak fra underretningsplikten. Det oppstilles to vilkår som begge må være oppfylt. For det første må underretning ansees åpenbart unødvendig, og for det andre må vedtaket ikke medføre skade eller ulempe for parten. Lovgivers forutsetning er at unntaket blant annet skal kunne komme inn i saker hvor det kan være uklart om den det gjelder er part, før han selv reagerer gjennom klage og det fremgår at han har partsinteresse.

§ 27 Andre ledd - unntak fra samtidig underretning om begrunnelsen

Der partene har krav på samtidig begrunnelse etter § 24, skal som hovedregel også begrunnelsen for vedtaket gis i underretningen. Lovens bruk av "bør" viser at hovedregelen kan fravikes. Dette er det gitt regler om i andre punktum.

For saker hvor loven foreskriver samtidig begrunnelse etter § 24, gjør den unntak der samtidig underretning om begrunnelsen ikke kan gjennomføres på grunn av "særlige forhold". Det kan f.eks. gjelde i tilfelle hvor det gis muntlig eller telefonisk underretning om vedtaket, og hvor begrunnelsen er for omfattende eller av annen grunn ikke passer å bli meddelt på den måte som velges. Her vil det riktige være å ettersende skriftlig begrunnelse.

Loven gjør også unntak i saker hvor det ikke kan gis samtidig begrunnelse, men hvor parten kan kreve etterfølgende begrunnelse, jf. § 24 andre ledd. Det stilles som vilkår for bruken av unntaket i andre punktum at partene i underretningen i stedet gis opplysning om hvordan de kan bli kjent med begrunnelsen. Det kan f.eks. skje ved begjæring om utskrift eller ved oppmøte på vedkommende kontor.

§ 27 Tredje ledd - opplysninger om klageadgang i underretningen

I tredje ledd første punktum fastsettes det at underretningen også skal inneholde opplysning om klageadgangen, klagefrist og den nærmere fremgangsmåte ved klage. Det vil etter dette ikke være tilstrekkelig informasjon om parten bare gis beskjed om at regler om klageadgang fremgår av etatens trykte orientering som kan utleveres på anmodning. Det må imidlertid aksepteres at det henvises til orientering som vedlegges. Plikten gjelder generelt og uten hensyn til om det må antas at parten kjenner til klageadgangen.

Underretningen skal videre inneholde opplysninger om retten til partsinnsyn etter § 18, jf. § 19. Plikten til å gjøre oppmerksom på dokumentinnsynsretten i underretningen gjelder selv om det ikke er adgang til å klage over vedtaket i saken.

Andre punktum foreskriver at underretningen også skal inneholde informasjon om muligheten til å be om at gjennomføringen av vedtaket utsettes etter § 42 første ledd. Det skal gjøres i tilfelle hvor vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort. Lovgrunnen er behovet for å gjøre partene oppmerksomme på det som er lovens hovedregel, nemlig at klage normalt ikke har oppsettende virkning. Det vises til kommentarer til § 42.

Hovedregelen fører til at det påklagede vedtak ofte gjennomføres før klagen er avgjort, noe som kan komme som en overraskelse. Underretningen kan derfor gi parten en oppfordring til å begjære oppsettende virkning. God forvaltningsskikk tilsier at bestemmelsen i § 42 første ledd forklares uten at begrepet oppsettende virkning av klage brukes som eneste beskrivelse på forholdet, da dette er et begrep uten mening for folk flest.

Ved klage i trygdesaker og ved anke til Trygderetten er det i folketrygdloven § 21-12 bestemt at trygderettsloven § 14 kommer til anvendelse. Etter denne bestemmelsen gis som hovedregel en klage ikke oppsettende virkning. Se kommentarer til denne bestemmelsen i Ankerundskriv Hovednummer 90.

Ved klage over tilbakekrevingsvedtak i bidragssaker skal derimot innkreving av det feilutbetalte beløpet ikke iverksettes før klagen er avgjort av overordnet organ. Dette går fram av bidragsinnkrevingsloven § 14 nr. 2 femte ledd. Se også kommentarene til rundskriv Hovednummer 52 pkt. 4.9.4.

Foruten de foran nevnte opplysninger, følger det av veiledningsforskriften § 3 at partene etter forholdene skal opplyses om adgangen til fritt rettsråd, forvaltningens veiledningsplikt og adgangen til å få dekket saksomkostninger etter § 36. Det er ingen ubetinget plikt til dette, jf. "bør". Noen plikt til å opplyse om adgangen til å bringe saken inn for retten ved søksmål, eller inn for Sivilombudsmannen, foreligger heller ikke etter loven.

§ 27 a

Vi antar at bestemmelsen ikke vil være relevant for Arbeids- og velferdsetatens arbeid, og har derfor ikke kommentert den.