Rundskriv

Hovednr. 45 - Kapittel 34 Kontantstøtte

Utarbeidet 01.05.2012 av Arbeids- og Velferdsdirektoratet, Fagstab ytelser, Seksjon for fag og regelverksutvikling

Sist endret 01.02.2016 av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Ytelseslinjen, Kontor for familieytelser.

Rundskrivet er endret i sin helhet.

Det er viktig å sette seg inni de generelle retningslinjene omtalt i hovednr. 45. kap.0-2 i tillegg til dette kapittelet som handler om kontantstøtte. Dette kapittelet tar for seg kun de mest aktuelle tilfellene, og er ikke uttømmende.

Kontantstøtteloven er omfattet av trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen (forordningene 883/2004 og 987/2009).

Lovvalgsreglene og personkretsen som omfattes av disse reglene, vil i stor grad være de samme som for barnetrygd. Dersom det foreligger rett til barnetrygd på grunnlag av EØS-reglene, kan det også foreligge rett til kontantstøtte på grunnlag av de samme reglene dersom barnet er i aldersgruppen 1 - 2 år, og ikke eller bare delvis benytter barnehageplass med offentlig driftstilskudd. Dersom barnet er adoptert, kan kontantstøtte gis i en periode på 11 måneder fram til barnet begynner på skolen. Det vises i denne forbindelse til kontantstøtteloven paragraf 10. Vilkåret om ikke eller bare delvis bruk av barnehage med offentlig driftstilskudd, gjelder tilsvarende.

Det bemerkes at EFTA-dommen av 11. september 2013 som gjelder retten til barnetrygd i tilfeller der foreldrene ikke lever sammen, ikke gjelder for retten til kontantstøtte. Det vises til kommentarene til hovednr. 45-33, pkt. 33.4. I slike tilfeller vil det kunne foreligge rett til barnetrygd uten at det foreligger rett til kontantstøtte, selv om barnet er i aldersgruppen 1 - 2 år og ikke eller bare delvis benytter barnehageplass med offentlig driftstilskudd.

Ikke alle EØS-landene har en familieytelse tilsvarende den norske kontantstøtten. Det må derfor undersøkes om det aktuelle land har en slik ytelse.

Særlig om land som har familieytelse gjennom skattefradrag

Det følger av EU-dom C-177/12 at skattefradrag for barn etter lovgivningen i Luxembourg, er å anse som en familieytelse etter forordningen. Konklusjonen til domstolen er at artikkel 1 bokstav u nr. i) og artikkel 4 nr. 1 bokstav h) i Forordning 1408/71 skal fortolkes slik at det ikke er av betydning hvilken form det offentlige bidraget til barnefamilier har for at det skal anses som en familieytelse som er omfattet av Forordning 1408/71. Artiklene er videreført i forordning 883/2004 artikkel 1 bokstav z og artikkel 3 nr.1 bokstav j.

Forholdet til kontantstøtteloven

Utgangspunktet etter norsk rett er at barnet må oppholde seg i Norge og bo med forelderen som søker, for å få rett til familieytelser. For personer som omfattes av forordningen, må disse vilkårene fravikes slik at man får mulighet til å eksportere familieytelser til utlandet.

Personer som arbeider i et annet EØS-land (herunder ”medlemsland”), men som har barn i Norge, er normalt omfattet av trygdeordningen i det landet de arbeider, og opparbeider rettigheter og plikter der på lik linje med dette landets borgere.

Begrepet «familiemedlem»

Det følger av artikkel 1 bokstav i) i 883/2004 at det er lovgivningen i det enkelte land som definerer hvem som omfattes av begrepet «familiemedlem». Etter kontantstøtteloven ytes det kontantstøtte for barn mellom 1 og 2 år som er bosatt i riket, og som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes offentlig driftstilskudd for, jf. § 2 1. ledd. Det fremgår videre at kontantstøtten skal ytes til den barnet bor fast hos, jf. § 3.

Adopterte barn

Etter kontantstøtteloven § 10 kan det utbetales kontantstøtte for adopterte barn fra og med kalendermåneden etter at stønadsperioden for fulle foreldrepenger ved adopsjon er utløpt (folketrygdloven § 14‑9 annet ledd ). Tilsvarende gjelder også der det kun foreligger rett til engangsstønad ved adopsjon. Denne begrensningen gjelder tilsvarende for familier i utlandet. Ved adopsjon kan det derfor tidligst utbetales kontantstøtte fra og med kalendermåneden etter stønadsperioden for fulle foreldrepenger ved adopsjon er utløpt. Dette gjelder selv om familien ikke har rett til foreldrepenger eller engangsstønad ved adopsjon fra folketrygden.

Arbeids- og velferdsetaten kan kreve nødvendig dokumentasjon/bekreftelse på adopsjonen i andre EØS-land.

Kontantstøtte for adopterte barn kan maksimalt utbetales i 11 måneder selv om barnet er over to år. Den øvre grensen for hvor lenge det kan utbetales kontantstøtte er den måneden barnet begynner på skolen.

Det vises for øvrig til kommentarene til Hovednummer 34, § 10 tredje ledd - ”Kontantstøtte for adopterte barn”.

Barn i fosterhjem og institusjon

Etter kontantstøtteloven ytes det ikke kontantstøtte for barn som har opphold i fosterhjem eller institusjon, jf. § 6. Kontantstøtteloven er utarbeidet med tanke på barn bosatt i Norge, og det har det vært naturlig å henvise til barnevernloven for å angi hvilke barn som ikke skal utløse rett til kontantstøtte.

Barnevernloven får ikke anvendelse for personer som oppholder seg utenfor riket. Kontantstøtteloven § 6 vil derfor etter ordlyden ikke gjelde for barn bosatt i utlandet. Det er den norske kontantstøtteordningen som skal eksporteres til EØS-området. Begrensningen i retten til kontantstøtte for fosterbarn og barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjon, må gjelde også i andre land.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har i samråd med Barne- og Likestillingsdepartementet kommet fram til at dersom det er krysset av for at barnet er i en liknende institusjon i et annet EØS-land, kan dette likestilles med institusjonsopphold i Norge. Det samme skal også gjelde i tilfeller der det er krysset av for at barnet er et fosterbarn.

EØS-reglene om kontantstøtte gjelder etter artikkel 2 i 883/2004 for

a) Statsborgere av en medlemsstat

b) Statsløse og flyktninger som er bosatt i en medlemsstat og som er eller har vært omfattet av lovgivningen i en medlemstat

c) Disse gruppenes familiemedlemmer eller etterlatte (uansett deres statsborgerskap)

d) Familiemedlemmer eller etterlatte som er statsborgere av en medlemsstat, selv om ”hovedpersonen” ikke hadde slikt statsborgerskap

Ikke-yrkesaktive

Etter artikkel 11-3 bokstav e i 883/2004 omfattes ikke-yrkesaktive av lovgivningen i bostedslandet.

En person som flytter til Norge anses som bosatt i riket fra innflyttingsdagen, forutsatt at vedkommende har lovlig opphold her. Forordningen har et annet bosettingsbegrep enn kontantstøtteloven, se artikkel 1 bokstav j i 883/2004 og artikkel 11 i 987/2009. Forordningene legger vekt på hvor vedkommende har sentrum for sine livsinteresser og ikke på varigheten av oppholdet alene. En person kan få rett til kontantstøtte fra måneden etter innflytting til Norge uavhengig av kontantstøtteloven § 2 som krever opphold i minst 12 måneder. Hjemmelen for å innvilge kontantstøtte i disse sakene er EØS-forordningen, slik at saken skal registreres og behandles som en EØS-sak. Det må følges opp at støttemottaker til enhver tid har lovlig opphold.

Tolkning av ”hvilke aktiviteter åpner for rettigheter” artikkel 68 i 883/2004

Det er ved Beslutning F1 av 12.juni 2009 beskrevet hvilke aktiviteter som åpner for rettigheter etter forordningen artikkel 68. Beslutningen finnes under «Avgjørelse F1 »:

Effektive perioder med opphør av lønnet/ulønnet aktivitet på grunn av ferie, arbeidsledighet, midlertidig uførhet, streik eller lockout

pkt. (i):

Perioder med midlertidig opphør av slik aktivitet pga. sykdom, fødsel, arbeidsulykke, yrkessykdom, arbeidsledighet så lenge utbetaling av lønnet eller ytelser for dekning av inntektstap, utenom pensjoner.

pkt. (ii):

Perioder med lønnet ferie, streik eller lockout.

pkt. (iii):

Det er lovgivningen i arbeidslandet som avgjør om perioder med ulønnet permisjon på grunn av barneomsorg skal betraktes som aktivitet. I norsk lovgivning betraktes perioder med ulønnet permisjon ikke som aktivitet.

SED (Strukturerte elektroniske dokumenter)

All kommunikasjon mellom institusjonene i medlemslandene skjer ved bruk av SED. For kontantstøtte er F-SED’ene aktuelle. I alle EØS-saker skal det sendes SED til det/de andre aktuelle landene, både før innvilgelse og ved revisjon/kontroll.

Særlig om krav til lovlig opphold for EØS-borgere

Når det er fastsatt at den som søker kontantstøtte omfattes av forordningen, må det i tillegg vurderes om vedkommende har lovlig opphold. Dette må NAV selv vurdere.

EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen gir statsborgere fra EØS- og EFTA-land adgang til å reise inn i Norge og ta arbeid her i inntil tre måneder uten å måtte ha tillatelse. Dersom oppholdet skal vare ut over tre måneder, må de fylle vilkårene for registreringsbevis for å anses for å ha lovlig opphold.

EØS-borgere som oppholder seg mer enn tre måneder i Norge, plikter å registrere seg hos politiet eller et Servicesenter for utenlandske arbeidstakere. Den som ikke overholder registreringsplikten, vil likevel ha oppholdsrett så lenge de materielle vilkårene for dette består. Dersom vilkårene for opphold ikke er oppfylt, har EØS-borgeren ikke oppholdsrett ut over tre måneder.

Registreringen og tildelingen av oppholdskortet er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Registreringen skjer kun én gang, uansett hvor lenge oppholdet skal vare, og uavhengig av om personen bytter oppholdsgrunnlag. Det er EØS-borgerens situasjon på utstedelsestidspunktet som legges til grunn. Oppholdsretten varer så lenge vilkårene for opphold er oppfylte. EØS-borgeren får utstedt et registreringsbevis som gjelder på ubestemt tid. Dette blir ikke levert inn til utlendingsmyndighetene dersom de mister oppholdsretten.

Persongruppen som har oppholdsrett i mer enn tre måneder:

a) arbeidstakere

b) selvstendig næringsdrivende

c) tjenesteytere

d) personer som råder over tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende familiemedlemmer

e) studenter som er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Det er et vilkår at formålet med oppholdet hovedsakelig er utdanning, herunder yrkesrettet utdanning, og at vedkommende er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet. Vedkommende må avgi en erklæring om at han/hun har tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer.

UDI rundskriv 2011-037, Opphold på selvstendig grunnlag for EØS-borgere – vilkår og dokumentasjonskrav – utlendingsloven § 112, jf. utlendingsforskriften §§ 19-12, 19-13 og 19-13a, gir retningslinjer for vilkårene for oppholdsrett på selvstendig grunnlag for EØS-borgere, under dette en nærmere omtale av de ulike grunnlagene for oppholdsrett i mer enn tre måneder. Se UDIs regelverk med rundskriv. Etter fem år kan EØS-borgere få varig oppholdsrett, søknad behandles av UDI. Inntil vedkommende har fått en varig oppholdsrett, må NAV ta saken opp til revurdering en gang i året.

Eksempel på betydningen av kravet til lovlig opphold:

En person mottar dagpenger fra NAV, men er frivillig arbeidsledig fordi vedkommende har sagt opp arbeidet selv. Etter forordningen omfattes vedkommende av norsk trygdelovgivning, men for å ha rett til kontantstøtte må vedkommende også ha lovlig opphold. Det følger av utlendingsloven § 112 2. ledd at vedkommende ikke lenger anses å ha lovlig opphold som arbeidstaker. Det må da vurderes om vedkommende kan anses å ha lovlig opphold på et annet grunnlag.

34.1.2 Regelverk

34.1.2.1 Oversikt

Europaparlaments og rådsforordning (EF) nr 883/2004 av 29. april 2006 om koordinering av trygdeytelser samt Europaparlaments og rådsforordning (EF) nr 988/2009 forordning av 16. september 2009 om endring av forordning 883/2004 av 29. april 2006.

Europaparlaments og rådsforordning (EF) nr 987/2009 av 16. september 2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning (EF) nr 883/2004 om koordinering av trygdeytelser.

Beslutning F1 av 12. juni 2009 om regler gjeldende når personen har rett til samme ytelser for samme periode fra flere medlemsstat.

Kontantstøtte er etter art. 1 (z) i forordning 883/2004 en type “familieytelse”. Familieytelser er omhandlet i forordning 883/2004 kapittel 7 (artikkel 67 - 69).

Hvilket lands lovgivning en person er omfattet av, bestemmes av artikkel 11-16 i forordning 883/2004. Se nærmere om dette under Hovednr. 45, kapittel 0 og Hovednr. 45, kapittel 2 og nedenfor.

Det er artikkel 68 i forordning 883/2004 som bestemmer prioriteringen mellom landene dersom det foreligger rett til kontantstøtte fra flere land.

Praktiske regler vedrørende familieytelser finner vi i forordning 987/2009 (artikkel 58-60 samt artikkel 1 i beslutning F1).

Beslutning H6 av 16. desember 2010 gir retningslinjer når medlemskaps eller forsikringsperioder avgjør prioriteringen iht. artikkel 68 1b (ii) i 883/2004 og artikkel 60 (4) i 987/2009.

34.1.2.2 - Ett lands lov skal anvendes (artikkel 11 nr. 1 i 883/2004)

Etter artikkel 11 nr. 1 skal en person bare være omfattet av ett lands lovgivning av gangen. Hvilket lands lovgivning som skal gjelde, avgjøres etter de øvrige lovvalgsreglene i forordning 883/2004 (artikkel 11-16).

Forordningene tar utgangspunkt i 4 koordineringsprinsipper

a) Likebehandling

Et medlemsland kan ikke ha andre/gunstigere bestemmelser for egne statsborgere enn for andre medlemslands borgere (konsekvenser for folketrygden § 2-11)

b) Sammenlegging for å åpne rett til en stønad/ytelse

I tilfeller der et land stiller krav til en minste forutgående medlemstid/opptjeningstid for å få rett til en ytelse, må tilsvarende tid i et annet medlemsland medregnes hvis det er nødvendig for å fylle kravet.

c) Egne regler for differanseutbetaling av familieytelser

Prioritetsregler er satt for å avgjøre ansvaret til relevante kompetente institusjoner da kumulasjon av ytelser (innvilgelse av fulle ytelser fra to medlemsland for samme periode) er umulig (jf. artikkel 10 i 883/2004).

Det kan foreligge rett til familieytelser fra flere medlemsland samtidig. Dersom utbetalingen fra primærlandet er lavere enn utbetaling av sekundærlandet, skal sekundærlandet utbetale differansebeløp.

d) Eksport

Kontantytelser kan ikke holdes tilbake, reduseres eller kreves tilbake med begrunnelse i at mottakeren eller hans/hennes familiemedlemmer bor i et annet EØS-land (herunder medlemsland).

34.2 - Kravfremsettelse og kompetanse

34.2.1 – Hvordan sette fram krav samt frist for å gjøre det

Samarbeidsinstitusjoner har samarbeidsplikt for å sikre at prioritetsregler følges uansett søkerens ønske. Det skal fokuseres på prioritetsregler for å avgjøre hvilket land som skal behandle kravet og utbetale ytelsene.

Institusjonen som mottar søknaden, har ansvaret for identifisering av kompetent institusjon/land. Men det er den yrkesaktive som skal informere myndigheten i søknadslandet om vedkommende jobber eller mottar pensjon i flere land.

Artikkel 60 (2) og (3) i 987/2009 overstyrer nasjonale regler som krever at det er søkeren selv som må framsette krav i hvert enkelt land. En søknad i Norge er sånn sett en søknad i hele EØS.

Dersom søkeren framsetter et krav til en institusjon som ikke anser seg selv som kompetent, må denne institusjonen videresende kravet til relevant institusjon. Dersom søkeren ikke har rett til ytelser i det landet han/hun framsetter kravet, videresendes kravet til relevant land med SED H065-H066.

Dersom søkeren framsetter et krav til en institusjon som ikke anser seg selv som primær, må denne institusjonen også videresende kravet til relevant institusjon. Dersom søkeren kan ha rett til ytelser i landet han/hun framsetter kravet, må kompetanse avgjøres med andre kompetente land (jf. SED F001-F005).

Det følger av dette at dersom en familie flytter til Norge og søker om kontantstøtte i Norge, må NAV informere om søknaden til andre land søker har tilknytning til, for å avklare kompetansen. Dette for å sikre at det ikke utbetales dobbel ytelse. Se artikkel 2 i 987/2009 om utveksling av informasjon mellom landene.

Dersom søkeren har rett til kontantstøtte fra Norge, er det kontantstøtteloven som gjelder. Kontantstøtteloven § 8 andre ledd gir rett til etterbetaling for opptil tre måneder før den måneden søknad ble satt fram. Etterbetaling vurderes fra framsettelsesdato hos hvilken som helst institusjon fra et medlemsland.

34.2.2 - Kompetanse

Før kontantstøtte kan innvilges, er det avgjørende at saksbehandler fastsetter prioritet. For å vite hvilket land som er primærlandet må man følge definisjoner og regler gitt i artikkel 68 i 883/2004, artikkel 58 i 987/2009 samt artikkel 1 i beslutning F1 samt vurdere hvor søker anses som bosatt i henhold til artikkel 11 i 987/2009.

Forespørsel om avgjørelse om kompetanse sendes med SED F001. Mottakerlandet svarer med SED F002. Dersom det trenges ytterligere opplysninger eller forklaringer, brukes det SED F004 og F005.

Saksbehandler må kontrollere søkerens perioder med aktivitetstilknytning, pensjon og bosted. Deretter er det vesentlig å skille mellom søknader med rettigheter på grunn av samme grunnlag, og søknader med rettigheter på grunn av forskjellig grunnlag. Vedtak om kompetanse fattes ved hjelp av SED F001 eller SED F002. Disse sendes til andre kompetente institusjoner som har klageadgang på vedtaket.

Dersom Norge er primærland, skal kontantstøtten utbetales fullt ut månedsvis.

34.2.2.1 – Aktivitetstilknytning

For utfyllende veiledning, se hovednr. 45 kap. 2.

Aktivitet som arbeidstaker er definert i artikkel 1 (a) i 883/2004, som enhver aktivitet eller tilsvarende virksomhet som betraktes som arbeid etter trygdelovgivningen i medlemsstaten, der denne aktivitet eller tilsvarende virksomhet finner sted.

Aktivitet som selvstendig næringsdrivende er definert i artikkel 1 (b) i 883/2004, som enhver aktivitet eller tilsvarende virksomhet som betraktes som selvstendig virksomhet etter trygdelovgivningen i medlemsstaten der denne aktivitet eller tilsvarende virksomhet finner sted.

Artikkel 11 nr. 3 (a) i 883/2004: arbeidstakere og næringsdrivende som utfører arbeid i en medlemsstat, skal omfattes av denne statens lovgivning selv om vedkommende er bosatt i en annen medlemsstat og selv om arbeidsgiveren har sitt forretningskontor eller sitt bosted i en annen medlemsstat.

Folketrygdloven §§ 1-8 og 1-10 definerer hva som menes med «arbeidstaker» og «selvstendig næringsdrivende» etter norsk trygdelovgivning.

Utsendte arbeidstakere: unntak iht. art 12nr. 1 i 883/2004

En arbeidstaker som arbeider for en arbeidsgiver som vanligvis driver virksomhet i et medlemsland, og som sendes av arbeidsgiveren for å arbeide i et annet medlemsland, beholder sin tilknytning til trygdeordningen i det landet han/hun sendes ut fra. Arbeidet må ikke påregnes å overstige 24 måneder og vedkommende kan ikke sendes ut for å erstatte en annen arbeidstaker hvis utsendelsestid er utløpt og tilknytningen til arbeidsgiveren består i hele arbeidsperioden.

Artikkel 14 i 987/2009, om utsending av arbeidstakere, utfyller artikkel 12 i 883/2004.

Opprettholdelse av trygd fra utsenderlandet etter 883/2004 artikkel 12 forutsetter at:

- trygdeforholdet ble etablert før utsendelsen (ansettelse i utsendingshensikt godtas)

- arbeidsgiver må vanligvis drive virksomhet i utsenderlandet (ikke bare intern administrasjon, men reell virksomhet)

For å motvirke spekulasjon er det stilt krav til sammenheng mellom virksomhetens art og det arbeidsoppdrag som den utsendte skal utføre. (For eksempel anses ikke postboksfirmaer eller bemanningsselskaper som reelle virksomheter).

Av artikkel 12 nr. 2 fremgår det at selvstendig næringsdrivende omfattes av lovgivningen i det landet der vedkommende vanligvis driver sin virksomhet dersom vedkommende skal utføre tilsvarende arbeid i en annen medlemsstat inntil 24 måned. Det er en forutsetning at den næringsdrivende har en reell virksomhet i landet vedkommende sendes ut fra og at virksomheten opprettholdes i en slik grad at den kan gjenopptas etter utløpet av utsendelsesperioden.

Se også EU-kommisjonens beslutning A2 av 12. juni 2009 . Beslutningen finnes under «Avgjørelse A2.».

Arbeid i to eller flere land

- Artikkel 13nr. 1 (a)

Arbeidstaker som jobber i flere land, skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet hvis vedkommende er bosatt i ett av landene og utfører en vesentlig del (25 prosent eller mer av arbeidstiden eller avlønningen jf. artikkel 14-8 i 987/2009) av arbeidet der, eller hvis vedkommende har flere arbeidsgivere med registrert driftssted/forretningssted i forskjellige medlemsstater.

- Artikkel 13nr. 1 (b)

Arbeidstaker som jobber i flere land, skal være omfattet av lovgivningen i den medlemsstat der arbeidsgiveren har registrert driftssted eller forretningssted. Det vil si såfremt arbeidstakeren ikke utfører en vesentlig del (mindre enn 25 prosent av arbeidstiden eller avlønningen jf. artikkel 14 nr. 8 i 987/2009) av arbeidet i sitt bosetningsland).

- Internasjonal transport anses som arbeid i flere land.

- Dersom en person er arbeidstaker i et land og næringsdrivende i et annet, er det artikkel 13 nr. 1 som avgjør lovvalget.

- For statstjenestemenn som arbeider i ”utlandet”, er det lovgivningen i den stat man er ansatt av, som skal anvendes.

- Begrepet «vanligvis utfører arbeid i flere land» er i artikkel 14nr. 5 (a-b) i 987/2009 definert som å utføre flere samtidige lønnede aktiviteter i ulike land, eller skiftevis lønnede aktiviteter uansett hvor ofte eller hvor regelmessig det skiftes mellom dem, bortsett fra virksomhet av marginal omfang.

- Begrepet «vanligvis driver næring i flere land» er i artikkel 14nr.6 i 987/2009 definert som samtidig eller skiftevis utøvelse av en eller flere former for selvstendig virksomhet uansett disse virksomhetenes art.

- En person som arbeider for en arbeidsgiver utenfor EØS, skal være omfattet av lovgivningen i det medlemslandet som arbeidstakeren er bosatt i.

- Sjøfolk som arbeider om bord på et skip registrert i en medlemsstat, skal etter artikkel 11 nr. 4 i 883/2004 være omfattet av lovgivningen i flaggstaten. Arbeidstaker lønnet av en virksomhet i en annen medlemsstat enn flaggstaten og bosatt i samme medlemsstat, skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet. Den virksomheten som utbetaler lønn, anses som arbeidsgiver.

- Ved yrkesaktivitet i flere land, beregnes ytelser og avgifter som om all aktivitet ble utøvet og all inntekt opptjent i det landet hvis lovgivning gjelder etter artikkel 13 nr. 1 til 4.

Det følger av artikkel 16 i forordning 987/2009 at institusjonen i bostedslandet straks skal avgjøre hvilket lands lovgivning den yrkesaktive skal være omfattet av. Denne avgjørelsen er midlertidig og institusjonen skal informere institusjonene i de andre berørte landene om avgjørelsen. Dersom de andre landenes institusjoner er uenige i den foreløpige avgjørelsen, må de svare innen 2 måneder. Dersom de ikke svarer innen 2 måneder, legges den midlertidige avgjørelsen til grunn. Skulle mottakerorganet på et senere tidspunkt svare slik at Norge kan revurdere kontantstøttesaken, kan det midlertidige vedtaket omgjøres.

34.2.2.2 – Pensjon

Begrep ”pensjon” er definert i artikkel 1(w) i 883/2004. Med ”pensjon” menes alle typer pensjoner også renter, kapitaliserte ytelser som kan utbetales i stedet for pensjoner, og utbetalinger i form av refusjon av avgifter samt, med forbehold for bestemmelsene i avdeling III, forhøyelser i form av reguleringstillegg eller andre tillegg.

Tidligere praksis begrenset begrepet ”pensjon” med arbeidsrelaterte pensjoner. Dette er ikke lenger tilfellet.

Les mer om pensjonister i hovednr. 45 kap. 2 pkt 2.14.

34.2.2.3 – Bosted

I hver sak må det vurderes hvor personen anses å ha sitt bosted, da det har betydning for retten til kontantstøtte og hvilken kompetanse Norge har.

Bostedskriterier er fastsatte i artikkel 1(j) i 883/2004 og artikkel 11 i 987/2009. Med begrep ”bosted” menes det stedet der en person vanligvis bor.

Artikkel 11 987/2009:

1. Når to eller flere medlemsstaters institusjoner er uenige om fastsettelsen av bosted for en person som omfattes av grunnforordningen, skal disse institusjonene etter felles overenskomst fastslå hvor vedkommende person har hovedtyngden av sin aktivitet. Dette ut fra en samlet vurdering av alle tilgjengelige opplysninger om relevante fakta som blant annet kan omfatte:

a) varigheten og kontinuiteten av personens tilstedeværelse på de berørte medlemsstaters områder

b) vedkommendes situasjon, herunder

(i) aktivitetens art og særtrekk, særlig stedet der aktiviteten utøves til vanlig, i hvilken grad det er en permanent aktivitet, og hvor lenge en eventuell arbeidsavtale varer

(ii) vedkommendes familiemessige situasjon og familiemessige bånd

(iii) eventuell ulønnet aktivitet

(iv) når det dreier seg om studenter: deres inntektskilde, se mer om studenter omtalt i hovednr. 45 kap. 2 pkt. 2.15.

(v) vedkommendes boligsituasjon, hvor fast den er

(vi) og medlemsstaten hvor vedkommende anses for at ha sitt skattemessige bopel

2. Når vurderingen av de ulike kriteriene basert på relevante fakta som angitt i nr. 1 ikke fører til at de berørte institusjoner blir enige, skal vedkommendes hensikt, slik dette framgår av de faktiske forhold, og særlig årsakene til at vedkommende har flyttet, anses som avgjørende når hans/hennes faktiske bosted skal fastsettes.

34.2.2.4 Rettigheter i flere land på forskjellig grunnlag

Prioritetsregler går som følgende når det er søkt kontantstøtte og familien har rettigheter i flere land på forskjellig grunnlag (artikkel 68 i 883/2004, artikkel 58 i 987/2009 samt artikkel 1 i beslutning F1)

- aktivitet i landet

- mottakelse av pensjon

- bostedsland

• Når det foreligger aktivitetsforhold bare i ett medlemsland og rett til ytelsen er åpnet i et annet medlemsland på grunn av mottakelse av pensjon eller bosted, er forsørgerens aktivitetsland primærlandet. Primærlandet skal utbetale ytelsen uredusert. Sekundærlandet skal bare utbetale den eventuelle differansen mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland.

• Når en forsørger har et aktivitetsforhold i ett medlemsland og den andre forsørger mottar pensjon fra et annet medlemsland mens barnet bor i et tredje medlemsland, er forsørgerens aktivitetsland primærlandet og skal utbetale ytelsen uredusert. Sekundærlandet skal da bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland.

• Når forsørgere har en aktivitet i hvert sitt medlemsland mens barnet bor i et tredje medlemsland, blir det to aktivitetsland og opp til tre bostedsland (dersom barnets faktiske forsørger har opptjent rettigheter i barnets bostedsland). Hvert av aktivitetslandene beregner ytelsen basert på det totale antall barn for familien. Aktivitetslandet som har høyest sats, blir primærlandet og betaler ytelsen uredusert. Primærlandet skal deretter få refundert inntil halvparten av beløpet fra det sekundærlandet, begrenset til dette landets hele ytelse.

• Når en av forsørgere mottar en pensjon fra ett medlemsland og den andre forsørger har en aktivitet i et annet medlemsland, skal aktivitetslandet være primærland. Sekundærlandet skal da bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland.

• Når en av forsørgere mottar en pensjon fra ett medlemsland og den andre forsørger har rett til ytelse på grunn av bostedet i et annet medlemsland, skal pensjonslandet være primærland. Sekundærlandet skal da bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens pensjonsland.

34.2.2.5 Rettigheter i flere land på samme grunnlag

Prioritetsregler går som følgende når det er søkt kontantstøtte og familien har rettigheter i flere land på samme grunnlag (artikkel 68 i 883/2004, artikkel 58 i 987/2009 samt artikkel 1 i beslutning F1)

- dersom aktivitet: barnets bostedsland og eventuelt landet som har høyeste sats (med refusjon opp til 50 prosent av beløpet jf. artikkel 58 i 987/2009)

- dersom pensjon: barnets bostedsland (med unntak) evt. lengst bosted, forsikringsperiode for pensjonisten

- dersom bostedsland: barnets bostedsland

• Når en forelder har en aktivitet i to medlemsland eller når foreldrene er i aktivitet i hvert sitt land og barnet bor i ett av dem, skal aktivitetslandet der barnet bor utbetale ytelsen uredusert. Sekundærlandet skal bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland. Dersom barnets bosted ikke kan avgjøre prioritet (for eksempel aktiviteten utføres i land som ikke er barnets bostedsland), blir primærlandet det landet som har den høyeste satsen og skal utbetale uredusert ytelsen for barnet. Utbetalingslandet skal deretter få refundert inntil halvparten av beløpet fra det andre aktivitetslandet, begrenset til dette landets hele ytelse. Se artikkel 58 i 987/2009.

• Når en av forsørgere mottar en pensjon fra to medlemsland og barnet bor i ett av dem, skal bostedslandet til barnet være primærland. Sekundærlandet skal bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland. Dersom barnets bosted ikke kan avgjøre hvilket land er primærlandet (eks. pensjoner utbetales fra land som ikke er barnets bostedsland), skal pensjonsland som har den lengste medlemskaps- eller bostedsperiode være primærlandet. Det andre pensjonslandet (og eventuelt barnets bostedsland) betaler et eventuelt differansebeløp.

• Når forsørgere mottar pensjon fra hvert sitt medlemsland og barnet bor i ett av dem, skal bostedslandet til barnet være primærland. Sekundærlandet skal bare utbetale eventuell differanse mellom “sin” ytelse og ytelsen fra forsørgerens aktivitetsland. Dersom barnets bosted ikke kan avgjøre hvilket land er primærlandet (eks. pensjoner utbetales fra land som ikke er barnets bostedsland), skal pensjonsland som har den lengste medlemskaps- eller bostedsperiode være primærlandet. Det andre pensjonslandet (og evt. barnets bostedsland) betaler et eventuelt differansebeløp.

34.2.2.6 - Ved uenighet eller usikkerhet om kompetanse

Ved uenighet

Dersom institusjonene i to medlemsland er uenige om hvilket land som skal være kompetent, skal landene i fellesskap søke å komme fram til en enighet. Mens diskusjonen pågår skal man bli enige om en midlertidig løsning slik at søker ikke blir stående uten ytelse, jf. artikkel 6 i forordning 987/2009. Bestemmelsen gir regler for hvilket land som skal anses som kompetent inntil saken er endelig avgjort:

- Dersom vedkommende kun er yrkesaktiv i ett av landene, skal dette landet anses som midlertidig kompetent, eller

- dersom vedkommende er yrkesaktiv i to eller flere medlemsland og bor i ett av disse, skal bosettingslandet anses som midlertidig kompetent. Det samme gjelder dersom vedkommende ikke er yrkesaktiv i noe medlemsland.

- I alle andre tilfeller, såfremt søkeren er yrkesaktiv i to eller flere medlemsland, skal det landet der søknaden først ble fremsatt, anses som midlertidig kompetent.

Hvis institusjonene ikke kan bli enige om hvilket som er kompetent, løftes saken til landenes kompetente myndigheter. I Norge sendes saken via Arbeids- og velferdsdirektoratet til Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet som er kompetent myndighet for familieytelser. Hvis landenes kompetente myndigheter ikke kommer til enighet, kan de forelegge saken for Den administrative kommisjon for trygd. Denne kommisjonen skal søke å oppnå en enighet mellom partene innen seks måneder etter at den fikk saken.

Ved usikkerhet

Dersom et medlemsland ikke svarer i det hele tatt eller ikke svarer tilfredsstillende, slik at det er usikkerhet om hvilket land som skal være kompetent, må det bes om hjelp fra søker for å få svar fra institusjonen i hjemlandet. Søker kan ta kontakt med institusjonen i hjemlandet og be om at de svarer NAV for å få fortgang i saken. Om heller ikke dette hjelper, kan NAV innhente informasjonen fra søker direkte.

I mange tilfeller vil det være vanskelig å fatte et midlertidig vedtak fordi vi ikke har nødvendige opplysninger for å kunne avgjøre kompetansen. Om saken ikke er godt nok opplyst til å behandle den, må NAV avslå søknaden med hjemmel i kontantstøtteloven §§ 12 og 13. Dette er også praksis i de andre nordiske landene da forordningen ikke har noen løsning på denne problemstillingen.

Dersom NAV anser Norge som sekundærland, fatter NAV et midlertidig vedtak om kompetansen. Dersom det andre landet ikke svarer på dette innen fristen på 2 måneder, så anses vedtaket om kompetanse som endelig.

34.2.2.7 Ulike tilfeller av kompetanse

Person 1	Person 2	Barn	Primærland
Arbeid i land A	Arbeid i land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land B (evt. differansebeløp fra land A)
Pensjon fra land A	Pensjon fra land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land B (evt. differansebeløp fra land A)
Hjemmeværende i land A	Hjemmeværende i land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land B (ingen differansebeløp fra land A)
Arbeid i land A	Pensjon fra land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land A (evt. differansebeløp fra land B)
Arbeid i land A	Hjemmeværende i land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land A (evt. differansebeløp fra land B)
Pensjon fra land A	Hjemmeværende i land B	Bor sammen med person 2 i land B	Land A (evt. differansebeløp fra land B)
Arbeid i land A	Arbeid i land B	Bor sammen med person 2 i land C	Høyeste beløp fra land A eller B (refusjon til 50 % av beløpet fra sekundærlandet)
Pensjon fra land A	Pensjon fra land B	Bor sammen med person 2 i land C	Land A eller B som har den lengste medlemskap, forsikring eller bostedsperiode (evt. differansebeløp fra land de andre landene)
Arbeid og bor i land A 75 % + arbeid i land B 25 %	Arbeid i land C 100 %	Bor sammen med person 2 i land B	Land B (evt. differansebeløp fra land A og C. Land A og C ordner refusjon av 50 % av differansebeløp mellom seg
Arbeid i land A 80 % + arbeid og bor i land B 20 %	Arbeid i land C 100 %	Bor sammen med person 2 i land B	Høyeste beløp fra land A eller C (refusjon til 50 % av beløpet fra sekundærlandet)
Arbeid og bor i land A 75 % + arbeid i land B 25 %	Arbeid i land D 100 %	Bor sammen med person 2 i land C	Høyeste beløp fra land A eller D (refusjon til 50 % av beløpet fra sekundærlandet)
Arbeid i land A 80 % + arbeid og bor i land B 20%	Arbeid i land D 100 %	Bor sammen med person 2 i land C	Høyeste beløp fra land A eller D (refusjon til 50 % av beløpet fra sekundærlandet)

Refusjon i ovennevnte tilfellene er hjemlet i artikkel 58 i 987/2009

34.3 - Delt utbetaling av kontantstøtte

Etter kontantstøtteloven § 9 andre ledd kan foreldre få utbetalt kontantstøtten med en halvpart på hver hvis det foreligger rett til full kontantstøtte fordi barnet ikke benytter barnehage med statlig driftstilskudd, og foreldrene har avtalt delt bosted i samsvar med barneloven § 36.

Også for barn bosatt i utlandet må det være adgang til deling av kontantstøtten. Det må da være inngått tilsvarende avtaler som inngås etter barneloven § 36. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 56 (1996‑97) ”Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova)” der det blant annet heter:

”Det forutsettes at delt bosted først foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning. Det vil si at partene selv definerer når delt bosted foreligger. Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg”.

Søkerne må dokumentere at de har inngått avtale i samsvar med barneloven § 36 eller tilsvarende avtale etter utenlandsk rett for at kontantstøtten skal kunne deles.

I tilfeller der det er avtalt delt bosted, men kun en av foreldrene har rett til kontantstøtte, vil vedkommende ha rett til hele kontantstøtten.

34.4 - Skilte, separerte og ugifte foreldre

Det er den som har barnet boende fast hos seg som kan utløse retten til kontantstøtte. Dette medfører at selv om en barnefar (som ikke gift eller samboende med barnets mor og barnet) arbeider i Norge, mens barnets mor og barnet bor i et annet EØS-land, ikke utløser rett til kontantstøtte fra Norge.

Eksempel

Mor og far har et fellesbarn på 15 måneder. Foreldrene er skilt. Far bor og arbeider i Norge og mor og barn bor i Sverige.

Far utløser i dette tilfellet ikke rett til kontantstøtte fra Norge.

34.5 - Differanseberegning av kontantstøtte

34.5.1 – Generelt

Differanseberegning av familieytelser betales av sekundærlandet dersom ytelsen er høyere enn tilsvarende ytelse i primærlandet. Alle EØS-landene har minst en ytelse som kommer inn under definisjonen ”familieytelse”. De aller fleste landene har en ytelse som tilsvarer barnetrygd, men de færreste landene har en ytelse som tilsvarer kontantstøtte og det blir derfor i svært sjeldne tilfeller at vi må beregne noen differanse i slike saker.

Formålet med differanseberegning er at barna skal sikres et beløp tilsvarende den høyeste av de ytelsene det foreligger rett til.

34.5.2 - Beregning av barnetrygd som differansebeløp

Det framgår av artikkel 4 i beslutning H1 av 21. juni 2009 at ”prinsippene” i beslutningene nr. 147 og 150 etter forordningene 1408/71 og 574/72 fortsatt skal gjelde inntil det kommer tilsvarende beslutninger etter de nye forordningene.

Med prinsippene må det forstås den årlige kontrollen og forskutteringen av differansebeløpet.

For å kunne beregne differansebeløpet må det i hver enkelt sak innhentes opplysninger fra det primære landet om størrelsen på kontantstøtte som kan utbetales derfra. I utgangspunktet skal kompetente land opplyse om sine ytelser i SED-ene (F001-F002). Det kan også ha blitt opplyst i SED F004-F005 (forespørsel om utdypende forklaring).

Dersom et medlemsland ikke svarer slik at NAV ikke kan beregne differansebeløpet, kan NAV be søker/mottaker av kontantstøtte om å kontakte institusjonen i hjemlandet for å be om at de svarer. Dersom det unntaksvis oppstår en situasjon der det ikke er mulig å skaffe nødvendige opplysninger, må NAV avslå søknaden på grunn av manglende opplysninger i saken. Dette er også praksis i de andre nordiske landene da forordningen ikke har noen løsning på denne problemstillingen.

For å finne institusjonen NAV skal henvende seg til, vises det til institusjonskatalogen på følgende Internett-adresse:

www.ec.europa.eu/employment_social/social-security-directory/welcome.seam?langId=ed

Medlemslandene har ikke kommet til enighet når det gjelder beregning av differansebeløpet. Enkelte land ønsker en beregning per familie, andre foretrekker en beregning per barn.

Differansebeløpet må beregnes manuelt. Stønadsmottakeren må i det første differansevedtaket orienteres om at fastsettelsen av det løpende differansebeløpet er å anse som foreløpig og vil bli justert en gang pr. år. Valuta- og satsendringer kan føre til at det løpende differansebeløpet skulle vært endret og at det i løpet av året er blitt utbetalt litt for mye eller litt for lite. For mye utbetalt i løpet av det tilbakelagte året vil bli trukket i fremtidig ytelse, mens eventuelt for lite utbetalt vil bli etterbetalt i forbindelse med den årlige omregningen.

Medlemslandene er ikke forpliktet til å utbetale differansebeløp oftere enn en gang pr. år. Det er dog ikke lenger adgang til å etterbetale differansebeløp. Utbetalingen bør eventuelt skje forskuddsvis. I tilfeller hvor barnet ikke bor i Norge, kan NAV bestemme at differansen skal gis i forskudd en gang pr. år. Arbeids- og velferdsdirektoratet anbefaler forskuttering av differanseutbetalingen i form av løpende månedlige utbetalinger.

34.5.3 - Bruk av valutakurser ved førstegangsinnvilgelse

Ved beregningen av differansebeløp, skal ytelsene fra det primære landet omregnes til norske kroner etter de offisielle valutakurser som fastsettes av Den Europeiske sentralbanken etter bestemmelsen i artikkel 90 i forordning 987/2009 og artikkel 3 i beslutning H3 av 15. oktober 2009.

I forbindelse med innvilgelse av EØS-familieytelser framover i tid, benyttes valutakursen som gjaldt for den første dagen av måned før virkningstidspunkt for innvilgelse. Når Norge skal utbetale et differansebeløp med virkningstidspunkt for eksempel fra og med mai måned, benyttes valutakursen som hadde virkning fra 1. april s.å.

I forbindelse med innvilgelse av EØS-familieytelser for perioder tilbake i tid, benyttes valutakursen som gjaldt for den siste dagen av denne perioden. Når søkeren har søkt i september om kontantstøtte fra Norge for perioden januar-juni s.å., benyttes valutakursen som hadde virkning den 30. juni s.å. Dersom søkeren har rett til kontantstøtte fra Norge for flere ulike perioder, skal saksbehandleren se på gjeldende valutakurs for de ulike periodene isolert.

Den offisielle valutakalkulatoren finnes på http://sdw.ecb.europa.eu/curConverter.do

For Island må følgende valutakalkulator benyttes: http://www.cb.is/statistics/exchange-rate/

34.6 - Endring i forholdene: endring av prioritet eller omregning av differansebeløp

34.6.1 – Generelt

Alle EØS-saker skal revurderes minst en gang i året som følge av mulige endringer i sakens omstendigheter (for eksempel ved endringer i arbeidsforhold, ved vurdering av oppholdstillatelse, ved endring i boforhold, m.m.) Differansebeløpet utbetalt som månedlig løpende ytelse, skal revurderes minst en gang i året som følge av valutaendringer. Alle «differansesakene» listes ut på egen rapport – B70-rapporten - en gang i året, som regel i januar/februar. Rapporten skal gjennomgås med hensyn til prioritering og omregning av differansebeløp for å sikre korrekt beregning og fordeling mellom landene.

Revurderingen gjøres også i forbindelse med forespørsel fra en institusjon med SED F001-F002. Dette kan føre til en endring av prioritet eller en omregning av differansebeløp.

Det må innhentes tilstrekkelig dokumentasjon i sakene slik at det er et godt grunnlag for å vurdere om Norge er, eller fortsatt er, primær- eller sekundærland. Se også pkt. 33.8 om «Utveksling av informasjon mellom landene».

Dersom vi mottar opplysninger fra primærlandet om endringer i saken, for eksempel på grunn av opphør, endring av arbeidsforholdene, flytting eller satsendringer, bør NAV straks revurdere prioriteten og eventuelt omregne differansebeløpet fra Norge. Dette for å unngå unødvendige feilutbetalinger og eventuelle tilbakekrevingssaker.

Det skal alltid gis informasjon om endringer i utbetalingsbeløpene fra Norge til andre berørte land, jfr. artikkel 2 i 987/2009 om utveksling av informasjon mellom landene.

Dersom prioritet endres mellom to land, skal utbetaling fra det tidligere primærlandet fortsette ut måneden endringen fant sted, jfr. artikkel 59 i 987/2009.

Art. 59 i forordningen 987/2009 må forstås slik at land som utbetaler familieytelser forskuddsvis for flere måneder, må søke refusjon av den/de utbetalte måned/ene.

Hvis for eksempel Finland utbetaler kontantstøtte for første kvartal, og Norge blir primærlandet i løpet av februar måned, sier hovedregelen i art. 59 i 987/2009 at Norge overtar prioritet og begynner å utbetale kontantstøtte fra og med 1. mars. Finland kan søke refusjon av sin kontantstøtte for mars måned i den norske kontantstøtten, men Finland skal tilbakekreve et eventuelt overskytende beløp fra bruker (jfr. art. 71-73 i 987/2009). Kravet om refusjon kan framsettes samtidig som forespørsel om overtakelse av prioritet (SED F001-F005).

34.6.2 - Bruk av valutakurser ved den årlige kontrollen

Ved revurderingen av differansebeløp, skal ytelsene fra det primære landet omregnes til norske kroner etter de offisielle valutakurser som fastsettes av Den Europeiske sentralbanken etter bestemmelsen i artikkel 90 i forordning 987/2009 og artikkel 3 i beslutning H3 av 15. oktober 2009.

Norge foretar sin årlige kontroll i januar hvert år. Valutakursen som benyttes for beregning av differansebeløpet for året som har gått, er kursen gjeldende den 31. desember før kontrollen. Det revurderte differansebeløpet vil gjelde for det kommende året.

Dersom stønadsmottaker har mottatt for lite kontantstøtte, etterbetales dette. Dersom stønadsmottaker har mottatt for mye kontantstøtte, kan dette legges inn som trekk i den videre løpende kontantstøtte. Dersom stønadsmottaker ikke har løpende kontantstøtte lenger, må det opprettes en feilutbetalingssak i tråd med det som følger av arbeidsprosess for tilbakekreving.

Den offisielle valutakalkulatoren finnes på http://sdw.ecb.europa.eu/curConverter.do

34.7 - Utveksling av informasjon mellom landene

Utveksling av informasjon mellom landene skal foregå ved bruk av standardiserte blanketter. Norge og de øvrige EØS-landene er gjensidig forpliktet til å bruke blankettene i informasjonsutvekslingen. Til hjelp for riktig bruk av blankettene, er det utarbeidet en egen veiledning for hver enkel blankett i tillegg til den veiledningen som er gitt direkte i blankettene.

Følgende blanketter er aktuelle:

F001	Forespørsel om avgjørelse av kompetanse
F002	Svar på forespørsel om avgjørelse av kompetanse
F004	Forespørsel om utdypende forklaring
F005	Svar på forespørsel om utdypende forklaring
F016	Forespørsel om overtagelse av utbetaling av ytelser
F017	Svar på forespørsel om overtakelse av utbetaling av ytelser
F018	Forespørsel om forsikringsperiode for supplerende ytelser
F019	Svar angående forsikringsperiode for supplerende ytelser
F020	Informasjon om prioritet for supplerende ytelser
F021	Søknad om supplerende ytelser
F022	Forespørsel om opplysninger om perioder
F023	Svar angående opplysninger om perioder
F024	Forespørsel om legeundersøkelse
F025	Svar på legeundersøkelse
F026	Forespørsel om ytterligere informasjon
F027	Svar angående ytterligere informasjon

I tillegg til de ovennevnte blanketter, kan ”horisontale SED-er” brukes for kommunikasjon mellom institusjoner. Det gjøres oppmerksom på at F-SED-ene er såpass utfyllende at andre SED ikke er nødvendig.

De aktuelle ”horisontale SED-er” er for familieytelser:

H001	Krav om (ytterligere) informasjon
H002	Svar på krav om informasjon
H003	Fremlegg/Varsel om bostedsland
H004	Svar på fremlegg om bostedsland/uenighet med vedtak om bostedsland
H005	Krav om informasjon om bosted
H006	Svar på krav om informasjon om bosted
H020	Krav om - refusjon - administrativ kontroll/legeundersøkelse
H021	Svar på krav om - refusjon - administrativ kontroll/legeundersøkelse
H065	Overføring av krav/dokument/informasjon
H066	Svar på overføring av krav/dokument/informasjon

34.8 - Hvem skal behandle saken

34.8.1 - NAV Internasjonalt

NAV Internasjonalt skal behandle (avgjøre og utbetale) krav om kontantstøtte i EØS-saker som gjelder barn som ikke er bosatt i Norge når forsørgeren er medlem i folketrygden uten å oppholde seg her. Dette gjelder for eksempel bosatte EØS-borgere på norsk kontinentalsokkel, sjømenn på norske skip og pensjonister bosatt i et annet EØS-land.

34.8.2 - NAV Forvaltning

NAV Forvaltning skal behandle (avgjøre og utbetale) alle krav om kontantstøtte vedrørende barn som er bosatt i Norge.

NAV Forvaltning skal også behandle krav fra forsørger som er medlem i folketrygden som følge av arbeid i Norge, selv om barnet er bosatt i et annet EØS-land. Dette gjelder også når forsørgeren dagpendler eller ukependler til arbeid i Norge.

NAV Forvaltning skal behandle (avgjøre og utbetale) krav om kontanstøtte vedrørende barn av utsendt arbeidstakere, jf. punkt 2.2.1.

Kontantstøttesaker som omfattes av § 2 annet ledd og § 3 i kontantstøtteloven (opphold i utlandet), behandles som tidligere av NAV Forvaltning.

34.9 - Forespørsler fra andre land

Forespørsler fra andre land skal besvares av enheten i NAV som behandler saken.

NAV Forvaltning må i nødvendig utstrekning bistå NAV Internasjonalt med nærmere opplysninger i forbindelse med forespørsler fra utlandet.

34.10 - Registrering av EØS - kontantstøttesaker i Infotrygds kontantstøtterutine

Alle EØS-saker skal registreres i Infotrygd med egne koder. Kodene som skal benyttes ved registrering av saker på SB SA er følgende:

KS EU MB (Norge utbetaler differansebeløp – manuell beregning)

KS EU OS (Norge er primærland – maskinell beregning)

KS AD ME (Adopterte barn - Norge utbetaler differansebeløp – manuell beregning)

KS AD EU (Adopterte barn - Norge er primærland – maskinell beregning)

Det er viktig at EØS-sakene blir registrert med korrekt kode i Infotrygd. I tilfeller der Norge er sekundærland, må saken registreres som dette (KS EU MB), selv om differansen fra Norge medfører at vi må utbetale full norsk ytelse. Konsekvensen av feil registrering blir feil statistikk og styringsinformasjon, samt større sannsynlighet for feilutbetaling og feil fordeling/avregning mellom primær- og sekundærland ved oppfølging av sakene. Rapport C70, som skrives ut en gang i året, inneholder kun saker som er registrert med manuell beregning.

Kontantstøtterutinen har egen ”eval-rutine” som gjelder EØS-saker. I denne rutinen skal spørsmål om EØS-saken besvares.

Det er veldig viktig at EØS-saker registres på SB SA og i eval-rutinen på riktig måte. Disse registreringene danner grunnlaget for senere utlisting (rapport C70) og for statistikk.

Alle saker som behandles med hjemmel i EØS-forordningens regelverk, skal registreres og behandles som en EØS-sak.

34.11 - Opphør av kontantstøtte fra Norge på grunn av aldersgrense

Ved opphør/omregning av kontantstøtte fra Norge, kan det foreligge en “hvilende” rett til kontantstøtte fra et annet EØS - land. Det må derfor sendes melding til det/de andre aktuelle land når kontantstøtte opphører/omregnes i Norge. Kontantstøtte fra et annet EØS-land kan da komme til utbetaling fordi noen andre land har høyere aldersgrense eller lavere satser for kontantstøtte enn Norge har.

Når kontantstøtte opphører måneden før barnet fyller den øvre aldersgrense for rett til ytelsen, listes tilfellet ut på rapport C51 del 7. Når kontantstøtte omregnes på grunn av barnets alder (aldersdifferensierte satser), vil også disse tilfellene listes ut på rapport C51 del 7. Denne rapporten sendes NAV Internasjonalt.

Det brukes SED F016 som melding om opphør/omregning på grunn av aldersgrense. NAV Internasjonalt er enheten som skal sende F016 for tilfeller som listes på rapport C51 del 7. I tilfeller ved opphør/omregning på grunn av aldersgrense som ikke listes på C51 del 7, må forvaltningsenheten selv sende F016. Dette gjelder saker med manuelle klassekoder som ikke blir omregnet automatisk. Når det gjelder henvendelser vedrørende endring av mottaker på grunn av manglede førsørging, skal hver enhet sende F016-F017 for sine brukere.

34.12 Refusjon mellom institusjoner etter 987/09 artikkel 60 nr. 5

34.12.1 Generelt

Refusjon vil si at en etterbetaling fra en stat kan overføres direkte til den andre staten. Etterbetaling defineres her som vedtak for perioder tilbake i tid. Dette er det NAV Forvaltning som vurderer.

Forordningen 987/2009 artikkel 60 nr. 5 hjemler en mulighet for refusjon mellom landene. Hjemmelen er begrenset til de tilfellene hvor et land har utbetalt foreløpige ytelser, fordi det har vært uenighet mellom landene. Bestemmelsen henviser til prosedyren i artikkel 73, og her fremgår det klart at den vedrører situasjoner omfattet av artikkel 6 i 987/2009.

Refusjonskravet kan sendes når som helst med SED-ene R008, F001 eller F002. I utgangspunktet er refusjon et oppgjør mellom to land hvor den stønadsberettigede ikke trenger å involveres. Men fordi utbetalingen vil påvirkes må vedkommende i vedtaket informeres om at etterbetalingen er fratrukket det beløpet bruker allerede har fått utbetalt fra et annet land. Vedkommende kan dermed påklage dette dersom dette er feil. NAV må altså ikke utbetale refusjon til det andre landet før klagefristen har gått ut. Dersom vedkommende er uenig i at han/hun har fått dette beløpet fra det andre landet, kan ikke NAV godta refusjonskravet, men avslå dette.

Institusjonene skal passe på å sende refusjonskravet så fort som mulig når det er på det rene at institusjonen har utbetalt for mye eller urettmessig familieytelser slik at refusjonsbeløpet kan trekkes fra i en etterbetaling.

NAV Forvaltning skal ikke foreta en etterbetaling uten å undersøke om det er gjort krav om refusjon av for mye eller urettmessig utbetalt kontantstøtte fra den andre kompetente institusjonen. Dersom andre kompetente institusjoner har framsatt et refusjonskrav, skal NAV Forvaltning trekke det godkjente beløpet i fra etterbetalingen og utbetale det til den andre institusjonen.

Det vises til rutine mellom NAV Forvaltning og NAV Økonomi Stønad og skjema for refusjon

34.12.2 Foreldelsesfrister

Foreldelsesfristen begynner å løpe etter en eventuell klagebehandling (jf. artikkel 82 i 987/2009) i avsenderlandet. Institusjonene har 5 år for å sende begjæring om refusjon eller tilbakekreving til andre institusjoner. Dersom refusjons eller tilbakekrevingskravet ikke er foreldet i henhold til den utenlandske lovgivning, skal NAV anerkjenne og innkreve kravet. Norsk foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunktet NAV mottar begjæring om innkreving eller refusjon (jf. artikkel83 i 987/2009).

34.13 - Tidligere domstolens kjennelser og eksempler

34.13.1 Tidligere domstolens kjennelser

Kjennelser avsagt av EU-domstolen har i flere tilfeller hatt betydning for praksis vedrørende reglene om familieytelser.

34.13.2 – Eksempler

1) En finsk arbeidstaker bosatt i Finland jobber 50 prosent i Finland, 25 prosent i Norge og 25 prosent i Sverige for samme arbeidsgiver. Arbeidsgiver er registrert driftsted i Norge.

Arbeidstakeren er omfattet av finsk lovgivning, det vil si bostedslandet. Arbeidstaker som jobber i flere land, skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet hvis han/hun er bosatt i ett av landene og utfører en vesentlig del (over 25 prosent av arbeidstiden eller avlønningen jf. artikkel 14-8 i 987/2009) av arbeidet der, eller hvis han/hun har flere arbeidsgivere med registrert driftssted/forretningssted i forskjellig medlemsstat.

2) En finsk arbeidstaker bosatt i Finland jobber 35 prosent i Finland, 35 prosent i Norge og 30 prosent i Sverige fordelt på to arbeidsgivere. Arbeidsgivere er registrert driftsted i Finland.

3) En finsk arbeidstaker bosatt i Finland jobber 35 prosent i Finland, 35 prosent i Norge og 30 prosent i Sverige fordelt på tre arbeidsgivere. Arbeidsgivere er registrert driftsted i Finland, Norge og Sverige.

Arbeidstakeren er omfattet av finsk lovgivning, det vil si bostedslandet. Arbeidstaker som jobber i flere land skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet hvis han/hun er bosatt i ett av landene og utfører en vesentlig del (over 25 prosent av arbeidstiden eller avlønningen jf artikkel 14-8 i 987/2009) av arbeidet der, eller hvis han/hun har flere arbeidsgivere med registrert driftssted/forretningssted i forskjellig medlemsstat.

4) En finsk arbeidstaker bosatt i Finland jobber 20 prosent i Finland, 50 prosent i Norge og 30 prosent i Sverige for samme arbeidsgiver. Arbeidsgiver er registrert driftsted i Norge.

Arbeidstakeren er omfattet av norsk lovgivning, det vil vi lovgivningen der arbeidsgiveren er registrert. Arbeidstaker som jobber i flere land, skal være omfattet av lovgivningen i den medlemsstat der arbeidsgiveren har registrert driftsted/forretningssted, såfremt arbeidstakeren ikke utfører en vesentlig del (mindre enn 25 prosent av arbeidstiden eller avlønningen jf artikkel 14-8 i 987/2009) av arbeidet i sitt bosetningsland.

5) En familie med tvillinger på 20 måneder benytter barnehageplass med 15 timer per uke. Mor, far og barn er bosatt i Spania. Far arbeider med utvinning av olje på norsk kontinentalsokkel. Mor er ikke i arbeid.

Kontantstøtteloven § 3a gir anvisning på at EØS-avtalen kommer til anvendelse i et slikt tilfelle. I foreliggende tilfelle foreligger det bare arbeidsforhold i ett EØS-land (Norge) og barna bor i et annet EØS-land (Spania). Forsørgerens arbeidsland, og derigjennom hvor han er medlem, skal da utbetale familieytelser. Familien vil således ha rett til redusert kontantstøtte fra Norge fordi barna har barnehageplass med en avtalt oppholdstid under 20 timer per uke. Barnas bostedsland skal utbetale eventuell differanse mellom norsk og spansk kontantstøtte.

6) Mor og far er gift og har ett fellesbarn på 1 og halvt år. Far arbeider i Finland og er trygdet der. Mor bor i Norge og er ikke i arbeid. Barnet er ikke i barnehage.

Far utløser rett til kontantstøtte fra Finland som primærland og Norge skal utbetale differansen mellom finsk og norsk kontantstøtte fordi barnet utløser også rett til kontantstøtte fra Norge etter nasjonal lovgivning.